Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver partigruppe.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Siri A. Meling (H) (ordfører for saken): Dokument nr. 8:25 tar opp spørsmålet om å be Regjeringen gjennomgå gjeldende regler om konsesjonskraftpris med sikte på å fjerne de overskuddsbaserte skattene fra beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen, slik at bare skatter og avgifter knyttet til produksjonen omfattes av selvkostbegrepet.
Dette har vært en sak som har skapt et stort engasjement. Mange kommuner henter deler av sin inntekt fra nettopp konsesjonskraft, og med stramme kommunebudsjetter får disse inntektene selvfølgelig også større relativ betydning siden de holdes utenfor fratrekk i inntektssystemet til kommunene.
Rettigheten til konsesjonskraft er hjemlet i energiloven og var opprinnelig ment for å sikre at en del av den kraften som ble utvunnet ved kraftutbygging, ble gjort tilgjengelig for alminnelig forsyning i de kommuner hvor anlegget lå. Dette var ment å være en varig fordel for kommunene, en fordel og kompensasjon til kommunene for å avstå sine naturressurser.
Forslagsstillerne har pekt på at i de siste årene har prisen på konsesjonskraft til dels ligget høyere enn markedsprisen på kraft. Det hevdes videre at en årsak til dette er de nye prinsippene for beskatning av kraftproduksjonsanlegg som ble vedtatt av Stortinget med virkning fra 1997. Overgangen til markedsbasert kraftomsetning førte til en overgang til mer lønnsomhetsbaserte skatter som alminnelig overskuddsskatt, grunnrenteskatt samt naturressursskatt. Alminnelig overskuddsskatt samt grunnrenteskatt inkluderes nå i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen.
Det er diskutert hvorvidt disse nye skattene kan sies å være knyttet til selve produksjonen, og om hvorvidt disse bør inkluderes i selvkostberegningen. Her oppstår det paradoks at jo høyere overskudd det er i næringen, desto høyere pris må betales for konsesjonskraften. Vi har forståelse for synspunktene på hva som bør inngå i selvkostbegrepet. Selvkost oppfattes normalt som kostnadene ved å produsere en vare eller tjeneste.
Videre ser vi også urimeligheten i et system hvor konsesjonskraftprisen ligger over markedsprisen, og at dette harmonerer dårlig med prinsippet om at avståelse av naturressurser skal representere en varig fordel for kommunene.
Regjeringen har varslet i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 at den ønsker en gjennomgang av de konsesjonsbaserte ordningene og kraftbeskatningen. Denne gjennomgangen er viktig ikke bare for å forenkle, men også for å sikre en stabilitet og forutsigbarhet både for kommuner, fylker, stat og ikke minst kraftselskapene.
Regjeringen har ved olje- og energiministeren tatt et aktivt grep for å forbedre situasjonen. Problemstillingene har vært reist siden 1997, og det kan være på sin plass å nevne at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i perioden etter 1997 har hatt olje- og energiministre som ikke har foretatt seg noe i forhold til denne skjevheten som påpekes.
De konsesjonsbaserte ordningene og skattereglene for kraftnæringen skal ivareta en rekke ulike hensyn både i forhold til kommunenes inntekter og de samlede rammebetingelser for kraftnæringen. Justeringer i enkeltelementer vil hver for seg ha konsekvenser for både kommunene, staten og selskapene. Derfor er det en fordel om de ulike endringene kan ses i sammenheng. På denne bakgrunn ønsker vi å ta denne gjennomgangen snarest og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2004, med den føring at overskuddsbasert skatt tas ut av selvkostberegningen i forbindelse med fastsettelse av konsesjonskraftprisen. Jeg vil på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti ta opp det forslaget som er fremmet i tråd med dette.
Flertallet ønsker å gjennomføre dette prinsippet allerede fra 1.januar 2003, på tross av at konsekvensene ikke er utredet, verken med hensyn til innvirkning på stasbudsjettet, som av Finansdepartementet svært skjønnsmessig er beregnet til mellom 70 mill. kr og 130 mill. kr, eller med hensyn til hvilken innvirkning dette har for kraftselskapene. Høyre synes denne form for saksbehandling er uforsvarlig.
Videre har departementet påpekt at det er tvil om hvorvidt en endring av beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen kan gjennomføres uten en formell lovendring, at det vil ta tid før dette eventuelt kan komme på plass, og at det i tillegg er knyttet usikkerhet til hvorvidt det er mulig å gjøre et vedtak med tilbakevirkende kraft.
Vår vurdering er at det er lite å vinne tidsmessig på å vedta endringen uten den helhetlige vurderingen som Regjeringen legger opp til.
Rolf Terje Klungland (A): Konsesjonskraft er utbyggingskommunenes rett til en andel av den verdiskapingen som finner sted ved at kommunene bygger ut sin vannkraft. Konsesjonskraften skal i utgangspunktet være til en gjennomsnittlig kostpris, det vil si hva det koster å produsere kraften. Skatt betales i andre næringer enn kraftnæringen av et overskudd, etter at alle kostnader er dekket. Selvkost på en vare er for alle andre næringer et begrep for hva varen koster før skatt. Dette prinsippet må også gjelde for konsesjonskraft og kraftnæringen.
Denne saken er også en viktig distriktssak. Arbeiderpartiet har lyttet til både Energibedriftenes Landsforening, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, samarbeidende kraftfylker og et utall av ordførere og kommunepolitikere før vi har kommet fram til den konklusjonen vi i dag kommer til å få vedtatt. Vi har vært gjennom en prosess.
Vi ser etter det arbeidet som er gjort, ingen gode argumenter for at overskuddsskatt skal regnes inn som kostpris i noen næringer, heller ikke i kraftnæringen.
Så til sakens behandling. Det er sterkt kritikkverdig at statsråden, etter at komiteen skulle ha avgitt sin innstilling, kommer med «nye» og trenerende innspill, og at dette ikke ble avklart som et ledd i departementets behandling av Dokument nr. 8-forslaget for snart et år siden. Hvis disse spørsmål var blitt avklart da, ville verken Grunnloven § 97 eller spørsmålet om lovendring ha budt på problemer for Stortingets ønske om å iverksette dette fra 1. januar 2003.
Arbeiderpartiet er tilfreds med at en samlet komite synes enig i realiteten i saken, men viser til at mindretallet i komiteen bare er enig i dette prinsippet dersom det ses i sammenheng med det samlede skatteprovenyet for sektoren. Ja vel, jeg tror de blir gjennomskuet ute i Kommune-Norge.
Når statsråden i sitt brev til komiteen 5. desember reiser spørsmål om tilrådingen fra komiteen «medfører endringer i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraft som ytes i henhold til konsesjoner meddelt forut for lov av 10. april 1959 nr 2», er det vår klare oppfatning at komiteens tilråding naturligvis omfatter all konsesjonskraft. Det er jo det saken dreier seg om. Det er på det rene at både formålet med konsesjonskraft og det grunnleggende utgangspunkt ved prissettingen har stått fast siden innføringen av konsesjonskraftordningen i de opprinnelige konsesjonslover. Pris på konsesjonskraft som avstås i medhold av konsesjoner før 1959, settes for den enkelte konsesjon etter avtale mellom partene, og slike avtaler må reforhandles mellom partene i tråd med det vedtak Stortinget nå kommer til å treffe.
Arbeiderpartiet kan på denne bakgrunn ikke se behovet for «en nærmere utredning fra myndighetenes side for å klargjøre hvordan endringen kan gjennomføres og hvilke virkninger en slik endring vil medføre», slik statsråden skriver til komiteen.
Med denne sakens forhistorie er det viktig at Stortinget gir uttrykk for sitt syn på iverksettingstidspunktet. Derfor sier flertallet i komiteen at dette skal settes i verk 1. januar 2003.
Vi er opptatt av å få et ryddig og robust system framover, spesielt ut fra at Regjeringen nå presser på for utenlandske oppkjøp i norsk kraftsektor.
I forhold til de innspillene som er kommet, er det også verdt å merke seg at Høyre protesterte ikke da dette ble innført. Det var heller ikke lovendringer som jeg kjenner til. Jeg hadde ansvar for kommuneøkonomien i 1996 og 1997, og jeg så aldri noe proveny på budsjettet. Så denne saken lukter det litt av, det lukter ikke godt, spesielt ikke når en ser på mindretallsmerknadene.
Øyvind Vaksdal (FrP): Siktemålet med konsesjonskraftordningen var å sikre at en del av kraften som ble utvunnet ved kraftutbygging, ble gjort tilgjengelig for alminnelig forsyning i de kommuner hvor anleggene lå. Meningen var også at denne kraften skulle gjøres tilgjengelig til en pris som skulle tilsvare selvkost.
I dagens regime er overskuddsskatt regnet inn som en del av det man kaller selvkost, noe som oppfattes som både urimelig og urettferdig av mange. Kraftbransjen er i dag den eneste bransjen der man regner inn overskuddsskatt i selvkostbegrepet. Jeg er tilfreds med at et flertall ønsker å rydde opp i denne åpenbare urettferdighet. Regjeringen har riktignok varslet en gjennomgang av regelverket med tanke på forenkling. Det er på høy tid, og jeg ser fram til den varslede gjennomgangen. Fremskrittspartiet synes imidlertid at spørsmålet rundt beregning av konsesjonskraftprisen er så prinsipielt viktig at vi ønsker å løfte dette ut av den varslede gjennomgang og behandle dette allerede nå. Vi er tilfreds med at et flertall i komiteen er enig i dette, og at flertallet støtter vårt ønske om at dette skal gjøres gjeldende fra 1. januar neste år. Jeg vil minne om at inntektene fra konsesjonskraften er for mange kommuner og fylkeskommuner en viktig del av deres totale inntekter. Det må også i den forbindelse nevnes at disse inntektene mange steder brukes til næringsutvikling, og flere industribedrifter nyter godt av gode rammebetingelser som følge av dette. Denne saken reiser også spørsmålet om hvorvidt kommunene i større grad skal hente sine inntekter fra utnyttelse av egne ressurser.
Jeg er imidlertid noe forundret over departementets opptreden i denne sak. Man hevder i det ene øyeblikk at man er enig i at det må ryddes opp i disse urettferdighetene, og i neste øyeblikk gjøres mye rart, for å si det forsiktig, nettopp for å hindre at dette skal skje. Jeg viser i den forbindelse til flere brev fra statsråden i sakens anledning. Jeg vil iallfall for egen del hevde at disse brev ikke på noen måte har vært særlig avklarende, men snarere i stor grad vært selvmotsigende. Jeg håper derfor at vi i dag får satt en sluttstrek for denne saken, og jeg forutsetter at departementet følger opp Stortingets vedtak til punkt og prikke, slik at denne åpenbare urettferdighet opphører ved utgangen av dette året.
Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Hallgeir H. Langeland (SV): For SV er dette ei viktig distriktssak. Det er ei viktig sak for veldig mange kommunar. Det har me fått merka i prosessen når me har halde på med dette, og eg synest at me har fått veldig mange gode innspel som viser at det er nødvendig å fatta vedtak slik som fleirtalet ønskjer her i dag, ikkje minst dersom ein ser på korleis stortingsfleirtalet tyner kommunane for tida. Her har ein faktisk ei moglegheit til iallfall å hjelpa nokre av dei med ein betre økonomi. Så kan ein seia at det er gjerne nokre som ikkje treng det så mykje som andre, og det er faktisk korrekt. Likevel blir det feil ikkje å gå inn på denne saka av den grunn. Og det er riktig som det er sagt av fleire her: Mange kommunar bruker dette lokalt, direkte, til å få i gang næringsutvikling, og det er viktige incitament sett frå SV si side.
Så er det riktig som saksordføraren, Siri A. Meling frå Høgre, seier: Arbeidarpartiet, som har sete i regjering, og Senterpartiet, som har sete i regjering, har ikkje rydda opp i dette. Det er heilt korrekt, og det burde dei ha gjort. Men no har me altså ei regjering som kunne vera med oss og rydda opp i dette, men ho vil altså ikkje. Det er noko av det som har forvirra meg i denne saka, eller frustrert meg. For eigentleg synest dette rimeleg enkelt. Me skal berre retta opp ein feil, og det er alle einige om, at det er ein feil. Men så er det altså nokre som meiner at den feilen kan me ikkje retta opp likevel. Det er ulogisk, sett med SV sine auge. Når ein har ei grundig høyring, ei grundig saksbehandling og ei forsvarleg framdrift på dette, ser eg ikkje nokon grunn til at me skal venta med å fatta vedtak, tvert imot.
Eg må innrømma, til liks med representanten Klungland frå Arbeidarpartiet, at den saksbehandlinga som energi- og miljøkomiteen og Stortinget har vore utsett for frå departementet si side, har vore frustrerande. Me hadde fått eit svarbrev, datert 11. februar 2002, som ikkje kompliserte dette noko særleg. Men då det blei eit stortingsfleirtal, blei saka veldig komplisert. Då kom det eine brevet etter det andre frå departementet som fortalde at dette kunne ein ikkje gjera, og dette kunne ein ikkje gjera, dette var i konflikt med § 97 i Grunnlova – «trolig» stod det i eit brev. I eit anna brev stod det at det sannsynlegvis ikkje var i konflikt med § 97. Så her var det ein del forvirring frå departementet si side også. Derfor er det slik at stortingsfleirtalet i dag står på det standpunktet me har hatt heile vegen. Trass i at komiteen har utsett saka tre gonger på grunn av brev frå departementet, har me landa på det standpunktet som me har hatt heile vegen, nemleg at dette skal skje frå 1. januar 2003, og at det ikkje er nødvendig å komplisera saka meir enn det som allereie er gjort frå departementet si side. Så ordninga gjeld frå 1. januar 2003. Det er fleirtalet einige om, og då er det berre opp til statsråden å sørgja for at det fleirtalsvedtaket Stortinget i dag fattar, blir gjennomført på ein korrekt måte.
Inger S. Enger (Sp): Dokument nr. 8:25 for 2001-2002 tar opp et prinsipielt spørsmål om overskuddsskatter er å anse som en del av kostnadene ved produksjon av elektrisk kraft. Det er ikke tilfellet, like lite i kraftnæringen som i andre næringer. Kraftbransjen er den eneste bransjen der overskuddsskatt blir regnet inn i sjølkostbegrepet. Det er derfor helt riktig og viktig at stortingsflertallet i dag endrer denne prinsipielt uriktige beregningsmåten som har vært brukt.
Nå får vi altså endelig rettet opp den feilen som ble gjort i 1996, da de overskuddsbaserte skattene ble tatt inn i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Saken er egentlig overmoden, og en samlet komite har sluttet seg til prinsippet om at overskuddsskatter ikke er en del av kostnadene ved å produsere elektrisk kraft. Nå er det nevnt her fra talere at det kunne ha vært rettet opp før, for både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har hatt mulighet til det. Det kunne helt sikkert vært gjort, men det er i hvert fall ikke noen grunn til å forlenge det nå, når alle er enige om det. Så dette må vi få gjennomført.
Det er også en veldig viktig sak for kommunene. De kan hente inntekter fra utnytting av egne naturressurser. For når kommunene stiller vannkraftressurser til rådighet, skal de ha kompensasjon for det.
Dokument nr. 8-forslaget er fremmet av Senterpartiet, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV har gått sammen med oss om å sette en dato for når regelverket skal forandres. Det er ikke akseptabelt å skyve saken videre ut i tid, slik regjeringspartiene har ønsket. De berørte kommunene og fylkeskommunene har fra 1996 og fram til i dag etterlyst saken hele tida, og Olje- og energidepartementet har siden 1997 jamnlig varslet at saken skal bli fremmet.
Det er også svært viktig distriktspolitikk. 153 kommuner og 14 fylkeskommuner har inntekter fra konsesjonskraftordninga, og det er en viktig del av de samlede inntektene. Det er altså om lag en fjerdedel av alle landets kommuner og nesten alle fylkeskommuner som i dag kan glede seg. Jeg skal ikke dra kommuneøkonomidebatten for langt – den har vel sin plass seinere i dag – men det er hevet over tvil at dette vil sikre økonomien i mange kommuner. Det har vært ganske mye telefonering fra ordførere som har vært bekymret for hvordan dette ville ende.
Det varierer hvor mye konsesjonskraft de enkelte kommuner og fylkeskommuner har, og de økte inntektene vil variere fra noen ti tusen kroner til flere millioner. Uansett er dette penger som kommer svært godt med i slunkne kommunebudsjetter.
Den endringa som nå blir gjort, fører til at konsesjonskraftinntektene samlet sett vil øke med minst 100 mill. kr pr. år, kanskje opp til 400–500 mill. kr.
I disse tider, med høge priser på strøm, har vi sett at flere aviser prøver å framstille det som om det er kraftkommunene som skor seg på de høge strømprisene. Til det er det å si at konsesjonskraft utgjør ca. 7 pst. av produksjonen, og det er kanskje greit å presisere at det er eierne av vannkraften, kraftselskapene, som gjør det bra om dagen.
Avslutningsvis vil jeg si at det er positivt at et enstemmig storting slutter seg til Senterpartiets forslag om at de overskuddsbaserte skattene skal ut av sjølkostberegninga. Det er veldig synd at den bitte lille detaljen om tidspunkt skal ødelegge for den breie enigheten som faktisk råder. Saken skal gjennomføres. Det er et flertall for det. Og det skal skje til rett tid: 1. januar 2003.
May Britt Vihovde (V): Dokument nr. 8:25 om konsesjonskraftpris tek for seg ein liten del av det kraftskattesystemet som kraftbransjen er underlagd. Det er det same skattesystemet som Regjeringa har sagt at ho skal gjennomgå og koma tilbake til Stortinget med i 2003. Det er etter Venstre si oppfatning gode grunnar til å sjå på dette. Men dette skattesystemet er eit eksempel på eit så komplisert system at få skjøner det eller er fullt ut i stand til å forklara konsekvensane av det. Det er difor urovekkjande å trekkja ut ein liten del av skatteberekningane, for konsekvensane er uoversiktlege.
Den marknadssituasjonen vi no står overfor, gjer det endå meir alvorleg om Stortinget føregrip den heilskapsvurderinga som vil bli lagd fram for Stortinget allereie neste år.
Venstre ser med uro på moglege konsekvensar av at ein forhasta grip inn i eit komplisert og samansett skattesystem, og på moglege konsekvensar for forbrukarane. Berre grunnrenteskatten, som er ein del av skattebelastinga på norske kraftverk, er utforma slik at med systemprisen i dag, den 12. desember, på 66,7 øre pr. kWh, vil alt som blir produsert i dag, bli belasta med 18 øre pr. kWh berre i denne skatten. Andre skattar kjem i tillegg. Grunnrenteskatten er som kjent 27 pst. av spotprisen multiplisert med den krafta som blir produsert. Størstedelen av norsk kraftproduksjon blir seld på faste kontraktar, til prisar som har vore lågare enn kva grunnrenteskatten aleine synest å belasta produksjonen med denne vinteren. Venstre er bekymra for kva konsekvensar dette kan få for interessa for å inngå langtidskontraktar for levering av kraft. Om ein ikkje har moglegheit til å inngå langtidskontraktar, må det einskilde hushaldet sjølv ta risikoen for svingingane i straumprisen. Det er ikkje ønskjeleg.
Relatert til dagens tema betaler dagens produsentar denne vinteren meir enn dobbelt så mykje i skatt som verdien av konsesjonskraftprisen. Venstre er oppteke av stabile og føreseielege rammevilkår. Kompliserte og detaljerte lover og reglar gir ikkje det, fordi det heile blir uoversiktleg, og ein mister fokus på overordna problemstillingar, som å ha eit effektivt kraftsystem, høg leveringstryggleik og kvalitet.
Ein reduksjon av konsesjonskraftprisen, som dette forslaget inneber, vil auka utgiftene til dei same selskapa som ville ha rusta opp eksisterande vasskraftanlegg. Då kunne effektiviteten blitt auka, og Noreg ville fått meir elektrisitet ut av same mengd med vatn.
Noreg har i 30 år vore samkjørt med Sverige for å utnytta kraftsystemet effektivt i begge land. Utan den nordiske marknaden ville vi hatt behov for vesentleg større investeringar i Noreg. Dette er investeringar som fram til no berre ville vore lønnsame i tørre år, altså ei fordyrande og lite samfunnsøkonomisk løysing. Det viktige no må difor vera å finna fram til dei rette prosjekta som kan gi miljøvennleg energi i mengder som gjenskaper balansen i ein nordisk marknad. Men manglande koordinering blant nordiske systemoperatørar fører til at lønnsame samband mellom landa ikkje blir bygde.
Dagens fokusering på kraftsituasjonen har ført til at forbruket har stagnert og gitt ein viss nedgang. Med andre ord er auka prisar eit incitament vi treng for å tenkja gjennom måten vi bruker energi på. Moderne teknologi, som tovegskommunikasjon og timesmåling, opnar for enklare regulering og styring frå kvart einskilt hushald.
Dokument nr. 8-forslaget om konsesjonskraftprisen har store konsekvensar for norske eigarkommunar. Det blir teke frå nokre og gitt til andre, og ikkje berre frå rike til fattige kommunar, på ein måte som burde tilseia ei skikkeleg utgreiing og ein konsekvensanalyse. Det er beklageleg at fleirtalet ikkje ønskjer det og til og med gir lova tilbakeverkande kraft. Moglegheita for våre folkevalde til å planleggja i dei kommunane som blir ramma, er lita.
Inger Stokstad (KrF): Dokument nr. 8:25 er eit dokument det har vore stor merksemd omkring i dei mange små og store kommunane som er vertskap for kraftverk. I dag er reglane slik at dess meir eit kraftselskap tener, dess høgare blir overskotsskatten for selskapet. Både produksjonskostnadene og skatten går inn i berekningsgrunnlaget for prisen på konsesjonskrafta, og kommunane må betale meir for den konsesjonskrafta dei kjøper. No, når skatten av overskotet blir trekt ut av berekningsgrunnlaget, vil det bety auka inntekter frå salet av konsesjonskraft.
Kristeleg Folkeparti er glad for at ein samla komite går inn for realiteten i saka. Sidan dei fleste kraftkommunane ligg i distrikta, er dette god distriktspolitikk.
Fleire parti i ulike regjeringar har arbeidd for å endre regelverket – ingen har hittil gjort noko med det. Ein kan undre seg over årsaka til dette, men eg vel å la dette spørsmålet liggje no.
Komiteen har delt seg i forståinga for tidspunktet for oppstart. Mindretalet, som består av Høgre og Kristeleg Folkeparti, er oppteke av at ordninga trer i kraft så snart som råd, men vil ha ei ryddig saksbehandling. Vi syner i denne samanhengen til brev frå Lovavdelinga datert 27. nov., der det går fram at det er tvil om denne endringa kan gjennomførast utan ei formell lovendring. Det synest som om fleirtalet er mest oppteke av at ordninga trer i kraft frå 1. jan 2003.
Kristeleg Folkeparti og Høgre ville i utgangspunktet hatt ein breiare gjennomgang der den foreslåtte endringa av berekningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen burde sjåast i samanheng med andre signaliserte endringar både i dei konsesjonsbaserte ordningane og i skattereglane for kraftforetak, der omsyna som låg til grunn i Dokument nr. 8:25-forslaget, var innarbeidde.
Statsråd Einar Steensnæs har i brev til Stortingets presidentskap uttala at departementet har starta arbeidet med dei nødvendige endringane og vil sende saka ut på høyring. Eg ser kor viktig denne saka er for dei mange distriktskommunane, m.a. i Vest-Telemark, der eg kjem ifrå, og ynskjer endringa velkomen.
Kristeleg Folkeparti ser fram til ei rask og grundig behandling, slik at ordninga kan verte gjord gjeldande så snart som råd i 2003.
Statsråd Einar Steensnæs: Ordningen med konsesjonskraft har sin historiske bakgrunn i den tidlige vannkraftutbyggingen og ble introdusert i 1909. Siktemålet var opprinnelig å sikre at en del av den kraften som ble utvunnet ved kraftutbygging, ble gjort tilgjengelig for alminnelig forsyning i de kommuner hvor anlegget lå. Fastsettelse av konsesjonskraftprisen følger to historiske regimer, før og etter 1959. Prisberegningen og innsamlingen av materiale til dette er av flere årsaker komplisert.
Komiteens flertall ber Regjeringen om å endre regelverket slik at overskuddsskatt ikke blir tatt med i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen, og at endringen skal gjøres gjeldende fra og med 1. januar 2003.
Jeg er enig i at tiden nå er moden for å gjøre justeringer i konsesjonskraftordningen, med tanke på å oppnå forenklinger og økt forutsigbarhet for både kraftkommuner og kraftprodusenter. Jeg har ikke hørt om noen som har vært uenige i selve hensikten bak forslaget, som er god. Det er prosessen det har vært uenighet om. Viktige hensyn i denne forbindelse er at ordningen skal være en varig fordel for vertskommunene, samtidig som konsesjonærene ikke skal lide tap ved konsesjonskraftleveranse.
Jeg vil sørge for at de endringer av prisberegningsgrunnlaget som Stortinget nå vedtar, blir gjennomført så raskt som mulig. I den forbindelse har det vært nødvendig for meg å be om en avklaring av enkelte formuleringer i komiteinnstillingen. Dette tok jeg opp i brev til Presidentskapet 5. desember.
Jeg har forhåpninger til, og det ligger til rette for, at forhandlingene i dag vil avklare hvilke skatter som skal tas ut av beregningsgrunnlaget, slik at endringen kan foretas ved forskrift. Det innebærer at overskuddsskattene ikke lenger inngår i beregningsgrunnlaget, og at man endrer renten som nyttes til å beregne kapitalkostnadselementet i konsesjonskraftprisen, slik at konsesjonærene i gjennomsnitt ikke lider tap ved konsesjonskraftleveranse.
For konsesjoner meddelt etter lovendringen i 1959, kan endringen av beregningsgrunnlaget foretas ved forskrift.
For konsesjoner meddelt før lovendringen i 1959 utreder departementet nå hvordan endringen av beregningsgrunnlaget kan gjennomføres. I denne forbindelse må jeg peke på at utgangspunktet ved slike konsesjoner er at konsesjonærene og kommunene avtaler konsesjonskraftprisen. Der partene ikke oppnår enighet, kan spørsmålet bringes inn for NVE. NVEs avgjørelse kan eventuelt påklages til departementet. Når prisspørsmålet først bringes inn for konsesjonsmyndighetene til avgjørelse, kan praksis endres med hensyn til hvilke skatter som medregnes i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Et problem oppstår i forhold til de løpende avtaler mellom konsesjonærene og kommunene. Det er inngått en rekke avtaler av ulikt innhold og med ulik varighet. For helt korte avtaler vil det nye prisberegningsgrunnlaget bli lagt til grunn ved ny avtaleinngåelse. For avtaler inngått over lengre tid er det vanskelig av rettslige årsaker for departementet å gripe inn. Departementet skal imidlertid anmode partene om å reforhandle sine avtaler, slik at de nå bringes i tråd med Stortingets beslutning. Tvist om dette spørsmålet må i så fall løses på vanlig måte.
Som jeg har redegjort for, skal endringene Stortinget nå vedtar, gjennomføres i forskrift. God forvaltningsskikk krever at endringen forelegges de berørte parter til uttalelse. Det vil ifølge uttalelse fra Lovavdelingen i Justisdepartementet ikke være mulig å få truffet de nødvendige vedtak med virkning fra 1. januar 2003. Her er både Stortinget og jeg, som ansvarlig statsråd, nødt til å følge norsk lov. En endring av reglene om beregning av konsesjonskraftprisen til ugunst for kraftprodusentene kan ikke gjøres gjeldende med virkning for vederlag som er opptjent forut for endringens vedtakelse. Det er derfor behov for å få bekreftet at et vedtak truffet i tråd med komiteens tilråding må forstås som en anmodning om en så hurtig som mulig regelendring uten at 1. januar 2003 anses som et absolutt virkningstidspunkt.
Jeg er innstilt på at denne omleggingen vil bli gjennomført så raskt det lar seg gjøre ut fra en forsvarlig saksbehandling. Det tas sikte på at et utkast til forskrift sendes ut på høring umiddelbart, slik at endringen vil få virkning for størstedelen av 2003.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Rolf Terje Klungland (A): Dette er en veldig viktig sak for kommuner, for næringsliv og for konsesjonskraftfond som blir brukt til utvikling av nytt næringsliv.
Statsråden har argumentert mot innføringen 1. januar 2003 på grunn av at loven da vil få tilbakevirkende kraft. Dette er bare ett av alle de argumentene som er brukt for å hindre vedtaket som skal fattes i dag.
Jeg lurer på hvordan dette ble behandlet i 1997. Var det da en lovendring som lå til grunn for at overskuddsskatter ble regnet inn i konsesjonskraftprisen, eller ble det gjort på andre måter? Det er det veldig interessant å få svar på, for jeg går ut fra at når det gjelder ugunst, er loven lik for alle, og da må jo det også gjelde i forhold til ugunst for kommuner som var innbefattet i det som statsråden nå argumenter mot.
Statsråd Einar Steensnæs: Jeg har behov for å si at jeg argumenterer ikke mot forslaget. Jeg er faktisk enig i intensjonen bak forslaget – det vil jeg gjenta – det har jeg vært siden jeg fikk dette oversendt. I brev til komiteen 11. februar skisserte jeg hvordan dette kunne gjennomføres gjennom en forsvarlig saksbehandling. Det som jeg har gjort Stortinget oppmerksom på, er at jeg er nødt til å følge norsk lov og Stortingets egne vedtak for hvordan god forvaltning skal skje.
Når det gjelder tidligere ordninger, vil jeg gjøre oppmerksom på at ordningen før 1997 gjennom langvarig praksis, og også avgjørelser i Høyesterett, hadde skatter medregnet i konsesjonskraftprisen. Det gjelder både formues-, inntekts- og eiendomsskatt. Også konsesjonskraftavgiften var medregnet i denne prisen. De nye skattereglene ble gjennomført etter en omfattende høring, og med vedtak – i forbindelse med en egen odelstingsproposisjon – i Stortinget. Med andre ord – en har hatt en ryddig, forutsigbar og god saksbehandling i tråd med den forvaltningsskikk som både Stortinget og Regjeringen er forpliktet på.
Øyvind Vaksdal (FrP): Statsråden viser til i et av sine mange brev, denne gangen det som var datert 5. september, at det ikke vil være mulig å få truffet de nødvendige vedtak med virkning fra 1. januar 2003. Han viser også til Grunnloven § 97, som trolig vil være til hinder for dette, da en slik eventuell forsinkelse vil medføre at endringen gjøres med tilbakevirkende kraft. Utsettelse fra departementets side skal ifølge statsrådens brev skyldes at departementet skal gjøre ferdig endringsarbeidet og sende saken ut på høring. Da er det jo dette – altså departementets behandling – som eventuelt medfører forsinkelser som kan være i strid med loven.
Er ikke statsråden klar over at Stortinget har brukt lang tid på denne saken – foretatt omfattende høringer av alle berørte samt utsatt avgivelse flere ganger? Jeg forutsetter på bakgrunn av dette at Stortingets vedtak blir fulgt uten forsinkelser, slik at endringen gjøres gjeldende med virkning fra 1. januar 2003.
Statsråd Einar Steensnæs: Jeg gjør oppmerksom på at jeg i mitt brev til komiteen, da forslaget kom til uttalelse, la opp til et opplegg hvor dette kunne bli behandlet på en ryddig, god måte – oversiktlig, i tråd med god forvaltningsskikk.
Dokument nr. 8-forslaget innebar en prosedyre hvor Stortinget ble invitert til å ta en realitetsavgjørelse på standpunktet. Først senere kom forslaget opp i komiteen om at virkningstidspunktet skulle være fra 1. januar 2003. Når representanten Vaksdal viser til formuleringen «trolig», bør representanten ikke legge det i det at departementet på noen måte er i tvil om hva som er realiteten i saken rent juridisk, formelt, saksbehandlingsmessig. Det er en vanlig formulering som lovavdeling og regjeringsadvokat bruker for slike rettslige forhold, med respekt for at det er domstolene som i siste omgang vil få en sak dersom det tvistes.
Jeg er klar over at dette har tatt lang tid. Jeg beklager det hvis de ulike brev som fra min side er sendt til komiteen i den beste hensikt, nemlig å oppfylle komiteens ønske om avklaring, ikke oppleves slik, men, som det har blitt sagt, som et forsøk på å trenere saken. Det har ikke vært min hensikt. Jeg har forsøkt å svare presist på alle spørsmål etter hvert som problemstillingene dukket opp. Forslaget om å gjøre gjeldende virkningstidspunktet allerede fra 1. januar 2003, ble besvart i mitt siste brev, 5. desember, hvor jeg har gjort Stortinget og komiteen oppmerksomme på hvordan det lovmessig forholder seg.
Hallgeir H. Langeland (SV): Ja, eg er ikkje forundra over at statsråden iallfall forstår irritasjonen til komiteen, når ein ser korleis ein får brev på brev som tvingar ein om igjen og om igjen til å utsetja saka. Til og med når ein endeleg skjer igjennom og seier at no tek komiteen standpunkt, no vil me at dette skal gjennomførast, kjem det altså nok eit brev som forklarer at dette kan me ikkje gjera. Så det er jo ikkje tvil om at ein føler at ein blir hindra i arbeidet, når ein gong på gong får nye brev med nye informasjonar. For det er variasjon i dei informasjonane me får frå Lovavdelinga òg.
Eitt brev seier at det ikkje skaper nokon problem i forhold til Grunnlova § 97, mens det neste forklarer at det truleg er til hinder for endring av reglane for konsesjonskraft – dette er i forhold til tilbakeverkande kraft. Men me snakkar ikkje her om tilbakeverkande kraft. Me vedtek noko i dag som skal gjelda frå 1. januar 2003. Det er ikkje tilbakeverkande kraft i noko som blir vedteke i dag. Det gjeld frå 1. januar 2003 det fleirtalet i Stortinget vedtek i dag. Så at det no er tidsaspektet som er blitt det store problemet i forhold til tidlegare, det forundrar meg òg.
Intensjonen til stortingsfleirtalet er veldig klar. Me skal ha denne endringa. Ho skal gjelda frå 1. januar 2003. Det er ikkje nødvendig med noka svær utgreiing om dette. Det som er nødvendig, er å sørgja for at dette tek til å gjelda på det tidspunktet som stortingsfleirtalet har bestemt, og at statsråden følgjer det opp.
Statsråd Einar Steensnæs: Representanten Langeland blander sammen brev som svarer på ulike spørsmål. Ett spørsmål var nemlig muligheten for å kunne gå inn i allerede inngåtte konsesjoner og endre dem. Det har jeg svart på. Det andre spørsmålet var om det er mulig å gi dette vedtaket, etter vanlige saksbehandlingsregler, tilbakevirkende kraft fordi en skal ha den nødvendige tid til å gjennomføre vedtaket i høring med berørte parter. Det har jeg også svart på.
Så vil jeg si: Jeg har som statsråd og regjeringsmedlem respekt for at det er Stortinget som i siste omgang fatter de endelige vedtak. Det er da også Stortingets ansvar at en fatter vedtak i tråd med Stortingets egne regler og med Stortingets forretningsorden.
Inger S. Enger (Sp): Jeg er ikke i tvil om at statsråden mener at dette er et riktig vedtak. Det er tidspunktet det er uenighet om, og det er vel også derfor vi har fått alle disse brevene på overtid. Statsråden vektlegger også prosessen. – Særlig fordi det er en fordel for noen og ugunstig for andre, er dette med prosess så veldig viktig. Det må ta lang tid, og det må gå rett for seg.
Jeg har ikke så lang erfaring fra dette huset, men jeg tenker på en sak vi behandlet i vår. Det gjaldt gassmarkedsdirektivet. Da var det svært mange uavklarte spørsmål. Det ble sagt ulike ting om hvor mye Norge kunne tape pr. år, men opptil 10 milliarder kr var det faktisk snakk om. Da presset statsråden på for at dette skulle gjennomføres fort. Jeg kan med min beste vilje ikke skjønne at saken om pris på konsesjonskraft, som altså er dagens tema, er i nærheten av saken om gassmarkedsdirektivet når det gjelder kompliserte sammenhenger.
Mitt spørsmål blir da: Hva er det som gjør at en sak som et storting står sammen om, kan avstedkomme så mange brev og så mange «forviklingar», mens en kjempesak blir pushet gjennom systemet på 48 timer?
Statsråd Einar Steensnæs: Disse to sakene kan fortone seg som forskjellig i viktighetsgrad, og synet på hvilken sak det haster mest med å få gjennomført, vil nok variere fra parti til parti og kanskje også fra representant til representant. Det disse to sakene skal ha felles, er at saksbehandlingen skal være etter norsk lov, den skal være forutsigbar, og den skal være god – etter det vi kaller god forvaltningsskikk. Det ivaretok Regjeringen under behandlingen av gassmarkedsdirektivet. Det håper jeg også at Stortinget sørger for når det gjelder denne saken om konsesjonskraft.
Rolf Terje Klungland (A): Statsråden sa at han er for den endringen som kommer nå, og mindretallet har også hevdet det. Ja, det kan være at de er for prinsippet, men de er jo imot at disse kommunene og bedriftene skal få det økonomiske tilskuddet som dette innebærer, i og med at de skal slå det sammen med en stor skattlegging – og dermed ikke ha proveny på dette når det trer i kraft.
Så har jeg lyst til å komme med litt historielærdom til statsråden. Jeg er i grunnen overrasket over at han ikke husker, eller er klar over, at det i forbindelse med den loven som kom i 1996, var et stort arbeid her i Stortinget, og lovendringen som ble gjort, førte til, jeg vet ikke om jeg kan si mye bråk, men iallfall mange protester. I den lovendringen og de høringsrundene kan ikke jeg erindre at dette med overskuddsskatter var tatt med. Det var altså et helt nytt skatteregime som ble vedtatt i 1996 for kraftsektoren, mens OED la inn dette i 1997. Da kom protestene fra kommunene og fra LVK. Etterpå har det vært arbeidet ut fra det, og det må jo være sånn at loven skal være lik for alle.
Så mener flertallet at dette ikke har tilbakevirkende kraft fordi vi fatter vedtak i dag som skal være gjeldende fra 1. januar 2003, og vi går selvfølgelig ut fra at statsråden gjør det han kan for at det skal bli gjennomført fra den dato.
Statsråd Einar Steensnæs: Jeg satt i finanskomiteen da denne saken ble behandlet i 1996, og jeg husker veldig godt hvilken prosess vi hadde med den. Jeg vil bare til anbefaling for representanten vise til side 17 i brev til energi- og miljøkomiteen datert 11. februar, hvor prosedyren rundt den prosessen er nærmere beskrevet i detalj.
Det er i grunnen litt synd at en viktig reform for kommunene ender opp med en debatt om formaliteter og om det å følge god forvaltningsskikk og norsk lov. Det burde være unødvendig, og jeg føler at når jeg som statsråd har sagt hvordan jeg vurderer dette, så blir det opp til Stortinget å fatte vedtak. Men jeg har på en måte vanskelig for å begripe hvorfor stortingsflertallet insisterer på ikke å lytte til de råd som jeg har innhentet fra det mest kompetente hold, nemlig Lovavdelingen i Justisdepartementet, om hvordan dette forholder seg formelt. Og hvis ikke stortingsflertallet vil lytte til det, får jo Stortinget vedta det de måtte ønske. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg har ingen voteringsknapp på min pult, så dette er Stortingets ansvar. Men jeg har altså nå gitt så kraftig beskjed at det burde holde.
Så vil jeg si til slutt: Den organisasjonen som komiteen har lyttet til gjennom hele denne saken, og som målbærer interessene for vannkraftkommunene, nemlig LVK, har i brev til komiteen gjort oppmerksom på at de mener at det må være greit å kunne føye seg etter departementets vurdering i denne saken. Jeg registrerer at det LVK finner akseptabelt, finner ikke stortingsflertallet akseptabelt.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Larssen (H): For et par år siden bad Arbeiderpartiet og Høyre den daværende regjeringen om å arbeide for rammevilkår for kraftprodusentene som er mer lik dem konkurrentene i Nord-Europa har. Det var en fornuftig merknad, da vi har flere særnorske regler som fører til høyere beskatning for norske kraftprodusenter enn for konkurrentene våre.
Men hva er det som skjer? Jo, Arbeiderpartiet er med på å forverre konkurransevilkårene ved å sørge for at overskuddsskatten ikke blir tatt med i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen fra og med 1. januar 2003. Og dette gjøres nå – fort og kjapt, uten forsvarlig saksbehandling, høring og vurdering – antakelig ved et ulovlig vedtak, når man vet at Regjeringen har varslet at man vil komme tilbake til Stortinget med en samlet gjennomgang og forenkling av skattereglene og de konsesjonsbaserte ordningene til kraftnæringen, inklusive kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget i løpet av 2003. En enstemmig finanskomite var tilfreds med det – men det var jo for to uker siden.
Det er synd at de ulike ordningene ikke kan ses i sammenheng med hverandre, slik at vi unngår utilsiktede og uheldige endringer i kraftnæringens og kraftkommunenes rammebetingelser. Det blir det lett, når man plutselig får hastverk og skal endre på noe som har vart i mange, mange år.
Inntektsskatten har vært inkludert i selvkostprinsippet i hvert fall siden 1950-tallet, da den ble regnet ut ved prosentligning. I 1997 gjorde man en endring da inntektsbeskatningen for kraftprodusentene ble normalisert, og de skulle betale inntektsskatt avhengig av overskuddet. Overskuddet, skatten og selvkostprisen har dermed variert mer, men etter det jeg har sett, har kraftkommunene fått gode inntekter fra konsesjonskraften også i disse årene, på tross av lave priser enkelte år.
Så hvorfor dette hastverket? Hvorfor er det så prinsipielt viktig, uten forutgående utredning, å sørge for at de rikeste kommunene i landet blir enda rikere – kanskje på bekostning av strømkunder, kraftprodusenter og deres eiere, stat og som regel noe fattigere kommuner? Dette er en litt omvendt Robin Hood-politikk som jeg ikke helt skjønner. Og jeg lurer på hva disse rike kraftkommunene gjør, som får dette til.
Rolf Terje Klungland (A): Jeg er lei for at jeg må ta ordet igjen, men dette innlegget kan jeg ikke la stå uimotsvart.
Det er altså 154 kommuner i Norge som har bygd ut vannkraft – av dem er det 121 minsteinntektskommuner. Det er ni rike kraftkommuner som har lite befolkning og dermed vil få bitte lite ut av dette som går på konsesjonskraftprisen. Men det er prinsippet som jeg reagerer mest på – at en sier at jo høyere overskudd kraftselskapene får, jo mer penger tjener de. For hvis det er slik at de ikke har overskudd, er det jo ikke noe problem i forhold til konsesjonskraftprisen. Men jo høyere overskudd de får, jo mer skal kommunen betale i konsesjonskraftpris. Jeg skjønner ikke med min beste vilje at det kan forsvares verken av kraftprodusenter eller av andre.
Ola T. Heggem (Sp): Jeg har med stor interesse lyttet til debatten omkring denne saken, og jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet. Men jeg må bare si at jeg ble litt provosert av Høyres innlegg nå på slutten.
Det er to–tre ting som det er verdt å få med seg, som Arbeiderpartiets representant her var inne på. Det gjelder de rike kraftkommunene, som ble nevnt. Det er noen få rike kraftkommuner, men de er veldig få, og det er det viktig at en får presisert. De fleste kraftkommunene er blant norske gjennomsnittskommuner, og faktisk minsteinntektskommuner.
Så ble det også hevdet at kommunene har hatt store inntekter av dette i mange år. Realiteten er at i siste halvdel av 1990-tallet, to–tre år, var det mange kommuner som faktisk tapte penger og hadde problemer med å få solgt konsesjonskraften sin. Det var realiteten.
Jeg skal ikke ta del i debatten om trenering osv., men det ble bl.a. sagt her at dette var for å sikre økonomien til kraftkommunene. Hadde det bare vært så vel. Men det er vel kanskje for å forbedre den. Det er vel det vi snakker om, vil jeg tro.
Helt til slutt. Det skal være en ny gjennomgang av kraftbeskatningen for å sikre forutsigbarhet. Det er vel mange som føler at det har vært utrolig mye gjennomgang av kraftbeskatningen og konsesjonslovgivningen de siste årene, så det kan hende det hadde vært like forutsigbart at det nå hadde fått ligget i ro en stund. Men gjennomgangen er signalisert, og vi ser med forventning fram til den.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Etter presidentens oppfatning vil det være vanskelig å gå til avstemming over dette spørsmålet før vi har hatt en nærmere diskusjon om de ytterste konsekvenser av Stortingets vedtak. Presidenten ser gjerne at man i pausen tar kontakt med presidenten, slik at man kan forme vedtaket på en slik måte at det ikke blir noen misforståelser. Dette er presidentens oppfatning. Presidenten skal ikke blande seg opp i det politiske innholdet, men det vil være vanskelig for Stortinget å instruere en statsråd til å gjøre noe som en statsråd mener er lovstridig.
På den annen side forstår presidenten den utålmodighet som oppstår når en studerer det forslaget som er lagt fram av to av regjeringspartiene. Men presidenten mener absolutt det er mulig å kunne innfri det ønsket Stortingets flertall har, gjennom å formulere forslaget slik at det blir akseptabelt. Hvis vi tar et møte på det, skal vi sørge for at det blir tatt opp til votering etter pausen.
Hallgeir H. Langeland (SV): Det er eitt problem med forslaget frå presidenten. Det er at me – med den forretningsordenen som me vedtok – skal votera over dei tre første sakene no. Då må ein i tilfelle endra det vedtaket.
Men me er opne for å diskutera saka med presidenten.
Presidenten: Forholdet til forretningsordenen skal vi løse når vi tar saken opp til votering. Bare salen, og komiteen, er villig til å medvirke, skal vi få det til.