Signe Øye (A): Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

«Å inngå ekteskap med stedfortreder er ikke tillatt i Norge. I en del land er derimot ekteskap med stedfortreder tillatt. Å innføre et prinsipp der ekteskapslovens begrensninger gjøres gjeldende også for ekteskap inngått i utlandet ville være et viktig tiltak for å forhindre tvangsekteskap.

Vil Regjeringen vurdere å innføre et prinsipp i Norge om at ekteskapslovens begrensninger også skal gjelde for ekteskap inngått i utlandet?»

Statsråd Laila Dåvøy: Regjeringen kan ikke innføre et prinsipp i Norge om at ekteskapslovens begrensninger også skal gjelde for ekteskap inngått i utlandet. Et slikt prinsipp ville stride mot internasjonal rett som bygger på prinsippet om at ekteskapsformen bestemmes av det landet der ekteskapet inngås. Det er på denne bakgrunn at et ekteskap inngått med stedfortreder kan bli lagt til grunn som gyldig i Norge. Unntaket er der ekteskapsinngåelsen strider sterkt mot vår rettsfølelse – såkalt «ordre public». Dette er et internasjonalt anerkjent standpunkt.

Selv om det i Norge ikke er tillatt å inngå ekteskap med stedfortreder, er det mange land som tillater ekteskap inngått nettopp med stedfortreder eller fullmektig. Jeg kan bl.a. nevne Nederland, Italia, Spania, Portugal, Polen og enkelte stater i USA.

Dersom vi skulle innføre et slikt prinsipp som representanten Øye foreslår, ville konsekvensen bli at f.eks. et nederlandsk par som flytter til Norge og som giftet seg i Nederland ved stedfortreder, ikke ble ansett som gift i Norge.

Det er neppe dekning for å si at et ekteskap inngått ved stedfortreder i sin alminnelighet strider sterkt mot vår rettsfølelse. Men dersom det ikke foreligger nødvendig medvirkning eller samtykke fra den parten som ikke er til stede ved vigselen, strider det sterkt mot vår rettsfølelse å anerkjenne ekteskapet som gyldig stiftet. En slik situasjon vil også krenke reglene i FN-konvensjonen om ekteskap. Artikkel 1 i FN-konvensjonen av 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap slår fast at «ekteskap skal ikke lovlig kunne inngås uten fritt og fullstendig samtykke fra begge parter». Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1964.

Som mange her sikkert er kjent med, og som muligens er bakgrunnen for spørsmålet, har jeg tidligere uttalt meg i NRK Dagsrevyen om ekteskap inngått i utlandet med stedfortreder. Det som imidlertid ikke kom klart nok fram i innslaget, er at vi i Norge bare anerkjenner ekteskap foretatt med stedfortreder når det foreligger samtykke fra begge. Dersom det er klart at det ikke foreligger samtykke, vil ekteskapet være i strid med norsk rettsfølelse – vår «ordre public»-regel og FN-konvensjonen. Dette betyr altså at et ekteskap inngått i utlandet med stedfortreder må anses som ugyldig dersom det fastslås at det nødvendige samtykket ikke forelå. Det kan i en slik sak også påstås at ekteskapet er ugyldig som følge av rettsstridig tvang. Det er i dag ingen offentlig instans i Norge som godkjenner ekteskap inngått i utlandet, men ekteskapet skal registreres i Folkeregisteret. Dersom det klart framgår av et utenlandsk vigselsdokument eller av opplysninger gitt av de involverte partene at det nødvendige samtykket ikke foreligger, vil ikke Folkeregisteret registrere vigselen. For øvrig kan jeg opplyse om at Regjeringen ønsker å vurdere nærmere Folkeregisterets praksis når det gjelder dette. Det vil heller ikke kunne danne grunnlag for en tillatelse for familiegjenforening. Endelig stilling til hvorvidt et ekteskap er gyldig eller ugyldig, er det opp til domstolene å fatte avgjørelse om. Men, som representanten sikkert kjenner til, vil Regjeringen innføre ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, og presisere at den skjerpede strafferammen kan komme til anvendelse ved tvang. Som et ledd i arbeidet mot tvangsekteskap sendte Regjeringen et forslag til endringer i ekteskapsloven på høring før sommerferien. Her foreslås det bl.a. at fylkesmannen skal få adgang til å reise en sak om ekteskapets gyldighet. I tillegg foreslås det til slutt en ordning med borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene. Dette forslaget blir til min glede støttet av de fleste høringsinstansene.

Signe Øye (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Men jeg blir litt forundret over svaret, når vi vet at Sverige har foreslått at ekteskap inngått i utlandet som involverer en med tilknytning til Sverige, ikke skal være gyldig dersom det ikke er inngått i tråd med svensk lov. På denne måten vil ekteskap med stedfortreder som involverer en svensk statsborger, eller et ekteskap inngått mellom mennesker under 18 år – som også er ulovlig i Sverige – være ugyldig. Det blir da umulig å omgå den svenske ekteskapslovgivningen gjennom å gifte seg i et annet land.

Vi vet at veldig mange ekteskap inngått med stedfortreder i utlandet er tvangsekteskap. Det kan være mange former for tvangsekteskap – både mild og sterk tvang – men det kommer i hvert fall under begrepet «tvangsekteskap». Hvorfor kan da svenskene, som sannsynligvis har sluttet seg til de samme internasjonale lover og konvensjoner, gjøre dette, men ikke vi?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg kjenner ikke til dette forslaget fra Sverige. Jeg kjenner heller ikke detaljene i den svenske ekteskapsloven, og hvorvidt den f.eks. tar høyde for at også internasjonale forpliktelser skal overholdes. Det kan jo tenkes at det muligens ligger noe der.

Vi har i hvert fall sett på dette, også fra den juridiske siden. Men poenget må være at dersom et ekteskap er inngått ved tvang, at det ikke foreligger samtykke, skal det også anses ugyldig i Norge. Vi legger nå til rette for at det skal kunne gjøres ugyldig på en enkel og lettvint måte, hvilket ikke har vært tilfellet tidligere.

Signe Øye (A): Jeg takker statsråden igjen for svaret.

Jeg må si at når det ikke foreligger samtykke fra begge parter, skulle det bare mangle at ikke dette skal anerkjennes som ugyldig. Det er også slik at nå vil statsråden foreslå at fylkesmannen skal kunne reise sak overfor den ene av partene, hvis det avdekkes at dette antakelig kan være ugyldig. Men vi vet at vi har en lov om omskjæring, og vi har en lov mot tvangsekteskap, og hittil er ingen dømt. Da er jeg redd for at dette igjen blir en ny papirlov, der vi ikke klarer å fange opp dem som her blir tvangsgiftet.

Jeg spør igjen statsråden: Vil statsråden gå inn og se på hva svenskene gjør, slik at vi i hvert fall er sikre på at her kan vi ta et grep hvis det ikke kommer i konflikt med de internasjonale forpliktelsene som vi har sluttet oss til?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er selvfølgelig viktig at vi følger med i hvilke lovendringer som foreslås i de andre nordiske landene. Vi har et utstrakt samarbeid i Norden både når det gjelder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap – så selvsagt skal jeg følge med.

I tillegg må jeg si at jeg er ganske stolt av at vi fra Regjeringens side har lagt fram en ny plan mot tvangsekteskap, som både innebærer regelverk og lovendringer på dette området. Kanskje vil et annet viktig lovforslag, nemlig det med å innføre ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, her lette ganske mye, og vil kunne gjøre at vi får saker der kvinner eller gutter selv som er blitt tvangsgiftet, ikke våger eller tør å reise sak. Så jeg tror at med de lovendringsforslagene og regelendringene som ligger i vår handlingsplan, skal vi få bukt med dette på en mye mer offensiv måte. Jeg er glad for at denne regjeringen har tatt disse initiativene, og at Stortinget kanskje støtter alt som ligger her.