Presidenten: Etter ønske frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett som vedteke.

Grete Knudsen (A) (komiteens leder): Hele utdanningssamfunnet har de siste ti årene vært gjennom omfattende reformer, fra barnehage til universitet. Årsakene til utdanningsreformene er innlysende.

Reformene vi har gjennomført, har vært nødvendige både for å skape større likhet og for at Norge skal ligge i teten som kunnskapsnasjon. Det vil samtidig alltid være slik at viktige reformer fører til overgangsproblemer og utfordringer. Men skulle man vente til absolutt alle ideelle fordringer var oppfylt før man gjennomførte en reform, fikk vi neppe noen reformer.

Nå står nye ti år med vekt på utdanning på dagsordenen for Arbeiderpartiet, der vi skal legge til rette for nye og fremtidsrettede tiltak til beste for barn, unge og voksne i en globalisert og digitalisert hverdag. Det er ingen liten oppgave når vi samtidig tar med et ufravikelig krav om at i vårt etter hvert flerkulturelle samfunn skal enhetsskolen være en inkluderende skole, der barn blir tatt på alvor og selv er aktive medspillere gjennom egen medvirkning. For mens vi har på netthinnen de grusomme overgrep som foretas mot uskyldige i hjertet av Europa, synes det også i Norge å skje rensing på grunn av annerledeshet, sist i en vestnorsk småby. Vi burde da ha mot til å ta et oppgjør med vår egen måte å tenke på. Hva gjør at uttalelser og handlinger ikke blir stanset, at det ikke er bygd opp nok korrektiv i familien, i lokalsamfunnet og i storsamfunnet vårt?

Jeg mener skolelovene må gjennomgås med sikte på å bygge inn menneskerettighetsproblematikken fra de tidligste klassetrinn. Derfor er utdanningsministeren i en særstilling til å gjøre noe aktivt i tillegg til holdningskampanjer. Verdier og holdninger er krevende i en sterkt personavhengig organisasjon som skolen, der det alltid er fare for nedvurdering og krenkelser. Det er oppløftende at barn og unge selv setter arbeidet mot all form for diskriminering og rasisme øverst i sin prioritering. Barn og unge vil mobilisere og ta ansvar, og vi vet fra ulike undersøkelser at elevmedvirkning er den beste garanti for inkludering, og at mobbeproblemene bare kan løses ved å vri innsatsen i retning av et bedre nærmiljø der alle grupper deltar og er respektert. Så jeg regner med at statsråden vil komme tilbake til hvordan han vil følge opp bl.a. det initiativ som ble tatt av Sylvia Brustad i hennes tid når det gjelder «Vi bryr oss»-kampanjen. Vi tror at det nå er viktig å fokusere på ungdomstrinnet, og våre forslag vil dreie seg om større valgfrihet, mer tverrfaglighet, mer gruppearbeid og prosjektarbeid, og å forsere allerede eksisterende forsøk med karakterfrihet.

Da statssekretær Totland presenterte St. meld. nr. 28 for 1998-99 Mot rikare mål, mer enn antydet hun at likhetsidealet var ført for langt. Vårt svar er at det er det ikke. Utdanning er viktig for å bygge opp individets selvrespekt og få elevene til å føle seg innenfor i samfunnet. Men likhet er samtidig en komplisert målsetting. Den kan ikke nås alene gjennom organisatoriske og strukturelle reformer. Det må skje og arbeides for i det daglige arbeidet i skolen.

Vi har nå fått et utdanningssamfunn. Mye tyder på at fremtidens samfunn i enda sterkere grad blir et utdanningssamfunn. Arbeiderpartiet kan derfor ikke, som Kristelig Folkepartis partileder slo til lyd for på Kristelig Folkepartis landsmøte, gå inn for reformpause i skolen. Vårt samfunn kommer i tiden fremover ikke til å bli preget av stillstand, men av det motsatte. Utdanning spiller en stor rolle når det gjelder fordeling av ulike goder – større rolle med økende alder – og har mer tiltatt enn avtatt i betydning de senere år.

Vi må videre ta innover oss at når vi nå snakker om skolen, snakker vi faktisk om en 13-årig skole, der alle går – de fleste går der. Istedenfor å vektlegge alt som skal kontrolleres i skolen, må vi legge hovedvekten på selve læringsprosessen – lære å lære – og sikre at en skole der en går så lenge, også har et fleksibelt mønster. De 17 pst. av elevkullet i videregående skole som enten ikke bruker retten sin eller faller av underveis, viser at kravene til skoleløpet må løses opp.

Det er heldigvis ingen som er uenig i at skolehverdagen må knyttes nærmere til praksis, ved at lokale forhold, organisasjoner og bedrifter trekkes inn som en integrert del av det totale undervisningsopplegget som gjør skolen mer meningsfull. Statsråd Lilletun har understreket mange ganger at eksisterende skolelover åpner for en slik praktisk tilrettelagt opplæring. Derfor har han heller ikke foreslått noen endringer i det eksisterende lovverket. Men gratis er det jo ikke. Kan hende er det slik at læreplanene heller ikke trenger å være hjemlet i forskrift, men dette er statsrådens bord – han kan endre det om han ønsker det. Det vil hjelpe om en løser mer opp på læreplanenes forpliktende karakter, i og med at tilpasset opplæring er det bærende elementet.

Våre forslag er i tillegg: Mer generell forskningsbasert forsøksvirksomhet bør stimuleres i skolen, og ikke minst bør man nå gjennomgå matematikkundervisningens nåværende former, vurdere dem kritisk, sammen med at etterutdanningen for lærere må bedres.

Vi tror videre at tiden er inne, når vi ser hvor vanskelig det er å få skoleledere, til å legge bak oss troen på den store, sterke skoleleder, som primært i selve skolehverdagen skal representere arbeidsgiveren. Jeg tror det har skapt en umulig lederrolle i skolen, som snart ingen vil ha. Et mer kollektivt lederskap med fordeling av oppgavene bør utvikles.

Men skal enhetsskolen sikres, kan det lokale selvstyret ikke alltid være et overordnet mål. Øremerking av midler er i virkeligheten et fleksibelt og effektivt virkemiddel om man i den sentrale skolepolitikken har bestemt oppgaver som man ønsker å gjennomføre. Hvis ikke Regjeringen vil bruke øremerkede midler, som det kunne tyde på fra statsråd Enoksens side, må en i større grad fastlegge minimumsstandarder med klart definerte sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke følger opp i kommunene.

Innenfor høyere utdanning er det ikke slik at kapasiteten i landet vårt er for stor, slik det kan tyde på i Regjeringens melding om fremtidig dimensjonering av høyere utdanning. Beregninger som sier noe annet, er av den typen som regelmessig har slått feil. Utdanningssøkningen bør langt på vei styre kapasitetsutbyggingen. Opptakskriteriene til høyere utdanning må mykes opp, og ved etterutdanning bør formelle forhåndskrav til utdanning sløyfes – dette fordi vi allerede nå kan ane at fremtidens typiske student er deltidsstuderende. Vilkårene for deltidsstuderende ved institusjonene må også bedres. Voksenopplæringstilbudet ved utdanningsinstitusjonene må utvides vesentlig og planlegges og organiseres på en systematisk måte. Det vil bl.a. kreve en tung innsats innen fjernundervisning, der vi utfordrer Regjeringen når det gjelder både høyhastighetsnett som et samfunnsansvar, infrastruktur ved oppkobling til aktuelle samarbeidspartnere, elektroniske klasserom og skolefjernsyn i en ny form. Dette gjør det mulig for den enkelte å få opplæringen sin lokalt hvor som helst i landet vårt, og det vil styrke oss i den stadig aggressive internasjonale konkurransen, spesielt innenfor høyere utdanning. For øvrig må også samarbeidskanalene mellom forskningsverdenen og det øvrige samfunnet bedres – det har vi også debattert i Stortinget tidligere.

Jeg har så langt ikke nevnt statsrådens utdanningspolitiske redegjørelse. Den var vag og uforpliktende, lite fremtidsrettet – som naturlig er når andre oppgaver har fått en høyere prioritet. Det eneste konkrete i redegjørelsen er at Regjeringen vurderer en overføring av forhandlingsansvaret for lærere til kommunene. Dette problematiserte ikke statsråden, og det var ingen konkret foranleding til at han tok det opp. Derfor må vi ta Regjeringen på alvor når han tar det initiativet. Tidligere i denne sal har Fremskrittspartiet og Høyre gått inn for en slik overføring, og det betyr at det da vil være flertall for en slik overføring

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Representanten Knudsen var inne på et meget viktig tema i sin tale som nettopp går på mobbing og alle de uheldige tingene vi har sett i forbindelse med mobbingen.

Jeg vil i den anledning spørre henne om hvordan hun ser på konfliktrådene som er etablert i veldig mange kommuner, hvor det er elevene selv som håndterer voksenrollen i konfliktsituasjonen, og hvor det faktisk skapes en elite blant elever i forhold til de andre elevene. Ser hun dette som heldig og problemløsende på sikt? Bør ikke skolens voksne lærere og andre være de første og beste til å håndtere den konfliktløsende voksenrolle, og ikke legge dette ansvaret over på det enkelte barn?

Så var hun inne på lokalt selvstyre, som vår statsråd veldig ofte havner på i litt kinkige spørsmål. Men jeg fikk ikke noen klarhet i hva hun ville ha i stedet, om det var et sentralstyrt skoleverk eller et brukerstyrt skoleverk etter sentralt fastsatte overordnede mål. Dette er viktige momenter for Fremskrittspartiet, og jeg ville ønske at hun klargjorde dette litt mer.

Grete Knudsen (A): Som det har gått frem av de høringene som har vært med ungdommer i mange deler av landet i det siste, og også av rapportene til Barneombudet og andre som jobber tett på barn, setter barn og unge arbeidet mot mobbing og rasisme veldig høyt. Undersøkelsene viser også at uten barn og unges egen medvirkning, vil man heller ikke kunne ta itu med de store utfordringene det er. Barn og unge må få holdninger integrert i sin egen væremåte.

De konfliktrådene jeg kjenner til, har vært positive ved at barn har gått inn og tatt ansvar, også for å løse sine egne problemer. Men samtidig tror jeg det er langt viktigere å ta barna på alvor i skolesituasjonen og gå gjennom alle skolelovene våre når det gjelder elevmedvirkning, for å se hvordan vi kan gjøre medvirkningen deres mer reell enn det den er i dag. De fleste av barna opplever at skolen kanskje fortsatt lever i steinalderen, og at elevene faktisk ikke blir tatt på alvor.

Når det gjelder desentralisering og hvor langt man kan gå i å la den enkelte skole og enkelte klasse styre selv, går det også noen grenser, hvis vi samtidig skal ha et likeverdig skoletilbud. Derfor må det skje noen opprydninger. Hvis man overfører mer til den enkelte skole, må man også ha minimumsstandarder fra sentralt hold.

Astri Wessel (KrF): Representanten Knudsen karakteriserte statsrådens redegjørelse som vag. Det er en karakteristikk som jeg som Kristelig Folkeparti-representant ikke deler.

Jeg synes det er veldig positivt at redegjørelsen gjennomsyres av et ønske fra Regjeringen om å skape dialog, samarbeid og medvirkning på den lokale arena. Det står gjentatt flere ganger at Regjeringen ønsker dialog, både med skoleeier og med de ansatte. Den ønsker å drøfte sentral regulering kontra lokal styringsrett. Den ønsker å myke opp nasjonalt regelverk, hvis det er gode grunner for det.

I redegjørelsen siteres det bl.a. fra en kronikk i Aftenposten, der læreren Lasse Trædal karakteriserer dagens lærer slik:

«Vi gløymer – eller vågar ikkje tru på – våre eigne erfaringar.»

Og statsråden spør:

«Tru om vi ikkje har undervurdert dialogen med kvardagslæraren i reformiveren tidlegare på 1990-talet?»

Først på 1990-talet arbeidet jeg i skoleadministrasjonen i en kommune, og mange av oss opplevde nettopp det at våre erfaringer ikke ble tatt på alvor. Derfor er jeg glad – svært glad – for at Regjeringen så sterkt understreker vilje til dialog og lokalt handlingsrom og kreativitet. Det vil gi mange lærere ny tro på egne muligheter, og åpner for villighet til å prøve nye læringsmetoder og andre organiseringsmåter, f.eks. å vektlegge entreprenørskap og andre metoder der motivasjon for livslang læring blir vektlagt.

Vi ønsker ingen reformpause lokalt (presidenten klubbar), og jeg vil spørre representanten Knudsen om hun er enig i denne dreiningen, denne flyttingen av fokus (presidenten klubbar) fra sentrale til lokale arenaer, og om partiet hennes vil være med å oppmuntre til større lokalt mangfold.

Presidenten: Presidenten vil be om respekt for taletida, som i replikkordskiftet er på 2 minutt.

Grete Knudsen (A): Svaret på det spørsmålet er ja. Vi vil i aller høyeste grad være med på å legge til rette for mer lokalt tilpassede opplæringsmetoder, prosjektarbeid, gruppearbeid osv. Det hjemler skolelovene for i dag. Statsråden har ikke på noe tidspunkt foreslått at det eksisterende lovverk skal legges om. Det vi kommer med for å imøtekomme statsråden, er anbefalinger om hva han faktisk selv kan gjøre, nemlig å gjøre læreplanene mer fleksible. En del av det som er nedfelt i forskrifter i dag – som er statsrådens eget bord – kan han, når han får slike meldinger, gjøre noe med.

Det vi mener når vi sier at redegjørelsen er uforpliktende, er at alle de gode ønskene som statsråden her kommer med, også koster penger. Han kan ikke regne med at lærerne pr. i dag bare skal få seg pålagt flere og flere oppgaver, og forvente at alt dette skal skje innenfor de eksisterende økonomiske rammene. Det er på dette området det blir vanskelig for statsråden, i og med at Regjeringen har vektlagt helt andre og individuelle overføringer istedenfor å satse på en utvikling av fellesskapsskolen – som heller ikke er gratis.

Inge Lønning (H): Jeg lyttet med interesse til den første delen av representanten Knudsens innlegg om skolens holdningsskapende funksjon, og har ingen problemer med å slutte meg til det hun sa i den sammenheng. Jeg savnet egentlig bare ett moment, nemlig foreldrenes rolle i det bildet, behovet for å finne veier til å styrke samarbeidet mellom foreldre, elever og skolene.

Likhet er en komplisert målsetting, sa representanten Knudsen. Det er jeg grunnleggende uenig i. Likhet er den enkleste av alle tenkelige målsettinger. Men det er en ganske problematisk målsetting, særlig hvis man skulle lykkes i å realisere den. De problemene vi sliter med i dagens norske utdanningssystem, henger vel sammen med en ganske langvarig overdose av tro nettopp på at likhet er en velsignelsesrik målsetting. I de fleste tilfeller er det ikke det. Mange av de problemer vi i dag ser, både i ungdomsskolen og i videregående opplæring, og som vi kommer tilbake til i forbindelse med evalueringen av Reform 94, henger nettopp sammen med troen på at man gjennom et sentraldirigert system kan skape likhet.

Jeg oppfatter statsrådens redegjørelse slik at han mener tiden er inne til å justere de utdanningspolitiske målsettingene nettopp i retning av mangfold – vesentlig større mangfold. Jeg opplever at Arbeiderpartiet, slik det ble målbåret av representanten Knudsen, har litt problemer med å finne ut hvordan man vil plassere seg i forhold til en slik målsetting. Derfor vil jeg interpellere litt nærmere om troen på minstestandarder, fordi det etter mitt skjønn nettopp er å forsøke den samme medisinen som hittil har vært brukt, med dårlig hell.

Grete Knudsen (A): Jeg vil, på samme måte som representanten Lønning, understreke hvor viktig foreldrene er i skolen, og hvor viktig det er å legge til rette for å øke deres medvirkning i de organene man har etablert for dette, og selvfølgelig å bedre den enkelte forelders mulighet til dialog med skolen for sitt barn.

Kritikken av Arbeiderpartiets skole- og utdanningspolitikk fra Høyre har alltid vært den samme. Ofte har den også vært veldig hårreisende i sin forenkling av svært kompliserte forhold. Det at vi hele tiden har arbeidet med likhetsstrevet, er ikke noe argument for å gi det opp. Det gjelder også det å arbeide for at det skal være mindre sosiale skiller – det at alle, uavhengig av bakgrunn, skal få den samme muligheten. Vi snakker ikke om at alle skal bli like, men om at de skal få den samme mulighet. Ulikhet skal også respekteres. Men da må man samtidig ha noen overordnede mål. Det som er den store utfordringen for statsråden, når han nå snakker varmt for at den enkelte skole skal få mer selvstyre, er at han skal ivareta enhetsskolen og likeverdigheten. Da blir spørsmålet til statsråden: Hvordan skal han klare det? Vi tror at f.eks. øremerkede midler på en del områder har tjent hensikten.

Presidenten: Replikkordskiftet omme.

Ursula Evje (Frp): «Vi har mykje å vere glade for i norsk utdanning!», sa statsråden optimistisk i sin utdanningspolitiske redegjørelse. Det er godt at Lilletun er en uforbederlig optimist. Det kan trenges, når vi vet at svært mange barn og unge slett ikke har det så bra i den norske utdanningshverdagen.

Barn mobbes av medelever og av lærere, foreldre får ikke lov til å ivareta sine barns behov for trygghet og forutsigbarhet. Dette er å tilsidesette foreldreansvaret i forhold til egne barn. OECD-rapporter slo allerede for ti år siden fast at den norske skole ikke er så framifrå og god at vi bør forvente å være i nærheten av et internasjonalt elitesjikt – noe som synes å være en målsetting for Regjeringen.

Men én ting i innledningen har han utvilsomt rett i – utdanningspolitikken kan ikke være statisk. Hvilken dynamisk utvikling som bør prege den, har vi ikke sett så mye til i de meldingene som har kommet hittil, da disse i stor grad har vært preget av evaluering av dagens situasjon – noe som er bra – og løsningsmodeller som har vært til dels uklare, og har pendlet fra SV på den ene side til ja, jeg vet ikke hva.

Statsråden sier han vil ha en solid grunnmur for å få til et solid kompetanseløft for voksne, dagens voksne antakeligvis. Men hva skal denne grunnmuren bestå av? Hvis han tenker på «einskapsskulen» som fundament, er jeg skeptisk til hvor vi ender. Han signaliserer nye paragrafer som hjemler anledning til utstrakt forsøks- og prosjektvirksomhet i skolen. Vil det si at statsråden ikke har klare målsettinger, eller ønsker han å bruke våre barn og dagens lærere i fullskalaforsøk, slik at han også her, som i kompetansereformen, kan utforme en politikk, en vei å gå, etter hvert? Dette vil Fremskrittspartiet advare mot, fordi han da etter vårt syn spiller en form for russisk rulett med barn og unges fremtid. De som er under utdanning i dag, danner grunnlaget for morgendagens velferd, og slik vil vi vel alle gjerne ha det.

Statsråden ønsker å styrke kvaliteten i og mellom alle ledd i utdanningssystemet. Han ønsker å fremme nyskaping og utvikling, mangfold og fleksibilitet, flytte mer av fokus fra sentrale styringsnivå til lokale handlingsfora. Han skal oppnå dette bl.a. ved å organisere

• fra lydighet til selvstendighet

• fra passivitet til aktivitet

• fra en faginndelt skolehverdag til helhet. – Det er verdt å spørre om mål og mening med ordet «helhet» i denne sammenheng.

• fra læring av enkeltstående fakta til forståelse for sammenheng og problemløsning – Forståelse for ting satt i sammenheng og derigjennom løse problemer var faktisk den læremetoden jeg som elev allerede i 1950-årene hadde, men det var kanskje spesielt gode lærere både på folkeskolen og i videregående skolen den gang. Jeg hadde trodd vi hadde beveget oss fremover.

• fra å bli ferdig utdannet til å ha endringsvilje og motivasjon for livslang læring – Jeg vil bemerke at mennesket er skapt nysgjerrig, grunnleggende nysgjerrig. Roboter derimot er programmert til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver.

Dersom mennesket via grunnskole og videregående opplæring har mistet denne medfødte, grunnleggende nysgjerrigheten i forhold til det ukjente, ja, da har skolen etter Fremskrittspartiets syn gjort et meget effektivt ideologisk arbeid i forhold til Guds skaperverk, mennesket.

• lokal handlefrihet, mangfold og fleksibilitet, og «å støtte og myndiggjøre skolekulturene og deltakerne der, slik at de selv kan drive frem endringer i en kontinuerlig utvikling»

Det siste er et sitat fra sosiolog Andy Hargreaves" bok. Dette, hr. statsråd, er et meget godt mål, men hvordan nå målet når det ikke finnes et fnugg av reell vilje til frislepp, verken når det gjelder lover, forskrifter eller læreplaner? Etter vårt syn er det ikke på langt nær nok å ha en ny forsøksparagraf som sier at dette kan gjøres hvis statsråden finner det formålstjenlig. Man kan aldri garantere at statsråder har de nødvendige forutsetninger til enhver tid til å vite hva som er formålstjenlig i et 10-50-årsperspektiv. Jeg kan ikke for min bare vilje glemme begrunnelsen for avslaget på å drive grendeskoler på Osterøy. Der ble det sagt at søknaden basert på lokalpedagogikk og bruk av nærmiljøet var meget bra, men det kunne vært en offentlig skole, og derfor ble ikke søknaden godkjent. Her ble noe glemt ved avslaget, og jeg lurer på om statsråden vet hva jeg tenker på. Det som ble glemt, var det faktum at søknaden ble sendt nettopp fordi det offentlige ikke ønsket å drive denne formen for skole.

Det fører meg inn på et meget sentralt tema, nemlig brukerne av skolen. Foreldregruppen som brukere er en stor og mangfoldig gruppe, med alle tenkelige utdanninger bygd på yrkesfaglig kompetanse, høyere utdanning, ytterligere akademisert utdanning og kanskje viktigst av alt – realkompetanse, livslang læring kalles det gjerne her. Dette er voksne mennesker som for de flestes vedkommende har skikket seg bra. De står i dag stort sett på sidelinjen i utdanningspolitikken, men svært mange av dem ønsker å delta. De blir bare ikke tatt på alvor, fordi de ikke har formell pedagogisk kompetanse.

Fremskrittspartiet har merket seg at Undervisnings-Norge er i ferd med å bli utrolig fattig. I hvert fall påstås det det, både fra grunnskole, videregående opplæring, høyskoler og universitet og for ikke å snakke om forskningen.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om og tatt til orde for en endring i mange år. Endring og utvikling som synes å komme oss i møte, har skjedd og tidvis meget fort, men det er ikke nok. Det kan ikke være riktig at voksne kun skal ses på som produsenter av barn til det statsstyrte velferdssamfunnet, hvor kontantstøtte tildeles når barna er små, men når de blir to-tre år, skal andre, såkalt faglig kompetente personer, ha ansvaret for dem, fagpersoner som er ansatt av det offentlige med lav lønn, liten yrkesstatus og tilnærmet null tilbud om etter- og videreutdanning. Dette bildet er svært tydelig fra barnehagen til gjennom videregående skole. Forresten er denne typen fattigfornemhet også synlig innen høyere utdanning.

Når man da går over til St. meld. nr. 28 og snakker om likeverd, likeverdig opplæring for alle barn, kvalitetssikring av skolen, klare myndighets- og ansvarsforhold m.m., har jeg et spørsmål til statsråden: Likeverdig opplæring – betyr det det som står i Innst. O. nr. 70 for 1997-98:

«Det skal være en grunnleggende likhet i de ressurser som settes inn. Den enkelte elev skal få en tilpasset opplæring til alderstrinn og utviklingsnivå.»

Er dette bare ord, eller kan statsråden klargjøre for meg hva som ligger i disse formuleringene?

Vi har i henhold til statsråden et modernisert struktur- og rammeverk for fremtidens utdanningspolitikk. Men han sier selv at nå må vi lage et innhold som passer. Betyr dette at Stortinget har vedtatt et utdanningspolitisk kartverk, og at vi nå må forme landskapet slik at det passer best mulig for flest mulig?

Fremskrittspartiet vil ha en fri, fremtidsrettet kunnskapsskole. Kunnskap er et stort begrep. Et minimum må være at alle barn lærer å lese, skrive og regne med forståelse for problematikken og er løsningsorienterte. Språk, samfunnskunnskap, historie og geografi er tilsvarende viktig for vår skole.

IT er et selvfølgelig hjelpemiddel i skolen. IT er i seg selv en stor utfordring. I dag kan den enkelte skole eller den enkelte kommune selv definere maskinvare og programvare. Vi vil da fort komme i den situasjon at hjelpemiddelet IT er den faktoren som sikrer en stabil bosetting i distriktene ved at elevene ikke kan flytte, fordi systemene som benyttes, er så forskjellige at de virker ekskluderende. Dette kan vi ikke være med på.

I tillegg ønsker Fremskrittspartiet en skole dit foreldre trygt kan sende barn og ungdom uten at det skapes tvil om at deres fysiske og psykiske helse blir utsatt for overgrep, verken fra medelever, lærere eller samfunnet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Det var jo et interessant innlegg, selv om det ikke var helt enkelt å finne ut hva Fremskrittspartiet mener. Kanskje får vi litt flere svar nå i replikkordvekslinga.

Reform 94 gav alle 16 – 19-åringer rett til videregående opplæring. En av de viktigste utfordringene vi nå står overfor, er etter Arbeiderpartiets syn at ikke økonomiske hensyn skal begrense noen i å ta ut den retten.

I dag betaler elever – dvs. ofte foreldrene deres – for skolebøker og annet materiell. Det er utgifter som kan beløpe seg til store summer for mange familier. Arbeiderpartiet foreslo i statsbudsjettet å bevilge 50 mill. kr til oppstart, etablering, av en ordning med gratis skolebokutlån, men ble dessverre stående alene når det kom til stykket.

Så registrerer jeg at Fremskrittspartiets medlemmer i utdanningskomiteen nylig har lagt fram et forslag for Stortinget om å fjerne fastprisordninga for skolebøker. I god liberalistisk tradisjon lever Fremskrittspartiet i den trua at bare det blir litt mer konkurranse, vil alt bli så mye bedre.

Det uttalte formålet – billige skolebøker – er denne gangen edelt. Problemet er bare at forslaget også vil bety at forlag vil bli presset til kun å utgi bøker som selger godt. Det vil ikke bli mye plass til diktsamlinger eller til annen smal litteratur. Dermed blir vi et fattigere land. I tillegg vil Fremskrittspartiets forslag spesielt ramme bokhandlere i distriktene, som ikke har sjanse i konkurransen med store bokhandlere i de store byene.

Nå er ikke Fremskrittspartiet så opptatt av kunstens vilkår eller distriktspolitikk, uansett, men noe er vi da enige om: Elevenes og foreldrenes utgifter til skolebøker bør reduseres.

Jeg regner med at Fremskrittspartiet ikke får flertall for sitt forslag om å oppheve bokbransjeavtalen. Men sammen med Arbeiderpartiet kan Fremskrittspartiet likevel være med på å sikre billigere skolebøker gjennom å starte opptrappinga av en ordning med gratis skolebokutlån. Mitt spørsmål er: Kan Fremskrittspartiet vurdere å støtte Arbeiderpartiets forslag?

Ursula Evje (Frp): Jeg trodde at vårt Dokument nr. 8-forslag som går på bokbransjeavtalen og hvor vi kommer inn på skolebøker, skulle debatteres etter at vi hadde behandlet det i komiteen og de merknadene som hvert enkelt parti har, var fremmet, og ikke i denne sammenheng. Når representanten Konglevoll legger opp til det i sitt innlegg, er jeg ikke uten videre villig til å ta den diskusjonen nå.

Det jeg derimot synes er på sin plass, er noe hun selv tok opp i forhold til Reform 94, nemlig retten til videregående opplæring for 16 – 19-åringene og det faktum at den økonomiske dekningen av denne, dersom man har fylt 19 år, overhodet ikke er til stede, noe som Fremskrittspartiet ønsker å få en endring på. Man bør vurdere om de som tar videregående opplæring og er fylt 19 år, skal få rett til stipend på samme måten som 18-åringer som blir tatt opp ved universitet, får 19-åringsstudentens rettigheter automatisk.

Når det gjelder skolebokutlån og de første 50 mill. kr som ble bevilget, høres det tilforlatelig ut. Men hvis jeg i farten ikke husker helt feil, dreier det seg ikke om 50 mill. kr, men om 350 mill. kr – 400 mill. kr. Vi kunne jo ta for oss skolefritidsordningen og redusere bevilgningene til den til null for å finne disse pengene. Men det vil jo ikke Arbeiderpartiet, så det gjenstår å se hvor de ønsker å finne pengene.

Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet hører til stortingsflertallet som slår ring om enhetsskolen, enten vi nå sitter i posisjon eller i opposisjon. Vi hørte at Fremskrittspartiet er sterkt kritisk til enhetsskolen. Senterpartiet er opptatt av at barn og unge kan gå i samme skole og få sin tilpassede opplæring der. Dette er en stor utfordring. Likevel vil ikke vi tilbake til de gamle spesialskolene, med segregering etter evner. Representanten Evje sa i dag igjen at hun var i sterk tvil når det gjaldt enhetsskolen.

Etter Fremskrittspartiets finansieringsmodell skal pengene følge elevene, har vi hørt. Det skal være fritt skolevalg. I tillegg skal skoler rangeres etter resultatene som oppnås. Jeg spør da: Hva med de skolene som har forholdsvis mange funksjonshemmede eller elever med lærevansker? På den skolen jeg arbeidet ved i mange år, ville vi aldri nådd høyeste rangering, for tilbudene ved den skolen var slik at vi hadde særlig mange elever på spesielle vilkår.

Så skal jeg inn på et litt annet tema. Jeg hørte representanten Evje si i forhold til noe statsråden sa i sin utredning, at dette er å tilsidesette foreldreansvaret. Da var det jeg kom på hva det samme partiet sa i en merknad når det gjaldt morsmålsopplæringen. Der sa de at hvis barn ikke kunne norsk når de skulle begynne på skolen, skulle foreldrene ilegges bøter eller meldes til barnevernet. Hva slags harmoni er det mellom dette og det som representanten nettopp sa om ikke å tilsidesette foreldreansvaret?

Ursula Evje (Frp): Vår motvilje mot enhetsskolen – eller «einskapsskulen» som jeg liker å si og som jeg har lært av statsråden, idet enhetsskolen ofte kan minne om to helt identiske ting – skyldes ikke skolen som skole eller typen som type, men det har med innholdet å gjøre og den vissheten vi har fått over tid om at det ikke finnes reell politisk vilje til å bevilge de midlene som måtte være nødvendig for å gi alle barn det tilbudet de helt klart har behov for og har rett til i henhold til loven. Det er stort sett en struktur full av fine ord og vendinger og ikke noe annet.

Hva med de skolene som har mange barn på spesielle vilkår, og stykkprisfinansiering, spurte Tingelstad meg om. Jeg ser ikke helt problemet, for stykkprisfinansiering betyr ikke at man får f.eks. 30 000 kr uansett hvilket handikap man måtte ha. En stykkprisfinansiering kan være akkurat så differensiert som et flertall ønsker den skal være i forhold til brukerne. Så her har det kun med god vilje fra flertallet å gjøre, og ikke særlig mye annet.

Så drog hun opp dette forslaget som gikk på at når foreldrene ikke hadde oppfylt foreldreansvaret, når det faktisk kunne sies å være en mildere form for omsorgssvikt, da skulle de ha bøter. Jeg vil si til representanten Tingelstad at det går jo nettopp på både å styrke og straffe dersom foreldreansvaret ikke blir oppfylt.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Slipp fangene fri, det er vår! Denne visa gav meg en assosiasjon: Slipp lærerne fri, det er lov! Mange ganger har vi snakket varmt om at lærernes status må heves, og de fleste er enige om at lønn er et virkemiddel. Men her kan vi fokusere også på en annen farbar vei mot målet. Kristelig Folkeparti ønsker å peke på mulighetenes skole, der lærerne får bruke sin fantasi og sine ulike evner, spille på sine sterke sider og utfylle hverandre. I et slikt rom vil skolen kunne utvikle seg og forbedre seg. Ved å trekke fram forsøksparagraf og peke på den romslighet som tross alt ligger i dagens lovverk til å gi elever, lærere, skoler og kommuner mer innflytelse over egen skole, kan endringer skje nedenfra.

Reform 94 og Reform 97 er et greit grunnlag for et endret skolesystem og endrede undervisningsmetoder. Men den reelle forandringen vil skje når grasrota begynner å røre på seg. Og vi trenger en ny skole. Den vi har i dag, er ennå svært lik den som var da jeg gikk på skolen. Samfunnet endrer seg, og skolen må følge med. Vi har hatt en god skole som har egnet seg for sin tid. Nå er det på tide med mer synlige forandringer og å gi rom for kontinuerlig endring og utvikling. Da vil det bli lenge før vi trenger en ny reform styrt ovenfra. I dag er erfaringslæring og IKT viktige kjennetegn på en skole av vår tid.

Kristelig Folkeparti mener fortsatt at vi skal ha visse felles rammer og mål som storting og regjering har ansvar for, slik at kvalitet og likeverd kan prege alle skoler i Norge. Vi skal ha en skole der elevers og læreres ressurser utnyttes best mulig, en skole der det kan slites og læres, men vi skal også ha en skole der det er akseptabelt å være forskjellige og kunne blomstre i ulike farger.

Medbestemmelse og medvirkning for alle parter i skolesystemet blir mer og mer viktig. Med større pedagogisk og organisatorisk frihet i skolen vil den kunne endre seg nedenfra og innenfra og bli en levende og god skole preget av lærdom og trivsel. Men Kristelig Folkeparti er også smertelig klar over at enkelte elever og skoler sliter med mobbing og vold. Lærerne må få kunnskap som kan hjelpe dem til å oppdage, forhindre og forebygge, og ikke minst til å våge å stå fram som tydelige voksne. Elevene må lære seg fredelige måter å løse konflikter på, og arbeide kontinuerlig med det å være medmenneske og venn. Det er særlig viktig med tanke på det stadig mer flerkulturelle samfunn som vi lever i.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at elevene skal ha et godt faglig, fysisk og psykososialt læringsmiljø, og vi vil vurdere minstestandarder i skolen. Vi ønsker at rådgivningstjenesten skal styrkes, og Kristelig Folkeparti mener at det i tiden fremover skal satses spesielt på ungdomstrinnet. Dette trinnet ser ut til å ha kommet kortest i forhold til de endringene reformen legger opp til. Denne aldersgruppen er særlig viktig med tanke på valg av utdanning og yrke, og med tanke på å danne seg holdninger og skape en livsstil som kan gi gode liv til en selv og andre. Vi ser fram til at statsråden vil komme med en større utgreiing om ungdomstrinnet neste år.

Ellers venter vi på Berge-utvalgets arbeid med de utdanningstilbudene som ligger mellom videregående nivå og universitets- og høgskolenivå. Det er viktig at de kan få sin egenart og verdi, og gi reell kompetanse i forhold til et yrke og i forhold til videre høyere utdanning. Kristelig Folkeparti stiller spørsmål ved om høgskolereformen har svart til de forventninger en hadde da den ble innført. Storprisfordeler har ikke vist seg i tilstrekkelig grad, og den faglige styrkingen er også usikker. Kanskje er det her mer organisatoriske problemer enn ressursproblemer. Vi må bruke tid for å kvalitetssikre også den reformen, og se på om forenkling av rutiner og regelverk kan frigjøre ressurser.

Mastergradsforsøk hilser vi velkommen med tanke på bedre internasjonalisering. Å gi anledning til doktorgradsstudie ved tre høyskoler er positivt, det vil bare kunne høyne disse skolenes faglige miljø og status.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår 3 mill. kr til forsknings- og nyskapingsfond.

Undersøkelse blant studenter har vist en sløving med hensyn til tradisjonell etikk. Det er viktig med en gjennomgående fokusering på verdier fra skolestart av og til topps i utdanningssystemet vårt. Yrkesetikk og fokusering på allmenne etiske regler må være en viktig del også i høyere studier. Livskvalitet avhenger også av dette.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Petter Løvik (H): Med litt velvilje kan statsråden si utgreiing karakteriserast som interessant, interessant fordi statsråden legg veldig sterk vekt på å styrke kvalitet, styrke mangfald, styrke fleksibilitet og styrke den lokale friheita i skulen. Vi manglar likevel konkretisering av dette, men med litt konkretisering og med litt velvillig lesing kan dette vere eit skritt i retning av ein ny skulepolitikk som Høgre har etterlyst i veldig mange år. Kanskje er Kristeleg Folkeparti sin skulepolitikk i ferd med å bli ei avskygging av Høgre sin i staden for Arbeidarpartiet sin? Den som lever, får sjå – det er lov å håpe.

Men så er spørsmålet: Kva konkret skal kome ut av dette – kva konkret er det statsråden eigentleg vil, og i kva retning er det Kristeleg Folkeparti vil?

Arbeidarpartiet har ikkje – og det er det eg har undra meg mest over i dei snart to åra eg har sete på Stortinget – vore i stand til å få fram ein skulepolitikk med visjonar, ein skulepolitikk med retning og innhald. Det undrar meg. Men til Kristeleg Folkeparti: Det betyr at skal ein ha slike endringar som er skisserte her, må ein m.a. til Høgre for å få støtte. Då er mitt spørsmål – dersom dette er ei høgst nødvendig høgredreiing i skulepolitikken: Vil representanten Stråtveit gå inn for f.eks. at vi får vekk forskriftsfesting av metodedelen i L97, at vi kan få større sjølvstyre i den enkelte skulen i bruk av ressursar, at vi kan få ei friare lønnsdanning i norsk skule for å hindre den flukta vi i dag ser av flinke lærarar? Kan vi få ein skule der vi i sterkare grad dyrkar ulikskap innanfor ramma av likeverdige?

Anne Brit Stråtveit (KrF): En dreining til høyre – kanskje på noen områder. Vi har likt syn på en del ting som handler om frihet, om foreldrerett og slike ting. Skal vi få en god skole, snakker vi om en skole som er endringsdyktig, hvor en har mulighet for å kunne gjøre ting underveis, og der tror jeg vi kan spille på lag med Høyre.

Jeg fikk dessverre ikke helt med meg et konkret spørsmål som representanten stilte, så vi får ta det senere i dag, hvis jeg skal kunne svare på det.

Å dyrke ulikskap, var representanten inne på til slutt. Jeg er ikke redd for det. Poenget med likhet er likeverd. Og jeg tror ikke jeg har gjort noen større feil i skolen enn den måten å drive skole på som handler om å gjøre alle like, for det ser jeg på som en feil. Vi må la hvert individ, hver elev, få lov til å være seg selv og få lov til å bygge på de mulighetene de har.

Når det gjelder lønnsspørsmålet, forhandlingsrett osv., er det brakt opp i dagen av aviser og andre medier, og det vil vi nok kunne debattere videre framover.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Rolf Reikvam (SV): Her var det mange honnørord, og de kom jevnt og trutt gjennom hele innlegget: Status til lærerne må heves og en må vurdere å gjøre noe med lønnen. Da undrer det meg at de gangene Kristelig Folkeparti har hatt mulighet fra denne talerstol og i denne sal til å gi støtte til den type forslag, så har ikke Kristelig Folkeparti vært med på det, jf. en debatt vi hadde for knapt en måned siden.

Vi er i ferd med å skape mulighetens skole, vi skal spille på alle sider, grasrota skal begynne å røre på seg, og vi skal ha større frihet. Med de nye fagplanene har vi også fått større frihet, og det kan jeg kanskje være enig i. Innenfor grunnskolen hadde vi M 87, som også hadde fagplaner som gav en stor grad av frihet.

Kristelig Folkeparti vil også vurdere minstestandard. Det var veldig interessant, for det er også forslag SV ved flere anledninger har prøvd å trekke fram. Så jeg gleder meg veldig til, når våre konkrete forslag kommer på bordet, at Kristelig Folkeparti skal få mulighet til å stemme for.

Kristelig Folkeparti vil satse spesielt på ungdomstrinnet, ble det også sagt, dessuten skal rådgivningstjenesten styrkes.

Det var et kort sammendrag av innlegget.

I dag vil det komme to forslag i denne debatten fra SV. Det ene går på arbeidsmiljøbestemmelser for elever. Det andre går på øremerkede midler for å satse på ungdomsskoletrinnet. Etter dette innlegget og etter alle disse honnørordene er mitt spørsmål til representanten: Kan SV regne med Kristelig Folkepartis støtte til disse konkrete forslagene?

Anne Brit Stråtveit (KrF): Kristelig Folkeparti er selvsagt opptatt av at elevene på alle måter skal ha en god skole og et godt læringsmiljø.

Når det gjelder SVs forslag, håper jeg at de kan omgjøre forslag nr. 1 til oversendelsesforslag, fordi statsråden har vært inne på dette ved andre anledninger og sikkert kommer tilbake til det i dag. Kristelig Folkeparti synes at den intensjonen som ligger i det, er god.

Når det gjelder dette med lønn, tror jeg ikke jeg sa at vi skulle vurdere lønn, men at vi stort sett alle er enige om at lønn er et virkemiddel.

Jeg synes at det i en slik debatt må være lov å ha mål og visjoner uten at en akkurat sier at en skal komme med pengene i revidert budsjett eller i neste budsjett. Man må kunne sette seg mål og med det vise den retningen partiet ønsker å gå i.

Tomas Norvoll (A): Jeg registrerte at representanten Løvik i sin første replikk til representanten Stråtveit mente at Arbeiderpartiet var helt uten visjoner i skolepolitikken, og at han håpet at innlegget fra Stråtveit betydde at Regjeringen nå skulle lene seg mer på Høyre i den politikken. Vi får for norsk skole sin del håpe at det ikke er tilfellet, for der blir det utført mye traurig, gammeldags tenkning, som hører hjemme i første del av dette århundret.

Innlegget vi hørte fra representanten Stråtveit var en festtale. «Slipp lærerne fri», «en ny skole» og «kan endringer skje nedenfra», var det sagt. Det er festtale, og det er teori. Det vi derimot opplever når vi skal ta konkrete beslutninger om norsk skole, er virkeligheten, og da er Kristelig Folkeparti og Regjeringen på en ganske annen kanal enn den representanten Stråtveit i dag gjorde rede for. Sist gang vi behandlet budsjettet, opplevde vi at de kuttet 300 mill. kr til det offentlig skoleverket. Vi opplevde at de kuttet i utstyrsbevilgningene til den videregående skolen, at de kuttet i bevilgningen som skulle gå til utstyr for å følge opp Reform 97, og – ikke minst – at de kuttet i skolefritidsordningen med ca. 130 mill. kr.

Når det gjelder skolefritidsordningen, ser vi nå at tilbudet er blitt dårligere, og at det er færre som søker. Da vi innførte skolefritidsordningen, var det i sammenheng med Reform 97 og det at 6-åringene skulle inn i skolen. Vi så at det var håpløst at så små barn som 6-7-8-åringer skulle møte en låst dør når de kom hjem fra skolen, fordi arbeidstiden til foreldrene ikke stemmer overens med skoletiden til elevene.

Mener Kristelig Folkeparti, med det kuttet de har gjort og den raseringen i skolefritidsordningen de er i ferd med å gjøre, at det er riktig at så små barn skal komme hjem til en låst dør, og at så små barn er skikket til å være alene i tomme hus stor deler av dagen? Eller vil man være villig til å revurdere det kuttet man har gjort, når man nå skal behandle revidert budsjett?

Anne Brit Stråtveit (KrF): At Arbeiderpartiet karakteriserer mitt innlegg som teori, får stå for deres regning. At jeg har tro på endringer nedenfra og innenfra, og at det kan være vel så bra som endringer ovenfra, som Arbeiderpartiet ofte kommer med, det skal jeg stå for.

Når det gjelder skolefritidsordningen – SFO – i sammenheng med Reform 97, har jeg lyst til å si én setning: 6-åringsproblemer har vi selv skapt, ved å innføre skole for 6-åringer.

Nå synes ikke jeg at verden ser så mørk ut som Norvoll kanskje vil ha det til, selv om SFO ikke er slik at absolutt alle får plass der. At mange kommer hjem til låst dør, er jeg heller ikke så sikker på. Vi har fremdeles folk som er hjemme om formiddagen, og med den nye kontantstøtteordningen har vi sannsynligvis fått enda flere mødre og fedre som er hjemme og kan ta imot barna når de kommer fra skolen. Endringene etter det kuttet som ble gjort, er svært små, så jeg er ikke så forferdelig redd for dette som Arbeiderpartiet er.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): Jeg tillater meg først en ørliten bemerkning til den siste replikkveksling. Tatt i betraktning at vi skriver 1999, har jeg betydelig respekt for representanter som har en hukommelse som strekker seg helt tilbake til begynnelsen av dette århundret.

Man kan anlegge mange ulike perspektiver på ordet utdanningssamfunn. Man kan spørre seg om det i det ligger et ønske eller en konstatering. Det som imidlertid er helt sikkert, er at det norske samfunn gjennom de siste par tiår er grunnleggende endret. Kanskje er det lettest å få øye på endringen når det gjelder skole- og utdanningssystemets plass, hvis man anlegger et livsløpsperspektiv for dem som i dag vokser opp i Norge.

For få år siden hadde vi en levealder som lå rundt 70 år, og en skoleplikt for de fleste som utgjorde 7 år, dvs. 10 pst. av levetiden. I dag er det et økende antall som befinner seg i skole- og utdanningssystemet i opptil 20 år. Av en gjennomsnittslevealder på 80 år blir det en fjerdedel av levetiden. Hvis man også legger til at den faktiske pensjonsalder etter de siste statistiske opplysninger ligger på 59 år, får man et interessant livsløp: Den første fjerdedelen av livet tilbringer vi i skole- og utdanning, altså under forberedelse, og den siste fjerdedelen tilbringer vi i pensjonsalderen, som forhenværende. Bare halvdelen av livet er man i sosialt omløp, i det som kalles for arbeidslivet.

Man kunne si mye interessant om denne endring av livsløpet. Men det som står til debatt i dag, er utdanningsministerens redegjørelse for utdanningspolitikken og dens rolle. Det som helt klart gjør skole og utdanning stadig viktigere, er at i den første fjerdedelen av livet legges grunnlaget for resten av livsløpet. Det er der holdningene formes, det er der kunnskaper og ferdigheter skal innlæres, og det er der man skal bli, som det het i en tidligere skolelov, gagns menneske.

Jeg la merke til i statsrådens redegjørelse at han la vekt på fire grunnleggende målsettinger for Regjeringens videre utdanningspolitikk. De lyder:

• å styrkje kvaliteten i og mellom alle ledd i utdanningssystemet

• å fremje nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfald og fleksibilitet

• å flytte meir av fokus frå sentrale styringsnivå til lokale handlingsrom

• å styrkje og konkretisere verdiperspektivet i opplæringa»

Alle disse målsettingene kan jeg uten noe forbehold slutte meg til. Og jeg deler representanten Løviks vurdering i et tidligere replikkordskifte av at dette innebærer en betydelig tilnærming fra Regjeringens side til det som har vært Høyres hovedmålsettinger i utdanningspolitikken i lang tid.

Særlig synes jeg det er interessant at statsråden som første punkt formulerer det mål å styrke kvaliteten i og mellom alle ledd i utdanningssystemet. Jeg tolker det dit hen at statsråden er opptatt av at den fjerdedelen av livet som barn og unge investerer i dagens skole- og utdanningssystem, skal gi den best mulige uttelling i form av læring, kunnskaper, ferdigheter og holdninger.

Når han bruker formuleringen «i og mellom alle ledd», oppfatter jeg det også slik at det signaliserer en forsterket interesse for sammenhengen i utdanningssystemet, en forsterket interesse for å sikre at det virkelig skal være en progresjon som gjør at de som begynner på skolen i 6-årsalderen, eller for den saks skyld i barnehage flere år tidligere, og som går ut kanskje en gang i midten av 20-årene, virkelig har opplevd at de hele veien har lært noe nytt, at de hele veien har tilegnet seg nye ferdigheter, nye kunnskaper.

Jeg ser med interesse i møte statsrådens videre oppfølging av denne målsetting, for så vidt som det i redegjørelsen i liten grad er gitt konkrete, operasjonelle anvisninger på hvorledes denne kvalitetssikring skal foregå. Nå sier statsråden riktignok følgende i det avsnittet som handler om høyere utdanning:

«Det kan vere ein farbar veg å erstatte noko av rammeplanstyringa med skjerpa kvalitetssikring.»

Det er jeg også hundre prosent enig i. Men jeg vil mene at den formuleringen med fordel kunne utvides til å gjelde alle nivåer i skolesystemet. For like fra start i barneskolen og til topps tror jeg den riktige veien, hvis man vil styrke kvaliteten, må være akkurat det, å demontere forskrift og rammeplanstyring så langt som mulig og i stedet satse på å finne kvalitetssikringsmetoder som kan sikre at barn og unge får et likeverdig læringsutbytte uavhengig av hvor i landet de vokser opp.

Så til punkt 2 – «å fremje nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfald og fleksibilitet»: Ja visst, det er et virkelig fundamentalt behov i dagens norske skolesystem for akkurat det. Nærhetsprinsippet, det at ingen avgjørelse skal flyttes høyere opp enn det som er nødvendig av hensyn til avgjørelsens innhold, trenger å bringes inn, kanskje mer i skolen enn noe annet sted i dagens norske offentlige system. Jeg er helt enig med statsråden i at her ligger det et uforløst potensial av menneskelig innsats i den norske skolen, og at det haster med å få forløst dette potensialet.

Punkt 3 – «å flytte meir av fokus frå sentrale styringsnivå til lokale handlingsrom»: Det er vel egentlig bare en annen måte å si det samme på – riktignok kan jeg styre min begeistring for den overhåndtagende bruk av fotografspråk – «fokus» er et av de mest misbrukte ord i dagens norske språk – men jeg er også her hundre prosent enig i at det trengs å flytte ansvar og makt fra de sentrale nivåer og så langt ned i retning av det enkelte klasserom som mulig.

La meg også bemerke at når uttrykket «lokale handlingsrom» forekommer i skolepolitikken, vil jeg gjerne tolke det som klasserommet, for det er det som er det virkelige lokale handlingsrom i skolens hverdag, og det er der man må satse på tillit til den enkelte lærers pedagogiske dyktighet, ansvarsfølelse og evne til å finne de riktige utfordringene til de elevene som lærerne har ansvar for.

Konkret nevner statsråden at forhandlingsansvaret skal vurderes flyttet fra det statlige til det kommunale nivå. Det er også et signal som jeg hilser med glede, for dette har Høyre argumentert for i lang tid. Jeg tror at det å flytte forhandlingsansvaret ned, vil kunne gi større differensiering, og det vil kunne gi mer dynamikk inn i lønnsdannelsen for lærerne.

Så til det siste punktet – «å styrkje og konkretisere verdiperspektivet i opplæringa»: Også på det punkt er jeg grunnleggende enig i målsettingen. Men på dette punkt må jeg få anmelde en liten reservasjon. Statsråden omtaler denne målsetting på universitets- og høyskolenivået på følgende måte:

«Etter initiativ frå Stortinget vil eg ved hjelp av Noregsnettrådet vurdere korleis etikkundervisninga kan styrkjast på universitets- og høgskulenivå, og kva tiltak som kan vere med på sikre ein høg etisk standard innanfor nærings- og finansmiljøa.»

At det siste kan være en god målsetting, er jeg enig i. Men at det hører hjemme akkurat her, stiller jeg meg litt undrende til. Det jeg stiller meg enda mer undrende til, er at statsråden ønsker å koble inn Norgesnettrådet i denne sammenhengen, for er det noe man ikke behøver Norgesnettrådet til, så må det være dette. Dette er den enkelte utdanningsinstitusjons soleklare ansvar, og hvis man skulle adressere det via noe nasjonalt råd, måtte det være Høyskolerådet og Universitetsrådet, og ikke Norgesnettrådet. Norgesnettrådets oppgave er å fordele arbeidsoppgaver mellom de ulike instansene, og dette dreier seg jo ikke om arbeidsdeling. Dette dreier seg om å stimulere de enkelte utdanningsinstitusjonene til selv å ta det fulle og hele ansvar for kvaliteten i sin undervisning på dette punkt.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er nå omme. Presidenten vil foreslå at replikkordskiftet etter foregående taler gjennomføres før formiddagens møte heves – og anser det for bifalt.

Det blir da replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg trur me fort kan bli einige om at dersom folk skal støtte opp om ein felles offentleg skule og finne den attraktiv, må den vere både god, trygg og kvalitetsbevisst. Det inneber at me må akseptere ein fleirkulturell skule, ein skule der alle skal møtast, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. Lat meg seie det slik at dette på mange måtar er det norske særtrekket. Dette må me verne om og vidareutvikle. Eg er usikker på representanten Lønnings og Høgres politikk på dette området, altså det området som han snakka om var den første kvarte delen av livsløpet.

Derimot er eg einig med Lønning når han hevdar at skulen må opne for mangfald. Likskap, likestilling, openheit og forståing må gå hand i hand. Derfor er det etter Arbeidarpartiet si meining viktig å prioritere dei offentlege utdanningstiltaka framfor private og individuelle ordningar, slik Høgre ofte gjer. Eg saknar ofte Høgres perspektiv i utdanningspolitikken – eller er det i det heile perspektiv i utdanningspolitikken? Eg føler ofte at det er dei enkle og konservative svara som gjentek seg gong på gong.

Slik eg opplever Inge Lønnings parti, er det eit parti som er imot alle nye reformer. Det einaste bidraget me har sett i det siste, er faktisk innføring av reklamefinansierte skulebøker, som var veldig aktuelt i forkant av landsmøtet til Høgre. Etter landsmøtet er det blitt meir stille omkring det, og eg kunne tenke meg å spørje representanten Lønning korleis den saka står nå.

Inge Lønning (H): Representanten Oppebøen Hansen la opp til et betydelig tilløp, men hoppet ble jo relativt beskjedent, da. Jeg må med respekt å melde si at det spørsmålet Oppebøen Hansen endte opp med, vurderer jeg selv som like perifert som han selv. Og hvorfor man da skal bruke tid på det i en utdanningspolitisk debatt, har jeg litt vanskelig for å skjønne.

Derimot vil jeg gjerne ta utfordringen til Oppebøen Hansen av mer generell art. Det er klart det er riktig at det er en prinsipiell forskjell i holdningen til private skoletilbud mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Men forskjellen er vel først og fremst den at Høyre har en prinsipiell holdning til dette som samsvarer med den privatskoleloven vi har i Norge i dag, som gjør dette til en rettighet dersom bestemte forutsetninger er innfridd. Arbeiderpartiet har i sin holdning til dette vaklet frem og tilbake, men det har vært en gjennomgående motvilje mot private skoler, uten at det har vært klart hvorledes denne motviljen er begrunnet. Men jeg må få minne representanten Oppebøen Hansen om at Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag i fjor foreslo å gå til ganske dramatiske kutt på bevilgningen til private skoler, vel vitende om at dette ville være i strid med privatskoleloven, og uten å gå veien om et lovendringsforslag. Og det er i hvert fall en form for politikk som er lite troverdig, simpelthen fordi det ikke er noe samsvar mellom de forslagene man fremmer, og ens egen vilje til å ta konsekvensen av forslagene.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Høyre ønsker seg verdens beste skole. Jeg kjenner ikke noen som ikke gjør det. Når Høyre skal karakterisere skolen, bruker de ord som oppvekstsenter med kunnskapsvegring. Jeg kjenner det ikke igjen etter å ha vært i skolen i 20 år. Jeg synes at de fleste fag har et mye høyere nivå nå enn de hadde hvis en kikker bakover.

Er Høyre enig i at vi i dagens moderne og kompliserte samfunn trenger et utvidet kunnskapsbegrep? Og hva vil Høyre legge i et utvidet kunnskapsbegrep?

Høyre er også så opptatt av å sammenlikne skolenes faglige nivå og rangere skoler seg imellom. Jeg lurer på om partiet har sett på de negative sidene dette kan medføre. Og hvilke negative sider har Høyre vurdert som mindre viktige i forhold til det en mener å få ut av en slik rangering?

Inge Lønning (H): Jeg vet ikke riktig hvilken kilde det var representanten Stråtveit viste til med de formuleringene hun brukte. Men la meg presisere Høyres syn dit hen at vi ønsker den samme innfallsvinkel som statsråden ønsket i sin redegjørelse, nemlig spørsmålet: Hvordan kan man få det optimale utbytte av alle de år som barn og unge tilbringer i skolesystemet i dag?

Utvidet kunnskapsbegrep er primært retorikk. Utvidet i forhold til hva?

Selvfølgelig er kunnskap et sammensatt og mangfoldig begrep, og Høyre har alltid vært opptatt av at kunnskap er noe langt mer enn det å holde styr på informasjon, det å kunne utenat enkelte brokker av facts. Kunnskap har med evnen til å sette enkeltfaktorene inn i en sammenheng å gjøre, det har med forståelse å gjøre, og det har så menn også med holdninger å gjøre. I så måte tror jeg ikke at det skulle behøve å være den ringeste uenighet mellom Kristelig Folkeparti og Høyre når det gjelder forståelse av hva som er skolens kunnskapsmålsetting.

Jeg tror – som også representanten Løvik har vært inne på tidligere i dette ordskiftet – at statsrådens utdanningspolitiske redegjørelse faktisk ligger så nøyaktig i det leiet som Høyre har ligget i ganske lang tid når det gjelder synet på norsk skole og de utfordringene norsk skole står i, at det egentlig ikke finnes noen grunn til at Kristelig Folkeparti og Høyre skulle være uenige om dette.

Rolf Reikvam (SV): Disse debattene har en tendens til å bli litt rituelle, og jeg forstår at Inge Lønning med hans bakgrunn har behov for rituelle debatter.

Det er vel tredje eller fjerde gangen vi nå har fått servert dette med en fjerdedel og halvparten av en fjerdedel. Det er greit nok, og det er viktig nok å ha det i bakhodet. Men jeg tror at i det framtidssamfunnet som vi går inn i, vil nok utdanningsperioden – selv om den vil bli avløst – strekke seg over en lengre del enn en fjerdedel av livet. Og egentlig lærer vi vel stort sett hele livet.

Men det var ikke det som var utgangspunktet for spørsmålet mitt. Av og til når jeg hører på Inge Lønning, lurer jeg på om han kjenner læreplanverket og de læreplanene som vi har for norsk skole. Han snakket om en sammenheng i utdanningsløpet. Det er jo det vi etter hvert har fått til – nå snakker jeg om grunnskole og videregående skole. Vi har fått en felles læreplan som omfatter både grunnskolen og den videregående skole, og vi har fått læreplaner som bygger på hverandre, slik at det skal være en progresjon fra første klasse til en er ferdig med videregående skole. Dermed har vi sammenhengen. Men jeg er litt usikker på hvilket syn Inge Lønning har på disse læreplanene.

Da vil jeg tilbake igjen til dette med kunnskapssynet, som også Kristelig Folkeparti var inne på. Nå forutsetter jeg at Inge Lønning kjenner læreplanene, og da er mitt spørsmål til ham: Er han enig i det kunnskapssyn som kommer til uttrykk i disse læreplanene for grunnskolen til og med den videregående skole – et kunnskapssyn som bygger både på de tradisjonelle kunnskapsbegreper og i tillegg har lagt inn det som går på elevdeltakelse, et sterkere elevengasjement i læringsprosessen osv.?

Så helt konkret – og jeg håper Inge Lønning kan svare ja eller nei på dette: Er han og Høyre i stor grad enig i det kunnskapssyn som ligger i læreplanen for grunnskolen og den videregående skole?

Inge Lønning (H): Jeg konstaterer at det må være flere enn jeg som har sans for rituelle debatter.

Jeg kan bekrefte overfor representanten Reikvam at jeg kjenner læreplanen, og at jeg ikke har noen problemer med det som er sagt av generell art om målsettinger i læreplanen.

Derimot har jeg den prinsipielle holdning at terrenget som regel er mer verdt å interessere seg for enn kartet. Og det som er problemet i dagens norske skole – det sier jo statsråden også uttrykkelig i sin utdanningspolitiske redegjørelse – er ikke kartskissene, for kartskisser har vi mer enn nok av. Det som er problemet, er at avstanden mellom kartskissene og terrenget er blitt foruroligende stor, og at det derfor er grunn til å forsøke å gjøre noe med terrenget. Det er derfor det er på tide med et gjennomgående budskap om større frihet, større mangfold, større mulighet for å organisere og differensiere undervisningen, slik at man virkelig kan komme i nærheten av målsettingen om tilpasset undervisning.

Jeg er fullkomment enig i målet om tilpasset undervisning, og det er ingenting vi har vært mer opptatt av fra Høyres side i skolepolitikken. Men vi vet alle sammen at det er en betydelig avstand mellom denne målsetting og realiteten i dagens norske skole. Det er der den virkelige utfordring ligger: Hvorledes bringer man alle de fine målsettingene ned i skolens hverdag, og hvorledes gir man den enkelte lærer i den enkelte klassesituasjon muligheten for å realisere dette mål? Det er på dette punkt jeg har følelsen av at statsråden har sett lyset. Det så han ikke like klart så lenge han var komiteformann i forrige periode, men nå har han sett det, og det er godt, mens det er en del andre i denne salen som ennå har til gode å se det.

Presidenten: Med inspirasjon fra de to foregående talere vil presidenten nå foreta den rituelle handling å avslutte formiddagens møte.

Kveldens møte vil bli satt kl. 18.
Behandlingen av sak nr. 4 fortsatte på kveldsmøtet.