Øyvind Vaksdal (FrP) [10:13:13]: (ordfører for saken): Produksjon og eksport av forsvarsmateriell utgjør en ikke ubetydelig verdiskaping i Norge. Denne type industri har gjennom mange år bidratt til teknologiutvikling som også kan brukes sivilt.

Eksporten av forsvarsmateriell var i 2005 på hele 2,9 milliarder kr, en betydelig økning i forhold til 2004, men om lag på samme nivå som i 2003.

Det viser seg at det er variasjoner i verdien av eksporten fra år til år. Dette skyldes i hovedsak variasjoner i enkeltleveranser. Norge praktiserer en streng håndheving av eksportkontrollregelverket. Før utførselstillatelse innvilges, stilles det krav til tilfredsstillende dokumentasjon. Dette vil ofte være en sluttbrukererklæring, der mottaker erklærer at vedkommende er endelig bruker av materiellet, opplyser om installasjon og bruk samt forsikrer om at videresalg av materiellet ikke vil finne sted uten samtykke fra norske myndigheter.

Eksport av våpen og annet forsvarsmateriell mellom NATO-land foregår imidlertid uten krav om reeksportklausul eller sluttbrukererklæring. Dette er en praksis som er utviklet gjennom mange år, og som er basert på tillit mellom partene i forsvarsalliansen.

Multilateral eksportkontroll er et stadig viktigere virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan true sikkerheten og stabiliteten i mange områder. De senere årene har det blitt stadig viktigere å styrke samarbeidet for å hindre at terrorister får tilgang til utgangsstoffer for kjemiske og biologiske våpen eller produksjons- og spredningsutstyr. Det er avgjørende å hindre at våpen og teknologi havner i hendene på grupper eller personer som har sivile liv som mål for å fremme sin sak. Det er derfor viktig at det føres en restriktiv politikk når det gjelder salg av våpen og teknologi, og at vi er tilsluttet internasjonale kontrollorganer som samarbeider i dette viktige arbeidet. Det finnes i dag en rekke uregistrerte og ulovlige våpen, som utgjør et stort problem i mange konfliktområder. Utvikling av tiltak mot ulovlig våpenhandel, som f.eks. styrking av grensekontrollen i konfliktfylte områder, er et tiltak som kan påvirke dette. Det er også viktig at norske våpenlagre sikres tilstrekkelig slik at ikke våpen fra disse faller i hendene på kriminelle eller terrorister.

Under behandlingen av stortingsmeldingen har komiteen mottatt flere innspill. Norges Fredslag, PRESS – som er Redd Barnas ungdomsorganisasjon – og Kirkens Nødhjelp har alle bidratt i så måte. Det som går igjen i disse innspillene, er et ønske om å innføre en obligatorisk sluttbrukererklæring for alle mottakere av norske våpen eller annet forsvarsmateriell – nettopp for å styrke kontrollen med hvor norsk forsvarsmateriell faktisk ender opp. De to førstnevnte organisasjoner ønsker at vi i Norge skal innføre sterkere parlamentarisk kontroll med våpen, og viser til den svenske modellen for dette, som de mener fungerer bra.

En enstemmig utenrikskomite mener at spørsmålet om en eventuell parlamentarisk kontroll av eksport av forsvarsmateriell må behandles i et samspill mellom storting og regjering, og ber derfor Regjeringen vurdere ulike sider ved økt eksportkontroll og drøfte dette med Stortingets organer på egnet måte.

Det uttrykkes også tilfredshet med og støtte til norsk deltakelse i det omfattende internasjonale arbeidet som er etablert på eksportkontroll- og ikkespredningsområdet. Dette samarbeidet er svært viktig for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og for å hindre ulovlig våpenhandel.

Jeg vil til slutt takke komiteens medlemmer for et svært godt samarbeid i denne sak, noe som har ført til at vi i dag behandler en innstilling som er enstemmig på alle punkt, noe jeg er svært tilfreds med.

Marit Nybakk (A) [10:17:41]: La meg kvittere ut det siste som saksordføreren sa, og takke saksordføreren for et veldig konstruktivt samarbeid. Det er kanskje den viktigste grunnen til at vi har en enstemmig innstilling liggende her nå.

Jeg synes at St.meld. nr. 19 på mange måter er mer interessant enn de tidligere årlige meldingene om eksport av forsvarsmateriell og rustningskontroll, og jeg vil gi utenriksministeren ros for det.

• Meldingen beskriver endringene i den multinasjonale forsvarsindustrien.

• Meldingen er opptatt av å gi økt innsyn i spørsmål knyttet til eksport av norsk forsvarsmateriell.

• Meldingen er opptatt av et internasjonalt samarbeid for å komme videre i det multilaterale kjernefysiske nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet.

• Meldingen understreker at kontrollen med våpeneksport også tar sikte på å hindre at varer og teknologi for framstilling av norske masseødeleggelsesvåpen utføres i strid med norsk regelverk.

Komiteen slutter seg til meldingen og tilføyer at det er viktig å styrke samarbeidet for å hindre terrorister i å få tilgang til teknologi som kan brukes til å utvikle masseødeleggelsesvåpen, og at en mulig sterkere parlamentarisk kontroll av våpeneksport må behandles i et samspill mellom storting og regjering.

Når det gjelder forsvarsindustrien, er den over noe tid blitt mer og mer multinasjonal. Komponenter til et helikopter eller en stridsvogn kan produseres i en rekke land, noe som vanskeliggjør identifisering av hvor materiellet er laget. I økende grad er også konkurransen blitt hardere, bl.a. på grunn av omfattende strukturendringer eller såkalt transformasjon av forsvaret i alle NATO-land – og langt utover det. De enkelte lands forsvar blir mindre i omfang, men mer målrettet og teknologisk. Det går fram av meldingen at også norsk forsvarsindustri har utviklet et tett samarbeid med internasjonale partnere. De mest aktuelle partnerne for norsk forsvarsindustri er lokalisert i USA og EU. Jeg vil for øvrig også vise til at norske Nammo på Raufoss, som for lengst er blitt et transnasjonalt selskap, nylig kjøpte amerikanske Talley Defense Systems, et selskap som Nammo for øvrig har samarbeidet med i 25 år. Dette viser også hvordan internasjonal forsvarsindustri nå opererer, og vi bør være veldig bevisste på det.

Det er ellers prisverdig at Regjeringen er opptatt av både økt innsyn i og økt kontroll med eksporten av norsk forsvarsmateriell. Jeg merker meg at Regjeringen vil videreføre praksisen med å konsultere og informere Stortinget om saker av særlig omfang og viktighet. Komiteen ber i den forbindelse Regjeringen vurdere ulike sider ved økt eksportkontroll, også mulig parlamentarisk kontroll, men dette må drøftes med Stortingets organer på egnet måte, og er ikke noe vi kan ta stilling til her og nå. Det er en sak som man må ta – jeg hadde nær sagt – bilateralt mellom Utenriksdepartementet og Regjeringen og Stortingets organer.

Det er også grunn til å rose utenriksministeren – og for så vidt også hans forgjenger – for det systematiske arbeidet Norge driver for å hindre spredning og sikre nedrustning av atomvåpen.

Arbeidet med kjernefysisk nedrustning – som utgjør en del av denne meldingen – rustningskontroll og å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er en vesentlig del av det sikkerhetspolitiske arbeidet som vi driver. Vi må bekjempe alle typer masseødeleggelsesvåpen. Likevel er atomvåpen og radioaktivitet fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Derfor må målet være eliminering av alle atomvåpen.

Tidligere stortingsrepresentant Haakon Blankenborg sa i en interpellasjonsdebatt 8. mai 2003:

«Vi har egentlig ingen andre veier å gå på dette området enn avtaleveien.»

Ikkespredningsavtalen er selve grunnpilaren i arbeidet for å hindre spredning av og sikre nedbygging av atomvåpen.

Nedrustnings- og ikkespredningsregimet er imidlertid satt under et kraftig press. Mens tilsynskonferansene både i 1995 og i 2000 var relativt oppløftende, med konkrete tiltak som pekte framover, endte tilsynskonferansen i 2005 med fiasko, for ikke å si kaos.

I etterkant av tilsynskonferansen tok Norge, etter anmodning fra FNs generalsekretær, et initiativ til å arbeide videre med dette spørsmålet, sammen med seks andre land. Dette sjulandsinitiativet nådde ikke fram på FNs toppmøte i september samme år, men sjulandsgruppa jobber videre for å identifisere konkrete tiltak som kan bringe arbeidet framover. Det står respekt av Norges arbeid her.

En viktig del av dette arbeidet er også selvfølgelig å hindre spredning av atomkompetanse til terroristgrupper og ustabile stater.

Jeg vil også gjerne få gi ros i denne omgangen til Regjeringens arbeid for å få til et internasjonalt forbud mot klasebomber.

Noen mener at det virkelige masseødeleggelsesvåpenet på kloden vår er håndvåpen. Det er i hvert fall håndvåpen som dreper flest mennesker i dag. Jeg har merket meg at Norge og Nederland samarbeider om å fremme etablering av nasjonal lovgivning for kontroll med formidling av håndvåpen – dette med utgangspunkt i FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen. Det er også viktig å få til en internasjonal avtale, en såkalt Arms Trade Treaty, for å bedre kontrollen med handel med håndvåpen.

Ågot Valle (SV) [10:24:04]: Også jeg vil rose saksordføreren for den jobben han har gjort for å få til en enstemmig innstilling, og for den åpenheten han har vist overfor de innspillene som har kommet utenfra.

Norge er i forhold til folketallet en stor våpeneksportør. Derfor har vi et særlig ansvar for å ha en streng kontroll med hva våpnene og våpendelene brukes til, og at det er kontroll med hvor de brukes – at de ikke havner i kriger som strir mot folkeretten, eller i okkuperende land.

Denne innstillinga viser at både Stortinget, Regjeringa og det sivile samfunnet er opptatt av en forsvarlig kontroll og at det skjer stadige forbedringer. Slik sett er det en prosess der vi ennå ikke er helt i mål.

På dette området er det svært viktig med innsyn og åpenhet. Regjeringa vektlegger det og tar nye steg for økt åpenhet. Det er bl.a. første gang at meldinga gir informasjon om forsvarsmyndighetenes utførsel av eget materiell og utførsel av håndvåpen.

Det sivile samfunnet reiser viktige spørsmål og fungerer som viktige vaktbikkjer i arbeidet med innsyn, åpenhet og kunnskap om kontroll av eksport av forsvarsmateriell. Flere organisasjoner gir ros for at det nå er større åpenhet, men de samme organisasjonene etterlyser en sterkere kontroll med hvor norsk krigsmateriell faktisk ender, og mener at det må innføres sluttbrukererklæring overfor alle mottakere av norske våpen og annet forsvarsmateriell.

Som saksordføreren sa, tar Norges Fredslag og PRESS til orde for å innføre et eksportkontrollråd etter svensk modell, der parlamentarikere involveres direkte i godkjenning av eksportlisenser. Disse mener Norges rolle som eksportør av våpen og forsvarsmateriell vanskelig lar seg forene med Norges rolle som fredsorganisasjon.

Det blir viktig å videreføre arbeidet i forhold til våpeneksport og våpenkontroll, ved bl.a. å se på hva vi kan følge opp av innspill som kommer fra organisasjonene. I innstillinga ligger det jo også sterke føringer. Jeg vil vise til PRIOs rapport fra 2006, Bullets Without Borders. Den viser at mangel på kontroll ved eksport til NATO-land kan føre til at norske våpen kan komme på avveie.

Videre viser en rapport fra Amnesty International at våpendeler produsert i Norge har havnet i Israel etter videresalg fra USA, selv om Norge har forbud mot eksport av våpen til land i krig og konflikt. Dersom Amnesty International har rett, viser det at det er nødvendig med nye initiativ.

I meldinga sier Regjeringa at den vil vurdere om det ligger en merverdi i å nedfelle internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene som vilkår på våpeneksportkontrollområdet. Her får Regjeringa komiteens fulle støtte. Siden 1997 har dette vært normgivende i eksportkontrollen, men det er et problem at dette ikke er juridisk bindende. Menneskerettighetene er udelelige og universelle og kan ikke brytes av hensyn til andre interesser.

Regjeringa tar en aktiv rolle internasjonalt for å få bukt med den ukontrollerte spredningen av håndvåpen. Spredningen av håndvåpen er et alvorlig hinder for utvikling og bidrar til brudd på menneskerettighetene verden over. Og som Marit Nybakk sa: Den dreper også mange mennesker. Desto viktigere er det at vi har kontrollsystemer som sikrer at norske våpen eller norsk ammunisjon ikke blir videresolgt og havner hos stater som begår brudd på menneskerettighetene, eller at det ikke oppstår andre situasjoner som vil være i strid med øvrige eksportkontrollregler.

Soria Moria-erklæringa slo fast at Norge skal jobbe for en internasjonal konvensjon om våpenhandel. Norge er en aktiv støttespiller for bl.a. Storbritannia i arbeidet for en Arms Trade Treaty. FN vedtok resolusjonen Towards an Arms Trade Treaty 26. oktober i år. Det er et første steg mot regulering og felles spilleregler for våpenhandel. Det er stor motstand mot dette i en del land, som f.eks. USA, som stemte imot, men jeg er trygg på at Norge vil spille en viktig rolle videre.

Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Derfor må kampen mot ikke-spredning og for nedrustning forsterkes. Norges engasjement på dette området har lenge vært klart, både under den forrige regjeringa og denne regjeringa. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikke-sprednings- og nedrustningsarbeid.

Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i sjulandsgruppa for å komme videre i oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000. Og særlig er det, som også representanten Marit Nybakk sa, viktig siden man ikke ble enig om noen videre tiltak på tilsynskonferansen i 2005. Alle som ser den opptrappinga som skjer, og det trusselbildet som skapes av Iran og Nord-Korea, ser også at her må man ta dette på alvor. Det er også alvorlig når det nå er stadfestet at Israel har atomvåpen, slik Vanunu har hevdet tidligere.

Jeg vil avslutningsvis rose en oppgående fredsbevegelse, som nå mobiliserer for atomvåpennedrustning og krever et forbud mot atomvåpen. De av oss som har jobbet med de samme spørsmålene, og som har en fortid i bl.a. Nei til Atomvåpen, vet hvilken kraft det kan ligge i en slik mobilisering.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:31:20]: Norge er en av verdens ledende eksportører av våpen, ja faktisk den tredje største pr. innbygger. Det påhviler oss derfor et spesielt ansvar å forsikre oss om at våpen eller våpenkomponenter produsert i Norge ikke brukes til å begå brudd på menneskerettighetene.

Venstre ønsker et effektivt kontrollregime for våpeneksport. Samtidig vil vi at det norske regimet gjør det mulig for norske bedrifter å eksportere våpen, våpenkomponenter og våpenteknologi.

Med andre ord: Venstres linje er en krevende balansegang mellom på den ene siden å gjøre det mulig å produsere og eksportere våpen fra Norge og på den annen å håndheve en streng kontroll med denne eksporten.

Venstre mener at åpenhet er en viktig nøkkel til et bedre kontrollregime.

I St.meld. nr. 19 for 2005-2006 viser Regjeringen vilje til økt åpenhet innenfor de grenser som norske lover og regler setter. Dette er et skritt i riktig retning. Informasjonen som gis, er imidlertid ikke detaljert nok til å klarlegge hvilken eksportør/produsent som eksporterer hva, hvor og hvor mye.

I flere NATO-land er denne rapporteringen mer omfattende og detaljert enn den norske. Venstre går derfor inn for at Norge legger seg på et nivå som tilsvarer «best practices» i NATO.

Internasjonalt samarbeid er med den tiltakende globaliseringen blitt stadig viktigere for en effektiv våpeneksportkontroll. EUs atferdskodeks, som Norge har forpliktet seg til, er ikke bindende, men fremmer en felles tilnærming i EU til kontroll med våpeneksport. Atferdskodeksen er i ferd med å bli et sentralt internasjonalt referanseverk.

I tillegg er Norge med i:

• Waasenaar-samarbeidet, rettet mot konvensjonelle våpen

• Nuclear Suppliers Group, rettet mot atomvåpen

• Australia-gruppen, rettet mot kjemiske og biologiske våpen

• Regimet for kontroll av missilteknologi

Dette utgjør til sammen et relativt finmasket nett som 30–50 av de mest avanserte industrilandene har sluttet seg til.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det er et tiltakende problem forbundet med mange av de øvrige landene som ikke fanges opp av dette nettet. Det aller meste av den ukontrollerte spredningen av våpen skjer via disse landene.

Det er derfor gledelig at 139 land i FN sist oktober stemte for en resolusjon for å sette i gang arbeidet med en Arms Trade Treaty. Dette er tenkt å bli en folkerettslig bindende konvensjon mot internasjonal våpenhandel.

Regjeringen stemte for resolusjonen og følger dermed opp engasjementet til Bondevik II-regjeringen på dette området. Konvensjonen er tenkt å fange opp land som ikke har så avansert kontroll med våpeneksport som f.eks. Norge.

Det beklagelige er at USA stemte mot resolusjonen, og at land som Kina og Russland stemte avholdende. Det kan derfor i beste fall ta lang tid før en bindende konvensjon trer i kraft. I mellomtiden bør Norge sammen med andre likesinnede land forsøke å bevege USA, Russland og Kina, og andre, i riktig retning.

En viktig grunn til å støtte arbeidet med en global konvensjon er det voksende problemet forbundet med lisensiering av våpenproduksjon i andre land. Dersom produksjonslandet har mindre strenge regler for våpeneksport enn f.eks. Norge, risikerer man at norske regler omgås. Lisens for produksjon av norskutviklede våpen i utlandet bør bygge på de samme kriteriene som for eksport, da de praktiske konsekvensene langt på vei er de samme.

Jeg har merket meg utenriksministerens skriftlige svar til Amnesty International av 8. august i år. Han framholdt her at en stor del av vår våpeneksport består av deler og komponenter som inngår i andre lands våpensystemer. Dette gjør at disse landene får kontroll over sluttbruken av det ferdige produktet. Det er med andre ord deres og ikke våre våpeneksportregler som skal legges til grunn. Utenriksministeren kunne ikke utelukke at drivstoff laget i Norge og eksportert til USA ble brukt i Hellfire-raketter, som Israel satte inn i krigen mot Libanon sist sommer.

Dette viser to ting:

• at det er huller i det norske regelverket for våpeneksport, og

• at vi her er inne på et område hvor balansegangen mellom våpeneksport og kontroll med denne er ekstra krevende

Det stilles i dag krav til tilfredsstillende dokumentasjon før utførselstillatelse innvilges. Slik dokumentasjon kan være en sluttbrukererklæring.

Ved eksport av våpen og annet militært materiell til NATO-land krever ikke norske myndigheter sluttbrukererklæring eller reeksportklausul. Dette er en mangeårig praksis basert på tillit mellom partene innen alliansen.

I dag har en del NATO-land krav om en slik sluttbrukererklæring i en eller annen form fra allierte, herunder bl.a. USA, Tyskland og Italia. Andre land, herunder bl.a. Norge, har ikke det.

Realiteten er imidlertid at de aller fleste NATO-land har omtrent like avanserte og strenge kontrollregimer uansett krav om en eller annen slags sluttbrukererklæring.

Venstre går inn for at Norge skal gjøre seg til talsmann for at hele NATO-alliansen legger seg på en felles standard når det gjelder krav til sluttbrukererklæring. Siktemålet er å tette igjen hullene i landenes kontrollregimer.

Videre bør man forhindre at norske deler i framtiden inngår i krigsutstyr som settes inn i folkerettsstridige kriger. Hvis norske leverandører må si nei, skal ikke de som etterspør delene, kunne gå til konkurrenter i andre NATO-land og få et ja.

Avslutningsvis oppfordrer Venstre til en aktiv oppfølging av et internasjonalt instrument vedtatt av FNs generalforsamling i 2005 for merking og sporing av håndvåpen. Siktemålet bør være bindende internasjonale regler som også omfatter ammunisjon, og som gjør det mulig å spore våpen, våpenkomponenter og ammunisjon tilbake til kjøper. Dette viser seg å ha en hemmende effekt på illegitim omsetning og bruk av våpen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:38:30]: Behandlingen av St.meld. nr. 19 for 2005-2006, om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, og komiteens innstilling berører et viktig og prinsipielt saksfelt, og det gir en anledning til årlig å gjennomgå sentrale dimensjoner ved norsk eksportkontroll og det internasjonale ikkespredningssamarbeidet.

Samtidig gir det i år en anledning til å besvare Stortingets anmodningsvedtak nr. 73, av 30. november 2004. Bondevik II-regjeringen ble da bedt om «å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning». Jeg synes det er naturlig å benytte anledningen i dag til å gi en slik orientering.

Arbeidet for nedrustning og ikke-spredning har i en årrekke vært et prioritert felt i norsk utenrikspolitikk, som flere talere har vært inne på. Min forgjenger gjorde et aktivt og godt arbeid på dette området, som jeg vil gi anerkjennelse for, og som jeg har ønsket å følge opp fra norsk side. Norge har deltatt i internasjonale fora, og det sivile samfunn har vært aktivt på ulike internasjonale arenaer, bl.a. gjennom fredsbevegelsen.

Dessverre har det i de siste årene vært stillstand i arbeidet for nedrustning og ikke-spredning, som representanten Nybakk var inne på. Ja, jeg vil si det så sterkt som at det multilaterale nedrustnings- og ikkespredningsmaskineriet nærmest har vært handlingslammet.

Dette har vi merket tydeligst når det gjelder Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen – NPT – og i nedrustningsforhandlingene i Genève. NPT utgjør rammen for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Etter mitt syn er det maktpåliggende å slå ring om, verne og ytterligere styrke denne avtalen.

Samtidig er vi vitne til en bekymringsfull utvikling når det gjelder spredning av kjernevåpen, med Nord-Korea som det tydeligste eksemplet. Det er dessuten en fare for at flere land kan være i ferd med å følge etter. Usikkerheten omkring Irans kjernefysiske program vedvarer. I tillegg finnes det indikasjoner på at ulike terrorgrupperinger ønsker å få tilgang til masseødeleggelsesvåpen. Det gir et meget skremmende scenario.

Vi må også erkjenne at det på kort sikt neppe vil finne sted nye store kutt i kjernefysiske arsenaler. Også det er alvorlig. I tekstene som avtalene på dette området bygger på, sidestilles arbeid mot spredning med behovet for ytterligere nedrustning. Vi må i dag unngå at kjernevåpen får en ny «renessanse». Ikke minst er det viktig at det ikke utvikles nye typer våpen, der skillet mellom kjernevåpen og konvensjonelle våpen viskes ut.

Alle disse utfordringene gjør det nødvendig å styrke det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet. Dette er også viktig i lys av et annet aspekt: Det internasjonale atomenergibyrå – IAEA – forventer at bruken av kjernekraft vil øke kraftig i årene som kommer. Det er en realitet vi må forholde oss til. Alle land har rett til å sikre energiforsyning, velferd og økonomisk utvikling for sine borgere, også gjennom utnyttelse av kjernekraft – et fenomen jeg fikk stifte nært bekjentskap med under mitt besøk i India i forrige uke. Men samtidig er det en fare for at denne utviklingen kan svekke det multilaterale ikkespredningsregimet, og svekke arbeidet for å hindre spredning av kjernefysisk teknologi til militære formål.

Dette er en av utfordringene ved den avtalen USA og India har inngått om sivilt kjernefysisk samarbeid. Avtalen vil innebære at de sivile kjernekraftverkene i India legges under IAEAs sikkerhetskontroll, og at India gjennomfører tiltak på ikke-sprednings- og eksportkontrollområdet. Dette er positivt i seg selv. Samtidig er vi opptatt av at India påtar seg ytterligere forpliktelser, særlig når det gjelder nedrustning, produksjonsstans av spaltbart materiale og signering av CTBT – Prøvestansavtalen. Dette gav jeg uttrykk for i mine samtaler med indiske myndigheter under besøket i New Dehli i forrige uke, og denne holdningen vil Regjeringen holde fast ved innenfor rammen av Nuclear Suppliers Group – NSG – der vi for øvrig håper at det blir mulig å finne et kompromiss i forhold til Indias program.

Jeg vil framheve vårt arbeid med det såkalte syvlandsinitiativet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, som har vært omtalt her, som ble lansert forut for FN-toppmøtet i 2005. Dette initiativet – som i tillegg til oss omfatter Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika – bidrar til økt oppmerksomhet om betydningen av kjernefysisk nedrustning. Jeg har, som nevnt, prioritert å følge opp dette initiativet.

Mulighetene til framgang ligger i et arbeid som inkluderer for det første tiltak for å styrke ikkespredningsregimet, og for det andre at det er mulig å vise til konkrete tiltak på nedrustningsområdet. Dette er drivkraften bak syvlandsinitiativet. Vår tilnærming har vist seg å samle bred internasjonal tilslutning, selv om flere av atomvåpenmaktene er skeptiske til slike initiativ.

Samlet sett har Norge gjennom initiativet opparbeidet en posisjon på nedrustnings- og ikkespredningsområdet. Vi blir lyttet til, og det er forventninger fra mange land, fra FNs generalsekretær og fra IAEA om at vi skal videreføre engasjementet. Det vil også Norge gjøre.

Jeg kan nevne at Norge i juni i år tok et initiativ sammen med IAEA til å se på hvordan bruken av høyanriket uran i sivil sektor kan begrenses. En større internasjonal konferanse i Oslo var viet dette tema, med bred deltakelse av eksperter fra mange land.

Norge er også godt i gang med et nært samarbeid med bl.a. Indonesia. Våre to land arrangerte nylig en vellykket konferanse om kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning for landene i Sørøst-Asia. Dette gav oss en god anledning til å bidra til tiltak for å styrke arbeidet for ikke-spredning og eksportkontroll i denne viktige regionen. Samarbeidet med Indonesia vil bli videreført innen rammen av syvlandsinitiativet.

Videre har Norge – alene og sammen med andre land i den nevnte syvlandskretsen, og med EU og FN – bidratt til å øke kunnskapen og kapasiteten i utviklingsland når det gjelder ikke-spredning, og med særlig vekt på FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1540 og eksportkontroll. Det handler om å bygge en kapasitet i disse landene til å respektere sine internasjonale forpliktelser. Også dette arbeidet vil vi videreføre.

Norge bidrar aktivt til andre handlingsrettede initiativer på ikke-spredningsområdet. Jeg kan nevne vårt engasjement i Nordvest-Russland med opphugging av atomubåter, som er et viktig miljøtiltak, og også et godt norsk bidrag til G8-partnerskapet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Norge deltar også aktivt i Ikke-spredningsinitiativet – PSI. Det samme gjelder for de ulike eksportkontrollregimene som vi deltar i.

Samtidig arbeider Norge for å trekke nedrustning og ikke-spredning sterkere inn i NATO-sammenheng, bl.a. gjennom tett samarbeid med Tyskland. Jeg merker at det er en økende erkjennelse i NATO av viktigheten av kjernefysisk nedrustning.

Syvlandsinitiativet gir Norge en god arena til å bygge nye allianser og til å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning gjennom konkrete, praktiske og gjennomførbare tiltak, tiltak som synes.

Dette er en utfordrende oppgave, men gjennom en balansert, helhetlig tilnærming kan vi bidra til å skape bred internasjonal enighet. Og dette er viktig når vi nå skal stake ut kursen fram mot tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2010.

Norges eksportkontroll utgjør en sentral del av vår innsats både for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen til andre land og for å forhindre at terrorgrupper får tilgang til denne typen våpen.

Jeg har merket meg at det er bred enighet i Stortinget om den linjen Regjeringen har videreført og videreutviklet når det gjelder åpenhet om norsk eksport av forsvarsmateriell. Det er vår holdning at det bør være mest mulig åpenhet om disse spørsmålene. Det skjer på flere måter, som flere representanter har vært inne på. I år gis det f.eks. for første gang innsyn i utførselen av håndvåpen og i forsvarsmyndighetenes bruk av eget materiell i utlandet. Utenriksdepartementet vil videreføre en tett og god dialog med norsk næringsliv om eksportkontroll og med de sivile organisasjoner om disse viktige spørsmålene, og vi arrangerer f.eks. årlig en konferanse for norsk næringsliv om eksportkontroll for aktuelle norske eksportører.

Jeg ønsker også å se på om det er mulig ytterligere å styrke denne åpenhetslinjen, i tråd med komiteens anbefaling, og jeg vil holde nær kontakt med Stortinget om dette.

For å komme eksplisitt tilbake til stortingsmeldingen, er det Regjeringens holdning at Norge skal være et foregangsland når det gjelder streng kontroll med våpeneksport og teknologi som kan benyttes til framstilling av våpen, og skal fortsatt føre streng kontroll over hvilke land det skal eksporteres til.

Dette er spesielt viktig i en tid med ustabile og utrygge situasjoner i en rekke land og i regioner. Som komiteen understreker, er det dessuten av sentral betydning at det stilles strenge krav til hvordan grunnleggende menneskerettigheter respekteres i de aktuelle mottakerlandene.

Eksporttallene svinger, som tidligere nevnt, mellom 2,5 og 3 milliarder kr, og hovedtyngden av vår eksport går til NATO og til de nordiske land. Slik vil situasjonen også være i framtiden.

La meg avslutningsvis understreke at den offentlige oppmerksomheten om norsk våpeneksport i media, blant representantene, i ekspertmiljøer og i det sivile samfunn er positivt. Regjeringen vil gjøre sitt for å bidra til en aktiv dialog på dette området.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:47:23]: Det er mykje positivt med denne meldinga, og den er betre enn dei som har vore før når det gjeld å vere villig til å informere.

Når vi skal diskutere eksportmeldinga, må vi sjå det i lys av utviklinga innafor det militærindustrielle komplekset. I tillegg må vi take innover oss kva vi her i salen ønskjer å vere. Kva ønskjer vi at nasjonen Noreg skal framstå som? På den eine sida ønskjer vi å framstå som ein fredsnasjon. Det må balanserast opp mot det faktum at vi også er ein veldig stor våpeneksportør.

Ser vi på kva som skjer innafor våpenindustrien, ser vi at det foregår ei enorm privatisering. Vi veit ut frå andre sektorar som blir privatiserte, at det alltid kjem eit stort krav om tilsvarande kontroll. Historisk sett er det Frankrike som har jobba mot privatisering. Ein har i Frankrike alltid hatt eit ønske om å ha statleg kontroll, og framleis har ein det. Noreg er også eit eksempel på eit land der ein ikkje i så stor grad som i andre europeiske land har selt seg ned i den statlege våpenindustrien.

Ser vi på utviklinga framover gjennom WEAG og dei som har teke over der, EDA, er det ingen tvil om det ligg eit press for å få til endå meir privatisering av våpenindustrien. Vi veit at ein etter den kalde krigen faktisk har omstrukturert – som vi også er i gang med i Noreg – den europeiske våpenindustrien. Ein brukte milliardar av kroner innafor EU på å leggje ned våpenindustri, på å omstrukturere den, også når det galdt basar osv. Det var veldig mykje positivt som låg i det. Det som dessverre skjedde etter 11. september, og for så vidt også i samband med Nice-traktaten i 2000, var jo at våpenindustrien på nytt skaut fart. Vi ser at på nytt blir Europa og USA sine våpensmier rusta opp. Asia og det som føregår der, skal ikkje eg take innover meg no, men det er ingen tvil om at vi har eit enormt stort behov for kontroll etter den privatiseringa som har skjedd.

Ser vi på kontrollbruken, ligg det til og med i EU sitt forslag til grunnlov og også i andre traktatar ei større føring om auka kontroll enn det vi har fått med oss i Noreg. Så her kan vi lære av EU i ein del samanhengar.

Når ein då har privatisert, har ein også lagt opp til på sikt å forby, eller iallfall å begynne å prøve å få vekk, det vi i Noreg veldig ofte snakkar om i samband med våpenmateriell, nemleg gjenkjøp. I førre perioden gjorde dåverande statsråd Hilde Frafjord Johnson ein kjempejobb i arbeidet med å avbinde bistand, dvs. at når vi løyver pengar til bistand, er det i det heile ingen automatikk i at norske selskap skal få kontraktane. Dette er eit arbeid som har begynt godt, og som også held fram i andre land, men som på langt nær har nådd det målet som vi eigentleg ønskjer. I våpenindustrien har vi det same temaet i forhold til gjenkjøp. Det er ingen tvil om at dette gjenkjøpsinstituttet står for fall. Der bør vi i Noreg sjå på korleis vi kan bidra til det. Vi ser det i den store saka som vi har i Noreg i samband med eventuell nyskaffing av jagarfly, der vi allereie no møter det i det eine tilbodet, det amerikanske. Der er det eigentleg ikkje snakk om gjenkjøpsordning i det heile, men om eventuell konkurranse, i fall vi skulle finne på å velje det, mens ein i det svenske og det europeiske alternativet sjølvsagt enno bruker dei gamle gjenkjøpsmetodane. Så kva som er mest drivande i forhold til at vi bruker for mykje midlar på våpenindustri, er eg faktisk usikker på, men at vi må forme vår våpenpolitikk etter kva som skjer innafor det militærindustrielle komplekset, er det ingen tvil om. Og det må ikkje vere behova der som legg til grunn kva vi her i dette parlamentet og i andre parlament bruker på våpen.

Sist no er det f.eks. luftmakt som blir diskutert. Problemet innafor luftmakt er jo at fienden ikkje har det som luftmakta er berekna nytta til. Fienden har ikkje stridsvogner. Fienden har ikkje luftmakt. Siste års krigar har på ein måte vore krig i blinde, fordi fienden ikkje har dette. Fienden finst på heilt andre stader enn vi trudde, og står ikkje i forhold til det som den europeiske eller for den saks skuld den amerikanske våpenindustrien produserer.

No er det ein gong slik, anten vi likar det eller ikkje, at ein av dei største truslane som finst, sjølvsagt er klimaproblema og CO₂-utsleppa. Dei er i seg sjølve eit stort problem. Det som er endå verre, er at eit av forslaga til løysing på dette er utvikling og utbygging av kjernekraftindustrien – då med spreiing av teknologi, ein teknologi som sjølvsagt også kan brukast til anna enn det vi tenkjer på i forhold til å produsere energi. Dette viser at ikkjespreiingsregimet berre må utviklast, det må berre utvidast og gjerast mykje, mykje betre.

Viss dei landa som ikkje vil signere ein slik avtale, skal bli truverdige, veit ikkje eg kva som skal til for å få dei til å bli det. Men det å inngå avtalar med land som ikkje vil signere ein ikkjespreiingsavtale, synest – iallfall for meg – å vere veldig useriøst. Vi må i denne samanhengen tore seie slikt.

Her om dagen spratt katta litt ut av sekken ved at Ehud Olmert ramsa opp atomvåpenstatar, blant dei hans eige land, Israel. Vi veit jo bakgrunnen for det, med norsk tungtvatn, Dimona og alt det. Eg skal ikkje gå inn på det. Men det viser kor viktig det er at kjerneteknologi ikkje blir spreidd, og i alle fall ikkje på ein slik måte at det kan brukast militært.

Til slutt vil eg berre minne om kva som frå 1959 eigentleg har vore hovudmålet med norsk våpeneksport: ikkje eksportere til område der krig truar eller krig pågår. Samtidig veit vi at det edle motivet delvis blir slått i hel av våre allianseforpliktingar. Vi skal passe oss for det, for det kan setje oss i den situasjonen at vi i praksis blir med på krigar som vi i ånda er imot. Vi veit jo at den store våpeneksporten det siste året sjølvsagt kjem av at det er ein del krigar som føregår.

Det er klart at vi i SV skal forsvare allianseforpliktingane våre, men dette kan vere med og true tilknytinga til og oppslutninga om alliansen i det norske folk, viss dei oppdagar at det å vere med i ein allianse betyr at ein i praksis må vere med på krigar som ein i ånda er imot.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:55:30]: På bakgrunn av den enstemmige komiteinnstillingen hadde jeg egentlig ikke tenkt å be om ordet, men dette fikk jo til dels et noe videre innhold enn vi visste på forhånd. Jeg tenker da på det interessante i at utenriksministeren benyttet anledningen til, så vidt jeg skjønte ham, å «kvittere ut» en forespørsel fra Stortinget om Regjeringens arbeid med nedrustning og ikke-spredning. Det var for så vidt en del interessante synspunkter han kom med i den sammenheng som viser hvor komplisert det er, ikke minst i grenseoppgangen mellom sivile og militære bruksområder av kjerneteknologi, men også på spredningssiden. Det er jo ikke bare snakk om hvilke stater som har dette, men andre nettverk, helt andre grupperinger, og de nye farene som kommer i kjølvannet av det.

Men likevel: Jeg stusser litt hvis det er slik at utenriksministeren med dette mente å kvittere ut en forespørsel fra Stortinget. I vedtak nr. 73, av 30. november 2004 – for vel to år siden – lød det slik:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning.»

I et brev et år senere, den 29. august i fjor, fra Utenriksdepartementet heter det følgende:

«Det er igangsatt arbeid med en helhetlig redegjørelse om norsk engasjement og satsningsområder innenfor nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

Derfor stusser jeg noe hvis det er slik å forstå at dette var ment som en utkvittering av denne forespørselen. Jeg synes det blir en litt forenklet variant av relasjonen mellom storting og regjering.

Marit Nybakk (A) [10:57:54]: I anmodningsvedtak nr. 73, av 30. november 2004, som var en innstilling fra forsvarskomiteen om sivilt-militært samarbeid, ble det, som det er sagt her, bedt om at det fremmes «en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning». Dette var i 2004. Etter det har det skjedd svært mye fra norsk side nettopp når det gjelder ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen, på ulike arenaer.

Utenriksministeren har i dag gitt en svært grundig redegjørelse for både de initiativ som Regjeringen tar og har tatt, og som den forrige regjeringen tok – la meg understreke det, Jan Petersen fortjener ros for sine initiativ – og på hvilke arenaer, og hva slags samarbeid Norge har i det internasjonale samfunnet i den viktige jobben det er å drive med kjernefysisk nedrustningsarbeid, og ikke minst hindre spredning.

Det viktigste som Norge er med i for øyeblikket, er den syvlandsgruppen som er opprettet, hvor Norge har opparbeidet seg en posisjon på nedrustnings- og ikkespredningsområdet, ikke bare som initiativtaker for å få til selve gruppen – der både NATO-land og ikke-NATO-land er med, noe som er en styrke i denne sammenhengen – men også på grunn av det arbeidet som er gjort med det mål å styrke ikkespredningssamarbeidet og få til tiltak på nedrustningsområdet.

Jeg har også merket meg at utenriksministeren i sitt innlegg redegjorde for aktivitetene i IAEA og andre nedrustningsfora, samt bilateralt samarbeid med flere land, bl.a. Indonesia. Han nevnte også det viktige arbeidet i Nordvest-Russland.

Arbeiderpartiet er fornøyd med denne redegjørelsen som svar på anmodningsvedtaket. Vi mener at vi har fått en skikkelig orientering om det arbeidet som gjøres internasjonalt på nedrustningsområdet når det gjelder atomvåpen og kjernefysiske spørsmål, både for å få en nedrustning, for å sikre at vi ikke får ytterligere spredning – og det er i aller høyeste grad aktuelt i dagens verden – for å hindre ytterligere kompetanseoverføring og for å rydde opp atomavfall, slik at det ikke kan brukes i såkalte «dirty bombs». Vi er, som sagt, fornøyd med redegjørelsen fra utenriksministeren.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:01:12]: Jeg har merket meg representanten Vallersnes’ innlegg. I lys av komiteens grundige innstilling ønsket jeg å konsentrere mitt innlegg om å gi en vurdering av det løpende arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. La meg bare si at Regjeringen selvfølgelig er åpen for å komme tilbake til Stortinget på nytt og i den form som Stortinget måtte ønske, for å belyse disse spørsmålene.

Jeg vil understreke det som representanten Nybakk sa, at dette er et felt i veldig utvikling, hvor vi har lagt vekt på å holde kontinuitet med hensyn til de initiativ og den profil Norge har hatt gjennom flere år – også gjennom å følge opp initiativ som ble tatt av den forrige regjering – samtidig som vi har tatt nye initiativ og utbygd det vi har arbeidet med. Jeg håpet i mitt innlegg å kunne gi et bilde av denne utviklingen og de initiativ som er tatt, men jeg er selvfølgelig lydhør for å komme tilbake til Stortinget på best mulig måte med informasjon som kan gi grunnlag for debatt om disse spørsmålene.

Inge Lønning (H) [11:02:32]: Jeg har ikke registrert noen alvorlig saklig uenighet når det gjelder innholdet i det utenriksministeren utviklet i sitt innlegg. Jeg er samtidig litt overrasket når representanten Nybakk sier at dette innlegg, sett fra Arbeiderpartiets synspunkt, er et adekvat svar på et anmodningsvedtak fra Stortinget, som uttrykkelig ber om en egen sak presentert for Stortinget. Hvis anmodningsvedtaket hadde hatt en annen ordlyd, f.eks. at Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, ville jeg ha akseptert en slik tolkning, men så langt jeg kan se, faller ikke dette innenfor rammen av de uskrevne spilleregler for forholdet mellom regjering og storting. Det forhold at det har skjedd mye, både under den forrige regjering og under den nåværende regjering, når det gjelder arbeidet med å finne en riktig rolle for Norge i internasjonal sammenheng i arbeidet for nedrustning, taler snarere for at det er ønskelig at Stortinget får dette fremstilt i skriftlig form.

Forskjellen mellom en sak og det å komme tilbake til Stortinget på egnet måte er nettopp at hvis Stortinget gjennom sine fagkomiteer skal gjøre jobben med å skape et grunnlag for en bred debatt i Stortinget, forutsetter det at Regjeringen kommer med en skriftlig redegjørelse som egner seg for slik behandling i Stortinget. Jeg synes alt taler for at dette er et så viktig saksområde. Hvis det kommer ny bevegelse i dette saksområdet etter en periode med stillstand internasjonalt, er det en ekstra grunn til at det ville være ønskelig for Stortinget å kunne få en slik gjennomgang, og kunne få en bred debatt, hvor også partiene i Stortinget kan bidra med sine synspunkter på hvordan Norge bør styrke sin innsats på dette området.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:05:14]: Jeg gjentar at vi finner den formen som Stortinget ønsker på denne kommunikasjonen. La meg bare redegjøre for bakgrunnen for at vi nå gjorde som vi gjorde.

Det foreligger et anmodningsvedtak fra stortingssesjonen 2004–2005, der «Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer (…)». Så sies det fra Regjeringens side i den årlige stortingsmeldingen om anmodnings- og utredningsvedtak, framlagt den 13. oktober i fjor, at «Regjeringen vil i løpet av stortingssesjonen 2006–2007 komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en helhetlig gjennomgang».

Er det ønskelig at Regjeringen fremmer en sak hvor dette utdypes skriftlig, gjør vi selvfølgelig det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.