Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.

– Det anses vedtatt.

Odd Roger Enoksen (Sp) (komiteens leder):Næringskomiteens budsjettbehandling omfatter rammeområdene 9, 10 og 11, og det er disse Stortinget har til behandling under denne saken.

Næringslivet – bedriftene, eierne og ansatte – møter stadig nye krav om omstilling og økt konkurranseevne. Norsk næringsliv er i særlig stor grad internasjonalt orientert og derfor også eksponert for internasjonale konjunkturendringer, internasjonal konkurranse og ikke minst for endringer i økonomiske rammebetingelser her hjemme som kan endre konkurransen i forhold til andre land. Av denne grunn er det ikke mulig å isolere næringspolitikken til noen budsjettområder, men den må ses som en del av en helhet der økonomisk politikk, forskning, utdanning og ikke minst utbygging av infrastruktur inngår som viktige elementer – for å ha nevnt noe av det som har betydning for utviklingen innenfor næringslivet.

Det er bred enighet i denne sal om at det er nødvendig å vedta et stramt budsjett for å sikre at ikke vår konkurranseevne skal forverres. Det må være et felles mål å bidra til at vi ikke får en særnorsk kostnadsutvikling og et særnorsk rentenivå som vil være skadelig for konkurranseevnen og derved også for sysselsettingen. På denne bakgrunn er jeg meget godt fornøyd med de prioriteringer Regjeringen har gjort, og i hovedsak har fått tilslutning til gjennom det justerte sentrumsopplegget.

I mitt innlegg under budsjettdebatten i fjor tok jeg opp behovet for å føre en mer aktiv og målrettet distriktspolitikk enn det som har vært tilfellet opp gjennom 1990-tallet, og det er betryggende å kunne konstatere at budsjettet for 1999 i så måte markerer et veiskille, i og med at det innenfor særdeles stramme budsjettrammer har vært mulig å finne rom for å prioritere de distriktsrettede virkemidlene. Innenfor en knapp tidsramme på 5 minutter skal jeg ikke gå nærmere inn på dette, men bare konstatere at Regjeringen er godt i gang med den distriktspolitiske offensiv som er nødvendig dersom det skal være mulig å motvirke den sentralisering vi ser på alle nivåer i samfunnet.

Regjeringens handlingsplan for små bedrifter «Det skal bli enklere å starte og drive bedrift i Norge», St.meld. nr. 41 for 1997-98, Næringspolitikk inn i det 21. århundret, og St.meld. nr. 51 for 1997-98, Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, hvor de to siste ligger til behandling i komiteen, er viktige bidrag i arbeidet for bedre utnytting av våre rike naturressurser, for å fremme nyskapning og for å sikre sysselsetting både i eksisterende og nye bedrifter. Disse tre sakene som jeg har nevnt, er også viktige bidrag i arbeidet med å sikre en god ivaretakelse av distriktspolitikken.

Det er noen områder i komiteens innstilling jeg ønsker å komme litt nærmere inn på.

Regjeringen Jagland foreslo i statsbudsjettet for 1998 at satsene for støtte til skipsbygging skulle bli redusert. Dette ble videreført av regjeringen Bondevik. I løpet av 1998 har man sett en betydelig svekket ordretilgang til norske verft. Dette er for så vidt ikke et særnorsk fenomen. Vi ser nå en sterk tilbakegang i ordretilgangen også i andre europeiske land, så det er mye som tilsier at situasjonen har flere årsaker. Ordretilgangen i 1997 var dobbelt så stor som i et normalår. Dette har nok muligens tatt unna noen av de kontraktene som ellers ville blitt inngått i 1998, og har også, som Stortinget er kjent med, medført et behov for en betydelig tilleggsbevilgning på kap. 966 for inneværende år. Videre er det etter min oppfatning slik at tilbakeslaget spesielt i de asiatiske lands økonomi har ført til redusert etterspørsel også etter skip.

Uansett er situasjonen i en næring med stor sysselsettings- og distriktspolitisk betydning selvsagt ikke uten betydning, og komiteens medlemmer fra sentrumspartiene har da også i en merknad bedt om at situasjonen ved norske verft må følges nøye, og at konkurranseforholdet til andre land må vurderes fram mot fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, slik at tiltak om nødvendig kan iverksettes på det tidspunkt.

Fiskerinæringen danner hovedgrunnlaget for sysselsetting og bosetting i store deler av Kyst-Norge. Næringen er nå Norges nest største eksportnæring med en eksportverdi på 30 milliarder kr i 1998. Jeg kan derfor bare med tilfredshet konstatere at det er funnet rom for økte bevilgninger på dette området i budsjettet vi har til behandling i dag. Jeg vil her bare stikkordsmessig nevne betydningen av en intensivert satsing på forskning, flåtefornyelse, kapasitetstilpasning og en ressursforvaltning som skal ivareta de langsiktige perspektiver og utviklingsmuligheter i næringen. Nevnes bør også behovet for økonomisk medvirkning til utbygging og opprusting av havner på en hensiktsmessig måte, slik at næringen kan betjenes tilfredsstillende, noe som også langt på vei er imøtekommet i det budsjett vi har til behandling i dag.

Senterpartiet er tilfreds med at det er gitt tilslutning til det framforhandlede resultat av jordbruksforhandlingene, der Fremskrittspartiet og Høyre gir sin tilslutning til å fjerne investeringsavgiften i henhold til det framforhandlede opplegg. Dette er viktig, for det innebærer en varig kostnadsreduksjon på nærmere 400 mill. kr, et særdeles viktig bidrag i arbeidet med å bringe kostnadene ned for å kunne møte framtidige WTO-forhandlinger.

Til slutt vil jeg få lov til å ta opp det forslag som er omdelt på representantenes plasser, et forslag som er begrunnet i at det ved en inkurie har oppstått en feil i det forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Odd Roger Enoksen har tatt opp det forslaget han selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg registrerer at komiteleiaren, representanten Enoksen, i hovudsak er godt nøgd med det framlagde budsjettet og den tilslutnaden det har fått i Stortinget. No vil det nok vera mange som meiner at det ikkje er ein full tilslutnad, for det er ganske mange ting som er endra på i Stortinget.

Senterpartiet seier at dei er opptekne av distrikta og distriktspolitikk, og då vert ofte ulike støtteordningar drøfta. I den samanhengen er det viktig å tenkja på den store distriktspolitikken, at det i distrikta vert skapt og halde oppe arbeidsplassar som det er naturleg skal vera i distrikta. Skipsverftindustrien er ei næring der dette er tilfellet. No høyrer eg at Enoksen igjen refererer til stortingsproposisjonen frå i fjor, men det må vera grenser for kor mange år ein kan visa til den. Arbeidarpartiet avviste ein reduksjon i støttesatsane i Stortinget i fjor, me har halde på det sidan, og me kjem framleis til å halda på det.

Tykkjer Enoksen det er god distriktspolitikk å gjera norske skipsverft mindre konkurransedyktige i ein situasjon der konkurransen om oppdraga er større enn nokon gong?

I tillegg har eg lyst til å høyra om Enoksen er nøgd med at det vert redusert ein del på vesentlege postar til institusjonar, tiltak, som støttar og hjelper næringslivet, kanskje særleg i etableringsfasen. Dette er tiltak som, anten dei vert kalla NORTRA, Teknologisk Institutt eller Bedriftsrettleiingstenesta, gjev store ringverknader. Kan Enoksen forsikra oss om at Bedriftsrettleiingstenesta i ei eller anna form vert halden oppe når no pengane til dette formålet vert nulla ut?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er uttrykkelig sagt fra Regjeringens side at man forventer at Bedriftsrådgivningstjenesten blir ivaretatt innenfor de tradisjonelle SND-ordningene. Jeg forutsetter at det blir gjort, og bl.a. av denne grunn er det lagt inn betydelige økninger på bevilgningen til SND i forhold til det som har vært gjort tidligere år.

Jeg har ikke noe problem med å snakke om det som er foreslått av distriktspolitiske tiltak av denne Regjeringen. Det som legges fram fra denne Regjeringen, er den sterkeste satsingen på målrettede distriktspolitiske tiltak som har vært gjort i dette tiåret, med en økning på nærmere 900 mill. kr i forhold til fjorårets budsjett, hvis man tar med alle områder. Heri inngår selvfølgelig SND som en stor del av dette, men også på andre viktige områder har man lagt til rette for en betydelig økning.

Så til verftsstøtten. Jeg er selvfølgelig enig i at norske skipsverft utgjør en vesentlig del av sysselsettingen og næringslivet i Distrikts-Norge. Det er derfor viktig å ta vare på denne næringen. Vi skal ikke være med og legge til rette for en rasering av arbeidsplasser ved norske skipsverft. Men vi må ikke glemme at denne næringen hadde en ordretilgang i 1997 som var dobbelt så stor som det de noen gang tidligere har hatt, og som førte til at Stortinget måtte etterbevilge nærmere 1,4 milliarder kr – hvis jeg ikke husker feil – i verftsstøtten for inneværende år. Denne næringen har i en periode dette året rett og slett hatt problemer med å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Man har hatt problemer med å få gjort unna de oppdrag man har hatt. Og så har vi sett et ganske sterkt fall i aktiviteten. Dette har vi også sett i andre land. Vi ser det ved flere europeiske verft, vi ser det ved asiatiske verft, og vi ser det ved norske verft. Men som sentrumspartiene har sagt: Dette er det viktig å overvåke og komme tilbake til, dersom det viser seg at det er reduksjonen i støttesatsene som først og fremst har vært årsak til at vi nå har et fall i aktiviteten ved norske verft.

Terje Knudsen (Frp): Såkornfond er en del av Regjeringens og dermed Senterpartiets langsiktige strategi. For tiden er det under etablering et investeringsfond for Indre Østlandet fordi START-fondet ikke fyller sin rolle som regionalt fond. Ifølge opplysninger foreligger det tilsagn om tegning av en kapital på vel 70 mill. kr, og for å få til et slagkraftig fond er det anslått et kapitalbehov på minimum 100 mill. kr.

Komiteens flertall, som Senterpartiet er en del av, ber derfor om at det blir vurdert å opprette et såkalt såkornfond for Indre Østlandet. Er det såkornfond som skal være substansen i Regjeringens næringslivspakke, og er det det Enoksen mener skal løse næringslivsproblemene i Norge i lavkonjunkturperiodene?

Odd Roger Enoksen (Sp): Ja, jeg mener faktisk at såkornfondet sammen med den øvrige satsingen på distriktspolitiske tiltak, på SNDs virkemiddelordninger, er særdeles viktige bidrag når det gjelder å bygge opp under det eksisterende næringsliv, sørge for knoppskyting, sørge for nyetableringer. Og jeg må ganske kort få lov å si at det forundrer meg at dette spørsmålet kommer fra Fremskrittspartiet, som foreslår å avvikle alle disse målrettede ordningene som er innrettet med tanke på å ivareta og utvikle norsk næringsliv. Jeg mener at det er viktig at også staten er med og tar ansvar for denne biten, også med økonomiske midler. Jeg mener at det som her er gjort, er et særdeles viktig bidrag. Jeg setter selvfølgelig stor pris på at Fremskrittspartiet er blant dem som subsidiært velger å støtte disse forslagene, men det blir forunderlig når representanten for det samme parti som ønsker å avvikle hele ordningen, spør om man mener at man har bevilget nok. Selvfølgelig kunne alle ønske mer penger, men det er dette som det har vært mulig å få til innenfor de budsjettrammer vi har å forholde oss til.

Ivar Kristiansen (H): Enoksens partifelle Lundteigen, hadde for vel et års tid siden som kortsiktig tiltak å øke rentene for å møte datidens økonomiske utfordring. Det har nå fått Enoksen til å snakke om det særnorske rentenivået. Det har han helt rett i. Det er faktisk opp imot tre ganger høyere enn det er i våre viktigste konkurrentland. Gudmund Restad uttalte i går til Dagens Næringsliv helt korrekt at hadde Norge vært EU-medlem, ville antakelig rentenivået i Norge vært på 3 pst. Uten å overdrive betyr det for en husstand at den betaler en ekstrakostnad på opp mot 50 000 kr pr. år hvis en har 1 mill. kr i gjeld. Er man småbedriftseier eller sitter med ansvaret og har – for ikke å ta for hardt i – en gjeldsbyrde på rundt 10 mill. kr, som ikke er helt uvanlig, blir differansen fort ½ mill. kr, og det er svært mye penger.

Jeg har med min beste vilje prøvd å lese sentrumspartienes særmerknader i forbindelse med dagens budsjettbehandling, og jeg kan ikke finne en eneste anvisning fra sentrum om hvordan man på kort sikt skal få rentenivået ned. Men tar jeg helt feil, og er det ting jeg ikke har oppdaget, ber jeg Enoksen om å fortelle hvor man finner anvisningen som kan være budskapet til det norske folk og til småbedriftene i særdeleshet. Eller er det slik at rentenivået nå er kommet på et nivå som for Lundteigen og Senterpartiet er på et komfortabelt leie?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det som har skjedd de siste årene, har sannsynligvis til fulle vist at Per Olaf Lundteigen den gang hadde rett. Men ta med at Per Olaf Lundteigen aldri har snakket om et rentenivå på 10 pst. Per Olaf Lundteigen snakket om det høye aktivitetsnivået som vi hadde i norsk økonomi for et års tid siden, med en utlånsvekst på 140 milliarder kr. Vi diskuterer nå innstramming over statsbudsjettet på 8–10 milliarder kr, og det skal gjøre forskjellen på om man skal få gjenopprettet tiltroen til norsk økonomi, få kjølt ned økonomien for å få kostnadsutviklingen og renteutviklingen under kontroll.

Så hadde vi altså en utlånsvekst i 1998 på 140 mill. kr som en konsekvens bl.a. av at renten var på et av de laveste nivå som den historisk sett har vært. Lundteigen mente at dette var noe for lavt, og jeg tror faktisk at de aller fleste i dag er enig med ham. Vi ser nå at vi har fått en bråstopp i økonomien, og det er selvfølgelig ingen som har ønsket et rentenivå på 10 pst. Det er drepende i forhold til både privathusholdninger, i forhold til utviklingen i næringslivet og i forhold til offentlig sektor, som også har store, økte renteutgifter. Men jeg tror faktisk ikke det er noen her, heller ikke Ivar Kristiansen, som på kort sikt forventer at renten skal komme ned på det nivået som den var på begynnelsen av 1998.

Jeg nekter å tro at det kan ha gått representanten Kristiansen hus forbi at hele budsjettet er innrettet mot at man skal få kontroll med norsk økonomi, at renten skal kunne gå ned som en konsekvens av at tiltroen til norsk økonomi gjenopprettes. Rent saklig er det vel ingen grunn til at man skal ha fått det presset mot kronen som man har hatt med derpå stigende renter. Men selvfølgelig skal man ta med i dette bildet at vi i dag har en oljepris som er lavere enn den har vært på mange år, en oljepris som i særdeles sterk grad påvirker både kronekurs, norsk økonomi i sin helhet og dermed også rentenivået.

Også Høyre har sluttet seg til det økonomiske opplegget og ønsker innstramminger som skal medføre at tiltroen til norsk økonomi blir gjenopprettet. Jeg konstaterer også at det faktisk er en del økonomer som mener at man strammer inn for mye. Det tror jeg ikke. Jeg tror det man har gjort, er nødvendig, men det burde være tilstrekkelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Opseth (A): Den økonomiske politikken som blir ført av den til kvar tid sitjande regjering, er på mange måtar det viktigaste rammevilkåret for så vel norsk industri som fiskeri- og landbruksnæringa. Uro på valutamarknaden, høgt rentenivå og sterk prisstigning kan berre i liten grad kompenserast av dei verkemidla vi drøftar i fagbudsjetta i dag.

Det er derfor naturleg at norsk næringsliv no krev stabilitet og styring. Bondevik-regjeringa har framfor nokon ikkje hatt vilje og evne til styring og til å ta ansvar. Når noko ikkje går som det skal, eller det ikkje skjer noko i det heile, er det å skulde på andre. Framfor alt gjeld det å skulde på regjeringa Jagland, men òg på Stortinget. No er det på tide at regjeringa Bondevik manar seg opp og tek ansvar både for det ho gjer, og det ho ikkje gjer.

Overgangen frå ei tid i opposisjon prega av ein løftepolitikk som gjekk ut på å gje meir til alt og alle, vart nok stor. No må Regjeringa og dei ulike statsrådane ha oppfatta at det er strategiske val for landet og kvar enkelt av oss dei gjer kvar dag.

Med forslaga til sal av statlege eigardelar i ulike verksemder, jamvel delprivatisering, synest ein ikkje å ha ein annan strategi enn å selje, selje for å skaffe seg inntekter for å dekkje ulike utgifter på statsbudsjettet. Sal av statlege eigardelar i næringslivet burde byggje på ein meir langsiktig strategi – kva ein skal eige ut frå ulike omsyn, som nasjonale, ressursmessige grunnar, eller ei vurdering av om langsiktig nasjonalt eigarskap er i samfunnet si interesse. Vel ein å selje, bør ein setje dei frigjevne ressursane inn i nye eigardelar eller i fond, der avkastinga går til å skape nye næringsverksemder.

Det er nok mange bedriftseigarar i små og mellomstore verksemder som slit. Fleire av desse hadde forventingar til at statsråd Sponheim skulle gjere det lettare både å drive og å komme i gang. I dag sit dei att skuffa. Alle støttetiltaka som gjeld dei små og mellomstore verksemdene, er sterkt reduserte eller heilt borte i forslaget til det statsbudsjettet som vi i dag drøftar. Reiarane er derimot skjerma.

At næringsretta forsking er blitt redusert, er sjølvsagt til skade både for store og små bedrifter. Særleg gjeld dette utviklinga på lang sikt. Reduksjon i løyvingane til Teknologisk Institutt, Eksportrådet og NORTRA råkar derimot først og fremst dei mindre bedriftene. Bedriftsrådgjevingstenesta, som først og fremst er retta mot tiltak for å få nye verksemder og produkt opp og stå, er lagd ned. Private konsulentar skal overta, men løyvingane er borte. Situasjonen for verftsindustrien syner klårt at konjunkturane har snudd. Næringa slit i motbakke, men Regjeringa og støttepartia, Høgre og Framstegspartiet, prioriterer den ikkje.

Norske verft har gjeve klår beskjed: Ordrebøkene er tomme. Tilbod etter tilbod taper dei norske verfta, rett og slett av di støttenivået er lægre i Noreg enn i Europa elles. Arbeidarpartiet sa dette alt i fjor haust. Det kan vere grunn til å spørje: Kva skal til for at Regjeringa tek signala? At det ikkje er nok at vi åtvarar, er vi klåre over. Vi har lenge registrert at regjeringspartia ikkje tek omsyn til åtvaringar frå Arbeidarpartiet. Derimot er det ille at det heller ikkje gjer inntrykk når ei heil næring gjev beskjed.

Skilnaden i den samla summen mellom Arbeidarpartiet sitt primære forslag til næringsbudsjettet og Regjeringa sitt forslag er ikkje stor. Sjølv om 125 mill. kr framleis er mykje pengar, er det innretninga når det gjeld bruken av tilgjengelege ressursar, som utgjer den store skilnaden.

Arbeidarpartiet freistar hjelpe dei små og mellomstore bedriftene som treng hjelp. Vidare vil vi bringe konkurransevilkåra for dei mange norske verfta langs kysten opp på europeisk nivå. Dette burde vere ein profil etter Venstre og Senterpartiet sitt hjarte.

Fiskerinæringa er ei anna viktig næring for Noreg, spesielt for Distrikts-Noreg. På dette viktige området må ein kunne seie at det er stor grad av semje mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia. På fiskeriområdet er det budsjettkameratane Høgre og Framstegspartiet som skil seg ut. Eg er spesielt glad for at departementet no tek skjellnæringa på alvor, og eg vonar det i tida som kjem, blir følgt opp, slik at denne næringa kjem opp og stå. Først då vil vi sjå kva utviklingspotensial næringa har. Marin forsking må prioriterast opp, slik Arbeidarpartiet foreslår i sitt alternative budsjett.

Trongen for strukturendringar i fiskerinæringa, som klårt er der, skal vi komme tilbake til ved handsaminga av St.meld. nr. 51 for 1997-98.

Landbruksnæringa er ei viktig distriktsnæring, der rammevilkåra er i sterk forandring. Dersom ein skal nå målsetjinga i landbrukspolitikken, må det nytenking til, nytenking som ikkje berre skrapar i overflata. Ein må ha vilje til å drøfte fordomsfritt systemet for støtteutmåling, tilhøvet mellom bonden og bondesamvirket – alle ledd mellom bonden og forbrukaren. Skal vi ha eit levedyktig distriktsjordbruk i framtida, og det meiner Arbeidarpartiet vi skal ha, må ein ha vilje til å drøfte næringa fordomsfritt.

Landbruksforhandlingane gav eit underleg resultat. Det ligg føre klåre føresetnader om at skatt og avgifter ikkje er forhandlingstema. Regjeringa makta like fullt å kludre til handsaminga av forhandlingsresultatet ved å gjere investeringsavgifta til forhandlingstema. På toppen av dette finn Regjeringa ut no i budsjettforhandlingane at støttenivået var 100 mill. kr for høgt. Det er nok ikkje berre vi i Arbeidarpartiet som lurer på kva som skjer.

Komiteen sin leiar, Odd Roger Enoksen, meinte at den distriktspolitiske satsinga som vil skje etter det budsjettet som Stortinget diskuterer i desse dagar, er den største gjennom dei siste ti åra. Eg må ærleg seie at eg kunne godt plukke fram oversikta over satsinga frå SND gjennom dei siste åra og komme til eit heilt anna resultat. Det som er det faktiske forholdet, er at budsjettet som gjeld distriktssatsinga for neste år, har mange små vimplar. Eg trudde faktisk det hadde vore ein fordel å satse meir på tiltak som har vist at dei verkar, enn å etablere nye tiltak som ein ikkje anar kva vil gje av resultat. Men eg har jo skjønt at det har vore viktig for denne regjeringa å markere seg gjennom å foreslå nye, uprøvde tiltak. Eg er nokså sikker på at resultatet vil syne at det som er utprøvt, også er det som gjev dei beste resultata.

Fleire av Arbeidarpartiet sine representantar vil seinare gå i djupna på dei ulike budsjettområda. Eg vil berre til slutt ta opp Arbeidarpartiet sine forslag i innstillinga.

Presidenten: Kjell Opseth har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Representanten Opseth kom i sitt innlegg inn på nytenkning og prøvde å spille på forskjellen mellom den nåværende regjering og Arbeiderpartiet. Jeg får en følelse av, med de små tallstørrelsene som utgjør differansen mellom Arbeiderpartiets alternativ og den sittende regjerings, at representanten Opseth forsøker å mane fram en kunstig eller imaginær fiende for å ha noen å kjempe imot. Men forskjellene er veldig små, og det måtte han også innrømme.

Han nevnte så vidt landbrukspolitikken, og at man nå måtte være villig til å drøfte landbruksnæringen. For noen år siden hadde vi en arbeiderpartiregjering med Gunhild Øyangen som landbruksminister. Nettopp fra Arbeiderpartiet kom det et gryende alternativ da hun satt på sin gård i Sør-Trøndelag og snakket om effektiv og konkurransedyktig produksjon, og vi fikk St.prp. nr. 8 for 1992-93 Landbruk i utvikling. Gunhild Øyangen begynte å ta dette med forbruker og matvarepriser i sin munn, men nå etterlyser jeg dette hos Arbeiderpartiet. Hvor er det blitt av den nye, fine tankegangen som vi opplevde i Gunhild Øyangens tid. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet blir: Hva har vi egentlig å vente oss fra det største partiet i landet når det gjelder landbrukspolitikk og muligheten for mange forbrukere til å få lavere matvarepriser?

Kjell Opseth (A): Nytenking i Arbeidarpartiet medfører at ein vil ta det steg for steg. Nytenking i Framstegspartiet er stort sett å skjere av seg haka, og det fører aldri til noko godt. Eg kan forsikre representanten Hedstrøm om at nytenkinga innafor Arbeidarpartiet på jordbrukspolitikkens område vil halde fram i god ånd og i samsvar med det som vart trekt opp i St.prp. nr. 8 for 1992-93. Men eg gjentek: Det er stor skilnad på å rasere norske landbruk, slik Framstegspartiet og representanten Hedstrøm legg opp til også i den innstillinga vi drøftar i dag, og det å ta dei nødvendige stega for å tilpasse næringa ei ny tid. Eg er overtydd om at representanten Hedstrøm har registrert at den prosessen er i gang i Arbeidarpartiet, og vi inviterer for så vidt også Framstegspartiet og representanten Hedstrøm til å vere med i den, men då må ein leggje bort ideen om å rasere landbruksnæringa før ein har tenkt tankane heilt ut.

Modulf Aukan (KrF): Arbeidarpartiet seier i sin merknad at ei målsetjing i landbruket er å «redusere prisnivået på norske matvarer». På denne bakgrunnen er det med stor undring vi ser at Arbeidarpartiet går imot å avvikla investeringsavgifta på 7 pst. I debatten om jordbruksavtala den 18. juni i år sa Arbeiderpartiets landbrukspolitisk talsmann, Hanssen, følgjande:

«Bortfall av investeringsavgift er opplagt et spørsmål som må behandles i tilknytning til statsbudsjettet.»

Eg konstaterer at Arbeidarpartiet vender tommelen ned når det gjeld å fjerna denne kostnaden på 400 mill. kr pr. år for det norske landbruket.

For Kristeleg Folkeparti har det vore av vital interesse å bidra til ei opprydding i dette med investeringsavgifta. Det er både urimeleg og uryddig at nybygging av driftsbygning er fritatt for avgifter, medan utgifter til vedlikehald er avgiftspliktig. Ei spesialskogsmaskin er fritatt, medan anna teknisk utstyr til landbruket er avgiftspliktig. Dyrlækjarhonorar er fritatt, medan medisin og skalpell må ein betala investeringsavgift for. Vi synest dette er urimeleg. Spørsmålet blir då: Synest Arbeidarpartiet at dette er urimeleg?

Kjell Opseth (A): Det er ikkje vanskeleg å dra fram mange raritetar når det gjeld investeringsavgift, anten det no er innafor landbruket eller innafor andre næringar. Men investeringsavgifta er der no eingong. Og når det er slik at Stortinget har slått fast at det ikkje skal forhandlast om skatt og avgift, er det opp til regjeringane å avgjera om dei vil følgje Stortinget eller ikkje. Men dei tek ein sjanse når dei vel å gjere noko som er stikk imot det Stortinget har sagt, og det er det denne Regjeringa har gjort. Arbeidarpartiet tok atterhald allereie då vi handsama jordbruksoppgjeret. Det må ikkje kome som noka overrasking på representanten Aukan og Kristeleg Folkeparti at vi no i denne omgangen går imot å ta bort investeringsavgifta. Kjem Regjeringa med eit forslag i budsjettsamanheng om å ta bort investeringsavgifta for landbruk og skogbruk, ja, då skal vi sjå fordomsfritt på det i forhold til dei andre elementa i eit budsjett. Men å bake det inn i ei forhandling, det kan vi av prinsipielle grunnar ikkje være med på. Kva ville være det neste området der ein drar inn skattar og avgifter, dersom vi først skulle forlate dette prinsippet? Det burde først og fremst Regjeringa ha tenkt på, men også regjeringspartia burde gitt det rådet at det gjer Regjeringa ikkje.

Ivar Kristiansen (H): Det er et kjent faktum at veksten i sysselsettingen i Norge i dag først og fremst skjer i de små og mellomstore bedriftene. Da er det et paradoks for meg, når jeg lytter til Arbeiderpartiets hovedtalsmann i næringspolitikken om all den velvillighet man i opposisjon ønsker å utøve for disse bedriftene at man samtidig gyver løs på dem, f.eks. de personlige og familieeide selskap, at man ønsker eksempelvis å fjerne taket på delingsmodellen. Man ønsker innstramming på identifikasjonsreglene, man foreslår økt arveavgift, og man gir ikke opp å øke formuesbeskatning, osv. Med andre ord: Man forverrer vilkårene til det som er underskogen, som forestår sysselsettingsveksten i landet, mens gigantene forbigås i taushet.

Statoil leverer i dag halvt utbytte og bruker heller pengene til et – slik jeg ser det – uvennlig oppkjøp av en nasjonal konkurrent, det går dårlig økonomisk for tiden, hvor de lærde strides om verdisetting av selskapet med en differanse på flere titalls milliarder, og man har gigantkostnadssprekk på diverse utbyggingsfelt, ta Åsgard f.eks., med en sprekk på 10 milliarder – uten at det får konsekvenser. Noe slikt ville selvfølgelig ikke ha gått upåaktet hen i et aksjeselskap. Tror noen at dette ville gått bra i Hydro eller Saga? Jeg er også fristet til å nevne Kværner i denne forbindelse, men det skal jeg ikke gjøre.

Spørsmålet til Opseth er da: Er Arbeiderpartiet i dag på denne bakgrunn moden til å drøfte en omorganisering av landets største selskap? Det ville gi inntektsvekst i gigantklassen til staten. Og kan eksempelvis Hydro-modellen være et bidrag til å øke tilliten til selskapet?

Kjell Opseth (A): Eg kan forsikre representanten Kristiansen om at vi er opptekne av små og mellomstore verksemder. Eg har sjølv bakgrunn frå ei avdeling i ei verksemd som var relativt liten, og då var det ikkje skatt som var den store otta vi hadde gjennom året, men det var om vi greidde å bringe fram noko som vi kunne betale skatt av. Det viktigaste for alle verksemder er å ha rammevilkår som gjer at ein greier å frambringe eit overskot slik at ein kan betale skatt og då betalar ein fordundre meg skatt med glede. Eg er sikker på at det er svært mange bedriftsleiarar som har det på den måten.

Så kan vi vere usamde om korleis vi skal skattleggje overskotet, og det er vi tydeleg. Det er ikkje noko nytt at Høgre helst ser at ein ikkje skal betale skatt i det heile, men korleis dei då vil finansiere fellesskapet sine utgifter, seier dei lite om.

Så angrip han Statoil. Ja, eg vil no seie at det er ikkje berre Statoil som har hatt overskridingar på sine prosjekt, det har også private selskap hatt, så der er det ikkje noka særstilling. Og Arbeidarpartiet ser ingen grunn til å selje eigendelar i selskap som går godt, og som bringar utbytte til staten, som vi i neste omgang kan bruke. Det private gjer, er å selje unna det som går dårleg, men staten skal på død og liv i følgje Høgre selje ut det som går godt – og ikkje berre ifølgje Høgre, eg ser også at Regjeringa går med slike tankar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil vie noe tid til en del av de budsjettkapitlene som jeg er tillagt saksordføreransvar for, og først Styret for det industrielle rettsvern, som har til formål å gi en effektiv beskyttelse for oppfinnelser, varemerker og mønstre mot uønskede etterligninger.

For en oppfinner er en slik beskyttelse et nødvendig konkurransefortrinn, samtidig som det er nødvendig for å kunne overdra eiendomsrett til andre og inngå lisensavtaler. Arbeidet med patentering kan være både komplisert og kostbart.

Over halvparten av alle oppfinnelser er faktisk oppfinnelser som andre har gjort før, samtidig er ca. en tredjedel av midlene som brukes til forskning og utvikling, benyttet til prosjekter som andre allerede har løst, og som er dokumentert i patentlitteraturen. Her har Patentstyrets informasjonsavdeling en oppgave ved aktivt å gå ut med informasjon for å hindre dyrt og unødvendig dobbeltarbeid.

Det var lenge stor misnøye blant oppfinnere fordi staten tjente grovt på næringslivets behov for å beskytte sine produkter. I perioden 1989-1995 gikk Patentstyret med 140 mill. kr i overskudd. Det var hyggelige tall for staten, men desto mindre hyggelige for oppfinnere og andre arbeidsplasskapere. Den kostbare ordningen skremte kreative nordmenn fra å teste sine ideer. Det ble for kostbart å søke patent og betale progressive årsavgifter. Driften at Patentstyret var opprinnelig forutsatt å være selvfinansierende, dvs. at gebyret for behandling og årsavgifter for vern av patent, varemerke og mønsterrettigheter skal balanseres mot styrets utgifter. Det var derfor nødvendig å få noe gjort på dette området.

Fremskrittspartiet stod alene om et forslag om selvfinansiering allerede ved budsjettbehandlingen i 1992, men klarte etter hvert å samle et flertall bak forslaget om å tilpasse inntektene til driften av Patentstyret i tråd med kravet om selvfinansiering. Daværende regjering fulgte dette opp med forslag om en nedjustering av avgiftssatsene for patenter og varemerker med virkning fra 1. januar 1997. Det foreslås heller ingen økning av avgiftssatsene i 1999, og inntektsøkningen kommende år baserer seg på en forventet økning i antall innkomne søknader. Slik situasjonen nå er, ligger patentavgiftene på et gunstig og lavere nivå enn i våre naboland. Det er jo hyggelig at vi i hvert fall på ett område har lavere avgifter. Et lite konkurransefortrinn kan ha betydning, spesielt for enkeltstående patentsøkere og mindre bedrifter.

Antall patentsøknader her i landet har lenge ligget under gjennomsnittet i land det er naturlig å sammenlikne med. Fordi det finnes en klar sammenheng mellom patentaktivitet og et lands industrielle utvikling, er det all grunn til å ta dette alvorlig.

Under 25 pst. av søknadene til Patentstyret kommer fra norske søkere. Andelen norske søknader er blitt redusert til tross for at vi har vært inne i en høykonjunktur. Det er tankevekkende at ikke våre egne har klart å skaffe seg en mer dominerende rolle på hjemmebane. Derfor er det spesielt viktig å understreke betydningen av arbeidet med å synliggjøre etatens tjenester gjennom informasjons- og opplæringstiltak, slik at interessen for industrielle rettigheter økes. Hvis ikke et patent tegnes når ideen er god, eller rettighetshaveren lar patentet gå ut ved ikke å betale årsavgift, er det først og fremst et personlig tap, men også et nasjonalt tap.

Vi vet at utenlandske interesser støvsuger hele Europa for gode ideer som mangler patentbeskyttelse. Denne negative trend er det viktig å få snudd, og i budsjettproposisjonen er det nå foreslått en bevilgningsøkning som er en nominell økning på 8,3 pst. Det er en samlet komite som primært eller subsidiært foreslår å redusere utgiftene, slik at Patentstyrets utgifter for 1999 igjen kan tilpasses inntektene i tråd med kravet om selvfinansiering.

Patentstyret planlegger for innføring av et nytt og komplett IT-system for saksbehandling og kommunikasjon. Dette vil være tids- og arbeidsbesparende for kundene, men vil også representere en rasjonaliserings- og effektiviseringsgevinst for Patentstyret selv. Det kan gi kostnadsreduksjoner og forhåpentligvis lavere avgifter på sikt.

Et annet kapittel som jeg er tillagt saksordføreransvaret for, Statens veiledningskontor for oppfinnere, har en enstemmig komite bak seg når det gjelder bevilgninger for neste år. Selv om det innebærer nedjustering i forhold til det opprinnelige budsjettforslag, er det en økning sammenliknet med inneværende år. Hovedmålet er å støtte gode ideer fram til forretningsmessig lønnsom utnyttelse. Den primære målgruppen er frittstående oppfinnere, og veiledningskontoret konsentrerer midlene til færre oppfinnelser og til prosjekter som har særlig stort kommersielt utviklingspotensial. For å kunne følge opp ideer og oppfinnelser over hele landet vil man nå styrke virksomheten i distriktene.

Oppfinnerne representerer en viktig nyskapingsressurs og et bidrag til utvikling av lønnsomme prosjekter og nye arbeidsplasser. Selv om de kun disponerer noen promiller av det som går til forskning og utvikling, står de bak bortimot 20 pst. av de patenter som innvilges i Norge, mens forskningsmiljøene oppnår en lavere andel, dette som en liten pekepinn på hva man får igjen i utvikling og produktfornyelse.

Vi vil ha et langsiktig behov for nye arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Disse jobbene skapes hovedsakelig i enmanns- og småbedrifter ofte, basert på nye produkter og forretningsideer. Derfor er det viktig at det finnes et klima for at ideer som løftes ut fra oppfinnernes tegnebrett, laboratorium, verksted eller kjøkkenbenk, finner miljøer. Jeg håper bevilgningen på dette kapittel kan være en stimulans for oppfinnere og medvirke til industriell nyskaping i Norge.

Fremskrittspartiet skiller seg mest ut fra de øvrige partier gjennom markante kutt i bevilgningene til de nærings- og distriktspolitiske virkemidler gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og bevilgningene til landbruket. Alle unntatt Fremskrittspartiet har fortsatt en utpreget sans for statlige nærings- og distriktspolitiske virkemidler. Man er fortsatt ikke villig til å ta et oppgjør med den gamle overføringstankegangen om at statens pengesekk skal løse landets problemer. Og det er bekymringsfullt når det politiske flertall ønsker å tviholde på dagens kostbare og lite effektive løsninger. Det vil faktisk være en ulykke for landet og kommende generasjoner om dette skal ta knekken på nasjonens evne til å betale det velferdssamfunnet koster i årene som kommer.

Hva er det egentlig som skjer f.eks. for mange gründere i startfasen? I den knallharde etableringsperioden skor det offentlige seg med å ta inn anslagsvis over 40 pst. i direkte inntekter av hver krone som investeres i ny virksomhet. Arbeidsgiveravgift, personlige skatter, merverdiavgift av verdiskapingen i bedriften, investeringsavgift og offentlige avgifter bidrar til å knekke mange i starten, eller sagt på en annen måte: Myndighetenes fordelingspolitikk river grunnlaget bort fra etablerere, samtidig som de må tre til med fond og støtteordninger à la SND for å prøve å bøte på de skjevheter de selv er med på å skape. Men da har politikerne oppnådd noe i tillegg: Man har gjort nyskaperne avhengig av offentlige systemer for etablering og virksomhet. Gründeren har kommet inn i en ny fase, han må markedsføre sine prosjekter for det offentlige meningsapparat, krefter og oppfinnsomhet settes inn for å skreddersy prosjekter til det offentlige støtteapparat. Bare over Næringsdepartementets budsjett bevilges det milliardbeløp til dette.

Fremskrittspartiet mener den beste næringspolitikk oppnås gjennom å lage skatte-, avgifts- og lovregler som oppmuntrer til næringsvirksomhet rent generelt. Tenk om de milliarder av kroner som sirkulerer i SND-systemet eller andre offentlige systemer, hadde blitt brukt til å redusere skatter og avgifter rent generelt, da mener jeg det kunne vært skapt langt flere arbeidsplasser. Dessuten ville de virksomheter klare seg som var dyktigst, ikke de som har lært seg kunsten å få et sugerør inn i offentlige kasser. Utbygging av næringsliv og etablering av bedrifter må basere seg på reell lønnsomhet, og da går det ikke an å kåre vinnerne på forhånd, sånn som i dag.

Det må bli mer lønnsomt å ta risiko og hente ut en fortjeneste. Da kan vi ikke fortsette å ha en formuesskatt på verdenstoppen. Formuesskatten bidrar til at oppspart kapital ikke så lett finner veien til de mindre bedrifter eller nyskapingsprosesser. Ved å innføre gode, langsiktige, forutsigbare rammebetingelser vil vi kunne bedre vår konkurranseevne. Både småsparere og andre investorer vil finne det attraktivt og fornuftig å gjøre investeringer. Ingenting er hyggeligere for en etablert næringslivsleder og øker hans prestisje mer enn å skape arbeidsplasser i Norge som er konkurransedyktige. Med rammebetingelser som gir gode muligheter for profitt, vil krefter frigjøres og mobiliseres i et markedssystem. Gründeren behøver ikke lenger å føle seg ensom og alene. Man vil lettere mobilisere underleverandører, krevende kunder og miljøene rundt, men en absolutt forutsetning for å få dette til er at det tas et krafttak slik at skatte- og avgiftsbetingelsene bedres. Det er den sikreste måten å stoppe heksejakten på nyskapere i landet vårt på, fordi det blir attraktivt å investere i næringsliv og nyskaping.

Regjeringens og de øvrige partiers bevilgningsforslag til landbruket betyr at enorme overføringer fortsatt vil tilflyte yrkesutøvere innen en enkeltnæring, hvorav en stor del er deltids- og hobbybønder. Det er trist at man hele tiden gir etter for pressgrupper. Det vil ikke nytte i lengden å få det norske folk til å tro at særinteressene får gjennomslag fordi myndighetene ønsker å videreføre den norske velferd, vår bygdekultur og bosetting. Fortsetter vi å bruke oljepengene på denne måten, kan det på sikt bety undergang for sosial trygghet og de viktigste velferdsgodene våre. Fremskrittspartiets alternativ betyr et oppgjør med denne subsidiepolitikken og et dødskyss til en feilslått landbrukspolitikk. Vi finner ingen mulighet i våre budsjetter til å gi en liten og stadig mindre gruppe jobb og inntektssikkerhet på skattyternes regning. Regningen som bl.a. våre bedrifter og de som jobber der må betale, lyder på 20 milliarder kr pr. år. Regningen slått ut på den gjennomsnittlige bonde, gir 275 000 kr i året gjennom importskjerming, overføringer og annen støtte, eller 20 000 kr i året for en tobarnsfamilie. Dagens situasjon krever handling, og det er ikke bøndenes særinteresseorganisasjoner som hjelper menneskeheten. De er de største motstandere av en konkurransedyktig, effektiv, rasjonell, lønnsom og forbrukervennlig landbruksnæring. Derfor vil Fremskrittspartiet fjerne lover, forskrifter, regler og byråkrater, samtidig som vi fjerner passiviserende og narkotikaliknende subsidier som holder på å ødelegge en hel næring.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 4-9 på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre samt forslagene nr. 10-14 på vegne av Fremskrittspartiet.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Det var både forunderleg og interessant å høyre Hedstrøm prate om landbrukspolitikk i replikkordskiftet med representanten Opseth i stad og likså i sitt eige innlegg. Han spurde Opseth om kva ein kan vente av Arbeidarpartiet når det gjeld landbrukspolitikken i tida framover. Hedstrøm kom òg med ei nokså rosande omtale av Øyangens landbrukspolitikk, samtidig som han meir enn nokon annan seinast i samband med jordbruksoppgjeret – og no – har gått hardt til angrep nettopp på den politikken som vart trekt opp i St. prp. nr. 8 for 1992-1993 om landbruk i utvikling. Hedstrøm sa noko liknande under debatten om jordbruksoppgjeret:

«Som fremskrittspartirepresentant hadde jeg håpet at årets jordbruksoppgjør skulle bety starten på en helt nødvendig jobb med omstilling og effektivisering av det norske sløsejordbruket, men jeg tok feil. Regjeringen har ikke staket ut noen ny kurs, men foreslår kun en forsiktig kursjustering i retning av mindre marked, mer stat. Det betyr at enorme overføringer fortsatt vil tilflyte utøverne innen en enkeltnæring, hvorav en stor del er deltids- eller hobbybønder.

Og Arbeiderpartiet stemmer med.»

Hedstrøm hevdar vidare at det er uforståeleg «at det politiske flertall ønsker å videreføre ødslingen av ressurser gjennom en feilslått landbruks- og distriktspolitikk som nærmest har utviklet seg til en fiasko». Framstegspartiet vil «kutte friskt i overføringene» og «åpne for mer konkurranse og markedsstyring, som kan tvinge fram en strukturrasjonalisering» og mykje meir.

Da må eg spørje Hedstrøm: Kor vel føler han seg nå i det selskapet han er i, i den borgarlege koalisjonen som nettopp nå har sikra historias største overføring til det norske landbruket, inkludert fråfall av investeringsavgifta? Kva kan ein vente av Framstegspartiets landbrukspolitikk i tida framover?

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg synes det er grunnlag for å gjenta og berømme Gunhild Øyangen, som var såpass modig at hun torde å stake opp en ny kurs – i hvert fall en begynnende kurs fra Arbeiderpartiets side. Vi vet at hun fikk mye motbør fra Distrikts-Norge og bøndene. Hun hadde det vanskelig, men hun torde å starte den utviklingen med små skritt. Jeg får håpe, ut fra hva representanten Opseth sa, at man nå ønsker å se videre på dette. Men vi må ikke gå for langsomt, slik at vi tapper Olje-Norge og skattebetalerne for store beløp før også Arbeiderpartiet kommer inn på rett kurs.

Så til det representanten Rudihagen var inne på. Fremskrittspartiets primære forslag er én ting, med markante kutt i mangemilliarderklassen til landbrukssektoren, for vi mener at dette området må drives langt mer rasjonelt og effektivt, og kanskje med en god del færre bønder. For hvis et næringsgrunnlag svinner hen, mener vi også at grunnlaget for bosetting kan svinne hen. Det er en fleksibilitet vi må ha i ethvert moderne samfunn, vi må ikke sementere et samfunn slik at det blir dyrt og dårlig.

Men det er klart at i det budsjettkompromisset vi har inngått med Bondevik-regjeringen, holder vi oss for nesa, men vi godtar dette subsidiært. Vi fremmer i finansinnstillingen våre primære forslag, men når de er nedstemt der, har vi godtatt forlik på grunn av at vi da først og fremst ikke får noen skatte- og avgiftsøkning i Norge. Det er faktisk første gang i Fremskrittspartiets 25-årige historie at vi ikke har fått det. (Presidenten klubber.) Det har forekommet at skattene har blitt redusert, men det samme året har avgiftene økt desto mer. Så vi er med og skriver historie i dagens Norge (Presidenten klubber) ved at skatte- og avgiftstrykket ikke har økt nå i 1998.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Taletiden er for lengst omme.

Karin Andersen (SV): Hedstrøm sa nettopp at det de hadde fått igjennom i dette budsjettforliket, var at det ikke var én krone økning i skatter og avgifter. Det er ikke sant. Dette forliket har gitt null kroner i skatteøkning for oss som har inntekt, også for de av oss som har formue og også kapitalinntekter – det er riktig. De fleste av oss har jo fått skattelette, og mest til de rikeste. Men det er noen som har fått skatteøkning, og det er de sjuke og de som har helseproblemer. De har fått skatteøkning – 700 mill. kr har de fått fra dette forliket. Dessuten kommer kommunale avgifter og kommunale egenandeler til å øke på toppen av det igjen. Så det Hedstrøm sier, er ikke riktig.

Så har jeg lyst til å få en forklaring fra Hedstrøm, som tilsynelatende har en prinsipiell holdning til at næringer ikke skal få støtte. Da må jeg be om en tydelig forklaring på hva som er den store forskjellen på rederinæringen og all annen næring i og med at rederinæringen får en helt annen omtanke og omsut fra Fremskrittspartiet. Jeg har med stor forundring lest innstillingen fra næringskomiteen, der Fremskrittspartiet snur all sin argumentasjon fullstendig på hodet så fort de er i nærheten av rederinæringen. Da er det ikke måte på hvor viktig det er med støtte og skattelette, mens all annen næring tydeligvis skal klare seg helt på egen hånd.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er helt riktig som representanten Karin Andersen her sier, at Fremskrittspartiet har en prinsipiell holdning til veldig mange ting og prøver å gjennomføre det. Men det er klart at å kutte ut alle subsidier i dette landet i løpet av et år, forstår også Fremskrittspartiet primært det er urealistisk å gjøre. Men vi er tross alt det partiet som kutter desidert mest på et år, bl.a. landbrukssubsidier med 6,5 milliarder kr, men vi kan ikke gjennomføre det på alle områder.

Når det gjelder skipsfarten, har vi skjermet den på grunn av at den skipsindustrielle cluster totalt sett er bedriftsøkonomisk lønnsom. Selv om vi gir subsidier til sjøfolk og ønsker å opprettholde en refusjonsordning på 20 pst. som en overslagsbevilgning for å redusere gapet mellom kostnadene ved å ha indere, filippinere, polakker osv. og nordmenn på norske skip, så gjør vi det også for å videreføre norsk kompetanse. Vi vet at det skjer en forgubbing i norsk skipsfart. Hvis norske offiserer og norske sjøfolk ikke blir erstattet, kan det gå riktig galt på sikt. Og denne næringen som totalt sett er konkurransedyktig – alle her har sikkert hørt forelesninger fra Norges Handelshøyskole og Torger Reve om den skipsindustrielle cluster. Dessuten har den jo en distriktsprofil ved at det totalt sett er 70 000–80 000 arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Vi ønsker også å se på denne sektoren på sikt, men har valgt å prioritere kutt – markante kutt – på andre områder som bidrar med langt lavere verdiskaping. (Presidenten klubber.) Hvis vi f.eks. ser på landbruket, vet vi at over 70 pst. av det en bonde tjener av landbruket, er subsidier.

Presidenten: Nå er taletiden omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Vi har fått høre et engasjert innlegg fra representanten Hedstrøm om behovet for å redusere og fjerne skatter og avgifter. Jeg har et ganske kort spørsmål til representanten Hedstrøm, for han gir inntrykk av å være prinsippfast på dette kravet. Det forundrer meg at det måtte en subsidiær stemmegivning til fra Fremskrittspartiet for at man skulle få oppfylt et av sine ønsker om å fjerne avgifter. Jeg tenker da selvsagt på investeringsavgiften for landbruk, som utgjør 400 mill. kr for den næringen, – og der bortfall er et resultat av jordbruksforhandlingene. Fremskrittspartiet går altså primært imot og ønsker å beholde denne avgiften i stedet for å være med på å få gjennomført sitt prinsipielle og primære syn om å fjerne avgifter.

Det kunne være interessant på bakgrunn av det innlegget vi nå har hørt fra representanten Hedstrøm, å få litt nærmere belyst hvorfor det er så viktig å beholde avgifter som man vitterlig er imot, og som man ikke ønsker å fjerne i landbruket, mens man for andre næringer kan fjerne den samme type avgift.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som representanten Enoksen sier, at Fremskrittspartiet ønsker å redusere skatter, avgifter og offentlige inngrep og gå langt lenger enn andre partier, fordi vi ønsker at enkeltmennesker og bedrifter som i mange år har vært trykket ned av skyhøye skatter og avgifter, skal få friheten tilbake. Men vi ønsker å se ting i sammenheng. Det står i vårt handlingsprogram at vi ønsker å fjerne investeringsavgiften. Men vi vil jo gjerne se tingene i sammenheng, og hva er det logiske, praktiske og fornuftige i at bedrifter som står for en langt større verdiskaping enn hva landbruket gjør, fortsatt skal betale investeringsavgift, mens landbruket skal slippe? Her er det ikke logikk og sammenheng. Men som en subsidiær holdning og et prinsipp om å fjerne investeringsavgiften har vi akseptert dette i forhandlingene med regjeringspartiene. Men vi syns dette er ganske enkelt. Hvis vi skal få arbeidsplasser, må vi gå til bedriftene og spørre: Hva skal til for at dere er villige til å utvide virksomheten, ansette flere folk og forbli i Norge? Hva får vi da til svar? Jo, bl.a. å redusere og fjerne investeringsavgiften, arbeidsgiveravgiften og mange andre skatter og avgifter. Da får vi nye arbeidsplasser i Norge. Så må vi samtidig få en mer positiv holdning til arbeidsplass-skaperne. Hver gang de søker om løyve, konsesjon, bevilling, tillatelser, lisens og dispensasjon, må vi gi dem et ja, hvis det ikke er meget tungtveiende grunner for å si nei. Fremskrittspartiet står for en god økonomisk politikk som støtter opp om arbeidsgiverne og gjør det lettere for arbeidstakerne – ikke nødvendigvis av hensyn til arbeidsgiverne, men av hensyn til arbeidstakerne, som dermed får seg jobber.

Presidenten: : Replikkordskiftet er omme.

Modulf Aukan (KrF): Oppsongen til statsbudsjettet i år var relativt turbulent på grunn av internasjonal uro på valuta- og energimarknaden. Med ein så open økonomi og eit eksportretta næringsliv som det norske, var det Regjeringa si soleklare plikt å gjera det som stod i norske styresmakter si makt for å prøva å stramma inn for å få rentekostnadene ned igjen. Dette vart gjort, og resultatet for dei tre departementa vi har ansvaret for, sluttbehandlar vi i dag.

Som kjent vart ikkje det framlagde det endelege resultatet. Slik må det vel vera i ein situasjon med mindretalsregjering. Sjølv om det frå trontaledebatten og utover til det endelege forliket låg føre, var ein del støy både her i huset og i media, må eg seia det er godt å konstatera at dei to partia som utgjer fleirtalet saman med Regjeringa, tok ansvar og sytte for eit resultat nasjonen er godt tent med. Dette vil eg seia meg glad for.

Under kapitlet til Nærings- og handelsdepartementet, rammeområde 9, vil eg konstatera følgjande: Det vil i tida framover verta svært viktig å sikra vilkåra for aktivt privat eigarskap. Eg seier dette alt no, men det vil bli godt høve til å koma tilbake til dette ved behandlinga av St.meld. nr. 40 for 1997-98 om eigarskap i næringslivet. Frå mitt distrikt, med ein flora av mange små verksemder, som i mange høve er leiande på sitt område – ikkje berre i Noreg, men også internasjonalt – veit vi at dei fleste av desse såg dagens ljos hos enkeltpersonar med ein god idé og masse tolmod.

Desse verksemdene vil vi frå sentrum si side forsøka å koma i møte på fleire vis. For det første: Når det gjeld rådgiving, vil målet vårt vera at ein etablerar skal sleppa å vandra frå kontor til kontor. Ei dør inn til rådgivingshjelp må vera målet. Eit ledd i denne tankegangen er organiseringa av Teknologisk Institutt. Det synest fornuftig å sjå teknologisk utvikling i Noreg saman med heimhenting av teknologi og moglegheitene på ein eksportmarknad. Dette gjeld serleg dei små verksemdene med avanserte produkt, men utan det apparatet ute som dei større aktørane rår over. Eg vil seia meg tilfreds med at vi med dei stramme rammene som dette budsjettet måtte haldast innanfor, under komitebehandlinga fant rom for å styrkja TI sitt budsjett med 3 mill. kr. I ein merknad som ein samla komite står bak, understrekar vi kor mykje denne institusjonen har å seia for dei minste verksemdene i dette landet, og også dei bidraga Teknologisk Institutt kan yta i produksjonstekniske spørsmål i vår datakvardag. Dette er viktig.

Denne ein-dør-målsetjinga som eg nemnde i høve til TI, kan vi også visa til ved det samarbeidet som er på gang mellom Norsk Disignråd og SND. Føremålet må vera å integrera design i SND sine program og på den måten få ei forbetring av norske produkt etter kvart. Dette må vera framtidsretta. Eg vil også nemna at ei av målsetjingane til Regjeringa er å få mest mogleg miljøretta produksjonsmetodar.

Når det gjeld kapittel 947 om refusjonsordninga, er eg glad for at avtalen mellom sentrum og dei to samarbeidspartia førte til at denne ordninga vert ført vidare. Eg vil spesielt peika på det denne dugnaden, dette samarbeidet mellom næringsliv og styresmakter, betyr og framleis vil bety for den delen av norsk skipsfart som trafikkerer norskekysten.

Verftsstøtta, som vart redusert frå 9 pst. til 7 pst. i fjor, har vore eit viktig tema ved denne budsjettbehandlinga. Alle er vel samde om at denne skal avskaffast. I og med at ordretilgangen i 1997 var dobbelt så stor som i eit normalår, er det vanskeleg å fastslå at denne reduksjonen på 2 pst. har vore avgjerande for at det i år er relativt liten ordretilgang. Sentrumspartia seier derfor at dersom det skulle syna seg at denne reduksjonen betyr svært mykje, er vi villige til å sjå på dette på nytt ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Når det gjeld rammeområde 11, Landbruksdepartementet, tok Kristeleg Folkeparti og Regjeringa, med støtte av eit klart fleirtal på Stortinget, viktige grep ved behandlinga av budsjettet i fjor. Å tetta gapet mellom den generelle inntektsutviklinga i samfunnet og inntektsutviklinga i landbruket var målsetjinga. Jordbruksoppgjeret i år følgde opp dette. Eit av elementa i arbeidet med å oppnå dette var fjerning av restane av ei frå før av uthola investeringsavgift. Dette lukkast vi med å få fleirtal for ved at Regjeringa får støtte frå samarbeidspartia, Framstegspartiet og Høgre, ved dette budsjettet.

Det er vanskeleg å forstå at ikkje Arbeidarpartiet kunne vera med på dette. Dei seier at ei av målsetjingane for deira landbrukspolitikk m.a. er redusert prisnivå på matvarer. Her ville ein oppnå ein varig reduksjon av kostnadene i norsk landbruk på 400 mill. kr per år.

Det norske landbruket må på lang sikt verta i stand til å forsyna den norske befolkninga med kvalitetsprodukt. Dette må òg vera målsetjinga når vi i 1999 går inn i dei krevjande WTO-forhandlingane. I tillegg må landbruket ta mål av seg til å skjøtta fleire funksjonar, som å ta vare på kulturlandskapet, og ymse former for miljøskjøtsel. Dette gjeld både jord- og skogbruk.

Med så lite dyrka og dyrkande jord som vi har i dette landet, må jordvernet få auka status i åra som kjem. Dette synest Kristeleg Folkeparti er viktig, ikkje minst sett frå eit forvaltingssynspunkt. Dei varsla stortingsmeldingane om landbruk og skogbruk vil vera sentrale i utforminga av politikken på desse områda i åra som kjem.

Når det gjeld rammeområde 10, Fiskeridepartementet, viser eg til andre talarar frå Kristeleg Folkeparti. Dei norske fiskeria har alltid vore svært viktige for norsk økonomi – dette gjeld både det tradisjonelle fisket og oppdrettsnæringa. Kristeleg Folkeparti ønskjer i hovudsak framleis å ha ein fiskareigd flåte. Vi må konstatera at alderen på flåten i Noreg er i ferd med å verta høg. Samtidig er kapasiteten totalt sett i overkant av det som skal til for å hausta dei ressursane som er tilgjengelege. Eg legg ikkje skjul på at eg skulle ønskt ein raskare utskiftingstakt når det gjeld fartøya i åra framover.

Ei stor utfordring vi no står framfor, er å få aksept internasjonalt for ei berekraftig hausting av kval og sel. Her må det ein balansert fangst til, slik som vi hadde i tidlegare tider.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mimmi Bæivi (A): Regjeringen er opptatt av ren mat. Men i budsjettavtalen mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet er bevilgningene til kontroll av mat og dyr redusert. Både Næringsmiddeltilsynet og Dyrehelsetilsynet har fått kutt. Hvorfor er midlene til kontrolltiltak redusert? Mener Kristelig Folkeparti at de opprinnelige forslagene til kontroll av mat etter fjerning av grensekontrollen, var mer enn tilstrekkelig?

Modulf Aukan (KrF): Det er riktig at vi er opptatt av rein mat. Det vil vera ei av hovudoppgåvene for det norske landbruket i åra framover. Det med rein mat og det at ein kan dokumentera maten frå jord via bås til bord, vil vera viktig.

Når det gjeld oppgåvene som Næringsmiddeltilsynet har, vil ikkje dei endra seg vesentleg i åra framover. Det som vil endra på noko, er at vi no går inn i forhandlingar om ein ny WTO-avtale. Sist det var slike forhandlingar, tok dei sju år, så det tidlegaste vi kan sjå endringar her, er i det tidsaspektet. Dette er ganske langsiktig – eg trur nok vi må vera budde på det. Dersom det vert opna for meir import, noko eg ikkje håpar, vil vi måtta sjå på dette på nytt.

Terje Knudsen (Frp): Kristelig Folkeparti sier klart fra at de ønsker å ha en fiskereid flåte og likeledes lokalt eierskap i fiskeindustrien, men partiet slår også fast at en ikke er tjent med vide dispensasjonsordninger for industrien med hensyn til eierskap i flåten. Ser da Kristelig Folkeparti bort fra at det for en rekke områders vedkommende er helt nødvendig at industrien eier sine egne båter for å få tilstrekkelig tilgang på råstoff?

Kristelig Folkeparti peker også på at gjennomsnittsalderen i flåten har økt gjennom mange år, og at hensynet til næringens konkurransevilkår og fiskernes sikkerhet på sin arbeidsplass tilsier at denne trenden må snus. Så langt er Fremskrittspartiet enig. Og det pekes på at fiskerne kan benytte seg av en rekke ordninger, både lån og tilskudd, for å modernisere eller bygge nytt. Men Regjeringen sier klart fra om at satsing på risikolån og distriktsutviklingstilskudd først og fremst skal prioriteres i virkeområde A, Nord-Troms og Finnmark. Skal Regjeringen permanent legge seg på en politikk som betyr forskjellsbehandling? Er det ikke nå snart viktigere for Regjeringen å legge opp til varige virkemidler som evner å omgjøre fiskeriene i Nord-Norge fra å være distriktspolitikk til å bli en lønnsom næring?

Modulf Aukan (KrF): Representanten Knudsen spør om vi framleis står for ein fiskareigd flåte. Svaret er ja. Det at fiskaren både er fiskar og bedriftseigar, har lange tradisjonar – i mitt distrikt og i Knudsen sitt distrikt og i nord. Det er eit viktig prinsipp, og så sant vi maktar, vil vi hegna om det prinsippet.

Når det gjeld fiskeindustrien, som var spørsmål nr. 2, ser vi det også slik at der ein kan oppnå ein lokal eigarskap, vil det vera bra. Men vi må vel vedgå at det i dag er veldig krevjande både å vera tilverkar og eksportør. Og at det er kapitalkrevjande, det veit vi. Det har vi ikkje minst fått sjå under den turen næringskomiteen no har vore på i seks forskjellige fylke, der vi har snakka med både fiskar og fisketilverkar og eksportør. Så eg vil ikkje seia at det er eit «must», men det er ein fordel.

Gjennomsnittsalderen i flåten var eg ganske grundig inne på i innlegget mitt, og det er klart at den er for høg. Den er for høg i nord, og den er for høg i sør. Og det at fiskeriministeren prøver å rå bot med det, helsar eg med glede.

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Aukan sa at han var glad for at sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre hadde sørget for et resultat som han var godt fornøyd med.

Jeg vil ta opp et lite knippe av de punktene som ble endret fra Regjeringens opprinnelige budsjett til det som ble vedtatt: På området skatt på alminnelig inntekt foreslo Regjeringen 29 pst. – og det ble som Høyre sa, 28 pst. Når det gjaldt bedriftenes ansvarsperiode for sykelønnsordningen, foreslo Regjeringen en utvidelse til tre uker – det ble som Høyre sa, 16 dager. Elavgiften ble foreslått økt med 43,5 pst. – den ble som Høyre sa, uendret. Regjeringen sa ja til økt avgift på fyringsolje og gikk inn for konjunkturavgift – Høyre sa nei, og det ble nei. Regjeringen foreslo økninger i avgiften på vin og brennevin og tobakksavgifter – og det ble uendret og reduksjoner. Regjeringen ville fordoble avgiften på kombinerte biler – Høyre sa nei, og det ble nei. Regjeringen sa ja til økning av andre bilavgifter – Høyre sa nei, og det ble nei. Regjeringen ville avvikle refusjonsordningen for sjøfolk – Høyre ville opprettholde den, og det ble å opprettholde den.

I en avis som kommer ut hver 14. dag – det er en Venstre-avis – står det:

«Sentrale Venstre-personer karakteriserer budsjettforliket som bedre enn regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett.»

Mitt spørsmål til Aukan er om han er enig med disse Venstre-folkene i at det budsjettforliket som nå foreligger, er bedre enn det opprinnelige, og eventuelt hvorfor. Og hvis han mot formodning skulle mene at det er dårligere – hvorfor mener han det er dårligere?

Modulf Aukan (KrF): Eg fekk ikkje heilt med meg kva slags avis det var referert til, men eg forstod det slik at det var ei medlemsavis. Så ut frå det var det vel ikkje så rart at det stod som det stod.

Det er klart at når ein går inn i forhandlingar, slik ein gjorde no, ville det ha vore sensasjonelt dersom resultatet hadde vore det ein starta med frå den eine sida. Det er heilt utenkjeleg. Eg ville iallfall ikkje ha vore med på ei slik forhandling dersom eg hadde vore i Gabrielsen sin posisjon. Så det er den sida.

Når det gjeld dei forskjellige punkta nedover, merkte eg meg bl.a. det som Gabrielsen sa om vin og brennevin. Det forundra meg kanskje litt at Gabrielsen tok akkurat det eksemplet. Så vidt eg veit, er representanten Gabrielsen og eg ganske einige på det punktet, og ingen av oss har ønskt at den avgifta skulle bli mindre, trur eg.

Når det gjeld kombinertbilen, er den typen bil på veg ut. Det har vore signalisert frå andre europeiske land i mange år, og den særnorske kombibilen vert bygd om her spesielt for den norske marknaden. Eg erkjenner at den klart har vore eit godt tilbod til ein del barnefamiliar, men eg trur nok at den løysinga som kjem no, òg vil bli god.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg vil bare gi Aukan en ny anledning i et treminuttersinnlegg til eventuelt å svare på det jeg spurte om. Jeg spurte om han mente at det budsjettforliket vi kom fram til, er bedre enn det opprinnelige, eller om det ikke er det. Når det gjelder vin- og brennevinsavgifter, spiller det ingen rolle for meg om de er høye eller lave.

Høstens budsjettrunder har vært preget av at vi har hatt en regjering som ikke helt har visst hvor den ville. Gjennom det budsjettforslaget som ble fremmet den 5. oktober, sendte den signaler i flere retninger. Regjeringens – inntil da – blokkuavhengighet var med på tilnærmelsesvis totalt å ødelegge muligheten for en profil på næringsområdet. Etter budsjettforhandlinger helt til siste slutt her i Stortinget har imidlertid budsjettet fått en profil som ikke er til å kjenne igjen – og om jeg må få si det: Takk for det. Det betyr ikke at det ved neste korsvei ikke er mer å snakke om, langt derifra. Det er ennå et langt stykke å gå før vi er på Høyres primærstandpunkter på en rekke områder.

Det viktige i dag er å slå fast at de endringer som ble gjort på næringsområdet, i sum har gått i riktig retning. Jeg antar at næringsministeren i året som kommer, vil få langt mer å glede seg over ved å skulle etterleve et budsjett med høyrestempel, enn å skulle etterleve det særdeles næringsfiendtlige budsjettet som var utgangspunktet for høstens runder. Ja, jeg vil si at med riktig markedsføring av det resultatet Regjeringen kom fram til med Høyres hjelp, kan kanskje ministeren begynne en aldri så liten opptur. Jeg har i hvert fall registrert at sentrale Venstre-folk erkjenner at det budsjett som nå blir vedtatt, er bedre enn Regjeringens eget forslag.

Jeg registrerer også at norsk næringsliv er særdeles takknemlig for de endringer som Høyre bidro til, og at det opprinnelige budsjettet på næringsområdet nærmest er blitt bombet flatt. Selv i en velvillig stund som dette må det vel sies at det var langt mellom godordene om det opprinnelige budsjettforslaget.

Man må vel likevel kunne si at Høyres gjennomslag satt langt inne, men Regjeringen aksepterte til slutt Høyres krav om å nulle ut skatte- og avgiftsskjerpelsene. Dette hovedgrepet var for Høyre det aller viktigste. Vi vet at dette i seg selv vil virke dempende på prisstigningen til neste år, og det vil også være et positivt bidrag til vårens lønnsoppgjør. Jeg synes det er nokså åpenbart at bedrifter og personer i sin alminnelighet ikke burde pålegges nye skatter og avgifter i en tid hvor de særnorske høye rentene nærmest har tatt helt av. Dette tok det etter mitt skjønn unødig lang tid for Regjeringen å erkjenne – men selvfølgelig: bedre sent enn aldri.

Regjeringens foreslåtte utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen til tre uker ble også stoppet. Til tross for at så vel Kristelig Folkeparti som Venstre har programfestet at man ville redusere arbeidsgivers kostnader ved sykelønnsutbetalinger, foreslo man altså for tredje gang å øke dem. Her kan man vel si at Høyre var med på å bidra til at valgløfter i andre partiers program ikke ble brutt, ved at man unngikk å gå i stikk motsatt retning av hva man hadde lovet velgerne.

Et av de næringsområder som Regjeringen gjennom sitt budsjettforslag nærmest ville ha begynt nedbyggingen av, var den maritime næring i videste forstand. Først og fremst ville Regjeringen ha endret skattebetingelsene for rederinæringen i en slik grad at det uten tvil ville ha fått umiddelbare konsekvenser. Det er faktisk slik at den usikkerheten som ble skapt, i seg selv har vært svært negativ. Nå ble også dette punktet brakt i orden, men jeg håper og tror at næringen blir forskånet for mer jojo-politikk på skatteområdet fra denne regjeringen.

Det som kanskje var enda mer skuffende, var at Regjeringen ville fjerne refusjonsordningen for sjøfolk, en ordning som så sent som i juni i år ble behandlet i Stortinget, og som faktisk også regjeringspartienes representanter ganske riktig påpekte ikke bare var nødvendig, men avgjørende for utviklingen av den maritime næringen. Jeg håper inderlig denne regjeringen nå snart innser at skal vi beholde og videreutvikle den maritime næringen, må vi ha rammebetingelser som står seg i en internasjonal sammenheng. Da nytter det ikke med en politikk som er så kortsiktig at vakuumpakket skinke har lengre holdbarhet enn helt avgjørende rammebetingelser for denne næringen. Vi snakker om en næring som i mange distrikter er helt avgjørende både for sysselsetting og bosetting.

Når det gjelder verftsstøtten, må jeg si at det er et av de områdene hvor jeg er noe usikker på hva som er situasjonen. Det er hevet over tvil at norske skipsverft nå har dårligere rammebetingelser enn hva som er tilfellet for verft i andre land. Dette fordi verftsstøtten er på et lavere nivå enn hos våre konkurrenter. Jeg vil si det så enkelt som at når jeg leser proposisjonen, får jeg ett inntrykk av situasjonen, og når jeg leser brev og innspill fra verftsindustrien, får jeg et helt annet. Jeg er derfor glad for at også verftsstøtteproblematikken ble en del av budsjettforliket. Jeg vil si det slik at hvis ulike nivåer på støtten i stor grad bidrar til at norske verft ikke lenger er konkurransedyktige, da må noe gjøres. Jeg vil så sterkt jeg kan, henstille til statsråd Sponheim om et personlig engasjement på dette området. Senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett neste år må Stortinget få seg forelagt en oversikt over situasjonen. Vi kan ikke leve med en situasjon som er slik at norsk verftsindustri bygges ned fordi vi ikke kan tilby rammebetingelser tilsvarende de som gjelder i de land vi konkurrerer med. Jeg håper det er en bred erkjennelse i Stortinget av at internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser er avgjørende for norsk industri og norsk næringsliv, også for norske skipsverft. Jeg kan i hvert fall love at det ikke skal stå på Høyre for å få til omprioriteringer for å bedre vilkårene for norsk skipsbyggingsindustri.

En annen premiss som er viktig for at næringslivet skal kunne planlegge, er forutsigbare rammebetingelser. Den aller største svakheten ved den parlamentariske og politiske situasjonen vi har, er uforutsigbarheten. For Høyres del vil jeg gjøre det helt klart at nettopp stikkordet forutsigbarhet vil være et viktig utgangspunkt for eventuelle fremtidige budsjettrunder med en hvilken som helst regjering. Jeg vil si det slik at enhver regjering som i denne perioden skal kalkulere med Høyres støtte i en budsjettsituasjon, gjør klokt i å ikke svekke det skapende næringslivs rammebetingelser. Den senere tids fall i oljepriser er nyttige påminnelser om at vi ikke lever av olje alene, men at det først og fremst er viktig at vårt landbaserte næringsliv gis vilkår som kan være med og trygge vår fremtidige velferd.

Høyres budsjettforslag for landbruksnæringen bidrar til en styrking av de bruk der landbruksinntekten utgjør hoveddelen av familiens skattbare inntekt. Jeg mener dette er nødvendig for å gjøre disse driftsenhetene mer økonomisk robuste. og for å sikre fremtidig rekruttering av profesjonelle utøvere i landbruket. En fortsatt strukturutvikling er nødvendig for å utnytte potensialet for mer effektiv drift og et lavere kostnadsnivå i næringen. Høyre foreslår derfor en gradvis omlegging av støtteordningene slik at støtten blir mer lik pr. produsert enhet, uavhengig av produksjonsvolum. Tilskuddsordningene bør utformes slik at de stimulerer til arbeidsinnsats og effektiv drift enten bruket er stort eller lite. En slik omlegging er spesielt aktuell innenfor grovfôrbaserte produksjonsområder som melk og sauekjøtt. Derfor foreslår vi å heve bunnfradraget i støtteordningene til landbruket fra 5 000 til 10 000 kr.

Høyre foreslår å avvikle kunstgjødselavgiften. Sammen med Høyres forslag om lavere skatter og avgifter for næringslivet er det et viktig bidrag til å redusere kostnadene og øke lønnsomheten i landbruket.

Høyre ser det som en sentral oppgave for landbruket å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. Virkemidlene i landbrukspolitikken må i økende grad ses i sammenheng med denne målsettingen. De offentlige inngrepene i landbruket må rettes mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket skal produsere. For å nå målene om matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting ønsker derfor Høyre at den statlige støtten etter hvert konsentreres om fem hovedtyper av virkemidler: arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd og frakttilskudd.

Til slutt vil jeg ta opp forslag nr. 5, som Høyre er alene om.

Presidenten: Representanten Gabrielsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Representanten Gabrielsen og Høgre er tydeleg opptekne av næringslivet og næringslivet sine rammevilkår. Og det er bra. Men når det kjem til stykket, sit ein igjen med det inntrykket at det viktigaste rammevilkåret relaterer seg til skatt. Det å betale skatt er tydelegvis noko som næringslivet ikkje burde gjere. Eg skal vere den første til å vedgå at tilbakehalde overskot også er med på å styrkje grunnlaget for næringslivet og dei ulike bedriftene, men det er trass i alt noko som er endå viktigare, som eg har vore inne på tidlegare, nemleg å frambringe eit overskot. Der må eg seie at Høgre sviktar. Når det gjeld å leggje grunnlaget for at ein nyetablering skal kome i gang og stå på eigne bein, er ikkje Høgre med. 350 mill. kr i kutt på SND er eit tydeleg teikn på at dei ikkje er opptekne av det nye som skal skapast og vekse inn i framtida. Det er heller ikkje så viktig når ein forhandlar med Regjeringa om eit budsjett, å ta omsyn til norsk offshore- og verftsindustri. Det blir det ikkje prioritert å få ei ordning på i dette forliket. Det er heilt andre ting som er viktigare for Høgre. Eg spør representanten Gabrielsen: Kva er årsaka til at det er først når bedriftene begynner å gå godt, at Høgre har omsut for dei?

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Opseth var inne på at det eneste Høyre var opptatt av, var at man skulle unngå å betale skatt. Nei, det vi har vært opptatt av i høst, er at bedriftene ikke skal betale mer skatt enn det som har vært tilfellet i det året vi nå er inne i. Vi stilte det kravet i forhandlingene. Det var et krav som jeg registrerte at også Arbeiderpartiet faktisk var villig til å gå med på, i det tilfelle det skulle komme i en forhandlingssituasjon. Det var faktisk sånn at det ikke engang var noen motstand på landsmøtet til Arbeiderpartiet mot å gjøre nettopp dette. Så det at Høyre fikk til et forlik som innebar at bedriftene ikke blir pålagt nye skatter og avgifter, er jeg ganske overbevist om at det norske næringsliv setter pris på.

En skal være klar over at det med tilbakeholdt overskudd som representanten Opseth var inne på, er den viktigste måten å bygge opp egenkapital på i norske bedrifter. Og er det noe som er et problem i norske bedrifter, så er det nettopp egenkapitalsituasjonen, og av den grunn har man måttet sette i gang mange selektive tiltak gjennom offentlige ordninger for å bøte på dette. Man inndrar først en masse skatt, for så å dele det ut igjen til enkelte bedrifter.

Når det gjelder rammebetingelser i forhold til fordeling gjennom SND, kommunale næringsfond osv., må jeg med all respekt for de som sitter og tildeler disse midlene, si at etter å ha vært formann i slike styrer, at jeg tror næringslivet er best tjent med at de slipper å betale inn så mye i skatt og avgifter, og at de tar vare på pengene på en aldeles utmerket måte selv. Det tror jeg også bør være denne forsamlingens hovedtilnærming i dette spørsmålet. For Høyres del er det helt klart at når det gjelder rammebetingelser, ikke minst i distriktene, har vi gjennom dette budsjettforliket også fått til en del påplussinger på områder som for oss var viktige.

Karin Andersen (SV): Representanten Gabrielsens svar nå viste tydelig at Høyre er mest opptatt av de bedriftene som er godt i gang og som tjener mye penger. Det fins andre innfallsvinkler til næringspolitikken enn det.

SVs innfallsvinkel er først og fremst forskning og utdanning. Jeg savner Høyres innfallsvinkel der, fordi Høyre – i hvert fall før – har vært et parti som har hatt ganske stor innsikt og også ganske stor omsorg når det gjelder forskning og utdanning. Da vil jeg spørre: Var ikke dette med i Høyres forhandlingsopplegg om budsjettet i det hele tatt? Og er ikke Høyre opptatt av at forskning og utdanning er den grunnleggende innsatsfaktoren i norsk næringsliv?

Høyre gir jo inntrykk av at når de forteller om denne budsjettavtalen og forliket, at de kunne fått nesten hva de ville. Da må det jo bety at de har valgt bort mer forskning og utdanning til fordel for null kroner i skatteøkning til bedrifter som går bra eller personer som tjener godt. Det er et verdivalg. Jeg er helt uenig i det, men jeg bare registrerer at slik er det, og jeg vil høre om Gabrielsen kan bekrefte at det er rett.

Så har jeg også et spørsmål som dreier seg om jordbruk. Representanten Gabrielsen var inne på at de ville ha vekk avgiftene på kunstgjødsel. Kunstgjødsel og sprøytemidler kan man avgiftsbelegge, man kan legge det inn igjen i overføringene. Og dette er jo å bruke noen markedsmekanismer for å få til en dreining i miljøvennlig retning. Er det slik at Høyre skal bruke andre og mer direkte virkemidler for å nå miljøpolitiske mål i landbrukspolitikken, eller er det slik at de rett og slett ikke har tro på at markedsmekanismene vil fungere i forhold til dette området?

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Andersen spør om forskning og utdanning i forhold til budsjettavtalen og de forhandlingene som ble ført. Jeg synes det er interessant at SV i hvert fall er til stede i salen når vi diskuterer næringskomiteens budsjett, som jo omfatter så viktige ting som fiske, landbruk og næring. Jeg synes kanskje det er litt synd – ikke at de ikke har stor nok oppslutning til å være representert i alle komiteer, men at de faktisk ikke har prioritert å være med i denne svært viktige komiteen.

Når det gjelder hva som var viktig å ta opp i de forhandlingene som vi til slutt hadde med regjeringspartiene, er det klart at i en sånn situasjon vet vi det dreier seg om å gi og ta. Det er ingen tvil om at hvis man leser Høyres alternative budsjett, vil man finne at nettopp på de punktene der representanten Andersen sier vi har holdt fanen høyt tidligere, har vi også gjort det i årets budsjett. Og jeg vil vel si at et av de svake punktene i denne avtalen nettopp er det som går på forskning og utdanning – ikke minst innenfor det området som dette fagbudsjettet har med å gjøre.

Når det gjelder kunstgjødselavgiften, har vi i vårt alternative budsjett foreslått å fjerne den. Så spør representanten Andersen om vi ikke er villig til å ta i bruk markedskreftene. Vel, nå foreligger det så vidt jeg vet en undersøkelse som viser i hvilken grad den kunstgjødselavgiften vi har, påvirker valg av metode for gjødsling. Der er det relativt entydige signaler om at denne avgiften først og fremst er en fiskalavgift, en oppkreving av skatt fra dem som driver jordbruk, til staten, og at den i veldig liten, for ikke å si i forsvinnende grad påvirker bondens valg av måte å foreta gjødslingen på.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg merka meg at representanten Gabrielsen sa at det var betre å la bedriftene sleppa med å betala mindre skatt enn først å ta inn pengar for så å dela dei ut igjen. Trur verkeleg representanten Gabrielsen at det er dei same bedriftene som betalar inn, som får noko ut?

Ser ikkje representanten Gabrielsen at det er ein svær fordelingsverknad i dette? Det er faktisk ikkje bedrifter i etableringsfasen, dei nyetablerte bedriftene eller dei som er komne i problemer lenger ut i prosessen, som får glede av skattelette. I grunnen stadfesta han det han vart spurt om, at det Høgre er oppteke av, er å gje skattelette til dei som har noko som kan skattleggjast, medan dei vil redusera støtta til dei som ikkje er komne så langt.

Så registrerte eg at representanten Gabrielsen sa at han er noko i tvil om verftsstøtta. Han er i tvil om kven han så å seia skal tru på, om det er statsråden eller næringa sjølv. Betyr det at representanten Gabrielsen i neste sving vil snu på dette punktet om det viser seg at næringa har rett og ikkje statsråden? Betyr det at ein vil vurdera å gå opp til dei same prosentsatsane som ein har i dei landa vi konkurrerer med, om det viser seg at dette er ein svært medverkande faktor til at vi no får permitteringar i verftsindustrien langs kysten?

Ansgar Gabrielsen (H): Når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, sier representanten Ausdal Starrfelt at det er ikke de samme bedriftene som betaler skatt, som får tilbake penger. Nei, i en del tilfeller er det selvfølgelig ikke det. Og det er i en del tilfeller veldig synd, for det er faktisk slik at mange av disse offentlige ordningene er det man kan kalle for næringslivsintravenøse, at man holder liv i en masse som man egentlig burde gjort kort prosess med i en tidligere fase. For i et arbeidsmarked som det norske, der vi nærmest har full sysselsetting, og der vi har en masse områder som vi sier er satsingsområder, hvor det skal skapes nye arbeidsplasser, så betyr det nødvendigvis at vi må ta disse menneskene fra et sted. Og den dynamikken må vi holde levende og ikke prøve å sementere det med næringslivsintravenøse ordninger.

Jeg må si jeg stusser når jeg f.eks. leser i årsmeldingen til SND at her har staten brukt 50 mill. kr på å kjøpe en 2 pst. andel i Norway Seafoods. Hvorfor skal vi bruke 50 mill. statlige kroner til å kjøpe oss inn med 2 pst. i et Røkke-selskap?

Jeg ser ingen begrunnelse for en del av disse tingene, så her kan vi med den beste samvittighet heller prioritere generelle betingelser enn selektive tiltak.

Når det gjelder verftsstøtten, må jeg gjenta det jeg sa i mitt innlegg, at jeg får liksom to inntrykk av situasjonen når jeg leser statsrådens proposisjon og når jeg leser de innkomne meldinger. Det jeg sa i mitt innlegg, er at Høyre er beredt til å foreta de nødvendige omfordelinger hvis det er slik at verftsstøttesatsen som nå er på 7 pst., er en vesentlig årsak til at norske verft mister kontrakter. I et revidert nasjonalbudsjett er Høyre beredt til å foreta de omprioriteringene. Og det er ingen hemmelighet at nettopp innenfor SND kunne jeg godt tenke meg å foreta noen kutt og noen omprioriteringer for å sikre verftsindustrien.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV): SVs viktigste satsing i næringspolitikken ligger i skole og utdanning. Den viktigste faktoren som avgjør om vi skal lykkes, er om vi har riktig og nok kompetanse. For den enkelte er det avgjørende for å ha kontroll over sitt eget liv.

Den andre bærebjelken er forskning og utvikling, og å bygge opp fond for å fremme framtidsnæringer innen eksempelvis miljøteknologi, energiøkonomisering, miljøvennlig transport osv. Den handlefriheten som oljeformuen gir oss, må vi bruke mer aktivt til å investere i framtida.

Den tredje strategien er en god offentlig sektor – det er hovedinfrastrukturen også for næringslivet. SV vil bidra mye mer når det gjelder å bygge opp, og så ønsker vi å omfordele sterkere når høsten er god.

Vi vil også bruke arbeidsmarkedstiltakene aktivt og satse på tiltak og kvalifisering. Det vil bli et gode for næringslivet. Vi ønsker også mindre skatt på arbeid og mer skatt på kapital, og vi vil senke arbeidsgiveravgiften.

Fremdeles står vi helt alene om å ville beskatte gratispassasjerer som mottar skattefritt aksjeutbytte. Dobbeltbeskatning av arbeid er et faktum. Skatten blir redusert for alle nå, unntatt for de syke, og som vanlig får de rike mest. I budsjettdebatten i fjor var Senterpartiet enig med oss i at dette var et stort problem, men at det var litt vanskelig å løse det i praksis. I en periode i sommer var også Arbeiderpartiet enig med oss i dette, men da det ble alvor, trakk de seg. Slik spilles viktige prinsipper for rettferdig fordeling utover sidelinjen i den politiske debatten.

Jeg vil igjen minne om at den store trusselen mot norsk økonomi, norsk næringsliv og norske arbeidsplasser som ligger i valuta- og børsspekulasjon, må føre til at vi griper til tiltak mot den. Med et tastetrykk kan bedrifter og lands økonomi rives over ende. Det er rart at det ikke er en hovedsak i næringsdebatten. Det er underlig å være vitne til at gamblermentaliteten får lov til å dominere så kraftig, at myndighetene ikke tar mer ansvar for å sikre eiendom og verdier gjennom aktivt å fremme tiltak mot spekulasjon.

Så til de enkelte ordningene. SV ønsker å styrke ordninger som bedriftene og næringslivet etterspør. Bedriftsrådgivningen f.eks. har ligget oss på hjertet, og det gjør den også i år, slik som i fjor. Det er et viktig tiltak for bedrifter i oppstartingsfasen som skal tilpasse seg og henge med i utviklingen. Det blir nå varslet en omlegging av bedriftsrådgivningen. Den skal ut på anbud. I tillegg til det var posten i utgangspunktet redusert fra departementets side og nullet ut i komiteen. Slik jeg ser det, vil omleggingen bety et redusert offentlig engasjement og større utgifter for bedriftene. Det vil bli en dårligere ordning for bedriftene i utkantene fordi man skal legge dette ut på anbud, og der er det ikke mange rådgivningsfirmaer som kan konkurrere om slike oppdrag. De rådgivningsbedriftene som ligger i sentrale strøk, har faktisk heller ikke alltid kompetanse til å gi gode råd til utkantene. Denne posten bør økes, og de offentlige rådgivningsinstansene som vi har nå, bør kunne beholdes i de områdene av landet der de trengs. Skattelette hjelper som sagt ikke bedrifter som ennå ikke har begynt å tjene penger, og støtten bør derfor kanaliseres dit.

Så ønsker vi å beholde støtten til skipsverftsindustrien fordi vi mener at det er et viktig satsingsområde.

Videre ønsker vi noen endringer – ganske radikale – i SND-systemet. Det gjelder kap. 2425, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og fylkeskommunene. Der er ordningen nå slik at pengene sendes til fylkeskommunen, som så må sende 100 pst. til SND. Så kan fylkeskommunen søke om å få opp til 20 pst. av denne bevilgningen tilbake hvis de produserer enda flere papirer og enda flere planer. Det er en umulig budsjettsituasjon både for SND og for fylkeskommunene. Ingen vet ved årets begynnelse hva de har å rå over. Den som skal gjennomføre planer, må ha en egen økonomisk ryggrad så de kan bidra til at planene kan bli satt ut i livet. Derfor foreslår vi en endring som betyr at de 20 pst. som det nå er rom for i budsjettet, blir liggende i fylkeskommunen. Og så har vi et forslag om en prinsippendring av systemet, der det blir fylkeskommunene som får disse midlene og sjøl velger hva slags samarbeidspartnere de ønsker. De kan bruke SND, slik som i dag, 100 pst. hvis de vil det, men de kan også bruke midlene til å gjennomføre andre tiltak på de områder de mener er viktigst.

Så til landbruk. SV fremmer en rekke forslag på landbruksområdet som er innspill til stortingsmeldingen som skal komme til neste år. Hovedinnspillet går på at vi trenger en omlegging av norsk landbruk i økologisk retning, og hovedbegrunnelsen for å beholde norsk landbruk må være at vi skal produsere mat. Det er mange gode tilleggsbegrunnelser, men hvis vekten på matproduksjon reduseres, vil vi ikke klare å holde oppe de andre områdene, som distriktspolitikk, bosetting, kulturlandskap osv.

Norge har fordeler og ulemper som matprodusent. Vi ønsker å beholde fordelene, og så ønsker vi å redusere ulempene og holde dem ute. Vi kan aldri klare å konkurrere på like vilkår når det gjelder volum og pris, med land som har langt varmere klima, store arealer, store markeder og fabrikkmessig produksjon. Vi må gjøre det annerledes og satse på det. Det vil være både miljømessig og etisk mye riktigere, og da må vi vri hele landbruket over i økologisk retning. Vi må satse på rein mat og etisk dyrehold. I dette perspektivet er det viktig å styrke dyrehelse og næringsmiddeltilsyn, grensekontroll og vern mot smitte på dyr og planter. Vi har ikke vært flinke nok på dette området til nå, og SV frykter at veterinæravtalen og WTO påtvinger oss økt handel og ved det økt smittepress og mindre muligheter til å velge sjøl hva slags kontroll vi trenger. Da reduseres mulighetene våre til å utvikle norsk landbruk til det det kan være, nemlig produsent av rein mat. For når smitte først har kommet inn, er skaden svært ofte uopprettelig.

I stortingsmeldinga som kommer, må vi gjøre klare valg når det gjelder i hvilken retning vi ønsker norsk landbruk skal gå. Det bør bli i økologisk retning. Vi fremmer forslag om det, og vi må også få opp markedet for økologisk mat og få det som produseres, fram til forbruker. For et år siden stod jeg her og fortalte om min ferd gjennom matbutikken, at jeg nesten aldri fant økologiske produkter, og hvis jeg fant dem, var de lite delikat presentert og svært dyre. Slik kan det ikke fortsette. Hvis etterspørselen skal møtes, må tilbudet økes. Det må satses. Produksjonen må oppmuntres, og varene må omsettes som økologiske – noe som ikke alltid skjer nå. De må være lett tilgjengelige og presenteres på en innbydende måte. Andre produkter som markedsføres, har store markedsføringsbudsjetter bak seg, og man vet hvordan man skal markedsføre for å få opp etterspørselen og derigjennom produksjonsvolumet. Når volumet er oppe, kan man se på om det er riktig å ta ut merprisen i markedet og på hvordan den merprisen er. Men å hevde dette som prinsipp nå mens dette er en bitte liten nisje som nesten ingen bidrar til å hjelpe fram, blir feil.

Vi ønsker altså et helt annet regime på landbruksområdet. Jeg vil gi et eksempel til på en politikk som må snus. For eksempel ber SV i forslaget om en plan for økt bruk av utmarksbeite. En av grunnene til det er at det produserer kjøtt på økologisk vis. For eksempel er det nå slik at hvis man tar inn et lam fra beite og leverer det rett til slakteriet, og det veier lite, kan man risikere å få veldig lav pris for dette lammet, sjøl om det er god kvalitet og økologisk mat. Men hvis man setter det inn i fjøset og fôrer det med kraftfôr i flere uker, og det legger på seg noen kilo, skvetter prisen opp. Det betyr at man i stedet for å satse på kvalitet og økologi teller kilo og satser på kvantitet. Slik kan ikke norsk landbruk utvikle seg og vinne fram. Jeg viser til de forslagene som vi fremmer, og ønsker at Stortinget og de andre partiene skal vurdere dem seriøst.

Til slutt vil jeg si litt om jordbruksavtalen. Så vidt jeg vet, er det første gang på flere år at alle partene i jordbruksoppgjøret har underskrevet en avtale. Det var også første gang på flere år at et enstemmig storting stemte for avtalen. Da går plutselig partiene i næringskomiteen inn og kutter i avtalemidler. Det har jeg dessverre ikke fått anledning til å ta replikk på her før i dag, men jeg skulle ønske at noen av partiene som har vært med på dette, kunne forklare meg hvordan dette foregår. Jeg trodde faktisk at man kunne forholde seg til en inngått avtale slik at man enten stemte for eller så stemte man mot – at det ikke var mulig å gå inn og flytte på penger i en inngått avtale.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representantens tale må ha vært veldig klar – ingen har bedt om replikk.

Leif Helge Kongshaug (V): Venstre har siden 1970-tallet advart mot å gjøre norsk økonomi for avhengig av oljen. I disse dager opplever vi konsekvensene av en lav oljepris. Dette rammer den enkelte og Norge som nasjon. Derfor vil Venstre være en pådriver for å legge til rette for et lønnsomt og variert næringsliv i hele landet, med særlig oppmerksomhet mot de bedrifter som gir nye etableringer og ny sysselsetting – de små og mellomstore.

Venstre og Regjeringen har med urette blitt kritisert for at det har skjedd lite i næringspolitikken i det siste. Typisk er det at kritikken fra andre partier har vært sterkest i forkant og nærmest har forstummet når sakene er blitt lagt fram. Fra departementene har det kommet flere tunge og gode næringspolitiske saker som komiteen har til behandling. Næringspolitikken må også ses i sammenheng med de distrikts- og næringsrettede tiltakene som ligger under Kommunal- og regionaldepartementet.

Til sammen viser denne politikken at Regjeringen tar på alvor de største utfordringene vi har: tilrettelegging for næringsutvikling i et nytt århundre, i en tid med stor dynamikk, ikke minst teknologisk – samtidig med den store hjerneflukten fra distriktene til de mer sentrale strøk av landet.

Næringshagene er et viktig tiltak for å demme opp under denne hjerneflukten. Målet er å legge til rette for flere etableringer og arbeidsplasser innenfor kunnskapsintensiv virksomhet. IT-utviklingen kan virke sentraliserende. Med de rette grep kan den vel så mye bidra i motsatt retning, til positiv næringsutvikling i distriktene. Jeg viser til næringsministerens IT-redegjørelse og forslag til tiltak i statsbudsjettet, som for øvrig er tatt meget vel imot i denne del av næringslivet.

Innstillingen fra næringskomiteen er preget av behovet for innstramming i den offentlige økonomien. Tross dette er forslagene på alle rammeområdene – næring generelt, fiskeri og landbruk – målrettet offensive og tar hensyn til den desentraliserte og spesielle næringsstruktur vi har i dette landet.

Refusjonsordningen for norske sjøfolk videreføres i det justerte sentrumsopplegget, og det gir klare signaler om at ordningen bør bli liggende fast i sin nåværende form. Sentrumspartiene viser til forliket med Høyre og Fremskrittspartiet, der en også ber Regjeringen følge nøye med i utviklingen i verftsindustrien og komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse og eventuelle tiltak. Arbeiderpartiet vil øke prosenten, men foreslår ikke nødvendige midler for å følge opp dette i statsbudsjettet. Dette er ikke reell budsjettering i forhold til innarbeidede og aksepterte budsjettrutiner.

Fiskeri og havbruk er Norges nest største eksportnæring. Innen næringen ligger et stort potensial for økt verdiskaping gjennom videreforedling. Den største utfordringen vil være rekrutteringen til næringen og fornyelse av flåten. Dette må tilpasses ressursgrunnlaget. Venstre er godt fornøyd med strategien fra Regjeringen, der bl.a. den kunstige årlige investeringsrammen er fjernet.

Venstre ønsker en variert, fiskereid flåte. Det er positivt at SNDs virkemidler nå også gjelder for denne næringen.

Det er viktig å være offensiv i forhold til nye maritime næringer som skjellnæring og hummeroppdrett. Med våre naturgitte forhold og store markedsmuligheter er det her et stort verdiskapingspotensial med relativt små investeringer.

Et overordnet mål for landbrukspolitikken må være å produsere mat av et slikt omfang og på en slik måte at vi får økt matvaresikkerhet og økt forbrukertrygghet. Denne regjeringen har troverdighet i landbrukspolitikken. Høyres og Fremskrittspartiet ideologi, stadig å etablere større enheter, passer verken med vår topografi eller våre klimatiske forhold. I stedet for å kutte på overføringer til små bruk mener Venstre at en heller må se på maksimaloverføringene til større bruk.

Landbruket må ses i en større politisk sammenheng, ikke minst i forhold til bosetting. Det må være en målsetting å få kostnadene ned. Bortfall av investeringsavgiften for landbruket er et steg i riktig retning. Det er underlig å registrere at ikke bare Arbeiderpartiet, men også Høyre og Fremskrittspartiet, som vil lette avgiftstrykket, går imot dette i sine primære forslag. Bare sentrumspartiene holder lovnadene og gjennomfører en omforent avtale med landbruksorganisasjonene.

Fra Venstres ståsted – og sett i den totale økonomiske sammenhengen – gir budsjettet gode næringspolitiske rammebetingelser neste år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Av og til når eg høyrer representantar kanskje særleg frå sentrumspartia halda innlegg, får eg ei kjensle av at me ikkje er i den same verda. Eg kan ikkje dy meg for å kommentera «alle dei gode sakene» som har kome frå næringsministeren. Det er jamen ikkje mange sakene som har kome frå Næringsdepartementet denne perioden! Den fyrste vart send tilbake, og i eit seinare innlegg skal eg seia litt om kva eg synest om den me har til handsaming no, nemleg næringsmeldinga. Så forferdeleg nøgde trur eg det er feil å seia at me er.

Så til verftsstøtta. Eg lurar på om representanten Kongshaug søv godt om nettene og synest det er hyggeleg å koma heim på handelslaget og bensinstasjonen og treffa sine sambygdingar som jobbar i verftsindustrien, som er redde for arbeidsplassane sine. Eg lurar på om dei er nøgde med at ein vil sjå på det til våren, dersom det går galt nok. Eller skulle representanten Kongshaug ynskt at han kunne vore i allianse med Arbeidarpartiet og sagt at me må slå ring om ei av dei aller, aller viktigaste distriktsnæringane me har?

Så vidt eg veit, er det bortimot 3 000 arbeidsplassar knytte til verftsindustrien i Møre og Romsdal. I tillegg til dei kjem det to arbeidsplassar pr. arbeidsplass hos underleverandørar. No er det ikkje sikkert alle dei er i Møre og Romsdal. Men totalt er det 9 000 arbeidsplassar, stort sett i Distrikts-Noreg. Og så får dette òg ringverknader for offentleg sektor.

Eg må verkeleg spørja representanten Kongshaug om han er nøgd med at Noreg no skal ha dårlegare rammevilkår enn dei me konkurrerer med.

Leif Helge Kongshaug (V): Den som har fulgt med, har sett at det har kommet mange saker både fra Næringsdepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet til komiteen. Jeg kunne ha ramset dem opp, men det skal jeg ikke bruke tid på her. Og det som har kommet, er etter min mening gode produkt.

Så over til verftsstøtten. Spørsmålet innledningsvis var om jeg syntes det var hyggelig å komme hjem både på bensinstasjonen og butikken, og det syns jeg virkelig. Det er et skikkelig godt lokalmiljø, så det går veldig bra.

De tallene som det ble referert til når det gjelder verftsindustrien i Møre og Romsdal, er riktige, men de var også riktige i fjor da Jagland-regjeringen la fram sitt forslag til budsjett og reduserte verftsstøtten. Tallene har ikke forandret seg siden da. Vi ble enige om i forliket å følge utviklingen nøye framover og komme tilbake til Stortinget med saken.

Jeg må også få lov å påpeke at norske verft har en kontraktsmasse på 24 milliarder kr. I løpet av ett år bygges det for ca. 10 milliarder kr, kanskje 11, ved norske verft. Så det er klart at det er en betydelig kontraktsmasse, og ut fra den situasjonen burde det være sysselsetting. Men i likhet med representanten Gabrielsen vil jeg si at vi skal følge godt med og se hvordan utviklingen blir.

Ellers er jeg meget glad for å kunne reise hjem og fortelle om den gode distriktspakken som nettopp denne regjeringen har lagt fram, og at vi kan stå ved den avtalen som partene i jordbruksoppgjøret har gjort, for Møre og Romsdal er også et stort jordbruksfylke.

Inger Stolt-Nielsen (H): Representanten snakket om refusjonsordningen for sjøfolk, og det skal jeg også gjøre – overraskende nok.

Hensikten med å opprette refusjonsordningen for sjøfolk var både å stimulere til økt sysselsetting av norske sjøfolk på norske skip og å øke rekrutteringen. Jeg ser at regjeringspartiene, i likhet med Høyre, er opptatt av at det skal være langsiktige og stabile rammevilkår for skipsfartsnæringen og for norske sjøfolk. Men jeg er litt betenkt over den interne kommunikasjon mellom regjeringspartiene og statsråden, for da regjeringspartiene i fjor bad om å få en oversikt over ordningen med henblikk på mer treffsikre ordninger som skulle sikre sysselsettingen, kom statsråden tilbake med et forslag som tok ut de flinkeste i klassen, nemlig bøyelasterne, med det resultat at vi nå står uten dem som har hatt de aller fleste lærlingene. Det synes vi er litt betenkelig, fordi det nå er 2 200 ungdommer under utdanning på ulike nivåer i maritime næringer, og 620 av disse vil ha behov for lærlingplass til sommeren. Det er en økning på 208 lærlingplasser i forhold til fjoråret. Så jeg spør representanten om han har en kommunikasjon med næringsministeren som kan tilsi at man gjør noe med forholdet til bøyelastere, dersom det ser ut til at det blir vanskelig å skaffe lærlingplasser til de ungdommene som er under utdanning til våren. Jeg spør også hvordan representanten vil kommunisere med næringsministeren for å sikre en langsiktig stabilitet i forhold til refusjonsordningen for norske sjøfolk. Avvikling er også stabilt, men det er jo ikke den utviklingen vi ønsker. Hvis vi nå kan sikre at ordningen er på plass, ville jeg være veldig glad for å høre hvordan man vil gjøre dette.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg kan forsikre om at det er en god kommunikasjon mellom stortingsrepresentanter og statsråder, det være seg i ulike departementer og kanskje Næringsdepartementet spesielt for mitt vedkommende.

Når refusjonsordningen for sjøfolk ble tatt ut i det første forslaget til statsbudsjett, må vi ikke glemme det som alle var enige om, at hele hensikten med det stramme statsbudsjettet, med en reduksjon på 9 milliarder kr, var å få renten ned. Vi vet alle at vi reduserer ikke et statsbudsjett med 9 milliarder kr uten at det gir smerte en del steder. Hvis det ikke hadde gitt smerte en del steder, må jeg bare få lov å si at da har statsbudsjetter tidligere vært for romslige. Men det var ikke med noen vellyst ordningen ble tatt ut. Nå er den inne igjen. Det ligger også i merknadene at vi forutsetter at refusjonsordningen skal være stabil framover, slik at næringen vet hvilke rammebetingelser den har å holde seg til.

Nå er det også riktig, hvis man går mer i detaljer her, at bøyelasterne gikk ut.

Jeg er klar over at bøyelasterne er viktige når det gjelder læreplasser for ungdom, men jeg vil bemerke at brønnbåtene kom inn. Brønnbåtene er også viktige førstegangsplasser for ungdom som vil starte i den maritime næringen, nettopp fordi det er arbeidsplasser som er lokalt forankret, og ofte er det den første arbeidsplassen en unggutt søker på i den sammenhengen. Det er iallfall et plaster på såret. Jeg tror også at kommunikasjonen er så god – som direkte svar på spørsmålet – at hvis det blir problemer med lærlingplasser, er det noe vi kan føre en dialog med statsråden om.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg registrerer at sentrumspartia sitt einaste argument for å gå inn for redusert verftsstøtte er at Thorbjørn Jagland også føreslo det for litt over eit år sidan. Ja, men Arbeiderpartiet endra det i Stortinget. Det skjedde ting i løpet av hausten, og me gjorde nye vurderingar som tilsa at det var feil å la Noreg få dårlegare rammevilkår enn andre land har. Det har me halde fast på etterpå. Eg synest nok at representanten Kongshaug gjer seg skuldig i eit slags dobbelt bokhald. No forlanger representanten Kongshaug å verta teken på alvor på at det var med smerte dei tok vekk refusjonsordninga for sjøfolka. Me kan òg halda på i fem år framover og seia at det var eigentleg det regjeringa Bondevik ville, for dei føreslo jo å ta den vekk, sjølv om ein no har kome til eit kompromiss. Eg håpar verkeleg at regjeringspartia og Venstre spesielt byggjer sine vurderingar på litt meir gjennomtenkte argument enn å skulda på at regjeringa Jagland la fram dette forslaget for lenge sidan.

Eg kunne ha tenkt meg å høyra om representanten Kongshaug framleis meiner at det beste budsjettet som er lagt fram for Stortinget i haust, er det budsjettalternativet som Regjeringa la fram fyrst, eller om ein brukar dei ulike alternative budsjetta litt ettersom det passar i den forsamlinga ein er i.

Leif Helge Kongshaug (V): Når det gjelder verftsstøtten, vil jeg understreke at det er flere argumenter. Jeg prøvde i hvert fall å forklare situasjonen med at det i dag finnes en kontraktsmasse på 24 milliarder kr, med en årsproduksjon i Norge på ca. 10-11 milliarder kr. Det kan det hende statsråden kommer inn på og bekrefter.

Så blir det antydet at jeg driver med dobbelt bokholderi. Det gjør jeg ikke. Men Arbeiderpartiet driver ikke med bokholderi i det hele tatt når de setter av 125 mill. kr og hever prosentsatsen med 2 pst. I skriv fra departementet står det at hver prosent heving av verftsstøtten utgjør omtrent 125 mill. kr. Med enkel hoderegning blir det 250 mill. kr som må avsettes. De som beskylder Venstre for å drive dobbelt bokholderi, må se først på sitt eget bokholderi.

Når det så gjelder budsjettalternativene, gikk vi inn i et samarbeid med partier som var villige til å ta ansvar ved å få til et forlik, som alle partier, også Arbeiderpartiet, sa var så viktig for å få renten ned og få ro over budsjettsituasjonen. Men det var ikke den egentlige holdningen til Arbeiderpartiet. Fra budsjettet ble lagt fram, var det en komedie som gikk over til et drama, og det holdt på å bli en tragedie til slutt – ikke en tragedie for Regjeringen og for Stortinget, men en tragedie for demokratiet og den oppfatningen som folk har av det spillet som foregår i denne salen. Det kan årets budsjettprosess beskrives som.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt. Presidenten registrerte at representanten Karin Andersen tok opp de forslagene hun refererte til i sitt innlegg.

Rita Tveiten (A): Norske verksemder treng rammevilkår som gjer at dei kan hevda seg i konkurransen med utlandet. Dette vert stadig viktigare etter som også vår økonomi vert omfatta av aukande globalisering. Det var nett dette som var bakgrunnen for at Arbeidarpartiet la så stor vekt på solidaritetsalternativet.

Fagrørsla ytte sin del med moderate lønsoppgjer. Det var med og gav norsk næringsliv auka konkurransekraft og betre inntening. Politikarane fekk meir å skapa velferd av gjennom at fleire kom i arbeid. Auka skatteinngang gjorde det mogeleg å løysa fleire velferdsoppgåver.

Men kor lenge var Adam i Paradiset? Det er råd å trekkja mange slags parallellar, og det er råd for den som vil, å ta lærdom av røynslene. Det svarar seg ikkje å verta overmotig og grådig. Næringsstatsråden har nyleg hevda at då Jagland gjekk av i fjor haust, var det fordi han såg at dei økonomiske problema var i emning. Utan å trekkja parallellane for langt må det vera lov å minna om at Arbeidarpartiet både i høve 1997- budsjettet og 1998-budsjettet åtvara om fylgjene av overbodspolitikken. Rentenivået ville bli påverka. Det kunne føra til dårlegare konkurranseevne for norske verksemder og større arbeidsløyse.

Mange ser på Noreg nærmast som eit paradis. Politiske val er i aller høgste grad med på å avgjera om den gode utviklinga me har hatt, vil halda fram eller om me, som Adam, vert kasta ut av paradiset. Utsiktene framover syner at det er nødvendig å føra ein offensiv næringspolitikk, men med stor grad av stabilitet kva gjeld rammevilkår.

Norsk næringsliv hungrar etter stabilitet. Trongen til å styrkja dei eksisterande verksemdene og hjelpa fram nye, er stor. Det er difor med undring eg konstaterer at storkoalisjonen av sentrumspartia, Høgre og Framstegspartiet går laus på heile verkemiddelapparatet knytt til overføring av kompetanse til verksemdene – det verkemiddelapparatet som nettopp har som oppgåve å styrkja små og mellomstore verksemder.

Teknologisk Institutt får smaka sparekniven, både ved at løyvinga vert redusert og ved at internasjonalt teknologisamarbeid utført av Norges Industriattachéer vert kraftig redusert. Det same gjeld bedriftsrettleiingstenesta, som ikkje vert flytta, men oppheva ved at løyvinga på 20 mill. kroner er fjerna heilt. Det er ikkje reint få verksemder som har sett dagens lys ved at dei har hatt tilgang til nett desse tenestene i ein viktig fase. I tilknyting til etableraropplæring og rettleiing syner statistikken at ca. 75 pst. av dei som mottar etablerarstipend og startar bedrift, framleis er i verksemd etter fem år. Gjennomsnittleg genererer kvar etablering 1,5 årsverk etter fire år.

På denne bakgrunnen liknar sentrumspartia sin merknad i budsjettet på dobbelt bokhald – eg er lei for å måtte seia det. På den eine sida viser dei til målsetjinga for bedriftsrettleiingstenesta som skal bidra til auka verdiskaping for små og mellomstore bedrifter gjennom tilførsel og bruk av kompetanse. Dei støttar framlegget om at bedriftsrettleiingsselskapa vert innlemma i verkemidla i regi av SND, og at det dermed vert etablert eit eige program gjennom SND som skal dekkja denne typen rådgjeving til etablerarar og dei minste bedriftene.På den andre sida er konklusjonen at dei same partia støttar framlegget om å sløyfa heile løyvinga på 20 mill. kr til dette føremålet. Dette kan knappast oppfattast som noko anna enn ei nedlegging. Det hjelper lite med ein eindørspolitikk, som representanten Aukan forfekta, dersom det ikkje finst noko innom døra.

Veiledningsinstituttet i Nord-Norge vert barbert, med 2 mill. kr. Norsk Designråd lir same lagnad i høve til Regjeringa sitt budsjettframlegg – ironisk nok på same dagen som Norsk Designråd deler ut årets pris for god norsk design. Det er særs negativt ettersom dette råkar Designrådet sitt arbeid, med bruk av ulike verkemiddel for å styrkja innsikta i kor viktig design er for nyskapingsaktiviteten og konkurranseevna til norsk næringsliv i det heile. Dette er eitt av dei områda som verkeleg treng satsing for at Noreg skal koma steget vidare frå å vera råvareprodusent til meir å bli produsent og leverandør av vidareforedla produkt. Det er rett ut snakk om å dyrka den grøne greina me alle vil sitja på.

Arbeidarpartiet er ikkje samd i desse grepa, og vil skjerma og styrkja arbeidet med å overføra kompetanse til dei små og mellomstore verksemdene.

Arbeidarpartiet prioriterer også å styrkja Norges Eksportråd med 8 mill. kr, og går inn for 6 mill. kr i tillegg til Regjeringa sitt framlegg til NORTRA.

Skal me ha håp om å utløysa potensialet som ligg i reiselivsnæringa her heime, må det satsast på internasjonal marknadsføring. Norges Eksportråd tener same omsynet for norske varer og tenester. Det er særleg dei små og mellomstore verksemdene som er avhengige av hjelp til eit aktivt internasjonalt marknadsarbeid.

Fiskerinæringa er den nest største eksportnæringa i landet, med 24,6 milliardar kr som resultat i fjor. I tillegg kjem omsetnad for om lag 5-6 milliardar kr på heimemarknaden. Det er verdt å merka seg fordelinga mellom fangst og oppdrett. Fangstsida stod for 2,85 millionar tonn fiskeråstoff og oppdrett med 360 000 tonn i 1997. Etter alt å døma er det liten grunn til å tru at fangstvolumet vil auka monaleg, medan oppdrettssida har eit tilnærma uavgrensa potensial. Laks og ørret er hovudprodukta i dag, men det er grunn til å minna om at både torsk, kveite, steinbit og hummar syner lovande takter. Skjelnæringa kan verta ei ny stor næring på kysten. Budsjettet gjev no rom for ei kontrollordning for testing av blåskjel. Det er bra.

Fornying av fiskeflåten er eit ømt punkt. Gjennomsnittsalderen for dekte fartøy er på 23,5 år. Det seier seg sjølv at effektiviteten og tilhøva for mannskapet ikkje kan vera på høgd med det som er dagens krav. Det vert ikkje betre av at løyvinga til kondemnering og strukturtilpassing er redusert med 50 mill. kr i høve til det som er summen for inneverande år. Det er difor med undring eg registrerer i dag at Senterpartiet ved representanten Enoksen vågar å trekkja fram innsatsen i høve til flåtefornying i sitt innlegg. Eg vil ikkje gå nærare inn på og karakterisera kva eg synest om det.

Ein av suksessfaktorane framover er satsinga på marin forsking. Skal me lukkast med ei optimal forvalting av fiskeressursane, må me ha meir kunnskap om korleis dei ulike fiskebestandane utviklar seg, og kva uttak dei toler. Me må satsa meir på forsking på dei faktorane som er avgjerande for at konkurransefortrinna norsk natur legg til rette for, vert tekne vare på. Både havforskingsinstituttet og universiteta er viktige bidragsytarar for at grunnlaget for politiske val vert best mogeleg på denne sektoren.

Det er uråd å snakka om norsk fiskerinæring utan å koma inn på spørsmålet knytt til marknadstilgang og marknadspleie. Me er storeksportørar av fisk. Me har hatt ei god utvikling i marknader i Austen, med særleg vekt på Japan og Kina. Det same gjeld Russland. At desse marknadene for tida er noko uvisse, syner at det må arbeidast på alle frontar for å sikra vår marknadstilgang.

EU-marknaden er utan samanlikning vår viktigaste marknad og må fylgjast opp med ein offensiv politikk med sikte på å vedlikehalda og vidareutvikla EØS-avtalen. Eg er glad for at heile komiteen har streka under nett dette aspektet.

Fiskerinæringa dannar grunnlag for busetnad langs heile kysten vår. Utfordringa vert å få til ei utvikling som gjev lønsame arbeidsplassar, med mest mogleg verdiskaping knytt til det råstoffet havet byr på. Det er ein føresetnad at alle ledd har kundane sine behov i tankane, alt frå val av fiskereiskap til det ferdige produktet hamnar hjå kunden.

Trongen for å satsa på rekruttering til fiskeindustrien vil auka. Her vil kravet om attraktive arbeidsplassar tvinga seg fram både når det gjeld arbeidsordningar med ordna fritid, arbeidsmiljø og tryggleik. Omsynet til verdiskaping og lønsemd vil føra med seg at trongen for kompetanse vil auka sterkt. Det er difor gledeleg at det vert sett av midlar for å tilby fjernundervisning, med sikte på at tilsette både på fangst- og foredlingssida får tilbod om å ta fagbrev.

Kravet om og potensialet som ligg i å utnytta ein større del av råstoffet, stiller næringa overfor nye utfordringar. Det er uakseptabelt at store delar av råstoffet som kunne ha danna grunnlaget for lønsame arbeidsplassar, vert kasta på havet.

Fiskerinæringa er – eg har skrive «kan hende» – den mest spanande næringa i landet, men eg vil ta hardare i og seia at det er den mest spanande næringa i landet. På sikt kan fiskerinæringa, og havbruksnæringa spesielt, verta viktigare enn olje- og gassnæringa, slik som den framstår. Fiskerinæringa er tufta på ein fornybar ressurs som verda treng store mengder av om dagens moderate forbruk av sjømat på verdsbasis skal haldast oppe.

Teikn tyder på at neste år kan verta eit vanskeleg år for norsk næringsliv og dermed for norske arbeidstakarar. Det spørst om budsjettet det vert fleirtal for i dag, er det rette til å møta desse utfordringane med.

Terje Knudsen (Frp): Fremskrittspartiet mener at dereguleringen og liberaliseringen av fiskerinæringen går for langsomt. Det som burde ha vært en frittstående næring, er fortsatt subsidieavhengig på grunn av offentlige tiltak, reguleringer og lovpålegg.

I denne forbindelse vises det til råfiskloven av 1951 som gir fiskesalgslagene enerett til all omsetning av fisk i sitt område. Videre kan det fastsettes minstepriser, nedlegges midlertidig forbud mot fangst, og fangster kan dirigeres til bestemte kjøpere. Slike salgsmonopoler er forbudt for annet næringsliv. Det er heller ingen tvil om at dagens deltakerlov forskjellsbehandler aktørene i fiskerinæringen, avhengig av bakgrunn.

Fremskrittspartiet erkjenner imidlertid at fiskerinæringen må reguleres til en viss grad, bl.a. fordi ingen har naturlig eiendomsrett til havets ressurser.

Fremskrittspartiet mener at i et system med omsettelige kvoter vil næringen selv avklare hvor mange arbeidsplasser det er grunnlag for. En øvre grense for årsfangsten, fastsatt for å sikre bestandene, bør fordeles til næringsutøverne i form av kvoter. Et slikt system vil oppmuntre til en tilpassing som gir størst mulig nettofortjeneste av den begrensede mengde fisk det er tillatt å ta opp hvert år. Et omsettelig system vil derfor etablere et marked som vil avdekke hvor mange det er plass til i næringen, hvis den skal gi både aktørene og samfunnet tilfredsstillende avkastning.

Fremskrittspartiet vil også minne om at havbruksnæringen, til tross for en meget sterk vekst de senere år, fortsatt sliter med et uoversiktlig og komplisert lovverk. Vi mener derfor at myndighetene bør konsentrere seg om miljø og veterinære spørsmål og parallelt forenkle og/eller avvikle regelverket, slik at oppdrettsnæringen kan konsentrere seg om å bedre sin konkurranseevne og markedstilpassing.

Så litt om reiselivsnæringen. Fremskrittspartiet ser at reiselivsnæringen har et stort potensial for fortsatt vekst og lønnsomhet. Vi vil derfor hevde at markedsføring av Norge som turistland kommer mange ulike bedrifter, bransjer og distrikter til gode, og derfor ikke kan anses som en selektiv støtteordning. Fremskrittspartiet ønsker derfor å forsterke mulighetene for reiselivsnæringen gjennom den av oss foreslåtte økning i bevilgningen til NORTRA.

For Fremskrittspartiet er det også maktpåliggende å komme inn på refusjonsordningen for norske sjøfolk. Denne ordningen kom i stand som følge av den vanskelige konkurransesituasjonen som oppstod med danske og svenske skip, som hadde sterke støtteordninger for sine sjøfolk. I EU omtales støtteordninger til sjøfolk som et akseptert tiltak for å rekruttere og beholde nasjonale sjøfolk. Kommisjonen peker på behovet for å stimulere til økt rekruttering av sjøfolk fra EU-landene. Norge kan vanskelig opprettholde en ledende posisjon i internasjonal skipsfart på lang sikt uten en kjerne av nasjonale sjøfolk. Fremskrittspartiet konstaterer at refusjonsordningen har bidratt ikke bare til en sterk rekruttering, men også til en sterk satsing på skipsfartsnæringen, med stor betydning for det norske maritime næringsmiljøet. Et betydelig antall bedrifter i Norge leverer varer og tjenester til skipsfarten. Disse bedriftene er både avhengig av rederiene som kunder og av personer med bakgrunn og kompetanse fra skipsfart for å utvikle og markedsføre sine produkter. Fremskrittspartiet har i sitt budsjett lagt inn betydelige midler, slik at ordningen skal kunne videreføres med den opprinnelige prosentsats på 20, men vil subsidiært støtte den avtalen sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet har inngått.

Statsråd Kåre Gjønnes: Gjennom Landbruksdepartementets budsjett viser Regjeringen at den legger stor vekt på å sikre forbrukerne trygg mat, samt å sikre verdiskaping, aktivitet og bosetting i hele landet med utgangspunkt i landbruket.

Jeg er glad for den brede tilslutning som Stortinget gjennom næringskomiteens innstilling gir til hovedlinjene i Regjeringens mat- og landbrukspolitikk.

Hensynet til sysselsetting og stabil bosetting i distriktene står sentralt i landbrukspolitikken. Jordbruksoppgjøret for 1998-99 gav økte inntektsmuligheter for norsk landbruk. Dette var og er fortsatt viktig for å bremse fraflyttingen fra distriktene og for et livskraftig landbruk. Kunnskap og kompetanse må også tas i bruk. Bortfall av investeringsavgiften for jord- og skogbruk, som etter budsjettavtalen med Fremskrittspartiet og Høyre nå er på plass, vil gi næringen reduserte utgifter på om lag 400 mill. kr. Dette var en viktig forutsetning for å komme fram til en avtale i årets jordbruksoppgjør. I forhold til Regjeringens forslag er bevilgningen til gjennomføring av Jordbruksavtalen redusert med 100 mill. kr. Jeg vil understreke at forutsetningene i den inngåtte jordbruksavtalen vil bli fulgt opp fullt ut i avtaleperioden.

Nye forhandlinger om landbruk i WTO starter i 1999. Jeg har merket meg, og er også tilfreds med, at næringskomiteens flertall ber Regjeringen om å arbeide videre med å utdype og operasjonalisere innholdet i landbrukets multifunksjonelle rolle i den forberedende fasen for de nye WTO-forhandlingene. Regjeringen ser disse forhandlingene som svært viktige, og vil ha nødvendig kontakt med Stortinget i denne prosessen.

Vi opplever økende oppmerksomhet rundt forbrukernes krav til trygg mat av god kvalitet. Regjeringen ønsker en langsiktig matpolitikk med sikte på å sikre forbrukerne trygge matvarer av ernæringsmessig god kvalitet, og jeg har merket meg at komiteen også peker på at dette er viktig. Dette forutsetter også at næringens egne utøvere fortsetter å sette etiske rammer for sin produksjon framfor eventuelt kortsiktige økonomiske gevinster.

I framtiden vil forbrukerne være den viktigste premissleverandør og rammesetter for norsk landbruk. Med større konkurranse blir forbrukernes preferanser og verdier avgjørende.

Det er viktig at det settes av tilstrekkelige ressurser til at kontrollvirksomheten i forbindelse med matsikkerhet kan gjennomføres. Gjennom overvåkings- og kontrollprogram vil Regjeringen gi norske forbrukere størst mulig visshet om at maten de tilbys, er trygg og har høy kvalitet. Også denne kontrollvirksomheten må drives på en effektiv måte. Regjeringen vil løpende vurdere om det er behov for å styrke og utvide de nasjonale tiltakene som er og vil bli iverksatt, og om tiltakene må utvides til å omfatte nye sykdommer.

Vi er opptatt av å ha en god dialog med forbrukerne, og arbeidet med å forbedre kommunikasjonen med forbrukerne vil derfor fortsette. Forsknings- og utviklingsarbeid vil også rette seg spesielt mot mat og helse.

Det må føres en restriktiv jordvernpolitikk for å sikre landbrukets produksjonsgrunnlag på lang sikt, og da spesielt arealer i de beste klimasonene. Vi vil legge økt vekt på at landbruksmyndighetene går aktivt inn i og påvirker de planprosessene som styrer arealbruken og setter vilkår for landbruksnæringen i framtiden. Jeg er glad for at Regjeringens forslag til endringer av jordskifteloven er vedtatt av Stortinget. Her ligger det store samfunnsmessige gevinster i å bruke jordskifte til å løse utbyggings- og omdisponeringssaker.

Skogen er grunnlaget for en av våre viktigste næringer. Langsiktige investeringer i skogbruk og kunnskapsbasert næringsutvikling i små og mellomstore bedrifter vil også bli prioritert. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om skogbrukspolitikken allerede nå før jul, der utfordringer og virkemidler for denne viktige næringen vil bli drøftet.

Jeg ser fram til at Stortinget for en gangs skyld skal få lov til å debattere skogbrukspolitikken og ikke bare jordbrukspolitikken, slik som veldig ofte skjer, med bakgrunn i at skogbruket er en stor og viktig næring for landet vårt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var i sitt innlegg inne på forbrukernes krav til matvarer, men han glemte et veldig viktig element, og det er forbrukernes krav til rimeligere matvarer. Det er flere elementer her: Det er både kvalitet, altså trygg mat, og også prisen som forbrukeren til syvende og sist må betale for norskproduserte matvarer. Og dette føyer seg inn i den debatten vi har hatt i høst med Bondelaget på den ene siden, som sier at det er bonden som bidrar mest til rimeligere matvarepriser, og kjedemakten på den andre siden, som har trykket andre rapporter til sitt bryst og sagt at det er de som bidrar til rimeligere matvarer, med Rimi-Hagen i spissen.

Jeg vil gi statsråden honnør, for det er veldig positivt at det nå er tatt et initiativ til et forprosjekt som skal kartlegge mulighetene for å etablere løpende resultatrapportering om prisdannelsen i matvaremarkedet. Men det er ikke nok. Derfor har Fremskrittspartiet nå fremmet et såkalt Dokument nr. 8-forslag om et regjeringsoppnevnt utvalg som skal ta for seg alle ledd i verdikjeden for matvarer, se på marginene og ha referanseprodukter som vi kan sammenlikne med andre land, slik at Stortinget kan få troverdighet om hvem vi kan stole på i matsammenheng, og som kan bidra til å være et beslutningsgrunnlag for Stortinget på et senere tidspunkt.

Det er veldig viktig å følge produktene fra vugge til grav, eller fra jord til bord i dette arbeidet, slik at vi kan se på alle de forskjellige leddene i kjeden. Jeg håper det kan være mulig å få et slikt resultat klart i forkant av landbruksoppgjøret neste år, eller aller senest i forbindelse med stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.

Jeg ønsker noen kommentarer fra statsråden til dette forslaget og intensjonen med et slikt arbeid.

Statsråd Kåre Gjønnes : Aller først har jeg lyst til å minne om at vi har gjennomført et jordbruksoppgjør som er historisk når det gjelder hvor lite av rammen som er tatt ut i forhold til pris i markedet. Dette skulle være et bidrag for å få en mindre virkning av jordbruksoppgjøret i forhold til pris i hylla for forbrukerne. Som et ledd i dette var det også lagt inn en helt klar strategi fra Regjeringens side, et forsøk på å redusere kostnadene i næringen. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet bidrar til å få den biten på plass, for det vil virke på den måten som en her har et ønske om, nemlig å skaffe billigere matvarer til forbrukerne.

Det er også riktig som representanten Hedstrøm sa, at vi har satt i gang en undersøkelse for å se på prisdannelsen for matvarer, m.a. ut fra den debatten som har vært i løpet av høsten. Jeg håper at det vil være tillit til at en gjennom det arbeidet som settes i gang, kommer fram til et tilfredsstillende resultat.

Når det gjelder det at mange mener at maten er for dyr, skal jeg være forsiktig med å forsøke å plassere ansvaret for det – bare konstatere at i et år med en lønnsøkning på 6-7 pst. i samfunnet generelt, og der den som er med på å produsere maten fra jord til bord, også skal ta ut denne lønnsøkningen, vil økningen måtte komme igjen et eller annet sted. Enten må en redusere en del på prisen hos den som produserer i første ledd, eller en må øke prisen hos den som må betale i siste ledd. Der vil en vel finne en del av svaret i forhold til prisdannelse i markedet, altså den prisen som matvaren koster i dag.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Statsråden har selvsagt registrert den debatt som har vært i denne salen og i komiteen i forhold til spørsmålet om bortfall av investeringsavgiften for jord- og skogbruk.

Når man går gjennom de ulike partienes primærstandpunkt i forhold til statsbudsjettet for neste år, ser man at det egentlig er et stort flertall i denne salen mot å fjerne investeringsavgiften for jord- og skogbruk nå. Dermed kan man si at det som redder statsråden fra en ny runde jordbruksforhandlinger nå i år, er budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre og Fremskrittspartiet sikrer flertall for det som vel er historiens høyeste overføringsnivå til norske bønder. Det er i seg selv interessant, men det er jo ikke sikkert at dette vil være en vedvarende situasjon.

Jeg vil derfor utfordre statsråden til å gjøre seg noen refleksjoner når det gjelder å trekke inn så store skatte- og avgiftspolitiske spørsmål i landbruksoppgjøret. Hvordan vil statsråden oppsummere sine erfaringer i forhold til dette? Og ikke minst: Mener statsråden at de erfaringene man har gjort i år, er så gode at denne arbeidsformen også er aktuell for kommende år?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg er glad for at det har blitt et flertall for å kutte utgiftene i norsk landbruk med 400 mill. kr pr. år. Jeg vil si til representanten Hanssen at hvis en ikke hadde fått dette på plass og eventuelt møtt et krav om nye forhandlinger, ville det kanskje ført til en større uttelling over offentlige budsjetter i form av bevilgning. Slik sett – bare for å gi en oppmuntring til Fremskrittspartiet – medvirket kanskje det grepet som en nå har fått på plass, til at en slapp å møte et eventuelt krav om en påplusning i bevilgninger senere. Noe positivt bør en jo kunne se i dette.

Jeg har lyst til å si til Arbeiderpartiet at jeg har full respekt for at andre har sine primære standpunkt og synspunkt når det gjelder dette. Men etter å ha lest innstillingen må jeg sette noen spørsmålstegn i forhold til den måten Arbeiderpartiet argumenterer for at de gjennom sitt budsjettopplegg ivaretar hensynet til landbruket De peker på konjunkturavgiften, men det er ikke noen konjunkturavgift i det andre opplegget heller, og de peker på elavgiften. De reduserer her med 150 mill. kr på konjunkturavgiften, 40 mill. kr på elavgiften, 40 mill. kr på grunnavgiften på fyringsolje, 5 mill. kr på det som går på arbeidsgiveravgiften og økt egenbetaling for sykelønn og 100 mill. kr til lavere pris- og kostnadsvekst. Dette holder ikke i forhold til at man sier at her har Arbeiderpartiet gjennom sitt budsjettopplegg fått til et like godt opplegg, det korresponderer opp mot bortfall av 400 mill. kr.

Ellers har jeg full respekt for at en kan si at en ikke finner det riktig å fjerne denne avgiften. Men jeg hadde i hvert fall foretrukket at den løsningsmodellen som man presenterer for å være like god, hadde stått på tryggere bein enn det jeg mener denne løsningen gjør. Vi trakk dette inn for å få et jordbruksoppgjør i havn. Jeg har merket meg at komiteen har sagt at de ønsker at denne typen løsningsmodeller skal vurderes i meldingen, og det vil statsråden naturligvis følge opp.

Karin Andersen (SV) : Jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg henviste til at intensjonen i jordbruksavtalen kunne holdes med det opplegget som var nå. Der er det vitterlig et kutt som er gjort i komiteen på over 100 mill. kr. Jeg forstår det slik at dette kuttet er gjort i ikke-disponerte utgifter. Men da vil jeg spørre statsråden om det ikke er slik at det allerede har vært avholdt møter i departementet med organisasjonene om disponeringen av disse midlene. Og er det slik at det er uproblematisk å behandle avtalemidler på den måten som man nå gjør med det vedtaket man legger opp til? Er det ikke slik at man faktisk er forpliktet på hele den rammen man har forhandlet fram med avtalepartene?

Så vil jeg spørre landbruksministeren om hvordan han ser på de reduksjonene i forhold til dyrehelse og næringsmiddeltilsyn, som ligger i flertallsforslaget til budsjett. Jeg er jo kjent med at mange i Regjeringa har store problemer med hvordan de skal takle veterinæravtalen. Hvis man skal kunne takle den med noenlunde god samvittighet, er det viktig at man i hvert fall sikrer at det som skal komme til erstatning for det kontrollregimet vi nå har, er sterkt og godt, og at man sikrer dette med nok midler og nok tiltak. Slik jeg er kjent med de veterinære forhold i Norge i dag, er ikke de gode nok slik de er. De trenger å styrkes, og de trenger å styrkes ytterligere når man eventuelt får en tilslutning til veterinæravtalen. Kan statsråden bekrefte at det er uproblematisk med de reduksjonene man har foretatt på disse områdene, eller er det slik at statsråden ser at det kanskje vil være behov for å komme tilbake og styrke disse områdene for å være trygg på at man ikke øker smittepresset i norsk landbruk?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil gjerne ha sagt at det er ikke uproblematisk å kutte i en avtalt ramme. Statsråden, Regjeringen og de som har skaffet flertall for dette opplegget, hadde to valg, enten å konstatere at 400 mill. kr i kostnadsreduksjon ikke kom på plass, eller å forsøke å finne en løsning i forhold til den totale avtalen som er på plass. Det står i avtalen som er inngått mellom disse partiene, at det legges til grunn at forpliktelsen i jordbruksavtalen 1998-99 følges opp i avtaleperioden, og at innsparinger forutsettes gjennomført med basis i forventet underforbruk ut fra tiltak som er gjennomført eller planlegges gjennomført. En som kjenner systemet for jordbruksoppgjøret og kjenner til hvordan dette håndteres, vet at det bestandig er noen midler til gode som overføres til neste avtale og brukes der. Det betyr at en får en tyngre oppstart ved neste jordbruksoppgjør, noe som medfører større utfordringer for alle parter når det gjelder å finne tilfredsstillende løsninger på det punktet.

Med hensyn til det som går på matvarekvalitet, vil jeg anbefale at en slår opp i St.prp. nr. 1 på side 33 under programkategori 15.10 Matvarekvalitet, dyrehelse og plantehelse, som i utgangspunktet har en økning på 7,3 pst. Hvis en da ser på Statens næringsmiddeltilsyn, har det fått en økning på 10,4 pst., eller godt og vel 15 mill. kr. Gjennom behandlingen her i Stortinget er det redusert med 467 000 kr. Etter min mening er det en betydelig økning som skal være med og sikre at en kan håndtere det som eventuelt kommer i forbindelse med en ny veterinæravtale. Så har Regjeringen sagt at en til enhver tid vil måtte vurdere om disse ressursene er nok, for vi har en helt klar forpliktelse til å være med og sikre trygge matvarer og god kvalitet på det som tilbys forbrukeren.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Våren 1998 sa Arbeiderpartiet klart ifra om at vi skulle støtte en framforhandlet jordbruksavtale. Arbeiderpartiet har ved alle anledninger vist respekt for avtaler som partene i landbruksoppgjøret har blitt enige om. Da dette ble uttalt til media våren 1998, fikk vi ganske mange oppslag av typen «Arbeiderpartiet gir Gjønnes blankofullmakt». Dette ble sett på som oppsiktsvekkende, men for oss var det et spørsmål om å stadfeste en etablert praksis.

En forutsetning fra vår side var selvfølgelig at Regjeringen i sine forhandlinger holdt seg til de forhandlingstema som er skissert i hovedavtalen. Der går det klart fram hva det skal forhandles om. I hovedavtalen er det krystallklart at skatte- og avgiftsspørsmål ikke er forhandlingstema. Regjeringen valgte likevel å ta bortfall av investeringsavgift for jord- og skogbruk inn som en del av avtalen.

Arbeiderpartiet har hele tiden hatt et klart standpunkt til dette forhandlingsopplegget. Vi har hele tiden sagt at vi ikke kan akseptere at vårt standpunkt i skatte- og avgiftsspørsmål bindes opp gjennom landbruksforhandlingene. La meg komme med noen eksempler som viser at så er tilfellet.

I innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret for 1998-99 sier en enstemmig komite at dette er et spørsmål som må behandles i tilknytning til statsbudsjettet, og komiteen tar derfor ikke stilling til spørsmålet om bortfall av investeringsavgift.

I debatten om jordbruksoppgjøret i Stortinget den 18. juni fulgte jeg som hovedtalsmann fra Arbeiderpartiet opp denne linjen. Referatet fra debatten viser med all tydelighet at Arbeiderpartiet på ingen måte aksepterer bortfall av investeringsavgift som en del av oppgjøret.

Vi har derfor i forbindelse med vårt statsbudsjettopplegg for 1999 vurdert spørsmålet om bortfall av investeringsavgift for jord- og skogbruk som et selvstendig tema. Vi har konkludert med at vi ikke kan gå inn for et slikt bortfall nå – ikke minst fordi vi tenker langsiktig og ser at også budsjettopplegget for år 2000 vil bli stramt. Først da skal regningen betales, og den regningen er altså på 400 mill. kr. Arbeiderpartiet mener at det viktigste nå er å signalisere innstramming og styringsevne. Det må til dersom vi skal greie å få renten ned. Og rentenedgang er svært viktig for norsk landbruk.

I vårt opplegg til statsbudsjett for 1999 presenterte vi et totalt økonomisk opplegg som i sum ville vært minst like bra for norsk landbruk som Regjeringens opprinnelige statsbudsjettforslag. At statsråden i dag i denne sal nærmest tar avstand fra Regjeringens opprinnelige budsjettforslag, er oppsiktsvekkende.

Likevel er det en ærlig politisk debatt om man er for eller imot å fjerne investeringsavgiften. Men det er uærlig når man sier at vi på denne måten bryter våre løfter om å støtte en framforhandlet jordbruksavtale. Når f.eks. Harald Milli i Norges Bondelag til pressen sier at Arbeiderpartiet med dette går imot sin politikk om å støtte framforhandlede jordbruksavtaler, så er det en villedende og feilaktig framstilling.

Det oppsiktsvekkende er at det ikke er vi, men regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet som gjennom budsjettforliket har blitt enige om et statsbudsjett som faktisk bryter med årets jordbruksavtale. Det skjer ved at man går inn i avtalens budsjettområde og reduserer bevilgningene med om lag 100 mill. kr.

Arbeiderpartiet beklager veldig sterkt at Stortinget vedtar rammer for rammeområde 11 – Landbruksdepartementet – som i praksis tvinger Stortinget til å foreslå kutt i de økonomiske rammer som ble avtalt i årets landbruksoppgjør.

Det har altså skjedd mye rart i tilknytning til årets jordbruksforhandlinger. Og i sitt svar på min replikk i stad kunne ikke statsråden avkrefte at det kan være aktuelt med nye skatte- og avgiftspolitiske grep i kommende oppgjør. Dette må selvsagt få konsekvenser.

Vi kan ikke opptre klart og ryddig overfor parter som gjør det motsatte. Derfor må vi nå ta forbehold om vårt standpunkt til den jordbruksavtalen det skal forhandles om våren 1999. Vi kan ikke denne gangen uten forbehold si at vi vil støtte en framforhandlet avtale. Først må vi se hva avtalen inneholder, og så vil vi være i vår fulle rett til å vurdere hvorvidt de økonomiske anslagene i oppgjøret er korrekte. Det er en praksis Regjeringen har akseptert gjennom budsjettbehandlingen nå i høst.

Jeg vil i og for seg beklage denne utviklingen, men kan ikke se at Arbeiderpartiet nå har noe annet valg enn å gi dette signalet.

Ivar Kristiansen (H): Man har i nokså maleriske vendinger påpekt at Høyre i sitt forslag har stått for et kutt i SNDs ramme på 350 mill. kr. Man glemmer behendig å vise til Høyres engasjement for såkornkapitalfondet som faktisk er på vel det samme nivå, som igjen utløser private kroner. Man glemmer også selvfølgelig behendig å nevne at Høyre bruker disse pengene på veisektoren. Man har sågar i sitt primære budsjett et forslag som ligger 1,1 milliarder kr over det som var Regjeringens forslag. Det har vi dessverre ikke fått gjennomslag for. Men jeg vil bare beskrive hva som først og fremst må være viktig når vi tar med Distrikts-Norges mulighet for å nå et marked, et Distrikts-Norge som til de grader er eksportorientert, og som dermed først og fremst må ha transportkorridorene i orden for å kunne holde et næringsliv på bena.

Positivt er det uansett med de mange forhold som ble rettet opp i budsjettforhandlingene mellom Regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet. Konjunkturavgiften er bare ett av de mange skadelige forslag som ble fjernet i en tid hvor vi kommer til å se at bygg- og anleggssektoren etter hvert kommer til å møte en annen hverdag enn den har vært forbundet med de siste årene.

Imidlertid er det min frykt at vi nå står foran å merke langtidsvirkningene ved å stå utenfor EU. I dag har vi igjen fått varsellampen tent, og vi har registrert at kronen på nytt har svekket seg med hele 1,5 pst overfor ecu-indeksen. Dette er for øvrig det laveste kronenivået på halvannen måned. Og de som har trodd at bunnen var nådd for en tid siden, fikk i dag en bekreftelse på at dette ikke var tilfellet.

Det er i denne sammenhengen svært viktig – og her ligger da også min utfordring til næringsministeren – at Regjeringen tar initiativ overfor EU for å skaffe avtaler for den norske kronen overfor euroen, som nå snart skal innføres. Vi kan ikke i disse spørsmålene ha en regjering som noen ønsker å frykte, og som også inntar tilskuerens rolle i disse spørsmål. Det er ille nok at vi i Norge i dag har en rente som er tre ganger høyere enn hva som er tilfellet for våre viktigste konkurrentland. Verst er det at vårt særnorske rentenivå kan true med å sette en stopper for investeringene i vår eksportindustri. Dette illustrerer også at vi kan få en dobbel smell på grunn av våre avstandsulemper i forhold til vårt aller viktigste marked. Derfor er det en klar utfordring for Regjeringen å sørge for at vi får i stand en avtale innenfor de tekstene som EØS-avtalen gir rom for, og skaffer oss en euroavtale med EU, som for øvrig også må ta opp i seg en tilknytning til de nye betalingssystemene som vi vil se kommer til å eksistere innenfor EU fra årsskiftet av.

Spørsmålet gjelder ikke bare faren for en tiltakende spekulasjon mot kronen, det handler også om å få til en harmonisering som kan redusere norsk næringslivs tiltakende tendens i disse dager til å flytte sine kredittengasjementer utenlands. Neste steg, hvis vi ikke får balanse i dette systemet, er dessverre at vi kommer til å se at norsk næringsliv er i ferd med å flytte også investeringer fra hjemland til utland.

Dagens situasjon beskriver også at vi har stelt oss relativt dårlig i all vår velstand de siste år. En blanding av valgløfter og forventninger fra 1997 sammen med fall i oljeinntekter har satt oss i en situasjon som ikke mangler utfordringer.

Da Høyre i høst satte foten ned overfor våre samarbeidspartnere, skulle egentlig bakteppet være nokså rimelig godt kjent. Høyre ønsket ikke ved valget i 1997 å delta i en politisk auksjon med statskassen som kilde. Det ønsker vi ikke nå heller. Vi kunne rett og slett ikke være med og sende ekstraregningene fra rentehoppet og fra lønnsoppgjøret over til bl.a. husholdninger i etableringsfasen eller til småbedriftene. Det var et klart budskap til dem som har stått fremst på barrikadene i løpet av dette auksjonsåret, og som bl.a. har hatt som valgspråk at dette har vi som nasjon råd til, eller at egentlig er vi jo lottomillionærer alle sammen. Ja, de som framførte dette budskapet overfor lønnsforhandlerne, oppnådde i hvert fall å se store tall på lønnsjafs, men de kan i hvert fall ikke forvente å få Høyres stemmer med seg denne gangen på det forslaget som ble framsatt. Vi kunne rett og slett ikke være med og sende ekstraregningene for rentehoppet og lønnsoppgjøret til barnefamiliene eller småbedriftene. Slik kommer folk til å måtte kjenne igjen Høyre også for ettertiden.

Innenfor Fiskeridepartementets budsjett er det en sak som på kort sikt er atskillig viktigere enn alt annet, og det er å få på plass en veterinæravtale som kan godkjennes av Stortinget. På 40 000-45 000 arbeidsplasser sitter man i dag og venter på det resultatet Stortinget kommer fram til. I tilknytning til dette har jeg bare lyst til å tilføye at næringens betydning for nasjonen etter min oppfatning ikke har fått sin velfortjente plass. Jeg vil bare minne denne forsamlingen om at den statlige støtten til næringen sannsynligvis ikke er mer enn 2-3 pst. av hva landbruksnæringen mottar. Ja, neste års fiskeriavtale på 105 mill. kr innebærer langt mindre enn eksempelvis støtten til skipsverft, som har fått atskillig oppmerksomhet i dagens debatt, og for så vidt også støtten til sysselsetting av sjøfolk om bord på norske skip, poster som vi for øvrig må slå ring om. Imidlertid er det grunn til å reise spørsmål om utviklingen når det gjelder de samlede kvoter som kan fanges neste år, og hvordan dette kommer til å forløpe videre. Det er muligens relativt risikabelt å fastsette kvoter som er langt større når det gjelder uttak av norsk arktisk torsk, enn det som forskerne har anbefalt, selv om kvantumet neste år er langt mindre enn hva som har vært tilfellet de siste år. For industrien blir i hvert fall dette litt av en utfordring, samtidig som man må regne med at landingen av russisk torsk vil være langt mindre enn tidligere. Uansett vil potensialet og mulighetene for næringen være betydelig, men også her må vi få en langt større realisme når det gjelder møtet med det markedet som betyr aller mest også for fiskerinæringen, nemlig Europa.

Når det gjelder det lille avsnittet i innstillingen om Sydvaranger, ønsker jeg bare å rette oppmerksomheten mot det forholdet at statsråden her må merke seg hva en enstemmig komite har uttalt. Det går rett og slett ut på at departementet må gjennomføre Stortingets vedtak, og det må gjennomføres i samsvar med det Stortinget besluttet i 1996. Det er en klar forventning om at dette må gjennomføres snarest mulig, og fortrinnsvis i 1999.

Samtidig ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot Svalbard og den situasjonen vi ser der. Det er et sterkt behov for å få fram den stortingsmeldingen som har vært varslet år etter år, i en situasjon hvor vi ser at dette er et samfunn i veldig stor omstilling. De fastboende på Svalbard overtar en mer og mer dominerende posisjon, og det er en selvfølge at man tar opp spørsmålene rundt Svalbards fremtid, og ikke bare fremtidig gruvedrift, men spørsmål som går på forskning, demokratidebatt osv. Det er forventet at statsråden nå, ettersom han har sittet mer enn et år, er i stand til å få denne saken fram til sluttbehandling i Stortinget.

Mimmi Bæivi (A): For Arbeiderpartiet er et av de viktigste elementene i utformingen av næringspolitikken og sikring av velferdsstaten det å ha trygge, utviklende og meningsfylte arbeidsplasser. Verdiskaping og sysselsetting er helt avgjørende for å skape gode lokalsamfunn. Dette kan vi bare nå ved at den økonomiske politikken gir stabilitet og tillit på både kort og lang sikt. Slik blir priser og renter holdt nede. Men nå ser vi at utviklingen går den gale veien, og det vil spesielt ramme dem som har minst fra før, og arbeidsplasser med høy gjeld.

Rettferdig fordeling var i fjorårets budsjettdebatt noe de partiene som i dag sitter i regjering, påberopte seg et sterkt eierforhold til. Det kom mange lovnader da, noe som er glemt i dag. De distriktspolitiske virkemidlene krever oppmerksomhet og oppfølging fra oss som sentral myndighet. Når vi ser på det budsjettet som vil bli vedtatt her i dag, synes heller ikke det å være like viktig som før.

Fraflyttingen fra distriktene er fortsatt økende, og det er et sterkt behov for en klar distriktspolitikk med tiltak for å motvirke dette, spesielt innenfor et næringsliv i omstilling.

Distriktene har store utviklingspotensialer både i fiskeindustrien og innenfor oppdrettsnæringen, olje/gass, mineralutvinning og IT. Her vil Arbeiderpartiet også i framtiden være en garantist for at vi vil få til en positiv utvikling som vil gagne hele samfunnet. Den garantien sentrum gav under valgkampen i fjor, er det ikke jeg som er mest skuffet over, for jeg trodde ikke på den. Det er alle der ute i kommunene som har fått en bitter og kostbar erfaring.

Bosettingen langs hele kysten har én ting felles: Det er fisken som gir grunnlaget for at vi fortsatt bor der vi bor. Fiskerinæringen har vært og vil fortsatt være den viktigste faktoren i kystsamfunnene, og den har også et stort potensial i seg til fortsatt å være drivkraften i en positiv utvikling.

Et annet område med store utviklingsmuligheter er havbruk og skjellproduksjon. Etterspørselen etter sjømat vokser på verdensmarkedet, og det er stagnasjon i tradisjonelt fiske. Da er det viktig at norsk havbruksnæring er i posisjon til å være en betydelig leverandør av sjømat og havprodukter i framtiden. Det offentlige har her et spesielt ansvar for å lage rammebetingelser slik at næringen skal kunne utvikle seg videre til en miljøvennlig og sterk distriktsnæring. Men da trenger vi også en variert bedriftsstruktur både med hensyn til størrelse og eierskap. Profesjonelt leder- og eierskap med markedskompetanse er nødvendig.

For å få alt dette til er det ett element som må være på plass, nemlig at unge mennesker ser dette som utfordrende arbeidsplasser.

Teknologi, kvalitet og marked stiller i dag krav til betydelig kompetanse i både fiskeri- og havbruksnæringen, og framtidens totale fiskerinæring vil bare forsterke dette. Enkeltutøvernes kunnskap vil være avgjørende for næringens lønnsomhet og evne til å konkurrere på markedene. Kompetanseheving vil også være med på å bidra til statusheving. Derfor vil det være nødvendig for både næringen selv og oss politikere å profilere muligheter og skape positive inntrykk, spesielt til ungdom i skolealder.

Et område jeg vil nevne til slutt, er Barentssamarbeidet. Dette samarbeidet har vist sin berettigelse og viser også at det finnes utviklingsmuligheter som gagner hele nordområdet. Vi har felles verdier til beste for folket i de samme områdene, og så langt har det økte samarbeidet lært oss at kommunikasjon på alle plan må være nøkkelen som fører til økt næringssamarbeid og dermed verdiskaping.

Norske interesser har flere interessante og seriøse prosjekt som trenger ikke bare politiske, men også finansiell støtte.

Statsråd Peter Angelsen: Eksportverdien fra fiskeri- og havbruksnæringen vil i 1998 bli på om lag 28 milliarder kr. Dette er en økning på over 3 milliarder kr fra 1997, men en reduksjon i forhold til anslaget i budsjettproposisjonen, som var nærmere 30 milliarder kr. Bakgrunnen for det reduserte anslaget er at de økonomiske problemene i Russland og Asia har medført redusert eksport og lavere priser for sild og makrell til disse landene. Det har imidlertid skjedd en betydelig økning av prisene i de fleste markedene, slik at økning i verdi skjer sjøl om eksportert kvantum er redusert.

Eksportverdien fra havbruksnæringen alene forventes å bli på 9,5 milliarder kr neste år. Denne kystnæringen sysselsetter i dag direkte og indirekte om lag 15 000 mennesker. Utviklingspotensialet er meget stort, med muligheter for flere tusen nye arbeidsplasser de nærmeste årene under forutsetning av at næringen utvikler seg i takt med det en skaper av avsetningsmuligheter i markedene.

Lønnsomheten i fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig forutsetning både for å sikre arbeidsplasser og bosetting i de fiskeriavhengige delene av landet, og for landets totale økonomi. Jeg er glad for at komiteen understreker den økonomiske betydningen fiskerinæringen har for hele landet, og at komiteen også påpeker behovet for å satse mer offensivt på fiskerinæringen i årene som kommer.

Regjeringen vil legge til rette for en lønnsom og bærekraftig utvikling av fiskerinæringen gjennom et nært samarbeid med andre kystnasjoner og aktørene i fiskerinæringen.

Fra norsk side legges det stor vekt på det arbeidet som skjer i regi av de internasjonale organisasjonene innen fiskeriforvaltningen. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen, NEAFC, er i ferd med å opprette et eget sekretariat, og det er avsatt ekstra midler til dette i budsjettet for 1999.

I 1999 vil kontrollen med uttaket fra fiskebestandene bli styrket. Som følge av forpliktende internasjonale avtaler vil Norge innføre et system med satellittsporing av fiskefartøy. Denne satsingen kommer til uttrykk i budsjettet for 1999 gjennom prioriteringene under Fiskeridirektoratet, som vil ha en sentral rolle i gjennomføringen fra norsk side. I tillegg vil fiskeriforvaltningen videreføre en forsøksordning med inspektører i fiskeflåten og utveksling av inspektører mellom medlemslandene.

Videre er det behov for å prioritere arbeidet knyttet til kartlegging og informasjon omkring norsk hvalfangst. Arbeidet med å opprette et DNA-register for vågehval er påbegynt, og bevilgningen til dette økes neste år. I tillegg prioriteres en økt satsing på informasjon om ressursforvaltning, bl.a. knyttet opp mot Norges engasjement i forhold til Konvensjonen for handel med truede dyre- og plantearter, CITES.

Jeg er enig med komiteen i at gjennomsnittsalderen på norske fiskefartøy er for høy, og at fiskerinæringen sliter med overkapasitet i flåten. Regjeringen mener at tilpasning av kapasiteten til ressursgrunnlaget ved fornying av flåten er en av de største utfordringene for fiskerinæringen i årene som kommer. De bevilgninger som er foreslått i Fiskeridepartementets budsjett, vil, sammen med en prioritering av fiskeflåten innenfor de ordinære virkemidlene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, gi et grunnlag for kapasitetsreduksjon og fornyelse. Samlet sett vil det finansielle grunnlag i statsbudsjettet bli forbedret neste år.

Oppdrettsnæringen må sjøl ha hovedansvaret for å skape balanse i produksjonsveksten. Fiskeridepartementet vil imidlertid fortsatt bidra gjennom produksjonsregulerende tiltak til at denne veksten blir mest mulig balansert og bærekraftig. Ordningen med fôrkvoter vil derfor bli videreført i 1999 i nær dialog med næringen. I tillegg vil de 31 konvensjonene som retildeles i Finnmark og Troms, kunne komme i gang neste år.

Jeg er glad for komiteens positive holdning til de tiltakene Fiskeridepartementet vil sette i verk for å videreutvikle norsk skjellnæring.

Jeg merker meg også at komiteens flertall er positiv til Fiskeridepartementets virkemidler for styrking av kompetanse, kvinnedeltakelse og rekruttering av ungdom til fiskeri- og havbruksnæringen. Fiskerinæringen vil i fremtiden være avhengig av et mangfold av kompetanse og erfaringer for å være konkurransedyktig i alle markeder og for å utløse næringens potensial. Dette mangfoldet skapes ved å ha både kvinner og menn på alle nivå i næringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): Fiskeriministeren var inne på temaet som går på satellittsporing av fiskefartøy, og det er vel omtrent det einaste som representerer nytt teknologisk utstyr om bord på heile fiskeflåten. Fiskeriministeren skal særleg ha ros for at han så langt har vore oppteken av fornying av fiskeflåten, men det er eit paradoks at gjennomsnittsalderen for slike fartøy i Noreg no er 23 ½ år. Det er ein alvorleg situasjon, som medfører at norsk fiskeri ikkje er utstyrt på ein måte som stettar dagens krav, og må ta vare på heile råstoffet inkludert biprodukt, som kan danna grunnlag for lønsame arbeidsplassar. Det fører med seg at fiskerinæringa framstår som lite attraktiv når det gjeld arbeidsmiljø og tryggleik, for dei som vurderer kva slags yrke dei no skal velja.

Vel vil norsk fiskerinæring nyta godt av ein rentenedgang som alle håpar skal verta resultatet av eit stramt budsjett. Men korleis harmonerer alt dette med fiskeriministeren si omsut for fiskerflåten? Først reduserer han løyvinga til kontrahering og kondemnering frå 100 mill. kr på årets budsjett til 60 mill. kr i Regjeringa sitt budsjettframlegg, og seinare går han med på at løyvinga vert ytterlegare redusert med 10 mill. kr.

Kva meiner fiskeriministeren vert verknaden for årets fiskeriavtale, som har som føresetnad at avsetninga på 18 mill. kr frå i fjor skulle koma i tillegg til dei 60 mill. kr som var føreslått løyvde til flåtefornying? Det kunne det vera spennande å få ministeren si utgreiing om.

Statsråd Peter Angelsen: Ja, hvorvidt satellittsporing er det eneste nye teknologiske utstyr om bord i et fiskefartøy til neste år, betviler jeg faktisk, for den teknologiske utviklingen går veldig fort. Det kommer stadig noe nytt. Men satellittsporing er et nytt system for kontroll av fiskefartøyenes aktivitet på havet, og er derfor ansett såpass viktig, effektivt og ressurssparende at EU har vedtatt å ta det i bruk for alle fiskefartøy over 24 meter som skal fiske i EU-farvann etter år 2000. Innføring av satelittsporing er alt tatt inn i fiskeri- avtalen mellom Norge og EU, så norske fiskefartøyer må montere slikt utstyr for å kunne fiske i EU-farvann etter år 2000. Vi tar sikte på å innføre satelittsporing for norske fartøyer også for fiske i norsk farvann fra år 2000, i tråd med fiskeriavtalen. med EU.

Når det gjelder den høye alderen på fiskefartøyer, er ikke det noe nytt; vi har hatt en høy alder på flåten gjennom mange år nå. Det som skjedde i fjor høst etter at den nye regjeringen tiltrådte, var at man fikk inn i budsjettet, med Stortingets tilslutning, 75 nye mill. kr til kontraheringstilskudd, som den forrige regjeringen ikke så ønskeligheten av. I årets budsjett er det redusert. Det kan man selvfølgelig synes er beklagelig, men ut fra en totalvurdering av norsk økonomi syns jeg Regjeringen gjorde en veldig fin prioritering ved fremleggingen av budsjettet når det gjaldt fiskerinæringen. Det at det ble redusert med 10 mill. kr i budsjettkompromisset her i Stortinget, ser jeg ikke som den store katastrofen, for det som blir resultatet når man legger inn de midlene som blir vedtatt for SND – og som flåten kan få sin del av, er at det neste år totalt sett blir bedre statlige finansieringsordninger til fornying av fiskeflåten.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var innom oppdrettsnæringen. Det er bekymringsfullt med disse dumpingsakene. Vi har nå hatt tre saker på ti år, og bare ved å true med dette dumpingvåpenet må norske oppdrettere og norske myndigheter godta mer eller mindre frivillige tiltak, for å si det på den måten. Det er klart at tiltak mot dumping kan ha sin misjon og intensjon hvis det er unfair konkurranse. Det er vel grunn til å tro at EU driver ren og skjær proteksjonisme i mange av disse sakene. Vi vet at oppdrettere innenfor EU ikke har minstepriser, og de har heller ikke fôrkvoter. Norske oppdrettere blir tvunget til å slakte fisken sin fordi de ikke har mer fôr igjen.

Det man kan være bekymret for fra norsk side, er jo at man får stadig flere proteksjonistiske tiltak innenfor EU som gjør det vanskelig med konkurransen, og at også andre land, f.eks. markedene i Det fjerne østen og også andre markeder, innfører tilsvarende tiltak, som gjør det vanskelig for norsk oppdrettsnæring. Og en kan jo få inntrykk av at norske myndigheter ikke setter inn nok ressurser for å ivareta norske oppdretteres interesser.

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Er det noe arbeid i gang – har man noen nasjonal strategi eller handlingsplan – som kan komme dumpingregimene til livs og forebygge eventuelle nye?

Statsråd Peter Angelsen: De problemene som norsk oppdrettsnæring har hatt på EU-markedet, har, som replikanten nevnte, tilknytning til den konkurransesituasjon som oppdrettsnæringen i Skottland og Irland har vært i i forhold til Norge. Men la meg understreke rent generelt at oppdrettsnæringen har hatt sine svake økonomiske perioder i tider da produksjonen er blitt større enn det markedet har tatt unna på en naturlig måte. Det som kan sies å være et problem for oppdrettsnæringen, er at en betydelig del av hele produksjonen selges i et spotmarked, det vil si et daglig auksjonsmarked. Det er klart at det derfor stilles store krav til samarbeid i en næring som utgjør så mange hundre selvstendige aktører – et samarbeid som krever at tilførselen til markedet er balansert i forhold til det markedet tar, for å holde en pris.

Norsk oppdrettsnæring har flere ganger vært underlagt minstepris på EU-markedet, og mange aktører i næringen vil nok mene at den minstepris som næringen blir pålagt, har vært med på å redde økonomien til næringen. Så man skal ikke bare se negativt på at næringen blir pålagt et system som er med og skaper prisbalanse, for det er faktisk det vi har i dag med lakseavtalen. Men det er klart at den situasjonen vi har med svak kroneverdi, skaper bedre økonomi for eksportbedriftene, og det i seg sjøl gir en dynamikk som får den enkelte produsent til å ønske å øke produksjonen og selge mer og gir et økonomisk grunnlag for å selge til en lavere pris. Det kan skape problemer i forhold til den avtalen vi nå har med EU, så myndighetene har kontinuerlig vært med i prosessen for å sørge for at de norske oppdretterne og Norge greier å opprettholde forpliktelsene i den avtalen vi har med EU.

Sverre J. Hoddevik (H): Vi som ikkje høyrer til komiteen, har likevel oppfatta at det ligg endringar i desse flåterelaterte tiltaka, avgrensa midlar til tilskotsordning for fornying og kapasitetstilpassing. Rita Tveiten var også inne på kontraheringsstøtte som er borte, og kondemneringsstøtte som er monaleg redusert. Dette med kapasitetstilpassing kan likevel finne si løysing gjennom strukturmeldinga sitt forslag om å innføre einskapskvote i kystflåten, og kanskje vil det vere eit effektivt tiltak for å få ei kapasitetstilpassing. Dette framstår som ei sannsynleg grunngjeving for at statsråden kan leve med avgrensa midlar i dei andre nemnde strekpunkta, og eg vil spørje statsråden om det er riktig oppfatta at det ligg eit effektivt kapasitetstilpassingstiltak i strukturmeldinga.

Statsråd Peter Angelsen: Jeg vet ikke om jeg oppfattet representanten Hoddevik riktig. Jeg oppfattet det slik at han sa at det i strukturmeldingen blir foreslått enhetskvoteordninger for kystflåten. I så fall er ikke det riktig, det må være en misforståelse. Enhetskvoteordning kan være et relativt effektivt kapasitetstiltak for flåtegrupper som er lukket, det vil si der det er innført konsesjonsordning, hvor det ikke er automatisk adgang til å få bygge nytt fiskefartøy. Noen slik lukking har vi ikke i kystfiskeriene, og det er ikke Regjeringens mål å lukke kystfiskeflåten, altså ha såkalt adgangsbegrensning gjennom konsesjonsordning til den gruppen. Vi har fremmet forslag for Stortinget om å gjøre enhetskvoteordningen for ringnot og trål permanent og også åpne for innføring av enhetskvoteordninger for havgående fartøyer som er over 28 meter lengste lengde som fisker med konvensjonelle redskaper også. Men for kystflåten har vi lagt inn i statsbudsjettet kapasitetsreduserende tiltak som kondemneringsordninger. Jeg anser det som kanskje den mest realistiske måten å gjøre ting på at man i havfiskeflåten, der man har konsesjonsordninger, har enhetskvoteordninger, og for resten av flåten må det bli statlige virkemidler, som kondemneringsordninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torstein Rudihagen (A): Innlegga og debatten her i kveld har til fulle vist at det nå har vorte ei felles forståing av samanhengen mellom god næringspolitikk og den økonomiske politikken. Nærings- og distriktspolitiske virkemiddel er ikkje åleine nok om vi ikkje greier å halde renta og kostnadene nede. Det viktigaste verkemiddelet framover nå òg er faktisk det vi i Arbeidarpartiet har omtala som solidaritetsalternativet, med dei elementa som ligg der: solidariske lønsoppgjer og dempande økonomisk politikk i høgkonjunkturperiodar og tilsvarande ekspansivt i lågkonjunkturperiodar.

Og så det andre. Ein utkant som Noreg må ligge i forkant i verda når det gjeld å utvikle og ta i bruk ny informasjonsteknologi. Informasjonsteknologien fører m.a. til auke i verdshandelen og trekkjer nye område inn i den globale økonomien. Vi må syte for at vi får vår del av marknadene for informasjonstenester og -produkt.

IT og IT-kompetanse har vorte ein nøkkelfaktor i næringsutviklinga, og då må vi styrkje IT-kompetansen. Vi må m.a. forbetre samspelet mellom utdanningsinstitusjonane og næringslivet og styrkje både næringslivets og utdanningsinstitusjonanes rolle som internasjonale aktørar. Regjeringa er av Stortinget i fleire samanhengar bedt om å ta eit ansvar for å få realisert eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu som eitt av fleire bidrag for å styrkje IT-kompetansen. Vi skal kome attende til Fornebu i samband med St.meld. nr. 13, men eg må nytte høvet, sidan IT- og kunnskapssenter på Fornebu er gitt omtale i Nærings- og handelsdepartementets budsjett, til her å minne næringsministeren om nokre av dei premissane og føringane som fleirtalet i næringskomiteen la for Fornebu ved handsaminga av IT-meldinga før sommarferien.

For det første: Det hastar med å kome i gang med ei verksemd som skapar kopling mellom utdanning og næringsutvikling. Så langt er det likevel skjedd relativt lite.

For det andre: Det må skapast ei formell ramme for utdanningsverksemda og den næringsutviklinga som skal etablerast i terminalbygningen, og leigeinntektene frå næringsverksemda skal nyttast til å styrkje utdanningsverksemda. Dette vrir Regjeringa seg unna i den attendemeldinga som er komen så langt.

Vidare sa næringskomiteen at det måtte leggast føresetnader om utdanning, nettdistribuert undervisning, samspel med regionale senter og inkubatorverksemd. Og komiteen sa at skulle dette gjennomførast i praksis, måtte aktuelle kjøparar legge fram ein plan for korleis dei har tenkt å oppfylle dei krava som staten stiller til eit IT- og kunnskapssenter. Eit stort nok areal måtte også bli stilt til disposisjon for at ein kunne få oppfylt eit slikt formål.

Kvar blir det av oppfølginga av dette? Eg kan ikkje sjå at framlagde planar frå interessentar blir gripne fatt i, og Koksa-området blir lyst ut for sal før endelege planar som syner behovet for eit landområde til eit IT- og kunnskapssenter, er lagde til grunn. Eg føreset at eit aktuelt område for eit IT- og kunnskapssenter ikkje blir selt før det ligg føre ei heilskapleg løysing for eit slikt senter.

Ut frå det Stortinget tidlegare har sagt, må Regjeringa forstå at dette ikkje er eit tradisjonelt eigedomsprosjekt, men ein plan for korleis vi, Noreg, i samspel med offentlege og private aktørar kan utnytte eit attraktivt landområde til å skape eit kunnskapssenter.

Eg har lite til overs for «stortingsregjereri», men her er det nærmast slik at Regjeringa ber om det.

Ved sida av den økonomiske politikken og ny teknologi er det kunnskap og omstillingsevne som vil vere avgjerande for næringsutviklinga framover. Satsing på forsking og utvikling er grunnleggande viktig for at norske verksemder skal vere i stand til å møte utfordringane og ta moglegheitene. Arbeidarpartiet meiner derfor at det ville vere rett å styrkje budsjettet når det gjeld næringsretta forsking og vitskapeleg utstyr, men i den borgarlege koalisjonen sitt rammevedtak er det ikkje rom for det. Ja, ei så god ordning som bedriftsrådgjevingstenesta er òg nulla ut. Her burde ein i det minste halde på dei 20 mill. kr som svarar til det som nå blir brukt. Næringsprofilen i dette statsbudsjettet som blir vedteke, er sanneleg ikkje så lett å få auga på.

Statsråd Lars Sponheim: Vårt næringsliv står overfor store utfordringer de nærmeste årene. Store strukturendringer i Europa og resten av verden gir mer integrerte markeder. Dette forsterker den internasjonale konkurransen. For stadig færre bedrifter er det meningsfullt å skille mellom hjemmemarkedet og eksportmarkedet. De møter den internasjonale konkurransen også på hjemmebane og må være best på sitt område internasjonalt for å kunne lykkes.

Det skapes ofte et inntrykk av at vi lever av olje og råvarer i Norge. Det er ikke riktig. Det er og blir menneskelig kunnskap og kompetanse som står for det vesentligste bidraget til verdiskapingen. Høykonjunkturen vi har opplevd de siste årene, har vist oss at vår viktigste ressurs, kompetent arbeidskraft, ikke er noe vi har ubegrenset tilgang på. Situasjonen stiller derfor store krav til et budsjett som både demper presset i økonomien og legger grunnlaget for et konkurransedyktig og omstillingsdyktig næringsliv.

Det er grunn til å være fornøyd med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Den ivaretar det som var Regjeringens viktigste mål med statsbudsjettet, nemlig å få til den nødvendige innstrammingen.

Som nærings- og handelsminister er jeg opptatt av i større grad å målrette budsjettmidlene mot nyskaping i næringslivet. I forslaget til statsbudsjett lå det mange tiltak som har denne begrunnelsen. Det gjelder f.eks. prosjektutviklingstilskuddet. Det skal bidra til mer kommersialisering av forskningsresultater. Et annet eksempel er den nye tilskuddsordningen for høyhastighetskommunikasjon. Videre prioriteres ressursbruken i SND og Forskningsrådet i større grad mot prosjekter som bygger på bruk av teknologisk kompetanse. Jeg er svært glad for at denne nyskapingsorienteringen i det alt vesentlige har fått tilslutning under komiteens behandling av budsjettet.

Samtidig med budsjettet la Regjeringen fram en handlingsplan for småbedrifter. Planen er en konkretisering av Regjeringens hovedmål i næringspolitikken, å gjøre det enklere å starte og drive bedrifter i Norge.

Den store utfordringen er å fjerne unødige hindringer for bedriftenes vekst og utvikling. Sterkere fokusering på offentlig forvaltning og en aktiv innsats for å redusere skjemaveldet er her nødvendig. Opprydding i forskriftene, bedre analyser av konsekvensene av regelendringer for småbedrifter, økt gjenbruk av data og brukertilpasset informasjon er viktige innsatsområder i en slik sammenheng.

For næringslivet er det viktig at det offentlige virkemiddelapparatet framstår som enhetlig, og at det er godt organisert. Det er et mål at det skal være én felles dør inn til offentlig veiledning og bistand for næringslivet. Her skal man kunne få hjelp enten behovet er råd i forbindelse med oppstart av en bedrift eller veiledning i eksportarbeid til andre verdensdeler. Samordningen når det gjelder Norges industriattachèer og arbeidet i Norges Eksportråd er ett viktig tiltak her. Samordningen er basert på erkjennelsen av at internasjonalisering ikke bare dreier seg om å øke eksporten av nye produkter. Dette dreier seg om å få tilgang til ny teknologi og kompetanse for å produsere disse produktene.

Dagens regjeringspartier var en del av det stortingsflertallet som bad den forrige regjeringen om å få fremmet et forslag om en såkornkapitalordning. Først gjennom Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 har vi fått en sterk regional fordeling av innsatsen.

Såkornkapital er viktig for nyskaping. Derfor skal selvfølgelig disse ordningene også gjelde for det indre Østlandet, selv om det ikke er et eget regionalt såkornfond for denne delen av landet. Det er meningen at det sentrale såkornfondet, START-fondet, også skal ivareta denne funksjonen. Jeg vil understreke at Regjeringen er opptatt av at såkornordningene er tilgjengelige over hele landet, og vi vil derfor, som komiteen også ber om, vurdere situasjonen for det indre Østlandet.

På enkelte områder vil det framover være sterk konkurranse om arbeidskraften. Det er viktig at norske bedrifter kan hevde seg her, og at også nystartede bedrifter klarer å holde på kompetent arbeidskraft. Det er derfor viktig at regelverket for opsjoner i arbeidsforhold nå blir forbedret. Tilbakemeldingene fra næringslivet har da også vært gode. Mulighetene til å kunne bruke opsjonsavtaler er avgjørende for at nye bedrifter med svak lønnsevne skal kunne holde på kompetente arbeidstakere.

Innstillingen bærer preg av enighet om norsk næringslivs langsiktige utfordringer. Det er også enighet om å legge forholdene til rette for et framtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv som kan redusere vår avhengighet av petroleumsinntektene. Dette er også hovedsiktemålet i Regjeringens næringspolitikk.

En langvarig og internasjonal høykonjunktur har ført til at det nesten bare har vært gladmeldinger fra næringslivet de siste årene. I den krevende økonomiske situasjonen Norge nå er i, vil det trolig også bli flere av de mindre oppmuntrende meldingene. I denne situasjonen er det avgjørende at vi makter å holde fast ved de langsiktige målene for næringspolitikken, og at vi fokuserer på evnen til omstilling. Å motsette seg nødvendig omstilling vil neppe føre fram på lang sikt.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth(A): Det kan ikkje herske tvil om at næringsminister Sponheim veit å flagge dei små, positive blomane som er i Næringsdepartementet sitt budsjett, og han veit viseleg å halde seg unna det som er negativt. Og slik skal det vel i og for seg vere. Eg kan likevel ikkje la vere å ha litt malurt i begeret når næringsministeren seier at næringslivet står overfor store utfordringar, ikkje minst når det gjeld nyskaping og kompetanse. Då er det jo litt forunderleg, for å seie det mildt, at den næringsretta forskinga er nedprioritert, forskings- og utviklingskontrakter er nedprioriterte, Eksportrådet er nedprioritert, Teknologisk Institutt er nedprioritert, NORTRA er nedprioritert og bedriftsrådgjevinga er borte. Då må eg jo seie at det blir smått det som er igjen.

Ein handlingsplan for små og mellomstore bedrifter er i og for seg viktig nok, men dei konkrete tiltaka er relativt moderate, sjølv om statsråd Sponheims gamle blomar om å redusere skjemaveldet framleis er i live. Så får vi sjå kor lenge dei er det. Vi får vente spent på dei konkrete resultata.

Men spørsmålet mitt til næringsministeren er: Er næringsministeren verkeleg så tilfreds med det budsjettet som no blir vedteke, som han nettopp gav inntrykk av? Bedriftene og næringslivet er tydelegvis ikkje det, etter alle dei høyringane komiteen har hatt i den seinare tida.

Statsråd Lars Sponheim: Ja, hva som er smått og stort, og hva som er viktig for bedriftene, handler tydeligvis denne debatten om. Jeg tror det vil være ganske bred enighet om at kanskje noe av det viktigste bedriftene vil oppleve i denne situasjonen, er å kunne få en finanspolitikk som i alle fall reder den nasjonale grunnen for et lavere rentenivå. Så får vi håpe at vi også får hjelp av de ytre kreftene for å få det til. Det representerer enorme utgifter for bedriftene og gjør virkelig noe med bedriftenes konkurranseevne når de må leve med et rentenivå i Norge som er dramatisk høyere enn det konkurrenter i nabolandene f.eks. måtte ha. Derfor har det vært nødvendig for Regjeringen å ha et så stramt budsjett som Regjeringen har lagt fram, og som nå er videreført til det det er et flertall bak i Stortinget. Og det har det vært helt avgjørende å få til.

Så er det nok slik at det etter så mange år med innstramminger i finanspolitikken og i budsjettet som vi har opplevd – det er faktisk sjette året nå med en ganske betydelig innstramming – vil måtte gå ut over helt vitale områder. Og det er helt typisk. Vi kan følge utviklingen i denne oppgangskonjunkturen allerede fra den begynte i 1993 og fram til nå, hvordan de aktive bevilgninger til ulike støtteordninger for nærings- og bedriftsliv har måttet gå ned. Det er bare å følge utviklingen i SND-bevilgningene, som representanten Opseth har vært innom tidligere i denne debatten. Slik må det nok også være i en situasjon hvor det er oppgangskonjunktur for næringslivet, hvor det må tas store innstramminger, da må også bedriftene være med og ta sin del når det gjelder bevilgninger. Jeg tror ikke det er så helt urimelig.

Men slike helt avgjørende tiltak som fortsatt å ta vare på aksjerabatter i formuesbeskatningen for de minste bedriftene, de familieeide bedriftene, ta vare på elementene i delingsmodellen, som bedriftene selv sier er så viktig for dem osv., er avgjørende for familiebedriftene. Det har vært mulig også innenfor et stramt budsjett, og det opplever bedriftene ute som viktig. Og det skiller vel det vedtatte budsjettet svært mye fra det som måtte være Arbeiderpartiets primære standpunkt.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var inne på at det har vært mange gladmeldinger for norsk næringsliv, men at vi går mot vanskeligere tider, og at vi da må holde fast ved våre langsiktige målsettinger, som han sa.

Et område som nå går mot store problemer, er oljesektoren, med lave oljepriser, og det vil sannsynligvis tvinge fram kostnadsreduksjoner og nedbemanning i oljeindustrien. Det er ikke bare negativt, for det kan bidra til å bedre konkurransedyktigheten på norsk sokkel. Men det som er mindre positivt, er at det kan presse fram uheldige ting når det gjelder sikkerheten, at man gambler med sikkerheten på sokkelen og også vedlikeholdet på installasjonene. Men jeg regner med at Regjeringen kontinuerlig vurderer disse tingene og tar høyde for at man får minst mulig skadevirkninger for norsk økonomi.

Da vil jeg komme inn på at vi har et spesielt regelverk for norsk sokkel, et spesielt skatteregime. Vi har CO2-avgifter og mye, mye mer som gjør at norsk sokkel er veldig kostbar sammenliknet med andre områder. Og mitt spørsmål til statsråden blir: Vurderer man spesielle tiltak i denne sammenheng, slik at norsk sokkel i framtida også kan være mest mulig konkurransedyktig og lønnsom?

Statsråd Lars Sponheim: Representanten Hedstrøm stilte meg spørsmål som etter den konstitusjonelle ansvarsfordelingen i Regjeringen nok skulle vært stilt til en annen statsråd, men jeg kan forsikre representanten om at det er ingen tvil om at Regjeringen er opptatt av at vi får en tilpasning av aktiviteten i Nordsjøen til de priser som er bedriftsøkonomisk forsvarlig for dem som måtte være der ute. Det er helt åpenbart at det prisfallet vi opplever nå, får en betydelig virkning for den bedriftsøkonomiske tilpasning for dem som er der, og at det i neste omgang setter et press på de rammevilkår vi til enhver tid setter der. Vi ser hvordan det i mediene nå skapes en debatt som gjør at også de som setter rammevilkår både fra regjering og storting, selvsagt er helt avhengig av å ha en fortløpende vurdering av det. Det jeg føler meg helt overbevist om, er at ingen norske myndigheter på noe tidspunkt under noen ytre rammevilkår vil gjøre noe som kan gå på sikkerheten løs.

En annen side ved det forhold at vi ser at kanskje aktiviteten og investeringsønskene i Nordsjøen vil gå ned som følge av oljeprisen og de omstillinger en eventuelt må gjennom med et langvarig lavt støttenivå, er de konsekvenser og ringvirkninger det får bl.a. på land og for et annet stort tema i dag, nemlig verftsstøttespørsmålet. Den usikkerheten som hefter ved de næringene som langt på vei er avhengig av aktiviteten i Nordsjøen – bl.a. ved å levere spesialskip over lang tid – er først og fremst knyttet til det forholdet at det her er et viktig og betalingsdyktig marked for skip som lages i Norge, som er i ferd med å falle vekk. Det er ingen tvil om at ordremassen ved norske verft i dag er rekordhøy. Bare ved utgangen av tredje kvartal i september var ordremassen på nesten 24 milliarder kr. Når vi vet at den årlige kapasitet i norsk verftsindustri er på 8-10 milliarder kr, er det en gigantisk ordremasse som ligger inne i forhold til kapasiteten. Men den skal leveres på relativt kort tid, og usikkerheten er nok først og fremst knyttet til de omstillinger verftsindustrien på land må gjøre, som en konsekvens av de endrede oljepriser og investeringstakten i Nordsjøen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg står her med avtalen som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre når det gjelder budsjettet. Her tror jeg det er mye som vil kunne glede statsråden utover i året som kommer, og som gjør statsrådshverdagen lettere for Sponheim.

Ett av de punktene som kom inn i denne avtalen, var:

«Regjeringen legger frem forslag i 1999 om delprivatisering og om børsnotering av Telenor».

Om Telenor sier statsråd Sponheim i Venstres avis Liberalt Forum av 5. desember:

«Det har vokst fram en del store gjøkunger som mangler det korrektivet privat eierskap representerer. Det at vi i Venstre har gått fra å ikke ha noe innflytelse, til å kunne bidra til så viktige samfunnsforandringer, gir meg en god følelse. Vi søker ikke makt for maktens egen skyld. Vi har et viktig politisk ærend.»

Det å gi statsråden en god følelse, er en bivirkning som jeg selvfølgelig er glad for at han har fått.

Det at dette nå har blitt en ny vinnersak for Venstre, er for så vidt veldig interessant på bakgrunn av at statsråden ikke hadde det med i budsjettproposisjonen som ble lagt fram den 5. oktober. Jeg synes kanskje det ville være naturlig å gi Sponheim en sjanse til å forklare dette litt nærmere.

I den samme avisen som jeg har fått i hånden i dag, står det om spesielle venstresaker i budsjettavtalen. Det nevnes at man er glad for at ikke de tre ekstra sykelønnsdagene er innført, glad for at nulling av skatter og avgifter er gjennomført, at refusjonsordningen for sjøfolk blir opprettholdt, at det er økt utbytte for Telenor, for salg av aksjer i Arcus, at Blaalid-utvalgets anbefalinger tas opp, og at Regjeringen nedsetter et utvalg for gjennomgang av arbeidsmiljøloven.

Det er gledelig at Høyre gjennom budsjettavtalen har bidratt til å gjøre statsrådshverdagen lysere, men det jeg kunne tenke meg å få en vurdering av fra Sponheim, er om han deler den oppfatningen som en del andre sentrale venstrefolk gir uttrykk for, nemlig at vi har fått et bedre budsjett, og da snakker jeg om næringsministerens ansvarsområde.

Statsråd Lars Sponheim: Et budsjett er godt nok for landet først når det har flertall bak seg i Stortinget. Det tror jeg må være en ganske klar erkjennelse, og for en mindretallsregjering er det en åpenbar erkjennelse. Å finmåle – som mye av debatten i stortingssalen går ut på i budsjettsammenheng – hvilket av de ulike mindretallsforslag til budsjett som måtte være det beste for landet, er i og for seg en interessant akademisk øvelse, men faktum er at et budsjett er godt nok når det har flertall bak seg.

Det budsjettet som nå har flertall bak seg i et forlik mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet, er et godt budsjett for landet, fordi det har flertall og dermed vil ha betydning for landet. Det innehar først og fremst en stramhet, som er det nasjonale bidraget vi kan gi for å få ned rentenivået. Jeg har ingen problemer med å kunne glede meg både på Høyres og Fremskrittspartiets vegne over at de i betydelig grad har påvirket det budsjettet som foreligger. Slik må det være når en regjering med 42 representanter bak seg i Stortinget, er avhengig av å ha omtrent et tilsvarende antall til for å skaffe seg et flertall. Da kan man også påvirke budsjettet.

Å gjøre størrelsen på dette budsjettforliket til noe voldsomt stort, tror jeg kanskje vi kunne reflektere litt mer rundt – manns minne er jo ofte kort! Jeg husker godt at det da vi stod her for to år siden, da regjeringen Jagland la fram sitt første og eneste budsjett, som de iallfall fikk leve med en stund, også var en betydelig forflytning etter at budsjettet ble lagt fram. Størrelsen på det forliket som da ble inngått mellom regjeringspartiet og sentrumspartiene, var på om lag 6 milliarder kr. Det er også omtrent nivået på det forliket som er inngått nå, og det ble vel i og for seg satt en standard for hvordan en forlikspartner bør flytte og forhandle fram et budsjett. I så måte er ikke dette noe spesielt annerledes enn det vi har sett tidligere. Det er bare hyggelig at også forlikspartnerne er fornøyd med resultatet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Den reglementsmessige tiden er også straks omme, og presidenten vil foreslå at dette møtet forlenges inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Så langt ute i debatten er det ikkje så mykje nytt å seia, men eg skal no gjennomføra den øvinga eg hadde planlagt.

I Arbeidarpartiet har me alltid forstått at me treng eit oppegåande næringsliv som gjev arbeidsplassar til folk, og som sikrar inntekter til våre viktige fellesgode. Dette er ikkje noka ny innsikt for oss, dette er ikkje noko høgrestandpunkt. Det som er høgrestandpunkt, er å vera mest oppteken av dei som eig bedriftene. Me i Arbeidarpartiet er i tillegg opptekne av arbeidstakarane, av verdiskapinga og av at dette tryggjer vår felles velferd. I så måte får landet i kveld eit høgredominert budsjett, eit budsjett der det vert teke meir omsyn til gode skattevilkår for reiarlag og aksjespekulantar og mindre til fellesgode som sjukeheimsplassar, barnehagar og skulefritidsordningar. Men sigeren må i alle fall ha ein sterk bismak for Høgre, som t.d. er med på å gje fleirtal til

• ei redusert innstramming på 1,5 milliardar kr

• at norsk verftsindustri skal få dårlegare rammevilkår enn dei me konkurrerer med, i ei tid der det er færre oppdrag å konkurrera om

• at løyvingar til bedriftskompetanseoverføring vert reduserte med 21 mill. kr – ikkje auka med 15 mill. kr, slik Høgre gjorde framlegg om i sitt primære forslag

• at NORTRA, som skal fremja norsk reiseliv, ei næring med eit stort potensial, får redusert sine løyvingar med 1 mill. kr – ikkje auka dei med 10 mill. kr, slik Høgre gjorde framlegg om

• at løyvingar til eksportfremjande tiltak vert reduserte med 4 mill. kr

– for å nemna nokre døme. Felles for desse løyvingane er at dei har store ringverknader. Det har òg forsking der Arbeidarpartiet har auka løyvingane med 50 mill. kr utover fleirtalet sitt forslag.

For ein idémakar er det t.d. viktig å kunna få hjelp og råd til å koma frå idé til bedrift. Det er ikkje gitt at idémakaren har den naudsynte kunnskapen eller den naudsynte kapitalen til å klara dette. Kanskje han eller ho heller ikkje har pengar til å betala ein rådgjevar/konsulent for å få tilført det han eller ho treng av kompetanse til å utvikla ideen, eller kunnskap om dei ulike aktuelle støtteordningane. I slike samanhengar har bedriftsrådgjevingstenesta fungert utmerkt, slik det òg er sagt i proposisjonen. Likevel skal dette tilbodet omorganiserast og eventuelt nedleggjast. Eg kjenner bedriftsetablerarar i mitt fylke som seier at dei ikkje ville klart prosessen frå idé til etablering utan hjelp frå nettopp Rogaland Næringstjeneste. I framtida kan slike moglegheiter gå tapt. I verste fall går den oppbygde kompetansen desse kontora har, òg tapt.

Fleirtalet har nulla ut løyvingane til økonomisk og administrativ rådgjeving, som det har vore sagt før. Verbale forsikringar om at ordninga skal halda fram under SND, er det litt vanskeleg å tru på, men det er sjølvsagt å vona. Det står òg att å sjå kva for tiltak som då skal reduserast.

Arbeidarpartiet meiner at med det næringsbudsjettet som vert vedteke i kveld, går det den gale vegen for næringslivet og dermed for det økonomiske fundamentet i Noreg. Dette kjem i tillegg til skyhøge renter og akselererande prisvekst.

Fleirtalet syner til tider til primærstandpunkt og til tider til seinare standpunkt, etter kva dei trur dei kjem best ut av. Eg veit ikkje riktig kva budsjettalternativ fleirtalet står bak her i kveld. Representanten Hedstrøm har for så vidt alt innrømt at Framstegspartiet støttar forliket, men held seg for nasen, mens landbruksministeren synte til forliksalternativet som det var naturleg å samanlikna Arbeidarpartiet sine tal med.

Arbeidarpartiet var faktisk ope for budsjettforlik med regjeringspartia. Me var villige til å jenka oss, til og med i høve til kontantstøtta, for å få til eit stramt budsjett med god fordeling. Men den blokkuavhengige regjeringa vende seg igjen mot Høgre, rett nok i tolvte time. Det er synd på fleire område. Forliket har nok òg ein bismak for regjeringspartia. Det førte m.a. til reduserte løyvingar til kommunesektoren, til færre sjukeheimsplassar og færre barnehagar – medan det altså førte til betre vilkår for reiarar og aksjonærar. Dette er tradisjonell høgrepolitikk, men eg lurar altså på korleis det smakar for regjeringspartia.

Regjeringspartia kunne ved å vera like fleksible som oss når det gjeld kontantstøtta, ha sikra fleirtal for noko anna. På næringsbudsjettet kunne det t.d. ha vore

• å støtta, ikkje avvisa at verftsindustrien med tusenvis av arbeidsplassar i Kyst-Noreg direkte og indirekte kunne ha like rammevilkår som dei me konkurrerer med

• å ta bort reiarane sitt skattefritak, og då bana veg for at me kunne støtta ei vidareføring av refusjonsordninga for sjøfolk.

Desse to ordningane, særleg verftsstøtta, er heilt avgjerande for arbeid og busetjing i distrikta, og – som det alt er snakka ein del om – det har meir å seia enn all verdas overføringsordningar.

I tillegg kunne eit slik samarbeid gje fleirtal for å auka løyvingar til tiltak som tryggjer eksisterande arbeidsplassar og legg til rette for utvikling av nye, som eg alt har vore inne på.

Men blokkuavhengigheita er ein saga blott, og Regjeringa har gjort seg avhengig av høgresida ved å opphøgja rett til kontantstøtte nærast til eit ellevte bod.

Næringsminister Lars Sponheim skuldar ikkje så sjeldan på Arbeidarpartiet. Og no seier han at det var Arbeidarpartiet som stakk av og lot sentrumspartia ta ansvaret. Påstanden fell i grunnen på si eiga urimelegheit. I tillegg avslører den ein statsråd som ikkje er klar til å ta ansvar sjølv. No er det ikkje all verda av større saker næringsministeren har sendt over til oss på 13 – 14 månader, og mykje av det same står i ulike meldingar og planar. No har me ei næringsmelding til handsaming i komiteen. Her står det ein del bra når det gjeld analysar, medan framlegg til konkrete løysingar er få, kortsiktige og stort sett avgjorde når me kjem så langt som til handsaminga av meldinga. Fleire av dei omtala spørsmåla vart avgjorde i t.d. revidert nasjonalbudsjett, i kompetansemeldinga, i eigarskapsmeldinga og no i samband med budsjettet. Det som står att no, er stort sett spørsmål som Stortinget kjem tilbake til i kvart budsjett.

I Arbeidarpartiet er me særs lite nøgde med at spørsmål om organisering av den regionale bedriftsrådgjevingstenesta og organisatorisk plassering av dei norske industriattachéane i tillegg vert trekte ut av den smule samanheng som næringsmeldinga gjev. Me registrerer at det primært er eit fleirtal for å handsama desse spørsmåla i samband med meldinga, men at dette har vorte offer for det store forliket.

Når det er sagt, ville me i Arbeidarpartiet ynskt oss ein langt meir langsiktig og heilskapleg gjennomgang av det støtte- og hjelpeapparatet me har etablert for norske bedrifter ute og heime. Me trur at ressursane kan nyttast betre med færre og meir koordinerte tiltak, og me meiner samstundes at det kunne vore interessant å få greidd ut og prøvd ut eit apparat som er meir fleksibelt og skreddarsydd i den einskilde region, i det einskilde land. Dette skal me koma tilbake til ved handsaminga av meldinga.

Det har i dag kome eit framlegg til endring av reduksjon av løyvingane til SND med 52 mill. kr, utan grunngjeving. Eg vil fyrst minna om at Arbeidarpartiet primært ville hatt høgare løyvingar på Næringsdepartementet sitt budsjett og slik ha halde ved lag Regjeringa sitt framlegg i St.prp. nr. 1 på dette feltet. Når fleirtalet så har redusert rammene, ser me det som svært uheldig, for det er viktig å oppretthalda eit visst nivå på landsomfattande ordningar, det er viktig å stimulera til å etablera og tryggja arbeidsplassar i heile landet. Når me likevel må redusera, ser me det som minst uheldig å ta dette av utviklingstilskotet. Eit alternativ der me nullar ut tapsfond for innvilga lån i budsjetterminen med 25 pluss 10 mill. kr, som er forslaget, som då vil bety at me reduserer garantibeløpet med fire gonger så mykje, ser meir problematisk ut. Det same gjer det å redusera løyvingane til administrasjon i ei krevjande omstillingstid. Arbeidarpartiet går difor imot dette.

I Arbeidarpartiet vonar me at Sponheim etter kvart syner evne til å lytta til råd, sjølv om dei kjem frå Arbeidarpartiet eller LO, i staden for å skulda på andre, og at han står på med krum hals for ein heilskapleg, offensiv og framtidsretta næringspolitikk som samtidig tek omsyn til ropet om stabile rammevilkår. Her kan eit samarbeid med partane i arbeidslivet òg vera ein god idé.

Kurt-Arne Langeland (KrF): Vi kjenner alle til problema som har kome til syne i verdsøkonomien det siste året. Sterk turbulens på børs-, valuta- og energimarknadene har påverka økonomien og framtidsutsiktene til både bedrifter og privatpersonar.

Noreg, som har ein liten, open økonomi og store inntekter frå eksport av råvarer, i fremste rekkje olje og gass, har til fulle blitt ramma. Manglande tillit til norsk økonomi har ført til press på krona og auka rente. Dette har sendt sjokkbølgjer inn i norsk økonomi og skapt uvisse for både hushaldningar og bedrifter. I verste fall kan slik uvisse på ny skape auka arbeidsløyse i norsk økonomi. Vi veit av erfaring at små og mellomstore bedrifter med låg eigenkapital blir ramma svært hardt ved rentesjokk og generell uvisse. Budsjettforliket med subsidiær støtte frå Høgre og Framstegspartiet vil – ut frå situasjonen – vere eit viktig bidrag til å skape fornya tillit til norsk økonomi.

For meg er det viktig å slå fast at næringslivet er blant dei prioriterte områda i dette budsjettforliket. Det er viktig at vi, slik situasjonen er no, ser framover og satsar på eit allsidig og nyskapande næringsliv samtidig som vi tek vare på veletablerte næringar.

Regelverket må ikkje favorisere dei store selskapa ved at det vert skapt vanskar for dei små, og politikken må ta sikte på å styrkje alle delar av næringslivet. Då vil vi ha eit best mogleg utgangspunkt til å møte dagens og morgondagens utfordringar innanfor eldreomsorg, sjukehus og skulesektor. Vi har eit felles ansvar for å skape føreseielege og stabile rammevilkår for næringslivet i åra framover.

Fiskeri- og havbruksnæringa er ei av dei viktigaste eksportnæringane vi har i Noreg i dag. Næringa aukar stadig i omfang og står no for ein eksportverdi på fleire titalls milliardar kroner. Denne næringa har ein sentral plass i mitt eige heimfylke Hordaland.

For at denne næringa framleis skal spele ei slik viktig rolle, må vi vektleggje berekraftig ressursforvaltning. Vi kan ikkje ta ut større ressursar enn at vi kan sikre eit høgt og varig utbytte. Samtidig er denne næringa ein del av ein større global industri. Det er særleg viktig med nyskaping, produktutvikling og fleksibilitet for å oppretthalde og utvikle konkurranseevna.

Det er òg viktig å hugse på at store delar av våre fiskeressursar blir disponerte i fellesskap med andre nasjonar, og derfor er internasjonalt arbeid og reguleringar svært viktig. Dette arbeidet er sentralt med tanke på næringas berekraft. Uregulert fiske er ein stor trussel mot berekraftig ressursforvaltning. Derfor er det viktig å arbeide for eit velfungerande internasjonalt forvaltningssystem.

Fiskeridirektoratet har ei viktig oppgåve når det gjeld forvaltning av våre ressursar i havet. Direktoratets rolle er å medverke til ei berekraftig forvaltning av ressursane og tilretteleggje for ei lønsam utvikling av næringa både i høve til nasjonale og internasjonale reguleringsføresegner.

Landbruksnæringa er ei anna næring som betyr mykje for oss i Noreg. Også her er det viktig å leggje til rette for ei langsiktig, forsvarleg ressursforvaltning og dermed sikre arbeidsplassar. Landbruket er viktig både når det gjeld næringspolitikk og sysselsetjing og, ikkje minst, for å oppretthalde aktivitet i distrikta.

Samtidig er det ei anna rolle som er viktig for landbruket, nemleg å sikre trygg og sikker mat frå produksjon og fram til forbrukar. Statens næringsmiddeltilsyn spelar ei viktig rolle i denne samanhengen, då deira overordna målsetjing er at maten både skal vere og opplevast som trygg. For å få dette til er det viktig at kommunikasjonen er god mellom forvaltninga og forbrukarane i forhold til næringa.

Statsbudsjettet som blir vedtatt i år, vil vere med på å gjenreise tilliten til norsk økonomi. Når tradisjonelle område som olje og gass sviktar, er det viktig å ta i bruk alle dei ressursane som Noreg har, både materielle og immaterielle, som kunnskap og kompetanse. Det er kunnskap og kompetanse som framtidas næringar må byggjast på. Og så må vi ikkje minst ta vare på småbedriftene slik at dei kan vekse og utvikle seg også gjennom meir usikre tider, som vi har i dag.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er glad for at en enstemmig komite forutsetter at Stortingets vedtak bl.a. om at statens engasjement i A/S Sydvaranger skal opphøre innen utgangen av 1998, blir gjennomført snarest.

I St. prp. nr. 62 for 1995-96 om A/S Sydvaranger het det bl.a.:

«Departementet tar sikte på å legge til rette for at A/S Sydvarangers anlegg kan utnyttes til ny virksomhet. Hovedformålet er at fristilte kaier, industriområder og bedriftsbygninger brukes aktivt i arbeidet med å skape arbeidsplasser og ny virksomhet i Sør-Varanger.»

Og videre:

«Departementet mener at det er viktig at arbeidet med å få etablert ny aktivitet kommer i gang snarest. Det vil ikke være aktuelt å overdra anlegget til interessenter som mangler en offensiv tilnærming til å utnytte det til utvikling av ny næringsvirksomhet.»

Videre:

«A/S Sydvaranger eier og disponerer også store arealer i Kirkenes sentrum. Det vil etter departementets vurdering ikke være naturlig at selskapet etter en nedleggelse av den malmbaserte virksomheten skulle fortsette som den største eiendomsbesitter i Kirkenes sentrum. Departementet går derfor inn for at det snarest mulig startes opp et arbeid med sikte på at A/S Sydvaranger avhender sine eiendommer i Kirkenes sentrum og at arbeidet skjer i samråd med Sør-Varanger kommune.

Nærings- og energidepartementet ber Stortinget om fullmakt til å forvalte statens eierinteresser i A/S Sydvaranger ut fra disse formålene. Det er viktig at dette arbeidet skjer så raskt og effektivt som mulig. Departementets mål er at statens engasjement i A/S Sydvaranger opphører innen utgangen av 1998 uten ytterligere statlige bevilgninger.»

Stortinget sluttet seg til dette med overveldende flertall.

Jeg har merket meg at styret i Sydvaranger ASA, som det nå heter, har vedtatt at selskapet fortsetter inntil videre på rent forretningsmessig basis. Jeg har videre merket meg at selskapet blir sittende som eier av Pasvik Kraft, at en fusjon med egnede industriselskaper etter styrets syn vil kunne være en god løsning for selskapet, og at styret legger til grunn at selskapet skal beholde viktige eiendommer, bl.a. kaianlegg. Dette er i strid med de forutsetninger som ble lagt til grunn i stortingsproposisjonen og i Stortingets behandling av den. Departementet må derfor snarest se til at Stortingets forutsetninger legges til grunn i det videre arbeidet, og at statsråden følger Stortingets forutsetninger i sin utøvelse av eierposisjon i selskapet.

Det er alvorlig at omstillingsarbeidet i Sør-Varanger trekker ut i tid og svekkes i intensitet på grunn av at selskapet ikke har fulgt opp forutsetningene om at selskapets tidligere eiendommer og anlegg skulle brukes aktivt i omstillingsarbeidet. På samme måte som det i proposisjonen ble sett på som uaktuelt å overdra anlegget til interessenter som mangler en offensiv tilnærming til utvikling av ny næringsvirksomhet, er det selvfølgelig også uaktuelt at det videreføres eierskap som mangler en slik offensiv tilnærming.

Sydvaranger ASA er over tid tilført store statlige overføringer for å kunne foreta nødvendige investeringer og videreføre sin drift. Det er vanskelig å forsvare at tilrettelegging for ny næringsvirksomhet og for nye arbeidsplasser i Sør-Varanger hindres bl.a. som følge av at selskapet vurderer hvordan de maksimalt kan utnytte mulige skatteordninger mv. Sett i sammenheng med de store statlige overføringene selskapet har fått, er den måten selskapet nå opptrer på – i strid med behovet for omstilling i Sør-Varanger, i strid med de ønsker lokalsamfunnet har og i strid med Stortingets signaler, som Stortinget har gitt uttrykk for som dominerende eier i selskapet – vanskelig å karakterisere som noe annet enn en uetisk forretningsførsel. Statsråden må snarest følge det pålegg en enstemmig komite i dag gir, om å gjøre det Stortinget tidligere har sagt at statsråden skal gjøre.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Jan Johnsen (H): Grunnen til at jeg tar ordet, er at bevilgningen til NORTRA dessverre er kuttet fra 88 mill. kr til 82 mill. kr i det budsjettet som nå er lagt fram. Høyre gikk inn for å øke bevilgningen med 10 mill. kr, men på grunn av budsjettforliket mister NORTRA 6 mill. kr. Det er ganske mye penger for denne organisasjonen som også fikk reduksjon i 1997.

Enda mer dramatisk blir det når vi vet at Norge er blant de landene i Vest-Europa som er dårligst til å markedsføre seg. Tyrkia og Hellas ligger bak oss, ellers ligger vi på linje med Malta. Og hvis vi tar de nordiske landene, ligger vi sist der også. Danmark bruker 130 mill. kr i markedsføring, Sverige 180 mill. kr og Finland 105 mill. kr.

Det er ingen grunn til at Norge skal være dårligst i klassen i Norden, og blant de dårligste i klassen i Europa. For å opprettholde markedsføringen av Norge kan vi ikke ha en berg og dalbane-virkning. Vi er nødt til å ha langsiktige mål, og markedsføringen må være stabil over tid. I tillegg til det må det også skapes nye markeder, og til dette trengs det midler. Jeg håper derfor at når vi kommer til revidert nasjonalbudsjett, vil den ministeren som før han gikk inn i regjering sa at reiselivet var veldig viktig for distriktene, og at dette var noe å satse på, sørge for at de ordene blir etterlevd.

Det er ingen annen næring som har en slik overrislingseffekt som reiselivsnæringen. Det er verdens største næring, og den skaper én arbeidsplass hvert to og et halvt sekund. Og i den tiden som vi går inn i nå, hvor stort sett alle – bortsett fra Regjeringen – mener at vi vil få større arbeidsledighet, burde i alle fall Regjeringen gripe muligheten til å sørge for at det blir mer markedsføring av Norge.

Jeg håper at vi kan komme tilbake til dette i revidert, og at reiselivsnæringen da omsider kan få de midlene som er nødvendige for at vi skal klare å opprettholde det trykket som bør være ute i verden.

Inger Stolt Nielsen (H): Jeg bad om et treminutters innlegg fordi jeg merket meg at statsråd Sponheim gav et litt forunderlig svar på spørsmålet fra representanten Gabrielsen om han gledet seg over de påplussingene i budsjettet som Høyre hadde fått til. Han svarte da at han gledet seg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, men han uttrykte ingen glede fra Venstres side over de gjennomslag som var gjort i budsjettet for positiv næringsutvikling i Norge. Da lurer jeg på om statsrådens svar kan tolkes slik at de prioriteringene som Høyre har fått gjennomslag for, ikke er blant de områdene som statsråden vil prioritere å videreføre. Spesielt engstelig gjør det meg siden representanten Kongshaug bekreftet at Regjeringen bruker refusjonsordningen som salderingspost i budsjettet. Og Kongshaug svarte heller ikke på om man hadde en dialog med næringsministeren for å sikre stabile rammevilkår på sikt. Så jeg vil gjerne spørre statsråden: Vil han på eget initiativ fremme et lovforslag eller en melding som sikrer at refusjonsordningen for sjøfolk blir stabil, eller vil han her vente på nærmere instruks fra Stortinget?

Statsråden nevnte områder han gledet seg over i det budsjettframlegget som har vært til behandling her i dag. Opprydding i skjemaveldet har vært høyt prioritert fra statsråd Sponheim, og det er en prioritet som han i aller høyeste grad deler med Høyre. Høyre ser virkelig frem til at Sponheim skal få gjort noe med denne tyngende massen av skjema som næringslivet bruker veldig store ressurser på å fylle ut, og som jeg går ut fra at statsadministrasjonen bruker like store ressurser på å kontrollere. Så jeg vil gjerne spørre Sponheim: Når kan vi vente noe på dette området? Når begynner dette arbeidet i departementet å bære frukter?

Statsråd Lars Sponheim: Til representanten Stolt-Nielsen må jeg si at det er vel ikke slik at det kan fremmes en lov som sikrer noen økonomiske ordninger for all tid. Det avhenger selvsagt av at ordningene blir vedlikeholdt gjennom Stortingets årlige budsjettvedtak. Men statsråden har merket seg det som blir sagt i innstillingen om at forlikspartnerne nå forventer at refusjonsordningen og de andre rammevilkår for skipsfartsnæringen ligger fast i denne stortingsperioden.

Jeg kan også si at arbeidet med skjemaveldet, som ikke bare handler om å redusere antall skjemaer, men om å sette i gang en målrettet kamp for å redusere antall forskrifter og regler som regulerer skjemaveldet, vil vi sette i gang ganske fort etter forslag fra Næringslovutvalget, og jeg håper vi skal kunne lykkes godt med det. Det er 12 000 forskrifter og regler som norske bedrifter i dag må forholde seg til – 7 000 på statlig og resten på kommunalt nivå.

Jeg bad først og fremst om ordet på grunn av innlegget til representanten Schjøtt-Pedersen, der han kom med ganske kraftige innsigelser mot departementets måte å håndtere avviklingen i Kirkenes og Sydvaranger på. Det er slik, og det kan jeg bekrefte, at styret har fattet følgende vedtak:

«Selskapet fortsetter inntil videre på ren forretningsmessig basis med Pasvik Kraft og nødvendig næringsvirksomhet med målsetting å gi en optimal avkastning/løsning for aksjonærene.»

Fra departementets side er det en klar forutsetning – og det har selskapet fått beskjed om – at denne avviklingen skal foregå så raskt som mulig, men det har blitt en forsinkelse, siden det opprinnelige vedtaket i 1996 forutsatte full avvikling innen utgangen av 1998. Den forsinkelsen er Stortinget orientert om i samband med St.prp. nr. 65 for 1997-98, som ble lagt fram i mai i år, og denne forsinkelsen skyldes i hovedsak fire forhold. Det gjelder avtalen med det australske gruveselskapet ABM, som på forretningsmessig grunnlag ønsker å starte opp igjen gruvedrift, og som fikk en frist på seg til april for å gjøre klart om de vil gjennomføre den opsjonen de har – den er på 90 mill. kr – og betale for rettighetene pr. måned til å sitte med denne under forsinkelsen. Når det gjelder en del forhold av forretningsmessig og skattemessig art, vil det være fordelaktig for selskapet å gjennomføre salget av eiendeler, herunder eierandelene i Pasvik Kraft, over noe lengre tid, slik det nå blir mulig gjennom 1999. Dessuten har selskapet en del vanskelige spørsmål i samband med miljøforpliktelser, og ikke minst er det et erstatningskrav fra det svenske Höganäs overfor Sydvaranger på 47 mill. kr, som en arbeider med å finne en løsning på. Men dette arbeidet går framover, og det er ikke noe problem for statsråden å kunne leve med det som nå står i innstillingen om at en forutsetter at dette skal skje så fort som mulig, fortrinnsvis i løpet av 1999. Det holdes her en så stor fart som forsvarlig og mulig, og det gjelder også tomtesalg i Kirkenes sentrum.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se neste spalte)