Ivar Skulstad (A) [10:57:44] (ordfører for saken): Stortinget skal i dag behandle Innst. S. nr. 288 for 2007-2008, Riksrevisjonenes undersøkelse av tilbudet til de vanskeligstilte på boligmarkedet. I stor grad står det en samlet komite bak innstillingen. Men Fremskrittspartiet og Høyre har sammen og hver for seg særmerknader som gjentar partienes politikk på saker som tidligere er sendt Stortinget. Hvis det skulle være nødvendig, regner jeg med at de redegjør nærmere for dette selv.

Det er bred enighet i Stortinget om å føre en boligpolitikk som gir alle en sjanse til å få egen bolig, selv om det kan være noe ulikt syn på hva slags virkemidler som skal benyttes. Retten til en rimelig levestandard, bl.a. retten til et tilfredsstillende sted å bo, er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Menneskerettighetene generelt, og dermed også retten til en rimelig levestandard, er gitt grunnlovsvern i Grunnloven § 110 c om at statlige myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.

I Norge eier 77 pst. av husholdningene sin egen bolig, enten som selveier eller som andelseier. Vanskeligstilte på boligmarkedet er en sammensatt gruppe. Den omfatter både personer som har behov for tett oppfølging for å klare å bo, og personer som hovedsakelig har økonomiske utfordringer knyttet til boligmarkedet. De mest sentrale individrettede boligsosiale virkemidlene er startlån, boligtilskudd, bostøtte og kommunal bolig. I tillegg til de statlige individrettede virkemidlene bevilger kommunene midler over sine budsjetter til de vanskeligstilte på boligmarkedet. Flere kommuner har også egen bostøtteordning.

Hvis man ser nærmere på undersøkelsen, viser den at altfor mange faller utenfor støtteordningene, og at streng behovsprøving gjør at f.eks. kommunal bolig i realiteten ikke er et tilgjengelig virkemiddel. For å få startlån er det avgjørende at man har betjeningsevne. Kravene som stilles for å få bostøtte, er strenge, og det er kun de vanskeligstilte med lavest inntekt som får støtte. Riksrevisjonens undersøkelse tyder også på at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder tilbud som gis.

I 2007 utgjorde de individrettede statlige boligøkonomiske virkemidlene alene 6,3 milliarder kr. I tillegg har kommunene betydelige utgifter knyttet til de vanskeligstilte på boligmarkedet. En samlet komite mener at det er viktig at de ulike virkemidlene kan ses i sammenheng.

Det er kommunenes ansvar å skaffe boliger til vanskeligstilte innenfor de generelle statlige rammevilkårene. Kommunene må derfor prioritere boligsosialt arbeid i forhold til andre oppgaver. Måten man organiserer dette arbeidet på, vil sikkert variere alt etter lokale utfordringer og behov. Måloppnåelsen påvirkes i sterk grad av at det er manglende koordinering når det gjelder de boligsosiale virkemidlene på kommunalt nivå.

Det er uheldig at kommunal bolig som et sentralt virkemiddel for store grupper vanskeligstilte i så liten grad kobles opp mot de øvrige virkemidlene. Det er også uheldig og noe irriterende at hele 41 pst. av kommunene i undersøkelsen praktiserer en saksbehandling som bryter med forvaltningslovens krav til enkeltvedtak.

Bostøtten, som er en regelstyrt ordning, er innrettet slik at mange vanskeligstilte faller utenfor ordningen. Dette skyldes både økonomiske grenser og at enkelte typer husstander ikke omfattes av ordningen. Personer uten barn, med lav inntekt, og som ikke mottar visse trygder eller stønader, vil f.eks. ikke kunne få bostøtte. En stor del av sosialhjelpen går til boligformål. Det er også en del kommuner som har etablert egne kommunale bostøtteordninger. Dette kan være en indikasjon på at kommunene ser grupper som faller utenfor den statlige bostøtteordningen.

Komiteen har merket seg at det er en risiko for at de statlige og kommunale boligsosiale virkemidlene ikke når hele målgruppen av vanskeligstilte, og at noen vanskeligstilte faller utenfor alle ordningene. Regelverket på området er komplisert og omfattende, og det stilles krav til stor grad av samordning mellom flere sektorer og flere forvaltningsnivåer.

Det er store forskjeller når det gjelder hvordan kommunene organiserer det boligsosiale arbeidet, men sosialkontor og teknisk etat er de etatene som er tillagt mest ansvar. Noen av de største kommunene bruker kommunalt foretak til oppgaver knyttet til kommunale boliger. Implementeringen av NAV-reformen aktualiserer organiseringen av det boligsosiale arbeidet. Dette gjelder særlig tildeling av midlertidige boliger, men det er nå trolig at svært mange kommuner vurderer at NAV skal håndtere individrettede virkemidler og tjenester som bostøtte, startlån og boligtilskudd. Bruk av NAV-kontor kan også bidra til å øke brukervennligheten for den enkelte.

Uansett hvordan man organiserer det praktiske arbeidet, vil systematisk jobbing med den boligsosiale handlingsplanen og nødvendig fagkompetanse bety svært mye for hvordan man lykkes med dette viktige arbeidet.

Boligsosiale virkemidler som er godt samordnet, er en forutsetning for at virkemidlene skal kunne bidra til å nå målene på området på en effektiv måte. Jeg støtter Riksrevisjonens vurdering av at utfordringene på området ikke bare kan avgrenses til et spørsmål om økonomiske rammer. I departementets videre arbeid vil det trolig derfor være nødvendig å sikre at brukerne møter et samordnet virkemiddelapparat hvor også kommunale boliger inngår. Jeg regner med at statsråden bl.a. vil berøre dette i sitt innlegg.

Komiteen rår Stortinget til å gjøre vedtak om at Dokument nr. 3:8 for 2007-2008 vedlegges protokollen.

Ib Thomsen (FrP) [11:04:35]: Det viser seg at en del vanskeligstilte på boligmarkedet ikke omfattes av eller får tilgang til de boligsosiale virkemidlene, og disse får dermed ikke den hjelpen de trenger.

For å få startlån er det avgjørende at man har betjeningsevne, noe svært mange vanskeligstilte ikke har. 70 pst. av alle avslag på startlån skyldes manglende betalingsevne. Hvilke inntekter kommunene legger til grunn når de vurderer betjeningsevnen, blir derfor veldig sentralt for store grupper av vanskeligstilte. Det er store forskjeller når det gjelder hva som regnes inn i beregningsgrunnlaget. I tillegg går det fram av undersøkelsen at mange startlån ikke blir realisert fordi personer som har fått tildelt startlån, ikke er i stand til å finne seg en bolig, og lånet blir derfor ikke utbetalt.

Bostøtten, som er en regelstyrt ordning, er innrettet slik at mange vanskeligstilte faller utenfor denne ordningen. Dette skyldes både økonomiske grenser og at enkelte typer husstander ikke omfattes av ordningen.

Undersøkelsen viser også at det er mange vanskeligstilte som venter lenge på å få tildelt kommunal bolig. Problemet er størst i de store kommunene. 74 pst. av de store kommunene oppgir at det er vanlig å vente i opp til ett år. De som har stått lengst på venteliste, har i snitt ventet i tre år. Mange bor lenge i kommunale boliger.

Undersøkelsen viser at koordineringen av de boligsosiale virkemidlene ikke fungerer godt nok på kommunalt nivå. Mange kommuner regner ikke bostøtte med i inntektsgrunnlaget ved søknad om startlån, noe som betyr at det varierer i hvilken grad bostøtteordningen virker sammen med startlånet. I tillegg svarer nesten halvparten av kommunene at de ikke vurderer om startlån kan være et bedre virkemiddel for dem som bor i en kommunal bolig, eller som søker om kommunal bolig. Dette problemet er størst i de små kommunene. Her er det hele 68 pst. som oppgir at de sjelden eller aldri foretar en slik vurdering.

Undersøkelsen tyder på at kommunal bolig er det virkemiddelet som i minst grad ses i sammenheng med de øvrige virkemidlene i kommunene. Undersøkelsen viser også at staten ikke har den nødvendige kunnskapen når det gjelder i hvilken grad virkemidlene skal ses i sammenheng.

For å sikre god koordinering av virkemidlene på kommunalt nivå jobber Husbanken hovedsakelig med kompetanseheving i form av informasjonsmøter og veiledning. For å sikre at virkemidlene blir sett i sammenheng, har Husbanken et ansvar for å tilrettelegge, være pådriver og å bygge kompetanse. På bakgrunn av undersøkelsen synes det ikke som om Husbankens kompetansehevende arbeid på dette området har hatt tilstrekkelig effekt.

Fremskrittspartiet ønsker økt kommunalt handlingsrom i boligpolitikken og mener bostøtte er mer hensiktsmessig enn investeringsstøtte, fordi husleien den enkelte betaler, ikke nødvendigvis reflekterer subsidiene. Det er heller ikke noe mål i seg selv at kommunene skal eie utleieboliger. Tvert imot kan en omlegging fra investeringsstøtte til direkte bostøtte gjøre det mulig å frigjøre kommunale utleieboliger til eierboliger. Det innebærer at kommuner kan overføre en kommunalt eid borettslagsandel til den som leier den tilhørende borettslagsboligen, uten at forkjøpsretten kan gjøres gjeldende.

Jeg vil påpeke at Fremskrittspartiet når det gjelder det siste i denne saken, gikk ett skritt lenger enn de andre partiene og fremmet forslag om å fjerne hele ordningen med forkjøpsrett ved omsetning av boliger og leiligheter.

Jeg vil vise til at dagens høye boligpriser i stor grad kan skyldes barrierer mot nybygging i kommunene, og da særlig mangel på utbyggbare tomter som følge av negative statlige og kommunale vedtak, og kunstige begrensninger når det gjelder bruk av eksisterende tomter.

Ved å legge til rette for økt nybygging, og derved også for lavere priser, ville man gjort det lettere for bostedsløse å etablere seg på boligmarkedet, og de nevnte barrierene kunne reduseres uten at man behøvde å bevilge mer penger over statsbudsjettet.

Kommunal- og regionaldepartementet innførte endringer i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven og forskrift om saksbehandling og kontroll fra 1. januar 2007.

Jeg vil uttrykke skepsis til endringer som kan bidra til økte byggekostnader, da ytterligere barrierer mot nybygging vil føre til et mindre dynamisk boligmarked. Kommunal- og regionalministeren sier, på spørsmål fra Fremskrittspartiet, på den ene siden at Regjeringen vil bygge boliger til bostedsløse, og på den andre siden at man har innført byggeforskrifter som gjør det 15 pst. dyrere å bygge nytt.

Fremskrittspartiet ønsker en sunn balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet, og vil poengtere at et marked ikke kan betraktes som fritt hvis det er rigide barrierer mot etablering av ny kapasitet på tilbudssiden av markedet.

I Norge er det viktig at folk skal kunne eie sin egen bolig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [11:10:44]: Regjeringa har som mål at alle skal kunna bu trygt og godt. Det er for mange vanskelegstilte som i dag ikkje får den hjelpa dei treng. Det er ikkje verdig. Kanskje er det største bustadsosiale problemet manglande engasjement, ikkje spesielt frå politikarar, men frå samfunnet som ein heilskap. Dei fleste har nok med sine eigne karnapp og paviljongar, med sine eigne nyinvesteringar.

Den undersøkinga som Riksrevisjonen no har gjort, viser fleire viktige og alvorlege utfordringar. Dei skal eg følgja opp i tur og orden i mitt vidare arbeid på det bustadsosiale politikkfeltet.

Ei viktig sak som Riksrevisjonen påpeiker, er at saksbehandlinga i kommunane sviktar. Bustadtrengande har krav på respekt og verdigheit, på same måten som andre som vender seg til kommunen, og på skriftlege svar med tanke på ventelister og vedtak. Dette er noko som skal følgjast opp. Eg har allereie teke det opp på ein konferanse, der folk som arbeider i bustadadministrasjonen i mange kommunar, var samla. Eg kjem til å følgja det ytterlegare opp i brev til kommunane, og departementet inviterer til ein konferanse til hausten, der vi skal ta opp både den sida og bustadpolitiske utfordringar i ein større samanheng.

Så: Lat meg understreka at Husbanken er det viktigaste bustadsosiale verktøyet staten har. På få år har dei gått frå å vera ein lånebank til å bli eit kompetansesenter for kommunane. Denne endringsprosessen har skjedd i den same perioden som undersøkinga til Riksrevisjonen. Husbanken har høg kompetanse når det gjeld bustadsosiale problemstillingar. Husbanken har regionkontor som arbeider nær kommunane, og kan på den måten tilpassa arbeidet til lokale variasjonar. Husbanken tilbyr tilskot til utvikling, til kompetanseheving og, ikkje minst, til investeringar. Husbanken har òg ei viktig rolle som koordinator - leggja til rette for både kompetanseheving og erfaringsutveksling. Alle aktørar innafor det bustadsosiale feltet kan dra nytte av dei tilboda som Husbanken gjev.

Husbanken skal vera ein pådrivar for kommunane i det bustadsosiale arbeidet. 250 kommunar har til no fått tilskot til å utarbeida bustadsosiale handlingsplanar. Husbanken gav i 2007 tilskot til 16 pst. fleire utleigebustader enn året før - 850 bustader totalt - og Husbanken er ein viktig støttespelar for kommunane som deltok i «Prosjekt bostedsløse».

Vi gav NIBR eit oppdrag i haust om å sjå på korleis dei verkemidla vi har på dette feltet, fungerer saman. NIBR-rapporten er heilt tydeleg på at bustøtte, butilskot og startlån ikkje fungerer godt nok saman. Det er heilt openbert i same retning som det Riksrevisjonen gjev uttrykk for. Det er altså då utfordringar som vi er heilt nøydde til å ta på alvor. Eg må seie at eg har kjent ansvaret for ein meir sosial bustadpolitikk frå fyrste dag i departementet. Regjeringa arbeider for ei betre bustøtte. Fleire må inn i ordninga - den må bli betre, særleg for barnefamiliar, men òg for einslege. Dette kjem vi tilbake til Stortinget med. Vi har eit nærare samarbeid med KS. Vi skal altså ha denne felles konferansen i oktober, men vi har òg ein eigen avtale som seier at kommunane skal forsterka sitt arbeid på det bustadsosiale feltet.

Så får vi no straks evaluert strategien som heiter «På vei til egen bolig». Stortinget vil bli orientert om resultatet frå evalueringa i samband med statsbudsjettet for 2009. I år får vi òg gjennomført ei ny kartlegging av bustadlause. Ho vil visa korleis ein har lukkast så langt i det arbeidet som er gjort. Ho vil òg visa kva ein må ta tak i vidare.

Så vil eg gjerne seia at Regjeringa har gjort noko i denne perioden som heilt openbert er forbetringar, f.eks. månadlege utbetalingar av bustøtte. Det betyr fleire raskare inn, og òg raskare ut igjen, for dei som skal ut av ordninga. Vi har opna for bustøtte òg til grupper av dei som leiger privat, og no sist, i revidert budsjett, fremja forslag om auka butilskot, frå 20 pst. til 40 pst., til nokre spesielle prosjekt der den som skal bu, treng oppfølging.

Så tok dei raud-grøne partia i Stortinget initiativ i samband med årets statsbudsjett til ein kraftig auke av kompetansetilskotet, noko som gjev høve til endå fleire prosjekt overfor enkeltmenneske som er på veg ut frå fengsel eller rusbehandling.

Eg konkluderer med at vi er på rett veg, men at rapporten frå Riksrevisjonen blir eit viktig dokument i vårt vidare arbeid for å sikra i praksis at alle kan bu trygt og godt.

Svein Roald Hansen (A) [11:17:54]: Det var innlegget fra Fremskrittspartiets Ib Thomsen som fikk meg til å ta ordet, fordi man gir inntrykk av at man ønsker å løse problemene for dem som har vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet - altså de som sliter økonomisk med å kunne eie egen bolig.

En av de store verdiene, tror jeg, i det norske boligmarkedet er at vi har en så høy eierandel. Det har ført til at det er gjennom bolig det norske folk i all hovedsak gjør sin sparing. Og det at man har utviklet mekanismer gjennom Husbanken og på andre måter, har gjort at det store, store flertallet eier sin egen bolig, og at alle får muligheten til å dele, så å si, den sparegrisen. Det gir en rettferdighet og en mulighet.

Så når Fremskrittspartiet tar til orde for å flytte subsidiene over fra investeringshjelp til bostøtte, slik at man kan utvikle et større leiemarked, vil det forrykke den balansen. Det vil være utleieren, den som eier utleieboligen, som vil få sparegevinsten gjennom prisstigning og kostnadsvekst, og ikke den som leier. Den som leier, betaler altså de løpende utgiftene, men sitter ikke igjen med noe av verdistigningen eller noe sparing. Det er en overflytting av midler fra leietaker til eier, som da er en annen. Det vil selvsagt være investorer som tjener på det systemet. Fremskrittspartiet pakker inn en overføring av verdier fra dem som bor, til dem som eier, i en sosialpolitisk innpakning som ikke vil være holdbar.

Den andre merknaden de har, som ble utdypet i innlegget, er at hvis vi bare får bort alle de håpløse restriksjonene så vi kan få bygd flere boliger, så vil prisene synke. Det er sikkert riktig. Hvis vi fikk enda større fart på boligbyggingen - det er jo ikke slik at det bygges få boliger, det er mulig det bremses opp litt nå, men de siste årene har det altså vært bygd mange boliger - hvis den kunne økes ytterligere slik at man fikk et større boligtilbud enn boligetterspørsel, ville det forhåpentligvis føre til at prisene ville synke. Men hvem tenker Fremskrittspartiet skal ta den økonomiske risikoen ved å bygge boliger det kanskje ikke er kjøpere til? Hvem er det som skal gjøre det? For noen må satse pengene sine på å sette opp boliger - som skal stå tomme. Og hvem skal eventuelt betale kostnadene ved de boligene som står tomme? Det synes jeg Fremskrittspartiet burde ha et godt svar på før de kommer og presenterer den type forslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.