Rita Tveiten (A): «Ei gransking som vart presentert
i Skolefokus nr. 4 1999, syner at haldningane til nynorsk mellom
elevane heng saman med kvaliteten på opplæringa.
Elevar frå fleire kantar av landet har kravd betring av norskopplæringa
utan at det førebels har gjeve resultat. Det vert også peika
på at forskingsinnsatsen på dette feltet er svært
låg.
Har statsråden tenkt å gjera
noko som helst for å styrkja nynorsken i skulen?»
Statsråd Jon Lilletun: Artikkelen i Skolefokus som representanten
Tveiten viser til, er basert på eit omfattande forskingsarbeid
i samband med forsøksordninga med fellesspråklege
lærebøker i samfunnslære. Forskinga har både
ei samfunnsvitskapleg og ei språkvitskapleg tilnærming.
At forskingsinnsatsen på dette feltet er låg,
er eg difor ikkje samd i.
Konklusjonar i rapportane viser m.a. at bokmålselevane
ikkje har god nok kjennskap til den norske språksituasjonen
og forholdet mellom dei to skriftspråka. Det går òg
fram at lærarar med ei positiv haldning til ordninga med
fellesspråklege lærebøker i større
grad har elevar som er positive til nynorsk.
Vi står her overfor ei problemstilling
med mange sider. Eg er oppteken av at opplæringa i skulen – både grunnskulen
og den vidaregåande skulen – må leggjast opp
slik at elevane får kunnskap om den særeigne norske språksituasjonen
og samstundes utviklar språkleg toleranse. Lærarane
sine haldningar og val av arbeidsmetodar er viktige for å stimulere
elevane til å bruke nynorsk, både skriftleg og
munnleg.
Eg vil informere lærarutdanningsinstitusjonane
om forskingsarbeidet og konklusjonane i rapportane og be dei fylgje
dette opp i lærarutdanninga.
Rita Tveiten (A): At statsråden ikkje er samd i at
forskingsinnsatsen på dette feltet er låg,
overraskar meg. At han ikkje vil vera heilt samd i det, får
så vera, men at han ikkje er samd i det heile, trur eg
han er nøydd til å ta i seg att. For det er grunn
til å vera uroa når meir enn 30 pst. av
elevane som har nynorsk som hovudmål i grunn- og ungdomsskulen,
vel bokmål som hovudmål når dei tek til i
den vidaregåande skulen. Dei vel altså bort sitt
eige mål, og det skulle i seg sjølv få klokkene
til å ringa for statsråden.
Kva er årsaka til denne utviklinga?
Sjølv om nynorsk har vore jamstelt med bokmål
i over 100 år reint lovmessig, opplever me framleis kvar
haust at elevar som vel nynorsk, ikkje får bøkene
sine på nynorsk samstundes som bokmålselevane
får sine.
Det er heilt klart at lærarane sin
måte å formidla språkkunnskap på er
viktig. Når det gjeld fransk og engelsk, må dei
meistra det både munnleg og skriftleg. Det er ikkje tilfellet
når det gjeld nynorsk. Kva vil statsråden konkret
gjera for å retta på dette?
Statsråd Jon Lilletun: Det som representanten Tveiten skisserer som
problem, er statsråden heilt samd i, men ikkje at vi ikkje
etter kvart veit meir om det. Det som eg dokumenterte her, var at
vi har sett i gang forsking, m.a. den som er presentert i den rapporten
som ho sjølv viste til. Men det må vidareførast
i den praktiske kvardagen. Her er det eit stort haldningsarbeid å utføre.
Lærarane er utgangspunktet. Difor
er det at vi no prøver i samband med forskingsrapportane å få lærarutdanningsinstitusjonane
til å fylgje opp. Vidare kan eg nemne for representanten
Tveiten at vi akkurat har hatt eit møte med Det Norske
Samlaget om læremiddel. Vi har innskjerpa i forhold til
forlaga og kjem til å fylgje endå strengare opp
at dei må liggje føre til rett tid, og vi er i gang
med eit arbeid i forhold til nye, elektroniske læremiddel.
Rita Tveiten (A): Eg er særleg glad for det siste statsråden
var inne på, at når det gjeld elektroniske læremiddel,
vil dette verta fylgt opp.
Det er eit paradoks at når norske
firma utviklar språkprogram som skal kunna omsetja kva
språk som helst, kan dei ikkje greia å få med
seg at nynorsk òg kan omsetjast. I Finland greier ein det – dei
seier at nynorsk kan dei godt ta med i si programpakke. Men her
i Noreg er det altså eit problem. Det viser kor alvorleg
dette er.
Det som uroar meg verkeleg sterkt, er eit oppslag
i vinter som stod i Dagens Næringsliv, trur eg det var,
det var iallfall ei Oslo-avis, om at finansfolk ikkje ville bruka nynorsk
fordi dei var redde for at dei skulle høyrast «bondsk» ut.
Eg skal ikkje kommentera det nærmare, men eg synest det
seier noko om kva ungdomar, som vert påverka til dei grader
av det media skriv, står overfor. Det er altså ikkje
godt nok å snakka og skriva nynorsk.
Eg vil vita litt meir om kva reint konkret
statsråden vil gjera. Korleis skal me få bukt
med dette?
Statsråd Jon Lilletun: Eg må nok seie at eg treng meir enn
eitt minutt til det.
Det kan hende at representanten Tveiten og
eg er samde om at det å verte kalla «bondsk» fordi
vi brukar eit folkeleg språk, er noko vi kan leve med.
Men eg ser at det kanskje ikkje er fullt så lett for tenåringar å få same nemninga.
Reint konkret for å fylgje opp når
det gjeld elektroniske læremiddel, har vi sett ned ei arbeidsgruppe
mellom departementet, Samlaget og Forleggerforeningen for å rette
opp dei tinga som representanten Tveiten nemner. Eg vil òg
nemne ein gledeleg ting som skjer akkurat i dag. Det er at i Rita
Tveitens heimfylke, Hordaland, på Voss, vert Nordisk Språkteknologi
opna, eit stort, kommersielt selskap som heilt opplagt vil gjere
desse spørsmåla mykje enklare.
Eg er rimeleg optimistisk. Eg vil erkjenne
at vi ikkje har vore flinke nok, men vi vert stadig flinkare.
Presidenten: Og godt er det!