Terje Johansen (V): Søknaden om konsesjon fra Filefjell Reinlag A/L er i utgangspunktet en lokal sak, men den har viktige prinsipielle sider av både nasjonal og internasjonal art.

Norge er det land i Europa, utenom Russland, som fortsatt har en bestand av vill europeisk fjellrein. Dette dyret var selve grunnlaget for at Norge etter siste istid ble befolket. Villreinen var hovedårsaken til at våre forfedre fulgte ismassene etter hvert som de trakk nordover for ca. 10 000 år siden, og villreinen burde derfor betraktes med respekt og som et nasjonalt symbol.

Internasjonalt har Norge påtatt seg et ansvar for å ivareta biologisk mangfold bl.a. gjennom ratifikasjon av Bern-konvensjonen, som vi har innarbeidet i viltloven. Villreinområdene i Norge er i dag utsatt for sterkt press fra mange bokstavelig talt kryssende interesser. Kraftlinjer, vassdragsreguleringer, hyttebygging, skitrekk og -løyper og til og med organiserte konkurranser i skisurfing med fallskjerm gjennom våre villreinområder er med på å stykke opp de gjenværende villreinbiotoper på måter som kan true bestandene.

Jeg vil innledningsvis understreke at villreinen er en særlig ansvarsart for Norge, og at vi derfor ikke kan legge ensidig vekt på næringsinteresser, men derimot må bruke miljøvernets føre var-prinsipp for å være på den sikre siden. I vårt lovgrunnlag er ikke villreinens habitatgrunnlag, diverse barriereeffekter og derav følgende og nødvendige avgrensinger som beskytter villreinens leveområder og funksjonalitet, ivaretatt.

Konsesjonssøknaden fra Filefjell Reinlag A/L er et inngrep i et avgrenset fjellområde med stedegne villrein, Lærdal-Årdal villreinområde. Fylkesmannen i Oppland har tilrådd konsesjon under henvisning til verdiskaping og gode resultater fra tidligere tamreindrift i området. Til dette kan anføres at tamreindriften den gang førte til utrydding av den stedegne villreinen, samtidig som det kan dokumenteres at den subsidierte tamreindriften i sammenlikning med villreinjakt medfører mindre verdiskaping lokalt.

Jeg har i min interpellasjon bedt landbruksministeren vurdere tre forhold. Først en generell avvisning av nye tamreinkonsesjoner hvor konflikt med villrein er til stede. Konflikten er i høyeste grad til stede ved den aktuelle søknad, særlig med bakgrunn i at villreinen under forrige periode med tamreindrift forsvant fra området.

Dernest bes landbruksministeren ta initiativ til buffersoner mellom villrein- og tamreinområder for å redusere konfliktpotensialet.

I denne omgang vil jeg innskrenke meg til å påpeke at det konsesjonssøkte området vil drive en kile mellom Vest-Jotunheimen villreinområde og Lærdal villreinområde og hindre fri vandring mellom disse. Omsøkte område har ikke naturlige skiller eller stengsler mot det som i dag er villreinområder. Tvert om vil naturlige stengsler, som E16 og Rv 53 i dag utgjør mellom eksisterende tamreindrift i Vang kommune og villreinområdene vestover, bli borte dersom konsesjonen gis. Disse naturlige stengsler kan i praksis ikke erstattes av gjerder, verken av økonomiske, juridiske, meteorologiske eller biologiske grunner. Dette kan dokumenteres.

Videre vil jeg påpeke at reindriftsnæringen tilsynelatende ikke har vist interesse for samarbeid med villreininteressene, ved at forslaget fra fylkesmannen i Sogn og Fjordane til «reinkonfliktråd», utarbeidet etter mandat gitt av Direktoratet for naturforvaltning, med representanter fra villreinnemnder og -utvalg allerede oppnevnt, er blitt neglisjert av den annen part.

Dette bringer meg naturlig over til det tredje og siste forhold jeg har bedt landbruksministeren vurdere – om forberedelse og saksbehandling i slike konfliktfylte saker bør underlegges andre enn reindriftsnæringens egne instanser.

Jeg antar det er unødvendig for meg å utdype hvorfor jeg mener at dagens saksbehandling gjør det mulig å påstå at det er å la reinbukken vokte lavsekken. Denne saksbehandlingen er ikke tilfredsstillende ut fra sunne, forvaltningsmessige prinsipper. Det ville være mer betryggende om slike konfliktfylte saker ble behandlet av Miljøverndepartementet.

Avslutningsvis vil jeg fremholde at Direktoratet for naturforvaltning og villreininteressene i den aktuelle konsesjonssak påpeker en uakseptabel fare for tap av en nylig reetablert villreinstamme, og at tapet av en ansvarsart vil bli møtt med liten internasjonal og for den saks skyld, nasjonal forståelse. Videre at det fra samme side påpekes at avskjerming med gjerde er urealistisk og uakseptabelt ut fra miljøhensyn.

Når det verken fra søker eller noen av høringsinstansene er godtgjort at utvidet konsesjon er av avgjørende betydning for videre økonomisk drift av Filefjell Reinlag A/L, slutter jeg meg til direktoratets konklusjon om at konsesjon avslås.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Filefjell Reinlag A/L har søkt om konsesjon etter lov om reindrift § 5 for utvidet beiteareal i Vang og Årdal i tilknytning til eksisterende konsesjonsområde. Søknaden er for tiden under saksforberedelse i Reindriftsforvaltningen.

For det omsøkte område er det allerede inngått beiteleieavtaler mellom grunneierne og Filefjell Reinlag A/L. Fra juli i fjor og ut året var søknaden om konsesjon på en omfattende høringsrunde i Oppland og Sogn og Fjordane fylker. Søknaden ble også sendt på høring til aktuelle landsomfattende organisasjoner.

Etter den tid har søknaden med høringsuttalelser vært sendt Direktoratet for naturforvaltning til gjennomgang og uttalelse. Søknaden og de innkomne høringsuttalelsene er nå hos reindriftsagronomen i Sør-Trøndelag/Hedmark. Tamreindriften i Sør-Norge sorterer administrativt under denne forvaltningen.

Videre framover vil reindriftsagronomen komme med sin tilråding overfor reindriftssjefen, som forbereder saken for det landsomfattende Reindriftsstyret. Sistnevnte vil gi sin vurdering og tilråding til Landbruksdepartementet.

Jeg må be om forståelse for at jeg ikke kan gå nærmere inn på en konkret søknad og sak som for tiden er til behandling i Reindriftsforvaltningen, og som skal ende opp med en avgjørelse i Landbruksdepartementet.

Avgjørelsen vil bli tatt etter en totalvurdering av saksforholdet og slik reindriftsloven § 5 foreskriver.

Når det gjelder de spørsmål og anmodninger interpellanten framsetter i interpellasjonens andre del, er det ikke råd for meg å si noe om utfallet – verken om søknaden som nå er til behandling i Reindriftsforvaltningen, eller i og for seg om framtidige søknader om konsesjon etter reindriftsloven.

Det er reindriftsloven § 5 som er det rettslige grunnlaget for slike konsesjoner. Både etter reindriftsloven og etter vanlige forvaltningsregler vil søknader der det foreligger beiteleieavtaler, eller hvor søker for øvrig disponerer det nødvendige areal, naturligvis bli behandlet av Reindriftsforvaltningen og Landbruksdepartementet. Flere faktorer vil avgjøre om en søknad skal avslås eller innvilges, og i tilfelle innvilgelse hvilke vilkår som skal settes for å meddele konsesjon.

Når interpellanten går inn på spørsmålet om såkalte buffersoner mellom arealene for tamrein og villrein, er det bare å si at dette behovet vil kunne variere, og det må derfor vurderes ut fra de aktuelle forhold. Slik går spørsmålet om buffersoner begge veier, og det må også reises når villreinområder vurderes opprettet i nærheten av arealer der det utøves tamreindrift.

Tamrein skal gjetes og voktes innen sine beiteområder, og den flyttes mellom ulike årstidsbeiter. Etter reindriftsloven har eier av tamrein en driveplikt, og reinen skal til enhver tid være under forsvarlig kontroll og holdes på lovlig område.

Villrein er, som navnet sier, ville dyr, og kan etter viltloven ikke lokkes eller jages.

Interpellanten ordlegger seg som om den statlige reindriftsforvaltningen skulle være underlagt «reindriftsnæringens egne instanser».

Reindriftsforvaltningen, dvs. reindriftsagronomene på regionalt nivå og reindriftssjefen på sentralt nivå, er underlagt Landbruksdepartementet. Dette er den ansvarlige sektormyndighet, og er departementets ytre og faglige etat.

Det landsomfattende Reindriftsstyret er oppnevnt av Landbruksdepartementet og av Sametinget. Departementet oppnevner leder, nestleder og flertallet av styret.

Saksforberedelse og saksbehandling må til enhver tid vurderes, men jeg ser ikke noen faglige eller formelle grunner til at disse oppgavene skal flyttes til andre eller nye forvaltningsorganer.

Terje Johansen (V): Jeg har full respekt for at statsråden ikke kan gå inn på en omtalt konsesjonssøknad så lenge den er under forberedelse. Jeg har derfor forsøkt å gjøre dette til en generell interpellasjon. Når jeg har gått inn i denne saken, har jeg registrert at det naturligvis er to leirer. Av de, så vidt jeg har oversikt over, 19 høringsuttalelser som er innkommet, er 15 klart i disfavør av å gi konsesjon. De fire som har uttalt seg positivt, er fylkesmannen i Oppland, som har tilsidesatt sin egen fagavdeling, miljøavdelingen, som har gått imot, og i tillegg bruker han som et hovedargument at det er mulig å skille villrein og tamrein med gjerde, hvilket jeg ikke har tid til å dokumentere her er en umulighet – og i tillegg er det Vang kommune, det er bondelaget i Vang, og så er det en fellesorganisasjon for tamreinlag – altså rene næringsinteresser, mens samtlige andre og med særlig tyngde Direktoratet for Naturforvaltning går imot dette. Og argumentene er de som jeg har brukt.

Jeg kan jo ikke motsette meg at landbruksministeren ikke ønsker å gå videre på en diskusjon om de prinsipper jeg har lagt opp til, men jeg vil følge saken med betydelig interesse. Jeg håper at denne debatten har ført til at også andre enn de som er direkte involverte i reindriftsnæringen, fatter interesse for denne viktige prinsippsaken.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg har merket meg interpellasjonen fra representanten Terje Johansen og de argumentene som Johansen har ført i marken for sitt syn på saken, og det er selvfølgelig viktig å ha det med seg når den situasjonen oppstår at jeg må ta stilling til den aktuelle konsesjonssøknaden. Men samtidig håper jeg at representanten Terje Johansen er enig med meg i at prosessen knyttet til den beslutningen ikke kan skje via Stortingets talerstol. Saken har vært på en grundig høring, og som Johansen selv er inne på, har det kommet en rekke høringsuttalelser. Det skulle da til sammen gjøre at jeg vil ha et godt grunnlag for å fatte en beslutning når tiden er inne for det.

Det som jeg har vært opptatt av, er at man ikke på det nåværende tidspunkt slår bombastisk fast at det å se på nye konsesjoner knyttet til tamreindrift i områder der det også er villrein, nærmest er utelukket på et prinsipielt grunnlag. Jeg er opptatt av at de som driver i denne næringen, også skal ha en rimelig anledning til å forklare seg og å søke, og at det skal bli foretatt en grundig behandling av søknaden, og man må være oppmerksom på at det i vurderingen av søknaden vil bli lagt stor vekt også på situasjonen knyttet til villrein i det aktuelle området. Den saksbehandlingsprosedyren synes jeg fungerer bra, og det kommer veldig mange innspill i denne type saker, og sånn sett er jeg komfortabel med det.

Til slutt: Det har det vært viktig for meg å understreke at jeg selvfølgelig har tillit til at selv om navnet på dette barnet er Reindriftsforvaltningen, betyr ikke det at den forvaltningen ikke er i stand til å ha et større perspektiv enn bare næringsinteressene i de sakene de behandler. Jeg opplever i hvert fall at Landbruksdepartementet gjennom Reindriftsforvaltningen har en god ytre etat.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.