Ivar Kristiansen (H): Det mangler ikke på ambisjoner på vegne av norsk havbruksnæring. Skal næringen nå opp og fram til en eksportverdi på 100 milliarder norske kroner i løpet av 20-25 år, må myndighetene drøfte hvordan de selv kan legge forholdene til rette for å nå målsettingen. Og skal vi det, må vi gi andre svar på morgendagens løsninger enn dagens konsesjonspolitikk. Den er moden for avløsning.

Da Norske Fiskeoppdretteres Forening i år feiret sitt 30-års jubileum, kunne foreningen se tilbake på litt av et industrieventyr. Norsk havbruksnæring har hatt en utvikling som sannsynligvis ingen norsk næring i historien har sett maken til. Næringen leverer i dag resultater som ingen kunne ane bare for få år tilbake. Norsk fiskerinæring har mer å slå i bordet med nå enn noen gang. Det gjelder i særdeleshet havbruksnæringen. Ser vi tilbake til 1971, ble det slaktet skarve 100 tonn oppdrettslaks i Norge. I 1999 eksporterte Norge 424 000 tonn laks ut av landet. Selv om det er laksen som er dominerende, er det interessant å registrere at produksjonen av ørret og røye har økt fra 540 tonn i 1971 til 49 000 tonn i 1999. Bare de siste fem år har førstehåndsverdien av laks og ørret økt med over 50 pst. Næringen stod i 1999 for en omsetning på 12 milliarder kr, noe som utgjør 40 pst. av den samlede omsetning i norsk fiskerinæring. Norsk havbruksnærings fantastiske utvikling har naturlig nok vakt både nasjonal og internasjonal oppsikt og gitt næringen den anseelse den fortjener.

Utviklingen har naturlig nok gitt pionerene og aktørene både gleder og sorger. I dag mest gleder. Hvorfor denne suksessen? Jo, først av alt fordi vi har hatt meget dyktige folk i næringen, som etter år med prøving og feiling leverer et førsteklasses produkt som det internasjonale markedet vil ha. Men kanskje aller viktigst er de grunnleggende forutsetninger som denne næringen har langs norskekysten. Kysten er lang og som skreddersydd for oppdrett av fisk. Både klima og gjennomstrømming av vann i sjøen langs kysten er gunstig for oppdrett. Den neste forutsetning som i dag er på plass, er selvfølgelig den solide plass norsk fisk har hos konsumentene i det internasjonale marked, på tross av utallige handelshindringer.

Vi snakker om et internasjonalt marked som ikke har hatt for vane å møte norsk oppdrettslaks med åpne armer, men som har gitt oppdretterne og eksportørene atskillige bekymringer. Vi snakker også om en næring som i disse årene har fått møte utfordringer og tap ved algeoppblomstring og sykdommer, med derpå følgende antibiotikabruk i stor skala. Disse problemene er i dag så godt som ryddet av veien. Veien til dagens suksess har også gått via en annerledes organisering enn det den tradisjonelle fiskerinæring har valgt som mønster. Det har åpenbart vært en fordel.

Imidlertid har de største utfordringene trolig bestått i manglende og mangelfulle handelsavtaler med land som representerer de viktigste markedene for norsk laks. Næringen har opp gjennom årene møtt haugevis av grunnløse anklager om dumping og subsidiering. Resultatet er at næringen må leve med fôrkvoter og minstepriser som ble innført i 1994. I EU-markedet har norsk laksenæring virkelig møtt motstand og utfordringer. Og sannsynligvis er det langt fram til en trygg markedsadgang til EU. Så lenge vi står utenfor EU og er prisgitt en EØS-avtale som ikke tar hensyn til en av Norges fremste vekstnæringer, gjør vi klokt i å belage oss på fortsatte vanskeligheter i EU-markedet. Et forhold er den eksisterende lakseavtalen med EU som reduserer vekst i næringen, men fremover er det likevel mer alvorlig at vi er i en situasjon hvor vi i svært liten grad kan bearbeide laksen industrielt. Dette skyldes også den dårlige EØS-avtalen. Så lenge vi blir stående utenfor porten, kan EU komme til å legge nye hindringer i veien for norske oppdrettere. Vi har også sett problemene næringen har og har hatt i USA, bl.a. ved USAs iverksettelse av straffetollen i 1991.

Norske myndigheter har helt fra begynnelsen i 1973 regulert næringen, og fra samme år underlagt næringen konsesjonsplikt. Etter hvert som næringen utviklet seg fra å ha preg av å være en såkalt attåtnæring, har vi sett at utviklingen har tvunget frem organisatoriske og politiske endringer. Blant annet er bo- og driveplikten fjernet. Vi ser i dag at det foregår en betydelig konsentrasjon i næringen. I dag er det sannsynlig at de 25 største i næringen kontrollerer nær halvparten av de i alt mellom 800 og 900 konsesjonene som er gitt. Den økningen i produksjon og omsetning som har funnet sted, stiller nye krav til morgendagen. Vi ser at næringen er på full fart inn på Oslo Børs. Vi har også et lovverk som kanskje ikke er helt i stand til å følge med i utviklingen. Vi har sett at konsesjoner i stor grad er blitt en salgsvare. Forvaltningen av sjøarealer og eierskap til konsesjoner skaper nye debatter og reiser nye spørsmål som dagens konsesjonspolitikk ikke gir svar på. Vi finner etter hvert profesjonelle folk i alle ledd i havbruksnæringen. Vi ser i dag sterke tendenser til at finansmiljøet for alvor har kastet sine blikk på næringen. Dette er positivt, men reiser selvfølgelig en rekke spørsmål.

Dagens konsesjonssystem er lite tjenlig for en næring som skal bli det nye lokomotivet i norsk økonomi, et konsesjonssystem som åpner muligheter for at konsesjonene faktisk omsettes på børsen og hvor noen blir gitt anledning til å tjene store penger ved hjelp av statlig tildelte konsesjoner. Vi har opp gjennom årene sett at næringen og myndighetene har diskutert konsesjoner, fôrkvoter og ikke minst utvidelser av eksisterende konsesjoner. Jeg tror ikke dagens statlige konsesjonspolitikk er tjenlig for næringen, for Kyst-Norge eller for utviklingen i markedet. Den hindrer nyetableringer, vekst og verdiskapning og utstenger lokale gründere. Den bør derfor avvikles.

Oppdrettsnæringen fremstår i dag som den eneste av våre moderne næringer som er detaljstyrt av staten, og som også avler et tilleggssystem som åpner for dispensasjoner etc. Staten bør heller legge forholdene til rette på andre områder. Jeg tenker ikke minst på forskning, utdanning og norsk politikk med hensyn til markedstilknytning, enten vi snakker om EU eller WTO. Toll og andre handelshindringer for norsk oppdrettsfisk legger begrensninger på veksten, bearbeidingsgraden og verdiskapningen i oppdrettsnæringen.

Næringen er i dag underlagt fiskeoppdrettsloven, forurensningsloven, fiskesykdomsloven og plan- og bygningsloven, og opplever lovverket som komplisert og uoversiktlig. Høyre ønsker en opprydding og forenkling av lovverket. Samtidig må kommunene arbeide mer aktivt for å gjøre egnede arealer tilgjengelig for havbruksnæringen. Høyre vil i utgangspunktet oppheve de næringsmessige konsesjonsordningene i fiskeoppdrettsloven. Med unntak av helse-, miljø-, og kompetansekrav bør det ikke legges begrensninger på etableringsfriheten i havbruksnæringen. Antidumpingtrusselen og de såkalt frivillige eksportbegrensningene til EU gjør det imidlertid nødvendig å begrense veksten innenfor matfiskproduksjon. Fôrkvotene fordeles i dag på grunnlag av de tildelte matfiskkonsesjonene og setter klare grenser for den enkelte oppdretters produksjon. Inntil lakseavtalen med EU er avviklet, bør konsesjonsbegrensningene opprettholdes. Fôrkvoteordningen og konsesjonsbestemmelsene bør avvikles parallelt med en bedre markedsadgang til EU for norsk matfisk. Innenfor oppdrett av smolt og produksjon av eksempelvis marin fisk, skjell osv. bør det herske full etableringsfrihet. I denne sammenheng er det tvingende nødvendig at norske myndigheter arbeider aktivt for å fjerne antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen. Lykkes vi med det, kan vi etter Høyres syn fjerne konsesjonsreguleringene i en fart.

Næringen bør slippes fri og konsentrere seg om krav til kunnskaper og miljø- og veterinærmessige forhold. Myndighetenes ansvar er å føre en miljøpolitikk som ivaretar kysten som oppvekstområde så vel for vill fisk som for oppdrettsfisk og skalldyr, ikke å regulere hvem som skal drive oppdrett. Det er et myndighetsansvar at tilstrekkelige arealer stilles til disposisjon for næringen, ikke å regulere hvem som skal drive oppdrett. Man må selvsagt ha eierbegrensninger og et lovverk som i tilstrekkelig grad ivaretar lokalbefolkningens rettigheter og interesser i de attraktive sjøarealer, men det hører fortiden til å regulere en oppdrettsnæring ved hjelp av konsesjonsordninger. Eksisterende aktører må ved endring av eller avskaffing av konsesjonsordningen selvfølgelig få kompensasjon for de tap de måtte lide ved at konsesjonene i seg selv mister verdi. Myndighetene må i langt sterkere grad ta initiativ til å utvikle andre arter enn laksen. En næring som – og det inkluderer også Stortinget – har den ambisjonen å øke eksportverdien fra 12 til 100 milliarder kr i løpet av en 20 års periode, fortjener en ny politikk for å nå disse resultatene.

Hvis det er slik at fiskeriministeren ønsker å opprettholde konsesjonsordningene, må jeg tillate meg å spørre hvorfor. Er det av hensyn til markedet? I så fall bør han være enig med meg i at konsesjonsordningene skal avvikles i tråd med bedre markedsadgang. Eller er det av hensyn til miljøet? I så fall må spørsmålet stilles om ikke miljøhensynet skal og kan ivaretas gjennom andre ordninger enn via konsesjonssystemet. Eller er dette også et produkt av gammeldags reguleringstenking?

Statsråd Otto Gregussen: Verdier fra havet er Norges fremtid. I perioden 1986 til 1999 har vi hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på ca. 18 pst. i produksjonen av laks og ørret. Meg bekjent, har vi ingen andre eksportnæringer i Norge som i samme periode kan vise til en like stor vekst. Flere uavhengige institusjoner, som Norges forskningsråd og Vitenskapsselskapet i Trondheim, har utpekt havbruksnæringen som en sektor med stort fremtidspotensial. De foreløpige resultatene av det pågående prosjektet «Et verdiskapende Norge» i regi av Handelshøyskolen BI rangerer sjømatnæringen som den næringsklyngen i Norge som har størst verdiskapingspotensial.

Dagens havbruksforvaltning bygger på oppdrettsloven av 1985. Loven stiller krav om konsesjon for å drive all form for oppdrett av fisk og skalldyr. Ved tildeling av konsesjon legges det vekt på hensynet til helse, miljø, kompetanse og annen utnytting av området. I tillegg kommer markedsmessige og regionalpolitiske vurderinger. Konsesjonssystemet i oppdrettsloven bidrar til å samordne behandlingen av de ulike tillatelsene fra offentlige instanser til forenkling for næringsutøverne. Jeg vil påstå at oppdrettsloven ikke er til hinder for, men snarere legger til rette for næringsutvikling.

Sjøareal er en naturressurs som tilhører oss alle. Når noen får tillatelse til å drive havbruksvirksomhet, innebærer dette at en del av samfunnets fellesareal på sjøen båndlegges i forhold til andre interesser. Som representanten Kristiansen er inne på, kan en vanskelig tenke seg et system der det er fullstendig fri etablering. Det vil alltid være behov for å ivareta samfunnets interesser ved å ta vare på det omkringliggende miljøet, hindre sykdomsspredning og sikre en avveining mot samfunnets behov for alternativ bruk av området.

Konsesjonssystemet i oppdrettsloven ivaretar imidlertid også andre interesser som jeg anser som viktige. Loven sikrer at en kan ta regionalpolitiske og næringspolitiske hensyn ved tildeling av eksklusive rettigheter i kystsonen. I tillegg gir loven adgang til å ta hensyn til markedsutviklingen. Som jeg vil komme tilbake til senere i mitt svar, er det i hovedsak hensynet til markedet som har begrenset veksten i produksjonen av laks og ørret i de senere år.

Helt siden 1985 har det for settefisk og annen havbruksvirksomhet enn matfiskoppdrett av laks og ørret vært tilnærmet fri etablering. Når jeg sier tilnærmet fri etablering, skyldes dette bl.a. at interessen for å få tildelt spesielt skjellkonsesjoner i den senere tid har vært større enn det vårt forvaltningsapparat har klart å ta unna. Det ligger også en begrensning i at hensynet til helse, miljø og annen bruk av området vurderes før konsesjon til havbruksvirksomhet kan tildeles. Litt forenklet kan vi si at det er begrensninger i omfanget av den enkelte konsesjon, men ikke i antallet konsesjoner.

Det er en utfordring for havbruksforvaltningen å sikre raskere behandling av søknader om å starte virksomhet. Det er også en utfordring å ha et regelverk som sikrer at rettigheter til å drive næringsvirksomhet i kystsonen gis til seriøse og kvalifiserte næringsutøvere som kan videreutvikle denne næringen på egnede lokaliteter. Vi må søke å unngå at rettigheter til lokaliteter blir spekulasjonsobjekter for personer som ikke har til hensikt å starte næringsvirksomhet.

Oppdrett av laks og ørret står på mange måter i en annen stilling enn den øvrige havbruksvirksomheten. Med unntak av retildelinger er det på landsbasis ikke delt ut nye konsesjoner til å drive oppdrett med laks og ørret siden 1985. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne åpnet opp for flere nyetableringer for raskere å utnytte det potensialet for verdiskaping som ligger i våre kystområder. Dessverre har vi ikke en markedsadgang som gjør at vi kan ta ut dette potensialet slik vi kunne ønske. Dette skyldes at vi er blitt møtt med dumping- og subsidieanklager fra våre viktigste handelspartnere, USA og EU.

Sist gang i 1997 gav EU-kommisjonen skotske oppdrettere medhold i påstander om dumping av norsk laks og utjevningsberettiget statsstøtte. Kommisjonen innstilte på en straffetoll på ca. 15 pst. på laks fra Norge. Fra norsk side var en uenig i kommisjonens beregninger og vurderinger. Etter forhandlinger ble Norge og EU-kommisjonen enige om en avtale i laksesaken, den såkalte lakseavtalen. Avtalen gjelder for en periode på fem år og inneholder bl.a. en forpliktelse for Norge til å begrense den årlige veksten i eksporten til EU til 10 pst. pr. år. Produksjonsveksten reguleres med hjemmel i oppdrettsloven ved hjelp av konsesjonssystemet kombinert med fôrkvoter, som ble innført 1. mars 1996.

Lakseavtalen er svært viktig for norsk havbruksnæring. Ca. 70 pst. av lakseeksporten går til EU og omfattes av avtalen. I utgangspunktet opphører avtalen i 2002. Om tiltakene mot lakseeksporten videreføres eller ikke, avhenger av om det fra skotsk side blir bedt om videreføring, og eventuelt resultatet av den undersøkelse som da vil finne sted.

Det er imidlertid gledelig å konstatere at de iverksatte reguleringer som følge av lakseavtalen har hatt den ønskede effekt. Samtidig som vi under avtalen har den strengeste produksjonsreguleringen vi har hatt, opplever havbruksnæringen rekordstore overskudd og stabilitet i forhold til vårt viktigste marked. Markedsandelen for norsk laks på EU-markedet har i samme periode vært stabil, med 63 pst. i 1997 og 63 pst. i 1999. Vi har med andre ord ikke tapt markedsandeler på EU-markedet i den først perioden av lakseavtalen.

Havbruksnæringen driver biologisk produksjon hvor produksjonsbeslutningene må tas lang tid før produktene skal ut på markedet. Dette gjør at det ikke er mulig å kontrollere utbudet i samme grad som en kan ved produksjon av ikke-biologiske produkter. Svingninger i utbudet av laks og påfølgende svingninger i lakseprisen gir ustabilitet og uforutsigbarhet for næringsutøverne, i tillegg til at det kan få handelspolitiske virkninger. Om veksten innen lakseproduksjonen ble sluppet løs, ville dette etter all sannsynlighet medføre at våre viktigste eksportmarkeder ville komme med handelspolitiske beskyttelsestiltak. Så lenge EUs regelverk for fiskerisektoren ikke er en del av EØS-avtalen og vi ikke er medlem av EU, synes det ikke mulig å få fjernet dumpingvåpenet hos EU. For å øke forutsigbarheten for næringsutøverne og sikre en balansert og lønnsom utvikling i næringen er det uansett viktig med en overordnet regulering av produksjonsveksten. Fram til nå har Fiskeridepartementet tatt dette ansvaret.

Konsesjoner til oppdrett av laks og ørret har også vært benyttet som et regionalpolitisk virkemiddel i utviklingen av næringslivet langs kysten. Vi kan i dag konstatere at denne politikken i stor grad har vært vellykket. Vi har i dag ledende bedrifter i havbruksnæringen som har hovedkontor og det vesentligste av sin virksomhet utenfor de store bysentra, til berikelse for lokalt næringsliv og regional utvikling i kystområdene. Ettersom vi ikke kan slippe løs produksjonen av laks og ørret, mener jeg at myndighetene fortsatt bør ha muligheten til å styre hvilke områder som skal prioriteres. Lakseoppdrett kan bidra til å utvikle næringssvake områder som har et stort potensial. Min målsetting er at havbruksnæringen skal bidra til å snu flyttestrømmen.

Jeg mener også at nye konsesjonstildelinger kan være et næringspolitisk virkemiddel for å ta ut det potensialet som ligger i havbruksnæringen som helhet. Hvordan dette skal gjøres, har jeg ennå ikke klare oppfatninger om. Én måte å gjøre det på kan være å koble tildeling av tillatelse til å drive oppdrett av laks med f.eks. investeringer og virksomhet i oppdrett av andre arter. Erfaringene med oppdrett av laks bør kunne overføres til oppdrett av marine arter, slik at disse raskere kan bli kommersialisert.

I dagens situasjon vil jeg ikke ta initiativ til å oppheve de mulighetene som oppdrettsloven gir til å regulere havbruksnæringen gjennom konsesjonssystemet. Etter hvert som produksjonen av marine arter, skjell og annen anadrom fisk øker, må en holde muligheten åpen for at også disse produktene kan komme til å oppleve de samme problemer som lakseeksporten har hatt. Det er derfor etter min mening hensiktsmessig å beholde muligheten for styring også for disse arter.

Etter min vurdering bør hovedansvaret for den løpende produksjonstilpasningen prinsipielt sett ligge hos næringen selv. Historien har imidlertid lært oss at myndighetenes overordnede rammer kan være nødvendige for å sikre balansert vekst, lønnsomhet og markedsadgang.

Havbruksnæringen representert ved Norske Fiskeoppdretteres Forening mener i likhet med meg at det i årene som kommer, er nødvendig at det legges rammer for produksjonsveksten av laks og ørret. På foreningens årsmøte den 12. april 2000 ble det gjort vedtak som innebærer at Norske Fiskeoppdretteres Forening støtter et konsesjonssystem og en ordning med fôrkvoter.

Jeg er imidlertid åpen for at en på lengre sikt i større grad kan vurdere å overlate styringen med produksjonsveksten til næringen, individuelt eller kollektivt. Problemstillingen vil være en del av arbeidet med revisjon av oppdrettsloven med sikte på en ny havbrukslov, og i utformingen av nasjonale strategier for havbruksnæringen. I dette arbeidet vil vi vurdere reguleringer og virkemidler for havbruksnæringen ut fra et overordnet mål om at forvaltningen skal bidra til å legge til rette for å realisere næringens verdiskapingspotensial.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker fiskeristatsråden for svaret, og selv om jeg er uenig i hans hovedkonklusjon, slutter jeg meg til mye av det han gav uttrykk for. Dette er i utgangspunktet en distriktsnæring og vil alltid komme til å være det, og jeg ser også at her er det all grunn til å unngå at denne næringen skal fremstå som et spekulasjonsobjekt, noe som nettopp har vist seg å være tilfellet, bl.a. og hovedsakelig på grunn av dagens eksisterende konsesjonssystem.

Jeg tror ikke man kan bruke de internasjonale avtalene som begrunnelse for å beholde konsesjonssystemet. Det er klart at man innenfor havbruksnæringen som innenfor alle andre næringsgrener er nødt til å forholde seg til de avtalene man har inngått. Men det har hele tiden opp gjennom årene vært vist til som begrunnelse at staten måtte styre dette for å kontrollere og styre etterspørselen i tråd med det tilbudet man har. Det ble sagt i 1990-91 ved FOS-konkursen at dette bl.a. skyldtes overproduksjon, og at det hadde vært tildelt for mange konsesjoner, gitt for stor kapasitet. I dag er produksjonen tre ganger større enn hva tilfellet var da Fiskeoppdretternes Salgslag – FOS – gikk konkurs.

Det som er mitt hovedpoeng, er at dagens konsesjonsordning bidrar til å hindre vekst og utvikling. Det hindrer mange kystsamfunn i å skape ny utvikling, det hindrer mange gründere med kunnskap som går rundt og ønsker å ta fatt og bli aktører i denne næringen. Det avler et system som gjør at man må ha massevis av penger, man må ha mange, mange millioner i hånden for i det hele tatt å få adgang til å ta fatt i denne næringen, og vi bør sørge for at det ikke blir slik for framtiden. Jeg tror myndighetene i større grad må bruke sine krefter til å sørge for at det finnes arealer til disposisjon, og følge denne utviklingen nøye.

Man må bruke enda mer tid overfor EU og de handelsavtalene som vi har inngått, og som har ridd og rir denne næringen som en mare. Og man må i enda større grad enn hittil klargjøre sitt syn i de kommende WTO-forhandlingene.

På tross av at man har all verdens forordninger for statlig styring, ser vi at denne konsentrasjonen kommer av seg selv. Det er noen få, 25 aktører, som kontrollerer nærmere halvparten av samtlige konsesjoner. Vi har også sett at har man penger i hånden og aksess til børsen, har man mulighet til å komme inn og bli aktør i denne næringen. Men gründeren ute langs kysten som sitter med kunnskapen, og som har de veterinærmessige forholdene på plass, han blir forhindret fra å komme inn i næringen.

Statsråd Otto Gregussen: Jeg er glad for at representanten Kristiansen er enig med meg i at det er behov for en viss regulering av oppdrettsnæringen, men vi deler oss i synet på hovedkonklusjon. Jeg tror at det er viktig at vi forholder oss realistisk til hva det er som er våre rammebetingelser. Mange ganger har vi opplevd at den frihet som tross alt har vært innenfor dette systemet, har resultert i at vi har produsert oss selv opp i en overproduksjon. Dette er sensitive varer for EU, og vi har altså ikke den markedsadgangen som man kan ønske seg. Det er også slik at vi har ingen signaler om at vi kan forvente oss vesentlige endringer i denne markedsadgangen med det avtaleforholdet vi i dag har, spesielt til EU. Det er en realitet som vi er helt nødt til å forholde oss til.

Jeg kan ikke si at det konsesjonssystemet som vi har, hindrer vekst og utvikling. Vi ser en betydelig interesse for å komme i gang med andre arter enn laks og ørret, og vi ser at det er enighet om at disse artene har et betydelig potensial. Jeg tror imidlertid at hvis vi skal lykkes i å få disse artene til å utvikle seg, må vi sikre at vi fortsatt har det verktøyet som konsesjonssystemet er. Vi må sikre at vi har arealer som er til disposisjon for denne type ordninger, og vi må sikre at gründerne får trygge rammebetingelser å arbeide innenfor når de kommer i gang med nye arter.

Ellers er jeg enig med representanten Kristiansen i at når det gjelder arbeidet med å sikre fortsatt bedrede handelsvilkår, må vi legge inn en betydelig innsats for dette, og at redskapet for dette er Verdens handelsorganisasjon, WTO.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Rita Tveiten (A): Me kan altså slå fast at norsk oppdrettsnæring er Noregs nest største eksportnæring – ikkje åleine, den er òg i lag med resten av fiskerinæringa, men likevel. Det dreiar seg om industriell produksjon av marin biomasse. I motsetnad til fangst av fisk snakkar me om å ha tilnærma kontroll over produksjonsfaktorane, frå planlegging av volum, vekstrate og leveranse til kvalitet og storleik, ut frå dei ulike preferansane som marknaden har.

Oppdrettsnæringa er over den første pionerfasen og er no forskings- og kunnskapsbasert. Det vil vera avgjerande for vidare suksess at retten til å driva med næringsverksemd i kystsona vert gitt til seriøse og kvalifiserte utøvarar som kan og vil vidareutvikla oppdrettsnæringa, ikkje berre når det gjeld laks og aure, men òg nye artar som kveite, steinbit, torsk og skjel, og som tek ansvar for vidareforedling og bruk av heile råstoffet.

I framtida vil tilgangen på eigna lokalitetar kunna verta ein mangelfaktor, og det er mange omsyn som skal vektast mot kvarandre, noko som St. meld. nr. 43 for 1998-99 Vern og bruk i kystsona illustrerer. Det er berre ved at me tek både miljø- og næringsmessige omsyn at oppdrettsnæringa kan utvikla seg og ha legitimitet hjå folk flest.

Eg meiner me treng ei forenkling av regel- og lovverket knytt til fiskeri- og oppdrettsnæringa. Men eg er ikkje einig med interpellanten i at konsesjonsordninga bør opphevast.

Eg er glad for at fiskeriministeren varslar ein gjennomgang av oppdrettslova med sikte på ei utforming som legg til rette for at verdiskapingspotensialet me veit er der, skal kunna løysast ut. Det er viktig at ein slik revisjon vert så gjennomarbeidd at han står seg over noka tid.

Det er grunn til å minna om at Norske Fiskeoppdretteres Forening sjølv meiner at det trengst rammer for produksjonsveksten av laks spesielt.

Vår største avgrensande faktor er marknadstilgangen. Vår eigen marknad er liten, me er ikkje medlem i handelsblokker som sikrar marknadstilgang for fisk. Den røynda kan vi ikkje melda oss ut av. Me kan kanskje melda oss inn i ei handelsblokk, men det kan òg ta tid.

Greier me å sikra marknadstilgangen, er det grunnlaget for eit nytt kvantesprang for oppdrettsnæringa.

Summert opp meiner eg det no er på tide å tenkja seg om korleis vegen skal gå vidare, og kva slags retning me skal la konsesjonsordninga ta. Men eg vil ikkje slutta meg til at konsesjonsordninga skal opphevast. Det trur eg ikkje korkje me som nasjon eller næringsutøvarane er tente med.

Terje Knudsen(Frp): Det er en svært viktig sak som interpellanten Ivar Kristiansen tar opp. Etableringsterskelen i næringen er foruroligende høy, noe som fører til at næringen forliser enorme næringsmuligheter. Her er vi helt enige.

Dersom visjonen til forskerne i SINTEF skal bli en realitet, nemlig det forhold at oppdrettsnæringen i løpet av 20 år skal bli vår største eksportnæring, haster det med å fjerne alle de produksjonsregulerende tiltak som i dag preger næringen. Det er nemlig slik at produksjonsreguleringer medfører økte kostnader. Følgelig blir det mindre marginer og mindre til å investere på produktutvikling, videreforedling og ressurskrevende markedsføring. Skal vi kunne oppnå de langsiktige mål og kunne utnytte det enorme potensialet som ligger der, må det gis langsiktige rammevilkår som baserer seg på en full liberalisering og frihet i næringen.

Oppdrettsnæringen må få en behandling som samsvarer med den andre konkurranseutsatte bedrifter og bransjer får. Det er derfor med glede vi nå registrerer at Høyre kommer etter, og at de nå vil oppheve konsesjonsordningene i havbruksnæringen. Da Fremskrittspartiet foreslo tilsvarende under behandlingen av havbruksnæringen i 1996, stemte Høyre og alle de andre partiene imot.

Alle sentrale hensyn, som f. eks. miljø og veterinære spørsmål, kan tilgodeses i det øvrige lovverk. Det er rett og slett ikke bruk for et særegent lovverk for oppdrett. Flere og flere har nemlig innsett at konsesjonsordninger har gitt en struktur blant produsentene som ikke er tilpasset slagkraftige enheter. Derfor fremmet Fremskrittspartiet for flere år siden forslag om å oppheve oppdrettsloven.

Det er derfor viktig at vi nå tar et oppgjør med konsesjonsordningen og andre reguleringer i oppdrettsnæringen. Da kan næringen utfolde seg mer fritt i markedet og sannsynligvis kunne bestå av både små og store enheter, slik tilfellet er i Chile og Skottland, hvor det ikke finnes slike reguleringer av næringsstrukturen.

På denne måten kan vi best legge til rette for den eventyrlige vekst og utvikling som forventes, og som vil føre til at hele verdensmarkedet fullt ut vil være tilgjengelig for våre oppdrettere i årene som kommer.

Jon Lilletun (KrF): Både interpellanten og statsråden har gjeve ei svært grundig skildring av moglegheitene i denne næringa og likeins den eventyrlege utviklinga ein allereie har hatt i dei åra denne næringa har eksistert. Personleg må eg seie at ei av mine store aha-opplevingar då eg sette meg inn i eit nytt saksfelt, var då eg begynte å sjå på forskingssida og kva moglegheiter som ligg innanfor næringa. Difor er det ikkje noko vanskeleg å slutte seg til dette.

Men når ein har høyrt skildringa av den gode utviklinga som har vore, og så høyrer kor umogleg det er å leve med den konsesjonsordninga og den lova ein har, får eg ikkje det heilt til å gå i hop. For det er jo med det lovverket og den konsesjonsordninga vi har hatt, denne ekspansjonen har skjedd.

Så er det klart at i ein periode med internasjonalisering er det nødvendig at vi med jamne mellomrom ser om våre ordningar er slik at dei er til hinder. Men det ser absolutt ikkje slik ut no. Vi må òg hugse på at ein av dei vesentlege grunnane til at vi har hatt denne konsesjonsordninga, er at ein skal gje opning for nye inn i næringa utan at ein skal måtte betale mykje. Den andre grunnen er at ein har sett på dette som eit vesentleg bidrag i distriktsutbyggingssamanheng. Det er gledeleg at den næringa som ein seier det ligg størst potensial i, faktisk er ei næring som til dei grader er distriktsbasert ut frå naturen sine føresetnader som denne næringa er.

Difor ser eg ikkje grunn til å gå inn på å avvikle konsesjonsordninga, men vil sjølvsagt be departementet om at ein heile tida er vaken i forhold til ting som utviklar seg, og som kan synast å endre seg, så ein må vurdere det på nytt. Men eit verktøy som har fungert, ser ikkje Kristeleg Folkeparti nokon grunn til å endre no.

Morten Lund (Sp): Også i denne saken ser Høyre enorme problemer og snakker om næringens multihandikap, mens vi andre ser mulighetene og at dette går bra, og at det går bra fordi vi har hatt de offentlige reguleringene som vi har hatt.

Det er enighet om at de marine ressursene gir oss flotte muligheter, og at de bør utnyttes slik at hele kysten får nytte av det. Det er det vi har sikret oss gjennom de reguleringene som vi har. Vi har hatt begrensninger og styring, som har hjulpet til med dette. Det at veksten må styres når markedet er begrenset, har vi fått flere erfaringer for. Vi opplevde krakk da reguleringen av smoltproduksjonen ble opphevet, og ved at import kunne tillates, fikk vi sykdom inn, og det kostet oss enormt mye, det var mange som måtte gi seg av den grunn. Jeg mener også at vi bør lære av det som har skjedd på matfisksiden når det gjelder de andre maritime næringene.

Men vi trenger en gjennomgang av det regelverket vi har, for vi ser en del uheldige tendenser, bl.a. nå mulighetene for at Hydro Seafood kan bli solgt til utlandet. Det er det ikke noen som liker – i hvert fall er det veldig få som liker det – og da må vi prøve å få gjort noe med det. Det å sikre nasjonalt eierskap og skaffe oss et redskap for det i denne næringen, som er så spesiell, syns jeg vi trenger.

Vi må se på størrelsen på selskaper – hvor store de skal kunne bli, når vi ønsker at resultatet av verdiskapingen skal komme hele kysten til gode. Vi bør også etter min mening sikre lokalt og langsiktig eierskap gjennom de nytildelingene som etter hvert vil komme. Vi bør hindre spekulasjoner med konsesjoner, og det føler jeg at det er enighet om når vi hører at det koster 25 mill. kr å få en konsesjon, og nå også Høyre sa at det er meningsløst at det skal være slik. Begrensede muligheter gir best muligheter for dem som eier mest penger, enten en nå begrenser det gjennom konsesjoner eller noe annet. Vi bør også prøve å skaffe nye aktører muligheter til å starte med det som lønner seg best, altså laks og ørret.

Jeg mener at vi må få en gjennomgang av lovverket fort. Senterpartiet mener det haster, for vi ser hvor fort utviklingen skjer når det gjelder muligheten for utflagging, når det gjelder struktur. Mens vi utreder, bør fôrkvotene kunne økes så mye som markedet tåler. Så bør de neste konsesjonene etter vår mening gis til dem som er små, som har vist seg trofaste mot lokalt eierskap – til dem som har holdt på i det små, men som har for lite. De bør få de første konsesjonene. Og så bør vi på den tiden ha fått bestemt oss i Stortinget for hva som skal skje videre.

Leif Helge Kongshaug (V): Den delen av oppdrettsnæringen som omfatter laks og ørret, har sin største utfordring i markedet. Og vi har hatt gjentatte eksempel på at næringen lett blir utsatt for importtiltak og restriksjoner som gjør at den produksjonen som vi ønsker innenlands, ikke har marked for avsetning. Vi vet at den lakseavtalen som kom i stand, var helt nødvendig for å få ordnede forhold på dette området, og den fungerer etter min mening på en god måte nå.

Jeg tror det er viktig å ha en overordnet regulering når det gjelder konsesjoner i oppdrettsnæringen, og slik jeg oppfatter det, er det også flertall for det i det politiske miljøet. Vi registrerer også at faglaget, Norske Fiskeoppdretteres Forening, er enig i det. Jeg tror det er viktig i slike sammenhenger å lytte til dem som sitter midt oppe i det, og som ser konsekvensene av de vedtakene som blir gjort.

Som flere har vært inne på, er næringen spådd en stor framtid, og vi har et stort potensial ut fra de naturgitte forholdene vi har i vårt land. Men det er ikke bare de naturgitte forholdene som er en stor fordel. Jeg vil også tillegge den kompetansen og den kunnskapen som vi etter hvert har fått i næringen, stor betydning som en konkurransefordel. Og det er vel kanskje noe av det viktigste som har skjedd med tanke på å få styring over produksjonen og unngå de sykliske fenomenene som vi har vært vitne til når det gjelder næringen. Vi registrerer også at det er potensial når det gjelder nye marked – det tar sin tid – og også når det gjelder nye arter.

Når det gjelder konsesjon, er det et offentlig dokument som blir tildelt etter søknad. Vi har registrert at det offentlige dokumentet etter hvert har blitt et gullkantet papir, og man må sette spørsmålstegn ved om det er slik vi egentlig ønsker det, å tildele en offentlig konsesjon som senere nærmest kan bli en handelsvare. Det gjelder jo ikke bare oppdrettsnæringen, det gjelder også fiskerinæringen generelt.

For å avslutte vil jeg bare si at de viktigste elementene stort sett blir godt ivaretatt gjennom det nåværende regelverket, og på dette tidspunktet ser jeg ingen grunn til at man skal ha noen radikale endringer vedrørende selve konsesjonsreglementet – om man skal ha konsesjoner eller ikke. Dette tilsier likevel ikke at det ikke er nødvendig med gjennomganger og tilpasninger.

Og helt til slutt: Også her er det nødvendig med forenklinger når det gjelder skjemaveldet og rapporteringene.

Steinar Bastesen (TF): Det er en interessant interpellasjonsdebatt vi har her i dag. Interpellanten peker på at etableringsterskelen er blitt svært høy for å komme inn i oppdrettsnæringen. Ja, det er helt riktig det. Jeg skal nevne en annen næring der etableringsterskelen er høy og blir høy, nemlig fiskerinæringen. Her dreier det seg om å kjøpe seg plass i framtidens næring i Norge.

Det er nevnt noen få ord om arealer til disposisjon. Ja, det er nettopp et av hovedpoengene. Har vi arealer til disposisjon når vi er ferdig med behandlingen på torsdag om konsekvensanalysen ved innføringen av kystverneplanen? Det blir et åpent spørsmål. Kystverneplanen ligger der klar til å klubbes i Regjeringen. Det er ikke kystverneplanen som skal behandles på torsdag, men det er konsekvensene ved innføringen av den.

Jeg kan ikke dy meg når interpellanten snakker om at det er dyrt å etablere seg i oppdrettsnæringen: Det er dyrt å etablere seg i konsesjonsbelagt fiskerinæring også. Veldig dyrt. Det har blitt dyrt å etablere seg i enhetskvotebelagt fiskerinæring. Høyre er et av hovedtalsrørene for innføring av enhetskvoter i kystflåten. Ser interpellanten da at det også kan bli dyrt å bli kystfisker? Nettopp det er poenget når jeg går imot innføringen – fordi terskelen for å etablere seg vil bli forferdelig høy, til og med for å få lov til å drive sjark. Det er problemet. Hele fiskerinæringen og havbruksnæringen holder på å bli spekulasjonsobjekt for dem som kan investere på børsen, og som sitter på Aker Brygge og drikker sjampanje – mens kystbefolkningen skal være husmenn for børshaiene. Er det slik vi vil ha det? Er det slik framtidens vekstmuligheter skal forvaltes som påpekes i SINTEF-rapporten?

Den eneste måten er å lage strengere stengsler, det er å forsterke deltakerloven, forsterke leveringsforpliktelsene og få strengere konsesjonsvilkår for etablering av havbruk, slik at lokale interesser og lokalt eierskap blir ivaretatt framfor sjampanjedrikkende børsspekulanter.

Ivar Kristiansen (H): La meg få lov å starte med å si at jeg er glad for at fiskeriministeren anmelder en gjennomgang av oppdrettsloven. Det tror jeg er på høy tid. Spesielt tror jeg det bør være innlysende at noen varsellamper må bli tent når man ser tendensene denne næringen går i retning av, at de fremste krefter innenfor norsk finansverden nå har kastet sine blikk på denne næringen. Vi ser at det er den mest attraktive næring på Oslo Børs for tiden.

Vi kan jo ikke leve med det resonnementet som til syvende og sist blir hengende igjen som konklusjon her. Fordi det er dyrt å komme inn innenfor kystfiskenæringen, skal det også få lov å forbli dyrt å komme inn innenfor havbruksnæringen. Det er den varianten og den modellen flertallet i denne salen ønsker å rendyrke videre. Med alt det lovverket og regelverket vi har til disposisjon, hvordan i himmelens navn har det vært mulig for Nutreco å komme inn og overta og bli det store, tunge lokomotivet innenfor denne næringen ved hjelp av norsk konsesjonslovgivning osv., osv.? Dette fører ikke noe videre frem, annet enn at det må være tillatt å stille spørsmålet: Hvordan skal vi bevege oss videre fra dagens omsetning på 12 milliarder kr til å nå de fagre mål som Forskningsrådet, SINTEF og andre i politikken smykker seg med, at om 20 år skal man nå en omsetning innenfor denne næringen som passerer 100 milliarder kr? Skal vi lykkes med dette, må det ikke bli en næring som skal være forbeholdt dem som har finansnæringen i ryggen, som kan spa opp en egenkapital på 20–25 mill. kr, på det som en representant tidligere her på talestolen kalte et gullkantet papir. Ja visst er det et gullkantet papir! Når Morten Lund etterlyser at vi skal gi konsesjoner til folk som dyrker det lokale eierskap: Ja, jeg er helt overbevist om at alle som har fått konsesjoner på sedvanlig vis, har vært tilhengere av å dyrke det lokale eierskap. Men det er soleklart at når manhar en mulighet til å kunne bli multimillionær over natten, tar man fatt og lar seg friste av dette tilbudet.

Jeg vil ikke trekke den konklusjonen at all den utviklingen vi har hatt, har vært uheldig. Tvert imot er det rett at resultatene viser at det har gått i rett retning, men man kan ikke si at hvis man ikke hadde hatt konsesjonsloven i handa, ville resultatene ha vært atskillig mer bedrøvelige enn de er i dag. Man kan ikke slå det fast, og dokumentasjonen må jo være FOS-konkursen. De samme politiske partiene som i dag advarer mot konsesjonsloven, brukte FOS-konkursen som det synlige og endelige bevis på at overproduksjon var den endelige årsaken til at denne næringen da gikk rundt med brukket nakke. I dag produserer vi tre ganger mer, og målsettingen må jo være at vi enda skal gange tallet med to, siden utviklingen fra 1995 viser at verdiskapningen har økt med 50 pst.

Statsråd Otto Gregussen: Dette har vært en viktig interpellasjon for meg som ny fiskeriminister. Jeg har tro på at forvaltningen fortsatt skal bidra til den positive utviklingen som havbruksnæringen er inne i. Jeg tror det er positivt at også investormiljøene ser interesse for denne næringen, men jeg tror ikke at de ser interesse for denne næringen fordi det finnes et konsesjonssystem som har stor verdi, hvor verdiene eventuelt ligger i de enkelte konsesjonene. Jeg tror det finnes en positiv interesse fra investorer fordi man har tro på næringen, fordi man har tro på det potensial som ligger i næringen innenfor det systemet som i dag har vært praktisert, og som totalt sett fremstår som en ganske gigantisk suksess, etter min oppfatning.

Jeg mener at denne debatten har vist at Stortinget deler mitt engasjement for næringen. Det gleder meg. Jeg har fått mange nyttige og viktige innspill som jeg skal ta med og følge opp i det videre arbeidet. Jeg tar sikte på i løpet av høsten å komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om langsiktige strategier for norsk oppdrettsnæring og om et verdiskapingsprogram for havbruksnæringen. Den redegjørelsen vil være et svar på Stortingets vedtak i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 51 for 1997-98, Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring:

«Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der formålet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næringa treng for å kunne utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.»

Redegjørelsen vil også være en tilbakemelding på Stortingets vedtak fra erklæringsdebatten den 23. mars:

«Stortinget ber Regjeringa legge fram et verdiskapningsprogram for havbruksnæringa.»

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.