Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.
En del representanter har meldt seg på forhånd
med ønske om å få stille spørsmål.
De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Kjell Opseth.
Kjell Opseth (A): Spørsmålet går
til statsråd Sponheim.
Det har frå fleire, også frå faghald,
lenge blitt åtvara om at vi går mot aukande arbeidsløyse.
Regjeringa, med statsministeren i spissen, har heile tida avvist
dette. Arbeidsløysa vil gå ned i 1999, har statsministeren
slått fast. I Politisk kvarter i går var statsministeren
plutseleg komen til at arbeidsløysa vil auke. Til vanleg
er det regjeringa som først får informasjon om
så vesentlege endringar i samfunnsutviklinga, og tek informasjonen
på alvor. Sidan dette ikkje har skjedd – og når
ikkje eingong næringsministeren har oppfatta signala frå næringslivet – er
det grunn til å spørje: Kva er det som går
føre seg i regjeringa Bondevik?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg må først få gå i
rette med forutsetningene for dette spørsmålet,
og jeg vil understreke det statsministeren selv sa i finansdebatten:
«Men
det betyr ikke at vi overser advarsler fra miljøer som
mener at det kan gå annerledes. Dette vil vi ha under kontinuerlig
overvåking, og tilpasse den økonomiske politikken
deretter. Vi får selvsagt mulighet til å komme
tilbake til dette – om ikke før så i
revidert nasjonalbudsjett – og kan sette inn nye virkemidler hvis
ledigheten viser en økende tendens.»
Og i en replikk til statsministeren gav representanten Stoltenberg
uttrykk for at «det er det ingen som vet med sikkerhet»,
og det er nettopp usikkerheten rundt dette som understrekes av statsministeren,
og også i det nasjonalbudsjettet som er forelagt Stortinget.
Det er vel slik at det eneste vi i dag kan si med sikkerhet, er
at det hefter stor usikkerhet til utviklingen. Det er Regjeringen
oppmerksom på, og har en beredskap for å følge
dette nøye.
Kjell Opseth (A): Det var ikkje mykje avklarande i forhold til
det som går føre seg i regjeringa Bondevik dette,
og i forhold til dette med arbeidsløyse og å ha
ein beredskap i forkant, er det merkeleg at vi nettopp har handsama
eit budsjett der Regjeringa kuttar på alle dei tiltaka
som skal møte ei eventuell aukande arbeidsløyse – og
at det blir auka arbeidsløyse, kan det dessverre ikkje vere
nokon tvil om. Difor er det underleg at Regjeringa på dette
punktet er på etterskot og ikkje tar signala på alvor,
anna enn å seie at dei skal ha ein beredskap, men erfaring
viser at beredskapen alltid kjem for seint. Kva er det for slags
beredskap Regjeringa no har?
Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen er ikke på etterskudd.
Regjeringen har lagt fram og fått flertall for et budsjett
som har hatt som hovedoppgave å gjøre det som kan
gjøres gjennom finanspolitikken for å få ned
rentenivået. Det er det viktigste en kan gjøre
for bedriftene i denne situasjonen. Så får vi
håpe og tro at også ytre forhold nå gjør
det mulig å få ned rentenivået sakte,
men sikkert utover i et nytt år. Det er det viktigste bidraget
for å styrke bedrifter som i denne situasjonen kanskje
ikke er sterke, og på den måten trygge arbeidsplasser
og skape grunnlag for at bedrifter kan tilsette flere. Det er faktisk det
viktigste bidraget i denne situasjonen.
Hvis det skulle være slik – som
sagt hefter det usikkerhet ved det – at vi får
en tiltakende arbeidsledighet, vil Regjeringen følge det
nøye og komme tilbake til Stortinget med forslag og nødvendige
tiltak. Men det finnes ikke grunnlag i dag for å si med
sikkerhet at det vil være utviklingen.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Oddbjørg
Ausdal Starrfelt.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Sponheim sitt svar gjev inntrykk av at ein
kanskje får auka arbeidsløyse, men han har ikkje
noka ny erkjenning, sånn som statsministeren gav inntrykk
av. Det er likevel viktig å spørja om han tykkjer
han har beredskap nok med dei tiltaka som vert sette i verk mot
arbeidsløysa. Er det god nok beredskap å halvera
arbeidsmarknadstiltaka? Er det god nok beredskap å redusera
løyvingane til verkemiddelapparatet som går både
til bedriftsrådgjeving, støtte til marknadsføring,
eksport, teknologiutvikling osv.? Er det god nok beredskap, eller
vil Regjeringa koma med ei ny erkjenning der også?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg har for det første understreket
at Regjeringen ikke er kommet med noen ny erkjennelse. Jeg har lagt
merke til at Arbeiderpartiet prøver å lage en
versjon som går på at det skal ha kommet en ny
erkjennelse fra statsministeren i går. Med det sitatet jeg
hadde, understreket jeg klart at dette hefter det en stor usikkerhet
ved – og det har Regjeringen gitt uttrykk for både
i nasjonalbudsjettet og gjennom hele budsjettbehandlingen i høst – så en
versjon basert på at nå skal Regjeringen ha våknet
opp i disse spørsmålene, er direkte feil, og det
har jeg tilbakevist.
Så gjelder det tiltak. Det viktigste
vi kan gjøre i denne situasjonen er å styrke bedriftene
slik at de kommer gjennom tøffere tider, hvis det er det
vi går i møte. Det er mange signaler som tyder
på at for mange bransjer vil det bli tøffere tider.
Der er rentenivået avgjørende, og det er andre
forhold som er avgjørende for at bedriftene skal komme
gjennom vanskeligere tider. Det er vårt viktigste bidrag.
Hvis det bidraget ikke er bra nok, og det vil føre til
at vi får en økende arbeidsledighet, vil Regjeringen følge
denne utviklingen nøye og se om vi har de virkemidlene
som trengs hvis folk må gå ut av bedrifter og
inn i arbeidsledighet. Det har Regjeringen sagt at den vil følge
nøye hele tiden.
Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål
til – Øystein Djupedal.
Øystein Djupedal (SV): Det er med stigende forbauselse jeg hører
på statsråden, som sier at det hefter stor usikkerhet
ved anslagene for arbeidsledighet neste år. De eneste som
nå er usikre på at arbeidsledigheten vil stige, er
den norske regjering. Etter at nasjonalbudsjettet ble lagt fram
den 5. oktober, har så langt Den norske Bank, Handelsbanken,
Kreditkassen, OECD, Statistisk sentralbyrå, Arbeidsdirektoratet,
alle bransjeforeninger innenfor bygg og anlegg, verftsindustrien
m.v. sagt at vi vil få en stigende arbeidsledighet. Og
som om ikke det var nok, kom i dag inflasjonsrapporten fra Norges
Bank, der det sies på side 27:
«… men
vi venter en klar økning av ledigheten gjennom 1999».
Det betyr at nå har alle kvalifiserte
miljøer uttalt seg om at Regjeringens anslag i nasjonalbudsjettet
er feil. Det kan vi godt forstå, for det ble lagt fram
den 5. oktober. Men da er det underlig at Regjeringen fremdeles
står fast på prognoser som alle andre mener er
feil. Mitt spørsmål til statsråden er
da følgende: Vil statsråden ta initiativ til å komme
i Stortinget umiddelbart på nyåret og redegjøre
for de nye prognosene og hvordan Regjeringen har tenkt å møte
den situasjonen med økt arbeidsledighet allerede første
kvartal neste år?
Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen vil selvfølgelig fortløpende
vurdere behovet for å komme til Stortinget og varsle om
det, hvis man sitter med ny informasjon eller kunnskaper som det
er nødvendig å bringe fram til Stortinget. Men
jeg vil også si at det blir understreket fra alle som deltar
i dette, at det hefter stor usikkerhet ved denne utviklingen, og
det gir også Regjeringen uttrykk for. Jeg sa i mitt sitat
i sted at opposisjonens kanskje fremste finanspolitiker, selv om
han ikke er det aktivt i dag, Jens Stoltenberg, sier:
«Det
andre er om vi vitterlig står overfor ny ledighet. Vel,
det er det ingen som vet med sikkerhet.»
Så det er nok atskillig flere enn
Regjeringen som synes det er rett i denne situasjonen å understreke
at det hefter usikkerhet ved utviklingen. Men det betyr ikke at vi
ikke tar dette alvorlig og følger det fortløpende.
Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål
til – Sylvia Brustad.
Sylvia Brustad (A): En må vel da konstatere at Regjeringa
velger å ta sjansen, til tross for at så å si
alle faginstanser spår at det vil bli økende ledighet
neste år. Vi har også hørt fra finansministeren
i debatten om finansinnstillinga at ledigheten ikke kom til å øke.
Morten Lund fra Senterpartiet sa at Arbeiderpartiet snakket opp arbeidsledigheten.
Og så til alt overmål halverer Regjeringa arbeidsmarkedstiltakene
for neste år, i en tid der alle, unntatt Regjeringa tydeligvis,
ser at det er en overhengende fare for økt ledighet.
Jeg må da spørre om Regjeringa
virkelig mener at det er ungdom, ufaglærte kvinner og fremmedspråklige
som skal være nødt til å betale regninga
for at de som er best stilt her i landet, skal få det bedre,
at de ikke får seg et arbeid, men i stedet mister jobben.
Hvis Regjeringa mente at det var usikkerhet, hvis det var slik at
den tok signalene alvorlig, da hadde den hatt muligheten for en
uke siden til å ha gjort noe med arbeidsmarkedstiltakene,
men de er altså over halvert.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil understreke at vi denne høsten
har sett den første måned på 1990-tallet med
en arbeidsledighet under 50 000. Det er bra. Vi har sett
en svak økning i arbeidsledigheten i månedene
etterpå. Som jeg har sagt i tidligere svar: Det hefter
stor usikkerhet ved utviklingen fremover, men den viktigste jobben
er å sørge for at folk kan få beholde
sine ordinære arbeidsplasser. Det har vi redet grunnen
for ved et stramt finanspolitisk opplegg som gjør at renten
kan gå ned, og vi håper og tror at det vil skje
utover i 1999. Det er det viktigste for å hindre at bedrifter
går over ende. Hvis det blir nødvendig med økte
tiltak for å møte ledighet hvis folk må gå ut
av bedriftene, har Regjeringen en fortløpende beredskap
for det. Men det avgjørende må jo være – og
det synes jeg Arbeiderpartiet også bør fokusere
på – hvordan vi nå kan sikre at bedriftene
kommer gjennom vanskelige tider, hvis det er det vi står
overfor.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål.
John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går
til helseministeren.
Økende behandlingskapasitet, kortere liggetid
ved våre sykehus og et utilstrekkelig pleie- og omsorgsapparat
i kommunene går nå på menneskeverdet
løs, særlig i forhold til eldre pasienter. Den
situasjonen fører også til et økende
antall reinnleggelser. En nylig undersøkelse av såkalt
ferdigbehandlede pasienter ved Ullevål sykehus viste at
kun 5 av 55 pasienter kunne sendes hjem. De øvrige hadde
fortsatt behov for intensiv pleie og omsorg. Mange ble likevel sendt
hjem for å frigjøre sengeplasser. Hva mener helseministeren
vi i fellesskap kan gjøre med dette alvorlige problemet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det som representanten Alvheim nå tar
opp, er en stor utfordring både for pleie- og omsorgssektoren
og for helsesektoren. Det økende antall eldre vil i årene
som kommer, presse helsevesenet ytterligere, utover det det gjør
i dag. Nettopp derfor er det viktig å få gjennomført
den satsingen på pleie- og omsorgssektoren som ligger i
Stortingets vedtak om opptrapping av eldreomsorgen. Det er den viktigste
forutsetningen for å få gjort noe med dette problemet – i
tillegg til at behandlingsaktiviteten ved sykehusene stadig øker,
faktisk også utover våre egne prognoser.
Et konkret virkemiddel som vi nå vil
ta i bruk for å få til et bedre samspill mellom
kommunene og sykehusene når det gjelder hjemsendelse av
pasienter som trenger en oppfølging i kommunen, er for
det første en forskrift om et slikt samarbeid, hvor det
legges et press på kommunene for å sørge
for et skikkelig tilbud – hvis ikke, vil det få økonomiske
konsekvenser. Det andre er forslaget som er fremmet i forbindelse
med loven om pasientrettigheter, som ligger i Stortinget til behandling
nå, hvor kommunene får en plikt til å lage
individuelle planer for pasienter som har et langvarig og sammensatt
behandlingsbehov.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret. Det
er vel og bra med planer, men dette er en akutt situasjon som vi
nå opplever over hele landet. Direktøren ved Ullevål
sykehus har funnet forholdene så alvorlige at han går
til opprettelse av en egen sykehjemsavdeling ved sykehuset.
Når det gjelder eldreplaner og eldrepakken,
registrerer vi – og jeg gjør det med sterk beklagelse – at
de fleste kommuner prioriterer omsorgsboliger istedenfor sykehjemsplasser,
slik at man faktisk har fått færre sykehjemsplasser,
som nettopp skulle ivareta disse pasientenes interesser. Kan det
være mulig innenfor nåværende regler
og lover å pålegge kommunene å betale
for nødvendige sykehjemsplasser som sykehusene finner å opprette
for å ivareta pasientene på best mulig måte
inntil de kan mottas i kommunen på en forsvarlig måte,
slik Ullevål nå har gjort?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Hovedstrategien i dette samspillet mellom
kommunene og sykehusene må være samarbeid. Den
forskriften som nå vil bli vedtatt, med hjemmel i lovendring
som Stortinget har vedtatt tidligere i år, vil gi en mulighet
for sykehusene og fylkeskommunene til å kreve betaling
for pasienter som strengt tatt er ferdigbehandlet i sykehuset, men
som kommunene av ulike grunner ikke ser seg i stand til å ta
imot, f.eks. fordi de ikke har plasser i øyeblikket. Det
vil gi et grunnlag for den type løsninger som representanten
Alvheim her sikter til.
Presidenten: Da går vi over til neste
hovedspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg ønsker å stille et spørsmål
til statsråd Høybråten.
I forbindelse med behandlingen av St.meld.
nr. 25 for 1996-97, Åpenhet og helhet – Om psykiske lidelser
og tjenestetilbudene, gikk et flertall i Stortinget bestående av
Høyre og Arbeiderpartiet inn for at Statens senter for barne-
og ungdomspsykiatri skulle overføres fra staten til Oslo
kommune. Flertallet uttrykte:
«Flertallet
er enig i at det nå er riktig at alle statlige ressurser
konsentreres om å bygge ut tjenestene nær der
barn og unge bor.»
Det skulle altså bety at denne overføringen
skulle medføre at man fikk styrket tilbudet innenfor barne-
og ungdomspsykiatri til barn og unge i Oslo.
Nå meldes det fra institusjonen om
at byrådet har innstilt på at en rekke av plassene
knyttet til tidligere Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri
skal selges ut av Oslo kommune til andre fylker. Det betyr at man
ikke nødvendigvis får en styrking i forhold til
Oslo kommune, og at institusjonen brukes som et salgsobjekt overfor
andre fylker. Hva er Høybråtens holdning til at
man velger en slik tilnærming? Er Høybråten
innforstått med den når overføringen
nå finner sted?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Den overføring av Statens senter
for barne- og ungdomspsykiatri til Oslo kommune som representanten
Ballo viser til, er vedtatt av Stortinget på en del premisser.
En av premissene var at det i en overgangsperiode skulle sikres
tilstrekkelig kapasitet for at pasienter fra andre deler av landet
fortsatt kunne få behandling ved Statens senter for barne-
og ungdomspsykiatri. Og det var, så vidt jeg erindrer,
Stortingets hovedbekymring at resten av landet skulle bli skadelidende
ved en slik overføring. Så vidt jeg erindrer videre,
var det forutsatt at minimum seks plasser skulle reserveres for
dette.
Hvis Oslo kommune innenfor rammen av det Stortinget
har vedtatt, og som er fulgt opp i avtalen mellom staten og Oslo
kommune, ønsker å tilby flere plasser til resten
av landet, må det forutsettes å bygge på en
vurdering av Oslos eget behov i øyeblikket. Vi skal selvsagt
ha en dialog med Oslo kommune i den grad de ikke følger
opp avtalen, men så langt har jeg ikke indikasjoner på at
det er det som skjer.
Olav Gunnar Ballo (SV): Ut fra de forlydender som er kommet, er det
snakk om 30 plasser – kanskje mer – som skal selges
ut. Ser statsråden for seg et tak for antall plasser, slik
at det etter hvert gradvis nedbygges og de fleste plassene brukes
av Oslo kommune? Hvor vil statsråden eventuelt sette grensen
her?
Statsråd Dagfinn Høybråten: I den avtalen som er inngått, er
det satt en grense for hvor få plasser
Oslo kommune kan tilby resten av landet, ut fra Stortingets bekymring
for at en slik overføring til Oslo kommune skulle føre
til at resten av landet i en overgangsperiode ikke skulle kunne
benytte seg av en nødvendig kapasitet ved Statens senter
for barne- og ungdomspsykiatri. Det er ikke, verken fra Stortingets
side eller i avtalen, satt noe øvre tak som gir grunnlag
for å følge opp akkurat det punktet overfor Oslo
kommune.
Jeg forutsetter at Oslo kommunes ansvarlige
myndigheter primært ser på ivaretakelsen av sine
innbyggeres behov, og i den grad de mener at det er grunnlag for å stille
plasser til disposisjon for resten av landet, vil jeg være
tilbakeholden med å gripe inn. Og avtalen gir ikke noe
direkte grunnlag for det.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Jeg vil vende tilbake til næringsministeren.
I sitt første svar i dag gav næringsministeren
inntrykk av at han dementerte statsministerens uttalelse om at arbeidsledigheten
vil øke neste år. Det kan jeg ikke skjønne at
det er grunnlag for, for i Regjeringens egne prognoser fremgår
det meget tydelig at ledigheten vil øke neste år. Det
er så enkelt som å si følgende: Den siste
registrerte AKU-ledigheten i år er 2,8 pst. Regjeringens
meget forsiktige prognose tilsier at gjennomsnittlig ledighet neste år
vil være 3,2 pst. Ledigheten må da nødvendigvis øke for
at gjennomsnittet skal komme så pass høyt opp
i løpet av et år. Så jeg tillater meg å spørre
næringsministeren om hva som er hans faktiske grunnlag
i Regjeringens egne tall for å dementere statsministerens
meget forsiktige uttalelse om at ledigheten vil øke noe
neste år.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan ikke se at jeg har dementert statsministerens
uttalelse. Jeg refererte statsministerens
uttalelse, hvor han i finansdebatten viste til at det hefter stor
usikkerhet ved disse anslagene framover, og sa at Regjeringen har
dette under kontinuerlig oppsikt. Det var det jeg gav uttrykk for,
slik jeg kan se det, og det er også bakgrunnen for det
svaret jeg gav.
Per-Kristian Foss (H): Jeg vil gjøre et nytt forsøk, ikke
på å få forklart hva som skjer i Regjeringen – det
har jeg forstått er en umulighet når man spør
Sponheim – men hva mener næringsministeren selv
om arbeidsledigheten neste år? Introduksjonen til statsministerens
uttalelser i NRK- nyhetene var nemlig følgende:
«For
første gang sier statsminister Kjell Magne Bondevik at
regjeringen nå ser at det er fare for høyere arbeidsløshet
neste år.»
Mener statsråd Sponheim noe annet?
I så fall: Hva er grunnlaget i Regjeringens egne tall for
at næringsministeren har en egen oppfatning om dette, som
verken stemmer med tallene i nasjonalbudsjettet eller med statsministerens
uttalelser?
Statsråd Lars Sponheim: Næringsministeren har ikke egne
oppfatninger om dette. Næringsministeren har gitt uttrykk
for den usikkerhet som hefter ved situasjonen, og at det ikke finnes
grunnlag for å gjøre andre vurderinger enn det
Regjeringen har gjort i nasjonalbudsjettet. Jeg tror at alle bør
ta innover seg at det hefter stor usikkerhet ved anslagene i denne
mulige konjunkturbrekken vi er inne i – vi ser bransjer
som nå varsler at de kommer til å ha behov for
færre tilsatte framover, men også bransjer som
varsler at de åpenbart har betydelig stramhet eller vanskelig
for å skaffe seg arbeidskraft. Og i en tid med slik usikkerhet
er det rett å gi uttrykk for at vi vil følge utviklingen
nøye.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg skal få lov til å stille spørsmål
til næringsministeren.
Regjeringens prognoser for ledighetstallene
for 1999 er utgått på dato, allerede før
julen ringes inn – selv statsministeren har innrømmet
det. Nå ser det ut til at også en annen avgjørende
premiss i det nasjonalbudsjettet som er lagt til grunn for 1999,
svikter, nemlig utviklingen av kronekursen. Regjeringen legger til
grunn at kronekursen skal tilbake til utgangsleiet før årsskiftet.
I den inflasjonsrapport som er offentliggjort i dag fra Norges Bank, er
anslagene at kronekursen er tilbake til utgangsleiet i løpet
av første halvår neste år. Det innebærer
at vi må se for oss å leve med en høy
rente mye lenger inn i 1999 enn forutsatt. Da er mitt spørsmål:
Hvilke vurderinger gjør næringsministeren av denne
situasjonen i forhold til norsk næringsliv? Hvordan bedømmer
statsråden denne situasjonen, og hvordan vil et vedvarende
høyt rentenivå slå ut for våre
bedrifter og for norske arbeidsplasser?
Statsråd Lars Sponheim: For det første vil jeg understreke
at det overhodet ikke er grunnlag for å si dette som her
sies, om at Regjeringens tall for arbeidsledighet er utgått
på dato. Jeg vil igjen understreke at det hefter usikkerhet
ved dette i denne situasjonen, og at det vurderes fortløpende.
Så er det spørsmål
om kronekurs og renter, som i og for seg vel ligger under finansministerens
ansvarsområde. Det er klart at det avgjørende
her er at vi nå har klart å levere et budsjett,
et finanspolitisk opplegg, som på en måte er det
nasjonale bidraget vi kan gi i denne situasjonen for å få ned
renten. Vi ser at det er stor turbulens rundt kronekursen om dagen,
men vi har forventninger om at dette vil kunne roe seg, og at muligheten
for å få renten ned vil være til stede
utover nyåret. Men vi er alle kjent med at her er vi «offer» for
ganske sterke ytre krefter, hvor oljeprisen er ganske avgjørende.
Det er ingen tvil om at utlandet ser på Norge gjennom oljebriller – mye
tydeligere enn vi kanskje er klar over, eller vil innse selv – og
det betyr at det synes å være en veldig nær
sammenheng mellom oljeprisen og kronekursen og den oppfatning utlandet
måtte ha av det å investere og satse i Norge.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg har da heller ikke bedt næringsministeren
om å gjøre rede for kronekursens nivå,
men om en vurdering av hvordan en høy rente slår
ut for norsk næringsliv i 1999. I et tidligere svar la
næringsministeren stor vekt på hvor viktig det
var at norsk næringsliv kunne komme seg gjennom den vanskelige
tiden vi har foran oss, og i dagens utgave av Dagbladet sier lederen
av Norsk Bedriftsforbund at han ser for seg drastiske endringer
i bedriftenes investeringer og ansettelser.
Hva vil være næringsministerens
bidrag for at næringslivet skal komme best mulig gjennom
denne situasjonen?
Statsråd Lars Sponheim: For det første deler jeg bekymringen
for den virkning et høyt rentenivå vil ha for
bedriftene. Det er klart at et rentenivå som ligger 3-4-5 pst. høyere
enn hos konkurrentene, gir en konkurranseulempe som vi både
tror og håper ikke vil vedvare lenge utover i 1999. Men
dette hefter det selvsagt usikkerhet ved.
Det viktigste vi kan gjøre fra politikkens
side, er å føre en finanspolitikk og ha et økonomisk
opplegg som gjør det mulig å få ned rentenivået.
I tillegg vil Regjeringen følge også den situasjonen
fortløpende, og hvis det blir nødvendig i løpet
av 1999 å komme tilbake med tiltak som vil virke stimulerende
for bedriftene, vil Regjeringen vurdere som én del i en
situasjon med økende arbeidsledighet: Hvordan kan vi sikre
at folk ikke blir arbeidsledige, men forblir i bedriftene? Det
er jo det vi først og fremst ønsker å få til.
Presidenten: Kristin Halvorsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Dette må jeg si er en ganske pinlig
seanse. Det er riktig som statsråd Sponheim sier, at det
hersker usikkerhet om anslaget for arbeidsløsheten neste år.
Men det hersker usikkerhet om hvor mye den kommer til å øke,
det er ikke stor usikkerhet i noen av de økonomiske miljøene
som nå har lagd prognoser for neste år, om at
arbeidsløsheten kommer til å øke.
Da er spørsmålet: Hva slags
beredskap fins det i Regjeringen, når arbeidsløsheten
kommer til å øke neste år? Da kan vi
ikke ha en regjering som bare lener seg tilbake og sier at det er
usikkerhet, og som langt ut i mai-juni finner ut at arbeidsløsheten øker,
og så har tenkt å sette i gang tiltak, som kanskje
kan begynne å virke uti september. Da må Regjeringen
allerede nå lage beredskapsplaner som er slik at det går
an å sette i gang tiltak umiddelbart når man ser
at arbeidsløsheten øker. Den største
sløsingen vi kan ha, er at bygningsarbeidere nå går
ledige mens vi trenger boligbygging, eller at anleggsarbeidere går
ledige mens vi trenger investeringer i jernbanen. Hva slags beredskap
har Regjeringen?
Presidenten: Taletiden er omme.
Presidenten vil bemerke at hovedspørsmålet
gikk på renteutviklingen og ikke på arbeidsledigheten.
Kristin Halvorsen (SV): Men dette henger nøye sammen.
Presidenten: Presidenten vet at det henger sammen.
Statsråd Lars Sponheim: Det blir variasjoner rundt samme tema.
Jeg vil understreke at vi nå har vedtatt
et budsjett som på mange områder har fastsatt
poster og tiltaksnivå, og det står fast helt til
Regjeringen måtte invitere Stortinget til å gjøre
et annet vedtak. Men Regjeringen følger situasjonen, og
jeg syns at atskillig flere burde gi uttrykk for usikkerhet om hvor
vi er i en konjunkturutvikling. Vi får de varsler som
representanten Halvorsen her gir uttrykk for, når det gjelder
bygg og anlegg. Det gjenstår å se om det blir
utviklingen. Av den grunn valgte Stortinget ikke å gjennomføre
den konjunkturavgiften som var i beredskap, f.eks., og dette henger
også sammen med renteutviklingen. Jeg kan ikke si annet
enn at dette vurderer Regjeringen fortløpende, og er det
nødvendig å komme tilbake til Stortinget med forslag,
vil det bli gjort.
Presidenten: Jens Stoltenberg – til
oppfølgingsspørsmål.
Jens Stoltenberg (A): Næringsministeren sa i sitt første
svar til representanten Solberg at Regjeringens tall for arbeidsledighet
ikke var utgått på dato, da hun spurte om betydningen
av renteøkningen for arbeidsplassene i Norge. Det som
er situasjonen, er at det er veldig uklart hva slags ledighetstall
Regjeringen baserer seg på, for så sent som i
finansdebatten slår finansministeren utvetydig fast at
Regjeringen ikke regner med noen økning i ledigheten.
Finansministeren sier til og med at «det er ikke riktig
at vi nå har en økende arbeidsledighet foran oss». Og
så kommer statsministeren etterpå og skaper uklarhet om
hva Regjeringen nå faktisk tror.
Problemet er ikke bare hva Regjeringen tror
og ikke tror, problemet er at den innretter den økonomiske
politikken på at ledigheten fortsatt skal gå ned
og være lav, mens stadig flere tror at den kommer til å gå opp.
Da gjør Regjeringen på nytt en alvorlig feilvurdering
av den økonomiske situasjonen. Den tar ikke usikkerheten
innover seg og baserer den økonomiske politikken på fortsatt lav
ledighet og bygger ned den beredskap man bør ha for å møte økende
ledighet.
Det er et godt norsk ordtak …
Presidenten: Dette spørsmålet
dreide seg også, så langt presidenten kunne forstå,
om noe annet enn det som var hovedinnretningen på hovedspørsmålet.
Statsråd Sponheim: Det er Regjeringens klare oppfatning – og
jeg har faktisk oppfattet det slik at det har det vært
bred tilslutning til i Stortinget – at det viktigste vi
kan gjøre i denne situasjonen, er å levere et
stramt budsjett som fortsatt bidrar til å trekke ned eller
holde igjen den samlede totale etterspørsel i landet, av
frykt for å få en tiltakende prisstigning.
Hvis det skulle vise seg at konjunktursituasjonen
er slik at en burde ha hatt et lavere stramhetsnivå i budsjettet,
tror jeg både representanten Stoltenberg og det øvrige storting
vet at det er atskillig lettere å slippe noe opp i økonomien
enn å måtte foreta en innstramning senere i løpet
av året. Og det er en regjerings oppgave å følge dette
fortløpende og komme tilbake til Stortinget når
det er nødvendig å iverksette tiltak, og det vil
selvsagt Regjeringen fortløpende gjøre.
Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.
Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går
til olje- og energiministeren.
Regjeringen la i sitt budsjettforslag opp til
en økning i elavgiften på 2,5 øre.
Dette kom i tillegg til de varslede økte overføringskostnader
på 40 pst. og ville først og fremst ha
rammet de som har minst, minstepensjonister og andre som takket
være svak økonomi ofte bor i trekkfulle hus og
leiligheter.
Nå fikk vi heldigvis stoppet elavgiftsøkningen
i budsjettkompromisset, men det er likevel grunn til å spørre om
de foreslåtte økninger i strømprisene
var ment kun for å øke de offentlige inntektene
for å saldere budsjettet, eller om dette var en del av
Regjeringens strategi for å begrense strømforbruket
ved hjelp av prismekanismen.
Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at Regjeringen i statsbudsjettet
foreslo en balansert økning i både elavgiften
og avgiften på mineralolje og fyringsolje, som også kunne
påvirke forbruket av elektrisitet.
Jeg tror at elavgift kan ha en energipolitisk
begrunnelse og kan virke inn på forbruket. Hvor mye den
må økes for faktisk å påvirke
forbruket, er usikkert. Det er mulig at en burde ha diskutert hvordan
en skal innrette en økning for å kunne påvirke
forbruket. Da tenker jeg først og fremst på om
en f.eks. bør påvirke maksimalforbruket mer enn
normalforbruket. Det er en tanke som har vært diskutert
i forbindelse med avgiftspolitikken tidligere. Regjeringen fikk
ikke tilslutning til avgiftsforslagene i Stortinget, og det inngår
ikke i budsjettforliket. Regjeringen vil av den grunn fortsatt vurdere
ikke nødvendigvis en ensidig økning av elavgiften,
men vurdere den i forhold til utredningen fra Energilovutvalget,
en utredning omkring en progressiv avgiftsbruk når det
gjelder avgift på strøm.
Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
som jeg synes var interessant, ikke minst på bakgrunn av
at oljeselskapet Statoil, der statsråden er generalforsamling,
nå også har kastet seg inn i elmarkedet og nærmest
tilbyr strøm til dumpingpriser for å få større markedsandeler.
Synes statsråden det er en fornuftig bruk av offentlige
kroner å subsidiere billig strøm, all den tid
Regjeringens målsetting er å redusere forbruket og
bruke prismekanismen bevisst for å nå dette målet?
Statsråd Marit Arnstad: Når det gjelder Statoils engasjement
på energimarkedet og strømsiden, ligger det innenfor
Statoils forretningsmessige engasjement og den forretningsmessige
handlefrihet som Statoil har i forhold til regjering og storting.
Fra et politisk ståsted har jeg derfor ingen synspunkt
på hvordan Statoil utøver sitt forretningsmessige
engasjement. De må i så måte ha den samme
handlefrihet som enhver annen privat aktør har.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Jens Stoltenberg (A): Jeg vil stille spørsmål
til næringsministeren.
Etter min vurdering har det i dag kommet fram
at Regjeringen nå endrer sin vurdering av to viktige forutsetninger
for den økonomiske politikken. Det ene er at Regjeringen
ikke lenger tror at kronekursen er tilbake på et normalt
nivå før jul, slik at rentene raskt etter normaliserer
seg. Det andre er at Regjeringen ikke lenger tror at arbeidsledigheten
kommer til å gå ned gjennom 1999.
Det er to fundamentale forutsetninger for den økonomiske
politikken som næringsministeren i dag har bekreftet at
man ikke lenger tror på. Og da sier Regjeringen at den
vil vurdere situasjonen løpende og eventuelt komme tilbake
med et justert opplegg i revidert nasjonalbudsjett, som kan vedtas
i juni, for så å tre i kraft fra sommeren/høsten.
Spørsmålet er om det er ansvarlig å vente
så lenge med å justere den økonomiske
politikken, når to av de viktigste forutsetningene åpenbart
ikke holder, selv før budsjettet har begynt å virke.
Det er et godt norsk ordtak som sier: Bedre
føre vãr enn etter snar, og spørsmålet
er hva Regjeringen velger.
Statsråd Lars Sponheim: Først til de to nyhetene som har
kommet i dag. Vi skriver i dag den 16. desember, og vi så det
ble herjet med kronen i går, da ecu-indeksen var på 116,
så det burde vel ikke være så vanskelig å spå at
den ikke vil være tilbake i et normalleie, mellom 103 og
105, før jul. Jeg tror ikke det er så problematisk å se
det, så den nyheten tror jeg kanskje vi skal avdempe noe.
Det er nok en erkjennelse vi må se i øynene. Vi
har likevel grunn til å tro og håpe at utviklingen vil
gå i en bedre retning på nyåret, siden
vi nå faktisk har fått vedtatt et stramt finanspolitisk
opplegg for neste år.
Jeg har ikke gitt uttrykk for at jeg tror på økt
arbeidsledighet til neste år. Det har jeg definitivt ikke
sagt. Det jeg tror jeg har sagt ganske mange ganger nå,
er at det hefter stor usikkerhet ved disse tallene, og at usikkerheten
er så stor at Regjeringen i dag ikke har grunnlag for å revurdere
forholdene som ligger i nasjonalbudsjettet. Men nettopp fordi det
hefter så stor usikkerhet ved tallene og ved akkurat hvor
vi står i en sånn konjunkturknekk, er det helt
nødvendig for Regjeringen å ha en fortløpende beredskap.
Jeg vil understreke det jeg sa i slutten på mitt forrige
svar til representanten Stoltenberg, at det i en sånn situasjon
må være rett å vedta et stramt budsjett,
for så fortløpende å vurdere om det er
grunnlag i økonomien for å kunne slippe noe opp.
Jeg tror det er atskillig vanskeligere å gjøre
det motsatte.
Jens Stoltenberg (A): Jeg er helt enig med næringsministeren
i at det er veldig klokt av Regjeringen å ha fortløpende
beredskap mot økende arbeidsledighet. Problemet er at den
beredskapen er bygd dramatisk ned. Tiltakene er mer enn halvert
i forhold til nivået i år, og det er nettopp da
man ikke har den nødvendige beredskapen.
Jeg tror alle skjønner at det er riktig å redusere
arbeidsmarkedstiltakene i år hvor ledigheten går
ned, men problemet er at ledigheten til neste år kan gå opp.
Likevel har Regjeringen valgt mer enn å halvere beredskapen
i form av reduserte arbeidsmarkedstiltak. Problemstillingen er at
når vi står foran et konjunkturskifte, så er
det andre ting enn budsjettbalansen som kanskje er de viktigste
styringsredskapene. Det er ikke bare budsjettbalansen som avgjør
om vi greier å føre en god økonomisk
politikk, men det er også innretningene. Da er tiltakene
kanskje det viktigste treffsikre virkemiddel vi har, og det tiltaket
har man dramatisk redusert. Spørsmålet er om det er
ansvarlig, når usikkerheten er så stor som Regjeringen nå selv
understreker.
Statsråd Lars Sponheim: Nå er statsbudsjettet for 1999 vedtatt
på det nivået som stortingsflertallet har ønsket,
og utover det kommer Regjeringen til å ha en fortløpende
vurdering, og vil etter avtale gjennom budsjettforliket selvsagt
ha nødvendige konferanser med avtalepartnerne i den grad
det blir aktuelt å endre det økonomiske opplegget.
Det er det Regjeringens plikt og oppgave å gjøre.
Ellers vil jeg understreke, og jeg tror nok
at representanten Stoltenberg er enig med meg i det, at viktigere
enn å varsle ordninger for mennesker som kanskje må ut
av sine ordinære jobber, er det nå å hindre
at folk faktisk må gå ut av bedriftene og over
på ulike tiltaksplasser. Det er det avgjørende.
Vi ser nå at et høyere rentenivå og kanskje
en utvikling i markedssituasjonen osv. ute gjør at en del
bedrifter kan få problemer. Derfor er det mer avgjørende å sørge
for at bedriftene kan komme gjennom vanskelige tider og hindre arbeidsledighet,
enn å sette i gang tiltak som først er nødvendig
når arbeidsledighet måtte dukke opp. Skulle det
skje, vil Regjeringen ha en fortløpende beredskap.
Presidenten: Øystein Djupedal – oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): La meg følge opp Stoltenbergs spørsmål.
Når statsråden sier at det ikke finnes grunnlag
for andre beregninger enn dem som er i nasjonalbudsjettet, er det
med respekt å melde det rene tøv. Alle beregninger
som er gjort etter at statsbudsjettet ble lagt fram, har jo vist
andre ting. Ikke minst viser rapporten fra Norges Bank i dag at
både renteanslaget, kronekursanslaget, oljeprisanslaget,
investeringsanslaget og arbeidsledighetsanslaget i nasjonalbudsjettet
er feil. Og det er naturlig at det er feil, for statsbudsjettet
ble lagt fram den 5. oktober. Nå har vi kommet langt ut
i desember, og de kvalifiserte økonomiske miljøene
både i Norge og i utlandet påpeker at nasjonalbudsjettets
forutsetning er feil. Da er det ubegripelig for meg hvordan en
statsråd kan forsvare et dokument som alle vet er forgangent
og gått ut på dato. Og det spørsmålet
mange her har vært opptatt av, er følgende: Hvis
det er riktig som alle kvalifiserte miljø sier, at vi får økt
arbeidsledighet og større uro i norsk arbeidsmarked til
neste år, hvorfor kan ikke da Regjeringen allerede i januar/februar
komme til Stortinget og si at de har nye prognoser, og at tiltak
må settes i gang for å sørge for at arbeidsledigheten
ikke øker? Det er utfordringen til statsråden.
Presidenten: Ordet «tøv» er
ikke ansett som parlamentarisk uttrykk.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg har etter hvert begynt å få en
bestemt følelse av å ha svart på disse
spørsmålene nå, men det er ulik grad
av evne til å ta innover seg svaret, tydeligvis, så jeg
vil igjen understreke at i en veldig vanskelig situasjon, hvor det
hefter stor usikkerhet rundt konjunktursituasjonen, hvor det kommer
ulike meldinger – og det er ikke slik at det er entydige
meldinger med mange utropstegn, alle understreker at her er det
usikkerhet, og vi får også meldinger fra ulike
bransjer som forteller om veldig ulik utvikling – er det
en regjerings plikt å ha en høy beredskap rundt
dette, og det er selvsagt ingen prestisje knyttet til tall. Hvis
det er nødvendig og riktig å komme tilbake til
Stortinget med andre tall og tiltak, vil selvsagt Regjeringen gjøre
det. Men det er det ikke grunnlag for, slik situasjonen er pr. i
dag.
Presidenten: Jan Johnsen – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Johnsen (H): Vi har hørt at finansministeren i sin
tale mente at arbeidsledigheten ville gå ned, vi har hørt
at statsministeren har sagt at den ville gå opp, og næringsministeren
sier nå at han har ingen mening om denne saken. Derimot
mener han at det bør settes inn tiltak for bedriftene hvis
denne ledigheten skulle gå opp.
I forbindelse med at vi kunne få en
for løssluppen økonomi i Norge, gikk Regjeringen
ut med konjunkturavgiften – den kunne bedriftene vente
seg hvis det ble et for løssluppent løp. Mitt
spørsmål blir da: Hvilke enkelttiltak har Regjeringen
på lur som den kan sette i verk hvis det blir økt
arbeidsledighet, som alle forventer ut fra de signalene som er,
og kan vi få greie på det nå?
Statsråd Lars Sponheim: Det Regjeringen har gjort, er å skaffe
seg flertall for et stramt budsjett, som er det nødvendige
finanspolitiske grep for å kunne få ned renten
i 1999. Det er det viktigste bidraget vi kan komme med i dag, og
det er også det viktigste bidrag for å pynte på sluttresultatet,
eller lage mer robuste bedrifter om man vil, i 1999. Det er det
viktigste bidraget for å hindre arbeidsledighet. Så vil
Regjeringen vurdere fortløpende, som jeg har sagt noen
ganger, nødvendigheten av å komme tilbake til
Stortinget med andre grep. Og jeg verken kan eller ønsker å komme
med noen signaler om hva innholdet i det måtte være
i dag.
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål
er fra Dag Terje Andersen.
Dag Terje Andersen (A): Det er ingen uenighet om det siste som statsråd
Sponheim sa, at det viktigste bidraget for å hindre at
folk havner i arbeidsledighet, er å få ned rentenivået.
Dette er det referert til i dette hovedspørsmålet,
og man har tidligere vært inne på det, men det
som er noe uklart, er hva Regjeringen mener og tror om hvordan den
vil utvikle seg?
Nå sa Sponheim at Stortinget vedtok
budsjettet med det innstrammingsnivået som Stortinget mente
var riktig. Det vil da være interessant å høre
om Regjeringen mener at det innstrammingsnivået var riktig,
for det var lavere enn Regjeringen foreslo, men på den
annen side var det jo Regjeringen som foreslo at det skulle bli
lavere. Jeg spør med utgangspunkt i at Sponheim rett etter
at statsbudsjettet ble lagt fram, faktisk sa at hvis Regjeringen
får gjennomslag for dette budsjettet med den stramheten som
nå ligger der, kommer renten til å gå ned,
jeg tror det var 3 pst. som ble sagt, i løpet av våren.
Og når statsråd Sponheim…
Presidenten: Taletiden er omme.
Statsråd Lars Sponheim: Det er nå engang slik at stortingsflertallet
faktisk har vedtatt et budsjett med en innstramming på om
lag 8 milliarder kr. Regjeringspartiene var en del av det flertallet,
og det betyr selvsagt at det er det nivået som også Regjeringen
har vurdert som det riktige. Selvsagt er det slik.
Det er riktig at jeg i forbindelse med fremleggelsen
av nasjonalbudsjettet refererte til at ifølge prognoser
i nasjonalbudsjettet – og det ble referert i klamme hvordan
meglere vurderte det – vil et så stramt budsjett
skape grunnlag for en rentereduksjon i løpet av 1999 på den
størrelsesorden som er nevnt. Det er ikke tall som jeg
fant på eller lovte, men som faktisk viste til et punkt
i nasjonalbudsjettet hvor markedet allerede syntes å forskuttere
den type rentenedgang, hvis vi klarte å få til
et stramt nok budsjett. Et stramt nok budsjett har vi nå fått til,
og da er det viktig at vi tror på at dette vil virke utover i
1999, og jeg tror faktisk det er grunn til å gjøre
det.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til
helseministeren.
Representanten Alvheim var tidligere i spørretimen opptatt
av at mange eldre blir liggende på sykehus etter at de
er ferdigbehandlet. Jeg er også opptatt av at mange eldre
som har lidelser som er alvorlige, men som er enkle å gjøre
noe med, ikke kommer inn på sykehus i tide. Jeg tenker
spesielt på alle de som lider av grå stær,
som jo vil føre til blindhet dersom den ikke blir behandlet
innen rimelig tid. Nå viser det seg, til tross for at en
operasjon for grå stær bare tar et kvarters tid,
at det i mange fylker er en ventetid på bortimot halvannet år,
og det er over 16 000, og da særlig eldre, som
venter på å få utført den operasjonen.
Det har vært et utvalg i arbeid som
har foreslått å opprette egne poliklinikker ved
sykehusene, at man burde utnytte sykehusenes lokaler og utstyr på kveldstid
og kjøpe tjenester hos private for å bøte
på dette. Er helseministeren enig i at dette er gode tiltak?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Ja, helseministeren er enig i at det absolutt
er behov for at sykehuseierne, fylkeskommunene, fokuserer på hvordan
de kan få ned de uakseptabelt lange ventetidene når
det gjelder grå stær-operasjoner. De tiltakene
som representanten Høegh refererte til, er det mulig for
fylkeskommunene og sykehuseieren å benytte seg av, hvis
de ønsker det. Det er jeg faktisk enig i.
Annelise Høegh (H): Her er vi ved et annet grunnproblem i norsk
helsevesen, og det er at helseministeren bare sier ja og sender
ballen over til fylkeskommunene.
Nå er ikke dette et nytt problem,
og tiltakene er heller ikke nye og revolusjonerende, men det viser
seg altså at det blir ikke gjort. Da er spørsmålet
om ikke helseministeren føler et ansvar for å gjøre
noe mer aktivt enn bare å spille ballen over til fylkeskommunene
for å få i gang dette arbeidet.
Våre sykehus er etter hvert blitt
store og kompliserte enheter. Det er mye øyeblikkelig hjelp,
det er møter og administrasjon som tar bort tiden fra pasientrettet
behandling. Er helseministeren villig til å vurdere om
det kan være fornuftig å tenke seg en arbeidsdeling
mellom de offentlige sykehusene og offentlige eller private klinikker
utenfor sykehusene, som kunne ta unna køene på slike
egentlig enkle områder, men som får alvorlige
konsekvenser for dem som venter, f.eks. på grå stær-operasjoner?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg aksepterer ikke kritikken som gikk på at
denne helseministeren kun henviser til fylkeskommunene når
problemer i helsevesenet bringes på bane. Regjeringen har
et aktivt forhold til de utfordringer vi står overfor nettopp
innenfor det området som representanten Høegh
nå nevner, organiseringen av tjenestene, arbeidsdelingen
mellom de ulike virksomhetene, også arbeidsdelingen i forhold
til de private tjenester som vi har i spesialisthelsetjenesten.
Vi vil aktivt bruke de kanaler vi har for å bringe
fram bedre organisasjonsformer, et klarere skille mellom planlagt
virksomhet som dette er, og den akutte virksomhet, som ofte fortrenger
den planlagte virksomheten, og en bedre arbeidsdeling mellom enhetene.
Det blir tatt opp i bl.a. helseplanene.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Aud Blattmann (A): Mitt spørsmål går
til olje- og energiminister Arnstad.
Tinfos Jernverk A/S Øye Smelteverk
har vedtatt å utvide virksomheten og investere ytterligere
390 mill. kr i en ny smelteovn under forutsetning av tildeling
av kraft. Dessverre har ikke statsråden kunnet gi bedriften
noen positiv tilbakemelding på søknaden om kraft
innenfor det eksisterende industrikraftverkregimet, det såkalte
104. Dette er en ordning for tildeling av kraft til ny virksomhet
som Stortinget har vedtatt. Nå følger ikke Regjeringen
dette opp. Mitt spørsmål til statsråden
blir derfor: På hvilket formelt grunnlag har Regjeringen
valgt å avslutte behandlingen av søknader om krafttildeling
innenfor et regime Stortinget har vedtatt?
Statsråd Marit Arnstad: Spørsmålet kan tyde på at representanten
Blattmann mener at Regjeringen og statsråden har avgjort
Tinfos-saken i den forstand at vi har gitt et avslag. Det er ikke
riktig.
Søknaden om ny kraft til Tinfos Jernverk
A/S Øye Smelteverk er verken avslått eller innvilget.
Det som det er gitt uttrykk for fra min side, er at det ikke vil
være mulig å avgjøre saken før
jul, og at det heller ikke vil være mulig – det
er det ikke er det i noen sak – å gi noe forhåndstilsagn
om en støtte.
Dessuten har jeg gitt uttrykk for at normal
saksbehandlingstid for denne typen saker kunne tilsi at denne enkeltsaken
burde ses i sammenheng med framleggelsen av et nytt forslag til
industrikraftregime, og at det ville være naturlig at man
underla denne enkeltsaken behandling parallelt med det nye industrikraftregimet.
Aud Blattmann (A): Vi har i hele formiddag snakket om behovet
for investeringer, og her kunne man altså sikre 150 årsverk
i anleggsperioden for denne byggingen og i forbindelse med de nye
investeringene og 20 nye arbeidsplasser i distriktene. Allikevel
velger Regjeringen ikke å ta standpunkt til tildeling av
strøm.
Jeg må igjen understreke at den fullmakten
som Regjeringen har fått til å tildele kraft etter
104-regimet, fortsatt står ved lag. Og jeg stiller spørsmålet
igjen: På hvilket formelt grunnlag kan Regjeringen avslutte
behandlingen av søknaden om krafttildeling innenfor et
regime som Stortinget har vedtatt?
Statsråd Marit Arnstad: For å vise til mitt første svar:
Vi har ikke avsluttet behandlingen av denne saken. Jeg har gitt
uttrykk for, både overfor representanten Blattmann og offentlig,
at denne saken ikke kan avgjøres før jul, og at
det ikke for min del er mulig å gi noe forhåndstilsagn
om støtte før en har gått grundig inn
i saken på en sjølstendig måte, slik
departementet gjør i alle saker av denne type.
Dette er arbeidskrevende saker, som det viser
seg – hvis en ser på behandlingen fra 1994 og
fram til i dag – har tatt ganske lang tid. Vi vil sjølsagt
undergi denne saken den samme behandling som enhver annen søknad
og etter de retningslinjer som Stortinget har nedfelt i 104-regimet.
Men det tilsier også at saksbehandlingstiden kan komme
til å vare fram til et nytt industrikraftregime er framlagt.
Og mitt enkle svar så langt – for jeg ser sjølsagt at
dette er en sak av stor viktighet – er at den ikke er avslått,
men det er heller ikke mulig for meg å gi noe forhåndstilsagn
om støtte i denne saken.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Karin Andersen (SV): Jeg vil stille et spørsmål
til næringsministeren, og det er fordi det blir mer og
mer klart for meg at når det gjelder arbeidsledighet, har
Regjeringa og SV svært forskjellig politikk.
Statsråden har flere ganger i dag
sagt at det viktigste å gjøre nå i norsk økonomisk
politikk, er å stramme inn finanspolitikken og å trekke
ned aktiviteten i økonomien. På norsk betyr dette økt
ledighet.
I nasjonalbudsjettet, som statsråden
har vist til flere ganger i dag, står det:
«Et
hovedproblem i fastlandsøkonomien er det sterke presset
i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet er en nødvendig
forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten igjen skal
komme ned på samme nivå som hos våre
handelspartnere.»
I mine ører er dette et ønske
om økt ledighet. Og jeg oppfattet også at det
var Regjeringas ønske da den la innstramminga så høyt
som den gjorde, at ledigheten måtte øke. Kan statsråden
bekrefte at det er en riktig tolkning av dette sitatet?
Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen ønsker definitivt ingen økt
arbeidsledighet, men dette er en av de vanskelige balansegangene
i økonomisk styring, det å hindre inflasjon og å hindre økt
arbeidsledighet, og vi må kunne si at så langt
i denne regjeringens levetid har vi klart å balansere dette
veldig godt. Vi har i løpet av høsten sett de
laveste arbeidsledighetstall vi har hatt i Norge på 1990-tallet,
og vi klarer fortsatt å holde en lav inflasjon. Det er
det viktige.
Hvis inflasjonen skulle ta av, f.eks. ved at
vi ikke har et stramt nok finanspolitisk opplegg, ville også faren
for at arbeidsledigheten tar av, ganske fort være til stede.
Det er den vanskelige balansegangen, og den balansegangen har Regjeringen
fortsatt tenkt å klare. Det er bred tilslutning i Stortinget
nå til et stramt finanspolitisk opplegg. Det er vel bare
SV som legger seg tungt på utsiden av dette, som ikke mener
det er nødvendig med et stramt budsjett i denne usikre
situasjonen i konjunkturutviklingen.
Karin Andersen (SV): Jeg tror ikke SV er helt alene om det. Jeg
kan bl.a. vise til at da Statistisk sentralbyrå la fram
sine prognoser der de spår en ganske mye høyere ledighet
enn det Regjeringa gjør, sa de at de ikke trodde at noen
burde beklage seg over at Stortinget vannet ut innstrammingen til
Regjeringa, for uten at man hadde gjort det, hadde prognosene for
ledighet blitt høyere.
Jeg må igjen få stille statsråden
et elementært sosialøkonomisk spørsmål:
Er det ikke slik at når man strammer inn og demper ned
aktiviteten i økonomien, slik Regjeringa sier de vil, kan
man ikke være sikker på at renten kommer til å gå ned,
men man er aldeles sikker på at arbeidsledigheten kommer
til å øke?
Statsråd Lars Sponheim: Det avgjørende i en situasjon hvor
Stortinget og Regjeringen ønsker et stramt økonomisk
opplegg, er nettopp å dempe den samlede etterspørsel,
ta aktivitet ut av økonomien for å unngå prisstigning.
Det som kan føre til et langvarig høyt rentenivå i
Norge, er at vi får en inflasjon, og det er for å unngå en slik
utvikling at det er nødvendig å gå inn
i det neste året med et stramt budsjett.
Hvis det skulle vise seg, og det er også sagt
noen ganger før i dag, at konjunkturutviklingen utover
i året blir slik at det vil være rett å slippe
opp noe mer, slik som SV har sagt, ja så vil Regjeringen
fortløpende vurdere det. Men det er atskillig lettere – og
det er det viktig å understreke – å vedta
et stramt budsjett og så slippe opp i økonomien
hvis det blir nødvendig, enn å gjøre
det motsatte. Det tror jeg alle burde være enige om.
Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål,
fra Steinar Bastesen.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til olje- og
energiministeren.
Oljevernberedskapen har alltid vært
til bekymring for kystbefolkningen. Den 3. november skulle oljevernutstyret
på Norne-skipet testes etter at Statoil hadde søkt om å få demobilisere
fartøyet som skulle foreta sleping av oljelenser etter
pålegg fra Statens forurensningstilsyn. Jeg har stilt
spørsmål om dette tidligere i den ordinære spørretimen,
men mitt spørsmål nå går på om
det er slik at Statoil, som ministeren har ansvaret for, ikke sørger for
mer beredskap enn det de får pålegg om fra Statens forurensningstilsyn,
inklusive vurdering av slepekraft for oljelenser.
Statsråd Marit Arnstad: Det generelle spørsmålet som
går på oljevernberedskap og forholdet til Statens forurensningstilsyn,
er et spørsmål som vil bli besvart senere i dag,
og som ikke ligger inn under mitt departement, men under miljøvernministerens
departement. Generelt er det mulig for meg å si at Statoil,
som ethvert annet oljeselskap, skal forholde seg lojalt til alle
de retningslinjer og pålegg som blir gitt, enten det er
fra Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn eller andre myndighetsinstanser.
Dessuten har de et ansvar, som enhver aktør på norsk
sokkel, for å være trygge på at de oppfører
seg på en forsvarlig og fornuftig måte i sin daglige
virksomhet.
Steinar Bastesen (TF): Det vitner ikke om mye ansvar når
Statoil søker om å få fjerne slepefartøyet
som de har hatt stasjonert der, og erstatte det med en 22 fot Malo slepelettbåt.
På grunn av at de ikke har fått pålegg
om det fra Statens forurensningstilsyn, vurderer altså statsråden
og Statoil det slik at det er tilstrekkelig med en lettbåt
som søkker i godt vær!
Statsråd Marit Arnstad: Det er vanskelig for meg å gå inn
i den konkrete saken, fordi det er en sak som vurderes av et helt
annet myndighetsorgan enn det Olje- og energidepartementet rår
over og har ansvaret for. Derfor er det nesten umulig for meg å vurdere
om det er forsvarlig å sende søknaden eller ikke,
men det vil jo Statens forurensningstilsyn som myndighetsorgan kunne
vurdere på et forsvarlig vis.
Presidenten: Presidenten har en viss forståelse
for at statsråden ikke har detaljinnsikt i den saken.
Tiden for den muntlige spørretime
er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.