Se også behandlingen av sak 1-3 på formiddagsmøtet.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:01:22]: Siden 1980 har forbruket av elektrisitet i Norge økt med nesten 50 pst., noe som tilsvarer en økning på over 1 TWh pr. år i gjennomsnitt. Økningen i det norske elektrisitetsforbruket har i løpet av de siste 15 årene vært mer enn tre ganger større enn økningen i ny kraftproduksjon. Denne betydelige ubalansen mellom tilbud og etterspørsel av strøm har skapt en svært stram kraftbalanse og en stadig mer bekymringsfull og svekket forsyningssikkerhet i Norge.

Siden 99 pst. av Norges elektrisitetsforbruk og 46 pst. av vårt totale energiforbruk er basert på vannkraft, vil et år med nedbørssvikt føre til stor sårbarhet, også fordi kraftbalansen selv i et normalår er blitt betydelig svekket de siste årene. Det er derfor i dag en absolutt berettiget grunn til å advare mot at forsyningssituasjonen i Norge kan bli svært dramatisk dersom – eller skal vi heller si når – et tørrår inntreffer. Både Finland, Sverige og Norge har i dag en negativ kraftbalanse samlet sett, selv i et år med normal, gjennomsnittlig nedbør. Norge har derfor ingen fullgod garanti for at et effektivt nordisk energimarked kan hjelpe Norge gjennom et tørrår, slik tilfellet var i 2002/2003.

Dette er i lengden en uholdbar situasjon. Det kreves derfor handling, og vi trenger langt mer offensiv og kraftfull energipolitikk og energipolitisk strategi i Norge. Norge trenger en ny energipolitikk som legger til rette for en nødvendig utbygging og økt kapasitet, basert både på mer vannkraftutbygging og på tilskudd fra andre fornybare energikilder, samt ikke minst økt kraftproduksjon basert på norsk gass. Norske myndigheter må ha en bevisst strategi for å skape en mer robust kraftforsyning, og i dag er det først og fremst gass som er det mest aktuelle alternativet for betydelig kraftutbygging i Norge.

Norge er i dag verdens tredje største nettoeksportør av olje og gass. Vi har eksportert gass siden 1977, men allikevel bare i svært beskjeden grad maktet å utnytte norsk gass til kraftproduksjon i Norge. Dette er, som det er nevnt i debatten tidligere i kveld, paradoksalt. I Norge og Norden har vi svært gode forutsetninger, ja, langt bedre forutsetninger enn de fleste andre land for å møte våre framtidige energiutfordringer på en god miljømessig måte, og på en måte som gjør vår industri og vårt næringsliv konkurransedyktig, basert på god tilgang på billig energi. Men så langt har den nye regjeringen slett ikke klart å markere seg særlig positivt på det energipolitiske området. Det er, slik Fremskrittspartiet vurderer det, og ut fra de signalene vi har fra Regjeringen så langt, meget lite som hittil tyder på at Stoltenberg-regjeringen vil føre en mer offensiv og ambisiøs energipolitikk enn det den forrige regjeringen Bondevik presterte.

Forslaget til statsbudsjett som vi behandler i dag, understreker i seg selv Regjeringens passive og uforutsigbare energipolitiske linje. Budsjettforslaget varsler ingen store energipolitiske ambisjoner. Kostnadene knyttet til CO₂-rensing av gasskraftverk er langt fra avklart, og signalene så langt i forhold til småkraftverk og et eventuelt framtidig pliktig elsertifikatsystem virker ikke særlig oppløftende.

Konklusjonen må være at Norge har svært gode forutsetninger for å møte de energimessige utfordringene vi står overfor vedrørende kraftbalanse og forsyningssikkerhet. Men én viktig forutsetning har sviktet hittil, og det er den politiske. Der ligger Norges energipolitiske dilemma: Mangelen på politisk vilje til å finne løsninger når det gjelder de energimessige utfordringer og problemer, er prekær. Det har lenge vært et problem for norsk energipolitikk.

Fremskrittspartiet har i flere år vært svært kritisk til de andre partienes mangel på offensiv energipolitikk. Fremskrittspartiet har lenge tatt de nasjonale energipolitiske realiteter på ramme alvor, dessverre uten å få særlig gehør hos de andre partiene her på Stortinget. Akkurat det vekker grunn til alvorlig bekymring, og vi frykter det verste når det gjelder den framtidige situasjonen vedrørende kraftbalanse og forsyningssikkerhet i Norge.

Asmund Kristoffersen (A) [18:06:49]: Den dokumentasjonen på jordas miljøtilstand som på forskjellig vis ble lagt fram under de nylig avsluttede klimaforhandlingene i Montreal, gav en hel verden et meget alvorlig bilde av situasjonen i dag og en forventet utvikling i framtiden. Selv om miljøutfordringene består av mange enkeltelementer som f.eks. enorme mengder med miljøgifter i jord, vann og luft, er nok klimaproblemene de aller største og kanskje de vanskeligste å løse. Selv om noen måtte ha ment at endringer i klima kunne ha andre årsaker enn menneskeskapte, er dette ikke lenger noen diskusjon blant seriøse forskere.

ACIA-rapporten om allerede synlige klimaendringer i Arktis og nordområdene og forestående kraftige endringer er egentlig skremmende fakta som påkaller alles oppmerksomhet. Temperaturen har økt dobbelt så raskt i Arktis de siste 50 årene som på resten av kloden. Pr. i dag regner en med at temperaturen vil øke mellom 4 og 6 grader i Arktis i løpet av ca. 100 år. En kraftig økende smelting av fastlandsisen i sommermånedene på Grønland, havis rundt polområdet som både er tynnere og minker i utstrekning, smelting av tundraen m.m. viser at disse klimaendringene nå begynner å ramme befolkningen i disse områdene. Marine økosystemer i Nord-Atlanteren er i endring, med konsekvenser for bl.a. fiskeri, sjøfugl, hval og sel. En mulig svekkelse av Golfstrømmen kan være katastrofal.

Denne regjeringen har satt seg som mål at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Det er et viktig signal både for vår egen politikk innenlands og som drivkraft i vårt internasjonale arbeid på klima- og miljøområdet.

Det er ofte slik at for å få til handling, må en ha god dokumentasjon på behovet for å handle. De fleste forandringer kan bare observeres og klargjøres gjennom langvarig forskning og overvåking. Jeg mener derfor at overvåkingsprogram er et svært viktig redskap, og at overvåking må styrkes nasjonalt.

Jeg vil også her understreke den betydning som de frivillige miljøorganisasjonene har som pådrivere i miljøarbeidet og for å styrke kunnskapen om og interessen for miljøarbeid i befolkningen. Det er derfor svært bra at Regjeringen allerede i budsjettet for 2006 vil styrke dette arbeidet med økende bevilgninger.

Kraftbalansen i Norge er bekymringsfull, som mange har vært inne på før i dag. Selv i et normalt nedbørsår må vi importere kraft. Jeg kjenner rimelig godt til kraftsituasjonen i de andre nordiske land gjennom mitt arbeid i Nordisk Råd. Fra at vi i Norden opp til nå har hatt en balanse mellom produksjon og etterspørsel, går vi nå inn i en situasjon med underbalanse. Selv om det nordiske energimarkedet nå fungerer ganske godt som en enhet, betyr det at de nordiske land ikke lenger er selvforsynt med kraft i en normalsituasjon, til tross for at Sverige oppruster sine atomkraftverk, Finland bygger minst ett nytt og danskene dekker ca. 20 pst. av sitt behov gjennom vindkraft. Dette tilsier at Norge ikke kan stole på at det er kraft nok i det nordiske markedet når vi har underdekningsperioder. Samtidig er det visse kapasitetsproblemer i kraftutvekslingen som ytterligere bør gi oss bekymringer.

Import fra Nordens naboområder betyr import av atomkraft fra russiske atomkraftverk av tsjernobyltypen – som allerede burde vært stengt på grunn av risiko for atomulykker – og import av sterkt forurensende kullkraft. Dette er i seg selv miljømessig umoralsk. Slikt kan vi ikke fortsette med.

Vi må derfor gjøre som Regjeringen har foreslått: satse på alternativ kraft, sette inn tiltak for å redusere vekst i forbruket og bygge gasskraftverk med CO₂-håndtering. Jeg vil sterkt understreke behovet for å komme videre med byggingen av disse gasskraftverkene.

Jeg er med meget god grunn bekymret for kraftsituasjonen i min egen region, Midt-Norge, og da spesielt Møre og Romsdal. Om få år vil det ikke være kraft nok til verken husholdningene eller industrien, og overføringskapasiteten er sterkt mangelfull når det gjelder å dekke det framtidige behovet. Denne situasjonen krever omgående oppmerksomhet. Det blir om kort tid to ilandføringssteder for gass i fylket, og begge steder er meget godt egnet til gasskraftverk. Dette må utnyttes.

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:12:02]: Jeg har lyttet med interesse til debatten i dag. Forsyningssikkerhet på energisiden har stått sentralt i de aller fleste innlegg. Stortinget er samstemt i synet på at vi ikke skal basere vår energipolitikk på import, men ha balanse mellom produksjon og forbruk. Med ett unntak er alle partiene også enige om at vår største miljøpolitiske utfordring er klimaendringene. Dette er et godt utgangspunkt for dagens debatt.

Norsk energiforsyning har blitt mer sårbar for svikt i nedbøren enn tidligere. Fra å ha overskudd av kraft i et år med normal nedbør på begynnelsen av 1990-tallet, har vi i dag, som flere av talerne har påpekt, underskudd på kraftbalansen også i et normalår. Med de ressursene vi har i Norge, stiller vi oss veldig galt om denne utviklingen bare fortsetter. Hensynet til forsyningssikkerhet og miljø gjør at balansen mellom egen produksjon og forbruk må få stor oppmerksomhet i tiden framover. Regjeringen vil derfor legge til rette for økt kraftproduksjon ved en aktiv satsing på miljøvennlige energiformer. Det er fortsatt viktig å utnytte den etablerte vannkraftkapasiteten gjennom bl.a. å utnytte potensialet som ligger i opprusting av de eksisterende vannkraftverk. Det er også et betydelig potensial for bygging av både små-, mini- og mikrokraftverk. Men vi er for ensidig avhengig av vannkraft. Derfor er det nødvendig også å satse på energieffektivisering og nye fornybare energikilder. Vi må sørge for å ha et mer variert energisystem uten skadelige utslipp. Regjeringen vil derfor øke Enovas totalmål for energisparing og ny fornybar energi. Vi har et stort potensial for nye fornybare energikilder som f.eks. vind, bioenergi, sol, bølge- og tidevannskraft.

Regjeringen vil også arbeide for å legge til rette for økt miljøvennlig bruk av naturgass både til kraftproduksjon og til direkte bruk i industri og husholdninger. Dette vil til sammen bidra til en mer variert og dermed mindre sårbar energiforsyning.

I Soria Moria-erklæringen er det skissert en ambisiøs plan for å realisere CO₂-håndtering og skape en verdikjede for CO₂ i tilknytning til gasskraft. Det er helt nødvendig at dette temaet blir fulgt opp på en skikkelig måte. Spørsmålet om gasskraft har vært en sentral energipolitisk sak siden Naturkraft i 1996 fremmet søknad om å bygge gasskraftverk. Siden den tid har det vært mange utredninger, ikke minst fra Oljedirektoratet, som har slått fast at det er et betydelig teknisk potensial for CO₂-injeksjon for økt utvinning på norsk sokkel.

Det er en krevende oppgave å oppfylle målsettingene i Soria Moria-erklæringen. Men i motsetning til tidligere regjeringer vil denne regjeringen ta den utfordring det er å bidra til å løse et av de store miljøproblemene, nemlig klimaendringene, samtidig som vi kan bidra til å øke oljeutvinningen på norsk sokkel. Det forarbeidet som Regjeringen nå igangsetter, vil bestå av et konkret samarbeid med aktører som er aktuelle leverandører av teknologi, samt med potensielle selgere og kjøpere av CO₂.

Jeg registrerer at opposisjonen er utålmodig i forhold til å få greie på hvem som skal betale de ulike andelene av kostnadene. Det er behov for å etablere et best mulig grunnlag for å vurdere nødvendig omfang av det statlige engasjementet i etablering av en verdikjede for CO₂. Det betyr ikke at Regjeringen har tenkt å vike tilbake for å realisere dette, men rett og slett at vi skal gjøre den jobben som er nødvendig.

I 2006 er det foreslått bevilget 20 mill. kr for å igangsette nødvendige forarbeider. Dette vil sikre organiseringen av det statlige engasjementet, og det skal skje innenfor forsvarlige juridiske og økonomiske rammer. Bevilgningen på 20 mill. kr kommer altså i tillegg til satsingen på teknologiutvikling gjennom Gassnova og forskning på CO₂-håndtering gjennom Forskningsrådet.

Noen ord om utfordringene på sokkelen. Petroleumssektoren er av stor betydning for norsk økonomi. Vi har i dag utnyttet ca. 1/3 av ressursene på kontinentalsokkelen. Norsk sokkel har derfor fortsatt mye å by på. Det er vår oppgave å utnytte Norges naturgitte potensial til landets beste. Det er høy aktivitet for tiden. Investeringene er rekordhøye og produksjonsnivået nærmer seg raskt et forventet toppnivå.

I et lengre perspektiv ser jeg to hovedutfordringer for olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. For det første er det nødvendig å finne nye ressurser. I dag høster vi av funn og investeringer som ble gjort på 1980- og 1990-tallet. Den andre hovedutfordringen er å utnytte de ressursene vi allerede har påvist, på en best mulig måte. Dette innebærer økt utvinning fra produserende felt, utvikling av funn som er gjort, og god utnyttelse av infrastrukturen offshore. Selv om aktiviteten har pågått i 40 år, er det fortsatt mye å hente. Jeg er derfor glad for at det er en samlet komite som står bak prioriteringen om å øke bevilgningene til forskning på dette området. Det er en helt nødvendig økning om vi skal klare å nå de ambisjonene vi har på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:17:29]: Statsråden hadde et poengtert innlegg med fokus på helt sentrale energipolitiske utfordringer som landet står overfor. Statsråden har også vært tidlig ute og varslet at han vil rette stor oppmerksomhet nettopp mot kraftbalanse og forsyningssikkerhet i Norge. Det er Fremskrittspartiet veldig fornøyd med. Men selv i et normalår har vi altså underskudd i Norge. Og i et tørrår kan vi komme ned i en produksjon på rundt 90 TWh. Det er klart at vi ikke har importkapasitet til å dekke opp et slikt underskudd. Da er mitt spørsmål: Hvilke kriseplaner og beredskapsplaner har egentlig Regjeringen for å opprettholde kraftforsyningen dersom – eller skal vi heller si når – et tørrår inntreffer i dette landet? Dette er et helt relevant og reelt scenario som Regjeringen og ansvarlige myndigheter må ha et svar på.

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:18:43]: La meg først få lov til å replisere til representanten Andersens hovedinnlegg at det faktisk har vært flertall i denne sal fra 1996 for å bygge gasskraftverk. Nå har man så vidt gått i gang med bygging av gasskraftverk på Kårstø, og det er ikke mangel på vilje fra denne regjeringen som gjør at vi har kommet i den situasjonen vi er i i dag. Det er et sammensatt bilde.

Så til forsyningssikkerhet og beredskapsplaner. For det første vil det i løpet av neste år, eller tidlig i 2007, være ferdigstilt en ny kabel til Nederland, NorNed. Det vil øke importkapasiteten en del. Den forrige regjeringen satte i gang et arbeid etter krisen vi hadde vinteren 2002/2003, bl.a. for å få til avtaler med industrien om å redusere forbruket i perioder med knapp energitilgang.

Vi er på mange områder nødt til å videreføre det arbeidet som den forrige regjeringen igangsatte. Nå er heldigvis situasjonen den at vi for inneværende vinter er i en svært god forsyningssituasjon. Vi har langt mer vann i magasinene enn det vi normalt har på dette tidspunkt, så for vinteren som nå kommer, er det ingen grunn til å være nervøs. Men dette er et arbeid som Regjeringen i aller høyeste grad tar på alvor i forhold til situasjonen vi har.

Børge Brende (H) [18:20:21]: Jeg er veldig fornøyd med at statsråd Enoksen i dag slår fast at det at Norge skal oppnå kraftbalanse, er en svært viktig prioritering for Regjeringen.

Så forstår statsråden også godt at opposisjonen er utålmodig når det gjelder spørsmålet om hvem som skal dekke en eventuell ekstraregning når det gjelder CO₂-håndtering. Grunnen til at vi er utålmodige i forhold til det, er at dette spørsmålet må avklares for at man skal kunne realisere de gasskraftverkene som nå venter langs Vestlandskysten og oppover til Trøndelag.

Tidligere statsråd Olav Akselsen har uttalt til Dagsavisen:

«Arbeiderpartiet kaller det en tragedie for Norge at regjeringen ikke gjør noe for å få bygd gasskraftverkene. – Med en mer aktiv regjering ville det blitt bygd gasskraft nå.»

Mitt spørsmål til statsråd Enoksen er: Når man nå har bestemt seg for at det skal kreves CO₂-håndtering av gasskraftverkene, og gasskraftverkutbyggerne sier at de ikke har anledning til å dekke en slik ekstraregning uten at det blir manglende økonomi i prosjektet, kan statsråden forsikre Stortinget om at dette kravet ikke skal hindre en gjennomføring av gasskraftverkene, og at staten stiller opp med det som er nødvendig?

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:22:02]: Regjeringen har definitivt ikke til hensikt å håndtere dette på en måte som hindrer bygging av gasskraftverk på Kårstø, bl.a., som er det gasskraftverket som er i gang. Jeg går ut fra at det sitatet som representanten Brende hadde fra Olav Akselsen, er noen måneder gammelt, mens den forrige regjeringen satt. For det stemmer at det ikke ble gjort så veldig mye for å få bygd dette gasskraftverket.

Det er vel også kjent at undertegnede har hatt et sterkt engasjement i forhold til nettopp rensing av CO₂ fra gasskraftverk, hvis det skulle bli en realitet. Det engasjementet er ikke blitt noe mindre nå.

Det er altså slik at Regjeringens ambisjon er å etablere en verdikjede, der vi skal få økt oljeutvinning igjen som et resultat av CO₂-håndtering. Det er et ambisiøst mål Regjeringen har satt seg, men hvis vi lykkes med det, vil vi som nasjon kunne få mer ut av CO₂-håndtering enn noe annet land kan få, og dermed også få en positiv økonomi ut av dette. Så det skal ikke stå på Regjeringens vilje til å løse dette, det kan jeg love.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:23:21]: Oljeproduksjonen på norsk sokkel faller langt mer enn ventet, viser nye tall. Statsråden tok derfor i helgen til orde for økt leteaktivitet. Også i sitt innlegg her i dag sier han at man bør prøve å finne nye forekomster, og også øke utvinningsgraden. Jeg tolker da statsråden dit hen at økt leteboring – i håp om å gjøre nye og store funn – vil bli prioritert framover fra Regjeringens side, slik at det norske oljeeventyret kan fortsette, og da på bekostning av satsing på fornybar energi.

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:24:16]: Oljeaktivitet skal definitivt ikke gå på bekostning av satsing på alternativ energi. Vi snakker her om to ulike ting. Regjeringen har store ambisjoner i forhold til satsing på alternativ energi og på energisparing. Det er helt nødvendig for å sikre en kraftbalanse.

Når det gjelder økt utvinning, dreier det seg først og fremst om økt utvinning på felt der vi allerede er i gang med produksjon. Det er store verdier som ligger skjult i de felt som vi allerede er i gang med, hvis vi klarer å øke utvinningsgraden. Det er også et prioritert område. Det vil fremdeles ligge store ressurser i det vil kaller for modent område. Der er det nødvendig å gjøre funn i tilknytning til eksisterende installasjoner, mens installasjonene fremdeles står på sokkelen. Vi snakker om små funn. Vi snakker om haleproduksjon, og dermed også nødvendigheten av å få tatt de små funnene mens installasjonene er på plass. Ellers vil det ikke være lønnsomhet i å gjøre det. Derfor vil dette spesielt være prioritert fra Regjeringens side framover.

Gunnar Kvassheim (V) [18:25:37]: Statsråden sa i sitt innlegg at den nye regjeringen vil satse mer på CO₂-rensing og CO₂-håndtering. De kalde fakta er at når budsjettet er vedtatt, vil de nye regjeringspartiene bruke 5 mill. kr mindre på dette enn det de partiene som utgjorde Samarbeidsregjeringen, ville bruke.

I Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen at et statlig selskap skal få ansvar for å skape en verdikjede for transport og injeksjon av CO₂. I statsbudsjettet er ikke det operative ansvaret for dette adressert. I et brev til statsministeren og olje- og energiministeren har ulike organisasjoner tatt til orde for at Petoro får ansvaret for å koordinere dette arbeidet.

Er statsråden enig i at Petoro utmerker seg som best egnet for denne viktige oppgaven? Og når kan dette spørsmålet bli avklart? Det haster med å komme i gang, selv om utslippene på Kårstø ikke skal renses innen 2009, men i løpet av 2009.

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:26:50]: Jeg merket meg at representanten Kvassheim i sitt hovedinnlegg tidligere i dag var svært offensiv når det gjelder hva opposisjonen har gjort etter at de gikk ut av regjeringskontorene. Den satsingen som Kvassheim nå refererer til, var man altså ikke i stand til å få til mens man satt i regjering. Da prioriterte man skattelette. Dermed hadde man ikke den satsingen som denne regjeringen har. Man var ikke i stand til å sette av penger til CO₂-håndtering. Man var ikke i stand til å lande i spørsmålet om heimfall – det var oppe i debatten tidligere i dag – som man har hatt fire år på seg til å gjøre. Man var ikke i stand til å etablere et industrikraftregime. Og jeg vil vel helst tro at man heller ikke ville brukt penger på å kjøpe Vestre Vollane, som har vært et tema i dag. Den forrige regjering har også brukt mindre penger på miljøområdet enn det denne regjeringen gjør. Til tross for det har altså Gunnar Kvassheim prestert å holde fanen svært høyt i debatten i dag. Det får stå for Gunnar Kvassheims regning. Vi har sett det budsjettet som den forrige regjering la fram, og vi vet hva man stod for.

Regjeringen er i disse dager i ferd med å ta en beslutning når det gjelder organisering av håndtering av CO₂. Vi skal komme tilbake til den saken.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:28:11]: Senterpartiet har tapt mange viktig hjertesaker i forhandlinger på Soria Moria – og i debatten for øvrig. Når en ser på rovdyrproblematikken rundt Elverum, er jo det i seg selv et bevis på at Senterpartiet ikke har blitt lyttet til. I tillegg ser vi også at kravet om vernepause er blitt lagt i en skuff.

Jeg registrerer at representanten Borten Moe omtaler kalkingspolitikken til Regjeringen som offensiv, til tross for at de kutter med 30 pst. Og representanten Borten Moe har allerede nå vist at han trives så dårlig i det sosialistiske selskap at han begynner å trygle Kristelig Folkeparti og Venstre om å komme inn i et samarbeid – ikke fordi man trenger stemmene, men sannsynligvis fordi man trenger noen likesinnede. Representanten prøvde å framstille småkraftpolitikken som veldig offensiv. Da blir jeg veldig nysgjerrig. Jeg håper at statsråden kan forklare hvilke tiltak Regjeringen planlegger for å sikre at småkraftpolitikken blir så offensiv som representanten Borten Moe ønsker, i forhold til den restriktive politikken de har lagt fram i Soria Moria-erklæringen.

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:29:26]: Man kan ikke ha lest Soria Moria-erklæringen spesielt grundig når det påstås at Senterpartiet har tapt mange viktig saker. Jeg vil bare minne om den massive satsingen på økning i kommuneøkonomien som vi ser for neste år, og den betydning det vil ha i forhold til satsing på svært mange av de områdene som vi har brukt tid på å drøfte i dag.

Det er overhodet heller ikke noen defensiv holdning i Soria Moria-erklæringen til satsing også på småkraft-, på minikraft- og på mikrokraftverk. Det det er diskusjon om, er hva som skal inkluderes i de grønne sertifikatene. Men det står altså at man skal utnytte det potensialet som ligger i dette, innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Der har vi flere virkemidler. Vi har Energifondet som ett alternativ, ved Enova. Vi er i gang med et arbeid med grønne sertifikater for å se på utformingen av det og på hva det vil innebære. Det er altså slik at hvis vi tar noe ut av sertifikatordningen, men beholder Energifondet, vil det gjennom Energifondet kunne bli satset enda kraftigere på de energikildene som blir igjen i Energifondet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Khalid Mahmood (A) [18:30:57]: Miljø- og klimaspørsmålet er av de aller største utfordringene som vi står overfor i vår nyere moderne tid. Derfor er vi glad for at den sittende regjering, utgått fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har dette som et av sine hovedsatsingsområder. Det er også gledelig å diskutere denne saken to dager etter at de vanskelige klimaforhandlingene i FN-regi i Montreal endte med en enighet som er i tråd med veldig mange miljøvenners ønske. Den norske delegasjonen, ledet av miljøvernministeren, gjorde en god figur for Norge som en miljøvennlig nasjon som vil vedstå seg sine globale forpliktelser til å bidra til forbedring av klimaet.

Vi er klar over at ikke i noen andre saker er landene mer avhengige av hverandre enn i miljø- og klimasaker. Alle land er avhengig av hverandre for å få til en forbedring her. Det er mulig for et lands befolkning å leve uten å ta hensyn til andre i andre land når det gjelder de materielle godene. Noen kan være fattige rett ved siden av de rike land. Våre landegrenser gir oss mulighet og rett til å leve uavhengig av andre innenfor våre grenser. Men miljø og klima kjenner ingen landegrenser. Luften beveger seg over landegrenser uten å vise respekt for grensekontroll, og uten å ta en tur innom tollen, om den bærer med seg for store mengder CO₂. Røyken som spyttes ut av pipene i ett land, beveger seg akkurat i den retning og mot det landet den vil uten å ha behov for visum, og den sure nedbøren som daler ned i våre elver og innsjøer, har ikke behov for å søke asyl for å være der den er. Dette er med på å understreke at det å ta vare på miljøet og klimaet er et globalt ansvar som alle er avhengig av. Derfor mener jeg og Arbeiderpartiet at vårt internasjonale engasjement, enten det er gjennom Kyoto-avtalen eller u-hjelp, er med på å trygge våre nære omgivelser også.

Vi vet at vi har et stort ansvar, men vi vet også at alle store saker starter med små handlinger. Våre lokale valg er premissgivende for utvikling på globalt nivå. Den sittende regjering gjør det som flertallet av folket i Norge ønsker, nemlig å satse sterkt på miljøet.

Et annet område som Regjeringen har framhevet, og som gleder oss, er arbeidet for styrking av friluftslivet. Ikke bare er 2005 erklært som Friluftslivets År, men vi vet også at friluftsliv er en kilde til livskvalitet, rekreasjon og bedre folkehelse. Det er ikke til å legge skjul på at et aktivt friluftsliv krever en innsats fra myndighetenes side for å legge til rette for at mange av naturområdene kan tas i bruk av fellesskapet. Utøvelse av aktivt friluftsliv er avhengig av allemannsretten. Derfor er det viktig at dette ikke svekkes, og at det gjøres kontinuerlig arbeid for å sikre at allemannsretten står sterkt både i juridisk og i allmenn rettsoppfatning.

Å bevare allemannsretten og sikre allmennheten tilgang til viktige naturområder er svært viktig. For å utvide friluftsområdene er det viktig at staten legger ut egnede statseiendommer til friluftsformål, men staten må også kjøpe eiendommer for å gi fellesskapet tilgang til disse – bl.a. strandsoner. Derfor var det stor glede i Oslo da den sittende regjering som en av sine første handlinger gikk ut og kjøpte en eiendom på Bygdøy i Oslo for å gi allmennheten tilgang til strandsonen som lenge var stengt med store gjerder, siden den var privat eiendom. Dette viser at Regjeringen har satt i gang en prosess der allmennheten og fellesskapet har noe å glede seg til i tiden som kommer.

I etterkant av dette kjøpet har det vært hevdet fra enkelte hold at staten har gjort et feil kjøp. Men sett fra Oslos befolknings side var det en meget kjærkommen og god handling, for det er ingen tvil om at strandsonen i østlandsområdet er blitt spist opp bit for bit av private i de siste årene, noe som har redusert allmennhetens tilgang.

Avslutningsvis vil jeg si at hvis man deler 30 mill. kr – som denne eiendommen på Bygdøy kostet – på befolkningen som bor i Oslo, er det ikke mer enn 56 kr pr. innbygger. 56 kr pr. innbygger for å få tilgang til strandsonen er ingen høy pris hvis vi veier det opp mot den verdien som ligger i at vanlige mennesker har tilgang til naturområder i sin umiddelbare nærhet.

Presidenten: De talere som heretter har ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:35:36]: På noen områder har denne debatten vært spennende. Vi har fått noen avklaringer. For det første er jeg glad for de positive signalene, slik jeg tolker statsråd Bjørnøy, i forhold til krav til CO₂-håndtering ved framtidige gasskraftverk. Dette var et steg i riktig retning, slik Kristelig Folkeparti ser det.

Videre har vi hatt en debatt om den helhetlige forvaltningsplanen og eventuelt nye vinklinger/dreininger av denne. Begrepene «verneplan», «industriplan» eller «handlingsplan», som er brukt i salen i dag, er tilnærminger, slik jeg ser det, som ikke blir riktige. Begrepet «en helhetlig forvaltningsplan» beskriver noe av det vi skal få oss forelagt, nemlig en helhet. Det er en helhet med kanskje fire store delområder – det er konsekvenser for petroleumsvirksomheten, det er fiskeriene, det er skipsfarten, og det er de ytre påvirkningene. Disse fire delområdene skal inngå i det vi skal få oss forelagt. Formålet med forvaltningsplanen må jo være å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteresser knyttet til industri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Derfor er jeg veldig glad for at representanten Sørensen presiserer i debatten at det denne regjeringen gjør, er bare å følge opp de politiske føringer som er lagt av den tidligere regjering. I Politisk kvarter for en uke siden ble det sagt at behandlingen av den helhetlige forvaltningsplanen og den 19. konsesjonsrunde vil gå mer eller mindre parallelt. Siden dette ble sagt av en ansvarlig statsråd, stoler jeg på dette, ellers vil det være uheldig, slik Kristelig Folkeparti ser det, å behandle forvaltningsplanen etter at den 19. konsesjonsrunde er avgjort i Regjeringen.

Gunnar Kvassheim (V) [18:38:16]: Jeg registrerte av miljøvernministerens svar på mitt spørsmål i replikkrunden at Regjeringen ikke vil binde seg til SVs målsetting om at mer enn 50 pst. av Kyoto-forpliktelsen skal tas på hjemmebane. Det betyr at vi i nok en miljøsak ser at Regjeringens politikk faller ned på en annen side av gjerdet enn det som er SVs politikk. Det er tilfellet når det gjelder petroleumsfrie soner, hva tolkningen av «innen 2009» og rensing av utslippene fra gasskraftverk skal være, og altså på dette området når det gjelder Kyoto-forpliktelsene.

Jeg synes miljøvernministeren framstår som ambisiøs på bortebane når det gjelder klimautfordringene, men svært uklar på hjemmebane.

I den debatten som vi har hatt i dag, har begrepene «verneplan» og «industriplan» blitt brukt om forvaltningsplanen for nordområdene. Statsråden har brukt begrepet «verneplan». Jeg registrerer at Tore Nordtun sier at å bruke begrepet «verneplan» om forvaltningsplanen er en misforståelse. Det kunne være interessant å høre om miljøvernministeren er enig i det, og hvordan hun vurderer «industriplan» som dekkende betegnelse på den planen som skal sortere mellom næring og fisk i nord.

Statsråden var også inne på at skatte- og avgiftspolitikk kan brukes for å få en bedre miljøpolitikk. Det kunne være interessant for Stortinget å høre statsråden kort si litt om hvilke endringer hun ser for seg i skatte- og avgiftspolitikken for å nå den ønskede endringen når det gjelder miljøatferd.

I sitt innlegg sa Ola Borten Moe at uansett kommer ikke den nye regjeringen til å gjøre noe som er verre enn det den gamle gjorde når det gjelder småkraftverk, så det kan ikke oppstå noen skade. Det er en fundamental misforståelse. Den forrige regjeringen gjorde det klart at småkraftverk skulle inn under ordningen med grønne sertifikater. En rekke aktører la det til grunn, og har satt i gang arbeid med konkrete prosjekter. Det som nå har oppstått, er en uklarhet som har ført til sterke reaksjoner fra store deler av Distrikts-Norge, og det bygger selvfølgelig på realiteter som disse folkene det her er tale om, er svært bevisste på.

Avslutningsvis vil jeg si at vi trekker forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vedrørende Vestre Vollane, da det er tilnærmet identisk med det som utgjør flertallsinnstillingen.

Dag Terje Andersen (A) [18:41:15]: Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i at det i år er Friluftslivets år. Det er rørende enighet mellom – jeg tror – alle partier om at den rettigheten vi som innbyggere her i landet, og for så vidt tilreisende, har til å bruke utmarka i Norge, den skal ligge fast. På det punktet er enigheten veldig bred. Men når en kommer til praktisk tilrettelegging for at vi skal utøve friluftslivet vårt, da kommer tvert imot noen av de tydeligste skillelinjene i norsk politikk fram.

Jeg har hørt flere her i dag som har brukt Bolærne-saken i Vestfold som eksempel i miljøpolitikken. Den var veldig tydeliggjørende. Det vakte sterkt engasjement blant politikere i Vestfold, med fylkesordføreren i spissen, og blant mange innbyggere i Vestfold da vi ble klar over at Høyres filosofi var å selge en offentlig eiendom som er en perle på kysten i Vestfold, til markedspris – altså til den som har mest å by – ja, da var reaksjonen sterk. Derfor er vi veldig glade for at vi klarte å snu den saken slik at øya i stedet kom allmennheten til gode. Men det gikk altså et veldig tydelig skille her, ved å la dem som har størst evne til å betale, gå foran allmennhetens interesser i området. Den øya er berget for framtiden, for fellesskapet. Men det er en tydelig forskjell: Vi vet at Vestfold Arbeiderparti har vært blant dem som har stått på for at vi skal få mer penger til å kjøpe opp eiendommer langs kysten, og for at vi skal bruke juridisk bistand til kommunene for å bevare allmennhetens rettigheter, mens vi vet at Høyres tilsvarende organisasjonsledd går inn for at Fylkesmannen skal få mindre myndighet til å stoppe dispensasjoner for nedbygging av strandsonen. Der er forskjellene tydelige. Jeg skulle ønske at Høyre, på samme måte som representanten Børge Brende har gitt uttrykk for det i andre sammenhenger, også her kunne tenke på å bruke føre var-prinsippet. For hvis kystsonen blir bygd ned, blir den bygd ned én gang for alle, og muligheten for allmennheten til å bruke den er borte. I de sakene er det noen som får nei til sitt ønske. Enten er det slik at enkeltpersoner får ja til å bygge, da får allmennheten nei til å bruke, eller så får enkeltpersoner nei til å bygge, og da får allmennheten også for framtiden adgang til å benytte de områdene. Spørsmålet er: Hvem skal vi stå ved siden av? For vår del er valget klart: Vi støtter allmennhetens adgang til kysten. Jeg er glad for at Regjeringen tydelig signaliserer det og alt har bevilget de første kronene for å komme lenger på den veien.

Per Roar Bredvold (FrP) [18:44:30]: Rovdyr engasjerer. Det engasjerer om man vil ha flere, det engasjerer om man vil ha færre. Noen vil ikke ha rovdyr i det hele tatt, mens andre vil ha ubegrenset med rovdyr. Slik sett vil vi aldri bli enige om hvilket antall som vil være det riktige.

Som distriktsrepresentant fra Hedmark med både jegere, bufeholdere, småbarnsfamilier – eller hvem som helst – rundt meg, ser jeg at rovdyrene reduserer vår livskvalitet. De skaper rett og slett uhygge og redsel. Jegere tør ikke slippe eller bruke sine hunder. Bufeholdere må ha dyra mest mulig hjemme. Småbarnsforeldre tør ikke la barna sine leke hvor de vil, etc. Dette betyr at vi lever på rovdyrenes premisser.

Det rovdyret jeg spesielt tenker på, er ulv. Selv om det finnes både jerv, bjørn og gaupe, er det ulven som skaper redsel av betydning. De andre dyra er til å leve med – og er i et mindre antall.

I en avisartikkel i Nationen fredag 28. oktober kunne vi lese:

«Elverum likner et ulvereservat»

Hele 14 ulver var observert. Det er ikke rart at slikt skaper noe – eller kanskje mye – redsel. Ved en ulvetelling i et noe større område noen dager etterpå kunne man registrere nærmere 30 ulver. Det sier seg selv at å drive med f.eks. sau på utmarksbeite ikke blir enkelt. Uansett hva man gjør eller får støtte til, vil rovdyrskadene være store. Mat må ulven ha, og den går dit matfatet er. Derfor må det gis fellingstillatelser i henhold til det man ønsker i dette området – noe annet ville være å si at her skal kun ulven være. Det handler om distriktspolitikk, rett og slett. Når næringsgrunnlaget er marginalt fra før, er naturens gaver for viktige til at rovdyra skal kunne ødelegge det.

Som grensefylker er Hedmark og flere andre fylker spesielt ille plassert – fordi Sverige har en enda mer liberal rovdyrpolitikk enn Norge. Her er tallet på ulv atskillig høyere. Noen av disse ulvene er grensedyr, dvs. at de den ene dagen befinner seg på svensk side og den neste dagen på norsk side. Dette skaper selvfølgelig stor frustrasjon på norsk side. Jeg håper at statsråden vil se på denne problematikken, og at hun kan få Sverige til å innse at en stor svensk rovdyrstamme er et stort problem på norsk side.

Dette handler om livskvalitet og om at man i framtiden skal kunne leve av bufe og av det som naturen kan gi av jaktmuligheter og andre opplevelser, slik at folk også i framtiden skal kunne bo ute i distriktene.

For øvrig kan jeg være fristet til å stille følgende spørsmål: Hvor er Senterpartiet som regjeringsparti i denne saken?

Tord Lien (FrP) [18:47:42]: Det kommer til å bli mye ulv her – forhåpentligvis ikke i denne salen, men iallfall omtalt fra talerstolen.

Jeg skal begynne med noe annet. Når man i denne debatten hører hvor lite som er igjen av Senterpartiets miljøstandpunkter, har jeg stor forståelse for at senterpartirepresentanten Ola Borten Moe i sin replikk til Kristelig Folkeparti valgte å angripe Fremskrittspartiet. Men når jeg hører påstander som at Fremskrittspartiet er et parti – jeg siterer fra replikken fra Ola Borten Moe – «som mener at rømt oppdrettslaks bare er en berikelse for det biologiske mangfoldet i elvene våre», må jeg si at et slikt utspill skulle jeg ønske vi hadde sluppet å høre fra denne talerstolen.

Når Ola Borten Moe sammen med komitelederen, Kvassheim, representanten Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet og statsråd Bjørnøy viser slik omsorg for villaksen, finner jeg grunn til å minne om at Direktoratet for naturforvaltning i sine årlige bestandsrapporter peker på ni trusler mot villaksen. Forsuring er den klart alvorligste trusselen. Gyrodactylus salaris truer villaksen i 24 elver, og forsuring truer i 39 elver.

På dette grunnlaget oppfordrer jeg regjeringspartiene til å gi sin tilslutning til forslag nr. 6, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, om bekjempelse av Gyrodactylus salaris, og forslag nr. 14, fra Fremskrittspartiet, om å sikre at igangsatte kalkingsprosjekter blir videreført.

Om rovdyr vil jeg si at det ikke kan være fnugg av tvil om at tilstedeværelsen av 24 ulver i distriktet rundt Elverum må oppfattes som en trussel mot – og jeg siterer fra Soria Moria-erklæringen – «livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder». Så vil jeg sitere fra Nationen 13. januar 2005. Det gjelder omkamp om rovdyrforliket. Inger S. Enger fra Senterpartiet sier:

«I første omgang er vi nødt til å videreføre kompromisset som ble inngått. Men her vil det sikkert komme omkamper fra vår side.»

«Når konfliktene blir store», skal disse omkampene komme, sier hun. Og hun sier videre:

«Jeg kan ikke si en bestemt dato, men omkampene kommer når konfliktene blir store, og om man ikke håndterer dette (på) skikkelig måte.»

Jeg hadde gjerne sett at en representant fra Senterpartiet bad om ordet til et innlegg og svarte meg på følgende: Hvis Miljøverndepartementet ikke imøtekommer anken om jakt på ulv i Elverum, er da tiden for omkamp om rovdyrpolitikken kommet?

Torbjørn Andersen (FrP) [18:50:36]: La meg tillate meg å si at den debatten vi har hatt her i dag, har vært rimelig kraftløs, og at den ikke gir grunn til noen stor optimisme når gjelder det energipolitiske videre framover for vår nasjon.

Enten Regjeringen vil eller ikke, må den ta innover seg realiteten: De siste 15 årene har det norske strømforbruket økt med over 16 pst., mens produksjonskapasiteten kun har økt med rundt 4,5 pst. Og jeg gjentar: Resultatet av den dramatisk økende ubalansen mellom forbruk og produksjon av elektrisk kraft er at verdens sjette største vannkraftprodusent, Norge, selv i et normalår er helt ute av stand til å dekke sitt eget strømforbruk og må basere seg på import fra forurensende danske kullkraftverk. Det er ikke til å tro.

Jeg har derfor med stor bekymring registrert at mens behovet for økt kraftproduksjon har blitt stadig mer prekært i Norge, har skiftende norske regjeringer og stortingsflertall – istedenfor å fokusere på hvordan landet kan øke kraftproduksjonen – vært opptatt av å forhindre og begrense nye kraftutbygginger, verne flest mulige vassdrag mot kraftutbygging samt skape vanskeligst mulige rammevilkår for bygging av lønnsomme gasskraftverk i Norge. Jeg vil også tillate meg å nevne Øvre Otta, Sauda-utbyggingen og – nå sist – vern av Vefsna samt supplering av Verneplan for vassdrag, som ble vedtatt her i Stortinget 18. februar. Da vernet man hele 7 TWh, noe som tilsvarer betydelig mer kraft enn det man har klart å bygge ut de siste 15 årene i dette landet. I ett eneste vedtak i februar i år vernet stortingsflertallet mer kraft enn denne nasjonen har klart å bygge ut i løpet av 15 år. Vern er altså blitt viktigere enn kraft i Norge.

Nå er det også slik at Det internasjonale energibyrået, IEA, varsler en økning i verdens energiforbruk på 50 pst. de neste 25 årene, og de aller fleste av verdens nasjoner står overfor en av historiens største utfordringer noensinne: å sikre sine land nok energiforsyning. Norge er i så måte blant de mest heldigstilte. Vi har ressurser som langt overgår vårt nasjonale energiforbruk. Norge har altså i dag ca. 1 pst. av EUs befolkning, men vi sitter på 60 pst. av oljeressursene, 40 pst. av gassressursene og 20 pst. av vannkraftressursene i Europa. Allikevel har vi klart å bringe oss i den kritikkverdige situasjonen at vi selv i et normalår ikke klarer å forsyne 4,6 millioner mennesker med strøm. Slik kan det ikke fortsette. Fremskrittspartiet krever en langt mer ambisiøs energipolitikk, og når det gjelder debatten i dag, må jeg bare konstatere at i så måte bærer den dessverre ikke bud om at landet står overfor en nødvendig forbedring i energipolitikken.

Ola Borten Moe (Sp) [18:54:09]: Jeg skal begynne med å rette opp den misforståelsen som er mellom meg og Tord Lien. Han har rett når han presiserer at han nok ikke har sagt at dette representerer en berikelse. Det som faktisk var sagt, var at i den grad rømt oppdrettslaks representerer et problem, ville naturen selv sørge for at dårlig arvemateriale kom til å utgå – uansett er det en original tilnærming til problematikken, og jeg skal sørge for å uttrykke meg mer presist i framtiden.

Det som har vært en av høstens store debatter, har dreid seg om allmennhetens tilgang til utmark og statens rolle for å sikre denne. Det har vært en forunderlig debatt, for det som jeg hadde tenkt ville være en tradisjonell tilnærming til denne problematikken fra ulike partier, har blitt snudd helt på hodet. Man har i denne debatten prøvd å argumentere med at sikring av strandsonen i Oslo gjennom oppkjøpet av eiendommen på Huk er håpløst, mens det å bruke 112 mill. kr på å kjøpe jakt- og fiskerettigheter på Hardangervidda derimot er tvingende nødvendig. Det som er mest oppsiktsvekkende, er den tvilen som de tidligere regjeringspartiene sår om hvorvidt privat eiendomsrett kan være et godt utgangspunkt for allmennhetens tilgang til ressursene i utmarka. Og det at Høyre velger å gå i front for en slik argumentasjon og sår mer tvil og skaper det jeg vil kalle en slags frykt, der man konkluderer med at statlig eiendomsrett er det eneste saliggjørende, er oppsiktsvekkende, ikke noe annet.

Vi varsler i dette budsjettet at man skal gjennomgå lovverket med sikte på å gjennomgå konsesjonslovgivningen. Man kan vurdere prisreguleringer, og her er det på samme vis som på landbrukssiden: Man kan vurdere kommunenes rett til å stille konsesjonsvilkår ved overdragelse. Dette er virkemidler som den forrige regjeringen har fratatt forvaltningen, og den har følgelig oppfordret til den utviklingen som man nå har sett, der noen få private, store selskaper kan slå under seg store utmarksressurser.

Så til rovdyr. Der har vi blitt utfordret av Fremskrittspartiet: Hvor er Senterpartiet i rovdyrdebatten? Vi har – for den som leser Soria Moria-erklæringen – fått på plass ganske store justeringer av rovdyrpolitikken. Det går på bedre bestandstellinger, det går på et mer effektivt uttak av skadedyr, det går på å beholde dagens erstatningsregler for rovdyrtap. Og jeg har stor tro på at hvis man ser de tilpasningene som ligger i rovdyrpolitikken, i forhold til det rovdyrforliket som Senterpartiet ikke var en del av i denne salen, ville man komme et langt skritt videre, og uansett mye lenger enn dit Fremskrittspartiet har klart å bringe denne debatten.

Børge Brende (H) [18:57:35]: Fremskrittpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre har et forslag, nr. 4, hvor vi «ber Regjeringen om å fremme en stortingsmelding omkring kjemikaliebruk og miljøgifter». Jeg ber miljøvernministeren fra Stortingets talerstol bekrefte at Regjeringen har konkrete planer om å fremme en slik melding i løpet av vårsesjonen. Hvis det medfører riktighet, vil vi frafalle det å få satt et slik forslag under votering her i salen, for da er det faktisk unødvendig. Jeg synes det er viktig at vi løfter dette med kjemikaliepolitikken, og at vi nå også har fått fastslått den norske kjemikaliepolitikken og premissene rundt den samtidig som EU driver med forberedelsene av det såkalte REACH-direktivet, som også statsråden har uttalt seg om tidligere.

Samtidig synes jeg det ville vært fornuftig om miljøvernministeren hadde sagt noen ord om norsk klimapolitikk – ikke bare ute, men også hjemme. Det er riktig, som komitelederen understreket i sitt innlegg, at miljøvernministeren hadde høy flaggføring i Montreal. Jeg hadde ikke tenkt å ta opp dette spørsmålet, men har registrert at statsråden uttalte følgende til Aftenposten i et stort oppslått intervju den 30. november:

«Den forrige regjeringen hadde en altfor passiv tilnærming. Men tiden for store ord er nå over.»

Hun uttalte også at «og ja, vi er nødt til å våge å gjennomføre kraftige tiltak for å få resultater». Man skal altså være mye bedre enn den forrige regjering, og det skal være en kraftig handling i forhold til klimagasser.

Nå er det slik at Norge har økt sine klimagassutslipp med 9 pst. med utgangspunkt i 1990, og vi har hatt anledning til å øke i forhold til Kyoto-protokollen med 1 pst. Når statsråden da sier at tiden for de store ord er over, og at den forrige regjeringen ikke var konkret nok, vil jeg spørre: På hvilken måte vil miljøvernministeren fremme en konkret politikk for at klimagassutslippene i Norge skal reduseres, og hvordan skal dette være bedre enn den forrige regjeringens politikk? Jeg må si at vi gjorde det vi kunne, men det kan godt hende at det ikke var godt nok. Derfor er jeg veldig spent på å få høre ikke bare hvordan vi skal fremme denne type politikk i Montreal, altså internasjonalt, men hva de konkrete handlingene som Regjeringen legger opp til, er. Og hvor store – det synes jeg vi har et krav på å få vite – skal disse norske klimagassre-duksjonene være? Hvor store skal de være? Vi må i alle fall få en retning i denne sammenheng.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:00:38]: I mitt hovedinnlegg etterlyste jeg en oppklaring og konkretisering av Regjeringens standpunkt på flere områder. Den påfølgende debatten har derimot vært preget av tre regjeringspartier som strutter av selvtilfredshet, og hvor selvfølgeligheter og store ord brukes flittig. Alle spørsmål om å utdype Regjeringens politikk besvares med påstander om at Regjeringen har en offensiv politikk – man mener det er svar godt nok. Jeg er ikke enig.

Det er mange ting en kan peke på. Regjeringen opprettholder usikkerheten om hvem som til slutt skal betale for CO₂-håndtering for gasskraftverk. Regjeringen sier den skal bidra økonomisk, men gir ingen avklaring om hvor mye. Imens sitter næringen på vent.

Regjeringen nekter å si om de vil garantere full statlig finansiering av hovedinfrastruktur for gass. Soria Moria-erklæringen nevner at staten skal delta i finansieringen sammen med private aktører, men sier intet om beløpets størrelse eller andelen private aktører i prosjektet. I opposisjon hadde Arbeiderpartiet penger nok selv om prosjektet ikke engang var begynt å bli utredet, men i posisjon sitter de samme og sier vent og se.

Det har ikke kommet noen avklaringer om petroleumsfrie soner og forvaltningsplan. Det har heller ikke kommet noen avklaringer om de tildelte områdene i 19. konsesjonsrunde garantert unngår å bli vernet. Det er fortsatt usikkert hvordan Statnett skal få finansiert oppgradering av strømnettet, selv om flere arbeiderpartirepresentanter har snakket varmt om behovet for dette. Vi vet ikke hvordan skjebnen blir for småkraftverk, hvor til og med Senterpartiets parlamentariske leder har innrømmet at Soria Moria-erklæringen er selvmotsigende. Regjeringen har ikke presentert noen troverdig løsning på det akutte behovet for mer kraft i Midt-Norge.

Det er hyggelig at representanter for regjeringspartiene tolker Soria Moria-erklæringen offensivt, men jeg forholder meg til statsrådens uttalelser inntil regjeringspartiene pålegger Regjeringen nye standpunkter. Det tviler jeg på kommer til å skje de nærmeste årene.

I dette budsjettet har ikke regjeringspartiene engang våget å reversere det store kuttet i kalking, noe de har talt for i alle år i opposisjon. Jeg registrerer at representanten Borten Moe og andre likevel er fornøyde med det de kaller for en offensiv satsing på kalking, til tross for et kutt på 30 pst.

Til slutt merker jeg meg at det har vært et tverrpolitisk mål å skjelle ut Fremskrittspartiet i klimapolitikken. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den svart-hvitt-framstillingen som tegnes av Fremskrittspartiets politikk. Det jeg egentlig er mest forundret over, er at de øvrige partiene først sier at menneskeskapte CO₂-utslipp er den største miljøtrusselen mot verden. Deretter snakker de om hvor viktig det er å opprettholde norsk olje- og gasseksport, som medfører økte globale CO₂-utslipp. For meg virker det som om gleden over å angripe Fremskrittspartiet overgår evnen til kritisk gjennomgang av helheten i egne standpunkter. Det er beklagelig.

Det er foreløpig lite som tyder på at en flertallsregjering innebærer en bedre energi- og miljøpolitikk. Debatten vi har hatt i dag, viser at Regjeringen ikke klarer å formulere konkrete og forutsigbare standpunkter. Det gir selvsagt grunnlag for en del morsomme debatter i Stortinget de neste tre og et halvt årene, men på vegne av norsk energi- og petroleumsnæring er det en stor skuffelse.

Statsråd Helen Bjørnøy [19:04:00]: Jeg vil bare kommentere det representanten Børge Brende nevnte angående stortingsmelding. Jeg sa i mitt innlegg i dag at jeg vil legge fram en egen stortingsmelding om kjemikaliebruk og miljøgifter. Det er et tema som Regjeringen er veldig opptatt av, og som det er viktig for oss å få tatt ordentlig tak i.

Et annet område jeg har lyst til å kommentere, er spørsmål knyttet til klima. Det er riktig at det er viktig for oss å være aktive både internasjonalt og nasjonalt. Derfor har Regjeringen startet opp arbeidet med sektorvise klimahandlingsplaner og også sektorvise mål. Så skal det satses på arbeidet med fornybare energikilder og energisparing. I tillegg har vi vært opptatt av at i transportsektoren vil vi satse mer på biodrivstoff. CO₂-håndteringen på Kårstø og eventuelle andre framtidige gasskraftverk er viktige. Vi er også opptatt av å se på hva kommunene kan bidra med av utslippsreduksjoner. Så vi er allerede i gang på en rekke områder for å sørge for at vi får en mer offensiv reduksjon av utslippene av klimagassene også nasjonalt.

Det siste jeg har lyst til å nevne, er knyttet til handlingsplanen for bekjempelse av lakseparasitten Gyro. Jeg vil forsikre Stortinget om at dette området er Regjeringen veldig opptatt av, og vi vil komme tilbake til Stortinget så snart som mulig med en nærmere redegjørelse om handlingsplanen for bekjempelse av Gyro.

Tore Nordtun (A) [19:06:31]: Det var representanten Ketil Solvik-Olsen som fikk meg til å ta ordet, i og med den tiraden han nå framførte mot den sittende regjering og flertallet i stortingssalen. Jeg er jo for så vidt ikke overrasket, men jeg er overrasket over freidigheten ved å ta ordet i en slik sak. Fremskrittspartiet, som det eneste partiet i stortingssalen og snart som det eneste partiet i den vestlige verden ser ikke at vi har klimautfordringer, ser ikke at vi har utfordringer på dette området som vi må ta fatt i, og som vi må løse både nasjonalt og internasjonalt. De skyver det til side. Ja, da er det meget lettvint å være politiker. I tillegg skal vi nesten ikke ta nasjonale åtgjerder for å få dette på plass. Men så er ikke det heller godt nok. Det skal vi heller ikke gjøre. Ja, jeg må si at en lever i en virkelighetsverden som det store flertallet ikke befinner seg i. Da er det enkelt.

Videre – når det gjelder petroleumsvirksomheten, og det som gjelder på det området, og som blir kritisert veldig, har vi sagt at vi skal opprettholde sysselsettingen, leteaktiviteten osv. både i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Denne regjeringen har lagt opp til konkrete tiltak på en rekke områder når det gjelder CO₂, innenlands bruk av gass, verdikjeder osv. Det gjorde ikke den forrige regjeringen i det hele tatt. Dette har vi sagt er en fireårsplan. Så kritiserer Fremskrittspartiet i tillegg at markedet ikke fungerer godt nok nå. Det er jo ingen som er mer liberale når det gjelder energiloven, enn Fremskrittspartiet. Vi har tatt fatt i dette og sier at vi vil gjøre noe med kraftkontraktene for industrien. Vi tar fatt i spørsmålet når det gjelder hjemfallsretten. Det er ganske utrolig å høre slike utsagn fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet bør sette seg ned og lese ytterligere og sterkere og mer grundig plattformen som er grunnlaget for Regjeringen, og som flertallet i denne forsamlingen støtter. Det skal gjennomføres i denne fireårsperioden, men nå har vi kun vært fire uker i gang.

Presidenten: Representanten Gunnar Kvassheim har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Gunnar Kvassheim (V) [19:09:13]: Jeg registrerer at miljøvernministeren på spørsmål fra Børge Brende om hva som er den mye mer offensive politikken, kun lister opp punkter som er etablert politikk med bred enighet, og som er en videreføring av den forrige regjeringens politikk. Jeg vil utfordre statsråden til å komme opp med hva som er nytt fra den nye regjeringen, og hva som representerer en mer offensiv politikk. Eksempelet med innblanding av biodrivstoff er jo nettopp en videreføring av det den forrige regjeringen la til grunn med økt innblanding på angitte årstall. Det hadde vært nyttig for Stortinget å høre på hvilke områder en vil gå lenger og har større ambisjoner enn den forrige regjeringen.

Presidenten: Representanten Børge Brende har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Børge Brende (H) [19:10:15]: Med bakgrunn i miljøvernministerens svar trekker vi vårt forslag nr. 4. Vi ser frem til å få en stortingsmelding om kjemikalier til behandling og håper selvsagt det er mulig at den blir fremlagt i løpet av vårsesjonen. Jeg merker meg at vi ikke fikk noen forsikring om det, men det får vi ta til etterretning. Det viktigste er selvsagt at meldingen blir god. Desto bedre er det at den kommer så raskt som mulig, for da kan man ha større innflytelse på utviklingen av REACH-direktivet i EU-sammenheng.

Så har jeg også merket meg det representanten Kvassheim nå var inne på, om at den offensive klimapolitikken nasjonalt, som åpenbart var mangelfull hos den forrige regjeringen, kokte noe bort i kålen i miljøvernministerens innlegg. Vi får se hvilke tiltak som nå kommer for å oppfylle den garantien som statsråden har utstedt i Aftenposten, om at Norge også skal foreta reduksjoner i sine klimagassutslipp. Vi får nye anledninger til å komme tilbake til det i årene fremover.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:11:39]: Jeg har bare et svar til representanten Nordtun. Jeg har ingen problemer med at Nordtun har masse ambisiøse målsettinger, men det jeg har etterlyst flere ganger i debatten, er de konkrete virkemidlene. For eksempel: Hvor stort er bidraget staten skal ha fra dem som skal bygge CO₂-håndteringsanlegg? Det er ganske vesentlig hvis noen i det hele tatt skal våge å investere milliarder kroner. Til og med LO har sagt at hvis ikke staten tar 100 pst., blir det ikke bygd gasskraftverk i Norge. Der savner jeg fortsatt en avklaring og merker meg at representanten Nordtun nok en gang unngikk å gå inn i realiteter.

Jeg er også villig til å være med i en klimadebatt en gang til. Jeg kan godt diskutere klima, men da må vi ta det i en annen debatt. Fremskrittspartiets standpunkt er ganske enkelt: Skal vi ha klimatiltak i Norge, skal de være 100 pst. integrert med EU, slik at norsk næringsliv ikke får dårligere rammebetingelser og dårligere konkurransemuligheter enn våre europeiske konkurrenter. Det ser vi at dagens regjering og den forrige regjeringen ikke er villige til å inngå i, selv om jeg trodde at Arbeiderpartiet i utgangspunktet var et EU-vennlig parti.

Heidi Sørensen (SV) [19:12:55]: La meg få takke for en god debatt, og la meg få takke for en debatt som har handlet om miljø, med mange gode og engasjerte innlegg. Jeg er glad for at vi har en levende klimadebatt i Stortinget. Det trenger vi, for de utfordringene vi står overfor, er kjempestore.

Jeg er også glad for det engasjementet som mange av talerne i dag har vist, knyttet til å ta vare på det biologiske mangfoldet i Norge. Det gjelder villrein, fjellrev og å ta vare på de verdiene vi har i skogene våre. Det lover godt for det samarbeidet vi skal ha i Stortinget når det gjelder miljø- og energispørsmål framover.

Jeg er kjempeglad for at det er et så bredt flertall som står bak at vi skal få til en verdikjede for CO₂. Det er et arbeid denne regjeringen skal klare. Vi skal ikke klare det fordi det er lett, for vi har også respekt for at det var mange krefter i den forrige regjeringen som jobbet hardt for å få til det, men det er litt fristende å si at vi skal klare det fordi det er vanskelig. Vi er fast bestemt på at dette er en oppgave vi skal løse. Da vet vi at vi vil sette spor etter oss i miljøhistorien, ikke bare nasjonalt, men internasjonalt, hvis vi klarer å få den teknologien opp å stå.

La meg avslutte med en setning fra Soria Moria-erklæringen som jeg er spesielt glad i, og som jeg håper at vi skal kunne vise at vi klarer å leve opp til. Der slår vi fast:

«Naturen skal tas vare på for framtida fordi vi som mennesker er avhengig av den, men også fordi den har verdi i seg selv.»

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.