Bjørg Tørresdal (KrF) [11:05:38]: (ordfører for saken): Finanskomiteen har behandlet Dokument nr. 8:53 med forslag om å fjerne merverdiavgift ved kjøp av advokattjenester.

Merverdireformen som ble gjennomført i 2001, innebar en generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester fra 1. juli 2001. I forbindelse med behandlingen av denne saken ble også avgiftsplikt på advokattjenester drøftet. Med bakgrunn i at det ble ansett som vanskelig å finne kriterier for avgrensninger ved andre lignende tjenester og tjenesteytere, ble det innført en generell merverdiavgift på advokattjenester for å unngå konkurransevridninger. En ville få vanskelige avgrensninger for advokater med flere typer praksis, da noen tjenester fra advokater ville være avgiftsbelagt og noen ikke.

Et avgiftsfritak, slik det er foreslått i dette forslaget, vil i realiteten innebære at det ville blitt gitt nullsats til tjenesteytere med autorisasjon fra Tilsynsrådet. Som det går fram av finansministerens brev til komiteen av 20. april 2004, vil et slikt fritak gi et provenytap i størrelsesorden 400–500 mill. kr årlig. Slike tall og vedtak hører hjemme i budsjettbehandlingen.

Når det i dokumentet blir vist til at det er en urett mellom bedrifter som kan trekke fra moms på sin ligning, og privatpersoner, som ikke kan gjøre det, er det jo nettopp slik merverdiavgiftssystemet fungerer. Det er ikke noe spesielt for moms på advokattjenester.

Merverdiavgiften er ment å være en generell forbruksavgift, som har til formål å skaffe staten inntekter. Merverdiavgiften er en viktig avgift, som skaffer staten om lag 130 milliarder kr årlig.

Også de fleste andre land i Europa det er naturlig å sammenligne seg med, har merverdiavgift på advokattjenester.

Flertallet i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet viser i en merknad til at ordningen med fri rettshjelp er etablert for at personer ikke skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Det er gjennomført flere endringer, bl.a. er egenandeler ved fri rettshjelp fjernet, og inntektsgrensen for å ta imot fri rettshjelp er hevet. Videre uttaler et mindretall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at det vil vurdere en ytterligere økning i satsen for fri rettshjelp ved en annen anledning.

Det må være rett å vurdere dette en annen gang, fordi ordningen med fri rettshjelp er en helt annen sak enn det vi i dag behandler. Vi behandler et forslag om å ta vekk merverdiavgift på alle advokattjenester på et generelt grunnlag, helt uavhengig av økonomien til den som skal betale for tjenesten.

Flertallet i komiteen vil derfor, med begrunnelse i det jeg har sagt, anbefale innstillingen, med følgende forslag til vedtak:

«Dokument nr. 8:53 (2003-2004) – forslag fra stortingsrepresentantene André Kvakkestad, Jan Arild Ellingsen og Per Erik Monsen om å fjerne merverdiavgift ved kjøp av advokattjenester – avvises.»

Svein Roald Hansen (A) [11:09:13]: Noen få merknader i tillegg til det saksordføreren sa.

Jeg vil bare understreke at vi har en ordning med fri rettshjelp, som er mer målrettet, og som vi mener er et bedre virkemiddel til å løse de problemstillingene som ligger i forslaget.

Nå har Fremskrittspartiet nettopp hatt landsmøte, og hvis jeg har forstått signalene derfra riktig, er neste målsetting å prøve å bli et parti som i større grad kan anses som et parti som egner seg for samarbeid også i regjeringsposisjon. Da tror jeg det hadde vært ønskelig at denne strie strøm av Dokument nr. 8-forslag opphørte – dette er ikke det eneste som har vært i denne vårsesjonen, og det er ikke det siste som kommer til å komme heller – når det gjelder forslag som har betydelige budsjettmessige virkninger. Jeg er helt enig med saksordføreren, denne type forslag må håndteres i budsjettet, slik at de kan ses i en sammenheng og innenfor de prioriteringer vi der må gjøre.

Per Erik Monsen (FrP) [11:10:39]: Bakgrunnen for dette Dokument nr. 8-forslaget er det økte misforhold som har oppstått mellom partene i en rekke rettstvister etter innføringen av merverdiavgift på advokattjenester 1. juli 2001. Avgiften innebærer en betydelig merbelastning for privatpersoner og andre som ikke kan trekke fra merverdiavgiften gjennom fradragsrett o.l., mens næringsdrivende med fradragsrett og offentlige instanser som får avgiften kompensert, ikke får noen ekstra belastning. Dette kommer i tillegg til at næringsdrivende betaler sine kostnader med ubeskattede midler, mens privatpersoner må betale med beskattede midler. Fordi det som regel er slik at den næringsdrivende eller det offentlige er den økonomisk sterkeste part i en rettskonflikt, blir dette totalt sett urimelig for enkeltpersoner som, oftest ufrivillig, kommer i en situasjon hvor de har behov for rettshjelpstjenester. Når merverdiavgiftsbelastningen i tillegg til økonomisk styrke og skattemessige forhold ofte bare rammer den ene parten i en rettskonflikt, er det en reell fare for at privatpersoner lar være å skaffe seg advokathjelp. Det er et vesentlig rettssikkerhetsproblem dersom vanlige borgere av økonomiske grunner ikke får den rett de har. Det er jo ikke nok å ha rett, man må også få rett.

Samfunnsutviklingen har gitt oss et mer komplisert samfunn, med en stadig økning i lover og forskrifter som har betydning for den enkelte borger. Utgifter til rettshjelp er som regel ikke noe man pådrar seg frivillig, men noe som ofte er helt nødvendig og avgjørende, f.eks. i forhold til forvaltningsavgjørelser.

Avisene gir oss også ofte eksempler på enkeltpersoner som må føre en mangeårig juridisk kamp mot mektige forsikringsselskaper med store økonomiske ressurser for å få sin rett. Det er helt urimelig at denne prosessen skal være vesentlig rimeligere for forsikringsselskapene enn for den vanlige borger. Det er åpenbart at avgiften fører til store forskjeller mellom grupper og slår negativt ut for dem som i utgangspunktet har dårligst økonomisk evne til å søke advokathjelp. Riktignok er det slik at fri rettshjelp kan ytes til dem som har inntekt under 230 000 kr, men kostnadene ved en rettsprosess er så store, ofte mange hundre tusen kroner, at selv med en relativt høy inntekt vil kostnaden være prohibitiv.

Avgiften gir også andre uheldige utslag. For eksempel der hvor en saksøkt blir tilkjent saksomkostninger, men hvor saksøker ikke kan betale, må saksøkte i tillegg til å betale eget advokathonorar også betale 24 pst. avgift til staten for å forsvare seg mot en anklage som retten fullstendig avviser. Like merkelig og like urimelig er det når det kreves merverdiavgift av advokater som yter gratis rettshjelp til ubemidlede eller samfunnsnyttige organisasjoner, såkalt pro bono-arbeid.

Fremskrittspartiet synes derfor det er beklagelig når komiteen velger ikke å drøfte disse prinsipielle spørsmålene som går på likebehandling og rettssikkerhet, men nøyer seg med å begrunne en avvisning av forslaget med avgrensningsproblemer og tapt proveny for staten.

Når det gjelder eventuelle avgrensningsproblemer, vil jeg vise til brev av 26. april fra Advokatforeningen til finanskomiteen, hvor den skriver at etter deres syn vil forslaget være fullt ut praktikabelt, eventuelt med visse unntak og tilpasninger. Da gjenstår provenyet, som må veies mot det som Advokatforeningen også skriver i sitt brev:

«Det avgjørende her bør uansett være hensynet til å bedre enkeltindividets rettsevne og rettssikkerhet.»

Det er Fremskrittspartiet helt enig i.

Til slutt vil jeg ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Erik Monsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Øystein Djupedal (SV) [11:14:41]: Jeg er i all hovedsak enig i det saksordføreren har lagt fram. Men på ett punkt er det nødvendig med noen kommentarer, og det knytter seg til forholdet med fri rettshjelp, der saksordføreren sier at dette er en helt annen sak. Det er det selvfølgelig ikke. Dette henger nøye sammen med at borgeren skal ha mulighet til å reise en sak og ikke skal hindres av økonomiske årsaker.

Et flertall i Stortinget, mot Regjeringen, klarte i starten av denne stortingsperioden å heve inntektsgrensen til 230 000 kr og å fjerne egenandelen. Det betyr at det nå er flere som har muligheten til å reise sak, uten å måtte sitte med den økonomiske risikoen ved dette. Og det er riktig. Dette er en målrettet måte å bruke samfunnets penger på, istedenfor, som forslaget fra Fremskrittspartiet innebærer, å bruke en halv milliard kroner som overhodet ikke er målrettet i det hele tatt, noe også Svein Roald Hansen var inne på i sitt innlegg.

Forslaget fra Fremskrittspartiet forbauser meg, for Fremskrittspartiet var i starten av denne perioden sammen med SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å få opp taket til 230 000 kr og få fjernet egenandelen, som var et viktig vedtak i forhold til rettssikkerhet og menneskers mulighet til å reise sak. I dagens innstilling velger man altså å fremme et forslag som har en halv milliard kroner i provenytap, men velger å ikke støtte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV der vi på en meget forsiktig måte sier at vi vil vurdere å øke satsene ytterligere ved en senere anledning. Grunnen til at det er formulert slik, er simpelthen at vi må se om grensen på 230 000 kr er god nok, eller om den kanskje må ytterligere opp, hvis det viser seg at enkelte mennesker som burde ha vært innunder fri rettshjelp-ordningen, i dag ikke er det, på grunn av dette taket. Det er en så forsiktig formulering at det forbauser meg mye at Fremskrittspartiet velger ikke å være med på å gi et signal om dette, men isteden gir en halv milliard kroner, helt umålrettet, i lettelse i avgiftssystemet. Det sier fryktelig mye om Fremskrittspartiets useriøsitet i disse spørsmål, og det sier mye om Fremskrittspartiets useriøsitet, når man fremmer et forslag i Stortinget som man egentlig ikke har tenkt tilstrekkelig nøye igjennom. Det burde vært dagens flertall som gav dette signalet. Det er dessverre ikke det, og det beklager jeg.

André Kvakkestad (FrP) [11:17:12]: Ut fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktig at det enkelte mennesket får mulighet til å forsvare sine juridiske rettigheter. Da er det uheldig at de økonomiske forholdene gir den ene part muligheten til å benytte seg av domstolsapparatet, og den andre ikke.

Det ble under en tidligere debatt, hvor man debatterte hevingen av rettsgebyret, påstått fra andre partier at det virkelige kostnadsproblemet ikke var de høye offentlige gebyrene, men prisen på juridisk bistand. Da er det underlig at man i denne debatten ikke mener at dette er noe nevneverdig problem.

Det er vel og bra å ha en rett, men et desto større problem når en ikke kan kjempe for denne retten, grunnet privat økonomi. Jeg har hørt at man har tatt opp spørsmålet om fri rettshjelp for å bøte på dette. Fri rettshjelp er en ordning for enkelte personer, men innenfor svært begrensede områder. Fylkesmannen har også en meget restriktiv praksis når det gjelder muligheten til å gå utover disse spesifiserte områdene. Hvis Djupedal husker debatten rundt fri rettshjelp for en stund siden, kan han også der finne begrunnelsen for hvorfor vi ikke bare går for en heving av taket, men også ser problemstillingen rundt tematikken der én ligger innenfor taket og får fri rettshjelp på alle mulige måter, mens en som ligger like over taket, må betale alt selv. Dette er faktisk et problem for svært mange personer, ikke minst i forhold til barnefordelingssaker og saker som har med familiære problemer å gjøre.

Det er jo også slik at forbrukerne i lovverket er ansett å skulle ha særskilt vern, fordi Stortinget anser at de har et spesielt behov for å få et vern. Men det er de samme personene flertallet nå mener ikke trenger å bringe saker inn for rettsvesenet, fordi de ønsker en situasjon der den ene part, altså næringslivet, får en avgiftsrabatt, mens den som har en rettighet han ønsker å få klargjort, skal betale fulle avgifter og ikke på noen måte ha den samme stilling som den parten som i utgangspunktet har den sterkeste stillingen. En villet forskjellsbehandling mellom parter i en tvist kan her muligens framstå som svært næringsvennlig, men ikke veldig positivt for folk flest.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.