Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) [18:52:06] (ordfører for saken): Den proposisjonen som vi nå behandler, er en sluttføring av Regjeringens forslag til regelverk om offentlig eierskap til vannkraftressursene, som Stortinget sluttet seg til forrige høst gjennom nødvendige endringer i vannressurslovgivningen.

Da Stortinget i fjor høst behandlet endringene i hjemfallsregimet, vedtok man den såkalte konsolideringsmodellen. Det ble i den sammenheng varslet fra Regjeringen, og det stod også i proposisjonen, at når det gjaldt utleiesaken, skulle man komme tilbake til den våren 2009.

Formålet med å åpne for utleie av kraftverk er å sikre en større fleksibilitet for drift og utnyttelse av eksisterende vannkraftanlegg. I tillegg til dette er det også en målsetting å sikre industrien en bedre adgang til energi.

Regjeringen foreslår nå at det skal være adgang for eierne av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter til å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg. Slik utleie av vannkraftproduksjon kan foretas for en periode på inntil 15 år. Det er i dag adgang til å sette bort den fysiske driften av kraftproduksjonen til driftsoperatører. En foreslår også at offentlige eiere skal ha anledning til å inngå avtaler om tidsubegrenset medeierskap til vannkraftproduksjonen.

Mens vi har hatt denne saken til behandling, har en rekke organisasjoner, offentlige etater og kraftselskaper uttalt seg om saken. Det har vært stor interesse blant disse ulike organisasjonene, og det har vært forskjellige synspunkt på utleieperioden, for det er den det har dreid seg veldig mye om. Mange har nevnt 50–60 år, mange også null, men de fleste har ønsket en utleieperiode på 30 år.

Utformingen av en utleiemodell må ses i sammenheng med endringene av industrikonsesjonsloven, som ble vedtatt i september 2008, og som nettopp styrket prinsippet om offentlig eierskap til vannkraften innenfor rammene av EØS-avtalen. Det legges til grunn at EØS-retten vil legge føringer for den nærmere utformingen av utleieordningen. Derfor må ordningen utformes slik at så vel offentlige selskaper som private innenlandske og utenlandske selskaper gis mulighet til å inngå leiekontrakter på like vilkår – det er veldig viktig i denne saken – og slik at den ikke formelt eller reelt undergraver det bærende prinsippet om offentlig eierskap til vannkraftressursene. Det var det som var det bærende prinsippet da vi hadde denne saken til behandling høsten 2008. Etter vårt og Regjeringens syn er den utleieordning og lengden på leieperioden som foreslås i denne proposisjonen, fullt ut forenlig med EØS-avtalen.

Jeg vil fra Arbeiderpartiets side knytte noen ord til den debatten som har vært. Det er vel kjent at vårt standpunkt, i likhet med deler av fagbevegelsen, i utgangspunktet var et ønske om en leieperiode på 30 år. Det overordnede har imidlertid vært at utleieordningen må være i samsvar med konsolideringsmodellen, som jeg var inne på i stad, og som ble behandlet i fjor høst.

Jeg registrerer at Regjeringen i proposisjonen har landet på en leieperiode på 15 år, og at denne perioden er godt innenfor våre EØS-forpliktelser. Dette er grundig redegjort for både i proposisjonen samt i den skriftlige korrespondansen til komiteen i forbindelse med spørsmålet. Uansett hva vi gjør, må vi ikke stille oss i en situasjon der det offentlige eierskapet og kontrollen med våre vannkraftressurser blir stilt i fare.

Vi har virkemidler for å trygge og videreutvikle den kraftforedlende industrien i Norge. Jeg vil knytte noen kommentarer til dette punktet, fordi det også er viktig for den kraftintensive industrien. I statsbudsjettet la vi fram en rekke tiltak for den kraftintensive industrien. I revidert følger vi opp og legger til rette for etablering av innkjøpskonsortium, hvor flere bedrifter kan få økonomisk støtte fra staten for å gå sammen om å kjøpe kraft. Utleie inngår i dette konseptet, og kan stilles til rådighet. Fundamentet for alt dette er en god kraftbalanse, muligheter for å inngå langsiktige, kommersielle kontrakter og de gode vilkår industrien har ved nettleie, ved fritak for eller reduksjon av elavgift og gjennom støtteordninger, bl.a. gjennom Enova. Jeg nevner dette fordi det også er et viktig element i denne saken som har vært mye oppe i debatten.

Jeg vil også nevne at kraftfylkene i Norge har hatt sine innsigelser til dette, men jeg understreker at det i proposisjonen foreslås at ordningen med tidsubegrensede medeierskapsavtaler til vannkraftressursene igjen bør tillates. Slike tidsubegrensede avtaler for f.eks. fylkeskommunene vil i praksis være det samme som et eierskap. Da er det nettopp viktig å forankre eierskapet til vannkraftressursene lokalt. Det har komiteen understreket, og også presisert i sin merknad, nemlig at fylkekommunen vil kunne finansiere framtidige medeierskapsretter med langsiktige kraftkontrakter, eventuelt kombinert med utleie i perioder på 15 år, som kan gjentas.

Jeg konstaterer at et solid flertall i denne innstillingen, utenom Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er en forutsetning at utleieordningen ikke bryter med prinsippet om offentlig eierskap knyttet til vannkraftressursene. Det er det bærende. Men flertallet står også i denne innstillingen fast ved den lovendringen som ble vedtatt sist høst, og som sikrer og styrker det brede offentlige eierskapet til vannkraftressursene. Det var det debatten gikk på. Derfor støtter også flertallet begrunnelsen for utleieordningen.

Hvis vi går tilbake i historien, ser vi at opposisjonen, Høyre og Fremskrittspartiet, har hatt en annen innfallsvinkel til dette. Det hadde de også høsten 2008. Men hvis vi går ytterligere tilbake i historien, ser vi også hvilke prinsipielle standpunkter Høyre har tatt til offentlig eierskap helt fra 1909.

For oss har det vært viktig å sikre fellesskapet eierinnflytelse i vannkraftressursene, slik at også hele samfunnet får ta del i dette og det kan komme alle til gode. Konsolideringsmodellen, som vi behandlet og vedtok i fjor høst, var nettopp bærebjelken i dette.

Jeg konstaterer med glede at Venstre og Kristelig Folkeparti støtter hovedlinjene i Regjeringens rød-grønne politikk på dette området. Det er kun ett sted der de tar et annet standpunkt, og det er når det gjelder utleietidsperiodene – 15 år kontra 30 år. Men prinsippene om offentlig eierskap og videreføring av det – at det er fellesskapets ressurser vi snakker om – står et solid flertall fast på, og det håper vi at vi også gjør i framtiden.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:01:20]: Dette er en svært viktig debatt selv om den av mange nok kan oppleves som litt teknisk og litt detaljert, for det handler etter Fremskrittspartiets skjønn om premissene og prinsippene som man skal legge til grunn for måten vi tenker industri- og energisatsing på i Norge.

Vannkraft er viktig for norsk industri, den er viktig for verdiskapningen i vår nasjon, og den er viktig for vår velferd. Den har vært med og bygd opp landet til det det er blitt i dag. De industriklyngene som vi har fått som følge av at man har hatt vannkraft, og dermed har hatt tilgang til rimelig og god energi, vil være med og forme samfunnet vårt i lang tid framover. Derfor er det viktig å ivareta både den industriklyngen som bruker vannkraften, og energibedriftene som produserer vannkraften.

Fremskrittspartiet mener at man skal utnytte vannkraftressursene til det beste for nasjonen. Vi ønsker altså ikke det som mange ofte tillegger oss av motiver, at vi skal selge ut til utlendinger for en slikk og ingenting, og ikke bryr oss med hva som skjer med vannkraften. Poenget til Fremskrittspartiet er også å sørge for at nasjonen som sådan får verdiskapningen, får fordelen av at det er norske naturressurser. Men vi har tro på at en kombinasjon av offentlig og privat eierskap faktisk gir en bedre verdiskapning totalt sett enn om man samler alt eierskap innenfor en smal gruppe kapitalister på statlige hender.

Dette er viktig for industriutvikling i Norge. Vi har altså hundre års tradisjon med at industrien har fått lov til å eie sin egen vannkraft. Det har ikke vært noe problem inntil nylig at industrien eier denne vannkraften og bruker den til å utvikle industrien. Alle de som skryter av hvor flott Industri-Norge er blitt – ikke minst en del av de rød-grønne partiene som har et stort antall fagforeningsmedlemmer – vet hvor viktig industrien er. At det plutselig er blitt nærmest «kriminelt» at industrien får lov til å eie noe av denne vannkraften, sier litt om hvor fjerne mange av de politiske debattene er blitt i forhold hvordan samfunnet faktisk er bygd opp, og hvor viktig industri- og verdiskapning er for at vi senere skal kunne fordele verdier over statsbudsjettet.

Mangfold i vannkraftstrukturen er viktig i seg selv, på samme måte som alle vi her mener – ja, jeg vil til og med tro at SV vil gå god for det – at det er viktig å ha et mangfold på norsk sokkel: store og små selskaper, utenlandske og nasjonale. Det er ingen der som sier at her kommer det noen og stjeler arvesølvet vårt, bare fordi BP får lov til å være operatør på et felt. Men med én gang noen snakker om det samme innenfor vannkraften, er det fæle greier. Det er intet logisk resonnement som tilsier at når det gjelder petroleumsressurser på norsk sokkel er det greit å la utlendinger få lov til å være operatør, men det er grusomt når det skjer innen vannkraften.

Det gjør at vi bevisst gjennom de vedtakene som Regjeringen har gjort, smaler inn på hvor mange operatører og hvor mange gode hoder vi kan ta inn i norsk vannkraftnæring, og det gjør at verdiskapingen med all sannsynlighet vil bli mindre enn det den kunne ha vært. Det reduserer fleksibiliteten som eierne har når det gjelder å forvalte dette på en best mulig måte, og industrien står som en taper. Og som jeg nevnte, det hjemfallsvedtaket som ble gjort i fjor, gjør at man nå for første gang kutter båndene mellom industriproduksjon og kraftproduksjon.

Så egentlig er dette framstilt som positivt fra Regjeringen. Regjeringen og statsminister Stoltenberg sa i sin tale til LO-kongressen at hjemfallssaken er et av de seks punktene i industrikraftregimet deres – et av de seks punktene. Hva er det vi ser at hjemfallssaken har gjort? Jo, den har kuttet båndet mellom industri og energi, og de industribedriftene som eide vannkraft før, begynner nå å legge det ut for salg. Hva gjør de med den kapitalen som de får frigjort? Det er ingen garanti for at Elkem, når de selger sine vannkraftverk, reinvesterer i industriproduksjon i Norge. Nå står de plutselig fritt til å investere overalt, for de har ingen binding til norsk kraftproduksjon lenger. Og da kan det like godt være at de gjør som Hydro: Neste gang de skal investere i metallproduksjon, investerer de et annet sted, for de trenger ikke å være i fysisk nærhet til der kraften blir produsert.

Det er et faktum. Det eneste resultatet vi ser så langt, er at Elkem selger seg ut. Elkem går ikke inn som en deleier i de kraftselskapene og lager langsiktighet ut av dette, men de fjerner seg fra Norge som sitt industristed. Det er uheldig.

Når dette allikevel skjedde med hjemfallssaken, så Fremskrittspartiet det som positivt at man kunne få en utleieordning i stedet, for det ville ivareta en del av de interessene som Fremskrittspartiet mener det er viktig å ivareta, nemlig mangfoldet i krafteierskapet og på produksjonssiden. Det ivaretar mulighetene for fleksibilitet for eier, som gjør at norske kommuner og norske fylkeskommuner vet at de sitter på verdier, men de kan disponere dem på ulike måter for å få maksimal verdiskaping ut av det, ut fra deres syn på hvordan framtiden ser ut.

Men det som er så trist i denne saken, og som har vært så trist i mange andre energisaker, er at det som i utgangspunktet ser ut som gode ting når vi står og selger det i festtaler, ender opp med at etter at man har kommet gjennom kompromisskverna, blir det dratt og slitt, slik at det blir en ubrukelig løsning. 15 års utleieordning – ja, det var selvsagt tema i energi- og miljøkomiteens høring, 15 år. Og det er riktig at stort sett alt som er fremlagt fra Regjeringen når det gjelder utleieordningen, er det enighet om – unntatt tidsperioden. Grunnen til at det ble debatt om tidsperioden, er at den er vesentlig for om en tror at ordningen vil fungere eller ikke. LO-forbundet Industri Energi, det fagbevegelsesorganet som har mest tilknytning til dem det gjelder, sier at 15 år har ingen verdi. Det er ingen industriselskaper som vil investere med en 15 års horisont. Det samme bekrefter Norsk Industri. 15 års utleieordning vil sannsynligvis være uinteressant for alle norske industribedrifter. Da har det jo ingen betydning, i hvert fall når Regjeringen later som om utleieordningen også er en del av den gode industrikraftmodellen, som ingen egentlig forstår hvordan virker. Det er som Norsk Industri sa samtidig: Hvis det er noen i Norge som har interesse av en 15 års utleieperiode, er det de som har utenlandske pass. Det er de utenlandske kapitalistene og finansinvestorene som vil synes det er interessant nok med 15 år. Når du kan gå inn i en slik ordning uten konkurranse med norske industribedrifter, vil du sannsynligvis få en lavere leiepris enn det du ellers ville fått. Det betyr at utlendingene nå vil få det billigere enn det de ellers ville fått i forhold til å ha en ordning med 30 års eller ubegrenset leieperiode, mens norske kommuner og fylkeskommuner vil få en lavere inntekt fra en utleieordning enn det de kunne fått. Ergo: Å sette en 15 års begrensing redder ikke norsk kontroll over vannkraften. Den ville vi uansett ha, for det er vi som fremstår som eier. Men å sette 15 års begrensning gjør bare at utlendingene kan leie dette billigere fra norske kommuner. Da er det norske kommuner som taper penger på det. Det er altså ikke en seier for kontroll over vannkraftressursene, men et tap i verdiskapingen for norske eiere. Det synes jeg Regjeringen burde tatt inn over seg.

Dette er det ikke Fremskrittspartiet som påstår. Det er det de som driver i bransjen, med analyser og vurderinger av situasjonen, som påstår. Energibedriftenes landsforening sa at de hadde ingen problemer med å ha en utleieordning som gikk utover 15 år. Det er ingen praktiske utfordringer på dette området. Eierskapet ligger fortsatt hos kommunene og fylkeskommunene.

Det er litt interessant å se at til og med Arbeiderpartiets landsmøte mener at 15 år ikke duger. Det betyr altså at i denne sal er det reelt sett et flertall for å ha mer enn 15 års utleieordning. Kanskje er 30 år det som ville fått flertall. Fremskrittspartiet kunne sagt at vi har ingen tidsbegrensning, dette får utleier og leier bli enige om i hvert enkelt tilfelle.

Nordlands fylkeskommune fikk muligheten til å gå inn som deleier med 30 pst. da de bygde ut Svartisen. Nordland fylkeskommune hadde ikke kapital. Hvordan ordnet de seg? Jo, 55 års utleie av prosjektet, og så overtar de det etterpå. Nordland fylkeskommune har altså eierskap i Svartisen på 30 pst. uten å ha brukt en krone selv. Men de går glipp av inntektene de første 55 årene, det gjør de. Men det er en måte for å sikre den lokale innflytelsen og den lokale medbestemmelsen i nye vannkraftprosjekt. Den ordningen går vi glipp av når Regjeringen sier nei, maks 15 år. Da ville ikke Nordland fylkeskommune vært med i Svartisen-prosjektet. Da ville det vært de store, statlige kraftselskapene som var inne der. Det er ikke med på å gjøre at vannkraften kommer hele folket til gode, sånn som så mange snakker om i festtaler.

Å lage en kunstig grense på 15 år har ingen hensikt hvis målene er verdiskaping; hvis målet er lokal verdiskaping, hvis målet er å sikre verdiene til kommunene, eller hvis målet er å sikre at nyinvesteringer skjer med lokal deltakelse. På alle disse områdene blir Regjeringens politikk feil, og den blir avslørt som utilstrekkelig. Til og med Arbeiderpartiet har sagt det. Da er det litt spesielt når man i Rogalands avis den 22. april kan lese at stortingsrepresentant Tore Nordtun trekker fram utleieordningen for kraftverk, hvor landsmøtet ber Regjeringen sørge for at private krafteiere, som Hydro, kan leie tilbake rettighetene i 30 år etter at staten overtar rettighetene. «Vi sto sammen». Kjempebra. Problemet var at da Arbeiderpartiet kom tilbake til Stortinget, gjorde de ikke det de mente var riktig. Da står Tore Nordtun tvert imot og sier nei, på grunn av EØS-regler og sånne ting må vi nok være forsiktige, og 15 år er gjerne det vi må nøye oss med. Men da må vi jo spørre: Har Arbeiderpartiet vedtatt et program som de vet bevisst strider mot EØS-reglementet? Det EU-vennlige Arbeiderpartiet? Det tviler jeg på. Nei, det eneste vi kan konkludere med, er at man har inngått et kompromiss som i utgangspunktet er dårlig. Arbeiderpartiet vet det, men har ikke tatt kampen opp. Og hva blir konsekvensen av det? Konsekvensen er at Stortinget nå gjør et vedtak som ikke gagner kommunene på eierskapssiden, som ikke gagner norsk verdiskaping, og som ikke gagner industrien, men som gagner utenlandske finanskapitalister.

Vi må sørge for at vi snart begynner å se energipolitikk og industripolitikk i en sammenheng. Vi vet at industrien trenger langsiktige vilkår for å ville investere. De aller fleste industrivirksomheter har et 30–40 års perspektiv og trenger avskrivningshorisonter som er tilsvarende. Det industrikraftregimet som gir den sikkerheten som industrien trenger for at kraftsituasjonen er håndterbar over tid, har ikke kommet på plass. CO₂-kvoteregimet, som vi har diskutert tidligere, gir ikke den forutsigbarheten at man har konkurransedyktige vilkår i Norge i forhold til utlandet, snarere tvert imot. Nå ser vi at når det gjelder den utleieordningen som i hvert fall kunne gitt dem et snev av håp om at her er det forståelse for de dimensjonene som det er snakk om, med hensyn til både kostnader, tid og kraftvolum, stryker dessverre Stortinget med glans. Og det gjør de mens flertallet jubler og lurer på hva som har skjedd.

Jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å våge å stemme for forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om å tillate lengre leieperioder enn 15 år. Da kan Arbeiderpartiet gå inn i valgkampen med i hvert fall en viss følelse av at de har forsøkt å gjøre noe for industrien i Norge i denne perioden, og ikke bare bli møtt av demonstrasjoner fra fagbevegelsen Industri Energi for løftebrudd på løftebrudd.

Jeg tar hermed opp forslaget som Fremskrittspartiet er med på, og oppfordrer innstendig Arbeiderpartiet til å gjøre et skikkelig løft for norsk industri i denne saken.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [19:14:40]: Jeg tror dagens regjering må ha lagt industriperspektivet helt til side da man skrev dagens proposisjon. Man må ha glemt de tidligere debattene og løftene om hva man skulle levere på dette området. Vi har en regjering som gikk til valg på en aktiv næringspolitikk, og som ikke sparte seg når det gjaldt å gi løfter til norsk industri om hva de kunne forvente seg på et område hvor man er utsatt for en skarp og tøff konkurranse «worldwide».

Vi har i dag sett hvordan man bidrar med å prøve å sikre norsk industri tilstrekkelig energi, såkalt fornybar energi også, gjennom å legge vassdraget Vefsna inn i verneplanen for vassdrag – uten å ha svar på hva man skal bidra med for å dekke den økte energietterspørselen i Europa. Jeg tror det må være en skuffelse for veldig, veldig mange som er opptatt av verdiskaping og distrikts- og industriutvikling i Norge, å se hvordan man følger opp i forhold til det man lover.

For å ta konklusjonen: Høyre støtter ikke de fremlagte forslag. Vi vil ha en utleieordning på minimum 30 år. Vi vil at nye konsesjonærer blant både private og offentlige utbyggere skal behandles likt. Vi vil ha konsesjonsvilkår som ligger fast ut fra den anvendelse vi hittil har hatt på dette området, og at privateid kraft skal anvendes til industrielle formål, og vi tar høyde for at staten skal gis fortrinnsrett ved alle transaksjoner.

Det er tydelig at offentlig eierskap har vært den førende ideologien i dette bildet, og her må man si at den rød-grønne regjering virkelig lykkes. Her jobber norsk industri alt de kan for å kvitte seg med den mest verdifulle grunnkapital de har, nemlig den kraft de hittil har disponert gjennom 100 års suksessfull historie gjennom hjemfallsinstituttet. 12 pst. av de norske kraftressursene – rundt 15 TW ren, fornybar energi som går til norsk industriell anvendelse – skal nå over i offentlig eierskap. 50–60 milliarder i verdier skal nå overføres til offentlig eierskap. Så kan man sitte og lure på hvem det er som skal overta denne andelen, så lenge Statkraft på statens hånd neppe – av andre grunner enn økonomiske – vil være i stand til å kunne overta. Jeg ser for meg hvordan kommunesektoren nå skal bidra til å skrape sammen penger gjennom direkte eller indirekte eierskap i kraftselskapet for å makte denne oppgaven. Og det er rett, som representanten Solvik-Olsen var inne på, at finansielle aktører utenfor landets grenser, sammen med en skakkjørt kommuneøkonomi, sannsynligvis vil bidra til at verdiene av det som på mange måter av flere – ikke minst fra det rød-grønne hold – defineres som arvesølvet, vil forvitre i verdi.

Jeg tror også at rød-grønne politikere – i sin iver og jubel etter å ha nasjonalisert vannkraften – må ha glemt å stille seg selv spørsmålet: Hvorfor ble denne kraften i sin tid bygd ut? Jo, det var til industrielle formål, og det var i Distrikts-Norge. Det har vært en garantist for bosetting i Distrikts-Norge, hvor man på konkurransemessige vilkår har klart denne jobben gjennom snart 100 år – med en suksessfull historie og utvikling. Svært mange lokalsamfunn er tuftet på vannkraftverdiene som er bygd ut – og i begynnelsen gjerne finansiert av utenlandske investorer.

Jeg tror man har glemt hvilke følger det får når eksempelvis Elkem, og etter hvert også Hydro, vil jeg tro, vil sørge for – innen timeglasset renner ut – å kvitte seg med sitt eierskap til vannkraften. Jeg tror ikke dette kommer til å bekymre finansdirektørene i Hydro og Elkem, snarere tvert imot. Men signalet gjennom brutte løfter, at man ikke har levert det man har lovet, fører til at det ligger mange – kanskje tusenvis – svært utsatte arbeidsplasser i norsk konkurranseutsatt virksomhet. Og det synes jeg er sterkt beklagelig. Det industrielle eierskapet er, som sagt, over. Dette har ubetinget vært en stor suksess, men det skal altså avvikles under vignetten: behovet for offentlig styring.

Så kan man stille spørsmålet, når man avvikler hjemfallsinstituttet – og man snakker nå om konsolideringsmodell, bagatellmessig støtte, samarbeid, fransk modell, osv.: Vil den foreslåtte modellen føre til økt satsing, økt investering, opprusting og utvikling innenfor fornybar sektor? Svaret gir seg selv. Investeringene vil falle. Hvem skal ha økonomi til å forestå dette? Hva er de økonomiske incentivene til å forestå dette? Hvordan skal man med 15 års utleieperiode klare å avskrive investeringer som krever 30–50 år med fornuftig langsiktig basis? Hvordan skal man forvente at dette er et industripolitisk motivert foretak? Det er selvfølgelig ingen som tror på dette, annet enn enkelte rød-grønne ideologer. I hvert fall trodde ikke industrien på dette, som for mindre enn ett år siden, fikk et løfte om at man skulle få vilkår på plass som mer enn kompenserte for bortfallet av hjemfallsordningen. Jeg synes den aksjonen vi hadde utenfor her den 3. juni, talte for seg, hva man mente om dette ut fra norske konkurranseutsatte og eksportorienterte arbeidsplasser. Man sørger galant for å redusere verdien av grunnrenten på denne politiske manøver.

Til slutt har vi gjennom våre merknader markert sterkt motstand mot dette eksperimentet med å etablere en dobbel driftsorganisasjon. Jeg kan ikke skjønne at dette totalt sett bidrar til bedre samfunnsøkonomi, og jeg kan heller ikke skjønne at dette kan være noe som Europas konkurransemyndigheter synes er en fiks og god idé som kan adopteres av andre land.

La meg helt til slutt si at jeg ser at representanten Inge Ryan har tegnet seg på talerlisten og er i salen. Det er ingen tvil om at Inge Ryan har bidratt med mye gjennom sine åtte år i Stortinget. Jeg har satt pris på hans innsats og hans pragmatisme. Han har alltid slåss for Distrikts-Norge. Han har langt fra opptrådt som en privatpraktiserende stortingsrepresentant, som jeg ser at enkelte, uavhengig av partigrenser, har falt for fristelsen til å være. Det skal sies at det har vært en udelt fornøyelse å ha samarbeidet med ham i en tidligere periode. Han har virkelig oppnådd å sette spor etter seg – kanskje med ett unntak. Det gjelder dagens sak. Det virker som representanten Inge Ryan har fått en slags hang-up på offentlig eierskap til fallrettighetene innen norsk vannkraft. Derfor lurer jeg på om det er Inge Ryan som har skrevet alle konklusjonene på vegne av de rød-grønne partiene i dagens innstilling.

Inge Ryan (SV) [19:23:55]: Jeg vil starte mitt innlegg med å takke Venstre for den fantastiske jobben de gjorde for hundre år siden, da de berget den viktigste juvelen blant våre naturressurser fra høyrekreftenes privatisering. Det var en innsats som det virkelig står respekt av. De viste mot, de viste evne til å se langsiktig, og de viste at de var i stand til å ta politisk styring over denne ressursen.

Så må vi andre som kommer hundre år etterpå, igjen slåss mot høyresiden for å ta vare på den ressursen, slik at våre etterkommere får gleden av den naturressursen som vi har hatt. Det er vår plikt å føre Venstres kamp videre, og det er det de rød-grønne partiene gjør i denne salen.

Vi gjorde et historisk viktig vedtak i september. Etter at hjemfall har stått seg i veldig mange år, fram til EØS-avtalen kom og markedstenkingen på en måte satte spørsmålstegn ved om hjemfall var i tråd med EØS-avtalen, har Regjeringen i samarbeid med sitt embetsverk etter min mening gjort en fantastisk jobb. Det så litt mørkt ut en periode, men de klarte å berge hjemfallet. Jeg mener at det er den viktigste seieren Regjeringen har vunnet i denne perioden med hensyn til å utfordre omgivelsene. Det er en veldig viktig jobb, og jeg er veldig stolt av min regjering som har klart det.

Så har vi i dag spørsmålet om utleie. I utgangspunktet kan vi si at utleie kan virke uskyldig: Pytt, pytt, det er ikke så nøye om vi leier ut i 15, 30, 50, 60 eller 100 år. Men det vi må passe oss for – det som ligger i denne rettskjennelsen – er at vi ikke må stille oss slik at man kan stille spørsmål ved om Norge mener alvor med det vi ønsker, nemlig at vannkraften skal høre fellesskapet til. Det er klart at hvis vi leier ut vannkraft i 50 eller 100 år, mener vi ikke alvor med at det er fellesskapets ressurs, for da skaper man et så langt tidsperspektiv at man med rette innen EØS-systemet kan stille den slags spørsmål. Derfor er vi nødt til å være nøye med for hvor lang tid vi leier ut, slik at man ikke kan sette spørsmålstegn ved om vi virkelig mener at vannkraften hører fellesskapet til og er en nasjonal ressurs.

Vi har lagt inn en klar forutsetning i alle leiekontrakter som blir inngått. Det står følgende i innstillingen:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at dersom det mot formodning skulle vise seg at leieavtaler inntil 15 år medvirker til at den grunnleggende eierreguleringen i vannkraftsektoren er uforenlig med EØS-retten, må lovverket og inngåtte leieavtaler endres eller straks opphøre. Alle leiekontrakter skal derfor ha en bestemmelse om dette dersom leiereguleringen skulle bli kjent EØS-stridig.»

Dette er helt i tråd med det Regjeringen har skrevet, og det understrekes av flertallet i komiteen. Etter min mening er dette en sikkerhetsventil dersom det settes spørsmålstegn ved de 15 årene som vi mente var fornuftig, fordi en del mindre kraftverk kan samarbeide gjennom leieavtaler.

Så er det stilt en rekke spørsmål om industrien. Jeg mener vi går oss helt vill hvis vi tror at ved at industrien får leie kraftverk, berger vi industriarbeidsplasser. Hvis jeg var en industrileder og eide en industribedrift, kunne jeg heller gå til et energiselskap og inngå en 30 års avtale om vanlig kraftkontrakt, der jeg bad om å få leie strøm – en vanlig strømkontrakt for den og den prisen, justert i forhold til konsumprisindeks. Da hadde jeg fått tilgang til den strømmen jeg ønsket, hvis jeg da ønsket å bruke den til min kraftproduksjon. Vi kan ikke la hjemfallet bli satt på prøve, bli satt i en situasjon som gjør at det kan glippe for oss, bare fordi vi vil la industrien leie et kraftverk. Industrien har rikelig anledning til å inngå vanlige strømavtaler.

Helt til slutt: Jeg registrerer at høyresiden er veldig offensivt på banen. Jeg må si at er det et område der høyresiden har lav troverdighet, er det nettopp i denne typen spørsmål. De var i ferd med å skusle bort hjemfallet for hundre år siden. Vi ser f.eks. at man i høyrestyrte kommuner selger kraftverkene og kjøper aksjer. Det er lite troverdig.

Laila Dåvøy (KrF) [19:29:28]: Som vi har hørt, foreslår departementet i proposisjonen at det skal være adgang for eiere av utbygde konsesjonspliktige vannfallsrettigheter til å leie ut kraftverk og tilhørende anlegg, og at slik utleie av vannkraftproduksjon kan inngås for en periode på inntil 15 år.

Jeg viser til at Kristelig Folkeparti stod sammen med flertallet i komiteen om å sikre det offentlige eierskapet i vannkraftsektoren gjennom konsolideringsmodellen. Dette var et viktig, men også et kraftig grep for offentlig eierskap til vannkraften. Derfor har det for Kristelig Folkeparti vært av stor betydning å få på plass en fungerende utleieordning som sikrer nødvendig fleksibilitet. Dette er viktig for å gi eierne av kraftselskapene valgmuligheter. En god utleieordning kan f.eks. være et alternativ til salg for kommuner som har eierskap i kraftverk.

En fungerende utleieordning er også viktig for utviklingen og dynamikken i en bransje som har så sterke eierskapsreguleringer som vannkraftbransjen har fått. En god utleieordning hadde ikke minst vært viktig for norsk industris muligheter til å videreføre den strategiske kombinasjonen av vannkraft og industriproduksjon. Desto mer uheldig er det at Regjeringen nok en gang velger å nedprioritere industriens interesser, til fordel for andre hensyn.

En utleieordning med 15 års leieperiode er ikke en ordning som er interessant nok for aktørene. Dermed mister man alle de viktige fordelene ordningen skulle bidra med for norske kommuner, for norsk vannkraftproduksjon og for norsk industri.

Det er umulig å forstå norsk industrihistorie hvis man ikke forstår den tette koblingen mellom industrien og vannkraften. Paradokset er at vi har tre partier i regjering som gjorde dette til en stor sak i valgkampen, og som gikk til valg på klare løfter om et industrikraftregime som industrien skulle nyte godt av, men som likevel ikke ser ut til å ha forstått godt nok vannkraftens betydning for industrien. Det har gått fire år uten at løftene om industrikraftregimet er blitt innfridd.

I forbindelse med lovproposisjonen om eierreguleringene for vannkraft, den såkalte konsolideringsmodellen, hadde Regjeringen imidlertid en ny mulighet til å vise denne forståelsen, hvor de kunne valgt å la industrien få langsiktige konsesjoner på sine kraftverk. De misbrukte også denne muligheten.

I den saken vi har til behandling i dag, utleie av vannkraft, er det igjen en mulighet til å vise at man forstår industriens behov. Det er trist å se at regjeringspartiene nok en gang feiler i møte med viktige beslutninger om rammebetingelser for norsk industri.

En kunne ha forstått regjeringspartienes vegring hvis det var viktige hensyn som veide tungt i retning av en annen konklusjon. Statsråden har imidlertid flere ganger gjennom komiteens behandling fått anledning til å forklare hvorfor han ikke har lyttet til rådene fra industrien når det gjelder utleieperiodens varighet, noe som er mitt anliggende her i dag. Når han heller ikke kan vise til juridiske problemer, men i generelle vendinger viser til konsolideringsmodellen, blir det vanskelig å forstå at man kan ofre så viktige industrielle hensyn uten en konkret redegjørelse for hvilke argumenter som veier tungt på den andre siden.

Jeg vil ta opp det forslaget som Kristelig Folkeparti og Venstre har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Erling Sande (Sp) [19:33:36]: Noreg er eit utruleg ressursrikt land. Vi har naturressursar som gjev oss store mengder rein og fornybar kraft. Vi er det einaste landet i Europa som nærast er sjølvforsynt med fornybar elektrisitet.

Det er knytt store samfunnsinteresser til norsk vasskraft. I lag med petroleum og fisk er vasskrafta ein av våre viktigaste naturressursar. Vasskraft er ein evigvarande ressurs, som òg komande generasjonar skal ha gleda av. Vasskrafta er grunnleggjande for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping og velferd i Noreg.

Nettopp difor var det ei utruleg viktig sak for Senterpartiet å sikre heimfallsinstituttet. Vasskrafta er arvesølvet vårt, og vi eig det i fellesskap. Difor er det så viktig at vi framleis har nasjonal kontroll over desse verdiane, gjennom lokal og nasjonal offentleg eigarskap. Den spreidde offentlege eigarskapen til vasskraft er ein verdi i seg sjølv. Dei kommunalt åtte kraftføretaka er viktige samfunnsaktørar, som bidreg med kompetanse, kapital og arbeidsplassar i regionane.

Det har vore ei utfordrande oppgåve å lage ein modell som sikrar framleis offentleg eigarskap til vasskrafta. Fleire forskjellige omsyn må balanserast. Fyrst og fremst må vi sikre at vasskraftressursane blir forvalta til beste for allmenta. Ordninga må balanserast i forhold til behova til Noregs kraftforedlande industri og i forhold til krava vi blir stilte overfor i EØS-avtala.

Senterpartiets motstand mot EU og EØS tør vere kjend, men vi har ikkje noko anna val enn innafor EØS-avtalas rammer finne dei best moglege løysingane for norske samfunnsinteresser og for norsk industri. Og eg må seie at når ein høyrer representanten Kristiansens innlegg, må ein begynne å lure på om ein har gløymt sjølve bakteppet for saka, om ein har gløymt behandlinga av heimfallssaka her i Stortinget, og om ein har gløymt kva denne saka handlar om. Dei endringane vi har gjort når det gjeld heimfall, har vi gjort nettopp fordi vi måtte tilpasse oss EØS-avtala, ei avtale representanten Kristiansens parti har ivra for. Og det er kanskje ikkje så rart, for Høgres utgangspunkt var opning for privatisering og for sal av dei norske vasskraftressursane. Difor er truverdet til Høgre og Framstegspartiet, som også Inge Ryan peikte på, veldig lite når det gjeld desse spørsmåla.

Tilgang til rein og fornybar kraft er ein av norsk industris store konkurransefortrinn. I Noreg blir den fornybare krafta nytta til t.d. å lage silisium til solcellepanel og til å lage aluminium, som gjer bilar lettare. Norsk kraftforedlande industri er ein av verdas mest miljøvenlege. Den fornybare krafta er basis for ein framtidsretta og grøn industri. Vi må difor sikre norsk kraftforedlande industri god tilgang på kraft til ein overkomeleg pris, utan å undergrave heimfallsordninga, og sikre norske vasskraftverk på fellesskapen sine hender.

Vi meiner at lovforslaget som blir fremja i dag, balanserer omsyna som må takast når det gjeld offentleg eigarskap på den eine sida, og industrien på den andre. Forslaget sikrar at vasskrafta framleis er i offentleg eige, både formelt og reelt. Samtidig kan både private og offentlege selskap inngå leigekontraktar på like vilkår.

Senterpartiet vil streke under at Regjeringa arbeider langs fleire spor for å sikre norsk industri langsiktig og god tilgang på kraft. Den franske konsortiemodellen, som blir nemnd her, er eit av spora som ein følgjer. Samtidig er produksjon av meir energi heilt sentralt for å sikre industrien tilgang på kraft. Dette er eit spørsmål vi har drøfta før i dag, men det er heilt openbert at større produksjon av fornybar energi òg vil vere med og sikre industrien kraft til ein overkomeleg pris og ikkje minst god tilgang på kraft.

Vi veit at gjennom Enova kan industrien òg få tilgang på investeringstiltak, tiltak som gjer at utnyttinga av energien innanfor ein industriproduksjon blir betre. Det gir ikkje berre resultat på botnlinja i fyrste omgang. Det vil òg gje langsiktige og berekraftige løysingar som er med på å gjere industrien endå meir konkurransedyktig på sikt.

Konsolideringsmodellen legg òg opp til at industrien kan ha eigarskap til kraft på inntil ein tredjedel, og på den måten òg vere med og sikre ein basis for eigen industriproduksjon når det gjeld tilgang på kraft.

Gunnar Kvassheim (V) [19:38:44] (komiteens leder): Venstre er for en sterk offentlig styring av vannkraftproduksjonen og et sterkt offentlig eierskap innen denne sektoren. Det var utgangspunktet da Venstre for 100 år siden var arkitekten bak hjemfallsordningen, og det var utgangspunktet da Venstre, i likhet med regjeringspartiene, stemte for den såkalte konsolideringsmodellen. Men Venstre er åpne for tilpasninger av fleksible løsninger, som kan styrke sektoren og legge grunnlaget for langsiktige løsninger for industrien. Derfor stemte vi for utsatt hjemfall for noen anlegg da konsolideringsmodellen var til behandling. Det ville ikke på noen måte undergravd det offentlige eierskapet, men det ville lagt til rette på en bedre måte enn det Regjeringen gjorde, for at industrien kunne ha langsiktige og gode rammevilkår.

Dette er utgangspunktet når vi går inn for en maksimal utleie av kraftproduksjon for en periode på 30 år, altså dobbelt så lenge som det Regjeringen har foreslått. En leieperiode på 30 år undergraver ikke offentlig eierskap. Det gir en langsiktighet og gjør leieordningen mer attraktiv og tjenlig for industrien. Ja, alt tyder på at en er nødt til å ha en lengre leieperiode enn 15 år hvis dette skal bli et verktøy som kan brukes slik som intensjonen er.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte er på linje med Venstre, i motsetning til Regjeringen. En av de store endringene som skulle skje ved et regjeringsskifte, var at vi skulle få et nytt kraftregime, med bedre rammevilkår for kraftkrevende industri. Den endringen skulle komme raskt. Det var bare et spørsmål om vilje, så skulle en få et kraftregime med lavere pris på kraft til industrien enn markedspris. Det har ikke Regjeringen levert. Regjeringen har i tillegg erkjent at det løftet er det ikke mulig å holde. Nå sier en at det en lovte, var langsiktige kommersielle kontrakter via Statkraft og andre aktører, det var ny kraftutbygging, og til alt overmål har en nå sagt at hjemfallsordningen sikrer det som en lovte, til tross for det som representanten Solvik-Olsen helt riktig sa, at en brukte hjemfallsordningen til å svekke industriens stilling.

En har heller ikke brukt de mulighetene som ligger der, til å gå noe i retning av det løftet en gav, ved å ha en utleieperiode på 30 år. Summen av dette er at industriens ønske gang på gang er satt til side, og på denne bakgrunn oppfatter jeg det som høyst forståelig at industrien føler seg rundlurt med hensyn til de løftene som ble gitt før valget.

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:41:51]: Når Odelstinget i dag vedtar Regjeringas forslag til regler om utleie av vannkraftproduksjon, er det fullbyrdelsen av konsolideringsmodellen for offentlig eierskap til vannkraftressursene som Stortinget vedtok høsten 2008.

Som jeg også påpekte i odelstingsdebatten i fjor høst, var Regjeringa godt fornøyd med de konsesjonsreglene som gjaldt fram til endringene vi innførte i den provisoriske anordninga 10. august 2007, og som ble avløst av Stortingets endelige vedtak av konsolideringsmodellen. En slik løsning var først mulig etter at Regjeringa utfordret ESA, og på grunn av sterke krefter i Norge som ønsket en full liberalisering av regelverket. I avgjørelsen fra EFTA-domstolen ble det fastslått at den tidligere ordninga var i strid med EØS-avtalen, men at offentlig eierskap til vannkraftressursene kunne være et mål i seg sjøl.

Gjennom Stortingets vedtak av konsolideringsmodellen sist høst har vi i samsvar med EØS-retten tettet de hullene EFTA-domstolen påpekte, og utnyttet det handlingsrommet dommen gav for å styrke kommunenes, fylkeskommunenes og statens eierskap til vannkraften.

Det var i et historisk perspektiv en milepæl at vi høsten 2008 fikk lovfestet at landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette sikres ved en eierstruktur basert på prinsippet om offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Denne lovbestemmelsen er som hånd i hanske med målsettinga i Soria Moria-erklæringa om styrket offentlig eierskap.

Ett av de områdene hvor det var nødvendig å gjøre endringer for å forfølge prinsippet om offentlig eierskap, var de tidligere bestemmelsene om utleie i konsesjoner for erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til vannfallsrettighetene.

EØS-retten legger føringer på utforminga av en utleieordning. Den må utformes slik at så vel offentlige selskaper som private innenlandske og utenlandske selskaper gis mulighet til å inngå leiekontrakter på like vilkår. Utleieordninga må heller ikke utformes slik at den formelt eller reelt undergraver prinsippet om offentlig eierskap til vannkraftressursene, som skal sikre at vannkraftressursene forvaltes til beste for allmennheten.

Jeg mener at utleieordninga som foreslås i proposisjonen, er fullt ut forenlig med EØS-avtalen. Utleieordninga er konsistent med konsolideringsmodellen og bidrar til å sikre og styrke det offentlige eierskapet ved at eieren har alt konsesjonsrettslig ansvar. Det er enhetlige regler for alle utleiere og leietakere. Å tillate utleie i lengre perioder i spesielle tilfeller på en måte som ville svekket konsolideringsmodellen, kan Regjeringa ikke gå inn for.

Det foreslås i proposisjonen å lovfeste dagens ordning med driftsoperatør som utfører arbeid uten ansvar for hva slags økonomiske resultater kjøringa av kraftverket gir. Maksimal lengde på slike avtaler skal tilsvare lengden på avtaler for utleie av kraftverk og tilhørende anlegg.

Det vil være behov for å stille nærmere krav til organisasjon og kompetanse hos eier og for leietakere og driftsoperatører. Tvingende allmenne hensyn som sikkerhet og beredskap gjør det nødvendig å stille krav om bl.a. driftsorganisasjon her i landet. De nærmere bestemmelsene som må til for å ivareta disse hensynene, skal fastsettes i forskrift.

Det er opp til eier og leietaker å bestemme hvordan leieavtaler skal utformes. Leieavtalene må også regulere hvordan vederlaget skal ytes. Det foreslås i proposisjonen at ordninga med tidsubegrensede medeierskapsavtaler til vannkraftproduksjon igjen bør tillates. Slike tidsubegrensede avtaler for eksempelvis fylkeskommunene, vil i praksis være det samme som et deleierskap. Medeierskap mener jeg er viktig for å forankre eierskapet til vannkraftressursene lokalt, slik komiteen også har presisert i sin merknad. Fylkeskommunene vil kunne finansiere framtidige medeierskapsretter ved langsiktige kraftsalgskontrakter, eventuelt kombinert med utleie i perioder på 15 år som kan gjentas.

Jeg har med tilfredshet merket meg at et flertall – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre – mener at det er en forutsetning at utleieordninga ikke bryter med prinsippet om offentlig eierskap knyttet til vannkraftressursene. Flertallet står dermed fast ved lovendringa som ble vedtatt sist høst, og som sikrer og styrket det brede offentlige eierskapet til vannkraftressursene. Det samme flertallet støtter Regjeringens begrunnelse for den utleieordning som i dag vil bli vedtatt. Flertallet understreker bl.a. at utleie av kraftverk er et virkemiddel for industriell utvikling i Norge. Muligheten for leie av norske kraftverk kan i framtiden være ett av flere virkemidler for å sikre og videreutvikle norsk industri og denne industriens betydning for sysselsetting og næringsutvikling i distriktene.

Jeg er trygg på at den ordninga som i dag vedtas, vil være en god løsning både for de offentlige kraftverkseiere som vil inngå leieavtaler, og for dem som ønsker å ta over driften av og produksjonen fra kraftverkene som leies ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:47:04]: Det er åpenbart at det er ulike vurderinger av femten og tretti år, og det er ulike ideologiske tilnærminger. Men la meg likevel prøve å appellere til noe som jeg håper statsråden har et svakt hjerte for – eller varmt hjerte for, kan vi vel heller kalle det – nemlig Nordland fylkeskommune sin historie om hvordan de klarte å få være med på å investere i Svartisen, nemlig ved at de hadde muligheten til å gi utleie av sin eierandel på 55 år. Det er elleve år siden det ble avtalt, de har 44 år igjen. Små investeringer kan gjerne en fylkeskommune eller en kommune være med på å bære fordi det er en relativt liten kapitaldel. En stor investering – og nå formoder jeg at statsråden fortsatt står ved at han ønsker mellomstor vannkraft av ny karakter – vil være vanskeligere for en fylkeskommune å bære. En femtenårsperiode vil være for kort til å skrape sammen den kapital som trengs.

Hvordan vil statsråden at fylkeskommuner i realiteten skal være delaktige i nye investeringer i framtiden?

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:48:12]: For det første varsles det vel her om en tøff valgkamp, når ønsket om et svakt hjerte er inngangen til valgkampen og avslutningen av stortingssesjonen. Men spøk til side.

Når det gjelder fylkeskommunens mulige medeierskap til kraftutbygging framover, er eksempelet som representanten tar opp på 55 år, og også forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet fremmer her i dag om en uendelig leieavtale, greie eksempler på at vi har en del av debatten som åpenbart vil utfordre EØS-regelverket. Det er det vi forholder oss til. Jeg hører at representanten Solvik-Olsen og andre gjør dette til en ideologisk sak, mens det nok for meg er en sak som, ja, som har en ideologisk målsetting i forhold til hjemfallsinstituttet, men som med en praktisk gjennomføring er med på å sikre det. Jeg mener de eksemplene som blir nevnt her, åpenbart er utfordrende med tanke på det.

Ivar Kristiansen (H) [19:49:33]: Så vel norsk industri som LO-forbundet Energi Industri har tydelig sagt fra om hva man mener om Regjeringens forslag om utleieperioden som blir vedtatt i dag. Svaret på det meste er at man ikke ønsker å utfordre EØS-regelverket.

Mener statsråden at tretti års utleietid ville ha vært i strid med EUs konkurranseregelverk, eller mener statsråden det ikke? Hvis statsråden mener det, mener han da samtidig at Arbeiderpartiets landsmøtevedtak var helt på ville veier?

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:50:17]: Når det gjelder oppfølginga av det som ble gjort i EFTA-domstolen, og som denne salen har brukt mye tid på gjennom høsten og fram til nå, er det ikke gitt noen å ha en eksakt vitenskap knyttet til det, heller ikke meg.

Det som jeg kan si fra denne talerstolen, og som det er viktig for meg å være trygg på at jeg også kan bli sitert på om ti–tjue og for den saks skyld hundre år, er: Jeg er trygg på at den løsninga som jeg har foreslått, og den løsninga som Stortinget i dag vedtar, er godt på innsida i forhold til å ha en utleieordning innenfor konsolideringsmodellen, men samtidig en utleieordning som ingen kan mene er en uthuling av målsettinga om et offentlig eierskap.

Laila Dåvøy (KrF) [19:51:12]: Statsråden sier at det ikke er noen gitt vitenskap dette. Det jeg lurer på, er: Hva konkret det er som har skjedd i perioden mellom Arbeiderpartiets landsmøte og dagen i dag – det er ikke så veldig mange ukene siden – som gjør at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter og Arbeiderpartiet i regjering går imot sitt eget landsmøtevedtak om en mulig utleieperiode på tretti år? Rent konkret: Hva har skjedd i denne perioden?

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:51:45]: Jeg vet ikke om jeg er rette vedkommende til å svare på det spørsmålet. Men det jeg kan svare på, er at det som har vært viktig for meg å gjøre, er å legge fram en utleieproposisjon for Stortinget som jeg er trygg på, som jeg mener er framtidsrettet og udiskutabelt innenfor EØS-regelverket. Vi vet hvilke utfordringer vi har hatt i forhold til hjemfallsordninga og som endte opp i hovedvedtaket i denne saken i Stortinget i høst, og vi vet hva mange av oss fryktet i en tidligere fase kunne bli utfallet av diskusjonen om hjemfall opp mot EØS. For meg har det derfor vært veldig viktig å legge fram en sak for Stortinget som jeg er helt trygg på er godt på innsida i forhold til disse spørsmålene.

Gunnar Kvassheim (V) [19:52:40]: Jeg vil starte med å svare på Laila Dåvøys spørsmål. Det som har skjedd etter Arbeiderpartiets landsmøte, er at Arbeiderpartiet ikke har fått med seg Senterpartiet og SV. Derfor står forslaget om 15 års leietid.

I dag har vi hørt om alle tap – enten det er av naturmangfold som skal gjelde til havs, eller av Øystesevassdraget – som man skal komme tilbake til og slåss videre for. Slik har Arbeiderpartiet sagt også når det gjelder 30 års utleietid. Dette vil man komme tilbake til i neste periode. Dette skal på plass, sies det fra arbeiderpartihold.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil det være uforsvarlig å gjøre slik som Arbeiderpartiet nå sier de skal gjøre, jobbe videre for å få gjennomslag for 30 års utleietid? Inge Ryan tok nærmest et ideologisk oppgjør med den politikken som Arbeiderpartiet slo fast på sitt landsmøte, for han sa at 30 års utleietid vil være uforenelig med offentlig eierskap. Er statsråden enig i det? Er det EØS-problematikken som er grunnlaget, eller er det at det er uforenelig med offentlig eierskap?

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:53:49]: Jeg tror knapt noen i denne salen har hørt undertegnede snakke om tap. Jeg er veldig opptatt av at vi får til gode løsninger, som jeg mener vi får til, og slik sett føyer dette seg inn i rekken av det.

Når det gjelder spørsmålet om uforsvarlighet eller ikke, er svaret mitt på det eksakt det samme som det var til representanten Kristiansen og til representanten Dåvøy, at det som har vært viktig for meg, og som jeg står veldig trygt og godt på i denne salen i dag, er at jeg har fremmet og Stortinget vedtar et forslag som jeg er trygg på er på innsiden av EØS-regelverket. Utover det vil ikke jeg synse noe mer. Det som er viktig, er at vi i dag fatter et vedtak som er godt, nettopp fordi det er trygt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:54:50]: Statsråden sa i sitt forrige svar til meg at det virket som om jeg ønsket å lage ideologi av dette. Faktum er jo at hvis noen har forsøkt å lage ideologi av saken og for all del klart det, er det regjeringspartneren SV, der Inge Ryan i Nationen rett før hjemfallssaken ble behandlet i fjor, sa at dette handler om ideologi. Her har SV ingen ting å fire på.

Det er nok også årsaken til at han har fått en ordning som alle aktørene som skal være en del av den, sier ikke vil tilfredsstille ønskene og målene som Regjeringen legger til grunn for det. Men Regjeringen er åpenbart tilsynelatende svært tilfreds med det som de har lagt fram, selv om vi vet at flertallet i Regjeringen har et annet standpunkt enn det vi nå kommer til å vedta i dag. Når Regjeringen begynte å snakke om utleieordning før hjemfallssaken ble vedtatt i Stortinget, snakket man om en periode som var lenger enn 15 år. Jeg husker ikke om det var 20 eller 30 år, men det var mer enn 15 år. Nå foreslår man likevel 15 år.

Hva har skjedd siden man først begynte å snakke om en periode lenger enn 15 år, når man nå sier at det kun er 15 år som er forenlig?

Statsråd Terje Riis-Johansen [19:56:00]: Representanten Solvik-Olsen har ved gjentatte anledninger vært opptatt av at det har vært mange ministre i det departementet som jeg nå bestyrer. Jeg må nesten få lov til å svare for mine vurderinger, og den prosessen jeg har hatt rundt denne saken. Jeg har hatt den prosessen når det gjelder utforming av proposisjonen, og det som har fulgt av det. Slik sett har det vært en prosess hvor jeg mener at min tenking har vært konsistent hele veien når det gjelder å legge fram for Stortinget en løsning som er trygg innenfor det EØS-rettslige.

I spørsmålet om ideologi kontra det pragmatiske her, mener jeg at jeg også i forrige svar til representanten sa nettopp det: Ja, det er en ideologisk overbygning til denne saken i forhold til ønsket om offentlig eierskap og ønsket om å beholde hjemfallsinstituttet. Når det gjelder utforminga av antall år knyttet til det, er det mer en praktisk tilpasning til å sikre det overordnede, altså hjemfallsinstituttet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torny Pedersen (A) [19:57:26]: Utleiesaken har fått stor oppmerksomhet i industrien og ikke minst i media. Med det vedtaket som ble gjort på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti, skjønner alle at saken vi behandler i dag om utleie, ikke er optimal ut fra Arbeiderpartiets utgangspunkt. Utleiesaken, Ot.prp. nr. 66 for 2008–2009, ble heller ikke slik som daværende statsråd Åslaug Haga tidlig signaliserte, at utleie ville dreie seg om en utleietid på rundt 30 år. Nå ligger den som den er, og det vil bli spennende å se hvor mange som vil benytte seg av utleiemulighetene.

Da vi behandlet hjemfallssaken, Ot.prp. nr. 61 for 2007–2008 og Innst. O. nr. 78 for 2007–2008 sikret og styrket vi det offentlige eierskapet til vannkraftressursene, og samtidig vedtok vi å videreføre medeierskapet til regional kraftutbygging for fylkeskommunene. Formålet med dette har fra 1970-tallet vært at ressursdistriktene skulle få del i verdiskapingen av vannressursene som ble tatt i bruk. Vi vet at naturressursene egentlig er livsgrunnlaget for Distrikts-Norge, men da må man få ta del i dem, og akkurat det var en viktig sak for oss rød-grønne under behandlingen av hjemfallssaken.

Medeierskapet for fylkeskommunen er ikke lovfestet, og jeg vil anta at dette blir tatt opp i en eventuell ny sak i Stortinget i neste periode. Det er viktig for industrien, men det er også viktig for fylkeskommunene at muligheten for det offentlige eierskapet fungerer på best mulig måte, slik at de har muligheten til å være en aktiv aktør når det gjelder norsk vannkraft. Både medeierskapet og antall år i leietid er derfor noe som må diskuteres videre, etter min mening, for det kan være en reell mulighet for at vedtaket i dag vil svekke muligheten til offentlig regionalt eierskap. Et eksempel på dette er leieavtalen Nordland fylkeskommune gjorde i 1998, som også Ketil Solvik-Olsen var innom, der de fikk en utleietid fram til 2053 – altså 55 år. Dette var viktig for å få de langsiktige gevinstene av utbyggingen. Nordland mente da og mener nå at leieavtalen må være så lang at det forretningsmessig er interessant for leietakere å inngå en slik leieavtale.

Investeringene som leietaker foretar, må avskrives i løpet av avtaleperioden. Dette kan bli problemer når den er på bare 15 år. Det har vært påstått at valget på 15 år er tatt på grunn av hensynet til det offentlige eierskapet. Det argumentet forstår ikke jeg. Det må da være ekstra greit at utleier er offentlig, som fylkeskommunen, og at kraftverket vil gå tilbake til det offentlige etter utleieperioden, enten den er på 15 år eller 30 år.

Det utleieregimet vi nå lager, skal være likt for alle, enten det er norske, utenlandske, offentlige eller private leietakere. Men det kan jo være at et utenlandsk selskap er så heldig at de etter første leierunde på 15 år kan få leie i nye 15 år. Da skjønner ikke jeg at det kan være noen sak for ESA om det er 15 år eller sågar 50 år. Noen hevder det tydeligvis.

Jeg håper at industrien og regionene, tross protester, ser noen muligheter i utleiesystemet. Det er viktig at dette ses sammen med flere punkter i et industrikraftregime for å nyttiggjøre seg alle mulighetene.

Jeg kommer til å stemme for det som nå ligger her – det heter gi og ta – men jeg har store forhåpninger til at dette blir omgjort i neste periode, og det på grunn av Arbeiderpartiets vedtak på landsmøtet i år, der det i programmet står at Arbeiderpartiet skal jobbe for en leieperiode på 30 år, og et likelydende enstemmig vedtak er gjort i Arbeiderpartiets gruppe på Stortinget.

Dette mener jeg.

Presidenten: De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Nordtun (A) [20:02:47]: Den som fikk meg til å ta ordet – jeg skal prøve ikke å forlenge debatten – var Ivar Kristiansen. Jeg synes vi må gå litt tilbake og se på hva det var vi behandlet i 2008 når det gjelder utleiesaken. Det var jo slik at vi fikk en dom mot oss i EFTA-domstolen. Vi måtte rydde opp, vi måtte likebehandle offentlige, private, utenlandske osv. Vi måtte ha et likt utgangspunkt.

Det tok vi til etterretning og laget konsolideringsmodellen, nemlig at fortsatt offentlig eierskap skulle være bærebjelken i norsk kraftproduksjon. Vi kan altså ikke bestemme oss for å bestemme prisene på kraften i denne salen. Den tiden er forbi, Ivar Kristiansen!

Hva gjorde den forrige regjeringen med denne saken? Svaret fra den siste industri- og energiministeren fra Høyre var: Ingenting skal gjøres! Dette får seile sin egen sjø.

Vi har kommet tilbake til Stortinget med denne saken. Vi har satt tingene på plass. Vi har til og med tilbudt en tredjedel privat eierskap i kraftproduksjonen. Industrien kan gå inn og eie en tredjedel, hvis de vil. Det ligger åpent. Og så påstår Ivar Kristiansen at denne regjeringen ikke har gjort noen ting. Vi har gjort en masse. Hvis Ivar Kristiansen leser bl.a. revidert budsjett, står det at vi har sikret en god kraftbalanse, vi tilrettelegger for kommersielle, langsiktige avtaler med industrien, vi sier noe om nettleien og fritak for eller reduksjon av elavgiften, og vi har solide støtteordninger gjennom Enova. Jeg kan nevne Yara Porsgrunn, jeg kan nevne bedriftene i Troms osv., som får store tilskudd til energieffektivisering. Jeg tar også med det siste – konsortiet. Med konsortiet tilrettelegger vi nettopp for at industrien skal gå sammen med produsentene for å lage en kraftpool. Er dette ingenting? Jeg synes vitterlig at dette er mye innenfor det vi har rom for innenfor EØS-avtalen. Da kan man ikke påstå – om man har samvittighet, man burde ha det i alle fall – at den forrige regjeringen gjorde så forferdelig mye på dette området. Ingenting!

Så vil jeg avslutte – også til Ivar Kristiansen. Vi må jo likebehandle norsk industri. Jeg må si at det er få industribedrifter som klager på at de ikke har tilgang på kraft i Norge. Det de klager på, er finanssituasjonen ellers i verden. Verken den sittende regjering eller Det norske Arbeiderparti kan kjøpe alle felgene som nå ligger på lager i de store bedriftene. Det er internasjonal økonomi og etterspørsel som avgjør dette.

Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten. Det er særlig viktig når engasjementet griper om seg.

Rolf Terje Klungland (A) [20:06:05]: Siden dette antakelig er den siste energidebatten jeg kommer til å delta i i dette huset, har jeg lyst til å si at jeg synes det har vært en god debatt. Når jeg mener at det har vært en god debatt, er det først og fremst fordi vi fokuserer på det som er så viktig, nemlig å videreforedle den energien som vi har her i landet, den mest miljøvennlige industrien vi har.

Men jeg har lyst til å påpeke noen fakta i denne debatten. Det første er at vi aldri hadde hatt denne debatten hvis vi ikke hadde fått en ny regjering. Det andre er at Regjeringen, etter min mening i hvert fall, har gjort særdeles mye for å sikre industrien kraft til konkurransedyktige priser framover.

Jeg synes både representanten Dåvøy, som sa at Regjeringen ikke var interessert nok, og representanten Kristiansen, som plutselig skal ha 30 års leieavtale til industrien, burde gå litt i seg selv. For det første: Hvis vi som politikere i det hele tatt skal kunne tilby industrien kraft, må vi ha kraft å tilby. Da er hjemfallet viktig. Men utenom det har altså Regjeringen sagt at opp til en tredjedel av kraftproduksjonen skal eies privat. Da kan en jo spørre: Dersom ikke industrien utnytter den muligheten, ville de da ha kunnet utnytte en mulighet uten hjemfall, der en skulle selge kraftverkene? Jeg tror at de som har litt greie på industripolitikk, ser at det i så tilfelle ville vært kapitalkrefter i utlandet som ville kommet og kjøpt opp kraften vår.

Stortinget har gitt Statkraft marsjordre gjennom eierskapsmeldingen – de skal sikre langsiktige kontrakter. I dag får vi en leieavtale som går på 15 år. Det er ikke slik at det er svart-hvitt ute i industrien. Det er industri i Norge som har investert hundretalls millioner på 15 års kraftkontrakter, slik at det er ikke helt svart at de får dette. Det er ikke noe en kan si at det ikke er bruk for, og at det trenger en ikke å ha.

Så arbeider Regjeringen videre med en konsortiemodell som også skal være med på å sikre kraft til denne industrien, for denne regjeringen ser viktigheten av at industrien fortsatt er i Norge, på grunn av at vi får lavere miljøutslipp, vi greier å opprettholde lokalsamfunn der det er hjørnestensbedrifter, og det innebærer også store eksportinntekter til Norge. Så i denne valgkampen kan denne regjeringen virkelig gå ut, slå seg på brystet og si at den har kommet med et bidrag til norsk industriutvikling.

Ivar Kristiansen (H) [20:09:28]: «Ikke helt svart,» sier representanten Klungland, og det har han jo selvfølgelig helt rett i. Men løftet i valgkampen 2005 fra de rød-grønne partiene som gikk til valg, var sannelig ikke svart, det var rosenrødt. De garanterte: Bare gi oss noen få uker, så skal vi ha et nytt industrikraftregime på plass. Noen få uker – dette er mulig!

Jeg har her et bindsterkt verk med sitater fra rød-grønne politikere, herunder Klungland. Tiden strekker ikke til til å lese opp alle løftene og alle sitatene, for da ville det ikke engang holde med 10 minutters taletid. Men jeg kan ta én setning:

«En ny sosialistisk regjering vil tilby industrien el-kraft til under markedspris.»

Vedkommende som uttalte dette en måned før siste valg, heter Jens Stoltenberg. Men jeg har både Klungland og ganske mange andre på denne listen.

Og så tar saksordføreren, Tore Nordtun, ordet og stiller spørsmålet: Hva gjorde den forrige regjering? Den forrige regjering lovte ikke å tilby industrien billig kraft til under markedspris og sa at det var enkelt å ordne opp med ESA-systemet. Det gjorde ikke den forrige regjeringen – man sa tvert imot at dette var det svært vanskelig å få på plass.

Når man ser tilbake og ser hva dagens regjering har oppnådd, synes jeg man må være i stand til å stille seg selv spørsmål om man har oppnådd det man lovte norske industriarbeidsplasser. Hvorfor stilte Industri Energi og prosessindustrien til streik i juni? Er man i dialog med norsk industri på dette området? Skjønner man hva budskapet fra deres side er? Har man lest hva de uttaler om det Regjeringen lovte, og det man har valgt å følge opp?

Skjønner man hvorfor Elkem nå ønsker å selge ut all sin kraft? Er det noen blant de rød-grønne partiene som tror at det trygger Elkems industriarbeidsplasser når Elkem selger ut sin kraft til egen industri? Har representanten Nordtun tatt seg bryderiet med å ta seg en tur til Karmøy og snakket med Hydros arbeidere om hva de synes om det å løpe fra løftene sine, det å avskaffe hjemfallsinstituttet, det å foreslå 15 års utleietid når hele industrien ber om minimum 30 år? Er det et bidrag til å sikre arbeidsplassene i Rogaland og på Karmøy?

Jeg tror at rød-grønne politikere ville stått seg på å gå litt i seg selv. I alle fall bør representanten Nordtun – med sitt utgangspunkt – stille seg selv spørsmålet: Hvorfor i all verden vedtok et flertall på Arbeiderpartiets landsmøte en minimum utleietid på 30 år? Det burde vært totalt unødvendig – hvis de ikke skjønner sin egen besøkelsestid.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [20:12:50]: De siste to arbeiderpartiinnleggene gir grunn til bekymring. I selvskrytet de presenterer, får en nærmest inntrykk av at Leif Sande i Industri Energi kunne stått ved siden av Rolf Terje Klungland og demonstrert for Regjeringen. Alle vet at det bare er fjas.

Alle i industrien og i fagbevegelsen som jobber med industripolitikk, sier at Regjeringen ikke har levert. De gir inntrykk av at denne regjeringen kan springe rundt og skryte av det de har gjort. De må gjerne gjøre det, men det viser jo bare at en ikke har forstått alvoret og omfanget av den politikken som burde vært ført for å innfri industriens krav.

Representanten Klungland snakket om at det ikke var noen som klager over tilgangen på kraft. Nei, i utgangspunktet har vi nok kraft i Norge til at industrien kan få den kraften de trenger. Men rammevilkårene med hensyn til kjøp og salg av denne kraften – rammevilkårene som industrien skal forholde seg til når det gjelder langsiktige investeringer – klager de over. Og hvis ikke representanten Klungland har fått med seg det, er det noe alvorlig galt i måten Arbeiderpartiet lytter til industrien på.

Fremskrittspartiet har folk som har reist og besøkt industribedrifter – fra Lista i sør til Finnfjord i nord. Jeg var nettopp i Mo i Rana. Der var det blitt nedlagt en bedrift med den nøyaktige begrunnelsen at de ikke hadde de kraftvilkårene i Norge som de hadde i bedriftens hjemland, Frankrike. Da legger de ned i Norge, rett og slett fordi disse internasjonale selskapene som skal konkurrere på et internasjonalt marked, går dit de får best lønnsomhet. Når Norge ikke klarer å gi dem de kraftvilkårene som de kan få andre steder, så taper norske bedrifter. De norske lokasjonene blir lagt ned.

Jeg foreslår at Arbeiderpartiet i litt større grad reiser rundt og besøker industribedrifter og tar inn over seg hva de faktisk sier. På samtlige steder vi besøkte, var det optimisme for framtiden – kanskje ikke like mye etter at finanskrisen slo til, men de hadde det før. Bedriftene hadde store visjoner om hva de kunne gjøre for å bedre energieffektiviseringen, bedre miljøregnskapet sitt og få en mer lønnsom produksjon. De to tingene som samtlige tok opp, var industri og kraft, og det var CO₂-kvoteregimet for å få det konkurransedyktig overfor utlandet. Hvis ikke Regjeringen har fått med seg at det var en demonstrasjon mot Regjeringen og denne loven som nå blir vedtatt, den 3. juni, hvis de ikke har fått med seg de to demonstrasjonene som har vært utenfor Stortinget de to foregående årene, så mangler de litt i forhold til virkelighetsbildet.

Så ble det nevnt at industrien kan jo kjøpe seg inn og eie en tredjedel av kraften. Men ærlig talt, folkens, det har de alltid kunnet gjøre. Det er ikke noe nytt i dette. Det er ikke noe nytt i dette i det hele tatt. Det er å komme med gammelt nytt, og late som det er på grunn av dagens regjering man får det til. Det er jo bare å kaste blår i øynene på folk, og en prøver å forvirre mer enn en prøver å oppklare. Hør på hva industrien har sagt på høringene i energi- og miljøkomiteen både i hjemfallssaken og i utleiesaken. Det er ikke godt nok. Og det er ikke fordi de som representerer industrien på høringene, er fremskrittspartifolk – det er gamle senterparti- og arbeiderpartifolk som representerer industrien. Det er ingen grunn til å tvile på det de sier.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at talen skal rettes til presidenten, og ikke til «folkens».

Gunnar Kvassheim (V) [20:16:15]: Det skal angivelig ha vært et nyhetsinnslag hvor representanten Klungland fortalte om sin dimmelenke, og fortalte om hvordan han så fram til å bli ferdig på Stortinget. Når jeg hører hans innlegg i dag, som framstår som et eksempel på hvor langt det er mulig å komme med politisk dressur, så forstår jeg det.

Jeg hadde gleden i forrige valgkamp av å møte Klungland i Folkets Hus i Sauda. Da fortalte han at i løpet av kort tid skulle en ny regjering få på plass et regime med kraft til billigere pris enn det en fikk i markedet. Det var den posisjonen han hadde da han seilte inn i denne stortingsperioden. Når han seiler ut, er han strålende fornøyd med det Regjeringen har gjort, stikk i strid med hva norsk industri er. Det er helt uforståelig at begrunnelsen er en del tiltak som er helt identiske med det den forrige regjering og et bredt flertall ønsker, nemlig avtale på kommersielle vilkår. En peker på Statkraft, ny produksjon av energi – som riktignok er blitt utløst i mindre grad enn før av denne regjering – og at det skal åpnes for en tredjedels eierskap i kraftselskap, hvilket det også var anledning til tidligere.

De to områdene som skiller Arbeiderpartiet fra opposisjonen, er vilje til utsatt hjemfall, vilje til å forlenge kraftkontrakter – to krav som industrien står på, og som opposisjonen er villig til å innfri, men ikke Arbeiderpartiet og Regjeringen.

Vi hadde også et innlegg fra Inge Ryan, som sa at 30 års leietid undergraver offentlig eierskap. Det sammenholdt med Torny Pedersens innlegg forteller litt om det bikkjeslagsmålet som må ha vært internt i Regjeringen i denne saken. For Torny Pedersen sier at dagens ordning ikke er optimal, dagens ordning er ikke som Haga lovte. Det skal bli spennende å se om den blir brukt – altså underforstått at den ikke vil bli brukt. Dette må vi diskutere videre. Dette vil svekke regionalt eierskap. Jeg forstår ingenting når noen sier at mer enn 15 års leie vil undergrave offentlig eierskap, sier Torny Pedersen. Dette må vi komme tilbake til. Hun er fullt og helt på opposisjonens side her, på det sporet som Venstre og Kristelig Folkeparti har. Det betyr at det i dag er et stort flertall for den posisjonen, men på grunn av intern uenighet i Regjeringen blir ikke det utfallet.

Rolf Terje Klungland (A) [20:19:09]: Jeg ventet litt med å tegne meg til det siste treminuttersinnlegget, slik at jeg fikk gjengen samlet. Jeg kan bare beklage at representanten Ketil Solvik-Olsen har valgt den siden når det gjelder å sikre industrien kraft, for han vet at dersom han skal sitte i en regjering med noen som han var knallhard mot i forrige periode på grunn av at de ikke ville sikre industrikraft, så er det slett ikke sikkert at han heller får det som han vil når han skal til å gjøre det som han sier.

Når det er sagt, har jeg lyst til å si til representanten Kvassheim at jeg husker veldig godt hva jeg har sagt. Jeg synes det er nokså fantastisk å høre opposisjonspartiene. Representanten Kristiansen er oppe her med sitater fra Jens Stoltenberg som han vet aldri har vært uttalt, og bruker det som argumentasjon i en slik viktig sak. Det synes jeg faktisk de skal holde seg for gode til. Det er en av grunnene til at jeg trekker meg.

Jeg sier at opposisjonen er så falsk at en nesten kan grine blod, når de har skrevet i dokumenter til Stortinget at det ikke er hensiktsmessig – de ser det ikke som hensiktsmessig – å sikre industrien kraft. Dersom det hadde vært slik at de i det hele tatt hadde ønsket det i forrige periode, hadde det antakelig vært lagt på plass noe da. Men de ville ikke. Selv om stortingsflertallet her sa at de skulle gjøre det, så fulgte ikke den forrige regjeringen opp. Da var partiet til representanten Ketil Solvik-Olsen også en støtte til de rød-grønne partiene for å prøve å sikre industrien kraft.

Så var jeg i mitt forrige innlegg inne på hva som er gjort i denne perioden. Men det hadde altså ikke skjedd hvis Gunnar Kvassheim fortsatt hadde sittet i regjeringskontorene, Ivar Kristiansen hadde stått her og sagt at de ikke ville, og Ketil Solvik-Olsen hadde vært politisk rådgiver i Fremskrittspartiet. Det hadde ikke blitt gjort, og derfor mener jeg at det opposisjonen står på denne talerstolen og sier – og også sier andre steder – ikke kan stå uimotsagt, for det er faktisk ikke sant. Det synes jeg faktisk at de som sier slike ting, bør ta til seg. Det er altså Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen som har dratt lasset i denne saken. Det er vi som igjen skal sikre industrien konkurransedyktige vilkår, og opposisjonen bør faktisk være så åpne og ærlige at de sier at det hadde ikke kommet fra oss hvis ikke dere hadde dradd lasset i den saken.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det å beskylde noen for å være «falsk», ligger utenfor den parlamentariske språkbruk.

Ivar Kristiansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ivar Kristiansen (H) [20:22:25]: Bare en kort merknad. Siden jeg ble beskyldt fra talerstolen for å fare med bløff og sitatfusk, gjentar jeg mitt sitat fra Jens Stoltenberg. Dette sitatet er hentet fra Stavanger Aftenblad 9. august 2005:

«En ny sosialistisk regjering vil tilby el-kraft til under markedspris.».

Hvis jeg gjør Jens Stoltenberg urett, er jeg mann til å beklage i full offentlighet at jeg har gjort ham urett.

Presidenten: Ketil Solvik-Olsen har hatt også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [20:23:13]: Jeg tror representanten Klungland må bestemme seg for om Fremskrittspartiet var med på å støtte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i at en ønsket en utredning om industrikraft, eller om vi ikke var det, for nå fikk vi kjeft både for å ha vært med og for ikke å ha vært med.

Så ønsker jeg å få vite hva det nøyaktig er denne regjeringen har gjort som faktisk har gitt resultat som er bedre enn det som var situasjonen forrige gang. Jeg vet at på hjemfallssiden har industrien mistet retten til å kunne eie vannkraft. Det er ikke å styrke industriens vilkår. Utleieordningen som kom istedenfor, reduserer muligheten for å leie vannkraftverk, den øker den ikke. Eierskap i forhold til en tredjedel var det også i forrige periode. Er det da de 40 mill. kr som kom i revidert budsjett, som er forskjellen – som da tilsvarer ca. 0,1 øre pr kWh som industrien bruker?

Jeg kan ikke se den store forskjellen, bortsett fra på retorikksiden, der denne regjeringen har lovt gull og grønne skoger. Men den har altså ikke levert noe som industrien mener gjør noen som helst forskjell i forhold til sånn som det var. Det er derfor industrien demonstrerer mot denne regjeringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sak nr. 5 er avsluttet.