Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for hovedtalerne for hver partigruppe samt medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, og at øvrige talere får en taletid på 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen og inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe – innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Olav Akselsen (A) [10:02:46]: (leiar i komiteen): Verda er i total forandring. Framveksten av dei nye økonomiane vil endra kvardagen vår. Ein vedvarande og sterk vekst i land som India og Kina, men òg i land som Russland og Brasil, vil globalt truleg ha større effekt enn Berlinmurens fall. Fordi denne utviklinga går gradvis og ikkje kan tidfestast til ein spesiell dato eller til ei konkret hending, får denne utviklinga mindre merksemd enn ho burde.

Framveksten av dei nye økonomiane har mange sider. Det er sjølvsagt positivt for dei mange hundre millionane som blir lyfta ut av fattigdom til eit verdigare liv, men denne veksten har òg negative sider ved seg, som f.eks. miljøproblem. Gjennom historia har sterk økonomi alltid ført til større innflytelse, og det er all grunn til å tru at dei nye økonomiane vil gjera seg meir gjeldande. Dette vil endra maktbalansen i verda.

Truleg vil kampen om ressursane bli ein av dei viktigaste utfordringane i åra framover. Me ser det alt når det gjeld tilgangen på energi. Dette spørsmålet er stadig høgare på den internasjonale dagsordenen. Me ser det i forhold til EU og deira grønnbok om energi. Me ser det i forhold til USA og deira ønske om å bli mindre oljeavhengige, og ikkje minst ser me det i forhold til Kina.

Tilgangen til olje og gass ser no ut til å vera den viktigaste drivkrafta i kinesisk utanrikspolitikk. Særleg ser dette ut til å vera tilfellet i Afrika, der Kina for tida fører ein svært aktiv politikk retta mot dei landa som har slike ressursar. Kombinert med ein uttalt politikk om ikkje å blanda seg inn i andre land sine indre forhold skaper dette nye utfordringar, òg for Noreg. Kampen mot korrupsjon og dårleg styresett blir vanskeleggjord av Kinas aktive politikk. Tilgangen til energiressursar ser òg ut til å vera avgjerande for den rolla Kina spelar i internasjonale konfliktsaker. Best ser me kanskje dette i forhold til Sudan og den prosessen som det internasjonale samfunnet køyrer overfor Darfur, der heile det internasjonale samfunnet – med unntak av Kina – legg sterkt press på dei sudanesiske myndigheitene. Når me veit at 60 pst. av sudanesisk oljeeksport endar opp i Kina, ser me her ein klar samanheng. Det er derfor grunn til å vera uroa over Kinas påverknad på utviklinga i Afrika.

Den globale utviklinga gjev oss i Noreg nye utfordringar på mange plan, og me må tilpassa vår politikk for å møta desse utfordringane. Det må skje på fleire område, og det vil òg måtta skje i forhold til utanrikspolitikken vår.

Eg er glad for at Regjeringa jobbar med ein ny strategi overfor Afrika. Eg er òg glad for at Regjeringa foreslår auka bistand til Afrika. Eit kutt, slik Framstegspartiet og Høgre foreslår, er ikkje berre negativt for dei det rammar, men det vil òg gje større innpass og handlingsrom f.eks. for Kina.

Me må slå fast at heller ikkje når det gjeld budsjettet som me behandlar i dag, finst det eit samla alternativ til Regjeringa sitt opplegg – snarare tvert imot. Den største forskjellen mellom innstillinga frå komiteen i år og i fjor er at Høgre har skilt lag med sine tidlegare regjeringspartnarar og resten av stortingsfleirtalet. Trass i at Høgre lova det motsette i fjor, er dei no tilbake der dei tradisjonelt har vore. Høgre høyrer ikkje lenger til det breie fleirtalet her i salen som vil at minst 1 pst. av BNI skal gå til bistand. For Høgre er det ikkje lenger nok at me skal bruka 99 pst. på oss sjølve. Me må kunna slå fast at for Høgre er det viktigare å gje skattelette til rike nordmenn enn å gje ein ekstra skjerv til dei fattigaste i verda.

No er det ikkje første gong Høgre kuttar i bistanden, men så vidt eg veit, er det første gong dei kuttar på denne måten. Det store kuttet i humanitær bistand går ut over dei svakaste av dei svake. Dette er pengar som er sette av til å hjelpa i akutte nødssituasjonar som måtte oppstå, pengar som skal gå til flyktningar og internt fordrivne og andre utsette grupper. Det overraskar meg at Høgre trur at desse personane vil ha nytte av redusert importvern, som eg skjønar er Høgre sitt alternativ. Her snakkar me om personar som knapt nok kan fø seg sjølve, og som så langt frå har noko å eksportera.

Framstegspartiet aukar sitt budsjett til nødhjelp. Det er konsekvent, for med Framstegspartiet sitt budsjett vil det bli meir nød i verda. Resten av budsjettet er derimot lite konsekvent. Framstegspartiet, som elles har pengar til dei aller fleste formåla, halverer bistanden. Det vil sjølvsagt få dramatiske konsekvensar for dei som blir ramma. Noregs evne til å hjelpa vil òg bli dramatisk redusert. Ved å avvikla stat-til-stat-støtte og kanalisera all støtte gjennom frivillige organisasjonar gjer ein dei fattige landa til evige klientar og avhengige av støtte i overskodeleg framtid. All kunnskap viser at ein av føresetnadene for ei positiv utvikling er ein fungerande stat. Derfor er det merkeleg at Framstegspartiet vil fjerna hjelpa til statsbygging og dermed ta frå dei fattige landa moglegheita til å stå på eigne bein.

Framstegspartiet taler ofte sterkt mot terror. Men Framstegspartiet sine kutt er med og dannar grobotn for ny. Framstegspartiet sine kutt i forhold til Midtausten er ei oppskrift i ny uro og ekstremisme. Desperate personar utfører ofte desperate handlingar. Dersom heile Vesten skulle gjera som Framstegspartiet, ville det òg opna for ytterlegare påverknad frå Iran i dette området.

Heile det internasjonale samfunnet synest å vera einig om at dersom ein skal lykkast i Afghanistan, vil ei positiv utvikling vera avgjerande. Det krev auka bistand. Sjølv om Framstegspartiet hevdar det motsette, vil Framstegspartiet sitt alternative budsjett føra til dramatiske kutt òg her, noko som vil gje endå betre grobotn for Taliban og andre ekstreme grupper.

Regjeringa legg opp til å betra kontrollen med bistanden som blir gjeven. Ved auka fokusering på målinga av resultata for utviklingsarbeidet vil me få kunnskap om kva som verkar, og kva som ikkje fungerer. Ved å betra rapporteringa kan me få mykje betre og faktabaserte diskusjonar om kva som skal vera nivå og innretning på norsk bistand.

Eg er glad for det engasjementet Regjeringa legg for dagen òg når det gjeld kampen mot korrupsjon. Dette er avgjerande for truverdet til norsk bistand. Eg merkar meg at Framstegspartiet skriv sterke merknader om behovet for kontroll. Men det vil ikkje bli mykje kontroll med det budsjettet som Framstegspartiet legg opp til, for dei har fjerna alle løyvingane til slike formål.

Veksten i bistandsbudsjettet er den største nokon gong, og me nærmar oss no målet om 1 pst. av BNI. Det er bra. Men det er viktig at ein ikkje blir så opphengd i kvantiteten at me gløymer innhaldet. Det er rett å konsentrera støtta frå Noreg både geografisk og i forhold til innhald. Det er positivt at Regjeringa no følgjer opp prioriteringane av område som ein tidlegare har blitt einig om. Eg synest det vitnar om kvalitet at ein sjølv med så sterk vekst også har føreteke indre omprioriteringar.

Nordområda er Regjeringas viktigaste strategiske satsingsområde. Her har det vore ført ein konsekvent og aktiv politikk sidan regjeringsskiftet, og på fredag blei Regjeringas nordområdesatsing presentert. Den er ei oppfølging av det arbeidet som er påbegynt, men med tillegg av ein del konkrete prosjekt som skal gjennomførast.

Det er svært viktig å involvera Russland i utviklinga i dette området og generelt. Dessverre ser det ut til å vera ein del negative utviklingstrekk i Russland for tida. Det er sjølvsagt viktig at me påpeikar dette i alle samanhengar der me har med russiske styresmakter å gjera. Noreg skal ikkje ta taktiske omsyn i forhold til spørsmål om tale- og pressefridom eller andre grunnleggjande menneskerettar. Men det er òg viktig at me held dialogen i gang. Ein må unngå at Russland blir isolert, og at me på nytt byggjer opp ein mur mellom aust og vest i Europa. Noreg må spela ei aktiv rolle i dei fora der me har moglegheit til det, anten det er i NATO, i OSSE, Europarådet eller i andre organ.

Me må konstatera at det er stor oppslutning på Stortinget om det budsjettet som Regjeringa har lagt fram, og den politikken som er omtalt i proposisjonen frå Regjeringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:12:41]: Utenrikskomiteens leder var i sitt innlegg inne på at vi ikke må bli så opptatt av kvantitet at vi ikke ser på kvaliteten i bistanden, og det var et viktig og godt signal. Jeg vil spørre utenrikskomiteens leder om ikke han og regjeringspartiene, det rådende flertall, noen gang er i tvil når man ser på effekten av den bistandspolitikk som har vært ført de senere tiår, om man ikke ser at det ikke har gitt de resultater som var lovet. Er det ikke da grunnlag for å gjøre noen drastiske endringer og innrømme at det å pøse på med stadig økende kronebeløp ikke er veien å gå?

Olav Akselsen (A) [10:13:29]: Eg er ikkje i tvil om at bistanden verkar. Eg vil seia at internasjonalt er eit av dei største problema at for få land stiller opp på same måten som Noreg både i forhold til internasjonale organisasjonar som FN og andre hjelpeorganisasjonar og i forhold til stat-til-stat-bistanden. Det betyr ikkje at det ikkje finst nok av eksempel på at det er ting som har vore mislykka. Derfor er det avgjerande viktig, særleg for dei av oss som meiner at bistand er viktig, at me har ein god kontroll, at me sørgjer for å evaluera etter kvart, og at me ikkje minst tek lærdom av evalueringane, slik at me, dersom det er prosjekt som ikkje er vellykka, sørgjer for i framtida å prioritera dei områda som er vellykka.

Men når det er sagt, trur eg det er heilt avgjerande for den vidare utviklinga i verda at fleire land gjer som Noreg og stiller opp. Skal me nå t.d. FN sine tusenårsmål, er det ikkje mogleg dersom me skulle føra Framstegspartiets politikk på dette området.

Erna Solberg (H) [10:14:43]: Jeg synes representanten Akselsen burde tenke gjennom ordet «kutt». Det budsjettforslaget som Høyre har fremmet, innebærer 2,5 pst. økning i bistanden i forhold til inneværende år, og basert på at Regjeringen har forsøkt å hevde at den ikke kuttet da den reduserte bevilgningene i fjor på en rekke områder i forhold til prioriteringer som Bondevik II-regjeringen la inn i sitt budsjett, fordi det var mer enn året før, burde man kanskje være konsekvent.

Men det viktigste og mest radikale grepet vi gjør i vårt budsjettalternativ, er å ta tak i den tredje biten av kravene i den internasjonale verden fra utviklingslandene rettet mot den vestlige verden, og det er å gjøre noe med tollbarrierene våre. Det er et mye mer radikalt grep for å få utvikling i den tredje verden enn det er å bruke 1–1,5 milliarder kr mer i bistand. Hva mener egentlig Akselsen om behovet for å gjøre noe med tollkutt, også bilateralt?

Olav Akselsen (A) [10:15:48]: Det er sjølvsagt slik at korleis ein omtalar kutta, har eg jo merka meg varierer litt over tid. Men det som er heilt klart, er at når det gjeld den felles målsetjinga me har hatt om å nå 1 pst. av BNI, tek Høgre i dette budsjettet eit steg i feil retning, og så vidt eg skjønar, stiller dei seg heller ikkje bak at dette lenger skal vera ei målsetjing. Derfor meiner eg det er grunnlag for å seia at Høgre kuttar i dette tilfellet.

Når det gjeld handel, er eg heilt einig med Høgre i at handel er avgjerande dersom me skal greia å få dei fattige landa med oss i verda. Derfor er eg òg ein sterk tilhengjar av WTO. Eg synest at Noreg skal spela ei svært aktiv rolle der, og at me gjennom WTO skal skissera kva som skal vera våre løysingar. Men eg har inga tru på at ein kan kutta på humanitær hjelp, slik Høgre gjer i budsjettet sitt, og samtidig skissera at ein vil fjerna nokre tollsatsar i Noreg og dermed hjelpa dei same folka. Så det viktigaste for meg når det gjeld handel, er å støtta opp om det arbeidet som skjer i WTO, og der må Noreg sjølvsagt òg vera med og ta konsekvensane av det som blir sluttresultatet når den tida kjem.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:17:00]: Komiteens leder var inne på behovet for å styrke innsatsen i Afrika. Departementet har opplyst komiteen på spørsmål fra Kristelig Folkeparti at Afrikas andel av norsk bistand i 2005 falt til under 40 pst., først og fremst på grunn av ekstraordinære hjelpebehov i Asia etter tsunamien og jordskjelvet i Pakistan. Samtidig vet vi at G8-gruppen har signalisert at de vil fordoble bistanden til Afrika i perioden 2004 til 2010. I komiteinnstillingen er det en merknad hvor flertallet understreker betydningen av den sterke konsentrasjonen av norsk bilateral bistand til Afrika, at den må fortsette. Kristelig Folkeparti mener at Norge ikke kan ha noen svakere målsetting for innsatsen i Afrika enn G8-landene, verdens rikeste land. Er Arbeiderpartiet også enig i det? Kan vi gå ut fra at også Arbeiderpartiet gjerne ser at Norge tar sikte på en tilsvarende fordobling som G8-landene har satt som sin ambisjon?

Olav Akselsen (A) [10:17:56]: Det som må vera avgjerande for den bistanden Noreg gjev, er dei behova som finst i mottakarlanda, og dessverre er situasjonen i Afrika slik at alt tyder på at bistanden dit vil gå opp. Me i Arbeidarpartiet, og for så vidt også fleirtalet i komiteen, har vore litt skeptiske til at me allereie i dag skal binda oss til prosentsatsar for kva som skal vera bistand neste år, eller for den saks skuld om fem år. Det betyr ikkje at me nedprioriterer Afrika, men som det har skjedd før, kan det oppstå situasjonar i andre verdsdelar som gjer at me anten i enkeltår eller over ein periode har behov for å prioritera dei områda. Men det som eg føler meg nokså sikker på, er at avstanden mellom Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti her er svært liten, og eg vil iallfall håpa at me ikkje skal gjera han større enn han er ved å ha ein diskusjon om desse spørsmåla. For eg trur at når det gjeld innretning elles, skal me greia å bli einige.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Høglund (FrP) [10:19:10]: Jeg kjenner de øvrige partiers representanter i utenrikskomiteen så godt at jeg vet med sikkerhet at det er mye velvilje, innsatsvilje og sterke ønsker om å løse fattigdomsutfordringen blant alle disse partier. Ikke bare snakker alle høyt om det, de viser det ved aktiv handling, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at mine kolleger har de beste hensikter når det kommer til å fremme utvikling. Problemet for utviklingslandene er altså ikke at ingen bryr seg, eller at ingen forsøker å hjelpe. Tvert imot, mange ganger flommer givergleden over. Problemet dreier seg snarere om resultater og vilje til å føre en effektiv og målrettet politikk som ikke bare skadebegrenser, men som tar tak i de langsiktige, strukturelle problemene. Nå ville man kanskje tro at etter noen år eller tiår med samme resepten og få resultater ville man endre politikk. Men nei, da øker man bare dosen.

Jeg blir imponert over denne staheten og viljen til å gi politikken en ny sjanse, år etter år. Nå er det jo ikke velgerne i mottakerlandene som setter sammen Det norske storting, og slik sett er det ikke lett å vite hva den befolkningen som faktisk føler effekten av den politikken som føres, føler. Kanskje ligger noe av utfordringen her: Klarer vi å legge til side gammelt tankegods og inngrodde vaner til fordel for å lytte, lære og videreutvikle oss? Målt opp mot resultatene kunne kanskje noen fristes til å legge skylden for problemene i Afrika på de politikerne som har sittet med makten i bl.a. Norge. Men det ville vært dypt urettferdig, for vi vet at det aldri har vært i noen norsk politikers interesse å forlenge vanskelighetene for Afrika. Dessverre er imidlertid virkeligheten brutal, den er overveldende, og den utfordrer oss. Den utfordrer oss til å gå i oss selv, til å se på hva vi gjør, og selvfølgelig hva vi ikke gjør. Når Fremskrittspartiet i denne debatten i innlegg etter innlegg vil bli møtt med harde angrep, så bruk litt tid til å reflektere over effekt av egen politikk. Når tok man sist imot en idé utenfor det etablerte bistandsmiljøet?

Jeg vil gi utviklingsministeren og regjeringspartiene ros for å ta tak i noen av de utfordringene vi har pekt på. FN og Verdensbankens rolle skal ses på. Dette er bra. Man skal begynne å stille krav, og da var det jo med en viss grad av oppgitthet man merket seg at Kristelig Folkeparti var raskt ute med å kritisere utviklingsministeren for nå å stille de nødvendige krav til FN. Man er offensiv i korrupsjonsbekjempelse – veldig bra. Vi opplever under denne regjering faktisk en vilje til å tenke nytt og løfte på noen steiner. Men dessverre, de grunnleggende grep som kunne gitt et nytt løft i utviklingspolitikken, uteblir etter vår mening.

Jeg vil kort peke på fire elementer der vi mener det er riktig å satse. Det første er handel. Her er mye ugjort, og hvis Norge ønsker å stå i første rekke blant dem som ivaretar utviklingslandenes interesser, skal man komme med tunge innrømmelser på landbruksområdet i WTO-forhandlingene og oppfordre EU, USA og andre til å følge etter. Etter vårt syn er ikke det å gjemme seg bak. Det går ikke an å gjemme seg bak de tunge aktørene. Vi burde gå foran og vise vei.

Det andre er gjeldslette, hvor Regjeringen har gjort en del bra, men hvor det er mulig å satse mer. Her viser vi til gode og offensive komitemerknader.

Det tredje er næringsutvikling i utviklingsland, hvor vi tror det er behov for å foreta nye grep.

Det fjerde er mikrokreditt, som etter vårt syn er en fantastisk måte for fattige mennesker å bli innlemmet i markedet på og dermed skape utvikling for seg selv, sin familie og dermed også lokal- og storsamfunnet. Vi fremmer derfor et eget forslag hvor vi ber om at mikrokreditt får en større plass i norsk utviklingspolitikk.

Vårt alternative budsjett er offensivt og viser utvilsomt en ny kurs. Nå kan man sikkert i et slikt forslag kunne finne enkeltelementer som med bakgrunn i dagens rådende politikk er dramatiske, og for mange kanskje også uforståelige. Vi føler jo at vi gjennom merknader har redegjort grundig for vårt syn. Men kommunikasjon er krevende, og på noen områder kunne vi sikkert ha vært enda tydeligere.

Våre kutt på kap. 164 bekymret utenriksministeren, og det er alvorlig. Vi avfeier ikke slik kritikk. Tvert imot tar vi den med oss for fremtidig arbeid. Men at det norske utenriksdepartement skal gjøre fredsarbeid nærmest til en overordnet målsetting og – som jeg sier – en egen norsk sportsgren med høy prioritet, har ikke vi nødvendigvis sans for. Vi mener Norge skal ta på seg oppgaver der vi har naturlige forutsetninger for å bidra. Men vi kan ikke komme dit at vi kontinuerlig leter etter konflikter å engasjere oss i.

Nå er det jo heller ikke nødvendigvis slik at jo mer penger vi bruker, jo mer fred oppnår vi. Mitt inntrykk er at det svært mange steder ikke er penger det står på. Når vi foretar en skarp prioritering, må vi også be om respekt for det, uten å få den karakteristikken at vi skulle være fredsfiendtlige. Vi er heller ikke av den generelle oppfatning at det blir mer fred bare enda flere norske politikere og diplomater tar på seg meklingshatten og forsøker å snakke ulike grupper til rette. Men dette er et alvorlig tema, og det er ikke noe svart-hvitt-svar. Som sagt legger vi oss konstruktive råd på minne og vil søke å finne frem til løsninger som både ivaretar grunnleggende norske interesser, og som fremmer fred og stabilitet. Samtidig kan vi ikke unnlate å registrere at det også i akademiske kretser stilles spørsmål ved den rolle Norge spiller på den internasjonale arena, om hvorvidt den er naturlig, hvorvidt den er konstruktiv, og hvorvidt den gir de resultater som vi ønsker den skal gi.

Nordområdesatsingen til denne regjeringen, som er en fortsettelse av arbeidet til den forrige regjering, er bra og viktig, og vi håper ord blir til handling. Russland og vårt forhold til dette land er noe av det viktigste i et slikt arbeid. Vi tror det er viktig å forankre vårt forhold til Russland ut fra kompetanse om geografi og historie. Det er mye kompetanse i UD, og den må tas vare på og gjerne forsterkes. Det må ikke skapes et inntrykk av – om det er rett eller galt, kan andre bedømme – at nordområdepolitikken nå er i ferd med å «outsources» til akademiske institusjoner eller andre. Den må tungt forankres i embetsverket og først og fremst i Utenriksdepartementet.

Fremskrittspartiet er ikke motstander av den satsing som foregår. Vi ber om mer. Det er ett område der vi avsetter mer penger. Vi prioriterer bl.a. mer til helsearbeid i Russland, ikke minst det som gjelder dem som er rammet av multiresistent tuberkulose.

Nordområdepolitikken må bli mer enn en barentsregionpolitikk. Norge må være synlig og tydelig. Dette krever bred aktivitet innen diplomati, innen næring og innen forskning og andre relevante aktiviteter.

Vi må jobbe aktivt i forhold til forholdet til USA, Canada og Russland, som er særdeles viktig i så måte. Det krever en nasjonal satsing og etter vår mening en fokusering på utenrikspolitikken. Det er jo ikke slik at det mangler oppgaver å engasjere seg i internasjonalt. Mye er viktig, og mye er spennende, men kanskje skal vi tørre å ta en tøffere prioriteringsdebatt.

Det vil aldri være slik at det kun er riktig utelukkende å konsentrere seg om eget nærområde og egen bakgård og glemme resten av verden. Men det kan heller ikke være galt å se på egne nærområder først og deretter ta tak i utfordringer i andre deler av verden.

Nå hevdes det at norsk engasjement på ulike internasjonale arenaer gir oss tilgang til f.eks. Washington, en tilgang som teoretisk skal kunne brukes til å fremme norske synspunkter, f.eks. i nord. Dette argumentet kan brukes til å stoppe enhver debatt, og det er etter vår mening ikke slik at dette nødvendigvis er riktig. I hvert fall blir det galt å hevde at jo mer vi er engasjert i f.eks. Latin-Amerika, jo sterkere står de norske posisjoner rundt Svalbard. Vi tror på en strengere prioritering og en sterkere fokusering på kjerneoppgaver, og vi imøteser den type debatt framover.

Jeg vil avslutningsvis få lov å utfordre utenriksministeren til å kommentere det som kom frem i dag knyttet til en ny NATO-forespørsel om troppebidrag til Sør-Afghanistan, hvorvidt det er riktig at det er kommet en slik forespørsel, og hvorvidt det er riktig at Regjeringen nok en gang har valgt å si nei til en slik henvendelse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [10:28:40]: Først vil eg retta opp den misforståinga at det er fleirtalet i det norske storting som har innflytelse på den internasjonale bistandspolitikken. Tvert imot er det Framstegspartiet som har støtte internasjonalt for sin politikk. Derfor trur eg det blir feil å måla utviklinga i Afrika ut frå det som skjer her i denne salen.

Men eg har eit spørsmål av meir strategisk karakter. Eg viste til i innlegget mitt at Kina no er stadig meir aktive i Afrika. Dei driv m.a. med oljeleiting i 17 land. Dei har 80 000 kinesiske arbeidarar som byggjer hamneanlegg, vegar osv. Me veit at Kina har heilt andre verdiar enn det me har, og dei er òg med på å halda liv i ein del despotar som elles kanskje hadde fått ein verre skjebne. Me veit òg at i Midtausten ønskjer Iran stadig å utvikla sin innflytelse.

Mitt spørsmål er: Ser ikkje Framstegspartiet at dersom Vesten trekkjer seg ut av desse landa, er det heilt andre typar politiske system som vil fylla det vakuumet som då vil oppstå?

Morten Høglund (FrP) [10:29:49]: Vi er også bekymret for den påvirkning bl.a. Kina har i Afrika. Nå ser vi heldigvis at det i flere afrikanske stater reageres mot det grepet som Kina prøver å feste, og man ser seg om i ulike retninger.

Vi tror – og dette har jeg tatt opp i denne salen tidligere – at en mulighet er å være i en tettere energipolitisk dialog med Kina. Vi er glad for at Regjeringen har valgt, ved fremtredende statsråder, å besøke Kina og se på et samarbeid, prøve å ta tak i det som er Kinas bekymring, nemlig energileveranser, og se på deres egen effektivitet bl.a. når det gjelder kullkraftverk, slik at de kan komme i en posisjon hvor de ikke behøver å oppføre seg slik i Afrika og Latin-Amerika som vi dessverre ser en del eksempler på i dag.

Så vi mener det er flere veier til målet, og at det å opprettholde norsk bistandspolitikk som en buffer mot det kinesiske, ikke nødvendig er det som fører til det beste resultatet.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:31:05]: Høyre er glad for at det legges vekt på betydningen av handel i det som kommer fra Fremskrittspartiet, og det gir seg også utslag i de felles merknadene i budsjettet.

En ting er selvfølgelig å diskutere hvor mye av det store overskuddet vi har i dette landet, vi skal bruke i dette budsjettet. Men dersom vi ser at det er virksomme ting, som f.eks. å åpne opp for handel som vil svi litt for oss selv og gjøre litt vondt, men som er nyttig for andre, blir det desto viktigere å finne frem til den enigheten.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet blir da, som en oppfølging av den fellesmerknaden: Hvor i budsjettet vil vi finne tilslutning til tollkuttene?

Morten Høglund (FrP) [10:31:50]: Det er helt riktig, som representanten Vallersnes sier, at vi står sammen med Høyre i disse spørsmålene. Vi har i denne sal kontinuerlig tatt opp ønsket om å være mer offensive når det gjelder handelsliberalisering. Det har vært en rød tråd i vår politikk så lenge jeg har sittet på Stortinget. Jeg mener vi er svært offensive her. Vi var offensive, vi krevde mer liberalisering under den forrige regjering, som representanten Vallersnes representerer, og vi krever mer liberalisering nå.

Vi er glad for at Høyre står sammen med oss om disse merknadene nå, og vi håper at vi kan fortsette et konstruktivt samarbeid om handel til beste for utviklingslandene.

Ågot Valle (SV) [10:32:50]: Høglund sa at en må ta fatt i de langsiktige strukturelle problemene, og viste bl.a. til Afrika. Nå er det sånn at de fleste land i Afrika er de som har vært de lydigste i forhold til nyliberalistiske krav fra bl.a. IMF og Verdensbanken. Situasjonen vises bl.a. i Mosambique, der cashewnøtt-produksjonen er ødelagt, og i Uganda, hvor de har fulgt kravene. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å ta fatt i.

Det er viktig å spørre seg om Fremskrittspartiet som et stort og seriøst parti vil forebygge konflikter, eller om svaret alltid er kuler og krutt. La oss gå til Afghanistan. Der forsikret Siv Jensen at det ikke skulle stå på sivile bidrag til bygging av Afghanistan. Nå kutter Fremskrittspartiet i regionbevilgningen til Asia, sånn at det står mindre igjen til bl.a. Afghanistan enn det som ble brukt i 2005. Mente ikke Fremskrittspartiet alvor den gangen det var en unison enighet om at her måtte man satse mer på sivil utbygging i Afghanistan?

Morten Høglund (FrP) [10:34:04]: Først vil jeg få lov å kommentere Verdensbanken og nyliberalisme. Vi har vært, og er fortsatt, sterkt kritiske til Verdensbankens rolle og deler for så vidt mange av de bekymringer som her fremkommer. Jeg har ikke nødvendigvis veldig mye til overs for hvordan Verdensbanken har rangert i mange sammenhenger. Jeg mener at det som blir fremstilt som nyliberalisme her, i hvert fall ikke har gitt de resultater og heller ikke har vært den type nyliberalisme og markedstenkning som vi nødvendigvis står bak. Så ansvaret for Verdensbankens politikk vil vi ikke ta.

Vi mener det vi sier i forhold til Afghanistan. Vi har prøvd etter beste evne å skjerme bevilgningen til Afghanistan, og det fremkommer også i budsjettinnstillingen. Vi ser behovet for at bygging av det sivile samfunn og konstruktive NATO-operasjoner går hånd i hånd. Vi prøver her i fellesskap å gi et grunnlag for en positiv utvikling av Afghanistan. Vi mener det vi sier, og vi har prøvd etter beste evne å gjøre det gjennom våre budsjettinnstillinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:35:30]:Liksom Regjeringens budsjettforslag innebærer Høyres forslag vekst i forhold til 2006. Som bebudet i revidert nasjonalbudsjett vil vi bidra til å opprettholde nivået på bistandsbudsjettet, men uten å forplikte oss på prosentsatsen. Vårt forslag innebærer en økning av bistandsbudsjettet med 2,5 pst., eller 720 mill. kr mer enn i saldert budsjett for 2006, totalt 19,3 milliarder kr. Dette gir en bistandsprosent på 0,9 pst., mens Regjeringen, som bevilger 1,5 milliarder kr mer i bistand, ender på 0,97 pst. Dette er i begge tilfeller langt mer enn FNs mål på 0,7 pst. av BNI og plasserer Norge i verdenstoppen. Så utenriksministerens uttalelse i dagens Dagbladet om at Høyre kutter i bistanden, faller på sin egen urimelighet.

Ved behandlingen for to år siden av St meld. nr. 35 for 2003-2004 om en helhetlig utviklingspolitikk viste et komiteflertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti til meldingen, hvor det ble slått fast at for de fleste utviklingsland vil en bedring av markedsadgangen for deres varer og tjenester i industrilandene være av større betydning enn de samlede bistandsoverføringene de mottar. Høyre er forberedt på å ta konsekvensene av dette. Vi er opptatt av å få folk fra trygd til arbeid, at de kan skaffe seg egen inntekt – få en plass ved bordet. Det samme ønsker vi i utviklingspolitikken. Høye tollmurer og bistand hører ikke sammen: Man tar med en hånd, og gir med den andre. MUL-landene har allerede tollfritak, men en tredjedel av Norges tollinntekter, mellom 300 og 400 mill. kr i året, kommer fra øvrige u-land. Høyre vil derfor kutte all toll overfor u-landene i løpet av 2007.

Noen i denne salen ser på markedskrefter og utviklingspolitikk som om det skulle være olje og vann. Vi ser det som viktig at u-landene åpner seg mot internasjonale finansmarkeder. Hvis gründere bare kan hente finansiering nasjonalt, kan det lett gi næring til korrupsjon. Konkurranse med billigere lån utenfra kan disiplinere hele økonomien.

Norge bør ha en pragmatisk holdning til FN. Høyre er tilhenger av et FN som fungerer, et FN som leverer. Det siste FN trenger, er ukritisk støtte. Nettopp nå er det viktig å gi klar beskjed til FNs medlemsland om hva Norge vil med organisasjonen. Statsminister Stoltenberg var med på å skrive rapporten som truer med at verdens fattige og svake vil tape med mindre FN effektiviseres. Flere land ønsker ikke at rapporten skal iverksettes. Vi synes Regjeringens Soria Moria-politikk er gjennomsyret av et romantisk ideologisk syn på hva FN er og vil kunne være.

Reformprosessen i FN vil kreve tid, men før organisasjonen viser klarere tegn til å gå i riktig retning med reformene, gjennomføre bedre koordinering, målorientert styring og vesentlig bedre evaluering av resultatene, er Høyre ikke med på ytterligere økning av bevilgningen til FN, som likevel fortsatt også er vår største bistandskanal med over 4,3 milliarder kr. Da har vi kuttet i forhold til Regjeringens forslag, og omprioriterer delvis til fordel for Verdensbanken.

Etter Høyres mening har Verdensbanken siden midten av 1990-årene vist en positiv utvikling. Som også Regjeringens egen utredning viser, bygges kondisjonalitetene ned, og krav om liberalisering og privatisering skiftes ut med tilråding der forholdene ligger til rette for det, og i økende grad i overensstemmelse med mottakerlandet. Banken skiller seg også ut blant de multilaterale institusjonene med en systematisk evaluering av egen virksomhet, understøttet av et eget utviklingsprogram for evalueringsmetoder. Demonstrert vilje og evne til omstilling og forbedring er noe som gir oss tillit.

Næringsutvikling i u-land er et prioritert område for Høyre. I det arbeidet er Norfund et viktig redskap. Vi observerer med stor uro situasjonen i og rundt Norfund. Vi tar konsekvensen av dette og reduserer bevilgningen, men foreslår samtidig en kraftig økning på andre næringsrettede budsjettposter. Nå må Stortinget forlange at statsråden rydder ordentlig opp. Alle fakta må på bordet.

Det skal være mye fokus på målstyring, resultater, revisjon og evaluering av effekt. Det er viktig å minne om at fortsatt politisk vilje til høy bistand må forankres i en bred forståelse og motivasjon i befolkningen, som naturlig vil spørre: Brukes midlene rett? Havner pengene i lommene på makthavere og mellommenn? Oppnår vi effekt? Det er grunn til å advare mot den naivitet som kan følge hvis en lar idealismen overskygge realitetene.

Når utenriksministeren i Dagbladet i dag spør hvilken vei Høyre går, er svaret at vi ønsker å videreutvikle norsk bistandspolitikk, men med et skarpere øye for resultater og korrupsjonsbekjempelse enn det statsråden synes opptatt av.

Forrige uke anklaget statsråd Solheims politiske rådgiver Høyre for å sende mange aidssyke i døden på grunn av lavere budsjettering av enkelte FN-poster. Det ville være interessant å vite om rådgiveren uttalte seg på vegne av statsråden, eller om også dette er et utslag av «hver mann sin egen utenrikspolitikk i SV». Rådgiverens påstand er horribel og misbruker en pasientgruppe til fordel for en kortsiktig politisk gevinst. Bistandsbudsjettet er ikke et norgesmesterskap i overbud. Høyre har en annen tilnærming til hiv og aids enn Regjeringen, idet vi i sterkere grad innser at det i tillegg til kurative tiltak må satses vesentlig mer på forebygging bl.a. innen seksuell helse og kvinners reproduktive helse, ernæring og også institusjonsbygging innen landenes helseomsorg. Etter radiodebattene med rådgiveren sist mandag er jeg blitt kontaktet av et forskermiljø innen aids som viser til at pågående undersøkelser tyder på en sterk mutagen langtidseffekt av de anvendte medikamentene, og at et særlig problem i en del afrikanske land kan være økt mottakelighet for viruset på grunn av spesielle ernæringsmangler. Trolig bør vi være atskillig mindre skråsikre på verdien av rent kurativ behandling. Dersom neste generasjon blir preget av mutasjoner, har vi påført dem å betale en høy pris.

Tiden tillater ikke å gå inn på viktige tema som forholdene i Nordvest-Russland, vår avvisning av statsrådens ideologisk begrunnede bistandsøkning til Latin-Amerika eller vår glede over komiteens støtte til merknaden vår om politiske drap i Russland.

Jeg vil avrunde med noen syn på den utenrikspolitiske situasjonen og de utfordringene som kan komme.

I Midtøsten blir det stadig tydeligere hvordan Israel/Palestina-konflikten henger sammen med situasjonen i storregionen. Kofi Annan betegner forholdene i Irak som verre enn borgerkrig. Blir det full væpnet konflikt mellom de tre folkegruppene, risikerer vi at forsøket på å etablere et Kurdistan trekker med seg så vel Iran som Tyrkia. Samtidig er Irans regionale stormaktsambisjoner et økende hodebry for Saudi-Arabia og Egypt, som i sin tur kan se seg tjent med at Israel/Palestina-konflikten blir løst for å holde infiltrasjonen fra Syria og Iran på avstand. Her kan det bli nye konflikter og krig, men også åpninger for nye politiske initiativ.

Afghanistan er NATOs førsteprioritet. Det må også vise igjen på vår vilje til å yte. Om Irak viser hvor vanskelig det kan bli når forhåndsanalysene ikke godt nok hensyntar de politiske og sivile konsekvensene, så har Afghanistan lært oss hvor avgjørende det er fortløpende å sørge for en balanse mellom de sivile og militære tiltakene. Begge deler er nødvendig og gjensidig avhengige.

Vesten har forhåpentligvis gradvis lært at det i møte med islam også er avgjørende å fokusere de reformvillige og moderate. De finnes. Derfor er det så viktig å sørge for at det i kampens militante hete opprettholdes kanaler for dialog.

Andre tema er Russlands utvikling, Kinas vekst og økende internasjonale soloopptreden, eller tiltakende proteksjonisme i kjølvannet av sammenbruddet i WTO så langt.

Jeg velger å avslutte med hvor viktig det er at kampen mot terror ikke får lov til å bli en krig mot terror. Krig rettferdiggjør overtramp av demokratiske spilleregler og rettsstatens prinsipper.

Utfordringene er store, og hvordan vi møter dem kan være avgjørende for fremtiden for vårt eget verdibaserte, gode samfunn.

Det store norske bistandsbudsjettet er delvis et indirekte resultat av en rekke kriger og konflikter i verden som rammer millioner av mennesker. Norge er nok en klar krigsprofitør, enten vi liker det eller ikke. Krig driver oljeprisen opp og gir økte inntekter til staten. Dette bør vi ha et ydmykt forhold til, og vi bør være forsiktig med superlativer av den type som vi har sett i avisoverskrifter så sent som i dag, som «humanitær supermakt», «fredsnasjon» eller «største giver til det ene eller det andre». Vår aktive utviklingspolitikk bør koples med en god porsjon beskjedenhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [10:45:11]:Under Bondevik I-regjeringen kom Høyre for alvor inn i bistandsfolden og bidrog til et veldig bredt utviklingspolitisk flertall i denne salen.

Nå har Høyre meldt seg ut. Ikke bare foretar Høyre dramatiske kutt bl.a. overfor sårbare FN-organisasjoner – med til dels katastrofale konsekvenser – men det som kanskje er like interessant, er at de sammen med Fremskrittspartiet nå står utenfor ideologiske og prinsipielle merknader om utviklingspolitikk.

Så skryter Høyre av at de legger på 10 mill. kr til FNs kvinneprogram, men samtidig kutter de altså 50 mill. kr til det kvinnerelaterte bistandsprogrammet. Netto mister kvinnerelatert bistand altså 40 mill. kr med Høyre. Spørsmålet mitt er: Var Høyres bistandsvelvillighet i forrige periode bare en del av det å ha ro i regjeringen? Og hvordan vil Høyre forholde seg til sine tidligere samarbeidspartnere når det gjelder utviklingspolitikken heretter?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:46:28]: Som det fremgikk av redegjørelsen, er det et bevisst misbruk av begreper, bl.a. av ordet «kutt».

Det vi her snakker om, er to alternativer til budsjett som representerer ulik grad av økning i forhold til året før. Jeg synes det blir noe uverdig over det hvis en fra Arbeiderpartiets side her innleder til et slags mesterskap i hvem som kan plusse på mest.

Også i Høyres budsjett er det en økning. Den var, som sagt, på 2,5 pst. Det er godt over inflasjonsvirkningen. At vi har en annen innretning og fordeling på postene enn Arbeiderpartiet, tar jeg egentlig med ganske stor ro, for alt i alt ligger det mer midler i budsjettet enn det gjorde året før.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:47:27]:Kiving om bistandsbudsjettet går ofte på volum – det er ein eviggåande debatt – og sjølvsagt på om det kan bli betre. Eg kan skjønne det dersom ein kuttar for å gjere eit budsjett betre – dersom ein klarer å grunngje kvifor det blir betre av kutt.

Vi er – uavhengig av samfunnssystem og ideologi – stort sett einige om at det er to prinsipp som bør gjelde: menneskerettar og rettsstat.

Ser vi på det Høgre har gjort i budsjettet i år, blir eg litt skremd: Dei som verkeleg er mellom barken og veden, dei som er utafor tv-kanalane, dei som lever i flyktningleirar, dei som sit utafor alle forhandlingsbord, dei vil Høgre kutte hos. Når vi ser kva Høgre kuttar – 350 mill. kr til humanitær bistand og menneskerettar – må ein spørje: Korleis klarer Høgre å finne på slikt? Det er i alle fall ikkje eit bidrag til å gjere bistanden betre slik at han rekk fram til dei som verkeleg treng det.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:48:27]:Dette blir jo et ganske stereotypt og litt anstrengt forsøk på å karakterisere en budsjettøkning fra vår side som vektlegger andre ting enn det regjeringssiden gjør.

Jeg for min del er desto mer overrasket over at det ikke er støtte å få hos regjeringspartiene – her SV – for det tilleggsmomentet vi har brakt inn i debatten, som gjelder handelssiden og bilaterale forpliktelser.

Jeg skulle ønske vi kunne kommet frem til at også regjeringspartiene ville være villige til å ta inn over seg tiltak som kanskje ville bety mer for utviklingen i disse landene enn vår bistand, selv om det ville svi litt her hjemme i forholdet til de støttegruppene i det norske samfunnet som partiene er avhengige av.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:49:23]:Da Kristelig Folkeparti og Høyre deltok i samme regjering, var vi enige om en opptrapping av bistanden mot 1 pst. av BNI. I det budsjettet som vedtas i dag, ser vi at Høyre dessverre ikke er med i det vi kan kalle en bred bistandsallianse.

Akkurat som Høyre og Kristelig Folkeparti var enige om at den nye regjeringen kuttet i forskning i forhold til Bondevik II-regjeringen, må vi vel også kunne være enige om at Høyre faktisk kutter i bistand i forhold til forslaget fra Regjeringen. Jeg kjenner Høyre som et konsistent parti, og det er vel en konsistent argumentasjon, skulle jeg tro.

Derfor er mitt spørsmål til Høyre og representanten Vallersnes: Hva vil Høyre framover? Vil man fastholde et mål om en opptrapping mot 1 pst., eller vil man heller gå ned mot det representanten selv nevnte, nemlig 0,7 pst.?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:50:32]:Det vil neppe komme som noen overraskelse – hvis man fulgte med i debatten rundt revidert budsjett før sommeren, men også ut fra det som er lagt frem i dette budsjettet fra vår side, og som jeg har redegjort for fra talerstolen i dag – at vi fortsatt er opptatt av å styrke og videreutvikle bistandsbudsjettet. Det reflekteres i at vi øker det med 2,5 pst., eller 720 mill. kr, i forhold til vårt alternativ i fjor. Samtidig har vi fjernet oss fra å definere for mange måltall, også bistandsprosenten.

Bistandsprosenten, som heller ikke Regjeringen har klart å få opp i 1, tross uttrykt vilje til å gjøre det, er veldig avhengig av en rekke andre forhold, bl.a. oljepris og oljeinntekt til landet. Jeg tror nok det vil bli atskillig vanskeligere for oss å få til en ytterligere økning i budsjettet når oljeprisen går ned. Det får bli en utfordring når vi kommer så langt. Det problemet vi har i dag, er nok et luksusproblem i forhold til hva det vil bli når inntektene i BNI synker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten vil gi Morten Høglund ordet for å ta opp et forslag.

Morten Høglund (FrP) [10:51:51]:Jeg vil ta opp de forslagene vi har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ågot Valle (SV) [10:52:24]:Den rød-grønne regjeringa har gitt Norge en tydeligere stemme for en mer solidarisk utenriks- og utviklingspolitikk. Vi har en utenriksminister som tar initiativ, og som er en stemme som det blir lyttet til, bl.a. før toppmøtet i Riga. Vi er på veg mot det vi har lovet, nemlig 1 pst. av bruttonasjonalproduktet til bistand og utvikling – 1 pst. av vår overflod til de aller fattigste i verden. Menneskelig utvikling handler om å gi hvert enkelt individ mulighet til å velge det livet han eller hun vil leve. Da Norge sammen med 188 andre land i 2000 lovet at verdens fattige innen 2015 skal ha frihet til et liv uten fattigdom, med utdanning og jobb, og med mulighet til god helse og et langt liv, forpliktet vi oss til å følge opp Tusenårsmålene. Blant annet derfor er økningen opp mot 1 pst. av bruttonasjonalproduktet til utvikling så viktig.

Vi har slettet den skammelige gjelda som er en konsekvens av skipseksportkampanjen, en gjeld som har tynget de fattigste i Ecuador, Egypt, Jamaica, Peru og Sierra Leone. Solidaritetsprinsippet må ikke få stå i vegen for ensidig gjeldssletting. Hva det betyr for dem som hver dag slåss for en mer solidarisk verden, skjønte jeg på åpninga av Globaliseringskonferansen her i Oslo i høst. Vår utviklingsminister fikk trampeklapp for denne handlinga. Ikke bare er det en stor inspirasjon for disse, ble det sagt, men det er også en utfordring til andre land og institusjoner – som f.eks. Verdensbanken, som gjennom liberaliseringskrav bidro til ruin av Mosambiks cashewnøttproduksjon – til å ta ansvar som lånetakere.

Det er bra å vite om alle de organisasjonene, både nasjonalt og internasjonalt, som har gitt tilbakemeldinger og vist glede over den satsinga Regjeringa gjør i forhold til kvinner og likestilling. Kvinnebevilgninga er tilbake i utenriksbudsjettet – en særskilt bevilgning for å intensivere arbeidet med kvinner og likestilling. Evalueringa av UDs kvinnestrategi viste at det er behov for målretta tiltak for kvinner og likestilling. Kvinnebevilgninga på 200 mill. kr er et svar på denne evalueringa. Den skal være del av en helhetlig strategi og ikke erstatte et integreringsløp.

Skal verden nå Tusenårsmålene, må det gjøres noe for å stoppe feminisering av fattigdom. 70–80 pst. av de fattigste i verden er kvinner og deres barn. Unge jenter og kvinner må få likeverdige tilbud om utdanning og jobb som gutter og menn. Det må arbeides for å styrke kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter og helse. På verdensbasis utføres hvert år 19 millioner usikre aborter. 97 pst. av dem skjer i utviklingsland. Hvert år dør 68 000 kvinner på grunn av abortrelaterte komplikasjoner. Fattige kvinner har i mange tilfeller ikke råd til å betale for å få utført den aborten de av ulike grunner ønsker å foreta, og er prisgitt personer uten helseutdanning. At Regjeringa nå jobber internasjonalt for avkriminalisering av abort og for å gi kvinner rett til trygg abort, er et viktig signal fra et land som Norge. Støtten til det globale fondet for trygg abort og til organisasjonen for internasjonal familieplanlegging er viktig og bidrar som en motkraft til Bush, Vatikanet og de mest fundamentalistiske islamske kreftene. En av konsekvensene av demokratenes seier er forhåpentligvis at USA kommer seg ut av denne kvinnefiendtlige alliansen.

Som en oppfølging av diskusjonene rundt den alvorlige og komplekse situasjonen i Afghanistan, er det viktig at Stortinget i budsjettet for 2007 styrker den humanitære og sivile innsatsen i landet. Skal vi kunne bistå afghanerne og Afghanistan til å lykkes i demokratiutvikling og demokratibygging, må vi være tydelige talspersoner for at konflikten ikke vinnes militært alene, men med økt sivil satsing. I en rapport fra The Senlis Council tidligere i høst ble det dokumentert at det internasjonale samfunnet i løpet av de siste fem åra har bruk ti–elleve ganger mer på militær innsats enn på sivil oppbygging og utvikling i Afghanistan. Vi må snu dette. Målet må være at det brukes elleve ganger mer på utvikling. Her har jeg lyst til å gi en tilbakemelding til Fremskrittspartiet, for det er ikke slik at de opprettholder nivået på sivil oppbygging i Afghanistan. Det kuttet de foretar, gjør at de samlede regionbevilgningene til Asia er mindre enn det totalt ble brukt i Afghanistan i 2005. I en interessant artikkel i International Herald Tribune beskrives våpenhvileavtalen mellom britene og Taliban i Musa Quala i Helmandprovinsen – et initiativ som ble tatt av områdets eldre for å styrke kreftene mot Taliban. Det er nok ulike meninger om denne avtalen, men folk benytter i hvert fall tida nå til å styrke lokalsamfunnet. Jeg tror dette er prosesser som er bygd på afghanske tradisjoner, og som en må se nærmere på.

Også i Afghanistan er det viktig å satse på kvinnerettede tiltak. Det rapporteres nå om en mulig backlash for kvinner i Afghanistan. Tenkinga rundt resolusjon 1325 må tas i bruk på en enda sterkere måte. Det må skje en kvinnesatsing på alle områder. Det kan være et viktig bidrag fra Norge til kvinnene i Afghanistan.

Norge tar en ledende rolle for å få fortgang i arbeidet med et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Dermed blir Norge en troverdig aktør i arbeidet mot et forbud, fordi vi har sørget for å rydde i eget bo før vi ber andre om å gjøre det samme. Målet er et internasjonalt forbud mot de typer klaseammunisjon som har uakseptable humanitære skadevirkninger. Det er viktig både av humanitære årsaker og for å bidra til gjenoppbygging og utvikling i områder med konflikt og krig. Det kan folk i Laos, Afghanistan og Libanon lære oss noe om.

Regjeringa satser på Norge som en fredsnasjon. Derfor gir vi økonomisk støtte til fredsbyggingsprosesser i andre land, og vi støtter opp om fredsbevegelsens arbeid her hjemme. Norge har et mangfold av fredsorganisasjoner som bidrar både til debatt, til internasjonal kunnskap og til et bredt folkelig engasjement. For SV har det vært viktig å styrke dette arbeidet. Vi er derfor glad for at de kuttene som den forrige regjeringa foretok i støtten til fredsbevegelsen, nå ikke bare er reversert, men at vi har fått til en økning. Det står faktisk en samla komite bak.

Da FNs utviklingsfond, UNDP, tidligere i høst offentliggjorde sin årlige Human Development Report, hadde den i fokus makt, fattigdom og den globale vannkrisen. Tilgangen til vann og gode sanitære forhold har gjennom historien vist seg som en forutsetning for menneskelig utvikling. I dag er det slik at 1–2 milliarder mennesker lever uten rent vann, og hvert år dør 1,8 millioner barn av diaré og andre sykdommer som skyldes mangel på rent vann. Verdens vannkrise skyldes ikke bare knapphet på vann, men fattigdom, forvaltning og skjeve maktforhold gjør vannet til et enda knappere gode. De som bor i slumområdene i Nairobi og Jakarta, betaler mer for vannet sitt enn innbyggerne i New York eller i Oslo. Norge går sammen med Bolivia og NGO-ere i å fronte rettigheten til rent vann, til vann som et fellesgode. Og det er ikke tilfeldig at det skjer sammen med Bolivia, for det er nettopp der fattigfolk har fått betale prisen for at store multinasjonale selskap har tatt makta over vannressursene.

I miljøhandlingsplanen som Regjeringa har utarbeidet, er bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig naturressursforvaltning prioritet nr. 1. Bærebjelker er lokal deltakelse, styrking av lokalbefolkningas rettigheter til naturressursene, et partnerskap mellom organisasjoner som kan miljø her hos oss, og miljøbevegelsen i både våre nærområder og i de fattigste landa. Ikke minst gjelder det i miljøsamarbeidet med Brasil, der bevaring av biologisk mangfold i Amazonas-området er et hovedsatsingsarbeid. Men også her gjelder det at vi feier for egen dør dersom vi skal ha troverdighet ute i verden. Mens fattige Brasil har vernet 20 pst. av regnskogen, og Rwanda krever autorisasjon av dem som skal felle trær, har vi vernet bare 1,4 pst. av vår skog.

Alvoret rundt klimaendringene begynner å gå opp for verdens beslutningstakere. «Besteforeldre krever en ansvarlig klimapolitikk», kunne vi lese i avisen i går. Det kreves handling, særlig av oss og alle andre rike land, dersom generasjonene etter oss skal få en framtid. Klimaendringene får de aller største konsekvensene for Afrika, der 70 pst. lever av jordbruk. Stern-rapporten, som har satt en støkk i de fleste, viser at dette må tas på alvor, dersom ikke verden skal gå mot en større elendighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:02:49]: Sosialistisk Venstrepartis NATO-motstand kom opp til overflaten tidligere i høst, da Regjeringen avslo henvendelsen fra NATO om å sende styrker til Sør-Afghanistan. Flere fra SV stod fram og hevdet at dette var en seier for deres syn. At Regjeringen sender uklare signaler i denne saken, er ingen overdrivelse. I helgen kom det positive signaler fra statsministeren, og i dag kan vi lese at Regjeringen nok en gang har avslått en henvendelse fra NATO. Enda mer uklart er det for så vidt fra SV.

I innstillingen som vi i dag behandler, kan vi lese at SV mener at stabiliseringen av Afghanistan er en særdeles viktig oppgave for Norge som NATO-alliert, og at de involverte land, også Norge, må øke sine totale bidrag – noe som også innebærer militære bidrag. Har SV nå snudd 180 grader i denne saken? Og betyr dette at SV nå støtter å sende norske spesialstyrker til Sør-Afghanistan?

Ågot Valle (SV) [11:03:56]: SV er et parti som er imot NATO. Det er det ingen tvil om. Men vi hører med til en regjering som bygger på NATO-tilslutning, og det støtter vi lojalt opp om.

Stabilisering av Afghanistan handler om noe mye, mye mer enn å sende enda flere soldater. Det er ikke slik at vi bare kan sende flere soldater, og så vinnes denne krigen. Det må også Fremskrittspartiet etter hvert begynne å forstå. Her trengs det en samlet innsats, der politiske prosesser og utvikling må få mye, mye større plass. Det har også vært et budskap fra utenriksministeren som jeg skjønner er blitt tatt godt imot, at verden etter hvert skjønner at skal afghanerne lykkes – for det er det det handler om – må det til større fart på politiske prosesser, på utvikling, og så skal de militære bidragene være der for å støtte opp under disse prosessene.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:05:18]: Det kunne vært fristende å følge opp det forrige spørsmålet og spørre om SV nå har skiftet standpunkt i forhold til partiprogrammet sitt når det gjelder å melde seg ut av NATO, etter den positive omtalen i fellesmerknaden. Men jeg kan la det ligge nå.

Jeg minnes at i forrige stortingsperiode ville SV kaste sentralbanksjefen ut av styret i IMF. Tidligere i høst stilte Høyre et spørsmål til Regjeringen om hvorvidt dette var Regjeringens politikk, og fikk til svar at det var det ikke. Har SV skiftet oppfatning i denne saken og er nå tilfreds med den representasjonsmåten vi har i styrende organer i IMF?

Ågot Valle (SV) [11:06:04]: Det er et mål for denne regjeringa å få til en mer rettferdig deltakelse fra alle land i IMF. Det foregår en prosess med det, og dette skal vi arbeide videre med. Men det aller viktigste er jo å se om IMF og Verdensbanken virkelig følger opp det som skal til for utvikling. Da har vi en regjering som også sier at det ikke skal gis støtte til programmer som krever liberalisering og privatisering. Og det er et veldig viktig krav, i forhold til f.eks. utviklinga i Afrika.

Nå har Regjeringa også tatt et initiativ for å se på de såkalte kondisjonalitetene i Verdensbanken og i IMF, og det viser seg at det skjer en bedring i f.eks. Verdensbanken. Men det stilles fremdeles krav til liberalisering og privatisering. Dette er en prosess som denne regjeringa skal følge opp videre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:07:27]: Noen oppfatter Norge slik: Vi er et styrtrikt land, og vi er oss selv nok.

Første del av påstanden er utvilsomt sann, det fikk vi bekreftet under finansdebatten. Privatforbruket når nye rekordhøyder, offentlig konsum stiger nesten like mye. Norge er blant verdens rikeste nasjoner. Vår brutto nasjonalinntekt ventes neste år å komme opp i svimlende 2 150 milliarder kr, nær en halv million pr. innbygger.

Så var det påstand nummer to, vi er oss selv nok. Dagens behandling av utenriksbudsjettet gir oss en ny anledning til å avsanne den påstanden. Skiftende regjeringer har over en årrekke bidratt til å øke bistanden til verdens fattige land. Vi nærmer oss opptrappingsmålet, at Norge skal gi minst 1 pst. av BNI til bistand. Norge er ikke seg selv nok.

En hundredel av vår velstand er ikke mye å avstå, men det er faktisk nok til å løfte Norge til topps i internasjonal bistandsstatistikk. Det gir ingen grunn til selvtilfredshet. Nestekjærlighet er en moralsk forpliktelse. Utviklingspolitikk handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet.

Kontrasten mellom norsk velstand og fattigdommen i mange samarbeidsland er ufattelig. Vi har langt over hundre ganger mer å rutte med pr. innbygger. Aldri har behovet for internasjonal solidaritet vært større. Aldri har Norge hatt større mulighet til å vise det. Derfor er det to ting som særlig gleder meg i et større bistandspolitisk perspektiv. Det ene er at utviklingsarbeidet gir resultater: Andelen fattige mennesker synker. Det andre er at en viss bistandstrøtthet før århundreskiftet er avløst av økte ambisjoner hos verdens mektigste. Verdens økonomiske stormakter, G8-gruppen, har forpliktet seg til å fordoble bistanden til Afrika på de seks årene fra 2004 til 2010. Det gir et berettiget håp om at vi kan avskaffe ekstrem fattigdom i vår levetid – hvis vi vil.

Alle med innsikt vet at det er et mangfold av faktorer som avgjør om land lykkes i en sosial og økonomisk utvikling. Framgang blir motvirket av faktorer som konflikt og krig, dårlig styresett og korrupsjon, smittsomme sykdommer og epidemier, klimaforverring og naturkatastrofer som jordskjelv, flom, tørke og forørkning. Framgang blir tilskyndet når rammevilkårene forbedres, da kan internasjonal bistand, handel, investeringer og befolkningens egen innsats lettere gi avkastning og vekst. Særlig da er det vi virkelig får se resultatene, se at bistand nytter.

Verdifulle framskritt er oppnådd:

• Den farlige sykdommen kopper ble utryddet i 1977, et mål som verdenssamfunnet satte seg i 1965.

• Barnedødeligheten på grunn av diaré ble halvert fra 1990 til 2000.

• Andelen vaksinerte småbarn ble økt fra 30 pst. i 1980 til 80 pst. i 2000.

• Andelen fattige i verden ble redusert med 6 pst. fra 1990 til 2003.

Mange av våre samarbeidsland har hatt vanskelige betingelser. Likevel er det framgang å spore:

• Med mikrolån til fattige har mange millioner klart å bli selvhjulpne. Dette påskjønnes nå ved at Nobels Fredspris tildeles Muhammad Yunus om få dager.

• I Tanzania er andelen barn i skole på få år økt fra 59 til hele 91 pst.

• Vaksinasjonsprogrammer og styrket helsevesen redder stadig flere fra livstruende, smittsomme sykdommer.

Bistand alene er ikke nok. Men når noen hevder at det ikke er penger det står på, viser virkeligheten noe annet. Den verdenskjente økonomen Jeffrey D. Sachs har skrevet en tankevekkende bok som heter «The end of poverty», der han tegner et hjerteskjærende situasjonsbilde fra Malawi – et av de landene som befinner seg helt i andre enden av den skalaen hvor Norge er på toppen. I en sykehusklinikk får 450 mennesker effektiv behandling for hiv/aids. De blir friske. Rett over gangen, i sengeavdelingen, ligger de som ikke har råd til å betale den ene dollaren dagen det koster å få behandling. De ligger oppå hverandre, opptil tre i hver seng. De ligger der for å dø. Det er den ene dollaren som gjør forskjellen. Penger teller. Bistand nytter.

Vi nordmenn tilhører klodens rike mindretall. Men de fleste bor i utviklingsland, og der er folk flest fattige. Gjennom bistanden deler vi med dem. Derfor fortjener bistanden betegnelsen «politikk for folk flest». Derfor fortjener også bistandsopptrappingen støtte fra alle Stortingets partier, ikke minst fra dem som hyppigst hevder å kjempe for «folk flest». Men slik er det ikke. Jeg må bare konstatere at Fremskrittspartiet vil gi mer til de rikeste og mindre til de fattigste – som er folk flest i u-land. Selv om Fremskrittspartiet gir seg selv 23 oljemilliarder ekstra til disposisjon, velger de å skjære ned 10 milliarder kr på bistandsbudsjettet. Forstå det den som kan. Det er nær en halvering, og det er faktisk en rasering. Jeg må dessverre si at jeg ikke er overrasket. Derfor blir jeg heller ikke skuffet over Fremskrittspartiets holdning i dag, bare uendelig trist.

Den negative overraskelsen i dagens budsjettinnstilling kommer fra noen jeg hadde ventet mer av. I fire år stod Høyre solidarisk bak Samarbeidsregjeringens opptrapping av bistanden, år for år. Høyres landsmøte fattet sist vår et vedtak om bistandspolitikken som pekte fram og opp. Nå har den politiske retningsviseren fått en knekk. Nå peker pilen ned. 1,5 milliarder kr vil Høyre kutte i det bistandsbudsjettet som vedtas i dag. Målt i andel av BNI vil det sette bistandsopptrappingen omtrent et tiår tilbake. Jeg må bare konstatere at Høyre beveger seg ikke bare bort fra bistandsmålet, men også bort fra det politiske sentrum – og bort fra Kristelig Folkeparti.

I dette budsjettet har Kristelig Folkeparti valgt å prioritere én sak først: en økning av posten for de frivillige organisasjonene. Vi er glad for at vi har fått gjennomslag, både regjeringspartiene og Venstre er med på å skape flertall for dette. Vi plusser på med 40 mill. kr ekstra til de frivillige organisasjonenes bistand. Det som gjør skuffelsen over Høyres stemmegivning i dag ekstra stor, er at Høyre vil bevilge minst av alle til de frivillige organisasjonenes bistand – til og med mindre enn Fremskrittspartiet.

Likevel er det mye positivt å fokusere på. Påplusningen til de frivillige organisasjonene rettet opp et svakt punkt. Det gjør, for å sitere Jon Lilletun, et godt budsjett enda bedre. Regjeringens forslag innebar at bevilgningsposten til deres langsiktige bistand kom ut med redusert realverdi. Med 40 mill. kr ekstra er det vårt håp at vi unngår kutt i de flerårige rammeavtalene som NORAD neste år skal inngå med viktige og gode samarbeidsaktører. Jeg vil gjerne at bistandsministeren bekrefter det. Det gjelder Norsk Misjonsråds Bistandsnemnd, Atlas-alliansen for bistand til funksjonshemmede og Fokus, kvinneorganisasjonenes bistandsorgan.

Vi er glad for at flertallet i utenrikskomiteen presiserer at vi skal holde oppe konsentrasjonen om Afrika – verdens fattigste kontinent. På spørsmål fra Kristelig Folkeparti har Utenriksdepartementet bekreftet at Afrikas andel av norsk bistand i 2005 sank under 40 pst., hovedsakelig på grunn av akutte hjelpebehov i Asia. Nå må Afrikas andel opp igjen. Verdens økonomiske stormakter lovet på Gleneagles-møtet i 2005 å fordoble Afrika-bistanden på seks år. Norge bør, etter Kristelig Folkepartis syn, ikke være dårligere, vi bør ha samme ambisjon.

Jeg har brukt hoveddelen av dette innlegget til å snakke om sør, men jeg vil også snakke litt om nord.

Vi vil gi vår fulle støtte til at samarbeidet i nordområdene styrkes og samordnes bedre. Vi må ha store ambisjoner i nord. Det er særlig viktig for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning. Vi har en felles interesse av å redusere sårbarhet for miljøkatastrofer og atomulykker. Vi har en felles interesse av å bekjempe smittsomme sykdommer og stanse grenseoverskridende kriminalitet. Frivillig folk-til-folk-samarbeid, turisme og student- og kulturutveksling er positive bidrag. Det kan gi tilleggsgevinster i form av gjensidig tillit, sikkerhet og en utvikling av det sivile samfunn som styrker demokratiet. Representanten Jan Sahl vil gå nærmere inn på Kristelig Folkepartis synspunkter på denne delen av budsjettet.

Jeg vil avslutningsvis understreke at vi aktivt må møte de store utfordringene vi har, både i sør og i nord. Budsjettet tar viktige skritt i riktig retning på begge disse to områdene. Vi er den generasjonen som har de største ressursene til disposisjon i forhold til det noen generasjon nordmenn noen gang har hatt. Vi har historiske muligheter til å gjøre noe med den store uretten i verden, og vi har etter vårt syn en moralsk plikt til å gjøre det vi kan.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:17:23]: Representanten Høybråten går til kraftig angrep, og det kan vi leve med. Hvis representanten Høybråten hadde gått gjennom våre merknader – og det er jeg sikker på at representanten har gjort – og sett litt på bakteppet, er det ikke, slik vi opplever det, manglende solidaritet med folk flest i de fattige landene. Det er nettopp folk flest vi ønsker å ta på alvor.

Er ikke representanten Høybråten enig i at resultatene, i hvert fall på makronivå, av den bistandspolitikken som har vært ført, har vært skuffende? Barnedødeligheten har ikke gått ned etter mange år med bilateral norsk bistand til land sør i Afrika. Løftet for de fattige har ikke skjedd. Er ikke da representanten Høybråten enig i at det er behov for å gå opp terrenget på nytt?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:18:27]: Jeg viste i mitt innlegg til en rekke gode resultater som viser framgang i kampen mot fattigdom i verden. At det finnes eksempler på at vi ikke har nådd våre mål, er vi fullstendig klar over. Men at svaret på det skulle være å halvere innsatsen, halvere ambisjonene i økonomisk forstand, er for meg komplett ubegripelig. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvordan vi kan gjøre bistanden mer effektiv. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvordan vi enda mer effektivt kan bekjempe korrupsjon, og vil berømme Regjeringen for å forsterke og videreføre det arbeidet som allerede var i gang fra den forrige regjeringen der. Når man har 23 milliarder kr ekstra å bruke, er det ubegripelig at man i tillegg skal halvere bistanden, for å bruke alle disse ekstra pengene i Norge.

Erna Solberg (H) [11:19:34]: Jeg forstår at representanten Dagfinn Høybråten er skuffet over Høyres alternative budsjett, men jeg har lyst å bringe oppmerksomheten på det viktigste tiltaket for å løfte folk ut av fattigdom. I løpet av de siste 16 årene har vi løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom i verden, ikke først og fremst på grunn av bistand, men på grunn av økt internasjonal handel, og det er land som på grunn av økt økonomisk vekst har klart å løfte folk ut ved egen hjelp.

Vårt alternativ dreier seg om tre ulike stolper som er viktige. De tre stolpene, som også land i den tredje verden er opptatt av, er for det første gjeldslettelse. Vi følger der det Regjeringen har gjort, og synes det er et bra initiativ. For det andre er det økt bistand. Vi øker ikke så mye som Regjeringen og Kristelig Folkeparti gjør, men vi øker bistanden i forhold til det Bondevik II-regjeringen, som vi begge satt i, leverte i fjor. Det tredje er at vi gjør et radikalt grep innenfor handelen som kommer til å bidra til å bygge opp landenes evne til å øke veksten i eget land, ved at de får markedsadgang til våre markeder. Mitt spørsmål er da: Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti være med på mer markedsadgang, som vi har foreslått?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:21:00]: Det framgår av innstillingen at Kristelig Folkeparti støtter alle de tre elementene i en offensiv utviklingspolitikk. Det har vi gjort i felles regjering, og det vet Erna Solberg meget godt. Vi har stått sammen om den politikken som har blitt ført på alle de tre områdene, i regjering. Det er intet nytt på det punktet. Det vi ønsker, er at når vi står midt oppi WTO-forhandlinger, skal hovedgrepene når det gjelder å bedre markedstilgangen på varer fra fattige land, skje i den sammenhengen, og det trodde jeg faktisk også Høyre ønsket.

Det som er det nye, er at Høyre bryter en ubrutt rekke av budsjetter hvor man år om annet har lagt vekt på å trappe opp innsatsen i forhold til det Norge tjener hvert år. Nå tjener Norge mye, og Regjeringen skal ha ros for at den har klart å trappe opp bistanden også i forhold til hvor mye Norge tjener i 2007. Men det vil Høyre ikke lenger være med på, og det er vi meget, meget skuffet over. Høyre er ikke med på å øke i forhold til BNI, de er faktisk nede på et nivå som ligger ti år tilbake.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:22:47]: Norges utenrikspolitikk har bestandig vært fundamentert på en humanistisk tradisjon, på sammenhenger og på helhet. Vi har hatt en tverrpolitisk enighet i de store sakene. Jeg er glad for at vi også i noen av de mest sentrale utfordringene vi står overfor, og som Regjeringen griper fatt i, har en slik enighet.

FN-sporet har bestandig vært det viktigste internasjonale sporet for Norge. Regjeringens budsjett for 2007 har på nytt dreid vår hovedsatsing i retning av et styrket FN, samtidig som vi bidrar til å effektivisere og styrke verdensorganisasjonen.

Norge er et lite land i antall innbyggere, men i internasjonal politikk er vi ingen småstat. Norges rolle i det internasjonale samfunn ligger ikke i muskler og fysisk eller økonomisk makt, men i den humanisme, de prinsipper og den kvalitet vi kan levere. Derfor kan Norge ta viktige initiativ, slik vi har gjort i utviklingspolitikken, i Verdens handelsorganisasjon og i nordområdene.

Senterpartiet er godt fornøyd med at Regjeringen så tydelig har lagt vekt på disse grunnleggende og historiske linjer i Norges utenrikspolitikk og i utenriksbudsjettet for 2007. De utenrikspolitiske linjene har og bør, etter Senterpartiets mening, avspeile hvem vi samhandler med. I symmetriske forhold, som i polområdene, og i forholdet til EU og Europa kan og skal vi dra nytte av våre fortrinn, til beste for befolkning, miljø og framtidige generasjoner.

Utviklingsland, spesielt i Afrika, og andre netto matimporterende land og land som er råvareavhengige, bør få ensidig nytte av Norges utenrikspolitikk – av våre bistandsressurser og våre erfaringer, om de er ønsket. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke Norge har fordel av samhandlingen, men vi kan ikke anta at samarbeidet bidrar til økonomiske fordeler i Norge på kort sikt.

Regjeringspartienes Soria Moria-erklæring har lagt fast at vi skal øke bistanden utover 1 pst. av BNP i løpet av denne perioden. Vi er ikke helt der enda, men vi er nå oppe på 0,97 pst., og Norges bidrag til det internasjonale samfunnet har aldri vært høyere enn det vi har lagt opp til i 2007.

Senterpartiets verdier, internasjonalt som i Norge, er knyttet til levende demokrati, råderett over ressurser, rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning, handlingsrom til å føre egen aktiv næringspolitikk, og handlingsrom til en offensiv velferds-, fordelings- og miljøpolitikk. Vi forutsetter at andre land skal ha de samme rettigheter og muligheter som vi har hatt, og som vi ønsker å bevare.

Vi vet hva som har skapt velferd og velstand i Norge. Vi har hatt en politisk styring av landet for nasjonsbygging og fordeling og bosetting i hele landet. Vi har sterke produsenter og gründere og sterke organisasjoner som har kjempet for at veksten skulle fordeles jevnt. Derfor er det avgjørende at økonomisk støtte fra Norge ikke betinger liberalisering, avregulering og privatisering. Vi må legge til grunn at ethvert land vil finne sin egen vei og sin egen hastighet når det gjelder denne utviklingen. Her er det demokrati og menneskerettigheter på alle plan som vil være byggesteinene, både i fredsarbeid, i nasjonsbygging og i kampen mot korrupsjon.

Fokus på investeringer og tilrettelegging for utenlandsinvesteringer alene har ikke styrket produksjonskapasiteten og den langsiktige sysselsettingen i de fattigste landene, spesielt i Afrika sør for Sahara. Derfor er jeg fornøyd med at en samlet komite står bak at vi i 2007 skal fokusere sterkere på produksjon og sysselsettingseffekt i næringsstrategien for utviklingsland.

Statistikken viser at på tross av at de minst utviklede landene har toll- og kvotefri adgang til Norge, har norsk import fra disse landene økt bare i begrenset grad. Fra 2004 til 2005 var den største økningen når det gjelder kjøtt, bare 4,5 pst., eller 133 tonn. Forklaringen er imidlertid ikke overraskende. Skal en handle, må en ha varer og tjenester å selge, og skal en kunne produsere langsiktig, er de nære markedene sentrale. Derfor er vi fornøyd med at Regjeringen støtter utviklingslandenes krav om rett til politisk handlingsrom og til å beskytte nasjonale markeder. Senterpartiet er også fornøyd med at en samlet komite ber om at Regjeringen har et særlig fokus på handlingsplanen for landbruk i bistand.

Norsk næringsliv har viktig kunnskap og viktige erfaringer som kan dras nytte av. For Senterpartiet er det imidlertid viktig at vi har en åpenhet om resultatene av vår næringsrettede bistand, som av alle andre sektorer i bistanden og i samfunnet. Derfor må vi evaluere ressursstrømmene i støtten vi gir til næringsutvikling i utviklingsland, slik at vi kan se hva som blir igjen, hva som blir skapt i de land og regioner vi søker å hjelpe, og eventuelt hvor mye som ender opp i Norge og norsk næringsliv. Når det gjelder næringsutvikling i utviklingsland, er det effekten i mottakerlandet som må telle, og vi må vite om det virker. Vi er godt fornøyd med Regjeringens foreløpige håndtering av Norfund-saken, og avventer kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling.

Senterpartiet har som et overordnet mål å få til en offensiv nordområdesatsing. Jeg snakker ikke som en regionpolitiker fra nord, men som en rikspolitiker. Regjeringens nordområdestrategi er et viktig startskudd for et langsiktig arbeid. Norge er det landet som har lagt til rette for levedyktige, bærekraftige og handlekraftige samfunn i nord. Det er disse samfunnene som gir Norge handlekraft og legitimitet i den rollen vi kommer til å spille i framtiden. Det finnes ingen grunn til at ikke Nord-Norge skal kunne bli et kraftsenter for landene i polområdet. Dette krever et langsiktig arbeid for fordeling, velferds- og infrastrukturoppbygging, forskning, miljøovervåking, regional avtaleutvikling m.m.

Senterpartiet forutsetter at det legges til rette for ringvirkninger på land av den planlagte petroleumsvirksomheten, knyttet til petroleumsrelaterte varer og tjenester. På andre områder som reiseliv, langsiktig ressursutvinning, høsting og forvaltning av havets ressurser og videreforedling av generasjoners erfaringer og kunnskap om arktisk jordbruk, forskning på arktiske samfunn og arktiske forhold kreves det en bevisst politisk og økonomisk satsing.

Satsing i nord peker utover petroleumsvirksomhetens periode og bidrar til å sikre Norge som leverandør av kvalitetsprodukter fra havet, høstet av et bærekraftig regime, styrke en stabil og helst økende bosetting i området, med en bærekraftig ressursutnyttelse, og ressursforvaltning som gir lokale ringvirkninger og har god lokal forankring. Senterpartiet mener at et slikt resultat, en slik aktivitet og en fortsatt mangfoldig bosetting vil bidra til å styrke og befeste norsk jurisdiksjon og legitimitet i nord, til gode for hele landet.

Jeg er glad for at vi i forbindelse med vårt samarbeid med nabolandet Russland har klart å øke budsjettet med 5 mill. kr, til kap. 118 , der helse, miljø og kunnskap er viktig.

Det er kledelig å være beskjeden, men det er lov til å være litt stolt av at vi har fått meldinger fra hele verden om at den rød-grønne regjeringen har gjort et banebrytende vedtak når det gjelder å slette illegitim gjeld knyttet til skipseksportkampanjen. Dette har vært en svart flekk i norsk bistandspolitikk, og jeg er glad for å si at dette er historie.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:32:58]: Senterpartiet er jo mest kjent for å ivareta norske landbruksinteresser gjennom arbeidet for større overføringer til næringen. Det som ikke er så kjent for folk flest, er den proteksjonismen som partiet står for når det gjelder bl.a. import fra utviklingsland. I det ene øyeblikket vil man hindre utviklingsland i å eksportere varer til Norge, for så i neste øyeblikk å sende passiv utviklingshjelp til de samme.

Jeg vet ikke om dobbeltmoral er et parlamentarisk korrekt uttrykk, men jeg har ikke funnet noe annet som er dekkende for dette. Er man i Senterpartiet virkelig komfortabel med en politikk som direkte er til hinder for en positiv utvikling i mange fattige land?

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:33:49]: Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen som representanten gir. Jeg nevnte i mitt innlegg at vi har foreslått åpne grenser, men at handelen fra enkelte utviklingsland ikke har hatt den økningen som vi har ønsket, bl.a. – som jeg refererte til – på grunn av at nærområdene kanskje er viktigere enn eksport over lange distanser.

Men jeg må få lov til å gjøre oppmerksom på at det foreligger en internasjonal rapport som viser at en nedbygging og liberalisering av handelen vil favorisere de store landene, som Argentina, Brasil, India og Kina og noen av ASEAN-landene, mens de mange fattige, små landene ikke nyter godt av denne type handel.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:34:50]: Det er for fristende å ikke bore litt videre i samme tema med hensyn til handel, siden det er Senterpartiet som er i fokus.

Samuelsen vektla viktigheten av næringspolitikk i u-land og nevnte landbrukspolitikken spesielt, og hvor viktig det er å ha et lokalt marked og regionale markeder, og det er vi helt enig i. Det gjelder å styrke disse og hjelpe dem til å ha en kvalitet som gjør at de kommer inn på de markedene. Men det er jo et trinn til, og det er å kvalifisere seg for det internasjonale markedet. Det betyr at de må selge til oss, og vi må begynne å kjøpe fra dem. Og her har vi i dag et forslag om å bygge ned tollbarrierene.

Men spørsmålet må ses i lys av den fellesmerknaden som Senterpartiet ikke var med på i innstillingen til bistandsmeldingen for to år siden, hvor man vektla at handelens betydning for disse landene kan være større enn den samlede bistand de mottar. Hva er egentlig Senterpartiets holdning til det? Er de uenig i den påstanden?

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:36:01]: Jeg kan vel ikke være helt presis i svaret på det, slik representanten kanskje ønsker. Men her er det en balanse mellom landenes rett til egenproduksjon for egen befolkning for å sikre nødvendig matvareforsyning og dette med handel med andre land.

Vi har sett rapporter om at enkelte u-land faktisk finner det mer formålstjenlig å selge egenproduserte matvarer framfor å forsyne egen befolkning. Dette er et veldig vanskelig og innfløkt spørsmål, som det ikke finnes et lettvint fasitsvar på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:37:13]:Knapt noen utviklingsminister har fått så mye nye og friske penger som utviklingsminister Erik Solheim vil få til neste år. 2,2 milliarder kr, eller mer enn 10 pst. økning, er formidabelt. Det gjør at Regjeringen kan gi mer til mange gode formål, og litt til, og de aller fleste av Regjeringens venner og mange av kritikerne kan føle sine satsingsområder ivaretatt. Med slike rammebetingelser slipper man ofte unna tøffe valg og vanskelige prioriteringer.

Venstre vil advare mot å se seg blind på prosentsatser og kvantitet i diskusjonen om utviklingspolitikken. Innholdet i bistanden er det viktigste. Jeg kommer imidlertid ikke utenom å knytte noen innledende kommentarer til målsettingen om å gi 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til utviklingsformål.

Venstre er blant dem som mener at dette målet bør stå fast, og har notert seg at nivået med det framlagte budsjettet vil ligge på 0,97 pst. neste år. Vi forventer at Regjeringen vil følge opp denne målsettingen, da den er nedfelt i Soria Moria-erklæringen.

Selv om vi i årene som kommer, ikke skulle oppleve samme vekst i bruttonasjonalinntekt som vi har hatt de siste årene, bør vi strekke oss mot dette målet. Det kan ha en viktig signaleffekt i forhold til så vel andre givere som mottakerland.

Denne målsettingen synes å ha et klart flertall bak seg i denne sal. Fremskrittspartiet har for sin del lagt fram et budsjett hvor bistanden halveres. Sammen med en rekke markante politiske markeringer i budsjettinnstillingen setter Fremskrittspartiet seg med dette noe på sidelinjen i norsk utviklingspolitikk.

Målsettingen om å bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekt på bistand er også blitt forsøkt utfordret fra en helt annen kant. Dette kan sammenfattes i det velkjente slagordet: «trade not aid». Venstre er ikke helt enig i dette, da det setter bistand og nedbygging av tollsatser rettet mot import fra den tredje verden opp mot hverandre. Ved å redusere tollsatsene skal man ikke kunne «frigi» midler fra bistandsbudsjettet til helt andre formål. Høyre synes å ha lagt seg på en slik linje.

Som et sosialliberalt parti mener Venstre at Norge bør gjøre begge deler: «trade and aid». Vi mener at vi parallelt med å øke bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekt bør bygge ned handelshindringer rettet mot import fra utviklingsland. Bak dette ligger en erkjennelse av at utvikling er en kompleks prosess. Norge bør som et svært velstående giverland bidra på en rekke ulike måter, herunder bl.a. ved å lette markedsadgangen til våre markeder.

Venstre har derfor i innstillingen fra finanskomiteen gått inn for å gi toll- og kvotefri adgang for all import fra de fattigste u-landene som ikke er kategorisert som de minst utviklede land, såkalte MUL-land. Dette dreier seg bl.a. om de afrikanske landene Elfenbenskysten, Ghana, Indonesia, Kamerun, Kenya, Kongo, Mongolia, Nigeria og Zimbabwe. På et noe usikkert grunnlag er dette beregnet å medføre tapte tollinntekter på om lag 40 mill. kr. Da WTOs Doha-runde, som skulle bli utviklingslandenes runde, foreløpig er strandet, ville et slikt tiltak ha en positiv signaleffekt internasjonalt.

Høyres forslag om å gi tollette til alle utviklingsland, med unntak for visse sensitive varer, og land med undertrykkende styresett ser Venstre på som noe problematisk, da det ville omfatte store eksportland i mellominntektsgruppen.

I budsjettinnstillingen blir nedbygging av tollbarrierer avvist av regjeringspartiene. Det beskrives som en «feilslått utviklingspolitikk» med henvisning til at MUL-landene allerede har fått denne muligheten, og bare i begrenset grad har nyttiggjort seg den. Denne reaksjonen er høyst forståelig gitt at Senterpartiet sitter i Regjeringen.

Det synes å være ulike oppfatninger med hensyn til å gi økt toll- og kvotefri adgang for flere utviklingsland. De spenner fra regjeringspartienes avvisning til Høyre som vil gi tollfrihet for store eksportland i mellominntektsgruppen.

Venstre har derfor i budsjettinnstillingen gått inn for å be Regjeringen om en nærmere vurdering av å bygge ned tollmurene vis-à-vis utviklingsland. Regjeringen bes spesielt se på hvordan dette kan bidra til å fremme målsettingene for norsk utviklingspolitikk. En slik utredning kunne ha fremmet en felles forståelse for betydningen av å bygge ned tollvernet mot import fra fattige u-land, og beredt grunnen for å gjennomføre slike tiltak som en integrert del av vår utviklingspolitikk. Venstre vil derfor arbeide videre for å få gjennomført en slik utredning.

Mikrokreditt er et annet stikkord som jeg har lyst til å dvele ved. Det utfordrer tradisjonell bistand og har fått betydelig mer oppmerksomhet etter at Nobels fredspris gikk til Muhammad Yunus, mannen bak Grameen Foundation. Mikrokreditter er en type bistand som fremmer personlig ansvar, privat initiativ og verdiskaping. Og ikke minst viser mikrokreditt hvordan mennesker vokser når de vises tillit. I mange tilfeller har kvinner vist seg denne tilliten verdig og fått et nytt liv, en egenverdi. Dette resonerer godt i et sosialliberalt parti som Venstre.

Men før vi i ren begeistring bevilger nye midler til mikrokreditt, ønsker Venstre å utrede en del spørsmål. Å vedta en opptrappingsplan i budsjettet for 2007 anses som overilet før vi har sett gjennom 15 års erfaring med mikrokreditter i norsk utviklingspolitikk.

Venstre har derfor i budsjettinnstillingen fått med seg utenrikskomiteen på å be Regjeringen legge fram en vurdering av muligheter og begrensninger knyttet til satsing på bruk av mikrokreditt og mikrofinansieringsmekanismer. Denne vurderingen bør se nærmere på hvordan mikrokreditter kan bidra til å fremme utvikling og bekjempe fattigdom i tråd med målene satt for norsk utviklingspolitikk. Videre bør vurderingen se nærmere på betydningen av garantistillelser samt forholdet mellom statlig støttet og ren kommersiell formidling av mikrokreditter.

Selv om mikrokreditt har mulighet for å redusere fattigdom, ser kommersielle banker på dette som en forretningsmulighet de kan tjene store penger på. Mikrokreditter er lån til dem som ikke har noe å pantsette, de fleste er gjerne analfabeter, og de har ikke noe kunnskap om banksystemet. De kan lett bli offer for utbytting. Det finnes eksempler på at de utsettes for skjønnsmessige renter, ydmykelser og kollektive avstraffelser i forbindelse med mislighold. Kausjonister kan ende opp i svært vanskelige situasjoner.

Venstre ønsker å få full klarhet i disse problemene. Siktemålet bør være å kunne medvirke til å rydde opp i strukturelle problemer som vi ser, og som kan bidra til å svekke mikrofinansiering som bistandsform i framtiden.

Når det gjelder sivile samfunnsaktører innen bistand, er Venstre enig i at det bør stilles krav til dem. De må kunne tilføre utviklingssamarbeidet en merverdi, noe som kan synliggjøres gjennom en grundig resultatrapportering.

Samtidig mener Venstre at vi ikke bør stille stadig nye krav til norske frivillige organisasjoner. Allerede i utgangspunktet er kravene som stilles til deres bruk av bistandsmidler, strengere enn de som stilles når det gjelder de mye større bevilgningene som gis via multilaterale kanaler.

Venstre ønsker å styrke de frivillige organisasjonene. De har en stor kompetansebase på å drive praktisk bistand. Gjennom en rimelig grad av forutsigbarhet med hensyn til overføringer bør de gis anledning til å videreutvikle denne. Siktemålet er at de skal forbli en effektiv og attraktiv kanal for framtidig bistand. De gir bl.a. mulighet for å kanalisere bistand til vanskelige og konfliktrammede områder, herunder bl.a. de palestinske områdene og Sudan.

Mitt neste stikkord er små og mellomstore bedrifter – en viktig sak for Venstre. I budsjettinnstillingen har flere partier vektlagt betydningen av å satse på næringslivet i ulike sammenhenger. Dette gjelder bl.a. å styrke næringslivet i nordområdene og å satse på næringslivet innen utviklingspolitikken.

For Venstre har det vært viktig å understreke at små og mellomstore bedrifter ikke må utelates. Vi mener at denne delen av næringslivet – og da mener vi helt ned til enmannsbedrifter – er viktig for å skape et variert og mindre sårbart næringsgrunnlag. Videre vil framveksten av gründere og entreprenører, herunder spesielt kvinner, bidra til å fremme økonomisk og demokratisk utvikling. Det vil kunne skape sosial utjevning og generere politisk stabilitet.

Til slutt vil jeg peke på et sentralt, men ikke alltid like påaktet dilemma innen utviklingspolitikken. Venstre finner grunn til å minne om at en av bærebjelkene i bistandspolitikken er «eierskap til egen utvikling». Dette prinsippet ble knesatt i St.meld. nr. 35 for 2004-2005, som ble lagt fram av Bondevik II-regjeringen, og som fikk bred tilslutning.

Dette stiller oss overfor et vanskelig dilemma. Vi ønsker styring og kontroll, samtidig som vi ønsker å fremme eierskap til egen utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [11:47:42]: Norsk økonomi går så det suser, og vi blir stadig minnet på at vi lever i det beste land i verden. Det mener jeg også innebærer forpliktelser til å yte større bistand til utvikling og til de fattige i verden. Dagens innstilling og forslag til vedtak om bevilgninger er et uttrykk for det. Det er ikke veldedighet – som også Dagfinn Høybråten var inne på – men det er snakk om rettferdighet.

Jeg registrerer at lederne i Høyre og Fremskrittspartiet snakker sammen om å danne en opposisjonsfront, et alternativ til de rød-grønne. Går man under overflaten, ser man lite til grunnlaget for det. Det gjelder også dagens innstilling og merknader.

Jeg har ikke noe spørsmål, men jeg vil uttrykke en glede. Jeg er glad for at Venstre står sammen med de rød-grønne og Kristelig Folkeparti om større bistand og økt målsetting i forhold til verdens fattige, mot alternativet, som er Høyre og Fremskrittspartiet, som vil kutte betraktelig i bistanden i forhold til det flertallet ønsker å gjøre i dag. Hvis Venstre er tilfreds med det, er jeg fornøyd.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:49:00]: Venstre er helt klar på å ha målet på 1 pst. av bruttonasjonalinntekt. Vi mener vi er et så rikt land, og vi må fordele våre goder. Vi kommer til å fortsette å være i sentrum av denne bistandspolitikken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:49:37]: Jeg vil først få lov til å gi uttrykk for at det er positivt at hovedtalerne fra alle partier har bekreftet det som står i komiteinnstillingen, nemlig at det om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk fortsatt er bred enighet i Norge. Det er verdt å slå det fast før vi går løs på de områdene der det er uenighet, og de er blitt viktige. Men jeg mener det er en styrke at vi har felles kurs når det gjelder hovedretningen.

Likevel ser vi ved denne budsjettrunden klare spor etter alternativ kurs. Det er i utgangspunktet bra. Vi må aldri bli lammet av en konsensus om at slik vi har gjort det de senere årene, er den riktige måten å gjøre det på. Vi må aldri idealisere vår egen innsats, og vi må aldri lukke dørene for nye ideer og nye måter å gjøre tingene på. Jeg tror utviklingsministeren, undertegnede og Regjeringen er enige om at det må være en grunnholdning på dette området: se etter nye sammenhenger, prøve nye ting, se linjen i vårt internasjonale arbeid fra en krise til en fredsavtale, til gjenoppbygging, til utvikling – ikke minst gjelder det det forebyggende arbeidet som man både i utviklingspolitikken og i utenrikspolitikken skal gjøre.

Jeg mener også at denne regjeringen har vist gjennom dette året at vi er på søken etter nye måter å gjøre ting på – etter å lære og evaluere det vi gjør. Ikke minst må vi ha evne til å møte nye utfordringer for utenriks- og utviklingspolitikken som kommer fra klima, helse, migrasjon, kriminalitet og terror. Det utfordrer oss, og det finnes ikke noe kart å følge på dette området. Vi må altså ha både ressurser og politisk vilje til å prøve ut nye måter å gjøre dette på. Jeg mener representanten Høybråten i sitt innlegg illustrerte godt hvordan fornyelser innen utviklings- og utenrikspolitikken også gir resultater.

Så kan man jo da tro at Fremskrittspartiet og Regjeringen er enige når det gjelder å se etter nye løsninger. Mye av det representanten Høglund sier, inviterer til en slik kritisk tilnærming, og den vil ikke Regjeringen avvise. Men det er allikevel en dyp kløft mellom Fremskrittspartiets helhetlige tilnærming og det som er det store flertallets retning, når Fremskrittspartiet går inn for å halvere alt vi gjør innen bistand. Og på det området som jeg har ansvar for, ser vi altså at Fremskrittspartiet vil kutte i bevilgningene til freds-, forsonings- og demokratiarbeid med 63 pst., vår innsats på Balkan, som fortsatt er en kritisk region for Europas fred og sikkerhet, kuttes med 76 pst., i tiltak for nedrustning og for å hindre at kjernefysisk materiale blir tatt i bruk i utviklingsland, kuttes det med 87 pst., og støtten til land i OSSE-området som kan motta utviklingsstøtte – representanten Høglund har akkurat besøkt Kasakhstan og vært engasjert for at vi må inkludere disse landene – foreslås kuttet med 65 pst.

Jeg mener at dette er et uttrykk for en helt annen tilnærming til hvordan Norge skal innrette seg i det internasjonale samfunnet, og jeg mener at en del av de innleggene som kom fra representanten Høglund, også baserer seg på mangel på kunnskap. Det representanten Høybråten understreket, og som jeg ikke vil gjenta, er dokumentasjonen av alle de områdene der moderne, klok utviklingspolitikk – både på området som jeg har ansvaret for, og på det området som utviklingsministeren har ansvaret for – gir resultater. Representanten Høglund sier: Problemet er at givergleden flommer over. Det er jo feil. 0,7 pst. for rike land er et mål – de ligger nede på 0,20-tallet et sted. Det er riktig, som det har blitt sagt i debatten, at de rike landene har satt seg mål om å øke, men det er langt igjen. Representanten Høglund sier: Vi øker bare dosen. Nei, vi endrer dosen. Men vi kutter den ikke samtidig som en del av tiltaket for å hjelpe. Vi er målrettet. Jeg mener utviklingsministeren på en grunnleggende måte har fornyet utviklingspolitikken, noe som også flertallet har støttet. Representanten Høglund sier: Når tok man sist imot en god idé? Det gjør vi hele tiden. La meg bare ta noen eksempler: Innen klima arbeider vi nå for å se hvordan vi kan utvikle samarbeidet med Kina og med India på nye måter. Mikrokreditter er nevnt. Vaksineinitiativet er en ny sak som Norge har vært med og støttet. Det gjør vi hele tiden.

Høyre er i en annen divisjon. Men vi merker oss det prinsipielle og politisk virkelige at de nå slipper taket i 1 pst.-målet, som de har kunnet strekke seg etter. Da minnes jeg at Høyre i 2001 gikk til valg på et kutt i norsk utviklingshjelp på 25 pst. De leverte ikke det til velgerne sine i den perioden, fordi de i Bondevik II-regjeringen var med på økningen. Nå er de igjen i fri mark, og de legger fram et budsjett som riktignok øker i antall kroner – men det skulle jo bare mangle når Norge blir rikere – men de er på 0,9 pst. Jeg merket meg at representanten Vallersnes i sin motstand mot å henge seg opp i prosenter, ikke ville sette noe mål. Og da er spørsmålet: Hvor skal dette ende? Hvis Norge fortsetter med sin velstandsutvikling, vil selv de marginale økningene Høyre legger inn, føre til at de faller, faller og faller, og da er de snart i divisjon med Fremskrittspartiet. Da tror jeg det blir en ganske markant forskjell, primært mellom Fremskrittspartiet og det store flertall, men også Høyre. Vi kan se fram til et scenario hvor disse partiene skulle få flertall, og en norsk statsminister, en utenriksminister eller en utviklingsminister skal banke på dørene i FN og i de landene vi har samarbeidet med, og si: God dag, jeg er fra Norge – verdens rikeste land, som bare blir rikere. Vi har besluttet å halvere innsatsen for utvikling.

Jeg har mye sans for Høyres forslag om handel. Vi vurderer dette. Men jeg tror det er viktig å presisere at det nå skjer en vesentlig innsats når det gjelder handel i WTO. Det er der vår innsats hører hjemme. Det skal vi følge nøye opp, samtidig som vi skal fortsette den vurderingen den forrige regjeringen igangsatte, med å vurdere hvordan vi kan fortsette politikken med å gi preferanser til de fattigste landene. Men det er allikevel et litt uhyggelig perspektiv når handelsutsiktene skal være med på å forklare hvorfor vi kutter i bistanden, at vi skal si til barnesoldatene i Uganda: Nei, det blir ikke noe utdanningstilbud til deg som vi vil støtte, men du kan handle med Norge. Eller vi kutter i pengene til UNAIDS, og sier til en aidssyk person at du får klare deg selv uten medisiner, men du kan jo alltid handle med Norge.

Jeg merket meg for øvrig at representanten Vallersnes stilte grunnleggende spørsmål om det kurative rundt aids. Det skal det bli interessant å få en debatt om, for jeg tror nettopp at tilbudet om behandling, som UNAIDS bidrar til, er en hovedstrategi i kampen mot aids. Etter mitt syn kommer denne holdningen litt nær det gamle historiske begrepet at hvis de ikke har brød, kan de spise kaker, når man sier: Vi kutter i bistanden, men dere kan alltid handle med Norge.

Høyre og Fremskrittspartiet er på en annen kurs, og jeg vil berømme Kristelig Folkeparti og Venstre for å holde fast ved målet. Det er i opposisjon, når partiene fristilles, at man kjenner dem igjen. Høyre har altså vendt tilbake igjen til der de var før 2001, og kommet ut av den innflytelsen – positive, etter mitt skjønn – de var under i Bondevik II-regjeringen.

Så skal jeg kommentere et par andre punkter.

Afghanistan – spørsmålet om ny henvendelse: Nei, det er ikke min oppfatning at vi har fått en ny henvendelse om tropper til Afghanistan. Vi har fått en gjentakelse av den samme henvendelsen. Den har kommet utover høsten som en del av styrkegenereringen NATO driver. Regjeringen har som svar på de ulike henvendelsene gjentatt at vi opprettholder vårt høye styrkebidrag. Vi konsentrerer den innsatsen om nord. Vi overtar ansvaret for flyplassen i Kabul. Vi har tatt initiativ til bedre samordning av utviklingshjelpen, sivil bistand. Vi vurderer vår militære innsats fortløpende. Det er ikke noe prinsipielt til hinder for at vi en dag kan ende opp med å bidra i sør, og det er ikke noe spesielt til hinder med hensyn til noen type tropper vi kan bidra med, eller ikke bidra med. Det blir løpende vurdert.

Når det gjelder nordområdene, som har blitt nevnt: Jeg setter pris på at det er bred støtte til den satsingen som Regjeringen gjør i nordområdene. Den helhetlige strategien ble lagt fram forrige fredag, og den har etter mitt skjønn interessante perspektiver framover. Den vil så bli fulgt opp i budsjetter her i Stortinget, og bygger videre på den brede enigheten som er i Stortinget om det. Nå har staten, Regjeringen, meldt sine kort om hvor den vil satse, særlig på kunnskap, næringsutvikling, miljø, klima, ressurskontroll, energi og forholdet til Russland, og så får vi utvikle dette videre fra år til år. Jeg tror det kommer til å bli et spennende satsingsområde, og, som sagt, Regjeringens strategiske hovedsatsing.

Så til forholdet til Russland. Der tror jeg det er viktig at vi understreker det som er nordområdeperspektivets tidshorisont, nemlig det lange perspektivet. I dag er det en urovekkende utvikling i det politiske miljøet i Russland. De forskjellige episodene vi nå ser, med opposisjonskritikere som er blitt likvidert, er fortsatt under etterforskning. Men det bygger opp under inntrykket av at det russiske demokratiet på ingen måte har landet. Jeg tror det da er viktig at vi er langsiktige i vår politikk, at vi er til å kjenne igjen, at vi tar opp med russerne i ulike sammenhenger våre kritiske merknader, i tillegg til at vi ønsker å fordype samarbeidet. Men det kan ikke bli slik at vi lar enkelte episoder kaste om på det som er vår politikk. Jeg har merket meg at mange mener at Russlands valg av Sjtokman-utbyggingen totalt har kullkastet vår satsing på nordområdene. Nei, vi må antakeligvis leve med skuffelser og gleder om hverandre i et generasjonsperspektiv. Det at Russland tar et valg rundt ett felt, riktignok stort, kan ikke endre vårt perspektiv på hvordan vi vil arbeide videre i nordområdene. Vi må arbeide langsiktig og utnytte de fordelene vi får når det kommer muligheter for fordypning av samarbeidet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:59:48]: Det er mange ting å ta fatt i, men for å ta to elementer:

Vi får kritikk for å kutte på OSSE-området, bl.a., og utenriksministeren nevner Sentral-Asia, Kasakhstan. Det er et glimrende eksempel på et land som ikke nødvendigvis trenger penger. De er i ferd med å bygge opp sitt eget oljefond, og skryter av at de klarer å løse sine budsjettutfordringer nå uten å røre oljefondet. Det er heller den politiske dialogen, den politiske inkluderingen, som kanskje mangler. Det er det vi prøver å signalisere. Det er ikke nødvendigvis det å hive penger ut i den type prosjekter som fremmer utvikling.

Når det gjelder manglende kunnskap om utviklingen på bistandsområdet, er det mulig at vi forholder oss til ulike typer rapporter, men det kan ikke herske tvil om at den totale effekten av den bistanden som har vært gitt – og det har vært stor grad av bistand, det har vært mange milliarder kr totalt sett, som har vært gitt til bistand – ikke har hatt den ønskede effekt. Det er det vi peker på. Og vi redegjør grundig for våre kilder og våre valg.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:01:06]: Jeg tror det kan være klokt at man nå gir Kasakhstan mulighet til å utvikle seg, og at vi samarbeider med dem politisk, men det er andre land i denne regionen, f.eks. Moldova, med russiske styrker på sin jord. Vi har hele Vest-Balkan, hvor Norge nå har kunnet spille en rolle i forbindelse med Serbia. Nettopp fordi vi har vært der med prosjektmidler, har vi kunnet spille den rollen vi har. Å kutte dette vil sette oss dramatisk tilbake.

Så vil jeg få nevne det samme jeg sa i innlegget mitt, at vi må lære av eksemplene og hele tiden evaluere, fornye og forbedre.

I dag er det et interessant oppslag i Aftenposten, der journalist Tove Gravdal, som var valgobservatør for EU under valget i Kongo, skriver:

«Gjennomføringen av folkeavstemningen der om ny grunnlov for ett år siden (…) har alene kostet nær tre milliarder kroner. Bare rundt 5 pst. er betalt av Kongo.»

Norge har der betalt med 135 mill. kr, for å bekjempe det som ble kalt for Afrikas verdenskrig, en av de største truslene mot fred og sikkerhet i Afrika, men også i verden.

Med Fremskrittspartiet budsjett kan vi ikke gjøre denne type arbeid. Da må vi si at Kongo får klare seg selv. Det er ikke en trussel mot fred og sikkerhet. Men det har alle andre land, også USA, som Fremskrittspartiet er opptatt av å fordype samarbeidet med, sett, og de har investert massivt. Fremskrittspartiet vil gå andre veien.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:02:27]: Først bare ganske kort. Jeg registrerer at utenriksministeren forsøker å få til en motsetning mellom vår holdning til en mer moderat økning av bistandsbudsjettet og det å satse på handel. Men det er et spørsmål om å gjøre begge deler. Det synes jeg man skal erkjenne.

Jeg legger merke til at både representanten fra Arbeiderpartiet og utenriksministeren i sine innlegg vektlegger sin avstandstagen fra forverringen av det som foregår i Russland med hensyn til demokrati og MR. Desto mer underlig er det at dette ikke er medtatt i Regjeringens nye nordområdesatsing. Jeg må jo si til utenriksministeren at MR er også en langsiktig sak. Reaksjonene har kommet fra mange, bl.a. fra Helsingforskomiteen. Vi håper ikke dette betyr at temaet nedtones når det kan motvirke norske offensive interesser, f.eks. i næringssamarbeid.

Hvordan vil utenriksministeren sikre at vårt syn når frem til ledelsen i Moskva, og kanskje mer offensivt enn det vi hørte fra Riga-toppmøtet, hvor jeg skjønner utenriksministeren spurte sin kollega om han var ukomfortabel med den kritikken som reises internasjonalt?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:03:34]: Det er slik at disse prosentdelene er mer enn tall. De er også viktig symbolpolitikk. Høyre går fra 0,97 pst. til 0,9 pst. Mitt spørsmål til Vallersnes var: Hvor er man neste år hvis Norge fortsetter å bli rikt?

Når det gjelder nordområdestrategien og MR, anbefaler jeg å lese på side 15, der det er omtalt i avsnittet om forholdet til Russland at – som jeg sa – det russiske demokratiet er i en utvikling vi ikke ser enden på. Der er bekymringsfulle trekk, og Norge må opprettholde sin kritiske dialog innenfor menneskerettigheter, demokrati og politiske friheter. Det gjorde jeg sist for 48 timer siden, da jeg møtte den russiske utenriksminister i OSSE i Brussel. Det vil bli en ny dag den dagen russerne ikke opplever at Norge med jevne mellomrom tar opp kritiske spørsmål. Det er en del av profilen vår i forhold til Russland, både i den regionale dialogen i nord og mellom Oslo og Moskva på regjeringsnivå. Det er altså ikke noe ubehag ved å gjøre det. Det er en del av det å framføre norske budskap, og det er en del av også nordområdeprofilen hva gjelder forholdet til Russland.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:04:43]: Jeg vil følge opp det som gjelder Norges stemme i menneskerettighetsspørsmål. Utenriksministeren og statsministeren var ikke helt heldige i møtet med den indonesiske presidenten. Der unnlot man å ta opp en situasjon i forbindelse med dødsstraff. En ukes tid senere ble straffen effektuert.

Jeg er bekymret for at Norge demper ned sitt budskap når det gjelder menneskerettigheter og kritikk av regimer i gitte situasjoner. Derfor er jeg veldig opptatt av at utenriksministeren kan fortelle Stortinget hva Norges budskap er til Russland i den situasjonen vi nå ser. En samlet komite uttrykker i budsjettinnstillingen bekymring over innskrenkingen av handlingsrommet for den frie presse og de frie organisasjoner, menigheter osv., drap på journalister og andre kritikere, og den virkning dette har på ytringsfriheten. Hva er Norges budskap til Russland?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:05:46]: Jeg var inne på det innledningsvis, at Norges linje der er å understreke de forpliktelser Russland har nå som medlem av Europarådet. De har formannskapet i Europarådet. De er ansvarlige for å leve opp til beskyttelse av menneskerettigheter, ytringsfrihet, assosieringsfrihet og politiske rettigheter. Vi tar dette opp med jevne mellomrom. Jeg nevnte at senest for to dager siden var det et tema i mitt møte med den russiske utenriksminister. Under mitt besøk i Russland tidligere i år la jeg vekt på å legge inn i besøket møter med frivillige organisasjoner, det sivile samfunn, miljøbevegelser og uavhengige grupper. Det er den type budskap, politiske budskap ansikt til ansikt, men også gjennom handling .

Vi har også til vurdering i Utenriksdepartementet hvordan vi utfører vårt menneskerettighetsarbeid rettet mot den delen av Europa. Der har vi erfaringer fra den tiden det var Sovjetunionen. Det har vært en annen periode i en god del år nå. Jeg har ønsket å se på på nytt hvordan vi bruker våre virkemidler. Vi har trappet opp støtten til Hviterussland, bl.a. gjennom Helsingforskomiteen. Vi må nå også se på hvordan vi skal jobbe mot de frie og uavhengige miljøene i Russland, som er en viktig del av det russiske demokratiet.

Anne Margrethe Larsen (V) [12:06:58]: Utenriksministeren nevnte i sitt innlegg nordområdesatsingen og var opptatt av områder som suverenitetshevdelse, energi, næringsliv og forskning, mens mennesker og levekår var blitt hengende etter. Den interne vektingen av de ulike satsingsområder i nordområdesatsingen bør kanskje justeres? Norge vil ikke være tjent med et stort og vedvarende velferdsgap i forhold til Nordvest-Russland. Det er viktig å huske på at dette gapet ikke bare er et velferdsgap, men også en smittegrense, fordi smittsomme sykdommer som tuberkulose og hiv er på frammarsj i Nordvest-Russland.

Regjeringens totale satsing på nordområdene utgjør om lag 500 mill. kr. Dette er summen av Utenriksdepartementets nordområdetiltak og Regjeringens nordområdesatsing. Av dette forventes i hovedsak bare 17 mill. kr å gå til helse- og sosialformål. Venstre anser dette som en svært liten del og mener at den bør økes. Hva mener utenriksministeren om disse prioriteringene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:08:02]: Nå er det slik at det er et eget kapittel om folk-til-folk-samarbeidet i nordområdestrategien. Det er en veldig viktig del. Vi gjør mye gjennom Barentssamarbeidet.

Vi har lang erfaring med en rekke tiltak gjennom de siste 10–15 årene. Det er ikke slik at det skal veldig mye penger til for å stimulere. Vi har f.eks. nå brukt 10 mill. kr på presse-, kultur- og informasjonsarbeidet, målrettet mot Russland i nord. Vi opprettholder satsingen på helse, som representanten viser til. Samtidig tror jeg det er viktig også å utvikle samarbeidet med russiske institusjoner.

Vi må ikke glemme at Russland i dag ikke har mer gjeld. De bygger opp store valutareserver. Så tanken på at vi skal bidra med klassiske bistandspenger, hvis jeg kan si det på den måten, er kanskje ikke det riktige sporet. Kompetanseoverføring og mer kontakt er viktig. I forbindelse med nordområdestrategien øker vi derfor antall stipender, antall muligheter, slik at russiske studenter kan komme for å studere i Norge – bygger ut den type kontakter.

I dag krysser 110 000 mennesker i året grensen ved Storskog. Det var 3 000 mennesker i 1990. Den mellommenneskelige kontakten er en viktig del og en bærebjelke i hele nordområdesatsingen.

Morten Høglund (FrP) [12:09:17]: Jeg vil ta tak i et annet forhold.

Det er mange som føler at den norske modellen for fredsarbeid etter hvert har fått ganske stor plass i norsk utenrikspolitikk. Det er mange sider ved det. I utgangspunktet er det veldig mange gode og positive sider. Men hva er resultatet, effekten, hvilken innvirkning har det på øvrig innsats, osv.? Jeg oppfatter at Regjeringen er evaluerende, at de ønsker å gå gjennom ulike typer politikk for å se på hva som virker, og hva som har effekt. Vil man på dette området forsøke å stoppe litt opp, se seg litt tilbake, evaluere og eventuelt justere for å finne ut om man er på riktig spor, om dette er en naturlig rolle for Norge å spille – være den humanitære stormakten som vi har inntrykk av at ambisjonene er at vi skal være?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:10:23]: Representanten Høglund vil legge merke til at vi ikke bruker ordene «humanitær stormakt». Det er ord som ikke kler oss.

Det er to tilnærminger til svar på spørsmålet. Det første er veldig enkelt: Ja, vi kommer fortsatt til å evaluere og styrke mekanismene for å kontrollere at innsatsen vår er viktig.

På spørsmålet om å vurdere om dette er Norges rolle, tror jeg at svaret er: Det svaret har vi allerede. Ja, det er Norges rolle. Det er Norges plikt, og det er Norges ansvar å spille en slik rolle. Selv om vi ikke har veikartet og alle svarene, er det Norges rolle å arbeide for å finne dem, fordi vi er et rikt land. Gir dette resultater? Jeg nevnte Kongo som et aktuelt eksempel. De norske tjenestemenn og -kvinner som reiste med penger på innerlomma for å støtte ANC i Sør-Afrikas vanskelig år, drev nybrottsarbeid for fred. Erik Solheim har gjennom sin innsats på Sri Lanka tatt opp en hanske, en meget krevende og vanskelig en, og drevet en fredsprosess videre. Han har fortsatt med det under denne regjeringen. Hvis alternativet er å si at dette ikke er Norges rolle, tror jeg at historien vil komme til å vise at det var en gal tilnærming. Slik er det på mange andre områder der vi er engasjert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:11:53]: Norsk utenrikspolitikk må etter vår mening ta utgangspunkt i samspillet mellom Norges strategiske og økonomiske interesser, respekt for menneskerettigheter og ivaretakelse av norske borgeres interesser, sikkerhet og trygghet, både innenlands og utenlands.

En av de viktigste pilarene i utenrikspolitikken er forpliktende internasjonalt samarbeid, som tar sikte på avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Et ufravikelig fundament i Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er viktigheten av gode transatlantiske forbindelser. USA har gjennom mange år vært – og er fortsatt – Norges viktigste allierte. Det er derfor avgjørende at vi innretter vår utenrikspolitikk slik at man ikke svekker dette gode forholdet, men snarere utdyper og styrker det i tiden framover.

Fremskrittspartiet ser på det transatlantiske samarbeidet som så viktig at vi også styrker budsjettet til fremme av dette. Det er ikke så store summer, men sett fra vår side et det viktig nå å gi et politisk signal nettopp i den retning.

Vi må være helt klare og tydelige på at NATO er et nødvendig og positivt grunnelement i Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske plattform. Det er derfor viktig at vi stiller opp i dette viktige samarbeidet når vi blir bedt om det. Det har vært bred politisk enighet om dette gjennom mange år, men Regjeringens handlemåte med hensyn til Sør-Afghanistan slår dessverre sprekker i dette. Uttalelser fra statsministeren sist helg var positive. De gav håp om at Regjeringen hadde tatt til fornuft og ville gjenopprette vår troverdighet som alliansepartner i NATO. Dagens presseoppslag om at man nok en gang har vendt tommelen ned for NATO, er urovekkende. Utenriksministeren hevder i dag at det ikke har kommet noen ny henvendelse, men at man har fått gjentatt den samme henvendelsen. Jeg synes dette virker noe upresist. Jeg hadde faktisk forventet at Regjeringen hadde tatt lærdom av den forrige runden vi hadde, og orientert Stortinget før Stortingets representanter leste om dette i avisen.

Om Regjeringen ikke retter fokus mot USA, kan man iallfall trygt hevde at fokuseringen i stadig økende grad rettes mot Sør- og Mellom-Amerika. Regjeringens budsjettforslag innebærer en betydelig økning av bistanden til Latin-Amerika – nesten 62 pst. økning av bistanden til Latin-Amerika, eller tre ganger så stor prosentvis økning som til de andre regionene. Regjeringens omfavnelse av venstreradikale regimer i Latin-Amerika, som viser liten eller ingen respekt for demokratiske spilleregler, ei heller menneskerettigheter, er for meg bortimot ubegripelig.

Jeg vil minne om utviklingsministerens redegjørelse i vårsesjonen, som egentlig var en svært god redegjørelse helt til han kom til Regjeringens store satsingsområde, nemlig Latin-Amerika. Dette gjorde dessverre at en god og gjennomarbeidet redegjørelse mistet all troverdighet. Jeg trodde at respekten for menneskerettigheter, demokratiske spilleregler som ytringsfrihet og pressefrihet, måtte ligge til grunn, uansett om det er partipolitiske venner av utviklingsministeren som sitter med makten. Jeg håper derfor at Regjeringen nå tar dette inn over seg og stiller klare krav overfor disse regimer som man nå vil utvikle et samarbeid med.

Så et langt sprang fra Latin-Amerika til Svalbard. Vår suverenitet over øygruppen må følges opp av tilstedeværelse og aktivitet i området. Gruvedriften har så langt vært det viktigste næringsgrunnlaget, og myndighetene har tidligere skjønt at man måtte ha særskilte skatter og avgiftsregler for området for nettopp å opprettholde aktiviteten.

Stortingsflertallet vedtok for inneværende år å fjerne noen av disse fordelene og øke inntektsskatten fra 8 pst. til 12 pst. Regjeringen har nå åpenbart fått kalde føtter og prøver å bøte på noen av de negative konsekvenser dette medfører, ved å innføre et eget svalbardfradrag. Fra Fremskrittspartiets side kan vi ikke være med på å innføre en slik byråkratisk ordning og vil også i år ta til orde for at skattesatsen tilbakeføres til 8 pst. Jeg er tilfreds med at alle de ikke-sosialistiske partier denne gangen følger vårt eksempel.

Marit Nybakk (A) [12:17:08]: Budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen avspeiler på en klar og god måte det som står i fokus for norsk utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og utviklingspolitikk, nemlig å legge vekt på å fremme de verdiene som vårt eget samfunn er tuftet på: demokrati, velferd, likestilling, et fungerende arbeidsliv, rettferdighet, fordeling og folkelig deltagelse. Eller for å sitere fra utenriksministerens redegjørelse 8. februar i år:

«I sentrum for utenrikspolitikken, som for all annen politikk, står menneskets verd og velferd.»

Dette er på mange måter også den nordiske dimensjonen i politikken: utenrikspolitikk blir relevant for folk flest, fordi den også gjelder et meningsfylt og menneskeverdig liv.

Et lite land som Norge er avhengig av deltagelse i og samarbeid med internasjonale og regionale organisasjoner. Det er viktig for oss å ha en FN-ledet verdensorden, derfor ønsker vi å styrke FNs rolle som global aktør. Derfor deltar vi også i og støtter opp om den videre reformprosessen i FN – dette for å gjøre FN mer effektiv, både som bistandsorganisasjon og som konfliktforebygger og konfliktløser.

Også i NATO er det viktig å være en aktiv alliansepartner. Det betyr bl.a. å søke innflytelse på NATOs politikk og operasjoner. En av de mer ukjente suksesshistorier i norsk utenrikspolitikk – og norsk diplomati – ble offentlig kjent i forrige uke, da NATOs toppmøte tok Serbia inn i Partnerskap for fred. Dette er norsk diplomati på sitt ypperste. Norge har lenge vært pådriver for å trekke Serbia inn i partnerskapssamarbeidet i alliansen – dette for å styrke demokratiske krefter og vise serberne en bedre vei enn nasjonalistisk isolasjon.

Også våre nordområder – vårt grannelag – er blitt en ny dimensjon ved norsk utenrikspolitikk. Regjeringens nordområdestrategi fastslår at langsiktighet og forutsigbarhet er viktige kvaliteter ved norsk nordområdepolitikk. Jeg vil her få understreke viktigheten av et sterkt levende folk-til-folk-samarbeid, med en betydelig satsing på kultur. Det er øremerket 10 mill. kr til kulturformål. Kulturlivet i Nord-Norge og på Nordkalotten er internasjonalt orientert og flerkulturelt, og det har i flere år vært bygget nettverk på tvers av grenser mellom kulturaktører i nordområdene.

Det er likevel utviklingspolitikken som dominerer budsjettinnstillingen. Alle unntatt Fremskrittspartiet viser til at den ekstreme fattigdommen er vår tids største menneskerettighetsutfordring, og at verdenssamfunnet må følge opp FNs forpliktende tusenårsmål. Prioriteringene til flertallet er en konsekvens av dette.

Vi følger også opp debatten etter utviklingsministerens redegjørelse, om at utviklingspolitikken må være en integrert del av vår utenrikspolitikk. Innen bistand skal Norge særlig vektlegge områder der vi har et komparativt fortrinn, bl.a. likestilling, miljø, energi, godt styresett og utdanning. Flertallet mener også at en viktig forutsetning for å nå tusenårsmålene er å sikre egen matproduksjon og legge vekt på matsikkerhet og retten til rent vann. En samlet komite mener at Norge må bidra til å gi utviklingslandene bedre tilgang til våre markeder. Det kan være greit at det også understrekes fra min side.

Det har vært en viktig del av debatten før i dag at Fremskrittspartiet har meldt seg helt ut av bistandspolitikken. Å redusere bistandsbudsjettet med 10,15 milliarder kr, altså en reduksjon på 44,2 pst., viser det. Hvis Fremskrittspartiets forslag var blitt vedtatt, ville vel det ha betydd oppsigelser av internasjonale kontrakter – bilaterale som multilaterale. Når det gjelder Afghanistan, går 85 pst. av bevilgningen til bistand fra budsjettposter der Fremskrittspartiet foreslår et kutt på inntil 80 pst.

Likevel er det mest interessante i denne innstillingen splittelsen mellom de tidligere regjeringspartiene. Mens Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, foretar Høyre flere store kutt. Det skal bli spennende å se hvordan det kommer til å utvikle seg, noe som også flere andre talere har vært inne på.

Statsråd Erik Solheim [12:22:43]:Du verden hvor deilig det var å høre Dagfinn Høybråtens innlegg tidligere her i dag – en stortingsrepresentant og partileder som er ekte engasjert i kampen mot verdens fattigdom, som er personlig berørt av det, som synes dette betyr noe, og som mener at det nytter å gjøre noe med det. Det var et innlegg så godt at jeg ville ha vært veldig stolt om jeg kunne holdt det innlegget selv.

Men innlegget viser jo til fulle hva som er splittelsen i salen her i dag – på den ene siden regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, som er enige i nesten alle vesentlige spørsmål, på den andre siden Fremskrittspartiet, som har en helt annen politikk, og så Høyre – som vi nå ikke riktig vet hvor vi har – på full fart fra den ene til den andre. Som utenriksministeren til fulle påpekte – hvis Høyre fortsetter å øke budsjettet med 2,5 pst., mens Norges økonomiske utvikling fortsetter slik det er all mulig grunn til å tro, men som vi ikke sikkert vet, er det bare et tidsspørsmål før Høyre ikke bare er på linje med Fremskrittspartiet, men har dratt Norge ned til en helt annen internasjonal divisjon når det gjelder bistand.

Likevel: Forskjellen mellom regjeringspartiene og allierte og Fremskrittspartiet er den vesentlige forskjellen her. Denne forskjellen dreier seg om et forskjellig syn på verden. Vårt syn er at Norge kan bidra vesentlig til fred, til fattigdomsbekjempelse – kort sagt til å gjøre denne verden bedre. Fremskrittspartiets syn er i all hovedsak at vi skal sitte stille og rolig her, se hva som skjer i verden, og så prøve å gjøre det beste ut av det for norske interesser i en slik vanskelig og omtumlende verden. Det er aktivt engasjement versus passiv tilpasning.

Hva dette ville betydd for Norge i verden, illustreres vel ganske godt av svaret jeg fikk da jeg for bare et par uker siden – kanskje det er en måned siden – spurte den amerikanske ambassadøren i Norge: Hva er hovedprioriteten til USAs ambassade i Norge nå? Hans svar illustrerer hvor langt vi er kommet siden den kalde krigen. Han sa: Det viktigste for USAs ambassade i Norge er samarbeidet med Norge om politikken i en rekke fjerntliggende land, som Afghanistan, Palestina, Sudan og Sri Lanka. Så kom han til samarbeidet mellom USA og Norge når det gjaldt utdanning, økonomiske spørsmål og andre ting. Hva USA vektla mest – og dette er altså det landet som Fremskrittspartiet synes det er viktigst å ha et godt forhold til – var det denne regjering synes er viktigst, ikke det Fremskrittspartiet synes er viktigst. Det samme gjør seg selvsagt gjeldende i forbindelse med en serie andre land som vi ønsker å ha et godt forhold til.

Men dette dreier seg ikke bare om vårt syn på verden, det dreier seg også om vårt syn på hva Norge skal være, og hva slags inntrykk verden skal ha av Norge. Der er det to alternativer: Enten vil verden se på Norge som rikt, men generøst, eller som rikt, men gjerrig og påholdent. Ærlig talt, hvilket av disse to inntrykkene verden har av Norge, vil påvirke norsk næringslivs muligheter, hvordan norske turister blir mottatt i utlandet, og det vil påvirke nordmenns forhold til utlandet i sin alminnelighet. For folk vil respektere og sette pris på et lite, rikt oljeland som er generøst, men de vil ikke motta med samme vennlighet et lite, rikt og gjerrig land.

Etter å ha gått igjennom denne hovedforskjellen i tilnærming mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet, så la meg også si at representanten Høglund trekker opp en rekke fornuftige enkeltstandpunkter som jeg ønsker å ha en dialog om. Han trakk fram fire ting Regjeringen burde gjøre mer av, og svaret er ja, vi vil gjøre mer av alle de fire tingene, ikke i motsetning til bistand, men i tillegg til bistand.

Utenriksministeren gikk i detalj igjennom spørsmålet om handel. Ja, vi ønsker å åpne norske markeder for flere produkter fra utviklingsland, og vi ønsker å finne måter å organisere det på, men det kan jo ikke erstatte det å hjelpe verdens aidssyke, f.eks.

Så trakk representanten fram gjeldssletting. Ja, men tankekorset er jo at det er denne regjeringen som gjorde det Stortinget og tidligere regjeringer har snakket om nå i 15 år, for å bruke Nike-slagordet «Just do it». Tankekorset er at alle de som på forhånd sa at dette var umulig å gjøre, de forstummet da det bare ble gjort. Det har vært innvendinger mot dette. De fleste har kommet med innvendinger mot å foreta den gjeldsslettingen Norge gjorde, men da det ble gjort, forstummet nesten alle innvendingene, og godt er det. Men det viser hvordan det ofte er i politikken – om man bare gjør det, så blir folk fornøyde.

Fremskrittspartiet og Høyre trekker fram i et forslag her at mer bør gjøres innenfor næringspolitikken, og at vi bør rapportere tilbake til Stortinget om det. Ja, det vil jeg gjøre, helt uavhengig av utfallet av avstemningen som måtte komme på dette punktet. Det er fornuftig, for næringsutvikling er jo helt essensielt når det gjelder å komme seg ut av fattigdom. Hvordan i all verden skal Burundi, som jeg besøkte forrige uke, komme seg ut av fattigdom hvis de ikke skaffer seg ordentlige banker, får noe industri, får noe servicenæring som fungerer? Selvsagt må de ha næringsutvikling, og Norge må se på hvordan vi kan bidra til det. Sammen med næringsministeren og andre statsråder vil jeg se på summen av våre virkemidler – GIEKs ordninger, Norfund – alle de garantiordninger vi måtte kunne sette i gang, og se på hvordan vi kan få dette systemet mer effektivt. Så får vi se om vi kan klare å forbedre det, og så skal vi selvsagt rapportere tilbake til Stortinget når vi har gjennomført dette.

Høglund trakk fram ordningen med mikrokreditt. Ja, også der vil vi se på om vi kan gjøre mer. Men der synes jeg også Fremskrittspartiet burde ta sin egen ideologi på alvor, for det er et område hvor privat sektor burde kunne gjøre mer. Under Yunus’ besøk vil jeg delta både på arrangement som Næringslivets Hovedorganisasjon har, og ett som Kolibri Kapital, et lite mikrokredittselskap, har, og utfordre norske finansieringsselskap, meglerhus, banker og forsikringsselskap, om ikke de kan gjøre mer. De sitter på den ekspertisen i bankvirksomhet som vi i Utenriksdepartementet ikke sitter på, og som heller ikke små, norske frivillige organisasjoner nødvendigvis sitter på. De kan bidra med kompetanseoverføring, men de sitter også på ressurser som burde kunne mobiliseres innen mikrokreditt.

Det er ikke mulig å komme inn på alle spørsmål, men la meg si noe om Utenriksdepartementets anti-korrupsjonssatsing, for det er et tema som ligger meg veldig på hjertet. Korrupsjon dreper. Korrupsjon er tyveri, og det er ikke et hår bedre enn veskenapping, butikktyveri, ran eller hva det måtte være. Det er å ta penger som rettmessig tilhører fattige mennesker, for å bruke dem til egen makt eller personlig forbruk. Når penger stjeles i et land som Nigeria, fra folk som trenger medisiner, som trenger skoleplasser, som trenger veier, og settes inn i vestlige banker eller skatteparadis, er det å drepe mennesker. Vi skal gjøre hva vi kan for å hjelpe folk med å bekjempe dette.

I går hadde vi besøk av Nigerias fremste korrupsjonsbekjemper. Han forteller at han og hans folk alene over de siste tre år har tatt tilbake mer enn 30 milliarder norske kr fra korrupte nigerianere og ført det tilbake i statskassen eller tilbake til de rettmessige eierne av disse pengene. Det er altså halvannen gang det norske utviklingsbudsjettet – i løpet av tre år. Den typen folk trenger støtte fra Norge. Jeg er glad for også å kunne si at han er med i et norskstøttet internasjonalt nettverk av korrupsjonsjegere, hvor Eva Joly er drivkraft.

Kort til slutt hva vi vil gjøre når det gjelder korrupsjon. Vi vil gjøre hva vi kan for å følge alle penger Norge gir direkte gjennom FN, gjennom Verdensbanken eller på andre måter, så langt det overhodet lar seg gjøre, slik at korrupsjon skal bli umulig. Rett før jeg kom hit, snakket jeg med Ashraf Ghani, tidligere finansminister i Afghanistan, som forteller en skrekkhistorie om hvordan FNs pengebruk i Afghanistan ikke er transparent. Man vet ikke riktig hvor pengene går, og de vil derfor selvsagt veldig lett gå inn i korrupsjon. Alt i vårt eget system skal vi ha nulltoleranse for, og vi skal være motor for åpenhet alle steder hvor vi arbeider.

Så skal vi for det andre støtte land i å bekjempe korrupsjon gjennom støtte til Transparency International eller andre frivillige organisasjoner, gjennom støtte til Økokrim-lignende institusjoner eller statsadvokatembeter og riksrevisjoner. Jeg er glad for å kunne meddele at 16 ambassader nå har rapportert tilbake at korrupsjonsbekjempelse vil være en sentral del av vår bistandsportefølje neste år. Norge gjør gjennom vårt «Olje for utvikling»-program en veldig stor innsats i å bekjempe korrupsjon innen oljesektoren.

Så vil vi ta internasjonale initiativer. Jeg vil delta i neste uke på den statspartskonferansen om korrupsjon i Jordan som er på basis av FNs internasjonale konvensjon mot korrupsjon som Stortinget var raskt ute med å få vedtatt. Vi vil delta i en vennegruppe for denne statspartskonferansen, og vi vil arbeide gjennom Verdensbanken og de afrikanske, asiatiske og latinamerikanske utviklingsbankene for å støtte deres korrupsjonsbekjempelsestiltak.

Jeg vil helt til slutt si at det nettverket Eva Joly og en del andre har bidratt til å få opp på dette området, som gir beskyttelse til enkeltpersoner som står i kampen mot korrupsjon i land hvor dette er livsfarlig, i seg selv kanskje kan ha like stor betydning som mange av de store tingene vi arbeider med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [12:32:53]: Statsrådens påpekning av at vi bør ta vår ideologi på alvor når det gjelder mikrokreditt, og engasjere privat sektor, må være noe av det mer konstruktive jeg har hørt i denne debatten. Så det tar vi med oss. Men når man omtaler vårt alternative budsjett inkludert den delen vi har på vårt utenlandsbudsjett, altså nesten 16 milliarder kr totalt sett, som å sette Norge tilbake i en passiv rolle, blir det mer retorikk, føler vi, enn realiteter. SV sier at de kanskje er bekymret for Fremskrittspartiets forhold til USA med den bistandspolitikken vi har. At SV blir en god venn med USA, synes vi er bare hyggelig.

Men spørsmålet er: Det kom frem i går i en rapport spørsmålet om noen utviklingsmidler knyttet til urfolk hadde gått dit de skulle. Jeg har ikke gått dypt inn i den materien. Jeg vil bare utfordre utviklingsministeren til å si noe om det er noe hold i de opplysningene som her fremkommer, at kun 19 pst. har gått til det de var tenkt å gå til.

Statsråd Erik Solheim [12:34:02]: Jeg mener at dette er et problem i den måten vi rubriserer bistand på. La oss ta et teoretisk eksempel: Sett at vi startet et program for indianere eller urfolk, kvinnelige entreprenører, i Bolivia, da ville dette programmet nesten sikkert kunne regnes som næringslivsbistand, som kvinnerettet bistand, kanskje som miljørettet bistand hvis det hadde en miljøkomponent, som urbefolkningsbistand og tre eller fire andre tilsvarende komponenter. Man knytter altså opp en masse slike ting. Programmet står der på egne bein og må vurderes om det er vellykket eller mislykket. Men denne måten å telle det på, nærmest i et uendelig antall ganger, er et problem. Frivillige organisasjoner presses også inn i det samme mønsteret ved å rubrisere sine prosjekter i alle disse dimensjonene fordi alle disse tingene gir internasjonal opptelling av bistand. Derfor tror jeg sikkert det er riktig at en god del ting som er urbefolkningsbistand, har en liten urbefolkningskomponent som det derfor er bekvemt å trekke fram, mens det er veldig mye annet i de prosjektene også, naturlig nok.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:35:21]: Statsråden brukte Afghanistan som eksempel på at FNs midler brukes på en ikke transparent måte. Dessverre er det noen slike eksempler. Det er nettopp en av grunnene til at vi gjerne vil sette sterkere krav til reformer og bedring av rutinene i FN før vi er med på ytterligere økning.

Jeg kommenterte Norfund i mitt innlegg, og jeg skal ikke gå lenger inn på de utfordringene som går på å få frem alle opplysninger om organisasjonen og rutinene. Vi avventer det som skjer i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men også statsrådens håndtering. Derimot legger jeg merke til oppslaget i Aftenposten i dag: «Felles front mot skatteparadiser». Det er statsrådene Halvorsen og Solheim som «erklærer krig mot skatteparadiser» og «lover å ta kampen opp i alle de internasjonale fora de kan». Da vil jeg spørre om statsråden er komfortabel med Norfunds plassering av sine midler i skatteparadiser.

Statsråd Erik Solheim [12:36:14]: Først noe som har med begreper å gjøre. «Skatteparadis» er egentlig ikke det rette ordet, for hovedproblemet med skatteparadisene er ikke skatteunndragelse. Hovedproblemet med skatteparadisene er at man kan skjule alt mulig. Det kan også være et tilleggsproblem at man ikke betaler skatt, men en del av dem som har sine penger i skatteparadiser, betaler jo skatt til det landet hvor man driver virksomhet. Det er paradis for å skjule noe, for det er nesten umulig og ugjennomtrengelig å vite hvem som eier de pengene som er der. Det er et sted for å skjule narkotikapenger, for å skjule terrorismepenger, for å skjule internasjonal kriminalitet og selvsagt i stor, dramatisk skala for å skjule internasjonal korrupsjon. Derfor vil vi sette et helt annet søkelys på dette, og jeg inviterer Stortinget til å være med på det. Jeg tror tiden nå er moden, fordi Wolfowitz har gjort dette til et hovedtema for Verdensbanken. Kampen mot internasjonal terrorisme har satt dette problemet på en annen dagsorden enn bare i spørsmålet om skattesvik. Disse skatteparadisene er et svært internasjonalt problem i forhold til kriminalitet og korrupsjon, og derfor vil vi ha dette på dagsordenen. Så får vi komme tilbake til spørsmålet om Mauritius når vi har fått en nærmere redegjørelse.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:37:40]: La meg først takke statsråden for den sterke anerkjennelse han gav uttrykk for med hensyn til mitt innlegg. Han ønsket at han hadde holdt innlegget selv. Jeg kan da tilby ham en kopi av mitt manuskript for senere bruk! Det vil ikke være noe som gleder meg mer enn om statsråden sier det samme som Kristelig Folkepartis leder om disse spørsmål.

Jeg er også glad for at statsråden reagerte positivt på Kristelig Folkepartis henvendelse om å øke bevilgningene på kap. 160 post 70 for å unngå kutt i rammeavtalene for frivillige organisasjoners langsiktige bistand. Det er organisasjoner som har lang erfaring og høy kompetanse, som skal reforhandle sine flerårige rammeavtaler neste år. De har sterk folkelig forankring og bred medlemsbasis i Norge, og de har også gode nettverk ute. Mitt spørsmål til statsråden er om han vil bidra til at NORADs reforhandling av de flerårige rammeavtalene med frivillige organisasjoner neste år kan gjennomføres uten kutt for viktige og gode paraplyorganisasjoner som Norsk Misjons Bistandsnemnd, Atlas Alliansen og Fokus, med utgangspunkt i de endringer som nå er gjort av et flertall her i Stortinget.

Statsråd Erik Solheim [12:38:52]: Jeg må bare erkjenne at jeg kjenner ikke detaljene nok i forhold til det siste til å gi et klart svar på det. Det skal jeg gjerne komme tilbake til, men svaret er iallfall at jeg skal gå inn i problemstillingen sammen med NORAD for å se på hvordan det Stortinget nå har vedtatt, vil slå ut for disse organisasjonene. Jeg må også si at jeg har støttet veldig varmt opp under den innsamlingen som norsk misjon gjennomfører nå til helgen, med et håp om at den kan bringe inn et stort antall nye kroner også fra det alminnelige publikum til deres virksomhet. Vi har også fra Regjeringens side bidratt med 10 mill. kr til den innsamlingen, men målet er jo at folk flest skal bidra.

Når det gjelder vår velvilje til å gå inn i en dialog med Kristelig Folkeparti på dette området, avspeiler det noe viktigere enn saken som sådan, nemlig ut fra mitt syn det veldig klare ståsted at uten Kirken, kristelige organisasjoner og arbeiderbevegelsen ville vi i det norske samfunnet aldri hatt den drivkraften for solidaritet som vi har, og som Kristelig Folkeparti og Regjeringen står sammen om, og som vi er stolte av. Det er de to grunnpilarene som har skapt den solidaritetstradisjonen som vi er bærere av, og den viderefører vi best i fellesskap mellom Kristelig Folkeparti og dagens regjeringspartier.

Anne Margrethe Larsen (V) [12:40:10]: FN-reformen er et stadig aktuelt tema. Venstre mener at dyptpløyende reformer må gjennomføres for at FN skal kunne håndtere de store utfordringene som verdenssamfunnet står overfor. Det bør ikke stilles urimelige krav til reformprosessen, eventuelt et krav om gjennomslag for særegne norske syn, bl.a. om flere norske ansatte, og at det skal kobles til trusler om kutt i bidrag. Hvis alle bidragsland skulle gjøre det, ville det bli en umulig oppgave å gjennomføre nødvendige reformer. Venstre innser at å reformere FN vil bli en lang og vanskelig prosess. Det avgjørende blir å sette i gang en bevegelse i riktig retning i nært samarbeid med likesinnede land, og ikke kreve kortsiktige resultater. Hvordan ser utviklingsministeren på de særegne norske kravene og på FNs langsiktige reformprosess?

Statsråd Erik Solheim [12:41:09]: Dette er et veldig viktig område, Vallersnes var også inne på det samme. Regjeringen har, jeg tror for første gang, i motsetning til den forrige regjering veldig tydelig sagt at det er rettmessig å stille krav til FN. Vi er en veldig viktig bidragsyter, vi er nr. 5–7 i nesten alle dimensjoner i FN, og da er det helt rimelig at vi stiller krav. Hvis ikke vi stiller krav, betyr det bare at de kravene alle andre stiller, vil være det som får gjennomslag i FN. Så ja, vi må stille krav.

Krav om norske ansatte i FN er selvsagt ikke det viktigste. Et langt viktigere spørsmål er eksempelvis det jeg snakket om i stad, at FN nå legger til rette for åpenhet i sine systemer, slik at det er full anledning til å se hvordan pengene brukes, og at en dermed kan følge pengestrømmen, likeså spørsmål knyttet til FN-innsats for kvinner og miljø og spørsmål knyttet til det som ligger i Stoltenberg-panelet, nemlig å få et effektivt FN på landnivå. Dette er de viktigste spørsmålene. Men det er også legitimt av Norge å inngå i en dialog med FN-organisasjonene om nordmenn i disse organisasjonene. Det vil styrke vår påvirkningskraft å ha nordmenn i ledende posisjoner. Jeg er glad for å kunne si at lederen for UNDP ringte meg i forrige uke med gode nyheter om sitt store arbeid for å få flere nordmenn inn i ledende posisjoner i UNDP.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:42:38]: Jeg tok opp i mitt innlegg den kritikken som fremkom i VG 4. desember mot Høyres politikk mot hiv og aids – fra rådgiver i statsrådens stab – og at vårt budsjettopplegg skulle føre til at flere døde av sykdommen. Jeg tar sterkt avstand fra å bruke den type påstander til, jeg vil nesten si, å forsøple debatten. Jeg har redegjort i mitt innlegg for vår annerledes tenkning og satsing på arbeidet for å bekjempe hiv og aids. Det ble gjort et spesielt nummer av at vi hadde redusert UNAIDS-posten med 10 mill. kr, fra 160 mill. kr til 150 mill. kr. Jeg må da skyte inn at også det budsjettforslaget som Regjeringen kom med, er status quo i forhold til samme budsjettpost året før, så det er jo ikke noen særlig satsing. Men jeg vil gjerne vite, som jeg spurte om i mitt innlegg, om statsråden stiller seg bak den form for kritikk – og kritikkens innhold – som kom fra rådgiveren.

Statsråd Erik Solheim [12:43:44]: Jeg tror nok Høyre må tåle den typen spissformuleringer i media. Når man velger å kutte vesentlig ned på områder som er så viktige som hiv og aids, må man tåle at slike uttrykk brukes i en politisk tøff debatt, spisset gjennom tabloidenes språkbruk. Det er ikke mer enn hva som er vanlig i debatten her i Norge, som regjeringsmedlemmene opplever hver dag, og som Høyre også må tåle. Slik er medievirkeligheten, så jeg ser ikke noen grunn til å beklage dette.

Jeg vil samtidig bruke anledningen til å svare litt mer konkret på spørsmålet som Vallersnes stilte forrige gang, nemlig når det gjelder Mauritius. Det generelle synspunktet på skatteparadiser, dvs. skjuleparadiser, som jeg kalte det, er veldig viktig. Hvor Mauritius befinner seg i dette, må vi gå nærmere inn i, og det er ikke et spørsmål som bare dreier seg om Norfund heller, i og med at en rekke andre statlige fonds institusjoner har investeringer i land som Mauritius og parallelle land. Så vi er nødt til fra Utenriksdepartementets side å ha et samarbeid med Finansdepartementet, kanskje også Næringsdepartementet og andre, for å gå inn i disse spørsmål og se om det finnes alternativer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [12:45:08]: Ingen debatt klarer å trekke frem moralismen på samme måte som debatten knyttet til utviklingshjelp.

Til det siste replikkordskiftet vil jeg gjerne få si: Vi kan godt ta det med moralismen og moralsk verdisetting av menneskeliv, men alle setter en grense for akkurat hvor mye de bruker. Det betyr at det på den annen side alltid ville være mulig å bruke litt mer. Så hvis man skal snakke om hvor mange som måtte dø – på ett område – med vårt budsjett, kan vi spørre: Hvorfor brukte ikke SV 10 mill. kr mer, så kanskje noen færre ville dø enn de som dør i dag? Det er en farlig relativistisk måte å se ting på. Jeg tror at norsk utviklingshjelp og bistandsdebatt hadde vokst seg bedre hvis man plukket vekk noe av dette og lot være å sette slike moralske grenser og bruke moralisme på denne måten i debatten.

Jeg er f.eks. ikke så sterkt opptatt av om vi på norske vilkår gir 1 pst. av BNP. Vi kunne like gjerne ha gitt 1,5 pst., 0,95 pst. eller 0,85 pst. av BNI. Det jeg er mest opptatt av, er at det virker, og at vår økonomiske politikk overfor utviklingslandene når det gjelder bistand, gjeldslettelse eller handel, gir et resultat som bidrar til å nå de målene vi i fellesskap har satt oss i hele verden, nemlig millenniumsmålene. Jeg er overbevist om at det som bidrar i dag, er en balanse her mellom å gi mer bistand og gjeldslettelse og å åpne for mer handel. Vårt standpunkt er da at når WTO-forhandlingene ser ut til å ha gått i stå, bør vi være med på å ta posisjoner – og kanskje litt mer enn det vi gjorde i WTO overfor utviklingslandene – på egen kappe, og ikke bare gjemme oss bak en multilateral organisasjon. Vi må faktisk bidra – slik at vi bidrar til det viktigste virkemidlet for å løfte folk ut av fattigdom, det som beviselig har virket best de siste 20 årene, nemlig å få til økonomisk vekst og gi markedsadgang. All historie når det gjelder utviklingsland, viser at markedsadgang bidrar til den økonomiske veksten, og det er det som igjen sørger for at man klarer å gjøre noe med fattigdom i mange land.

Men det betyr ikke at vi bare skal gjøre det. Vi skal også gi gjeldslettelse, og vi skal gi bistand. Derfor øker vi altså bistanden, men ikke så mye som andre. Men når det altså gjelder moralismen, kunne jeg begynt å måle hvor mange de andre partiene vil stenge ute. Jeg gjør ikke det, for jeg synes vi skal ha respekt for at vi faktisk har ulike balanser med hensyn til hva vi tror bidrar best til å hjelpe landene ut.

La meg også få ta opp to andre temaer som jeg tror er viktige temaer, og som ikke er så mye berørt. For det første la Regjeringen fredag i forrige uke frem en nordområdestrategi som jeg oppfatter i store deler følger opp det som lå i stortingsmeldingen fra forrige regjering. Til tross for store ord er vi stort sett samstemte om hvor utviklingen skal gå videre.

Likevel etterlyser jeg kanskje litt mer konkret og klar oppfølging på enkelte punkter, f.eks. spørsmålet om man nå virkelig igangsetter utredningsarbeid knyttet til jernbanen mellom Kirkenes og Nikkel – et spennende prosjekt, men vi kan selvfølgelig pr. dags dato ikke konkludere før det er bedre utredet. Det er litt uklart etter å ha lest meldingen.

Det andre punktet som jeg har lyst til å trekke frem, er at den kritikken som har vært rettet mot nordområdestrategien fra organisasjoner utenfor, er spesielt knyttet til hvorvidt man har tatt opp menneskerettighetsspørsmålene i Russland på en god nok måte. Jeg har ikke lyst til å underskrive på at dette nødvendigvis skal være en del av vår nordområdestrategi, men det skal være en del av den norske strategien overfor russiske myndigheter. Innstillingen i dag gir oss et klart signal fra en komite som har sluttet seg til det Høyre har sagt, at utviklingen når det gjelder menneskerettigheter er bekymringsfull, særlig knyttet til det som synes å være politisk motivert – uten at man vet hvem som står bak. Det er altså uhyre viktig for oss fremover at vi står fast på at vi – uansett hvor nær vi er Russland og uansett hvor viktig Russland er i vår nordområdestrategi – skal være like prinsippfaste kritikere av menneskerettigheter, av mangelen på rettsstat og mangelen på åpenhet og gjennomsiktighet i Russland, som vi er overfor land som har mindre økonomisk makt, og som kanskje er lenger vekk fra oss. Faktisk har vi et større ansvar for å være prinsippfaste i alle våre møter og vår omgang med Russland på nettopp disse områdene. Dessverre ser det ut til at Russland går fra et kommunistisk diktatur til et betydelig mer kanskje nasjonalistisk begrenset og restriktivt system enn det vi skulle ønske – ut fra den utviklingen som har skjedd i det siste. Det håper jeg at Regjeringen også kommer til å følge opp.

Hill-Marta Solberg (A) [12:50:42]: La meg aller først slå fast noe som flere har understreket i dagens debatt, nemlig at det er en ganske bred enighet om de lange linjene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Både regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre er enige om ganske mye.

Neste års bistandsbudsjett er på over 20 milliarder kr og er det største bistandsbudsjettet vi noensinne har hatt. Når vi ser hvor mye nød og fattigdom det er i verden, kan vi slå fast at det er behov for hver eneste krone. I bistandsbudsjettet er det også spesielle prioriteringer knyttet til kvinner og likestilling, til miljørettet utviklingssamarbeid, til fred og forsoning og bistand til rettferdig forvaltning av petroleumsressurser. Dette vil være viktige bidrag for å bekjempe ekstrem fattigdom og utvikle en mer rettferdig verden. Her er det også at skillene i politikken trer tydelig fram.

Fremskrittspartiet kutter om lag halvparten av bistanden i sitt alternative budsjett. Det går ikke an å komme bort fra at dette faktisk ville gitt seg dramatiske utslag. Det ville bl.a. bety mindre vaksiner som kan redde barneliv, mindre helsestell og mindre skolegang til de aller mest trengende i verden.

Dagens debatt har også brakt fram en ny side ved Høyre – kanskje er det en gammel Høyre-side som dukker fram igjen – nemlig at de i dette budsjettet også har kuttet på bistandssiden. Det er egentlig ganske skuffende at Høyre faller tilbake til – la meg tillate å si – gamle synder. Høyre drev og salderte sine budsjetter i sin forrige opposisjonstilværelse nettopp ved å gjennomføre ganske kraftige kutt på bistandssiden.

Noen av Høyres kuttforslag er direkte oppsiktsvekkende og fortjener derfor den oppmerksomheten de har fått i dagens debatt. Jeg tenker bl.a. på kuttforslagene til UNDP, UNICEF og UNAIDS. Så er det kanskje slik at Høyres kuttforslag bare kan tolkes som et linjeskifte i utviklingspolitikken, sett på bakgrunn av de årene Høyre satt i regjering. Representanten Høybråten satte tidligere i debatten på en treffende måte ord på hva dette egentlig er. Vi ser et Høyre som går noen steg ytterligere til høyre og gir et klart signal om brudd med det politiske sentrum i utviklingspolitikken.

På fredag la Regjeringen, med statsministeren og utenriksministeren i spissen, fram Regjeringens nordområdestrategi. Strategien er en konkret oppfølging av Soria Moria-erklæringen. Det er en nasjonal strategi med internasjonale ambisjoner, som dekker både utenrikspolitiske og innenrikspolitiske temaer.

Regjeringen vil ta nordområdene mer i bruk. Vi vil skape flere arbeidsplasser, bedre miljøet, sikre norsk suverenitet i nord og bygge videre på naboskapet til de andre landene i nord, ikke minst Russland. Nordområdesatsingen er ikke bare et prosjekt for Nord-Norge. Det er et prosjekt for hele Norge og for det nordlige Europa, med betydning for hele kontinentet, ikke minst med tanke på energiforsyning og leveranser av fisk og sjømat. Selvsagt har Regjeringens positive fokus på nordområdene skapt en stor entusiasme i vår nordlige landsdel. Dette skal vi bygge videre på.

La meg nevne noen av hovedpunktene i Regjeringens nordområdestrategi. Det er for det første å utøve vår myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte. Det er nettopp slik en stor og viktig kystnasjon som Norge må opptre.

Det er å plassere Norge i front internasjonalt når det gjelder utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene, og det er å sørge for at Norge er den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene.

Og det er å legge til rette for en videreutvikling av petroleumsvirksomheten i Barentshavet og bidra til å trygge urfolkenes livsgrunnlag, næringer, deres historie og deres kultur.

Fellesnevneren i nordområdestrategien er kunnskapsutvikling i bred forstand. Kunnskap er selve navet i nordområdepolitikken, med forgreininger til verdiskaping, ressursutnyttelse og miljøforvaltning. Strategien legger stor vekt på å styrke kunnskapen om nordområdene. Flere av prosjektene som lanseres i strategien vil inngå i kunnskapssatsingen kalt Barents 20/20.

Forholdet til Russland står naturlig nok sentralt i vår nordområdepolitikk. Politikken overfor Russland skal være pragmatisk og samarbeidsorientert. Samtidig viker selvfølgelig ikke norske myndigheter unna for å ta opp følsomme temaer som menneskerettigheter og pressefrihet med russiske myndigheter. Utenriksministeren har også klart understreket dette i dagens debatt.

Den største globale utfordringen i vår tid er de klimaendringene vi ser komme. Framtidige klimaendringer vil påvirke nordområdene og Arktis sterkt. I vår nordområdesatsing må vi også fokusere på klimautfordringene og hvordan vi best møter disse. Jeg er derfor glad for å kunne konstatere at Norge under sitt formannskap i Arktisk Råd vil ha klimaspørsmål og klimaendringer meget høyt på dagsordenen.

Jan Sahl (KrF) [12:56:12]: I Regjeringens nordområdestrategi, som ble framlagt den 1. desember i Tromsø, ble det understreket at det er «et prosjekt for hele landet og det nordligste Europa – med betydning for hele kontinentet». Kristelig Folkeparti er enig med den sittende regjering i at nordområdene er svært viktige også sett gjennom utenrikspolitiske briller.

Ved framleggelsen av Regjeringens nordområdestrategi siste fredag ble de fine ordene fra Soria Moria-erklæringen gjentatt, at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Men denne gangen skulle vi også få høre hvilke konkrete tiltak Regjeringen skulle følge opp dette slagordet med. I den forbindelse gav Kristelig Folkeparti ros til Regjeringen for at meldingen legger opp til å styrke det internasjonale samarbeidet i nord. Det er all grunn til å understreke at norsk forvaltning og invitasjon til samarbeid er en forutsetning for en stabil og bærekraftig utvikling i nordområdene.

Kristelig Folkeparti uttrykte imidlertid skuffelse over at de konkrete nasjonale tiltakene manglet i den helhetlige strategien. Våre forventninger om et løft for nordnorsk reiseliv, infrastruktur, landbruk, fiskeri og industri ble ikke innfridd. Bare for å ta to eksempler: Når det gjelder Nikel-banen, som allerede er nevnt her, sier man at man skal utrede mulighetene for den. Når det gjelder New Corridor, en viktig samferdselslinje via Narvik, sier man at man skal vurdere å støtte den.

Dette er relevant i utenriksdebatten fordi det nasjonale og det internasjonale henger nøye sammen, noe som også understrekes i forordet til nordområdestrategien: «Dette er mer enn utenrikspolitikk og det er mer enn innenrikspolitikk.» Jeg synes det er svært presist sagt.

Det er slik at Norge vil ha liten troverdighet når det gjelder å fremme mulighetene i nord dersom vi ikke også viser klar og tydelig vilje til nasjonal satsing i de samme områdene.

Når det er sagt, vil Kristelig Folkeparti gi Regjeringen ros for den innsatsen som gjøres internasjonalt for å sette nordområdene på dagsordenen. Her gjelder det videreutvikling av vårt naboskap med Russland, EU og de nordiske og vestnordiske land. Det gjelder bekjempelse av ulovlig fiske og forvaltning av fornybare ressurser i Barentshavet. Det gjelder forvaltning av olje- og gassressursene. Vi skal sette miljø og klima på dagsordenen, og vi skal utvikle gode levekår og ta ansvar for urfolks rettigheter.

Norge står videre overfor en rekke faktiske og potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer. Regionalt sett gjelder dette spesielt i de store norske havområdene i nord. Både Norges målsetting om en bærekraftig forvaltning av levende ressurser og vår petroleumsvirksomhet kan medføre utfordringer som kan få sikkerhetspolitisk karakter. Manglende internasjonal aksept for norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen, den uavklarte delelinjen med Russland og det faktum at nordområdene fremdeles har stor militærstrategisk betydning for Russland er viktige faktorer i så henseende. En stabil utvikling i nord er målet, og Forsvaret er gjennom sin evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse et av Norges viktigste redskap for å oppnå dette målet.

Samarbeidet med Russland er viktig. Kristelig Folkeparti er fornøyd med at utenriksministeren i forbindelse med framleggelsen av nordområdestrategien sist fredag uttalte at Norge vil fortsette å ha en klar stemme i spørsmål om utvikling av det russiske demokratiet, respekten for menneskerettighetene og ytringsfriheten. Det ble for øvrig gjentatt i innlegget i dag.

Fra nyttår overtar Norge presidentskapet i Nordisk Råd. Jeg er glad for at Kristelig Folkepartis partileder og påtroppende president i Nordisk Råd, Dagfinn Høybråten, brenner for nordområdene. Høybråten har gitt uttrykk for at han vil gjøre det han kan for å styrke samarbeidet i nord, og for å få nordområdene høyere opp på den internasjonale dagsordenen. I tillegg er det også grunn til å skryte av utenriksminister Jonas Gahr Støre, som på bred front gjør en kraftfull og effektiv innsats på området.

Nordområdene får stadig større betydning i global sammenheng, og vi har mange felles interesser i Norden når det gjelder nordområdene. Det er viktig nå at vi på bred front forsøker å få endret fokuset – fra å fokusere på samling rundt Østersjøområdet til å vende blikket nordover mot nordområdene og Barentsregionen igjen. Jeg vil mene at ut fra felles interesse i Norden kan vi samarbeide. Vi trenger gode allianser i møte med stormaktene Russland og USA og ikke minst i møte med EU.

Anette Trettebergstuen (A) [13:01:38]: FN blir utsatt for kritikk fra mange hold. Det har vi hørt flere ganger fra denne talerstolen det siste året. Det er snart ett år siden Fremskrittspartiet gikk ut og krevde stans i alle overføringer til FN, rett og slett i ren misnøye med organisasjonens byråkrati.

Det er riktig å stille krav om forbedringer i FN, men i all kritikken er det viktig å huske på det faktum at FN aldri kommer til å bli verken mer eller mindre enn det medlemslandene ønsker, og er villig til å endre på. Melder vi oss ut og lar være å bidra, blir FN ikke noe annet enn svekket.

FN ble opprettet etter 2. verdenskrig, og mer enn 60 år senere spiller FN en avgjørende og enestående rolle når det gjelder verdens sikkerhet og utvikling, men oppgavene FN har, har blitt flere, og utfordringene har blitt mer sammensatte.

Fattigdom skaper uverdige livsvilkår for millioner av mennesker. Voldelige konflikter gir dårlig grobunn for både menneskelig og økonomisk utvikling. Utnytting og skjeve maktstrukturer fører til at de få tjener seg rike på flertallets bekostning.

FN har prøvd å svare på nettopp disse utfordringene, og fordi FN har tatt på seg oppgaven med å gjøre det, en oppgave som har blitt mer og mer kompleks, og stadig blir det, har man nå nådd et punkt hvor reformbehovet er åpenbart. Derfor er noe av det viktigste som har skjedd i det siste, det omfattende reformarbeidet FN nå er inne i.

Samme dag som Norge ble kåret sjette år på rad til verdens beste land å bo i, la vår egen statsminister Jens Stoltenberg fram forslag til omfattende reformer i FN. Forslagene kommer til å gjøre FN mer effektivt innen utvikling, bistand og miljø. Kort sagt skal FN nå organisere seg som ett FN ute, med ett program, ett budsjett, én leder og ett kontor. Mer forutsigbarhet, enklere administrasjon og større tillit til prosessene vil gi FN og medlemslandene bedre resultater.

FN valgte i år også Kofi Annans etterfølger. Den nye påtroppende generalsekretæren fra Sør-Korea beskrev etter min mening veldig godt FNs fremste utfordring da han sa følgende: Nøkkelen vår nå er ikke å konstruere flere mål, men å gjennomføre de mål vi har satt oss. Det er jeg helt enig i.

Reformen av FN handler nettopp om det å kunne nå mål, og viktigst av alt – tusenårsmålene. Reform av FN handler nettopp om det å kunne gjøre FN til et skarpere sverd i kampen mot fattigdom og underutvikling. Også derfor er Norge en av FNs viktigste og største bidragsytere økonomisk, men også politisk, og i dag øker vi støtten til organisasjonen. Det er fordi vi vil se et FN som er best mulig i stand til å nå tusenårsmålet. Det er ikke alle her i salen som er enige i det – tvert imot.

«Då eg var femten, stal eg pengar frå svoltne ungar i Etiopia.

Eg stal eitt tusen åtte hundre og tjuesju kroner og femti øre. Kameraten min Tom var med på det. Eg kunne påstå at han var hjernen bak, men det ville vere å fråskrive seg ansvaret. Vi var saman om det, Tom og eg.»

Slik innledes boka Nød, av forfatteren Are Kalvø. Hovedpersonen og kameraten Tom – jo, de har latt seg friste, og de har brukt innsamlingspengene som egentlig skulle gå til fattige barn i Afrika, til å kjøpe godteri og plater med Beatles-musikk.

Jeg kan ikke unngå å tenke på disse to hovedpersonene i boka til Are Kalvø når jeg leser budsjettforslagene til Fremskrittspartiet og Høyre. Fremskrittspartiet stjeler også penger fra fattige barn i Etiopia, og kameraten Høyre er med på det. Jeg hadde håpet at de skulle gjøre som den unge hovedpersonen i Kalvøs bok, at de hadde tatt på seg ansvaret for dette i dag og innrømmet det – innrømmet at de faktisk har brukt pengene som egentlig skulle gå til fattige barn i Afrika, på skattelette og asfalt, istedenfor til folk andre steder.

Når Høyre kutter til sammen 550 mill. kr i bistand fra FN-organene, stjeler de i realiteten penger fra sultne, aidssjuke og foreldreløse barn i Etiopia og andre steder i verden.

Når Fremskrittspartiet kutter halve bistandsbudsjettet, når de kutter over 90 pst. bilateralt i Afrika, og når de foreslår å halvere støtten til mange FN-organisasjoner, gjør de akkurat det samme som de femtenåringene i boka gjør – de stjeler fra sultne, foreldreløse og aidssjuke barn og voksne i Etiopia og andre steder i verden.

Det er derfor veldig skuffende å se at Høyre beveger seg mot Fremskrittspartiet i utviklingspolitikken.

Å redde verden lå ikke til kameratgjengen min, sier Kalvøs hovedperson mot slutten av boka. – Jeg kunne ønske jeg skjønte det før vi gikk så langt at vi stjal fra ungene i Etiopia.

Jeg håper at også Høyre tenker seg om, for å legge seg på og bli værende på Fremskrittspartiets linje i utviklingspolitikken er virkelig ikke et steg i retning av å redde verden. Når alt kommer til alt, når vi går hjem herfra i kveld og legger oss og tenker oss om, er det vel egentlig derfor vi sitter på Stortinget. Er det ikke det det egentlig handler om hver eneste dag – å redde om ikke hele, så i hvert fall en bitte liten bit av verden?

Vidar Bjørnstad (A) [13:07:17]:Internasjonalt samarbeid er viktig for å sikre norske interesser, men det er viktig også for å få gjennomslag for de verdier vi mener at internasjonale løsninger og internasjonal utvikling skal baseres på. Vi skal bruke alle tilgjengelige arenaer, nordiske, europeiske, transatlantiske og FN-nivået. Jeg har merket meg at utenriksministeren ikke ønsker å bruke begrepet «et lite land» om Norge.

Resultater i forhold til våre ambisjoner krever også en aktiv holdning. Jeg vil først berømme Regjeringen for den tydelige og synlig økte aktiviteten internasjonalt, enten det gjelder nordområder, transatlantisk, reformarbeid i FN eller initiativ i ulike konfliktområder.

Så noen synspunkter som gjelder våre nærmeste naboer. Regjeringen har virkelig satt nordområdene på dagsordenen, spesifikt når det gjelder den nordområdesatsingen som ble lansert forrige uke, bilateralt når det gjelder samarbeidet med Russland og revideringen av den nordlige dimensjonen i EU. Det innebærer at det er en avtale mellom EU, Norge, Island og Russland som gir muligheter også i nord til å utvikle samarbeid med andre interessenter, som USA og Canada.

I nord har vi nasjonale, egne interesser, men åpenbart også felles interesser med våre naboer. Her skal vi ikke se oss blinde på budsjettstørrelser, men også se på det økte samarbeidet i seg selv, som har ført til et stort engasjement og en stor optimisme i nord. Det innebærer ressursutnyttelse og ressursforvaltning, som er av felles interesse. Det gjelder også miljø og klima. Når isen smelter, har vi et felles problem. Men det innebærer også direkte folk-til-folk-samarbeid, kultur, næringsutvikling og løsning av helseutfordringer. Kort sagt – vi gjenopplever et gammelt samarbeid med våre østlige naboer.

Det er ikke overraskende, etter mistenkelige dødsfall til regimekritikere av Kreml, at vi også i dag legger vekt på at vi må følge opp våre tradisjoner med å holde fanen høyt når det gjelder demokrati og menneskerettigheter.

Regjeringen har en offensiv europapolitikk for å ivareta norske interesser og for å påvirke beslutninger i EU som vi vet får konsekvenser for Norge. Vi er medlemmer av det indre marked og de fire friheter. Vi har ønske om at det utvikles felles standarder og felles regelverk, men det blir stadig vanskeligere i et EU som omfatter flere og flere med egne interesser, og en EØS-avtale som ikke omfatter utviklingen på alle områder.

Regjeringen har lagt fram en egen stortingsmelding om europapolitikken som nå ligger til behandling i Stortinget. Der er stikkordene «tydelige og tidligere prioriteringer», «koordinering og samordning», «kompetanseløft og åpenhet» og «debatt i det norske samfunn». Det er et helhetlig grep utover det å være ekspertrepresentert i komiteer. Stort sett har stortingsmeldingen fått en positiv tilslutning i høringene.

Medlemskap er ikke på dagsordenen. Det er EØS-avtalen som er vår kontakt til EU. Men det gir også mulighet for en debatt om sakene. Jeg registrerer at rapporter fra det nylig etablerte Europaforumet nettopp understreker at det nå er mulig å diskutere EU/EØS-saker uten å havne i skyttergravene.

Regjeringen har invitert Stortinget til sterkere medvirking ut fra to viktige perspektiver: en bredere forankring i Stortinget av EU/EØS-saker og involvering tidlig i prosess. Jeg har registrert at alle partier har interesse av en slik økt medvirkning.

Utvikling av felles regelverk betyr også vanskelige saker, som saken om tjenestedirektivet. Jeg oppfordrer Regjeringen til å ha en åpen og inkluderende prosess når det gjelder virkninger av det sluttprodukt som nå foreligger. Jeg vil også understreke behovet for å trekke flere bilaterale samarbeidsaktører med i det betydelige bidrag vi skal gi til nye medlemsland i EU.

La meg til slutt nevne Europarådets betydning i den totale europeiske arkitektur. Det skal bidra til demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter på det europeiske kontinent.

Presidenten: Presidenten vil påpeke foregående talers beskyldninger om å stjele. Man bruker ikke slike uttrykk om sine kolleger. Presidenten føler behov for å påpeke det.

Bjørn Jacobsen (SV) [13:13:12]: Vi vil ha nordmenn, for dei har så fine bilar, sa dei i austafrikanske landsbyar for 20 år sidan. Dette var ein av konklusjonane då ein evaluerte innsatsen til Fredskorpset i Afrika. Den forma for fredskorpsinnsats eksisterer ikkje lenger. Eg trur det viser at ein lærer av dei feila ein gjer, og at ein endrar kartet etter terrenget.

Det er eit stort budsjett. Totalt ligg løyvingane til utanriksbistand på 25 milliardar kr. I går behandla vi forsvarsbudsjettet. Det er på 31 milliardar kr. Vi begynner nesten å komme i balanse her. I Afghanistan er det truleg passeleg balanse mellom sivile og militære bidrag. Kva seier eit så stort budsjett oss? Sjølvsagt gjev det enorm innflytelse ikkje minst for utviklingsministeren. Vi gjev mykje pengar og skal fortsetje å gje mykje pengar. Utanriksministeren er ikkje til stades her akkurat no, men det er klart at den politiske innflytelsen vi så gjerne vil ha, er også med på å utvikle den politikken som er nødvendig ute.

Det er kombinasjonen av desse to hand i hand som må vere summen som vi alle bør arbeide for å nå. Det kan gjerne diskuterast akademisk om det er ein slags norsk god hensikt-idé. Men kva gjer det? Eg har aldri høyrt at nokon har hatt vondt av å ha gode hensikter.

Så vil det sjølvsagt vere slik at vi ikkje lykkast alltid. Men også Framstegspartiet og Høgre veit at det er viktig at vi her i Stortinget kan påverke politikken.

I førre periode var Høglund og eg i Brasil. Vi var på eit flott møte med ein regnskogorganisasjon. Vi fekk sjå at kanskje burde det vere betre orden på miljøbistanden der. Vi tok opp dette då vi kom heim til Noreg, saman med frivillige organisasjonar, og vi fekk ein samrøystes komite med på dette. Den førre regjeringa begynte arbeidet, og denne regjeringa utfører arbeidet slik at det blir endringar i korleis vi utfører miljøpolitikken i bistandspolitikken, altså meir ein handlingsplan. Vi spør: Gjer vi verkeleg det vi sa vi skulle gjere?

Så har vi sjølvsagt Norfund og urfolket, og dette må vi få orden på. Men eg trur at generelt sett lyttar Regjeringa til kva Stortinget seier, når vi saman med frivillige organisasjonar og andre praktikarar tek opp at her må kursen justerast litt. Iallfall er utviklingsministeren, slik eg har hørt han i dag, veldig positiv til dei innspela som vi måtte kome med, for det er klart at det kan bli betre. Alt kan bli betre. Eg skal ikkje leggje meg opp i volumdebatten, for det får vi sikkert diskutere mange gonger etterpå.

Men så er det slik at det er ikkje alltid dei vil ha oss, om vi har aldri så mykje pengar og aldri så mange flagg. I Sudan, der kanskje den største krisa i Afrika er no, vil dei av politiske årsaker ikkje ha oss. Det bør få oss til å tenkje igjennom kvifor, og kva for politiske prosessar som er på gang. Der bør vi trø varsamt. Vi bør følgje med i det arbeidet som foregår i FN, der ein faktisk utfordrar det historiske som er slått fast, om at statar er suverene. Men via Canadas arbeid med rapporten «Responsibility to Protect» er det heilt klart at vi har eit ansvar for å verne, eit ansvar for å verne sivilbefolkninga og eit ansvar for å verne enkeltindivid. Dette er slått rimeleg klart fast. Det utfordrar gammal suverenitetspolitikk, men med dette kan vi syte for at både gårsdagens budsjett på 31 milliardar kr og dagens budsjett på 25 milliardar kr faktisk kjem dei som lir mest, til gode. Så får vi sørgje for at både dei sivile og dei militære innsatsane kjem dei som lir mest, til gode, og at det blir det vi oppnår med politikken vår.

Dette kan vi antakeleg ikkje vedta her i huset, men vi kan alle vere med og bidra, anten det er offiserane som sat her i går, eller NGO-ane som er til stades i dag. Men vi kan alle bidra for at vi skal bli flinkare. Det vil vere den gordiske knute i internasjonale operasjonar, som det heiter i det militære, men også i forhold til at vi ønskjer å bety noko, vi ønskjer innflytelse.

Så berre kort om mikrokreditt: Det som har skjedd med sletting av gjeld, er sjølvsagt veldig bra. Mikrokreditt lykkast av ein grunn. Det er fordi vi ute i verda har ein rentefot på opptil 20 pst. Kvifor klarer ein dette betre med mikrokreditt? Jo, fordi ein garanterer for kvarandre – anten for naboen, for ei tante, ein onkel eller ein bestefar. Problemet med det er at det kan slå hardt tilbake om ein ikkje får dette i orden. Om ein ikkje klarer å betale gjelda si, kan det ramme eit heilt lokalsamfunn. Vi har sett nokre tendensar, men i det heile er mikrokreditt bra, nettopp fordi ein får ned renta, og ein får tryggleik. Når vi slettar gjeld, og må slette gjeld, er det fordi tryggleiken var altfor dårleg. Kanskje var låna altfor dårleg funderte. Det er iallfall ingen tvil om at både Nobelkomiteen og Stortinget er einige om at mikrokreditt har framtida framfor seg. Det kan vi satse meir på.

Sverre Myrli (A) [13:18:37]:Gårsdagens debatt om neste års forsvarsbudsjett viste at det er brei enighet om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, med noen små unntak. Dagens debatt viser at det er brei enighet også om norsk utenrikspolitikk, med noe unntak også her, bl.a. i synet på utviklingshjelp.

Norge, som en liten internasjonal aktør – la meg bruke det begrepet ettersom utenriksministeren sier at vi ikke skal si at Norge er et lite land – er helt avhengig av bilateralt og internasjonalt samarbeid. Samtidig skal vi heller ikke undervurdere hva vi kan bidra med, på tross av at vi i utgangspunktet er en liten aktør.

At Norge nå er i førersetet for å modernisere FN, er veldig bra. FN må settes i stand til å få den funksjon og den posisjon som FN skal og bør ha. FN er en av grunnpilarene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og vil være det også i framtida.

Den andre grunnpilaren er NATO-medlemskapet vårt. Norges tilknytning til NATO i snart 60 år har vært helt avgjørende for fred og forsoning i hele det nordatlantiske området, også i Norge. Men verden har forandret seg, og Europa har forandret seg. Derfor endrer også NATO seg.

Det er mye fokusering på EU og utvidelsen av EU. Jeg vil også understreke den utvidelsen av NATO som har funnet sted, og som kommer til å fortsette. Både i forkant av, under og nå i etterkant av NATO-toppmøtet i Riga framkommer det klart at det er stort interesse for å slutte seg til alliansen. Det er forståelig. NATO er ikke lenger bare en forsvarsallianse, slik mange tradisjonelt har sett på alliansen. NATO er i dag like mye en garantist for fred og forsoning i Europa. For å si det litt tabloid – NATO har gått fra kuler og krutt til fred og forsoning.

I mange av de landene som muligens blir NATO-medlemmer de kommende åra, Serbia, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Albania, kanskje også Georgia og Ukraina – det er vanskelig å spå om framtida – ses et framtidig NATO-medlemskap som en stor mulighet for stabilitet og forsoning.

Det gjør inntrykk – sterkt inntrykk – å treffe politikere fra land på Balkan og fra land i Kaukasus, som nærmest står på kne og ber om at Norge skal være positiv til at landet deres kan bli medlem i NATO. Norge bør her være åpen og konstruktiv, slik vi eksempelvis var i forhold til Serbia på Riga-toppmøtet, noe jeg for øvrig vil gi Regjeringa honnør for.

En utvidelse av NATO østover er ikke uproblematisk i forhold til Russland. Flere har i dag vært inne på forholdet til Russland. Antakeligvis er Georgias store interesse for NATO-medlemskap én av grunnene til den svært tilspissede situasjonen mellom Russland og Georgia for tida. Dette minner oss imidlertid om hvor viktig dialogen med Russland er. Vi kan være så oppgitt vi bare vil, men vi er nødt til å ha dialog med Russland.

Forholdet mellom Georgia og Russland minner oss om hvilket minefelt Kaukasus er. Vi kjenner kanskje best urolighetene i Tsjetsjenia, men Kaukasus har mange uløste konflikter. Og dette er altså rett i utkanten av Europa – eller kanskje i Europa, vil noen si. En blir jo i grunnen aldri enig om hvor grensa mellom Europa og Asia går i området.

Det er uroligheter i Nord-Kaukasus innenfor Den russiske føderasjon, i Tsjetsjenia, i Nord-Ossetia og i Dagestan, men også i Sør-Kaukasus, i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, og konflikten i Nagorno-Karabakh er kanskje den det haster mest å finne en løsning på.

Jeg trur at NATO kan spille en rolle i området, med Tyrkia i sør som NATO-medlem, med dialog med Russland i nord og med spenningsfeltet Kaukasus imellom. Jeg håper at Europa kan spille en mer aktiv rolle, og at Norge kan spille en mer aktiv rolle og bidra til å fremme fred i Nagorno-Karabakh og på sikt skape fred i hele Kaukasus.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:24:11]: Energi er en viktig del av den internasjonale utfordringen som vi står overfor, og sannsynligvis den viktigste utfordringen for verden på lang sikt. Norge som energinasjon bør ta mål av seg til å være med og bidra internasjonalt. Da trenger vi perspektiver som går langt utover vår hjemlige energidebatt om varmepumper og pelletskaminer.

Nordområdesatsingen til Regjeringen er en del av bidraget i en stor energisatsing, og Fremskrittspartiet er veldig positiv til det. Nordområdesatsingen vil være viktig for lokalt næringsliv og for bosetting. Det er viktig for hjemmemarkedet for vår leverandørindustri til petroleumsnæringen og vil være forutsetningen for den ledende teknologiutviklingen som vår leverandørindustri har. For Norge som petroleumsnasjon er det viktig å ha en satsing på olje i nord, fordi vi har store forventninger om funn, og vi vet av veldig mye av de gjenværende reservene er i arktiske strøk. Hvis Norge kan være en foregangsnasjon der, vil vi ha store forretningsmuligheter på sikt. For verdens energiforbruk er det også av stor interesse hva Norge gjør med sine potensielle petroleumsressurser i nordområdene.

Regjeringen sier mye riktig når de snakker om sin satsing på nordområdene, men substansen mangler dessverre når vi går løftene etter i sømmene. For petroleumsvirksomheten i nordområdene er de mest prospektive områdene fortsatt stengt. Det var litt interessant å observere Regjeringens store ord da de la fram sin satsing forrige fredag, for veldig mye av det som stod om energi og nordområdene, er en ren gjentakelse av det som Regjeringen sa da de la fram forvaltningsplanen for nordområdene. Det betyr at en allerede nå kan begynne å se hvor mye en kan stole på de løftene som ble framlagt. Når det gjelder oljesatsingen i nord, er det dessverre relativt lite. Vi vet at det er en vanskelig sak for Regjeringen, der SV har vært bastant imot, og lenket seg fast til de fleste installasjoner som var beregnet på petroleumsvirksomhet, mens Arbeiderpartiet som regel var positivt, selv om det var arbeiderpartiregjeringen som stengte Nordland VI.

Kompromisset til Regjeringen er jo som kjent at de kjøpte seg tid gjennom å kartlegge de store kontroversielle områdene. Nordland VI, Nordland VII og Troms II skulle kartlegges, ikke åpnes. Næringslivet og lokalbefolkningen fikk derimot inntrykk av at denne kartleggingen ikke skulle medføre noen reell forsinkelse av framdriften for eventuell petroleumsvirksomhet. Men virkeligheten vi ser i budsjettet for 2007, er at bevilgningene til Oljedirektoratet for å gjennomføre denne kartleggingen er for lave til å kunne følge opp prosessen. Innhenting av informasjon vil ikke være tilgjengelig for næringslivet, og vi kan mistenke at det er en bevisst trenering fra SV på dette området. Min frykt er at Stortinget ikke har den informasjonen en trenger i 2010, til å gjennomføre en ny evaluering av petroleumsvirksomheten i nord, og en ny forsinkelse av dette vil ha stor betydning for vår satsing i nord, og ikke minst for hvordan våre energitørste naboland ser på norsk forvalteransvar for energiressursene. Når energi er en av de viktige sakene på verdens dagsorden framover, er det viktig at Norge håndterer dette på en skikkelig måte. Da håper jeg at statsrådene som er til stede i dag, ser at en må følge opp de løftene en kommer med. Det er ikke nok med store ord.

Et annet område som jeg også utfordrer Regjeringen til å følge opp, er satsing på thorium. Vi vet at statsråd Enoksen har lovt en utredning om dette, men statsråd Enoksen har lovt tiltaksplaner «i hytt og gevær», uten å ha levert en eneste plan så langt.

Vi vet at det er 1,6 milliarder mennesker uten strøm på kloden, og hvis de skal få et velstandsnivå som er noenlunde i tråd med det vi har i Vesten, vil det kreve enorme mengder ny energi. Beregninger antar ca. fire ganger større energiforbruk om 100 år, selv med massive enøktiltak. Bildet er ganske mørkt når en ser på dagens energiforsyning, jf. siste IEA-rapport. Energiprisene er allerede under press, Kina er gått fra å være en nettoeksportør til å være en nettoimportør av kull, og det har bidratt til å presse energiprisene opp globalt.

Når vi samtidig vet at det er en mulighet å bruke thorium som energiråstoff, at Norge har stor kompetanse på mye av det som er utfordringene på området, og at vi har store ressurser, burde Regjeringen, hvis den mener alvor med å hjelpe den fattige verden til å komme seg opp fra fattigdomsfella, se på bruken av energi. Da er thorium et satsingsområde som en burde ta opp.

Til sist: Jeg merker meg stor kritikk mot Fremskrittspartiet på u-hjelpssiden. Det er ikke snakk om hvor mye penger vi bruker på u-hjelp, men at ting virker. De som har lest innstillingen fra komiteen, ser at vi bl.a. har sagt at vi ønsker å satse på å teste ut biomembran som et u-hjelpsmiddel. Der kan en få veldig mye tilbake for relativt lite penger. Det vil være mye bedre enn å ha et kappløp om hvem som bruker mest penger på u-hjelp. Jeg utfordrer statsråden til å følge opp en mulig testing av biomembran.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:29:47]: Norge har et godt omdømme i store deler av verden når det gjelder det å dele, og dele med dem som trenger hjelp. For Arbeiderpartiet er internasjonal solidaritet en viktig del av vårt historisk-politiske ståsted. Jeg vil peke på det ansvaret vi har for å ta vare på dem som ikke er så heldige at de bor i Norge eller tilsvarende land, med vårt sikkerhetsnett og vårt helsevesen – et av de fremste i verden.

Som en av dem som var så heldige å få være utsending til FN denne høsten, ser jeg hvor viktig Norges rolle er i kampen mot fattigdom, for en bedre helse og som en aktiv fredsbygger. Dette kom også tydelig fram i de samtalene vi hadde med ulike organisasjoner tilknyttet FN – hvor viktig det er at vi deltar med penger, for at andre land også skal delta.

Norge har sluttet seg til FNs tusenårsmål, og kampen for å nå tusenårsmålene kan bare skje med felles innsats. Dette gjøres veldig bra gjennom FNs organisasjoner, som f.eks. UNICEF, UNFPA OG UNIFEM. I UNICEF, der Norge er den nest største bidragsyteren, går midlene hovedsakelig til barn og til beskyttelse av barn, og vi får god virkning av pengene som sendes.

Norge har ansvar for tusenårsmål 4, som går ut på å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler innen 2015. Dette er ambisiøst, men absolutt mulig – om vi bidrar med midler. Vår deltakelse i vaksinasjonsprogrammet og vår statsministers engasjement for å redusere barnedødeligheten er derfor en del av den jobben som vi har tatt på oss ansvaret for. Dette har vi grunn til å være stolte av.

Når vi vet at over ti millioner barn dør hvert år av sykdommer som kan behandles, og at to tredjedeler av disse dødsfallene kunne vært unngått med god og riktig behandling, er det vanskelig å fatte Fremskrittspartiets kuttforslag når det gjelder overføringene både til FN og til bistand.

Med et kutt på 10 milliarder i bistand, der nesten all hjelpen til Afrika kuttes, og der støtten til FN halveres, bør varselklokkene ringe. Hva slags hjelp er det Fremskrittspartiet mener vi skal gi? Hvordan skal vi nå fram til den enkelte uten å bruke penger? Vanligvis sier Fremskrittspartiet at vi har nok av penger. – Nok til oss selv, ja, men ikke til andre, er det vel riktigere å si. Mange med meg bør være glad for at Fremskrittspartiet ikke får flertall for sitt forslag.

For meg vil det heller være slik at kan vi bevilge penger slik at ett barn mer overlever, er det verdt alle de pengene vi gir. Når en elleve år gammel representant fra Sierra Leone på en konferanse vi var på, forteller hvordan det er å leve i et land der over 70 pst. av landets befolkning lever på under 1 dollar pr. dag, og ber tynt om at verden gjør noe med de sykdommene som faktisk kan forhindres, er det sterkt, og også noe som representantene fra Fremskrittspartiet bør merke seg.

Det er gjennom FNs organisasjoner vi kan nå de mange, med en målrettet tiltaksplan for å nå akkurat de vi ønsker. Vi kan være enige om at FN bør bli bedre på mange områder, kanskje spesielt innen administrasjon, og også her har Norge en viktig pådriverrolle. En mer effektiv administrasjon vil gi mer penger til dem som trenger det. Spørsmålet er: Hva er alternativet til FN? Hvilke andre steder sitter folk som ellers er i strid med hverandre, ved siden av hverandre og kan prate sammen? Etter mitt syn er det få alternativer til det arbeidet FN gjør.

Et annet mål for den rød-grønne regjeringen er likestilling, også andre steder enn i Norge. Den ekstra bevilgningen som nå er gitt til det formålet, 200 000 kr, vil bidra til en målrettet støtte som ikke naturlig faller inn under andre bevilgninger. Det kommer i tillegg til de bevilgningene som brukes til integrering av kjønns- og likestillingsperspektivet i annet utviklingssamarbeid. Er det slike tiltak Fremskrittspartiet vil kutte, eller er det tiltak for fredsbevaring, helsetiltak rettet mot kvinner som har vært utsatt for overgrep eller som har fått store fødselsskader, eller tiltak rettet mot barn? Kutt vil naturligvis følges av reduserte tilbud til alle disse.

I vår lille verden, med Norges gode økonomi, kan vi trygt støtte opp om de tiltakene som FN driver, og heller ha som mål at bistanden bør øke. Jeg var og er stolt av å komme fra et land som bidrar til å utviske forskjeller og hjelpe dem som ikke har vært så heldige som oss!

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:34:41]: La meg aller først ta avstand fra den uparlamentariske språkbruken som vi hørte her fra representanten Trettebergstuen. Jeg registrerer at dersom man legger representantens argumentasjon til grunn, stjeler man midler og penger fra verdens fattigste ved ikke å bruke eventuelt 1 milliard kr ekstra, eller nå sitt eget mål om 1 pst. bistand av brutto nasjonalinntekt.

La meg så komme til det viktigste, nemlig at vi ser en verden i utvikling, en verden som nå er tettere sammenvevd enn noensinne, en verden der enda flere får ta del i den økonomiske velstanden, en verden der levealderen i utviklingsland har gått fra 30 år i 1900 til 65 år i 1998, der barnedødeligheten i de samme utviklingslandene har falt fra 18 pst. i 1950 til 6 pst. i 1995, en verden der underernæring var så framtredende at 37 pst. av barn i utviklingsland levde i konstant underernæring i 1970, mens man nå anslår det samme tallet til å være om lag 12 pst. i 2010. Alt dette er veldig gledelig.

For Høyre er kampen mot fattigdom helt sentral, ikke bare for å nå FNs tusenårsmål, som vi selvsagt støtter opp om, men også av rent medmenneskelige hensyn. Nettopp for å få det til må vi kombinere ulike virkemidler. Vår bistand må i større grad fokusere på å skaffe rent vann, på å få tak i myggnett der malariaen er omfattende, på utdanning og på å bedre infrastrukturen.

Høyre prioriterer bistand, noe denne debatten ikke har båret spesielt mye preg av fra regjeringspartienes side. Vi øker budsjettet til bistand med 2,5 pst. utover 2006-nivå. Det er godt over inflasjonsjusteringene. Samtidig ønsker Høyre også i større grad å gå bort fra budsjettstøtte. Vi ser at i et land som Uganda utgjør om lag 50 pst. av statsbudsjettet bidrag fra utenlandske givere, deriblant Norge – noe som selvfølgelig medfører at man får et demokratisk underskudd. Man får en president som Museveni, som i langt større grad er opptatt av å skaffe nye giverinntekter enn av å skaffe til veie velstand skapt av egne innbyggere. Det er dessverre et problem, og vi tar det på alvor.

Høyre støtter samtidig de grep Regjeringen tar, og noe ros fortjenes absolutt, spesielt når det gjelder gjeldssletting, men mer gjenstår.

Til sist handel: Jeg ønsker å sitere komiteens leder, Olav Akselsen, som i debatten i dag sa at handel er helt avgjørende. Jeg er helt enig i det. Når hundrevis av millioner av mennesker bare de siste ti årene er hentet ut av fattigdom i land som India og Kina, skyldes det økonomisk vekst og handel. Når et land som Zambia i 1964 var nesten dobbelt så rikt som Sør-Korea, og når man i dag ser at det samme Sør-Korea har et velstandsnivå om lag med Vest-Europa, er det nettopp på grunn av at Sør-Korea har tatt del i den internasjonale handelen. Sør-Korea har satt økonomisk vekst på dagsordenen, og har hatt en politikk for å få det til. Det samme kan dessverre ikke sies om Zambia.

Når man i 1960 gikk fra ekstrem fattigdom i Indonesia, på 58 pst., til 15 pst. i 1990, og enda lavere nå – vel og merke med en oppjustering under Asia-krisen – og når de samme tallene for Malaysia var fra 37 pst. ekstrem fattigdom i 1960 til 5 pst. i 1990, og enda lavere nå, er det nettopp fordi disse landene har vært blant de asiatiske tigrene. De er tigre ikke på grunn av bistand eller gjeldssletting, men fordi de har en økonomisk politikk hvor de har åpnet opp grensene sine for import av varer, og ikke minst fordi de har fått selge sine varer på det internasjonale markedet. Derfor er Regjeringens budsjett i sum dessverre en skuffelse nettopp når det gjelder fattigdomsreduksjonen. For riktignok gjør man det godt på de to første punktene, men på handelspunktet gjør man ingenting. Høyre derimot legger vekt på at vi ikke bare skal bruke den muligheten som finnes med tollfri adgang for MUL-landene, som ble implementert i 2002, vi ønsker også å inkludere 90 nye land fra neste år. Svært mange av disse landene er nettopp Norges hovedsamarbeidsland når det gjelder bistand. Vi vet at økonomisk vekst leder til demokrati.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:40:14]: Eg ynskjer å utdjupa den delen av representanten Alf Ivar Samuelsen sitt innlegg som handla om bistand.

Det er fleire gledelege trekk ved det bistandsbudsjettet som i dag blir vedteke. Budsjettet har auka kraftig, 2,2 milliardar kr meir enn i år. Det betyr at fleire kvinner får høve til utdanning og arbeid. Det betyr styrking av helse- og miljøretta arbeid, utdanning og godt styresett. Senterpartiet registrerer med glede at alle parti, med unntak av Framstegspartiet, står saman om ein felles merknad der det seiest at ein viktig føresetnad for å nå tusenårsmålet er å sikra eigen matproduksjon og leggja vekt på mattryggleik og retten til reint vatn. I sum: Langt fleire enkeltpersonar og lokalmiljø får høve til ein betre kvardag, til ein ny start.

Tildelinga av Nobels fredspris i år betyr mykje for dei det gjeld mest, men det vil òg innebera ein ny giv for mikrofinans, ein ny forståing og ei auka tru på, òg i Noreg, Regjeringa si understreking av å stimulera på grasrotnivå. Ikkje minst trur eg auka fokusering òg kjem til å gå på betydinga av lokal forankring i bistandsarbeidet vårt.

Frå tid til anna er det høglydde debattar om kva midlane frå Noreg eigentleg går til. Det har vore nokre slike innspel òg i dag. Vi har sett det i media den aller seinaste tida, Nordfund-saka er eitt eksempel. Det er bra at utviklingsministeren varslar så klart at alle sider ved denne saka skal belysast. Rapporten om bistand til urfolk frå i går er eit anna eksempel. Det er ei viktig påminning om til kvar tid å fokusera på samsvar mellom mål og middel.

Regjeringa har i Soria Moria-erklæringa varsla vidareføring av aktivt samarbeid med frivillige og ideelle organisasjonar. Mange organisasjonar har ei eiga evne til å tøya tildelte midlar ekstra langt, og kanskje òg til å tøya formålet i det lengste, i dei søknadane dei leverer inn. Men det er viktig å understreka at utsende medarbeidarar frå mange organisasjonar òg fungerer som ekstra gode ambassadørar i Noreg ved rapportering om kva dei steller med. Det er grasrota, medlemmer i organisasjonane heime, som følgjer med, og som stiller spørsmål. Så blir summen auka forståing og engasjement frå mange norske lokalsamfunn om betydinga av bistand. Rapportane frå i går understrekar likevel kor viktig det er å gjennomgå både prosjektsøknader godt i forkant og òg dei rapportane som kjem i etterkant.

Senterpartiet er òg nøgd med Regjeringa sitt sterke engasjement for å motarbeida og hindra korrupsjon. Lat meg understreka den dialogen som er mellom Utanriksdepartementet og den norske riksrevisjonen for å bidra ytterlegare til styrking av uavhengige statlege kontrollfunksjonar i våre samarbeidsland. Riksrevisjonen varsla i budsjettet for 2007 å oppretta ei eiga avdeling som har ansvar for utvikling av andre land sine revisjonar som ein del av norsk bistand – spennande nytenking.

Så heilt til slutt – auka midlar, auka engasjement, høve til å tenkja nytt og kreativt: Lat meg berre minna om vårt ynske om at ikkje det auka engasjementet på andre felt får følgjer for dei store utfordringane som framleis vil vara i mange år i Afrika.

Steinar Gullvåg (A) [13:45:46]:Jeg er svært glad for at norsk bistand nå nærmer seg et nasjonalt etterstrebet mål, nemlig 1 pst. av vår brutto nasjonalinntekt. Det er viktig at Norge, som ett av verdens rikeste land, tar sitt sin del av ansvaret for utviklingen i den fattige delen av verden.

Norsk politisk historie og den smule erfaring jeg selv har høstet fra norsk bistandspolitikk, har lært meg at særlig to forhold, som henger sammen, er avgjørende for all fattigdomsbekjempelse, nemlig:

• at veien ut av fattigdommen går gjennom arbeid

• at land og befolkning har en fungerende infrastruktur

Noe av forklaringen på at enkelte afrikanske land nå faktisk har hatt en viss økonomisk vekst, tilskrives bl.a. et bedre fungerende veinett. Det enkle forhold at landbefolkningen er i stand til å transportere sine landbruksvarer fra landsbygda inn til større befolkningssentra, også i regntida, er en selvsagt kilde til økonomisk vekst.

Senest i går hadde jeg en lengre samtale med Jan Tore Odd, som leder et felles norsk og EU-finansiert prosjekt i Zambia. Prosjektet som nå nærmer seg slutten, dreier seg om noe så prosaisk som innføring av korrupsjonsfri vektkontroll på zambiske veier. Altså i all korthet: Det handler om å hindre at overvektige kjøretøy ødelegger veiene, med den følge at veinettet må rehabiliteres og fornyes etter kort tid, til enorme kostnader for et fattig land. Det er ikke tilfeldig at dette prosjektet ledes av en nordmann med bakgrunn i norsk forvaltningstradisjon. Vi har kunnskap og kompetanse på dette feltet. Og framfor alt: Vi har et troverdig forhold til korrupsjonsbekjempelse.

Det er heller ikke tilfeldig at et land som Botswana for egen regning nå benytter norsk veiteknologi ved utviklingen av veinettet i sitt land. Få her har vel hørt om Otta-dekket, et oljegrusdekke som ble utviklet i Gudbrandsdalen på 1960-tallet. Dette dekket egner seg spesielt godt på lavtrafikkerte veier i land med store temperatursvingninger. Otta-dekket er godt, det er billig, og det legges nå på veiene i mange afrikanske land. Norsk veiteknologi av både gammel og ny dato er med andre ord etterspurt i store deler av verden.

Når jeg nevner dette, er det fordi lederen av Vegdirektoratets internasjonale kontor, Kjell Levik, sendte meg en bekymringsmelding her om dagen. Han er bekymret for at vei og transport ser ut til å forsvinne ut av bistandsprogrammet. Jeg vet ikke om dette er et politisk signal, men etter det jeg forstår, oppfattes det i hvert fall slik av embetsverket her og i ambassadene. Jeg synes det ville være trist om vi nå fra norsk side skulle avvikle vårt engasjement på et område som åpenbart er etterspurt, og der vi er gode. Mottakerlandene vil ha vei, og de trenger vei – veien bort fra fattigdommen, for å sitere Tanzanias visepresident.

Jeg mener dessuten at norsk bistand bør innrettes slik at den i størst mulig grad bidrar til næringsutvikling og sysselsetting i mottakerlandene. De fleste med erfaring fra bistandsarbeid har sett hvor ille det kan gå når store prosjekter lyses ut i internasjonale anbudskonkurranser, uten at det stilles krav om arbeidsintensiv produksjon eller bruk av nasjonale og lokale råvarer og arbeidskraft.

Jeg mener derfor at norske myndigheter gjennomgående bør stille krav til sysselsetting og næringsutvikling når vi er med på å finansiere u-landsprosjekter. Det kunne være en naturlig politisk konsekvens av tildelingen av årets fredspris. Jeg har selv fått oppleve hvordan det var da små vedlikeholdskontrakter i Tanzania ble tildelt kvinner på landsbygda, som for første gang fikk tilgang til lønnet arbeid.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:51:00]: Jeg vil først knytte at par kommentarer til spørsmål som gikk på konkrete satsinger i nordområdene, bl.a. fra representanten Sahl og representanten Solberg. Det var snakk om Nikel-banen og Narvik.

Dette er konkret nevnt i strategien. Vi er veldig opptatt av å belyse mulighetene for å få til framgang der. Når det gjelder Nikel-banen, trenger vi mer kunnskap om hvilket transportbehov det er for en slik bane. Vi må ikke komme i skade for å bygge en bane som det ikke vil være gods eller personer som vil bruke. Om det skal være på sjø eller på jernbane, er av de spørsmål som må vurderes. Det samme med Narvik. Der gjenstår det et utredningsarbeid, som vi nå igangsetter sammen med et bredere utredningsarbeid om transportbehovene, infrastrukturbehovene i nordområdene som helhet.

Så vil jeg knytte en kommentar til noe Fremskrittspartiet sa tidligere i debatten. I innstillingen gjør Fremskrittspartiet et stort poeng av forholdet til USA. Det blir sagt at vi må bruke mer tid og oppmerksomhet på å pleie de transatlantiske forbindelsene, forholdet til USA, enn vi har gjort til nå. Men jeg vil bare understreke, som også utviklingsministeren var inne på, at hvis vårt budskap var at vi halverer eller kutter innsatsen til fred og forsoning med 60–70 pst., kommer de til å sperre øynene opp i Washington. De kommer til å miste Norge som en veldig viktig samarbeidspartner i Somalia, Sri Lanka, Sudan, Balkan og Afghanistan, og det kan umulig tjene norske forbindelser til USA. Det er ikke for å åpne dører i USA at vi gjør dette, men det har iallfall en veldig viktig og anerkjent effekt.

Fremskrittspartiet har tatt til orde for at vi skal være kritiske med hensyn til hvor vi bruker pengene, og de foreslår å halvere bistanden fordi de mener at den ikke gir resultater. Da må jeg spørre: Har Fremskrittspartiet vurdert organisasjon for organisasjon i sin innstilling? De foreslår ingen kutt på UNICEF, ingen kutt på Verdens matvareprogram, ingen kutt på Høykommissæren for flyktninger, men de foreslår å kutte på UNRWA – organisasjonen som hjelper palestinske flyktninger – fra 150 mill. kr til 15 mill. Har de evaluert UNRWA og kommet til at vi ikke får noe igjen for pengene der? Palestinerne kan handle med Norge, og da slipper de unna bistandsfellen. Så dette kuttet – som altså er på 135 mill. kr – vil i grunnen hjelpe palestinerne. Det samme med FNs befolkningsprogram, der kutter man fra 332 mill. kr til 83 mill. – et kutt på ca. 250 mill. kr. Er det på grunnlag av en evaluering av befolkningsprogrammet? Og opprettholdes støtten til UNICEF som følge av en evaluering av UNICEF?

For meg virker det som om man har gått fram med harelabb og hentet noen millioner herfra og noen millioner derfra. Det skulle vært interessant å få vite om det er foretatt en grundig dokumentasjon og den type kritisk evaluering som Fremskrittspartiet etterlyser, og som vi ønsker velkommen, nemlig et kritisk syn på resultatet av det vi gjør, eller om det er for å rake til seg penger, litt her og litt der – og hvor kuttet på det palestinske hjelpeprogrammet virker spesielt opprørende.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [13:54:20]: Jeg vil gjerne benytte anledningen til å supplere med noe som det ikke ble tid til å mitt første innlegg. Jeg avsluttet med å vise til en kledelig beskjedenhet i forbindelse med at vi gledelig nok har klart å fjerne en svart flekk på norsk bistandspolitikk.

Jeg konstaterer samtidig at vi har fått en positiv tilbakemelding på Soria Moria-erklæringens klare standpunkt når det gjelder Verdensbanken og WTO. Disse er kjent og refereres til av sivilt samfunn og andre aktører fra fattige utviklingsland, som håper at Norge utenfor EU kan spille en aktiv rolle for en mer rettferdig fordeling. Det ser jeg på som en tillitserklæring.

I likhet med foregående taler vil jeg knytte noen bemerkninger til dette med fred og forsoning. Senterpartiet er veldig glad for at vi har klart å holde det budsjettnivået som legges fram, i en tid hvor vi opplever økende grad av vold og konflikter rundt i verden, og hvor vi har sett at noen har grepet til militære midler for å løse konflikter. Det var interessant å se den kommende amerikanske forsvarsminister, Robert Gates, på tv i går. Han svarte klart nei til det han anså som amerikansk mulighet for å vinne krigen i Irak.

Det får meg til å dra fram et gammelt kinesisk ordtak som definerer hvem som er den beste legen. De begynner med den legen som er dårligst, det er han som kurerer sykdommen. Den nest beste legen er han som fjerner symptomene, og den beste er han som fjerner årsakene til symptomene.

Jeg tror ikke et militært, kirurgisk inngrep er løsningen på mange av de konfliktene vi står overfor, fordi årsaken ligger i skjevfordelingen av ressurser. Det er et gap mellom fattige og rike land, og det er en betydelig fattigdom i mange land som skaper grobunn for disse konfliktene. Derfor er freds- og forsoningsmidlene så viktige, de skal gi muligheter for konfliktløsning, man kan starte med demokratiutbygging, og dette er framfor alt samfunnsbyggende midler. Derfor tror jeg at vi nettopp via disse midlene kan nå langt. Jeg beklager at Fremskrittspartiet velger å kutte nettopp der det er så viktig å ha en innsats.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:57:36]: Nordområdene er viktige. De er faktisk vår viktigste økonomiske interesse i framtiden. De er viktige innenfor forskning, sikkerhet, transport, fiskeri, olje og gass, de er viktige i forhold til et folk til folk-samarbeid med Russland, og ikke minst en kjempeutfordring i forhold til å takle det at Finnmark og Russland som sådan befinner seg på hver sin side av en grense som faktisk representerer det største sosiale skillet i verden.

Hadde det vært slik at Regjeringen hadde lagt opp til en skikkelig strategisk storsatsing i nord, hadde jeg vært meget fornøyd. Men i et år hvor vi har presidenten i Nordisk Råd, lederen i Arktisk Råd, det er polarår, og i tillegg nestlederen i EUs nordlige dimensjon, så er satsingen i nord altså på størrelse med åtte–ti eneboliger. Det er satsingen i nord! Den eneste parten i dette som jeg har sett er fornøyd, er faktisk Sametinget, som representerer under 1 pst. av befolkningen. De er fornøyd – alle andre mener at dette er en altfor liten satsing.

Derfor har Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett lagt inn 100 mill. kr mer for å satse på nordområdene, og vi har også økt helsedimensjonen i vårt alternative budsjett. Dette er nemlig viktig, ikke bare i forhold til å hjelpe en liten befolkningsgruppe i Russland, dette er også med på å ivareta sikkerheten for egne innbyggere i Norge. Er det slik at vi ønsker en økonomisk vekst også i framtiden som gjør at vi kan ivareta våre barn på en best mulig måte, er faktisk Russland en stor nøkkel. Vi må være med på å heve det sosiale nivået i Russland hvis vi skal få økonomisk vekst i Norge, i Sverige, i Finland og til syvende og sist i hele Europa.

Utenriksministeren nevnte at man måtte ha en utredning hva angår jernbane. Hvis han ønsker en utredning, har jeg to stykker på mitt kontor – en som ble laget tidlig på 1990-tallet, og en som er laget for et års tid siden – så disse utredninger er i høy grad til stede i dag.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:00:34]:Store deler av denne debatten har dreid seg om norsk bistandspolitikk, og det er rett og rimelig, fordi det er mesteparten av det budsjettet vi senere i dag skal vedta.

Jeg må si at Høyres forsvar for sin kursendring når det gjelder bistandspolitikken, er oppsiktsvekkende svakt. Det har i stor grad bestått av angrep på andre partiers kritikk, og karakteristikk av denne kritikk som moralisme. For min del vil jeg si at jeg anførte argumenter mot Høyres nye politikk, og bedrev ikke noen moralisering fra min side.

Peter Gitmark er unntaket. Han har vist til en del gode eksempler på land som har reist seg fra fattigdom og til vekst og utvikling gjennom handel. Det er positivt. Vi er enig i at flere land må komme dit. Men utgangspunktet for afrikanske land er grunnleggende, basale behov som ikke er dekket. Det er generasjoner som skulle stått for produksjon i landet, som er slått ut av hiv/aids og sykdommer som det går an å behandle og forebygge. Det er disse landene vi må løfte ut av ekstrem fattigdom gjennom økt bistand. Det er det bred internasjonal enighet om.

Så ser jeg meg nødt til å stille et spørsmål til utenriksministeren, for det er en uklarhet som henger i luften etter hans innlegg. Han sa at etter hans oppfatning har Norge ikke fått noen ny henvendelse om tropper til Afghanistan. I et brev som kom til Stortinget i går fra hans kollega forsvarsministeren, framgår det et svar på samme spørsmål:

«Forsvarssjefen mottok 1. november d.å. et brev fra NATOs øverstkommanderende (…) som gjentok tidligere anmodninger fra NATOs militære myndigheter om bidrag. Dette var et standardbrev som gikk til alle forsvarssjefer i NATO, med separate vedlegg for hvert enkelt land.»

Det vil si spesifikke anmodninger som gjaldt Norge.

Jeg må da spørre: Er det forsvarsministeren eller utenriksministeren som gir en korrekt informasjon til Stortinget? Jeg minner om den plikten Regjeringens medlemmer har til å informere Stortinget fyllestgjørende, ikke misvisende, ikke tilslørende, men klart, tydelig og forståelig. Jeg ber om at utenriksministeren på Regjeringens vegne rydder opp i dette misforholdet mellom formuleringer fra hans kollega forsvarsministeren og formuleringer han selv brukte i innlegget sitt her fra Stortingets talerstol i dag.

Statsråd Erik Solheim [14:03:17]:La meg til slutt kommentere noen temaer som er kommet i debatten.

Peter Gitmark gav, i et godt innlegg, en veldig god oversikt over hvordan noen land i Øst-Asia har hatt en formidabel økonomisk framgang, mens land i Afrika har blitt hengende etter. Jeg tror vi burde bli enige om at den mest avgjørende faktor når det gjelder hvorfor dette har skjedd, verken er handel eller bistand, men det at de østasiatiske landene har velfungerende stater – ja, de har problemer, men dog har de velfungerende stater – som har vært i stand til å håndtere både handel og bistand i en grad de fleste afrikanske land dessverre ikke er. Derfor er jo også et av hovedformålene med nesten all bistand vi driver, å være med på å bygge opp stater. Det er også hovedutfordringen i Afghanistan, ikke la bistanden gå utenom staten, men la bistanden bygge en stat, for uten en stat vil det aldri bli fred i Afghanistan. Det samme resonnementet gjelder nesten alle andre steder.

Så sa Solvik-Olsen at energi burde være et satsingsområde i utviklingspolitikken. Da vil jeg invitere ham inn i dialogen om dette. Dette har Regjeringen gjort til et av de fire satsingsområdene, nettopp fordi det er et av de områdene hvor Norge har naturlige fortrinn og en historisk kompetanse. Til Fremskrittspartiet: Bli gjerne med og diskuter hvordan vi kan bruke Norges energikompetanse på en bedre måte i utviklingspolitikken.

Så har flere talere vært innom Kinas rolle i Afrika. Jeg er ikke så pessimistisk der som enkelte har gitt uttrykk for. Utenriksdepartementet har fått laget en egen studie om Kinas rolle i Afrika. Jeg tror at hovedbildet av dette tross alt er positivt. For det første er Kina det landet som gjør akkurat det høyresiden her etterlyser, de driver først og fremst handel med Afrika. Kina bidrar jo til billigere varer nesten overalt i Afrika. Men Kina har også nå stadig flere elementer av å søke en dialog med vestlige land om hvordan man positivt påvirker afrikanske land. Jeg var nettopp i Washington og snakket med Bush’ fremste rådgiver på Sudan, Natsios. Han var full av lovord om hvordan Kina nå har bidratt til å presse Sudan i spørsmålet om FN-styrke og AU-styrke i Darfur, og hvordan USA og Kina sammen med Kofi Annan på et møte i Addis Abeba for noen uker siden stod som en felles front, og ikke oppsplittet, overfor den sudanske regjering.

Flere talere har etterlyst at vi skal satse videre i Afrika. Selvsagt skal vi det, selvsagt vil Afrika, som det fattigste kontinentet, være et hovedsatsingsområde i utviklingspolitikken. La meg da til slutt nevne Burundi, som er et land vi nå kommer til å gå inn i med betydelig mer tyngde. Det skyldes at Burundi, sammen med Rwanda og Kongo, som utenriksministeren var innom, er det mest sårbare området på kloden. Ikke noe sted har så mange mennesker blitt drept i massakrer og politisk uro. Nå er det positive tegn i Burundi. Norge har fått ansvar, gjennom FNs fredsbyggingskommisjon, for å lede arbeidet med å bidra til gjenoppbygging av Burundi. Vi vil ta det ansvaret gjennom FN. Samtidig vil vi starte et bilateralt bistandsprogram i Burundi. Detaljene om dette vil vi komme tilbake til.

Morten Høglund (FrP) [14:06:33]:Kun et par kommentarer til utenriksministerens siste innlegg.

En debatt om hva som gjør amerikanerne mest opprørt i den norske utenrikspolitiske debatt, kunne vært interessant. Vi er ikke nødvendigvis overbevist om at det er vi som kommer til kort i så måte, og mener jo at Regjeringen på flere fronter, ikke minst i forhold til vårt NATO-engasjement, ikke har fulgt opp på den måten man burde.

Så til den direkte påstanden om at våre kutt handler om å rake til seg noen penger, og at vi går med harelabb over budsjettet. Vi har gjort så grundige vurderinger som vi har kunnet ut fra de opplysninger og den kunnskap vi har. Selvfølgelig er det sikkert mulig å tilegne seg enda mer kunnskap på dette området. Jeg vil utfordre Regjeringen til å legge frem hva grunnlaget er, hva evalueringen er, for den relativt store økningen som Regjeringen har lagt inn i FN-systemet til de forskjellige organisasjonene, og hva det er man der bygger på. Så kan det hende vi kan få en målrettet debatt om disse tingene.

Vi er for all del villig til å se på fremover hvilke FN-organisasjoner det er viktig å bygge videre på. Vi har ingen statisk forpliktelse i forholdet til dem vi nå skjermer, langt ifra. Men jeg ber om respekt for at vi gjør våre vurderinger basert på den kunnskap som vi har tilgjengelig til enhver tid.

Børge Brende (H) [14:08:36]: Det er en økende erkjennelse av at et velfungerende økosystem er en forutsetning for utvikling. Det bør også reflekteres i en utenrikspolitisk debatt.

Når vi står overfor utfordringer som at vi i løpet av de kommende hundre år kan endre klimaet og gjennomsnittstemperaturen på jorden mer enn hva man har gjort i de titusen år som er gått siden forrige istid, så begynner alvoret å gå opp for oss. Å muliggjøre økonomisk utvikling og vekst i både rike og fattige land uten å risikere miljøkatastrofer både lokalt og globalt, er etter min mening menneskehetens største og mest krevende utfordring i dette århundre, i tillegg til å bekjempe fattigdom.

Med en milliard mennesker som fortsatt lever på en dollar eller under en dollar om dagen, trenger vi vekst, men den må være bærekraftig. Nullvekst er ingen løsning, men å frikoble den økonomiske veksten fra veksten i miljøfarlig utslipp er helt nødvendig. Utfordringen blir derfor å stimulere en økonomisk vekst uten en vekst i ødeleggelsene av våtmarker, biologisk mangfold og regnskog og i skadelige kjemikalier og søppel.

Hver dag taper vi trolig mer enn 100 arter. I løpet av et år forsvinner trolig 40 000 arter fra jordens overflate. Det er litt av et testament å etterlate seg. Derfor er jeg glad for at det faktisk til neste år er slik at også Norge vil bruke mer på miljørettet bistand. Det synes jeg er et positivt skritt i riktig retning, men det må selvsagt mer til også i de kommende år.

I den FN-støttede globale utredningen om tilstanden for verdens økosystemer ble det grundig slått fast at man i verdens økonomiske utvikling har forsømt å ta vare på økosystemenes kapasitet til å produsere livsnødvendige varer og tjenester til gode for verdens befolkning. Der fremkommer det at halvparten av alle våtmarkene i verden er ødelagt. Dette forstyrrer hele økosystemet.

Norge bør ta avstand fra å følge en slik «business as usual»-tankegang. Uten at vi endrer dagens utvikling, vil en globalt doble klimagassutslippene frem til 2030. I dette scenarioet er det også viktig at Norge går foran med et godt eksempel for å investere i de land som nå etablerer et nytt kullkraftverk annenhver uke. Dette kan Norge være med og påvirke i en positiv retning gjennom en mer miljørettet bistand.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:12:00]: Jeg vil få svare på spørsmålene fra Dagfinn Høybråten. Det er korrekt at Norge mottok et brev til forsvarssjefen omkring 1. november, med en oppfordring om bidrag til Afghanistan. Det forsvarsministeren skriver, er selvfølgelig helt riktig, og jeg står helt bak det. Det var ett av flere innspill som kom opp mot styrkegenereringskonferansen i NATO rundt 20. november. Vi anser at den samme henvendelse, samme type henvendelse, som da kom i en militær kanal, også er kommet i en politisk kanal via generalsekretæren og NATOs rådsmiljø, og vi hadde en relativt livlig utveksling om det i midten av oktober. Det er samme henvendelse, ikke noe nytt. La meg også understreke fra denne talerstol: Dette var også omtalt av forsvarsministeren og meg i møte med Stortingets organ, den utvidede utenrikskomite, medio november. Det var altså vår vurdering at dette var samme type henvendelse, i en ny kanal.

Til representanten Høglund vil jeg si: Vel, hva USA vil reagere på eller ikke, det kan man ha en livlig diskusjon om. Jeg tror ikke de har sett Fremskrittspartiet i fri dressur. Da jeg møtte USAs utenriksminister i juni, var hennes første spørsmål, på grunnlag av Norges aktive engasjement i Somalia: Kunne Norge og USA spille en rolle sammen, i den kritiske situasjonen som er der? Hvis jeg hadde representert en fremskrittspartiregjering, som er en total utenkelighet, hadde jeg da måttet si: Nei, vi kan ikke lenger det, for vi har kuttet alle de budsjettpostene. Vi kan ikke følge opp overfor Serbia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, i den kritiske situasjonen i Kosovo nå, fordi vi har kuttet støtten til Balkan med 70–80 pst. Det ville blitt lagt merke til.

Så svarte ikke representanten Høglund på hvilken informasjon som har ledet ham til å kutte, unndra, støtten til palestinske flyktninger – fra 150 mill. kr til 15 mill. kr. Vår holdning er ikke statisk, sier Høglund. Nei, kanskje vi øker da til neste år? Men det gir en ganske dramatisk effekt for svært utsatte mennesker å foreta den type kutt. Og igjen, til svaret at dette er et kutt som flyktningene kan møte ved å eksportere mer til Norge, må jeg si – Høglund bad om respekt for Fremskrittspartiets posisjon – at dette har jeg ikke respekt for.

Erna Solberg (H) [14:14:41]: La meg begynne med å kommentere Dagfinn Høybråtens karaktergivning til andres forsvar for sitt budsjett. Jeg har fortsatt lyst til å si at jeg mener en del innlegg – ikke nødvendigvis Dagfinn Høybråtens innlegg – og betraktninger her har vært preget av moralisme. Man sier på en måte at den relative sannheten er der Regjeringen befant seg, og alle andres forslag er på en måte en katastrofe, eller, for å bruke det uparlamentariske uttrykket til representanten Anette Trettebergstuen, vi « stjeler» fra noen. Da kunne man sagt at alt man ikke gjør utover det, og alt man prioriterer over andre ting, er samme grad av tyveri.

Jeg synes ikke det er en spesiell lur måte å omtale andres forslag på. Jeg synes også man skal gå inn og se på hva vi faktisk gjør. Ja, på noen områder reduserer vi i forhold til det Regjeringen har foreslått. Vi reduserer ved at vi på mange poster går inn for det som er årets budsjett. En karakterisering av det som en katastrofe innebærer altså at årets budsjett er en katastrofe.

Det andre vi gjør, er f.eks. å si at vi er enig i både det utviklingsminister Erik Solheim og Dagfinn Høybråten sa om Afrika. Derfor har vi akkurat den samme bevilgningen som Regjeringen og Kristelig Folkeparti har til Afrika, for vi vet at landene i Afrika ikke er de første som kommer til å få hjelp ved at vi nå bidrar til å bygge ned handelsbarrierene. De trenger å få hjelp til å løfte økonomien sin, slik at de i neste omgang faktisk kan gjøre det. Derfor er det altså etapper og ulike grader i hvordan vi har innrettet vårt alternative budsjett.

Så til utenriksministerens svar til Dagfinn Høybråten på spørsmålet om hva det er man har blitt informert om. Jeg synes utenriksministeren må bestemme seg for om det er samme type spørsmål, eller om det er samme henvendelse, det brevet av 1. november. Det er jo kommet etter tidligere henvendelser, og etter forrige diskusjon. Det betyr at det ikke kan være samme henvendelse. At det er samme type, stiller jeg på nytt spørsmål om. Når kommer det en annen type henvendelse, hvis situasjonen er slik at det er spørsmål om å sende spesialstyrker, og å sende dem til Sør-Afghanistan? Når vil det være en ny situasjon som gjør at man på nytt skal informere Stortinget?

Utenriksministeren sier nå at han informerte i den utvidede utenrikskomite. Det hadde ikke jeg sagt, så langt, da jeg stilte dette spørsmålet, fordi det tross alt ikke er tillatt å snakke om hva vi gjør i den utvidede utenrikskomite. Men grunnen til at jeg har stilt dette skriftlige spørsmålet, er at man i den offentlige debatten har tilslørt hva man har sagt til oss i den utvidede utenrikskomite. Det har stilt opposisjonspartiene i en utrolig vanskelig situasjon. Vi vet at det har foreligget et brev, fordi vi tvang fram et svar i den utvidede utenrikskomite. Men det Regjeringen har gjort i offentligheten er å late som det brevet ikke eksisterer. Det er det nesten umulig å forholde seg til. Da er det bra at vi har fått vekk tilsløringen, og fått det åpent frem. Jeg håper Regjeringen lærer av dette, for det er en uholdbar situasjon å sette oss i opposisjonen i – informere oss om noe, og så i offentligheten etterpå late som det ikke eksisterer.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 1019)