Stortinget - Møte tirsdag den 29. mars 2011 kl. 10

Dato: 29.03.2011
President: Dag Terje Andersen

Sak nr. 1 [10:02:13]

Redegjørelse av statsministeren om situasjonen i Libya og Norges deltakelse i den internasjonale koalisjonsstyrken

Talere

Statsminister Jens Stoltenberg [10:02:47]: Norge deltar i militære operasjoner for å håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 om våpenembargo, flyforbudssone og beskyttelse av sivile i Libya. Våre F-16-fly har vært på vingene siden torsdag, og om lag 120 kvinner og menn fra Forsvaret er utplassert på Kreta for å understøtte operasjonen.

De sanksjoner som er vedtatt mot Libya i FNs sikkerhetsråd, er gjennomført i norsk lov. EU arbeider med ytterligere styrking av sanksjonsregimet.

Vi har bidratt med 50 mill. kr til å avhjelpe den dramatiske humanitære situasjonen som følge av den store flyktningstrømmen, og vi vurderer fortløpende ytterligere tiltak. I dag er utenriksministeren i London for å drøfte de politiske utfordringene i forbindelse med Libya-krisen og sikre en politisk overbygning mellom de landene som deltar i den brede koalisjonen. Norge deltar med andre ord i gjennomføringen av alle deler av de resolusjoner FNs sikkerhetsråd har vedtatt når det gjelder krisen i Libya – politisk, humanitært, økonomisk og militært.

Vårt engasjement bygger opp under en lang linje i norsk utenrikspolitikk, nemlig støtten til en FN-ledet verdensorden der bruk av makt er regulert av FN-pakten og vedtak i FNs sikkerhetsråd. Formålet med bruken av makt er tydelig uttrykt i Sikkerhetsrådets vedtak: Det handler om beskyttelse av sivile.

Resolusjonen åpner for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen. For første gang viser Sikkerhetsrådet til prinsippet om «ansvar for å beskytte» i forbindelse med bruk av makt.

Det er ikke et lands indre anliggender når det skjer så massive overgrep mot sivilbefolkningen. Vedtaket er derfor historisk. Samtidig er det viktig å understreke at Gaddafi-regimets omfattende væpnede overgrep mot det libyske folk og den åpne konflikten mellom regimet og opposisjonen har stilt verdenssamfunnet overfor en svært krevende oppgave: hvordan lykkes med å beskytte sivile og samtidig bidra til en politisk og fredelig løsning?

Resolusjonen utelukker bruk av utenlandske okkupasjonstyrker på libysk territorium. Med dette ene forbeholdet legitimerer vedtaket om Libya et svært bredt sett av virkemidler. Men selv disse vide fullmaktene gir ingen garanti for en snarlig løsning. Vi må være klar over at det kan bli en langvarig og krevende operasjon.

Bruken av militær makt leder i seg selv ikke til en politisk løsning på de sammensatte konfliktene i Libya. Ja, en militær intervensjon kan i seg selv gjøre slike konflikter dypere. Det må derfor være en meget høy terskel for bruk av militær makt i internasjonale relasjoner.

I tilfellet Libya sto verdenssamfunnet overfor flere langt fra perfekte handlingsalternativer. Det klart dårligste av alle alternativer ville være ikke å handle. Sikkerhetsrådet hadde omfattende informasjon om at en akutt nødssituasjon for Libyas sivilbefolkning var under utvikling. Verden var vitne til en autoritær hersker som møtte fredelige protester med skarpe skudd og tungt skyts. Situasjonen utviklet seg i retning av en borgerkrig. Oberst Gaddafi sa klart ifra om at hans hensikt var å knuse opposisjonen, og at det ikke ville bli vist nåde.

Regimets overlegne militærmakt hadde nådd fram til forstedene av Libyas nest største by Benghazi, som hadde blitt opprørets hovedbase. Sikkerhetsrådets vedtak og den resolutte anvendelse av militær makt hindret trolig massive overgrep mot sivile.

Norge berømmer FNs sikkerhetsråd for å ha tatt ansvar. Det er gledelig at rådet er i stand til å fatte et så omfattende vedtak uten at noen av vetomaktene går imot, og uten at noen av rådets medlemmer stemmer nei. I en tid der det stilles spørsmål ved FN-institusjonenes effektivitet og evne til å ta vanskelige beslutninger, er det meget positivt at FN viste handlekraft i Libya. Det bekrefter FNs helt sentrale rolle i å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Norge advarte mot å tro at en flyforbudssone i seg selv ville løse de libyske konfliktene. Vi arbeidet for samlende løsninger som ville kombinere bruk av militær makt med klare føringer for å finne en politisk og humanitær løsning på konflikten.

Våre hovedmål ble godt ivaretatt i Sikkerhetsrådets resolusjon. Derfor ga Norge umiddelbar støtte til resolusjonen sent om kvelden den 17. mars. To dager senere, under toppmøtet i Paris med bred deltakelse av engasjerte stater og organisasjoner, varslet jeg at Norge var rede til å bidra til gjennomføringen av militære operasjoner for å beskytte sivile. Stemningen på møtet i Paris var preget av at det handlet om timer. Dersom Gaddafis styrker hadde lyktes i å rykke inn i Benghazi, var det lite man kunne oppnå med luftmakt. Angrepet på Benghazi måtte stoppes, mens det ennå var tid. Konsekvensene av ikke å handle kunne blitt katastrofale for sivilbefolkningen.

Etter toppmøtet i Paris har Norge deltatt i drøftingene i den indre kretsen av stater som står for gjennomføringen av resolusjonen. Norge skal være til å kjenne igjen når FN påtar seg krevende oppgaver, vi deltar og tar vår del av ansvaret.

Norske fly opererer i disse dager ut fra samme base som jagerfly fra Qatar. Den tydelige støtten fra land i den arabiske og afrikanske verden var avgjørende for vedtaket i FNs sikkerhetsråd. Den arabiske liga ga i meget klare ordelag uttrykk for at den ønsket internasjonalt engasjement og innføring av en flyforbudssone. De tre afrikanske landene i Sikkerhetsrådet stemte alle for resolusjonen. Koalisjonen av stater som støtter gjennomføringen, har vokst seg bredere og inkluderer nå en rekke land fra regionen. Koalisjonen er altså bred.

Den militære kommandoen som skal sikre gjennomføringen av de militære operasjonene, må på sin side være spiss, tydelig, avklart og kompetent til å samordne et så komplisert oppdrag. De forutsetningene vi har stilt til kommando- og kontrollordninger for norsk militær deltakelse, er vel ivaretatt. Vi har full kontroll med bruk av norske militære styrker. Norsk lov og folkerettslige forpliktelser legges til grunn for norske styrkers operasjoner, og vårt personell er underlagt norsk jurisdiksjon. Våre kampfly inngår i første omgang i den USA-ledede operasjonen Odyssey Dawn.

Etter NATOs vedtak søndag kveld vil norske kampfly i morgen bli underlagt NATOs etablerte og velprøvde kommandostruktur. NATO vil dermed ha hovedansvaret for alle delene av de militære operasjonene for å gjennomføre Sikkerhetsrådets vedtak. I politisk forstand forblir koalisjonen like bred som tidligere. NATOs innsats vil inngå i et bredt internasjonalt samarbeid for å følge opp alle sider ved Sikkerhetsrådets vedtak.

Det er viktig for den militære operasjonen at den nyter bred støtte blant Libyas naboer. Fra norsk side har vi brukt vårt nettverk i Midtøsten og Afrika til løpende kontakt med Den arabiske liga, Den afrikanske union og med landene i regionen. Møtene i London i dag er viktige for å drøfte den aktuelle situasjonen på bakken, videre oppfølging av vedtaket i FNs sikkerhetsråd og mulige politiske løsninger. Det er også viktig å få på plass en politisk overbygning for å ivareta en samlet oppfølging og koordinering av det internasjonale engasjementet i Libya.

Det knytter seg utvilsomt følsomhet til bruk av militær makt fra vestlige stater i et arabisk land. Den sterke folkelige reaksjonen mot Irak-invasjonen er fortsatt levende i den arabiske verden. Den koalisjonen som har tatt ansvar for å gjennomføre Sikkerhetsrådets resolusjon 1973, er langt bredere og har i dag god støtte i regionen. Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden. Det er forståelig ettersom resolusjonens formål er å bidra til å beskytte sivile mot en brutal diktators framferd – og det i en historisk tid der befolkningen i land etter land i regionen reiser seg mot eneveldige ledere og krever respekt for demokrati og universelle menneskerettigheter.

Dette er bakgrunnsteppet for dagens dramatikk i Libya: bølgen av folkelig oppstand og endringer som skyller gjennom den arabiske verden.

I Tunisia og Egypt gikk autoritære ledere av i møte med folkelige oppstander. Hæren valgte å ta parti med folket. Landene har begynt på den krevende veien mot demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, og vi skal gjøre det vi kan for å støtte dem. I andre land i regionen slås folkelige protester ned med brutal vold, som i Syria og Bahrain. I Jemen svinner støtten om en president som har sittet med all makt gjennom flere tiår. I Saudi-Arabia og flere andre arabiske land tar stadig flere til orde for politiske og sosiale reformer. Vi fordømmer voldsbruk og krever at det finnes fredelige løsninger gjennom politisk dialog og demokratiske reformer.

Vi har ikke sett slutten på det dramaet som nå utspiller seg i den arabiske verden. Når historien skal skrives, er det vårt håp at hendelsene i 2011 vil stå fram som den arabiske verdens parallell til Europas dramatiske omveltninger i 1989.

Sikkerhetsrådet har i sin resolusjon 1970 enstemmig bedt Den internasjonale straffedomstol om å innlede etterforskning i Libya for mulige forbrytelser mot menneskeheten i lys av regimets overgrep. Straffedomstolen har begynt sitt innledende arbeid og skal rapportere tilbake til Sikkerhetsrådet innen utgangen av april. Store deler av det internasjonale samfunn sier at oberst Gaddafi, som bruker militær makt mot sitt folk, har mistet sin legitimitet som leder, og at han bør tre tilbake. Norge deler dette synet.

Den humanitære situasjonen i Libya er meget alvorlig. Med fortsatt væpnet konflikt og borgerkrigstilstander risikerer vi ytterligere forverring. Her har det internasjonale samfunn et ansvar ettersom målet for vårt engasjement nettopp er å beskytte sivile. Internasjonale hjelpeorganisasjoner har fortsatt ikke tilgang i myndighetskontrollerte deler av landet, noe som gjør det svært vanskelig å nå fram til mennesker som trenger hjelp. Å nekte slik adgang er i tillegg et grovt brudd på humanitærretten.

Det er også utfordringer i områder som kontrolleres av opprørerne, og de pågående kamphandlingene har gjort det enda vanskeligere å nå fram til mennesker i nød. Nærmere 400 000 mennesker – de fleste tredjelandsborgere – har flyktet fra Libya. Flere enn 75 000 mennesker er allerede hjulpet tilbake til sine hjemland. Vi må regne med at flyktningstrømmen ut av Libya fortsetter så lenge kamphandlingene pågår.

Norges bidrag på 50 mill. kr går til nødlidende i grenseområdene, til evakuering av tredjelandsborgere, til medisinsk nødhjelp og annen humanitær bistand. Norge arbeider for at tiltak på det humanitære området må prioriteres høyere, og det haster. Det gjelder humanitær tilgang, respekt for humanitære prinsipper og mobilisering av politisk og økonomisk støtte til nødvendig humanitær innsats.

Jeg er glad for at EU har engasjert seg så sterkt nettopp på det humanitære området. Dette er også viktig for å holde koalisjonen samlet.

Humanitære mål står helt sentralt i Sikkerhetsrådets vedtak og var viktige for oppslutningen om resolusjonen. Det er et krav at begge parter i den væpnede konflikten fullt ut respekterer humanitærretten og menneskerettighetene.

Som så ofte i konflikt- og krisesituasjoner rammes kvinner og barn uforholdsmessig sterkt. Kaotiske situasjoner med mennesker på flukt gjør kvinner spesielt sårbare, bl.a. for systematiske seksuelle overgrep. Det er svært viktig at vi i den humanitære innsatsen ivaretar kvinners og barns særlige behov.

Vi må i økende grad rette oppmerksomheten mot de politiske prosessene. Den afrikanske union hadde dette høyt på sin dagsorden under møtene i Addis Abeba i forrige uke, der blant andre Norge deltok. Norge støtter unionens arbeid for en politisk prosess som respekterer det libyske folkets forhåpninger om demokrati, samt holder Libya samlet. Den arabiske liga engasjerer seg også. Det er etter norsk syn avgjørende at disse regionale organisasjonene og Libyas naboer tar et ledende ansvar. Det internasjonale samfunn må arbeide for at våpenhvile kan innføres, at militære styrker kan trekkes tilbake, at det åpnes for humanitære hjelpeorganisasjoner, og at det innledes en politisk prosess for forsoning og omfattende reformer.

Det er libyerne selv som har ansvaret for den politiske utviklingen i Libya. Politiske løsninger for Libya må være forankret i Libya. Libya er et samfunn av stammer og regionale motsetninger. Men de ulike delene av det libyske samfunnet har det til felles at de skal finne sin framtid innenfor rammen av Libya. En forhandlingsprosess må ha dette som perspektiv. Den må derfor være inkluderende.

Jo lenger krigshandlingene pågår, jo dårligere er utsiktene for varig stabilitet og fred. En langvarig borgerkrigstilstand eller en utvikling i retning av statssammenbrudd vil være svært negativt for sivilbefolkningen. Det vil skape ustabilitet, som vil være farlig for den nordafrikanske regionen og for Libyas naboer. Nettopp for å hindre dette bør de regionale organisasjonene i Libyas nærhet spille ledende roller i de neste etappene. Resten av oss må vise respekt for og støtte opp om disse regionale prosessene og ikke forsøke å overstyre dem. Samtidig må vi sikre at alle aktører tar utgangspunkt i Sikkerhetsrådets vedtak.

I Libya har militær makt fått tale de siste ukene. De internasjonale styrkene har lyktes med å håndheve våpenembargoen og flyforbudssonen. Vi har svekket regimets militære evne betydelig. Vi har lyktes med å forhindre angrep på sivilbefolkningen. Menneskeliv er reddet. Det viser at det var riktig å iverksette de militære tiltakene, og at det var riktig av Norge å bidra. Men usikkerheten om hva framtiden vil bringe, er stor. Det pågår fortsatt kamphandlinger, og den militære situasjonen er uavklart. Sivilbefolkningen er fortsatt utsatt. Derfor er vårt oppdrag ennå ikke fullført.

La meg avslutte med å uttrykke vår felles anerkjennelse for det oppdrag våre kvinner og menn i uniform nå har påtatt seg. De er godt trent, har moderne utstyr og er godt samkjørt med våre allierte. Det står stor respekt av den måten Forsvaret møtte utfordringen på. Det viser at vi har lyktes med omstillingen til et innsatsforsvar, med evne til raskt å organisere og flytte personell og utstyr for å møte nye og krevende oppgaver. Jeg vil berømme det mot og det ansvar våre militære viser i disse dager. De som deltar i innsatsen for å beskytte sivilbefolkningen i Libya, slutter seg til de mer enn 500 som i dag gjennomfører sitt krevende oppdrag i Afghanistan og i andre internasjonale operasjoner der Norge er med. Vi er stolte over soldatenes innsats. De skal vite at de har vår fulle støtte.

Presidenten: Presidenten vil nå i henhold til Stortingets forretningsorden § 34 a annet ledd foreslå at det åpnes for en kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra statsministeren.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [10:19:52]: Norge skal ta ansvar utover seg selv, men for å kunne bidra effektivt er vi avhengige av god internasjonal organisering. Derfor ligger respekt for folkeretten, de universelle menneskerettighetene og fremme av internasjonal rettsorden til grunn for vår utenrikspolitikk. Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden. Vår deltakelse i Libya må derfor sees i sammenheng med ønsket om å styrke FN og internasjonal rett.

Når statsministeren i dag har redegjort for situasjonen i Libya og for Norges deltakelse i de internasjonale operasjonene i landet, og når Stortinget i dag diskuterer denne redegjørelsen, er det på bakgrunn av to viktige FN-resolusjoner – FN-resolusjon 1970 og FN-resolusjon 1973.

Alle medlemsland i FN har et selvsagt og selvpålagt ansvar for å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon. Norge bidrar nå sammen med våre allierte og land i regionen til å følge opp FNs vedtak. For Norge var det viktig at operasjonen i Libya fikk støtte fra de arabiske landene. Den arabiske liga og generalsekretæren i Den islamske konferansen fordømte bruddene på internasjonal lov i Libya, og Den arabiske liga var en aktiv part for å få på plass en flyforbudssone. Denne klare regionale støtten gir gjennomføringen av FN-vedtaket og Norges deltakelse ytterligere legitimitet.

At NATO nå skal stå for kommando- og kontrollfunksjonene, endrer ikke på det faktum at vi deltar i en bred internasjonal koalisjon av land som ønsker å sette Sikkerhetsrådets vedtak ut i livet. Denne koalisjonen som nettopp i dag møtes i London, går langt utover den tradisjonelle NATO-rammen. Bruk av militære tiltak gjør at vi må ta mye ansvar. Vi må bl.a. ta ansvar for at bruk av maktmidler kan få konsekvenser for mennesker i området, og vi må ta ansvar for at våre militære styrker kan komme til å lide tap av menneskeliv. Statsministeren har derfor påpekt i sin redegjørelse at det må være en meget høy terskel for bruk av militær makt i internasjonale operasjoner.

I det internasjonale samfunnet har vi vært vitne til angrep mot sivile i Libya. Jeg er sikker på at vi alle nå føler ansvar for dette når det gjelder Norges deltakelse i aksjonen. De militære tiltakene i Libya har så langt vært vellykket. Det internasjonale samfunnet grep inn i tide. Men det finnes ikke en ensidig militær løsning på situasjonen i Libya. Det må en politisk løsning til, en bred forankret politisk løsning. Utenriksministeren deltar i dag på et viktig utenrikspolitisk møte i London som skal se nettopp på hvordan det internasjonale samfunnet kan bidra til å finne en politisk løsning. Det internasjonale samfunnet er omforent om de sentrale punktene på dette området.

Jeg vil, i likhet med statsministeren, benytte anledningen til å rose vårt forsvar. Våre norske militære avdelinger har vært imponerende raske til å gjøre seg klare til sine oppdrag, og de har gjennomført oppdragene på en god og tilfredsstillende måte. De har Stortingets fulle støtte.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:25:00]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen og si at Fremskrittspartiet selvsagt støtter Norges deltakelse i den internasjonale koalisjonen i Libya.

Vi fikk en historisk FN-resolusjon hvor det ikke var noen som stemte imot. Vi fryktet en stund at Kina, og kanskje også Russland, ville legge ned veto. Men heldigvis så kom resolusjonen på plass, og vi fikk et flyforbudsvedtak. Det har vel rørt oss alle: tv-bilder av en despots herjinger med sitt folk. Det rørte oss langt inn i sjelen. Gaddafi, som hevder, og har hevdet, å være en av folket, slakter nå hensynsløst ned sine egne ved hjelp av afrikanske leiesoldater. Personlig vil jeg nok hevde at flyforbudet og FN-resolusjonen kom i tolvte time. Opprørerne ropte til det internasjonale samfunnet om hjelp, mens FNs sikkerhetsråd forhandlet. Men til tross for noe sendrektighet fra FN har koalisjonen greid å beskytte sivile i stor grad, og det er godt å se.

I nyhetene i dag kan vi lese at 35 land er samlet, som statsministeren sa, i London for å finne en vei videre. Likevel sier president Obama i dag at han ikke vil fjerne Gaddafi. Han ser for seg at det kan bli et nytt Irak. Det kunne da vært interessant å høre hva statsministeren og regjeringen tenker om veien videre. NATO har nå overtatt ledelsen av håndhevingen av flyforbudet, noe som kanskje bekymrer en smule, fordi Den arabiske liga har vært særdeles vinglete. De har gått fra å støtte FN-resolusjonen til så å gå ut i mediene og si at det var ikke akkurat slik man hadde tenkt seg det, særlig når de i koalisjonen angriper bakkeinstallasjoner. Det er veldig viktig, tenker jeg, at dette ikke ender opp som en krig der Vesten er mot resten, eller der Den arabiske liga faktisk kan få det for seg at vi har helt andre intensjoner, og at agendaen er en annen enn det den er.

Jeg vil også på vegne av Fremskrittspartiet takke soldatene for den innsatsen de gjør, og som på det korte varselet rykket ut, og som gjør en fremragende jobb. Jeg synes også informasjonen fra Forsvaret under disse toktene har vært veldig bra, også ut til folk. Det er utrolig viktig at vi også har støtte i det norske folk for dette, for det er jo ikke til å komme fra at Norge er i krig.

Til slutt vil jeg også bare nevne, som også statsministeren var inne på, flyktningstrømmene fra Libya. Man flykter nå i første rekke til nabolandene, men i dag kunne vi også lese i nyhetene at de første båtflyktningene var kommet til Europa. Det betyr at vi også må ta høyde for dette og se, og ha i bakhodet, hvor problemene kommer i Europa. For dette kan også skape konflikter på litt sikt i Europa hvis det kommer store flyktningstrømmer inn til allerede tungt økonomisk pressede land i Europa.

Erna Solberg (H) [10:29:27]: La meg også få takke statsministeren for redegjørelsen og understreke at det er selvfølgelig ingen hverdagslig opplevelse at Norge sender militære styrker til oppdrag som også medfører at man bomber på andre lands territorier.

Det har vært tverrpolitisk støtte demonstrert i Stortinget bak dette – tverrpolitisk støtte til å stille opp for dette FN-mandatet for å beskytte sivile, og det er i en god, norsk tradisjon, hvor Norge har vært opptatt av at menneskerettighetene, enkeltmenneskets rettigheter opp mot nasjonalitetssuverenitet, skal styrkes internasjonalt.

Mange stiller seg spørsmålet: Står vi, med tanke på det som foregår i Midtøsten, overfor en situasjon som ligner på Iran i 1979, eller en situasjon som ligner på Øst-Europa i 1989? Noen av dem som frykter islamistene, er redde for at det ligner Iran i 1979, og mange av oss som er opptatt av å være optimistiske i forhold til frihetskjempere, ytringsfrihet og et annet styresett i mange land i Midtøsten, håper på at vi står overfor noe som ligner det som skjedde i Øst-Europa i 1989.

Mange av spørsmålene om hvor det ender, handler også om hvordan vi agerer, hvilke handlinger vi gjør. Derfor mener jeg det har vært viktig at Vesten faktisk har vært med på – til tross for den krigstrettheten som jeg tror veldig mange europeiske land, USA og Canada opplever – å stille militært personell disponibelt for å gjennomføre et FN-mandat for å beskytte sivile i Libya. Hadde vi ikke gjort det, tror jeg faktisk at reaksjonene hadde blitt enda større i opprørsmassene, som ville sett på at folk som ønsket seg frihet, ble drept av deres tyrann, slik som det så ut til i Libya.

Jeg er opptatt av at vi må stå bak prinsippet om ansvar for å beskytte, for 1990-tallets utvikling fra Srebrenica og Rwanda til Kosovo viste hvor vanskelig det var å få til denne typen vedtak i FN, og viste hvor ofte man trakk seg tilbake og ikke stilte opp for rettighetene. Nå har vi fått dette mer regulert i FN-systemet, og fått det første vedtaket knyttet til det. Det betyr ikke at vi alltid vil kunne klare å stille opp, at det alltid vil være mulig. Men jeg har lyst til å advare mot den passiviteten som kommer av at man blir så redd for at man ikke ser at man når det endelige, et annet mål, at man ikke vinner en form for krig, at man lar være å gå inn og beskytte sivile på det tidspunktet det er mulig.

Det er mange som kan argumentere med at vi ikke er sikre på hva løsningen i Libya blir, men betyr det at vi skal la være å agere, la være å stille opp for å beskytte sivile på det tidspunktet? Men det er også farlig å la seg rive med av den logikk at fordi vi har begynt der, må vi videre. Den krigslogikken skal vi ikke la oss rive med av. Vi skal alltid huske at det viktigste mandatet vi har fått, er å beskytte sivile i denne sammenhengen.

Jeg er derfor glad for at regjeringen har reagert raskt. Jeg er glad for at vi har hatt disponibelt, hurtigreagerende personell. Jeg er enig med statsministeren i at dette er en bekreftelse på at de omdisponeringer og endringer som har vært gjort i Forsvaret slik at vi har mye raskere reaksjonsevne, nå viser seg å fungere. Jeg er opptatt av at vi i hvert steg fremover skal ha is i magen og huske hva mandatet er.

Men jeg må si at jeg blir litt skuffet – og skal derfor bruke mitt siste minutt på det – over å oppleve at den enstemmige, store og brede støtten som vi faktisk har gitt fra Stortingets side, ikke ser ut til å gi seg samme utslag i regjeringens egne, indre kretser. Jeg må få lov til å spørre statsministeren om det er helt kurant for en regjering, etter en kgl. resolusjon om deltakelse, å ha en statssekretær i Utenriksdepartementet som på Dagsrevyen den ene kvelden sier at det er uklart hvilket oppdrag det er, man er skeptisk til norsk deltakelse, og som neste kveld sier: Det som skjer nå, ser for meg ut til å være en vestlig militær aksjon, som går veldig langt i tolkningen av det som er et mandat fra FN. Er det slik at regjeringen har privatisert beslutningene og ageringene i utenrikspolitikken, eller er det slik at statssekretærer og statsråder, som Erik Solheim, faktisk representerer en praksis som er riktig? Det synes jeg er feil, for et enstemmig storting har ment noe annet.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:35:02]: Eg vil takke statsministeren for ei god utgreiing.

SV stiller seg bak FN-resolusjon 1973 av tre grunnar. For det første var det ein akutt situasjon. Det låg føre eit godt dokumentert akutt behov for å beskytte sivile mot potensielle alvorlege overgrep.

For det andre: Opprørarane i Libya bad sjølve om det. Det same gjorde den viktigaste regionale organisasjonen, Den arabiske liga – eit vedtak gjort mot to stemmer. Og det var ei brei einigheit om eit vedtak i Tryggingsrådet.

For det tredje: FN og verdssamfunnet må stå opp for folkelege demokratikrefter i Midtausten og over heile verda. Det dreiar seg som oftast om å støtte med ord, med eventuelle sanksjonar, med incitament og på andre måtar, men i den ekstreme situasjonen som no var, òg med militær makt. Eg vil seie det slik at det hadde vore veldig alvorleg for demokratiske, folkelege krefter som står opp mot regimet, om lærdommen etter 2011 skulle blitt at dei diktatorane som gjer som Gaddafi og angrip si eiga befolkning med vald, gjorde det rette, mens dei som gjer som Mubarak og går av fredeleg etter litt tid, var berre dumme.

Så meiner vi at det er naturleg at Noreg deltek når FN har gjort det vedtaket, og vi står bak den norske deltakinga. Det som er viktig no framover, er for det første at Noreg bidreg alt vi kan til å behalde breidda i den internasjonale operasjonen og støtta bak han. Derfor vil eg særleg seie at kontakten med Den arabiske ligaen og enkeltland, med Den afrikanske unionen og enkeltland – det vi veit, er at det er svært ulike vurderingar mellom dei ulike landa – vert viktig framover, det same med den politiske breidda i operasjonen, slik ho no er.

Så må vi slå ring om mandatet. Det betyr først at det er å beskytte sivile som er hovudmandatet, men òg at formuleringa om ei politisk løysing må brukast med klokskap. Verda kan bidra til ei politisk løysing i Libya, men det er, som statsministeren sa, libyarane sjølve som har ansvaret for den vidare utviklinga i Libya.

Så må den norske innsatsen kontinuerleg vurderast ut frå om FN-resolusjonens målsetjingar vert oppnådde. Eg har tillit til at regjeringa kontinuerleg deltek i dei internasjonale vurderingane av balansen mellom bruk av makt for å beskytte sivile, som no er nødvendig, og ønsket om ei våpenkvile og ein politisk prosess for å sikre framtida for landet.

Så vil eg òg seie at både når det gjeld den sivile og den humanitære støtta, er eg glad for at regjeringa deltek her. Eg vil òg seie at det no er viktig at vi tek ansvar for ein diskusjon om flyktningsituasjonen, som kjem til å verte svært alvorleg. Vi ser allereie at det gjev grunnlag for uro i nabolanda. Det kan verte ein svært krevjande internasjonal situasjon, og eg reknar med at Noreg og andre land tek ansvar og stiller opp for det.

Det må òg seiast at ni av ti krigar, om ikkje fleire, går verre, varer lenger, skapar større problem enn det ein trudde. Alle må vere førebudde på at ein kan stå oppe i svært krevjande situasjonar etter det som no er starta. Det er eg og SVs gruppe svært førebudde på kan skje. Derfor vil eg rose statsministeren, utanriksministeren og forsvarsministeren som så tydeleg har delt dei dilemma og problemstillingane med befolkninga. Mi erfaring er at folk set pris på ærlegdom og openheit om at det er komplekse, vanskelege vurderingar, og at ting kan gå dårlegare enn det ein i utgangspunktet trudde. Men her hadde ein valet mellom noko som var uleveleg, og noko som er svært vanskeleg, men heilt nødvendig.

Til slutt, til Erna Solberg. Viss Erna Solberg kunne vere like engasjert i korleis vi skal arbeide med demokrati i heile regionen som å kritisere statssekretæren i Utanriksdepartementet, ville det vere ein fordel. For sanninga er jo følgjande: Det er ikkje sånn at Vesten på grunn av olje eller andre interesser har velta diktatur og gått inn militært. Sanninga er at vi har late diktatorar og regime bestå i Midtausten fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati. Eg kunne derfor tenkje meg å utfordre på andre ting: Er ein villig til at vi og andre land faktisk skal ta i bruk verkemiddel no for å støtte dei folkelege kreftene i andre land? Bør vi fortsetje å selje våpen til diktatur? Bør vi krevje at FN no gjer meir når det gjeld Bahrain og andre land, og tek i bruk dei sivile og rettslege moglegheitene som ligg føre?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:40:19]: Takk for redegjørelsen.

Til tross for den litt smålige kranglingen mellom SV og Høyre nå på slutten er det et samlet storting som står bak beslutningen om å sende seks F-16-fly og to militære transportfly til den FN-operasjonen som kom med bakgrunn i Sikkerhetsrådets vedtak i resolusjon 1973. Beslutningen om å bruke militær makt er alltid tung å ta, og målet må jo være at de militære aksjonene i Libya varer så kort tid som mulig, og at man klarer å finne en politisk løsning på den krisen vi nå ser.

Denne vinteren har vi vært vitne til mange dramatiske hendelser – først i Tunisia, så i Egypt – som har spredt seg til nesten hele Nord-Afrika og Midtøsten. Protestene i Egypt og Tunisia endte relativt sett ganske fredelig, og diktatorene valgte selv å gå av. Situasjonen i Libya har fått – til nå – det mest tragiske utfallet. Libyas leder, oberst Gaddafi, valgte en annen vei og signaliserte tydelig både med ord og handlinger at han hadde til hensikt å begå overgrep – og drap – mot sin egen befolkning. Uttalelsene fra Gaddafi før den internasjonale operasjonen vitnet om at han var villig til å gå langt for å beholde makten. Han sa bl.a. at han ville knuse opprøret i øst uten medlidenhet og uten nåde. Han advarte opprørerne med at Gaddafis egne styrker ville komme, hus for hus, rom for rom i Benghazi. Valget mellom å gripe inn i Libya via en internasjonal operasjon og ikke å gripe inn, men se på at en diktator gikk til angrep på sitt eget folk, var en svært viktig, men vanskelig avgjørelse.

Det avgjørende for oss i Senterpartiet var vedtaket i FNs sikkerhetsråd som ga et klart mandat til å ta i bruk et bredt spekter av virkemidler for å beskytte sivile. En annen viktig faktor var bred oppslutning, ikke minst fra arabiske land, om at en operasjon var nødvendig. FN-mandatet ble gitt med ti stemmer for og fem avstående stemmer. Ingen land la ned veto, og ingen stemte imot. Ser man på Sikkerhetsrådet historiske holdning til intervensjon, eller «innblanding i indre anliggende», som enkelte land kaller det, er dette et historisk vedtak. FN viste politisk handlekraft. Men ettersom FN ikke har egne militære styrker, er evnen til å sette Sikkerhetsrådets vedtak ut i livet avhengig av at enkeltland stiller opp med militære kapasiteter, slik som vi nå gjør. Det er svært positivt at det er en bredde i de landene som deltar, og at Qatar og De forente arabiske emirater også nå er en del av operasjonen. Det er viktig for legitimiteten.

Norge er som et lite land avhengig av en FN-ledet verdensorden, og det har lenge vært et mål for oss å støtte opp om de av FNs beslutninger som viser handlekraft og beslutningsvilje.

Forhåpentligvis vil denne operasjonen forhindre det som kunne ha blitt en stor humanitær katastrofe, med alt det ville innebære av menneskelige lidelser, flyktningstrømmer og uro i en ellers ustabil region. I denne operasjonen står vi sammen om det militære, og vi står sammen om det humanitære. Den militære innsatsen må nå følges opp med tung humanitær innsats med støtte til Libyas folk og naboland. Den innsatsen må også vare lenge etter at blitzlampene er slukket og de militære operasjonene tilbakelagt. Vi står sammen som storting om det militære nå, og det er viktig at vi også da i årene som kommer, står sammen om en kraftfull humanitær innsats i de områdene som nå blir berørt av den katastrofen som vi er vitne til.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:44:27]: Det går en bølge av samfunnsomveltning gjennom den arabiske verden for tiden. Det som nå skjer i Libya og i flere andre land, kan vise seg ikke bare å bli en dramatisk hendelse, men også en historisk hendelse. Folkelig opprør truer det ene arabiske tyranniet etter det andre, først i Tunisia, så i Egypt, og nå står kampen om Libya. Den 15. februar startet opprøret i Libya, et folk reiste seg opp for egen frihet. Regimets trusler om hevn gjorde at Sikkerhetsrådet til slutt viste handlekraft og vedtok resolusjon 1973, som autoriserte en internasjonal, væpnet aksjon og en flyforbudssone for å stanse blodbadet. Vern av sivilbefolkningen var hovedmålet.

Det var i siste liten. Da franske fly med autorisasjon fra FN ble satt inn, stanset de en militærkolonne som hadde kommet så nær Benghazi at de hadde byen på skuddhold. Blodbadet ble forhindret i siste liten.

Kristelig Folkeparti støttet opp om den brede enigheten i Stortinget om at Norge måtte være med og oppfylle FN-resolusjonen. De sentrale tiltakene, som flyforbudssone og militær innsats, for å forhindre den nedslaktingen av sivile som regimet i Libya hadde lagt opp til, var viktige. Kristelig Folkeparti har konsekvent støttet opp om det regjeringen har lagt opp til i denne sammenheng. Vi ser det som viktig at den internasjonale aksjonen har autorisasjon fra det høyeste organet innen folkeretten, Sikkerhetsrådet i FN, og at den har støtte både fra vestlige land, fra Den arabiske liga og fra mange andre land. Det er ikke Vesten som invaderer et arabisk land, men en arabisk sivilbefolkning som får vern av og støtte fra en solidarisk omverden.

Vi ser det som naturlig at en så krevende militær aksjon nå blir underlagt NATO-kommando. Alternativet ville vært amerikansk kommando – kanskje den eneste andre med kapasitet til å koordinere en så omfattende aksjon.

Siden de tragiske terroraksjonene 11. september 2001 har forholdet mellom Vesten og den arabiske verden blitt vanskelig og tilspisset, ikke minst etter invasjonen i Irak i 2003. Ekstreme islamistiske grupper har tolket krigene i Afghanistan og Irak som vestlige korsfarertokt mot muslimske land. Frykt og hat har blitt dyrket fram.

Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at all militær maktbruk har en klar forankring i folkeretten. I tillegg er det helt nødvendig med politisk og moralsk legitimitet. Militære engasjementer i utlandet må være gjenstand for bred og åpen debatt, for det er selvsagt slik at en forankring i folket er avgjørende for å sikre nødvendig legitimitet. Samtidig er det viktig i en slik bred og åpen debatt å understreke at vi står 100 pst. bak dem som vi sender ut for å gjøre oppdraget for oss.

Det er viktig å understreke at Libya kanskje kan bli et vendepunkt. Men dette går på om vi gjennom et godt politisk håndverk og et godt samarbeid klarer å verne sivilbefolkningen og støtte det folkeopprøret som kan føre til et mer demokratisk styre i Libya.

Med tilstrekkelig klokskap har vi også en historisk mulighet til å utvikle et bedre forhold mellom den vestlige og den arabiske verden. Men da trengs det en strategi som går langt utover militær innsats, ja der militær innsats ikke engang er det viktigste vi kan gjøre. Vi må ha en samstemt politikk, der vi på mange områder gjør vårt for at autoritære og undertrykkende regimer blir skiftet ut. Vestlige land har ikke alltid gjort det. Kortsiktige interesser og frykt for alternativene har tidligere hindret en mer konstruktiv politikk for demokratisering og modernisering. Nå må vi tenke nytt. Det vil være bra – både for folk i de arabiske landene og for verdenssamfunnet.

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat. Det er en slik gjennomgripende reformasjon som trengs, om det vi ser i disse dager – et folk i den arabiske verden som gjør opprør – skal lede til mer rettferdighet, mer utvikling, mer folkestyre og fred.

Trine Skei Grande (V) [10:49:49]: Jeg vil begynne med å takke for redegjørelsen. Til både statsministeren og presidenten vil jeg si at jeg syns det er viktig at vi har denne typen debatter i Stortinget. Når vi sender soldater i krig, fortjener de at vi har en runde her om hvorfor de skal gjøre det de skal gjøre. Det syns jeg er klokt og viktig – og viktig å understreke.

Det som skjer i de arabiske landene i Nord-Afrika i dag, er viktige og store endringer, endringer som våre barn og barnebarn kommer til å lese om i historiebøkene.

Problemet er at Vesten har opptrådt med doble standarder når det gjelder alle de arabiske landene. Vi har støttet diktatorer mens vi har snakket fint om demokrati, menneskerettigheter og styresett. Jeg tror at vi nå har muligheten til å vise at de verdiene som vi står for i våre egne land, som demokrati og menneskerettigheter, er verdier som vi mener er universelle. Hvis vi i Vesten håndterer denne situasjonen riktig, er kanskje dét det beste vi kan gjøre i kampen mot terrorisme, i kampen mot ekstremisme og i kampen mot dem som mener at Vesten har opptrådt med doble standarder. Her har vi muligheten til å vise det motsatte.

Det betyr ikke at det som skjer i disse landene, vil ende godt. Vi er nå i en fase der dette kan gå alle veier. Men vi må sørge for å stimulere til det vi mener er godt, nemlig demokrati, menneskerettigheter og folkestyre. Vi må bidra – og i hvert fall ikke sitte og se på at folkemord skjer i et land, uansett hvor på kloden det skjer.

FNs resolusjon var viktig og historisk. Vi i Venstre støtter den fullt ut. Den var viktig fordi den sier noe om at statsledere ikke skal ha lov til å begå folkemord på egne borgere, men den åpner også for at man i framtida kan ha prinsipper knyttet til borgerrettigheter og til diktatorers makt over enkeltborgere. Jeg er glad for at regjeringa støttet den da den kom. Jeg hadde ønsket at regjeringa hadde bidratt til den. Jeg mener at det å ha en verdibasert utenrikspolitikk er viktig – en politikk som handler om å stå for de verdiene vi står for nasjonalt, også internasjonalt.

Så vil jeg bare si at jeg syns kanskje at man utenrikspolitisk skulle hatt et lite kollokvium med hensyn til krigsbegrepet. Norge er i krig ut fra alle folks forståelse av det. Hvis du spør folk i Libya, hvis du spør norske soldater, hvis du spør familien til norske soldater, er det oppfatningen. Så skjønner alle at vi ikke er det ut fra diplomatiske termer, men vi må snakke om ting som om det er ordentlig.

Så vil jeg gi fire utfordringer til statsministeren.

For det første: Jeg synes det er veldig viktig, og jeg håper Norge bidrar til det, at den operasjonen som vi er enige om, er så bred at vi både har arabiske land og afrikanske land blant oss i den jobben vi skal gjøre. Det er kjempeviktig for at vi skal lykkes med det jeg sa innledningsvis.

For det andre: Det å sørge for å få et rettsoppgjør etter en diktator er viktig. Vi vet alle hvordan sånne byller blir værende i land som ikke har rettsoppgjør etter diktatorers avgang. Det vil landene dras med hele tiden.

For det tredje: Så må vi ta vårt ansvar når det gjelder flyktningsituasjonen og den humanitære situasjonen. Vi er medlem av Schengen. Vi bør også være med og ta ansvaret for det presset som randsonelandene i EU nå opplever, og vi må sørge for at vi bidrar humanitært sånn at presset på nabolandene ikke blir så stort.

For det fjerde: I forrige periode fikk Venstre faktisk flertall for et Dokument nr. 8-forslag om nærmere mellomfolkelig samarbeid mellom de arabiske land. Sjøl om regjeringspartiene stemte for, har vi ikke sett så mye til det. Men nå er tida. Nå er tida for å sørge for mellomfolkelig samarbeid mellom de arabiske landene og oss. Nå er tida for å samarbeide med søsterpartier. Nå er tida for å samarbeide med NGO-er i dette området, for nå er tida for at vi kan bygge opp sivile samfunn, bygge opp demokratier i disse landene. Da bør vi legge alt på bordet for at de faktisk kan lykkes med den jobben de gjør.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:55:05]: Det viktigste i dag er at et samlet storting har gitt sin klare støtte til at Norge deltar i de militære operasjonene for å følge opp FNs sikkerhetsråds vedtak om å beskytte sivile i Libya.

Vi har lang tradisjon i Norge for at det er bred enighet om denne typen militære operasjoner, men jeg tror det er lenge siden vi har hatt en så klar, så uforbeholden, så samstemt og tydelig enighet i Stortinget om full oppslutning om alle deler, om innretningen av de militære operasjonene og Norges bidrag. Det er viktig, det er gledelig, og det er ikke minst viktig fordi det er en veldig sterk støtte til de norske soldatene som nå deltar i de militære operasjonene. Det er jeg glad for, og det gir en styrke til den politikken Norge står for i konflikten i Libya.

Som det er sagt av flere talere, er en avgjørende grunn til den brede støtten at dette er så tydelig og klart forankret i et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vi ønsker en FN-ledet verden. Da må vi også være villig til å ta i bruk de maktmidler som er nødvendig for å sørge for det, når det er nødvendig.

Samtidig er jeg veldig klar på følgende, nemlig at det ikke er en militær løsning på konflikten i Libya. Det er nødvendig å bruke maktmidler for å hindre overgrep mot sivile. Det er nødvendig å bruke maktmidler og militær makt for å gjennomføre en våpenembargo og en flyforbudssone, men det er ikke slik at løsningen er militær. Løsningen er politisk. Man er nødt til å komme inn i politiske prosesser der man får til en våpenhvile, der man får til stans i kamphandlingene, der man etter hvert sørger for å få et samlet Libya, og der de partene som i dag er i konflikt, lever fredelig sammen. Det er ingen enkel oppgave. Det er en oppgave som kan ta mange år. Utfordringen er at bruk av militær makt kan gjøre den oppgaven vanskeligere. Det er riktig å bruke militær makt for å hindre overgrep mot sivile, men vi vet av lang erfaring at når man bomber, når militære maktmidler brukes, forsterkes motsetninger, og arbeidet for politiske løsninger gjøres ofte vanskeligere. Det er dette dilemmaet vi står oppe i, og det er dette dilemmaet vi nå i fellesskap skal håndtere i mange krevende valg i dagene og ukene framover.

Nettopp fordi vi har lagt så avgjørende vekt på FN, mener jeg også vi i synet på spørsmålet om Gaddafis rolle skal legge helt avgjørende vekt på FN. Sikkerhetsrådet har gjort et vedtak om bruk av militær makt for våpenembargo, for flyforbudssone og for beskyttelse av sivile. Det er ikke et vedtak i FNs sikkerhetsråd om å skifte ut Gaddafi eller å avsette ham som Libyas leder, dvs. det som det er et vedtak om, er at man skal starte etterforskning av brudd på folkeretten. Og den etterforskningen har startet knyttet til regimets adferd og regimets handlinger i Libya. Derfor har mange land sagt at de mener at Gaddafi bør gå av. Jeg har sagt, og utenriksministeren har sagt, at vi er enig i det. Han bør tre tilbake, men vi mener at det ikke er del av det mandatet vi nå har fra FN. Det vil være i strid med det mandatet å bruke militære maktmidler for det. Det får FNs krigsforbryterdomstol eventuelt håndtere.

Så et par andre refleksjoner.

For det første var det nødvendig å handle raskt. Derfor var ikke alle spørsmål rundt kommandostruktur på plass, men Norge var mer enn nok tilfreds med de avklaringer som var, før vi sendte våre kampfly inn i Libya.

Så er det varslet at NATO nå skal overta. Det går enda raskere enn forutsatt, slik at beslutningen om at Norge overfører sine fly til NATO-kommando, kan tas allerede i dag. Det betyr at i morgen vil våre fly kunne fly under NATO-kommando. Det bidrar til å klargjøre og tydeliggjøre kommandostrukturen. Det er en velprøvd organisasjon som da skal stå for kommandoen i denne krevende militære operasjonen.

Det er også viktig at vi er ryddig i forhold til begreper. Norge er i folkerettslig forstand ikke i krig. Hadde vi vært det, hadde bl.a. norske soldater vært legitime mål. Det er de ikke. Norske soldater gjennomfører et FN-oppdrag og er ikke legitime mål for regimets soldater i Libya. Derimot deltar vi selvsagt i kamphandlinger, som er krigshandlinger. Det gjør at vi deltar i militære operasjoner som folk i dagligtale kaller krig, og det forstår jeg godt.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om situasjonen i Libya og Norges deltakelse i den internasjonale koalisjonsstyrken vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles sammen – og anser det som vedtatt.