Ågot Valle (SV) [10:03:01]: (ordfører for saken): Innstillinga viser at det er en nesten enstemmig komite som stiller seg bak det arbeidet som Norge gjør i FN. Det er bare et par merknader Fremskrittspartiet ikke er med på, og partiet vil sikkert sjøl gjøre rede for hvorfor.

Jeg synes det er bra at Stortinget får en såpass omfattende rapport, slik at vi får mulighet til å diskutere og komme med synspunkter på arbeidet i FN. Det er viktig å peke på at det er i særlig små lands, som Norges, interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egen hånd eller prøver å gå veien utenom FN, slik som f.eks. president Bush nå har signalisert at USA vil gjøre i klimaspørsmål. Derfor er det en utfordring å få FN til å fungere for å løse de viktige spørsmålene vi står overfor i vår tid. Hvordan skal vi løse problemet med fattigdommen, hvordan skal vi løse klima- og miljøutfordringene, krig og fred og nedrustningsspørsmål og menneskerettighetsspørsmål? Derfor er det så viktig at FN får mer å si og tar initiativ, og blir satt i stand til å løse utfordringene enten det er i Afghanistan, i Midtøsten eller i Afrika. Det er en utfordring for rike land som Norge å spille en aktiv rolle, og det gjør Norge. Det viser denne rapporten.

Regjeringa melder til Stortinget om tilbakeslag for noen av reformene som ble vedtatt på Generalforsamlinga i 2005. Det har vært tendenser til forsøk på omkamp, f.eks. i arbeidet med Fredsbyggingskommisjonen og med Menneskerettighetsrådet. Temaet for generaldebatten i 2006 var gjennomføring av et globalt partnerskap for utvikling. I sitt siste åpningsinnlegg som generalsekretær fokuserte Kofi Annan på sikkerhet, utvikling og menneskerettigheter.

Reformprosessen har vært et gjennomgående tema, og vi skal merke oss at Høynivåpanelet, som ble ledet av bl.a. statsminister Jens Stoltenberg, overleverte rapporten «Delivering as One» til Generalforsamlinga. Nåværende generalsekretær Ban Ki-moon sa i sitt innlegg til Generalforsamlinga 16. april i år at det er bred enighet om at FN kan gjøre det langt bedre i de landene FN er til stede. Organisasjonen blir vurdert som fragmentert og svak på landnivå, sa han. Det er denne utfordringa forslaget fra Høynivåpanelet søker å løse. Den foreslår et mer helhetlig FN på landnivå, og bedre organisering av de enhetene som skal være med på å skaffe en mer effektiv organisasjon i de landene hvor FN yter bistand. Det gjenstår å se om FN lykkes. Noen land er utpekt som pilotland, som f.eks. Mosambik, som Marit Nybakk og jeg besøkte i januar.

La det være sagt: Til tross for FNs mange svakheter når mye av hjelpen ut til folk på landsbygda, enten det er til de fattige, det er til ungdom eller det er til de hiv/aids-sjuke. Men FN må bli mer slagkraftig for å utfylle den helt sentrale rollen organisasjonen har, og skal ha, i utviklingsarbeidet.

Etter at flere NGO-ere og kvinneaktivister hadde mobilisert og kommet med innspill til reformarbeidet, kom Høynivåpanelet med en klar anbefaling om at FNs reformprosess må inkludere et kjønns- og likestillingsperspektiv. Det er behov for en egen kvinneorganisasjon, en egen kvinneenhet i FN, og det er gledelig at dette nå støttes av generalsekretær Ban Ki-Moon. Det er viktig at Norge, som ellers har en klar holdning til at fattigdomsproblemet skal løses med kvinnebrillene på, nå følger aktivt opp og allierer seg med de landene som har den samme forståelsen. Det er et klart behov for at det etableres en tydeligere struktur innenfor FN som ivaretar kvinner og likestilling. Slik dette arbeidet drives i dag, er det for svakt og preget av en fragmentert oppbygging som både er underbemannet og underbudsjettert.

Det er viktig å merke seg at FNs generalforsamling diskuterte en viktig rapport om vold mot kvinner. Mange rapporter viser jo hvilket alvorlig problem dette er, og denne rapporten fikk mye oppmerksomhet.

Komiteen sier i innstillinga at den er bekymret over at forhandlingene om korrupsjonsresolusjonen viste at en del land «ikke er villige til å ta i bruk nødvendige virkemidler».

Det er bra at vår egen utviklingsminister og Regjeringa er så tydelige på at det må tas et krafttak når det gjelder både korrupsjon og skatteparadiser, for dette kan ses i sammenheng. Dette arbeidet må bringes enda sterkere inn for FN.

Tax Justice Network påviser at globalt skattejuks er en katastrofe for de fattigste landene. Disse går hvert år glipp av 3 000 milliarder kr i tapte skatteinntekter på grunn av skatteunndragelser og skattekonkurranse. Korrupsjon ville ikke ha vært mulig uten noen steder å gjemme vekk pengene. Derfor er en offensiv mot skatteparadiser og mot korrupsjon så viktig i arbeidet for å nå tusenårsmålene.

En av de største utfordringene verden står overfor, er menneskeskapte klimaendringer. Men nettopp fordi klimaendringene er menneskeskapte, er det mulig for verdens nasjoner å gjøre noe med dem, slik at også generasjoner etter oss kan ha en jord de kan leve på.

Norge har vært aktiv i diskusjonene i FN om miljø og bærekraftig utvikling. Diskusjonene om klimaresolusjonen var krevende – og resultatet dessverre skuffende. Det er også i denne sammenheng en utfordring til rike land om å vise vilje til å handle både nasjonalt og lokalt, og å ta ansvar globalt.

Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen, og for nedrustning. Derfor må en også i reformarbeidet ta med en forsterket kamp mot ikke-spredning og for nedrustning. Norges engasjement på dette området har lenge vært klart, også under den forrige regjeringa. Norge har vært, og skal være, en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikke-sprednings- og nedrustningsarbeid.

Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, ja en av de alvorligste truslene mot klodens eksistens. Det er derfor veldig bra at Norge fortsetter samarbeidet i 7-landsgruppa, som også Chile er med i. Det fikk vi vite i går, da vi møtte Chiles president. Det er viktig at 7-landsgruppa kommer videre når det gjelder oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000 og forberedelsene til tilsynskonferansen i 2010. Vi vet at man verken på tilsynskonferansen i 2005 eller på FN-toppmøtet seinere klarte å bli enig om nye tiltak for å møte trusselen fra spredning av kjernefysiske våpen.

Det er viktig å erkjenne sammenhengen mellom ikke-spredning og nedrustning. Faren er at land, som f.eks. Iran, skaffer seg våpen, og at land som Israel, Pakistan og India, som har våpen, og de tradisjonelle atomvåpenmaktene ikke ruster ned. Det er i denne sammenheng en må se debatten om rakettskjold og missilforsvar, en debatt som forhåpentligvis vil bli ytterligere forsterket. Det er viktig, det som komiteen påpeker:

«Diplomatiske forhandlinger – ikke bruk av vold og terror – er avgjørende for å få til fredelig konfliktløsning.»

Det er veldig bra at Norge har reist spørsmålet om bruk av klasevåpen. Vi vet at flere og flere nå slutter seg til initiativet til å bli kvitt disse skrekkelige våpnene.

Komiteen har i sin innstilling berørt mange viktige spørsmål, f.eks. om menneskerettigheter og om den alarmerende situasjonen i Vest-Sahara. Jeg vil ikke omtale disse spørsmålene ytterligere, for dem står det klart om i innstillinga.

Jeg vil helt til slutt likevel si at jeg er veldig stolt over at Norge både gjennom debatt i FN og gjennom konkret handling, ved å slette illegitim gjeld, har vist at det er mulig – og viktig – å gjøre noe med mange fattige lands gjeldskrise, som de er klistret til.

Sjøl holdt jeg innlegg om dette temaet på en konferanse for parlamentarikere – i regi av Verdensbanken og IPU – i Sør-Afrika. Det er i slike sammenhenger en virkelig oppdager hvor viktig det er at det finnes regjeringer i små land som er villige til å ta modige steg og bringe dette temaet inn der det hører hjemme, nemlig i multilaterale institusjoner, som f.eks. FN.

Anette Trettebergstuen (A) [10:12:42]: Den 61. generalforsamlingen har uten tvil vært preget av spørsmålet om en FN-reform. Det har kanskje ført til at andre viktige spørsmål har havnet litt i skyggen i forhold til den oppmerksomheten som reformspørsmålet får ute, men det er helt klart av avgjørende betydning at reformarbeidet følges opp og drives framover, og at oppmerksomheten når det gjelder dette avgjørende veiskillet for FN-systemet, er stor også utenfor FN-bygget.

Vårt mål er at Norges internasjonale innsats for fred og forsoning skal trappes opp. Regjeringen ønsker derfor å styrke FNs rolle i verdenssamfunnet. Norge har et overordnet mål og ønske om en mer FN-ledet verdensorden.

FN blir ofte utsatt for mer kritikk enn ros i den politiske debatten. FN er ikke – og vil heller aldri bli – noe annet, noe mer eller noe mindre enn det medlemslandene gjør organisasjonen til, og vil at den skal være. Manglende suksess for FN er derfor ingenting annet enn medlemsland som ikke vil, og som ikke får det til.

FN er et godt, gammeldags team. Tanken bak er at «Together Each Achieves More». Det er derfor avgjørende at medlemslandene yter sitt beste for å gjøre teamet FN best mulig i stand til å møte utfordringer. Det er i medlemslandenes egen interesse, ingen andres.

Reformdebatten handler nettopp om dette: Hvordan kan man gjøre FN-teamet bedre i stand til å møte utfordringer i framtiden? Høynivåpanelet, hvor statsminister Stoltenberg deltok som en av tre panelledere, kom i november med sitt rapportforslag om hvordan FN kan reformeres, slik at organisasjonen blir mer effektiv innenfor utvikling, miljø og nødhjelp.

Kjernen i rapporten og målet med forslagene som ble presentert, er at FN skal framstå som én aktør når det gjelder utviklingsarbeid, humanitær hjelp og miljø. Det er et godt og nødvendig mål. Det skal opprettes ett FN på landnivå, med én sjef, ett program og – om mulig – ett kontor og ett budsjett.

Jeg tror vi kan slå fast at situasjonen mange steder i dag er at FNs arbeid i ulike land blir fragmentert på grunn av et stort antall FN-organisasjoner og -kontorer i det enkelte land – med det man kan kalle et potensial når det gjelder koordinering.

Rapporten tar til orde for og kommer med forslag om en mer sammenhengende politikk for fordeling av oppgaver og ressurser på tvers av FN-systemet. Norge støtter selvsagt disse anbefalingene. Det er viktig at vi også framover, når det nå, som saksordføreren var inne på, kan synes som om arbeidet står litt i stampe, jobber for støtte og gjennomføring av rapporten og de foreslåtte tiltakene som en viktig del av FNs reformprosess. Norge støtter fullt opp om moderniseringsarbeidet. Dette var også hovedmålsettingen og hovedfokuset for Norges deltagelse i nettopp den 61. generalforsamlingen.

Det å påvirke og drive reformarbeidet videre i retning av et styrket, mer effektivt og legitimt FN som et redskap til å møte medlemslandenes felles utfordringer, er nødvendig dersom FN som organisasjon skal tilfredsstille framtidige krav og behov samt å kunne nå tusenårsmålene.

Av hendelser i den 61. sesjonen som jeg personlig husker godt, er 9. oktober i fjor høst. Det var dagen da Nord-Korea gjennomførte sine kjernefysiske prøvesprengninger og dermed trosset et samlet internasjonalt samfunn og de eksisterende avtalene om ikke-spredning og prøvestans. Det ble også arbeidet i FNs 1. komité, som ble ledet av Norge, og debatten rundt preget av samt medlemsstatenes fordømmelse av prøvesprengningene.

En historisk nyvinning etter toppmøtet i 2005 var dessuten etableringen av FNs fredsbyggingskommisjon, som har som oppgave å komme med anbefalinger til fredsbyggingsstrategier og tiltak for spesifikke land. Det er gledelig å registrere at arbeidet har kommet godt i gang.

De globale utfordringene er helt annerledes i dag enn da FN-pakten ble underskrevet. For at FN i framtiden skal kunne være et best mulig redskap for bekjempelse av fattigdom og kunne være en konfliktløser, må FN bli mer handelkraftig.

Det er også en kontinuerlig utfordring for FN-systemet å ha tilstrekkelig legitimitet i eksempelvis utviklingsarbeidet.

FN blir til stadighet beskyldt for å ha et tungrodd byråkrati. FN blir beskyldt for å være et pengesluk og for å være en for lite effektiv kanal for utvikling og nødhjelp. Enhver beskyldning om et dårlig fungerende FN skal vi selvfølgelig ta på alvor, for et FN uten legitimitet er definitivt et svekket globalt redskap. Men vi skal ikke godta enhver grunnløs kritikk av FN-systemet. Vi har ofte en tendens til å trekke fram problemene og kritikken mot FN som organisasjon og glemme å snakke om den viktige og avgjørende jobben som gjøres hver eneste dag av menn og kvinner i FNs tjeneste verden rundt, som uten tvil er av uvurderlig karakter, og som verden definitivt ikke ville klart seg uten.

Morten Høglund (FrP) [10:18:09]: Det har vært sagt mye godt både av saksordføreren og av representanten Anette Trettebergstuen. Jeg skal ikke dra det helhetsperspektivet som de trakk opp. Dette er ikke nødvendigvis en invitasjon til å se på alle forhold ved FN, men jeg vil benytte anledningen til å ta opp en del ting som har skjedd.

Jeg er veldig enig med saksordføreren når hun sier at det er en utfordring å få FN til å fungere. Vi er alle avhengige av at FN fungerer optimalt og best mulig. Representanten Trettebergstuen var også innom det. Derfor er vi også enige om at det er et reformbehov. Det å bringe de reformene fremover, som jeg tror de fleste ser behovet for, er noe av utfordringen. Innfallsvinkelen til hvordan vi skal få det til, blir viktig.

Vi står sammen med de øvrige partiene i de aller fleste merknadene. Jeg synes at det meste av det som skjer i FN – jeg vil benytte anledningen til å si det – er positivt, det er viktig, og det er et godt arbeid. Vi må allikevel fra tid til annen benytte anledningen til å ta opp problemer og utfordringer som vi må tørre å fokusere på for å få et bedre FN. For å få FN til å bli det redskapet vi trenger i verdenssamfunnet, må vi tørre å fokusere på problemene.

En av merknadene vi ikke er med på denne gangen, er at vi på det nåværende tidspunkt trenger en egen kvinneorganisasjon. Vi er helt enig i problemstillingen knyttet til kjønnsperspektivet, likestillingsproblematikken og kvinners rolle i mange land, som er av en helt annen karakter enn det vi gjerne skulle ha sett. Men om en egen organisasjon løser de utfordringene, er vi usikre på. FN er vel ikke først og fremst kjent for mangel på organisasjoner, kanskje snarere det motsatte.

Vi skulle gjerne i en slik sammenheng trukket opp en helhetsdebatt, diskutert og sett på følgende: Er det noen organisasjoner vi kan slå sammen? Er det noe vi kan legge ned? Er det noen som kan spisse sine oppgaver mer, osv.? Vi ser altfor ofte at man legger til nye ting, og det blir mye overlapping. Vi er svært usikre på om det skaper det mest effektive FN. Siden vi er midt oppe i en reformdiskusjon, tror vi ikke det er veien å gå å foreslå nye organisasjoner, men at tematikken er viktig, og at den må komme sterkere inn på FNs agenda, er vi enige om. Vi tror at det er en bedre måte å adressere problemene på.

Selv om det jeg nå skal si, ikke nødvendigvis angår den 61. ordinære generalforsamling, vil jeg likevel få kommentere at Zimbabwe ble valgt til å lede kommisjonen som skal jobbe med bærekraftig utvikling. Det i seg selv viser noe av problemet vi har med å gjøre, og er en utfordring for verdenssamfunnet. Hvordan løser vi slike problemstillinger? Hvordan møter vi dem? Hvordan tar vi tak i det arbeidet som Zimbabwe skal lede, og som er viktig? Hvordan forholder vi oss til Zimbabwe i en slik situasjon? Hvordan kan vi havne i en slik situasjon at et land som nærmest er en parodi, blir valgt til å lede et slikt viktig arbeid?

Vi får ta med oss det gledelige at Hviterussland ikke fikk en plass i Menneskerettighetsrådet.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:22:19]: Jeg synes saksordføreren hadde en veldig god gjennomgang av aktiviteten. Hun trakk fram mange sider ved denne. Hovedinntrykket er at det foregår veldig mye positivt arbeid. Det vet vi at det gjør. Jeg har i tidligere år brukt anledningen ved behandlingen av denne saken til å si en del om utviklingen av evalueringsarbeidet og om effektivitet. Jeg skal la det ligge denne gangen.

Grunnen til at jeg bad om ordet for å komme med noen betraktninger, har sitt utspring i at jeg gjennom de siste årene i økende grad har fått anledning til å delta i ulike parlamentariske nettverkssammenhenger som har med FN å gjøre, og det på et økende antall møteplasser. Den erfaringen har gitt meg et litt uventet inntrykk. Jeg synes i økende grad at en møter motsetninger på områder som jeg trodde var helt grunnleggende for det felles arbeidet i organisasjonen. Det har vi jo møtt tidvis, i den forstand at når vi er ute og reiser, enten det er som komite eller i andre sammenhenger, til land hvor demokrati og menneskerettigheter står svakt, har kanskje de fleste signert FNs menneskerettighetsrelevante konvensjoner, mens det står ofte så som så til med gjennomføringen og implementeringen. Testen er ofte i hvilken grad den lovgivende del, domstolene, er frie og kan overvåke hvordan det praktiseres. Det kjenner vi jo til, kanskje særlig i forbindelse med deler av reformarbeidet i FN. Når det f.eks. gjelder de problemene en har stridd med i arbeidet med det nye menneskerettighetsrådet, ser en at det også er en del diskusjon om verdier som vi mente kanskje var helt grunnleggende, felles, forpliktende og konkrete. Det betyr at i tillegg til en del helt naturlige motsetninger mellom nord og sør, mellom den utviklede og den underutviklede del av verden, settes det spørsmålstegn ved en del av grunnverdiene, som vi – eller i hvert fall jeg – mente at FN var tuftet på. Det betyr at de er under press.

Nå er jo jeg av dem som benytter mange anledninger til å snakke om at vi må ha stor toleranse for at institusjonene man bygger opp rundt demokratiene og statsapparatet i forskjellige deler av verden, der man har ulik historisk bakgrunn, ulike tradisjoner og religioner, ulik kultur – eller hva det nå er – vil kunne se ulike ut. Men det er tross alt en del grunnelementer som er felles, og som er kjernen i hva vi mener med demokrati, og som i enda større grad helt klart bør være det når det gjelder menneskerettigheter.

Jeg tror det er veldig viktig at vi videre er bevisst på at det gjelder ikke å bygge opp mer konfrontasjon, mer polarisering, rundt disse tingene, men heller å drive et betydelig arbeid sammen med dem som er i vår egen politiske, demokratiske kulturkrets, for å få økende forståelse for og forpliktelser overfor de grunnleggende menneskerettighetsverdier og de demokratiske verdier som skal ligge i FN. Det kan vi gjøre ved å ta mer del, ved å møte opp der vi kan, både fra parlamentenes side og fra regjeringenes side. Vi kan kanskje også vektlegge det mer i vårt løpende arbeid, f.eks. i Stortinget, hvor det jo er veldig lite FN-debatt og kanskje et visst misforhold mellom våre forventninger til hva vi mener FN skal gjøre når internasjonale kriser dukker opp, og hvor mye vi egentlig tenker på hva vi vil bidra med inn i FN fremover. Så der er det en utfordring til oss selv. Det gjelder å bruke møteplassene, det gjelder å ta arbeidsoppgavene, det gjelder å synliggjøre hva vi står for, og så gjelder det å være synlig.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:27:14]: La meg innledningsvis få takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av den innstillingen som ligger på bordet.

Det er med tilfredshet jeg konstaterer at det er en stor grad av enighet i denne salen om hovedlinjene i vårt arbeid. Det er fra Senterpartiets side også et sterkt ønske om at vi må få framgang i gjennomføringen av en del av det reformarbeidet som absolutt er nødvendig, og som er framhevet av andre talere.

La meg få benytte denne anledningen til å fokusere på noen felt som ikke er nevnt.

Det har vært jobbet med å få i stand et sentralt Emergency Response Fund, og jeg er glad for å konstatere at vi fra norsk side har vært en av foregangsnasjonene. Hvis ikke jeg tar feil, er det lagt på plass ca. 250 mill. kr. Jeg tror vi i tillegg må påta oss et arbeid for å prøve å aktivisere andre nasjoner, for det var en betydelig grad av enighet etter den store tsunamikatastrofen om at vi måtte få på plass et slikt fond for å kunne få til en effektiv innsats de første timene etter en katastrofe. Jeg håper og tror at vi kan være i stand til å fortsette det arbeidet.

Et annet viktig felt er arbeidet med havretts- og fiskerispørsmål. Der vil jeg understreke viktigheten av det Regjeringen gjør i sitt arbeid med å få til legitime, bærekraftige fangstmetoder, og arbeidet med å få stans i ulovlig, ureglementert og urapportert fiske. Det er alarmerende når vi ser at 80–90 pst. av det som er de maritime ressurser som er nyttbare for menneskeheten, faktisk er overbeskattet. At vi er så heldige at vi har et lite hjørne av vår klode, den nordlige delen av Norskehavet og Barentshavet, der vi har – og vi skal ikke skryte for mye av oss selv – noenlunde kontroll og balanse, er bra, men la oss jobbe videre med det mål å få til en skikkelig forvaltning av den øvrige delen av verdens ressurser. Jeg konstaterer med glede at det jobbes med å få avklart yttergrensen for den norske sokkelen og få det med i Havrettstraktaten. Det er et arbeid som er veldig viktig, og som vi vil se aktualisert i tida som kommer.

I likhet med saksordføreren hadde jeg den glede å få være med på et møte med Chiles president, som med et smil konstaterte at også Chile er med på arbeidet med å få et forbud mot klasevåpen. Der synes jeg at vi har gjort en god innsats, og jeg håper at vi klarer å holde ved like intensiteten i det arbeidet i tida som kommer – fordi det er nødvendig. Det siste som skjedde i Libanon, viser tydelig hvilke ulykkelige konsekvenser det har for de menneskene som blir truffet av slike våpen.

Jeg er også glad for at Norge gjør et tydelig arbeid – og har en tydelig rolle – for å få i stand bindende avtaler om spaltbart materiale. Det gjøres et viktig alliansearbeid for å sette i gang internasjonale forhandlingsprosesser for å nå de mål vi har. Det er også gledelig å konstatere at Norge har en aktiv rolle i arbeidet for å få til internasjonale patentavtaler i tråd med konvensjonen om biologisk mangfold. Vi står på trygg og god grunn i det arbeidet, og jeg tror FN i tida som kommer, tydeligere enn tidligere vil se at rollen er nødvendig.

Anita Østby (V) [10:32:54]: Når vi nå skal vurdere FNs jobb i 2006, kommer vi ikke utenom denne reformprosessen som veldig mange andre her har snakket om. Statsminister Jens Stoltenberg har her spilt en veldig viktig rolle ved å være med på å lede høynivåpanelet som kom med rapporten «Delivering as One». Her foreslås det et mer enhetlig FN på landnivå. Siktemålet er å skape en mer effektiv organisasjon i de landene hvor FN yter bistand på ulike områder.

Dette er imidlertid bare en liten del av de reformene som er nødvendige. Sentrale stikkord her er et mer representativt sikkerhetsråd, en mer effektiv generalforsamling og en mer omfattende innsats for å forebygge og megle i konflikter. Vi har også nedrustningstiltak rettet mot vår tids farligste våpen. Videre er det òg behov for en mer moderne personalforvaltning hvor de ansatte òg kan tilsettes, forflyttes og avskjediges når organisasjonens utfordringer tilsier det. Nesten alle reformene ble stoppet av ulike grupper av medlemsland.

Noen ganger er det land i sør som ikke vil gi generalsekretæren støtte eller fullmakt til å strømlinjeforme administrasjonen. Andre ganger har det vært stormaktene som ikke ville gi FN større effektivitet for å begrense spredning av farlig våpenteknologi. Arbeidet med å gjøre Sikkerhetsrådet mer representativt støter an mot dem som nyter godt av nåværende ordning. Den avspeiler egentlig maktforholdene slik de var i verden i 1945.

Jeg nevner dette for å vise hvilke motkrefter man faktisk møter når man skal reformere FN-systemet. Dette er en stor oppgave, og det krever en vedvarende innsats av veldig mange aktører. Vi må vise politisk vilje til å trekke i samme retning.

Bakteppet for denne øvelsen er en framvekst av en ny multipolar verdensorden. Vi ser at både Kina, India, Brasil og Russland er i ferd med å finne seg til rette som nye stormakter. Man kan forledes til å puste lettet ut over at den globale makten omsider blir mer spredt over flere land. Det har vi sett lite til i etterkrigstiden. Men faresignalene er mange her. Verden blir mer kompleks og de internasjonale institusjonene går i stå. Verken FN, Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken eller Det internasjonale valutafondet klarer å takle de nye maktforholdene. Selv om verden veves tett sammen økonomisk, blir det hele tiden vanskeligere å finne globale løsninger på felles utfordringer.

FN har tradisjonelt hatt en sterk rolle i norsk utenrikspolitikk, som sagt her tidligere. Fremskrittspartiet har brutt litt med dette. De har gått hardt ut og sagt at det er et korrupt og ineffektivt FN som «snarere har fungert som et ødeleggende organ for verdensfreden». Det synes jeg er veldig lite nyansert og veldig lite konstruktivt.

FN har over hele verden omtrent så mange ansatte som Oslo kommune. Organisasjonene får nesten aldri mer enn halvparten av de ressursene de ber om i sitt arbeid for fred, menneskerettigheter og bistand. Til tross for dette kan FN vise til en lang rekke viktige resultater. Vi kan nevne bidrag til å bilegge eller begrense krigene i Angola, Sierra Leone, Liberia, Øst-Kongo, Sør-Sudan, Nord-Uganda, Nepal og Libanon. Videre har FNs høykommissær for flyktninger vært hoveddrivkraften bak å sende ti millioner flyktninger hjem til sikkerhet.

Denne merittlisten kunne vi ha gjort mye lengre. Men jeg vil isteden si noe om de mange korrupsjonsanklagene mot FN. Etter flere år med intensiv etterforskning ble det tatt ut bare en begrenset tiltale mot én sentral FN-tjenestemann som var knyttet til olje for mat-programmet i Irak. Det er videre blitt avslørt at en håndfull tjenestemenn har tatt imot bestikkelser ved innkjøpskontoret for fredsbevarende operasjoner.

Alt dette er graverende. Men i forhold til størrelsen på de midlene som er håndtert, og de programmene som er gjennomført, vil jeg faktisk hevde at FN trolig er mye mindre korrupt enn de fleste andre organisasjoner av tilsvarende størrelse.

Bare noen ord om FNs nye menneskerettighetsråd. Det skal mer effektivt overvåke menneskerettighetssituasjonen i verden. FNs medlemsstater skal bl.a. underlegges en periodisk kontroll. Problemet her er at mange land som selv bryter menneskerettighetene, er med i rådet og bidrar til å undergrave dets arbeid. Dette er et av de områdene jeg virkelig håper at FN klarer å rydde opp i.

Helt til slutt vil jeg framholde at FN er langt fra perfekt. Men slik vi ser det nå, har vi ikke noe annet alternativ. Venstre ønsker en velordnet verden basert på felles kjøreregler, og ikke at den sterkestes rett skal styre. Derfor trenger vi FN.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:39:01]: Jeg vil bare knytte et par kommentarer til debatten. Innstillingen synes jeg er veldig god, og den følger opp rapporten som Regjeringen har gitt.

Til representanten Vallersnes: Jeg mener han peker på viktige problemstillinger om hvordan vi møter verdier under press. Jeg er enig i mange av de dilemmaene han peker på, også det han sier om at vi må bruke disse rammene og møte land som vi har felles verdier med, forsøke å unngå konfrontasjon og forsøke å brygge bro. Det er et paradoks at vi ender opp med Zimbabwe i en så viktig rolle, men samtidig er jo også dilemmaet alternativet. Er kanskje ikke denne måten å arbeide på også en mulighet for å hanke dem inn, og i alle fall sette dem under den grad av press som er nødvendig?

Til representanten Samuelsen: Jeg vil følge opp når det gjelder klasebombeinitiativet, hvor møtet i Lima var viktig. Det er nå 69, eller la oss si 70, stater som er med i denne prosessen. Det er flere enn jeg trodde vi ville være. 20 av dem er stater som ikke deltar i CCW-prosessen, hvor denne saken tidligere lå. Det tas nå spennende regionale initiativ om klasebombefrie regioner, bl.a. i Latin-Amerika. Vi har fått med oss verdens hardest rammede land, Laos, i prosessen, og det gjøres konstruktivt arbeid fram mot det neste partsmøtet. Det er en viktig prosess.

Så vil jeg få lov til å si at jeg vil slutte meg til innlegget til representanten Østby, som jeg mener var engasjert og presist rundt mange av de problemstillingene FN står overfor, og de avveiningene vi der må gjøre – vi må ikke gjøre det beste til det godes fiende, men arbeide via FNs kanaler.

Jeg må få lov til å avlegge Fremskrittspartiet en visitt. Jeg leste innstillingen to og tre ganger for å prøve å finne igjen de merknadene Siv Jensen kom med tidligere i år i sine utfall mot FN, og som representanten Østby her kommenterte, hvor det var snakk om at FN var et ødeleggende organ for verdensfreden – ganske kraftig språkbruk. Jeg fant det ikke igjen i Fremskrittspartiets merknader, og slik sett syntes jeg det var positivt. Men det kunne vært interessant om Fremskrittspartiets representanter i deltakelse i ulike FN-arrangermenter framførte kritikken der, tok den ut på den internasjonale arena med den samme språkbruken, for å konfrontere hvordan det blir mottatt. Det ville vært et interessant bilde.

Jeg synes det er interessant å se at Fremskrittspartiet er med på såpass positive kommentarer i komiteinnstillingen, som jeg mener står i kontrast til budsjettforslagene deres, som går inn for ganske dype og dramatiske kutt, som FN sikkert ville overleve, men som ville vært en ganske betydelig endring i Norges profil.

Så var representanten Morten Høglund fra Fremskrittspartiet opptatt av det ene punktet han ville trekke fram, hvor Fremskrittspartiet ikke sluttet seg til flertallet, nemlig dette med en kvinneorganisasjon. Der vil jeg få lov til å opplyse, og jeg vet ikke om dette kanskje har vært dårlig presisert i grunnlagsmaterialet fra Regjeringen, at det er et forslag nettopp i den retningen Fremskrittspartiet tok til orde for, nemlig å forsøke å konsolidere mange programmer inn i én organisasjon. Det har vært en del av statsminister Stoltenbergs reformagenda, men vi snakker her om å ta programmer og andre delinnsatser inn i én organisasjon, få det mer fokusert, mer tydelig og mer ansvarlig. Skulle vi lykkes med det, med Fremskrittspartiets støtte, har det vært et positivt tiltak.

Morten Høglund (FrP) [10:42:53]: Jeg passet på, i mitt innlegg, å understreke at vi for tiden ikke ser behovet for denne kvinneorganisasjonen, men skjer det den type endringer som her skisseres, med sammenslåinger osv., er vi selvfølgelig villige til å revurdere det. Dessverre er det ikke det historien er preget av. I kompromissets navn kommer gjerne de nye organisasjonene – og så blir de gamle værende. Det er mange grunner til det, men jeg skal ikke komme inn på det.

Nå var ikke dette en bred FN-debatt, den hadde et mer avgrenset område. Utenriksministeren skal være trygg på at når vi er ute og reiser – i hvert fall i de møtene jeg har vært med på, hvor også representanten Jensen har vært med – har vi i vår spørsmålsform fremført kritikk og tatt opp kritiske spørsmål. Det vil vi fortsette å gjøre. Det er ikke forbeholdt bare den hjemlige norske presse, men vi synes det er en meget interessant diskusjon å ta med oss når vi reiser rundt og møter FN. Det er sammenheng mellom det vi sier ett sted, og det vi sier et annet sted.

Jeg understreket at vi er enige om veldig mye, f.eks. om Norges innfallsvinkel til dette, og vår kritikk av FN må ikke ta vekk det perspektivet at vi står sammen om veldig mange viktige verdier og det konkrete arbeidet. Samtidig tror vi at det noen ganger er viktig å sette ting i perspektiv og virkelig prøve å dytte på noe for å få fremgang – for FNs skyld og for verdenssamfunnets skyld. Hvis vi bare lar ting skure og gå, aksepterer det og sier at ja, ja, det må jo være slik, er jeg redd vi kan havne i en situasjon hvor vi får et FN vi ikke er tjent med.

Som jeg også sa i mitt innlegg: Hvilken innfallsvinkel vi velger til reformarbeidet i FN, er krevende og vanskelig. Vi har sagt at vi kanskje bør være noe mer tilbakeholdne med den pengestøtten vi gir, for nettopp å presse FN i en reformvennlig retning. Jeg innrømmer gjerne at det her er mange dilemmaer.

Jeg deler også mange av de perspektivene som representanten Østby trekker frem. Det er dilemmaer, det er utfordringer, og det er vanskelig å få dette «teamet», som representanten Trettebergstuen snakket om, til å fungere best mulig. Det er ikke enkelt, det er en utfordring. Vi velger en noe annen tilnærming til noen av disse problemstillingene enn det Regjeringen og utenriksministeren gjør, men jeg tror vi vil det samme.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:45:41]: Jeg blir ofte beroliget når jeg hører på representanten Høglund, for han er myk og nyansert.

Han sier det ikke er enkelt, og det er helt riktig. Men mitt spørsmål var jo at jeg gjerne skulle sett referatet fra møtene ute, hvis representantene Høglund og Jensen der sier det som ble sagt tidligere i vinter, nemlig at FN kan være et ødeleggende organ for verdensfreden. Det mener jeg ikke er innenfor den tradisjonen som representanten Høglund hevder, at vi er enige om det meste, og at vi vil det samme – for hvis det er holdningen, vil vi ikke det samme. Når det gjelder det at man bør være nøye med at man ikke utbetaler penger til programmer man ikke har tillit til, at man er kritisk til bruken av andres penger, mener jeg igjen at representanten Østby hadde et godt poeng. Gjennomgående står FNs programmer seg meget godt i forhold til hva som er pengebruk ellers.

Her må Fremskrittspartiet tåle fokus på ord og handling og budsjettforslag, hvor det altså er til dels dype kutt i bevilgningene til det FN gjør, bl.a. freds- og forsoningsarbeid. Det vil ha effekt. Jeg mener at dette ikke er et tema for en bred FN-debatt, men det er tross alt en debatt om arbeidet i FN det siste året. Og vi lever jo i år, vi arbeider med FN år for år, og da er det ikke unaturlig at vi også fokuserer på de prinsipielle spørsmålene.

Presidenten: Flere har ikke bedt ordet til sak nr. 1.