Kjell Engebretsen (A) (ordfører for sakene nr. 7 og 8): Det foreligger to forslag til endring av Grunnlovens bestemmelser når det gjelder valgordningen. Det ene, Dokument nr. 12:7 for 1999-2000, er et omfattende forslag som går inn på alle de vesentligste paragrafene som omhandler valgordningen, mens det andre, Dokument nr. 12:10 for 1999–2000, innbærer en endring kun i en av paragrafene, nemlig § 59.

I dag skal vi behandle de store linjene når det gjelder valgordningen, altså endringene i Grunnloven, mens vi vil få anledning til å komme tilbake til detaljene når Stortinget senere i vår skal behandle valgloven. Likevel vil det sikkert være slik at flere av talerne i denne saken vil måtte gå inn på enkeltdetaljer for å underbygge sine standpunkter når det gjelder disse grunnlovsforslagene.

Forslagene til lovendringer bygger i det alt vesentligste på de anbefalinger som foreligger fra Valglovutvalget, og som har som mål å skape en valgordning som lettere enn i dag skal kunne tilpasses skiftningene i samfunnet, gi en mer rettferdig fordeling av mandatene mellom valgdistriktene og kanskje også bidra til et økt engasjement fra folket og til økt valgdeltakelse.

Det foreslås at antallet representanter skal økes fra i dag 165 til 169. Det betyr at vi må gjøre plass til fire nye representanter her i salen. Av disse 169 representantene skal 150 være rene distriktsmandater, mens de øvrige 19 vil være faste utjevningsmandater, i den forstand at de skal være fordelt på de 19 valgdistriktene.

Det vil være samme krav til velgeroppslutning på landsbasis for det enkelte parti som i dag for å kunne bli tildelt utjevningsmandat. Hvilket parti i hvilket distrikt som skal få utjevningsmandater, vil som i dag bli en konsekvens av matematikken. Det vil være riksvalgsstyret som står for denne beregningen.

Endringene innebærer også at bestemmelsene om hvor mange mandater det enkelte valgdistrikt skal ha, flyttes ut av Grunnloven og legges inn i alminnelig lov, i valgloven. Kriteriene for fordelingen av mandatene skal imidlertid ligge i Grunnloven. Det foreslås to sett av kriterier. Det ene er innbyggertallet i valgdistriktet, og det andre er størrelsen på valgdistriktet – arealet.

Hver innbygger er foreslått vektet med tallet 1,0 og hver km2 med 1,8. Ut fra den summen som da fremkommer, vil de 150 distriktsmandatene bli fordelt.

En av de mer grunnleggende debattene i forkant av denne innstillingen har vært nettopp arealfaktoren. Det er et flertall for at arealet skal telle med, og at hver km2 skal vektes med 1,8, mens et betydelig mindretall ikke ønsker en slik ordning. Mindretallet – som betydelig bedre enn meg kan redegjøre for sitt syn – har som grunnholdning, så langt jeg kan forstå, at hver stemme skal telle likt, uansett hvor man befinner seg i landet.

Flertallet mener for sin del at det vil være nødvendig å sikre deler av Distrikts-Norge en rimelig representasjon i Stortinget, og har funnet at å se på arealet er den mest hensiktsmessige måten å gjøre dette på. Det kan sies mye morsomt om arealfaktoren, og det vil det ganske sikkert bli gjort i denne debatten, men det er vanskelig å finne fram til bedre metoder enn nettopp å regne inn arealet dersom man ønsker en hensiktsmessig fordeling av mandatene over hele landet. Så vel Valglovutvalget som komiteens flertall har kommet fram til dette.

Også Regjeringen sier i sin innstilling at arealet bør telle med, men har ikke ment noe om hvilken vekt denne faktoren skal gis. Vi kan også finne arealet som grunn-lagsfaktor for mandatfordeling mellom distriktene i en rekke land. Selv lille Danmark har en flik av dette i sin valgordning.

Nå kan de som ikke ser hensiktsmessigheten av at areal skal telle med, henvise til Sverige, et land som vi på de fleste områder gjerne sammenlikner oss med. Sverige har ingen arealfaktor i sin valgordning. Men Sverige har heller ikke en distriktspolitikk som kan sammenliknes med vår.

Vi ønsker, og vi har behov for, en befolkning i hele Norge. Det er ikke noe pittoresk eller noe eksotisk over dette. Næringslivet, kulturlivet og landets økonomi er avhengig av en befolking i dalstrøkene og langs vår lange kyst. Vi må ta konsekvensene av dette på en lang rekke områder, og etter vår mening også når det gjelder den politiske representasjon i Stortinget.

Når jeg snakker om flertall og mindretall i forhold til denne saken, er det korrekt ut fra de faktiske tall, men det er ikke et kvalifisert flertall, slik endringen av Grunnloven krever. En forutsetning for å kunne endre Grunnloven slik det fremkommer av innstilling i dag, er at et tilstrekkelig antall av mindretallet velger en subsidiær stemmegivning.

Etter min mening vil det være betydelig logikk i dette ettersom samtlige partier ønsker en endring av den nåværende valgordning. Det vil være et steg i rett retning for alle om flertallsinnstillingen blir vedtatt, men det vil ikke være et så langt steg som mindretallet ønsker seg. Endringen vil føre til at de valgdistriktene som i dag er underrepresentert, vil få en viss styrking på bekostning av de valgdistriktene som er betydelig overrepresentert. Det vil også bli foretatt justeringer av mandatfordelingen i forkant av hvert annet valg dersom det har vært slike endringer i bosettingsmønstret at det gir utslag på mandatfordelingen.

La meg også få lov til å berøre et annet spørsmål i denne saken, som gjelder valgbarhet til Stortinget. Etter dagens bestemmelser kan ikke ansatte i departementene eller hoffets ansatte og pensjonister etter tjeneste ved hoffet velges til Stortinget. Et flertall i komiteen, men som i dette tilfellet blir et mindretall i salen, ser ikke rimeligheten av at ikke hoffets betjenter, dets pensjonister og tjenestemenn ved departementene skal kunne velges, og foreslår derfor grunnlovsforslag H alternativ 1 i innstillingen. Dersom dette punktet i innstillingen skulle falle, vil jeg anbefale Arbeiderpartiets stortingsgruppe å stemme for mindretallets forslag om at forslag H alternativ 4 skal bifalles.

Til slutt noen kommentarer til forslaget som fremkommer i Dokument nr. 12:10 for 1999-2000, som inviterer til å bifalle at det skal innføres en sperregrense også for distriktsmandatene. Denne grensen foreslås satt til 4 pst. på landsbasis – det er altså den samme grensen som gjelder for utjevningsmandater. Forslagsstillerens motiv er ganske åpenbart å styrke Stortingets styringsevne gjennom å gjøre det vanskelig for små partier eller lister å komme inn på Stortinget. Det er ganske sikkert riktig at jo færre partier som er representert i et parlament, jo sterkere vil dets evne til effektivitet være. Et parlament med bare to partier vil være i den situasjonen at det ene eller det andre av dem til enhver tid har flertall i salen, og styringsevnen vil være meget stor.

Når et samfunn har utviklet et demokrati, så har nok drivkraften bak dette vært å oppnå deltakelse og medinnflytelse for alle. Og selv om en av demokratiets hjørnesteiner er at flertallet skal avgjøre, så ligger det også i en slik styreform at meninger ikke skal undertrykkes, og at ulike mindretall skal kunne øve innflytelse.

Et parlament skal ivareta hele landet og alle sider av samfunnslivet gjennom sine beslutninger. Dette betinger at parlamentet har en sammensetning som er i stand til en slik helhetlig tilnærming. Det er ikke uten grunn at landet er delt inn i valgdistrikter. Forslaget om en sperregrense på 4 pst. på landsbasis for distriktsmandatene vil kunne føre til at en kandidat som f.eks. får over 40 pst. av stemmene i sitt valgdistrikt, allikevel ikke får plass på Stortinget. Komiteen er samstemt i at dette ikke er en ønskelig utvikling, og innstiller på at forslaget ikke skal bifalles.

Det har vært en komplisert prosess å komme fram til et endelig dokument når det gjelder disse forslagene, og jeg vil takke komiteens medlemmer for et meget konstruktivt samarbeid til tross for at det på enkelte punkter var relativt stor avstand mellom oss i de primære standpunktene.

Martin Engeset (H): Gjennom dagens behandling av de foreliggende forslag om endringer i Grunnlovens bestemmelser om valgordningen vil sentrale prinsipper for vårt representative nasjonale demokrati, representert ved Stortingets sammensetning, bli fastsatt. Det er derfor en særdeles viktig sak, med et stort alvor og store konsekvenser, som vi i dag skal ta stilling til. Det er derfor trist at det ikke har blitt mer offentlig debatt om denne saken i forkant av behandlingen. Debatten ser ut til å starte opp for fullt først etter at saken i realiteten er avgjort. Det er det all grunn til å beklage.

For Høyre har det gjennom behandlingen av denne saken vært et hovedhensyn, nemlig det grunnleggende demokratiske prinsipp om én velger – én stemme, én verdi. Høyres primære forslag har hele tiden vært en avvisning av å innføre en arealfaktor. Vi har arbeidet for en valgreform som gjør at hver enkelt stemme i større grad enn i dag skal veie like mye, uavhengig av hvor i landet man bor. Vi innser imidlertid at et valgsystem vanskelig kan legge 100 pst. matematisk representativitet i forhold til befolkningen til grunn.

Det er legitimt å ta også andre hensyn. Det hensyn som vi fra Høyres side har ment er riktig å legge inn, er en sikkerhetsventil om at alle fylker skal ha en minimumsrepresentasjon på fire mandater på Stortinget. Dette synes vi er rimelig for å sikre at i det minste de to største partiene fra hvert fylke i de fleste tilfeller har en mulighet til å kunne bli representert. Derfor har vi også varslet det i merknader at vi senere hen i perioden vil komme tilbake med et grunnlovsendringsforslag som ivaretar dette på en god måte. Noe av utfordringen nå har jo vært at dette forslaget ikke ble fremmet i forrige periode, og det har selvfølgelig gjort den biten litt vanskeligere. Det skulle veldig gjerne ha vært på plass allerede nå, bare så det er sagt innledningsvis.

Imidlertid må jeg si at jeg undres på om alle stortingsrepresentanter er fullt klar over og har tatt innover seg hvilket system flertallet nå er i ferd med å innføre, nemlig at det totale antallet stortingsrepresentanter skal fordeles på valgkretsene med bakgrunn i en fordelingsmetode som gir 1 poeng pr. innbygger og 1,8 poeng pr. km2. Med dette innføres faktisk et helt nytt element – jeg vil si et fremmedelement – i stortingsvalglovgivningen, hvor fylkenes areal institusjonaliseres som et meget viktig kriterium for fordelingen av stortingsrepresentantene. Noen later til å tro, eller velger å tro, at dette er noe vi alltid har hatt i Norge. Det er ikke korrekt. Riktignok har vi gjennom flere årtier hatt en mandatfordeling, innskrevet i Grunnloven, som har gitt distriktsfylkene en overrepresentasjon i forhold til befolkningen. Den fordelingen har for det første vært skjønnsmessig og ikke matematisk beregnet, og hensikten har vært å kompensere for avstand og ikke belønne geografisk størrelse. Det er noe annet å vedta en arealfaktor som skal gi 1,8 poeng pr. km2. Det har vi altså aldri tidligere hatt som en del av vår grunnlov eller valgordning.

Jeg er i hvert fall overbevist om én ting: Dette er ikke et system som er bærekraftig. Dette er ikke et system som vil overleve på sikt. Jeg føler meg overbevist om at det folkelige presset for å endre på denne merkverdigheten når folk flest etter hvert oppdager hva Stortinget har vedtatt, blir så sterkt at endringer vil tvinge seg frem.

Med det som ser ut til å bli dagens vedtak, går vi fra et demokrati til et arealdemokrati, eller kall det gjerne «geograti». Når utgangspunktet for Valglovutvalgets arbeid var å fremme forslag til en mer rettferdig valgordning, med større samsvar mellom befolkning i hvert enkelt fylke og antall mandater på Stortinget, må jeg si at resultatet ser ut til å bli ganske originalt. At Finnmark, som i utgangspunktet er det mest overrepresenterte fylket, med i underkant av 10 000 velgere bak hver stortingsrepresentant, skal få et ekstra mandat, fra fire til fem, og gjennom det bli enda mer overrepresentert, er umulig å forklare. Jeg kan vanskelig se logikken i eller den demokratiske begrunnelsen for at et fylke som Aust-Agder med 40 pst. flere innbyggere enn Finnmark skal ha færre mandater og bli stående på fire. Forstå det, den som kan! Jeg unner Finnmarks befolkning og fylkets 48 637 km2 med fantastisk flott natur, alt godt, men jeg tror at vi gjør Finnmark en bjørnetjeneste ved å innføre et valgsystem som resten av landet vil reagere negativt på. Da kan det være grunn til å legge til at denne frustrasjonen og eventuell aggresjon burde rette seg mot stortingsflertallet og ikke mot Finnmark.

Ut fra motargumentene som fremføres mot en mer rettferdig fordeling av stortingsmandatene, skulle en tro at det fortsatt var slik at det bare var mulig å nå det gamle Christiania med hest og kjerre. Det har faktisk skjedd betydelige fremskritt i Norge de siste hundre år. Dels har kommunikasjonene i form av veier, broer, tunneler, ferge- og flysamband vært gjenstand for en revolusjon i denne perioden, og dels har teknologiske nyvinninger, som telefon, telefaks, Internett og elektronisk post, gjort at begrunnelsen for den geografiske skjevfordelingen ikke lenger kan sies å være til stede.

Det er dessuten ikke gitt at det er noen sammenheng mellom geografisk avstand og nærhet til det politiske maktsentrum. Avstanden til den politiske makten er et langt mer sammensatt spørsmål enn geografisk avstand alene. Ressurssterke grupper og interesser har stor gjennomslagskraft overfor sentrale maktorganer, helt uavhengig av geografisk plassering. Ofte kan en faktisk få inntrykk av at jo større avstanden er til Oslo, jo sterkere er gjennomslaget for særordninger. Det finnes derimot mange eksempler på at grupper med et svakt ressursgrunnlag ikke når frem, selv om de er geografisk bosatt i det sentrale østlandsområdet.

Det skal ikke underslås at de endringer som etter alt å dømme blir vedtatt i dag, også på flere områder inneholder positive elementer. Det blir for flere fylkers vedkommende tatt skritt i riktig retning når det gjelder en mer rettferdig mandatfordeling, men skrittet er altfor lite etter Høyres oppfatning. Det er positivt at antall mandater for hvert enkelt fylke tas ut av Grunnloven. Det er også positivt at det innføres et dynamisk element ved at mandatfordelingen skal justeres før annethvert stortingsvalg, men helheten har dessverre gjennom den politiske behandlingen her i huset blitt slik at vi fra Høyres side ikke kan slutte opp om flertallsinnstillingen. Spesielt er jeg ulykkelig for at det ser ut til at det ikke oppnås noe flertall for å innføre et element av personvalg også ved stortingsvalg. Jeg skulle gjerne allerede i dag holdt et flammende innlegg om det, men det får vi en egen debatt om senere. Vi får spare det innlegget til da.

Jeg vil derfor ut fra dette anbefale Høyres gruppe å stemme for forslag D alternativ 1, altså nei til arealfaktor, og jeg vil også anbefale Høyres gruppe å stemme mot forslag D alternativ 2 dersom vårt alternativ 1 faller.

Presidenten: Representanten Martin Engeset har tatt opp det forslaget han refererte til.

Carl I. Hagen (FrP): Et lands valgsystem er selvsagt av helt avgjørende betydning for hele styringssystemet. Vi ser det hos oss, hvor partiene har en veldig sterk stilling. Vi har muligheter for å ha veldig mange politiske partier representert, og også folk valgt inn på såkalte lister med underskrifter istedenfor fra et registrert politisk parti. Det har åpnet for at det kanskje er vanskelig å få stabile regjeringer med stabile flertall bak seg i parlamentet. Men jeg konstaterer at ingen likevel har fremmet forslag om dramatiske endringer i valgsystemet, f.eks. overgang til enmannskretser, som man har i mange land, hvor det stort sett automatisk etter hvert blir bare to partier. Det er det ingen som har foreslått.

Et annet forslag som kunne stabilisere situasjonen – som mange vel vil ha litt forskjellige synspunkter på avhengig av størrelse – ville være sperregrensen. Det er ingen som har fremmet forslag om å øke den verken til 5 eller 6 pst., som man har i enkelte andre land, for å sikre stabile flertallskonstellasjoner.

Det som gjøres er, etter min oppfatning, ikke noen dramatiske endringer i valgordningen. Vi har hatt en valgkommisjon som har gått igjennom dette og kommet med en del forslag, som i hvert fall delvis blir fulgt opp. Fremskrittspartiet har det prinsipielle syn at hver stemme ved stortingsvalg bør telle mest mulig likt. Det vil variere når det gjelder fordelingen av mandater i de ulike distrikter med hensyn til antall stemmeberettigede, men vårt utgangspunkt er at hver stemme skal telle mest mulig likt. Vi avviser altså på prinsipielt grunnlag forslaget om en arealfaktor. Og som saksordføreren sa, har kanskje noen av oss utenfor denne salen vært litt morsomme i denne forbindelse og sagt at det er mennesker vi representerer, det er ikke vidder, fjell, fjorder, reinsdyr eller annet. Det er menneskene som stemmer på oss, og det er dem vi representerer.

Vi har således ønsket en langt mer rettferdig ordning enn den bestående når det gjelder fordeling av mandater på de ulike fylker. Det foreligger imidlertid ingen slike forslag som har noen mulighet til å kunne få flertall. Vi har derfor hatt en drøftelse i vår stortingsgruppe og i vårt parti om vi skal bidra til at det blir en mindre urettferdig fordeling av mandater enn det er med dagens system. Vi har valgt å se det slik at med det foreliggende forslag om 1,8 pr. km2 areal vil det for enkelte fremdeles bli meget skjevt. Jeg er helt enig i det Martin Engeset sier om Finnmark og Aust-Agder, men det vil for en god del fylker bli mindre urimelig, mindre urettferdig. Akershus, Oslo, Rogaland og Buskerud er fylker som har vært veldig, veldig sterkt underrepresentert. Vi har da foretatt en helhetsavveining, hvor valget har stått mellom å bidra til en ny grunnlovsbestemmelse som også flytter noe over til valgloven når det gjelder mandatene, og bidrar til at vi jevnlig hvert åttende år automatisk får en gjennomgang av mandatfordelingen basert på eventuelle endringer i bosettingsmønsteret, og et system som helhetsmessig er mindre urimelig overfor mange fylker enn det nåværende er. Vi har kommet til at når det holdes opp mot det eksisterende systemet, er det en overvekt av positive elementer i det nye i forhold til det gamle. Det er selvsagt helt skjevt særlig når det gjelder Finnmark, og også overfor Akershus og Oslo. Men det blir å velge mellom det som er helt ille, og det som er litt mindre ille. Derfor har vi kommet til at vi vil stemme for endringen av Grunnloven, slik at vi får et nytt system, selv om det, sett med våre øyne, altså ikke er perfekt. Men det er et skritt i riktig retning.

Siri Hall Arnøy (SV): Det er nok kanskje de som vil se det som en skjebnens ironi at den muligens geografisk skjevest sammensatte komiteen i dette stortinget er den som har valgordningen til behandling.

Det er to hovedhensyn en demokratisk valgordning skal ivareta. Det er den geografiske representativiteten, men det er også den politiske representativiteten.

Jeg vil begynne med den politiske representativiteten, fordi det etter mitt skjønn er viktig med en god representativitet mellom fylkene, men det er også svært viktig med en god representativitet mellom partiene. Dersom et parti faller akkurat under en sperregrense som er satt for høyt, og det fører til at mange stemmer på det partiet blir fullstendig bortkastet, kan det være et vel så stort demokratisk problem som det at man har en skjevfordeling geografisk. Jeg mener at et veldig viktig element i den nye ordningen vi nå får vedtatt, er det at man øker antall utjevningsmandater. SV skulle også gjerne sett at man senket sperregrensen noe – til 3 pst. Vi mener at dagens sperregrense er unødig høy i forhold til den balansen man vil måtte finne mellom styringsdyktighet og politisk representativitet. Jeg vil i den sammenheng ta opp det mindretallsforslaget som innebærer støtte til F alternativ 3 istedenfor alternativ 1.

Det har blitt påpekt at avstand til makten er mer komplisert enn kun et spørsmål om geografisk avstand og areal. Det er et synspunkt som jeg vil slutte meg til. Jeg tilhører en tradisjon som absolutt ser at for eksempel eiendom, pengemakt og andre elementer kan være vel så sentrale i forhold til avstand til makt som geografisk avstand alene, og at det slett ikke er gitt at interessemotsetningene automatisk går langs fylkesgrensene. Men samtidig er det altså slik at det i det hele tatt å ha en representant å stille til ansvar kan være et vesentlig element i forhold til muligheten for kontroll nedenfra med de representantene som velges inn på Stortinget.

Fra saksordfører ble det bl.a. vist til Sverige som et eksempel på et land som hadde valgt en annen løsning enn oss. I Sverige har man valgt en løsning som innebærer at parlamentet må være omtrent tre ganger så stort som vårt for at den minste valgkretsen ikke skal få for få mandater. Jeg tror at med den flerpartiordningen vi har, er det mer hensiktsmessig å godta en viss overrepresentasjon fra distriktsfylkene, samtidig som dette kompenseres med at man har en god politisk utjevning.

Det har vært påpekt at Finnmarks økte representasjon kanskje er denne modellens skjønnhetsfeil, eller akilleshæl, litt avhengig av hvilken side man står på. Og det kan godt hende at det kan være riktig å diskutere både en modell med minst fire representanter, som hele komiteen slutter seg til, og en eventuell mulig begrensning av hvor mange poeng man maksimalt skal kunne få for areal før fristen for å fremme et grunnlovsforslag går ut. I dag foreligger det altså ikke noen slike forslag.

Fra SVs side er vi opptatt av at de store overskriftene her er at man får en valgordning der man innfører et element av dynamikk som er vesentlig for folkelig forståelse for valgordningen, der man bevarer en type distriktsutjevning, som vi ser er riktig, samtidig som man sikrer bedre politisk representativitet, noe som etter min mening er en minst like viktig indikator på om en valgordning er demokratisk som geografisk representativitet. Alt i alt mener vi derfor at man nå har kommet et godt skritt på vei i retning av en valgordning som det norske demokratiet kan være stolt av.

Presidenten: Representanten Siri Hall Arnøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Modulf Aukan (KrF): Det er ikkje ofte Stortinget vedtek store endringar i valordninga. Endringane må ha eit grunnlovsfleirtal bak seg, og det er vanskeleg å få til endringar som ikkje har brei støtte. Det er slik det skal vera. Det skal ikkje vera for fort gjort å endra valordninga vår. Derfor har da også ein samla komite slått fast at prinsippa for valordninga framleis skal liggja i Grunnlova.

Det som har fått størst merksemd i prosessen denne gongen, er forslaga til mandatfordeling mellom fylka. Her er det nødvendigvis slik at nokre fylke vil vinna, medan andre vil tapa. Debatten har vist at vi her har behandla to spørsmål samtidig.

For det første har det skjedd til dels ganske store endringar i folketalet i ein del fylke. Særleg har det vore stor vokster i folketalet i Oslo, Akershus, Buskerud og Rogaland, men også i Vest-Agder og Østfold. Med tida har det dermed vorte slik at det står fleire røyster bak kvar stortingsrepresentant frå desse fylka samanlikna med tilhøva da den mandatfordelinga vi har i dag, vart laga.

For det andre har det vore ein debatt om om vi skal ta bort eller redusera distriktstillegget eller arealtilskotet som vi har hatt i den norske valordninga sidan 1800-talet.

Forslaget frå fleirtalet i komiteen, som tilrår alternativ 2 til ny § 57, inneber at vi bringar valordninga à jour med den fordelinga av folketalet vi har i dag, men at vi ikkje gjer andre store endringar samtidig, slik alternativ 1 ville innebera.

Ordninga med at det vert lagt vekt på geografiske og regionalpolitiske forhold ved fordelinga av mandat mellom valdistrikta, er som nemnt ikkje ny. Og ordninga, slik ho er foreslått, er tilpassa tradisjonelle konfliktliner i Noreg. Vi vil framleis ha det slik at eit fylke med låg folketettleik skal koma godt til orde på Stortinget. Og vi skal ha det slik at alle partia skal ha ein sjanse til å verta representerte, også frå mindre folkerike delar av landet.

Den konkrete arealfaktoren, 1,8, er det beste tilgjengelege forsøket på å få sett denne ordninga vi har hatt, inn i ein matematisk formel. Men her vil eg gjerne understreka at det ikkje er arealet i seg sjølv som er det sentrale. Poenget er at areal fangar opp relevante distriktsomsyn på ein måte som det har vore brei tilslutning til ved tidlegare valordningsreformer. Dette har ikkje med «revar og bjørnar» å gjera, men at valordninga på ein klok måte skal spegla dei aktuelle konfliktlinene i samfunnet vårt. Påstanden om at dette skulle vera noko særnorsk og rart, er dessutan heilt galen:

• Danmark har ei ordning med arealfaktor.

• Storbritannia gjev ekstra representasjon til Skottland og Wales, og til øyar og andre naturlege fellesskap.

• Canada er eit anna døme på det same. Her er det overrepresentasjon for m.a. Newfoundland, Prince Edward Island og Nova Scotia og dei ulike nordområda.

• USA gjev alle delstatane lik representasjon i Senatet, anten det står 1 million eller 40 millionar personar bak senatoren. Hovudstaden er ikkje representert i det heile i Kongressen. Og ved presidentvala i USA tel røystene i dei minste delstatane, som Wyoming og Vermont, om lag tre gonger så mykje som røystene i dei store statane, som New York og California.

• I Frankrike, som eg merka meg byrådsleiaren i Oslo har vist til i den offentlege debatten, der er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Og talet på veljarar i valkrinsane varierer frå mindre enn 50 000 til nesten 100 000. Og det ser ut til at det er grisgrendte strok og visse delar i og omkring sjølve Paris som er overrepresenterte.

Lista kan gjerast lengre. Eg kan nemna Sveits, Tyskland og Russland som døme.

Andre samfunn, der andre konfliktliner er meir aktuelle, t.d. på område som religion eller etnisk tilknyting, har valordningar som sikrar at desse kjem til uttrykk i den lovgjevande forsamling. Ei ordning der valdistrikta er trekte tilfeldig inn, etter ein rein matematisk modell, vil mista noko essensielt: Identitetsbandet mellom valdistriktet og representanten.

Ei side som har vorte trekt fram som spesiell med den nye valordninga, er at Finnmark får ein ekstra representant og såleis vert overrepresentert i større grad enn i dag. Eg trur vi skal innrømma at dette er ein utilsikta effekt av ein utrekningsmåte som fungerer bra for dei 18 andre valdistrikta. Kan henda ville det òg vera rett om lova sette eit tak på kor stor vekt arealet skal ha, men det kan vi koma tilbake til i neste periode.

Det andre store grepet som er teke i samband med den nye valordninga, er at talet på utjamningsmandat aukar til 19. Dette vil gjera at samansetninga av Stortinget i større grad enn i dag vil spegla den oppslutninga partia har på landsbasis. Ideelt sett ville vi gjerne ha sperregrensa ned til 3 pst., men det viktige er at talet på utjamningsmandat aukar.

Det vert altså ikkje slik at det vil løna seg for eit parti å satsa på såkalla billege mandat i små fylke. Dersom «feil» parti får mandat i distrikta, i høve til partioppslutning i heile landet, vert dette retta opp gjennom utjamningsordninga.

Den nye valordninga vil altså vera eit stort steg i retning av ei matematisk rettferdig valordning, slik at partirøystene skal telja likt, same kor i landet dei vert innleverte. Ordninga for kva parti som får utjamningsmandat, vert ikkje endra, men talet på utjamningsmandat aukar.

Det nye er måten å finna ut kva for fylke dei ulike partia skal henta sine utjamningsmandat frå. Den nye ordninga er eit sinnrikt uttenkt system, der det relative talet på unytta røyster skal vera avgjerande. Det kan bli spanande og lange valnetter for dei som håpar på å koma inn på eit utjamningsmandat, men det er ein pris vi gjerne vil betala for å få til eit system som er rettferdig, både fylka imellom og partia imellom.

I media har det dei siste dagane kome fram påstandar om at parti kan få mandat til Stortinget med heilt ned mot 600 røyster. Dette er faktisk ikkje korrekt! Det er her tale om utjamningsmandat. For at eit parti skal kunna få utjamningsmandat, må partiet ha mange røyster bak seg på landsbasis. Bak kvart utjamningsmandat er det mange røyster frå heile landet – ikkje berre røystene i det fylket representantane vert valde inn frå. Desse mandata går til partia med flest unytta røyster, så påstanden om at desse mandata er «billige», er feil. Det er det motsette som faktisk er tilfellet.

Det er semje i komiteen om at høgsterettsdommarar ikkje bør kunna veljast til Stortinget, og grunngjevinga for dette skulle vera klår. Samtidig er det ikkje semje når det gjeld om departementstilsette som ikkje er embetsmenn, bør kunna møta på Stortinget. Eg ser ikkje nokon grunn til å endra det prinsippet vi har her, og har problem med å forstå kva for grunnar Arbeidarpartiet og SV har for at dei vil endra på dette. Særleg vil eg peika på at framlegget frå Arbeidarpartiet og SV vil kunna føra til at ein som er tilsett i eit departement, vert vald til vararepresentant. Slik eg ser det, vil ein situasjon der ein person vekslar mellom å møta i Stortinget og å arbeida i eit departement, ikkje vera heilt haldbar, særleg ikkje dersom statsråden er frå eit anna parti. Han eller ho det gjeld, vil kunna få intern informasjon både i partigruppa si på Stortinget og i departementet. Det vil i praksis verta umogleg å skilja dette frå kvarandre. Eg vil derfor sterkt frårå framlegget frå Arbeidarpartiet og SV, dvs. framlegg H, alternativ 1.

Så til ei røysteforklaring. Når det gjeld framlegg H, har eit fleirtal i salen, Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, varsla at dei vil røysta mot innstillinga. Desse partia vil røysta for mindretalsframlegget, alternativ 4. Fordi mindretalsframlegget, alternativ 4, både må reknast som det minst vidtgåande framlegget, og fordi dette alternativet har flest røyster bak seg i salen, vil eg be presidenten om at det vert votert separat over dette punktet i innstillinga, altså alternativ 1, før det vert votert over alternativ 4. Eg vil òg oppmoda representantane frå Arbeidarpartiet og SV – eg kan iallfall ønskja meg det – om å røysta subsidiært for alternativ 4.

Vidare vil Kristeleg Folkeparti saman med SV røysta for framlegg F, alternativ 3, som representanten Hall Arnøy har gjort greie for. Men på dette punktet vil Kristeleg Folkeparti røysta subsidiært for innstillinga, alternativ 1.

På dei andre punkta står Kristeleg Folkeparti bak innstillinga.

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet er ikke representert i komiteen, og jeg vil både gi uttrykk for vår holdning til disse forslagene og gi en stemmeforklaring.

Det er med grunnlag i arbeidet til en bredt sammensatt valgkommisjon at vi nå skal ta stilling til de grunnlovsforslagene som foreligger til behandling. Det er et omfattende arbeid som er lagt ned, og som ligger til grunn for de beslutninger som skal tas i dag.

Hva som er en rettferdig mandatfordeling mellom de ulike valgdistrikter, vil selvsagt avhenge av øyet som ser. Jeg tror at verken Stortinget eller et eneste parlament rundt omkring i verden med hånden på hjertet kan si at man har mulighet til å ha en helt objektiv holdning til hva som er rettferdig. Vår oppgave er å finne fram til en sammensetning av Stortinget med hensyn til representasjon som av flest mulig oppleves som rettferdig.

Senterpartiet har som primærstandpunkt at ingen fylker burde miste distriktsmandater, og at Distrikts-Norge bør sikres en overrepresentasjon i Stortinget. Det er også lagt fram forslag i tråd med dette i valgkommisjonens innstilling. En overrepresentasjon for distriktene er imidlertid ikke til hinder for at det foretas en nødvendig justering av mandatfordelingen fylkene imellom, slik at urimelige utslag som følge av befolkningsutviklingen, kan motvirkes. Det er fullt mulig å kombinere de to tingene.

Senterpartiet har valgt ikke å fremme det forslaget som vi primært stod på i valgkommisjonens innstilling, men velger å støtte forslag D, alternativ 2, altså et forslag som innebærer at det også skal legges til grunn en arealfaktor på 1,8. Vi mener at dette et godt stykke på vei ivaretar de hensyn som Senterpartiet ønsket å ivareta, en viss overrepresentasjon for distriktene og en nødvendig fleksibilitet i forhold til befolkningsutvikling.

Senterpartiet vil også støtte mindretallsforslaget om å senke sperregrensen til 3 pst. Vi mener dette vil gi en betydelig bedre partimessig proporsjonalitet. Det dette dreier seg om, er hvor mange velgere man mener skal kunne være uten representasjon på Stortinget. Senterpartiet mener den grensen bør være lavest mulig.

Debatten omkring bruk av en arealfaktor er den debatten som har vært mest intens i forhold til de saker som vi har til behandling i dag. Det er selvsagt riktig at vi som stortingsrepresentanter representerer mennesker. Men vi representerer ikke bare mennesker. Vi representerer også menneskenes livsgrunnlag, deres muligheter til å skaffe seg arbeid og utkomme og ikke minst deres eiendomsrettigheter. Dette innbærer altså at vi som stortingsrepresentanter er nødt til å forholde oss til vedtak om naturinngrep som legger begrensninger på mulighet til utfoldelse, vi behandler verneplaner, og vi behandler kraftutbygging – for å ta noen eksempler. Det innebærer at vi i veldig mange saker tar beslutninger på områder som innebærer inngrep i områder med lavt befolkningsgrunnlag og store arealer. Menneskene som bor i disse områdene, har selvsagt ikke bare krav på å være representert på Stortinget, men de har også krav på oppmerksomhet fra dem som er valgt inn.

Bare for å ta et lite eksempel: Jeg kommer selv fra et fylke som har 45 kommuner. Noen mener at det er for mange kommuner, men bosettingsmønsteret vil stort sett være det samme enten det er 45 kommuner eller det er noen færre. Det er 800 km fra sør til nord i fylket. Det er kommuner som har bosetting på langt over ti øyer. Vi har en kommune, Hattfjelldal, som med sine 1 600 innbyggere har et areal som er betydelig større enn Vestfold fylke. Jeg tror de som har gjort noen få forsøk på å reise i Nordland fylke, vet hva slags utfordringer det innebærer i forhold til å kunne ivareta interessene til innbyggerne der. Det er altså ikke bare et spørsmål om avstand til maktapparat. Det er et spørsmål om kostnader, det er et spørsmål om de områder som disse menneskene bor i, og som det er nødvendig for oss som folkevalgte å besøke.

Senterpartiet vil derfor stemme som følger: Vi vil støtte forslag A og C. Vi vil støtte forslag D, alternativ 2. Vi vil støtte forslag E. Vi stemmer også for mindretallsforslag 3 fra SV og Kristelig Folkeparti, om å senke sperregrensen til 3 pst., med subsidiær støtte til forslag F, alternativ 1, om å beholde sperregrensen som i dag, slik flertallet ønsker. Vi vil også stemme for forslagene G, H, alternativ 1, som innebærer at det er en avgrensning til embetsmenn i forhold til hvem som kan være valgbare til Stortinget. Og vi vil støtte forslag I.

Martin Kolberg (A): Når nå Stortinget senere i dag skal vedta nye grunnlovsbestemmelser om valg til Stortinget, og vedtaket blir slik som innstillingen lyder, vil jeg si at det norske demokratiet vil bli styrket. De nye bestemmelsene vil bidra til at vi i Norge får en lov om valg til nasjonalforsamlingen som på en mer betydelig måte enn nå, ivaretar de viktigste elementene i de krav som bør stilles til en ny valglov. Mandatene til Stortinget blir ikke lenger bestemt ut fra en rent politisk vurdering, slik som tilfellet er i dag. De folkerike områdene blir bedre representert, det opprettes større likhet i vekten av hver enkelt stemme, og det er også meget viktig. Det tredje er at det samtidig, som det på en rimelig måte og med rimelig vekt tas hensyn til at de områdene av vårt langstrakte land som ligger langt fra Oslo, også blir rimelig representert.

Den nye valgloven vil også være progressiv, som det allerede er påpekt i debatten. Det vil med bestemmelsen om justering av fordeling av mandatene ved hvert annet valg, på en behørig måte bli tatt hensyn til bevegelsene i det norske bosettingsmønsteret, noe dagens lov overhodet ikke tar hensyn til. Det har vært en stor svakhet. Dette blir det nå ryddet opp i. Valgordningen vil få en fleksibilitet den før har manglet. At forslaget tar hensyn til både folketall og areal i fordelingen av stortingsmandater på de enkelte valgdistrikter, har ført til til dels sterke reaksjoner fra enkelte hold. Det hevdes at vi er i ferd med å innføre et nytt demokratisk fremmedelement i vår valgordning. Det ble også sagt av en av representantene her i debatten at fjorder og fjell blir representert, og ikke velgerne på samme måte. Dette er rett og slett feil.

Jeg skal anføre fire argumenter. For det første er det et gjennomgående prinsipp i de fleste demokratiske valgordninger at representasjon ikke bare omfatter enkeltborgere og grupper, men også geografiske områder. Dette har særlig vært tilfellet i Norge. Det har i vårt land alltid vært bred enighet om at representasjon til Stortinget ikke bare skal gjelde befolkningen, men også det som kan kalles for territoriet. Det er politisk viktig og av stor betydning for den demokratiske forståelsen av valgordningen at den avspeiler hensynet til balansen mellom landsdelene sammen med mest mulig tallmessig rettferdighet. Det har ikke før nå vært gjort forsøk på å utvikle en eksakt formel for vekten av territorium sammenlignet med folketall. Men de kompromisser som ble oppnådd i Stortinget før, var åpenbart resultater av oppfatninger om behovet for å balansere disse to kriteriene mot hverandre. Valgdistriktenes inndeling og størrelse er på sin side avgjørende både for graden av samsvar mellom stemmer og mandater totalt sett og mellom de enkelte valgdistrikter.

Det finnes mange eksempler på at det ikke er fullstendig samsvar mellom folketall og antallet mandater i valgdistriktene. Et nærliggende eksempel er, som det ble nevnt tidligere i debatten her, Danmark, som er et lite og slik sett helt oversiktig land sammenlignet med vårt land, med vår geografi og vår politiske geografi. Der fordeles mandatene etter et veid folketall – en sum av folketall, antallet stemmeberettigede, og av areal. Det er i Danmark, med en så oversiktlig geografi som Danmark egentlig har. En av de andre representantene her nevnte også en rekke andre land, og at man egentlig kan nevne de aller fleste land når man snakker om valgordning og bruk av territorium og geografisk areal som en faktor i utviklingen av valgordningene til de representative nasjonalforsamlingene. Det er derfor absolutt ikke riktig at vi nå i dag vedtar en valgordning som bryter med sentraldemokratiske prinsipper og praksis i andre land. Det er tvert imot slik at vi nå kommer mer på linje med alle andre land.

For det andre: Jeg vil understreke at det ikke er areal som sådant man tar hensyn til. Deler av debatten bærer preg av det at her gir man areal en form for stemmerett. Det er ikke tilfellet. Bruken av areal i det forslaget som foreligger her i Stortinget i dag, og som gjelder for alle andre land, som vi nå har dokumentert behørig, er tatt med for å skape en faktor for å trekke inn relevante distriktsmessige og bosettingsmessige hensyn på en systematisk måte, i tillegg til folketallet. Det er grunnen til at man legger inn areal som en faktor. Svakheten med dagens lov er ikke minst at en distriktsmessig kompensasjon slår så tilfeldig ut.

Hvis vi ser på dagens stortingsvalglov, hvor man har tatt hensyn til dette på en rimelig måte, men gjort en politisk vurdering og ikke hatt en fast faktor å holde seg til, har vi f.eks. den situasjonen som også har vært påpekt her, at Nordland får tre flere mandater enn folketallet tilsier, mens Rogaland får tre færre enn hva folketallet tilsier. Det er situasjonen i dag, mens vi med den nye ordningen etablerer et nytt system med en fast faktor som vil kunne være en riktig faktor med tanke på hvordan dette skal utvikle seg i tiden framover, når vi hvert åttende år kan justere dette opp mot folketallet. Det er den riktige måten å se det på.

For det tredje: Jeg minner om at det ikke er tilfeldig at vi nettopp i Norge har hatt en viss kompensasjon for valgdistrikter som ligger såkalt langt fra hovedstaden. Vårt lands utstrekning og store avstander har ikke bare skapt det som kalles for kommunikasjonsmessige utfordringer og problemer. Jeg tror det var representanten for Høyre som tidligere sa at det er jo ikke slik nå at dette gjelder hest og kjerre til Kristiania. Nei, selvfølgelig er det ikke det. Kommunikasjonsutfordringen er i og for seg ikke så stor, men det som det er viktig at Stortinget fundamentalt tar hensyn til, er at avstander og noe forskjellig politisk, kulturell og sosial tradisjon i vårt langstrakte land har vært opphav til viktige politiske konfliktlinjer i Norge. I vår tid vet vi at disse konfliktlinjene gradvis blir svakere, men de er der fortsatt, og de vil være der i lang tid framover. Her er jeg glad for at det flertallet som nå etableres, har respekt for det på en slik måte at vi får en konstitusjon på dette punktet som bidrar til å holde landet sammen, og at vi har en valglov som dermed tar hensyn til det. Derfor er dette i sum et meget godt forslag til en ny valglov.

André Dahl (H): Jeg vil benytte anledningen til først å takke saksordføreren for den jobben han har gjort. Det har ikke vært noen lett oppgave når alle har hatt ulike agendaer og har sittet med hver sin lommekalkulator på hvert sitt kontor, men han har i hvert fall gjort en seriøs, skikkelig jobb, selv om vi er uenig i en del standpunkter her.

To spørsmål har stått sentralt i komiteens behandling av valgsystemet. Det ene behandler vi formelt her i dag, og det dreier seg i bunn og grunn om hvorvidt vi fortsatt skal akseptere at velgere i fylker hvor det bor mange mennesker, skal telle mindre enn velgere som bor i områder hvor det er opptil flere dusin steinkast bort til naboen.

Det andre spørsmålet behandles først senere, men det har vært en viktig del av en mulig forhandlingspakke når det gjelder å respektere at velgerne kan ha andre og sannsynligvis også ofte mer representative formeninger om kandidater enn partienes nominasjonskomiteer har.

For Høyre er de prinsipielle standpunktene til begge disse spørsmålene klare. For det første ser vi det som helt naturlig at man tar inn over seg at verden har forandret seg, og at utviklingen i forhold til både telefon, Internett, opptil flere flyavganger daglig og tross alt bedre veier de siste tiårene gjør at det ikke nødvendigvis er veldig vanskelig for de delene av landet som ikke ligger og snuser på Sinsenkrysset, å gjøre seg gjeldende.

Når det gjelder den geografiske fordelingen blant stortingsrepresentantene, er vi av den klare oppfatning at det må være antallet velgere i et fylke som avgjør antallet representanter dette fylket skal ha, og ikke antallet kvadratkilometer med – med respekt å melde – busker, kratt og vilt. Jeg tror folk flest har store problemer med å forstå at antall kilometer i lengde med ur og antall kilometer i bredde med fjell skal gis demokratiske rettigheter. Når dette senere etter all sannsynlighet kombineres med at et flertall heller ikke tør å gi velgerne mulighet til å påvirke personsammensettingen i Stortinget, slik det gjøres ved alle andre valg, avtegner det seg et dårlig bilde. Jeg skal ikke nå spekulere i motivene for hvorfor Arbeiderpartiet, SV og folkeavstemmingenes store forkjemper, Fremskrittspartiet, gjør nettopp dette, da vi formelt sett behandler saken om personvalg senere, men det må være lov å stille spørsmålet og undres på hvorfor Fremskrittspartiet synes det er viktigere å hindre personvalg enn å sikre at hver enkelt velger måles uten bruk av tommestokk. Denne kombinasjonen av udemokrati gjør at det hadde vært fristende å stemme mot hele valgloven når den kommer senere, men det vil vi antakeligvis ikke gjøre.

Jeg skal heller ikke foregripe behandlingen av Riksrevisjonens nye undersøkelse om inntektssystemet for kommunene, men jeg er redd for at vedtakelsen av en arealfaktor nærmest er en garanti for at de negative funnene i denne undersøkelsen ikke blir avhjulpet. Under merkelappen regionalpolitiske hensyn, som jo er viktig, har ikke inntektsforskjellene mellom kommunene blitt mindre, inntektsutjevningen ivaretar ikke større kommuners behov, og tildelingen av skjønnstilskuddene synes å følge prinsippet om at den som har fra før, skal få enda mer. Det er et perspektiv å ta med når man skal vurdere om man skal stemme for eller imot.

Det var nevnt av representanten Kolberg her at man har tradisjonelle konfliktlinjer som er i ferd med å bli svakere, men jeg tror denne arealfaktoren er med på å skjerpe disse tidligere og tradisjonelle konfliktlinjer, fordi folk som bor i tettbebygde strøk og fylker, rett og slett ikke vil akseptere at Stortinget vedtar dette.

Saksordføreren var inne på at demokratiet har minst en todelt kjerne. Med respekt for at flertallet har et annet syn i denne saken, består denne kjernen for det første i at flertallet kan vedta nesten alt det vil, og mindretallet må respektere det. Det andre består i at flertallet må ta tilbørlig hensyn til mindretallet og ikke overkjøre det. Fremskrittspartiet skriver i sine særmerknader at en arealfaktor kombinert med jevnlig revisjon av befolkningstallene er et skritt i riktig retning. Jeg skal innrømme at også Høyre har tenkt i de baner og var villig til å komme med visse innrømmelser hvis vi fikk på plass et personvalgsystem. Men det har blitt stadig mer klart for oss at denne arealfaktoren har en mengde mulige negative drawback som stiller store krav til dem som eventuelt prøver å utlede en arealfaktor av dette demokratiprinsippet og kjernen i dette. Utgangspunktet, hensynet til mindretallet, blir nærmest snudd på hodet og blir i bokstavelig forstand det motsatte av millimeterrettferdighet i den vanlige forståelsen av begrepet.

Dagbladet hadde egentlig et ganske bra poeng på lederplass i går da avisen spurte om «reformen egentlig bringer demokratiet videre» og gav et ganske dekkende svar, nemlig at man frykter «at reformen tildekker mer enn den opplyser skjevhetene» i demokratiet. Når Dagbladet også skriver at reformen først og fremst angår den politiske eliten, er det rene ord for pengene og gir et dekkende uttrykk for hva noen og hver kan føle om den småskalareformen som flertallet legger opp til her i dag, og når vi senere skal behandle spørsmålet om å gi folk i det minste et minimum av reell anledning til å påvirke hvem de skal sende inn i denne salen ved å innføre personvalg.

Det mest artige for fremtiden blir bokstavelig talt å svare på spørsmålet: Hvor langt var du fra å komme inn på Stortinget, da? Da må man være ærlig og svare at man var et par-tre kilometer i lengde fra og et par-tre kilometer i bredde fra. Men luften er fortsatt for alle. Vi beregner ikke volum – ennå!

Til representanten Kolberg: Jeg skjønner at det har vært interessant å sitte i Valglovutvalget. Det er vel noen andre i denne sal som også har vært medlem av Valglovutvalget. Det har kanskje medført noe ulik pressedekning. Men resultatet viser først og fremst at denne reformen er skapt av og for valgforskere og andre mer eller mindre spesielt interesserte, ikke nødvendigvis velgere.

Ellers var det interessant å høre representanten Enoksen her i sted. Jeg visste at Senterpartiet var et grunnlovskonservativt parti, men jeg synes påpekingen av at vi ikke bare skal representere og velge på vegne av folk, men også på vegne av deres livsgrunnlag og eiendomsrett var ganske interessant. Det er en ganske artig link til de valgbarhetsreglene vi hadde før 1814, hvor inntekt, formue og eiendomsrett var blant de bestanddelene man la vekt på.

Heidi Larssen (H): Dagens valgordning er udemokratisk, da folkerike fylker er underrepresentert og mennesker teller ulikt. Det blir dessverre ikke mye bedre med forslaget til innføring av arealfaktor. Fremdeles vil det være slik at hvis jeg hadde blitt boende i Finnmark, hvor jeg vokste opp, ville stemmen min telt dobbelt så mye som den nå gjør i Oslo. Fordi jeg altså har valgt å bo og stemme i Oslo, har jeg mistet halvparten av min innflytelse på sammensetningen av Stortinget. Dette er sortering av mennesker – en sortering som både Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti tar sterk avstand fra i andre sammenhenger. Nå er det altså helt greit.

Hva slags argumenter brukes for å legitimere denne sorteringen? Jo, ett er at tynt befolkede områder må kompenseres for avstand til hovedstaden og makten – altså geografisk avstand. Men det er kanskje en annen avstand som betyr noe mer. Kolberg var så vidt inne på det. Det er f.eks. antakelig større avstand fra den uføretrygdede innvandreren i Gamle Oslo enn det er fra direktøren i Hammerfest. Istedenfor lyng, mose og fjell burde man heller ha foreslått sosialdemokratiske kriterier, hvis det var denne avstandsfaktoren man var ute etter å rette opp.

Et annet argument for arealfaktoren er at store fylker må kompenseres fordi det er så stort areal stortingsrepresentantene skal rekke over, underforstått at de får det for travelt, og det bør være flere å dele det på. Representanten Enoksen fra Nordland var inne på dette. Nå skal altså valgordningen til Stortinget brukes i stortingsrepresentantenes arbeidsmiljøkamp! Noen ville kunne hevde at dette er maktmisbruk.

Et tredje argument er at innføring av arealfaktor er den beste måte å sørge for politisk representasjon over hele landet på. Jeg er enig med saksordføreren i at hele landet bør være fornuftig representert. Derfor har da også Høyre gått inn for en minimumsrepresentasjon i hvert fylke som sørger for det, og som sørger for en viss overrepresentasjon. Men det får da være grenser for overrepresentasjon og grenser for distriktspolitikk! At areal skal telle nesten dobbelt så mye som mennesker, er egentlig ganske bisart.

Et fjerde argument, som flere talere har fremført, er at omtrent alle andre land har ordninger som gir skjev mandatfordeling. Akkurat som om det skulle være et godt argument at fordi andre land har udemokratiske ordninger, skal vi også fortsette med det. Det kan bli mye moro av slik argumentasjon!

Det kan virke som om det vil være problematisk å få en rettferdig valgordning, da det kan føre til en annen og kanskje mindre representasjon fra enkelte partier. Disse vil kunne ha egeninteresse i å ha en skjev representasjon. Men heller enn å stemme for en mikroskopisk bedre løsning med arealfaktor nå, som sannsynligvis vil bli stående lenge, håper jeg at urettferdighetene vil bli så synlige at det raskt kan bli tilstrekkelig flertall for en rettferdig valgordning hvor stemmer telles og ikke veies.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H): Valgordningsreformer skjer regelmessig etter prinsippet tenk på et tall, eventuelt tenk på mange tall. Det forklarer vel også hvorfor det er vanskelig å se for seg en tankeoperasjon som leder fra premisser til konklusjon. Derimot er det relativt lett å gjennomskue en sammenheng som leder fra konklusjon til premisser. Har man en konklusjon, finner man alltid premisser.

Jeg må bekjenne at jeg er av dem som har svært store problemer med å skjønne hvor man har unnfanget ideen om kvadratmeter som grunnlag for en valgordning. Det er svært vanskelig å skjønne at det skulle være en oppdatert variant av den tankegang som lå til grunn for den såkalte bondeparagrafen i sin tid, eller at det på en rimelig måte skulle ivareta hensynet til behovet for minimumsrepresentasjon fra de deler av landet som har usedvanlig liten folketetthet. Hensynene bak er meget enkle å forstå, og de er relevante. Virkemidlene er med respekt å melde ubegripelige.

Nå behøvde man ikke bekymre seg så veldig mye om det dersom det var grunn til å regne med at slike kriterier lot seg avskaffe når de først var innført. All erfaring tilsier at det er noe nær umulig. Har man først introdusert et slikt fremmedelement, vil det i løpet av meget kort tid bli oppfattet som noe annet enn et fremmedelement, og det vil bli meget, meget vanskelig å kvitte seg med det.

Hvis man anlegger et litt mer overordnet, langsiktig perspektiv på det norske valgsystem til Stortinget, må jeg for det første si at de fleste argumenter taler for å gå i motsatt retning av det å utvide antall representanter i denne sal fra 165 til 169, eller eventuelt et annet tall. De aller fleste hensyn taler for at Stortingets funksjonsdyktighet ville øke hvis man reduserte antall representanter istedenfor å øke det. Nå er det jo heller ikke noen annen begrunnelse for forslaget om økning enn at det skal gjøre det lettere å få til en forandring av det relative styrkeforhold mellom fylkene. Men hvis man hver eneste gang man finner det nødvendig å forandre valgloven for å få til en rimelig og rettferdig oppdatering i forhold til folketall og folkeforflytninger, skal øke antall representanter i denne sal for å få kabalen til å gå opp og gjøre det mer smertefritt – ja da er vi på lang sikt i en ganske ulykkelig situasjon. Det grunnleggende spørsmål burde jo være hva Stortingets funksjon er best tjent med, og deretter, når man hadde blitt enige om det, å finne ut av hvorledes fordelingen av mandater mellom fylkene bør være.

La meg føye til at jeg også har svære problemer med å forstå tankegangen bak den fullstendige avvisning av velgerinnflytelse på personsammensetningen av Stortinget. Det er for meg meget vanskelig å se hvorfor de argumentene som i kommunal sammenheng taler sterkt for velgerinnflytelse på personsammensetningen, og som taler for at det ikke er rimelig å overlate til partiorganisasjonene å håndplukke de personer som skal representere velgerne uten at velgerne selv har innflytelse på det – hvorfor disse argumentene, når man løfter det opp på stortingsnivå, skulle tale i motsatt retning. Alt må jo tale for at ut fra ideen om representative politiske beslutningsorganer må de argumenter som har gyldighet på det ene nivå, automatisk også ha gyldighet på det annet nivå. De forslag som foreligger om en velgerinnflytelse på personsammensetningen, er så vidt moderate at frykten for tilfeldighetenes lov med respekt å melde er dårlig begrunnet. Men hvis man følger den tankegangen ut i sin ytterste konsekvens, altså argumentasjonen om at tilfeldighetene får råde, ville det jo være sikrere ikke å avholde valg i det hele tatt, verken på kommunalt nivå eller på riksnivå. Da ville det være mer betryggende å overlate det til profesjonistene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Kanskje det er dette som kalles «en åpenbar misforståelse». Det foreligger ingenting i denne innstillingen når det gjelder velgernes mulighet til å påvirke personvalget til Stortinget. Det har ingenting med de grunnlovsforslagene å gjøre som vi behandler i dag. Det er noe som vi kommer tilbake til senere, og det heter valgloven.

Inge Lønning (H): Det var verken en misforståelse eller en åpenbaring. Jeg har registrert i likhet med representanten Engebretsen at disse ting har vært drøftet parallelt, og at det også har vært en gjennomgangstone i debatten om denne sak. Derfor tror jeg ikke det var ikke-sakssvarende å ta det opp. Den reelle politiske behandling i komiteen har dreid seg om begge disse elementer, og det vet representanten Engebretsen meget vel.

Kjell Engebretsen (A): Ja, det er helt riktig – dette har vært diskusjoner som har gått om hverandre hele veien. Det er ingen tvil om at representanten Lønning har rett i det. Grunnen til at jeg tok ordet for at det ikke skulle bli noen misforståelse her, var at representanten Lønning viste til innstillingen og sa at det var svake formuleringer i innstillingen når det gjaldt personpåvirkning på valget. Det er altså ikke det vi behandler i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 7 og sak nr. 8.

Inge Lønning gjeninntok her presidentplassen.