Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ivar Skulstad (A) [13:26:43]:(ordfører for saken):Stortinget vedtok i 1998 en plan for utstyrsinvesteringer i sykehus for perioden 1998–2002. Utstyrsplanen innebar en ekstraordinær satsing på IT og medisinsk-teknisk utstyr for å bedre utstyrssituasjonen ved alle sykehus. Bevilget totalramme var på 5,3 milliarder kr. Nytt Rikshospital ville videre få dekket ca. 800 mill. kr til medisinsk-teknisk utstyr gjennom egen investeringsplan. Bevilgningene til utstyr i sykehus kunne ses under ett for perioden, slik at utstyr som ikke ble anskaffet det ene året, kunne tas med i planen senere.

Variasjonene mellom de enkelte sykehus i regionen var betydelige, noe som understøtter oppfatningen om at utskiftingen av gammelt utstyr og nødvendige fornyelser tidligere ikke ble foretatt jevnlig og systematisk, men skjedde gjennom store løft. Det var derfor et viktig og betydelig løft som ble vedtatt av Stortinget i 1998. Målsettingen var å bidra til å sette pasientenes behov i sentrum – legge vekt på lett tilgjengelighet til sykehustilbudet og god faglig kvalitet på behandlingen – til fornyelse av medisinsk-teknisk utstyr og til økt kapasitet. I tillegg til dette var handlingsplanen for kreft en viktig del av utstyrssatsingen. Sykehusene hadde i 1998 et innrapportert fornyelsesbehov med hensyn til gammelt utstyr tilsvarende ekstrabevilgningen fra Stortinget.

Komiteen har en felles tilråding i denne saken, men Fremskrittspartiet har valgt å legge inn en egen merknad. I denne merknaden minner Fremskrittspartiet bl.a. om de forslag til økte investeringer i slikt utstyr som de har fremmet i perioden, også gjennom sine utenlandsbudsjetter, og at de har foreslått å endre fordelingsnøkkelen mellom stat og fylke. Dessuten peker de i merknaden på den mangelfulle oversikten man har over utstyrssituasjonen ved mange av landets sykehus.

Målet med undersøkelsen har vært å belyse om sykehusene har fulgt de prioriteringene som Stortinget la til grunn for utstyrsplanen, og om rutinene for planlegging av investeringene og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk utstyr er i samsvar med de krav som stilles.

I Riksrevisjonens eget vedlegg til Dokument nr. 3:6 for 2005-2006 framgår det at de vesentlige dataene som er benyttet i undersøkelsen, er hentet fra svarene i en spørreundersøkelse basert på et spørreskjema sendt til 63 offentlige somatiske sykehus. Videre opplyser Riksrevisjonen at da sluttstrek for denne datainnsamlingen ble satt, manglet det så mange data at det har influert på hvilke aspekter ved undersøkelsen som det har vært mulig å behandle etter intensjonene. Et av disse aspektene er etter saksordførers mening beregningen av gjennomsnittsalder.

Helse Vest har ifølge undersøkelsen de mest komplette rutinene, både hva gjelder historiske data, risikoanalyser, planer og skriftlig beslutningsgrunnlag. I denne regionen kan det dermed dokumenteres at gjennomsnittsalderen for medisinsk-teknisk utstyr har gått ned. Det er ingen overraskelse for meg at der krav til god oversikt og systematikk følges opp, vil dette gi mer nøyaktighet og bedre kvalitet når det gjelder de data som etterspørres.

Ut fra en samlet vurdering av alle foreliggende dokumenter, data og rapporter mener saksordføreren at det er et godt grunnlag for å hevde at sentrale mål for utstyrsplanen langt på vei er nådd.

Investeringene har hatt stor betydning for flaskehalsproblematikk, redusert nedetid for utstyret og økt pasientgjennomstrømning. Dessuten har investeringene i relativt stor grad gått til utskifting av gammelt utstyr i sykehusene og til store forbedringer av IT-utstyr. Kostnader i forbindelse med år 2000-utfordringene er også dekket av investeringene. Investeringene ved Nytt Rikshospital har også gått etter planen, men forbedringer må til når det gjelder sykehusenes investeringsoversikter og planer.

Det er ingen tvil om at opplæringsrutinene i forbindelse med investeringene har vært mangelfulle. Når vi samtidig vet at den teknologiske utviklingen går i retning av stadig mer kostnadskrevende og avansert utstyr, og derav også større krav til operativ kunnskap og oppfølging, ser komiteen svært alvorlig på at Riksrevisjonen har avdekket slike mangler ved opplæringsrutinene. Dette kan gå ut over pasientsikkerheten, og det kan bidra til unødvendig stress og utrygghet når det gjelder arbeidsmiljøet innenfor de enkelte sykehus.

Komiteen konstaterer at også Regjeringen ser alvorlig på dette, og jeg regner med at statsråden har iverksetting av nødvendige tiltak som en prioritert oppgave.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Lodve Solholm (FrP) [13:32:25]: (leiar i komiteen): I Dokument nr. 3:6 blir det peika på at det medisinsk-tekniske utstyret i sjukehusa er av avgjerande betydning for å nå sentrale helsepolitiske mål om større kapasitet, betre kvalitet og betre effektivitet i pasientbehandlinga.

Framstegspartiet har gjennom heile perioden sidan 1998 stått for auka løyvingar til investeringar i medisinsk-teknisk utstyr, både når det gjeld dei ordinære budsjetta, og når det gjeld utanlandsbudsjetta, og for at staten skulle stå for ein større del av investeringane.

Riksrevisjonen si undersøking har ifølgje Dokument nr. 3:6 hatt som føremål å belyse om dei prioriteringane Stortinget la til grunn for utstyrsplanen av 1998, i Innst. S. nr. 226 for 1997-98, er blitt følgde, og om rutinane for planlegging av investeringar og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk utstyr har vore i samsvar med dei krava som bør stillast.

Trass i at det ikkje fullt ut er samsvar mellom Riksrevisjonen sin rapport og SNF sin rapport nr. 18/2003, meiner Framstegspartiet at det er på sin plass å ta til etterretning og følgje opp Riksrevisjonen sine påpeikingar av at sjukehusa har dårleg oversikt på område der informasjon burde ha vore lettare tilgjengeleg, og at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om sjukehusa utnyttar dei moglegheitene og dei systema dei har til å sikre styringa og oppfølginga av utstyrsinvesteringane.

Heller ikkje oversikt over og planar for framtidig kapitalbehov knytt til fornying av medisinsk-teknisk utstyr ligg føre, ifølgje Dokument nr. 3:6. Det er etter Framstegspartiet si meining ikkje akseptabelt at føretaka har dårleg oversikt over og uhaldbar informasjon om eigne investeringar og framtidig behov for utstyr som er vesentleg for pasientbehandlinga og for utnyttinga av ressursane. Det må krevjast at føretaka lagar oppdaterte planar for utskifting og framskaffing av medisinsk-teknisk utstyr, slik at det er mogleg for staten å vurdere løyvingane og kapitalbehovet – med utgangspunkt i reelle behov og i ønsket om måloppnåing. Rekneskapane må til kvar tid bli førde slik at det er mogleg å lese av status, investeringsmoglegheiter og tidsperspektiv på ny.

Helseføretaka sin økonomiske situasjon er eit vedvarande problem i mange samanhengar. Det er vesentleg at det som kan gjerast for å styrkje økonomien og utnytte ressursane best mogleg, blir gjennomført. Medisinsk-teknisk utstyr er ein viktig faktor i denne samanhengen.

Framstegspartiet føreset at føretaka i framtida vil ha ei betre oversikt over rutinar, og at dei vil sørgje for at planlegging og innkjøp blir gjorde etter fornuftige og forretningsmessige prinsipp.

Framstegspartiet sine medlemer støttar fleirtalsinnstillinga og reknar med at departementet sørgjer for at dette området blir grundig følgt opp heretter.

Laila Dåvøy (KrF) [13:36:22]: Planen for utstyrsinvesteringer i sykehus for perioden 1998–2002 som Stortinget vedtok i 1998, var en viktig og nødvendig satsing. Tilgjengelig og oppdatert medisinsk-teknisk utstyr i sykehusene gir bedre behandling, raskere behandling og sikrer flere pasienter behandling.

Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket svakheter i helseforetakenes planlegging av investeringene og også i opplæringsrutinene knyttet til medisinsk-teknisk utstyr. Dette er alvorlig. Det er viktig at helse- og omsorgsministeren ser til at disse manglene blir utbedret, slik at vi kan få en best mulig utnyttelse av ressursene på området, og slik at pasientene kan kjenne trygghet for riktig og god behandling.

Riksrevisjonens rapport må og skal tas på alvor. Det kan likevel stilles spørsmål ved om metoden Riksrevisjonen har brukt for å regne ut gjennomsnittsalderen for utstyret, gir et fullstendig bilde av utstyrsplanens resultater. Metoden innebærer at snittalderen vil gå mer ned dersom en kjøper mange enheter av utstyr som koster lite pr. enhet, enn om samme sum blir brukt til å kjøpe en dyr enhet. Det kan kanskje også pekes på at undersøkelsen baserer seg på et relativt lite utvalg av respondenter.

Videre går konklusjonene i rapport nr. 18/2003 fra Samfunns- og næringslivsforskning AS, som evaluerer utstyrsinvesteringene i norske sykehus i perioden 2001–2003, i en noe annen retning. Denne undersøkelsen viser at investeringene har gått til utskiftning av gammelt utstyr og innkjøp av nytt utstyr, noe som øker kapasiteten og kvaliteten i behandlingen. Flaskehalser er blitt fjernet, og pasientgjennomstrømningen har økt.

Godt og tilgjengelig medisinsk-teknisk utstyr er viktig for pasientene. Utstyrsplanen var derfor et viktig grep, som har kommet pasientene til gode. Samtidig er det viktig at de svakhetene som Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket, blir tatt på alvor og utbedret slik at pasientene kan få mest mulig nytte av de investeringer som gjøres framover. Jeg har tro på og tillit til at statsråden vil følge dette opp.

Statsråd Sylvia Brustad [13:39:08]:Riksrevisjonens undersøkelse synliggjør mangel på rutiner knyttet til opplæring i bruk av medisinsk utstyr, slik flere talere allerede har vært inne på. Jeg ser i likhet med kontroll- og konstitusjonskomiteen alvorlig på dette. Jeg stilte derfor i foretaksmøter med de regionale helseforetakene i januar 2006 klare krav om at slike rutiner må på plass, og det for alle yrkesgrupper.

Det er helt åpenbart at gode rutiner for opplæring i bruk av utstyret er en forutsetning for å kunne utnytte utstyret effektivt, til beste for pasientene. Det er viktig også av hensyn til pasientenes sikkerhet. Jeg vil følge nøye med og se til at tiltak settes i verk fra helseforetakenes side, slik flere har vært inne på.

Når det gjelder forbedringer knyttet til planleggingsrutiner for medisinsk-teknisk utstyr, har jeg allerede pålagt de regionale helseforetakene å ta et fastere grep på dette området. Jeg vil også her opplyse at departementet har utarbeidet særskilte vurderingspunkter som skal ligge til grunn for alle typer investeringsplaner i de regionale helseforetakene. Disse omfatter også risikovurderinger. Det ble derfor i foretaksmøtene presisert at disse vurderingspunktene skal følges.

Komiteen viser til at kun 17 av 55 sjukehus har klart å gi en total oversikt over investeringer i medisinsk-teknisk utstyr. Jeg vil her understreke at sjukehusene har både verktøy for og oversikt over investeringer i medisinsk-teknisk utstyr pr. i dag. At sjukehusene på slutten av 1990-tallet ikke hadde god nok oversikt, er også tidligere påpekt fra Stortingets side. Dette er nå fulgt opp, spesielt som følge av helsereformen og innføringa av regnskapsloven, som pålegger helseforetakene å etablere anleggsregistre og regnskapsføre kjøp av utstyr i sine balanser. Det framkommer imidlertid av Riksrevisjonens rapport at foreliggende investeringsoversikter ikke brukes aktivt nok i planleggingsprosessene pr. i dag.

Som jeg omtalte tidligere, har jeg allerede overfor de regionale helseforetakene stilt styringskrav knyttet til planleggingsrutiner for medisinsk-teknisk utstyr, og dette vil bli fulgt opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.