Bent Høie (H) [19:36:18]: Psykiske lidelser er en folkesykdom. Flere internasjonale undersøkelser viser at ca. 50 pst. får en psykisk lidelse i løpet av livet, og 20–30 pst. har hatt en slik lidelse det siste året. De aller fleste av oss vil oppleve psykiske problemer i en eller annen form i løpet av livet.

Verdens helseorganisasjon antar at den samlede belastningen med uførhet og for tidlig død på grunn av depresjon vil øke, og i 2020 vil psykiske lidelser være den viktigste årsaken til sykdomsbelastning i vestlige land.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om det psykiske helsevernet i 1997, var diagnosen svikt i alle ledd. Opptrappingsplanen for psykisk helse ble iverksatt fra 1998, og ble avsluttet i 2008. Planen var klar på retning og kvantitative mål. Det skulle bygges opp et bedre og mer desentralisert tilbud, og polikliniske tilbud i pasientens nærmiljø skulle erstatte institusjonsomsorgen.

Evalueringsrapport fra Norges forskningsråd viser at opptrappingsplanens kvantitative mål langt på vei er nådd. Noen eksempler illustrerer dette:

• Det gis mer enn dobbelt så mange polikliniske behandlinger som da opptrappingsplanen ble iverksatt.

• Det er bygd 75 nye distriktspsykiatriske sentre, som har gitt mange pasienter et tilbud der de bor.

• Det er bygd om lag 3 400 flere tilrettelagte boliger for psykisk syke i kommunene.

Selv om mange av de kvantitative målene i opptrappingsplanen er nådd, er vi ikke i mål med å gi psykisk syke et godt og likeverdig behandlingstilbud, f.eks.:

• Det er fortsatt for lange ventetider og for mange brudd på pasientrettighetene.

• Det er for stort press på døgnbehandlingstilbudet fordi det mangler gode tilbud lokalt.

• Det mangler sammenheng og helhet i tjenestene, noe som rammer alle pasienter, men psykisk syke rammes spesielt hardt.

• Brukermedvirkningen og pårørendeperspektivet er nødt til å bli ivaretatt bedre.

• Og ikke minst må det gis hjelp som faktisk hjelper.

Denne interpellasjonen handler om den siste utfordringen, nemlig at psykisk syke skal få hjelp som hjelper. Etter å ha satt inn stor innsats for å styrke kvantiteten i det psykiske helsevernet, må vi nå jobbe mer for å styrke kvaliteten. Et illustrerende eksempel på at hjelpen ikke alltid hjelper, er hentet fra tilbudet til pasienter med tvangslidelser. Den 4. november 2009 viste TV 2 dokumentarfilmen «Psyk forvandling!». Programmet viste at det finnes effektiv behandling for pasienter som lider av tvangslidelser, men at få pasienter får tilbud om dette.

Tvangslidelser er anslått til å være den fjerde mest utbredte psykiske lidelsen og rammer til enhver tid over 50 000 nordmenn. Dette er en invalidiserende lidelse som opptar mye tid, og fører til at pasienten får store problemer i hverdagen og på jobb. Mange blir uføretrygdet på grunn av lidelsen, og den innebærer vanligvis en stor belastning også for pårørende. Siden 1970-tallet har det vært kjent at såkalt eksponeringsterapi med responsprevensjon er en effektiv behandlingsmetode for lidelsen. Gjennom et titall studier har det blitt demonstrert at metoden er kostnadseffektiv og gir en betydelig bedring hos 60–70 pst. av pasientene. Metoden er anbefalt i Helsetilsynets retningslinjer for behandling, og de distriktspsykiatriske sentrene er bedt om å ha kompetanse på området. Til tross for dette er det svært mange pasienter som ikke får tilbud om denne behandlingen.

På bakgrunn av den nevnte dokumentaren stilte jeg spørsmål om hva statsråden ville gjøre for å sikre at alle pasienter får tilbud om den aktuelle behandlingen hvis de har denne lidelsen. Statsråden tok da et prisverdig initiativ til å holde kurs i denne behandlingen for helseforetakene. Jeg er kjent med at Norsk Forening for Kognitiv Terapi er i ferd med å implementere en plan for bedre behandling av pasienter med tvangslidelser, og vil berømme fagfolk i dette miljøet for å ha tatt opp saken og dermed ha sørget for en forbedring av tilbudet til pasientene.

Men denne saken reiser problemstillinger som gjelder for det psykiske helsevernet generelt. Hvordan kan vi sikre at fagfolk og behandlingsinstitusjoner har tilstrekkelig fagkunnskap til å gi god behandling? Hva gjør vi for å forsikre oss om at behandlingen av psykisk syke baserer seg på kunnskapsbaserte metoder, og ikke den metoden som behandleren til enhver tid synes er best å bruke på alle lidelser, eller generelt sett overfor en stor bredde av pasientgrupper?

En nøkkelfaktor for å sikre god kvalitet i behandlingstilbudet er kunnskap om behandlingen og hva som er virkningsfulle metoder. Fra Høyres side mener vi at det legges for liten vekt på kvalitetsarbeidet i helseforetakene, og vi har derfor foreslått en ny kvalitetsstrategi for helseforetakene. Vi mener at det må utvikles flere kliniske veiledere som sikrer at kunnskapsbaserte og virkningsfulle metoder tas i bruk. Selv om det åpenbart er nødvendig å utøve klinisk skjønn, må det ikke overlates til den enkelte behandlers forgodtbefinnende om man benytter kunnskapsbasert praksis eller ikke. Det må ikke være slik at når en som pasient kommer inn på et psykiatrisk kontor, kan en se av hvem psykiateren har bilde av på veggen, hvilken behandlingsmetode en oppnår.

Jeg vil utfordre helse- og omsorgsministeren både til å utvikle flere behandlingsveiledere og å sikre at helseforetakene faktisk følger disse retningslinjene. Milde henstillinger er ikke nok. Fra politisk hold må vi stille minst like strenge krav til kvalitet som vi gjør til økonomistyring.

For å lykkes i kvalitetsarbeidet må vi også foreta bedre målinger av kvalitet i det psykiske helsevernet. Det er utviklet flere indikatorer i psykisk helsevern, bl.a. for omfanget av reinnleggelser, bruk av tvang og antall korridorpasienter. Vi har også flere brukerundersøkelser som viser at mange pasienter er fornøyd med tilbudet. Men vi trenger også gode målinger på resultatet av behandlingen. Vi må vite at hjelp hjelper.

Høyre mener at utviklingen av et desentralisert tilbud til psykisk syke har vært riktig og nødvendig. Vi må gi flere psykisk syke hjelp der de bor, slik at de kan mestre livet så godt som mulig i sitt nærmiljø. Bedre tilgjengelighet er avgjørende for at psykisk syke skal få bedre hjelp. En hovedutfordring er å sikre bedre sammenheng i tilbudet til de syke. Samhandlingsreformen, som nå er til behandling i komiteen, skal bidra til forbedringer i tilbudet i så måte.

Samtidig innebærer den desentraliserte strukturen av distriktspsykiatriske sentre og ambulante team at en må ha ganske stor breddekompetanse. Psykisk sykdom er komplekst, og det stilles store krav til behandleren når han skal gi et spesialisert tilbud om utredning og behandling til alle pasienter i sitt opptaksområde. DPS-ene og BUP-ene er i sentrale strøk. Det gjelder særlig spesialisert behandlingstilbud til mindre pasientgrupper. Dette kan bidra til å styrke fagutviklingen og til å sikre bedre kvalitet i behandlingstilbudet. En slik utvikling kan dermed styrke mulighetene for at pasientene får hjelp som hjelper.

Jeg vil utfordre statsråden til å svare på om vi kan finne en bedre balanse mellom tilgjengelighet og desentralisering på den ene siden og behovet for kvalitet og spesialisering på den andre siden.

Rådet for psykisk helse har utarbeidet en rapport om kvalitet i det psykiske helsevernet med syv hovedpunkter som er nødvendig for å sikre god kvalitet i tilbudet til psykisk syke. Et av disse er at utdanningen av fagfolk må følge en bedre utvikling. Rådet viser til at videreutdanningen i psykisk helsearbeid samt spesialiseringen for psykologer og psykiatere ikke er tilpasset dagens tjenestetilbud og krav til brukermedvirkning.

Dagens tjenestestruktur forutsetter som sagt breddekompetanse, noe som kan stille enorme krav til fagfolk. Det kan neppe forventes at psykologer kan gi god eksponeringsterapi til pasienter med tvangslidelser etter et firetimers undervisningskurs.

Jeg vil oppfordre statsråden til å gjennomgå utdanningstilbudet i sektoren sammen med sin kollega i Forskningsdepartementet, for å forbedre og oppdatere utdanningstilbudet.

På oppdrag for det daværende Sosial- og helsedirektoratet ble det utarbeidet en analyse av kompetansebehovet innen psykisk helsevern, som ble publisert våren 2006. Analysen konkluderer med at det mangler nærmere 500 psykiatere og et betydelig antall psykologspesialister ved de distriktspsykiatriske sentrene. Riksrevisjonens landsomfattende undersøkelse fra 2007 viste at behandlingstilbudet for barn og unge med psykiske lidelser ikke er likeverdig. Det er store forskjeller i kapasitet og andel spesialister mellom poliklinikkene og mellom helseforetakene.

Det er helt klart at mange andre utdanningsgrupper kan gi et svært godt tilbud til psykisk syke, og det er ikke ønskelig med noe profesjonsmonopol i noen deler av helsesektoren. Men vi er nødt til å sikre at det finnes tilstrekkelig fagkompetanse både i de distriktsmedisinske sentrene og i poliklinikkene for barn og ungdom.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:46:27]: Det er en viktig interpellasjon som reises her, og det er jo også, som interpellanten var inne på, store beløp som Stortinget har bevilget til Opptrappingsplanen for psykisk helse, noe som har gitt en stor økning i kvantitet både på DPS-ene – de distriktspsykiatriske sentrene – og når det gjelder fagfolk. Det man nå må jobbe med, er å utvikle kvaliteten – det er jeg helt enig i.

Det overordnede målet for opptrappingsplanen var å legge til rette for at mennesker med psykisk lidelse skulle kunne leve et mest mulig vanlig liv i sitt nærmiljø og i sitt eget hjem. Det gjelder også for alvorlig syke personer, som i perioder trenger omfattende hjelp fra det kommunale hjelpeapparatet og spesialisthelsetjenesten. Sentrale elementer er brukerdeltakelse og lokalbaserte tjenester med vekt på kommunale tiltak og en desentralisert spesialisthelsetjeneste. Etter opptrappingsplanen har Regjeringen videreført dette verdigrunnlaget i statsbudsjettene for 2009 og 2010.

Mitt inntrykk er at alle nivåer i tjenesten har fanget opp disse signalene. Samtidig må vi erkjenne at det tar lang tid å snu holdningene fra å legge vekt på sykdom og sykehusbehandling til å utvikle et tydelig innhold i begreper som brukermedvirkning, brukerdeltakelse og mestring av eget liv. Her har vi fortsatt et stykke vei å gå.

Jeg er kjent med at faglig praksis kan variere mellom behandlere og behandlingssteder, og at det kan ta tid før kunnskapsbaserte metoder tas i bruk. Jeg er ikke tilfreds med at det tar så lang tid å innføre ny kunnskap. Ifølge Helsedirektoratet er det likevel ikke grunnlag for å si at det generelt er stor faglig uenighet om behandling.

De regionale helseforetakene skal sørge for at befolkningen får tilbud om spesialisthelsetjenester av høy kvalitet. I oppdragsdokumentene er det markert at kvalitetsforbedring skal være en kontinuerlig prosess som er forankret i ledelsen på alle nivåer. De regionale helseforetakene har videre ansvar for at nasjonale retningslinjer og veiledere tas i bruk.

Arbeidet med nasjonale retningslinjer og faglige veiledere for psykiske helsetjenester har høy prioritet i Helsedirektoratet, noe som også interpellanten etterspurte. I løpet av få år er det utgitt flere veiledere, bl.a. veileder for psykisk helsearbeid i kommunene, for distriktspsykiatriske sentre, for samarbeid med pårørende, og ikke minst prioriteringsveiledere for psykisk helsevern – både for voksne og for barn og unge. Videre er det utgitt eller under arbeid nasjonale retningslinjer på en rekke fagområder innen psykiatrisk behandling. Veilederne gir anbefaling om hvor lenge en pasient med en gitt diagnose maksimalt kan vente på behandling, og om hvilken type behandling som bør settes i verk. Kommunene, regionale helseforetak og Helsedirektoratet samarbeider om innføring av retningslinjer og veiledere i tjenesten.

Psykisk helsevern er styrket og modernisert de siste ti årene. Vi har utviklet et desentralisert psykisk helsevern med i alt 75 distriktspsykiatriske sentre, som dekker alle landets kommuner. Målet er tilgjengelige og sammenhengende tjenester av høy kvalitet. Et psykisk helsevern med hovedvekt på desentraliserte tjenester er i tråd med utviklingen i andre vestlige land og med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon.

Situasjonen ved DPS-ene ble gjennomgått i 2008. På grunnlag av dette har de regionale helseforetakene fått i oppdrag å styrke omstillingen fra institusjonsbehandling til mer utadrettede og ambulante tilbud. Videre skal de oppgradere DPS-ene faglig og bemanningsmessig. Sykehusenes rolle skal avklares, slik at de kan ivareta spissfunksjoner innen psykisk helsevern. Det er viktig å dimensjonere fordelingen av ressurser mellom DPS-ene og sykehusavdelingene slik at tilbudet er tilpasset befolkningens behov.

På spørsmålet om strukturen i det psykiske helsevernet sikrer tilstrekkelig spesialisering og kompetanse, vil jeg understreke at det er befolkningens behov som skal legges til grunn. Utdanningene må sørge for at undervisningen er tilpasset modellen med lokalbaserte tjenester. Det betyr at brukerperspektivet, mestring, samhandling og tverrfaglighet må være integrert i utdanningene. DPS-ene vil være den sentrale erfarings- og kunnskapsbasen.

Grunnlaget for spesialistkunnskap innen psykiatri, psykologi og psykisk helsearbeid legges i spesialistutdanningen, i etter- og videreutdanningene og gjennom klinisk praksis. Det betyr at vi må stille krav til universiteter, høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner, men også til tjenesten som klinisk kunnskapsbase for utdanningene. Det er strenge krav til praksis for å bli spesialist i psykologi eller psykiatri, og disse kravene kan ikke fravikes.

Jeg føler meg trygg på at et godt utbygd nettverk av gode DPS-er, kombinert med gode sykehusavdelinger, vil være den beste basis for fremtidig kunnskapsutvikling. DPS-ene er store nok til å ivareta både generalistkompetanse innen psykisk helsevern og spesialkompetanse på områder som psykoseteam, dobbeltdiagnoseteam, akuttteam mv. Helseregionene må vurdere om det er aktuelt å fordele oppgavene mellom DPS-ene i regionen for å ha et tilbud til pasienter med lidelser som ikke forekommer så ofte. Sykehusene vil utgjøre den kliniske kunnskapsbasen på sine områder.

Vi er fortsatt i en oppbyggingsfase for å få til fullverdige DPS-er over hele landet. Det er en utfordring for det kliniske tilbudet og for kompetansen, men det gir ikke grunnlag for å revurdere intensjonene om en endret struktur i den psykiske helsetjenesten. Vi må fortsatt ha trykk på omstilling i psykisk helsevern.

Jeg vil understreke at det er gjennomført omfattende kompetanseheving innenfor psykisk helsevern under opptrappingsplanen og etterpå. Det er etablert en rekke kompetansefunksjoner, et stort antall personell har gjennomgått nye videreutdanninger innen tverrfaglig psykisk helsearbeid, og ikke minst er rekrutteringen til feltet vesentlig bedret. Det gjelder både spesialister i psykologi og psykiatri og høyskoleutdannet personell. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå spesialistutdanningen for leger for å vurdere behovet for å endre struktur og innhold. De skal også gjennomgå videre- og etterutdanningstilbudene ved private institutter og foreninger som får offentlige tilskudd.

De spørsmål som representanten Høie tar opp, fortjener definitivt oppmerksomhet i lang tid fremover. Min vurdering er at vi er på rett kurs med de politiske beslutninger som er tatt, og de tiltak som er iverksatt.

Bent Høie (H) [19:54:26]: Jeg vil slutte meg helt til det som statsråden sa avslutningsvis. Jeg er også overbevist om at den kursen som en la i opptrappingsplanen, er en riktig kurs. Det som jeg er noe mer usikker på, er om skuten er rask nok – om en ikke også har muligheten til å gi et fornyet innhold underveis, etter som en ser at utfordringene kanskje er litt annerledes enn det en så for en del år tilbake i tid.

Det er også slik at vi innenfor det somatiske helseområdet ser at det å etablere standard prosedyrer, og ikke minst det å registrere behandlingen som gis – få mye mer informasjon knyttet opp mot hvilken behandling som er gitt, og resultater – gjør at en akkumulerer kunnskap, som igjen forbedrer behandlingsmetodene. Jeg tror det er behov for å ha økt fokus på dette også innenfor psykiatrien, ikke bare registrere at en får behandling, men også registrere hvilken behandling som gis, registrere resultatene og få felles kriterier for måling av resultater av behandlingen. Kun på den måten kan vi kontinuerlig forbedre tilbudet til pasientene, ha en faglig utvikling, og også i neste omgang forbedre de anbefalte behandlingsmetodene som gis på et område.

Dette gir en utfordring som vi også har sett innenfor somatikken, og som kanskje har kommet tidligere i somatikken enn i psykiatrien, nemlig at man får en kombinasjon av en desentralisering av tilbud, fordi flere tilbud kan løses lokalt, desentralisert, og samtidig en sentralisering, knyttet opp til at en da også vil se at det er enkelte behandlingsmetoder som bare kan gis sentralt. Ikke minst er spennet i antall behandlingsmetoder så omfattende at en ikke kan forvente at en psykiater er en psykiater uansett hvilken lidelse pasienten har. For eksempel bør det være mulig å ha oversikt over de avtalespesialistene som en har innenfor psykiatrien, og også psykologer, og på hvilke områder disse har utviklet dybdekunnskap, slik at en vet at hvis en blir henvist til en psykiater med avtale, kommer en til en psykiater som også er i stand til å gi en adekvat behandling for den lidelsen som en har. Det vil kanskje være å ha for store forventninger til våre fagfolk at alle som har tittelen psykiater, skal kunne beherske alle behandlingsmetoder for alle pasienter.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:57:36]: Jeg kan dele bekymringen om hvorvidt endringene foregår fort nok, eller så hurtig som vi ønsker. Men det jeg har lyst til å understreke, og som man også kan se av tallene – det som er gjort i løpet av de ti årene som opptrappingsplanen har vart – er jo at det er tilrettelagt et veldig godt nettverk både for den behandling og kompetanseoppbygging som må skje sentralt, og også de distriktspsykiatriske sentrene og de ambulante teamene, som kan gå ut og drive oppsøkende behandling hjemme eller på arbeid hvis det er behov for det.

Én ting som jeg er veldig opptatt av, og som interpellanten også var inne på i sitt første innlegg, er dette med standard prosedyrer. Det mener jeg er viktig, ikke bare innenfor psykisk helsevern, men også innenfor alle områder i hele spesialisthelsetjenesten. Det er viktig på den måten å få ut informasjon til kompetansepersonell rundt om i hele landet, og også sikre at det er en kvalitetssikring av behandlingen som gis.

Også dette med kvalitet ble tatt opp, spesielt i første innlegg, og det er jeg helt enig i, men det ligger jo mye kvalitet i at kvantiteten har økt så mye. Det går selvfølgelig på behandlede pasienter. Bare i barne- og ungdomspsykiatrien var det i 1998 20 600 barn som ble behandlet, og i 2008 var det 53 000. Det viser at behovet har økt, men det viser også at man har nådd mange flere. Og her har i hvert fall også ventetidene gått ned. Det er bra, og det er gledelig.

Så er det også slik, som man har vært inne på, at man ikke gjør tingene likt alle steder. Og da har jeg lyst til å trekke frem et veldig godt eksempel. Bruk av tvang har vært mye i fokus i det siste. På Jæren Distriktspsykiatriske Senter har man brukerstyrte senger hvor det er mye mer opp til brukerne selv når de føler behov for å legge seg inn eller få assistanse og hjelp. Det har redusert bruken av tvang. Det er klart at dette er metoder som også må bringes ut i det ganske land, så vi skal være gode på å bruke de gode eksemplene – og bringe dem videre.

Wenche Olsen (A) [20:00:42]: Det er et viktig tema som helt klart fortjener vår oppmerksomhet, interpellanten her tar opp.

Som interpellanten selv sier, har opptrappingsplanen innen psykiatri gjennom ti år vært vellykket i den grad at i dag får flere enn noen gang behandling. Så vil fokusområdet nå framover være å få enda bedre kvalitet, og det skal vi selvsagt strekke oss etter.

Derfor er jeg glad for at ministeren i sitt svar sier at arbeid med nasjonale retningslinjer og faglige veiledere for psykiske helsetjenester har høy prioritet i Helsedirektoratet. Retningslinjer og faglige veiledere er med på å øke kvaliteten innenfor psykiatrien og sikrer pasientene den behandlingen de har krav på.

Når det gjelder pasienter som har tvangslidelser, er jeg enig med interpellanten i at flere burde fått tilbud om eksponeringsterapi. Derfor er jeg glad for at vi på et møte med pårørendeorganisasjon og fagfolk fikk vite at dette var en dokumentert behandlingsmetode som fagfolk flere steder i landet kunne læres opp til å bruke. Eksponeringsterapi er en behandlingsmåte, stort sett uten medikamenter, som ofte kan gjennomføres uten innleggelse av pasienten. Vi kan selvfølgelig ikke akseptere at om vi har en metode som har dokumentert effekt, at det finnes fagfolk som unnlater å bruke den. Det burde kanskje være noe statsråden kunne se på.

Alle pasienter er forskjellige, og det krever at den enkelte må få en behandling som er tilpasset sitt behov. Det er også viktig at vi fortsatt har et stort fokus på at pasientene i størst mulig grad må få behandling i nærheten av hjemstedet. Derfor er det bra at vi nå har distriktspsykiatriske sentre som dekker alle landets kommuner. Sammen med kommunens helsetjeneste bygges det ut ambulante team som driver oppsøkende virksomhet. Det gjør at mange kan få behandlingen i hjemmet sitt og slipper å bruke mye tid på å dra til behandlingssteder, og kan få tilpasset behandling i sitt nærmiljø.

Det er mange som gjør en god jobb innenfor psykiatrien, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. At vi ikke alltid får til samspillet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, er nettopp en av årsakene til at Samhandlingsreformen så dagens lys. Viktigheten av at samspillet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten fungerer godt, er avgjørende for kvaliteten på det tilbudet som pasientene får.

Mange har kommet langt med godt samspill, bl.a. i Østfold, hvor Sykehuset Østfold har opprettet ambulante, akutte team, som bidrar til bedre og mer helhetlige tjenester innenfor psykisk helsevern.

Jeg ser fram til at vi kan få bred enighet i Stortinget om Samhandlingsreformen, noe som vil bidra til å styrke tilbudet til disse pasientene ute i kommunen og bidra til et mer helhetlig behandlingsløp – på tvers av nivåene i helsesektoren.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [20:04:01]: Å ha vondt i ryggen, i et kne eller i en arm kan være slitsomt for noen hver. Men man vet hva man kan gjøre med det. Hos fastlegen kan årsaken defineres og tiltak gjennomføres.

Men om du plutselig opplever en lammende angst eller en tung depresjon, er det ikke like enkelt å få hjelp. I en rapport fra Folkehelseinstituttet, Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv, finner vi at rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og at depresjon vil ramme en av fem. I tillegg har vi rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og schizofreni.

Nøkkelen til et godt psykisk helsevern er å komme tidlig inn med hjelp. Det er en gjenganger når det gjelder enkeltpersoner som tar kontakt og det jeg leser i forskjellige artikler – nemlig det faktum at folk ikke helt forstår eller finner ut av hvor de kan få hjelp når problemene starter. Deretter oppdager de at når de endelig har funnet ut av dette, blir de stående i en eller annen kø. Gjennomgående får jeg høre at man måtte vente for lenge, og at sykdommen og plagen ble dypere og mer alvorlig i løpet av denne tiden.

For få år siden var jeg på besøk på en helsestasjon i min kommune. Helsesøster, med mer enn 20 års erfaring, kunne fortelle at hun nå opplevde barn helt ned i 1. klasse som slet med psykiske problemer, og at dette var noe som hadde skjedd de siste årene.

Psykiske problemer i tidlig alder vil – om det ikke blir sett og gjort noe med det, kunne medføre rusproblemer, spiseforstyrrelser, selvskading, eller utvikle seg til alvorlige psykiske lidelser. Personer som sliter med dette, opplever ofte at de ikke får hjelp til det som medførte at de begynte å ruse seg, skade seg eller sulte seg.

Opptrappingsplanen for psykisk helse var på mange måter en suksess. Mye ble oppnådd, men vi kom ikke i mål. Det skremmer derfor meg når vi nå stadig får meldinger om kutt i tilbudet til psykisk syke.

I Askøy kommune har de som mål å gi hjelp når det trengs. Ifølge kommuneoverlegen har tilbudet virket etter hensikten. Foreldre, barn og samarbeidspartnere tar kontakt på et tidligere tidspunkt når tilgjengeligheten er god og terskelen er lav. Slik klarer de å identifisere en problemutvikling og iverksette tiltak på et tidlig tidspunkt. Overlegen mener etterspørselen etter psykologtjenesten er stor – og økende.

Personer med alvorlige tvangslidelser, som interpellanten viser til, er en gruppe som i årevis har blitt oversett. Noen av disse hadde deler av helse- og omsorgskomiteen glede av å møte etter et program vist på TV 2 om eksponeringsterapi. De hadde utrolig sterke historier å fortelle. År etter år med ødelagte liv, både for den som sto midt oppe i det og for vedkommendes nære. Kunnskapen lå der, men tilbudet var så å si fraværende. Dette er rett og slett uakseptabelt, og jeg håper statsråden også fikk med seg dette programmet.

Alt i alt er det grunn til å trekke konklusjonen at vi har en lang vei å gå, også innenfor psykiatrien. Vi vet at lavterskeltilbud er viktig og kan forebygge alvorligere sykdom, men ikke alle har tilgang til dette.

Vi vet at ventetiden for behandling er svært lang i mange tilfeller, og at dette dermed blir et tilbud for dem som kan kjøpe seg ut av køen. Lange ventetider øker faren for eskalering av sykdom og kan medføre økt bruk av tvang.

Vi vet at bruk av tvang benyttes i ulik grad rundt i vårt land, og at tvang oppfattes krenkende og skremmende og er med på å svekke tilliten til behandlingstilbudene. Og vi vet at det er vondt og vanskelig å leve med psykiske lidelser både for den som er rammet, og for alle dem som står vedkommende nær.

Vi vet at de lærde strides, og at feil tilbud har tilnærmet null verdi. Vi må slutte å gi et tilbud bare for å kunne krysse av for at tilbud har blitt gitt. Dette er utmattende for den det gjelder, og er svært dårlig bruk av ressurser. Og vi vet at noen nesten gjennom et helt liv går ut og inn av behandlingstilbud – noen fordi man kommer for sent i gang, noen fordi det ikke ble gitt riktig behandling, og noen fordi de ble skrevet ut for tidlig.

Altfor mange av disse orker rett og slett ikke mer og avslutter sitt liv.

Vi kan bruke mange fine ord i denne sal, men hverdagen utenfor disse vegger er beintøff for noen.

Sonja Irene Sjøli (H) [20:09:08]: Selv om vi har gjennomført en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse, er det viktig at vi ikke slår oss til ro, men fortsetter innsatsen på dette viktige området. Som statsråden var inne på, er det bygd 75 nye distriktspsykiatriske sentre, og det er avgjørende at det tilbys gode tjenester til psykisk syke i DPS-ene. Tilsynsrapporter viser at det er betydelige utfordringer med å sikre god kvalitet på dette tilbudet.

Som interpellanten nevnte, iverksatte Statens helsetilsyn i 2008 et toårig tilsyn med spesialisthelsetjenestene i de distriktspsykiatriske sentrene. Etter et år utga tilsynet rapporten om DPS, Landsdekkende tjenester, men varierende kvalitet?

Tilsynsrapporten er alvorlig og viser grunnleggende svikt i tjenestetilbudet til psykisk syke. Rapporten er kort omtalt i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag for inneværende år. Men departementet uttaler selv at denne og andre tilsynsrapporter viser at svikt i helsetjenesten stadig gjentar seg. Det store spørsmålet er da hva helse- og omsorgsministeren som eier av helseforetakene gjør for å sikre kvaliteten og innholdet i behandlingstilbudet til psykisk syke og andre pasienter. Tilsynets oppgave er å avdekke svikt, mens helse- og omsorgsministeren har ansvar for å sikre at svikt ikke gjentar seg.

Høyre fremmet i budsjettinnstillingen et forslag der vi ba om en redegjørelse for hvilke tiltak Regjeringen har iverksatt for å rette opp generell svikt og mangler i helse- og omsorgstjenesten som Helsetilsynet har avdekket gjennom sine tilsynsrapporter de siste årene. Dessverre fikk forslaget bare støtte fra opposisjonspartiene, ikke fra regjeringspartiene. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at regjeringspartiene ikke ønsker åpenhet om hvordan svikt i helsetjenesten følges opp. Vi forutsetter likevel at Regjeringen tar ansvar for at svikt som påpekes av Helsetilsynet, følges opp overfor spesialisthelsetjenesten. Jeg vil utfordre statsråden til å redegjøre for hvilke helt konkrete tiltak Regjeringen har iverksatt for å forbedre kvaliteten i de distriktspsykiatriske sentrene, i lys av den alvorlige tilsynsrapporten fra 2008.

Høyre har foreslått en ny kvalitetsstrategi for helsetjenesten, som bl.a. omfatter utvikling av flere faglige retningslinjer for god behandling. For å forbedre kvaliteten må vi også vite noe om kvaliteten i helsetjenesten. Samarbeidsregjeringen, Bondevik II, fikk utviklet 18 kvalitetsindikatorer, men deretter ser arbeidet ut til å ha stoppet opp. Fra Høyres side vil vi understreke at helsetjenesten må styres etter kvalitetsmål, ikke bare etter økonomiske mål. Dette er avgjørende for at pasientene skal få hjelp som faktisk hjelper.

Fagforeningene har gjort og gjør mye viktig arbeid med kvalitetsutvikling i helsetjenesten. Legeforeningen har gjennomført flere såkalte gjennombruddsprosjekt innenfor psykisk helsevern. Et av dem het KEPP, Kvalitet og effektivitet i polikliniske tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Tiltaket ble etablert i samarbeid mellom Legeforeningen og Samarbeidsregjeringen.

24 deltakergrupper fra 30 poliklinikker over hele landet arbeidet systematisk med å implementere og måle effekten av tiltak som skulle sikre bedre tjenester til psykisk syke. Eksempelvis ble det etablert tiltak for å redusere ventetid fra henvisning til spesialistvurdering, sikre bedre behandlingsforløp for pasientene og å styrke samarbeidet mellom poliklinikker og fastleger.

I vår skal det gjennomføres et gjennombruddsprosjekt om tidlig oppdagelse og behandling av psykose. Prosjektet retter seg både mot spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten og er etablert i samarbeid mellom flere fagforeninger og brukerorganisasjoner. Jeg vil oppfordre statsråden til å sørge for at helseforetakene bidrar i dette viktige kvalitetsarbeidet, og ikke minst at erfaringene fra prosjektet brukes til å forbedre tilbudet til psykisk syke.

Kjersti Toppe (Sp) [20:13:25]: Evalueringsrapporten for Opptrappingsplanen for psykisk helse viser at ti år med opptrappingsplan har gitt psykisk helsearbeid i Noreg eit lyft. I hovudsak har vi nådd dei kvantitative måla når det gjeld ressurs- og aktivitetsvekst for det psykiske helsearbeidet i kommunane. Talet på tenesteårsverk har auka betydeleg, og vi har fått nær 3 000 nye bustader. Vi har hatt ein markert auke i den polikliniske aktiviteten og i døgnkapasiteten på distriktspsykiatriske senter. Det har òg vore ein markant bemanningsauke innan barne- og ungdomspsykiatrien, og dekningsgraden har auka betydeleg. Utdanningskapasiteten i høgskulesektoren er utbygd, og rekrutteringsgrunnlaget er klart styrkt. Evalueringa viser at brukarmedverknad har fått ein langt meir sentral plass, men at det her framleis er store utfordringar. Når det gjeld tvang, er hovudfunna at anslaga om omfanget av tvang og endringar i bruk av tvang er svært usikre.

Men sjølv om dei kvantitative måla er nådde, er det eit sentralt problem at vi veit for lite om innhaldet i dei tenestetilboda som blir gitt. Vi veit for lite om kvaliteten i tilboda. Det same gjeld utdanning og kompetanse. Sjølv om ein har lykkast i ei volummessig ubygging av relevante utdanningsløp, veit vi for lite om i kor stor grad dei ulike utdanningsprogramma verkeleg sikrar nødvendig fagkompetanse. Det er påvist store geografiske forskjellar i personelldekninga i tenestene for barn, unge og vaksne. Tilgangen til kvalifisert personell, særleg psykiatrar og psykologspesialistar, varierer. Opptrappingsplanen har nok i hovudsak vore ein strukturreform med svakt fokus på innhald og kvalitet. Det bør derfor no satsast på vidareutvikling av kvalitetsindikatorar og kvalitetssikring. Særleg er det viktig at det blir teke eit krafttak for å skaffa pålitelege, landsdekkjande fakta for bruk av tvang i det psykiske helsevernet. Det er òg viktig at ein ser ekstra på behandlingstilbodet til dei pasientgruppene ein i dag veit har eit mangelfullt tilbod. Det gjeld i særleg grad dei eldre og generelt dei med lettare psykiske lidingar.

Senterpartiet er derfor heilt einig med interpellanten i at ein bør få større grad av standardisering av behandlinga i psykiatrien, særleg på område der det i dag finst god dokumentasjon på kva som er effektiv behandling.

Ifølgje WHO vil psykiske helseproblem vera den viktigaste sjukdomsgruppa om eit par tiår. I lys av dette blir spørsmålet om det blir satsa nok på førebygging av psykiske helseproblem. Den viktigaste delen av førebygginga må skje i kommunane, i nærmiljøet. Er det tilført nok midlar til psykisk helsearbeid i kommunane gjennom opptrappingsplanen? Dei fleste nye psykologstillingane er f.eks. oppretta i helseforetaka. Korleis kan kompetansen styrkast i kommunane? Personar med psykiske lidingar har ofte òg rusproblem, andre helseproblem og problem med yrkesliv. Er vi dyktige nok med å gi hjelp ved samansette helseproblem? Framleis er det mange spørsmål. Vi har nok av kritiske rapportar: frå Riksrevisjonen om tilbodet til vaksne med psykiske helseproblem og frå Helsetilsynet om brot på lover og forskrifter ved distriktspsykiatriske senter.

I Noreg har vi i dag ein såkalla døgntung struktur samanlikna med psykisk helsevern i andre land. Rundt 70 pst. av ressursane innan psykisk helsevern går til spesialisthelsetenesta, rundt 30 pst. til kommunane. Halvparten av innlagde i psykiatriske akuttavdelingar i sjukehus burde hatt tiltak på distriktspsykiatrisk/kommunalt nivå. 40 pst. av døgninnlagde på distriktspsykiatriske senter burde hatt tilbod på kommunalt nivå. Opp mot 400 000–500 000 pasientar innan psykisk helsevern er i dag ferdigbehandla i psykiatriske avdelingar og ventar på bustad og omsorgstilbod i kommunane. Dette viser at dårleg tilgjengelegheit ikkje berre skuldast økonomi, men dårleg organisering og arbeidsmetodar og manglande samarbeid. Strukturarbeidet i psykiatrien må altså fortsetja, slik at vi får meir vektlegging av førebygging, tidleg diagnostisering og styrking av kvaliteten i psykiatritilboda i kommunane spesielt. Denne satsinga må òg få konsekvensar for utdanninga av helsearbeidarar i psykiatrien. Fleire må utdannast og vidareutdannast med tanke på å fungera i kommunehelsetenesta og i det førebyggjande arbeidet.

Laila Dåvøy (KrF) [20:18:20]: Jeg vil først takke interpellanten for en viktig interpellasjonsdebatt. Vi har nådd mange av kvantitetsmålene i opptrappingsplanen, mens det gjenstår mye på kvalitet og likebehandling. Av den grunn har Kristelig Folkeparti i flere omganger foreslått fortsatt øremerking av psykisk helse i en periode, noe vi dessverre ikke har fått flertall for. Det er desto viktigere å ha klare mål for videre oppfølging.

Jeg har lyst til å nevne tre områder der vi i dag helt klart ser store ulikheter, avhengig av hvor man bor i landet og hvilke tilbud som gis.

Det ene området gjelder den gruppen pasienter som interpellanten selv peker på, nemlig pasienter med alvorlige tvangslidelser. ANANKE, som er foreningen for mennesker med tvangslidelser, har påpekt – som også interpellanten nevnte – at det er den fjerde vanligste psykiske lidelsen i Norge. Det er noe mange ikke er kjent med. De sier videre at 50 000 mennesker er rammet. Mange blir rammet av denne lidelsen tidlig i ungdommen, og uten behandling kan pasientene slite med tvangslidelser resten av livet.

Det er et paradoks at det i dag finnes en effektiv behandling, men den er ikke implementert overalt og blir derfor ikke gitt til store deler av disse pasientene. Det er faktisk kanskje et mindretall som får denne behandlingen. Det finnes også kliniske retningslinjer som virker, og som fagmiljøene er enige om. Behandlingen, som har vært nevnt tidligere i dag, eksponeringsterapi, har vist seg å kunne føre til så mye som 60–80 pst. helbredelse. Fordi denne behandlingen ikke er implementert og standardisert ved tvangslidelser, blir mange av disse pasientene feilbehandlet. Det er også et stort problem.

Det andre området jeg vil nevne, er tvangsbehandling, der ulikhetene er store mellom de ulike regionale helseforetakene. Kristelig Folkeparti har inne et representantforslag til behandling i komiteen, og vi vil få en egen debatt om dette om kort tid. Jeg vil derfor ikke gå nærmere inn på tvangsbehandling i dag, annet enn å påpeke at Norge samlet sett etter min mening ligger altfor høyt i bruken av tvangsbehandling innen psykisk helsevern. Heldigvis finnes det noen lyspunkter, som også statsråden pekte på i sitt første innlegg.

Det tredje området jeg vil nevne, er et økende problem blant barn og unge, nemlig spiseforstyrrelser. Det har vi også hatt oppe tidligere i dag. Her har vi store ulikheter, men kanskje først og fremst stor mangel på gode behandlingsplasser. Spesialmiljøene som finnes, har så liten kapasitet at bare de sykeste kan få behandling. De unge selv sier at med mindre de har prøvd å begå selvmord en gang eller flere, har de ingen sjanse for innleggelse ved spesialavdelinger. Dette er skremmende. Det burde jo være slik at de beste miljøene også hadde hatt kapasitet til å komme inn med tidlig diagnostisering og behandling og ikke minst veiledning til f.eks. fastleger eller andre i kommunehelsetjenesten som ofte først fanger opp den unge pasienten.

Tidligere i dag hadde vi en debatt om bl.a. Capio Anoreksi Senter, som har ledig kapasitet, men som ikke blir benyttet fullt ut til tross for manglende tilbud ellers i landet. Den kompetansen som er opparbeidet ved Capio, burde etter min mening tas imot med takk og interesse. Deres behandlingsregime virker, og det kan man høste erfaring fra. Jeg er ikke i tvil om at dersom helseministeren og Regjeringen, som øverste ansvarlig for helsetjenesten, ønsket det, kunne de selvsagt sørget for at pasienter fortsatt fikk velge denne institusjonen som sitt behandlingssted. Det må være resultatene som teller for den enkelte pasient.

Bent Høie (H) [20:22:19]: Jeg vil takke for en spennende debatt og en positiv mottakelse av den problemstillingen som tas opp, både fra de andre representantene og fra statsråden.

Da en gjennomførte opptrappingsplanen, var det selvfølgelig et veldig stort fokus på det som var et av hovedgrepene, nemlig å bygge ned de store, sentrale institusjonene og bygge opp gode, desentraliserte tilbud. Dermed kan vi på en måte si at i psykiatrien i de siste årene har det vært et veldig fokus på den pasientgruppen som har behov for et mer eller mindre permanent botilbud i kommunene og en mer eller mindre permanent tilknytning til psykiatrien. Det gjør at vi veldig ofte kan glemme at det å ha en psykisk lidelse også innebærer at en har en psykisk lidelse, oppsøker psykiatrien, får behandling og blir frisk igjen. Får man den rette behandlingen til rett tid, behøver det ikke være en lidelse som en trenger kontinuerlig behandling for – altså en sykdom som gjør at en må ha spesialisert botilbud, nærhet til distriktspsykiatrisk senter osv. – men rett og slett en sykdom som en får en adekvat behandling for og blir frisk.

Derfor er det også en utfordring at en del som møter en psykiatri og et psykiatrisk tilbud som ikke er tilpasset den lidelsen de har, opplever at de får stadig ny behandling som ikke virker. Det vil til slutt føre til at pasienten på mange måter blir behandlingsresistent og ikke lenger tror det er mulig å bli frisk – og kanskje også utvikler andre lidelser som følge av dette.

Dette er også en av hovedgrunnene til å ta opp denne problemstillingen, for vi må også ha fokus på at psykiske lidelser er noe en kan få behandling for. Det er viktig å få rett behandling til rett tid.

Nå vet vi at det er overlevert en plan for implementering av dokumentert behandling for tvangslidelser til Helsedirektoratet, og mitt avslutningsspørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil denne planen bli fulgt opp i det videre arbeidet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:24:56]: For å ta tak i det siste først: Siden mange har vært inne på og referert til den TV 2-dokumentaren 4. november, som jeg tror gjorde inntrykk på alle som så den, vil jeg svare på hva som er gjort i forhold til det. For det ble tatt opp av representanten Bent Høie i et skriftlig spørsmål 9. november i fjor.

Jeg ga også da uttrykk for at det er bekymringsfullt når det ikke blir gitt effektiv behandling for psykiske lidelser, selv om det foreligger føringer. Det som er gjort siden den gang, er at dette er tatt opp i styringsdokumentene for 2010 med de regionale helseforetakene, og jeg har også bedt om at de regionale helseforetakene sørger for at de distriktspsykiatriske sentrene får kompetanse i ulike terapiformer, herunder eksponeringsterapi. Så dette er fulgt opp, og det vil også bli fulgt opp videre i tertialmøter med RHF-ene i løpet av dette året.

Så til en del andre ting som ble tatt opp, ikke minst dette med å ta fatt i problemene i ung alder, som Kjønaas Kjos var inne på. Det er klart det er viktig. Om man ser at et barn har psykiske utfordringer, er det jo ikke sikkert at man har behov helt inn i spesialisthelsetjenesten. Det er så viktig at man har de lavterskeltilbudene som er nevnt. Askøy er et veldig godt eksempel, der har man et veldig godt lavterskeltilbud, både skolehelse- og psykologtilbud, og det har også noe å gjøre med rett behandling til rett tid – mye kan løses på et tidlig tidspunkt.

Hva gjør man med den svikten som er avdekket, spør representanten Sjøli. Da vil jeg bare gjenta litt av det jeg sa: Det er viktig å øke kompetansen, sørge for at utdanningen også har fokus på tverrfaglighet og på den behandlingen som vi i dag ønsker mye mer desentralisert – poliklinisk behandling. Det er selvfølgelig også viktig å gjøre behandlingstilbudet kjent gjennom veiledere, som jeg nevnte i et tidligere innlegg.

Så til dette med tvang: Regjeringen har besluttet å oppnevne et lovutvalg i inneværende år som skal vurdere de etiske, faglige og rettslige sidene ved dagens regler og praksis innen psykisk helsevern, herunder også behandlingskriteriet, altså vilkåret, for tvangsbehandling generelt – nettopp fordi vi her ser at det er ulikheter, som også har vært nevnt. Det skal også utformes en ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene.

Presidenten: Sak nr. 9 er dermed ferdigbehandlet.