Svein Roald Hansen (A) [12:20:26]: Vi er halvveis i vår mandatperiode i FNs menneskerettighetsråd. For snart to år siden var det en interpellasjonsdebatt her i salen med utgangspunkt i spørsmålet om hvordan utenriksministeren ville bidra til å styrke FNs menneskerettighetsmaskineri, reist av representanten Morten Høglund. Bakteppet den gang var en bekymring for at det nye rådet skulle havne i den samme blindgaten som den gamle menneskerettighetskommisjonen var havnet i – med sendrektighet, mangel på oppslutning om kommisjonens mandat og uten evne til å legge bort politiske sympatier eller antipatier i arbeidet med å slå ned på menneskerettighetsbrudd.

Denne blindveien var bakgrunnen for at Kofi Annan foreslo å erstatte kommisjonen med FNs menneskerettighetsråd og en organisering som skulle gi høyere prioritering og status for dette viktige arbeidet. Det nye MR-rådet ble lagt direkte under FNs generalforsamling, en bekreftelse på menneskerettighetenes sentrale rolle.

Ved debatten for snart to år siden var rådet tidlig i sitt arbeid. Nå har vi ytterligere to års erfaring å bygge vurderingene på, og vi har noe tid igjen av vår mandatperiode – tid til å ta nye initiativ for å bidra til at rådet kan fylle sin funksjon på best mulig måte.

Arbeidet med å skape respekt for grunnleggende menneskerettigheter burde være en sentral forpliktelse for enhver myndighet i ethvert land.

Det er over 62 år siden verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt. Med utgangspunkt i denne erklæringen utviklet den daværende MR-kommisjonen den internasjonale lovgivningen på menneskerettighetsfeltet. Betydningen av dette normative arbeidet kan ikke overvurderes, selv om bruddene fortsatt er mange. I mange land er bruddene systematiske og bygd inn i regimers strukturer.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Torturkonvensjonen, Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen har gitt mennesker verden over et rettslig, bindende grunnlag for å ansvarliggjøre sine myndigheter. Jeg er sikker på at disse konvensjonene har bidratt til å gjøre livet bedre for millioner av mennesker verden over, selv om de i altfor mange land ikke etterleves slik de skulle.

Jeg mener det var riktig av Norge å søke medlemskap i MR-rådet. Vi ønsker å være en aktiv pådriver for menneskerettighetene. Det er på dagsordenen i våre internasjonale kontakter. Vi har egne MR-dialoger med Kina, Vietnam og andre. Da var det riktig å søke også denne arenaen for vårt MR-arbeid.

Så vet vi at arbeidet med å styrke menneskerettighetene byr på utfordringer, både av praktisk og strategisk art. Hvor mye arbeid skal gjøres i det offentlige rom, og hvor mye skal gjøres utenfor offentlighetens søkelys? Hvordan engasjerer vi verstingene best med størst mulig resultat?

I MR-rådet møter vi de samme dilemmaene. Det er åpenbart at ikke alle medlemslandene har samme ideelle grunnlag for medlemskapet som vi selv mener å ha. Men FN er jo ikke en forening av likesinnede. Det favner alle verdens land. Heri ligger både styrken og svakheten. Vi får neppe til endringer der de virkelig trengs, hvis vi ikke er villige til å være inne, til å engasjere og utfordre disse landene. Hvem ville tjene på at vi trakk oss ut av en slik arena og ikke deltok i FNs eget organ for beskyttelse av menneskerettighetene? Hvilket signal ville det være? Én ting er sikkert: Taperne ville først og fremst være de som trenger denne beskyttelse.

Så kan vi være frustrerte over manglende effektivitet, over at arbeidet ikke går så raskt som vi skulle ønske. Til tider med god grunn. Men det ligger i sakens natur at arbeidet for menneskerettighetene er politisk sensitivt. I menneskerettighetsregimet er det stater som er overgripere. Dette er kjernen i utfordringen. Det er de samme stater som er overgripere, som også er ansvarlige for å sikre beskyttelse. Da kan vi ikke forvente at de samme stater som bryter menneskerettighetene på hjemmebane, vil være pådrivere for å styrke den internasjonale overvåkingen. Dette innebærer at det ikke er mulig å organisere seg bort fra de sterke politiske motsetningene som har preget menneskerettighetsarbeidet i lang tid. Nissen blir med på lasset.

Arbeidet i MR-rådet vil også bli preget av disse motsetningene. En omorganisering fra kommisjonen til rådet fjerner ikke politiske motsetninger. Heller ikke kan det forhindre at et flertall kan sørge for at noen regimer slipper for lett unna, mens andre kanskje får for mye og for ensidig kritikk. Men vi kan bruke denne plattformen til å holde statene ansvarlige. Derfor ønsker jeg en aktiv regjering i MR-rådet, en regjering som ønsker å bruke medlemskapet og påvirkningsmulighetene det gir å være der.

Jeg mener også at det nye MR-rådet gir større muligheter for å styrke FNs arbeid for å sikre gjennomføringen av menneskerettighetene og holde statene ansvarlig for å gjennomføre de traktater de har signert. Menneskerettighetsrådet gir oss en rekke mekanismer for å ansvarliggjøre de statene som bryter menneskerettighetene.

De faste årlige sesjonene i MR-kommisjonen gjorde det ofte vanskelig å gripe fatt i de dagsaktuelle utfordringene verden står overfor. Det er derfor et klart framskritt at det ble besluttet at det nye MR-rådet skal kunne tre sammen ved behov. Det gir mulighet for at rådet kan bli en viktig aktør i krisesituasjoner og ved grove brudd på menneskerettighetene.

Krisen i Midtøsten ledet f.eks. til at det i 2007 ble avholdt tre spesialsesjoner i MR-rådet. To av disse førte til svært konkret oppfølging på bakken. En delegasjon ble sendt for å undersøke forholdene i det palestinske området, mens en undersøkelseskommisjon gransket menneskerettighetssituasjonen i Libanon.

En annen forbedring er at alle land nå skal undergis en gjennomgang i rådet. Det er et svar på kritikken om forskjellsbehandling. Disse universelle, periodiske rapportene vil etter hvert kunne bli et verktøy for vurdering og overvåking av menneskerettighetssituasjonen i de fleste land i verden.

Jeg hadde gleden av å overvære høringen av Norge i MR-rådet i fjor. Direktøren i Norsk senter for menneskerettigheter, Nils Butenschøn, sa på en konferanse nylig dette om denne høringen: Det ble gjort et solid forarbeid fra departementets side, og Støres prestasjon sto opplagt til laud. Jeg kan underskrive den karaktersettingen.

Ikke noe annet land hadde til da latt seg representere på så høyt politisk nivå under eksaminasjonen. Det ble lagt merke til internasjonalt. Men det som er like viktig, var måten de kritiske merknadene ble møtt på. Norge gikk ikke i forsvar, men viste at de tok de kritiske merknadene på alvor og var åpne for behovet for endringer og forbedringer. Dette vil sette standarder som gjør det vanskeligere for verstingene når de skal eksamineres.

Et tredje punkt på forbedringslisten er FNs spesialrapportører. Dette er mekanismer som ble utviklet under Menneskerettighetskommisjonen – ikke alltid på grunnlag av enighet i kommisjonen, og ofte med mandater som sikkert kunne vært skarpere, men sterke nok til at de dedikerte menneskerettighetsekspertene, som har fylt noen av disse mandatene, har kunnet gjøre en god jobb.

Norge har gått i bresjen for å styrke situasjonen for verdens MR-forsvarere gjennom etableringen av mandatet for en spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere. Dette arbeidet fortsetter under rådet. Rådet har enstemmig fornyet dette mandatet. Spesialrapportøren gjennomfører landbesøk og følger opp individuelle klagebrev fra MR-forsvarere. Siden mandatets opprettelse har spesialrapportøren rettet flere tusen henvendelser til stater og bidratt til konkret beskyttelse av svært mange MR-forsvarere.

Utenriksministeren trakk i sin utenrikspolitiske redegjørelse, som vi nettopp har debattert, fram arbeidet i Menneskerettighetsrådet og viste til vårt engasjement for å få vedtatt en resolusjon om stans i bruk av henrettelser som straffeform, engasjementet for økt beskyttelse av MR-forkjempere og arbeidet med å kartlegge lover som diskriminerer kvinner og anerkjennelse av lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter. Det var en oppsang til denne interpellasjonen. Jeg ser fram til at utenriksministeren kan gå dypere inn i hva vårt medlemskap i MR-rådet har gitt grunnlag for å bidra med for å styrke menneskerettighetsarbeidet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:29:25]: Takk til representanten Svein Roald Hansen for å ta opp spørsmålet, og takk for et svært godt innledningsinnlegg, som utdypet det skriftlige spørsmålet.

Etter at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt i 1948, spilte FNs menneskerettighetskommisjon en viktig rolle i den normative utviklingen som fulgte i de neste tiårene. Men, som representanten Hansen peker på, fremsto denne kommisjonen i økende grad som et politisert organ uten evne til å fremme reelle endringer. Det ble en arena for øst–vest og nord–sør-konflikter.

Samtidig økte forventningene til de internasjonale organene. 1990-tallet og starten på det nye årtusenet hadde gitt flere viktige nyvinninger i arbeidet for å styrke beskyttelsen av enkeltmennesker mot grove og systematiske overgrep, ikke minst demonstrert gjennom etableringen av Den internasjonale straffedomstolen i 2001.

Som representanten Hansen var inne på, gikk daværende generalsekretær i FN Kofi Annan inn for å avvikle kommisjonen og erstatte den med et sterkere system for fremme av menneskerettigheter. På FNs høynivåmøte i 2005 fulgte verdens statsledere opp reformforslaget med to viktige vedtak. Først opprettelsen av FNs menneskerettighetsråd til erstatning for kommisjonen, og dernest sterk økning av budsjettet til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Dette muliggjorde høykommissærens lederskap på menneskerettighetsområdet, og ga rom for en styrket tilstedeværelse i felten. Evnen til å sette FNs vedtak ut i livet ble klart styrket.

Opprettelsen av det nye rådet innebar en rekke nyvinninger. Representanten Hansen var inne på en del av dem, men la meg for min del nevne tre:

For det første fikk Menneskerettighetsrådet høyere formell status enn kommisjonen. Rådet ligger direkte under FNs generalforsamling, mens kommisjonens vedtak måtte gjennom ECOSOC. Dette innebærer at rådets vedtak kan gjennomføres umiddelbart, med mindre det er budsjettimplikasjoner som må behandles i generalforsamlingen.

For det andre møttes kommisjonen fast kun seks uker hvert år, og var derfor ofte ikke oppdatert på aktuelle hendelser av betydning for menneskerettighetene. Menneskerettighetsrådet er langt mer fleksibelt: det møtes jevnlig gjennom året, og kan kalle sammen til møter på kort tid. Det kan også bruke flere ulike møteformater, tilpasset ulike behov.

For det tredje ble det opprettet en såkalt ordning med periodiske landhøringer, såkalte Universal Periodic Review, UPR, av menneskerettighetssituasjonen i samtlige av FNs medlemsland, som representanten Hansen var inne på. Dette vil jeg også komme litt tilbake til. Alle disse forholdene har gitt rådet en sterkere posisjon enn det kommisjonen hadde.

For regjeringen var det naturlig å søke medlemskap i rådet i 2009, både fordi rådet er FNs sentrale medlemskapsorgan på menneskerettighetsfeltet, og dersom vi vil gjøre en forskjell, så må vi være med, og fordi vi ønsket å påvirke i en avgjørende periode av rådets «barndom» og innledende år.

Da Menneskerettighetsrådet ble etablert, ble det vedtatt at rådet skulle gjennomgås etter fem år. Denne gjennomgangen pågår nå denne våren. Med Norge som representant for Vestgruppen, og dermed visepresident for rådet, sitter vi strategisk plassert for å forsvare rådets sterke sider og motarbeide forsøk på å svekke det.

USA avsluttet som kjent sin ikke-engasjementspolitikk, den såkalte «disengagement policy», og ble innvalgt i rådet samtidig med Norge.

Vi har nå lagt bak oss halve medlemskapsperioden, og jeg vil slå fast at Norge gjennom strategisk innsats har fått gjennomslag på en rekke felt. Deltakelse nytter. La meg nevne noe:

Vår innsats er først og fremst sentrert om utvalgte tematiske prioriteringer: arbeidet for ytringsfrihet og frie medier, likestilling og kvinners rettigheter, bekjempelse av diskriminerende lovgivning og kampen for internasjonal anerkjennelse av lesbiskes, homofiles og transpersoners rettigheter, forbudet mot tortur, beskyttelse av barns rettigheter og urfolks rettigheter. Blant viktige gjennomslag vil jeg nevne disse:

For det første: Norge leder nå forhandlingene i FNs menneskerettighetsråd om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Dette er mennesker som i mange land arbeider under ekstreme forhold, trosser trusler og forfølgelse for at andre skal få realisert sine menneskerettigheter. Forhandlingene er svært krevende, men har gitt gode resultater.

Gjennom resolusjonen fastlegges mandat for en FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere. Spesialrapportøren gjør et arbeid som gir konkrete resultater. De siste par årene har hun bl.a. besøkt Colombia, Armenia, Kongo og India, tatt opp situasjonen for menneskerettighetsforkjempere med myndighetene, og fokusert på både kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og overgrep fra ikke-statlige aktører.

Spesialrapportøren følger daglig opp enkeltsaker hvor menneskerettighetsforkjempere utsettes for overgrep. Om en måned vil Norge igjen lede rådet gjennom forhandlinger for å sikre fornyelse av hennes mandat.

For det andre: Norge leder også arbeidet som pågår for å avklare næringslivets menneskerettighetsansvar.

FNs spesialrepresentant for næringslivets ansvar for menneskerettighetene gjør et viktig nybrottsarbeid for å sikre at næringslivet overholder grunnleggende rettsstandarder. Norge vil lede prosessen med å få vedtatt spesialrepresentantens utkast til retningslinjer på dette feltet nå i rådet i juni. Også dette er et sensitivt tema, der vi forventer krevende forhandlinger, men der jeg har tro på at vi kan gjøre en forskjell – noe vi bl.a. bidro til, vil jeg mene, under Trygve Lie-seminaret i New York i september i fjor, der vi fikk satt disse spørsmålene på dagsordenen i en annen sammenheng.

For det tredje: Norge bruker også sin stemme i rådet til å ta opp alvorlige brudd på menneskerettighetene i land med undertrykkende regimer. Under sesjonen i rådet høsten 2010 fokuserte vi særlig på den svært alvorlige situasjonen i Iran. Vi deltok også aktivt under behandlingen av bl.a. Burma, Nord-Korea, Sudan, Kenya, Afghanistan og Kongo. Dette er et sensitivt, krevende og viktig politisk arbeid, men en arena vi faktisk kan bruke.

Interpellantens spørsmål gir en anledning til å peke på et helt avgjørende forhold for å forstå hvilke utfordringer vi står overfor, ikke bare i rådet, men i alt internasjonalt arbeid og alt internasjonalt menneskerettighetsarbeid, nemlig dette: Viktigheten av å ta inn over oss de utenrikspolitiske realiteter, at mange land faktisk ikke ønsker å styrke menneskerettighetsbeskyttelsen, og at også disse landene er blant FNs medlemmer, og vi møter dem i en rekke fora – også her.

I rådet er det en fast fordeling av plasser mellom FNs fem ulike regioner. Mens kommisjonen hadde 53 medlemsland, har rådet 47. Samtidig har rådet fått en sammensetning som i større grad reflekterer FN og verdens geografi i dag – ikke urimelig kan man si. Asia- og Afrika-gruppen dominerer, mens Vestgruppen og latinamerikanske land samlet utgjør et mindretall – for slik er verden.

En bedre representativitet gir rådet økt legitimitet, men også noen utfordringer. Det er en realitet at Menneskerettighetsrådet, i likhet med sin forgjenger, er preget av regionale motsetninger og motsetninger basert på gruppetenkning, ofte mellom utviklede land og utviklingsland, og mellom Vesten og den muslimske verden.

Også i interpellasjonsdebatten reist av representanten Høglund våren 2008, altså før Norges medlemskap i rådet, fremhevet jeg at ingen institusjonell reform kan endre på disse globale utviklingstrekk. Som medlem har vi arbeidet strategisk med å fremme våre utenriks- og menneskerettspolitiske målsettinger i et nytt og krevende internasjonalt landskap. For å få gjennomslag er vi avhengig av nye støttespillere. Vi må tenke nytt i vår arbeidsform. Fra sak til sak må vi arbeide for å bryte den negative blokkdannelsen som kjennetegner en del av arbeidet i FN. Alliansebygging på tvers av de etablerte gruppene har blitt et norsk varemerke, og det har gitt noen gode resultater. La meg nevne et par eksempler:

For det første: Diskriminering av kvinner foregår over hele verden, og sammen med Mexico, Colombia, USA og Slovenia fikk Norge i fjor høst gjennomslag for at rådet oppretter en arbeidsgruppe som skal sette søkelys på lover som diskriminerer kvinner, f.eks. lover som forbyr kvinner å eie land og drive næringsvirksomhet.

For det andre: Under siste sesjon var beslutningen om å utnevne en FNs spesialrapportør for forenings- og forsamlingsfrihet en milepæl. USA var pådriver for vedtaket, i samarbeid med andre toneangivende land som Nigeria og Indonesia – og Norge, igjen et eksempel på at det å finne nye samarbeidspartnere og jobbe på tvers av regioner og grupper gir resultater. Dette var jeg også inne på i min utenrikspolitiske redegjørelse.

Og et tredje eksempel: Jeg nevnte innføringen av de periodiske menneskerettighetshøringene – UPR – som en av de viktigste nyskapingene ved opprettelsen av Menneskerettighetsrådet. Jeg sier dette, understreker betydningen av det, av fire årsaker:

Først: Landhøringene har gitt rådet mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i land som hittil har kunnet unndra seg dette. Landhøringene er universelle. Alle land høres på like vilkår, og, som representanten sa, jeg ledet selv den norske utspørringen da Norge ble utspurt og fikk kritiske spørsmål. Dessuten: Sivilt samfunn og andre aktører involveres. Og til sist: Land gjennomgår høring hvert fjerde år. Det gir gode muligheter for sammenligning og oppfølging. Derfor har landhøringene også gitt resultater: Flere land slutter seg til menneskerettighetskonvensjoner, leverer rapporter til konvensjonsorganene og inviterer FNs spesialrapportører til landbesøk.

Norge prioriterer disse høringene høyt. I samarbeid med våre ambassader og sivilsamfunnet i Norge deltar den norske delegasjonen med kritiske spørsmål og konkrete anbefalinger.

Mekanismen er ny, og det er først når vi ser hvorvidt anbefalingene blir fulgt opp, eller ikke, at vi vil se om landhøringene består testen på lang sikt. Norge gjør altså sitt ytterste for å fokusere på nettopp dette: Oppfølging på landnivå slik at mekanismen virkelig når sitt mål, å bedre menneskerettighetssituasjonen for det enkelte menneske. I sum mener jeg at Menneskerettighetsrådet har gitt oss nye muligheter. Alt blir ikke slik vi ønsker. Men ingenting blir slik vi ønsker, om vi står på utsiden. Nå har vi en mulighet, og den utnytter vi aktivt.

Svein Roald Hansen (A) [12:39:33]: Jeg takker utenriksministeren for et grundig svar, og et svar som jeg mener bekrefter at det var riktig å søke medlemskap i rådet, og at det har gitt oss en arena hvor vi kan ta initiativer og hvor vi faktisk kan oppnå resultater.

La meg bare bringe inn et moment til som berører oss på hjemmebane, og det er at Norges egen nasjonale institusjon for menneskerettigheter i løpet av dette året skal vurderes for såkalt reakkreditering etter Paris-prinsippene. I dag er senteret knyttet til Universitetet i Oslo. Ett av kriteriene er at senteret skal være fullt ut uavhengig av myndighetene, et kriterium det norske senteret er godkjent i forhold til.

Det er allikevel reist spørsmål om denne organiseringen er tilfredsstillende, spesielt etter at de nasjonale sentrene har fått en formell rolle i de internasjonale overvåkningsorganene. Det reiser nye krav og forventninger om hvordan nasjonale sentre skal fungere. Spørsmålet som reises, er bl.a. om det norske MR-senteret kan fylle disse kravene. Det handler like mye om kapasitet og kombinasjonen med oppgaven som universitetsenhet. Vårt senter skal være det eneste som kombinerer disse rollene.

Det pågår nå en vurdering av dette, og jeg tror dette også vil være en brikke som vi må sikre internasjonal aksept og respekt for når det gjelder organisering, kapasitet og kompetanse, slik at ingen av de statene vi kan karakterisere som «versting-stater» på dette feltet, kan peke på det de mener er svakheter i overvåkningssituasjonen på hjemmebane, og forsøke å bruke det som fikenblad for egen forsømmelse. Jeg regner med at regjeringen vil sikre at vårt MR-senter får en organisering som selvsagt gir oss fortsatt akkreditering, men også internasjonal aksept for at det kan spille den rolle, og fylle den rolle, som det er forventet å ha.

Så har jeg bare lyst til å legge til, som en understreking av hvor krevende dette feltet er: Menneskerettighetene er universelle. Mange land har undertegnet dem, uten at de etterlever dem. Men vi ser allikevel, bl.a. i møter i Kina, der vi påpekte manglende ytringsfrihet, fengsling av opposisjonelle osv., at de altså trakk fram de grunnleggende menneskerettighetene, som også omfatter det å sikre mennesker mat, hus og arbeid. De er på et annet sted, som de sa. Det samme svaret fikk statsminister Gro Harlem Brundtland da vi var i Moskva i 1988 – av Gorbatsjov: De er på et annet sted. Vi må ha en forståelse for at vi er på et annet sted enn dem, men uten at vi av den grunn skal redusere kravene til det som også er grunnleggende rettigheter: ytringsfrihet, demokrati osv.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:42:45]: Det er riktig at Norsk senter for menneskerettigheter ved kgl. resolusjon i 2001 fikk status som nasjonal institusjon, og den er uavhengig. Det må allikevel være lov til å ytre seg anerkjennende om den innsatsen som senteret har gjort i de årene det har hatt denne funksjonen. Denne nasjonale institusjonen finansieres over en egen post på statsbudsjettet i UD. Så er det slik, som representanten er inne på, at det etter disse årene skal forestå en reakkrediteringsprosess, og det er på bakgrunn av at dette senteret i 2006 ble vurdert å være i overensstemmelse med de såkalte Paris-prinsippene, og at et slikt vedtak med status A skal revurderes etter fem år. Tiden er kommet for det.

På bakgrunn av den reakkrediteringsprosessen har UD besluttet å innhente en ekstern analyse av Norsk senter for menneskerettigheters utførelse av sitt mandat som nasjonal institusjon etter Paris-prinsippene. Den er altså ekstern og skal gjennomføres av en instans som har greie på å gjennomføre en slik vurdering, slik at vi er best mulig rustet. Rapporten forventes ferdigstilt i neste måned, og vi vil da avvente rapporten og den vurderingen som skal foretas av den internasjonale koordineringskomiteen i mai, før vi tar stilling til behovet for eventuell oppfølging. Det er viktig at Norge, som representanten sier, leverer helt i henhold til kravene, og det har vi også til hensikt å gjøre i det videre arbeidet med dette senteret og den nasjonale institusjonen.

Håkon Haugli (A) [12:44:42]: Jeg vil først takke Svein Roald Hansen for at vi får denne muligheten til å diskutere FNs menneskerettighetsråd, og utenriksministeren for hans svar. Mitt innlegg er en bekymringsmelding.

I november i fjor stemte FNs menneskerettighetsråd over en resolusjon om utenomrettslige og vilkårlige henrettelser. Resolusjonen nevner grupper som historisk har vært utsatt for slike henrettelser, som gatebarn, menneskerettighetsforkjempere og personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter. I mer enn ti år har den også nevnt seksuell orientering. Verdenssamfunnet har altså stått sammen om at det er uakseptabelt å drepe homofile. Anført av Benin, som talte på Afrikas vegne, ble formuleringen i fjor foreslått strøket. Forslaget fikk støtte av 79 land, 70 stemte imot.

Saken fikk lite oppmerksomhet i norske medier, men vakte oppsikt og skapte sinne i internasjonale menneskerettighetsmiljøer. Den norsk-venezuelanske menneskerettighetsaktivisten Thor Halvorssen, som bl.a. står bak Oslo Freedom Forum, var nådeløs i sin dom: Budskapet er klart: Det er i orden å drepe homofile.

Det var faktisk signalet fra FN.

I desember kom resolusjonen opp i FNs hovedforsamling. Der ble det heldigvis flertall for å ta formuleringen om seksuell orientering inn igjen.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter er 63 år i år og forbyr enhver form for diskriminering. Likevel blir homofile diskriminert verden over, og i over 80 land er det fremdeles ulovlig å være homofil. Mange steder ser det dessverre ut til at utviklingen går i gal retning: I mange land er ytringsfrihet ingen selvfølge for homofile, og i mange land trakasserer politiet homofile og transpersoner. I Iran praktiseres dødsstraff hyppig. I Uganda diskuterer nasjonalforsamlingen å innføre dødsstraff, og en av landets største aviser trykket i fjor navn på og bilder av 100 åpne homofile, med en klar oppfordring: Heng dem! I januar kom nyheten om at noen hadde tatt avisens oppfordring på alvor: En av de 100, aktivisten David Kato, ble funnet drept i sitt hjem. Hvis ikke FN skal stå oppreist i forsvaret av mennesker som utsettes for slike grove menneskerettighetsbrudd, hvem skal gjøre det da?

Tirsdag 21. desember var også en merkedag – av den triste sorten – for FNs menneskerettighetsråd. Da vedtok rådet, nok en gang, en resolusjon som har som formål å bekjempe religionskritikk. Riktignok var flertallet mindre enn tidligere, men FN står altså ikke oppreist for ytringsfriheten. Vernet mot religionskritikk er et angrep på ytrings- og tankefriheten og bidrar til å legitimere religiøs intoleranse. I november i fjor ble Asia Bibi, en kristen gårdsarbeider i Pakistan, dømt til døden i samsvar med landets blasfemilovgivning etter å ha vært i en krangel med naboene. Hennes sak er ikke unik.

Jeg er ikke i tvil om at Norges deltakelse i Menneskerettighetsrådet er viktig, og at norske myndigheter gjør alt de kan for å bekjempe de omtalte vedtakene. De to sakene utfordrer likevel rådets legitimitet, tydeliggjør at det skjer maktforskyvninger i verden, og reiser viktige spørsmål. Det siste året har vist at Norge og land vi deler grunnleggende verdier med, møter godt organiserte motstandere. Vi blir tvunget til å ta «omkamper» om prinsipper vi trodde lå fast, og vi taper enkelte kamper om menneskerettighetene i FN. Utenriksministeren har tidligere påpekt at en hevet pekefinger er til liten hjelp.

Spørsmålet er: Hvordan kan Norge manøvrere og vinne fram i dette nye terrenget? Jeg er glad for at utenriksministeren i dag viser at arbeid på tvers av geografiske blokker og i nye allianser gir resultater.

Leder av PEN-klubben, Anders Heger, stilte i en kronikk i Aftenposten et viktig spørsmål:

«Kan vi forestille oss en situasjon der vokterne av FNs menneskerettighetserklæring utgjør en reell trussel mot ytringsfriheten?»

Det samme spørsmålet kan stilles når det gjelder vern av minoriteter. Er tilbakeslagene i FN arbeidsulykker eller symptomer på at toleransen forvitrer i verdenssamfunnet?

Karin S. Woldseth (FrP) [12:49:14]: Det er en interessant spørsmålsstilling interpellanten tar opp. Det kan jo for så vidt være greit at vi har fått en orientering fra utenriksministeren om saken, men jeg personlig er av den oppfatning at Menneskerettighetsrådet i mye større utstrekning enn i dag burde ha greid å sette agendaen og vært mye høyere på banen i egen regi.

Menneskerettighetsrådet har til oppgave å fremme universell respekt for og beskyttelse av alle menneskerettighetene og frihetene – for alle mennesker og grupper. Rådet skal arbeide med saker og spørsmål vedrørende krenkelser av menneskerettighetene, deriblant grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Dette er altså utgangspunktet.

Men når så sammensetningen i Menneskerettighetsrådet blir slik at en rekke organisasjoner utenfor FN-systemet er dypt bekymret og særdeles kritisk til rådet, bør nok vi som er på innsiden, lytte. Jeg kan nevne at både Freedom House, UN Watch og Human Rights Watch er svært bekymret. Problemet for rådet blir at innsatsen for menneskerettighetene ikke blir bedre enn det medlemslandene som sitter der, aksepterer.

Hvem sitter så i dette rådet, og hvordan står det til med menneskerettighetene i disse landene? Jeg vil bare nevne f.eks. Kina, Libya og Saudi-Arabia, som vel er land som neppe kan skryte på seg at de følger universelle regler for menneskerettigheter. Dette er bare noen få av svært mange land hvor menneskerettighetene ikke står sentralt.

Hvordan kan Norge akseptere at Menneskerettighetsrådet ikke får lov til å snakke om sharialover, at man i Uganda forfølger og torturerer mennesker med en annen seksuell legning enn «normalen», eller Hviterussland, som bryter klart med ytringsfriheten? Hva har Norge gjort for å frata de land som åpenbart bryter med konvensjonen, medlemskap i rådet? Jeg antar at man har sanksjonsmuligheter overfor land i rådet som bryter konvensjonen, på lik linje med andre internasjonale organisasjoner. Hva hjelper det om Norge engasjerer seg, når deler av rådet består av mordere og voldtektsforbrytere?

Jeg vet ikke om utenriksministeren er klar over at det i de fem årene rådet har eksistert, har vært vedtatt 35 fordømmelser av Israel og litt over et dusin når det gjelder resten av verden. De eneste gangene det har vært brukt hastedebatt i dette rådet, har vært når man har hatt en sak mot Israel. Unnskyld meg, president: Man retter altså pekefingeren mot det eneste demokratiet i Midtøsten, mens man overfor resten av landene gjør ingenting. Det eneste vi hører, er en øredøvende stillhet.

Rådet har altså valgt å lukke øynene for ofrene i Kina, på Cuba, i Iran, i Saudi-Arabia, for ikke å snakke om i Zimbabwe. Så spørsmålet blir til syvende og sist: Hva er forskjellen på rådet og kommisjonen, og hva er blitt utrettet?

Jeg skal til slutt prøve å være litt konstruktiv, ikke bare negativ og kritisk. For som vi hørte utenriksministeren si, har Norge fått til noe på noen felt, og man har satt mediefrihet, ytringsfrihet, barns rettigheter, menneskerettighetsforkjempere og næringslivets grunnleggende rettsstandard på dagsordenen. Men jeg vil faktisk oppfordre utenriksministeren og det departementet som jobber for ham, til kanskje å gjøre seg litt mer synlig. Jeg tror det er svært få i den norske befolkningen som er klar over at Norge er med i Menneskerettighetsrådet. Kanskje man burde bygge opp et image og være litt utadrettet, og ikke gjøre det at Norge er medlem av Menneskerettighetsrådet, til Norges best bevarte hemmelighet.

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om det er veldig parlamentarisk å si at de som sitter i FNs menneskerettighetsråd, består av «mordere og voldtekstforbrytere», men har ikke tenkt å slå ned på det.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:54:21]: Aller først en takk til representanten Svein Roald Hansen, både for hans innlegg og for interpellasjonen, og det samme til utenriksministeren. La meg også legge til at innlegget som representanten Haugli holdt, var usedvanlig godt, det var prinsipielt. Jeg kan si meg aldeles enig i alle hans betraktninger.

Menneskerettigheter er universelle, og vi må legge til grunn de samme holdningene når vi er i rådet og når vi er utenfor rådet. Alle mennesker er like mye verdt. Det er ikke geografiske skiller, det er ikke religiøse skiller eller for den saks skyld andre skiller. Våre holdninger må alltid være de samme, om man snakker med store handelspartnere eller for den saks skyld Europas siste diktatur – Hviterussland.

Menneskerettighetsrådet har som oppgave å fremme universell respekt for og beskyttelse av alle menneskerettighetene og frihetene for alle mennesker og grupper. Det er ut fra et sånt perspektiv underlig å se på rådets 47 medlemmer – og man kan godt si at et parlamentarisk begrep i så måte vil være – med «ymse» bakgrunn.

Som flere har vært inne på, er det enkelte land som får mye kritikk, og andre land som i stor grad slipper unna kritikk. Dette gjelder også land som har signert konvensjonen – en konvensjon som er god, som er prinsipiell, og som viser entydig hvordan menneskerettigheter faktisk skal utøves.

For ikke fryktelig lenge siden hadde Stortinget en diskusjon knyttet til Burma. Det var i forbindelse med en interpellasjon, hvor utenriksministeren og jeg var i en ørliten polemikk knyttet til hva hans kollega Solheim hadde gjort på sin første reise. Jeg hadde beklaget hvis jeg hadde sagt noe feil. Nå viste det seg at det jeg faktisk sa, var korrekt. La meg i denne sammenhengen si hva som faktisk skjedde.

I januar 2009 møtte Norges bistandsminister Burmas junta. Han møtte ingen fra demokratibevegelsen, men han møtte, ifølge UD selv, myndigheter, internasjonale hjelpeorganisasjoner og utenlandske diplomater. Symboleffekten av en slik handling er betydelig. Det samme kan vi si også når det gjelder symboleffekten av norsk bistand generelt. Høyre holdt et seminar – også det for ikke lenge siden – med overskriften: «Kan bistand fremme demokrati og menneskerettigheter?» Det er ikke tvil om at bistand spiller en sånn rolle. Et godt eksempel vil være Etiopia, hvor regimet er såkalt «donor darling», som får fabelaktig internasjonal støtte rent økonomisk, men som beveger seg enda lenger bort fra respekt for menneskerettigheter og demokrati – om man enten er på innsiden og en del av regimet, eller man er på utsiden, og det på tross av at man leverer gode økonomiske resultater. Det samme gjelder Kina, som er et annet eksempel. Man ser at Norge og – jeg vil legge til – en rekke andre land er varsomme med sin kritikk av Kina fordi landet er en så viktig internasjonal handelspartner. Det går på det jeg sa, at man er ikke på utsiden eller på innsiden – enten respekterer man menneskerettighetene eller så gjør man det ikke. Vår kritikk skal uansett være knyttet til dem som ikke respekterer dem.

Så hadde vi også en interpellasjon om menneskerettighetsdialogene og den rollen de spiller. Jeg vil si mer prinsipielt at det er ekstremt viktig at vi har et menneskerettighetsfokus i alt vi foretar oss. Om det er i tilknytning til Menneskerettighetsrådet, om det er i tilknytning til bistand generelt, eller om det er i tilknytning til debatter i Stortinget, må det å respektere menneskerettigheter få forrang foran alle andre problemstillinger.

Så kan jeg avslutte – selv om det foregående egentlig hadde vært en god avslutning – med å gi ros til utenriksministeren for håndteringen av vår eksaminasjon i Menneskerettighetsrådet. Det har igjen en strålende symboleffekt at landets utenriksminister møter opp, forsvarer nasjonen i forhold til de spørsmålene som kommer, er imøtegående i forhold til kritikken. Vi er ikke perfekte. Vi er ganske gode, men vi er langt fra perfekte. Vi må også være åpne, slik utenriksministeren var, for å gjøre endringer, slik at vi i vår agering er i tråd med menneskerettighetene og konvensjonen.

Svein Roald Hansen (A) [12:59:51]: Jeg takker for engasjementet i debatten.

Det er riktig, som Peter Skovholt Gitmark peker på, at de 27 medlemmene har ymse bakgrunn, og forholdene for å ta menneskerettighetene på alvor er ymse. Men den verdenen vi lever i, reflekterer jo at menneskerettigheter ikke lar seg innføre bare ved gode resolusjoner i FN, heller ikke bare ved at landene slutter seg til dem. Det er implementeringen og etterlevelsen som er krevende – på dette feltet som på så mange andre felt.

Det er riktig, som flere har påpekt, at det fortsatt er ensidighet, og man bruker Israel og nabolandene som eksempel. Der kunne nok påpekingen vært mer balansert, for å si det slik. Det er flere som fortjener kritikk.

Men hva er så alternativet? Jeg tror ikke alternativet er – slik jeg oppfattet at Karin Woldseth reiste spørsmål om – at man skal ekskludere dem som vi kan karakterisere som verstinger. Da står de utenfor, og det blir vanskeligere å holde dem ansvarlig, bl.a. gjennom disse landhøringene. Jeg tror ikke det hjelper noe at vi trekker oss ut. Da blir i hvert fall ikke ensidigheten mindre.

Jeg tror vi må erkjenne – og det tror jeg Karin Woldseth, som jeg opplever har et ekte engasjement for disse spørsmålene, er enig i – at det ikke er mulig å påtvinge andre land en gjennomføring av menneskerettighetene. Vi må forsøke å være i dialog med dem, vi må forsøke å engasjere dem, og vi må forsøke å gjøre det mer pinlig i det internasjonale samfunn å måtte stå til rette for brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg mener at denne debatten har vist at det er riktig å være engasjert i Menneskerettighetsrådet, at det gir oss en arena, og at det gir oss nye muligheter til å være med og dytte verden i riktig retning på et område som er krevende, men viktig.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:02:36]: Først vil jeg hilse velkommen engasjementet, de kritiske spørsmålene og undringen rundt dette arbeidet. Det er svært viktig at det er slik i denne sal.

Jeg tror for min egen del at jeg holder fast ved det jeg sa under interpellasjonsdebatten som representanten Høglund hadde i 2008, nemlig at til tross for svakhetene er dette en mulighet for oss til å engasjere oss, vise solidaritet i praksis, stille andre til veggs og selv bli stilt til veggs. Det mener jeg at det halvannet året vi har sittet i dette rådet, har vist. Jeg tror det er omtrent slik som folk som sitter i denne salen, opplever det. Man engasjerer seg for å få til forandring, får ikke gjennomslag for alt, får gjennomslag for noe. Alternativet er å ikke sitte der – å være på utsiden og få mer gjennomslag da. Jeg mener det er et ærlig valg, og vi bør diskutere det som ett kriterium for å gjøre noe annet. Men jeg tror den linjen vi har valgt, har vært klok.

Et par kommentarer: Representanten Haugli holdt et svært godt innlegg, det er jeg helt enig i. La meg bare få understreke at når det gjelder seksuelle minoriteter, så var dette, slik jeg forstår det, en diskusjon som pågikk i FNs tredje komité, ikke i Menneskerettighetsrådet. Da vedtaket kom opp i plenum i generalforsamlingen, var det et massivt lobbyarbeid som ble gjennomført, bl.a. av Norge, og som vant fram. Der ble seksuelle minoriteter faktisk inkludert i vedtaket. Vi deltok, som sagt, for å få dette til. Vi brukte våre kanaler, inklusiv en rekke ambassader, for å utvirke at land på vippen endret posisjon. Det gjorde de, og det var positivt. Igjen viser det seg at vi kan bruke ulike kanaler og spille på dem.

Når det så gjelder dette med blasfemi og krenkelse av religion, er dette en gjenganger som kommer hvert år, og som alltid blir vedtatt mot stemmene til samtlige vestlige land. Det har vært tema i MR-kommisjonen og er blitt tatt opp både i rådet og under generalforsamlingen. Det er slik at vi er enige i enkelte av resolusjonens paragrafer, som isolert sett kan være i orden, men vi kan ikke akseptere hovedformålet, nemlig beskyttelse av religioner som sådanne mot nedsettende omtale. Igjen er spørsmålet: Er vi best tjent med å kunne påpeke det fra innsiden eller fra utsiden?

Så må jeg si at noe av det positive ved den erfaringen vi har ved deltakelse, er måten vi kan engasjere også det sivile samfunn i Norge på. Ved vår egen høring var noe av det som nesten gjorde sterkest inntrykk på meg, den omfattende forberedelsen, mobiliseringen av det sivile samfunns røster i Norge, som ga uttrykk for sine syn. Og de har sett oss veldig tett i kortene også i etterkant. Dette tror jeg – for ikke å bruke for store ord – er noe av det som land som Egypt og Tunisia mangler: en del av varsellampene og vaktbikkjene som nedenfra ser myndighetene i kortene og stiller dem til ansvar. Vår deltakelse i Menneskerettighetsrådet har aktivert og stimulert disse miljøene. Deltakelsen når vi blir undersøkt, slik som under en UPR, gjør det enda mer, og det stimulerer til bred debatt i samfunnet, også i denne sal, og det synes jeg vi skal hilse velkommen.

Men takk til interpellanten for å ha reist et veldig viktig og betimelig spørsmål.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.