Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 20 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter, og Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalene fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:05:20]:(leiar i komiteen):Fyrst ei oppretting: Det gjeld side 59 i innstillinga. Der står det «Stortinget» ein plass der det skal stå «Sametinget». Det er Sametinget som skal gi Sametingets kontrollkomite dei rette arbeidstilhøva.

Eg vil nytta høvet til å takka komiteen for nok ein haust med eit godt og konstruktivt samarbeid. Ein budsjettprosess er ein spesiell prøve. Det er all grunn for den enkelte komitefraksjonen til å vera fornøgd med framdrift og ryddigheit i årets prosess. Dessverre kan eg ikkje omtala innhaldet i budsjettarbeidet på same måten.

Svært mange enkeltmenneske, barn, eldre, skuleelevar, kulturskuleinteresserte og hjelpetrengande har i heile denne stortingsperioden vorte ramma av systematisk underfinansiering av kommunane frå Regjeringa si side. Det skjer òg i år. Komiteen har hatt sterke møte med ordførarar som har skildra ein kvardag det er umogleg å lata att augo for. Vi har møtt fagpersonell innan skule og omsorg. Dei har ein annan nærleik enn departementa til den utarminga som er i ferd med å skje i mange lokalsamfunn. Vi har lytta til ordføraren i Gaular, som må leggja ned kulturskulen, og til Høgre-ordføraren i Etne, som taler sine eigne rett imot, og til mange andre folkevalde. Dei kjenner på kroppen ei regjering som vekslar ein god og gratis skule og ei meir verdig omsorg inn i skattelette til høge inntekter.

Her er eit alternativ til dagens regjering. Det går tydeleg fram av innstillinga frå kommunalkomiteen. Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV står alle for eit sterkare offentleg engasjement for å få fleire i arbeid, for ein meir offensiv distrikts- og bustadpolitikk og for ein styrkt og meir solidarisk kommuneøkonomi. Desse tre partia fremmar i dag to forslag som har stor betydning for svært mange enkeltpersonar i dette landet, ei meir forpliktande konsultasjonsordning mellom KS og kommunesektoren og ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen i kommunane. Dette er forslag som Kristeleg Folkeparti i media er for, men som dei hindrar fleirtal for her i salen i dag. Vi står òg saman om å avvisa Regjeringa sitt usolidariske forslag til såkalla tilbakeføring av selskapsskatten. Innføring av norskopplæring for flyktningar i mottak og forslag om klåre måltal for å sikra fleire funksjonshemma og innvandrarar til offentlege stillingar fortel om eit felles engasjement for ein styrkt integreringspolitikk.

Regjeringa blir elles etter oppdrag frå Senterpartiet, Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og SV pålagd å syta for ei meir føreseieleg og rettvis ordning for dei kostnadene fleire kystkommunar er påførte for skyss av helsepersonell. Regjeringa må i revidert budsjett for 2005 føreta ein gjennomgang av alle sider ved forliset av riggen «Deep Sea Driller».

Dei ulike partia kjem til å gjera greie for sine respektive opplegg.

Senterpartiet har prioritert tre område i budsjettarbeidet for 2005:

• ein målretta desentralisert næringspolitikk

• lokal velferd, skule og omsorg

• eit lyft for kultur og friviljug arbeid

Senterpartiet vil ha gode og nyskapande lokalsamfunn i heile landet. Det trengst ei heilskapleg og offensiv satsing på distrikta for å stansa sentraliseringa av kunnskap, makt, kapital og busetjing. Folk skal oppleva reell valfridom når det gjeld bu- og arbeidsstad. Noreg er i ein spesiell situasjon med mange lokalsamfunn med lågt folketal og store avstandar. Mange av dei viktigaste ressursane ligg i desse områda. Det er nødvendig å føra ein politikk som medverkar til å nytta dei rike ressursane vi har både på land og i havområda.

Auka midlar på område som samferdsel, næringsutvikling, kommunal velferd, breiband og tiltak retta mot ungdom og kvinner er livsviktig. Ny teknologi kan gi heilt andre høve enn før til meir varierte arbeidsplassar i mange distrikt. Omsynet til innbyggjarane i dei største byane er eit eige argument for å dempa det presset dei no kjenner med ei sterk sentralisering.

Vi er djupt ueinige i nivået på Regjeringa sitt forslag til løyvingar og i Regjeringa si arrogante holdning til Distrikts-Noreg. Stadig kjem nye eksempel på undergraving. På Sand i Ryfylke blir trafikkstasjonen stengd og gode lokale tilbod avvikla, medan tilsette får full lønn i to år. I Strand strevar ein bokhandlar og kundane hennar i dag med Regjeringa sitt uventa trekk overfor distriktsbokhandlarane i går.

Senterpartiet sitt alternative budsjett inneheld 4,4 milliardar kr til næringsutvikling, av desse 325 mill. kr meir til regional utvikling. Effektutvalet, Distriktskommisjonen og Handlingsromutvalet – alle desse innstillingane bør gi nytt frimod til å lyfta distrikts- og regionalpolitikken. Kommunale næringsfond fungerer, vi vil ha 100 mill. kr meir til slike fond neste år.

Vi vil ha eigne tiltak mot krisa i Finnmark og for kommunar som slit med omstillingsutfordringar. Det trengst ekstra midlar til Sogn og Fjordane og Vanylven. Svulstige løfte held ikkje!

Det er i kommunane folk bur. Det er der det er behov for eit godt førebyggjande arbeid for å sikra trygge oppvekstmiljø. Barnehage, skule, kulturskule og eit breitt friviljug arbeid – alt er avhengig av at kommunane har midlar til å utføra sin avgjerande viktige del av arbeidet for trygge og inkluderande nærmiljø. Det er i kommunane det no er nødvendig å arbeida for ei omsorg der folk blir møtt med verdigheit og respekt. Senterpartiet vil òg at kommunane skal ha ei viktig rolle som medspelar for å sikra eit variert næringsliv. Vi vil at fylkeskommunane skal ha ressursar til ein desentralisert vidaregåande skule, til kultur og samferdsel, inklusiv ei trygg TT-ordning. Vi vil ha ei reell styrking av oppgåva som regional utviklingsaktør.

Senterpartiet sitt alternative budsjett inneheld ein kommunepakke på om lag 4,5 milliardar kr, av dette 3,5 milliardar kr i frie inntekter. I tillegg vil vi kompensera for 3,4 milliardar kr i manglande skatteinngang i år. Vårt utgangspunkt er at alle kommunar, anten vi snakkar om by-, vekst- eller fråflyttingskommunar, treng meir pengar til oppgåvene sine. Vi avviser den gigantoverføringa Regjeringa gjennom selskapsskatten no føretek frå pendlar- og distriktskommunar til dei største bykommunane. Vi unner Bergen, Trondheim og Stavanger kvar krone, men det blir heilt feil å omfordela frå kommunar som sjølve treng pengane. Momsnøytralitet, ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester i 2004, endringar av kraftskatten og nedtrappinga av Rattsø-utvalet ser ut til å vera ledd i same strategien, ei svekking av mindre, men i all hovudsak velfungerande kommunar, med tilfredse brukarar og gode tilbod.

Senterpartiet vil at det skal førast ein aktiv bustadpolitikk. Vi held fast ved at Husbanken er eit av våre beste bustadpolitiske verkemiddel. Vi er ueinige med Regjeringa som har snevra inn Husbanken si rolle. Vi vil auka bustadtilskottet og tilskottet til bukvalitet med til saman 225 mill. kr. Vi er spesielt opptekne av tilskottet til bukvalitet, det kan medverka t.d. til at fleire eldre kan bli buande lenger i eigen bustad. Vi stiller oss heilt uforståande til at Framstegspartiet har fått Høgre og Kristeleg Folkeparti med på å fjerna det tilskottet heilt. Vi vil at einpersonshushald med låg inntekt skal inkluderast i bustøtteordninga, og vi ynskjer departementet med på å få fram gode eksempel frå kommunane på avgifter etter forbruk.

Noreg står overfor store utfordringar på arbeidsmarknaden. Senterpartiet vil ikkje godta at arbeidsløysa bit seg fast. Vårt budsjettopplegg inneber etter SSB si vurdering 10 100 årsverk. Vi løyver 190 mill. kr til arbeidsmarknadstiltak, noko som inneber 1 940 plassar, av desse 640 i skjerma tiltak. Vi vil behalda dagens permitteringslov og tilfører Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet meir midlar.

Senterpartiet meiner nøkkelen til god integrering er språkkunnskapar, arbeid og inkluderande lokalmiljø. Vi vil gjeninnføra norskundervisninga i mottak og tilby introdukjonsprogram også ved familiesameining til fleire enn det Regjeringa vil. Vi vil stimulera den viktige innsatsen ulike organisasjonar gjer i integreringsarbeidet. Her blir skapt møteplassar som gir gjensidig forståing, respekt og samarbeid. Vi aukar i vårt alternative budsjett løyvingane på det området med 10 mill. kr.

Vårt alternative budsjett inneheld 10 mill. kr til Sametinget sine viktige funksjonar. Medieoppslag den siste tida har sådd tvil om Sametinget si handtering av eigen økonomi. Senterpartiet er med i det breie fleirtalet som ber Sametinget, Riksrevisjonen og departementet i samarbeid syta for at Sametinget sine kontrollordningar blir betra, og føreset tilbakemelding til Stortinget om det.

Senterpartiet held fast ved dei fem strategiane frå utjamningsmeldinga. Dei er dessverre ikkje mindre aktuelle i dag enn i 1999. Forskjellane aukar i dette landet. Skal vi fjerna fattigdommen, må vi halda fast ved ei mjukare arbeidslinje, ein meir sosial bustadpolitikk, betre offentlege tenester, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett og eit meir rettferdig skattesystem. Ein styrkt kommuneøkonomi er nøkkelen til betre offentlege tenester. Det vil ikkje minst gi kommunalt tilsette høve til å vera føre var når det gjeld barn og unge som treng spesiell merksemd. Når vi ikkje får fleirtal for våre forslag i dag, så kjem det til å stimulera oss til å stå på vidare for det samfunnet som vi ynskjer.

Eg vil til slutt ta opp dei forslaga som Senterpartiet er medforslagsstillar til.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [10:15:43]: Det har vært ulike signaler den siste tiden fra deler av Senterpartiet om viljen til samarbeid i en ny solidaritetsregjering sammen med Arbeiderpartiet og SV. Men bare på denne delen av statsbudsjettet kunne vi ha oppnådd mye sammen dersom vi hadde hatt flertall på Stortinget. Vi ville fått 3 000 flere tiltaksplasser, slik at flere arbeidsledige kunne komme tilbake i jobb, vi ville fått på plass en ungdomsgaranti som sikret langtidsledige under 25 år arbeid, tiltaksplass eller utdanning, vi ville økt satsingen på skole og omsorg i kommunene med flere milliarder kroner neste år, og vi ville fått flertall for en forpliktende plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Senterpartiets leder, Åslaug Haga, sa tidligere i høst at Senterpartiets deltakelse ville gi et slikt samarbeid en profil hvor sentrumsverdiene knyttet til desentralisering av makt, privat initiativ og bygde- og kystinteresser blir ivaretatt.

Deler representanten Meltveit Kleppa disse positive oppfatningene?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:17:00]: Som eg viste til i innlegget mitt, er denne innstillinga nok eit eksempel på kva eit samarbeid mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet kan føra til. Eg er ikkje i tvil om at dersom vi fekk gjennomslag for dei prioriteringane som vi står saman om, så ville det vera til beste for svært mange enkeltmenneske, og det ville vera til beste for svært mange byar og bygder i dette landet.

Så er det slik at det skal vera eit stortingsval. Det er viktig for Senterpartiet at vi går til val som sjølvstendige parti, og om valresultatet viser eit styrkt senterparti, er det viktig for oss at vi får setja vårt stempel på dei eventuelle forhandlingane som skal vera etterpå.

Kari Lise Holmberg (H) [10:18:22]: Regjeringen har ført en økonomisk politikk som virker. Næringslivet går nå bedre og signaliserer optimisme, arbeidsledigheten går nedover, det er lav rente og bedre kronekurs. Dette kommer både enkeltpersoner, kommuner og næringslivet til gode. Men så leser jeg i Senterpartiets hovedprioriteringer i dette budsjettet:

«I ein situasjon der arbeidsløysa er høg og næringslivet slit, er det viktigare enn nokon gong å satse målretta på utvikling i heile landet.»

Er det nå sånn at Senterpartiet ikke ser at pilene peker i bedre retning? Er det sånn at Senterpartiet ikke erkjenner, som FN sier, at Norge er verdens beste land å bo i? Ser ikke Senterpartiet at vi lever i et velstandssamfunn der vi ivaretar verdiene og får en bærekraftig utvikling?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:19:34]: Eg set pris på at Høgre les høgt frå Senterpartiet sine merknader. Eg vil rå til at blir gjort endå oftare.

Så til spørsmålet om ikkje Senterpartiet ser korleis utviklinga går. Det gjer vi så absolutt. Vi er glade for at det er lyspunkt når det gjeld arbeidsliv og sysselsetjing, men vi er jo langt frå fornøgde med dagens tilstand. Det har komme fleire utgreiingar i den aller seinaste tida som vi meiner så absolutt viser kor viktig det er med ytterlegare offensiv, anten vi snakkar om Distriktskommisjonen eller Handlingsromutvalet. Det er eit faktum at det er langt fleire enn på lenge som fell utanfor i dette landet, og når vi diskuterer kommunesektoren sitt budsjett, må eg seia at det viktigaste tiltaket vi kan komma med, er å styrkja kommunane, for å sikra ein betre skule og ei meir verdig omsorg. Eg stiller meg heilt uforståande til at Høgre kan seia at det går godt på det feltet.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:20:58]: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet understreker meget klart at Senterpartiet nå faller stadig dypere inn i en sosialistisk fold sammen med SV og Arbeiderpartiet. Og så spørs det jo da om kjernevelgerne, grunneiere og bønder, setter særlig stor pris på denne markante venstrevridningen til det tidligere langt mer borgerlige Senterpartiet. Men det vil jo neste stortingsvalg gi oss svar på.

Representanten nevnte i sitt innlegg at folk skal bli møtt med verdighet og respekt i kommunen, og da vil jeg gjerne vite om det er slik at Senterpartiet ser valgfrihet som et viktig demokratisk gode når det gjelder å bli møtt med verdighet og respekt. Mener Senterpartiet at valgfrihet er en viktig rettighet for innbyggerne for at man skal bli møtt med det hun benevner som verdighet og respekt, eller mener Senterpartiet at man som bruker av kommunale tjenester kun skal være prisgitt de kommunale monopolleverandører, nemlig kommunen selv? Jeg vil gjerne ha et svar på hva Senterpartiet legger i dette.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:22:33]: Av og til blir det framstilt som om grunneigarar og bønder ikkje har samfunnssolidaritet. Det vil eg tilbakevisa på det sterkaste, jf. den dugnadsånda som er gjeldande i svært mange distrikt i dette landet.

Så når det gjeld valfridom: Det som er det viktige for Senterpartiet, er å sikra at det er eit tilbod den dagen den enkelte har bruk for det, at det er moglegheit for ei verdig omsorg. Vi trur faktisk det er det beste både for dei tilsette, for dei som har bruk for omsorg, og for dei pårørande at det er stabilitet rundt dette og ikkje det sjansespelet som dei no har drive på med f.eks. i Oslo, der folk stiller som private tilbydarar og så trekkjer seg. Det blir inngått avtalar som blir brotne midt i perioden, nettopp fordi dei ikkje klarer å fylla dei forpliktingane dei har gått inn på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:23:58]: De siste ukene har vært preget av rapportene om situasjonen i Kyst-Finnmark. Fylket mistet om lag 1 000 arbeidsplasser i fiskeindustrien på ett år. Enkelte kommuner har hatt en arbeidsledighet på over 20 pst. sammenhengende i et par år. Nå ser vi langtidsvirkningene, med økte sosiale utfordringer og økte psykiske problemer.

Stortinget og Regjeringen har visst om problemene. Fylkesmannen sendte en egen rapport til statsministeren om at han fryktet «at bunnen faller ut av mange lokalsamfunn, og at bosettingsmønsteret langs Finnmarkskysten kan være i ferd med å endres radikalt». Han konkluderte med at det er «nødvendig at sentrale myndigheter griper inn med tiltak». Men ingenting skjedde. Forslag fra Arbeiderpartiet om tiltak for fiskeindustrien ble nedstemt, og forslag fra Arbeiderpartiet om en aksjonsplan ble nedstemt. Nå ser det ut for at Arbeiderpartiets nye initiativ kan gi flertall for noe. Jeg må så sterkt jeg kan, appellere til Regjeringen om å ta alvorlig behovet for oppfølging.

Men situasjonen i Kyst-Finnmark gir oss samtidig to viktige påminnelser:

Arbeid for alle er jobb nr. 1. Arbeidsledigheten rammer enkeltmennesker og familier som gjerne vil bruke sin arbeidskraft, og som føler usikkerhet for sin økonomi og for sin framtid. Derfor må vi styrke innsatsen for å sikre utsatte arbeidsplasser, og styrke innsatsen for å skape nye arbeidsplasser rundt om i landet. Arbeiderpartiets økonomiske opplegg har det som sitt fremste siktemål. Vi foreslår å styrke forsknings- og utviklingsarbeidet, styrke nyskapingsarbeidet, utvikle næringer hvor vi har fortrinn som kan gi oss nye arbeidsplasser.

Men samtidig må vi gjøre det lettere for dem som dessverre er blitt arbeidsledig, å komme tilbake i jobb. Vi må styrke arbeidsmarkedstiltakene. Vi må hindre at permitterte heller blir oppsagt, slik de lett ville blitt med Regjeringens forslag om å stramme inn arbeidsgivers lønnsplikt under permittering. Vi vil forbedre arbeidsledighetstrygden

Den andre påminnelsen er behovet for en langt mer offensiv distriktspolitikk, også det for å skape flere arbeidsplasser og for å styrke landets samlede verdiskaping.

Norge er et rikt land, et land med et spennende mangfold. Vi har ulike kulturer i de ulike deler av landet. Det er jo dette mangfoldet som er Norge. Snarere enn å ønske oss mest mulig lik andre land, bør vi være bevisst på at vi har et land som ligger langt nord og langs kysten.

Men Norge er også økonomisk rikt. Mange av de fortrinn og de ressurser som har bidratt til denne rikdommen, finnes i Distrikts-Norge – fisken, skogen, vannkraften, oljen og naturopplevelsene. Vi må i langt sterkere grad gripe fatt i disse mulighetene og utvikle dem til spennende nye arbeidsplasser. Men da må vi ha en klar strategi for hvor vi vil. Vi må styrke kompetansen, styrke kapitaltilgangen, bedre kommunikasjonene, bl.a. gjennom utbygging av moderne bredbånd over hele landet. Da må vi ha en målrettet distriktspolitikk.

Et av Regjeringens kjennemerker er jo det motsatte. Den har svekket distriktspolitikken. Jeg hører stadig kommunalministeren si at fylkeskommunen i Finnmark må løse krisen, for den har fått delegert myndighet og fått 112 mill. kr. Men hun glemmer å si at dette er et kutt på en fjerdedel siden Regjeringen overtok.

Distriktskommisjonen har nylig lagt fram sin innstilling. Det er spennende lesning. Her er det medlemmer foreslått av alle partier. Distriktskommisjonens innstilling kan ikke leses som noe annet enn en kraftig kritikk av Regjeringens distriktspolitikk. Alle medlemmene utenom Fremskrittspartiet uttaler at det er

«behov for å styrke den næringsrettede og smale politikken for å fremme utvikling av lønnsom og fremtidsrettet virksomhet i distriktene».

Men det er jo her Regjeringen systematisk har kuttet. Ikke fordi vi hindres av internasjonale regler. Det såkalte Handlingsromutvalget sa at «det er meir dei nasjonale prioriteringane enn EØS-reglane som set grensa».

Det er ikke fordi det er uklok bruk av pengene. Effektutvalget sa enstemmig at «de gode effektene tilsier at det bør anvendes større ressurser på dette området».

Og Distriktskommisjonen sa, sågar enstemmig: «Rammene for investeringstilskudd bør økes, slik at virkemidlet kan brukes i et omfang som er mer på linje med hva som er vanlig i andre europeiske land.»

Regjeringens opplegg fører til at det blir mindre penger neste år enn i år. Dette er et av de områdene hvor vi ser klare skiller mellom Regjeringen og regjeringsfadderne i Fremskrittspartiet på den ene siden og Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet på den andre. Vi ser det i distriktspolitikken, vi ser det i arbeidsmarkedspolitikken, vi ser det i synet på arbeidslivet, vi ser det i boligpolitikken. Vi ser det i forskjellen på viljen til å styre utviklingen, til å ta ansvar, til forskjell fra å overlate utviklingen til markedet, slik vi altfor lenge har sett, bl.a. i Kyst-Finnmark. Vi ser det i valget mellom privat velferd for de rikeste eller felles velferd for de mange, vi ser det i valget mellom skattelette eller skole.

Regjeringens budsjettforslag og budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjør dette tydeligere enn noen gang. Knapt noen gang er det gitt så store skattelettelser til dem med aller høyest inntekt. Konsernsjefen i Norsk Hydro får 207 000 kr – 207 000 kr – i skattelette med Regjeringens opplegg. Med Fremskrittspartiets såkalte rettferdige opplegg får han 197 000 kr – 197 000 kr.

Men rundt dem som får slike skattelettelser, må skoletilbud legges ned, barnas fritidstilbud kuttes ned, eldretjenestene kuttes ned, kulturtilbud kuttes ned.

Høyre-ordfører Amund Enge sa det slik:

«Vi er lei av å høre at vi sløser med penger i kommune-Norge. Når det gjelder effektivisering er vi best i klassen.»

Han sa også:

«Kommuneøkonomien har vore skral dei siste åra. I budsjettet for 2005 vert alt endå verre.»

Ja, det gjør det. Regjeringens kommuneopplegg hadde ikke engang nok vekst til å dekke de merkostnadene kommunene får som følge av endringene i befolkningen.

Budsjettavtalen med Fremskrittspartiet endrer lite på det. Den gir kommunene kun 800 mill. kr mer neste år enn Regjeringens opplegg. Det betyr at de store problemene i kommunesektoren kommer til å vedvare.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med 2,7 milliarder kr mer til kommunene enn Fremskrittspartiet og regjeringspartiene legger opp til. Det ville gjort det mulig å videreføre flere tjenester til eldre, og å videreføre flere kulturskoler som nå legges ned. Det ville gjort det mulig å opprettholde mer av kvaliteten i skoletilbudet.

Det er et politisk valg. Fremskrittspartiet og Regjeringen valgte annerledes. For dem var det viktigere at konsernsjefen i Hydro fikk rundt 200 000 kr i skattelette.

Arbeiderbevegelsen har vært en drivkraft for å trekke hele befolkningen med i velferdsutviklingen. Den neste store utfordringen ligger i en bedre integrering av innvandrere som kommer til Norge.

Maktutredningen konkluderer med at store deler av innvandrerbefolkningen ikke deltar i det politiske systemet, har lavlønnsyrker eller står utenfor arbeidsmarkedet. Vi står i fare for å få en etnisk underklasse. Derfor må vi bryte den sosiale arven, slik at ikke flere generasjoner av innvandrere opplever å bli sosiale tapere framfor aktive deltakere i samfunnslivet.

Språk er nøkkelen til deltakelse, til arbeid og til å være en del av samfunnet. Arbeiderpartiet var en drivkraft bak det obligatoriske introduksjonsprogrammet for innvandrere og en drivkraft for obligatorisk norskopplæring. Innvandrere skal ikke kunne velge bort å lære seg norsk. Men mye av grunnlaget legges jo i barndommen. Alle barn som vokser opp i Norge, bør kunne snakke norsk før de begynner på skolen. Samvær med norskspråklige barn og tidlig språktrening er svært viktig for å få det til. Men barn med innvandrerbakgrunn er sterkt underrepresentert i barnehagene. Billigere barnehageplass og gratis kjernetid i barnehage i områder med mange minoritetsspråklige kan være virkemidler for å få til slik viktig språktrening. Kontantstøtten er dessverre det motsatte. Den er et hinder for tidlig språkutvikling.

Tilsvarende vil en heldagsskole som inkluderer leksehjelp og tilgang til bibliotek, datautstyr og andre tekniske hjelpemidler, bidra til å redusere forskjellene mellom barn fra ressurssterke hjem og barn fra ressurssvake hjem. Regjeringens satsing på private skoler er derimot et hinder for slik integrering.

På samme måte er opplæring i norsk viktig for å inkludere nyankomne voksne innvandrere. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å gjeninnføre norskopplæring for asylsøkere i mottak.

Vellykket integrering er viktig for landet, for framtiden til alle som bor her. Derfor må vi mer målrettet ta tak i utfordringene. Dette er en av de største politiske utfordringene vi som nasjon står overfor.

Jeg tar med dette opp de forslag i innstillingen som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har tatt opp de forslag han har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [10:34:13]: Jeg må først få lov til å si at da jeg hørte på innlegget til Schjøtt-Pedersen, virket det langt igjen til at julefreden kunne senke seg, det så temmelig mørkt ut, alt i hop.

Som medlem av Distriktskommisjonen må jeg også få lov til å si at den kritikken som Distriktskommisjonen gav, gjaldt tidligere distriktspolitikk, den var myntet på tidligere regjeringer, inklusiv den regjeringen som Schjøtt-Pedersen selv var deltaker i – bare for å ha sagt det.

Når det gjelder påstander om innstillingen fra Distriktskommisjonen, er det i tillegg klart og tydelig, hvis Schjøtt-Pedersen går lenger inn i innstillingen, at Distriktskommisjonen sier at det er den brede distriktspolitikken som er viktig, ikke den smale distriktspolitikken. Man kommer ingen vei med en distriktspolitikk på mellom 1 og 3 milliarder kr, for å si det rett ut.

Jeg har et spørsmål til Schjøtt-Pedersen, på tross av at alt er så mørkt: Hvordan skal Arbeiderpartiet finansiere sin løftekavalkade, som nå i løpet av høsten passerer 25 milliarder kr, når Arbeiderpartiet ikke skal øke skattene overhodet?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:35:36]: I motsetning til Fremskrittspartiet forholder Arbeiderpartiet seg til de samme økonomiske rammene som Regjeringen har til disposisjon. Vi henter ikke penger fra et eller annet sted som Regjeringen ikke har. Vi forholder oss til de samme rammene, men vi prioriterer på en annen måte.

Vi synes faktisk ikke at det er behov for at konsernsjefen i Hydro skal få 207 000 kr i skattelette. Men vi synes det er behov for at norske skolebarn skal få et bedre kvalitativt tilbud, vi synes det er behov for at våre eldre skal føle trygghet for omsorgstjenestene, for at de har et skikkelig tjenestetilbud, og for at deres tilbud på dagtid ikke blir lagt ned. Vi synes det er viktig at kulturtilbud blir gitt til barn gjennom kulturskoler og musikkskoler. Vi synes det er viktig at fritidstilbud til barn ikke legges ned, for at man ikke skal få større sosiale problemer i ungdomsgruppen.

Dette er jo et valg! Jeg går ut fra at også Fremskrittspartiet vedkjenner seg sitt valg, hvor de velger skattelette og ikke velferd.

Heikki Holmås (SV) [10:36:52]: I vår stod vi, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen i boligmeldingen om en opptrapping på minst 1 000 lavinnskuddsboliger og 1 000–1 200 studentboliger, bygging av 3 000–4 000 billige utleieboliger og en opptrapping av bostøtten til barnefamilier ved å heve inntektstaket med 30 000 kr.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett i år er det slik at de har sørget for en økning på husbanklån på 2 milliarder kr og en økning til studentboliger på 26 mill. kr. Men dette er altså en mindre økning på Arbeiderpartiets budsjett enn de kuttene Erna Solberg gjennomfører. Det er altså slik at istedenfor å være med på å gjennomføre en opptrappingsplan er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet med på å gjennomføre Regjeringens nedtrappingsplan på boligfeltet. Da er mitt spørsmål: Er det Jens Stoltenberg eller Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som er fornøyd med Regjeringens politikk? Hvem er det som synes det er nødvendig ikke å følge opp løftene fra i vår?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:38:10]: Arbeiderpartiet har lagt fram forslag i Stortinget om en systematisk styrking av boligpolitikken: styrking av Husbanken, en vesentlig styrking av utleieboliger for ungdom og lavinnskuddsboliger, en styrking av bostøtten, ikke minst for barnefamiliene. Jeg er veldig glad for at det har blitt enighet mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om hovedlinjene i denne politikken, i veldig stor grad i samsvar med de forslagene som Arbeiderpartiet la fram i sitt private forslag som ble behandlet i Stortinget i fjor.

Så må vi dessverre konstatere at flertallet i Stortinget ikke sluttet seg til det opplegget som vi hadde enighet om under behandlingen i vår. Ikke desto mindre er jeg glad for at Arbeiderpartiet i sitt budsjettopplegg har fått til én prioritering: å styrke Husbanken med 2,5 milliarder kr og styrke bevilgningen til studentboliger, som en begynnelse på det løpet vi er nødt til å gjennomføre for å styrke boligpolitikken i Norge.

Arbeiderpartiet har aldri sagt at dette skal gjennomføres på ett år. Tvert imot har vi for vår del understreket at vi ser for oss en opptrapping over flere år, og det kommer vi selvsagt til å holde fast ved.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [10:39:29]: Distriktskommisjonen seier at det er viktig at ein har ei ærleg tilnærming til distrikspolitikken. Regjeringa har som mål at vi dei neste 20 åra skal oppnå ein vekst i alle landsdelar. Det er ambisiøst. Vi vil styrkja rammevilkåra for næringslivet, satsa på innovasjon og nyskaping i tillegg til både smal og brei distriktspolitikk for å oppnå dette. Men dette kallar altså Arbeidarpartiet for passivt. Kan det vera ærleg? Korleis har Arbeidarpartiet tenkt å oppnå befolkningsvekst i alle delar av landet, når SSB seier at vi treng 10 000–15 000 innvandrarar berre for å oppretthalda den demografiske balansen?

Sanninga er at sjølv om alle som er fødde i Distrikts-Noreg, vert buande der, skal det noko til for å auka folketalet. Slik er det nemleg i heile Europa. Er Arbeidarpartiet realistisk, eller skal dei berre trylla bitte litt? Er Arbeidarpartiet og Schjøtt-Pedersen ærlege?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:40:33]: En av de tingene som har overrasket meg ved denne regjeringen, er at Kristelig Folkeparti har sluttet seg til å svekke målsettingen for distriktspolitikken.

Det har vært vekst i alle landsdeler de siste 20 år. Men det å ha vekst i alle landsdeler i løpet av en 20-årsperiode kan romme enorme forskjeller. I den landsdelen jeg kommer fra, er situasjonen den at det har vært en så sterk vekst i Tromsø by at det dekker over en stor netto nedgang både i Nordland, i Finnmark og i resten av Troms. Men det er jo ikke slik at landsdelen samlet sett har hatt en tilfredsstillende utvikling av distriktspolitiske rammer. Derfor må vi opprettholde ambisjonen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Jeg har merket meg Distriktskommisjonens tilrådninger. Jeg har merket meg at Distriktskommisjonen tilrår en styrking av den brede politikken, men også en veldig klar styrking av den smalere distriktspolitikken. Arbeiderpartiet er innstilt på å følge det opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:41:49]: Samarbeidsregjeringen er nå godt i gang med et omfattende systemendringsarbeid overfor kommunesektoren. Målet er å sikre kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet til å tilpasse tjenesteytingen til innbyggernes behov. Jeg er godt fornøyd med at Regjeringen fører en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten.

I dette arbeidet inngår nedbygging av lover og regler, forenkling, reduksjon og samordning av statens rapporterings- og tilsynskrav, størst mulig grad av rammefinansiering og sist, men ikke minst, økte rammeoverføringer. At lokale folkevalgte får økt handlingsrom og gode rammevilkår, vil stimulere til nytenking, omstilling og utvikling. Jeg mener at disse endringene er helt avgjørende for et vitalt, robust og bærekraftig lokaldemokrati.

Jeg er opptatt av at innbyggerne skal oppleve at de har nærhet til, og anledning til, å påvirke avgjørelser som blir tatt i lokalsamfunnet. Det betyr at innbyggerne skal oppleve å bli tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og med god tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov, uavhengig av hvor de bor. Det betyr at organiseringen av tjenesteproduksjonen skal sikre best mulig tjenester til lavest mulig kostnader, uavhengig av kommunegrenser og grenser mellom ulike forvaltningsnivåer.

Her er det viktig å understreke at kommunesektoren har hovedansvaret for de viktigste velferdstjenestene, tjenester som blir finansiert gjennom skatteinntekter, rammetilskudd, øremerkede tilskudd og brukerbetaling. Jeg mener at rammefinansiering gjennom skatteinntekter og rammetilskudd bør være hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren. Understøtter vi dette med mindre detaljert statlig regelverkstyring, blir også kommuneøkonomien mer forutsigbar. Men som den nasjonale økonomi utsettes for konjunkturmessige svingninger, må også kommuner leve med at verden rundt dem er i utvikling. For meg er det et viktig poeng at kommunene selv får incitamenter til å ta grep for å styrke næringsutviklingen, sikre arbeidsplasser og leve i takt med de vilkårene det lokale næringslivet har for å drive lønnsomt. Dette får vi nå etter min oppfatning mye bedre til gjennom tilbakeføringen av en andel av selskapsskatten til kommunene.

Mange kommuner her i landet opplever fortsatt den økonomiske situasjonen som vanskelig. Denne situasjonen har vokst frem over lang tid, og jeg vil gjenta at denne situasjonen er forårsaket av en lang rekke forhold. Jeg nøyer meg her med å nevne en rekke detaljstyrte og underfinansierte statlige reformer, økte pensjonskostnader og dyre lønnsoppgjør. Jeg vil i denne sammenhengen også understreke at svært mange kommuner og fylkeskommuner har tatt ansvar for å møte økte utgiftsbehov med nødvendige omstillings- og effektiviseringstiltak for å frigjøre ressurser til tjenester til sine innbyggere. Det er svært avgjørende fortsatt å ha et betydelig påtrykk for omstilling og modernisering av offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon.

Regjeringen har i et stramt budsjett prioritert økte overføringer til kommunene, der det ble lagt opp til en reell vekst i de samlede inntektene på til sammen 2 3/4 milliard kr, eller vel 1,25 pst. Jeg er også svært tilfreds med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, der kommunesektoren blir tilført ytterligere 3 milliarder kr, fordelt på 800 mill. kr ekstra i økte frie inntekter for 2005 og 2,2 milliarder kr som kompensasjon for mindre skattevekst enn budsjettert i 2004.

Verdt å nevne er også budsjettavtalens punkt der lånerammen for vedlikehold av skolebygg blir utvidet med 1 milliard kr. I løpet av de tre årene ordningen har eksistert, er det gitt en investeringsramme på 8 milliarder kr, noe som er mer enn 50 pst. av den totale rammen på 15 milliarder kr som er forutsatt gitt over åtte år. Med ytterligere 1 milliard kr i 2005 vil det gi kommuner og fylkeskommuner mulighet til å fortsette arbeidet med å ruste opp skolebygg.

Personlig er jeg også svært glad for at det i budsjettforliket er opprettet en ny låneordning på 0,5 milliarder kr til vedlikehold av kirkebygg, noe som vil styrke en etterlengtet innsats for istandsetting av kirkene og deres utsmykning.

Jeg vil også vise til den inngåtte avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i kommunalkomiteen, der vi også utvikler sikkerhetsnettet som gjelder de kommunene som er omfattet av vertskommunetilskuddet, samt at vi gjentar forsikringen om at ordningen med momskompensasjon ikke skal gi utilsiktede virkninger.

I tillegg finner jeg det også svært positivt at kommuner og fylkeskommuner nyter godt av rentenedsettelser de siste to årene på til sammen 5,25 prosentpoeng. Med en netto gjeld på mellom 70 og 80 milliarder kr vil den langsiktige effekten av lavere renter være på 3–4 milliarder kr på årsbasis, selv om langsiktig rentebinding gjør den kortsiktige gevinsten litt mindre. Tall fra SSB viser en netto nedgang i renteutgiftene for kommunesektoren på 900 mill. kr fra 2002 til 2003. Dette har økt ytterligere i 2004.

Dette illustrerer meget godt betydningen av å videreføre en stram økonomisk politikk som fortsatt kan bidra til å holde renten på et lavt nivå. Sammen med andre tiltak vil dette ha en fortsatt positiv påvirkning på kommunenes rammevilkår, slik at de mange oppgavene kommunal sektor har ansvaret for, kan ha et forsvarlig omfang og en sikker kvalitet. Dette bekreftes også i rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi fra desember 2004, der det er gode indikasjoner på at kommunenes netto driftsresultat styrkes i 2004.

Det må da være et mål å sikre best mulige tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og forvaltningsnivåer. Jeg har stor tro på en politikk som stadig øker det kommunale handlingsrommet for å foreta prioriteringer ut fra lokale ønsker og behov. Derfor må den enkelte innbygger settes i fokus. Offentlig sektor er til for innbyggerne, og må tilpasses deres ønsker og behov. Det er grunnen til at jeg ønsker å øke ytterligere det lokale handlingsrommet. Det er lokale myndigheter selv, i dialog med brukerne, sine egne innbyggere, som vet best hvordan tjenestetilbudet kan og bør utformes.

Helt til slutt tror jeg også at vi skal ta innover oss at ingen regjering vil kunne bevilge «nok» penger til kommunene innenfor en ansvarlig økonomi – noen vil alltid ønske seg mer penger. Som jeg allerede har nevnt, er lav rente og lav prisvekst avgjørende viktig for kommunene. Da vil det være grenser for vekst i de offentlige utgiftene.

Utfordringen for oss politikere, det være seg om vi sitter på Stortinget, i fylkesting eller i kommunestyrer, vil være at vi uansett alltid må fokusere på å prioritere bedre og jobbe smartere, slik at vi får mer igjen for pengene. Et viktig poeng i denne sammenheng er at Inntektssystemutvalget, som etter planen skal legge frem sin innstilling i løpet av 2005, skal se på mekanismer som kan skape større forutsigbarhet for kommunenes inntekter, slik at det blir lettere å planlegge omstillingstiltak når det blir nødvendig.

På vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil jeg få fremme det forslag som ligger i innstillingen fra kommunalkomiteen.

Presidenten: Representanten Hans Kristian Hogsnes har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [10:50:39]: Kommuneøkonomien har vore skral dei siste åra. I budsjettet for 2005 blir alt endå verre. Eldre, sjuke og unge vil få det tøffare. Det kan vi ikkje stillteiande akseptere. – Dette er synspunkt frå ein ordførar.

Han legg til: No må det bli slutt på at kommunane får høyre at dei sløsar. Det må bli slutt på nedbygginga av skule, omsorg og andre viktige tenestetilbod i norske kommunar. Vi må også få ressursar til å løyse dei oppgåvene vi er blitt pålagde. «Vi er i ein situasjon der vi går frå å skjere i tenester til å måtte kutte dei ut,» er ei utsegn frå ordførar Enge i Etne.

Spørsmålet mitt til representanten Hogsnes må derfor bli: Gir Høgre-ordføraren ein innsiktsfull kommentar, eller tek han feil i sine vurderingar?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:52:06]: En del ordførere ser det som en viktig del av jobben sin å si at ting kunne vært bedre. Som tidligere ordfører kan jeg atskillig om det. Og det er vel på mange måter også ordførernes jobb å si fra hvordan de oppfatter det ut fra sin situasjon. Jeg skal ikke bedømme om Etne-ordføreren er i tråd med den virkeligheten eller ikke. Det kan han best bedømme ut fra situasjonen i Etne.

Men som jeg poengterte i mitt innlegg: Ubalansen i kommunesektoren har oppstått over lang tid, og endringer i inntektssystemet gir seg ulike utslag. Det betyr at noen taper og noen vinner, og derfor opplever vi også ved denne korsvei at ordførere som tidligere har uttrykt stor bekymring, denne gangen er meget fornøyd med resultatet, mens andre, som vi har hørt, ikke er så fornøyd med utslagene for sin kommune.

Per Sandberg (FrP) [10:53:16]: Jeg hadde egentlig tenkt å sitere en ordfører som i en liten lokalavis stod fram og jublet over årets budsjettforlik. Men ordføreren var fra Arbeiderpartiet, så derfor forstår jeg at det blir feil i forhold til at representanten jeg har replikk til, er fra Høyre. Så jeg prøver meg med et annet spørsmål.

Representanten var inne på Beregningsutvalgets rapport. I en pressemelding den 7. desember påpekes det at 2004 blir et fantastisk år for kommunesektoren – 8 1/4 milliard kr i realveksts inntekt. Samtidig skriver utvalget litt senere at produktivitetsutviklingen, altså ressursinnsatsen pr. produsert enhet, faktisk ikke er endret.

Mitt spørsmål til representanten er: Tror representanten at det fortsatt finnes et potensial for effektiviserings- og rasjonaliseringseffekt innenfor kommunesektoren, eller skal vi bare slå oss til ro med dagens situasjon og fortsatt bevilge mer penger til kommunesektoren?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:54:49]: Rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg er denne gang meget interessant lesing og forteller helt klart, som spørreren antyder, at det ennå er et betydelig potensial for å effektivisere for å få mer igjen for pengene. For meg handler det f.eks. om å stimulere enda mer til konkurranse – her er det mye å hente i mange kommuner – og på en måte å ta hele kommunen i bruk for å løse de oppgavene lokalsamfunnet har. Og «hele kommunen» omfatter også private aktører som har kompetanse, ressurser og mulighet til en mer effektiv personalbruk, i kombinasjon med det offentlige tilbudet. Det gir rimeligere løsninger og større kvalitet, og, som Beregningsutvalget antyder, det potensialet har vi ikke tatt fullt ut i kommunene.

Karin Andersen (SV) [10:56:10]: Høyre er godt i gang med å endre samfunnet slik de vil, med større forskjeller, få krympet velferden og la markedet styre mer. Men det er veldig avslørende for Høyres samfunns- og menneskesyn når de ikke er villig til å bruke markedet til å framskaffe gode løsninger som ikke diskriminerer. Det offentlige kjøper tjenester og varer for 200 milliarder kr i året, og veldig mye av det vi kjøper, er utilgjengelig for folk som har ulike typer funksjonshemninger. Vi kjøper altså diskriminering.

Nå har SV, og vi har fått støtte fra Senterpartiet, fremmet et forslag om at vi skal stille krav ved alle offentlige innkjøp, alle kontrakter: alt vi kjøper, skal ha antidiskrimineringsklausuler og krav i seg om at det skal være tilrettelagt slik at det skaffer samfunnsmessig likestilling.

Kan Høyre forklare hvorfor de er imot å bruke markedet til faktisk å skaffe samfunnet gode løsninger som ville likestille funksjonshemmede med oss andre?

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:57:39]: Vi i Høyre er ikke negative til å bruke markedet for å oppnå bedre løsninger for alle. Det er vi tvert imot positive til, fra Regjeringens side tar man jo nå også grep for å gjennomgå de innkjøpsinstrukser som gjelder. Her er det uløste oppgaver rundt i kommunene, og jeg har som tidligere lokalpolitiker selv gjort den erfaring at man kan komme litt i stuss over vurderinger som er gjort. Her mangler det kompetanse i mange kommuner på å være gode bestillere. Så, som jeg sier, dette er litt som å sprenge åpne dører, etter min oppfatning. Her er man i gang med å gjøre en jobb, og vi skal få gjort noe med dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP) [10:58:50]: La meg, i likhet med komitelederen, først takke komiteen for en ryddig budsjetthøst, og la meg i tillegg få lov til å takke regjeringspartiene for å ha bidratt til et konstruktivt og godt forhandlingsklima.

Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for flere viktige saker for kommunesektoren, både i finanskomiteen og i kommunalkomiteen, noe jeg ikke er i tvil om vil sette kommunene og fylkene atskillig bedre i stand til å utføre sine lovpålagte tjenester. Når jeg lytter til debatten, er det ut fra dette jeg vil fokusere litt på hva det er vi ønsker oss med kommunene som velferdsprodusent og som velferdssektor.

Det er klart at det er store forskjeller kommunene imellom. Det er det inntektssystemet som avgjør. Mange kommuner har det meget bra. De har et godt tjenestetilbud over hele linjen, mens enkelte kommuner altså har kommet ut av styring, av ulike årsaker. Det er jo helt riktig det som ble sagt av representanten Schjøtt-Pedersen tidligere i dag, at dette handler om politiske prioriteringer, ikke nødvendigvis bare politiske prioriteringer fra dette hus, men også politiske prioriteringer i de enkelte fylkesting og i den enkelte kommune. Noen kommuner med arbeiderpartiordførere prioriterer mer av ikke-lovpålagte oppgaver enn det de burde ha gjort. Noen fremskrittspartiordførere prioriterer sannsynligvis også noen ikke-lovpålagte oppgaver i større grad enn det de burde ha gjort, som går på bekostning av de lovpålagte oppgavene, altså helse, eldre og skole. Men det er det lokale handlingsrommet de har til å foreta prioriteringer innenfor de rammene de måtte få av dette huset. Da er det slik at de rammene vi gir, altså tilsvarer over 80 pst. av de inntektene som kommunesektoren får. Det er jo et veldig lite handlingsrom hvis man skal se det i den sammenheng.

Alle partier mener at de har den rette oppskriften. Fremskrittspartiet mener selvfølgelig at vi har den beste politikken for framtidig velferd. For oss handler det egentlig om velferdspolitikk, om en god og forutsigbar næringspolitikk og skattepolitikk. Da er det rammebetingelsene for disse områdene som henholdsvis vil fremme eller hemme veksten i Norge. Uten vekst i norsk økonomi får vi heller ingen velstand i framtiden. Norge er helt avhengig av å skape vekst i økonomien for å sikre vår framtidige velstand. Skatte- og avgiftsnivået er og blir blant de viktigste faktorene i forhold til økonomisk vekst. Det er i lys av dette at Fremskrittspartiet har sett det nødvendig å senke det brede skattenivået, slik at det blir konkurransedyktig i dagens globale verden. Her vil lavere avgifter for å dempe lønnsveksten samt lavere marginalskatt for å øke arbeidstilbudet stå sentralt i framtiden.

Det må legges til rette for mindre offentlig innblanding i økonomien, samtidig som privat sektor blir gitt mye bedre incentiver til å arbeide, investere, produsere og innovere. Færre reguleringer og et enklere samfunn er viktige momenter i denne sammenhengen. Det offentliges rolle må vris over til å fokusere på realinvesteringer, herunder fokusering på infrastruktur, noe som på kort sikt gir oppdrag til byggenæringen, og som på lang sikt bedrer økonomiens effektivitet og øker veksten. Når man ønsker å skape videre vekst i økonomien, er det helt nødvendig at man også ser på en omlegging av hele velferdssystemet, særlig på en slik måte at man oppfordrer flere og flere til å få en lengst mulig yrkeskarriere.

Fremskrittspartiet ser selvsagt at vekst alene ikke kommer som et resultat av makroøkonomiske virkemidler, men at en rekke forhold må samordnes parallelt. I denne sammenheng må Norge vinne kompetansekampen mot utlandet. Her har Fremskrittspartiet en omfattende plan. Satsing på forskning og utvikling er også noe som kan gi Norge konkurransefortrinn. Her har også Fremskrittspartiet en omfattende plan. Norge har flere og større naturlige komparative fortrinn. Det er nettopp disse som har vært garantisten for den veksten vi opplever i dag. For at vi skal kunne videreføre dagens vekst, må også disse naturlige komparative fortrinnene utnyttes for å stå sentralt videre, ikke i form av at staten skal legge en utviklings- og investeringsplan, men i form av at staten skal legge forholdene til rette slik at markedet på en så lett måte som mulig, kan finne ut hvordan de best kan utnyttes. I en slik setting vil Norges gode gründerånd, den helt utdannede befolkningen og vår oppbygde spisskompetanse stå sentralt.

At det finnes egenkapitalmiljøer og private investorer i Norge, er viktig for at Norge skal kunne oppleve en balansert vekst. I Norge finnes det dessverre svært få private investorer av betydelig størrelse. Fremskrittspartiet har derfor vært en forkjemper for nettopp å stimulere til dette. I denne prosessen har vi støttet opp om statlige strukturfond i en rekke forskjellige former, slik at norske investorer skal ha potensielle partnere til å utvikle og satse innenfor norsk næringsliv.

Det er absolutt grunn til optimisme hvis vi gjør tingene rett. Vi har et godt utgangspunkt og ressursene til å sette Norge i en enda bedre stilling gjennom vekst og utvikling. De som derimot ikke ønsker en realistisk vekstpolitikk, men som samtidig ønsker å opprettholde velferdsnivået, har ikke andre alternativer enn å fordele mer rettferdig. Ulempen er at omfordelingene i seg selv hemmer vekstevnen, noe som vil resultere i et negativt kretsløp. Et slikt kretsløp vil til slutt ramme allmenne velferdsgoder som alderstrygd, uføretrygd, dagpenger, sykepenger, helsetjenester, osv.

Årsaken til at jeg har vinklet mitt innlegg på denne måten i dag, er at kommunesektoren er velferdsprodusenten. Årsaken er at det fra flere partier har blitt tegnet et bilde av at det er bare elendighet. Men elendigheten blir ikke mindre av at de samme partiene har en lovnad som nærmer seg 30 milliarder kr, og ikke forteller det norske folk hvor man skal hente disse milliardene fra. Man kommer ikke langt med Hydro-sjefens 197 000 kr i denne kampen. Det er atskillig større midler som skal til, og det er atskillig større strukturendringer som må til.

Det er fortsatt slik at i Norge har offentlig sysselsetting økt med nesten 60 pst. siden 1980, mot 25 pst. i EU. Det er den virkeligheten vi er nødt til å ta innover oss hvis vi virkelig mener noe med å ivareta og styrke velferden i Norge i framtiden. Da nytter det ikke med floskler om at man skal strø milliarder både hit og dit. Hvis denne utviklingen fortsetter, og hvis vi ikke får en omstilling i offentlig sektor, vil 43–45 pst. av alle som arbeider i dette landet, være ansatt i offentlig sektor om 15–20 år. Det kan da ikke være intensjonen til det politiske miljø, unntatt SV. Jeg kan ikke forstå at det skal være intensjonen, i en tid da vi vet at mobilitet og valgfrihet og kravet til tjenestene bare blir større og større. Her kunne jeg ha ramset opp en liste over forholdene i offentlig tjenesteyting – mange har lyst til å gjøre det når private kommer inn og konkurrerer og gir et tilbud. Da er det umiddelbart så negativt både for dem som skal ha tjenesten, og for dem som jobber der. Men hvis vi alle sammen går grundig til verks, ser vi at tjenesteytingen innenfor offentlig sektor ikke er god nok. Med Fremskrittspartiets politikk er jeg overbevist om at offentlig sektor i konkurranse med private, med humanitære organisasjoner, med hvem som helst, ville ha skjerpet seg, og tjenestetilbudet til dem som har behov for det, ville ha blitt styrket i tråd med konkurransen som en har fått.

Jeg fremmer de forslagene som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp alle de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:09:13]: Jeg forstår at representanten Sandberg er svært bekymret for Fremskrittspartiets økonomiske opplegg, som jo har vesentlig større økonomiske rammer enn noen andre i denne salen.

Nå skal jeg la ligge at Fremskrittspartiet går imot å kompensere skattesvikten i kommunene i 2004 fullt ut. Men det er store underskudd som kommunene drar med seg inn i 2005. Samtidig har Fremskrittspartiet sluttet seg til et økonomisk opplegg som knapt nok dekker merkostnadene som følge av endringene i befolkningen. Det betyr ytterligere kutt i tilbudet bl.a. til de eldre neste år.

Så ser vi at Fremskrittspartiets sosialpolitiske talsmann, John Alvheim, som vanlig er dypt rystet over at tilbud til eldre legges ned. Men det er jo en følge av det budsjettopplegg som Fremskrittspartiet nå vedtar og stiller seg bak i Stortinget. Det er Fremskrittspartiet som gir Notodden og andre kommuner økonomiske rammer som tvinger dem til å legge ned tjenester til eldre. Er det ikke på tide at Fremskrittspartiet tar ansvaret for egne valg og faktisk sier at det er deres valg som er årsak til disse prioriteringene?

Per Sandberg (FrP) [11:10:20]: Jeg kan nærmest garantere at våre 13 ordførere i sine budsjetter for 2005 ikke skal kutte på eldreomsorg. Men hva 180 uansvarlige arbeiderpartiordførere rundt omkring i det ganske land vil gjøre i 2005, kan ikke jeg ta ansvaret for. Jeg ser at mange av disse ordførerne fra Arbeiderpartiet allerede før skattesvikten var kompensert, og før rammene for kommunesektoren for 2005 var lagt, signaliserte kutt, også innenfor det budsjettet som Arbeiderpartiet faktisk inngikk et forlik med Regjeringen om, for 2004.

Det er ikke så enkelt å drive den typen skremselspropaganda som representanten Schjøtt-Pedersen gjør. Men våre ordførere skal i hvert fall gjøre sitt beste for at det ikke blir kuttet i eldreomsorgen i 2005.

Hans Kristian Hogsnes (H) [11:11:43]: Fremskrittspartiet fremmer flere forslag i forbindelse med årets budsjettbehandling for kommunal sektor som har som siktemål å svekke fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå. Jeg lurer da på hvordan dette harmonerer med at representanten Per Sandberg som medlem av Distriktskommisjonen har kommet med antydninger som virker langt mer positive til et direktevalgt regionalt nivå enn hva man kanskje kan få inntrykk av i forslagene nr. 9, 10, 12 og 13 i dokumentet fra kommunalkomiteen. I det siste forslaget sies det jo direkte – konklusjonen er allerede klar – at fylkeskommunen må nedlegges som selvstendig forvaltningsnivå allerede fra 2007. Dette kan jo for utenforstående virke litt forvirrende.

Per Sandberg (FrP) [11:12:38]: Undertegnede som medlem av Distriktskommisjonen står sammen med et mindretall på tre i innstillingen fra Distriktskommisjonen, bl.a. sammen med Høyres representant. Vi står for to nivåer, der fylkeskommunen er fjernet. Vi ønsker oss kun et statlig nivå og et kommunalt nivå.

Men samtidig har undertegnede tatt innover seg at sjansen er der for at det vil oppstå et regionalt nivå når fylkeskommunen er nedlagt, forhåpentligvis i 2007–2008. Jeg håper at Høyre vil stemme for dette forslaget i dag, slik at vi framskynder den prosessen og får en evaluering på et tidligere tidspunkt med tanke på endelig nedleggelse av fylkeskommunen. Mitt poeng i forbindelse med innstillingen fra Distriktskommisjonen er at jeg har tatt innover meg at det sannsynligvis dukker opp et nytt regionalt nivå, og da vil jeg være med og se på både innholdet og hvilken funksjon dette nye regionalnivået skal ha. Jeg vil ikke overlate til Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet å tegne innholdet i det nye regionale nivået. Her vil jeg at Fremskrittspartiet som et ansvarlig parti skal være med og forme innholdet, slik at vi ikke får en ny fylkeskommune, bare i større omfang.

Heikki Holmås (SV) [11:13:59]: I innstillingen har Fremskrittspartiet sauset sammen litt av en graut på innvandringskapitlet i merknadene sine, der de bl.a. sier at

«alle mennesker er født frie og like i verdighet og … skal ha like rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger».

Det holder akkurat så langt. For inspirert av Danmark fremmer de forslag nr. 27, der de ber om lovendring «slik at familiegjenforening skal skje i det land man samlet sett har størst tilknytning til». La oss ta to eksempler: Hvis en norsk statsborger, en jente, som kom to år gammel som vietnamesisk båtflyktning, finner seg en vietnameser fra Vietnam, skal de familiegjenforenes i Vietnam, ifølge denne ordningen. Men hvis jeg eller Per Sandberg finner en vietnamesisk jente, ja, da får vi familiegjenforening i Norge. Hvor blir det av mottoet «Min frihet slutter der din begynner», som det også står i merknadene? Eller gjaldt det bare oss som er rosa i huden?

Presidenten: Presidenten vil ikke ha uttalelser om andre partiers merknader som å «sause sammen» i en grøt. Presidenten anser det for å være meget uparlamentarisk.

Per Sandberg (FrP) [11:15:20]: Men jeg tar det ikke ille opp, for jeg har god bakgrunn i forhold til å sause sammen. Jeg har fire års erfaring som kokk i det militære, og da var oppgaven å sause sammen det meste slik at soldatene ikke oppdaget hva retten bestod av!

Men til spørsmålet fra representanten: Når vi snakker om «størst tilknytning», er det jo ikke bare de to enkeltindividene som måtte søke om familiegjenforening, det gjelder. Det er det som er rundt individet, familie, samfunnet generelt og hvilken tilknytning du har til dine omgivelser, som må være bestemmende i forhold til det. Representanten var inne på Vietnam, kanskje av en bestemt grunn, men la oss ta et eksempel fra Pakistan: Ei jente er født og oppvokst i Norge og skal søke familiegjenforening med en gutt fra Pakistan, som kanskje til og med måtte være analfabet osv. Her er det Fremskrittspartiet, sammen med SV faktisk, som har sett at dette er urovekkende, og ønsker innstramminger. Det håper jeg at SV fortsatt vil være med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [11:16:47]: For SV er god kommuneøkonomi et verdispørsmål. Det handler om at alle skal bli likestilt og få frihet. God kommuneøkonomi kan sikre en god, mer moderne skole, helt på høyde med samfunnet rundt, der alle elever faktisk får tilpasset opplæring, lykkes og lærer noe. Det er reell frihet for alle, og det er i tillegg veldig moderne. God kommuneøkonomi gir gode nok omsorgstjenester til barn, eldre, sjuke og funksjonshemmede. Det er også reell frihet for alle, og det er moderne. Dårlig kommuneøkonomi, derimot, gir oss høyt sjukefravær og mange uføretrygdede igjen for pengene. Det er umoderne, dyrt, det gir stor ufrihet for dem det rammer, og det er dyrt for samfunnet også.

Ansatte innen helse- og sosialtjenestene, varehandelen, hotell- og restaurantnæringen, renhold og service topper sjukefraværsstatistikken. Det er kvinneyrkene som er hardest, en blir sjuk av hardkjøret. Et slikt arbeidsliv er ufritt og umoderne.

SV mener derfor at kommuneøkonomien i 2005 må styrkes med minst 5 milliarder kr i frie inntekter og over 1,5 milliarder kr i øremerkede tilskudd. I tillegg til det ønsker vi i nysalderingen av budsjettet for 2004 å kompensere for skattesvikten på 1,2 milliarder kr. Da kan skolene, omsorgen, barnehagene, skolefritidsordningen, barnevernet og arbeidsmiljøet bli moderne og gi folk frihet i hverdagen, både dem som jobber der, og dem som ønsker det tilbudet som gis. Regjeringen og Fremskrittspartiet seiler under falskt flagg når det gjelder å snakke om frihet og modernisme.

Vi i Norge liker å se på oss som om vi er langt framme, og derfor blir vi helt ute av oss når undersøkelser viser at våre barn ikke er på topp i noen skoleprestasjoner – ja, da blir det stor ballade. Så sier noen at dette ikke dreier seg om penger. Jo, det gjør det så menn. I et samfunn der Regjeringens hovedsak er mer penger til de rikeste, og der skolen har kun en pris i kostnad pr. elev og ikke ses på som en verdi i seg sjøl, går det galt. Signalet til våre barn er at penger og business er viktigst. Signalet til våre barn er ikke at skolen skal være topp moderne og det fineste stedet i bygd og by. Det er kjøpesentrene som er det, det er den private velferden som er det. Og for all del, sier dette samfunnet til sine barn, vær ikke så dum at du satser på et høykompetent, men lavtlønt kvinneyrke. Da belønner vi deg med vond rygg, et klistremerke i panna der det står at du er en utgift, og du får lavere pensjon når du blir gammel. Vil du derimot bli spekulant, er du en smarting som vi mener skal belønnes med skattesmutthull og status som sier at du er viktig i samfunnet, og at politikken må rettes inn mot dine behov, fordi du fortjener det. Dette skjønner unger, for de ser det rundt seg hver eneste dag, så vi kan ikke forundres når vi får slike resultater.

Vi tror også at vi er langt framme i samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede. Det er feil. De opplever diskriminering, ja rett ut apartheid hver eneste dag, for kommuner og staten kjøper diskriminering for mange milliarder hvert år, og det private er ikke stort bedre. Dette må endres. SV fremmer i dag et forslag om at alle offentlige innkjøp skal ta slike hensyn, og jeg oppfordrer igjen de partiene som sier at de er for dette, til å stemme for forslaget, for det er et politisk spørsmål om vi skal si at vi ikke skal kjøpe diskriminering eller ikke. Det Regjeringen har gjort hittil, er at den sier at den skal vurdere det. Det er ingen politisk holdning, det er unnaluring.

SVs alternative budsjettopplegg ville gi 17 000 flere arbeidsplasser. I tillegg øker vi tiltakene for de arbeidsledige, for tiltak virker. Det virker for dem som er arbeidsledige, og attføring for yrkeshemmede virker. Men det virker hvis opplegget har kvalitet, hvis det er tilpasset den enkelte, og hvis det kommer tidsnok. Å vente til folk har blitt langtids sosialklienter før massive tiltak settes inn, virker dårlig. Denne regjeringen har fra dag én vært systematisk på hæla i forhold til arbeidsledighet. Ledigheten har økt, Regjeringen har kuttet, og færre av de arbeidsledige får tiltak i dag enn før. Sammen med den såkalte fattigdomspakka blir dette vanskelig. I den fattigdomspakka ligger det etter Regjeringens egne tall 255 milliarder kr i 2004. I svar til Stortinget om kuttene bare i attføring og dagpenger sier Regjeringen at kostnadstaket til neste år, som vil ramme dem som er uten arbeid og er sjuke, er på 60 mill. kr. Attføringspenger i ventetid 100 mill. kr, andre småendringer 6 mill. kr, reduserte dagpengeytelser 125 mill. kr, og vips, der ble faktisk hele fattigdomspakka borte – og enda litt til. Folk får altså ikke jobb av å bli truet med fattigdom, de får det dårligere av det. Vi mener det er etisk feil, og det er et verdispørsmål når Regjeringen velger å gjøre det slik.

SV vil gi mer frihet til dem som har det vanskelig. Har man dårlig helse og er arbeidsløs og må forsørge seg på attføringspenger, rehabiliteringspenger eller midlertidig uføretrygd, får man altså 17 kr pr. barn, fem dager i uka. Begge statsrådene her i salen har barn, og de kan jo for moro skyld prøve å få endene til å møtes nå i juletida med 95 kr i uka å forsørge et barn på.

Mange som mottar disse ytelsene, må gå til sosialkontoret, og der får de, f.eks. i min gamle hjemby, Kongsvinger, 700 kr å feire jul for hvis de har barn. Og da er de heldige, for da bor de i en kommune som faktisk gir et ekstra juletilskudd. Det er det ikke alle som gjør. Det blir en litt stusslig jul i verdens rikeste og beste land å bo i. SV mener derfor at som et første skritt må barnetilleggene i disse ytelsene minst økes til det man får ved varig uførhet. Kostnadene ved en så beskjeden økning for den enkelte er faktisk store for samfunnet, og det viser i noen grad hva vi faktisk tar fra disse familiene.

En undersøkelse fra KS Agder viser hvordan kuttene i statlige ytelser skaper store økonomiske og sosiale problemer for mennesker i en vanskelig livssituasjon, og det skyver systematisk disse utgiftene over på kommunene, som har nok av ubetalte regninger liggende fra før.

Arbeidsmarkedet er svært viktig for folk. Vi lever nå i en tid der den sosiale dumpingen øker, og det ser dessverre ut til at denne regjeringen synes at det er greit. I Dagsavisen den 5. desember kunne vi lese at innleide polske arbeidere bygger nytt sjukehus i Akershus for en netto timelønn på 50 kr. Og det skal bli flere. Norske entreprenører og utleiefirmaer tjener rått på arbeidere med timelønn langt under tariff. Og ingen kan i virvaret av utleiefirmaer, småselskaper, underleverandører og agenter finne ut hva disse menneskene faktisk får i lønn, hva slags arbeidsforhold de har, og om papirene er i orden, for det er ikke nok folk som kontrollerer og har innsyn. Hvordan er det mulig, når man sier at man er imot sosial dumping, ikke å være villig til å gå med på sterkere virkemidler for å hindre dette?

Det er ganske avslørende når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i merknader i innstillingen ikke er enig i at lønnsdumping, dårligere arbeidsmiljø og mindre jobbtrygghet verken er sosialt akseptabelt eller en strategi som kan sikre norske arbeidsplasser. Der har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i tillegg skrevet at næringslivet må styrkes gjennom «høy kvalitet, høy kompetanse og miljøvennlige produkter og produksjon», og at strategier for å øke konkurranseevnen er sterkere utdannings- og forskningspolitikk, en aktiv næringspolitikk med vekt på nyskaping, ansvarlig statlig eierskap og en sterk distriktssatsing. Dette er altså Regjeringen og Fremskrittspartiet imot. Det må jo bety at de faktisk ønsker lønnsdumping i Norge, ønsker et enda større strekk i laget, og at det skal bli mindre jobbtrygghet og dårligere arbeidsmiljø. Jeg har et behov for å spørre om dette virkelig kan være Kristelig Folkepartis politikk.

Distriktspolitikken har flere talere vært inne på i dag, og SV vil, i likhet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, legge sterk vekt på det. Vi mener at folk må få bo der de vil. Men det er et politisk ansvar å gjøre det mulig. Regjeringen satser altfor lite på distriktspolitiske virkemidler, og støtte til bedriftene og regionene går ned. Men langt mer alvorlig er det at de dropper å ta distriktspolitiske hensyn i all annen politikk og lar den virke sentraliserende.

SV mener at alle saker må testes på distriktsvirkningene. Å flytte noen stillinger mellom store byer hjelper ikke. SV mener vi må bruke det handlingsrommet som vi har, og som EØS-avtalen gir oss mulighet til. Da kan vi styrke de spesifikke distriktspolitiske virkemidlene i stor grad. Men vi har selvfølgelig også mulighet til å ta distriktspolitiske hensyn i all politikk, og da vil vi oppleve en mye jevnere og mer balansert utvikling over hele landet.

Er det noen forslag igjen nå som SV ikke har tatt opp?

Presidenten: Det er ett igjen.

Karin Andersen (SV) [11:27:11]: Da vil jeg ta opp det forslaget.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [11:27:29]: Arbeidarpartiet og SV står saman om mange saker i denne innstillinga, både når det gjeld bustadpolitikken, arbeidsmarknadspolitikken og satsing på velferd i kommunesektoren. Derfor ser eg lyst på eit samarbeid med SV etter valet neste haust, dersom me klarer å gjere jobben slik at me får fleirtal og landet får eit nytt regjeringsalternativ. Men eg vil likevel utfordre SV på eitt område, og det er på området friare kommunal skattleggingsrett.

SV meiner at det å opne for ein friare kommunal skattøyre er eit godt incitament for å styrkje lokaldemokratiet og auke det kommunale handlingsrommet. Ja, eg ser det, men fryktar ikkje SV at dette òg kan skape store forskjellar mellom kommunane, ved at kommunar med innbyggjarar i den såkalla høgtlønsklassa bidreg med meir enn kommunar der innbyggjarane i gjennomsnitt tener mindre, t.d. ute i distriktskommunane, og i kommunar der ein stor del av befolkninga lever på forskjellige trygdeordningar?

Karin Andersen (SV) [11:28:43]: SVs utgangspunkt er jo SVs kommuneøkonomi, som er den sterkeste i Stortinget. Men vi ser at det er behov for å gi det lokale demokratiet noen egne virkemidler. Og det vi ser nå, er store endringer i inntektssystemet for kommunesektoren, som dreies mot sentrale strøk, der det er mange folk. Dette er endringer som denne regjeringen også påskynder. Der er det mange mennesker, og der er det også mange som har god råd. Og veldig mange av dem har lyst til å være med på en dugnad, f.eks. for å sette i stand svømmebasseng som er stengt, for å greie å holde ungdomsklubbene åpne eller for å gjøre et løft i eldreomsorgen eller for de funksjonshemmede.

SV mener at det hadde vært bra, slik som et enstemmig KS-utvalg har sagt, å gi kommunene muligheten til å skrive ut en økt skattøre for en kortere periode, en avgrenset periode, til spesielle prosjekter. Det tror vi er lurt, og vi tror at det kan være et virkemiddel nettopp for de kommunene som Oppebøen Hansen sier vil ha mest nytte av dette, og da kan vi kanskje også lette presset på distriktskommunene, at disse rammes, som nå skjer.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:30:05]: Midlertidige ansettelser vil spesielt ha betydning for mindre og mellomstore bedrifter hvor risikoen ved ansettelser ofte medfører at de ikke våger å ekspandere når muligheten byr seg. Midlertidige ansettelser gjør det også lettere for personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet å oppdatere seg på erfaring og på ferdigheter. Erfaringsmessig får derfor mange midlertidig ansatte tilbud om fast ansettelse enten i bedriften de ble midlertidig ansatt i, eller i andre bedrifter.

SV, derimot, mener at midlertidige ansettelser påfører den enkelte store påkjenninger på grunn av den usikkerhet dette skal medføre. Det forbauset meg derfor at SV nå søker etter IT-medarbeider – midlertidig – i egen hovedorganisasjon. Er dette også et område hvor SVs praktiske politikk står i rak kontrast til SVs retorikk?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [11:31:08]: Nei da. Dette viser bare at med dagens lovverk er det faktisk mulig å ansette folk midlertidig når man trenger det. Det er ikke slik som Høyre framstiller det, at det er helt umulig, og at dette er et grep som er helt nødvendig. Tvert imot er arbeidsmiljøloven, slik den er i dag, svært fleksibel på veldig mange områder, hvis arbeidsgiverne bruker de mekanismene som er der, og avtaler dette på en skikkelig måte.

Midlertidige ansettelser rammer kvinner, og det rammer ungdom, fordi det er de som er mest marginale på arbeidsmarkedet i dag. Det er i de stillingene som fra før av er mest usikre og underbetalte, det vil bli enda flere slike ansettelser. For eksempel vil det være umulig å søke boliglån når man har en slik stilling.

Det er riktig at flere av dem som har vært midlertidig ansatt, får jobb. Men hvorfor det? Jo, det er fordi lovverket i dag er slik at det kreves av en arbeidsgiver, hvis man har hatt en midlertidig ansatt en viss periode, at man ansetter vedkommende fast. Da fungerer systemet slik i dag. Men med de lovendringene som Høyre ønsker, vil det ikke fungere slik, og det vil resultere i at mange blir gående i slike midlertidige stillinger i lang tid i livet. Det vil ramme dem svært hardt.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:32:34]: Representanten Karin Andersen talte som vanlig positivt om å øke pengeoverføringene til det meste av alle gode offentlige formål. Samtidig er SV tilsvarende svært negativ til private tilbud innenfor skole, barnehage og omsorgssektoren. SVs politikk vil etter mitt skjønn måtte medføre en dramatisk økning i de offentlige utgiftene, noe som nødvendigvis må finansieres gjennom like dramatiske økninger i skatter og avgifter for folk flest.

SV vil ha friere kommunal skatterett, og det er greit nok. Men på samme tid er altså SV pr. i dag imot kommunal selskapsskatt. Da vil jeg gjerne spørre: Hvordan henger det sammen at SV vil ha en friere kommunal skatterett, men allikevel er imot friere kommunal selskapsskatt? Betyr det at det bare er vanlige lønnsmottakere som skal rammes når SV vil innføre en friere kommunal skatterett?

Karin Andersen (SV) [11:33:46]: Det er alltid litt komisk å høre på Fremskrittspartiet, som liksom er utdelingspartiet i Stortinget, og som bruker penger som en full sjømann hver dag og liksom hever pekefingeren overfor SV, som har lagt fram et balansert budsjett, der vi viser hvordan vi skal finansiere våre økninger.

Når det gjelder forskjellen på selskapsskatt og en friere kommunal skattøre, er en friere kommunal skattøre en dugnad der de ulike politiske partiene kan invitere folk og si: Vil dere være med på dette? Nå går vi til valg på å øke den kommunale skattøren, og da kan vi gjøre det eller det tiltaket i vår kommune. Så kan noen partier si at nei, vi vil ikke det, vi synes at det er viktigere med lavere skatt. Men selskapsskatten er jo en skatt som i dag går til kommunene. Den blir trukket inn nå, og den blir delt ut til alle kommunene. Så de 5,5 milliardene som nå blir omfordelt, ligger jo inne i kommuneøkonomien i dag. De blir tatt fra alle kommunene, de, og så blir de gitt til bare 80 av dem, de som har mest arbeidsplasser fra før, der hjulene svinger mest. Det har SV ment har vært en veldig urettferdig fordeling. Men det andre forslaget går jo rett og slett ut på å kunne invitere folk med på en dugnad. Og det tror vi folk greier å ta stilling til sjøl, uten at verken Fremskrittspartiet eller SV skal blande seg opp i det på Stortinget.

Presidenten: Presidenten vil kanskje bemerke at hun kjenner til mange andre yrkesgrupper hvor også folk kan være fulle, så det er vel kanskje ikke riktig å stigmatisere en yrkesgruppe på den måten.

Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:35:35]: Ja, ting ordnar seg. Vi innrømmer at skattesvikten i inneverande år er dramatisk for Kommune-Noreg. No får dei kompensert 2,2 milliardar av han, og det er monaleg. Det er vesentleg for enkeltkommunar. Det betyr 93 mill. kr for Bergen, og sanneleg har dei bruk for det med sitt milliardunderskott. Det betyr 8 mill. kr for Fjell, der eg bur, og vesle Gulen får 1 mill. kr. Det er mange ordførarar og kommunestyre som pustar letta ut. Velferdssamfunnet består, kan vi konkludera med.

Saman med dei 2,2 milliardane er anslaget på pris- og kostnadsveksten i kommunesektoren i 2004 nedjustert. Det betyr ei reell styrking av kommuneøkonomien med om lag 1 milliard kr. Dermed er vi nær ved full kompensasjon for skattesvikten. Ting ordnar seg.

Dei siste ti åra har skatteveksten vore 12 milliardar kr høgare for Kommune-Noreg enn det som har vore føresett i budsjetta. Stort sett er det behalde av kommunane, og det skulle berre mangla. Men då er det eit positivt unntak at vi i år dekkjer ein stor del av skattesvikten i 2004.

Når vi skal vurdera og diskutera kommuneøkonomien, kan vi ikkje sjå bort frå at kommunane sine frie inntekter har auka med over 7 milliardar kr dei siste to åra. I tillegg kjem faktisk effekten av lågare rente, også den i milliardstorleik.

Så veit vi at lønns- og pensjonsutgiftene i kommunesektoren har ete av kaka og gjort situasjonen vanskeleg for mange kommunar. Vi veit at positive makrotal av og til forsvinn på veg ut av enkelte kommunar. Det er frustrerande. Det har skjedd også før. Det har skjedd under varierande regjeringar.

Det er ikkje til å underslå at Rattsø-verknadene er negative for mange små kommunar. Vedtak som er gjorde for lenge sidan, under andre regjeringar, har effekt i dag.

Budsjettet for 2005 er til å leva med. Auken i frie inntekter gjer at effekten av selskapsskatten ikkje slår beina under dei kommunane som tapar på denne reforma, som skal debatterast seinare i dag. Det er elles ei reform som ordførarar i heile landet, pluss KS, har etterlyst i årevis. Reforma gjer at Bergen, som ligg mitt hjarte nær, får eit betydeleg lyft i inntektene sine – eit nødvendig og rettferdig pluss.

Det betrar også kommunane sin økonomi betydeleg at utgiftene knytte til ressurskrevjande brukarar vert finansierte gjennom ein eigen pott. 1,5 milliardar kr, som ein før måtte ta frå dei frie midlane, er no avsette til dette formålet. Særleg for små kommunar med tunge omsorgsbehov er dette ei forandring med betydeleg økonomisk gevinst. Det skapar dessutan verdig omsorg utan at kommunekassa vert tømt.

Dette er ei etterlyst reform, som vert realisert i denne stortingsperioden. Vi konkluderer med at velferdssamfunnet består.

Så vil Kristeleg Folkeparti understreka at budsjettavtalen gjorde budsjettet betre. Eg vil gjerne takka Framstegspartiet for eit ryddig og smidig samarbeid også i kommunalkomiteen.

Vi har fått 3 milliardar kr meir til kommunane, og investeringar i skulebygg held fram. Og særleg nyskapinga over same lest, og 500 mill. kr til vedlikehald av kyrkjene våre, er bra. Og det er noko å ta med seg inn i julehøgtida.

Distriktskommisjonen understrekar at vi må ha ei ærleg tilnærming til distriktspolitikken. Å oppnå vekst i folketalet i alle delar av landet dei neste 20 åra er ambisiøst. Vi vil – og det er det som er poenget – ta heile landet i bruk. Og det er også ambisiøst.

Regjeringa satsar på å gje rammevilkår for næringslivet som er gode nok til at kapital og verksemder vert verande i Noreg. Det er ei kjempeutfordring. Med eit lønns- og kostnadsnivå himmelhøgt over det som store statar ein times flytur unna har, trengst det både auka produktivitet, kunnskapsutvikling og betre rammevilkår for at norsk næringsliv skal bestå og veksa. Derfor er Regjeringa sin politikk med lågare rente, lågare kronekurs og skattelette til næringslivet viktig for distrikta.

Regjeringa vil gjera det som er mogleg for å kompensera for omlegginga av arbeidsgjevaravgifta. Skulle EU snu og tillata gradert arbeidsgjevaravgift, ville ikkje Kristeleg Folkeparti nøla med å ta det i bruk, men ærleg talt: Det er jo ikkje særleg sannsynleg, og eg trur at opposisjonen også er klar over det. Derfor satsar Regjeringa på å få til eit fleksibelt regelverk og eigne ordningar for dei fire nordlegaste fylka.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av å delegera og desentralisera meir ansvar og fleire oppgåver til regionalt og lokalt nivå. Arbeidsløysa må ytterlegare ned. Arbeid til alle er mål nr. 1. Når det er sagt, vil eg seia at ei arbeidsløyse på rundt 4 pst. er eit uoppnåeleg mål for mange av nabolanda våre. Men Regjeringa ventar at arbeidsløysa vil gå ned i løpet av 2005, og Aetat seier at arbeidsløysa er redusert frå 4,3 pst. til 3,7 pst. Ting går rett veg. Det er bra, for arbeidsløyse er sløsing med landets viktigaste ressurs, nemleg folk.

Då kan eg konkludera med at arbeid til alle er mål nr. 1.

Presidenten: Det var en flott konklusjon.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [11:41:05]: Kristelig Folkeparti gikk i 2001 til valg på å være garantisten for at skattekutt ikke skulle gå på bekostning av satsing på skolen. Men hva har skjedd siden? Hver eneste høst har kommuner måttet kutte i skolebudsjettene, mens skattelettelser har kommet i milliardklassen. Det har vært ganske store summer.

Kristelig Folkeparti gikk også til valg på at statstilskuddet til kulturskoler skulle økes, men i Gaular kommune er kulturskolen blitt lagt ned på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Kristelig Folkeparti har måttet få hjelp både av Arbeiderpartiet og til og med av Fremskrittspartiet for å øke bevilgningene til kommunene de siste årene.

I høring i komiteen med ordførere som stod bak oppropet «Nok er nok», uttalte representanten Østberg at han var enig i at det er mangel på penger i kommunene. Det er også Arbeiderpartiet enig i. Vi mener at kommunene trenger mer penger, og bevilger også det.

Mitt spørsmål blir: Er representanten Apelthun Sæle enig med representanten Østberg, som er ordfører for saken om kommuneøkonomien?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:42:30]: Det er ikkje vanskeleg å vera einig med representanten Signe Øye når ho seier at dei manglar pengar i kommunane. I kvart einaste brev som eg får frå ordførarar og kommunepolitikarar, skriv dei at dei manglar pengar til mange formål. Breva er også ganske fulle av at vi må leggja til rette for eit næringsliv som fungerer slik at talet på arbeidsplassar kan aukast, slik at ein kan bu og leva i distrikta og byggja kommunen vidare. Begge ting er naudsynte for at det skal verta balanse i budsjettet. Vi lova sjølve skattelette. Vi har følgt opp det noko på veg. Vi ynskte ein betre kommuneøkonomi. Vi har auka overføringane til kommunane dei siste to åra, ein auke i dei frie inntektene på 7 milliardar kr. Eg synest det er betydeleg. Det er sikkert ikkje nok. Vi kunne gjort meir. Samtidig vil eg understreka at vi lever i det landet som har vorte kåra til verdas beste land å bu i. Fire år på rad har Noreg vorte kåra til det, og vi har fått ei slik ærevising. Det tel kanskje litt det også.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:43:55]: Innledningsvis vil jeg få rette en takk til Kristelig Folkeparti for godt samarbeid i komiteen. Jeg har merket meg at Kristelig Folkeparti sier seg svært tilfreds med budsjettavtalen i Stortinget mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Dette synes jeg er meget hyggelig.

Men jeg har et lite spørsmål til Kristelig Folkeparti vedrørende konkurranseutsetting av velferdstjenester. Jeg vil minne om at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sammen har skaffet flertall for momskompensasjonsordningen. Formålet med denne ordningen er nettopp at momsen ikke skal påvirke kommunenes valg av tjenesteleverandør. Jeg husker at Kristelig Folkeparti for noen år siden var ganske kritisk til konkurranse som virkemiddel i kommunal sektor. Men betyr det som har skjedd de siste årene på dette området, at Kristelig Folkeparti i dag ser langt mer positivt enn før på bruk av konkurranse innenfor de kommunale velferdstilbudene?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:45:14]: For Kristeleg Folkeparti er den viktigaste overskrifta over kvar einaste ordning at ho skal tena innbyggjarane. Poenget med dei systema vi lagar, må vera at vi får betre tenester, også kommunale, til innbyggjarane. Vi ser at konkurranseutsetjing kan hjelpa oss i den retninga. Det betyr ikkje at vi skal privatisera alt mogleg. Det betyr ikkje at ikkje gamle måtar å ordna ting på kan fungera enkelte plassar – nokre plassar er det ikkje mogleg å få konkurranse, fordi det er berre éin anbydar, og då vert det monopol, og monopol er alltid dyrare for den som skal betala, anten det er kommunane eller enkeltpersonar.

Vi har lagt til rette for auka konkurranseutsetjing, også av kommunale tenester. Eg trur det skal tena innbyggjarane. Gjer det ikkje det, endrar vi på det.

Karin Andersen (SV) [11:46:28]: Kristelig Folkeparti har gjennomgått et verdipolitisk hamskifte de siste fire årene. I Bondevik I-regjeringen sa de at utjamning var en kjerneverdi, og at det var et spørsmål om menneskeverd og samfunnssyn. Bondevik II-regjeringen, derimot, sier at utjamning hemmer økonomien, og at de som er arbeidsløse og har et helseproblem, trenger et såkalt incitament til å komme i jobb. Det betyr at de skal få kutt i ytelsene og en lang, hevet moralsk pekefinger, og man sier at de må ta seg sammen. Det blir best for alle hvis vi tar fra de fattige og gir til dem som er rike, sier denne regjeringen. Hvor i sitt verdigrunnlag finner Kristelig Folkeparti støtte for en så usosial og hjerterå fordelingspolitikk?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:47:38]: Det står absolutt ingen plassar at KrF vil ta frå dei fattige og gje til dei rike. Det er ikkje tilfellet. Det er ikkje Kristeleg Folkeparti-politikk. Eg er ikkje einig i representantens påstand om eit verdipolitisk hamskifte.

Denne regjeringa har faktisk lagt opp til ein fattigdomspakke. Denne regjeringa har forsøkt å få til ei utjamning, sjølv om det er ein del skattelette på feil side av skalaen, etter KrF si meining. Vi skulle gjerne ha gjeve det meste av skatteletten i botnen, men vi må inngå eit kompromiss og komma til einigheit. Dessutan har skatteletten vesentleg betydning i forhold til næringslivet. Den skatteletten som vert gjeven til næringslivet for at næringslivet skal få auka moglegheiter til å gje jobb til folk flest, er også ein måte å utjamna forskjellane på. Dei aller største forskjellane oppstår når folk er arbeidsledige.

Presidenten: Replikkordskifte er omme.

May Britt Vihovde (V) [11:49:18]: Aldri har kommunane fått meir i rammeoverføringar frå staten enn i år, og meir blir det neste år. Samtidig veit vi at kommunane har store utfordringar. I debatten og i media kan vi få inntrykk av at dette er noko nytt. Den politiske hugsen er ofte kort. Eg hugsar mange rop frå pressa kommunar på 1980-talet og 1990-talet då Senterpartiet hadde kommunalministeren i sentrumsregjeringa, og under Stoltenbergs regjering i 2000-2001. Den gongen hadde vi distriktsopprør, høg rente, høg kronekurs, og mange industriarbeidsplassar gjekk tapt. Arbeidsløysa var stigande.

Eg minner om dette i ei tid då NRKs distriktssendingar lagar kriseoppslag om ein kommune som ikkje har råd til vikar for organist og kyrkjetenar ein sundag i månaden, og om ei eldre, men særs oppegåande dame som leiger seg hjelp frå ein privatpraktiserande lokal hjelpepleiar til å gå på butikken. Programleiaren nikka bekymra og sukka over dårleg kommuneøkonomi, utan å reflektera over at dette kanskje ikkje er kommunen si viktigaste oppgåve.

Eg seier ikkje dette for å undervurdera utfordringane i kommunane, men det handlar òg om lokal prioritering, lokalt ansvar og av og til om kva det offentlege ikkje skal ha ansvar for.

Samarbeidsregjeringa har prioritert kommunesektoren i alle statsbudsjett ho har lagt fram. I tillegg har vi ved alle budsjettforlik funne rom til å plussa på endå meir. Når ein hører klageropa frå Arbeidarpartiet, skulle ein ikkje tru at dei har vore medansvarlege for budsjettet for 2004, og at Framstegspartiet også har prioritert kommunane blant sine budsjettkrav. Venstre er glad for det.

Eg trur politikken vil tena på ei meir ærleg tilnærming og ein ærleg analyse. Det har alltid vore vanskeleg å fastsetja skatteinntektene i landet. I ni av dei tolv siste åra har desse vore større for kommunane enn berekna ved handsaminga av statsbudsjettet, og kommunane har fått, med unnatak for i 1996, behalde meirveksten. Så har det vore eit par år med skattesvikt, og dette har sjølvsagt skapt problem. Eg er glad for at vi i samband med årets budsjettforhandlingar fekk 3 milliardar kr meir til disposisjon, slik at vi i samarbeid med Framstegspartiet kunne kompensera for skattesvikten i 2004 og auka løyvingane til kommunane òg for 2005.

I Noreg har vi unnt oss gode lønnsoppgjer dei siste åra. Det skulle berre mangla at ikkje dette òg kom kommunalt tilsette til gode, men det har sjølvsagt ført til at mykje av ekstraløyvingane til sektoren har gått til lønnsvekst, auka pensjonar osv., og ikkje til auka aktivitet eller styrking av den finansielle situasjonen.

Ei anna stor og viktig årsak til ubalansen i kommuneøkonomien er politikarene i denne salen sin trong til detaljstyring av kommunane. Fleirtalet syner stor mistru til sine eigne lokale folkevalde. Dersom 6 milliardar kr, som no blir nytta årleg som følgje av barnehageforliket, hadde vore gitt som frie midlar til kommunane, ja, då hadde mange av problema vore løyste. Kanskje vi allereie no hadde oppnådd full barnehagedekning? Men dei partia som skrik høgast, ville altså heller prioritera eit byråkratisk maksprissystem og prislette til særs mange som kunne hatt råd til å betala noko meir. Ja, det kunne blitt meir til omsorg eller meir til skulen. Men dette valet ville ikkje opposisjonen la lokalpolitikarane ta. Staten skal òg bestemma søskenmoderasjonen og prisane på SFO, han skal setja minstenormer for sjukeheim og skule og ei rekkje andre, viktige oppgåver.

Er det så vanskeleg å forstå at summen av dette blir ei undergraving av lokaldemokratiet og av kommunane si evne til å styra økonomi og tenester på den best moglege måten?

Arbeidarpartiet skjønnar i teorien dette. I programmet som gjeld, heiter det m.a.:

«Kommunene har de siste årene fått mange nye oppgaver, samtidig som en stadig større andel av inntektene er øremerket bestemte formål. Øremerkingen har gitt stort behov for sentralstyrte tilpasninger, rapportering og kontroll. Byråkrati har økt. Kommunenes frihet til selv å bestemme og velge løsninger tilpasset lokale forhold er blitt redusert. Det reelle ansvaret for oppgavene er flyttet vekk fra lokalsamfunnene». … «Folk har i stadig større grad rettet ønsker og krav mot storting og regjering i stedet. Dermed er også lokaldemokratiet og den reelle muligheten til politisk styring blitt undergravet. I dagens samfunn er det verken mulig eller ønskelig å toppstyre velferdsløsninger som skal tilpasses svært ulike lokalmiljø og mange forskjellige individuelle ønsker.»

Dette kunne vore Venstre sitt program. I praksis står Arbeidarpartiet for noko anna.

Ei endå meir ekstrem øydelegging av lokaldemokratiet og lokaløkonomisk rasjonalitet står Sosialistisk Venstreparti for.

Senterpartiet er vel det opposisjonspartiet som snakkar varmast om auka lokal styring, men heller ikkje dei følgjer dette opp i praktisk politikk.

Samarbeidsregjeringa har gått inn for eit taktskifte, for desentralisering og lokal fridom, men dessverre har fleirtalet i stor monn lykkast med å stansa dette.

Klarer vi ikkje å stoppa denne trongen til sentralstyring, står vårt lokaldemokrati i fare for å forsvinna. Det ønskjer ikkje Venstre.

Til slutt: Vi støttar sjølvsagt alle forslag og merknader som Høgre og Kristeleg Folkeparti står bak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV) [11:54:42]: Jeg tar replikk på May Britt Vihovde, for selv om Venstre ikke er representert i komiteen, så gjør de som May Britt Vihovde sier – de støtter alle merknader og alt som er skrevet av Høyre og Kristelig Folkeparti i komiteen.

Venstre sitter i en regjering som har gjennomført den største innstrammingen i flyktning- og innvandringspolitikken siden den forrige utlendingsloven ble vedtatt. De gikk til valg på økt arbeidsinnvandring og en mer human flyktningpolitikk. De har altså vært med på innstramminger, de kutter i norskopplæringen i mottakene, og de har vært med på å kutte i antallet flyktninger som vi på oppfordring fra FN tar imot, fra 1 500 og ned til 1 000. De lar være i større grad enn før å høre på UNHCR sine anbefalinger og har vært med på å ekskludere en del av de folkene som får familiegjenforening med flyktninger fra introduksjonsprogrammet, og de har også vært med på å kaste på gaten folk som har fått endelig avslag på sin søknad. Og spørsmålet mitt er: Synes Venstre dette er fint?

May Britt Vihovde (V) [11:56:04]: Hadde Venstre fått gjennomført sin politikk om auka arbeidsinnvandring, hadde vi kanskje ikkje hatt det store presset som vi i dag har på vårt asyl- og flyktninginstitutt. Då hadde vi kunna opna grensene for dei som ønskjer å komma til Noreg for å jobba her, og som klarer å forsørgja seg sjølve. I staden har vi altså fått ein situasjon der veldig mange som søkjer asyl, prøver å framstilla seg sjølve som flyktningar, og dette held faktisk på å undergrava heile dette instituttet vårt. Vi ønskjer ein flyktning- og asylpolitikk der dei som treng ei naudhamn, der dei som er reelle asylsøkjarar og flyktningar, skal få komma til Noreg, og vi skal hjelpa dei. Dei som ønskjer å komma til Noreg for å skaffa seg eit betre liv, og klarer å forsørgja seg sjølve, dei skal få moglegheit til det. Derfor var det heilt nødvendig å stramma inn på asyl- og flyktningpolitikken rett og slett fordi vi skal ha eit hjelpeapparat som stiller opp for dei som verkeleg treng det, medan dei som ikkje treng den hjelpa, og som klarer seg sjølve, dei skal få lov til å komma til Noreg.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:57:27]: Det er ille å lytta til ein representant som er heimehøyrande i Sveio, og som kjem med ei så lettvint framstilling av kva kommunane i dag slit med. Ho gjer visittar til diverse parti, herunder òg Senterpartiet, og framstiller det som om situasjonen ikkje er spesiell ved inngangen til 2005. Då vil eg berre minna om det som Regjeringa sjølv skriv i kommuneproposisjonen: Netto driftsresultat for kommunesektoren har i inneverande stortingsperiode variert mellom 0,5 og 0,9 pst. årleg. Det er altså langt under det tilrådde nivået på 3 pst. Det er ein tydeleg indikasjon på manglande økonomisk balanse, og det er ein tydeleg indikasjon på det manglande samsvaret som no er mellom oppgåver og midlar. Det er ei dramatisk forverring i høve til slik det var då denne regjeringa tok over. Eg håper Venstre merkar seg dette.

May Britt Vihovde (V) [11:58:54]: Eg har aldri prøvd å framstilla det som at ikkje kommunesektoren i dag slit.

Representanten Meltveit Kleppa peikte på ubalansen mellom oppgåver og midlar. Ja, den ubalansen har kanskje oppstått fordi vi i denne sal stadig pålegg kommunane nye oppgåver, og vi detaljstyrer kommunesektoren, slik at dei må utføra oppgåver som anten andre kunne ha gjort, eller som dei kunne ha gjort på den måten som dei sjølve meinte var mykje betre for innbyggjarane. Vi i Venstre ønskjer faktisk å la våre lokale folkevalde få den moglegheita.

Så har eg lyst til å seia at aldri har noka regjering foreslått større løyvingar og overføringar til kommunal sektor enn det Samarbidsregjeringa har gjort. Men det har blitt ein skattesvikt. Den har ein klart å kompensera for med 2,2 milliardar kr i 2004. Men i dei åra kommunane hadde større skatteinngang, trekte vi aldri inn dei pengane. Dei pengane fekk kommunane behalda. Det ønskjer faktisk Venstre å vidareføra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Signe Øye (A) [12:00:19]: Svært mange kommuner sliter i disse dager med å få sine budsjetter i balanse. Kommunene opplever at situasjonen i år er verre enn noensinne. Skoler trues av nedleggelse, lærerstillinger må bort, og opplæringstilbud forsvinner. Sykehjemsplasser og andre sårt tiltrengte tilbud til eldre og andre med omsorgsbehov forsvinner. På tross av behovet for flere ansatte innenfor pleie- og omsorgsyrkene og opplæringsyrkene er det nettopp i disse yrkesgruppene at arbeidsledigheten øker mest. Det rammer eldre, syke og barn hardest. Underskuddet i kommunene øker og er i 2003 på hele 13,1 milliarder kr.

Arbeiderpartiet er enig i at ressurser skal vris fra administrasjon til tjenester. Men vi er uenig når kravet går på bekostning av kvaliteten, at eldre må ligge halve dagen, og at de ikke får dusje når de ønsker, fordi bemanningen er for lav. Arbeiderpartiet mener at smertegrensen er nådd i mange kommuner.

Regjeringens svar er en økning på kun 1 milliard kr til kommunene for neste år. Det er ikke engang nok til å dekke kommunenes merkostnader som følge av endringene i befolkningen.

Etter budsjettforliket med Fremskrittspartiet får kommunene 800 mill. kr mer, ikke 3 milliarder kr, som man prøver å framstille det som her. Det er lite. For min hjemkommune, Hobøl, blir det 617 000 kr. Det er som en dråpe i havet. Kommunen skal spare 15 mill. kr. Politikerne trodde først at det var en spøk da de hørte beløpet, for alle hadde fått inntrykk av at det var 3 milliarder kr det dreide seg om, men det var det jo ikke. Det var ingen spøk. Det var den virkeligheten de måtte forholde seg til.

Arbeiderpartiet bevilger 4 milliarder kr til kommunene neste år utover det Regjeringen foreslo. Av disse skal 3,5 milliarder kr være frie inntekter. Det ville ha gitt en helt annen situasjon for innbyggerne i kommunene.

Så til innvandring. For at våre nye landsmenn skal kunne skape seg en framtid i Norge, er det en forutsetning at de mestrer norsk. Alle barn født og oppvokst i Norge bør snakke norsk før de starter på skolen. Innvandrerbarn er sterkt underrepresentert i barnehagene. Billigere barnehager og gratis kjernetid er virkemidler for å rekruttere flere. Arbeiderpartiet mener at kontantstøtten stimulerer til det motsatte og forhindrer tidlig språkutvikling. Heldagsskole med leksehjelp vil være et gode for alle, men spesielt for elever fra ressursfattige hjem, enten de er minoritetsspråklige eller etnisk norske.

En oppblomstring av privatskoler, slik vi nå ser, er et hinder for en god integrering. Vi har hele tiden vært sterkt uenig i at norskopplæringen for asylsøkere i mottak ble kuttet ut, og har i vårt budsjett bevilget 78 mill. kr, slik at norskopplæringen kan gjeninnføres.

Fremskrittspartiet har også i år en rekke forslag om innvandringspolitikk. Men det henger ikke på greip når partiet vil utrede de samfunnsmessige tap ved en manglende integrering, samtidig som de ikke er villige til å sette inn tiltak for å nå målet om en bedre integrering.

Arbeiderpartiet mener at tvangsekteskap fortsatt er et problem, og at vi ikke har klart å sette i gang tiltak som virker. Vi mener derfor at flere tiltak må vurderes, bl.a. aldersgrense- og tilknytningskrav. Vi etterlyser også saken om lik rett til skilsmisse.

Så et par ord om opplæring av imamer. Arbeiderpartiet har fremmet et forslag om obligatorisk introduksjonsprogram for religiøse ledere her i landet som skal være en forutsetning for oppholds- og arbeidstillatelse. Ved flere anledninger har Regjeringen henvist til St.meld. nr. 49 for 2003-2004, at det allerede er foreslått en slik ordning, og at vårt forslag er overflødig. Jeg har iherdig forsøkt å finne dette i meldingen. Det eneste som står der, er et kort avsnitt om at det «skal utvikles egne opplæringsmoduler til bruk i samfunnskunnskapsundervisning av religiøse ledere», med «samlinger over for eksempel en uke, eller et par helger». Hvordan statsråden kan få dette til å bli et obligatorisk introduksjonsprogram, er for Arbeiderpartiet uforståelig. At Fremskrittspartiet ikke støtter oss, er også ganske påfallende.

Til slutt litt om boligsituasjonen. Antall tildelinger av gunstige lån for å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet er kraftig redusert det siste året. I fjor fikk 6 500 personer innvilget startlån. I år er antall innvilgede søknader halvert. Det levnes liten tvil om at Arbeiderpartiet har hatt rett i at det nye startlånet ikke fungerer etter intensjonene. Når folk må uførtrygde seg for å få lån, er det noe som er riv ruskende galt. Arbeiderpartiet mener at ordningen må endres umiddelbart, og at kommunene må fritas for ansvaret for å sitte med hele risikoen.

Statsråd Erna Solberg [12:05:47]: Det nærmer seg jul. Vi skulle alle gjerne ha vært litt gladere enn vi er under denne debatten.

Det er faktisk slik at Kommunaldepartementets budsjett aldri har vært større. Vi bruker mer penger på alle politikkområder, på samme måte som denne regjeringen har brukt mer penger på alle politikkområder, nesten, i løpet av denne perioden.

Vi har økt bevilgningene til det offentlige tjenestetilbudet med 20 milliarder kr i løpet av fire år. Vi har økt bevilgningene til overføringssystemene med 20 milliarder kr i løpet av fire år. Ikke alt har vært ønsket, fordi dette bl.a. er et uttrykk for at vi har for høy arbeidsledighet, og for at vi har for mange mennesker som er sykmeldte. Derfor har vi ufrivillig brukt mye penger på overføringssystemene.

Så har vi brukt ca. 20 milliarder kr på å gjennomføre en skattepolitikk som skal bidra til å gjøre det mulig å sikre velferden i fremtiden, en skattepolitikk som først og fremst har dreid seg om å gjøre norske arbeidsplasser, særlig i distriktene, mer lønnsomme.

Norsk distriktsnæringsliv er preget av familieeide bedrifter. Norsk distriktsnæringsliv er preget av gründere som har startet sin egen bedrift, og som gjerne skulle ha sluppet delingsmodellen. Det er mange flere av denne typen bedrifter i norske distrikter enn det er i norske byer. I norske byer har man mer av slike bedrifter som er eksperter på bl.a. å tilpasse seg delingsmodellen og å ha en passiv 34 pst.-eier, som altså ikke bidrar for bedriften. Slike bedrifter betaler lavere skatt enn den distriktsbedriften som gjør akkurat det samme, men som ikke har funnet seg en passiv 34 pst.-eier, og som da må betale mye høyere skatt. Det er det den skattereformen som ligger i budsjettet, dreier seg om, nemlig å gjøre det rettferdig mellom dem som driver sin aktive bedrift og ikke tilpasser seg et skattesystem, og dem som tilpasser seg et skattesystem og derfor får alt som kapitalinntekt. Vi har vært opptatt av å senke marginalskatten, fordi vi vil skattlegge kapitalinntekter og lønnsinntekter likt. Det er en forutsetning for å lage et skattesystem som gjør at vi kan fjerne delingsmodellen. At noen i denne sal mener at vi kan opprettholde en stor forskjell og likevel fjerne delingsmodellen, er for meg uforklarlig. Det kommer til å gi mye fint arbeid til mange skattebyråkrater i årene fremover, for at de skal klare å passe opp de tilpasningene som kommer til å skje.

Dette er et eksempel på at mye av det som skjer på andre områder, er viktig for f.eks. distriktspolitikken. Det at vi klarer å skape økonomisk grobunn for våre lokalsamfunn, er viktig for kommuneøkonomien. Det vet alle de kommunene som i dag sliter, bl.a. kommunene på Finnmarkskysten. De vet at dersom man ikke har private arbeidsplasser innenfor sysselsettingen, så har man heller ikke noen god kommuneøkonomi, og da klarer man ikke å få til fremtidsoptimisme. Man har derimot økte utgifter.

Det er altså en sammenheng mellom det vi gjør for å styrke norske bedrifter gjennom å lette på kostnadspresset, bl.a. gjennom skatte- og avgiftssystemet, og det å satse på goder i norske distrikter. Det er viktig å si dette, for vi har en norsk politisk debatt som gir inntrykk av at alt dreier seg om det som er innenfor vårt lands grenser, i en tid i verdenshistorien hvor verden aldri har vært så globalisert og vi på innvandringsområdet virkelig merker migrasjonstendensene, men hvor det gjelder konkurranseflaten for norske distrikter og norsk næringsliv, i og for seg norske lokalsamfunn, ikke forholdet mellom Oslo og Tromsø, eller Tromsø og kysten av Finnmark, men den internasjonale konkurransekraften for norsk næringsliv. Derfor er det så viktig at det er de store grepene som blir tatt.

Det er også viktig at vi ser på årsaken til f.eks. den krisen vi har på Finnmarkskysten nå. Det er ingen som ikke skjønner at det er en forferdelig vanskelig situasjon. Derfor er jeg glad for at vi i salderingen av 2004-budsjettet får 75 mill. kr. Da får vi penger til å følge opp det initiativet jeg har tatt, bl.a. overfor fylkeskommunen. Jeg har lyst til å understreke at når vi har sagt at fylkeskommunen skal ha en utviklingsaktørrolle, må de fylle den rollen ved å komme med forslag til hva man skal gjøre. Det er det jeg har etterspurt overfor fylkeskommunene. Hva er deres forslag til strategi? Hva er deres forslag til tiltak? Det er ikke det at vi ikke skal stille opp. Jeg er glad for at vi får midler til å stille opp på ulike felt i forhold til situasjonen i Vardø, og altså ikke bare der, men også andre steder. Men hva er bakgrunnen for krisen?

I 2002 fikk vi en kostnadseksplosjon knyttet til høy rente, høy kronekurs og høy aktivitet i norsk næringsliv. Vi hadde hatt sterk lønnsvekst over mange år, og alt dette gjorde at norsk konkurranseevne forverret seg hvert eneste år med 2 pst. i forhold til konkurrentene. Drastiske teknologiske forbedringer i fryseteknologien gjorde at også andre var der, og det var en overinvestering på Finnmarkskysten. Det er det ganske viktig å ta med, for i den salderingsproposisjonen som vi skal behandle i Stortinget senere, må vi altså tilleggsbevilge over 100 mill. kr til tapsfondene for de distriktsrettede ordningene, bl.a. for å betale regningene i forbindelse med tap på grunn av overinvesteringer i Finnmark og en del andre steder, som bl.a. skyldes en problematisk ressurstilgang som nok var i en gråsone, tror jeg, om ikke akkurat i den geografiske gråsonen. Den var basert på russertorsken som skulle landes i Norge, men det ble altså ikke noen varig ordning.

Noe av det farligste vi kan gjøre hvis vi har overinvestert i en næring, er å sørge for at de som har det dårligst, får gjeldssanering og kan starte opp på nytt, for da vil vi skape ulike konkurransevilkår for disse og for dem som faktisk har klart å starte opp. Det betyr at enkle tiltak, som noen av dem Arbeiderpartiet har foreslått tidligere, og som Stortinget helt riktig har nedstemt, som en refinansieringsplan av hele fiskeriindustrien, ville ha medført at de lokalsamfunnene i Finnmark og andre steder som i dag går bra, og som har klart å komme opp igjen å stå, ville ha vært mer utsatt, fordi de ville ha fått ulike konkurransevilkår. Det er i utgangspunktet også et spørsmål om råstofftilgang, selv om vi har nådd målet til Senterpartiet, f.eks., om en råstofftilgang i Finnmark på 20 pst. For øyeblikket landes det faktisk 20,8 pst. i Finnmark.

Når jeg bruker litt tid på dette, er det ikke fordi det er mangel på vilje til å skjønne den smerte som er i mange av disse samfunnene, og de omstillingsproblemene som er der, men fordi jeg tror at vi i politisk overivrighet ikke må velge virkemidler som gjør at nye lokalsamfunn mister vekstkraften sin fordi de blir utkonkurrert av noen som vi har forsøkt å hjelpe. Derfor er det ganske viktig at vi finner frem til gode tiltak, og at vi også finner fram til tiltak som avhjelper. Vi kommer til å følge dette nøye opp.

Så har jeg registrert at min kollega i partiet Amund Enge i Etne i år har blitt yndlingsobjektet til Arbeiderpartiet i alle replikker. Jeg har lyst til å si at for to år siden var det Arve Tonning. Jeg synes det er leit at ingen representanter har sitert Tonnings mottakelse av budsjettet for i år – han jublet. Han var den som var mest kritisk av Høyres ordførere for to år siden, og som hyppigst ble brukt av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og andre. Han er kjempefornøyd, for han har slåss for et mer rettferdig inntektssystem for kommunene, noe som faktisk blir gjennomført. Man kan alltids finne én – jeg tror jeg kan finne ganske mange – fra andre partier som har vært misfornøyd med tidligere regjeringer, men det er altså slik at det forrige sannhetsvitnet nå er fornøyd.

De fleste Høyre-folk og -ordførere synes selvfølgelig at vi kunne brukt mer penger i kommunesektoren. Det gjør jeg også, så lenge vi kan gjøre det innenfor en ansvarlig økonomisk ramme som ikke bidrar til at kostnadsveksten blir større, og at vi kan miste konkurranseutsatte arbeidsplasser.

Jeg er særlig fornøyd med noen deler av dette budsjettet som er fremmet, og som går igjennom i Stortinget i dag. Det gjelder særlig det at vi satser videre på utviklingen av integreringsarbeidet. For Regjeringen har det vært en prioritering fra dag én. Jeg er veldig glad for at det er et stort og bredt flertall i Stortinget som er enig om at det skal være en prioritet.

Vi har lagt på plass veldig mange av de store og viktige lovreformene. Nå er det viktig å skape bra tiltak og en god utvikling i kommunene. Introduksjonsloven er på plass. Rett og plikt til norskopplæring er på plass. Det vi har lagt inn i budsjettet nå, er bl.a. starten på det vi kaller «en ny sjanse for innvandrere», som er en del av fattigdomsprogrammet til Regjeringen. Det dreier seg om dem som ikke kommer innenfor de nye tiltakene fordi de ikke er nyankomne, men som har vært her lenge, og som trenger en ekstra hjelp til å komme seg ut av en fattigdomssituasjon og ut av en ikke-arbeidssituasjon.

Vi har også lagt inn penger, som for inneværende år, til de mest utsatte etniske gruppene, bl.a. den somaliske gruppen, som vi i år har iverksatt flere tiltak for, for å hjelpe dem ut av en vanskelig situasjon, tiltak som i særlig grad går ut på å bruke organisasjoner som jobber tett med dem, og å gi dem mer ressurser, slik at de skal kunne klare seg bedre i det norske samfunnet og ikke minst kunne fokusere på det å være gode foreldre for sine barn. Begge deler er ledd i den fattigdomssatsingen som Regjeringen har lagt opp til, og det er også det som vi har lagt opp til for å bedre boligtiltakene på dette området. Vi kan godt snakke om hvor store bevilgningene er hvert eneste år, men jeg må si at vi har f.eks. ikke kuttet i ordninger innenfor bostøtten. Det er likevel et mindre forbruk i år enn det vi hadde anslått at det kom til å bli, noe som også forplanter seg til neste år. Hvorfor? Jo, fordi folk faktisk har en bedre inntektsutvikling, folk kommer over grensene, og det kan ikke være slik at hvis flere mennesker klarer seg selv, betyr det at vi satser mindre på å hjelpe folk, når vi har akkurat det samme regelverket og vi faktisk også får til forbedringer innenfor bostøtteordningen, som når det gjelder å fjerne kvadratmetersgrensen for enkelte og for flere grupper.

Det er mange ting vi i tillegg kunne ha gjort, men jeg synes det er viktig å si at vi tar noen steg hvert eneste år, bl.a. for at bostøtteordningen skal bli bedre og mer målrettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:16:09]: Jeg skal få lov til å komme tilbake til spørsmålet om Finnmark i et senere innlegg.

Når det gjelder temaet i dag, vil jeg peke på at endringene i EUs regelverk for regional støtte ser ut til å åpne for at vi kan gjeninnføre den graderte arbeidsgiveravgiften. Det er bra.

I Distriktskommisjonen har imidlertid representantene for alle regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, samstemmig uttalt:

«Den differensierte arbeidsgiveravgiften anbefales ikke utvidet igjen. Ordningen er kostbar og kan virke konserverende i forhold til økonomisk utvikling.»

Det er oppsiktsvekkende. Desto mer interessant er det at Høyre og Kristelig Folkeparti i dagens innstilling heller ikke er med på en merknad om viktigheten av å gjeninnføre gradert arbeidsgiveravgift. Det er enda mer oppsiktsvekkende. Derfor tillater jeg meg å spørre – ikke kommunalminister Erna Solberg, men Høyres leder – Erna Solberg: Vil Høyre forplikte seg til å gjeninnføre den tidligere graderte arbeidsgiveravgiften hvis statsstøtteregelverket gir åpning for det?

Statsråd Erna Solberg [12:17:28]: Selv om de personene som sitter i Distriktskommisjonen, representerer partier, forvalter de ikke alltid hva partiets sannheter er. Det har ikke vært noen tvil om at Høyre ønsker å ha en differensiert arbeidsgiveravgift, og at vi ønsker det også i fremtiden, hvis det er mulig å få det til.

Så er det noe i den merknaden som er lagt inn, som på en måte heller ikke er helt riktig. Det står bl.a. «utnytte den mulighet som nå foreligger til forhandlinger med sikte på å oppnå Stortingets samstemmig uttalte ønske». Det er altså ingen forhandlinger. Vi er en vanlig høringspart som får lov til å gi noen uttalelser. Det forhandles ikke om dette. Det er kommisjonen som vedtar et regelverk som er rammen for den egne aktiviteten til de andre. Det er i ettertid at det rammeverket kommer på plass, og det er det rammeverket som blir avgjørende for om vi i det hele tatt på noen områder kommer til å få det som vi kaller mer fleksibilitet i regelverket. Så er det da mulig å kunne diskutere hvilket kart Norge kommer til å kunne ha, og hvilke kriterier som kommer til å bli lagt til grunn.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): Jeg ber om ordet til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Presidenten er veldig usikker på om disse åpenbare misforståelsene er reelle. Jeg tror de fleste har forstått dette. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får likevel ordet for å oppklare misforståelsen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:18:47]: Det er en åpenbar misforståelse i den forstand at flertallets merknad i komiteen om forhandlinger ikke er under henvisning til gradert arbeidsgiveravgift og statsstøtteregelverk. Det er i forhold til diskusjonen om den saken som nå ligger til behandling, og som er sendt til notifikasjon. Der gir dette regelverket en åpning for forhandling som flertallet i Stortinget ber Regjeringen om å utnytte.

Presidenten: Ja, da har vi forstått det. Vil statsråd Solberg kommentere det?

Statsråd Erna Solberg (fra salen):Nei.

Per Sandberg (FrP) [12:19:30]: Under statsrådens innlegg i dag syntes jeg å merke en viss glødende sans for fylkeskommunen, og i denne sammenheng for Finnmark fylkeskommune, som, som utviklingsaktør, skal ivareta de problemene som Finnmark står overfor. Men nå vet jeg at statsråden og jeg er helt enige om at vi burde ha satt en strek over fylkeskommunen for lenge siden. Det er for så vidt også Distriktskommisjonen stort sett enig i. Derfor vil jeg utfordre statsråden på ett av mange gode forslag fra Fremskrittspartiet i innstillingen i dag, forslag nr. 13, der vi «ber Regjeringen om å fremskynde evalueringen av den nye fylkeskommunen med tanke på endelig nedleggelse av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå fra 2007». Dette er nå også et sterkt ønske fra kommunesektoren og fra fylkekommunene selv.

For å få en endelig avklaring av den framtidige regionaliseringen av Norge er det et sterkt ønske om å framskynde dette, slik at forholdene for de ansatte og politikerne på disse nivåene blir avklart raskest mulig for å få bort uklarheter og utrygghet. Er det et forslag som statsråden kanskje kunne anbefalt sine regjeringspartier her på Stortinget å stemme for?

Statsråd Erna Solberg [12:21:07]: Jeg vil først få lov til å si at nei, jeg er ikke noe glødende opptatt av fylkeskommunen. Vanligvis anklages jeg for å være det motsatte.

Jeg synes at når vi har delegert ansvar, når vi har gjennomført en reform og vi har sagt at fylkeskommunen har en oppgave, så skal vi være lojale overfor det. Det betyr også at vi skal underbygge denne rollen, og ikke gjøre det Stortinget veldig ofte gjør når vi har desentralisert og delegert en oppgave, nemlig å si: Denne saken er så mediemessig viktig, så viktig for folk og for oppfatningen av meg som politiker, at jeg må ta den til Stortinget. Dermed undergraves faktisk den delegeringen vi har gjort. Det er én av grunnene til at jeg er opptatt av å si at når vi først har gjennomført en reform hvor vi i Kommunaldepartementet har fratatt oss selv virkemidler som vi tidligere hadde, så skal vi også være lojale og ikke begynne å snikinnføre disse virkemidlene på nytt fordi vi etter press fra enkelte ut fra episoder enkelte steder føler at det ville være politisk mer bekvemt. Det synes jeg er en ryddig desentralisering.

Når det gjelder evalueringen og nytt forslag: Jeg tror ikke det er aktuelt at vi i 2007 kan nedlegge fylkeskommunen, men vi må rundt 2007 avklare hva fremtiden skal være for et regionalt nivå. Det kommer vi til å bidra til i neste stortingsperiode.

Heikki Holmås (SV) [12:22:42]: Vi har over 5 000 bostedsløse. Skiftende regjeringer har bare klart å få dette tallet ned med 1 000 i løpet av de siste seks årene. Vi har en økning i antall utkastelser, på tross av at et enstemmig storting har hatt en plan for å gjøre det motsatte. Vi har en økning av antall mennesker som mottar sosialhjelp, særlig har vi det i Oslo. Vi har en bostøtteordning som er så svak og omfatter så få at 2 milliarder kr til bolig og finansiering av bolig utbetales over sosialhjelpsbudsjettet.

Man skulle da tro at hvis vi satte oss ned og bestemte oss for at vi skulle bruke noe mer penger på boligsektoren, var det noen av disse områdene som ville være i tråd med det Høyre sier er målrettet, incentivbasert og godt fokusert bruk av penger, og at det skulle gå til noen av disse gruppene. Men det var ikke det man valgte å bruke 1,9 milliarder kr på i neste års budsjett. Man valgte isteden å gi pengene i boligskattelette, og da mest til de folkene som bor oppe i åsen her.

Mitt spørsmål er: Tenkte aldri Regjeringen på at disse 1,9 milliarder kr hadde vært mer til nytte for bostedsløse og for folk som har dårlig økonomi og ikke noen bolig?

Statsråd Erna Solberg [12:24:09]: Det er mange av oss som sikkert kunne ha klart oss uten den skatteletten som kommer på boligskatten. Men for en del mennesker er det avgjørende for at de skal får en trygg og verdig alderdom at de får fortsette å bo i sitt nærmiljø, i et område de er kjent med og har bodd lenge i. Det finnes mange eldre mennesker som bor i det huset de har bodd i i mange år, der de har sitt nabolag, sine venner og sine kontakter, og som faktisk fordi de har lave pensjoner, blir belastet når de får høye eiendomsskatter, som SV er en tilhenger av. Den boligskatten som er, kan være marginen som gjør at de ikke kan bli boende der de bor.

Når eldre mennesker må flytte fra det stedet de har bodd lenge, forverrer det situasjonen deres betydelig. Det er en ting man vet fra geriatrien. Det er ikke så bra å bli flyttet mye på når man er kommet høyt opp i årene. Særlig fordi man da mister nettverket sitt, kan det bli vanskeligere. Det er faktisk en gruppe jeg mener at man glemmer når man diskuterer boligskatten.

Jeg skulle gjerne holdt et lengre foredrag om bostedsløse. Jeg synes Oslo kommune har gjort en kjempejobb med sin satsing på bostedsløse. Vi er nå nede i 1 300 færre enn det vi var på et tidligere tidspunkt, og det er først og fremst Oslo kommunes fortjeneste.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:25:41]: Statsråden er uvanleg sjølvtilfreds med Regjeringa sitt opplegg for 2005. Ho finn grunn til å minna Stortinget om at det snart er jul. Det vert til og med sagt at ho i denne debatten skriv julekort.

Regjeringa sitt manglande opplegg for 2005 gjer at ikkje alle vanskelegstilte i dette landet kan delta i denne julegleda. Det er rett at det aldri før har vore brukt meir pengar t.d. i kommunesektoren. Men det er òg rett at det er svære utfordringar som ikkje blir innfridde, ikkje minst overfor enkeltpersonar som treng hjelp og oppfølging.

Kva er Høgre sin strategi vidare? Er det å redusera gapet mellom oppgåver og midlar i kommunesektoren, eller skal vi halda fram på same måten og håpa på ein bergingsaksjon – ikkje frå Kristeleg Folkeparti, men frå Framstegspartiet?

Statsråd Erna Solberg [12:26:58]: Ja, fra Regjeringens side er vi opptatt av å redusere gapet mellom utgifter og inntekter i kommunesektoren. Det har vi vært fra vi begynte som regjering, fordi ubalansen har oppstått for veldig lenge siden og har vært forsterket av at vi har hatt skattesvikt de to første årene, noe som har gjort at vi har hatt en negativ vekst i denne perioden.

For å minne om noe jeg har minnet om flere ganger før: Noe av problemet var at alle reservene var blitt brukt opp på et tidspunkt hvor representanten Magnhild Meltveit Kleppa satt i en regjering som har rekord i færrest forslag til vekst i frie inntekter så lenge jeg kan huske, og jeg har sittet ganske lenge på Stortinget. Det var en av årsakene til at det bygde seg opp.

I vår gav vi en beskjed i kommuneproposisjonen om at vi ønsker å trappe opp inntektene. Men da må vi ha mindre grad av øremerking og større grad av frihet, slik at kommunene vil klare å tilpasse sitt utgiftsnivå på flere områder, og slik at vi ikke samtidig driver på og gir særlige, nye lover som det koster mer penger for kommunesektoren å gjennomføre.

Reidar Sandal (A) [12:28:28]: I Nittedal gjekk over 1 000 personar i demonstrasjonstog i førre veke. Dei protesterte mot nedskjeringar i den offentlege skulen. Trass i at Nittedal er ein vekstkommune, har det vore nødvendig å redusere med ca. 50 lærarstillingar. Elevtalet er stigande. Pengar til opplæring er det for lite av. Slik er det over heile landet. I grunnskulen er det no 2 000 færre lærarstillingar enn for tre år sidan. Talet på elevar har derimot auka med over 25 000. Resultatet er mindre lærartettleik og større elevgrupper. Pengar er ikkje alt, men dei har mykje å seie når det går så langt at kommunar må fjerne mange lærarstillingar og opplæringa blir dårlegare.

Spørsmålet mitt blir derfor: Korleis kan leiaren i Høgre forklare at denne utviklinga skapar ein betre skule?

Statsråd Erna Solberg [12:29:46]: For en knapp uke siden var jeg på høyskoleutdannedes samling, hvor nestleder i Arbeiderpartiet, Hill-Marta Solberg, skrøt av at det var Arbeiderpartiets regjering som hadde fremforhandlet de høye lønnsavtalene. Man må ikke glemme at det var fremforhandling av en effektivitetsavtale, og etter den skulle alle lærere jobbe mer. Det var innbakt i denne en større leseplikt som skulle medføre at det i utgangspunktet var færre lærerårsverk til å gjøre samme jobben som tidligere.

Når man gjennomfører og får resultatene fra den lønnsforhandlingsrunden, som altså Arbeiderpartiet satt i førersetet for, og vi støttet den, som betyr færre lærerstillinger totalt sett, og når man vet at lærerne underviser én time mer enn tidligere, er det meget spesielt at det blir brukt som eksempel på at det skal være kuttet i norsk skole. Det har vært vekst i utgiftene til norsk skole hvert eneste år i denne regjeringens periode.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:31:19]: Helt innledningsvis vil jeg få uttrykke Fremskrittspartiets og min personlige tilfredshet med at Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, har kommet fram til en god budsjettavtale som medfører at kommunesektorens økonomi styrkes med 3 milliarder kr for 2004–2005.

Det er også absolutt verdt å nevne at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har blitt enige om en modell for å gjeninnføre kommunal selskapsskatt fra 2005.

Norge består imidlertid av 434 kommuner, og selvsagt er det blant alle disse kommunene enkelte som sikkert har behov for økte bevilgninger utover de tre ekstra milliardene. Når det gjelder temaet kommuneøkonomi, har jeg merket meg at krisemaksimering har blitt en favorittøvelse blant enkelte, og da spesielt blant arbeiderparti- og senterpartiordførere. Vi var i høst vitne til at en rekke arbeiderparti- og senterpartiordførere var med i et ordføreropprop mot dårlig kommuneøkonomi. Det er god grunn til å tro, slik jeg ser det, at enkelte arbeiderparti- og senterpartiordførere har ropt mer ulv enn det egentlig var grunnlag for. Jeg vil si at denne framferden skader debatten om kommunesektorens vilkår. Her på Stortinget er vi vitne til at sosialistpartiene kappløper med hverandre om å være den beste i klassen om å målbære elendighetsbeskrivelser av tilstanden i norske kommuner. Spesielt Arbeiderpartiet beveger seg, også i år som tidligere år, langt ned i jammerdalens store dyp og ned i gravens mørke kroker når de konsekvent svartmaler og klager på stort sett alt. Alt er galt i det norske samfunn. Jeg må også si at Arbeiderpartiet er i besittelse av en bemerkelsesverdig ublyghet og glemsomhet når de konsekvent repeterer utslitte slagord om at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene gir mer til dem som har aller mest fra før, skattelette til de rikeste, osv.

Jeg tror flere og flere nå er mektig lei av disse banale og usanne frasene i Arbeiderpartiets retorikk. Jeg vil minne om at da Arbeiderpartiet for få år siden selv satt i regjering, skrøt daværende statsminister Stoltenberg over at Norge var kåret til verdens beste land å bo i. Det er vel egentlig ikke så veldig mye som har endret seg i feil retning siden den gang Arbeiderpartiet styrte fedrelandet. Siden den gang Arbeiderpartiet skrøt av at Norge var verdens beste land å bo i, har det derimot skjedd mye positivt. Rentenivået har falt dramatisk til glede for de aller fleste av oss. Skatter og avgifter for bedrifter og folk flest har blitt redusert med over 20 milliarder kr. Norske husholdninger har i snitt fått rundt 50 000 kr mer å rutte med pr. år, og de offentlige velferdsytelsene har også blitt styrket med flere titalls milliarder i denne stortingsperioden. Hvordan kan det da henge på greip at alt er blitt så mye verre de siste årene, slik Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet hele tiden svartmaler og framstiller det som? Nå må denne svartmalingen fra disse partiene snart stoppe!

Men selvfølgelig kan mange ting gjøres enda bedre. Fremskrittspartiet ser selvsagt også at det er forbedringspotensial på flere viktige samfunnsområder. Ikke minst innen offentlig sektor kan ting gjøres bedre, og da først og fremst ved hjelp av konkurranseutsetting og valgfrihet som sentrale virkemidler. Men valgfrihet og konkurranse er jo skjellsord for sosialistpartiene, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. For disse partiene synes byråkrati, detaljstyring og politikerformynderi å være langt viktigere enn økt valgfrihet. Fremskrittspartiet mener derimot at valgfrihet bør være en grunnleggende borgerrettighet når det gjelder f.eks. å kunne velge fritt om man vil la sine barn gå på offentlig eller privat skole, om man foretrekker offentlig eller privat hjemmehjelp eller eldreomsorg, eller om man vil benytte en privat eller en kommunal barnehage eller kontantstøtte, bare for å nevne noe av hva valgfrihet innebærer.

Fremskrittspartiet mener dessuten at valgfrihet også er en svært viktig korreksjonsfaktor for å øke kvaliteten på de offentlig finansierte velferdstilbudene. Samtidig er det viktig å holde kostnadsveksten i kommunal sektor i tøylene gjennom aktiv bruk av konkurranseutsetting. Fremskrittspartiet ønsker altså et fritt samfunn, der enkeltindividets valgfrihet står i sentrum. Fremskrittspartiet vil derfor kjempe mot et samfunn der politikere og byråkrater detaljstyrer den enkelte borgers hverdag, slik Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet åpenbart vil.

Heikki Holmås (SV) [12:36:49]: Denne regjeringen har gjennomført den største innstrammingen i flyktning- og asylpolitikken siden den nye utlendingsloven ble laget. Staten Norge kaster nå folk på gaten hvis de ikke gjør som staten vil. Vi trapper ned våre internasjonale forpliktelser ved å ta imot færre kvoteflyktninger, og vi spenner bein på integreringsarbeidet ved å ta fra asylsøkere norskopplæring og en meningsfull hverdag i mottaket. Jeg besøkte senest på mandag et mottak i Trondheim, der de kunne fortelle om akkurat dette. I tillegg tar vi fra familiegjenforente, et flertall av flyktningene, retten til et integreringsprogram.

SV vil føre en mer human flyktningpolitikk, ved å følge opp UNHCRs anbefalinger, styrke integreringen, styrke inkluderingsarbeidet, bl.a. ved å støtte organisasjonene som jobber med dette, med 5 mill. kr mer enn Regjeringen. Vi vil derfor gjeninnføre norskopplæring for asylsøkere i mottakene fra 1. januar og har foreslått 145 mill. til dette. Vi går imot innstrammingen i hvem som skal få introduksjonsprogrammet, fordi det rammer enkeltpersoner. Det vil trolig føre til at færre kommuner vil ta imot enslige flyktninger, fordi kommunene vil miste integreringstilskuddet hvis familiene deres kommer. Dette bruker vi 45 mill. kr på, for å gi de 450 familiegjenforente vi her snakker om, et skikkelig tilbud.

Vi vil prioritere satsing på overføringsflyktninger ved å øke antallet til 1 500, og jeg stusser når Erna Solberg sier at smertegrensen er nådd i kommunesektoren når det gjelder å ta imot flyktninger. Det er ikke Kommunenes Sentralforbund som sier dette. Men det er klart de sier at hvis de skal utføre denne oppgaven, er de nødt til å få de pengene fra staten som skal følge med, for at de skal kunne gjøre jobben på en skikkelig måte. Vi mener at rettssikkerheten for asylsøkere må bedres ved at Utlendingsnemnda behandler flere saker i full nemnd, og det har vi foreslått gjentatte ganger i løpet av denne stortingsperioden.

En god og trygg bolig i et godt bomiljø til en rimelig pris er selve fundamentet for en god velferdspolitikk og for fattigdomsbekjempelse. I SV mener vi at den største svakheten ved Regjeringens politikk er at de enøyd satser på bostøtte som et virkemiddel for å hjelpe folk. Dette isolert sett bidrar til å øke prisene på utleieboliger. I stedet burde Regjeringen satse mer på å bygge flere utleieboliger for å hjelpe dem som i dag er bostedsløse, og for å unngå at folk blir nødt til å betale en så høy pris at de havner på sosialkontoret eller blir kastet ut, noe vi det siste året har sett klare tendenser til.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stod i innstillingen til boligmeldingen sammen om en storstilt satsing på utleieboliger, lavinnskuddsboliger for bostedsløse, ungdom, flyktninger og andre med dårlig råd. Det er bare vi som følger dette helt opp, selv om også Senterpartiet bidrar. Derfor vil vi altså bruke 397 mill. kr mer på neste års statsbudsjett for å få bygd opp mot 3 000 ekstra utleieboliger. Dette bidrar til å senke utleieprisene og dempe prisveksten i det private markedet. Det kom akkurat en SSB-melding om dette. Den viser hvordan det nettopp er de små leilighetene som stiger mest, altså folks inngangsbillett til boligmarkedet. Derfor er vi nødt til å gjøre noe med dette.

Vi vil avskaffe bostedsløsheten, Vi vil skaffe flere boliger til folk, og vi vil få ned antall utkastelser. Vi vil at flere skal få bostøtte, ved å heve grensen for hva en barnefamilie kan tjene før de mister bostøtte, opp mot 30 000 kr, og vi har 93 mill. kr til dette formålet samt at vi ønsker å sørge for at barnefamilier får dekket utgifter til lys og varme. Vi ønsker å følge opp det Regjeringen selv foreslo i boligmeldingen, nemlig at begge foreldre som har delt omsorg for sine barn, skal kunne søke om bostøtte. Dette støtter ikke Regjeringen nå.

I tillegg vil vi øke satsingen på Oslo indre øst med 10 mill. kr, i tråd med et mindretall i Oslo bystyre som også ønsker å gjøre tilsvarende i Oslo.

Vi vil bruke mer penger til byfornyelse og boligkvalitet og til utvikling av gode boområder, og vi vil bruke 50 mill. kr til dette formålet. Vi synes det er spesielt pussig at Regjeringen i forhandlinger med Fremskrittspartiet har fjernet de siste 15 mill. kr på dette kapitlet, som jo er penger som er bundet opp fra tidligere år. Vi lurer på om dette bare er «harrypenger».

Vi vil satse på oppussing av flere skolebygninger, vi vil opprette husleietvistordninger i flere av de store byene hvor det er høye priser, og vi vil følge opp kampen mot sosial dumping ved å bruke 10 mill. kr ekstra til Petroleumstilsynet og 5 mill. kr ekstra til Arbeidstilsynet – alt i alt en bra satsing.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:42:18]: Et hovedmål for Regjeringen er et arbeidsliv med plass til alle. Deltakelse i arbeidslivet er den viktigste sikringen for sosial inkludering og det viktigste virkemidlet mot fattigdom. Høy yrkesdeltakelse og god bruk av arbeidskraften er derfor av største betydning for å kunne opprettholde og videreutvikle velferden.

Norge har en av de høyeste rater for yrkesdeltakelse og en av de laveste rater for ledighet i hele OECD-området. Lav langtidsledighet er også et markant trekk ved det norske arbeidsmarkedet, og nå er norsk økonomi inne i en konjunkturoppgang. Ved utgangen av november var om lag 83 600 personer registrert hos Aetat som helt ledige arbeidssøkere. Dette er en nedgang på 3 700 i forhold til samme tid i fjor. Regjeringen legger til grunn at bedringen på arbeidsmarkedet framover etter hvert vil gi sterkere nedgang i ledigheten.

Men selv med en bedring i arbeidsmarkedet står vi overfor viktige og utfordrende oppgaver i arbeidsmarkedspolitikken i 2005. Som arbeids- og sosialminister er jeg tilfreds med at fokuset på arbeid har bred støtte i komiteens innstilling. Det betyr økt innsats i kampen mot fattigdom og økt fokus på å få personer med nedsatt funksjonsevne og uføretrygdede tilbake i arbeid, og i denne fasen av konjunkturoppgangen er det disse gruppene vi skal prioritere høyest.

For å styrke oppfølgingen av arbeidssøkere er det de siste årene samlet tilført midler til over 700 nye årsverk i Aetat. Dette er mer enn noen annen regjering har lagt opp til på mange år.

Regjeringens opplegg gir et nivå på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene på i underkant av 12 500 plasser for 1. halvår 2005. Det er et tiltaksnivå som er godt tilpasset den forventede bedringen i arbeidsmarkedet i 2005, samt Regjeringens strategi om økt vekt på arbeidssøkernes egenaktivitet og tett oppfølging fra Aetat. Innenfor rammen av tiltaksplasser prioriteres langtidsledige, herunder langtidsmottakere av sosialhjelp, innvandrere og ungdom. Behovet for tiltaksplasser i 2. halvår 2005 vil bli vurdert nærmere i revidert nasjonalbudsjett.

Regjeringen ønsker dessuten også å styrke forsøkene med kommunal oppgavedifferensiering neste år. Det siste året har Oslo kommune, ved bydelene Sagene og Gamle Oslo, deltatt i forsøk med kommunalt ansvar for arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen ønsker nå å utvide dette forsøket med to nye bydeler, Alna og St. Hanshaugen. Vi vil derfor komme tilbake til Stortinget med et eget forslag om å omdisponere midler fra Aetat til de kommunale budsjetter.

Yrkesrettet attføring er et av de viktigste virkemidlene i arbeidet for økt yrkesdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Antall yrkeshemmede arbeidssøkere registrert hos Aetat har vært økende gjennom flere år.

For 2005 har Regjeringen foreslått en styrking i tiltaksnivået for yrkeshemmede på om lag 2 000 plasser sammenliknet med bevilgningen for 2004. Dette er en rekordhøy satsing på arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Gjennom komitebehandlingen er det prioritert en ytterligere økning av plasser under tiltaket Varig tilrettelagt arbeid, VTA, for å få flere funksjonshemmede i jobb.

Regjeringen har også foreslått en ny forsøksordning med lønnstilskudd for å få flere uførepensjonister tilbake i arbeid. Uføre som nå ønsker å forsøke seg i arbeidslivet, skal kunne ta med seg uførepensjonen til en ny arbeidsgiver som et lønnstilskudd. Forsøket vil bli iverksatt i fylkene Hedmark, Rogaland, Sør-Trøndelag, Telemark og Troms.

Jeg har merket meg at et flertall i komiteen viser til at det går for lang tid før attføringstiltak kommer i gang. Å plassere yrkeshemmede på gode arbeidsmarkedstiltak eller hos potensielle arbeidsgivere er ofte krevende. Erfaring har vist at der er vanskelig med rask opptrapping av tiltakene for yrkeshemmede. Komiteen ønsker en gjennomgang av attføringsfeltet, og jeg vil følge opp dette. Regjeringen vil komme tilbake med en melding om dette etter at forslaget om en ny arbeids- og velferdsforvaltning er behandlet i Stortinget.

Som en del av avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet for 2005 er det dessuten funnet rom for å forlenge den midlertidige utvidelsen av permitteringsperioden fra 26 uker til 42 uker for alle bransjer fram til 1. juli, da en ny vurdering vil bli foretatt. I budsjettforliket ble det også enighet om å redusere arbeidsgivers lønnsplikt ved permittering fra ti til fem dager.

I innstillingen er det innledningsvis fra flertallet i komiteen og mindretallet i salen sterkt understreket at utviklingen på veldig mange områder går i gal retning. Jeg synes det er grunn til å minne om at vi har hatt en økonomisk utvikling som innebærer at den særnorske høye renten som var da Samarbeidsregjeringen overtok, nå er helt borte. Er det en gal retning? Antall sysselsatte har steget med 15 000 siden sommeren 2003. Er det en gal retning? Arbeidsledigheten har falt fra 4,3 pst. til 3,7 pst. Er det en gal retning? Antall langtidsledige er redusert med 3 500 personer. Er det en gal retning? Som en følge av den høye renten styrket kronekursen seg kraftig gjennom hele 2002, den utviklingen er snudd. Er det en gal retning?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:47:38]: I sin tale til landsstyret i Kristeleg Folkeparti den 5. november i haust siterte arbeidsminister og partileiar Dagfinn Høybråten Einar Gerhardsen. Da Einar Gerhardsen mot slutten av livet blei spurt om kva han var mest stolt av å ha fått til som politikar, svarte han: «At ingen behøver å stå med lua i hånda.»

Det er eit gripande godt sitat, med eit gripande godt politisk innhald. Eg vil derfor spørje statsråden: Kvifor fører Regjeringa ein politikk som går i motsett retning, ved å forverre reglane for sjukeløn, forverre reglane for permittering, slik at fleire kan miste jobben, vidareføre kutt i dagpengeordninga, satse for lite på arbeidsmarknadstiltak for dei over 100 000 arbeidsledige i landet vårt og gjere for lite for at desse kan kome i arbeid og forsørgje seg sjølve og familien sin?

Eg meiner at talen til leiaren i Kristeleg Folkeparti ikkje står i stil med statsrådens politikk.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:48:56]: Jeg hadde satt pris på om representanten Oppebøen Hansen hadde tatt seg tid til å sitere litt mer av det jeg sa til Kristelig Folkepartis landsstyre i den talen. Einar Gerhardsens utsagn brukte jeg til å si at min erfaring fra helsetjenesten, fra kommunesektoren og fra trygdeetaten tilsier at det er mange mennesker i dette landet som opplever at de står med lua i handa når de møter offentlig forvaltning. Derfor ønsker vi å gjennomføre en gjennomgripende reform av den offentlige arbeids- og velferdsforvaltningen, slik at folk i mindre grad opplever seg som kasteballer, og i mindre grad opplever at de blir fastlåst i ytelser istedenfor å komme i arbeid. De tiltak Regjeringen har foreslått på dette området, har hatt ett siktemål, og det har vært å sørge for at arbeidslinjen som regjeringene fra Arbeiderpartiet introduserte tidlig på 1990-tallet, skal bli gjennomført i større grad, slik at vi unngår fastlåsing i sosiale ytelser og får folk raskere over i arbeid.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:50:14]: Statsråden nevnte at høy yrkesdeltakelse er viktig, og han sa for så vidt at dette selvsagt er noe alle partier her på Stortinget er enige om. Men vi vet at stadig flere står utenfor det ordinære arbeidslivet og arbeidsmarkedet. Vi vet også at gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet nå er så vidt under 60 år. Nå er det rundt 310 000 uførepensjonister i dette landet, og det har vært en dramatisk økning de senere årene.

Statsråden nevnte at i forhold til uførepensjonister var det satt i gang et forsøk i enkelte fylker, hvis jeg forstod det rett. Hva slags strategi har egentlig Regjeringen for å redusere utstøting fra arbeidslivet og redusere antall uførepensjonister?

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:51:31]: I likhet med representanten Andersen deler jeg bekymringen for den stadig lavere reelle pensjoneringsalder, som er på rundt 58 år i Norge, hvis vi ser tidligpensjonering og uførepensjonering under ett. Vi er nødt til å ta nye grep når det gjelder det å forebygge at mennesker blir utstøtt fra arbeidslivet. All erfaring tilsier at jo tidligere man kommer til med tiltak i et sykdomsforløp, jo større sjanse er det for å unngå en mer eller mindre varig utstøting. Derfor er de endringene som er gjort i sykmeldingsreglene, viktige for å forebygge uførhet. Derfor er det viktig at arbeidsgivere tar et større ansvar for å forebygge sykefravær, og derfor er det viktig at vi setter i verk tiltak for også å sikre at flere av dem som er blitt uførepensjonister, kan få prøve seg i jobb. Forsøket er foreslått i statsbudsjettet, og blir vedtatt gjennom Stortingets behandling denne uken.

Karin Andersen (SV) [12:52:46]: Fattigdom i et rikt land er en skam. Det har statsministeren sagt, og Kristelig Folkeparti har sagt at de mener det.

Arbeidsministeren sitter med to av de viktigste virkemidlene for å hindre fattigdom. Det ene er arbeidsmarkedstiltak. Vi vet at det å komme i jobb hjelper folk. Da er sjansen for å være fattig mye mindre. Det andre er offentlige ytelser til dem som ikke har arbeid og kanskje i tillegg har et helseproblem.

Regjeringen skryter hele tiden av denne fattigdomspakken sin. Før i dag har jeg gått igjennom og sett at satsingen i 2005, som skal være på 255 mill. kr, er spist opp. Hvis vi bare kikker på kuttene som er gjort i forhold til attføring og i forhold til redusert dagpengeperiode, er vi altså oppe i 36 mill. kr mer i kutt til den gruppen som er arbeidsledig. I tillegg har de fleste av dem et helseproblem. Jeg lurer på hvordan arbeidsministeren kan forklare at dette er god fordelingspolitikk, og om han tror at folk får jobb av å bli fattige.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:54:07]: Som jeg sa i et tidligere replikksvar her i debatten i dag, er de tiltak som denne regjeringen under skiftende statsråder har foreslått og fått vedtatt i Stortinget på arbeidsmarkedsområdet, innrettet mot ett hovedsiktemål, og det er å sørge for at folk kommer raskere tilbake i arbeid, for arbeidsmarkedspolitikken produserer faktisk retur til arbeidslivet og ikke en langvarig avhengighet av offentlige stønader. Derfor blir det fullstendig å snu saken på hodet å sette disse endringene opp mot den målrettede satsing som Regjeringen med tilslutning fra hele Stortinget har fått vedtatt når det gjelder fattigdomsplanen. Hvis det var slik at fattigdomsplanen var så dårlig, hvorfor er den da blitt enstemmig vedtatt av Stortinget?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:55:17]: Lat meg replisera til førre replikksvar at det faktisk ikkje er slik at heile Stortinget er fornøgd med Regjeringa si satsing når det gjeld fattigdom. Tvert imot er det eit stort mindretal på Stortinget som meiner at det skal satsast meir aktivt både på ein sosial bustadpolitikk, på å få fleire i arbeid, på betre offentlege tenester, på eit meir finmaska tryggingsnett i staden for det grovmaska som Regjeringa legg opp til, på eit meir rettferdig skattesystem og ikkje minst på ein betre kommuneøkonomi.

Så til mitt spørsmål, for det går på statsråden sine spørsmål når det gjeld utviklinga vidare, om det er ei heldig utvikling at arbeidsløysa går ned. Sjølvsagt er det det. Men synest statsråden det er ei god utvikling at Noreg har gitt fleire arbeidsløyve etter EØS-utvidinga den 1. mai enn dei andre nordiske landa til saman? Er det ei bra utvikling at det kjem fleire og fleire og fortrengjer norske som treng arbeid?

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:56:43]: Jeg fastholder at det har vært bred enighet om Regjeringens fattigdomsplan. At det har vært uenighet om andre politiske saker av velferdspolitisk karakter, er selvfølgelig ikke en hemmelighet for noen.

Jeg mener at utviklingen når det gjelder å skape trygge arbeidsplasser i Norge, går i riktig retning, etter noen veldig krevende år med lav konjunktur internasjonalt og med behov for betydelig opprydding i norsk økonomi. Det er vårt største sosiale prosjekt.

Så spør representanten Meltveit Kleppa om det er en positiv utvikling at vi etter EØS-utvidelsen har hatt en tilførsel av arbeidskraft fra nye medlemsland som er større enn den andre land har hatt. Ja, i utgangspunktet vil jeg si det er positivt. Vi følger de reglene som vi er forpliktet til, og vi har iverksatt overgangsregler som gjør at vi har rimelig god oversikt over hva som skjer, og kan gripe inn dersom det skjer noe som er i strid med de forutsetninger vi har lagt til grunn.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:58:14]: Regjeringa og Framstegspartiet står saman i ønsket om ein mest mogleg fleksibel og sjølvregulerande arbeidsmarknad. Samtidig ser me at aukande konkurranse og marknadspress gjer at arbeidsmarknaden blir stadig tøffare. I dag er det for mange som har uføretrygd. I mange yrkesgrupper er no uføretrygding og førtidspensjonering den mest vanlege måten å gå ut av arbeidslivet på, og talet på yrkeshemma stig for kvar einaste dag som går. For Arbeidarpartiet synest det underleg at ein i ein slik situasjon meiner at det er så viktig med ein sjølvregulerande arbeidsmarknad, og eg vil spørje statsråden: Kva slags konsekvensar trur statsråden det vil få for sjukefråværet og uførepensjoneringa når arbeidsmarknaden i størst mogleg grad skal vere sjølvregulerande? Trur statsråden at arbeidsmarknaden blir meir eller mindre inkluderande i ein sjølvregulerande arbeidsmarknad?

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:59:38]: Denne arbeidsministeren har ikke uttrykt noen målsetting om at arbeidsmarkedet skal være «sjølvregulerande». Jeg mener bestemt at vårt arbeidsmarked skal rammes inn av de arbeidsrettslige rammer som lovgiver stiller opp, og de spilleregler som avtales mellom partene. Det er en viktig del av det velferdssamfunnet som vi skal ha i Norge. Det at man på noen områder justerer i retning av en større grad av fleksibilitet, skal ikke rokke ved denne grunnsannhet om hvordan det norske arbeidslivet skal fungere.

Det kommer til å prege det forslaget til ny arbeidsmiljølov som Regjeringen legger fram til våren. Der blir det rikelig anledning for Stortinget til å være med og diskutere hvordan sammensetningen av politikken på dette området skal være framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [13:01:07]: Arbeidarpartiet vil ha eit meir inkluderande arbeidsliv, der det er rom for alle. Det er god arbeidsmarknadspolitikk. Det er god familiepolitikk, og det er god helse- og sosialpolitikk. Derfor er det viktig å leggje vekt på eit mindre stressande, eit varmare og eit friskare arbeidsliv.

Arbeidarpartiet meiner at det er rett å ta i bruk økonomiske verkemiddel som premierer helsefremmande og straffar helseskadelege arbeidsplassar. Eg kan ikkje her unngå å nemne at omstilling og effektivisering er viktig for å utvikle både offentleg verksemd og næringsliv, men det skal ikkje gå ut over arbeidstakarane sine rettar og deira arbeidsmiljø.

Hovudmålet for Arbeidarpartiets økonomiske politikk er å sikre arbeid til alle. Me vil derfor føre ein politikk der ein sikrar at folk har arbeid, men også for at dei som mister arbeidet, skal ha noko å leve av når dei blir arbeidsledige. Dette er avgjerande viktig i kampen mot fattigdom.

Situasjonen på arbeidsmarknaden er framleis svært bekymringsfull. Det har rett nok vore ei stabilisering i talet på heilt ledige den siste tida. Det er positivt. Men framleis er det altfor mange som står heilt utan jobb. Det bekymrar meg at talet på yrkeshemma i gruppa for attføring og rehabilitering aukar så kraftig.

For Arbeidarpartiet har omsynet til sysselsetjinga, meir pengar til kommunane, meir til skule og meir til helse og omsorg vore heilt avgjerande for vårt alternative budsjett.

Når det gjeld kommuneøkonomien, så slit dei aller fleste kommunane med å halde ved lag sine tilbod innafor skule og eldreomsorg. Dette heng klart saman med at stortingsfleirtalet løyver altfor lite til kommunesektoren. Resultata ser me – kommunane seier opp tilsette og reduserer velferdstilbodet til befolkninga si.

I Arbeidarpartiets alternative budsjett gjorde me framlegg om å opprette 3 000 nye ordinære tiltaksplassar utover Regjeringas forslag. Dette ville ha vore eit positivt og godt tiltak for alle dei som står utafor arbeidsmarknaden.

Forliket mellom regjeringspartia og Framstegspartiet gav som resultat ein reduksjon av ordinære tiltaksplassar neste år. Det vil seie at Regjeringa fekk gjennomslag for sitt primære forslag. Dette er Arbeidarpartiet lite fornøgd med, sett i lys av at arbeidsmarknaden ikkje har blitt noko særleg betre. Det er for lite offensivt å seie at ein skal kome attende til dette spørsmålet i revidert nasjonalbudsjett.

Regjeringa foreslo ingen betringar av permitteringslova neste år. Arbeidsgjevarar som må gå til det steget å permittere ein tilsett, må i dag betale den permitterte løn i ti dagar før vedkomande får trygd. Arbeidarpartiet ønskte i sitt alternative budsjett at lønspliktperioden skulle reduserast til fem dagar, og at den samla permitteringsperioden kunne strekkje seg til 42 veker.

Frå heile landet får me signal frå bekymra arbeidsgjevarar og arbeidstakarar som meiner at ein lønspliktperiode på ti dagar vil gje fleire oppseiingar og kompetansetapping, og at det i neste omgang vil føre til svekte konkurransevilkår. Det synest underleg at Regjeringa, i ei tid med så vidt store utfordringar i arbeidsmarknaden, ikkje prioriterte dette.

Det er lite fornuft i å velte store kostnader over på næringslivet i ei tid der mange bedrifter slit i motgang. Derfor er Arbeidarpartiet tilfreds med at Framstegspartiet i budsjettforliket kravde lønspliktperioden redusert og fekk gjennomslag for det.

Regjeringa foreslo store kutt i dagpengeordninga i statsbudsjettet for 2003, og fekk fleirtal for dette saman med Framstegspartiet. Som ei følgje av dette blei ytingane stramma kraftig inn. I tillegg har langt færre no krav på dagpengar.

For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at arbeidsløysa ikkje skaper unødvendig store økonomiske problem for dei som blir råka. I vårt alternative statsbudsjett gjekk me derfor inn for å betre ordninga med dagpengar.

Eg er kjend med at departementet i desse dagar har ein brei gjennomgang av tenestetilbodet til yrkeshemma. Denne gjennomgangen skal også ta føre seg organisering og finansiering. Eg vil i den samanhengen minne statsråden om at eit fleirtal i komiteen slår fast at ein framleis skal byggje på noverande systemvilkår, med prioriterte og særskilt godkjende bedrifter som tiltaksarrangørar for arbeidsmarknadstiltak for yrkeshemma. Dette meiner fleirtalet er viktig, ikkje minst i forhold til at dette er eit godt nok system for å gje eit fleksibelt tilbod til dei yrkeshemma.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kari Lise Holmberg (H) [13:06:36]: Denne høsten har vært ganske lik høsten i fjor og høsten før der igjen. Når statsbudsjettet blir lagt fram, kommer høylytte rop fra opposisjonen og opposisjonens allierte ute i kommunene. Arbeiderparti- og senterpartiordførere står fram i tur og orden, marsjerer til Stortinget og bedyrer sin store kommunenød. De ser kun for seg nedskjæringer. Spørsmålet er bare om man skal bruke ostehøvel eller øks.

Jeg slutter aldri å forundre meg over enkeltes mangel på mulighetstenkning og mangel på vilje til initiativ og prioriteringer. FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i. I mediene framstår vi likevel som innbyggere i en evig jammerdal. Jamringen blir fulgt godt opp av opposisjonspartiene. Det er nesten fascinerende igjen å høre representanter fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet legge ut om tilstandene i dagens Norge, slik vi har gjort her i dag.

Kommunene stiller i samme klasse. Etter siste kommunevalg ble nesten hele Telemark sosialistisk styrt. Jeg har derfor med interesse og nysgjerrighet fulgt telemarksavisene denne høsten. Ropene mot Regjeringen har vært mange, og de har vært høye. Men det har vært en tilsvarende liten vilje til å se på egne muligheter og egne løsninger på de utfordringene kommunene har. På Notodden har Arbeiderpartiets ordfører bøyd seg for partipisken og gått imot en privat overtakelse av et sykehjem som rådmannen foreslo å nedlegge. I Skien har man vedtatt store investeringer, men uten å ville endre nevneverdig på egen organisasjon. I stedet har Arbeiderpartiets ordfører og flertallet omtaksert og hevet eiendomsskatten betydelig – og kaller det folkedugnad. Det er et stygt misbruk av dugnadsbegrepet, etter min mening.

Høyre er klar over at kommunesektoren sliter, og at det er ubalanse i kommuneøkonomien. Selv om kommunenes frie inntekter har økt med så mye som over 7 milliarder kr bare i 2004 og 2005, og effekten av lav rente er positiv, har enkelte kommuner et etterslep å ta igjen fra tidligere år og tidligere regjeringer. Dette kan være tyngende. I tillegg har enkelte kommuner kommet negativt ut av endringene i inntektssystemet. Noen har hatt en reell nedgang i frie inntekter fra 2004 til 2005.

Dette tar vi på alvor. Vi har respekt for at når det foretas endringer i inntektssystemet, slår dette ulikt ut overfor enkeltkommuner. Dette er en av grunnene til at Regjeringen har bedt Inntektssystemutvalget om å se på mekanismer som kan skape større forutsigbarhet for kommunenes inntekter, slik at det blir lettere å planlegge omstillingstiltak når dette er nødvendig.

Det må uansett kunne forventes at kommunene selv er villige til å se med kritiske øyne på egen situasjon, gjøre nødvendige endringer og prioritere oppgaver. Mange gjør da også nettopp det. I Drammen har f.eks. Høyres ordfører snudd trenden fra å være negativ til å være positiv. Oslo har vilje til endring og handler deretter.

Samfunnet er i stadig endring, og tilpasninger er hele tiden nødvendig. På ett område har vi mange eksempler: Begrepet «det flerkulturelle Norge» gir uttrykk for at befolkningssammensetningen og samfunnet er i endring. Det framtidige Norge vil bli stadig mer mangfoldig, og politikken må tilpasses de utfordringene økt innvandring medfører.

Kommunalministeren har gjort en formidabel innsats på innvandringsområdet. Her har svært mye skjedd de årene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har sittet i regjering. Asylinstituttet er gjennomgått og betydelig forbedret. En rekke tiltak er med hell iverksatt for å få ned antallet ubegrunnede asylsøknader. Presset på saksbehandlingen er mindre, og behandlingstiden er kortere. Bosettingsfrekvensen har økt. Det er satt av midler til etablering av mottak som skal kunne gi personer med spesielle behov bedre og tettere oppfølging. Fortsatt gjenstår imidlertid mye arbeid på disse områdene. Det er arbeid vi kontinuerlig vil jobbe videre med.

For Høyre er det viktig å understreke betydningen av en aktiv integreringspolitikk, der bosetting, språkopplæring, samfunnskunnskap, arbeidstrening og utdanning utgjør vesentlige elementer. Obligatorisk introduksjonsprogram og rett og plikt til norskopplæring er to viktige tiltak. Økonomisk har vi lagt forholdene til rette for kommunene.

Jeg ser at tiden renner ut. Avslutningsvis vil jeg bare si at i Høyre slutter vi oss til den prioriteringen FNs høykommissær for flyktninger har når det gjelder å løse problemene for verdens flyktninger. Det viktigste må være å få til en tilbakevending til hjemlandet, dernest en integrering i det første asyllandet, og det tredje alternativet er bosetting i et annet land.

Reidar Sandal (A) [13:12:01]: I desse dagar går det føre seg viktige politiske debattar i kommunane våre. Budsjetta for neste år skal bli behandla. Meldingane frå folkevalde landet over er ikkje til å ta feil av: Velferdstenester må byggjast ned. Det rammar særleg tilbodet til elevane i grunnskulen og dei eldre som treng omsorg. Årsaka til dette er først og fremst at kommunane får for lite midlar til å løyse oppgåvene sine. Rammetilskottet frå staten er altfor lågt.

Alle i Stortinget og i Regjeringa veit, dersom dei vil orientere seg i landskapet, at det er mangel på pengar i kommunane. Det er dessverre eit faktum at det ikkje er samsvar mellom dei oppgåvene som kommunane skal løyse, og dei midlane dei får til disposisjon for å utføre kommunale tiltak. Ubalansen er stipulert til 5,5 milliardar kr.

Ein firedel av kommunane og fylkeskommunane er sette under statleg tilsyn. Aldri før i historia har det talet vore så høgt. Det fortel veldig mykje om den økonomiske tilstanden.

Underskottet i kommunesektoren har utvikla seg svært ugunstig dei siste åra. Ved utgangen av 2003 var underskottet før lånetransaksjonar på 13,1 milliardar kr. Det har aldri før vore slike underskott i kommunesektoren i landet vårt.

Arbeidarpartiet har foreslått at det bør utarbeidast ein plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunane. Det er eit sentralt krav frå Kommunenes Sentralforbund. Statsråd Solberg har derimot vore klart avvisande til dette arbeidet, og ho har fått tilslutning frå regjeringspartia og Framstegspartiet. Etter at ein slik plan er utarbeidd, bør Stortinget over ein del år løyve midlar nok til å fjerne ubalansen i økonomien.

Stortingsrepresentant Apelthun Sæle tok i Bergens Tidende for 5. oktober til orde for at ein slik plan måtte utarbeidast. Ho sa det slik:

«Eg utfordrar» …«regjeringa til å inngå forpliktande avtale med Kommunenes Sentralforbund (KS) med sikte på å eliminera denne underdekninga.»

Denne utsegna gjaldt ikkje lenger enn til budsjettbehandlinga i kommunalkomiteen. I innstillinga har nemleg regjeringspartia og Framstegspartiet blitt einige om å avvise forslaget om utarbeiding av planen.

Arbeidarpartiet går inn for å auke midlane til kommunesektoren neste år med 4,1 milliardar kr utover forslaget frå Regjeringa. Av dette skal 3,5 milliardar kr vere auke i dei frie inntektene. Dette forslaget representerer ein annan politisk kurs enn Regjeringa legg opp til. Den største satsinga i Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett har ein på velferdstiltak i kommunane, for å styrkje opplæringa for barn og unge og for å sikre ei verdig eldreomsorg.

Forliket mellom regjeringspartia og Framstegspartiet gir ein vekst i dei frie inntektene på 800 mill. kr utover forslaget frå Regjeringa. Rett nok er det ei forbetring. Men det representerer inga satsing, og beløpet som blir løyvt, er utilstrekkeleg for å løyse dei mange og store oppgåvene som kommunane er pålagde. Forslaget frå Regjeringa tek ikkje eingong høgd for auka utgifter for neste år på grunn av endringar i befolkninga. Det er klart kritikkverdig. Derimot blir det lagt til rette for ein kraftig vekst i velstanden for dei som har mest frå før. Skuletilbodet kjem til å bli dårlegare i 2005. Omsorga for dei eldre blir mindre omfattande enn no, og kvaliteten på ho blir svekt. Ein slik politikk kan ikkje Arbeidarpartiet forsvare. Derfor har vi valt å satse sterkt og offensivt på å halde oppe og utvikle vidare velferdstilboda våre.

Regjeringa fører ein politikk med einsidig fokusering på konkurranseutsetjing og privatisering. Det blir halde opp som dei viktigaste tiltaka for å effektivisere kommunane. Arbeidarpartiet er ueinig i ein slik politikk. Endrings- og utviklingsarbeidet i kommunane er svært viktig. Dette arbeidet må skje gjennom ein aktiv medverknad frå dei tilsette, ikkje i konfrontasjon med dei. Vi kjenner fleire eksempel på klart positive erfaringar frå omstillingsarbeid der dei tilsette har vore tungt engasjerte. Resultatet er blitt betre tenester for brukarane, trivelegare arbeidsforhold for tilsette og lågare utgifter for kommunar. Alt dette er oppnådd gjennom eit offentleg velferdstilbod, utan at f.eks. omsorgstenester er sette ut på anbod. Slike erfaringar burde statsråd Solberg så avgjort interessere seg meir for.

Arne Sortevik (FrP) [13:17:02]: I Arbeiderpartiets forslag til økning av inntektene for kommunesektoren er det foreslått å øke rammetilskuddet for kommuner og fylkeskommuner med knappe 1 200 mill. kr. Jeg går ut fra at det er sammenheng i Arbeiderpartiets budsjettforslag, også mellom egne forslag på ulike rammer.

Sist mandag behandlet Stortinget budsjettet fra utdanningskomiteen, rammeområde 17. Her har Arbeiderpartiet foreslått kutt på hele 525 mill. kr av en samlet bevilgning til frittstående skoler på vel 2 milliarder kr. Det forutsetter jo at Arbeiderpartiet vil sende elevene tilbake til offentlig skole. Da er det slik at offentlig skole får 15 pst. mer, og det er slik at kuttet på 525 mill. kr må dekkes med en økning i bevilgningen til offentlig skole på over 600 mill. kr.

Mitt poeng med dette er at av den økningen som Arbeiderpartiet legger inn i rammen, må de bruke over 50 pst. for å ta imot de elevene de jager fra private skoler tilbake til offentlige skoler, i kommuner og fylkeskommuner, fordi besparelsen på 525 mill. kr brukes villig vekk innenfor rammeområde 17. Jeg har spurt meg for i utdanningskomiteen og fikk til svar fra en arbeiderpartirepresentant at hun regnet med at representanten har lest innstillingen med alle de detaljene vi har i vårt budsjett på utdanning. Det har representanten faktisk gjort, og da forblir hovedpoenget at av den rammeøkningen som Arbeiderpartiet skryter på seg, brukes halvparten opp til å ta imot elever.

Hadde vi hatt elevbasert finansiering, ville dimensjoneringen vært et ikke-tema. Elevbasert finansiering skjer som kjent ved at eleven blir kunde, og hvor ville en slik finansiering passe bedre enn i grunnutdanningen, der eleven har en rettighet, rett til utdanning?

I offentlig finansiering av slik utdanningsrett bør vi ikke blande oss inn, og vi bør ikke blande inn kommuner og kommunepolitikere. Det er for øvrig viktig å minne om at en slik modell brukes. Den brukes fullt ut i finansiering av frittstående skoler, og den brukes delvis i finansiering av høyere utdanning, universitet og høyskoler, og den brukes med godt resultat.

Fylkeskommunene har i hovedsak videregående utdanning igjen som større oppgave. Rammetildelte midler disponeres likevel på en rekke perifere og, etter Fremskrittspartiets mening, uvesentlige oppgaver. Det er bekymringsfullt når vi vet at det er en sterk elevtallsvekst i videregående skoler i årene framover, gjennom et økende antall 16–18-åringer.

Avtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene i kommunalkomiteen gir fylkeskommunene økt vekst i de frie inntektene. Samtidig er det gjort endringer i skjønnstildelingen for å sikre styrking av inntektene for de fylkeskommuner som har sterkest elevtallsvekst. For å møte elevtallsveksten i videregående skole blir Regjeringen bedt om å vurdere effekten av tiltakene allerede i revidert budsjett. Det er bra at det er en del av avtalen, så lenge vi fortsatt må slite med fylkeskommunen, som jo er totalt unødvendig.

Når jeg leser kommunalkomiteens innstilling, ser jeg at Arbeiderpartiet på side 12 ikke har fått med seg at lånerammen for oppussing av skolebygg er utvidet, men har fått det med seg først på side 79. Det er altså slik at det er kommet til 1 milliard kr. Det er det samme resultatet som Arbeiderpartiet oppnådde i forhandlinger med regjeringspartiene i fjor. Det må da sies å være et bra resultat. Det er faktisk slik at 1 milliard kr er nøyaktig halvparten av det Arbeiderpartiet selv har lagt inn i sin alternative ramme, hvor det altså lå 2 milliarder kr. Fremskrittspartiet hadde i sitt eget forslag 3 mill. kr. Det er faktisk en mulighet for at dette er et område hvor Arbeiderpartiet bør kunne si at resultatet er blitt rimelig bra.

Det er også slik at vi i budsjettavtalen har fått på plass en låneordning for kirkebygg. Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har blitt enige om å legge inn 500 mill. kr til opprustning av kirkebygg. Det kommer også kommunesektoren til gode, som har et ansvar for vedlikehold og opprustning av kirkebygg. Jeg legger merke til at det beløpet er det samme som Arbeiderpartiet har lagt inn. Det må igjen være et område hvor Arbeiderpartiet da kan tiltre løsningen og si at det er en utmerket løsning.

Bendiks H. Arnesen (A) [13:22:23]: I dag vil Stortingets flertall vedta et budsjett for kommunene som ytterligere vil redusere svært mange kommuners muligheter til å gi sine innbyggere de tilbud de har behov for.

Jeg kom med i kommunepolitikken ved valget i 1971 og var med i 24 år. I den tiden var det heller ikke så flust med penger i kommunene, men økonomien var så pass at vi kunne bygge opp nye tjenester og velferdstilbud som våre innbyggere hadde behov for. I dag må kommunepolitikerne bygge ned igjen de velferdstilbud som vi den gangen bygde opp. Dette synes jeg er trist, og det er ingen tvil om at noen rammes svært uheldig av en slik politikk. Jeg tenker da særlig på gamle og syke som ikke får sykehjemsplass eller tilstrekkelig hjemmetjeneste, og på de elevene som rammes av kuttene i skolene.

Mange kommuner må legge ned grendeskoler, og noen må kutte i barnehageplasser, aktivitetstilbud og samferdselstiltak. Er det rart at mange engasjerte mennesker etter hvert vegrer seg for å stille sin tid til disposisjon for å være kommunepolitiker eller fylkespolitiker, når forholdene er slik? Er det rart at konstruktive og positive kommunepolitikere nå begynner å si nei til å kutte mer i velferden til sine innbyggere ?

Jeg forstår det slik at det er denne type kutt i kommunene som kommunalministeren betegner som nødvendig effektivisering og rasjonalisering. Det må være dette statsråden mener, for administrasjonene er jo allerede kuttet langt inn til beinet.

I avisa Nordlys for 25. august i år kan vi lese at 117 av landets 434 kommuner er å finne på den såkalte ROBEK-lista, og at flere står i fare for å komme dit. Dette er altså kommuner som er satt under kontroll på grunn av dårlig økonomi. I mitt hjemfylke Troms er nesten halvparten av kommunene på denne lista. I en kommentar til dette sier kommunalministeren til avisen Nordlys samme dag, den 25. august i år, at denne situasjonen for Troms skyldes at fylkets kommuner tidligere har hatt så gunstige ordninger i inntektssystemet.

Jeg spør da: Hvorfor er da 54 pst. av kommunene i Sogn og Fjordane på denne lista, 39 pst. av kommunene i Telemark, 30 pst. av kommunene i Hordaland og 23 pst. av kommunene i Akershus på samme lista? Dette er bare noen eksempler. Dette skyldes én ting – en totalt uakseptabel underfinansiering av kommunene.

I Troms har vi en desentralisert bosetting og store avstander. Jeg forstår godt at folk reagerer når gatelys må slukkes og veier ikke blir brøytet, men dette er ikke lovpålagte oppgaver, og blir derfor kuttet først. Dette er kutt som går mest ut over distriktene, hvor det er lengst mellom gatelysene, og hvor veiene er smalest og lengst. Jeg tror ikke at distriktenes situasjon er det som opptar denne regjeringen mest. Andre saker denne høsten bekrefter dette. Jeg nevner bare i den forbindelse bortfallet av pendlerfradraget.

Vi ser nå til fulle hva som skjer når fellesskapet svekkes og hovedmålet er enda mer skattelette til dem som har aller mest fra før, og enda mer privatisering. Privat rikdom og offentlig fattigdom er ikke det som skaper velferdstilbud til våre innbyggere.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:26:37]: Norge er faktisk nå i bedre forfatning enn det var i 2001. Da tok denne regjeringen over etter Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet etterlot seg en stigende arbeidsledighet, som nådde sitt topppunkt i august 2003 med 96 000 registrerte ledige. Veksten i arbeidsledigheten er nå snudd til nedgang. Prognosene fra Statistisk sentralbyrå, Aetat, Norges Bank og Finansdepartementet spår en videre nedgang for 2005.

Vår politikk virker, den leverer varene. Det synes nå å herske en kollektiv fortrengning fra venstresiden i denne salen om nettopp det. Da Arbeiderpartiet trådte ut av regjeringskontorene, var rentenivået særnorsk høyt, med en styringsrente fra Norges Bank på 7 pst.. Videre var den norske kronen så sterk at det skapte problemer for konkurranseutsatt næringsliv. Det er snudd. Styringsrenten er nå under 2 pst., og den norske kronen er nå mer konkurransedyktig enn den var i 2001.

Denne regjeringen har en politikk som er bra for verdiskaping. Vår politikk er med på å legge til rette for nye bedrifter, og utvidelser og ansettelser hos eksisterende. Jeg vil spesielt trekke fram den sterke økningen i nye bedrifter. Denne regjering har en politikk som er med på å øke verdiskapingen og dermed få ned arbeidsledigheten. Det er med på å få mennesker ut av fattigdom.

Det er med en viss undring at jeg registrerer Arbeiderpartiets retorikk rundt arbeidsmarkedet. Løsningen synes å være statliggjøring, tiltakspakker både for bedrifter og bransjer og ifølge representanten Klungland statlige kraftavtaler, som helt enkelt er i strid med EØS-avtalen.

Det er verdt å merke seg at i sosialdemokratiske Sverige er arbeidsledigheten inne i en økende trend. Det er på tross av at også Sverige har økonomisk vekst, mens her i landet er ledigheten på vei ned etter lang tid med sosialdemokratisk politikk.

Boligbyggingen er nå betydelig høyere enn det den har vært på lenge. Rundt 28 000 nye boliger blir igangsatt i 2004. Prognosene fra Byggenæringens Landsforening for 2005 og 2006 er 26 000 nye igangsatte boliger pr. år. Det er et tilfang av flere boliger enn det befolkningsvekst og avgang skulle tilsi.

For unge i etableringsfasen er det spesielt tre ting som spiller en viktig rolle for å etablere seg på boligmarkedet – boligpris, egenkapital og rentenivå. Selv om boligprisene har økt sterkt fra 2001 til 2004, med et toppår i 2004, er prognosene fra Byggenæringens Landsforening en markant nedgang i prisveksten fra 2004 til 2005 og 2006. Det må også nevnes at boligprisene økte betydelig raskere i perioden 1997–2001. Regjeringen har også tatt et felles initiativ for å redusere byggekostnadene sammen med bransjen selv. Målet er flere rimelige og gode boliger til nytte for folk flest.

Et annet viktig moment er egenkapital eller ordninger som fungerer som egenkapital. Startlånet er en fleksibel og treffsikker ordning. Ordningen hjelper unge og vanskeligstilte med å etablere seg på boligmarket. I tillegg har Husbanken fått klarere krav om å prioritere dem som ikke klarer seg selv med bare privat finansiering, f.eks. unge, vanskeligstilte og innvandrere.

Det siste momentet er rentenivået. Det er selvfølgelig verdt å nevne én gang til at Norges Banks styringsrente nå er 1,75 pst. og ikke 7 pst., som den var i oktober 2001.

Også innen boligpolitikken har Arbeiderpartiet en retorikk som ikke står i stil til egen politikk. I Dokument nr. 8:141 for 2001-2002 foreslår representantene Stoltenberg, Schjøtt-Pedersen og Øye en rekke boligtiltak. Det eneste problemet er at disse tiltakene ikke er fulgt opp med penger. I partiets egne alternative budsjett er mankoen på over 1 600 mill. kr pr. år i forhold til å følge opp egne boligpolitiske tiltak. Arbeiderpartiet mangler penger for å følge opp egne løfter når det gjelder boligtilskuddet, bostøtten, studentboliger og tilskudd til kommuner for boligbygging, for å nevne noe. Det er lite troverdig å fremme politiske handlingsplaner og forslag i Stortinget når man ikke har intensjon om å følge dem opp i praktisk politikk.

Det synes å være et mønster at når medias søkelys er på saken, kommer Arbeiderpartiet med løfter, men når lyskasterne er slukket, forsvinner Arbeiderpartiets interesse.

Ivar Østberg (KrF) [13:32:06]: Ser man inneværende år og neste år i sammenheng, får kommunesektoren en historisk høy vekst i frie inntekter. Budsjettavtalen med Fremskrittspartiet for neste år medførte også at kommunesektoren fikk kompensert for mindre skattevekst i inneværende år med 2,2 milliarder kr. Dette har ført til at mange lokalpolitikere rundt om i landet har gitt uttrykk for optimisme.

Jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg sier at Kristelig Folkeparti har vært en aktiv pådriver og har medvirket sterkt til dette resultatet. Det var helt nødvendig, for mange kommuner har opplevd økonomien som vanskelig. Det er bred enighet om at det har oppstått et gap mellom oppgaver og tilgjengelige ressurser. Dette har ikke skjedd over natten, men det er en situasjon som har vokst fram over lang tid – under ulike regjeringer – og som er forårsaket av bl.a. detaljstyrte og underfinansierte reformer, økte pensjonskostnader og dyre lønnsoppgjør.

For inneværende år trekker prisstigning og lønnsvekst i positiv retning og reduserer kommunenes utgifter med vel 1 milliard kr. I tillegg kommer effekten av lav rente. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser 900 mill. kr lavere netto renteutgifter for kommunesektoren fra 2002 til 2003. Effekten videreføres inn i 2004 og 2005, og rentenivået er ytterligere redusert i forhold til 2002–2003.

Selv om det er flere lyspunkter i kommunesektoren, må vi ta flere grep. Jeg mener at det å gjøre konsultasjonsordningen mellom staten og KS mer forpliktende ville være et riktig grep. Det er også i tråd med Kristelig Folkepartis program.

Jeg har tro på at en forpliktende plan for å gjenopprette ubalansen i kommunesektoren ville bidra positivt både ved at kommunene selv måtte arbeide for å komme i balanse, og gjennom økningen i frie inntekter. Dette vil jeg fortsette å slåss for både internt i mitt eget parti og overfor de andre regjeringspartiene.

Deltakelse i arbeidslivet er den viktigste sikringen mot fattigdom og for sosial inkludering. Jobbdeltaking øker livskvaliteten og selvfølelsen. Dette gjelder alle, også marginale grupper på arbeidsmarkedet. Derfor har Kristelig Folkeparti valgt å prioritere mennesker som har behov for varig tilrettelagt arbeid. Regjeringen foreslo å øke antall plasser med 300. I budsjettavtalen med Fremskrittspartiet i Stortinget valgte vi å øke med ytterligere 150 plasser. Vi regner med at Regjeringen ser til at Aetat iverksetter vedtaket i samsvar med Stortingets intensjon.

Jeg er glad for at vilkårene for nasjonale minoriteter er satt på dagsordenen av Samarbeidsregjeringen. Sak om erstatningsordninger ligger til behandling i Stortinget, faste møteplasser er etablert mellom Regjeringen og ulike minoritetsorganisasjoner, Romanifolkets fond er opprettet, det bygges romaniavdeling ved Glomdalsmuseet, og det bevilges penger til den kvenske avisen Rujian Kaiku – dette er eksempler som bekrefter det.

Myndighetene har helt klart et ansvar for å skape et samfunn der alle har like muligheter og samme rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og til å bruke sine egne ressurser. Ikke minst gjelder dette retten til utdanning. Det er uakseptabelt at mange barn i minoritetsgruppen rom ikke fullfører grunnskole. Det er nødvendig at myndighetene utvikler utdanningstilbud som ivaretar disse barnas spesielle behov.

Det har vært fokusert på økonomiforvaltningen i Sametinget den senere tid. La meg gjøre det helt klart: En samlet komite forventer at Sametinget disponerer bevilgningene i samsvar med politiske målsettinger og i tråd med statens økonomireglement.

Komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, forutsetter at Sametinget i samarbeid med Riksrevisjonen og departementet foretar en gjennomgang av forholdene med sikte på å forbedre kontrollordningen. Vi ber om at revisjonen omtales i årsrapporten for 2004.

Samefolkets fond har ikke vært benyttet etter at det ble opprettet. På bakgrunn av at det nå etableres individuelle erstatningsordninger for utdanningsskadelidte samer, legger vi til grunn at Sametinget vil ta i bruk avkastningen av Samefolkets fond til ulike tiltak som vil styrke samisk språk og kultur.

Til sist vil jeg som saksordfører for samepolitikken, framheve at et flertall i komiteen i flere år har vært opptatt av å forbedre forholdene for det sørsamiske kultursenteret Saemien Sijte i Snåsa.

I budsjettinnstillingen ber en samlet komite Regjeringen om å prioritere dette prosjektet.

Eirin Faldet (A) [13:37:31]: Det er jo slik at kommunene betaler en viss sum inn til felleskassen. Fra denne felleskassen blir det igjen fordelt penger til de kommunene som har lavest skatteinntekter pr. innbygger. Hedmark er et lavinntektsfylke og blir tilført midler fra denne felleskassen. Men regelverket er utformet slik at kommunene i Hedmark i snitt kun når opp til ca. 95 pst. av landsgjennomsnittet. I 2003 var det kun Hamar som avgav mer til felleskassen enn det de fikk tilbake. I snitt har derfor kommunene i Hedmark 5 pst. lavere skatteinntekter pr. innbygger enn gjennomsnittet i Norge. Dersom vi hadde hatt et system med full utjevning, ville kommunene i Hedmark hatt ca. 150 mill. kr mer å rutte med i 2003. Det blir jo slik at misunnelsen blir stor overfor de kommunene som får mer, for man skulle gjerne ønske at det kom mer til egen kommune. Slik har man også begynt å se det i Hedmark, for hadde Trysil ligget i Finnmark, hadde Trysil kommune hatt 42 mill. kr mer å rutte med på grunn av det Nord-Norge-tilskuddet som vi har innført, og som det var behov for.

Det er en dramatisk utvikling i kommuneøkonomien i Hedmark. Det er en manglende budsjettdekning til videreføring av 2004-driften på vel 340 mill. kr. For fylkeskommunen utgjør dette 32 mill. kr. Tallene bygger altså på innsamlede opplysninger fra hver enkelt kommune, med utgangspunkt i budsjettall. Dette vil føre til store kutt i tjenestetilbudet og administrative ressurser. Kommunene tar i bruk økt eiendomsskatt, tømmer fond, øker gebyrer og forskyver låneforpliktelser. Etter dette står det fortsatt igjen et reelt kuttbehov på over 240 mill. kr. Dette er kutt som vil ramme innbyggerne direkte i form av skolenedleggelser, redusert pleie og omsorg, osv. Dersom kuttet på 240 mill. kr anslagsvis omgjøres i stillingskutt, medfører det at det sies opp ca. 600 stillinger. Dette er en situasjon som Regjeringen og stortingsflertallet ikke har tatt hensyn til, og som de må ta hovedansvaret for.

I kommunene lever folk sine liv. Det er i kommunene det ytes tjenester til innbyggerne. Men manglende inntekter gjør at foreldrebetalingen til SFO øker, kulturskolene øker prisen – eller de legges i verste fall ned. Skoler legges ned, og tjenestetilbudet til våre eldre blir redusert. Kommunepolitikerne sliter og river i hver krone og er fortvilet. Er det dette man kaller kommunalt selvstyre?

Det grunnleggende i all velferdspolitikk har helt siden mellomkrigstiden vært arbeid til alle. Selv i Grunnloven omtales retten til arbeid og at staten må legge til rette for dette. Arbeid er ikke bare et grunnlag for å skape verdier som kan fordeles. Arbeid oppfattes av de fleste som et gode i seg selv, ikke bare fordi det er en forutsetning for inntekt og velferd for den enkelte og den enkeltes familie, men det er også gjennom arbeid man realiserer seg selv, får fellesskap og sosial tilhørighet og kameratskap. Gjennom velferdspolitikk basert på arbeid til alle har vi forutsatt at den enkelte skal forsørge seg selv og sin familie.

Det er når arbeidsevnen eller arbeidsmarkedet svikter, at samfunnet stiller opp med økonomisk kompensasjon. Men denne kompensasjonen kan ikke gi kompensasjon for det tapte fellesskap. Arbeidsledighet eller utestenging fra arbeidsmarkedet oppleves derfor som en sterk følelsesmessig og sosial belastning.

Representanter for Kristelig Folkeparti har i debatten i dag sagt at arbeid for alle er det viktigste målet. Da er det underlig at en regjering med en statsminister fra Kristelig Folkeparti og en arbeids- og sosialminister fra samme parti lar seg rive med av høyrebølgen og forverrer muligheten til å få flere i arbeid. Det er redusering av antall arbeidsmarkedstiltak. Det er forverring i sykelønnen. Er dette Kristelig Folkeparti-politikk?

Steinar Bastesen (Kp) [13:42:59]: Mange kommuner sliter med å opprettholde de nødvendige tjenestene for lokalbefolkningen. Kommunene er kommet inn i en ond sirkel. Bevilgningene fra staten er for små. Kommunene ser seg derfor tvunget til å selge naturressurser og nøkkelbedrifter. Mange private bedrifter selges ut. Dermed undergraver man selve grunnlaget for bosetting i mange distrikter. Det er vanskelig å bli boende i kommuner som mangler næringsgrunnlag.

Når næringsgrunnlaget svikter i distriktene, vil boligbyggingen stoppe opp, og boligprisene vil stupe. Mange som blir tvunget til å flytte, får lite igjen for boligene sine. Med økende tilflytting til byene vil boligprisene stige også der. Da vil det være vanskelig for folk å etablere seg der.

I går ble det vedtatt at Finnmark skulle få en del penger. Det er veldig bra. Det skulle bare ha gjeldt hele tiltakssonen, for det er mange bedrifter som sliter også der. Når denne regjeringen gir bort naturressurser, blir naturressursene solgt til dem som har råd til å betale. Når arbeidsplassene blir borte, er det ingen grunn til å bo der heller, for man har ikke noe å gjøre. I denne salen er det blitt bestemt at slik skal det være. Uten at vi har gode og velfungerende distrikter som høster av naturressursene, får vi ikke gode byer. Men naturressursene er jo gitt vekk. Og hvem er kjøpere av naturressursene? Jo, det er de som har mest penger. Det er helt utrolig å være vitne til at naturressursene blir på private hender. Så er det her i denne salen vedtatt at det skal være folkets eiendom. Hvordan kan det være folkets eiendom når det kan utstedes et skjøte på naturressursene – på fisken, på kraften, på skogen, på vannet? Ja, hvem eier havet? I denne salen er det sagt at det er folkets eiendom. Ja, men det er jo ikke folkets eiendom når det kan utstedes skjøte på det og en kan låne penger på dette. Er man klar over det? Ja, det må man jo være, for det har jeg sagt mange ganger.

Fraflyttingen fra distriktene er enorm, for folk har ikke noe å gjøre. Det er høstingen av naturen som hele tiden har vært grunnlaget for at det har bodd folk der. Det er derfor velferden i kommunene kunne bestå. Her foregår en folkeforflytting når arbeidsplassene er borte, som er enorm – uten debatt, det debatteres ikke! Det er helt utrolig.

Når næringsgrunnlaget svikter i distriktene, vil boligbyggingen stupe. Ja, jeg har sagt det før: Vi i Kystpartiet vil snu denne utviklingen ved å sørge for at naturressursene i distriktene i større grad kommer lokalbefolkningen til gode og gir grunnlag for sysselsetting. Da får vi gode byer. Vi må være villige til å kjøpe tilbake naturressursene som er gitt vekk. Bare på den måten kan denne alvorlige utviklingen reverseres.

Til slutt må jeg si at Kystpartiet er imot at landet skal selges bit for bit.

Presidenten: Det var godt du fikk det med.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Nybakk (A) [13:47:39]: Jeg tar bare ordet for å understreke viktigheten av at komiteens flertall ber om at det tas et økonomisk løft for Groruddalen når satsingen på Oslo indre øst fases ut. Dette handler om livskvalitet for alle dem som bor i det tettest befolkede dalføret i Norge, de som er blitt tapere i utbyggingen av statlig infrastruktur nordover fra hovedstaden, enten det er brølende trafikk på E6 eller økt gjennomkjøring og overflyging til og fra Gardermoen.

Groruddalen blir et av de viktigste satsingsområdene for Oslo kommune i årene som kommer. Fra og med 2007 vil staten og Oslo kommune iverksette en storstilt satsing i dalen etter mønster fra det som i sin tid ble gjort med Oslo indre øst. Det betyr bl.a. at Oslo kommune allerede nå må sette i gang tett samarbeid med statlige myndigheter for å utarbeide mål, planer og arbeidsfordeling, slik at partene er forberedt og samkjørte når arbeidet starter i 2007.

Staten fortusettes å bidra med 50 mill. kr i året – i tillegg til midler fra Oslo kommune. Groruddalen skal gjøres til en miljøsone, det skal tas tak i de miljøutfordringene som er knyttet til samferdsel, til utvikling av grøntarealer, til boligbygging og næringsutvikling. Og når det gjelder næringsutvikling og Oslo som innovasjonssenter, kan det f.eks. være hensiktsmessig å se på Groruddalen som et område for nyetablering av Høgskolesenteret i Oslo.

Det er bred enighet om en slik utvikling av Groruddalen – ja, det er vel faktisk enstemmighet på tvers. Så det er litt underlig at det bare er et flertall i komiteen som har lagt inn en slik merknad, og at den ikke er enstemmig også i komiteen. Dette skal skje med statlig tilskudd. For det er de store statlige samferdselsetatenes synder vi rydder opp etter – i Norges tettest befolkede dalføre.

Nå mener Arbeiderpartiet og SV at det i tillegg til den planen som er lagt fram, bør legges lokk over store deler av E6 mellom Alnabru og Karihaugen, noe som vil redusere både forurensning og støy for mange av Groruddalens beboere. Dette vil i tillegg representere en enorm mulighet for en videre utvikling av Groruddalen: Ny næringsvirksomhet, kulturinstitusjoner, bygging av idrettsarenaer og – ikke minst – en bedre tilgang til Alnaparken.

Jeg regner for øvrig med – og det er også et hint til statsråden – at planene for satsing på Groruddalen vil ligge i den kommende stortingsmeldingen om hovedstadsregionen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [13:50:39]: Me har dessverre over 100 000 arbeidsledige i landet vårt. Dette er menneske som er heilt ledige, og det er menneske som er på tiltak. Det er altfor høge tal.

I 2003 sørgde regjeringspartia og Framstegspartiet for å kutte i dagpengane til dei arbeidsledige. Dette stemte både Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV imot. Arbeidarpartiet vil ikkje slå seg til ro med dette. Mange parti har eit imponerande alternativt budsjett, der det blir flytta på fleire milliardar kr. Eg håper at fleire parti vil kome Arbeidarpartiet og andre i møte ved neste korsveg for å rette opp att dei uverdige kutta i dagpengane.

Eg er glad for at statsråd Høybråten i sitt replikksvar til meg bekrefta at han ikkje står for ein gjennomsyra sjølvregulerande arbeidsmarknad, og eg skal gje han ein sjanse til å bevise dette ved eit seinare høve.

Ein kan bli forundra over Framstegspartiet. Det eg i dag høyrde frå representanten Torbjørn Andersen, kan ikkje stå uimotsagt. Det er ikkje alltid like lett å vite kva ein skal meine om Framstegspartiets politikk. Partiet skiftar meining og standpunkt stadig vekk:

• Før var Framstegspartiet kraftig mot statleg eigarskap. No er dei for.

• Før var partiet prinsipielt imot all offentleg støtte til barnehagar. No er partiet plutseleg for statsstøtte til alle barnehagar.

• Før var Framstegspartiet imot SFO, så var dei for ei stund, og no trur eg faktisk at Framstegspartiet er imot att. Men eg er ikkje heilt sikker.

• Før var Framstegspartiet for å kutte i overføringane til kommunane. No er dei for å auke dei, ja, dei til og med skryter av budsjettavtala som dei har fått til. Det er sjølvsagt Arbeidarpartiet glad for, sjølv om me meiner at det er for lite som ligg i overføringane til kommunesektoren i budsjettforliket.

Det er no eitt år att til valet, og dersom ein i dag skulle gjere opp status for den politikken som partia har stått for dei siste tre åra, ville nok enkelte parti få problem med sine lovnader. Det er god grunn til å minne Kristeleg Folkeparti og representanten Apelthun Sæle om kva dei gjekk til val på i 2001. Kristeleg Folkeparti skulle da vere garantisten for at skattelette ikkje skulle gå ut over satsinga på skulen.

Så skal ikkje eg no trekkje opp att debatten omkring kommuneøkonomien, den skulle vere vel kjend for alle no. Men det er nok å minne om den vanskelege økonomiske situasjonen i kommunesektoren og alle dei ordførarane og kommunestyra rundt omkring i landet som slit med å få budsjettet i balanse.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:54:09]: I sitt innlegg i sted kom kommunalministeren med noen synspunkter som gjør det nødvendig med noen kommentarer. For det første: Arbeiderpartiet har ikke foreslått refinansiering av fiskeindustrien. På grunn av finansnæringens tilbakeholdenhet som følge av svingningene i næringen foreslo vi en ordning med garanti for driftskreditt. Det gikk Regjeringen først imot, men gav en åpning for i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet.

Statsråden gir også inntrykk av at hovedproblemet er knyttet til at det ikke lenger er leveranse fra russiske trålere. Dette er ikke riktig. Hovedproblemet er at 19 trålere har plikt til å levere råstoff i Finnmark, og ifølge siste gjennomgang var det kun fire som leverte alt, fire leverte ikke noe i det hele tatt, elleve leverte en del. Det tilsvarer at bare 51 pst. av det råstoffet som skulle vært levert, faktisk ble det. Her er det et vesentlig oppfølgingspunkt. Hovedutfordringen – for å få anleggene i gang igjen – er derfor at fiskeriministeren må sørge for å gi investorene trygghet for at denne fisken blir levert. Det er en kompetanse som i sin helhet ligger i Fiskeridepartementet. Derfor må fiskeriministeren løse denne viktige delen av kabalen.

Jeg merket meg også at statsråden gir inntrykk av at fylkeskommunen nærmest har sittet uvirksom i påvente av hennes brev. I sitt svar gir fylkesordføreren henvisning til en rekke initiativ som er tatt. Hvis det nå blir et konstruktivt samarbeid mellom departementet og fylkeskommunen, er det svært bra. Her må lokale, regionale og statlige myndigheter gå konstruktivt sammen. For øvrig er det jo et tankekors for oss alle at etter at konkursen i Vardø oppstod, er det utbetalt 66 mill. kr i arbeidsledighetstrygd, mens det altså har tatt to og et halvt år å bli enige om i hvert fall noen sett av tiltak som er nødvendige.

Så til arbeidsministeren: Det er bra at denne og forrige regjering har stått sammen om ønsket om å tilføre nye statlige oppgaver. Arbeiderpartiet ber arbeidsministeren om å vurdere å legge nye funksjoner ut.

I replikkordskiftet etter arbeidsministerens innlegg var det for øvrig en svært interessant ordveksling. Jeg registrerer at statsråden tar avstand fra prinsippet om et selvregulerende arbeidsliv. Det gjør også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Men dette var jo et hovedpunkt i statsråd Normans stortingsmelding om arbeidslivet. Jeg er glad for den presisering som denne statsråden gir. Det gir håp om større enighet i framtidige saker enn det tidligere har vært.

For øvrig merket jeg meg at Peter Skovholt Gitmark snakket som om nivået på arbeidsledigheten nå var på et lavmål. Jeg må forsiktig minne om at nivået var på 60 000 da denne regjeringen overtok, og at det tidvis har vært over 100 000 arbeidsledige under denne regjeringen.

Til slutt til Venstre, som stadig viser til den høye valutakursen mens jeg var finansminister. Jeg må få lov til å minne om at den høye valutakursen faktisk var etter at denne regjeringen overtok – så er det presisert.

Presidenten: Dette er en viktig debatt, og dette er et viktig budsjett. Men presidenten kan ikke unngå å minne om hva han opplyste om da møtet startet i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:57:40]: Eg ber om ordet for å fremma forslag nr. 32, som herved er teke opp.

Så føler eg behov for å kommentara noko som framgår av budsjettproposisjonen, og som komiteen ikkje har kvittert ut, nemleg at statsråd Høybråten har bedt lovavdelinga i Justisdepartementet om ei ny vurdering av staten sitt ansvar på sokkelen dei fyrste åra. Lovavdelinga si vurdering er altså ei orientering som ligg i budsjettet, og det er ei sak som komiteen har valt ikkje å ta opp. Frå mi side ser eg det slik, og det er nok slik for fleire i komiteen, at det er ei sak som vil bli reist i annan samanheng, så eg finn grunn til å streka under at det er ikkje grunnlag for å ta det at komiteen ikkje følgjer opp, som ein aksept av det som der står.

Så vil eg berre fylla ut på to område. Det eine er det som gjeld arbeidskraft i og utanfor Noreg. Det er stadig ei utfordring på den eine sida å vera for å mjuka opp spesialistreglane, som Senterpartiet er, og òg la nokre av dei som får avslag på opphald på humanitært grunnlag, få moglegheit til å søkja om arbeid frå Noreg, og på den andre sida handtera den uroa som no er i forhold til sosial dumping. Vi er glad for at departementet har sørgt for fleire midlar til Arbeidstilsynet. Vi veit at dei har bedt om endå meir. Vi trur òg Petroleumstilsynet skulle hatt meir midlar, og fremmar forslag om det, ut frå ein situasjon der ein har eldre som blir støytte ut av arbeidslivet, der ein har funksjonshemma, der ein har stor arbeidsløyse blant innvandrarane, og der ein til og med no kan stå i fare for ikkje å ha moglegheit til å skaffa nok lærlingplassar. Då er det viktig at Arbeids- og sosialdepartementet følgjer veldig nøye opp overfor dei instansane som skal føreta kontroll med arbeids- og lønnsforhold.

Til slutt til kommunalministeren: I samband med det integreringstilskottet som no blir fjerna, er det sendt eit brev frå bl.a. Kvinnherad kommune, der dei gjer det heilt klårt at det vil gjera busetjing vanskeleg både hjå dei og i fleire andre kommunar.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:01:02]: Dette blir bare et kort innlegg. Jeg ble provosert av representanten Sigvald Oppebøen Hansen. Man skal høre mye før ørene faller av, men i dag har jeg faktisk følt et påtakelig behov for at ørene mine skulle falle av – for nå orker vel de færreste å høre flere doser med klaging fra sosialistkameratene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Jeg tror jeg faktisk ikke har hørt et eneste positivt utsagn fra noen representant fra disse partiene i dag. Og ett sted går det en smertegrense for hvor mye man, selv som stortingsrepresentant, kan absorbere og orke å høre på av overdreven syting, svartmaling og klaging fra venstresiden i norsk politikk. Man burde jo nærmest få forskrevet en stor dose både juleøl og akevitt for i det hele tatt å orke å overhøre denne klagingen som vi i dag har vært vitne til fra sosialistpartiene.

Alt, absolutt alt, synes å være riv ruskende galt på den planeten som Arbeiderpartiet befinner seg på – for de må befinne seg på en annen planet enn det vi andre gjør. Det framstilles nå som om Norge kanskje er et av verdens verste land å bo i, vi er det fattigste landet – i motsetning til det som Stoltenberg-regjeringen skrøt på seg for tre–fire år siden, at vi var verdens beste land å bo i.

Og mitt spørsmål i hovedinnlegget var: Hva i all verden er det som har skjedd på disse tre–fire årene? Det er jo vitterlig slik at landet har blitt mye bedre å bo i. Vi har fått lavere skatter og avgifter, folk har fått mer å rutte med, renten har gått ned – det har skjedd mye positivt siden den gang. Likevel klarer sosialistpartiene, med Arbeiderpartiet i tet, å svartmale den faktiske realitet i det norske samfunnet i dag. Jeg må si at det provoserer meg. Og jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å legge seg på en noe mer nøktern retorikk når de skal beskrive tingenes tilstand i det norske samfunnet.

Det er vanskelig for meg å se at det er noe særlig realisme i Arbeiderpartiets framstilling, at det norske samfunn er blitt så dramatisk forverret på grunn av Regjeringens og Fremskrittspartiets politikk de siste tre–fire årene.

Presidenten: Presidenten er jo en forholdsvis liberal mann, men servering av akevitt i stortingssalen kommer ikke på tale! Så vi må nok klare oss uten.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1210)