Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Michael Tetzschner (H) [10:27:55]: (ordfører for saken): Stortinget behandler i denne saken endringer i en lang rekke lover. Det gjelder avhendingslova, burettslagslova, bustadoppføringslova, eiendomsmeglingsloven, finansieringsvirksomhetsloven, skatteloven og tomtefestelova, så det er mye arbeid vi har foran oss.

Regjeringens begrunnelse er at det de siste årene har vært en rekke negative avisoppslag om de såkalte lavinnskuddsboligene organisert nettopp som borettslag. Lavinnskuddsboliger kjennetegnes ved at kjøper ikke trenger særlig meget egenkapital for å finansiere boligkjøpet. Boligene er i det vesentlige finansiert gjennom felleslån som borettslaget tar opp. I praksis omtales lavinnskuddsboliger gjerne som boliger hvor fellesgjelden utgjør 80 pst. – og innskuddsdelen følgelig 20 pst.

En fordel med lavinnskuddsboliger er at det blir lettere for personer med begrenset egenkapital å komme inn på boligmarkedet. Det er imidlertid et stort problem hvis kjøperne ikke forstår konsekvensene av hva de har kjøpt, og kjøperne heller ikke har økonomi til å betale sin del av felleskostnadene når hverdagen melder seg.

Det er i Norge i dag 345 000 borettslagsleiligheter. Av disse utgjør lavinnskuddsboligene en forsvinnende liten andel.

Den foreliggende proposisjon legger til grunn at borettslag med for lave individuelle innskudd fra andelseierne i forhold til fellesgjelden som hviler på borettslaget, fører til et soliditetsproblem som bør bekjempes ved lovmessige tiltak. Disse inngrepene faller i tre hovedkategorier.

For det første foreslås innført en lovbestemmelse om at det heretter ikke skal kunne opprettes borettslag som må låne mer enn 75 pst. fra banker eller andre eksterne långivere.

For det andre at det innføres lov- og forskriftshjemler som har det til felles at de grunnleggende skal bevisstgjøre kjøpere av borettsleiligheter om hva de reelle økonomiske forpliktelsene vil være i årene som kommer, med særlig vekt på å synliggjøre den reelle prisen på det tidspunktet kjøperne treffer beslutningen om å kjøpe. Hensikten er altså at den enkelte skal forstå rekkevidden av de forpliktelsene man tar på seg som andelseier, både selskapets driftsutgifter og kapitalkostnader.

Det tredje tiltakspunktet/hovedgruppe av tiltak er flere lovendringer som går ut på at man skal kunne påvirke, og forhåpentligvis redusere risikoen, dersom det viser seg at andre andelseiere misligholder sine forpliktelser til å betale felleskostnader, og organiseringen av sikringsordninger.

Jeg tror, før vi fokuserer på eventuelle svakheter ved borettsformen, at vi også skal være klar over at i et litt lengre perspektiv har borettsformen i Norge bidratt til boligreising. Den har vært betydelig i våre byer, og den har hatt stor betydning for boligsaken i Norge i etterkrigstiden. Vi må passe på at vi ikke utsetter borettsformen for reguleringer som gjør den mindre attraktiv, slik at vi påvirker folks evne til å velge fritt den boformen de ønsker. Vi må huske på at for mange vil ikke alternativet være selveierboliger, men de vil rett og slett være henvist til et rent leiemarked.

En samlet fagkomité støtter de forslag som går ut på å gi den enkelte andelshaver god oversikt og informasjon som setter vedkommende i stand til å treffe informerte beslutninger. Komiteen støtter også det som går ut på å redusere risikoen gjennom sikringsordninger for andres betalingsmislighold.

På ett punkt har komiteen delt seg, og det gjelder det foreslåtte forbud mot høyere belåning enn 75 pst. Vi som er skeptiske til den begrensningen, er selvfølgelig ikke imot at det vises varsomhet ved låneopptak, men regjeringen foreslår et system der det er lovgiverne som en gang for alle bestemmer maksimal finansieringsgrad, og ikke – som i alle andre låneforhold – lar det være opp til den enkelte boligeier og banken å avtale hva som skal være egenkapital, og hva som skal lånes. Vi tror en slik regel blir for stiv, og at beslutningen da er tatt én gang for alle, uten spesiell konkret kunnskap om risikoen og egne forhold som den enkelte kjenner til.

Vi mener videre at hvis man ser på omfanget av problemet, har det i løpet av ti år vært ti konkurser i borettslag. Vi vet jo også at vi har utmerkete løsningsmekanismer for de tilfellene hvor det blir betalingsstans i borettslag. Også da er jo beboerne sikret langt flere rettigheter enn tilsvarende for selveiere i en konkurssituasjon.

Vi må også være klar over at i en konkurs, er først og fremst innskuddskapitalen beskyttet mindre enn fellesgjelden, som gjerne er tatt opp med lån i bank. Det betyr også at hvis innskuddsgjelden er lav, så vil i en konkurssituasjon tapet for andelshaverne være tilsvarende beskjeden.

Dersom man ikke lenger skulle tillate lavinnskuddsleiligheter, vil det nok øke soliditeten i det enkelte borettslag, men denne soliditeten kommer primært bankene til gode og ikke andelshaverne. Etter min mening har man lagt altfor stor vekt på dette tiltaket. Man kan også bli forledet til å tro at andre og viktigere forhold ikke spiller så stor rolle, f.eks. størrelsen på gjelden, rentenivået og hvordan rentene kan utvikle seg. Det er også et spørsmål for seg om dette såkalte innskuddet i virkeligheten er oppspart, eller om også det må lånes, og eventuelt da på hvilke betingelser. Ved en konkurs, hvis man da har finansiert innskuddet sitt som sin private forbruksgjeld, vil det følge låntakeren uansett om han bor i borettsboligen eller ikke. Det er disse og langt viktigere forhold som egentlig avgjør om andelshaverne makter sine utgifter.

Komiteen slutter seg til departementets vurdering av at begrensning av belåningsgrad i hvert fall ikke skal gjøres gjeldende for senere låneopptak. Noe annet ville vært helt umulig å praktisere, så vi støtter oss til at man i hvert fall bare reserverer denne begrensningsregelen til stiftelsestidspunktet.

Det er heller ikke noe ønske om å endre den enkelte andelshavers mulighet til individuell nedbetaling. Bolig er den viktigste spareform i Norge, og det bør den også kunne være for dem som bor i borettslag.

En samlet komité mener også at det er viktig at kjøperen av borettslagsleiligheter sikres opplysninger om totalprisen på boligen. Markedsføringsloven er bindende for enhver næringsdrivende som lever av å selge og formidle boligsalg. Det er utarbeidet en bransjenorm for markedsføring av boligen. Det er rett og slett disse bransjenormene som nå skrives inn i de forskjellige lovene. Dette er i samsvar med etablerte regler når disse kravene om prisopplysninger inngår i eiendomsmeglingsloven, avhendingslova og bustadoppføringslova.

Komiteen mener at de foreslåtte endringene vil bidra til at kjøpere av andelene er informert når de treffer disse langtrekkende beslutningene. Boliginvestering er kanskje noe av de viktigste beslutningene man tar i familien. Likeledes støtter man departementets vurdering om at reglene bør rette seg mot profesjonelle aktører ved forbrukersalg og ikke ved overdragelse mellom forbrukere, som er typisk når det selges mellom familiemedlemmer.

Så har man erfaring for at enkelte selskaper og personer har kjøpt langt flere andeler enn de har tenkt å bebo, eller fysisk kan bebo. Det er det man gjerne omtaler som spekulasjonssalg. Der har komiteen også vært enig om å si at andre enn de som senere kan bo i borettslaget, kan ikke erverve.

Avslutningsvis vil jeg også peke på at det er fremmet et forslag, der man understreker eiendomsmeglers opplysningsplikt. Eiendomsmegler er ofte avhengig av å få disse opplysningene fra forretningsfører eller boligbyggelaget. Vi ønsker å fremme et forslag – det ligger i innstillingen – om at vederlag og gebyrer i forbindelse med overdragelse bortfaller hvis ikke eiendomsmegler har fått disse opplysningene. Vi fremmer også formelt forslag om dette her i salen.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Håkon Haugli (A) [10:38:15]: Ordninger med boligbyggelag og borettslag ble etablert for å sikre gode og trygge boliger for folk flest. Gjennom etterkrigstiden har boligsamvirket åpnet boligmarkedet for mange mennesker, og fortsatt er borettslag en utbredt boform. Om lag én av sju norske boliger eies i dag på denne måten.

Mange av utfordringene som borettslagsformen har stått overfor de siste årene, har knyttet seg til såkalte lavinnskuddsborettslag, dvs. borettslag med høy andel fellesgjeld og lavt innskudd. Mange av disse er etablert for andre formål enn å sikre folk en trygg bolig, og i media er en del slike borettslag omtalt som gjeldsfeller. Dessverre har vi sett at enkelte utbyggere har utnyttet mulighetene som ligger i borettslagsformen, for å sikre seg stor fortjeneste i rene spekulasjonsprosjekter. Det er heldigvis et fåtall av norske borettslag som tilhører denne kategorien. Men konsekvensene for den enkelte beboer har i enkelte tilfeller vært store.

De forslagene vi behandler i dag, er fremmet for å rydde opp i denne situasjonen. Regjeringspartiene er opptatt av å sikre tilliten til borettslagsmodellen. Vi går inn for en regel om at det maksimalt skal være 75 pst. fellesgjeld når et borettslag stiftes – et forbud mot lavinnskuddsborettslag. Det foreslås også et nytt forbud mot spekulasjonskjøp og minimumskrav til tilbydere av sikringsordninger. I tillegg stilles det krav om at kjøper på kjøpstidspunktet skal få informasjon om totalpris og framtidige økonomiske forpliktelser.

Konkurs i borettslag er ikke noe utbredt fenomen, men det har store konsekvenser for alle beboerne. De konkursene som har forekommet, har noen fellestrekk. Det dreier seg om private utbyggere uten tilknytning til boligbyggelag, boligene er solgt med høy fellesgjeld, og konkursen skyldes manglende betaling av fellesutgifter.

Saksordføreren har redegjort godt for saken, og det er bred politisk enighet om de fleste lovendringene. Jeg vil derfor ikke kommentere hvert enkelt forslag, men konsentrere meg om de viktigste og dem det er uenighet om.

En viktig lovendring er forslaget om en maksimalgrense for fellesgjeld. Etter Arbeiderpartiets vurdering er det to viktige grunner til at det bør settes en maksimalgrense: hensynet til kjøper selv og hensynet til de øvrige andelseierne i borettslaget. En maksimalgrense vil også legge til rette for at kjøpere av borettslagsleiligheter blir kredittvurdert. Det vil bidra til å redusere risikoen for at andelseiere må betale sine naboers felleskostnader, siden en maksimalgrense og kredittvurdering kan hindre at personer som ikke har evne til å klare sine låneforpliktelser, kommer inn i borettslaget.

Forbrukerrådet, Finansnæringens Fellesorganisasjon og NBBL er blant høringsinstansene som har støttet en maksimalgrense. Det har vært noe ulikt syn på akkurat hvor grensen skulle gå, og etter en helhetsvurdering har regjeringen landet på 75 pst.

Høyre vil stemme imot maksimalgrensen og argumenterer prinsipielt mot at det må settes en grense. Partiet er på kollisjonskurs med både finansnæringen og forbrukermyndighetene, og det ser heldigvis ut til at de blir stående alene om dette.

Fra annet hold vil det kanskje komme innvendinger om at maksimalgrensen vil heve terskelen for at ungdom og andre kommer inn på boligmarkedet. Arbeiderpartiet er opptatt av at alle skal ha mulighet til å eie egen bolig. Det er imidlertid ingen løsning at personer med liten betalingsevne pådrar seg gjeld i lavinnskuddsprosjekter som de ikke kan betjene. Startlån og andre virkemidler gjennom Husbanken er bedre verktøy for å sikre at ungdom får etablere seg i egen bolig.

Det har vist seg at enkelte selskaper og personer har avtalt å kjøpe mange borettslagsboliger, som regel før borettslaget blir stiftet. Motivet er å tjene penger på en gunstig prisutvikling i boligmarkedet.

Borettslagsmodellen ble utviklet for å skaffe folk bolig. Burettslagslova har derfor som utgangspunkt at en andelseier i et borettslag kun kan eie én andel, og at bare fysiske personer kan være andelseiere. Tanken er at den som kjøper boligen, også skal bo der.

Dersom selskaper eller privatpersoner avtaler å kjøpe boliger og videreselge disse før andelene overdras fra utbygger, har det hittil vært tvilsomt om det rammes av disse bestemmelsene i burettslagslova.

For å videreføre brukereieprinsippet, for å redusere faren for betalingsmislighold og for å forebygge tvangssalg av borettslagsboliger foreslår regjeringen å forby slike spekulasjonsavtaler.

I Arbeiderpartiet er vi glade for at en samlet komité har sluttet seg til prinsippet om at de som kjøper en andel i et borettslag, må oppfylle kravene til å kunne bosette seg i boligen.

Det foreslås også lovendringer som innebærer at kjøpere av borettslagsboliger sikres opplysninger om totalprisen på boligen, dvs. både innskudd og andel fellesgjeld. Dette kravet skal sikre at kjøper er klar over den reelle prisen på boligen.

Når boligen selges gjennom eiendomsmegler, har megler opplysningsplikt overfor kjøper. Regjeringen foreslår å endre loven slik at det blir klart at andel av fellesgjeld skal inngå i de opplysningene megler plikter å gi. Alle høringsinstanser som har uttalt seg om dette forslaget, har vært positive. På samme måte foreslås det endringer i bustadoppføringslova, som sikrer kjøper opplysninger om totalpris og andel fellesgjeld dersom borettslagsboligen er under oppføring. Når det gjelder avhendingslova, foreslås det også å lovfeste retten til totalprisopplysninger. Denne regelen begrenses imidlertid til salg fra næringsdrivende til forbrukere.

Det er grunn til å tro at boligsalg mellom privatpersoner øker de nærmeste årene, bl.a. fordi det er åpnet for boligannonsering for privatpersoner på Internett. Omfanget av slikt boligsalg mellom privatpersoner er ikke stort, og det er grunn til å tro at de fleste borettslagsboliger som selges mellom private, skjer mellom nærstående.

Flertallet ber regjeringen følge utviklingen i omfanget av salg av borettslagsboliger mellom privatpersoner og eventuelt foreslå regelendringer som sikrer boligkjøpere den samme informasjonen ved slike salg.

Det er viktig at kjøpere også får informasjon om hva felleskostnadene vil bli etter utløpet av den avdragsfrie perioden. Eiendomsmeglere plikter å gi slike opplysninger, men i praksis har det vist seg å være et problem at eiendomsmeglerne ikke får tilgang til denne informasjonen. Regjeringen vil derfor endre forskriften om årsregnskap og årsberetning for borettslag. Mindretallet ønsker en lovbestemmelse for samme formål.

Fra regjeringspartienes side mener vi det er viktig at høringsinstansenes innspill vurderes. Vi er særlig opptatt av å få vurdert et forslag fra NBBL om at borettslagene må utarbeide en oppstilling over hva avdragene vil utgjøre i kroner etter den avdragsfrie perioden, og hvor mye avdragene vil medføre i økte felleskostnader for den enkelte andelseier, gitt at nedbetalingsplanen fastholdes.

Borettslag som ikke er etablert for beboernes beste, men for at stifterne skal kunne berike seg på dem som kjøper bolig, har bidratt til å sette borettsformen i vanry. Borettslagsboligen har alltid vært ment for den som eier den.

Vi behandler i dag til sammen 24 mindre lovendringer i sju forskjellige lover. Summen av disse tiltakene vil sette en stopper for spekulasjon i borettslagsformen. Fra Arbeiderpartiets side har det vært viktig å verne om borettslag som en trygg, god og demokratisk boform. Vi er glade for at et bredt flertall støtter lovendringene.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:46:11]: Denne saka er jo godt gjord greie for både av saksordføraren og av representanten Haugli frå Arbeidarpartiet. Så det treng ikkje vere nødvendig å gjenta det som dei har gått inn på og gjort greie for. Eg vil i alle fall gjere greie for Framstegspartiet sitt syn i denne saka.

Utgangspunktet er sjølvsagt at ein bustad er ei viktig investering, og for dei aller fleste er det den viktigaste investeringa dei gjer i livet. Burettslaget er ein viktig del av bustadmarknaden, og burettslagsforma har også bidrege til at mange har kome seg inn på bustadmarknaden på ein grei og enkel måte. Det er sjølvsagt ei avveging mellom det at ein skal ha ei burettslagsordning der inngangsbilletten er overkomeleg, og at ein samtidig skal ha ei burettslagsordning som er såpass robust at ho ikkje kjem i vanry på nokon måte, som er tillitsskapande, og som det er grunn til å stole på for alle aktørar på bustadmarknaden.

Både saksordføraren og representanten Haugli har vore inne på at det er brei einigheit i denne saka. Komiteen er einig om dei fleste tinga. Det er viktig at ein får lovfesta dette med god og tilstrekkeleg informasjon, slik at ein rett og slett ikkje blir lurt inn på bustadmarknaden utan at ein eigentleg er fullt klar over kva for konsekvensar det får, kva for felleskostnader ein har, og kva for fellesgjeld ein har i burettslaget. Det er det også ein samla komité som står bak, og det er bra.

Det som det har vore ein del diskusjon om i komiteen, og litt ulike merknader om – også ein merknad frå Høgre – er det som går på maks fellesgjeld i burettslag. Her er det foreslått 75 pst. del av fellesgjelda – ein må altså ikkje overstige 75 pst. fellesgjeld i forhold til kostnadene på burettslaget. Framstegspartiet sitt utgangspunkt her er at vi trur ikkje ein slik regel vil ha nokon nemneverdig effekt. Vi trur at dette på mange måtar er ei lovfesting av det som i dag er praksis. Det vil vere vanskeleg å få finansiert ei fellesgjeld som utgjer meir enn 75 pst., og eg trur også det kan vere vanskeleg å selje delar i eit burettslag med altfor høg fellesgjeld. Sjølv om vi ikkje trur at dette vil ha nemneverdig effekt, er det jo ikkje dermed sagt at det er ufornuftig å vedta ein slik kjøreregel, og vi går altså inn for det som fleirtalet går inn for her – vi synest dette er ein grei regel å lovfeste.

Det er to omsyn her, i tillegg til kreditor. Det eine er omsynet til kjøparen, og det andre er jo omsynet til dei andre deleigarane. Når det gjeld omsynet til kjøparen, meiner vi at det i utgangspunktet er kjøparen sitt eige ansvar, men når det gjeld omsynet til dei andre deleigarane, meiner vi at dei skal ha rett til å vere forholdsvis trygge på at dei som kjøper delar i eit burettslag, har ein soliditet som gjer at dei vil greie å oppfylle sine forpliktingar.

Sjølv om ein har ein maks del på 75 pst. fellesgjeld, betyr jo det at 25 pst. må skaffast til vegar på andre måtar. Det er altså ikkje noko forbod i denne saka om at dei 25 pst. – som altså er innskotet – ikkje skal kunne finansierast gjennom bank for den enkelte deleigar og burettslagsbebuar. Men det som er poenget her, er at då må ein gjennom ei kredittvurdering. Då går ein gjennom ein prosess der banken går gjennom vedkomande sine inntekter og utgifter, og vurderer i lag med kjøparen om han er i stand til å betene denne gjelda på 25 pst. av burettslagskostnaden, i tillegg til del av fellesgjeld. Det betyr sjølvsagt at dersom ein har ein burettslagsleilegheit som kostar 2 mill. kr, kan altså 1,5 mill. kr vere finansiert gjennom fellesgjelda, mens 0,5 mill. kr då må skaffast til vegar på andre måtar. Dersom det er nokon som skal lånefinansiere det, må dei gjennom ei kredittvurdering.

Derfor vel vi å støtte fleirtalet i denne saka. Det skal vere lett å kome seg inn på bustadmarknaden. Det skal vere lett å kome seg inn i burettslagssameige, men det skal ikkje vere for lett. Det er altså ikkje alle som er i stand til å betene denne typen kostnader, og då må ein altså ha ei vurdering av det. Enkelte kjem då ikkje inn, og i staden nyttar dei seg av å leige bustad.

Ein annan ting som også er regulert her, er spekulasjonskjøp. Det er også noko som ein samla komité står bak. Poenget er, som det er sagt både av saksordføraren og av representanten Haugli, at dei som kjøper ein del i eit burettslag, skal ha evne til å busetje seg i leilegheita. Dersom ein kjøper fleire delar, vil ein altså ikkje kunne busetje seg i fleire leilegheiter. Det er jo openbert, og derfor er dette ei naturleg regulering, ein naturleg kjøreregel, som også Framstegspartiet stiller seg bak.

Heikki Holmås (SV) [10:53:04]: (komiteens leder): Jeg har bodd i mange forskjellige former for boliger. Jeg har leid bolig, jeg har hatt leilighet i sameie, jeg har bodd i rekkehus, jeg har bodd i enebolig, og jeg har bodd i borettslag. Jeg bor nå i borettslag på Tøyen og ble for to dager siden valgt inn igjen i styret i borettslaget. Jeg vil gjerne understreke én ting: Jeg elsker borettslag.

Jeg mener borettslagsmodellen – det at man bor sammen, har ansvaret for vedlikehold av gården i fellesskap, har ganske gode og strukturerte regler for å sørge for at dette drives på en skikkelig måte – er en ordentlig og flott norsk greie. Dette har de sikkert mange andre steder også. Hvis du reiser til Murmansk og ser på russere som bor og eier hver sin leilighet i blokken, og ingen har ansvaret for helheten, skjønner du at dette er ting som vi har fått til å funke.

Det er to grunner til at vi nå gjennomfører de lovendringene som ligger her. Det ene er at vi ønsker å ta vare på de menneskene som kjøper borettslagsleiligheter, at de skal være sikre på at når de kjøper en borettslagsleilighet, skal det være noe som er sikkert, som et ordentlig og skikkelig borettslag. Det andre er at vi ønsker å ta vare på ryktet til borettslagene.

Det er ikke slik at det var avisoppslag som førte til disse endringene. Det er rett og slett realitetene som lå i at vi i Norge hadde noen små krusninger av det som i USA ble kalt subprime-krisen. Vi hadde den lille krusningen, og den lå i at noen av de borettslagene som ble stiftet utenom boligbyggelagene, ble stiftet på en slik måte at fellesgjelden var for høy, avdragene var utsatt ved at man hadde avdragsutsettelse i flere år, og dette var på et tidspunkt da rentene var utrolig lave. Så gikk rentene opp igjen og normaliserte seg, og det førte til at en haug med mennesker fikk problemer, pluss at informasjonen var altfor dårlig.

Så er det mange ting vi kunne ha gjort med dette, og det hadde vært mulig å diskutere flere modeller for å sørge for å sikre dette. En ting alle er enige om, er at informasjonen skulle bli bedre. Tidligere var det slik at på veldig mange av meglernes presentasjoner av boliger sto ikke fellesgjelden oppført. Man fikk inntrykk av at borettslagsleiligheter kunne være mye, mye billigere enn det de reelt sett var, på grunn av at fellesgjelden ikke ble oppført. Det som handlet om informasjon, gjorde vi noe med allerede i forrige periode, og vi styrker informasjonen til folk som kjøper seg borettslagsleilighet, ytterligere nå.

Den andre biten var det som gikk på sikkerhet for folk når alt gikk galt. En av de tingene vi merket, var jo at de godt drevne borettslagene, som f.eks. det jeg bor i, hadde gode forsikringsordninger. Jeg er med i en felles forsikringsordning som gjør at hvis en av leietakerne ikke betaler leien sin, eller for den saks skyld ikke blir i stand til å betale leien sin, går ikke dette ut over fellesskapet, for det forsikrer man seg mot. Det får vi på plass nå med lovgivningen her.

Den tredje tingen er det som handler om at vi skal unngå at borettslag overhodet kommer i den kritiske situasjonen at folk ikke blir i stand til å betale de forpliktelsene som ligger der. Der er det flere varianter vi kunne valgt. Vi kunne valgt å ha større sikring av renten. Hvis man ser på de borettslagene som er sunt drevet i utgangspunktet, er det ingen av dem som har fått finansieringen sin fra Husbanken, som har gått over ende. Man kunne lagt begrensninger på avdragsfriheten, og man kunne reversert lovgivningen til slik som den var i gamle dager. Jeg var selv med på å behandle et forslag fra Erna Solberg da vi reviderte boligbyggelagslovgivningen, som gjorde at det ble lettere å stifte borettslag utenfor de store boligbyggelagene. En av de tingene boligbyggelagene har gitt klar beskjed om, er at det er ingen av de borettslagene som er drevet av boligbyggelag, som har gått over ende. Det er de borettslagene som blir stiftet av spekulanter, eller av andre som driver bare ett prosjekt, uten tanke på hele levetiden på borettslaget, som har gått over ende.

Men vi valgte å gjøre det som NOU-en foreslo, nemlig NOU 2009:17 Sikring mot tap av felleskostnader i borettslag. Vi valgte å lande på det, for det var det som var bredest vurdert, og det var det flest høringsinstanser mente var det som var riktig å gå for, og det var å gå for en styrking av det som rett og slett handlet om driften i fellesskapet, det som handlet om hvor stor gjeld et borettslag skal kunne ta opp.

Så satser vi på at de reglene vi har, og de mulighetene kommune har for å gi startlån til enkeltmennesker, som er en veldig god ordning, fortsatt skal kunne gi muligheter for alle til å skaffe seg en borettslagsleilighet – og bli lykkelige.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:58:32]: De endringene i borettslagsloven m.m. som er foreslått i denne proposisjonen, er komiteen stort sett enig i. I høringen viste det seg også at stort sett alle høringsinstansene var positive til disse endringene. Ordningen med boligbyggelag og borettslag ble i sin tid etablert for å sikre gode og trygge boliger for folk flest. Endringene som er foreslått her, er ment å sikre at slik skal det også være i framtiden.

Saksordføreren har på en god måte redegjort for hva disse lovendringene innebærer, og også for det ene momentet som komiteen er litt uenig om. Det gjelder forslaget om at det heretter ikke skal kunne opprettes borettslag med belåningsgrad høyere enn 75 pst. fellesgjeld. Kristelig Folkeparti støtter dette.

Det har de siste årene vært et negativt fokus på såkalte lavinnskuddsboliger, der boligkjøper ikke trenger mye egenkapital for å finansiere boligkjøpet. Fordelen er selvsagt at det blir lettere for personer med begrenset egenkapital å komme inn på boligmarkedet, men det har vist seg at det oppstår problemer der kjøper ikke forstår konsekvensene av hva de har kjøpt, og der de ikke har økonomi til å betale sin del av felleskostnadene. Det er særlig to hensyn som blir ivaretatt her: hensynet til kjøper selv, og ikke minst hensynet til de andre andelseierne i borettslaget. En slik maksimalgrense vil også redusere risikoen for at andelseiere må overta naboers forpliktelser ved mislighold av låneforpliktelser.

Et annet forhold som det har vært stor enighet om, er opplysningsplikten ved kjøp av slike boliger. Særlig meglerforbundet viste til dette i sitt bidrag under høringen. Eiendomsmeglerne har etter gjeldende rett plikt til å opplyse om lånevilkårene for nedbetaling av fellesgjeld og beregning av månedlige felleskostnader samt andre faste kostnader. Men skal meglerne kunne redegjøre for dette ved et salg, må eiendomsmeglerne også få muligheter til å innhente disse opplysningene fra borettslagenes forretningsførere. Slik det er i dag, får eiendomsmeglerne i mange tilfelle ikke opplysninger fra forretningsførere som meglere faktisk plikter å opplyse om. Og for å få på plass en slik helt opplagt opplysningsplikt fremmer altså mindretallet følgende forslag:

«Vederlag kan ikkje krevjast utan at forretningsførar/andelslaget har gitt eigar eller meklar alle opplysningar som har betydning for handelen og gjennomføringa av denne.»

Også Norske Boligbyggelags Landsforbund er opptatt av dette i sitt innspill, der de tar til orde for at det må utarbeides en oppstilling over hva avdragene vil utgjøre i kroner etter den avdragsfrie perioden, og hvor mye avdragene vil medføre i økte felleskostnader for den enkelte andelseier, gitt at nedbetalingsplanen fastholdes.

Jeg håper at regjeringen tar opposisjonens forslag med seg i sitt videre arbeid, og hadde statsråden gitt et signal om dette, kunne det vært interessant å omgjøre dette forslaget til et oversendelsesforslag, for å sikre at dette blir vurdert også etter at vi er ferdige med saken. For dette forslaget er også i aller høyeste grad et forslag som kommer den enkelte kjøper og andelslag og borettslag til gode.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:02:34]: Denne saken kommer etter en lovnad fra regjeringa da Venstre fremmet et Dokument nr. 8-forslag om mange endringer i borettslagsloven. Regjeringa ønsket å gå gjennom loven og komme tilbake til Stortinget med en enhetlig gjennomgang. Så vi er glad for at regjeringa har gjort denne gjennomgangen, og vi er enig i de aller fleste forslagene. De er i tråd med det opprinnelige Venstre-forslaget, både når det gjelder markedsføring, og når det gjelder sikringsordningen. Vi har også sett at avdragslengden på førstehjemsbanklån har blitt økt fra 20 til 30 år, og det er også Venstre glad for.

Det vi i dag er uenig med regjeringa i, er § 2-14, som går på belåningsgrad. Jeg må innrømme at det var en bekymring etter alle medieoppslagene som førte til at Venstre fremmet Dokument nr. 8-forslaget. Den gjennomgangen som har vært etterpå av hvor mange konkurser det egentlig har vært, og hvordan det har vært sammensatt, viser at problemet var mye mindre enn det kunne se ut som i begynnelsen. Vi ser ingen grunn til å begrense belåningsgraden, da vi ikke ser hvordan det skal kunne stoppe de prosjektene vi ikke liker.

Jeg merker meg også at alt som ikke er kollektivt eller offentlig, er spekulasjon. Jeg lurer på om SV mener at alle formål for å tjene penger per definisjon er spekulasjon, eller om det er andre definisjoner på spekulasjon.

Det forslaget vi i Venstre har vært mye mer tilbøyelig til å vurdere når det gjelder å regulere dette markedet, går på å begrense antall år for avdragsfrihet. For det hadde gitt et mye bedre incitament for å unngå akkurat det vi har sett som følge av loven. Nå har vi ikke fremmet det her i dag, men vi er fortsatt åpne for at det hadde betydd en bedre regulering enn det forslaget som regjeringa her har lagt fram.

Så vi ønsker da å stemme imot § 2-14. Jeg er litt usikker på om Presidentskapet eller salen legger merke til det jeg sier nå, så jeg sier det en gang til: Vi skal stemme mot § 2-14. Ellers støtter vi forslagene til regjeringa, som vi syns er meget gode, basert på vårt opprinnelige forslag.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11:05:32]: Dei siste åra har det vore mykje negativt fokus på såkalla låginnskotsbustader og burettslag. I media har det særleg vore skrive om enkelte prosjekt der unge menneske har late seg lokke til å kjøpe bustader til ein tilsynelatande låg pris. Ansvar for fellesgjeld, moglegheit for auka felleskostnader og ansvaret for betalingsproblema til naboen har vorte underkommunisert til kjøparane. Dette har ført til at enkelte kjøparar har fått problem med å følgje opp sine gjeldsplikter, og heile burettslagsmodellen stod i fare for å kome i vanry.

Etter at regjeringa 30. april i år la fram Prop. 115 L om endringar i burettslagslova mv., har eg stort sett berre høyrt godord om lovforslaga. Det er eg glad for – ikkje fordi regjeringa får ros, men fordi føremålet med desse reglane er å førebyggje nye problem for enkeltpersonar og burettslag. Eg har spesielt merka meg at det under høyringa av forslaga i kommunal- og forvaltningskomiteen den 12. mai i år, gjennomgåanda var ei positiv vurdering av regjeringa sine forslag, og at det kom fram få innvendingar mot lovforslaga. Eg er òg glad for at det ser ut til at alle forslaga vil verte vedtekne i dag, og at eit breitt fleirtal i stortingskomiteen sluttar opp om dei fleste forslaga.

Spesielt er det viktig at alle parti vil hindre at spekulantar inngår avtalar med utbyggjar om kjøp av burettsbustader som dei ikkje har lov til å eige sjølve. Burettslagsforma skal vere ei trygg buform for privatpersonar som sjølve skal bu i bustaden, ikkje eit spekulasjonsobjekt for personar med kortsiktige profittmotiv. Dette brukareigeperspektivet har vore ein grunnpilar i burettslagsmodellen, og dette skal vi òg hegne om i framtida.

Alle partia er samde om at informasjon om totalpris og kostnadsutvikling til burettslaga må verte betre. Det skal sikre potensielle kjøparar eit betre grunnlag for å vurdere om dei skal kjøpe den aktuelle burettslagsbustaden. Dette er eit svært viktig grep for å førebyggje nye problem med burettslagsbustader.

Sal av burettslagsbustader skjer vanlegvis gjennom profesjonelle aktørar. Seljar si informasjonsplikt om totalpris vil berre gjelde for profesjonelle aktørar, som eigedomsmeklarar og advokatar. Dette kjem av at ein ikkje kan forvente tilsvarande kunnskap om regelverket hos private seljarar, og at slike sal gjerne skjer innanfor familien eller mellom andre kjende. Frå siste årsskifte kan privatpersonar avertere burettslagsbustader til sals på Finn.no og andre elektroniske salsportalar. I samband med dette har eg merka meg at fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen ber regjeringa følgje med på omfanget av private sal, og kome tilbake til Stortinget dersom det blir behov for å utvide informasjonsplikta til òg å omfatte private seljarar. Denne utviklinga skal me sjølvsagt følgje med på.

Noko overraska registrerer eg at Høgre og Framstegspartiet går mot forslaget om å fastsetje ei øvre grense for burettslaga si fellesgjeld ved stifting av laget. Etter regjeringa si vurdering er fastsetjing av ei slik grense på 75 pst. eit viktig grep for å hindre nye problem med låginnskotsbustader. Denne regelen vil føre til at personar med liten eigenkapital må søkje om private tilleggslån for å finansiere kravet om eigenkapital. Dei må få ei kredittvurdering, og långivar har plikt til å åtvare mot låneopptak frå lånsøkjarar utan betalingsevne. Føremålet med regelen er sjølvsagt ikkje å gjere det vanskelegare å kome inn på bustadmarknaden. Personar med liten betalingsevne kan få lån i private bankar eller startlån gjennom kommunen, sjølv om dei har liten eigenkapital. Poenget med lovføresegna er derimot å spare personar utan betalingsevne frå å gå inn i ei gjeldsfelle og verne dei andre andelseigarane i burettslaget mot økonomisk tap på grunn av betalingsmisleghald frå personar utan midlar til å betale felleskostnadene.

Eit anna viktig grep som vi føreslår, er fastsetjing av reglar om sikringsordningar mot at burettslag lid tap på grunn av betalingsmisleghald frå andelseigarane. Det er ikkje aktuelt å påby burettslag å inngå ei slik sikringsordning, eller å påby eksisterande sikringstilbydarar å ta opp alle burettslaga i ordninga. Tilbod og etterspørsel etter slike produkt vil det vere opp til partane å avklare ut frå ei vurdering av premie for å verte med og risikoen for å ta opp burettslag i ordninga. Føremålet med reguleringa er å sikre at tilboda som vert gitt, faktisk gir den nødvendige tryggleiken, og å hindre at nokon kjøper seg falsk tryggleik. Det gjenstår noko forskriftsarbeid. Det skal vere på plass i løpet av hausten.

Til slutt til oversendingsforslag: Eg trur det er vanskeleg, sidan dette er lovforslag, men eg skal ta med meg dei innspela som er komne her og vidareformidle dei til Finansdepartementet, som er det ansvarlege departementet for den biten av lovarbeidet.

Eirik Sivertsen (A) [11:11:08]: Borettslag har alltid vært en eierform som er ment å sikre boliger til alle, uavhengig av økonomiske muligheter. Og fordi gode og trygge boliger for alle har vært et overordnet politisk mål her i landet, har også borettslagene spilt en viktig rolle i norsk boligpolitikk. Det gjenspeiles også i utbredelsen – ca. 14 pst. av alle norske boliger, eller 345 000 boliger, er borettslagsboliger.

Grunnlaget for boformen er en solidaritetstanke. Det er en gjensidig solidarisk forpliktelse mellom borettshaverne om å svare for borettslagets samlede forpliktelser. I senere tid har vi også sett eksempler på at en eller flere beboere ikke har klart å svare for sine forpliktelser, og i noen tilfeller har det også medført at borettslaget som helhet ikke har klart å svare for sine forpliktelser, f.eks. ved ikke å betale sine renter og avdrag. I sin ytterste konsekvens har dette ført til konkurser i borettslag. Heldigvis er det sjelden at borettslag går konkurs. I forbindelse med finanskrisen i 2008 og 2009 har imidlertid antallet konkurser økt. Totalt har det vært åpnet sju konkurser siden 2002, selv om de fleste kom i perioden 2008–2009. Selv om dette ikke er veldig mange konkurser, kan det ha store konsekvenser for dem som blir berørt.

En sikringsordning kan forhindre økonomiske tap og risiko som følge av manglende betaling av felleskostnader, og vil dermed også kunne være en sikkerhet for den enkelte borettshaver. I dag finnes det flere ulike sikringsordninger, men området er lite regulert.

Departementet foreslår derfor på bakgrunn av NOU 2009:17 Sikring mot tap av felleskostnader i borettslag nye lovbestemmelser for å regulere sikringsordningene og gi borettslagene et minimum av rettigheter. Videre foreslås det å stille krav til et minimum av kapital, slik at sikringsordningene kan dekke eventuelle tap som måtte oppstå.

Det er viktig å understreke at det å inngå en avtale om sikringsordning vil være frivillig for borettslagene. De nye bestemmelsene vil i så måte ikke påføre borettslagene unødvendige utgifter uten at de selv aksepterer det.

Lovbestemmelsen som foreslås om at de som skal tilby sikring, må ha tillatelse til å drive skadeforsikrings- eller finansieringsvirksomhet, vil sørge for at det er nødvendig kapital hos tilbyderne til å dekke opp de tapene som måtte oppstå. Det vil også bidra til en alminneliggjøring av sikring i forhold til andre forsikringsordninger.

Dette lovforslaget vil gi trygghet for økonomien til borettslag som tegner sikring mot tap av felleskostnader, og derigjennom større trygghet for den enkelte borettshaver. I tillegg er det grunnlag for å anta at tegning av sikring kan gi bedre lånebetingelser hos banker, da sikringsordningen reduserer også bankens risiko ved utlån.

Det er derfor med glede man registrerer at en enstemmig komité slutter seg til forslagene om sikringsordningen for dekning av tap som oppstår som følge av mislighold av felleskostnadene.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti framholder i sin merknad til saken at en del lovbestemmelser inneholder skjønn, og dermed vil partenes utgifter til juridisk rådgivning øke. Enhver lovbestemmelse inneholder et større eller mindre rom for skjønn, som det i sin ytterste konsekvens er domstolenes ansvar å avklare. Det vil alltid være slik at det er en avveining mellom kompleksitet i lovbestemmelser og behovet for å sikre partene gjennom lovgivning. Jeg vil minne om at vi berører spørsmål som kan medføre tap av egen bolig, noe som for de aller fleste vil være dramatisk. Hensynet taler derfor klart i retning av å vektlegge et bedre regelverk, selv om dette kan medføre noe økte utgifter for borettslagene til juridisk rådgivning. For meg er det i hvert fall klart at konsekvensene ved tap av egen bolig veier tyngst i dette tilfellet.

Så registrerer jeg at representanten Skei Grande utviser en rørende omsorg for den friheten den enkelte skal ha til å påta seg låneforpliktelser. Det gir meg grunn til å minne om at det i forbindelse med høringen her var en lang rekke høringsuttalelser, bl.a. fra Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Huseiernes Landsforbund m.fl., som støttet forslaget om begrensning på låneopptak, nettopp for å beskytte den enkelte borettshaver.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [11:15:35]: Arbeiderpartiet ønsker at folk skal kunne kjøpe sin egen bolig. Da er det viktig at boligmarkedet har boliger i ulik prisklasse og eieform. Det at vi i sin tid opprettet borettslagene, var et viktig virkemiddel for at folk skulle sikre seg egen bolig.

Det som har vært en utfordring, og som har satt borettslagsformen i et dårlig lys, er de såkalte lavinnskuddsboligene, hvor nærmere 80 pst. av verdien er fellesgjeld på borettslaget og bare resten er kapitalinnskudd fra kjøper. Det kan virke forlokkende, men det er en forutsetning at du også klarer å betale andel av fellesgjeld og ikke bare renter og avdrag på lån du personlig har i banken.

Lovforslaget vi behandler i dag, vil ha innvirkning på boligmarkedet på en positiv måte og vil hindre at lignende situasjoner vil skje igjen ved at det settes et tak på 75 pst. på hva fellesgjelden kan være av den totale gjelden på boligen, og at det blir en plikt til god informasjon om hva de totale utgiftene blir ved kjøp av en borettslagsleilighet.

Lovforslaget omhandler også tomtefeste til borettslagsleiligheter. I tilknytning til en del lavinnskuddsprosjekter har det blitt etablert festeforhold for boliger på grunn som allerede er bygd ut. Dette skjer ved at investorer kjøper opp eldre bygårder som rehabiliteres og deretter selges som borettslag eller sameie. Tomten legges over i et selskap som fester den bort til borettslaget eller sameiet. Det ser ut som om festeinstituttet i slike tilfeller er et virkemiddel for å øke fortjenesten. Etableringen av et festeforhold innebærer at det kan oppstå tvister om regulering av festeavgift, rådighet over tomten, forlengelse av festeavtalen, innløsning av tomten, osv. Det kan også gjøre det vanskelig å sette riktig verdi på boligene. Regjeringen foreslår derfor et forbud mot festeforhold på bebygde eiertomter når bebyggelsen hovedsakelig skal benyttes til boligformål.

Høyre og Fremskrittspartiet ønsker at dette også skal gjelde fritidsboliger i borettslag, men Arbeiderpartiet mener at dette er en svært lite utbredt problemstilling, og at fritidsbolig står i en annen stilling enn den boligen du skal bo i. Arbeiderpartiet mener at bolig trenger et særskilt vern.

Ellers merker jeg meg at Høyre i merknaden påstår at mer lovregulering i visse tilfeller gir større ulemper enn fordeler, og at lovverket blir for detaljert i forhold til problemet det skal løse, men at de gjerne vil lovregulere fritidseiendommer eid i borettslag med festetomter.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ola Borten Moe (Sp) [11:18:34]: Jeg tenkte jeg skulle starte med å henlede forsamlingens oppmerksomhet på den internasjonale økonomiske situasjonen, der vi vet at boligspekulasjon har vært en betydelig driver, og for mye og for billig kreditt over tid truer nå vår økonomi på dramatisk vis. Mange har trodd at dette var ferdig. Det er det ingen grunn til å tro. Det er tvert imot stor uro internasjonalt, også i våre aller nærmeste land. I Nederland hadde man i går valg. Der vant det liberale partiet fordi de lovet størst budsjettkutt over de offentlige budsjettene. Poenget med dette er at verden også kan komme til å endre seg for Norge i tiden som kommer, og kanskje på et vis som vi i dag ikke er i stand til å overskue.

Jeg nevner dette fordi jeg mener at det lovverket vi nå har til behandling, kan vi sette under overskriften «Krav til soliditet og krav til ansvarlighet». Og det å avgrense mulighetene for at folk med lav betalingsevne påtar seg forpliktelser de ikke makter, er god politikk. Jeg mener at dette er et viktig bidrag til å sikre et sunnere boligmarked i dette segmentet.

Hvis vi ser rundt oss, er det også sånn at det er mange land som nå vurderer å innføre, eller allerede har innført, ulike reguleringer av bank- og finanssektoren sin, og dermed stiller strengere krav direkte eller indirekte til soliditet og ansvarlighet i boligmarkedet. Sånn sett er det ikke sikkert at det vi nå behandler, er noe som er særskilt, men at det kan komme til å bli mer av denne type reguleringer, mer av denne type diskusjoner, også i framtiden, og på andre deler av boligmarkedet enn i borettslagsboformen.

Videre klargjør man spillereglene gjennom forbud mot spekulasjon og gjennom at all informasjon skal på bordet ved kjøp og salg. Resultatet er sikring av en viktig boform.

Jeg har også lyst til å tilføye at den brede enigheten som er rundt det alt vesentligste av dette lovforslaget, borger for bred oppslutning. Poenget mitt er at det er gjort et godt arbeid, og det er et betimelig arbeid.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11:21:39]: Eg bad om ordet igjen fordi eg kom i skade for å seie at Framstegspartiet går mot forslaget om å fastsetje ei øvre grense for burettslaga si fellesgjeld ved stifting av laget. Det gjer Framstegspartiet ikkje. Sjølv om partiet har kritiske merknader, går dei ikkje mot. Eg synest det er rett å rette opp det, slik at det vert ryddig.

Sidan eg likevel har fått ordet, vil eg understreke kor viktig det er å ha ei maksimalgrense for fellesgjelda. Ved opptak av felleslån vert ikkje dei framtidige andelseigarane kredittvurderte. Det er klart at utan kredittvurdering og frårådingsplikt, som no vert innført for långivar, risikerer kjøparen sjølv å tape pengar, naboane kan verte sitjande med rekninga, og i verste fall kan burettslaget gå konkurs. Det har òg vore ei sentral føresegn i tiltakspakken frå SSU, som gjekk gjennom problemet med låginnskotsbustader. Enkelte har hevda at føresegna vil gjere det vanskelegare for unge og andre å etablere seg på bustadmarknaden. Det er neppe rett. Folk med betalingsevne kan, som eg sa i stad, få startlån til å finansiere heile eller delar av innskotet. Og dei som ikkje har ei slik evne, bør heller ikkje verte lokka til å bli eigarar.

Gjennom burettslagsordninga har mange opp gjennom tidene fått trygge og gode bustader. Ved dei lovendringane som Stortinget vedtek i dag, er målet at systemet med burettslag skal vidareutviklast og sikrast som ein god og trygg veg til eigen bustad for mange òg i framtida.

Noreg er spesielt, for det er ein særdeles høg del av befolkninga som eig sin eigen bustad. Det å kunne setje nøkkelen i døra, gå inn og vite at ein er heime i eigen bustad, er ein stor verdi som me òg skal ta med oss inn i framtida.

Eg er veldig glad for den breie tilslutninga som er i Stortinget i dag for at burettslaget som form kan vidareutviklast til ein trygg og god del av det som gjeld å sikre den største investeringa mange gjer i livet, nemleg å kjøpe sin eigen bustad.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:24:15]: Eg vil først seie at eg er veldig glad for at statsråden var oppe og retta opp den misforståinga som oppstod ved at statsråden trudde at Framstegspartiet gjekk imot grensa på 75 pst. Om det kjem av at eg har uttrykt meg uklart frå talarstolen, eller det kjem av at ein har manuskript som ein skreiv i går, før ein begynte med debatten, skal ikkje eg spekulere i, men eg er i alle fall glad for at dette er retta opp. Framstegspartiet står bak fleirtalet i denne saka. Vi trur ikkje det har nokon stor effekt å innføre ei maksgrense på 75 pst. fellesgjeld slik situasjonen er i dag, på grunn av at det nok vil vere vanskeleg å finansiere meir enn 75 pst. fellesgjeld for eit burettslag. Det vil kanskje òg vere vanskeleg å selje andelar med altfor høg fellesgjeld. Korleis situasjonen er om fem år, om ti år, om femten år, veit vi lite om, derfor synest vi at det kan vere greitt å ha ein slik kjøreregel, og lovfeste ein slik kjøreregel, trass i at dette ikkje vil ha den store effekten i dag og dei neste månadene framover.

Noko som er viktig for å sikre at ein kjem inn på bustadmarknaden, er at ein legg til rette for billigare bustader, billige inngangsbillettar, spesielt for ungdom. Men ein har enkelte byggjeforskrifter som går den motsette vegen, som vi har ulike anslag på, bl.a. har vi fått ein del tilbakemeldingar på at størrelse på handikaptoalett og slike ting vil fordyre inngangsbilletten for mange.

Elles vil eg seie at eg sjeldan har vore så einig med statsråd Navarsete som eg var i det ho sa i sitt siste innlegg. Eg meiner at det er viktig med denne maksgrensa på 75 pst. Og eg undrar meg faktisk over at både Høgre og Venstre går heilt imot ei slik regulering. Dei seier at det skal vere mogleg å ta opp 100 pst. fellesgjeld. Det betyr altså at vi kan få andelar på éi krone, som då kan bli omsett. Eg kan vanskeleg sjå at dette er ei positiv utvikling når vi har sett kva konsekvensar dette får, både for den enkelte og også for kreditorar og andre burettslagseigarar. Dei har det fått store konsekvensar for ved konkurs.

Så Framstegspartiet går imot at vi ikkje skal ha ei grense. Vi støttar fleirtalet og vil ha maks 75 pst. fellesgjeld.

Michael Tetzschner (H) [11:27:27]: Hvis man tenker seg 100 pst. fellesgjeld, betyr det jo bare at man har én låntaker, mens man i realiteten i dag sier at en typisk borettslagsleilighet finansieres gjennom fellesgjelden, som borettslaget, og dermed også andelseierne, er ansvarlige for mer indirekte. I tillegg har man enten sparemidler eller tilleggslånemidler.

Nå var det jo slik at man i kooperasjonens barndom hadde ambisjoner om at medlemmene skulle spare en betydelig del før de tegnet andeler. OBOS var f.eks. tuftet på en slik idé. Det het til å begynne med Oslo og Omegn Bolig og Sparelag. Så forandret de forkortelsen fra OOBS til OBOS. Etter hvert ble sparedelen helt borte. Så det er helt vanlig at man må lånefinansiere denne delen. De som da er svakt bemidlet, har en tendens til å trekke opp kredittkort og annen finansiering som er meget dyr, og som de trekker med seg videre i en eventuell konkurs.

Jeg vil til opplysning for Stortinget si at en advokat har gått igjennom og analysert disse ti tilfellene med konkurser og kommet til at manglende betaling bare er ett av problemene. Der manglende betaling fra medeiere har vært inne i bildet, skyldes det renteøkning i perioden og ikke at man har kommittert seg til et beløp som var for høyt i utgangspunktet. Et annet fellestrekk er at prosjektene er blitt stående med usolgte andeler. Altså: De som har kjøpt, har fått full risiko fra første dag, og det har ikke vært folk til å betale felleskostnader i de usolgte andelene. Så det har ikke med mislighold å gjøre, det har med usolgte andeler å gjøre. Det siste store forklaringselementet var at flere av borettslagene hadde levert leiligheter med mangler, som da hadde påført dem store utbedringskostnader.

Så hvis vi da ser på det man forstørrer opp til å bli hovedproblemet, og som skal forsvare dette inngrepet i et forhold mellom bank og låntaker, blir det altså et veldig lite problem, og hvor man antakelig velger et veldig galt og uhensiktsmessig virkemiddel for å bekjempe.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:30:14]: Eg vil understreke at eg ikkje er ueinig i at det er andre risikoar òg, som går på dette med uselde andelar, og òg når det gjeld renteutvikling og totalgjeld og sånne ting som kan vere minst like store farar. Men det som er poenget, er at dersom vi skal tillate 100 pst. fellesgjeld, vil det dessverre føre til at mange som går inn på boligmarknaden, ikkje er i stand til å forsvare sin forpliktingar. Det vil skape problem for dei, det vil skape problem for dei andre i det burettslaget, og det vil sjølvsagt føre til ein del konkursar. Dessverre kan det også føre til at burettslagsordninga meir eller mindre kjem i vanry framover. Det trur eg ingen vil vere tente med. Derfor støttar vi fleirtalet i denne saka når det gjeld maks 75 pst. fellesgjeld.

Håkon Haugli (A) [11:31:29]: Det var Michael Tetzschners innlegg som fikk meg til å tegne meg igjen. Den virkelighetsbeskrivelsen at problemet vi diskuterer i dag, er at svakere bemidlede trekker opp kredittkortet, den går det ikke an å forbigå uten at den kommenteres.

Utfordringen med lavinnskuddsborettslag er at enkeltpersoner settes i en vanskelig økonomisk situasjon fordi de mangler oversikt over forpliktelsene som på kort og på lang sikt ligger i borettslaget, og kjøper en andel uten å være i stand til å betjene forpliktelsene over tid. Det er et problem, og vi forsøker å løse det ved å foreslå en 75 pst.-regel. Når Høyre stemmer imot det, er de på kollisjonskurs med både finansnæringen og forbrukermyndighetene, som har avgitt høringsuttalelser som støtter en slik regel.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.