Se også behandlingen av sakene 1–5 på formiddagsmøtet. (Sakene ble behandlet i samme debatt).

(Uro i salen)

Presidenten: Kan presidenten få be om at man trekker seg tilbake i stillhet?

– Vær så god, statsråd Børge Brende!

Statsråd Børge Brende: Takk for det, jeg håper ikke alle trekker seg tilbake i stillhet.

Det er svært gledelig at stortingsflertallet slutter seg til Regjeringens forslag om en mer offensiv klimapolitikk. Innstillingen er historisk fordi den betyr at Norge kommer raskt i gang med forberedelsene til Kyoto-avtalen og med å gjennomføre nasjonal utslippsreduksjoner.

Fjorårets rapport fra FNs klimapanel viser med all tydelighet at det er behov for handling. Menneskeskapte klimaendringer er trolig allerede et faktum. Klimaet er i ferd med å bli varmere, våtere og villere. Ifølge målinger var 1998 det hittil varmeste året på jorden, med 2001 på andreplass. Men også 1999 og 2000 var varme år. Nå hører vi at gjennomsnittstemperaturen på jorden i nyere tid aldri har vært så høy som i første kvartal i år. Dette er svært bekymringsfullt, og er signaler om en klode med stigende feber.

I tillegg til at vi risikerer mer nedbør og mer ekstremt vær, er det i våre områder grunn til bekymring over klimaendringene i arktiske strøk. Ikke bare trues isbjørnen ved at iskanten trekker seg nordover og at polarisen kanskje forsvinner, men også Golfstrømmen kan komme til å bli påvirket av klimaendringene.

De største menneskelige utfordringene står vi likevel overfor i fattige land. Land som bare i liten grad har bidratt til de menneskeskapte klimaendringene, vil paradoksalt nok merke de største konsekvensene. 800 millioner mennesker sulter, og 20 pst. av verdens befolkning mangler tilgang til rent vann. Klimaendringene gjør ikke denne situasjonen bedre. Dette rammer først og fremst fattige, som har små muligheter til å flytte eller tilpasse seg på annen måte.

Vi kan imidlertid ennå begrense endringene ved å kutte våre utslipp, og vi kan redusere skadevirkningene av klimaendringene i Norge og andre land gjennom tilpasningstiltak.

Regjeringen ønsket at norsk ratifikasjon skulle skje så tidlig at Norge kunne bidra til at Kyotoprotokollen trådte i kraft innen toppmøtet i Johannesburg i august/september. Jeg vil gjerne gi honnør til Stortinget som prioriterte denne saken, slik at Norge som ett av de første industrilandene kunne ratifisere protokollen 30. mai. Senere har også EU og Japan fulgt etter. Med de positive signalene vi har fra Russland og Øst-Europa, har jeg fortsatt godt håp om at avtalen vil kunne tre i kraft i løpet av året.

Det var et kraftig tilbakeslag for det internasjonale klimaarbeidet da USA i fjor besluttet å stå utenfor Kyotoprotokollen. Heldigvis har de aller fleste andre land valgt å stå samlet bak denne forpliktelsen, og protokollen er fortsatt et viktig instrument for å redusere i-landenes utslipp. Protokollen har et fremtidsrettet innhold – med differensierte forpliktelser, internasjonal kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.

Løftet om en mer offensiv klimapolitikk er en viktig del av det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen. De forslagene til nasjonal politikk Arbeiderpartiet fremmet i fjor, var ikke tilstrekkelig. Derfor er tilleggsmeldingen mer konkret og offensiv når det gjelder tiltak i Norge frem til Kyoto-avtalens første forpliktelsesperiode fra 2008.

I tråd med Sem-erklæringen er et av forslagene i tilleggsmeldingen et tidlig nasjonalt kvotesystem. Med dette på plass fra 2005 vil Norge ha innført forpliktende virkemidler overfor alle utslipp av klimagasser der dette er mulig. I mer enn ti år har utslippene fra store deler av industrien vært unntatt fra virkemidler som CO2-avgift, mens andre sektorer har måttet betale.

For Regjeringen har det vært viktig å utforme virkemidler som både sikrer gjennomføring av fornuftige utslippsreduserende tiltak, og som ikke resulterer i unødige nedleggelser og utflytting av industri som vil være lønnsom når Kyoto-avtalen trer i kraft. Det foreslåtte kvotesystemet ivaretar disse hensynene.

Kvotene vil bli tildelt vederlagsfritt, der utgangspunktet for den samlede tildelingen er en reduksjon på 20 pst. i forhold til utslippene i 1990, justert for nedleggelser og nyetableringer. Dersom industrien oppnår utslippsmålet, vil ikke selve kvotesystemet medføre noen som helst kostnader for bedriftene. Tiltakene som bedriftene gjennomfører, vil kunne koste penger, men disse kostnadene vil være de samme uavhengig av hvilket virkemiddel myndighetene bruker for å oppnå dem. Industrien selv sier at det er rom for ytterligere utslippsreduksjoner i sektoren.

Det er også lagt inn sikkerhetsventiler i systemet i form av overtredelsesgebyr og åpning for å bruke kvoter som er godkjent under Kyotoprotokollen også i det tidligere kvotesystemet. Bruk av Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, vil bidra til en teknologioverføring og investering i u-land. For å sikre en reell klimaeffekt må vi stille meget strenge krav til oppfølging og kontroll av tiltak under denne mekanismen, noe et flertall i komiteen har sluttet seg til.

Et kvotesystem er en markedsbasert løsning der bedriftene selv vil finne de beste løsningene for hvor utslippsreduksjonene skal tas – med belønning for kreativitet og innsats. Bruk av kvotesystem viser også vei til det langsiktige kvotesystemet for 2008–2012, som ble foreslått av den forrige regjeringen, og som det er bred enighet om. Regjeringen ønsker å utforme tildelingen og øvrige detaljer i systemet i nær dialog med industrien, og jeg er glad for at denne prosessen har støtte hos et flertall i Stortinget.

Kvotesystemet er en vesentlig del av en mer ambisiøs klimapolitikk, men Regjeringen legger også opp til konkrete tiltak på en rekke andre områder i forhold til det som var den opprinnelige meldingen, for å redusere de nasjonale klimagassutslippene frem til 2008.

Vi ønsker mer klimatilpassede virkemidler i avfallssektoren. Regjeringen vil legge om sluttbehandlingsavgiften på avfall på en måte som også er tilpasset klimapolitikken. Det vil også bli vurdert et forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall som i dag ligger og råtner og slipper ut metangass, når det hadde vært meget mer hensiktsmessig å behandle det på en annen måte.

Regjeringen vil legge til rette for nye løsninger når det gjelder produksjon og bruk av energi. Regjeringens målsetting er at bruken av mineraloljer til oppvarming skal reduseres med 25 pst. i perioden 2008–2012, sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1996–2000. Regjeringen vil om kort tid også legge frem en handlingsplan for vannbåren varme.

Effektiviteten i kraftproduksjonen på sokkelen er lav. Det er derfor et betydelig potensial for reduserte utslipp gjennom krafttilførsel fra land.

Under formiddagens møte har jeg merket meg at Arbeiderpartiet i denne debatten forsøker å ri to hester. Det hevdes at Regjeringens forslag medfører for høye kostnader for industrien, og at Regjeringen har et for lavt ambisjonsnivå i tiltakene overfor industrien. Arbeiderpartiets alternativ er riktignok ikke krystallklart utformet, men ettersom allerede nedlagt industri inkluderes i utslippsmålet samtidig som målet ikke skal være nådd før ved utgangen av perioden, er dette klart mindre ambisiøst enn Regjeringens opplegg. Det er påfallende at Arbeiderpartiet mindre enn et år etter at de la frem sin egen klimamelding, kritiserer denne regjeringen for å være lite ambisiøs.

Som jeg har gått gjennom, har vi punkt etter punkt lagt frem forslag til konkrete tiltak som innebærer en mer offensiv klimapolitikk enn det arbeiderpartiregjeringen har ført. At Arbeiderpartiet i sin opposisjonstilværelse strør om seg med nye løfter og penger uten inndekning, begynner vi å bli vant til. Troverdig er en slik opptreden imidlertid ikke.

Når Kyotoprotokollen trer i kraft, vil hovedutfordringen for det internasjonale samfunnet være å etablere et globalt klimaregime som også begrenser utslippene fra USA og utviklingslandene. Regjeringen arbeider for snarest å starte en forhandlingsprosess som kan lede frem til nye internasjonale avtaler basert på klimapanelets rapporter. Det haster – og vil kreve stor innsats – å få et regime alle land ser seg tjent med. I Kyoto var det drøyt ti år igjen til begynnelsen av første forpliktelsesperiode, 2008–2012. I dag er det bare drøyt ti år igjen til 2013 – og vi har ennå ikke begynt å snakke om hvordan forpliktelsene da skal utformes.

Regjeringen ønsker at Norge skal ligge i front internasjonalt for å legge grunnlaget for en videre reduksjon av klimagassutslippene. Dette oppnår vi ikke uten selv å vise at vi er i stand til å føre en nasjonal politikk som gir utslippsreduksjoner. Stortingsflertallets støtte til Regjeringens mer offensive klimapolitikk er en god ballast å ha for en norsk miljøvernminister i de internasjonale forhandlingene vi står overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): Etter å ha hørt innlegget til miljøvernministeren må jeg si at for meg virker det som om det viktigste for miljøvernministeren er å prøve å skape et inntrykk av at Regjeringa har en bedre miljøpolitikk enn Arbeiderpartiet. Det er feil. Vi synes forslaget fra Regjeringa, som SV støtter, er for lite ambisiøst, samtidig som det vil ta knekken på deler av prosessindustrien.

La oss gå forslaget litt mer etter i sømmene. Det sentrale spørsmålet må være: Vil opplegget fra Regjeringa føre til et bedre miljø i den tidlige fasen? Svaret på det er etter vår mening nei, for det er ingen garanti for at det vil bli reduserte utslipp, men det vil høyst sannsynlig bli færre arbeidsplasser innenfor den industrien vi snakker om.

Det er slik at flere av de bedriftene vi her snakker om, ikke vil makte å ta en 20 pst. reduksjon uten at det blir nedleggelser og eventuelt opprettelser av bedrifter i andre land som ikke er så opptatt av miljø som vi er. Det er også slik at opplegget fra Regjeringa vil føre til at de kan velge å kjøpe seg fri gjennom billige tiltak i u-land. Er det god miljøpolitikk? Det er også slik at de kan velge å betale overtredelsesgebyr, som signalene tyder på at Regjeringa vil sette veldig lavt hvis de ikke makter å betale krav om 20 pst. reduksjon. Er det bra miljøpolitikk? Og argumentet om at det er viktig med trening i kvotehandel før 2008, synes jeg faller på sin egen urimelighet. Bjart Holtsmark i Statistisk sentralbyrå har sagt at ingen trenger å trene på å betale avgifter, og karakteriserer forslaget som en symbolsak som mangler faglig begrunnelse. Det må jeg si at jeg er enig i.

I tillegg ligger det i denne innstillingen en lang rekke andre tiltak som regjeringspartiene velger å stemme imot – tiltak som ville ha ført til et bedre miljø, og som ville ha ført til at vi hadde fått et bedre klima.

Mitt enkle spørsmål til miljøvernministeren er som følger: Hvorfor er det så viktig for denne regjeringa å ofre arbeidsplasser innenfor prosessindustrien for et opplegg som i tillegg ikke er noen garanti for reduserte utslipp, dvs. et bedre klima?

Statsråd Børge Brende: Denne tilleggsmeldingen representerer første korsvei hvor vi nå også nasjonalt skal vise at vi er villig til å følge opp de strenge internasjonale forpliktelsene vi har sluttet oss til. Regjeringen mente at den forrige regjeringens klimamelding ikke inneholdt mange nok tiltak. Vi har kommet med flere tiltak som ikke lå der, i forhold til elektrifisering, i forhold til konvertering fra oljefyring, og vi har også kommet med tiltak innenfor avfallssektoren, som reduserer de nasjonale klimagassutslippene. I tillegg har vi foreslått et nasjonalt kvotesystem som er skånsomt utformet, som tar hensyn til industriens konkurranseevne, og som også tar hensyn til at prosessindustrien fortsatt skal forbli i Norge. Men vi har hatt en utfordring i forhold til EU og til ESA, som er konkurransemyndigheten i EU, i forhold til at denne delen av industrien ikke har vært pålagt CO2-avgift. Vi har kommet med et opplegg som vurderer om denne delen av industrien skal redusere sine klimagassutslipp med 20 pst. Arbeiderpartiet falt av. I Stortinget har Samarbeidsregjeringen fått støtte for å få gjennom dette nasjonale kvotesystemet, med stemmene fra SV. Dette er et nødvendig tiltak for å kunne få levert en mer offensiv klimapolitikk og også for å ha et klimavirkemiddel overfor denne sektoren. Men som det også står i innstillingen, garanterer denne regjeringen at vi skal utforme systemet i nært samarbeid med industrien. Det skal ikke gå noen industriarbeidsplasser tapt på grunn av dette systemet. Men vi får en mer offensiv klimapolitikk ved at denne delen av industrien også skal levere klimagassreduksjoner.

Arbeiderpartiets forsøk på å ri to hester ved at de mener at deres system skal innebære større klimagassreduksjoner samtidig som det ikke skal påvirke industrien, faller på sin egen urimelighet. Jeg synes faktisk det er blitt ganske godt avslørt tidligere her i dag – faktisk av Fremskrittspartiet. Dette systemet vil ikke behøve å levere før i 2007, mens vårt system leverer allerede i 2005, for da starter kvoteplikten.

Øyvind Korsberg (FrP): Når man hører på replikkvekslingen mellom statsråden og Arbeiderpartiet om hvem som har den beste industripolitikken, blir det i alle fall for meg en ganske underlig debatt.

Jeg sa i mitt innlegg at Arbeiderpartiets kvotesystem er omtrent like ille som det SV og regjeringspartiene har kokt sammen i lag.

Det som vi har lagt merke til underveis i prosessen med klimameldingen, er den dialogen statsråden har hatt med industrien. Den dialogen har foregått gjennom media, og der har statsråden og industrien snakket hvert sitt språk, og statsråden har vel snakket forbi industrien.

Det er klart at det er bekymringsfullt for oss som har sans for næringslivet, at det ikke er en bedre dialog mellom en statsråd og industrien. Heldigvis har regjeringspartiene også innsett dette, for det må jo være grunnlaget for at man fremmer I-forslaget. Man pålegger rett og slett statsråden å føre en dialog med industrien, slik at man ikke står i fare for å gjøre alvorlig skade og miste verdifulle arbeidsplasser.

Da kunne jeg tenke meg, som jeg var inne på i replikken til SV, at det her legges noen føringer, bl.a. med hensyn til konkurranseevnen og overtredelsesgebyret, og hvordan ordningen er i EU og muligheten for å koble seg til. Dersom disse føringene gjør det slik at det blir umulig å innføre et særnorsk kvotesystem eller særnorske avgifter, vil statsråden da la norsk industri være i fred og ikke plage dem med flere særnorske tiltak?

Statsråd Børge Brende: Representanten Korsberg hørte kanskje i begynnelsen av mitt innlegg at jeg omtalte klimautfordringen som den største miljøutfordringen som vi kanskje noensinne har stått overfor globalt sett. Når man står overfor en slik miljøutfordring, kan man selvsagt lene seg tilbake og ikke gjøre noe, slik som Fremskrittspartiet velger å gjøre, eller gjøre det som Regjeringen foreslår, at vi også nasjonalt i Norge skal prøve å levere klimagassreduksjoner. Det er det denne meldingen går ut på. Og så har jeg sagt at i forhold til prosessindustrien, som ikke har noe klimavirkemiddel i dag, skal dette systemet utformes skånsomt og også være slik at det ikke skal gå noen industriarbeidsplasser tapt i Norge på grunn av dette klimagassregimet og dette kvotesystemet.

Jeg tror vi kommer til å få en veldig god dialog med industrien når dette stortingsvedtaket foreligger. Det vil være bra for norsk industri, og det vil også være en måte å forberede seg på med hensyn til hva som kommer etter 2008. Det vil også være bra i forhold til klimapolitikken.

Men det er jo interessant at Fremskrittspartiet nå har blitt så opptatt av konkurranseutsatt sektor. Det er ikke lenge siden jeg leste i en eller annen avis at det egentlig ikke var så farlig om vi mistet noen tusen arbeidsplasser innenfor konkurranseutsatt sektor. Jeg må også si at innfasingen av oljemilliarder gjennom offentlig sektor kanskje ikke er akkurat den riktige måten å håndtere denne delen av industrien på. Men på andre områder står regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sammen i forhold til at denne industrien i år får 12 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser å forholde seg til. I fjor hadde man 12 milliarder kr i skatte- og avgiftsskjerpelse å forholde seg til.

Når det gjelder den merknaden som nå har blitt gjort om til et forslag, at Regjeringen skal ha en åpen og god dialog med industrien, er det selvsagt i forståelse med Regjeringen at denne er utformet i komiteen. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til dette. Det er en selvfølge, og det står faktisk også i meldingen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): SV er fornøyd med at man nå får på plass et nasjonalt kvotesystem fra 2005, og spesielt fornøyd med at bruk av gass ligger innenfor systemet.

I tillegg fikk vi både Regjeringen og Arbeiderpartiet til å være med på flere av SVs forslag til tiltak som vil redusere utslippene av drivhusgasser – altså før 2005 – samt skape mange nye arbeidsplasser. Det dreier seg om elektrifisering av sokkelen, krav til luft- eller vannbåren varme i alle nye bygg over 1 000 m2, satsing på biodrivstoff og tiltak for energigjenvinning i industrien. Men SV hadde også mange andre forslag til tiltak for å redusere utslippene.

Det vi er mindre fornøyd med, er at regjeringspartiene ikke har strukket seg lenger i forhold til å støtte SVs mange tiltak som kan iverksettes tidlig. Når regjeringspartiene ikke kunne støtte Arbeiderpartiets og SVs forslag om å innføre en støtteordning for ny, fornybar energi tilsvarende halv elavgift, er dette svært beklagelig, ikke minst sett i lys av det EU-direktivet om fornybar energi som Regjeringen nå har til vurdering. Slutter vi oss til EUs målsetting om å øke andelen fornybar energi, kommer vi ikke utenom å innføre støtteordninger for slik energiproduksjon. Og i påvente av det annonserte grønne sertifikatmarkedet vil det være svært god klimapolitikk å innføre disse midlertidige støtteordningene. Men det var en utstrakt hånd som regjeringspartiene valgte ikke å ta imot.

Mine spørsmål til statsråden er derfor: Når vil Regjeringen komme tilbake med forslag om en sterkere satsing på ny, fornybar energi? Hva slags strategi har Regjeringen for å få budsjettkamerat Fremskrittspartiet med på en slik satsing? Saken er jo den at pengene til alle gode formål skal deles ut, eller rettere sagt ikke deles ut; da er det klimaverstingene i Fremskrittspartiet som skal støtte opp under statsrådens klimaengasjement. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er dette som er den egentlige grunnen til regjeringspartienes manglende støtte til SVs mange offensive klimatiltak.

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg faktisk benytte anledningen til å takke saksordføreren for godt arbeid i komiteen. Jeg er selvsagt også, på vegne av regjeringspartiene, glad for at vi nå har fått gjennom det nasjonale kvotesystemet. Det betyr mye for at Norge skal kunne nå de målsettingene som ligger i Kyoto-avtalen, demonstrerbar fremgang før 2005. Det hjelper ikke å ha et resultat i 2007, vi må begynne å levere allerede fra 2005. Det er meget viktig.

Så er det riktig at selv om SV har hatt en utstrakt hånd, har vi ikke funnet sammen på alle punkter, og det ville vel ha vært meget overraskende. Men jeg ville ikke vært så pessimistisk hvis jeg hadde vært SV, i forhold til hva som også er mulig å oppnå i et miljøsamarbeid med Fremskrittspartiet. Selv om Fremskrittspartiet ikke akkurat er de mest offensive i klimasaken, har regjeringspartiene god erfaring med å inngå et forlik med dem i forbindelse med revidert i år, da vi greide å videreføre f.eks. en økt satsing på barskogvernet med 35 mill. kr utover det som lå i Regjeringens opprinnelige budsjett.

Når det gjelder fornybar energi, står det i Sem-erklæringen at den dagen man har en CO2-fri teknologi, med støtte av tilsvarende elavgift, vil dette også gjelde for fornybare energikilder. Jeg merker meg at SV gjerne vil at vi så raskt som mulig skal bevilge i alle fall halv elavgift i støtte til denne fornybare energien, og det tar jeg med meg videre. Men dette er altså et spørsmål som må drøftes i forbindelse med de årlige budsjettene, og det er jo ikke det eneste budsjettinnspillet som er kommet fra Stortinget til Regjeringen de siste dagene. Vi får jo sette oss ned og lage en liste, og se hvordan vi skal få dette til å passe inn.

Inger S. Enger (Sp): Jeg tror egentlig at alle er veldig opptatt av å lykkes i klimapolitikken. I dagens utgave av Aftenposten, i artikkelen «Klar, ferdig, klima», kommenterer journalist Agnar Kaarbø arbeidet med klimameldingen. Han etterlyser resonnementer rundt dagens forbruk av fossil energi – altså kull, olje og gass – og han presenterer både en velvillig og en mindre velvillig tolkning av arbeidet. Den velvillige tolkningen – jeg liker den best – er slik:

«Teknologiutvikling i form av mindre energikrevende biler, miljøkrav til husbyggerne og gasskraftverk som på foreløpig ukjent vis tryller vekk plagsomme CO2-utslipp, gjør Kyoto-arbeidet til en grei utfordring.»

Med dette som utgangspunkt vil jeg gjerne høre statsrådens syn på følgende problemstilling: Nå som det skal rettes så sterkt fokus på prosessindustrien i form av kvoter, overses ikke den sektoren som står for store økninger i utslippene, altså petroleumssektoren? Burde ikke den kanskje hatt strengere krav?

Jeg har også lyst til å legge til: Hva med Snøhvit-utbyggingen? I tilknytning til den blir det også ganske store CO2-utslipp. Egentlig må jeg få legge til at det bare er Senterpartiet som kunne stille dette spørsmålet, for vi har sagt nei til Snøhvit, og vi har sagt nei til Regjeringens og SVs tidlige kvotesystem. Nå kan det sjølsagt pareres med at vi sier nei til alt! (Munterhet i salen) Men jeg vil da skynde meg å si at det standpunktet vi har tatt her, vil ivareta både miljøet og de eksisterende industribedriftene i distriktene. Jeg imøteser statsrådens synspunkt.

Statsråd Børge Brende: Det var mange spørsmål på én gang. Representanten Enger har en veldig sympatisk måte å fremlegge sitt budskap på, så jeg får unngå å si hva jeg har følt de siste dagene når det gjelder Senterpartiets miljøpolitikk. Jeg tenker bl.a. på de debattene vi har hatt i forbindelse med nasjonalparker og erstatningsvern o.l., men jeg skal ta det opp på best mulig måte.

Når det gjelder petroleumssektoren, er det slik at den er pålagt en CO2-avgift. Det er en av verdens høyeste CO2-avgifter, og i forhold til et reduksjonskrav, som prosessindustrien nå får å forholde seg til, er CO2-avgiften langt kraftigere. Hvis man spør prosessindustrien om den ville hatt CO2-avgift i stedet for kvoter, tror jeg også det nasjonale kvotesystemet ville ha fremstått som veldig behagelig. Regjeringens holdning er at vi skal videreføre den norske CO2-avgiften frem til 2008, når vi får Kyoto-systemet på plass. Det er faktisk slik at denne CO2-avgiften har vært så høy at det har ført til en rekke tiltak på sokkelen fra oljesektorens side for å få ned klimagassutslippene. Man har valgt miljøinvesteringer i stedet for å betale avgift.

Så får vi i tiden fremover se hvordan denne dialogen med industrien blir med hensyn til det nasjonale kvotesystemet. Jeg føler at det er viktig – og det skal jeg også bidra til – å legge noe av den striden som vi har hatt de siste månedene, bak oss, og at vi må prøve å få til en bred enighet i Stortinget når det gjelder utformingen av dette nasjonale kvotesystemet, når proposisjonen kommer. Det er mange avklaringer også i forhold til EU, og det skal bli en god dialog fremover med de impliserte aktørene.

Sylvia Brustad (A): Det miljøvernministeren nå sier i forhold til industrien, henger ikke helt i hop. Miljøvernministeren sa i stad at ingen industriarbeidsplasser skal gå tapt. Og han sier videre at opplegget er skånsomt utformet og tar hensyn til konkurranseutsatt industri.

Problemet er at industrien på ingen måte opplever forslaget fra Regjeringa på denne måten og heller ikke den virkeligheten som Børge Brende beskriver. Det vi har fått demonstrert ved denne saken, er en stor mistillit fra Regjeringa til industrien. Det er en total mangel på dialog med en særdeles viktig industri i Norge, og det en industri som har bevist i praksis at de tar miljøutfordringene på alvor, gjennom frivillige avtaler når det gjelder svovel og aluminium, for å ta noe. De har sagt til oss at de også er villige til å ta sin tørn denne gangen, og de er villige til å ta mer enn det Regjeringa foreslår.

Mener Børge Brende at administrerende direktør Harald Grande ved TTI også tar feil når han sier at Regjeringas forslag vil bety kroken på døra og 200 arbeidsplasser færre? Hva sier Børge Brende til lederen i Saltenposten nylig, med overskriften: «Høyre er ikke et industriparti». Der står det videre:

«… å redusere CO2-utslipp ved å innføre en avgift som tar knekken på den mest miljøvennlige industrien, det er og blir helt feil miljøpolitikk.»

Tar de også feil?

Jeg må si at jeg skjønner meget godt at miljøvernministerens partifeller her i huset føler behov for å pålegge Børge Brende, gjennom et romertallsvedtak, å føre en dialog med industrien. Vi skal stemme for det. Men spørsmålet er: Mener Børge Brende at alle andre, inkludert hele industrien og Bellona, tar feil når de sier at Regjeringas forslag betyr nedleggelser, eller er det slik at Regjeringa nå er på glideflukt vekk fra sitt forslag og gir en garanti om at ingen arbeidsplass skal nedlegges? I så fall er det en glad-dag i dag.

Statsråd Børge Brende: Jeg er litt i tvil om representanten Brustad lyttet til mitt svar til representanten Enger, hvor jeg i og for seg strakk ut en hånd i forhold til at vi også i Stortinget bør sette oss ned og se på en utforming av et nasjonalt kvotesystem som, som jeg også sa i mitt første innlegg, ikke vil innebære nedleggelse av arbeidsplasser. Det skjer nedleggelser av arbeidsplasser i prosessindustrien. Magnesiumproduksjonen til Hydro på Hærøya er nedlagt, men det skyldes ikke kvotesystemet.

Jeg tror at vi kan greie å ha en offensiv klimapolitikk og stille krav til industrien, men innenfor rammene av at industrien greier å beholde sin konkurranseevne. Jeg synes at man kan forvente en litt mer konstruktiv holdning fra Arbeiderpartiets side, og faktisk en litt ærligere holdning, fordi man forsøker å ri to hester på en gang. Jeg mener faktisk at Arbeiderpartiet her fremstår som keiserens nye klær. For på den ene siden hevder man at man med sitt system skal redusere klimagassene med 30 pst. i prosessindustrien, og at det er mye mer offensivt, men samtidig er det ingen som skal merke disse reduksjonene til Arbeiderpartiet. Samtidig sier man at det ikke er mulig å gjennomføre noen flere rimelige reduksjoner i industrien når Regjeringen foreslår 20 pst. reduksjon. Men 30 pst., som Arbeiderpartiet foreslår, er det fullt mulig å gjøre.

Poenget er at dette ikke henger på greip. Arbeiderpartiet har meldt seg ut av prosessen når Stortinget for første gang fikk en konkret oppfølging av Kyoto-avtalen. Man har opptrådt som en spekkhugger i forhold til Regjeringens arbeid for å få til en konstruktiv dialog med industrien, og for at vi også skal få til nasjonale klimagassreduksjoner. I stedet for å bidra konstruktivt, som bl.a. SV har gjort, har Arbeiderpartiet meldt seg ut og ikke bidratt. Jeg hadde håpt at vi kunne få en bred enighet her i Stortinget om at Norge skulle være tidlig ute med å ratifisere, at vi skal være en pådriver for det internasjonale klimaarbeidet, og at vi også skal redusere nasjonalt. I stedet har Arbeiderpartiet valgt å melde seg ut, drive et spill og opptrådt som keiserens nye klær. Det er meget skuffende, og det hadde jeg ikke ventet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Både i går kveld og i dag er det enkelte som tar til en ordbruk som presidenten ikke tror er særlig formålstjenlig for den framtidige politiske debatt og for forholdet mellom storting og regjering.

Øyvind Vaksdal (FrP): Dagen i dag vil gå inn i historien som en sorgens dag for norsk industri. Fagforeninger har protestert, industriledere har advart, men til tross for dette har stortingsflertallet vendt det døve øret til og vil i dag vedta et nasjonalt kvoteregime for utslipp av såkalte klimagasser. Dette uten å se på andre land vi konkurrerer med, og hva slags tiltak de eventuelt vil sette inn før 2008.

Stortingets flertall mener tydeligvis at det viktigste for Norge er å være best i klassen. Det er viktigere å drive ensidig norsk symbolpolitikk uten å ta hensyn til konsekvensene. Det spiller åpenbart ingen rolle for flertallet om vi i det hele tatt skal ha noen industriproduksjon i Norge i framtiden, og det spiller dessverre heller ingen rolle om titusener av arbeidsplasser kan gå tapt. Det samme flertallet lukker også øynene for det faktum at det eneste de kan oppnå med denne symbolpolitikken, er at store deler av industriproduksjonen flyttes ut av landet.

Vi vet alle at de aller fleste industriland som vi konkurrerer med, har en helt annen energiproduksjon enn den vi har, og hva slags miljøgevinst får vi da? Absolutt ingen miljøgevinst. Vi har i stedet sørget for en forverring av situasjonen. Som jeg sa innledningsvis, har industrien advart på det sterkeste mot et ensidig norsk kvoteregime. De har isteden kommet med en utstrakt hånd og tilbudt seg å inngå avtaler om utslippsreduksjoner, som vi har god erfaring med bl.a. når det gjelder svovel. Men nei da, påbud og forbud er den eneste riktige vei ifølge flertallet i denne salen.

Industrien har allerede gjennomført mange kostnadseffektive reduksjoner av såkalte klimagasser. Vi i Fremskrittspartiet har tillit til at norsk industri selv er best egnet til å vurdere kostnader og effekter av ytterligere tiltak. Når flertallet i dag forlanger et særnorsk kvoteregime, burde man i hvert fall tillatt norsk industri å benytte Kyoto-mekanismene fullt ut, slik at man også hadde anledning til å investere i såkalte klimatiltak utenlands. Det ville ofte ha vært billigere å investere i slike tiltak i utlandet istedenfor i moderne industri i Norge.

Fremskrittspartiet vil ikke være med på konkurransehemmende tiltak som svekker norsk industri. Vi vil sikre norsk næringsliv langsiktige og forutsigbare rammebetingelser, rammebetingelser som ikke er verre enn i de land vi konkurrerer med. Det er trist å se at dette åpenbart ikke har særlig høy prioritet hos noe annet parti i denne salen.

Rolf Terje Klungland (A): Klimatrusselen er kanskje den største utfordringen menneskeheten står overfor i framtiden. I våre valg av klimapolitiske virkemidler er det derfor viktigst å legge til rette for at utslippene blir redusert.

Dessverre er vi ikke på riktig vei med flertallets innstilling her i dag. På tiltakssiden er flertallsinnstillingen for puslete, og for industrien er flertallet helt på villspor. Jeg skal i mitt innlegg konsentrere meg om det siste, helt sikkert til fleres overraskelse.

Industrieiere, bedriftsledere og fagbevegelse har gitt klar beskjed. Samrøre mellom høyrepartiene og SV vil føre til bedriftsnedleggelser. Det vil føre til økte utslipp globalt, og det vil ramme Distrikts-Norge og eksportindustrien særdeles hardt.

Vi lever som Lotto-millionærer i Norge i dag. Alle bør se at vi er inne i en jappetid der skattelettelser og symbolpolitikk er ledende saker i opinionen.

Under den politiske streiken i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 6. juni sa saksordføreren for innstillingen til klimameldingen fra SV at Norge er så rikt at vi må ta oss råd til å være et foregangsland for gjennomføring av kvotesystemet. Hvem er rike? Er det bedriftene som for øyeblikket går med røde tall? Det er jo disse flertallet vil pålegge nye kostnader i form av kvoteavgifter.

Ja, Norge som nasjon er et rikt land. Det er vi takket være vår eksportindustri. Jeg vil peke på at Ekofisk-feltet har tjent ca. 1 100 milliarder kr i sin levetid – en gigantisk sum som nasjonen har nytt godt av. Samtidig har prosessindustrien i samme periode hatt to til tre ganger høyere inntekter til landet. Vi vet at olje- og gassressursene våre ikke er fornybare ressurser. Vi vet også at å videreforedle våre vannressurser er en utømmelig kilde, i alle fall så lenge det regner. Det kan faktisk virke som om ikke alle har skjønt dette. Industrien har i denne sammenheng en stor utfordring. De må få miljøvernministeren og flertallet til å skjønne at Norge som nasjon og verdenssamfunnet er tjent med å ha denne industrien i et velutviklet og høyteknologisk land.

Arbeiderpartiet har hatt en grundig og gjennomgående behandling av saken. Vi har lyttet, vi har arbeidet, vi har konkludert og kommet fram til løsninger som vil ivareta arbeidsplassene i industrien, og som i høyeste grad også vil være til det bedre for miljøet.

Vi har et høyere ambisjonsnivå enn flertallet, men vi benytter en bærekraftig modell. Vi vet at arbeidsplasser, økonomi, tilhørighet og miljø henger sammen.

Hvis norsk smelteverksindustri velger å flytte ut av landet, vil utslippene øke dramatisk. Ikke bare klimautslippene, men kvikksølv, tjærestoffer og svovelutslipp vil øke. Er det fornuftig i forhold til miljøet?

Vi vet at når en villet nedlegging av industrien møter motstand, når folk står uten arbeid, når folk blir tvunget til å flytte uten å få solgt sine hus, når demonstrasjonstogene står på Løvebakken, ja da skal de få ta ansvar de som vil en slik politikk.

Miljøvernministeren har valgt å markere seg på internasjonale miljøsaker. Han har gått til angrep på andre land på en måte som de har følt ubekvem. Vi skal være offensive, så det er bra. Men at den samme miljøvernministeren skjønner så lite av virkningen av nasjonale miljøtiltak, er overraskende. Det bør forbause flere enn Arbeiderpartiet at stortingsflertallet gjennom vedtak her i dag pålegger Regjeringen å samarbeide med næringslivet. En skulle i alle fall tro at «næringspartiet» Høyre ikke trengte en slik oppfordring.

Leif Frode Onarheim (H): Vi har nå hatt en rekke innlegg knyttet til de to meldingene om norsk klimapolitikk. Det har blitt mye diskusjon om hvilken regjering som er mest ambisiøs i klimapolitikken, og det er demonstrert stor uenighet om virkemidler for å nå de mål som meldingene har satt opp. Det har vært mye svartmaling, og med sterk tale.

Jeg vil gjerne ta en litt annen innfallsvinkel. Jeg tror det er viktig for at våre oppdragsgivere, velgerne, skal forstå hva som er sentralt i denne diskusjonen. Det er etter min mening følgende:

Et meget solid flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, ser alvoret i klimaendringene. Ingen av oss vet med sikkerhet i hvilken grad menneskeskapte utslipp av klimagasser påvirker miljøet, men flertallet baserer seg på FNs klimapanel og de rapporter som de utarbeider, og dessuten ønsker flertallet å følge føre var-prinsippet. Det vil være uansvarlig å vente og se. Flertallet er enig i at det er viktig å gjennomføre tiltak så snart som mulig, og ikke vente på Kyoto-avtalen som forhåpentligvis trer i kraft fra 2008. Flertallet er enig i at industrien må gjennomføre tiltak i denne tidlige fase, og redusere utslippene med rundt 20 pst. i forhold til 1990. Arbeiderpartiet har satt tallet til 30 pst., men sammenligningen halter. I beste fall er Arbeiderpartiets reduksjon omtrent den samme som den regjeringspartiene og SV legger opp til.

Flertallet er samtidig enige om at de tiltak som pålegges industrien, ikke må føre til at bedrifter som vil være levedyktige under Kyoto-regimet, pålegges så store belastninger at de flytter ut eller nedlegges i denne tidlige periode. Et stort flertall er enig i at til tross for betydelige utslipp er norsk prosessindustri av de aller beste bedrifter i verden når det gjelder utslipp av klimagasser. En nedleggelse eller flytting av virksomheten vil derfor ikke tjene miljøet, men øke utslippene. Klimautfordringene er globale!

Hvorfor tar jeg denne innfallsvinkelen og peker på det som et stort flertall er enige om, i stedet for å videreføre diskusjonen om det vi er uenige om? Jeg tror det er fordi det er nødvendig å demonstrere overfor det norske folk og oss selv i Stortinget at klimagassutslippene er alvorlige, at Stortinget mener det er helt nødvendig å intensivere prosessen med å få disse utslippene ned, og at våre forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen vil kreve at vi alle må bidra til disse reduksjoner. Klimaendringene er globale. Derfor må vi parallelt arbeide for at flest mulig land slutter seg til Kyotoprotokollen.

Tiltakene for å redusere klimagassutslippene må i tillegg til industrien bl.a. omfatte transportsektoren, avfallshåndtering og sterkere satsing på fornybar energi. I dette omfattende perspektiv må vi etter min mening ikke la nyanser i oppfatning om hvordan de tidlige tiltak skal gjennomføres, overskygge hovedutfordringen.

Industrien er imidlertid engstelig for hvordan ensidige tiltak overfor norsk industri vil virke. Regjeringspartiene og SV presiserer i innstillingen i form av romertallsvedtak at detaljutformingen av det tidlige kvotesystem skal og må skje i nært samarbeid med industrien. I dette ligger det at tildeling av kvoter til bedrifter og bransjer skal drøftes, hvor bl.a. hensyn tas til spesielle forhold i basisåret 1990, hva slags teknologi som er tilgjengelig for bedriftene for å redusere utslippene, og til hvilke kostnader. Grunnen til at regjeringen Bondevik har ønsket et kvotesystem er at det er markedsbasert, og at det gir både myndigheter og industri en viss erfaring med systemet. Flertallet i komiteen ønsker også at industrien skal kunne ta i bruk internasjonale Kyoto-mekanismer, som f.eks. Den grønne utviklingsmekanismen. Også dette vil være viktig læring som kan komme til nytte i gjennomføringen av Kyotoprotokollen.

Jeg har merket meg i debatten, ikke uten forbauselse, at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av industrien. Det gleder meg meget. Det står i skarp kontrast til det partiet sa for en tid siden: «Industri trenger vi ikke lenger – legg den i møllpose, kanskje vi eventuelt trenger den når oljen er slutt.»

I det samarbeid med industrien som komiteflertallet ber om, må det også tas hensyn til hva som skjer i EU og ellers i verden, og vedtaket om samarbeid vil være en sikkerhetsventil for å få et effektivt og godt system med krav til utslippsreduksjoner på flere områder, men som industrien kan leve med. Det er bare i et tillitsfullt og godt samarbeid mellom myndigheter, bedrifter og organisasjoner at det kan oppnås nødvendige resultater. Og det er bare når vi alle forstår nødvendigheten og viktigheten av å redusere våre klimautslipp, at vi kan lykkes. Det står om alvorlige konsekvenser. Stortinget skal ta stilling til en viktig start på dette arbeidet.

Torny Pedersen (A): Stoltenberg-regjeringen la fram klimameldingen i juni i fjor. Siden den gang har det kommet internasjonale avklaringer med hensyn til det videre arbeidet med Kyoto-avtalen, bl.a. gjennom møtene i Bonn og Marrakech. Dette er avklaringer som er meget viktige for at Norge gjennom nasjonale tiltak kan nå sine Kyoto-forpliktelser.

Komiteen har fulgt opp store deler av St.meld. nr. 54 for 2000–2001 fra arbeiderpartiregjeringen, bl.a. sterkere fokus på elektrifisering av Nordsjøen og vektlegging av arbeidet med å få fram gasskraftverk med CO2-håndtering. Bare gjennom ny teknologi kan vi redde det globale klima. Jeg forventer at Regjeringen følger opp hydrogenprosjektet på Notodden og pilotanlegget med CO2-frie gasskraftverk.

Med dette som utgangspunkt er det skuffende og nærmest en avsporing at Regjeringen, sammen med SV, vil presse fram en nasjonal særnorsk kvotehandel for den mest konkurranseutsatte delen av norsk industri.

Enda mer provoserende blir det når miljøvernminister Børge Brende nesten daglig omtaler denne industrien som en utslippsintensiv industri, og han presiserer gang på gang at denne industrien ikke betaler CO2-avgifter eller elavgifter. Det er jo en villet politikk som også Høyre har ivret for, men da var de i opposisjon.

Sannheten er at norsk prosessindustri er den eneste sektoren i Norge som faktisk har redusert sine utslipp av klimagasser fram til i dag, og som fortsatt ønsker å redusere sine utslipp ytterligere dersom Bondevik-regjeringen legger til rette for fornuftige rammebetingelser.

Norsk prosessindustri er den mest miljøvennlige prosessindustrien i verden, men er totalt avhengig av konkurransevilkår som ikke er dårligere enn det andre land kan tilby sin industri. Og det er ingen andre land som har pålagt eller vil komme til å pålegge sin industri verken elavgift eller klimakostnader før 2008.

Et nasjonalt smalt system, som er foreslått av regjeringen Bondevik, og som SV støtter, dog med en rekke forbehold og selvmotsigende premisser, er ikke uttrykk for en offensiv klimapolitikk, men rett og slett et tilbakeskritt i klimadebatten. Jeg vil kalle det en teknologibremse, der norsk prosessindustri taper innflytelse, og hele landet taper som miljønasjon.

Et smalt og tidlig innført kvotesystem i 2005–2008 med individuell kvoteplikt pr. bedrift, der alle behandles likt i tildeling av gratiskvoter, vil komme til å ødelegge tusenvis av industriarbeidsplasser ute i distriktene. Ingen har i dag kvoter å selge, og tiltakskostnaden ligger på fra 210 kr pr. tonn og oppover.

Dersom Norcem i Kjøpsvik alene skal ta 20 pst. fra 1990-nivået, betyr det 666 000 kr pr. ansatt i merutgifter med beregning etter 200 kr pr. tonn. Norcem har allerede gjennomført betydelige miljøtiltak. De har bl.a. satset stort på alternativ brensel i stedet for kull og koks. Norcem Kjøpsvik har dermed redusert sine utslipp med nesten 40 pst. CO2 pr. tonn sement.

Også Elkem Salten i Nordland arbeider aktivt med miljøtiltak. De har tredoblet forbruket av flis og redusert bruken av kull og koks betraktelig. Her vil kvotehandel koste 108 000 kr pr. ansatt. Produksjonen vil stoppe, og ca. 250 arbeidsplasser forsvinner med underbedriftene som bl.a. er avhengig av spillvarmen fra verket. Indre Salten har fra før en arbeidsledighet på i overkant av 5 pst.

Dersom denne industrien selv får lov til å ta ansvar for egne miljøproblemer, er de villige til å redusere CO2 -utslippene med 30 pst. Men da må de få muligheter, som Arbeiderpartiet sier, til selv å inngå avtaler og fordele ansvar.

Hvorfor må dette gjøres så vanskelig? Hvorfor ikke bygge på de gode erfaringene med aluminiumsavtalen fra 1997 og svovelavtalen fra tiden med Stoltenberg-regjeringen, en avtale som i dag velges av land etter land i EU, og som har gitt meget gode resultater? (Presidenten klubber.) –

Presidenten: Tiden er ute.

Torny Pedersen (A): Er målet til miljøvernministeren en skryteliste i kofferten til Johannesburg? (Presidenten klubber.) – Dit skal også Bellona.

Presidenten: Presidenten gjør representanten oppmerksom på at taletiden er ute.

Før vi går på treminuttersinnleggene vil presidenten innstendig oppfordre til å ta et kollektivt ansvar for at det utover kvelden er flere saker på dagsordenen, slik at vi slipper å komme i den situasjonen at vi behandler viktige saker kl. 02.00–-03.00 om natten. Det kollektive ansvaret påligger dem som sitter i salen nå, like mye som dem som skal ha ordet sent i kveld i andre saker.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor-Arne Strøm (A): Klimakonvensjonen med Kyotoprotokollen er viktig i arbeidet med å redusere de globale utslippene av klimagasser. At Norge bør ha en pådriverrolle i dette arbeidet, mener jeg er meget viktig, og det har man også denne debatten i dag vist til.

Norge er et velutviklet land med store energiressurser og høy teknologisk standard. Hvordan vi forvalter våre ressurser, vil kunne påvirke andre lands arbeid med klimagassutslipp. Selvsagt må dette gjøres på en måte som samtidig sikrer Norges internasjonale interesser og norske virksomheters konkurranseevne.

Regjeringen ser det som viktig å ha et globalt perspektiv i klimapolitikken. Det forutsetter jeg at alle på Stortinget har. Jeg har imidlertid vanskelig for å se hvordan Regjeringen gjennomfører dette fullt ut i praktisk politikk. Flertallets innstilling, dvs. regjeringspartiene med støtte fra SV, inneholder etter min mening flere svakheter.

Jeg er noe forundret over alliansen mellom partiene Høyre og SV i kampen for et bedre miljø. Hvis konsekvensene av deres vedtak blir at produksjon flyttes til andre land, vil det ha både næringsmessige og miljømessige konsekvenser. Da kan en spørre om hva som egentlige er intensjonene. Er det kun å redusere de norske utslippene, uten tanke på hva dette vil ha å si for det globale miljøet? Eller er intensjonene noe annet?

Arbeiderpartiet har fremmet forslag om reduksjon av klimagassutslipp fra industrien som vi mener ville gitt et bedre resultat både miljømessig og industrielt. Jeg vil her vise til at SO2 -avgiften ble erstattet med en avtale med industrien. Avtalen ble etablert etter drøftelser mellom Arbeiderpartiet og industrien om hvordan de i fellesskap mente utslippsreduksjonene best kunne oppnås, samtidig som industrien opprettholdt konkurranseevnen. Denne avtalen vil sikre at Norges forpliktelser på SO2 -utslipp i henhold til Gøteborgprotokollen blir oppfylt, dette bare for å vise til at det er mulig at andre forslag til løsninger kan gi et bedre miljømessig resultat. Da blir det galt å ri prinsipper fremfor å sikre bedre miljømessige løsninger.

Nå er det også noen lyspunkter i flertallsinnstillingen, bl.a. at det tidlige kvotesystemet må utvikles i nær dialog med industrien, samt at systemet er fleksibelt nok til å sikre konkurranseevnen til prosessindustrien. Det er viktig at et nasjonalt kvotesystem tar hensyn til at man ikke ønsker en nedbygging av industrien her i landet, for så å bygge opp en slik industri andre steder i verden der rensekravene ikke er så strenge og energikildene er mer forurensende.

Jeg ønsker videre å trekke fram oppmerksomheten komiteen har vist for mulighetene for energigjenvinning i industrien. Miljømessig vil dette ha stor betydning, samt at bedriftene vil få en bedre plattform for fremtidig eksistens.

Det kan virke som om Stortinget i hovedsak er enige om målet. Det er veien til målet som Stortinget ikke er helt enige om. Jeg håper at det i fremtiden vil være mulig å oppnå større grad av enighet i slike viktige saker. Det vil være avgjørende for miljøet, industrien og ikke minst for landet.

Jeg håper at man med de vedtakene man gjør her i kveld, ikke er med på å bidra til å bygge ned industrien, spesielt ikke i distriktene.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Åsa Elvik (SV): Det er visst somme som meiner at måten Kyoto-avtalen no blir gjennomført på, set norske arbeidsplassar i fare. Kan det verkeleg vere slik at næringspartiet Høgre og distrikts- og sysselsetjingspartiet SV har gått heilt bort frå sine viktige målsetjingar? Sjølvsagt ikkje.

Sist onsdag kunne vi lese i Nationen om Nycomed Amersham som satsa 600 mill. kr på å byggje ut kontrastvæskefabrikken i Lindesnes. Bedrifta planlegg 50 nye arbeidsplassar.

Norsk industri er nettopp historia om teknologisk endring, om innovasjonar, om forsking og nyskapande aktivitet. Leverandørindustrien, til oljesektoren, verftsindustrien, treforedlingsindustrien, metallindustrien og den kjemiske industrien har alle eksempel som viser at utviklinga av eit nytt produkt eller ein ny produksjonsmåte blir avgjerande for korleis bedrifta utviklar seg.

Norsk industri har kontinuerleg vakse under endring. Mange av dei bedriftene som er i Noreg i dag, er avanserte, sterke og nyskapande. Norsk industri er villig til endring, han er nyskapande, og han er kompetanseintensiv.

Det er nødvendig for meg å presisere at norsk industri er god, han har verdier som alltid vil vere viktige. Vilje til endring, kompetanse og innovasjon vil vere muskel i Kyoto-bevegelsen som delar av industrien no skal gjennomgå. Derfor vil Kyoto gi meir og betre verdiskaping enn før. Det vil bli grunnlaget for fleire sysselsette, ikkje færre.

Vi har i samband med saksbehandlinga føreslått å bruke 1 milliard kr på eit program for utvikling av miljøteknologi i norske bedrifter for auka og raskare miljøoinnovasjon. Dessverre er det ingen andre parti på Stortinget som støttar det. Vi har tillit til norsk næringsliv. Vi veit at det finst livskraft og evne til nyskaping, og vi meiner at dette er ein riktig veg å gå for å halde fram med å fremje dette.

SV har vore i dialog med industrien i dette arbeidet. Mange av dei innvendingane som industrien har kome med, har vore gode innvendingar. Derfor har vi sett visse krav til gjennomføringa av dette nasjonale kvotesystemet, og det har ordføraren for saka gått grundigare inn på.

Når Stortinget i dag gjer dette historiske vedtaket, er oppfordringa mi til industrien og til Arbeidarpartiet at dei tek initiativ til at dialogen held fram slik at den vidare utforminga av kvotesystemet blir best mogleg. For dialogen har vore nyttig, og eg trur at dialogen framleis vil vere nyttig for å utvikle eit godt nasjonalt kvotesystem.

Lena Jensen (SV): Norge er gjennom Klimakonvensjonen som ble signert i Rio de Janeiro i juni 1992, artikkel 6, forpliktet til å arbeide for større forståelse for og kunnskap om klimaendringene, årsakene til dem og effekten av dem. Klimaproblemene er så kompliserte at oppgaven med opplæring er meget viktig i alle deler av befolkningen. Uten dette blir det til syvende og sist et problem som en liten del av det politiske miljø jobber med.

Klimautfordringene er enorme. Mange av svarene ligger i holdning, kunnskap og handling, og i skjæringsfeltet og sammenhengen mellom disse. Sentralt er undervisningen og kunnskapsformidlingen overfor førskolebarn og barn og unge i grunnskolen, i videregående skole og innenfor høyere utdanning. Miljø- og ressursforvaltning og miljøkunnskap må ligge til grunn i all undervisning.

En samlet utdanningskomite, minus Fremskrittspartiet, sier i innstillingen til St.meld. nr. 16, som Stortinget skal behandle i morgen, at til grunn for opplæringen av lærere må det ligge en forståelse av internasjonale utfordringer når det gjelder fattigdom, miljø og en forsvarlig ressursforvaltning. Dette betyr at miljølære skal være en basis i utdanningen av våre barn og unge, og dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

En samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite har uttalt at skjæringsfeltet mellom miljø og energi var en av de fire prioriterte satsingsområdene innenfor forskningen vår. Dette må følges tett opp gjennom at man har en flerfaglig og tverrfaglig forskning, og at samfunnsfagene må prioriteres mer.

Norge som olje-, gass- og fiskerinasjon har et spesielt ansvar for vår forvaltning av våre ressurser og forskning på alternative miljøkilder. Samtidig må vi kunne møte disse utfordringene gjennom økt kunnskap og en høyere investering i utstyr. Samtidig er vi rike nok, og vi har råd til dette.

Polarinstituttet i Tromsø er svært viktig for klimaforskningen. Norge har på Svalbard et unikt utgangspunkt for klimaforskning, noe SV mener er viktig og framtidsrettet. Men forskningen i Arktis er krevende. Det koster penger, og det koster økt innsats. Når Regjeringen går sammen med budsjettkameratene i Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet er nøkkelen til å bestemme nivået på klimaforskningen, lover ikke dette godt.

Sylvia Brustad (A): Jeg er av den oppfatning at det er en real sak å være uenig, og jeg synes at alle partier skal respekteres for det. Da må jeg si at å bli beskyldt for å være «spekkhugger», slik Arbeiderpartiet ble av miljøvernministeren, er sterke ord fra en statsråd.

I tillegg presterte statsråden å beskylde oss for at vi ikke var villig til å samarbeide med regjeringspartiene. Det må jeg bare si er faktisk feil. Det er også helt feil at vi har meldt oss ut av prosessen. Vi inviterte bl.a. regjeringspartiene til en bred dialog for å få til et opplegg, men sannheten er at regjeringspartiene ikke hadde mandat til å flytte på opplegget fra Regjeringen med én millimeter.

Vi har dessuten en samlet industri bak oss, og også arbeidstakerne, arbeidsgiverne og Bellona er for vårt opplegg. Jeg synes miljøvernministeren gjennom slike utsagn som han kom med fra talerstolen her i sted, bagatelliserer det en samlet industri sier er virkeligheten og resultatet av dette forslaget. Jeg regner med at de også vil merke seg de beskyldninger miljøvernministeren har kommet med overfor dem.

Vi i Arbeiderpartiet driver definitivt ikke et spill! Vi har et ekte engasjement for miljøet vårt, for klimaet, men også for norsk industri. Dette kan og bør etter vår mening gå hånd i hånd.

Så til debatten om 20 pst. og 30 pst. og hvem som er mest for reduksjoner. Ifølge Regjeringens opplegg vil man ha utslippsreduksjoner på 20 pst. for hver enkelt bedrift. Vi sier at industrien må greie 30 pst. samlet. Det er hovedforskjellen, og det er en ganske vesentlig forskjell.

Jeg vil på tampen av denne debatten oppfordre miljøvernministeren til å tenke igjennom den situasjonen som er på dette viktige politikkområdet pr. nå. Jeg vil oppfordre miljøvernministeren til ikke å investere mer prestisje i denne saken enn det som allerede er gjort. For det må fortsatt være slik at det er resultatene som teller, og det går jeg ut fra at vi alle sammen er enige om. Jeg velger å stole på miljøvernministerens garanti om at ingen bedrifter skal legges ned, og derfor må jeg også si at jeg ser fram til behandlinga av odelstingsproposisjonen i denne salen noe senere.

Heidi Sørensen (SV): Jeg vil bruke mitt innlegg til å skryte av Høyre og av Arbeiderpartiet. Først av Høyre: Det er flott at Høyre og Regjeringen fremmer et forslag om et tidlig kvotesystem. Det står også respekt av måten det er arbeidet fram på, og det står respekt av det arbeidet miljøvernministeren og hans folk har lagt ned. Det er også sagt mye fint om dette tidligere i dag.

Til Arbeiderpartiet vil jeg si: I fjor i juni la Stoltenberg-regjeringen fram en klimamelding som ikke inneholdt tilstrekkelige virkemiddel for å kunne føre en offensiv klimapolitikk. Dette er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet nå har tatt innover seg, og i løpet av behandlingen av denne tilleggsmeldingen har Arbeiderpartiet, sammen med forskjellige, fremmet ikke mindre enn 12 forslag, som alle hver for seg ville ha vært et bidrag til å skjerpe regjeringen Stoltenbergs klimamelding.

Jeg er spesielt glad for at Arbeiderpartiet er med på vårt forslag om å redusere oljefyring med 80 pst. innen 2012. Det står det ingen ting om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding – fra 0 pst. til 80 pst. på ett år, det er bra.

Så er jeg kjempeglad for at Arbeiderpartiet er med på vårt forslag om å gi gode støtteordninger til ny fornybar energi. Dette stod det heller ikke noe om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding, og det er kjempebra at de har fått det til nå. Så er jeg glad for at man er med på vårt forslag om tilskuddsordning til småhus og husholdninger som vil investere i fornybare energikilder og vannbåren varme. Jeg er kjempeglad for initiativet om hydrogenfond, og for ikke å snakke om hvor glad jeg er for at Arbeiderpartiet vil være med på å stille krav til Den grønne utviklingsmekanismen. Det stod ingen ting om det heller i regjeringen Stoltenbergs klimamelding. Og jeg er kjempeglad for støtten vi har fått i forhold til forslaget vårt om å sette i gang et introduksjonsprogram for biodrivstoff. For heller ikke dette stod det noe om i regjeringen Stoltenbergs klimamelding.

Det er bare å gratulere Arbeiderpartiets representanter i komiteen med å ha flyttet på viktige steiner i Arbeiderpartiets klimapolitikk i løpet av behandlingen av denne meldingen.

Hvis jeg får lov til å si følgende til Sylvia Brustad og Børge Brende: Jeg har en drøm! Tenk om det kunne være sånn at Arbeiderpartiet hadde jekket seg litt ned og blitt med på Høyres forslag til kvotesystem! Og tenk om det var sånn at Børge Brende jekket seg litt ned og ble med på Arbeiderpartiets og våre forslag når det gjelder klimameldingen! Summen av det ville ha vært en offensiv og framtidsrettet klimapolitikk, og det trenger dette landet.

Siri Hall Arnøy (SV): Jeg slutter meg til hærskaren av unge kvinner fra SV som er mer opptatt av klimapolitikken enn av presidentens nattesøvn, og håper på presidentens tålmodighet.

Det har vært sagt mange ganger fra denne talerstolen i denne debatten at klimautfordringen er en av de mest alvorlige miljøutfordringene vi står overfor. Dette alvoret begynner etter hvert å gå opp for de fleste. SV ønsker derfor et bredt spekter av tiltak. Heidi Sørensen var inne på en del av dem i sitt innlegg. Jeg vil ta fram et konkret eksempel for å vise hvordan SV har gått inn i sektor etter sektor og sett på hva man konkret kan gjøre for å redde klimaet. Det dreier seg om mye, mye mer enn kvotesystem.

Det er en kjensgjerning at avfallssektoren står for 7 pst. av de totale klimautslipp fra deponier. Videre fører avfall med seg transport, og det fører med seg energiforbruk, fordi vi har et bruk og kast-system. Mye kan gjøres ved hjelp av avfallminimering, mye kan gjøres ved hjelp av gjenvinning – også på energisiden.

Men, igjen med presidentens nattesøvn i tankene vil jeg nå spesielt konsentrere meg om et av SVs strålende forslag, nemlig forslaget om å be Regjeringen innføre et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall. Vi vet at nedbryting, særlig da av organisk avfall, fører til store utslipp av metan. Jeg registrerer at flertallet i komiteen imøteser en vurdering av dette fra Regjeringen. Vi i SV er for så vidt klare til å ta tak i de konkrete utslippene når vi ser dem, men det kan jo hende at Regjeringens vurderinger fører til samme kloke konklusjon, at vi må gjøre noe med utslippene.

Oppfordringen går til Regjeringen: Kom tilbake med en vurdering der dere faktisk tar tak i disse konkrete utslippene og gjør det samme på alle de andre konkrete områdene der SV har kommet med innspill til hva som nå kan gjøres utover kvotesystemet.

Presidenten: Presidenten har en viss forståelse for at miljøpolitikken kan være viktigere enn presidentens nattesøvn.

Bror Yngve Rahm (KrF): Vi går smått om senn inn mot landingspunktet – antakelig – for denne debatten, som er et resultat av en relativt lang prosess, først i Regjeringen, deretter i komiteen. Det har vært knyttet relativt mye spenning til denne saken, og det har vært høy temperatur både i mediene og også tidvis i debatten i dag.

Jeg tror det er grunn til å følge opp litt i forhold til noe av det som Sylvia Brustad var inne på, at vi må konstatere at vi faktisk er uenige, og at vi må ha respekt for det. Det tror jeg er et godt utgangspunkt i forhold til den videre prosessen når detaljene i det som i kveld blir vedtatt som kvotesystem, skal utarbeides.

Vi har fra regjeringspartienes side – i motsetning til hva representanten Vaksdal sa, at det var en sorgens dag – lyst til å si at dette er en gledens dag, idet dette etter vår oppfatning er startskuddet for en mer offensiv og god miljøpolitikk, som samtidig ivaretar hensynet til norsk industri.

Det er viktig, og da har vi i alle fall et felles mål om at vi ikke har noe ønske om at norsk prosessindustri på noen som helst måte verken skal legges ned eller flagges ut, men at vi skal innrette kvotesystemet på en slik måte at den industrien fortsatt skal bestå med Norge som arnested. Det er et ønske vi har. Men vi mener altså noe annet og har tro på at det systemet som Regjeringen, sammen med SV, i dag får flertall for, er et mer effektivt virkemiddel, mer fleksibelt virkemiddel, og ikke, slik som det er hevdet, et dyrere virkemiddel. Vi opplever kanskje at det blir framstilt dit hen fra noen av representantene i dag at det å velge Arbeiderpartiets modell nær sagt er kostnadsfritt. Det er jo ikke det. Det koster industrien ganske betydelig å gjennomføre tiltak, selv om de er aldri så frivillige.

Vi tror at det systemet som Regjeringen nå får flertall for, er det beste og mest effektive, også i forhold til norsk industri og de læringsprosesser man skal gjennom for å være best mulig forberedt når det store internasjonale systemet forhåpentligvis en gang kommer på plass. Da vil Norge etter vår oppfatning ha et konkurransefortrinn. Hvis man ser det i et litt langsiktig perspektiv, og det bør industrien gjøre, så bør man se at man her har muligheter som man kanskje ikke hadde hatt hvis man hadde gått inn for frivillige avtaler.

Når vi nå nærmer oss avslutningen av debatten, vil jeg si at vi inviterer alle partier i Stortinget til en dialog om detaljene i den odelstingsproposisjonen som kommer. Vi registrerer med respekt for hverandre at vi er uenige om systemene, men vi kan iallfall se om det er mulig å finne sammen når det gjelder viktige føringer for det som blir det endelige opplegget.

Så til slutt en liten takk til SV for konstruktivt bidrag til å sikre Regjeringens politikk, og ikke minst til sakens ordfører, som har gjort en aldeles utmerket jobb med en vanskelig og krevende sak.

Statsråd Børge Brende: Norge var nr. 2 av i-landene i forhold til å ratifisere Kyotoprotokollen. Vi har også internasjonalt stått på gjennom mange år for å få til en mest mulig forpliktende Kyoto-avtale. Situasjonen nå er at USA har valgt ikke å ratifisere, og det samme har også Australia sagt fra om. Det er en spennende politisk prosess på gang i Canada i så måte.

Jeg synes vi skal være litt stolte her i dag av at vi i Norge, selv med den internasjonale utviklingen som har vært på dette området, er villig til å stå ved Kyotoprotokollen. Det er noen tøffe klimagassreduksjoner vi må foreta nasjonalt i årene fremover. Men i forhold til at dette er den største miljøutfordringen vi står overfor, så synes jeg det er bra at vi har en relativt bred politisk enighet om dette.

Det har også blitt ganske stor enighet om de tiltakene som Regjeringen har foreslått, både i forhold til avtalesektoren, konvertering av oljefyring og elektrifisering av sokkelen. Det er sågar en del i Stortinget som går enda lenger i forhold til disse tiltakene.

Det har vært en utvikling i forhold til den første klimameldingen som ble fremlagt, også til den tilleggsmeldingen vi kom med, og stortingsbehandlingen som har vært. Det viser seg at det er stor interesse knyttet til fornybar energi og til hvordan vi i enda sterkere grad i årene fremover, kombinert med et nasjonalt kvotesystem, skal få et skikkelig klimavirkemiddel i Norge. Her går vi også foran internasjonalt.

Jeg kan love Stortinget at Regjeringen også i de internasjonale forhandlingsrundene som kommer i årene fremover i forhold til hvordan utformingen av den grønne utviklingsmekanismen skal være – felles gjennomføring – skal legge stor vekt på at dette skal være gode miljøprosjekter, at det skal være åpne prosesser, og at de skal være verifiserbare.

Når det gjelder det representanten Brustad sa om at jeg angivelig skulle ha sagt at ingen bedrifter skulle legges ned, tror jeg det må være en liten tilsnikelse. Det jeg sa, var at ingen arbeidsplasser skulle legges ned som følge av det nasjonale kvotesystemet. Jeg sa vel tvert i mot at mange bedrifter innenfor prosessindustrien har blitt nedlagt i de siste årene, ikke minst nå magnesiumproduksjonen til Norsk Hydro på Herøya. Det er faktisk noe annet. Men i samarbeid med industrien tar Regjeringen på alvor at vi skal greie forpliktende reduksjoner på 20 pst. innen 2008 også på denne sektoren, og at utformingen skal skje på en skånsom måte.

Grunnen til at jeg nå håper på et godt samarbeid med Stortinget fremover, er at dette er vanskelig i forhold til EU og ESA. Det er et kvotedirektiv på gang i EU som vi nå vil forsøke å påvirke slik at det kan komme på toppen av dette.

Jeg vil også legge vekt på å ha et godt samarbeid med Stortingets partier, også de som har valgt, i henhold til dem selv, mer ambisiøse målsettinger for klimagassreduksjoner.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Jeg vil på tampen av debatten få lov til å takke for et veldig konstruktivt samarbeid både med regjeringspartiene og med statsråden i denne saken.

Det er slik at miljø- og fattigdomsproblemene er den største utfordringen som verden står overfor. Den enorme rikdommen vi har i nord og fattigdommen i sør, henger uløselig sammen med trusselen om global oppvarming og truende klimaendringer. Det er derfor vi gjør dette. Det er derfor vi trenger en offensiv klimapolitikk. Det er derfor vi har kjempet og jobbet for å få på plass flest mulig tiltak for å få ned utslippene av klimagasser. Det er derfor vi støtter et nasjonalt kvotesystem som skal innføres fra 2005. Det er grunnlaget for hvorfor det er viktig, og hvorfor det er nødvendig, at et politisk flertall i denne salen tar ansvar for utviklingen framover og viser at Norge tar sin del av byrden for å få ned utslippene av klimagasser. Det er den eneste måten å få med seg resten av verden på. U-landene peker på oss og sier: Hvis ikke dere klarer å demonstrere at dere klarer å redusere deres utslipp av klimagasser, så vil ikke vi være med på en forpliktende avtale. USA peker på u-landene. Hvis ikke u-landene er med, vil ikke USA være med heller i perioden etter 2012. Nå er det slik at vi skal i gang med forhandlinger om ytterligere reduksjoner utover Kyoto-perioden. Da har vi gjennom denne klimameldingen fått et grunnlag for at vi kan ta vårt ansvar, gjøre vår del av jobben, for å få utslippene ned til + 1 pst. av 1990-nivået, som er vårt Kyoto-mål.

Gjennom denne klimameldingen får vi på plass en offensiv klimapolitikk. I tillegg vil jeg også hevde at dette er god sysselsettingspolitikk, fordi vi iallfall ikke legger inn incentiver for nedleggelser.

Det som er utfordringen framover, er å skape et politisk flertall for de tiltakene som er nødvendige, og som foreløpig ikke har tilslutning fra et flertall i denne sal, tiltak som går enda lenger i å få ned utslippene. Det er også en veldig fornuftig strategi for å minske presset på industrisektoren. Jo mer vi klarer å redusere utslippene i andre sektorer, desto mindre press behøver vi å legge på industrien for at utslippene av klimagasser skal reduseres i den sektoren. Så hvis vi framover får på plass et flertall for de offensive tiltakene som SV har frontet, ser jeg mer positivt på framtida.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5.