Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen, og inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunnar Kvassheim (V) [12:08:20]: (komiteens leder): Komiteen har jobbet seg fram til en budsjettinnstilling som greit viser hvor det er enighet og hvor de politiske skillelinjene går. Grovt sagt kan en si at det er bred enighet om prioriteringene i budsjettet, med unntak av Fremskrittspartiet, som har et alternativt opplegg på vesentlige punkter.

Den nye regjeringen følger i all hovedsak opp budsjettframlegget fra Samarbeidsregjeringen. Gjennom en annen innretning bl.a. på skattepolitikken har den nye regjeringen skaffet til veie om lag 8 milliarder kr til bruk på budsjettets utgiftsside. Jeg konstaterer at dette i liten grad har ført til at de budsjettområdene som vi i dag diskuterer, er prioritert. Det er noe overraskende, ikke minst i lys av det ambisjonsnivået i miljøpolitikken som legges i Soria Moria-erklæringen.

Forskjellene i prioritering mellom den nye regjeringen og partiene som utgjorde Samarbeidsregjeringen, har blitt enda mindre gjennom behandlingen av budsjettet i Stortinget. Gjennom anslagsendringer er det skapt et økt handlingsrom som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bruker til å prioritere også poster på Miljøverndepartementets og Olje- og energidepartementets budsjett. Dermed er de små forskjeller mellom de framlagte budsjettene blitt enda mindre gjennom behandlingen i Stortinget. De viktigste elementene i Samarbeidsregjeringens offensive miljøpolitikk videreføres dermed gjennom budsjettene som i dag er til behandling.

Det knyttet seg stor spenning til hvordan den bebudede satsingen på CO₂-rensing og deponering ville bli reflektert i budsjettet. En kan konstatere at Regjeringen nøyer seg med å bevilge 20 mill. kr til å kvalitetssikre og kostnadsberegne de veivalg som er trukket opp i Soria Moria-erklæringen. Det gjenstår å se om Regjeringen er villig til å betale prisen for å rense utslippene fra Kårstø-anlegget og for å etablere en verdikjede knyttet til håndtering av CO₂. Vi konstaterer også at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre setter av noe mer penger enn Regjeringen i arbeidet for å få til CO₂-rensing.

Venstre er for øvrig enig i den hovedtenkning som ligger bak Regjeringens politikk på dette område. En legger til grunn at CO₂ er en ressurs og ikke et problem. Det tror jeg er en helt rett tilnærming.

I forbindelse med budsjettprosessen er det for øvrig avklart at rensing av CO₂-utslippene fra Kårstø «innen 2009», som det står beskrevet i Soria Moria-erklæringen, betyr i løpet av 2009, og ikke før 2009, slik det er sagt fra SV-hold. Dette framgår av brev fra OED til komiteen.

Også på andre områder er SVs løfter og ambisjoner nullet ut i løpet av Regjeringens to måneder lange arbeid. Olje- og energiministeren har fortalt at det ikke blir petroleumsfrie soner i nord, slik som SV og Senterpartiet lovet. Miljøvernministeren må vi forstå slik at hun har akseptert det utfallet.

Til Stavanger Aftenblad i dag sier Tore Nordtun at det vi har oppfattet skulle være en forvaltningsplan for nordområdene, først og fremst er en industriplan. Jeg håper at miljøvernministeren i løpet av debatten i dag vil avklare om hun er enig i at den planen som skal legges fram på nyåret, er en industriplan og ikke en forvaltningsplan, og om hun dermed slutter seg til representanten Nordtuns synspunkt.

Det er uenighet og ikke minst usikkerhet knyttet til saker som omtales i budsjettinnstillingen, men som ikke er reflektert i selve tallmaterialet. Det er tale om saker som Regjeringen arbeider med og vil komme tilbake med. Det gjelder f.eks. hva som skal skje med hjemfallsordningen og med et bebudet industrikraftregime. Regjeringspartienes skråsikkerhet fra valgkampen har nå fått en mer avdempet form. Venstre støtter arbeidet for å sikre hjemfallsordningen også i framtiden, og vi er også enig i at industrien trenger et forutsigbart kraftregime. Men vi ønsker ikke et opplegg som sender regningen til andre forbrukere, og som gir en mindre effektiv utnyttelse av ressursene.

Det er positivt at den nye regjeringen støtter Samarbeidsregjeringens rekordstore satsing på kulturminnearbeidet. Dermed er det klart for et etterlengtet løft på et område hvor det lenge har vært behov for et krafttak. Jeg registrerer at Regjeringen tross nye milliarder til disposisjon på utgiftssiden, ikke bruker én eneste ny krone til kalking av vassdrag. Tvert imot avsetter de tidligere regjeringspartiene mer penger både til kalking og til Gyro-bekjempelse. Jeg regner med at Regjeringen vil følge opp den satsingen som har vært når det gjelder friluftslivet, og jeg er glad for at det rekordhøye nivået på bevilgninger som har vært i Friluftslivets år, vil videreføres i det nye året.

I høst har det vært en debatt rundt flere spørsmål som har hatt å gjøre med statlig kjøp av eiendommer til friluftsformål for å sikre allmennheten fri ferdsel. Det er bra, for det er et viktig politikkområde. Det vakte berettiget oppsikt da regjeringspartiene allerede før regjeringsskiftet slo fast at de ville kjøpe en eiendom på Bygdøy for 30 mill. kr. Håndteringen av den saken var preget av at en ønsket å ha noe å vise fram i utstillingsvinduet. Det er tid for å handle, ikke for å forhandle, sa Jens Stoltenberg. Det innebar at en handlet uten å innhente faglige råd, uten å ha skikkelig dialog med Oslo kommune, og uten å vite hva det ville koste å sette i stand bygningene på eiendommen – kort sagt, uten å gjøre det meste som er vanlig i saker som dette og når det er snakk om beløp i denne størrelsesorden.

Regjeringspartienes hyperaktive håndtering av Bygdøy-saken kunne indikere at en skulle få en regjering som ville kjøre offensivt også i andre saker som hadde med friluftsliv å gjøre. Da den 146 000 dekar store eiendommen Vestre Vollane kom for salg, sa statssekretær Henriette Westhrin i Miljøverndepartementet nei til kjøp allerede samme dag som departementet ble kjent med at eiendommen skulle selges, og lenge før en visste hvilken pris det var tale om. Mens en startet med å handle, ikke forhandle, ble det i løpet av kort tid endret til avslå, ikke vurdere.

Halvparten av nasjonalparken på Hardangervidda er i privat eie. Det er sjelden at en så stor eiendom i dette området kommer for salg. Venstres syn er at staten burde gjort et reelt forsøk på å komme i posisjon for å kjøpe Vestre Vollane. SV er åpenbart av samme oppfatning, i motsetning til miljøvernministeren. Dette er en viktig prinsippsak for SV, sa Heidi Sørensen, sakens ordfører, da det offentlige ordskiftet gikk. Og SVs ordfører i Vinje kommune, Arne Vinje, mente at det var svært viktig at dette området var i offentlig eie. Samme oppfatning hadde Norges Jeger- og Fiskerforbund, Den Norske Turistforening og Friluftslivets fellesorganisasjon. Det ble bl.a. vist fra deres hold til erfaringene fra Njardarheim i Setesdal og Ryfylkeheiane, hvor Statskog nå er grunneier i et område som tidligere var eid av private. Eierskiftet førte til større og større åpning for allmennheten med rimelig tilgang til jakt og fiske.

At Regjeringen til slutt motvillig kom på banen med et bud på 25 mill. kr for Vestre Vollane, hører med. Budet var et pliktløp, gitt av en uengasjert budgiver under press.

Jeg benytter anledningen til å fremme de forslag som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om, og de forslag som Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om, i de sakene som er til behandling i dag.

Presidenten: Representanten Gunnar Kvassheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [12:17:13]: Stoltenberg-regjeringen tar i Soria Moria-erklæringen til orde for størst mulig åpenhet når det gjelder de miljøfaglige vurderingene som skal gjøres i forbindelse med konsesjonsrundene på sokkelen, i motsetning til det Bondevik-regjeringen, som Venstre var en del av, stod for. På dette punktet har denne regjeringen snudd, i motsetning til det som Kvassheim påstod.

I Aftenposten 6. desember ser man at tidligere statssekretær, nå opposisjonspolitiker, Gunnar Kvassheim sammen med Venstres leder plutselig er «glad for» at Regjeringen nå offentliggjør disse rapportene og ikke hemmeligholder dem, slik som den forrige regjeringen gjorde. En bedre illustrasjon på Venstres vinglepolitikk finner man knapt. Når kan vi vente at Venstre gjør en innrømmelse i en miljøsak?

Gunnar Kvassheim (V) [12:18:12]: Venstre har ikke skiftet syn når det gjelder offentliggjøring av de innspillene som kommer i forbindelse med ulike konsesjonsrunder. Vi har hele veien ment at de burde være tilgjengelige og være et grunnlag for det offentlige ordskiftet. Når vi ikke har nådd fram med vårt synspunkt, er det fordi det aldri har vært noen miljøvernminister fra Arbeiderpartiet som har offentliggjort disse dokumentene. Over lang tid er det etablert den praksis at innspill fra underliggende etater ikke skal offentliggjøres. Det var den hovedbegrunnelsen som ble brukt av Samarbeidsregjeringen da en videreførte praksisen. Men Venstre framførte at vårt syn var at det burde være åpenhet. Nå har den nye regjeringen lagt det til grunn, og jeg har sagt at det synes jeg er veldig positivt. Jeg tror at den nye praksisen har kommet for å bli og ikke vil bli endret neste gang Arbeiderpartiet får miljøvernministeren, og at en dermed ikke kommer tilbake til den politikk som Arbeiderpartiet etablerte.

Tord Lien (FrP) [12:19:28]: Kvassheim snakket i sitt innlegg om hvor viktig det er med mer penger til kalking. Det må jeg si overrasker meg i stor grad. Og det første spørsmålet jeg må stille, er: Mer penger i forhold til hva? For det som er helt sikkert, er at det som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sier i sine merknader til denne saken, at man «er enig i at behovet for kalking i norske vassdrag fortsatt er stort», ikke følges opp i forslaget fra Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti om å bevilge 2 mill. kr «mer» til kalking. For realiteten er at forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er en reduksjon i kalkingsbevilgningene med 28 mill. kr i forhold til hva vi har i år. Da kunne det være interessant å høre: Hvilke kalkingsprosjekter er det Gunnar Kvassheim og de borgerlige partiene ønsker å redde med 2 mill. kr? Er det Mandalselva, er det Vossavassdraget, Suldalslågen, Jørpelandselva eller Nidelva?

Gunnar Kvassheim (V) [12:20:48]: Den omtalen av kalking av vassdrag jeg hadde i mitt innlegg, var at jeg slo fast at den nye regjeringen tross 8 milliarder kr mer på utgiftssiden ikke brukte én krone mer til kalking av vassdrag. Og så sa jeg at de samarbeidende partiene fra foregående regjering gjennom budsjettbehandlingen har funnet til sammen 5 mill. kr, så en kan styrke kalkings- og Gyro-arbeidet i forhold til det som er Regjeringens opplegg.

Men det er rett at det blir krevende å gjennomføre kalkingsarbeidet innenfor den budsjettrammen som er. Jeg forutsetter derfor at departementet sørger for at pengene blir brukt optimalt i forhold til de interessene som her skal ivaretas, både i forhold til nye kalkingsoppgaver og i forhold til å ta vare på det arbeidet som er gjort over lang tid. Jeg regner med at Regjeringen vil komme tilbake hvis konsekvensen av dette er av en slik karakter at en må komme med kompenserende tiltak.

Heidi Sørensen (SV) [12:22:16]: La meg først få takke komitelederen for et godt arbeid. Så må jeg få lov til å si at det er godt å høre et Venstre som er ute av klørne til Fremskrittspartiet og Høyre. Det har ført til at vi denne gang har fått en innstilling med et bredt flertall om viktige miljøpolitiske saker, som f.eks. at vi skal rense utslippene fra gasskraftverk.

Jeg registrerer at representanten Kvassheim er skuffet over at den nye regjeringen bare bruker litt mer på miljøvern enn det Bondevik II-regjeringen gjorde. Det kan nok være mange av oss som ønsker at vi kunne ha styrket innsatsen der enda mer i løpet av de tre ukene det tok før man la fram budsjettet. Men er det ikke sånn at styrkingen av kommuneøkonomien betyr økt satsing på kollektivtrafikk, og ikke minst økt satsing på å ta vare på det biologiske mangfoldet i kommunene?

Et ekstraspørsmål til slutt: Er det ikke riktig at den første som innførte åpenhet når det gjelder konsekvensanalyse i konsesjonsrundene, var daværende olje- og energiminister Olav Akselen? Det førte faktisk til at Lofoten ble unntatt.

Gunnar Kvassheim (V) [12:23:38]: Når det gjelder åpenhet rundt konsesjonsrundene, var det åpenhet i én tidligere konsesjonsrunde. Det ble betegnet som en feil, så en reetablerte den gamle praksisen med å holde dette hemmelig.

Så til dette med å være i klørne til Fremskrittspartiet: Der har Venstre aldri vært i miljøpolitikken. Vi var tvert imot med i en samarbeidsregjering som la fram en historisk, offensiv miljøpolitikk som gav gode resultater. Det vernede arealet i Norge ble økt med 50 pst. 50 nye vassdrag ble vernet. Det var rekordstor satsing på kollektivtransport osv. Vi løste også mange miljøsaker i Stortinget sammen med SV. Det som nå er påfallende, er at SV er i klørne til Arbeiderpartiet. De har – som det framgår av innstillingen – på rekordtid endret standpunkt i mange viktige saker, bl.a. når det gjelder petroleumsfrie soner i nord, som de ikke lenger er klare på om de ønsker å ha.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [12:24:49]: Vi står i dag overfor en global situasjon med sterk økning i etterspørselen etter energi, samtidig som vårt globale energiforbruk allerede er for høyt. Dette er vår tids grunnleggende ubalanse. Den vestlige verden har i dag en levestandard som man misunner oss mange andre steder i verden. Samtidig går utviklingen stadig framover i mange land som bare for noen få år siden var langt fattigere enn de er i dag.

Denne rivende utviklingen i tidligere fattige land gir oss nye energi- og miljøpolitiske utfordringer. Vi må forsyne verden med en annen og mer miljøvennlig energi enn det som har vært tilfellet så langt. Naturen setter grenser. Vi ser på mange områder allerede nå global oppvarming, sur nedbør, forurensing av natur- og havområder osv. Vi har alle en felles utfordring og et felles ansvar i denne situasjonen.

Norge må ta sin del av ansvaret. Vi kan ikke sette oss på sidelinjen i slike spørsmål. Norge har ikke bare et ansvar, men et særlig ansvar. Vi er en av verdens største energileverandører. Denne posisjonen forplikter. Verden trenger mer energi, men den må være innenfor naturens tålegrenser. Norge har i dag en unik mulighet til å spille en sentral rolle når det gjelder å forsyne framtidens verden med mer miljøvennlig energi.

Vårt land har allerede i dag former for energi som er langt mer miljøvennlig enn mange av de andre energiformene. Vannkraften vår er et godt eksempel på dette, men ikke det eneste. Utnyttede gassressurser kan bli en av framtidens nye og sentrale energibærere.

Vårt land er etter min oppfatning bare i startfasen når det gjelder utnytting av gass. Gasskraftverk med CO₂-håndtering kan forsyne deler av verden med miljøvennlig energi. Samtidig kan vi benytte CO₂ som trykkstøtte i allerede eksisterende oljefelt. På denne måten kan vi rense våre framtidige gasskraftverk og samtidig få mer olje ut av våre allerede eksisterende oljefelt. Dette er både god miljø- og ressursforvaltningspolitikk.

Dette er framtidsrettede løsninger som vår nye, framtidsrettede regjering vil satse på. Tenk på dette: For ikke mange uker siden hadde vi en regjering som sa at rensing av CO₂ og opprettelse av en verdikjede for CO₂ ikke var mulig. Velgerne har – heldigvis for land og miljø – erstattet en pessimistisk regjering med en ny, framtidsrettet regjering, som ser optimistisk på en slik løsning.

Staten vil av den grunn legge til rette for og bidra til en opprettelse av en verdikjede for håndtering av CO₂ – ikke bare av miljømessige grunner, men også av økonomiske. Hvem som skal bære kostnadene, og hvordan andre detaljer vil bli utformet, vil Regjeringen komme tilbake til. Det viktige i dag er at vi har en regjering med vilje til satsing, en regjering med klare målsettinger på dette området, en regjering med verktøy i verktøykassen innen dette området. Av den grunn er vi i Arbeiderpartiet svært godt fornøyd med at Regjeringen har invitert Stortinget til å være med på å starte planleggingen av dette arbeidet. Regjeringen foreslår å bevilge 20 mill. kr til arbeidet. Dette viser en regjering som handler og ikke bare prater.

Landet har også fått en ny regjering som fokuserer sterkere på allemannsretten. Retten til fri ferdsel i utmark er en grunnleggende rett i vårt land. Arbeiderpartiet har gjort – og vil i framtiden gjøre – alt de kan for å holde denne retten i hevd. At vanlige mennesker får et nært og godt forhold til naturen, har mange fordeler. Mennesker kan gjennom gode naturopplevelser lære seg verdien av natur og miljø. Kanskje er det også slik at de som har glede av naturen, har lettere for å verne om vårt felles miljø i tiden framover.

På de fleste steder i vårt land er dette en rett som blir respektert, og som folk av den grunn kan benytte seg av. Dessverre er det ikke slik over alt. De største utfordringene står vi kanskje overfor i landets mest befolkningstette områder, f.eks. i Oslofjordregionen. Her er allmennhetens manglende tilgang til strandsonen en høyaktuell sak. Konsekvensene av en praksis der vanlige folk blir stengt ute, er at mange av landets flotteste strandområder blir et gode for bare de få. Vi i Arbeiderpartiet ønsker ikke denne utviklingen. Av den grunn har Regjeringen nå tatt fatt i dette arbeidet. En konkret sak var kjøpet av en ekstra strandsone på Huk i Oslo. Dette området vil glede tusenvis av mennesker i årene som kommer. Trengselen i dette området har til tider vært ubehagelig. Nå har Regjeringen bidratt til å bedre dette noe. Dette viser at vi har en regjering som er villig til å handle konkret når det er nødvendig. Oppkjøp av andre attraktive areal landet rundt er også aktuelt, men må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Mange kommuner sliter med manglende juridisk kompetanse i forhold til å utfordre ressurssterke privatpersoner som i mange tilfeller helt i strid med loven stenger folk ute fra attraktive utmarksområder. Særlig har dette gjort seg gjeldende i mange av landets attraktive strandområder. Av den grunn har Regjeringen invitert Stortinget til å være med på å gjeninnføre ordningen med juridisk bistand til kommuner som har behov for det, i arbeidet med å verne om strandsonen. Dette tiltaket er med på å bygge under at vi nå endelig har fått en regjering som tar allmennhetens tilgang til strandsonen på alvor. Jeg skulle ønske at de borgerlig styrte kommunene i hovedstadsregionen hadde vist det samme engasjement når det gjelder vanlige menneskers rett til strandferdsel. I dette området, der problemet kanskje er størst, står det i mange tilfeller ikke bare på evne, men kanskje også på vilje til handling.

Med en ny regjering har vi også fått økt fokus på viktigheten av nasjonalt eierskap til våre energiressurser, enten det gjelder vannkraft på land eller petroleumsressursene til havs. Jeg vil understreke at dette først og fremst er vårt felles ansvar, og for Arbeiderpartiet er dette helt grunnleggende. Folkets eiendom skal ikke selges til høystbydende spekulanter.

Særlig gjør dette seg gjeldende når det gjelder vannkraften vår. Dette er en av mange grunner til at vi nå synes det er avgjørende å sikre hjemfallsinstituttet. Vannkraften er en avgjørende energiressurs som vi må forvalte i et langsiktig perspektiv med tanke på kommende generasjoner. Vi kan med høyresidens kortsiktige salgspolitikk risikere at våre vannkraftressurser, som i dag er hele folkets eiendom, i framtiden blir kontrollert fra utlandet. Denne kortsiktige tankegangen sier vi i Arbeiderpartiet nei til.

La meg til slutt benytte anledningen til å rydde opp i en utbredt misforståelse. I mange media har den bebudede forvaltningsplanen for nordområdene blitt framstilt som en ensidig verneplan. Etter min oppfatning er ikke dette tilfellet. Forvaltningsplanen er en plan for næringsutvikling i nordområdene – en framtidig næringsutvikling som ikke skal ødelegge for fiskerinæringen, og som må være innenfor rammene og hensynet til et godt, framtidsrettet miljø. Dette er det viktig å understreke i en slik plan.

Jeg vil også benytte anledningen til å streke under at 19. konsesjonsrunde skal gå som planlagt, og den har i utgangspunktet ikke noe med forvaltningsplanen å gjøre. Dette mener jeg er en viktig presisering som kanskje kan hjelpe til med å rydde opp i en debatt på området, som til tider har vært noe uryddig. Petroleumsindustrien trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Det vil de få med den nye regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:34:13]: Representanten Tore Nordtun sa i sitt innlegg at når det gjaldt CO₂-rensing av gasskraftverk, skal Regjeringen komme tilbake til hvem som skal bære kostnadene vedrørende dette.

Jeg har registrert at Tore Nordtun for ikke så lenge siden uttalte at staten om nødvendig må betale alle kostnader knyttet til CO₂-rensing vedrørende Kårstø. Dette er i sterk disharmoni med de signalene som vi har fått fra energiministeren, at staten ikke skal bære alle kostnadene. Nå spriker det igjen i Regjeringen. Hvem er det egentlig som bestemmer denne regjeringens energipolitikk?

Er det slik at representanten Tore Nordtun vil kjempe for at staten skal bære kostnadene ved CO₂-håndtering, ikke bare når det gjelder Kårstø, men alle gasskraftverk, slik jeg skjønner at han har uttalt? Det står i sterk kontrast til det statsråd Enoksen tidligere har uttalt, at staten ikke skal bære alle kostnadene. Hvem er det som bestemmer denne regjeringens energipolitikk?

Tore Nordtun (A) [12:35:44]: Jeg tror det bør være unødvendig å understreke her i Stortinget hvem som bestemmer Regjeringens energipolitikk. Den bestemmes ut fra Soria Moria-erklæringen, regjeringserklæringen. Her ligger hele grunnlaget for Regjeringens energipolitikk. Denne regjeringen sitter som en flertallsregjering, og da – jeg holdt på å si – ligger makten der den skal ligge.

Når det gjelder dette med CO₂-rensing og hvem som skal betale, har jeg uttalt meg om det, det er riktig. Vi legger opp til en verdikjede, en industrireising på et nytt område som er framtidsrettet, som vil gi gevinster til slutt for oss alle. Denne strategien skal være innenfor Kyoto-avtalens forpliktelser. Den skal også være innenfor det internasjonale kvotesystemet.

Når det gjelder betalingen eksakt, og hvem som skal inn her, er det et spørsmål man skal komme tilbake til. Men det er helt klart, slik det er nedfelt i regjeringserklæringen fra Soria Moria, at staten skal være med økonomisk, også i et selskap, for å få dette på plass.

Børge Brende (H) [12:37:33]: I et normalår har Norge en kraftbalanse som er i ubalanse. Vi må importere 4–6 TWh – ti–tolv Alta-kraftverk – kraft, energi, fra andre land. Mye er kullkraft fra Danmark. Det er også kjernekraft fra Russland. Derfor har det vært enighet i Stortinget om at kraftbalansen må vi gjøre noe med.

En viktig forutsetning for å få dette på plass er at vi får en bedre utnyttelse av naturgassen i Norge. Og en forutsetning for at vi skal kunne utnytte denne naturgassen, er at vi får realisert gasskraftverk – nå med CO₂-håndtering, som Regjeringen legger opp til.

Tore Nordtun har sagt til Stavanger Aftenblad – vi må åpenbart følge godt med der om dagen – at «staten vil gå inn med betydelige summer til forskning og utvikling av CO₂-renseteknologi». Og videre:

«Dette vil komme til uttrykk i regjeringens budsjettforslag neste uke.»

Det kom 20 mill. kr. Var dette den betydelige summen Nordtun antydet?

Tore Nordtun (A) [12:39:01]: Den store utfordringen vår er kraftbalansen – jeg er enig med Børge Brende her – hvordan man skal få dette til å gå i hop framover i tid.

Når det gjelder spørsmålet om de ulike grepene som her skal tas, har Regjeringen – og også de som bestyrer dette – nedfelt ulike scenarioer.

Denne regjeringen har nå sittet i fem–seks uker og har fått på plass en CO₂-industrialiseringsplan når det gjelder de tre gasskraftverkene og konsesjonene til bygging av dem. Videre har vi sagt at vi skal legge til rette for større innenlandsk bruk av gass – med gassrørledninger til bl.a. Grenland-området. Et statlig selskap skal gå inn og finansiere dette.

Den foregående regjeringen – som Børge Brende var medlem av – satt med alle disse mulighetene. Det kom ikke til noen konkret handling i det hele tatt. Denne regjeringen har sittet i fire–fem uker, og det er handlet. 20 mill. kr er ikke nok – det er en oppstart. Det har Regjeringen også sagt tydelig fra om.

Gunnar Kvassheim (V) [12:40:31]: Representanten Nordtun var i sitt innlegg opptatt av fri ferdsel og erverv av eiendommer til allmennhetens beste. Det var Arbeiderpartiet også før valget. I Rogaland lovte en bl.a. at fyreiendommer som var lagt ut for salg, skulle stilles gratis til disposisjon for kommunene. Arbeiderpartiet lovte et fond på 1 milliard kr til erverv av områder til friluftsformål, og en sa ja til å bruke 30 mill. kr for å kjøpe 90 meter strandlinje på Huk.

Etter regjeringsskiftet har vi opplevd det jeg vil betegne som en «Huk-landing», for i det budsjettet som er lagt fram nå, bruker regjeringspartiene mindre til erverv av slike områder enn de foregående regjeringspartiene. Vi ser ingenting til det milliardfondet som Arbeiderpartiet lovte. Derfor har jeg lyst til å spørre representanten Nordtun om han står ved Arbeiderpartiets løfte før valget om at fyreiendommer skal gis gratis til kommunene, og om vi kan vente at det kommer et milliardfond for å sikre erverv av områder til allmennhetens beste.

Tore Nordtun (A) [12:41:52]: Når det gjelder det spesielle fyret – det er kanskje ikke så spesielt, det er likt andre fyr, men det ligger i et spesielt område i Rogaland – er det et fyr som trenger å få en skikkelig, konkret eier framover i tid. Arbeiderpartiet har engasjert seg sterkt i dette. Det er noe vi vil komme tilbake til.

Når det gjelder oppkjøp av friområder, når det gjelder strandsonen osv., var jeg inne på det i mitt innlegg. Vi hadde selvfølgelig ønsket oss mer penger til dette her og nå. Men med så kort tid til å jobbe med et budsjett på og gjøre de prioriteringene vi har gjort her, mener jeg at man er kommet langt. Man skal komme lenger – man skal sikre allmennheten adgang. Summen i år er kanskje ikke den vi hadde ønsket, men i en totalsammenheng vil jeg si at denne regjeringen har gjort et løft i riktig retning, samtidig som man også har sagt helt klart fra om at man skal gå inn med juridisk bistand for å legge bedre til rette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:43:17]: Før valget ble vi daglig lovet at en flertallsregjering ville sikre en stabil kurs og avklarte standpunkter i viktige spørsmål. Det ble skapt et inntrykk av at de rød-grønne partiene var klare til å iverksette en felles politikk så snart valget var over – ja, de skrøt faktisk uhemmet av at de hadde avklart hele 155 viktige punkter allerede før valget.

Dessverre for Regjeringen er den innhentet av virkeligheten. Nå, bare tre måneder senere, er den i en rekke saker fortsatt i villrede om hva den egentlig vil. Jeg kan nevne mediekrangel om gasskraftverk, om småkraftverk, om grønne sertifikater og om petroleumsvirksomhet i nordområdene – for å ta de viktigste områdene under denne komiteen.

Det er for så vidt underholdende for meg og andre opposisjonspolitikere å høre den parlamentariske leder i Senterpartiet innrømme at Soria Moria-erklæringen er selvmotsigende når det gjelder gasskraftverk, eller å høre energiministeren uttale at utbyggere av gasskraftverk må bite i det sure eplet og selv ta en betydelig del av ekstrakostnadene ved CO₂-rensing – mens representanten Nordtun går ut i avisene og sier at staten må ta hele ekstraregningen.

Dessverre får denne uenigheten konsekvenser. Det er ikke bare morsomt å være vitne til det: Jo lenger Regjeringen fortsetter med å gi tvetydige og selvmotsigende signaler, desto lenger sitter aktørene i både energibransjen og petroleumsbransjen på gjerdet og bare venter. Det er ingen som vil sette i gang med million- eller milliardinvesteringer når de ikke vet hva slags rammevilkår de har å forholde seg til noen år fram i tid. Med de mange uløste utfordringene i olje- og energipolitikken er det trist for nasjonen at denne regjeringen nå framstår som enda mindre handlekraftig enn den forrige. Og når vi husker hva representanten Nordtun og andre kritiserte den forrige regjeringen for når det gjaldt handlingslammelse, er det ganske graverende.

Regjeringen sliter åpenbart med å omstille seg fra en opposisjonsrolle til en styringsrolle. Det hjelper veldig lite med floskler om en bedre energipolitikk og en bedre petroleumspolitikk så lenge det åpenbart er uenighet i Regjeringen om hva som utgjør en bedre politikk. I anstendighetens navn skal Regjeringen få mer tid før jeg forventer å se konkrete resultater – representanten Nordtun har rett i at de kun har hatt makten i et par måneder – men desto viktigere er det at Regjeringen allerede nå kan avklare prinsipielle spørsmål, f.eks. hvilken retning de vil gå i, som er vesentlig for norsk olje- og gasspolitikk.

La meg ta et par aktuelle saker, først gasskraftverk. Energibalansen er svak, og kraftproduksjonen i Norge er meget væravhengig. 99 pst. av strømproduksjonen kommer fra vann. I Midt-Norge øker kraftbehovet på grunn av utbyggingen av Ormen Lange, utbyggingen av aluminiumsproduksjon og Hustadmarmor. Dette er prosjekter som krever betydelig med ny kraft, som foreløpig ikke er tilgjengelig.

Statnett har uttalt at gasskraftverk er nødvendig for å sikre kraftforsyningen i Midt-Norge i 2010, fordi gasskraftverk er den eneste strømproduksjonskilden som kan sikre tilstrekkelig med volum på relativt kort tid og til en akseptabel pris. Dette trodde jeg – naiv som jeg var – ville være en smal sak for en ny regjering. Arbeiderpartiet har jo i mange år beklaget seg høylytt over at det ikke er bygd gasskraftverk i Norge. Beskyldningene mot Bondevik-regjeringen om passivitet ble gjentatt utallige ganger i den forrige fireårsperioden. Ikke minst ble gasskraftens sentrale rolle i kraftforsyningen understreket.

Løsningen på kraftkrisen i Midt-Norge burde derfor framstå som åpenbar for dagens regjering. Men i stedet for å legge til rette for bygging av gasskraftverk, skaper Regjeringen usikkerhet, både på det økonomiske, det teknologiske og ikke minst på det politiske plan. Den sier at gasskraftverk skal ha CO₂-håndtering. Alle nye konsesjoner skal ha det, og alle gitte konsesjoner ønsker en skal ha det. Men Regjeringen avklarer ingen ting rundt kostnadene. Det er ikke nok å si at staten skal bidra, så lenge en ikke sier hvor mye den skal bidra med. Denne situasjonen må framstå som veldig ukomfortabel for Arbeiderpartiet. Jeg kan ikke forstå annet. Det nytter ikke å gjemme seg bak en retorikk om at staten skal bidra eller vise til store visjoner om framtidig CO₂-injeksjon på oljefelt. Vi snakker faktisk om behov for ny kraft – nå.

For alle aktørene i bransjen – for LO og for NHO-representanter – er det åpenbart at staten må ta hele ekstrakostnaden utover prisen for CO₂-kvoter hvis vi skal bygge gasskraftverk. Det må den gjøre for å unngå at det pålegges en rekke særnorske restriksjoner på gassbruk, og det må gis flere konsesjoner enn det som er gitt i dag, slik at vi får bygd gasskraftverk der nytten er størst.

Energiministeren har erkjent den svake kraftbalansen, men har foreløpig ikke gitt noen realistiske løsninger på problemet. Løsningene som har vært framsatt til nå, har vært for små, for langt fram i tid eller for kostbare. Men dagens kraftforedlende industri lever ikke av at kraften kanskje kommer i 2015. De trenger faktisk kraft i dag. Behovet for en avklaring er derfor stort, både på produksjons- og forbrukssiden. Derfor håper Fremskrittspartiet at regjeringspartiene vil være med og støtte forslaget om at Regjeringen skal legge fram en egen stortingsmelding om «Rikets Energitilstand». Forslaget står i innstillingen.

Det andre gjelder gass – til Grenland, til industribruk. Bortimot 99 pst. av norsk naturgass eksporteres. Samtidig står altså Norge i fare for å få kraftrasjonering i et tørrår. Mye kan sies om dette. La meg sitere Sylvia Brustad, tidligere energipolitisk talsmann i Arbeiderpartiet – jeg håper det blir lyttet til i Arbeiderpartiet. Hun har sagt flere ganger, bl.a. i Telemarksavisen:

«Det er pinlig at en av verdens ledende energiprodusenter fortsatt ikke klarer å foredle gassen sin selv.»

«Statlig deltakelse i bygging av et gassrørsystem for gasstransport må sammenlignes med bygging av veier og jernbane.»

«Her vil vi kreve at det iverksettes konkrete tiltak. Vi vil at det investeres tre milliarder kroner i et infrastrukturselskap som blant annet skal legge til rette for gassrørledning og gasskraftverk i Grenland. Dette vil skape arbeidsplasser og føre til en mer stabil kraftforsyning og dermed også mer stabile kraftpriser. (…) Det er bare fordeler med et gasskraftverk og en gassrørledning i Grenland, og derfor er vi for begge deler.»

Nå sitter Arbeiderpartiet i regjering med et avklart flertall bak seg, men dessverre har pipa fått en annen lyd. Nå skal en avvente og se, en skal vurdere og evaluere. Jeg synes det er litt trist å se at Arbeiderpartiets gode opposisjonsstandpunkt har forvitret til en vente og se-holdning nå når de har fått makt og innflytelse.

Det er viktig at myndighetene tar ansvar for hovedinfrastrukturen for gass, på samme måte som for strøm. Det er jo litt rart at en regjering som på alle andre områder i energi- og oljepolitikken fokuserer på offentlig eierskap, akkurat når det gjelder gassrør, stadig drar fram muligheten for private investorer.

Gassco foretar nå et analysearbeid rundt potensialet for gassrør til Grenland. De burde da kunne fortelle interessenter: Hvis dere er med på å forplikte dere til å kjøpe gass, så skal vi garantere at finansieringen er på plass. I dag er det ingen slik garanti. Jeg synes det er urimelig å forvente at næringslivet skal forplikte seg når ikke myndighetene selv vil være med på å forplikte seg. Jeg håper derfor at regjeringspartiene vil vise vilje til ansvar og støtte forslaget om å gi et statlig selskap garanti om at det skal tilføres 5 milliarder kr i egenkapital for utbygging av hovedinfrastruktur for gass. Det betyr ikke at vi trenger å bevilge de 5 milliarder kr i dag, men det vil være et signal om en garanti for at de pengene vil være på plass så fort gassrørledningen er ferdig planlagt.

Dessverre er det ikke bare når det gjelder infrastruktur for gass at denne regjeringen har vist skuffende vilje. Det samme gjelder overfor Statnett. Selskapet står overfor store investeringer i sentralnettet for strøm. Det er noe Stortinget har vært kjent med i lang tid. Nå trenger de tilførsel av egenkapital. Stortinget har tross alt forsynt seg relativt sjenerøst av egenkapitalen ved tidligere statsbudsjett, så der er det veldig lite akkurat nå. Men både Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen har sviktet. Vi risikerer dermed at Statnett må utsette investeringene i strømnettet. Dermed setter vi forsyningssikkerheten i fare. I tillegg risikerer Statnett å få redusert sin kredittrating, som ifølge informasjonssjef Tor Inge Akselsen kan bety økte lånekostnader allerede ved nyttår. Det øker også faren for økt nettleie.

Denne saken har blitt veldig aktuell etter at Regjeringen degraderte Konkurransetilsynet til et middelmådig høringsorgan i Statkraft-saken. Da var et av Regjeringens argumenter at flaskehalser i sentralnettet ville bli utbedret, slik at Statkrafts mulighet utover markedsmakt ville forsvinne. Men ved at en ikke bevilger penger til Statnett, vil en heller ikke klare å fjerne de flaskehalsene. Dermed har altså Regjeringen satt seg selv i et dilemma som jeg gjerne skulle sett en løsning på. Enten må den omgjøre sitt Statkraft-vedtak igjen, eller så må den sørge for at pengene kommer til Statnett, slik at de får gjort nødvendige investeringer. Jeg håper regjeringspartiene ser behov for samsvar mellom liv og lære og støtter forslaget om å bevilge 2 milliarder kr til Statnett. Den muligheten har regjeringspartiene når Stortinget om noen dager behandler Budsjett-innst. S. nr. 6, fra finanskomiteen.

Representanten Nordtun mente at det ikke var mulighet for usikkerhet når det gjaldt petroleumsvirksomhet i nordområdene. Og det er ganske interessant å lese i dagens Stavanger Aftenblad at forvaltningsplanen for Barentshavet ikke er en verneplan, men en industriplan. Det synes jeg det er ganske oppløftende å høre. Derfor håper jeg at flere representanter og gjerne statsråder vil være med og underskrive på at representanten Nordtun faktisk har støtte for dette utsagnet. Jeg sammenligner dette litt med andre utsagn vi har hørt i det siste. For eksempel sier miljøvernminister Bjørnøy til Aftenposten den 30. november at hun på ingen måte vil utelukke petroleumsfrie soner i Barentshavet, og hun sier at det er en forutsetning at man har en god forvaltningsplan på plass før gjennomføringen av 19. konsesjonsrunde.

På hjemmesidene til SV refereres det fra partiets landsstyremøte for to uker siden. Der uttaler miljøvernministeren at «synet av petroleumsglade herrer øker kamplysten hos meg», og hun lovte, ifølge det samme referatet, at verneplanen for Barentshavet skulle være klar i løpet av våren 2006.

For det første merker jeg meg at partiet til statsråden som har ansvaret for utarbeidelse av forvaltningsplanen, omtaler forvaltningsplanen som verneplan. Det synes jeg er et litt dårlig signal og står veldig i kontrast til representanten Nordtuns påstander.

Jeg håper så at Regjeringen i dagens debatt vil oppklare om vi snakker om en industriplan, eller om vi snakker om en verneplan, men jeg må innrømme at jeg frykter at med SV i regjering ender oljeindustrien i løpet av kort tid opp under posten for kulturminnevern. Det ville være veldig uheldig. Oljedirektoratets siste tall viser at det har vært en betydelig nedgang i norsk oljeproduksjon siste år. Man kan ikke på noen måte skylde på dagens regjering for det, men Regjeringen må kjenne sin besøkelsestid og ikke stramme inn på næringens muligheter, verken i nordområdene eller i øvrige områder. Jeg håper derfor at Regjeringen og regjeringspartiene kan bli enige om hva Regjeringens politikk skal være på dette området. Jeg håper også at Regjeringen vil avklare litt rundt tidsdimensjonene for 19. konsesjonsrunde og for forvaltningsplanen. Som sagt: Forvaltningsplanen skal ifølge olje- og energiministeren legges fram i første kvartal, og vil da i beste fall bli behandlet av Stortinget i andre kvartal, altså et kvartal etter at 19. konsesjonsrunde skal være ferdig tildelt. For Fremskrittspartiet er det viktig at det ikke oppstår forsinkelser eller usikkerhet rundt 19. runde. Det vil være sterkt skadelig for Norges omdømme blant internasjonale oljeselskaper om så skjer. Det er tross alt ikke alle oljeselskaper i verden som styres av nordmenn med erfaring fra eller forståelse for norsk symbolpolitikk.

Olje- og energiministeren har som sagt flere ganger lovet at 19. runde vil gå som planlagt. Miljøvernministeren sa ifølge Aftenposten at 19. runde skal vente på forvaltningsplanen. Da er spørsmålet: Hva er det som gjelder? Skal 19. runde gå som planlagt, eller skal det gå ifølge forvaltningsplanen? For da snakker vi allerede om et kvartals utsettelse. Og det er jo noen partier i denne sal som gleder seg veldig til å kunne behandle forvaltningsplanen, fordi de tror at de skal kunne påvirke den ved å innføre petroleumsfrie soner.

Da er også spørsmålet: Hva slags rolle vil Stortinget ha når det gjelder behandlingen av forvaltningsplanen? Hvis forvaltningsplanen blir behandlet etter at 19. runde blir tildelt, vil en jo i realiteten ikke ha noen innvirkning på den, med mindre vi står i fare for å omgjøre areal som ble tildelt i 19. runde i første kvartal, til å bli petroleumsfrie områder i andre kvartal. Det ville også være veldig uheldig for forutsigbarheten for norsk oljeindustri.

Jeg vil også vise til Fremskrittspartiets mange forslag om å sikre en bedre finansiering for petroleumsforskningen i Norge. Det er tross alt den viktigste næringen landet har, og den vil stå for en betydelig del av norsk verdiskaping og norske eksportinntekter de nærmeste årene. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått at forskningsarbeidet skal skje gjennom fondstildeling. Vi ønsker å opprette et forskningsfond på 10 milliarder kr, der avkastningen brukes til forskning. Vi er veldig glad for at forskning på petroleumsrelaterte områder ble økt betydelig de siste årene under Bondevik-regjeringen, men vi mener fortsatt at det er viktig å få en langt større forutsigbarhet på dette området, og ønsker derfor støtte for at en i framtiden får en forskningsfinansiering som er fondsbasert. Det er tross alt en viktig inntektskilde for staten, og staten burde derfor ha et enda større ansvar for at det blir gitt tilstrekkelige midler.

Så vil jeg avslutte med å snakke litt om Hardangervidda, for det er også et område som viser en uavklart politikk i den nye regjeringen – men òg politikken til den avgåtte regjeringen skapte hevede øyenbryn i Fremskrittspartiet. Når vi ser på det den nye regjeringen har prestert, har den altså med brask og bram sagt at den skal kjøpe en eiendom på Huk for 30 mill. kr som gir noen ekstra meter med strandsone, en liten plen å sole seg på og sikkert verdens dyreste kafébygg, samtidig som det noen hundre meter lenger borte i gata er et strandsoneområde på 500 meter som i flere tiår har forfalt, og der det mangler midler fra Direktoratet for naturforvaltning til å drive oppussing. Men samtidig er det altså ikke verdt å kjøpe en eiendom på 146 000 mål på Hardangervidda. Den kan være verdt maks 25 mill. kr, ifølge en uttalelse fra Regjeringen, altså 5 mill. kr mindre. Når vi ser dette i sammenheng med Bolærne – der var det så viktig med offentlig eierskap at en ikke kunne selge til private, selv om den samme allemannsretten ville gjelde der – ønsker jeg også på dette området en avklaring fra Regjeringen om hva som egentlig vil være kriteriene for når staten skal kjøpe, og når staten ikke skal kjøpe, privat eiendom i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [12:58:50]: Når det gjelder Fremskrittspartiet, er kanskje ikke det viktigste hva de sier, men hva de ikke sier. Gasskraftverk og mer bruk av gass er viktig, men det er også vårt miljøansvar. Og Fremskrittspartiet mener jo at dagens klimapolitikk er symbolpreget.

Vi har også registrert gjentatte ganger at Fremskrittspartiet ikke tar innover seg alvoret klimaproblemene medfører. Ikke minst har Solvik-Olsens innlegg her i dag understreket nettopp dette. Derfor synes jeg det er grunnlag for å spørre Solvik-Olsen om hvorvidt Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det ikke finnes menneskeskapte klimaproblemer. Hvis han svarer ja, at det ikke finnes, er det grunn til å spørre hva som skal til av forskning og naturhendelser for at Fremskrittspartiet skal bli overbevist. Hvis han svarer nei, har jeg lyst til å spørre representanten Solvik-Olsen om hvordan de kan forsvare at Miljøverndepartementets budsjett omtrent er radert bort med Fremskrittspartiets budsjettforslag.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:00:04]: Det var for så vidt et forutsigbart spørsmål med tanke på at til og med Høyre ikke helt klarer å lese våre merknader på området klimapolitikk. Vi sier ikke, som enkelte her prøver å legge i munnen på oss, at menneskeskapte klimaendringer ikke kan være en mulighet. Det vi sier, er at det i dag er for tidlig å konkludere med at det er menneskeskapte klimaendringer og CO₂ som er årsaken til absolutt alle effekter som vi ser på klimaet i dag. Når det gjelder gasspolitikken, sier vi: La oss møte vårt energibehov slik det er i dag. Vi har tross alt en industri som lever av produksjon basert på strøm. La oss møte behovet vi har i husholdningene for å få varme, og sikre at vi får den kraftproduksjonen vi har behov for. Så kan vi godt gjøre parallelle løp med forskning på CO₂-håndtering og på andre alternative energikilder. Men vi må ha en viss realisme i det vi gjør, slik at de behovene vi har i dag, blir møtt i dag. Så kan vi også løse ting som går under internasjonale miljøtiltak, men da må en få internasjonale avtaler om det og ikke en rekke særnorske avtaler.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Børge Brende (H) [13:01:27]: Jeg lurer på om representanten Solvik-Olsen kan hjelpe meg litt med å lese merknader knyttet til de pågående klimaendringene. Fremskrittspartiet sier nå ved sin fraksjonsleder at det er for tidlig å konkludere. Isen på Grønland smelter, New Orléans er lagt i ruiner. Vi ser at isbreene smelter på Svalbard og vi ser at det pågår trolig klimaendringer som har sin årsak i menneskeskapte klimagassutslipp. Så gav man i Rio i 1992 sin tilslutning til føre var-prinsippet, at når det er grunn til å tro at man står overfor store miljøutfordringer, skal man ta tak i dem før det er for sent.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Er det slik at Fremskrittspartiet er tilhenger av føre var-prinsippet fra Rio? Hvis Fremskrittspartiet er tilhenger av føre var-prinsippet i miljøpolitikken, er det ikke slik nå at det er så mange indikasjoner på at også CO₂-utslipp som er menneskeskapte, bidrar til en endring i klimaet, at også Fremskrittspartiet bør gå inn for en politikk som har basis i dette?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:02:50]: Som sagt, vi er ikke like overbevist som representanten Brende og andre representanter om at det er påviselig menneskeskapte klimaendringer vi står overfor. Jeg tror også at den tidligere miljøvernministeren, Børge Brende, vil kjenne til at flere forskere i FNs klimapanel har sagt seg uenig i at sterke orkaner i Golfen nødvendigvis har noe med klimaendringer å gjøre i det hele tatt. Faktisk gikk orkanforskeren Landsea i klimapanelet ut på grunn av at han mente at det var en politisert forskning som pågikk, som ikke hadde noe med realitetene å gjøre.

Når det gjelder føre var – ja, selvsagt skal man være føre var. Men når man ser på hva som har blitt konsekvensene av Kyotoavtalen, vil jo det sannsynligvis – hvis alt blir gjennomført og alle prognoser stemmer – innebære at en får redusert en eventuell temperaturøkning med 0,14 grader pluss/minus bitte litt. Det er en såpass liten effekt av avtalen, og vi har tross alt sju år på oss, at om vi venter noen år før en iverksetter tiltak, fordi en gjerne vil ha et enda tydeligere bevis på hva som er årsaken, så er vi villig til å vente et par år for å få bedre tiltak.

Heidi Sørensen (SV) [13:04:21]: Fremskrittspartiet gjør meg en smule nysgjerrig når de nå begynner å antyde at posisjonene til klimaendringer skal endres. Noen av oss har vært på klimakonferanser før og vet at et fast innslag der har vært en parlamentariker fra Fremskrittspartiet, med navn Vaksdal, som alltid har fått en hel side i VG eller i Dagbladet, og som stolt sitter på klimakonferansen og sier at dette gjør overhodet ikke inntrykk. Nå virker det som om det å ha vært en tur i Montreal kanskje har gjort litt inntrykk på representanten Solvik-Olsen, og at han nå er litt i ferd med å endre Fremskrittspartiets posisjon. Man antyder at man er på glid – kanskje er det et eller annet som skjer. Kanskje skal det bare gå to år før Fremskrittspartiet gjør som resten av verden stort sett har gjort, innse at vi opplever menneskeskapte klimaendringer. Er det riktig, eller skal Fremskrittspartiet vente til det er for sent å gjøre noe, før de snur?

Presidenten: Kan presidenten spørre om representanten Solvik-Olsen har tatt opp forslagene?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:05:43]: Kan jeg gjøre det her? – Jeg skal da ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:05:51]: Det virker som om tidligere regjeringsparti og dagens regjeringsparti har funnet tonen etter regjeringsskiftet, og det er jo hyggelig.

Når det gjelder klimaet, er Fremskrittspartiet ikke så unyansert som enkelte medier liker å framstille oss. Faktisk har vi vært veldig interessert i å følge det forskningsarbeidet som har skjedd. Men i motsetning til dagens og tidligere regjeringspartier opplever vi også at det faktisk finnes en rekke forskermiljøer som ikke er så bastant med å hevde at de klimaendringene som eventuelt nå finner sted – vi vet jo ikke om de er langvarige eller kortvarige – er menneskeskapte.

Jeg blir ikke særlig berørt av at en rekke politikere står og holder halleluja-taler i Montreal om at de menneskeskapte klimaendringene må reduseres nå. Jeg ønsker heller å lytte til forskningsmiljøene. Derfor ser jeg fram til neste rapport fra FNs klimapanel. Hvis den da entydig sier at klimaendringene er menneskeskapt, ikke nødvendigvis 100 pst., men i alle fall at det er overveiende sannsynlig at de er menneskeskapt, er det selvsagt at vi også vil være med og se på om vi kan få andre tiltak. Men pr. i dag mener jeg at usikkerheten er så stor at det er andre miljøtiltak som man burde fokusere mer på enn en mulig CO₂-greie, som koster veldig mye og gjør stor skade for norsk næringsliv på den måten det gjennomføres på i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Børge Brende (H) [13:07:38]: Jeg synes ikke det er naturlig å slippe helt den diskusjonen som nå var om klimaendringer. Det er ingen tvil om at den største miljøutfordringen og det største miljøproblemet vi står overfor globalt, er endringene i klima. Jeg tror det er 600 forskere som har tilknytning til IPCC, som er FNs klimapanel. De sier at det er all grunn til å tro at de klimaendringene som vi nå står overfor, og som vi har sett begynnelsen på, er menneskeskapte. Så sier Fremskrittspartiet at man ikke er like overbevist. Det er noe en bare må ta med seg, men jeg synes det er viktig at grunnlaget for denne politikken må være knyttet til føre var-prinsippet som det har vært enighet om siden Rio i 1992.

Selvsagt kan det også være andre faktorer som også påvirker verdens klima, f.eks. sola og andre forhold. Men hvordan sola bestråler, er det lite vi kan gjøre med, som mennesker. Det vi faktisk kan påvirke, er at det ullteppet – som det selvsagt er en fordel er rundt jordkloden – ikke blir så tykt at det blir rene drivhuset vi lever i. Det er det man nå skal ta stilling til og ha en politikk i forhold til i årene fremover.

Jeg håper også at man kan få en utvikling hvor Fremskrittspartiet fremover kan være med på en politikk som bidrar til at man kan få effektive internasjonale tiltak og enighet om dem, for å redusere klimagassutslippene.

Når det gjelder energi, er det et av de store internasjonale spørsmålene og vil også være det i årene fremover. Det er 1,6 milliarder mennesker som ikke har elektrisitet på daglig basis. Det er klart at skal de i fremtiden få en bedre levestandard, må de også få mulighet til å få elektrisitet. Dette får selvsagt også virkninger for energiforbruket i verden. Verdens energiforbruk er bortimot fordoblet de siste par tiår og ventes fortsatt å øke kraftig. Over 85 pst. av dagens energiforbruk dekkes av fossile brensler.

Jeg sitter her med en rapport hvor IFE og Kjell H. Bendiksen skriver at de fleste anerkjente prognoser antyder en vekst i det globale energibehovet på over 60 pst. de neste tredve årene. Det viser at vi har en utrolig viktig oppgave for å få en mye sterkere vekst når det gjelder fornybare energikilder. Det er også slik at de fossile energikildene og de mest miljøvennlige av dem – naturgass – må utgjøre en bro fra de tyngre fossile energikildene, som i dag er kull og olje, over til de fornybare. Derfor mener jeg at Norge som energinasjon har en viktig rolle i forhold til å utnytte gassen, også offensivt i årene fremover.

Det har vært en del diskusjon om Barentshavet og om hvordan oljen og gassen i Barentshavet skal utvikles i årene fremover. Det er faktisk ikke et spørsmål om det skal være olje- og gassvirksomhet i Barentshavet fremover. Spørsmålet er om det bare skal skje på russisk side, eller om det også skal skje på norsk side. Norge er veldig offensivt når det gjelder å delta i Shtokman-utbyggingen og i andre russiske olje- og gassfelt. Grunnen til at vi er attraktive, er at vi har noen av de mest ledende internasjonale miljøene når det gjelder å operere i arktisk klima, et tøft klima, på dypt vann og under tøffe forhold.

Noen hevder at Norge er en ren råvareeksportør av olje og gass. Poenget er at i fjor eksporterte Norge for 37 milliarder kr i utstyr som er knyttet til offshore-sektoren globalt. Det er utstyr som er utviklet på grunn av at vi har bygd ut vår kontinentalsokkel, og fordi vi har stilt noen av de strengeste miljøkravene. For meg er det helt avgjørende at de to store milliardnæringene – olje og gass, og fisk – må gå hånd i hånd. Det ene kan ikke utelukke det andre.

Det er klart at en utvikling i Barentshavet skal også skje på miljøets premisser. Vi skal være ledende i verden i forhold til å stille krav om nullutslipp o.l. Men ved en utvikling av Nord-Norge, av arbeidsplasser, en fornuftig utvikling av oljen og gassen og denne viktige næringsvirksomheten i Norge må en i denne forvaltningsplanen også ha en åpen holdning i forhold til hvordan vi nå skal gå frem.

Derfor var det med stor interesse jeg leste Stavanger Aftenblad hvor Tore Nordtun fra Arbeiderpartiet uttalte at dette skal være en industriplan. Jeg har merket meg at miljøvernministeren uttalte til Aftenposten 30. november 2005: «Skal kjempe til krampa tar meg» når det gjelder å sørge for å garantere at føre var-prinsippet skal styre oljevirksomheten i Barentshavet.

Jeg synes det er fornuftig at føre var-prinsippet skal gjelde, men jeg håper at man også kommer frem til en løsning som innebærer at vi nå ikke ekskluderer Nord-Norge og Barentshavet fra fremtidig olje- og gassvirksomhet, og at vi får den saken til behandling i Stortinget så raskt som mulig.

Så over til det andre spørsmålet jeg også nevnte i en replikkveksling med Nordtun, og det gjelder gass. I Norge har vi ikke fått noen nye gasskraftverk de senere årene. Hva er årsaken til det? I forrige periode var det slik at Sylvia Brustad fra Arbeiderpartiet og, ikke minst, Olav Akselsen skulle ha det til at det var den forrige regjeringen som ikke ville ha disse gasskraftverkene. Det var faktisk ikke riktig. I alle fall synes jeg det ville ha vært veldig bra om vi hadde fått gasskraftverk som kunne ha erstattet russisk kjernekraft eller de eldste kullkraftverkene i Danmark.

Men problemet og utfordringen var knyttet til prisen og om det var lønnsomhet i å gjennomføre disse gasskraftverkene. Det er fortsatt slik at de bare er marginalt lønnsomme. Derfor sier Industrikraft Midt-Norge at hvis de får et rensekrav knyttet til sin virksomhet, må staten dekke denne merregningen. Ellers vil det ikke være økonomisk. Dette sier også Naturkraft, som står overfor denne utbyggingen på Kårstø.

Jeg synes, i likhet med representanten Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet, at det er utrolig viktig å få avklart i denne debatten om det er slik at Regjeringen vil gå inn og dekke en så betydelig del av regningen; at det ikke blir slik at kravet om en særnorsk CO₂-rensing fører til at gasskraftverkene ikke blir gjennomført. Det er trist hvis vi også om fire år står i en situasjon hvor den norske kraftbalansen er slik at vi må importere 4–6 TWh i et normalår, og at vi ikke får den industrireisingen og den forutsigbarheten knyttet til elektrisitet i Norge som vi trenger. Derfor må vi nå få avklart at når det gjelder de tilleggskrav som stilles i forhold til CO₂-håndtering – det er selvsagt mange argumenter som taler for det – må det slås fast at denne merregningen skal dekkes av staten. Ellers er jeg redd for at det ikke blir noe av disse gasskraftverkene. Foreløpig har det vært slik at også statsråd Odd Roger Enoksen har veket unna en diskusjon om akkurat dette konkrete spørsmålet. Statsråden sier at vi skal gå i en dialog, og så skal vi se hvor stor regning vi skal dekke. Men det gjør det nå helt klart at skal man få gjennomført gasskraftverkene, må staten også dekke disse kostnadene. Det må vi få klarlagt.

Ellers har jeg merket meg at når det gjelder Regjeringens tilleggsbudsjett, er det en videreføring av viktige deler av Bondevik II-regjeringens politikk som ligger til grunn. I tilleggsbudsjettet har den nye regjeringen fått 1,2 milliarder kr ekstra til disposisjon. Man har da valgt å bruke 2,4 pst. av disse ressursene på Miljøverndepartementets budsjett. Jeg opplevde jo i forrige periode hvor mange hundre millioner ikke minst SV og Arbeiderpartiet skulle bruke både på Gyro-satsing og kalking. Jeg har merket meg at det helt åpenbart er hovedlinjene i vårt budsjett som nå blir videreført. Det viser også at det var et godt budsjett for Miljøverndepartementet.

Når det gjelder Olje- og energidepartementet, har man også videreført den betydelige satsingen på forskning knyttet til olje og gass, petroleumsforskning, som er fornuftig. Der hadde vi en økning i løpet av de to siste årene på over 200 mill. kr. En betydelig økning her er også fornuftig nasjonaløkonomisk, for da kan vi øke uttaket i de tilgjengelige brønnene.

Vi står nå overfor en spennende politisk diskusjon i årene fremover om hvorvidt Norge i enda større grad skal bli avhengig av energi fra andre land, eller om vi skal få en offensiv energipolitikk, som bidrar til at også vi kan begynne å utnytte naturgassen. Vi får da se om denne nye regjeringen mener alvor når det gjelder utvikling av arbeidsplasser og nordområdene i miljømessig sammenheng.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A) [13:18:00]: Representanten Børge Brende var i en replikk tidligere i dag og nå i sitt innlegg så vidt innom kraftbalansen. Det har jeg også hørt andre representanter fra Høyre uttrykke bekymring over. Jeg mener at det er riktig og viktig å ha oppmerksomhet rettet mot dette. Men det kan umulig være en ny erkjennelse fra Høyre etter at de i fire år i regjering har forsømt seg når det gjelder å gjøre noe med dette, enten vi snakker om bygging av gasskraftverk eller å satse på alternativ energi.

Jeg greidde ikke å oppfatte – det kan være at det er på grunn av et litt feberhett hode – at representanten Børge Brende hadde et svar på den utfordringen som lå nettopp i mangelen på kraftbalanse i Norge. Så jeg vil gjerne utfordre Brende på følgende: Hvorfor gjorde Høyre i sin regjeringstid så lite for å rette opp dette misforholdet?

Børge Brende (H) [13:19:36]: Det er iallfall interessant å merke seg at dagens regjeringspartier har en offensiv holdning til kraftbalansen. Man mener at den tidligere regjeringen har forsømt seg med tanke på å rette opp kraftbalansen, og man skal her gjøre vei i vellinga. Det skal bli interessant å følge dette i de fire neste årene og se hvilke konkrete tiltak man kommer med for å minske Norges avhengighet av import av meget lite miljøvennlig energi fra andre land.

Når det gjelder Bondevik II-regjeringen, gjennomførte vi flere vannkraftutbygginger de fire årene vi satt, enn man gjorde gjennom hele 1990-tallet. Man fikk også en ny fart når det gjelder fornybare energikilder knyttet til Enova, og man satte seg ganske høye mål knyttet til vindkraft.

Men jeg er enig i at det er synd at vi ikke fikk gjennomført gasskraftverk som kunne ha kommet til erstatning for forurensende kullkraft. Det virker jo som om den nye regjeringen skal ta tak i dette, men da kan man ikke sende en ekstraregning slik at det blir enda mindre lønnsomt å gjennomføre det. Der må man finne en løsning.

Torbjørn Andersen (FrP) [13:20:58]: Det ble mye snakk om klimaendringer, som forventet fra Høyres Børge Brende.

Brende har vært en ivrig talsmann for økt bruk av gass i Norge og også økt produksjon av olje og gass i Norge basert på CO₂-injisering. Nå er det slik at dersom vi skal gjøre dette, betyr det nødvendigvis økt norsk oljeproduksjon, og det er bra. Men det er også slik at denne økte produksjonen nødvendigvis vil bli brukt et annet sted i verden og derfor føre til økte CO₂-utslipp der.

Ser ikke Brende at det skurrer litt i hans måte å tenke på når det gjelder å øke produksjonen av gass og olje i Norge, og han samtidig har dette klimastandpunktet som han har? Jeg mener han bør redegjøre for hva han egentlig vil i dette spørsmålet. Det er litt vanskelig å få tak i hva han egentlig mener her.

Børge Brende (H) [13:22:19]: I motsetning til Fremskrittspartiet har jeg ikke noe problem med å redegjøre for hva mitt klimapolitiske standpunkt er. Jeg er tilhenger av Kyotoprotokollen, og jeg tok initiativet til at Norge fikk den ratifisert. Det var det bred enighet om i Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet.

Jeg mener at de menneskeskapte klimaendringene vi står overfor nå, krever globale tiltak. Det krever tiltak i Norge, som vi har startet med å gjennomføre, og det krever også globale tiltak. Nå er det jo slik at tiltakskostnadene globalt sett er lavere i en rekke land enn de er i Norge. I Norge er vi i den situasjonen at 97 pst. av elektrisiteten kommer fra vannkraft, så vi kan ikke stenge et gammelt kullkraftverk for å oppfylle våre klimaforpliktelser. Jeg mener at vi skal gjøre en betydelig jobb fremover nasjonalt, men også internasjonalt.

Så kan man si: Er det ikke et paradoks at vi er en olje- og gassnasjon? Jeg mener at vi må greie å ha en offensiv olje- og gasspolitikk i Norge, men innenfor Kyoto-forpliktelsene og innenfor klimaforpliktelsene.

Eva M. Nielsen (A) [13:23:43]: Representanten Børge Brende var ikke innom hjemfallsretten i sitt innlegg, og det var kanskje som forventet. Hvorfor det? Jo, komiteens flertall, med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, er enig om at man i det videre arbeidet med hjemfallsretten må beholde tilstrekkelig nasjonal styring og kontroll. Dette har ikke Høyre funnet å kunne slutte seg til, mens Kristelig Folkeparti og Venstre – Høyres tidligere regjeringskamerater – er enig med komiteens flertall i dette standpunktet.

Er det fra borgerlig side full splittelse i prinsippene om hjemfallsretten? Er det virkelig slik at Høyre mener at nasjonal styring og kontroll ikke er viktig når vi snakket om vannkraftressursen, vårt arvesølv?

Børge Brende (H) [13:24:58]: Den forrige regjeringen fikk klar beskjed fra ESA, altså EUs overvåkingsorganisasjon i forhold til EØS-avtalen, om at det regelverket knyttet til hjemfall som vi har i dag, ikke er i tråd med den gjeldende politikken. Derfor må man gå gjennom det og se på en ny utforming av dette regelverket. Det arbeidet hadde den forrige regjeringen startet på, og jeg har merket meg at den nye regjeringen nå jobber videre med å utforme et regelverk som skal være robust, også i forhold til det indre marked og EUs krav. Jeg ser selvsagt frem til at et slikt arbeid blir fremlagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Sørensen (SV) [13:26:03]:

«Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. For at framtidas generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar oss.»

«Hensynet til natur- og miljøvern skal gjennomsyre planlegging i alle sektorer.»

«Miljøpolitikken i Norge skal bygge på føre-var-prinsippet som sier at tvilen må komme naturen til gode, på prinsippene om at forurenser skal betale og om bruk av best tilgjengelig teknologi.»

«Norge skal være en pådriver i det internasjonale miljøarbeidet.»

«Miljøutfordringen krever internasjonalt samarbeid, men også at vi er i stand til å tenke globalt og handle lokalt.»

Dette er alt sammen utdrag fra Soria Moria-erklæringens kapittel om miljø.

SV er udelt stolt av å delta i en regjering som har satt seg som mål å gjenreise Norge som et miljøpolitisk foregangsland. I denne sammenhengen er statsbudsjettet, budsjettinnstillingen, et lite, men viktig skritt i arbeidet for å oppfylle Soria Moria-plattformen.

Tapet av artsmangfold i norsk natur skal stanses innen 2010. Dette slås fast i Soria Moria-erklæringen, og det deles av et bredt flertall i Stortinget. Globalt utryddes det hundrevis av arter hvert eneste år, og det haster med å få gjort noe med det. Mange av de artene vi utrydder, kjenner vi ikke. Vi har ikke undersøkt dem genetisk, og vi vet ikke hvilke skatter de kan skjule, av det vi kan ha bruk for i framtiden. Den beste måten å beskrive det som skjer når det gjelder utryddelse av plante- og dyrearter i verden, er at vi brenner biblioteker vi ikke kjenner innholdet i. For å nå målet om å stanse utryddelsen av arter innen 2010 er det viktig at vi nå setter i gang arbeidet med en naturindeks for Norge, og at det skjer raskt. Det er viktig at arbeidet er kunnskapsbasert. Skal vi få til det, er det viktig at Artsdatabanken, som er med på å levere grunnkunnskapen om det som er biologisk mangfold i Norge, sikres gode arbeidsforhold.

Jeg er glad for at en samlet komite er opptatt av at vi skal ta vare på villrein. En samlet komite sier at vi skal styrke arbeidet, og jeg ser fram til det videre arbeidet med «Villrein og samfunn». Det er faktisk slik at hvis man står på Hardangervidda og ser en reinflokk, må man helt ned til Kenya for å se like mye biomasse i bevegelse. Det sier noe om det internasjonale ansvaret vi har for å ta vare på villreinen.

Jeg er også glad for at en samlet komite er opptatt av at vi skal ta vare på en av de artene i norsk natur som er mest truet, nemlig fjellreven, og styrke det arbeidet.

Soria Moria-erklæringen slår fast at Vefsna skal vernes, og jeg er glad for at dette også har bred tilslutning i Stortinget.

Hele komiteen er, dog i forskjellige merknader, opptatt av at vi må verne villaksen. Vi har allerede mistet 45 bestander, 28 av dem er direkte truet, og 54 er nå klassifisert som sårbare. Komiteen er bekymret og imøteser en forsterket innsats for å redde villaksen. SV imøteser også at Regjeringen kommer med en ny sak om opprettelsen av nasjonale laksevassdrag.

Men i Norge er det i skogen de fleste sårbare plante- og dyrearter befinner seg, og derfor er det godt å se at et bredt flertall ønsker at Regjeringen skal komme tilbake med tiltak for å øke skogvernet. Norge har mange flotte nasjonalparker. Vi imøteser en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av disse. Vi tror at nasjonalparkene i Norge har et stort potensial også i utviklingen av det vi kaller et grønt reiseliv.

Friluftsliv skal være kilde til livskvalitet, rekreasjon og bedre folkehelse. Sikring av allmennhetens tilgang til norsk natur er grunnleggende for denne regjering. Vi er glad for at vi har økt tilsagnsfullmakten til å kjøpe eiendommer for friluftsformål med hele 175 pst. i forhold til hva den forrige regjeringen gjorde.

Det er noen som latterliggjør og tror at Huk er et lite, usselig strandområde. Stranden på Huk er den mest brukte i hele Norge. Det er over en halv million mennesker som har tilgang til dette standområdet. Det at vi har fått tak i den og gir den til allmennheten, er noe vi er stolt av å ha klart å få til. Vi er også stolt av at vi har gjeninnført den juridiske bistand til kommunene for å sikre strandområder. Jeg vil også i denne sammenhengen si at flertallet imøteser en vurdering av hvordan man på den mest hensiktsmessige måten skal sikre attraktive strandeiendommer, herunder også en vurdering av opprettelse av et eget sikringsfond.

Mange av oss har vært kritisk til og redd for den utviklingen vi ser i fjellheimen. Mange av oss tror at vi i fjellheimen nå står overfor den situasjonen vi stod overfor når det gjaldt strandsonen i 1970, at områder er i ferd med å bli spekulasjonseiendommer. Derfor imøteser flertallet at Regjeringen kommer tilbake med tiltak for å sikre offentlig eller lokalt forankret eierskap.

Soria Moria-erklæringen slår fast at vi skal arbeide for at folk skal få oppleve en giftfri hverdag, og sikre at barn ikke utsettes for miljøgifter i sitt oppvekstmiljø. Fjordene våre skal være matfat og friluftsområder, ikke avfallsplasser for giftig avfall. Vi har økt bevilgningene til opprydding i våre fjorder kraftig, men vi vet at det gjenstår mye arbeid før vi kan friskmelde norske fjorder, og vi ønsker en offensiv for å få til det. Samtidig vet vi også at det er mange titalls tusen kjemikalier ute i forbrukermarkedet som vi ikke kjenner innholdet av, og som vi ikke vet konsekvensene av. Vi vet at mange av disse kjemikaliene er såkalte hormonhemmere som påvirker hormonbalansen, og som kan føre til alt fra barnløshet til lavere intelligens og hjerneskade hos dyr og mennesker. Dette er en utfordring vi er nødt til å ta mer på alvor enn vi har gjort til nå. Vi kjenner mange kjemikalier dårlig, men den kunnskapen det skorter aller mest på, gjelder konsekvensene av den miksturen av kjemikalier som vi utsettes for til daglig. Derfor imøteser vi en egen stortingsmelding om miljøgifter som et første skritt for en mer offensiv kjemikalie- og miljøgiftpolitikk i Norge.

Soria Moria-erklæringen slår fast at farlige klimaendringer er en av de største miljøutfordringene menneskeheten står overfor. Hvis vi ikke får utslippene av klimagassene ned, skaper vi uopprettelige miljøproblemer. Seks av oss som er i salen, var i Montreal og så at Norge spilte en konstruktiv rolle. Det skal nå forhandles videre om nye forpliktelser etter 2012. Samtidig kan jeg ikke la være å gjøre meg den refleksjonen at da jeg reise fra Kyoto for åtte år siden, jublende over at vi hadde fått en avtale, var den generelle optimismen større enn den er i dag. Det er store utfordringer som står igjen for at vi skal klare å få verdenssamfunnet til å ta spørsmålene på alvor. Det er en meget stor oppgave, som krever at Norge står samlet som en pådriver, og vi har muligheten til å gjøre det. Derfor er vi veldig glad for at vi skal ha ambisiøse tiltak her hjemme. Vi er glad for at vi skal legge fram sektorvise klimahandlingsplaner, slik at vi ser at alle sektorer bidrar. Vi er glad for at vi skal være med på å skape en verdikjede for CO₂.

På konferansens nest siste dag fikk vi høre et foredrag av den tidligere presidenten i USA, Bill Clinton. Hans oppfordring var helt tydelig, og den gikk også direkte til Norge som et oljeproduserende land: Selv om vi ikke greier å bli enige om alt nå, er det ingen grunn til ikke å gjøre det vi vet er lurt. Og det vi vet er lurt, det som redder miljøet og skaper arbeidsplasser, er å satse på og investere i de nye fornybare energikildene. Han var helt tydelig og sa at det nå må være slutt på å se på nye fornybare energikilder som noe smått, og at det må være slutt på å latterliggjøre dem som snakker om dette som framtiden. Dette er framtiden. Han pekte på Danmark og sa at det vel var ingen i Danmark som var lei seg for at man nå får 20 pst. av strømmen fra vindmøller og har fått en stor eksportindustri i form av vindmøller. Det som var smått, er blitt stort. Bieffekten av dette er at man har skapt masse arbeidsplasser.

Vi skal skape en verdikjede for CO₂. Vi vet at uansett om vi får til en storsatsing på nye fornybare energikilder og energisparing, er vi avhengig av de fossile energikildene i lang tid. Men da må vi fjerne forurensingen, de fossile energikildene må avkarboniseres. Det eneste håpet man ser hvis man skal få ned utslipp i land som Kina, Brasil og India, som har kullreserver, er at vi finner en måte å eksportere teknologi til dem på, slik at de kan få ned sine utslipp. Og klarer Norge, som et oljeeksporterende land som har tjent seg søkkrikt på å bidra til forurensning, å bidra til å skape denne teknologien, så har vi gjort noe som er et månelandingsprosjekt for dette landet, men som også gir oss verdens beste plattform for å være blant dem som står tryggest og sterkest når man jobber for å få til internasjonale avtaler, som vi er helt avhengig av om vi skal møte den største miljøutfordringen vi står overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [13:36:34]: Jeg får innlede med å si at det var hyggelig at Sørensen ikke gav Fremskrittspartiet skylden for sviktende optimisme rundt Kyotoprotokollen.

Representanten Sørensen refererte også til Soria Moria-erklæringen, og det tar også jeg meg den frihet å gjøre. Der står det om rovdyr:

«Bestandstall skal kunne vurderes utifra effekten på beiting, beitedyr og på livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder.»

Direktoratet for naturforvaltning har nylig avslått en søknad om ulvejakt. Forrige helg ble det telt 24 ulv i Elverums-traktene, delvis nær innmark og i hagene til folk. Dette skaper frykt hos befolkningen, i hvert fall hos den delen av befolkningen som har små barn. Det regner jeg med at representanten Sørensen kan forstå. Hvis jeg tolker Soria Moria-erklæringen rett, kan befolkningen på Elverum forvente at Regjeringen vil innvilge søknaden når den nå blir anket inn til Miljøverndepartementet. Hvis ikke, hva skal ifølge representanten Sørensen til for å få innvilget en slik søknad?

Heidi Sørensen (SV) [13:37:46]: Vi i SV har registrert at Fremskrittspartiet har vokst ganske kraftig i det siste og er blitt et ganske stort parti i Norge. Men global innflytelse tror jeg vi kan prise oss lykkelige over at de ikke har fått ennå, så at Fremskrittspartiet skulle ha noen skyld i at det ikke går fortere med internasjonale klimaforhandlinger, så langt har vi nok ikke kommet.

Det er riktig det representanten nå siterer fra Soria Moria-erklæringen. Men der står det også at vi skal ha levende bestander av alle de store rovdyrene, og vi skal forvalte rovdyrbestanden på en slik måte at vi klarer å sikre det. Da er det ikke slik at alle som søker om fellingstillatelse, skal få det. Vi driver ikke saksbehandling fra Stortingets talerstol, men det er viktig for oss å sikre at også ulven skal ha en plass i norsk natur. Det er ifølge Soria Moria-erklæringen helt soleklart.

Elisabeth Aspaker (H) [13:39:03]: Det har skjedd noe med SV og representanten Heidi Sørensen etter at partiet kom i regjeringsposisjon. SV har beveget seg bort fra sitt ultimative nei til petroleumsvirksomhet i nord, et kompromiss som jeg går ut fra at Heidi Sørensen, som lenket seg fast i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen, må synes er et betydelig nederlag.

Videreutvikling av petroleumsvirksomheten i nord er viktig for næringsutvikling i Nord-Norge, og for et mer likeverdig samarbeid med russerne. Hvor likeverdig dette samarbeidet kan bli, vil være svært avhengig av innholdet i den forvaltningsplanen som Regjeringen skal komme med til våren. På SVs landsstyremøte nylig kalte miljøvernministeren Helen Bjørnøy forvaltningsplanen for verneplan. Jeg vet ikke om det var for å mildne klimaet i landsstyremøtet, eller er det SVs oppfatning at forvaltningsplanen skal være en verneplan? Det er i så fall dårlig nytt for Nord-Norge.

Heidi Sørensen (SV) [13:40:07]: Jeg får takke for anledningen til å si noe om en sak jeg brenner for.

Jeg vil bare ha sagt helt først: Forvaltningsplanen skal være en forvaltningsplan. Definisjonen ble gitt fra den forrige regjeringen, og det har denne regjeringen ikke endret. Men det er riktig som representanten Aspaker påpeker, at SV har ikke fått det som vi ville på alle punkter når det gjelder oljeutvikling i Barentshavet. Det er også riktig som representanten Brende sa før i dag, at det er ikke spørsmål om det blir petroleumsvirksomhet i Barentshavet eller ikke. Vi innser at Snøhvit bygges – det vil være petroleumsvirksomhet, kanskje får de til noe på russisk side også. Så det vil skje noe. Men det vi har fått til, er en åpenhet om debatten rundt de petroleumsvirksomhetsfrie områdene, og vi har fått en åpenhet rundt letekonsesjonene. Jeg må si jeg er overrasket over hvor kritisk Statens forurensningstilsyn var, og ikke minst over hvor kritisk Direktoratet for naturforvaltning var til det kunnskapsgrunnlaget vi nå inviteres til å ta en beslutning på. Jeg synes det er interessant at disse fakta kommer på bordet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:41:29]: I en fersk undersøkelse som er gjort for Aftenposten, sier hele 81 pst. av de spurte at de i stor eller i noen grad frykter klimaendringene som skyldes drivhuseffekten. Likevel sier hele 54 pst. at de ikke vil endre sin egen bruk av bil for å ta hensyn til miljøet. I innlegget til representanten Sørensen fikk vi høre at vi skal handle lokalt, og vi skal være foregangsland. Ja, her er det mulighet til både å handle lokalt og være foregangsland hvis SV vil arbeide for at Regjeringen vil øke bensinavgiften for å bedre miljøet.

Heidi Sørensen (SV) [13:42:25]: Jeg registrerte også den undersøkelsen i Aftenposten, og jeg er glad for at hele 81 pst. av Norges befolkning tar klimatrusselen på alvor og har innsett at vi er nødt til å gjøre noe. Men jeg har også registrert at viljen til handling var noe mindre enn Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og en del andre partier helst hadde sett at den var. Etter fire år i samferdselskomiteen er det jo trist å se at vårt virke der ikke har ført til en mer positiv innstilling til å sette fra seg bilen. På dette punktet er Soria Moria-erklæringen klar. Vi ønsker en økt satsing på grønne skatter, slik at det ikke skal lønne seg å forurense. Det er de som ikke forurenser, som skal premieres. Vi har sagt at det skal vi legge fram noe offensivt om. Det handler jo også om å få til en satsing på kollektivtrafikken, ikke minst i de store byene, hvor utfordringene er størst. Jeg er derfor glad for at vi har sopt sammen så mye penger til Kommune-Norge, for var det noe vi irriterte oss over i forrige periode, så var det at det lille vi fikk til over Samferdselsdepartementets budsjett, ble spist opp ved at pengene til kommunene forsvant i det store sluket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:44:01]: Det går mot slutten av Friluftslivets År. Gjennom hele året er det blitt market et miljøvennlig friluftsliv som fremmer helse og livskvalitet. Som politikere kan vi ikke, og skal vi ikke, vedta hva folk skal gjøre på fritiden, men vi kan legge til rette for at flest mulig kan få nyte godt av et aktivt friluftsliv.

Gjennom hele året har det vært hundrevis av aktiviteter og markeringer over hele landet. Mange arrangementer har vært båret fram ved frivillig arbeid. Gjennom dette er det blitt lagt et godt grunnlag for et friluftsliv som jeg er svært glad for at regjeringen Stoltenberg viderefører i sitt budsjettforslag.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å øke tilgangen som allmennheten har til friluftsområder generelt og strandområder spesielt. Bondevik II- regjeringen innførte en mer offensiv strandsonepolitikk. Blant annet ble kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn utfordret til en strengere praksis ved behandling av plansaker og dispensasjoner i 100-metersbeltet. Det første denne regjeringen gjorde, var å kjøpe Schiøttsvei 8 på Bygdøy i Oslo for å sikre friarealer for allmennheten. Det er et press på offentlig tilgjengelige strandområder, særlig på Sørlandet og i Oslofjorden. Noen i Oslo-området vil nok derfor få glede av dette kjøpet. Det vi derimot kritiserer, er forholdet mellom den prisen Regjeringen har betalt for eiendommen, og den verdi den medfører for allmennhetens tilgang til strandområder, målt opp mot andre alternativer. Jeg mener det er svært kritikkverdig at det ikke ble foretatt en faglig vurdering av kjøpet i departementet eller gjort noe annet faglig bakgrunnsarbeid. Kristelig Folkeparti går derfor mot kjøpet av Schiøttsvei 8 på Bygdøy. Vi ønsker å fordele disse midlene til å erverve eiendommer som kan bedre allmennhetens tilgang til strandsonene, basert på faglige vurderinger.

Statsminister Stoltenberg uttalte stolt da han viste fram kjøpet av 65 meter strand på Bygdøy: «Vi forhandler ikke. Vi handler.»

Kristelig Folkeparti konstaterer at denne regjeringen ikke handlet da det gjaldt kjøp av 146 000 mål på Hardangervidda. Kjøpet av Vestre Vollane dreide seg også om å sikre allmennhetens interesser til friluftsliv for kommende generasjoner. Det er riktig at allemannsretten gjelder, men det er en risiko for at jakt- og fiskeressurser gjøres mer eksklusive med private aktører. SVs miljøpolitiske talsperson på Stortinget uttalte selv til VG 5. november i år:

«Dette er en viktig prinsippsak for SV. Vi vil jo ikke at Hardangervidda skal bli en lekeplass for rikinger.»

Vi kan nå i ettertid bare konstatere at dette prinsippet strakk seg til 25 mill. kr, 5 mill. kr lavere enn det Regjeringen var villig til å betale for stranden på Bygdøy.

Bondevik II-regjeringen var opptatt av å sikre tilgjengeligheten for alle til kulturminner og kulturmiljø. Derfor hadde daværende miljøvernminister Hareide også et budsjettforslag med en rekordhøy satsing på kulturminner, med en økning på 50 mill. kr. Det er den største økonomiske opptrappingen på dette området noensinne, og jeg er glad for at Stoltenberg-regjeringen viderefører dette. I tillegg ble fondskapitalen til Kulturminnefondet doblet, til totalt 800 mill. kr. Det opprettes også et eget verdiskapingsprogram. Målet er her å skape prosjekter som viser hvordan bærekraftig bruk av kulturminner og kulturmiljøer kan styrke lokalsamfunn og regioner og fremme næringsutvikling.

Vi har behov for økt miljøkunnskap. Vi trenger kunnskap for å beskytte naturen og forbedre miljøtilstanden. Ikke minst gjelder dette i nordområdene. Norske havområder er blant de reneste og kanskje rikeste i verden. Her finner vi verdens største bestand av sjøfugl, fisk og sjøpattedyr. Men både fiskerier, havbruksaktivitet, skipstrafikk og petroleumsaktivitet kan skade havmiljøet hvis påvirkningene blir for store. Skipstrafikken langs norskekysten øker, petroleumsvirksomheten nærmer seg land, og det forventes en stor økning i havbruksnæringen. I tillegg transporteres landbaserte utslipp fra den nordlige halvkule til våre havområder med vind- og havstrømmer.

Gjennom den helhetlige forvaltningsplanen skal påvirkningene av havmiljøet vurderes samlet. Miljøet er særlig sårbart langs kysten av Nord-Norge og i Barentshavet. Kristelig Folkeparti understreker at hensynet til miljø og sikkerhet må komme først, og på denne bakgrunn støtter Kristelig Folkeparti en forsiktig linje når det gjelder petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Vi vil etablere petroleumsfrie soner utenfor Lofoten, Vesterålen og i Barentshavet. Hvor disse bør ligge, vil først være klart etter at den helhetlige forvaltningsplanen foreligger til våren, og vi ser med spenning fram til denne.

Klimaproblemet er den største miljøutfordringen verden står overfor i dag. Det må derfor gjennomføres internasjonale og nasjonale tiltak. Kristelig Folkeparti er positiv til nasjonale tiltak som forbud mot deponering av organisk materiale fra 2009. Men framfor alt er det viktig å utvikle teknologi som reduserer CO₂ og andre klimagasser. Opprettelsen av Gassnova og fondet for miljøvennlig gassteknologi var viktig for å øke satsingen på utvikling av teknologi for CO₂-rensing. Kristelig Folkeparti fikk dessverre ikke med seg regjeringspartiene på den økte satsingen på miljøvennlig gassteknologi i innstillingen til neste års budsjett. Regjeringen har i sin erklæring slått fast at vi skal bli verdensledende på nettopp miljøvennlig gass. For Kristelig Folkeparti innebærer et slikt syn at Regjeringen ikke må gi nye tillatelser eller forlengelse av nåværende konsesjoner til bygging av gasskraftverk uten håndtering av CO₂. Jeg utfordrer derfor Regjeringen til å kreve CO₂-håndtering ved de planlagte gasskraftverkene både på Tjeldbergodden, Mongstad og Skogn.

Gassco skal om få uker avgi en rapport til Olje -og energidepartementet om resultatene av drøftelsene med industrien i Grenland og Trøndelag om mulige rørledninger for transport av naturgass hit. Kristelig Folkeparti ser fram til denne rapporten. Også i det videre arbeidet som det er tatt initiativ til, med eventuelt en greinrørledning til bl.a. Østfold og kanskje videre til Sverige, er det spennende planer.

Mye av vårt velferdssamfunn er et resultat av våre oljeinntekter. Vi har investert i fellesskapet. Oljeressursene våre har gitt mange arbeidsplasser, direkte og indirekte. Som politikere med ansvar for oljeressursene våre påligger det oss et ansvar for å tenke langsiktig innenfor naturens tålegrense. For Kristelig Folkeparti handler dette om å ta ansvaret vårt på alvor i forhold til det å være forvaltere av den jorden vi lever på.

Gass og olje er viktig, men Kristelig Folkeparti mener det er av avgjørende betydning at vi fortsatt satser på fornybar energi. Energiforsyningen i Norge må være sikker, og den må framskaffes på en effektiv og miljøvennlig måte. Målet må være å øke energiproduksjonen basert på ny fornybar energi, redusere bruken av elektrisk kraft til oppvarming og øke fleksibiliteten med tanke på hvilken energikilde vi bruker til oppvarming.

Miljøgifter er nesten umulig å bli kvitt når de først er sluppet ut i naturen, siden de i liten grad brytes ned i naturen. Miljøgifter brukes i dag i vanlige produkter som PC, telefon og klær for å gi bedre produkter. Mange forbrukere kjenner ikke den risikoen som miljøgifter kan utgjøre. Vi må derfor ha et langsiktig mål om å stanse alle utslipp av miljøgifter.

Det går mot jul, og vi kommer alle her til å bidra til at handelsstanden også i år setter nye rekorder. Til tross for dette har jeg en visjon om at forbruket vårt må gå ned. Vi produserer enorme mengder søppel, og jeg håper at avfall i større grad kan brukes som ressurs. Bondevik II-regjeringen hadde som mål at minst 80 pst. av avfallet skulle gjenvinnes. Dette er et mål som jeg håper også den nåværende regjering vil arbeide for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A) [13:54:10]: Under valgkampen i høst ble det gjentatt til det kjedsommelige av Høyre-representanter at bare de fikk bli sittende i maktposisjon, ville det bli fart i olje- og gassvirksomheten i Norskehavet og Barentshavet. Det verste som kunne skje, mente de, var om de rød-grønne overtok med SV på laget. Det var nok en stor overdrivelse, for det viser seg nå i innstillingen til budsjettet at både Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha petroleumsfrie soner i disse havområdene før forvaltningsplanen legges fram. Hva betyr det? Jo, farten ville nok ikke blitt større med de blå, gule og halvgrønne.

Det som er merkelig, er at Venstre antydet verneområder i valgkampen, men Kristelig Folkeparti var helt taus. Spørsmålet mitt er da: Hadde Kristelig Folkeparti ingen mening om dette i september, eller hadde de fått munnkurv av Høyre?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:55:33]: Jeg er glad for dette spørsmålet. Jeg er glad for den satsingen som denne regjeringen gjør. Det er jo en videreføring av det Bondevik II-regjeringen gjorde i forbindelse med to gassmeldinger som det forrige stortinget behandlet.

Om vi hadde fått munnkurv? Nei, det hadde vi ikke, på ingen måte. Vi stod på Sem-erklæringen, og vi står også på vårt partiprogram, som sier svart på hvitt at vi ønsker petroleumsfrie soner i Vesterålen og i Lofoten. Så det bør ikke være noen tvil om Kristelig Folkepartis politikk på dette området.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:56:19]: Jeg deler representanten Holten Hjemdals kritikk av kjøpet på Huk. Det er hårreisende bruk av skattebetalernes penger, og det undergraver også handlingsregelen ved at bevilgningen tilleggsbevilges på årets budsjett istedenfor på neste års budsjett.

Men jeg forstår ikke helt logikken i standpunktet til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre når det gjelder Hardangervidda. De tre partiene var pådrivere for salget av Bolærne, der allemannsretten var sikret uavhengig av kjøper, ifølge den forrige regjeringen. Men nå ønsker de altså at Hardangervidda skal kjøpes for ca. fire ganger de årlige bevilgningene til slike kjøp under Bondevik II-regjeringen. Dette er områder der miljøet og naturområdene faktisk er sikret ved lov, fordi de ligger i en nasjonalpark. Det eneste en da hadde kjøpt for ca. 120 mill. kr, hvis de gamle regjeringspartiene hadde fått viljen sin, er jakt- og fiskerettighetene.

Da er mitt spørsmål: Hva er den store forskjellen mellom Østre Bolærne og Hardangervidda, siden Bolærne godt kunne selges, mens Hardangervidda absolutt skal kjøpes?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:57:31]: Når det gjelder dette spørsmålet, er det slik at den avgåtte regjeringen kjøpte 29 områder som militæret ikke lenger ville bruke, for å legge dem til rette for allmennheten. Vi brukte ca. 25 mill. kr på dette kjøpet i vår.

Det som er så unikt med Hardangervidda i forhold til Østre Bolærne, er at dette er en eiendom av en størrelse som sjelden kommer på salg. Å ta dette taket for framtidige generasjoner mener mitt parti og de to andre tidligere regjeringspartiene, Venstre og Høyre, at den nåværende regjeringen burde gjøre, i stedet for å bruke 30 mill. kr på 63 meter strandlinje.

Ola Borten Moe (Sp) [13:58:43]: Jeg vil først si at jeg er glad for den relative enigheten som har hersket i komiteen ved behandlingen av budsjettet, og ikke minst for de signalene som Kristelig Folkeparti har sendt. Da tenker jeg på den interpellasjonsdebatten som var om energibalansen i Norge for litt siden.

Vi har den siste tiden registrert at det er en tiltakende debatt rundt et nytt bredt borgerlig samarbeid i Norge. Ikke minst har Erna Solberg kommet med slike signaler. Jeg har lyst til å utfordre Kristelig Folkeparti på hvordan de vil forholde seg til et slikt samarbeid, der det største partiet ser ut til å bli Fremskrittspartiet, et parti som ikke aksepterer at det eksisterer menneskeskapte klimaforandringer, et parti som vil kutte så mye i budsjettet at det knapt er et budsjett igjen, og et parti som mener at rømt oppdrettslaks bare er en berikelse for det biologiske mangfoldet i elvene våre.

Jeg ønsker å utfordre Kristelig Folkeparti på dette. Hvordan stiller de seg til en slik partner?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:00:02]: Når det gjelder interpellasjonen som Børge Brende hadde, og de signalene som ble gitt der, er det signaler som Einar Steensnæs og den tidligere olje- og energiministeren la fram i forhold til politikken som Kristelig Folkeparti den gang stod for, og står for pr. i dag.

Når det gjelder et bredere borgerlig samarbeid, var min tidligere regjeringskollega Børge Brende og Høyre ute med dette på en klar måte i forrige uke. Her er det så store forskjeller for både Høyre, Kristelig Folkeparti og jeg vil også tro Venstre at innenfor dette området er det langt igjen. Jeg tror kanskje det aldri blir et tett samarbeid. Jeg skal love meg selv at jeg skal ikke spå om framtiden helt kontant, men pr. i dag vil jeg si at det må renne mye vann før det kan bli et bindende samarbeid mellom disse partiene på det området som vi snakker om her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Borten Moe (Sp) [14:01:32]: Jeg skal begynne med å si at når det gjelder framtiden i Kristelig Folkeparti, er det godt å høre at man nær sagt aldri ser for seg et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Det lover godt for framtiden.

Det er mange tilnærminger til miljøpolitikken, og jeg er fryktelig godt fornøyd med at vi gjennom dette budsjettet og gjennom regjeringserklæringen har valgt den store tilnærmingen. Vi kan gjennom å utvikle teknologi og verdikjeder for CO₂-rensing gjøre en innsats som vil bety noe i global sammenheng. Dette kan samtidig bli en ny næring i Norge. GSM-teknologien gikk fra oss. Dette kan bli vår nye sjanse. Det arbeidet som skjer på Kårstø, har Senterpartiet store forventninger til. Jeg har også lyst til å tilføye at som en av verdens største eksportører av hydrokarboner har Norge et særskilt ansvar for å være med og gjøre denne energikilden bærekraftig.

Det er fremdeles mye ugjort igjen på miljøsiden i dette landet. Derfor er miljøbudsjettet styrket i forhold til det opplegget som Bondevik II hadde. At de partiene som la fram det opprinnelige budsjettet, synes at våre påplusninger er litt for små, og så plusser på enda litt til, får stå for deres egen regning. Etter mitt skjønn forteller det i alle fall noe om hva de synes om egne prioriteringer.

Det har vært lite oppmerksomhet på kulturminnevernet i høst, på tross av at dette budsjettet representerer et av de mest betydelige og positive løftene som gjennomføres, for øvrig en videreføring av den forrige regjeringens gode arbeid på denne fronten.

En av de mest betydelige ambisjonene som det legges opp til gjennom både budsjettet og regjeringserklæringen, er målet om en ny og konfliktdempende politikk når det gjelder verne- og rovdyrpolitikken. Det er med stor sorg jeg har registrert en tiltakende konflikt mellom sentrum og periferi knyttet til disse områdene. I flere tilfeller virker det som om sentrale aktører snarere har fyrt opp rundt disse konfliktene, enn å dempe dem. Dette skal nå endres. Gjennom samspill med lokale krefter på bred front, frivillig vern, gjennomgang av rovdyrpolitikken og aktiv satsing på f.eks. villreinsentre og nasjonalparksentre er det vår klare ambisjon å bygge bro mellom disse motsetningene. Akkurat dette vil være et av Senterpartiets viktigste prioriteringer innen miljøpolitikken de neste fire årene.

Med det samme jeg har muligheten, vil jeg også nevne Gyro- og kalkproblematikken. Jeg har, uten å gå for langt, en bestemt oppfatning av at det er et arbeid som kommer til å bli prioritert i tiden som kommer.

På energifronten har dette landet flere betydelige utfordringer, og jeg skal peke på tre sentrale problemstillinger.

For det første nasjonalt og offentlig eierskap til våre vannkraftressurser: I forhold til forrige regjering og Fremskrittspartiet som ønsket et raskest mulig utsalg av norsk vannkraft, har vi det stikk motsatte utgangspunktet. Vårt mål er at det offentlige Norge skal beholde og helst øke sin eierandel i norsk produksjon. Vi har lyktes i det øyeblikket vi har etablert et robust system som effektivt sikrer at ikke en eneste norsk kilowatt vannkraft havner på utenlandske hender. Denne evigvarende naturressursen og den verdiskapingen den representerer, tilhører det norske folk, og sånn skal det fortsette.

For det andre kraftbalansen: Som kjent representerer den en stor utfordring. Vi har latt markedet styre i den grad at vi er i ferd med å svelte i hjel framfor brødskuffa, for å bruke et godt trøndersk uttrykk. Alle andre land utnytter sitt nasjonale handlingsrom for å bringe orden i kraftbalansen. Denne handlingen må også på plass i Norge. Gjennom mange tiltak skal kraftbalansen tippe den andre veien. Senterpartiet mener det er et paradoks at energinasjonen Norge importerer elkraft, og ikke eksporterer.

For det tredje: Mye i denne nasjonen er bygd på naturressurser, og da spesielt på vannkraft. Videreforedlingen av dette representerer mange arbeidsplasser. Det representerer verdifulle eksportinntekter, stor verdiskaping og ikke minst en annen fot å stå på i en stadig mer oljedominert økonomi. Det er viktig. Derfor trenger vi et industrikraftregime som gir norsk industri elkraft til en pris som sikrer fortsatt satsing og investering i Norge. Det er uakseptabelt for flertallet å fase ut industrien for å få orden på energibalansen. Ikke minst i Midt-Norge er dette en reell og umiddelbar utfordring. På alle disse områdene trengs det rask handling for å rydde opp i det som har vært manglende planlegging og manglende vilje fra tidligere tider. Det er behov for et fast politisk lederskap, og det er et lederskap jeg er trygg på at denne regjeringen og ikke minst statsråden representerer.

Mye tyder på at utformingen av oljepolitikken i nord skal bli en av våre viktigste saker neste år. Jeg vil advare mot å forskuttere realitetene i forkant av forvaltningsplanen. Jeg har også lyst til å advare mot å sette miljø- og næringsinteressene opp mot hverandre i den grad som vi nå opplever. Om utviklingen i nord ikke skjer på miljøets premisser, settes all videre utvikling på spill, etter vår oppfatning. Men de konkrete konklusjonene må vi vente med å trekke til fakta ligger på bordet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:08:28]: Det ble sagt her at det er et paradoks at vi, energinasjonen Norge, må importere kraft. Fremskrittspartiet er så hjertens enig med Senterpartiet på dette området.

Senterpartiets energipolitiske talsmann i komiteen, Ola Borten Moe, bør etter mitt syn tilkjennegi sitt syn på et svært viktig energipolitisk spørsmål som det må være veldig viktig for Senterpartiet å få en avklaring på, og det gjelder forholdet til småkraft og småkraftverk. Er det slik at Ola Borten Moe mener at småkraftverk bør inkluderes i et eventuelt framtidig pliktig elsertifikatsystem, noe som vil være av helt avgjørende betydning dersom det representanten framførte her på talerstolen, skal bli realisert? Men det var, etter det jeg kunne oppfatte, altså ikke ett ord om hva Ola Borten Moe og Senterpartiet vil gjøre for å øke kraftproduksjonen i Norge. Her er småkraft en viktig strategi. Det sitter mange interessenter land og strand rundt og venter på en avklaring på dette fra Senterpartiet. Vi bør kunne få et svar på det fra Senterpartiets talsmann her på Stortinget nå i dag.

Ola Borten Moe (Sp) [14:10:07]: Vi hadde for kort tid siden en bred debatt i Stortinget knyttet til kraftbalansen i Norge og om ulike tiltak som måtte på plass for at vi skulle klare å få orden i det. Det gikk på økt produksjon, og ikke minst gikk det på en offensiv satsing på alternative energikilder og redusert forbruk.

Når det gjelder småkraft, er nok det en stor del av løsningen, men jeg tror ikke det representerer hele løsningen. Fremskrittspartiet skal føle seg trygg på at denne regjeringen kommer til å legge til rette for en fortsatt offensiv satsing på småkraft. Hvorvidt det kommer til å ligge under den grønne sertifikatordningen eller ikke, får man vente og se. Der venter vi – som dere – på Regjeringens framlegg til grønne sertifikater.

Elisabeth Aspaker (H) [14:11:03]: Jeg skal også oppholde meg litt ved småkraftverk, for det er uomtvistelig slik at småkraftverk kan gi mye og ny miljøvennlig energi. Det kan bli en viktig distriktsnæring, gi kjærkomne arbeidsplasser og inntekter for grunneierne i distriktene.

Da er mitt spørsmål til representanten Borten Moe: Hvorfor er det da så viktig for den nye regjeringen – det er til og med nedfelt i Soria Moria-erklæringen – at man skal ha fylkeskommunale planer for å gjøre denne type utbygginger. Det vil jeg si er det motsatte av en offensiv distriktspolitikk. Det er en antipolitikk, og det er ikke det som stimulerer til utbygging.

Senterpartiet var i forrige periode – sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – en forkjemper for å gjøre det enklere å bygge ut slike typer kraftverk. Vi har forenklet der den nye regjeringen nå vil byråkratisere. Jeg lurer på om representanten Borten Moe er enig med Høyre i at Soria Moria-erklæringen på dette punktet faktisk er et gedigent tilbakeskritt for dem som ønsker å bygge småkraftverk?

Ola Borten Moe (Sp) [14:12:30]: Jeg skal begynne med å si at det at jeg i stad satt på statsministerens stol da jeg ventet på replikkordskiftet, nok var et uttrykk for en praktisk tilnærming til hvordan man kunne komme seg på talerstolen raskt og effektivt – ikke noe annet enn det.

Så har jeg lyst til å si at heller ikke under Høyre, heller ikke under den forrige regjering, var det slik at man etablerte noe grønt regime for småkraftverk. Det var ikke slik at man etablerte et offensivt regime for å få på plass dette. Så uansett hva denne regjeringen klarer eller ikke klarer å få til, vil det ikke være noe tilbakeskritt i forhold til det som har vært situasjonen fram til nå. Men vår klare holdning, både i Senterpartiet og i regjeringen, er at man skal klare å få på plass mest mulig fornybar energi, mest mulig fornybar miljøvennlig energi. Da er det sånn at vi skal sette oss ned i denne salen, og vi i komiteen, og ha en bred debatt om hvordan dette på best mulig måte kan skje. Akkurat like lite her som ellers skal vi forskuttere resultatet før saken ligger på bordet.

Presidenten: Presidenten så det ikke som noe forsøk på statskupp. Men det kan være greit at vi opprettholder skillet mellom den lovgivende og den utøvende makt. (Munterhet i salen)

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:13:59]: Skogvern er viktig for friluftslivet og for å sikre det biologiske mangfoldet.

Gjennom behandlingen av stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand har Stortinget lagt til grunn at frivillig skogvern skal være en viktig strategi i arbeidet for å øke skogvernet i Norge. Senterpartiet har lenge ønsket er vernepause, og tok til orde for det senest i budsjettdebatten i fjor. I Soria Moria-erklæringen står det:

«Regjeringen vil øke barskogvernet slik at det biologiske mangfoldet ivaretas.»

I innlegget så Borten Moe på seg selv som en brobygger. Han skulle være brobygger, bl.a. i vernesaker. Mitt spørsmål blir da: Har Senterpartiet nå innsett at vern er viktig for å sikre det biologiske mangfoldet, eller har brobyggeren Senterpartiet bare tapt en sak i forhandlingene?

Ola Borten Moe (Sp) [14:15:16]: Det er ingen tvil om at vern er en viktig del av det å bevare det biologiske mangfoldet i Norge. Det er heller ingen tvil om at vern vil være en viktig del av norsk miljøpolitikk også i framtiden. Men det er også viktig å understreke på hvilken måte man skal gjennomføre dette vernet. Der er min oppriktige mening at forrige regjering ikke var like heldig med måten de gjennomførte alle sine prosesser på, og at det med fordel kan tenkes nytt på dette området, og at en kan ha en annen tilnærming der man i større grad spiller på lag med lokale krefter.

Erfaringene så langt fra de gangene man har gjort det, er udelt positive. Jeg tror Regjeringen og Stortinget har alt å vinne på at man nå lokalt får et eierskap til det vernet som gjennomføres, og at det legges til rette for at dette representerer noe positivt i form av utvikling av arbeidsplasser og næringsutvikling – ikke en statlig overtakelse av eiendom, selv om det har slått meg at både Høyre og Kristelig Folkeparti virker å være veldig glad i det siste.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Helen Bjørnøy [14:16:40]: Denne regjeringen vil gjøre Norge til et foregangsland i miljøpolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Vi har hatt denne rollen før, og vi ligger langt framme på en del områder. Andre områder har vært neglisjert, og nå trenger vi en satsing på bred front.

Vi vil bl.a. ha en offensiv miljøpolitikk, med vekt på sektorvise handlingsplaner. Vi vil ha en helhetlig gjennomgang av skatte- og avgiftssystemet med sikte på endringer som fremmer miljøvennlig atferd. Vi vil legge vekt på miljødimensjonen i bistandspolitikken for å fremme miljø og helse i land i sør og øst, og for å sikre globale miljøgevinster. Det budsjettforslaget som vi diskuterer her i dag, er ett steg på den veien.

Regjeringen øker bevilgningene over Miljøverndepartementets budsjett med 29 mill. kr, og øker kjøp av friluftsområder med 30 mill. kr utover forslaget fra regjeringen Bondevik II. En stor andel av økningen på 29 mill. kr skal gå til opprydding og kartlegging av miljøgifter. Vi styrker innsatsen for å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Tilskuddene til lokalt miljøvern styrkes også.

På mange andre områder viderefører Regjeringen satsingene som lå inne i den forrige regjeringens budsjettforslag. Jeg er glad for at energi- og miljøkomiteen har sluttet seg til budsjettforslaget, og så sterkt understreker stortingsflertallets miljøpolitiske ambisjoner.

På vesentlige områder begynner vi å følge opp Soria Moria-erklæringen. Vi vil intensivere arbeidet for å sikre friluftsområder for allmennheten. Derfor har vi økt tilsagnsfullmakten med 30 mill. kr. Dette gjør oss i stand til å kjøpe attraktive frilufts- og naturområder og ivareta arbeidet med å sikre allmenn bruksrett av eiendommer som går ut av Forsvarets og Kystverkets bruk. Vi gjeninnfører også ordningen med juridisk bistand til kommunene i arbeidet med båndlegging av områder og strandsoneproblematikk.

Regjeringen prioriterer arbeidet for å bevare naturområder og artsmangfold. Den forrige regjeringens forslag til satsing på skogvern føres videre. Vi fører også videre satsingen på forebyggende og konfliktdempende rovvilttiltak.

Den økte bevilgningen til bekjempelse av lakseparasitten Gyro skal spesielt sikre forarbeider i Vefsna.

Komiteen understreker vårt særlige ansvar for bevaring av villreinbestandene. Regjeringen er seg dette ansvaret bevisst. Vi vil nøye overveie anbefalingene i «Villrein og Samfunn»-rapporten, med utgangspunkt i de utredninger som Direktoratet for naturforvaltning er i gang med.

Regjeringen Bondevik foreslo en styrking av kulturminnebudsjettet som ledd i oppfølgingen av stortingsmeldingen Leve med kulturminner. Forslagene i meldingen fikk stor tilslutning fra en samlet komite. I tillegg bad Stortinget i et eget vedtak regjeringen om å øke fondskapitalen i Norsk kulturminnefond til 1,4 milliarder kr i inneværende stortingsperiode. Regjeringen stiller seg bak forslagene i stortingsmeldingen, og foreslår denne satsingen opprettholdt.

Gamle miljøsynder hjemsøker oss. Opprydding og kartlegging av miljøgifter er en høyst påkrevd oppgave. Regjeringen øker bevilgningene betydelig i forhold til Bondevik-regjeringen. Vi vil bl.a. starte opp arbeidet med å rydde opp i forurenset jord i barnehager og skolegårder og på lekeplasser. Samtidig styrker vi arbeidet med å kartlegge og stanse utslipp av nye miljøgifter, utslipp som kommende generasjoner ellers må rydde opp i. Jeg vil legge fram en egen stortingsmelding om kjemikaliebruk og miljøgifter.

Vi styrker også bevilgningen til de frivillige miljøvernorganisasjonene, i bevissthet om det verdifulle arbeidet de gjør for å opprettholde og styrke folks miljøinteresse.

I Soria-Moria-erklæringen sier Regjeringen:

«Vår visjon er at vi kan overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok».

Dette gjelder alle sider av samfunnet, og ikke minst miljøressursene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [14:22:04]: Det kunne jo være grunn til å stille spørsmål både om Gyro-satsing, eller mangel på sådan, og Regjeringens noe uavklarte forhold til ulv, men det skal jeg ikke gjøre.

Jeg synes det er viktig å få klarhet i hva som skjer i Nord-Norge nå. Er det en forvaltningsplan for Barentshavet vi holder på med, eller er det en verneplan for Barentshavet, som statsråd Bjørnøy selv har kalt det for, vi holder på med, eller er det en industriplan, som representanten Tore Nordtun kaller det? Det kan jo ikke være alt på en gang, så jeg ønsker en avklaring fra statsråden på hva som egentlig kommer til behandling i Regjeringen. Er det grunn til optimisme i Nord-Norge, eller kommer vi til å få det som jeg frykter, nemlig en verneplan fra Regjeringen?

Statsråd Helen Bjørnøy [14:23:09]: Det er all grunn til optimisme i Nord-Norge, og særlig knytter det seg optimisme til at vi skal føre en politikk som er framtidsrettet, og som dermed også tar nødvendige miljøhensyn.

Regjeringen har sagt at vi skal sluttføre den 19. konsesjonsrunden som forutsatt, men vi har også sagt at det er når den helhetlige forvaltningsplanen foreligger, at vi skal avgjøre hvilke områder som eventuelt skal åpnes, og hvilke områder som det ikke skal foregå petroleumsaktivitet i. Dette skal bestemmes av Stortinget, men Regjeringen vil altså påse at den nødvendige samordningen mellom den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og tildeling av blokker i 19. konsesjonsrunde vil bli samordnet når det legges fram for Stortinget.

Børge Brende (H) [14:24:25]: Miljøvernministeren hadde en offensiv holdning til klimautfordringene da hun var i Montreal under de klimaforhandlingene som var der. Miljøvernministeren har også i ulike intervjuer gitt uttrykk for at nå skal man også redusere de norske klimagassutslippene. Senest i Aftenposten den 29. november i år garanterer statsråd Bjørnøy bedring. Det står:

«Helen Bjørnøy garanterer at norske miljøtall vil se annerledes ut ved neste femårssjekk.»

Videre står det:

«Dette bekrefter at tidligere regjeringer ikke har tatt Norges klimautfordringer på alvor.»

Og videre:

«Ja. Det skal ikke være noen som helst tvil om at denne regjeringen vil gjøre det som er mulig for å oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser.»

Jeg lurer på om miljøvernministeren kan utdype overfor Stortinget hvilke tiltak hun har i tankene i forhold til å redusere de norske klimagassutslippene i årene framover. Hvor mye vil statsråden at de skal reduseres?

Statsråd Helen Bjørnøy [14:25:46]: Jeg er glad for at debatten så langt har vist at det er tverrpolitisk enighet om at reduksjon av klimagassutslipp er helt nødvendig. Vi har sagt at vi skal oppfylle våre forpliktelser under Kyotoprotokollen, og en betydelig del av forpliktelsene må skje gjennom nasjonale tiltak. Vi startet arbeidet med sektorvise klimahandlingsplaner og sektorvise mål. Dessuten startes det mye arbeid med fornybare energikilder og energisparing, og i transportsektoren vil Regjeringen også iverksette betydelig satsing på biodrivstoff. CO₂-håndteringen på Kårstø er også et ledd. I tillegg er vi i gang med det langsiktige arbeidet gjennom Lavutslippsutvalgets arbeid, hvor det skal utarbeides en generasjonsmålsetting for reduksjon av norske klimagassutslipp.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:26:54]: «Vi er kommet et skritt videre, selv om skrittet ikke var så veldig stort,» kunne vi lese i Aftenposten i går angående forhandlingsresultatet etter forhandlingene i Montreal.

Klimaproblemet er den største miljøutfordringen vi står overfor, selv om det har vært en liten diskusjon om dette i denne debatten. Men det må iallfall føres en offensiv klimapolitikk. Den må føres internasjonalt, og den må også føres nasjonalt. Derfor vil jeg be statsråden garantere at det blir stilt krav til CO₂-håndtering ved eventuelle nye konsesjoner både på Tjeldbergodden og på Mongstad, og at konsesjonene ikke bare skal baseres på, men skal være CO₂-håndtering.

Statsråden sa i tidligere svar til representanten Brende at Kårstø skulle ha CO₂-håndtering, men jeg spør altså om det også gjelder konsesjonene for Tjeldbergodden og Mongstad.

Statsråd Helen Bjørnøy [14:28:11]: Jeg er glad for at vi får økt oppmerksomhet rundt klimaproblemet. Det er ingen tvil om, som representanten for Kristelig Folkeparti nettopp sa, at det er et av framtidens største problem. Kravet til CO₂-håndtering har vi sagt gjelder for Kårstø, men det er også klart at når det gjelder framtidige gasskraftverk, vil det ikke være naturlig for denne regjering å tenke at det skal etableres uten CO₂-håndtering.

Gunnar Kvassheim (V) [14:29:00]: Etter klimaforhandlingene i Montreal er det klart at det blir tungt å bringe Kyoto-prosessen videre, og ikke minst å få flere land med i forpliktende avtaler.

Utviklingslandene reserverer seg og viser til at de industrialiserte landene som har ansvaret for hovedtyngden av utslippene, ikke gjør jobben å kutte på hjemmebane. SV har vært tydelige på at minst 50 pst. av Kyoto-forpliktelsene skal tas nasjonalt. I Soria Moria-erklæringen heter det at «betydelige deler» skal tas nasjonalt. Kan miljøvernministeren klart bekrefte at «betydelige deler» betyr mer enn 50 pst., og at SVs miljøambisjon ikke er forlatt også på dette området?

Statsråd Helen Bjørnøy [14:29:57]: Det som er klart, er at denne regjeringen ser at det er behov for å ta noen helt nye grep i den nasjonale klimapolitikken som vil føre til større begrensninger i klimagassutslippene i Norge enn det vi inntil i dag har sett.

Jeg vil ikke tallfeste hva som ligger i «betydelige deler». Men vi har altså varslet og er allerede i gang med å utarbeide handlingsplaner med sektorvise mål. Det skal gjøres mye arbeid i tiden som kommer, nettopp for at vi skal klare forpliktelsene, og for at vi skal ta en betydelig del av våre Kyoto-forpliktelser nasjonalt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:30:56]: Det har vært et stort engasjement for klimasaken i dagens debatt. Det mangler ikke på gode ønsker om tiltak, noe statsråden også har uttalt. Samtidig frykter industrien at det innføres mange særnorske restriksjoner og avgifter for CO₂-utslipp, som dermed vil skade norsk industris konkurranseevne. Konsekvensen kan være at vi opplever en økt utflytting av industrien, spesielt til land utenfor kvotesystemet. Faren er da at man i det godes hensikt flytter norsk industri uten at man får miljøeffekter tilbake. Tvert imot kan man risikere dårligere miljø hvis den industrien havner i Kina, som ikke på langt nær har de samme restriksjoner som i Norge.

Kan statsråden forsikre Stortinget om at det ikke vil bli innført særnorske reguleringer som ødelegger norsk industris konkurranseevne, og at man når man skal ha restriksjoner på CO₂-utslipp, i stedet i størst mulig grad sørger for å binde seg opp til EUs kvotesystem?

Statsråd Helen Bjørnøy [14:32:10]: Jeg ønsker å bekrefte at den endelige utformingen av kvotesystemet for perioden 2008–2012 bl.a. må ses i lys av hvordan oppkoblingen til EUs kvotesystem blir etablert.

Regjeringen er i dialog med EU-kommisjonen for å sikre en praktisk kobling mellom de to kvotesystemene, men det er altså ennå ikke avgjort hvordan det blir. Vi jobber tett og nøye med den saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Torny Pedersen (A) [14:33:12]: Store deler av verden ser mot nordområdene der Norge har store interesser å ivareta. Derfor har Regjeringen sagt at de ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer.

Soria Moria-plattformen har lagt et grunnlag for en god, framtidsrettet politikk som vil løfte nordområdene og en hel landsdel, og som vil videreutvikle verdiskaping, sysselsetting og kompetanse på et høyt nivå.

Vi har store muligheter, men også utfordringer – ikke minst når det gjelder miljøet i forbindelse med petroleumsvirksomheten i Norskehavet og Barentshavet. Vi har ikke råd til å la disse ressursene ligge urørt. Å si nei til norsk petroleumsvirksomhet i nordområdene er det samme som å overlate til russerne å bestemme miljøutvikling og tempo i nord. Det er en risikosport som jeg vil fraråde. Vi skal være der med vår teknologi og sette standard i fortsettelsen av olje- og gassvirksomheten i nordområdene. Til våren vil Regjeringen legge fram en handlingsplan for forvaltning av nordområdene. Dette ser vi fram til, ikke minst i Nordland.

Selskapene har store interesser i Norskehavet utenfor Lofoten og Vesterålen, det vi kaller Nordland VI og VII. Foreløpig er Nordland VI satt i bero ut denne stortingsperioden, men handlingsplanen vil forhåpentligvis gi oss et bilde av framtidens petroleumsvirksomhet også her. Næringslivet venter i spenning. Det merkelige var at Høyre i valgkampen gikk høyt på banen og mente at med en rød-grønn regjering ville aktiviteten i nordområdene nærmest bli stoppet. Usanne påstander slår tilbake. Det viste valgresultatet.

Petroleumsvirksomheten i nordområdene vil styrke ikke bare økonomien i Russland og Norge, men vil også være en pådriver for å styrke det internasjonale økonomiske samarbeidet i Nord-Europa.

Vi har flere store utfordringer når det gjelder næring og utvikling. Det gjelder framtiden til den kraftkrevende industri når gamle kraftkontrakter løper ut, det gjelder hjemfall og hvem som skal eie våre vannkraftressurser i framtiden.

Stortinget har tidligere bedt Regjeringen om å legge fram en egen sak for Stortinget om å etablere et eget industrikraftmarked. Det sa Bondevik-regjeringen nei til. Det neiet, kombinert med mangel på andre initiativ, ville ført til en massiv utflagging av norske arbeidsplasser, noe vi i Arbeiderpartiet ikke kan akseptere.

Heldigvis har denne regjeringen et godt samarbeid med industrien. Regjeringen jobber nå på spreng med denne saken, for Soria Moria-plattformen er helt klar: Det skal utredes og etableres et eget industrikraftmarked.

Når det gjelder hjemfall, er det en glede å spore at også Venstre og Kristelig Folkeparti vil jobbe for et sterkt offentlig eierskap gjennom hjemfallsinstituttet.

Regjeringen har bestemt at Vefsnavassdraget skal inn i suppleringen av Verneplan for vassdrag. Da er det meget viktig at dette vassdraget igjen blir en stor lakseelv. I dag er den infisert av Gyrodactylus salaris.

Jeg er glad for at Regjeringen allerede i budsjettet for neste år har lagt inn 1 mill. kr ekstra til forarbeidet med bekjempelsen av Gyroen, og at bekjempelsen av parasitten kan starte for fullt i 2007. Samtidig bidrog arbeidet på Soria Moria til at regionen blir tilført næringsfondsmidler. Dette vil nok ikke på langt nær erstatte inntektene kommunene hadde fått ved kraftutbygging, men da er det enda viktigere å få elva ren for Gyro, slik at inntekter fra fiske og turisme kan bli en næringsvei.

Til slutt vil jeg nevne viktigheten av at planene om kalking, som ligger hos Direktoratet for naturforvaltning, får en oppfølging. Jeg ser fram til at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en oversikt over de tiltak som er nødvendige.

Tord Lien (FrP) [14:38:27]: Jeg skal bruke litt tid på å snakke om de tingene som vi faktisk er enige om i komiteen.

Vi er bl.a. enige om villreinsentrene og deres betydning for det biologiske mangfoldet i fjellregionene. Selvfølgelig vil villreinen stå i sentrum, men jeg tror det vil få betydning også for andre ting.

Kulturminnevernet og den støtten til private eiere som ligger i dagens budsjett, er jeg veldig fornøyd med – det er viktig at vern skjer i dialog med eierne.

Når det gjelder fartøyvernet, er Soria Moria-erklæringen veldig ambisiøs. Løftene er ikke helt innfridd, men jeg mener at det er grunn til optimisme og ser veldig fram til den nasjonale verneplanen for fartøy som det er tilkjennegitt vil komme. Statens kartverk har sagt at de skal prioritere å ferdigstille sjøkart for hele kysten, også for Nord-Norge, fra og med 2007. Dette handler også om sikkerhet. De statsrådene som er til stede i dag, har ikke ansvar for oljevernberedskap, men jeg kunne tenke meg at de likevel tok ordet senere i dag for å fortelle litt om hva de ønsker å gjøre i forhold til oljevernberedskapen i Norge, som er en viktig forutsetning for oljevirksomhet i nord, men som det er viktig kommer på plass uansett.

Så til kalking. Til tross for at dagens regjeringspartier og Fremskrittspartiet har vært enige om at man bør bevilge opp mot 90 mill.–100 mill. kr, har altså Regjeringen ikke funnet formålet verdig ett øre mer enn det regjeringen Bondevik bevilget. Vi ender altså opp med en bevilgning som vil redusere kalkingen dramatisk. Ikke bare vil de nasjonale prosjektene som Bjørnøy viser til i sitt brev til komiteen den 22. november, forsvinne – kuttet vil ikke minst ramme de mindre prosjektene, der lokale krefter, fiskere og grunneiere, har båret kalk, målt vannkvaliteten og drevet aktiv fiskekultivering på dugnad i mange år. Takken er en brå amputasjon. Dette oppfatter jeg, og sikkert mange av dem som har deltatt i dette arbeidet, som uforståelig.

Et av de store prosjektene Miljøverndepartementet vurderer å kutte i, er kalkingen av Mandalselva, verdens største kalkingsprosjekt med en årlig bevilgning på opp mot 10 mill. kr. Slutter staten å engasjere seg i dette prosjektet, vil prosjektet være en saga blott, og 50 mill. kr kan være tapt. Likeens har Stortinget tidligere, etter oppfordring fra Regjeringen, vedtatt en handlingsplan for bekjempelse av Gyroen. Denne planen forutsetter en årlig bevilgning på 30 mill. kr. Regjeringen og flertallet i denne salen legger opp til en bevilgning rett i overkant av halvparten av denne. Når man ser dette i sammenheng med de nye signalene som kommer om en særdeles kostnadskrevende satsing på aluminium, blir dette uforståelig. Et eksempel jeg vil gi i forhold til det, er at Gyro-bekjempelse i Steinkjervassdraget alene vil koste nesten 20 mill. kr., altså hele bevilgningen for 2006.

Det de øvrige partiene uten videre er villige til å gjøre i villaksens tjeneste, er å forkaste Fremskrittspartiets forslag om å evaluere miljøgevinsten og kostnadene ved videreføring og opptrapping av nasjonale laksefjorder. Dette forslaget stemte alle de andre imot under finansdebatten, til tross for at både Tore Nordtun, som er storfraksjonsleder for energi- og miljøområdet, og Magnhild Meltveit Kleppa, parlamentarisk leder i Senterpartiet, i valgkampen stilte seg positivt til en slik evaluering.

Oppdrettsnæringen er en av de viktigste, om ikke den viktigste, vekstnæringen i Norge. I motsetning til mange andre næringer kan ikke denne virksomheten flyttes ut av distriktene. Dette burde jo være viktig for denne regjeringen, som legger vekt på distriktspolitikk. Man bør i hvert fall ikke akseptere at fylker som Rogaland og Sør-Trøndelag får vernet over halvparten av sin kyst uten at man evaluerer miljøgevinst og kostnader ved denne politikken.

Så helt avslutningsvis om skogvern. En stadig større del av Fastlands-Norge er vernet. Vi har i dag hørt at vernet økte med 50 pst. under Bondevik-regjeringen. Dette utgjør 50 pst. av skogen i Norge – ikke i seg selv avskrekkende, men jeg har merket meg at flertallet konsekvent kaller denne skogen, altså den eldste skogen, for gammelskog. På skogbruksspråket kalles dette høstbar skog eller produktiv skog, og av denne kategorien skog er 20 pst. vernet. Da begynner jeg å bli skeptisk. Og på dette grunnlaget fremmer vi forslag om å innføre en vernepause for å se på konsekvensene for norsk trelastindustri, skogbruksnæring og prosessindustrien. Forsvinner disse næringene fra Norge, vil vi om 60 år ha bare gammel skog, med de negative konsekvensene det vil ha både for arbeidsplasser i distriktene og for det biologiske mangfoldet.

Terje Aasland (A) [14:43:54]: På noen områder er det gjennom budsjettprosessen skapt bred enighet. Det er jeg glad for. Men det er også store prinsipielle og ideologiske forskjeller i budsjettet. Jeg har lyst til å starte med å nevne noen av de små, men likevel viktige områdene det er enighet om, bl.a. om å bevare fjellreven og sette i verk flere tiltak der. Jeg er også glad for at vi er enige om å ivareta vårt ansvar for villreinen. Jeg er glad for at vi peker på at det bør etableres to nasjonale kompetansesentre for villrein, henholdsvis ved Møsvatn i Telemark og på Dovre. Slike sentre tror jeg vil bety mye for forvaltningen, kunnskapsformidlingen og interessen. Men kanskje aller mest er en eventuell etablering i første fase en positiv stimulator for lokalområdet og lokalbefolkningen. Dette er ikke uten betydning i denne sammenhengen. Derfor håper jeg at vi så snart som mulig kan foreta konkrete handlinger, slik at sentra blir etablert.

Et annet område hvor man gjennom budsjettprosessen har kommet til et bredt flertall, gjelder behovet for å foreta grep for å utjevne prisene på transport av strøm. Vi ser at kostnadene for transport av strøm er variable, etter vårt skjønn for variable. Vi er derfor svært tilfreds med at Regjeringen nå har lagt inn 30 mill. kr til utjevning av overføringstariffene. Den brede enigheten er nå kommet til tross for at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsket å fjerne dette fra budsjettet både for 2005 og nå for 2006. Men nå er det altså enighet om at vi må bidra fra felleskassa til utjevning av overføringstariffene, og det er jeg glad for.

Som jeg sa: Vi er langt fra enige på alle områder. Overføringsnettet for elektrisitet er en av samfunnets aller viktigste infrastrukturer. Nærmest alle innretninger i samfunnet er avhengig av en sikker elektrisitetsforsyning. Små utkoblinger rammer hardt og ofte dramatisk, samtidig som de gir store samfunnsmessige tap. I den siste tiden har vi fått signaler fra bransjen om at rammebetingelsene gir en negativ utvikling med tanke på sikkerheten. Tidligere var investeringstakten på om lag 40 år. Nå får vi opplysninger som kan tyde på at investeringstakten er oppimot 120 år mange steder. Dersom dette medfører riktighet, er dette – og jeg har lyst til å understreke det – en meget alvorlig situasjon. Men vi tar samtidig denne situasjonen på alvor. Derfor vil vi også ha en gjennomgang av nettsystemet, noe det er et bredt flertall for i denne sal, med unntak av Høyre. På meg virker det nokså underlig at Høyre som det eneste parti ikke ønsker en ny gjennomgang av nettsystemet. De viser til at det ble gjort for noen år siden. Jeg tror derimot det er klokt å lytte til dagens signaler og ta dem på alvor. Vi må se med nye øyne på situasjonen og sørge for å sikre investeringene, bedre sikkerheten og øke tryggheten, samtidig som vi kanskje kan klare å oppnå en bedre utjevning av kostnader i tillegg. Jeg beklager at Høyre ikke er med, som sagt, men utfordrer dem samtidig til å være med på en systemgjennomgang.

Regjeringspartiene vil understreke at det ikke er tilstrekkelig kun å vurdere nettsystemet. Vi har derfor slått fast at energiloven skal evalueres. Etter Arbeiderpartiets syn må vi bygge oppunder en motivasjon for nye investeringer samt en eierstruktur som ivaretar samfunnsinteressene på en best mulig måte. I det perspektivet er jeg overbevist om at det er det offentlige eierskapet som best ivaretar samfunnets interesser og behov. En viktig begrunnelse for meg er at den private verdiforvaltningen har hatt og har et annet mål enn den offentlige. Derfor har det bekymret mange at den foregående regjeringen med Høyre i spissen la et politisk løp for mer konkurranseutsetting og mer privatisering. Jeg er ikke forundret over at de opprettholder denne tanken i budsjettet, men heldigvis står dette i kontrast til det nåværende flertall, og vi kan vel konkludere med at også på dette området fikk valgresultatet et lykksalig utfall.

Til slutt vil jeg bare forsikre om at Arbeiderpartiets løfter om et gassrør til Grenland ligger fast. Til Fremskrittspartiet og Solvik-Olsen må jeg jo si at når de forsøker å så tvil om Regjeringens vilje til å ta gassen i bruk, må det tilsynelatende ha sammenheng med at de må ha unngått å lese der dette er omtalt i Soria Moria-erklæringen.

Budsjettet som i dag vedtas, løser ikke alle utfordringer og tar kanskje ikke alle utfordringene opp i seg heller. Men det er et budsjett i riktig retning.

Elisabeth Aspaker (H) [14:49:00]: Få bestrider i dag potensialet i nordområdene og den muligheten dette gir Norge til å sette energipolitisk dagsorden. Høyre er nå svært opptatt av at vi må bruke denne muligheten aktivt til å bygge og forsterke næringsgrunnlaget i Nord-Norge og til å satse målrettet på kunnskapsutvikling og forskning relatert til aktivitet i nord.

Det er med en viss forbauselse jeg har lest miljøvernministerens uttalelser om den nordnorske olje- og gassdebatten, der hun innfører det nye begrepet «petroholikere». Jeg forstår det slik at hun med dette mener menn med bare én tanke i hodet: bygge ut petroleumsaktivitet, koste hva det koste vil. Slike karakteristikker av debatten i nord henger, for å bruke et folkelig uttrykk, ikke på greip. Jeg skal gi Bjørnøy rett i at det er en klar overvekt av menn som er engasjert i næringen og debatten, men hun tar grundig feil når hun omtaler debatten som ensidig på oljenæringens premisser. Miljøvernministeren har en viktig rolle i utformingen av framtidens petroleumsvirksomhet i nord. Desto viktigere er det da at hun finner en anledning til å møte nordnorske næringer og politikere og lytter til budskapet derfra for å få korrigert sine feiloppfatninger.

Høyre ønsker et moderne Nord-Norge som nå kan få del i utvikling av petroleumsnæringen i vårt nærområde. Når oljealderen endelig står for døren i nord, vil ikke landsdelen finne seg i å bli gjort til et nasjonalt miljøsymbol, slik flere av miljøorganisasjonene nå prøver på å oppnå.

Utviklingen i Nordvest-Russland og norske selskapers mulige deltakelse på Shtokman-feltet tilsier at Norge tilrettelegger for opptrapping av petroleumsvirksomheten på vår side i Barentshavet. Det vil kunne skape en positiv «drive» knyttet til teknologiutvikling og ytterligere miljøforebyggende tiltak. Ambisjonen må være at petroleumsnæringen i Barentshavet skal ligge i tet og være verdensledende på miljø og sikkerhet. Økt aktivitet vil videre ha den effekt at beredskapen også bedres. Partnerskapet med russerne må videreutvikles. Da må aktiviteten på norsk side matche russernes aktivitet, for å få til et enda mer omfattende og gjensidig samarbeid på tvers av landegrenser i nord.

Enhver som har deltatt på den nordnorske oljearenaen, vet at det er utenkelig å diskutere leting og utbygging av olje- og gassfunn uten at dette kan skje på en miljømessig forsvarlig måte. Jeg kjenner meg ikke igjen i miljøvernministerens beskrivelse av en ensidig oljevinkling. Hvorfor skulle vi som bor i landsdelen, av alle, gamble med miljøet eller fiskeressursene, som er ryggraden i store deler av sysselsettingen langs kysten?

Min erfaring er at den nordnorske petroleumsdebatten er en balansert debatt, der hensynet til fiskeri og miljø står sentralt, der vi er oss svært bevisst de klimatiske utfordringer vi står overfor, der vi er opptatt av utbyggingsløsninger som legger til rette for samspill mellom fiskeri og petroleumsaktivitet, og sist, men ikke minst, nordnorske politikere er svært opptatt av høyere beredskap og tilgang til nødvendig utstyr om uhellet skulle være ute. Selv om den norske aktiviteten i dag er beskjeden, er russernes omfattende skipstrafikk med utskiping av olje fra nord en stor utfordring for vår beredskap langs kysten.

Når NHO gjør mulighetene i nordområdene til hovedtema på sin årskonferanse 2006, «Oppdrag Nord», er det fantastisk sett med nordnorske øyne og en bekreftelse på at vi i nord er nærmest honningkrukka. Selv om olje- og gassperspektivet ligger i bunnen, er også økt verdiskaping basert på unike naturkvaliteter og fiskerinæringen viet bred plass i programmet.

Fra Høyres side leter vi nå etter balansepunktet som kan sikre maksimal uttelling innenfor flere viktige næringer samtidig, og som skal gjøre det attraktivt å bosette seg i nord. Jeg konstaterer at enkelte miljøorganisasjoner har et fundamentalistisk syn på olje- og gassvirksomhet utenfor den nordligste landsdelen. I Høyre tar vi avstand fra denne tilnærmingen, og jeg vil konkret utfordre miljøvernministeren på hva hun mener om akkurat den problemstillingen.

Her i landet kan vi se tilbake på en vellykket historie for oljenæringen i sør, og vi har etter hvert betydelig erfaring også fra boring i nordlige farvann. Det kunne da være interessant å høre hva en samlet regjering mener om at det fra miljøhold nå stilles helt andre krav til ny virksomhet i nord enn i sør.

Olje- og energiministeren har vært rimelig klar i sin tale der miljøvernministeren og regjeringserklæringen tar forbehold. Jeg hører at representanten Torny Pedersen uttaler seg skråsikkert, men jeg hører også at SV lover kamp når forvaltningsplanen skal behandles til våren. Det er viktig med kontinuitet for å sikre større næringsmessige ringvirkninger og bygging av kompetanse i nord. Forvaltningsplanen for Barentshavet kan gi oss dette. Jeg har forhåpning om en mer nyansert debatt enn den vi har sett tilløp til fra miljøhold de siste årene. Her må miljøvernministeren ta ansvar for at følelsene ikke tar overhånd, men at man bygger framtidig petroleumspolitikk i nord på fakta og erfaringer.

Eva M. Nielsen (A) [14:54:19]: Nordområdene har gått fra å være et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde under den kalde krigen til å bli et energipolitisk kraftsentrum. Utfordringene i nord dreier seg om hvordan vi skal forholde oss til noen av de største industrielle mulighetene og utfordringene vi som nasjon har stått overfor.

Regjeringserklæringen slår fast at vi vil opprettholde leteaktiviteten etter olje og gass, og at oljeindustrien må få tilgang på interessante leteområder. Videre slås det fast at petroleumsvirksomheten i Barentshavet og i Norskehavet skal være verdens fremste i forhold til oljevernberedskap og miljøovervåking.

Vi skal ha en næringsutvikling med et bærekraftig perspektiv. Vi skal ha en petroleumsindustri med grønn profil. Regjeringa har lagt til grunn at all aktivitet i disse områdene skal foregå innenfor bærekraftige rammer som opprettholder det biologiske mangfoldet og sikrer uberørte områder for framtidige generasjoner. Vi ønsker olje og fisk i godt naboskap.

I den sammenheng er det viktig å understreke at virksomheten skal baseres på målet om nullutslipp til sjø. Vår miljøstandard bør være så god at den blir modell for tilsvarende utbygginger andre steder. Regjeringa ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Mens Snøhvit-utbyggingen kanskje kom litt brått på, kan vi nå planlegge langsiktig og strategisk og posisjonere oss for de prosjektene som kommer i årene framover, og på den måten sikre nasjonen store skatteinntekter i mange år.

Når det gjelder framtidig petroleumsvirksomhet, er det mange av oss som ser for oss en betydelig økning av forsknings-, utrednings- og innovasjonsvirksomhet. Stikkord her er bærekraft, leting, utvinning og drift, miljøovervåking og beredskap, og det viktigste av alt, arbeidsplasser.

Men la oss være enige om at det er et stykke vei å gå før vi er der, og det bør det også være. Det er enighet i Stortinget om at en helhetlig forvaltningsplan for petroleumsvirksomheten i nord skal danne grunnlaget for hvilke områder som skal åpnes, og hvilke det ikke skal foregå slik virksomhet i – en forvaltningsplan hvor et mangfold av interesser ses i sammenheng. Industrien har innsett at miljøvern er en forutsetning for utnyttelse. Det innebærer at enhver seriøs aktør må planlegge i et miljøperspektiv fra dag én.

Fra Regjeringas side er det et uttalt mål at innen 2009 skal alt CO₂-utslipp til luft fra Kårstøanlegget være fjernet, og det skal bli mulig å bruke CO₂ som trykkstøtte for felt i Nordsjøen. Regjeringspartiene er svært tilfredse med at det gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi nå legges opp til at oppstart av nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO₂-rensing.

Vi skal i tillegg holde oppe trykket på forskning på de fornybare energikildene. Regjeringa har økt bevilgningene på forskningskapitlet med 15 mill. kr, som uavkortet skal gå til styrking av forskningsprogrammene RENERGI og Climit.

Arbeiderpartiet er tilfreds med at Regjeringa har økt budsjettkapitlet for miljøvennlig gassteknologi med 20 mill. kr utover det Bondevik-regjeringa foreslo, og at økningen øremerkes igangsetting av tiltak med CO₂-håndtering og verdikjede for CO₂.

Innenfor våre internasjonale klimaforpliktelser må en større del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel, tas i bruk innenlands til industri-, energi- og transportformål. Det er vår målsetting at Norge skal bli verdensledende innen miljøvennlig bruk av gass.

Avslutningsvis vil jeg komme litt inn på omfanget av den petroleumsfrakten som går fra Murmansk, langs vår kyst og videre sørover. Oljevernberedskapen i nord er et kapittel som vi skal vie stor oppmerksomhet. Vi vet at det fraktes tonnevis med olje langs vår kyst, og overvåkingssentralen i Vardø, som skal settes i drift i 2007, er viktig i forhold til det arbeidet. Jeg vil også tro at det settes i gang en stor debatt om Kystvaktas rolle, om oljevernberedskapen og ansvaret for operativ handlingskapasitet. Øvelsen Barents Rescue gav oss noen svar, men den etterlot også veldig mange spørsmål – spørsmål som må finne sin løsning.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme.

Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes igjen kl. 18.

 

Behandlingen av sak 1-3 fortsatte på kveldsmøtet.