Sakene nr. 1-5 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og medlemmer av regjeringen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Det er fremdeles ingen statsråd til stede. Presidenten spør komiteen om det er greit at vi likevel starter debatten – det er planlagt en ganske lang debatt, og vi får tro at statsråden blir orientert om det innhold som blir framført. Hvis det er greit, starter vi med ordfører for saken – som er Tord Lien.

Elisabeth Aspaker har bedt om ordet. Presidenten går ut fra at det er til forretningsordenen.

Elisabeth Aspaker (H) [10:03:28]: Ja, det er til forretningsordenen.

Jeg synes det er helt uansvarlig og uforståelig at statsråden ikke har kommet. Jeg vil faktisk motsette meg at vi starter debatten før statsråden er til stede.

Presidenten: Hvis noen føler at det er feil å gjennomføre innlegg uten at statsråden er til stede, vil presidenten selvfølgelig anbefale at Stortinget etterkommer dette ønsket. – Da er det bare én ting å gjøre, siden det ikke er noen annen statsråd til stede – som for så vidt er rimelig, i og med at forventet debattid på de første sakene er fire timer. Presidenten vil foreslå at vi midlertidig avbryter Stortingets møte, og at det vil bli ringt til møte igjen når statsråden dukker opp.

– Det anses vedtatt.

Møtet avbrutt kl. 10.04.

--------

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 10.07

Presidenten: Statsråden har innfunnet seg.

Vi har allerede vedtatt debattopplegget. De kongelige proposisjonene statsråden skal overbringe, får vi komme tilbake til.

Som sagt er debattopplegget vedtatt. Første taler er Tord Lien.

Tord Lien (FrP) [10:08:35]: (ordfører for sakene nr. 1, 3 og 5): Som presidenten har redegjort for, handler denne debatten om forskningsmeldingen og kirke-, utdannings- og forskningskomiteens behandling av flere andre saker. Jeg skal konsentrere mitt saksordførerinnlegg om forskningsmeldingen, og ikke så mye om Dokument nr. 8-forslagene, som jeg er trygg på blir ivaretatt i senere innlegg i dagens debatt.

Når jeg står her er det først og fremst som fremskrittspartirepresentant. Jeg tillater meg likevel å begynne litt personlig. Jeg har lyst til å si at jeg har vært på Stortinget i åtte år, og dette har vært noe av det mest givende arbeidet jeg har deltatt i. Rektorer, dekaner, professorer og organisasjoner har bidratt aktivt til at Stortingets behandling av denne saken skulle bli best mulig. Det har for min egen del nærmest vært en dannelsesreise å lede denne prosessen. Nå har denne dannelsesreisen i all hovedsak foregått innenfor Ring 3, men like fullt.

Så har jeg også lyst til å takke mine kolleger i komiteen for at jeg fikk lov å lede dette arbeidet, men også for det jeg har opplevd har vært et meget konstruktivt samarbeid på tvers av partiene, både internt i blokken og også i stor grad mellom blokkene. Det tror jeg er bra.

Jeg har også lyst til å takke Kunnskapsdepartementet både for informative svar og for til dels imøtekommende svar på de henvendelsene komiteen har sendt.

Komiteen står samlet bak mye av innstillingen. For meg og for Fremskrittspartiet har det vært et mål i seg selv: å få et bredest mulig flertall bak hovedlinjene i norsk forskningspolitikk. Jeg opplever at det i stor grad har vært gjennomgangstonen også i de andre partiene.

Uansett om vi snakker om universiteter, høyskoler, institutter eller andre som driver med forskning, f.eks. i næringslivet, har man et stort behov for forutsigbarhet – forutsigbarhet uavhengig av hvem som vinner valget til høsten. Det er jeg trygg på at høyresiden gjør. Men vi må ha en forutsigbarhet som går ut over fireårsperioden. Vi kan ikke overlate til universiteter, høyskoler, institutter og næringslivet å drive med planlegging av strategisk kunnskapsarbeid basert på fireårshorisonter. Vi må legge til rette for en lengre horisont enn det. Det mener jeg at komiteens arbeid har bidratt til. Vi har en bred politisk forankring for mye av hovedlinjene i meldingen og også – faktisk – en forholdsvis bred politisk forankring ut over innholdet i meldingen fra regjeringen.

Vi har hele sju henstillingsforslag som presumptivt vil bli vedtatt enstemmig i dag.

Overordnet har komiteen brukt mye tid på fire områder. Andre får redegjøre for hva de vektlegger tyngst. Jeg har vektlagt internasjonalisering av norsk akademia generelt og forskning spesielt, debatten om relevans og/eller kvalitet oppimot arbeidslivet og akademia, behovet for en kraftsamling av menneskelige og finansielle ressurser rundt miljøer som kan løfte norsk forskning inn i den divisjonen den bør være, og forskningsinfrastruktur.

Vi er ikke enige om alt, men vi er i stor grad enige om virkelighetsbeskrivelsen, og også i noen grad om i hvilken retning virkemidlene i framtiden bør innrettes.

Om internasjonalisering er det det å si at vi er et lite og tynt befolket land i verdens absolutte utkant, på andre siden av verden av der hvor folk flest bor. Derfor er deltakelse i internasjonalt samarbeid om forskning av fundamental betydning for Norge. Det må vi gjøre for å følge internasjonale forskningsfronter – men også for å gjøre vår jobb når det gjelder å bidra til å flytte dem. Dette må vi gjøre for å rekruttere talenter fra utlandet til norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Vi må gjøre det for å styrke norsk næringsliv og forvalte internasjonale nettverk, ja vi må rett og slett delta i internasjonalt forskningssamarbeid for å sikre kvaliteten på det vi holder på med i Norge. Det må vi gjøre gjennom å eksponere dette – mot kolleger i utlandet.

Akademia i Norge har en lang og sterk tradisjon for samhandling med det pangermanske og angloamerikanske på kulturområdet. Tar vi med Japan i den kategorien, kan vi kalle det for komfortsonen til norsk akademia – med lange tradisjoner. Vi får det til, og vi har gjort det lenge. De institusjonene som har lyktes med samhandling med tyske, britiske og japanske institusjoner, har kalt seg for internasjonalisert. Sånn kan det ikke være i framtiden. Vi er nødt til å opprettholde og styrke de relasjonene vi har til disse landene, helt åpenbart, men vi må utenfor komfortsonen i framtiden, bl.a. for å etablere samhandling med de landene som man etter hvert kaller BRICS-landene: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Dette er raskt voksende økonomier som betyr stadig mer for forskningen internasjonalt og stadig mer for verdensøkonomien. Jeg håper at både Kunnskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet leser innstillingen, hvor det står at komiteen vil se det som en fordel om det ble opprettet stillinger dedikert til forsknings- og innovasjonssamarbeid ved Norges ambassader i Brasil og Sør-Afrika. Sånne har vi ikke i dag.

Internasjonalisering må starte et sted. La meg gå litt inn på ph.d.-ordningen.

Det er en styrke – det tror jeg alle er enige om – at mange utlendinger kommer til Norge og bidrar til å heve kvaliteten på de programmene vi har i Norge. Når det gjelder marinteknologi og petroleumsteknologi, er vi helt avhengig av utenlandske statsborgere. Det er neppe heldig at vi er i ferd med å gjøre noen disipliner i Norge helt avhengig av migrasjon. Men det er bra at Norge og norske forskningssystemer er attraktivt for utlendinger. Det er åpenbart at det styrker kvaliteten på det vi holder på med.

Da NIFU-rapporten fra 2012, Med doktorgrad i arbeidslivet, ble offentliggjort i vinter, var det en stor debatt om at det er et problem at så mange reiser hjem. Det er jeg enig i. Det er et problem at så mange av de utenlandske statsborgerne som kommer til Norge, forlater landet med en gang de har tatt sin ph.d. her. Da debatten gikk om denne rapporten i vinter, framsto det som om det nesten bare var Tord Lien og Fremskrittspartiet som var bekymret for at så få nordmenn reiste ut. Bare 7 pst. av nordmenn reiser ut etter å ha avlagt ph.d. i Norge. Det bidrar ikke til internasjonalisering av norsk forskning. Derfor er jeg glad for at en samlet komité slutter seg til at det må være et mål at flere nordmenn reiser ut etter å ha avlagt ph.d. Jeg er glad for at det som i dag er mindretallet, men som til høsten vil bli flertallet i Stortinget – Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet – fremmer forslag om å etablere stimuleringsordninger for å få flere nordmenn til å reise ut etter å ha avlagt ph.d. Det vil styrke internasjonaliseringen av norsk forskning.

Det er sånn at EUs 7. rammeprogram for forskning er i ferd med å bli faset ut. Det skal erstattes av et nytt og noe annerledes program, som også skal inneholde innovasjon, nemlig EUs Horizon 2020. Da meldingen ble lagt fram, valgte regjeringen å spre usikkerhet om norsk deltakelse i EUs neste program for forskning, dette til tross for at meldingen er full av lovord om betydningen for norsk forskning av deltakelse i EUs rammeprogrammer. Regjeringen sier også at Horizon 2020 i enda større grad vil være tilpasset de norske forsknings- og utdanningsmiljøene. Derfor er det svært gledelig at en enstemmig komité klart og tydelig slår fast at Norge skal delta i Horizon 2020.

Alternativet ville vært at de store norske forskningsuniversitetene hadde måttet samhandle med det europeiske B-laget når det gjelder forskning, og at de aller fleste høyskolene hadde vært ekskludert fra å delta i det europeiske forskningssamarbeidet. At en enstemmig komité i dag sier at dette blir vi med på, er svært bra.

Samtidig er det viktig å opprettholde balansen mellom tilpasning til EU og å styrke forskningsfeltene av nasjonal betydning. Det er et mål å få mest mulig igjen for kontingenten til de forskjellige forskningsprogrammene i EU, men det må ikke bli et altoverskyggende mål. Vi deltar allerede i programmer som har en kostnad på tolv ganger kontingenten. Norske forskere deltar i forskningsprogrammer i EU med en pris på tolv ganger norsk kontingent. Vi får mye igjen for europeisk forskningssamarbeid uavhengig om vi krone for krone får alt tilbake til Norge.

Det er også viktig å satse der vi har kunnskapsmessige, naturgitte eller næringsmessige fortrinn, som f.eks. på kreft-området, der vi har kompetansemessige fortrinn, når det gjelder arktisk, der vi har naturgitte fortrinn, og når det gjelder energi, der vi har kunnskapsmessige, naturgitte og ikke minst næringsmessige fortrinn.

Jeg har lyst til å berømme regjeringen på et område som kombinerer disse tingene – økt satsing på europeisk forskning og EU-programmene og satsing på det vi er gode på. Innsatsen fra Fiskeri- og kystdepartementet og andre departementer har gjort at vi har fått etablert Joint Programming Initiatives Oceans i regi av EU. Da kombinerer man begge deler, man får EU til å satse på noe vi er gode på. Det må vi gjøre mer av.

I denne internasjonale konteksten må vi også se komiteens ønske om fortgang i arbeidet med etableringen av Global Centres of Expertise. Det er en ordning som stimulerer til samhandling mellom bedrifter og akademier med sterke internasjonale posisjoner, hvor bedrifter og akademia kan spille hverandre gode i Norge, og spille på hverandres nettverk ute.

Selv om Trond Giske ikke har for vane å dukke opp i stortingssalen når vi diskuterer forskning, håper jeg at han leser innstillingen i hvert fall, hvor det kommer klart og tydelig fram at en enstemmig kirke-, utdannings- og forskningskomité legger til grunn at det må være ti års finansieringshorisont også på Global Centres of Expertise, og at eventuelle planer om en mer kortsiktig finansieringshorisont blir lagt bort. Skal man etablere strukturer for samhandling mellom akademia og næringsliv, må tidshorisonten være av en viss størrelse. NCE-ene har hatt fem pluss fem, det bør også Global Centres of Expertise ha.

Noe som har opptatt komiteen i større eller mindre grad, er debatten om og balansen mellom relevans og kvalitet. Jeg har lyst til å begynne med å understreke, som det i og for seg også står i innstillingen, at relevans uten kvalitet finnes ikke. Det går ikke an å si at utdanning og forskning er relevant for noe som helst, med mindre det også holder høy kvalitet. Målet må være å styrke relevansen for arbeidslivet uten at det går på bekostning av kvaliteten.

Akademia har flere roller å spille: Det skal skape grunnmuren for en kulturnasjon, skape oppslutning om felles universelle verdier, og også bidra til et kompetent og framtidsrettet arbeidsliv. Ensidig fokus på relevans for arbeidslivet i dag vil gjøre at noe går tapt. Kandidater som kan det samme som dagens ansatte, kan ikke utfordre det næringslivet de skal gå inn i. Vi skal forske på det næringslivet holder på med, sies det ofte. Nei, det skal vi ikke gjøre. Vi skal forske på det næringslivet skal holde på med i framtiden, om 15 år, 30 år, 45 år – det skal vi forske på.

Noen av disse debattene om forskning ender ofte opp med å handle om New Public Management, så jeg har lyst til å være tydelig på at alle partiene i det norske stortinget i denne innstillingen stiller seg bak tellekantsystemet, New Public Management, som overordnet styringssystem. Men samtlige partier, i hvert fall nesten, i hvert fall Fremskrittspartiet, er bekymret for at tellekantsystemet også gjør at ikke alt blir helt optimalt.

Hvis man bare skal forske på det man vet man kan bevise, hvis man bare skal forske på hypoteser man vet at man kan bevise, går noe tapt på veien.

Jeg har mange sider igjen i manuset mitt, men det kommer jeg ikke til å rekke, så jeg får heller komme tilbake til mine øvrige betraktninger rundt disse spørsmålene senere.

Jeg har nå redegjort for innstillingen og tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Da har representanten Tord Lien tatt opp de forslagene han omtalte, og som er inntatt i innstillingen.

Det åpnes for replikkordskifte, begrenset til inntil fire replikker.

Heidi Sørensen (SV) [10:24:23]: Jeg er glad for at saksordføreren har framhevet betydningen av at vi skal ha en kunnskapsbasert utvikling, en kunnskapsbasert forvaltning og et kunnskapsbasert næringsliv. Jeg vil også takke saksordføreren for å ha gjort en god jobb med å fremme et helhetlig kunnskapssyn gjennom hele meldingen. Men på ett område har Fremskrittspartiet en helt annen tilnærming: Fremskrittspartiet klarer ikke å være med og skrive én setning sammen med resten av flertallet om behovet for en kunnskapsbasert politikk på klimaområdet. Ikke én setning klarer Fremskrittspartiet å skrive om betydningen av at norske forskere deltar tungt i det internasjonale klimasamarbeidet. Er det fordi forskning på dette området er så utrolig ubehagelig for Fremskrittspartiets politikk?

Tord Lien (FrP) [10:25:25]: Takk til representanten Sørensen for gode ord om rollen som saksordfører.

Jeg hadde bare lyst til å begynne med å understreke at det er ingen forskningsfelt som er ubehagelige for Fremskrittspartiet. Representanten tar også feil – kanskje hun bør lese innstillingen en gang til – for den første omtalen fra en felles komité, inkludert Fremskrittspartiet, om klimaforskning kommer på side sju eller åtte. Det er en enstemmig komitémerknad, så det er ikke riktig at vi ikke er med.

Så har vi valgt å skrive om klimaforskning i en egen merknad. Der tar vi for oss en utredning som regjeringen har bestilt, og som er utført på oppdrag fra Norges forskningsråd. Den sier akkurat det samme som det som Fremskrittspartiet peker på: Det er behov for større bredde og mer fri forskning på klima i Norge. Det mener Fremskrittspartiet det er viktig å få etablert.

Karin Yrvin (A) [10:26:36]: Komiteens flertall understreker betydningen av de høye ambisjonene Norge har for miljøforskningen. Tapet av naturmangfold og klimaendringene er de to største miljøutfordringene menneskeheten står overfor. For å oppnå resultater i internasjonal miljøpolitikk trengs store internasjonale kunnskaps- og forskningsprosesser, som FNs internasjonale klimapanel er et godt eksempel på. Fremskrittspartiet sier at de er enig i at innsatsen for grunnleggende forskning på klima, også for å øke forståelsen av naturlige klimavariasjoner, bør styrkes. Mitt spørsmål er da om Fremskrittspartiet vil øke innsatsen på klimaforskning generelt, eller om de vil vri bevilgningene over på det de kaller naturlige klimavariasjoner.

Tord Lien (FrP) [10:27:20]: Det har seg slik, minner jeg om, at i behandlingen av denne saken har vi brukt veldig mye av tiden på å diskutere rene kvalitetsparametere, og med veldig sterkt fokus på relevans, det at det skal være nyttig for et eller annet. Mitt og Fremskrittspartiets inntrykk er at relevansfokuset har tatt fullstendig overhånd når det gjelder klimaforskning. Det er veldig mye som er politisk styrt, og ifølge Norges forskningsråds egen evaluering er det for lite av klimaforskningen som er basert på kvalitetsparameterne. Det ønsker vi å gjøre noe med. Fremskrittspartiet går til valg på å styrke naturvitenskapelig og teknologisk forskning bredt. Det vil selvfølgelig også gjelde forskningen på den typen spørsmål som vi her snakker om, enten det er geologi, meteorologi, biologi osv.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:28:32]: Jeg har også lyst til å uttrykke en takk til representanten Lien for godt saksordførerskap.

Jeg la merke til at Lien var opptatt av forutsigbarhet i forskningspolitikken utover fireårsperioden og veldig opptatt av den brede politiske forankringen. Det er mye vi har skrevet sammen i denne innstillingen. Allikevel er det sånn at Høyre er skeptisk til en tiårsplan, de ser heller ikke likt på de forskningspolitiske målene, og det er ulik tidfesting av BNP-målet. Jeg bare lurte på om representanten Lien kunne si noe om hva slags forutsigbarhet han mener dette gir til sektoren, dersom det mot formodning skulle bli en annen regjeringskonstellasjon til høsten.

Tord Lien (FrP) [10:29:16]: Takk for gode ord.

Det er Siv Jensen som uttaler seg om regjeringssamarbeidet på vegne av Fremskrittspartiet, men jeg kan allikevel si at vi går til valg på å styre sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, som er helt enige med oss. Kristelig Folkeparti og Venstre har riktig nok litt større ambisjoner for når man skal nå 3 pst.-målet, men de tre partiene er helt enige om at vi trenger en langtidsplan. Det har vi notert oss at sektoren også er enig i. De tre partiene går nok inn i regjeringsforhandlingene med det utgangspunktet, og så får Høyre redegjøre for hvorfor de mener det de mener.

Jeg noterer meg at det er betydelig enighet både på borgerlig side – iallfall mellom tre av partiene – og i og for seg også blant et langt større flertall i Stortinget. Så jeg er trygg på at vi på høyresiden fullt ut er i stand til å skape den forutsigbarheten som representanten Tingelstad Wøien etterspør.

Jeg har heller ikke fått veldig mange kritiske bemerkninger om dette fra sektoren.

Heidi Sørensen (SV) [10:30:30]: Norge har klimaforskere som er blant verdens ledende. Jeg synes det er rart at saksordføreren ikke kan anerkjenne det. Vi har forskere som leverer tunge bidrag til den største vitenskapelige kunnskapsprosessen som skjer på det aller viktigste området vi har når det gjelder vår framtid, nemlig klimaforskningen. Den jobben norske forskere gjør i FNs klimapanel, fortjener anerkjennelse fra et bredt og enstemmig flertall i Stortinget.

Jeg skjønner at det er helt andre forskere Fremskrittspartiet vil satse på i framtiden. Det jeg har lyst til å spørre representanten om, som jeg mener er helt grunnleggende for at vi skal ha en kunnskapsbasert utvikling, er: Mener han det er riktig at vi prioriterer at norske toppforskere på klima skal bidra tungt inn i FNs klimapanel, og skal vi fortsette å prioritere det for framtiden?

Tord Lien (FrP) [10:31:21]: Jeg tror representanten Sørensen kanskje ikke har lyttet godt nok til det jeg har sagt, i hvert fall i replikkordskiftet med Karin Yrvin. Der understreket jeg tvert imot veldig klart og tydelig at det nettopp er kvalitet som må telle. Jeg har ikke lyst til å stå her og peke på hvilke forskere som skal få midler.

Til de ankepunktene som Sørensen tar opp: Det står ingen steder i innstillingen at vi ikke ønsker å satse på dette. Tvert imot står det at vi ønsker en økt satsing, men vi ønsker ikke en politisering av dette. Jeg er helt enig i at mange av dem som jobber med klimaspørsmål i Norge, er verdensledende innen det de holder på med. En sterkere fokusering på kvalitet når det gjelder tildeling av midler, vil gjøre at disse forskerne vil få flere midler og vil kunne bidra enda mer signifikant. Jeg mener – og det forlanger jeg respekt for – at det går en rød tråd gjennom hele vår innstilling: Politisk styring av forskning, uansett om det er klimaforskning, om det er valgforskning – hva det enn er – er vi skeptisk til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Yrvin (A) [10:32:41]: Først har jeg lyst til å takke saksordføreren, Lien, for et veldig godt arbeid og et veldig godt samarbeid.

Norge har gode forutsetninger for å bli et land for fremragende forskning. Historiene om områder vi har klart det på, er til fascinasjon og begeistring. Det er ikke annet enn artig å høre professor Stenseth fortelle om hvordan vi har brakt laksen fra å være vill til å bli et husdyr, gjennom den grunnleggende forskningen. Norge er i front. Det er fascinerende å se hvordan Moser-ekteparet har bygget opp et sterkt forskningsmiljø og har oppdaget gridcellene, som har en nøkkelfunksjon i hjernens arbeid med å gi oss stedsans. Norske forskere er i front når det gjelder å løse de mysteriene som foregår i hjernen vår. Og ikke minst er det artig å lese om utviklingen av flerfaseteknologien. Den har gjort det mulig å senke produksjonskostnadene for olje dramatisk og også å åpne for oljefelt som ellers ikke ville vært drivverdige. Dette og veldig mange andre eksempler viser at vi kan være i front, at vi har gode resultater, at vi har grunn til å være stolte av universitetene og høyskolene våre og av næringslivsforskningen som pågår.

Det har vært satset mye på forskning under den rød-grønne regjeringen. Fra 2005 har forskningsbevilgningene hatt en vekst på om lag 6,7 mrd. kr, eller hele 32 pst. Under den rød-grønne regjeringen har innsatsen til forskning og utvikling over statsbudsjettet økt fra 0,8 pst. av BNP i 2005 til 0,92 pst. av BNP i 2013. Dette har gitt resultater, i den grad forskningen kan måles kvantitativt. Av de landene som sammenlignes i forskningsbarometeret, har Norge hatt den klart sterkeste veksten i antall publiserte artikler. Antallet publiserte artikler har økt med 84 pst. fra 2001 til 2011. Når det gjelder siteringer, ligger vi over gjennomsnittet i EU-15. Men vi kan bli bedre.

Vi har et ønske om å gi forutsigbarhet for forskningen og stadfeste de høye ambisjonene innenfor sektoren. Norge skal ha et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, høy grad av internasjonalisering i forskningen og en effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene.

Når komiteen tverrpolitisk har sluttet opp om hovedtrekkene i meldingen, viser det nettopp høye ambisjoner.

• Vi vil sammen satse på kunnskapssamfunnet for å stå rustet til å møte morgendagens utfordringer.

• Vi vil satse på forutsigbarhet og langsiktighet for våre forskere og forskningsmiljøer.

• Vi står sammen bak de fleste av de virkemidlene som skal til for å få god forskning i dette landet.

Vi er avhengige av at innsatsen for forskning og høyere utdanning er langsiktig, koordinert og tydelig prioritert.

Det skal etableres en tiårig nasjonal langtidsplan for forskning. Hensikten er å sikre forutsigbarhet og øke kvaliteten. Samtidig skal langtidsplanen gi rom for nytenkende og grenseoverskridende forskning som kan gi oss ny erkjennelse på lang sikt. Den skal inneholde prioriteringer for forskning og høyere utdanning og legge føringer for investeringer i et tiårsperspektiv. Det gjelder bygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser. En slik plan har sektoren ønsket, og det er en glede herfra også å kvittere ut statsrådens iherdige arbeid for å få på plass en slik plan.

Andre tiltak som nå utkvitteres, er å innføre en prøveordning for innstegsstillinger for særlig talentfulle, yngre forskere. Det skal utredes en ordning for flere doktorgrader i offentlige virksomheter, tilsvarende ordningen som i dag eksisterer for doktorgrader i samarbeid med næringslivet. Forskningsresultater skal gjøres tilgjengelig og formidles i et språk som legger til rette for at brukere kan anvende kunnskapen. Bruken av midlertidighet skal reduseres. Det skal satses mer på å koble forskning og utdanning, bl.a. gjennom studentaktiv forskning. En skal vurdere om den helhetlige finansieringen av universiteter og høyskoler er hensiktsmesssig for å stimulere til god kvalitet og til at institusjonene satser på fagområder der de har særlige fortrinn.

Vi fikk vektige og viktige innspill i høringsrunden. Det ble uttrykt ønske om mer satsing på den næringsrettede biten av forskningen, for det er ingen tvil om at det er her vi har en utfordring. Det offentliges andel av forskningsinnsatsen er høy. Men i næringslivet satses det for lite hvis vi skal nå målet om at forskningen skal tilsvare 3 pst. av BNP.

Staten kan ikke ta ansvar for at næringslivet forsker, men staten kan ta ansvar for at det er incentivsystemer i bunnen som gjør at næringslivet forsker mer. Derfor er vi glad for å kunne vise til at SkatteFUNN-ordningen ble betraktelig bedret i forslag til revidert statsbudsjett. Vi viser til teksten som legger vekt på BIA-ordningen, og at det er enighet om hvor bra GCE-ordningen er.

Forskningspolitikken skal rettes inn mot fem strategiske mål, der forskningen skal bidra til å møte globale utfordringer, særlig innenfor miljø, klima, hav, matsikkerhet og energi. Det er alle enige om, bortsett fra Høyre. Den skal videre bidra til god helse, mindre sosiale helseforskjeller og helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet samt forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdstjenestene, og til et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet samt næringsutvikling innenfor områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT og nye materialer. De målene synes vi er viktige, og vi har noen utdypninger:

Norge står overfor store utfordringer. Det blir flere og flere eldre i dette landet. Der det rundt 1970 var fire yrkesaktive bak hver pensjonist, vil det i 2030 være om lag to. Dette påvirker generasjonsregnskapet. Dette regnskapet er samfunnets lim. Det går ut på at vi får fra staten når vi er unge, at vi betaler inn til fellesskapet når vi har sterk rygg og kan arbeide, og at vi får igjen når vi blir seniorer. Dette regnskapet må gå i hop. Skal vi finansiere velferdssamfunnet for våre barn i framtiden, må vi sørge for at vi møter demografien med forskning og teknologisk utvikling.

For å møte denne utfordringen vil komiteen vektlegge demens og aldringsforskning innenfor helse- og velferdsforskningen. Klimautfordringene vi står overfor, er udiskutable. Flertallet har villet understreke betydningen av de høye ambisjonene Norge har for miljøforskningen. Arbeidslivsforskningen er også viktig og har fått sin plass i komitémerknadene. Petroleumsforskningen er ikke med i EUs nye program, Horisont 2020. Det har vært ekstra nødvendig å fokusere på denne forskningen i Norge. Disse områdene reflekterer særlig sentrale samfunns- og næringslivsutfordringer i landet vårt, og de ligger nær internasjonale satsingsområder.

Vi har hatt en grundig realbehandling av forskningsmeldingen i komiteen. Det betyr at vi har kommet med noen forslag til andre punkter vi mener er nødvendige for å ha en god forskningspolitikk i landet. Det er flertall for å

• legge fram en stortingsmelding om studiekvalitet i høyere utdanning

• stimulere til økt konkurranse for å bidra til høyere kvalitet i norsk forskning, herunder styrke Forskningsrådets åpne programmer, særlig innen grunnforskning

• stimulere til mer forskning i næringslivet og til sterkere samhandling mellom akademia og næringsliv

• satse mer målrettet på internasjonalt fremragende forskningsmiljøer og universitetsmiljøer i verdenstoppen, etter modell av GCE-ene.

For å heve kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning ytterligere må internasjonalt samarbeid integreres tettere i flere norske forskeres hverdag. Det er enighet om å bidra til ytterligere internasjonalisering av norsk forskning gjennom tilknytning til det europeiske forskningsområdet ERA, full deltakelse i Horisont 2020 og utvikling av programsamarbeid med ledende forskningsnasjoner. Det er flertall for å opprette et valgforskningsprogram, og det er enighet om å foreslå å øke investeringene i avansert vitenskapelig utstyr og annen infrastruktur for forskning slik at norske forskere får tilgang til utstyr av verdensklasse.

Det er vi glade for. Vi har ønsket en samstemmighet bak hovedlinjene i forskningspolitikken, og det vil jeg si at vi har oppnådd, med noen viktige unntak som vi sikkert kommer nærmere tilbake til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:40:59]: Takk til representanten Yrvin for gode ord. Jeg har også satt pris på samarbeidet vi har hatt.

Det helt grunnleggende for debatten om norsk forskningspolitikk, er det såkalte 3 pst.-målet, målet om at 1 pst. av BNP skal være offentlig finansiert forskning, og at 2 pst. av BNP skal være forskning drevet av og eventuelt i næringslivet. I den offentlige debatten får vi et helt lass med unnskyldninger for hvorfor man ikke når 2 pst.-målet for næringslivet, selv om man åpenbart vet hvilke virkemidler som fungerer. Jeg tenker at hvis man skulle ha fulgt opp det ellers svært gode samarbeidet og enigheten som har vært i denne saken, burde vi ha klart å enes om en tidfesting av når man kan nå 3 pst.-målet. Hva er det som gjør at Arbeiderpartiet ikke er innstilt på å være med på en slik tidfesting?

Karin Yrvin (A) [10:42:02]: Som representanten sier, har vi ikke oppnådd 3 pst.-målet, og det er mange grunner til det som faktisk er reelle. Vi har mange små og mellomstore bedrifter i dette landet, som gjør det vanskelig å få forskningsintensivitet, og vi har viktige sektorer som er utelatt fra regnskapet. Men årsaken til at vi ikke har ønsket å tidfeste målet, er at vi ikke føler at vi kan pålegge det private næringslivet å forske mer. Vi kan gi dem incentivsystemer, derfor har vi bl.a. opprettet SkatteFUNN, men det å si til næringslivet at innen et årstall skal dere forske mer, mener vi er en overstyring av næringslivet, som slike partier som Fremskrittspartiet vanligvis ikke støtter.

Henning Warloe (H) [10:43:05]: For å følge opp forrige replikk: Arbeiderpartiet er et parti som er opptatt av verdiskaping og aktiv næringspolitikk, har jeg forstått. Den store utfordringen i forlengelsen av diskusjonen om 3 pst.-målet er å få til en betydelig sterkere forskningsinnsats i næringslivet. Her er det altså slik at f.eks. Forskningsrådet har sagt at det vil kreve betydelig sterkere offentlige virkemidler. Likevel er forskningsmeldingen nesten kjemisk fri for den type tenkning og satsing. Det ligger ingen nye tiltak for å styrke innsatsen i næringslivet der, ingen nye incitamenter. Representanten Yrvin nevnte selv i sitt innlegg at det var en styrking av SkatteFUNN i forbindelse med denne såkalte krisepakken som kom i revidert. Hvorfor kan man ikke styrke disse virkemidlene før krisen banker på døren?

Karin Yrvin (A) [10:44:05]: Takk for spørsmålet. Når det gjelder vår satsing på verdiskaping, takker jeg for at representanten utkvitterer at vi er et parti som er opptatt av det.

I meldingen er det et sterkt fokus på næringslivets forskningsinnsats. For det første deler vi problembeskrivelsen, at det er her utfordringen faktisk ligger, at det er sterk satsing i offentlig sektor på forskning i Norge, og at det vi kan gjøre nå, er å styrke incentivmidlene. Det vi har gjort, er – som du nevner – å bevilge 100 mill. kr mer i revidert statsbudsjett til SkatteFUNN-ordningen. Det er reelle midler. Så sier vi i komitéinnstillingen at vi mener at BIA er et bra virkemiddel som vi må videreføre. Vi satser også på GCE-ene, som et viktig tillegg til disse virkemidlene vi har. Det er opp til framtidige statsbudsjett å se hvordan man diskuterer hvordan næringslivet skal utløse mer forskningsmidler, men jeg tror vi skal være enig i at det tross alt er næringslivets ansvar.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:45:19]: På Sørlandet har vi et næringsliv som er i gang med å gjøre jobben sin når det gjelder forskning og utvikling. Gjennom å ha laget klynge, gjennom å ha ekspandert ganske betraktelig de siste årene og til og med fått et National Centre of Expertise på plass, bidrar de ganske mye. Parallelt med det har det nye universitetet i Agder blitt holdt nede med manglende bevilgninger til bl.a. forskning. Disse to satsingsområdene henger ikke sammen. Er det sånn at regjeringspartiene mener at de nye universitetene skal ligge på et så konstant lavt nivå på forskningsfinansiering og dermed hindre at universitetet blir en verdig medspiller sammen med næringslivet, som går som det suser på Sørlandet?

Karin Yrvin (A) [10:46:11]: Ja, representant, først vil jeg si at jeg deler representantens beskrivelse av hvor bra det går i Agder. Vi har vært der i forbindelse med arbeidet med forskningsmeldingen. Det er et levende miljø, men en av utfordringene de har, er mangel på arbeidskraft.

Når det gjelder finansiering av de nye universitetene, står det i komitéinnstillingen at man skal gå igjennom finansieringssystemet for universitetene og høgskolene. Jeg regner med at også de nye universitetene er en del av en sånn gjennomgang, men det må ses i en helhet.

Presidenten: Det er riktig at også presidenten er representant, men den mest vanlige tiltaleformen er nok allikevel «president».

Trine Skei Grande (V) [10:46:56]: Jeg har lært et sitat en gang om at man aldri skal leve på lang sikt med noen man elsker, man skal ha et mye kortere perspektiv for den man er glad i. Denne regjeringen vil nå et forskningsmål på lang sikt. Man vil ikke tidfeste det, men man skal ha en plan for hvordan man skal nå dit. Man mener at næringslivet skal forske mer, men man er ikke så opptatt av hvordan man skal legge til rette for at næringslivet skal forske mer. Er egentlig denne målsettingen noen ting verdt når man skal leve på lang sikt? Er man da virkelig glad i det målet?

Karin Yrvin (A) [10:47:41]: Jeg vil henvise til det første svaret jeg ga, at når vi ikke ønsker å tidfeste målet, er det fordi vi da pålegger næringslivet å forske mer enn de kanskje muligens kan. Men jeg vil si at 3 pst.-målet står fast. Det deler vi, og vi deler beskrivelsen, men vi har altså ikke ønsket å tidfeste næringslivets forskningsinnsats. Det vi har hatt lyst til å gjøre, er å påpeke de virkemidlene vi har for å utløse nettopp næringslivets forskningsinnsats. Der har vi SkatteFUNN-ordningen, vi snakker pent om BIA-ordningen, og vi har bl.a. GCE-ordningene. Jeg vil si at vi er glad i 3 pst.-målet, men vi har litt forskjellig vinkling på hvordan vi skal få næringslivet til å forske mer, og hvordan vi skal pålegge dem en forskningsinnsats gitt den næringsstrukturen vi har, og de utfordringene vi har med å utløse næringslivets forskningsinnsats.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Henning Warloe (H) [10:48:57]: Vi er nok flere i kirke-, utdannings og forskningskomiteen som har sett frem til debatten her i dag, og jeg vil også på vegne av Høyre benytte anledningen til å takke saksordfører Tord Lien for et svært godt arbeid i forbindelse med forskningsmeldingen.

Jeg mener det er på tide at forskningspolitikk blir anerkjent som det kanskje mest strategiske politikkområdet vi har i dag. Når man tidligere snakket om strategisk politikk, var det kanskje først og fremst forsvars- og sikkerhetspolitikk som pekte seg ut som det viktige politikkområdet for – skal vi si – et lands skjebne og et lands fremtid. Jeg mener det er grunn til å si at forskningspolitikk – i alle fall kunnskapspolitikk generelt – har overtatt denne rollen.

Det er overordnet politikk vi snakker om. Det er sektorovergripende politikk, og det er det kanskje det politikkområde som har størst betydning for et lands fremtid. Det handler om å utvikle kunnskapsnasjonen, det handler om å sikre fremtiden, og det handler om å ha en kunnskapsberedskap som skal sikre at det går godt i landet i årene fremover. I veldig stor grad har forskningspolitikk å gjøre med et svært langsiktig perspektiv. Det har også regjeringen naturligvis lagt til grunn i forskningsmeldingen – ikke minst i tittelen på meldingen.

Over hele verden ser vi en massiv investering i forskning, utvikling av ny kunnskap og ny teknologi. På mange måter kan man si at det internasjonale våpenkappløpet i dag er erstattet av et kunnskapskappløp. Og det er interessant å legge merke til at land som har hatt eller fremdeles har krevende sikkerhetsutfordringer, f.eks. tre land som Israel, Singapore og Sør-Korea, også er blant de landene i verden som satser aller, aller mest på forskning og teknologiutvikling. Alle de tre landene jeg nevnte, har en satsing som tilsvarer ca. 5 pst. av BNP. I Norge diskuterer vi altså om vi skal ha et 3 pst.-mål, som de fleste utviklede land har, og som også EU anbefaler, og vi vet at vi ligger langt under dette målet i dag. I tillegg til de landene jeg nevnte, gjelder dette flere andre land, og det er fristende også å trekke frem våre nordiske naboland. I Sverige er satsingen på forskning nesten 4 pst. av BNP, og det svenske BNP-et er ikke så veldig mye mindre enn det norske. Jeg tror Sverige kanskje aldri har tilgitt oss at Norge for noen år siden gikk forbi Sverige når det gjelder BNP, men det er altså ikke så enormt stor forskjell. Det som er den store forskjellen, hvis vi sammenlikner Norge og Sverige, er at svensk næringsliv står for en betydelig andel av den nasjonale forskningssatsingen. Så vidt jeg husker, forsker svensk næringsliv i dag for ca. 2,6 pst. av det svenske BNP, mens norsk næringsliv altså forsker for ca. 0,7 pst. – kanskje litt mer – av det norske BNP. Det er altså en ganske stor forskjell på norsk og svensk næringsliv. Samtidig er det slik at både Norge og Sverige er relativt små land. Norge er nok enda mindre og i større grad et utenforland, og for et land som Norge blir da posisjonering på dette feltet viktig. Hvis man mener at forskningspolitikk er et viktig strategisk politikkområde, er det svært viktig for Norge hvordan vi tenker og hvordan vi skal planlegge å posisjonere oss. Hva skal være vårt bidrag til å løse verdens store utfordringer? Hva trenger vi først og fremst selv av kunnskap? Og hvordan blir Norge mer attraktivt som samarbeidsland? Vi ser jo stadig sterkere internasjonalt samarbeid på dette området.

Innenfor varehandel sies det at ekspertene opererer med tre suksesskriterier: beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Jeg er fristet til å si at for forskning må de tre viktigste faktorene være: kvalitet, kvalitet, kvalitet. I et land som er svært avhengig av én sektor, både direkte og indirekte rent økonomisk, både i næringslivet og for statens budsjetter, blir det viktig å sikre forskning av høy kvalitet på utvalgte områder av stor betydning for Norge og å sikre teknologi og kunnskapsoverføring fra den store sektoren i dag – olje og gass – til andre bransjer og næringer. Det kan være fristede å trekke frem marin sektor hvor Norge har sterke fortrinn både næringsmessig og kompetansemessig. Marin sektor, som igjen er svært avhengig av havforskning og klimaforskning, har et relativt nytt forskningsområde som heter marin bioprospektering osv. Det har store implikasjoner og gir store muligheter for matproduksjon, medisinsk produksjon og dermed også for å løse de store, globale utfordringene innenfor mat og helse f.eks. Potensialet er enormt. Vi kunne gjort en enda sterkere satsing på dette feltet. Som bergenser må jeg kanskje også nevne at det i Bergen er sterke ambisjoner, og det jobbes strategisk med å samlokalisere og styrke de aktuelle miljøene i Bergen innenfor klimaforskning, havforskning og marin forskning. Dette vil være viktig for Bergens fremtid.

Så har vi hatt en diskusjon allerede i denne debatten om det såkalte 3 pst.-målet. Hvorfor har man et slikt mål? Hvorfor anbefales det internasjonalt? Det er et mål på hvor mye av samfunnets verdiskaping i dag som bør settes til side og investeres for å legge grunnlaget for morgendagens verdiskaping. Det er et tilsvarende mål som det målet som anbefales for norske kommuner, at man skal ha et driftsresultat på 3 pst. – det er det tilfeldigvis faktisk også der – og sette det til side for å trygge økonomi og investeringer for fremtiden. Slik må vi se på 3 pst.-målet, og hvis vi altså ser ut i verden, er ikke et 3 pst.-mål i seg selv vanvittig ambisiøst. Vi har land som opererer med både 4 pst.-mål og 5 pst.-mål.

Regjeringen ønsker altså ikke å tidfeste dette målet. I Høyre har vi hatt debatt om dette – også i forkant av Høyres landsmøte. Vi har valgt å tidfeste dette målet til 2030. Jeg vet at Venstre og Kristelig Folkeparti opererer med en mer ambisiøs målsetting. Poenget er i alle fall at når man har tidfestet et slikt mål, kan man sette seg ned og legge planer for hvordan målet skal nås. Hvis man ikke tidfester målet, er slik planlegging helt meningsløs. Derfor kommer ikke regjeringen en gang ut av startgropen når det gjelder å legge ambisiøse planer for forskingssatsing i Norge for årene fremover. Vi har en tidshorisont til 2030, det er fire stortingsperioder. Da er det mulig å sette seg ned og brekke dette ned og lage operative planer for hvordan det skal være mulig å nå et slikt mål. Og selvfølgelig er det slik, som flere talere allerede har vært inne på, at den store utfordringen ligger i næringslivet. Hvis næringslivet skal forske for 2 pst. av BNP – og dette er også regjeringen enig i, for den opererer jo med dette målet, dog uten tidfesting – så innebærer det er tredobling i forhold til dagens nivå. Dette vil kreve sterke offentlige virkemidler – Forskningsrådet sa det i sitt innspill til forskningsmeldingen – og det er slike virkemidler vi må diskutere hvordan vi skal designe og forsterke. Da er det ganske påfallende – jeg må få lov til å si det mot slutten – at næringsministeren ikke ser ut til å vise seg her i Stortinget i forbindelse med dagens debatt. I de fire budsjettdebattene jeg har vært med på i denne stortingsperioden i forbindelse med forskningsbudsjettene, har næringsministeren heller aldri vært til stede. En annen statsråd – fiskeriministeren – har vært til stede i alle disse debattene og deltatt aktivt og positivt. Det står det respekt av. Men næringsministerens fravær er oppsiktsvekkende.

Jeg tar opp Høyres forslag og de forslag Høyre er med på, som eventuelt ikke er tatt opp av andre representanter tidligere.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslag han refererte til. – Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [10:59:14]: La meg rette oppmerksomheten mot Høyres merknader.

Saksordfører Lien poengterte ganske tydelig og godt i sitt innlegg at vi må gå ut over fireårshorisonter når det gjelder forskning. Han uttrykte også tilfredshet, som jeg støtter, med at det er politisk bredt forankret at vi skal følge lange linjer og ha en bred politisk enighet om hovedgrunnene.

Derfor er det underlig og oppsiktsvekkende at Høyre ikke er med på sentrale elementer i innstillingen. Jeg vil vise til tre punkter: Høyre er skeptiske til tiårsplan, de er ikke med på at langtidsplanen bør inneholde nasjonalt viktig forskningsinfrastruktur, og de er ikke med på de forskningspolitiske målene som ble slått fast i forrige forskningsmelding, og som også står i denne som hovedmål.

Hvorfor er ikke Høyre med på dette, siden de var med på det i forrige stortingsperiode, og siden alle de andre partiene i Stortinget er med på dette?

Henning Warloe (H) [11:00:18]: Jeg takker for spørsmålet.

Vi har fra Høyres side vært noe spørrende – det må jeg nok få lov til å si – til den litt bombastiske presentasjonen av en langtidsplan for forskning, fordi vi har stilt oss spørsmålet hvordan forholdet vil være mellom en slik langtidsplan og de styringsdokumentene vi allerede har. La meg nevne et par forskjellige ting: Forskningsrådet selv har langsiktige strategier, de har i dag et system med fireårige stortingsmeldinger, vi har noen ønsker for hvordan f.eks. den foreliggende stortingsmeldingen kunne vært mer konkretisert på viktige punkter, at man ikke bare diskuterer hva som er et problem, men også peker på de klare løsningene, f.eks. med tanke på manglende forskning i næringslivet – som vi har vært inne på – og vi har også veikart for infrastruktur osv. Vi føler at forholdet mellom en langtidsplan og de eksisterende dokumentene er uavklart, og derfor er vi foreløpig noe avventende til regjeringens videre arbeid med dette.

Tor Bremer (A) [11:01:31]: Forskingsmeldinga har eit tydeleg fokus på kvalitet – det går igjen som ein raud tråd, bokstavleg talt, frå område til område. Eksempelvis er både langtidsplanen og det internasjonale forskingssamarbeidet motiverte ut frå behovet for å løfta kvaliteten. Eit anna grep for å løfta kvaliteten er å ha fokus på tredelinga av forskinga som føregår ved høgskulane og universiteta våre. Her er komiteen, minus Høgre, samstemt om behovet for meir samarbeid, betre arbeidsdeling og meir konsentrasjon nettopp for å heva kvaliteten. Heile sektoren kjem til oss og ber oss ta grep – studentane kjem, forskarane kjem, styremedlemane kjem.

Spørsmålet er: Kvifor vil ikkje Høgre vera med på dette kvalitetsløftet, kvifor har Høgre kasta korta her?

Henning Warloe (H) [11:02:26]: Jeg må vel kanskje si at hvis representanten Tor Bremer konkluderer med at Høyre ikke står for en satsing på kvalitet, er det mye han har gått glipp av i løpet av disse fire årene her i Stortinget, bl.a. ulike representantforslag – senest i forbindelse med denne debatten og behandlingen av forskningsmeldingen, hvor vi altså har et eget representantforslag om hvordan vi kan få flere universitetsmiljøer i verdensklasse i Norge. Men det vi har som utgangspunkt, er nok at saksprosessene og saksreformene – eller hva man skal kalle dem for – med årlige kostnader på ca. 50 mill. kr ikke så langt vi kan se, har gitt noen konkrete kvalitetsløft i sektoren. Det jobbes veldig mye med kvalitet i alle disse institusjonene, både i nye og i gamle universiteter og også i høyskoler, men saksreformen som sådan og de pengene som har ligget der, har vi ment at i seg selv ikke har ført til noe kvalitetsløft.

Heidi Sørensen (SV) [11:03:36]: Ja, vi er flere som er forundret over at Høyre står utenfor sentrale enigheter i forskningsmeldingen – og åpenbart langtidsplanen. Det som kanskje har forundret meg aller mest, er at Høyre står utenfor den ellers brede enigheten om de forskningspolitiske målene. Jeg la merke til at representanten brukte mye tid på å si at han var enig med Fremskrittspartiet om hvor mye penger næringslivet skulle bruke innen 2030, men man er altså ikke enig med resten av Stortinget om hva målsettingen for bruken av disse pengene skal være. Er det ikke litt oppsiktsvekkende at Høyre med sine ambisjoner har helt andre målsettinger for forskningen enn det resten av Stortinget har, og spesielt når Forskningsrådet selv har understreket hvor viktig det er med langsiktighet i slike målsettinger?

Henning Warloe (H) [11:04:24]: Jeg må nok igjen si at virkelighetsbeskrivelsen av at Høyre har helt andre mål for forskningspolitikken enn de øvrige partiene, er noe oppkonstruert. Men vi har i vårt eget dokument, som er utarbeidet av Høyres forskningsutvalg i løpet av det siste året, laget noen – skal vi si – sammenhengende resonnementer knyttet til å kalle mål for litt andre ting. La meg veldig kort nevne noen eksempler: Vi opererer med fire hovedmål i dette dokumentet knyttet til høyere ambisjoner for norsk forskning, knyttet til verdensledende kompetanse, knyttet til et innovativt næringsliv, og knyttet til løsing av globale utfordringer. Det er det vi har kalt disse. At man da i forskningsmeldingen opererer med flere mål knyttet til globale utfordringer, betyr egentlig det samme. Så har vi laget seks strategier og i alt 40 tiltak – flere av dem er ferdige i forbindelse med behandlingen av denne meldingen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:05:37]: Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet sier i sin merknad at langsiktighet er det viktigste i denne meldinga, og det ser jeg at Høyre ikke slutter seg til og mener at det ikke vil gi noen merverdi med en langtidsplan. Men det har vært veldig poengtert at det er viktig med en tidfesting av et BNP på 3 pst.-målet, det gir tydeligvis mening. Det er også et tall vi ikke vet hva er om 17 år, når Høyre tenker at det skal tidfestes, og det er ikke det samme som Kristelig Folkeparti og Venstre mener. Så sier representanten at hvis en ikke planlegger 3 pst.-målet, er det ikke noen vits å planlegge.

Da er mitt spørsmål: Er det erfaring fra egen regjering, f.eks. med tanke på NTP som de aldri har klart å oppfylle, som gjøre at Høyre er skeptiske til den typen langtidsplanlegging?

Henning Warloe (H) [11:06:29]: Nå ble jeg litt usikker på om Høyre ble kritisert for både å være opptatt av langtidsplanlegging, f.eks. tidfesting av 3 pst.-målet som vi står på, og ikke å være opptatt av langtidsplanlegging, som egentlig lå i denne replikken her. La meg derfor si at det som forskningsmeldingen ikke gir svar på, er hvordan vi skal løse den største utfordringen i norsk forskning, det som kunnskapsministeren senest for en uke siden sa var den viktigste forklaringen på at Norge ikke satser nok på forskning, at det ikke forskes nok i næringslivet. Der skiller vi oss negativt ut, ikke bare i forhold til mange andre land, men også i forhold til våre nærmeste naboland. Den utfordringen gir forskningsmeldingen ingen svar på hvordan man skal løse. Det er den store utfordringen både på kort sikt og på lang sikt – ikke minst på lang sikt – hvis man mener at 3 pst.-målet i det hele tatt skal finnes, og det gjør jo regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Sørensen (SV) [11:07:56]: Vi er enige om svært mye i denne innstillingen, det synes jeg er en styrke. Det er en styrke for forskningen, ikke minst, men det er også en styrke med tanke på alle dem som driver forskning i det daglige. Vi er ikke bare enige om en del praktisk politikk, det er også enighet om en del grunnleggende syn når det gjelder forskning. I innstillingen skriver vi at forskningen skal «utvide den menneskelige erkjennelse og å stimulere nysgjerrighet», at grunnforskning er noe som krever langsiktighet og tålmodighet – vi vet ikke hva vi kommer til å trenge om 20 år.

Jeg synes Dagsavisen i dag gir oss et lite innblikk i hva vi kan lære av å ha en god og solid grunnforskning. Det har kommet et nytt fag i biologien som heter biomimetikk. Det er et fag som går ut på at ingeniører og andre fag lærer av de egenskapene man ser i naturen, og prøver å etterape dem ved bruk av nanoteknologi og ingeniørvitenskap. Dagens eksempel fra Dagsavisen er når man prøver å etterape noe så spesielt som uglens lydløse flukt: Hva er det som gjør at en ugle kan flykte lydløst – måten man sørger for at man får lært og tatt i bruk de egenskapene som finnes der?

Jeg er stolt av den innsatsen som denne regjeringen har gjort på forskningsfeltet. Jeg er stolt av den økningen i forskning som har funnet sted – det at forskningsbevilgningene har økt med 32 pst. er mye når det øvrige budsjettet bare har blitt økt med 12,15 pst. Det betyr at forskning har vært prioritert og satt høyere enn andre ting.

Mye av denne debatten vil sikkert dreie seg om: Er det nok? Jeg har gjennomgående tenkt at man aldri skal svare ja på spørsmålet om det er nok. Man kan alltid finne flere gode tiltak som man kan bruke mer penger på. Men jeg tror, i likhet med det jeg oppfatter at også saksordføreren sa i sin innledning, og som jeg mener preger innstillingen, at et stort fokus framover skal legges på kvalitet. Kvalitet er helt avgjørende for at vi skal få igjen det vi bruker av midler her – ikke minst kvalitet i den grunnleggende forskningen.

Så er jeg utrolig glad for at vi har fått på plass at vi skal lage en langtidsplan – en langtidsplan som skal si noe om infrastrukturbevilgninger, og om hvordan vi skal nå våre strategiske fortrinn. Uten en sånn langtidsplan har vi ikke vist evne nok til å få sammenheng i det som jeg – jeg skulle til å si for 100 år siden, men det var litt overdrevet – for 20 år siden, da jeg satt i Forskningsrådet, og var med på når det gjelder de strategiske hovedsatsingsområdene: å få sammenheng mellom dem og det vi gjør av investeringer i bygg og studieplasser. Det er ekstremt viktig om vi skal få tatt et strategisk større grep for framtiden. Det er for meg helt uforståelig at Høyre i beste fall er nølende, i verste fall kritisk, til å ta et sånt stort og strategisk grep.

Det er snakket mye om at det er viktig at næringslivet skal være kunnskapsbasert. Det er helt åpenbart at det næringslivet som skal ta over når vi uvegerlig en gang av klimahensyn ikke kan ta opp all oljen, må være basert på kunnskap. Like viktig er det at måten vi styrer samfunnet vårt på, måten vi driver offentlig forvaltning, skal være forsknings- og kunnskapsbasert. I de meget krevende politiske problemstillingene vi står overfor, er det utrolig viktig at vi har gode kunnskapsprosesser i bunnen, som gjør at vi er i stand til å fatte de best tenkelige beslutningene.

Jeg er stolt over at vi har vært pådrivere for å bygge opp det som nå er FNs naturpanel, tilsvarende FNs klimapanel, som kommer til å få et delsekretariat i Trondheim, og som vil være ekstremt viktig for å lage et beslutningsgrunnlag på naturområdet, tilsvarende det FNs klimapanel gjør på klimaområdet.

Disse grunnleggende kunnskapsprosessene er ekstremt viktige. I 1993 og 1994 hadde jeg gleden av å jobbe sammen med Kristen Nygaard i Nei til EU. Det er en ting som står sterkere igjen for meg enn noe annet av det jeg har lært av Kristen Nygaard: Skal du få folk til å dra i samme retning, må du begynne med å skape en noenlunde felles virkelighetsforståelse. Kristen Nygaard hamret det inn i den brokete forsamling som utgjorde Nei til EU i sin tid, at vi måtte prøve å få en noenlunde lik virkelighetsforståelse.

De store kunnskapsprosessene både nasjonalt og internasjonalt handler om å prøve å se virkeligheten noenlunde likt. Hvis man er helt uenig i hvordan klimasystemet fungerer, hvordan naturen fungerer, hvordan helsevesenet fungerer, er man jo dømt til ikke å klare å stille en felles diagnose og sette i verk de riktige tiltakene. Derfor er kunnskapsprosessene nasjonalt og internasjonalt, og måten forvaltning og politikk klarer å ta opp i seg de kunnskapsprosessene, helt avgjørende for at vi skal klare å fatte de modige og viktige beslutningene vi trenger for framtiden.

Så er jeg også helt sikker på at Kristen Nygaard hadde vært for at vi slutter oss til Horizon 2020. Han var en mann som likte internasjonalt samarbeid på forskningsfeltet, og så absolutt ingen landegrenser der. Det er en stor utfordring for oss med Horisont 2020, hvis vi skal si det på norsk, og det er at vi er nødt til å få mer igjen for det. Vi må tørre å satse der vi får igjen penger fra systemet, sånn at det bidrar til å øke de norske forskningsbevilgningene.

Miljøsektoren har gjort det godt i EUs 7. rammeprogram, og hentet tilbake mye. Det er ikke så rart. Vi har noen naturlige fortrinn. Vi har mye natur som mange i Europa synes det er spennende å forske på, fordi man ikke har så mye av den selv, og vi har verdensledende klimaforskere. Bjerknessenteret har levert tunge bidrag inn til FNs klimapanel, og Polarinstituttet er helt verdensledende på forskning knyttet til is. Det er klart at forskning på is og polare strøk må være et høyt og tungt satsingsområde for oss. Norsk institutt for naturforskning gir et tungt bidrag inn i all forskning som er knyttet til alt fra villaks til bjørn, jerv, gaupe og ulv, og mange av de andre dyrene vi ikke snakker så mye om i Stortinget til vanlig.

Jeg er også veldig glad for at komiteen har kommentert instituttsektoren spesielt. Skal vi klare å få økt forskningsmidlene, er vi avhengig av at instituttsektoren lykkes. Da har offentlig sektor og måten offentlig sektor er en oppdragsgiver på, og en bestiller, en stor betydning. Hovedprinsippet skal være at oppdrag skal konkurranseutsettes. Det sånn at alle institutter skal få muligheten til å konkurrere om oppdrag på like vilkår.

Jeg registrerer at opposisjonen går noe lenger, og kritiserer dagens system med direkte tildelinger. Det kan være gode grunner for å kritisere systemet med direkte tildelinger når det fører til sektorisering av kunnskap, og jeg ber om at dette er en debatt som blir tatt med videre i oppfølgingen av forskningsmeldingen, fordi en sektorisering av kunnskap vil svekke våre muligheter heller enn å øke våre muligheter til å bli verdensledende på områder som handler om å bli best på kvalitet.

Jeg er blant dem som lar meg fascinere av forskning. Det er morsomt å lese forskningsnytt. Det er også blant de ting som gjør at det er morsomt å drive med politikk. Men jeg lar meg enda mer fascinere av hvordan vi tar imot forskning. Jeg synes det er viktig at vi tar imot forskning – også den forskningen som ikke gir de svarene vi i utgangspunktet liker. Det er den forskningen som utfordrer etablerte sannheter, som plager oss, og som er litt ubehagelig fordi det likevel ikke var helt sånn som vi hadde tenkt, som er den aller viktigste og aller mest nødvendige når man skal bidra til å skape et samfunn som også våre etterkommere kan være stolte av.

Jeg vil bare avslutte med å si at det er bra at det er et såpass bredt flertall bak de lange linjene. Det er bra at denne forskningsmeldingen har fått såpass god mottakelse som den har, og den legger et godt grunnlag for økt satsing på forskning og kunnskap i framtiden.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:18:11]: Samspillet i sektoren er gjennomgående i stortingsmeldingen.

Jeg registrerte også at representanten var opptatt av at sektorisering kunne foregå ved tildeling av oppdrag. Da hadde det vært veldig greit om representanten ville støtte endring i det som foreligger på det punktet.

Men videre, når det gjelder samspillet i meldingen, viser det seg også at det er systematisk og kontinuerlig samspill mellom forskning og innovasjon, og at det skaper en merverdi både i kunnskapsproduksjon og samspill mellom samfunn og næringsliv. Men det mangler faktisk en ganske vesentlig del på samspill, og det er mellom de ulike departementene. Dette kan være en flaskehals for å få til et godt samarbeid.

Hva vil flertallet gjøre for å ivareta en helhetstenkning i departementet?

Heidi Sørensen (SV) [11:19:10]: Jeg tror et samlet storting, og også alle fra alle partier som noensinne har satt sin fot inn i regjeringsapparatet, er helt enig i at vi har en vedvarende utfordring når det gjelder samordning mellom departementer og sektorer i Norge. Å prøve å late som at så ikke er tilfellet, den øvelsen klarer jeg i hvert fall ikke å drive fra denne talerstolen.

Den samordningen er en stor utfordring. Den er en utfordring, men samtidig er det sånn at de beste debatter skjer i meningsbrytningen mellom klare interesser. Hvis vi ikke klarer å ha den meningsbrytningen mellom interesser og departementer og sektorer, tror jeg også vi får dårligere kunnskap.

Representanten trekker også fram at sektorisering er et problem. Jeg er enig i at sektorisering kan være et problem. Samtidig er jeg opptatt av at man i hver sektor skal føle en stolthet for det man holder på med, og ha legitime interesser i å framføre sine budskap på bakgrunn av det.

Henning Warloe (H) [11:20:26]: Det var interessant å høre om det indre liv i Nei til EU for en stund siden, men er det noe felt hvor EU virkelig har satt dagsordenen, må det vel være på forskningssamarbeidsområdet. Det neste rammeprogrammet, Horizon 2020, som starter opp til neste år, får en økning i budsjettene på ca. 50 pst. i forhold til det forrige. Det er verdens største forskningssamarbeid, og det satses altså massivt. Her er Norge heldigvis med, selv om regjeringen var litt sen med å flagge det.

Jeg lurer litt på om SV fremdeles er av den oppfatningen som SV var for fire år siden i forbindelse med stortingsvalgprogrammet for denne perioden, hvor man hadde et punkt hvor man sa at SV skulle sørge for at det ble gjort en kritisk gjennomgang av Norges deltakelse i EU-forskningsprogrammene, og hvor man pekte på den uheldige innflytelsen EU hadde på norsk forskningspolitikk. Gjelder dette fremdeles?

Heidi Sørensen (SV) [11:21:29]: En slik gjennomgang har vi hatt, og det har vi gjort på en ordentlig måte. Vi har lært masse av gjennomgangen av hvordan det 7. rammeprogrammet har fungert, og hva slags innflytelse det har på norsk forskning. Det har gitt oss noen gode nyheter og noen ikke fullt så gode nyheter. De ikke fullt så gode nyhetene er at vi på noen av våre felt betaler mer inn enn det vi får tilbake. På noen områder er det slik. Heldigvis er f.eks. miljøforskning og marin forskning blant de gode nyhetene som har kommet på bakgrunn av denne gjennomgangen.

Jeg tror at vi skal bruke den gjennomgangen vi hadde, det kritiske blikket vi hadde på denne gjennomgangen, til å sørge for at vi i neste runde får enda mer ut av det å være med i EU-samarbeidet enn det vi fikk i denne runden.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:22:35]: Jeg har lyst til å utfordre representanten på et tema som ingen av regjeringens representanter til nå har tatt opp, nemlig likestilling innenfor akademia.

Det er slik at vi har fått en utvikling i Norge som er veldig bra. På mange studier er det et flertall av kvinner, kvinner tar høyere utdanning. Men vi ser også at lenger ut i løpet forsvinner de, og det blir en mye mindre andel, som i hvert fall ikke tilsvarer den høye andelen det er på studiene.

Kvinnekampen har til nå egentlig handlet om hvordan vi kan kombinere arbeidsliv og familieliv for å få med kvinner i flere sektorer. Men på dette området ser vi at regjeringspartiene ikke støtter oss i det forslaget – som er veldig vagt, men som vi tror kan være med og hjelpe – som lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede nærmere muligheten for å innføre en «120 %-modell» for bedre å legge til rette for å kunne kombinere familieliv med en forskerkarriere.»

Heidi Sørensen (SV) [11:23:40]: Takk for et godt og viktig spørsmål.

Det er ingen tvil om at vi i løpet av de nærmeste årene kommer til å se en slags likestillingsrevolusjon – eller kanskje en kjønnsrevolusjon – i forskningsverdenen, all den tid jenter/damer er så i flertall på grunnstudiene som det vi ser. Det vil også tvinge seg fram andre typer løsninger knyttet til det.

Jeg har egentlig lyst til å berømme Kristelig Folkeparti, for jeg synes å erindre at de også har reist en interpellasjonsdebatt med statsråden om samme tema. Vi har vært interessert i å se på flere modeller som gjør at det skal være lettere å få til ikke bare å være student, men også å kunne ta en doktorgrad osv., samtidig med at man har små barn. Jeg tror at kombinasjonen av det å være student og det å være småbarnsforeldre er et tema som kommer til å stå høyere på dagsordenen, men vi ønsker å se bredere på det enn bare på bakgrunn av det forslaget som tas opp.

Trine Skei Grande (V) [11:24:54]: Vi har hørt fra regjeringspartiene at man skal snakke pent om nærings-ph.d.-er, men nå foreslår man også offentlige ph.d.-er. Det syns jeg er veldig positivt.

I løpet av det året da Venstre begynte å snakke om dette med akademiske karriereveier for lærere, har alle begynt å snakke om at det er viktig med akademiske karriereveier for lærere.

Hvorfor får ikke lærerne stå først i køen når det virkelig er noen som trenger disse, når man skal fordele dem? Hvorfor kunne ikke SV være med på denne merknaden i komitébehandlinga?

Heidi Sørensen (SV) [11:25:31]: Det er vel ingen som har uttalt seg negativt om det som sådan. Spørsmålet var vel heller at det var kommet opp initiativ nedenfra, fra andre, som ikke vi hadde pekt på skulle stå først i køen, men som hadde stilt seg først i køen, og hvor det ligger til rette for det.

Jeg har ingenting imot å lage flere karriereveier for lærere. Jeg har heller ingenting imot at ordninger også kan omfatte det. Men da saken kom ut som den gjorde, var det vel egentlig fordi man ønsket å gi positiv respons til noen som har tatt initiativ. Og jeg ser ingen grunn til at man skal lukke den døra for andre, når man har fått prøvd ut ordningen som sådan.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:26:39]: Johann Wolfgang von Goethe har en gang sagt: Jeg forsket døgnet rundt, om så det gjaldt – vel vet jeg meget, men jeg vil vite alt.

Vel, det spørs vel om vi får vite alt ved å forske, men vi får i alle fall vite mer enn vi ville visst uten forskning.

Forskning gir oss ny viten. En melding om forskningens tilstand og hvor vi vil, er viktig. Forskningsmeldinga skal angi regjeringas mål og gi styringssignaler. I denne meldinga slås de forskningspolitiske målene og ambisjonene for norsk forskning fast.

Regjeringa har høye ambisjoner på vegne av det norske forskningsmiljøet, men sier ikke samtidig at vi skal vite alt om alt. Den sier at vi skal ha bredde i forskninga, at grunnforskning er grunnlaget for all god forskning, men meldinga er tydelig på at vi skal satse videre på de strategiske områdene der vi mener Norge har særlig kunnskap, særlige fortrinn og særlig ansvar.

Vi ønsker å heve kvaliteten og bidra til å skape flere forsknings- og utdanningsmiljøer i internasjonal toppklasse.

Det er lett å måle vellykkethet innenfor forskning i forhold til hvor mye penger som bevilges. Denne regjeringa har – i motsetning til hva noen faktisk ser ut til å tro, eller har ønske om å spre en oppfatning av – økt innsatsen til forskning. Mens realveksten i statsbudsjettet er på 12,2 pst., har forskningsinnsatsen økt med hele 32 pst.

Vi kan altså gjøre som opposisjonen: skrive at det hjelper ikke å «påpeke at forskningsbevilgningene har vokst, all den tid virkelighetsbeskrivelsene fra sektoren selv indikerer at utfordringene står i kø». Men forskningsbevilgningene har faktisk økt under den rød-grønne regjeringa. Og økt bruk av midler burde ha en betydning for forskningsevnen, sjøl om en gjerne skulle sett at det ble stilt enda mer midler til rådighet. Etter min mening faller en slik argumentasjon på steingrunn.

Jeg skal ikke snakke mye om penger, men forskningsandelen målt i forhold til BNP står fast.

Bevilgninger i seg sjøl sier oss imidlertid lite om hva vi faktisk får ut av forskninga, og om hvordan kvaliteten på arbeidet som blir gjort, er. Det brukes store summer til forskning, og da bør vi være vel så opptatt av hva vi får igjen.

Spørsmålene vi må stille oss, er: Når vi våre mål, bl.a. om å utgjøre en forskjell innenfor våre strategiske områder der vi mener norsk forskning skal utgjøre en forskjell? Jeg tenker da på matsikkerhet, miljø, klima, hav, energi, IKT og nanoteknologi.

Jeg mener vi gjør en svært god jobb innenfor mange av disse emnene, men det er ingen grunn til å hvile.

Skal vi være i front på spesielle områder, må vi også være gode på å dele kunnskapen, mellom aktørene i forskningssystemet, universitets- og høyskolesektoren, nærings- og samfunnslivet. Vi må også bli bedre på samarbeid med internasjonale miljøer.

Det sies at Norge trenger en sterkere kultur for forskning. Dette gjelder innenfor både det offentlige og det private. Verden er liten, og vi utfordres ikke lenger bare av nabokommunen, andre institusjoner eller bedrifter i vårt eget land. Vi konkurrerer internasjonalt. Derfor må både det offentlige og det private nærings- og samfunnsliv tenke annerledes enn de tradisjonelt har gjort. En må tenke mer på tvers.

Som representanten Lien har jeg lyst til å trekke fram NCE-ene våre. Disse samvirkeklyngene, der flere bedrifter går sammen for forskningsinnsats sammen med akademia, er en god måte å arbeide på for å gjøre oss sterkere og viktigere. Norge har mange små og mellomstore bedrifter som vil ha store utfordringer med å drive forskning helt på egen kjøl. Derfor er disse miljøene så viktige.

Fra mitt eget distrikt vil jeg spesielt trekke fram NCE-miljøet på Raufoss. De er det nasjonale kompetansesenteret for lettvektsmaterialer og automatisert produksjon. De består av i alt 41 medlemsbedrifter og har i tillegg 17 bedrifter i nettverket. Dette samvirket har knyttet til seg sin egen forskningsavdeling, et datterselskap under SINTEF og arbeider på kryss av ulike fagområder og tett på næringslivet – nå også det offentlige.

Dette samvirket er avgjørende for å øke innovasjonsevnen og dermed også lønnsomheten for bedriftene, bl.a. på Raufoss. De har spisskompetanse bl.a. innenfor materialteknologi og har nå sist utviklet titaniumtråd, som ingen i verden har gjort før dem.

Det neste steget for de beste NCE-ene må være å utvikle dem til Global Centers of Expertice, GCE, med utgangspunkt i de forskningspolitiske målene som alle partier, unntatt Høyre, er enig i.

Samvirketanken er god også når det kommer til forskning. Sammen blir vi sterke. Meldinga peker på nettopp behovet for koordinering og samordning, både av virkemiddelapparatet, bevilgninger og resultater. Likevel må vi ikke bli så samordnet og fokusert at vi ikke har miljøer som utfordrer. Vi må ha de små partiene med, for å vri litt på ordene til Stray Spetalen. De regionale forskningsfondene er viktige i så måte.

Jeg er glad for at meldinga legger opp til å utvikle en langtidsplan for forskninga, i tråd med noe av det samme som Nasjonal transportplan. Forskning er langsiktig og krever tålmodighet. Derfor er det også viktig at systemet viser mer langsiktighet enn fireårsperioder. Det gir en forutsigbarhet for forskninga, både med hensyn til bygg, utstyr og studieplasser og stipendiater.

En tiårsplan vil kunne gi større forutsigbarhet og også være mer forpliktende for skiftende regjeringer. Det er da godt at hele komiteen slutter seg til en slik langtidsplan, men det burde bekymre at Høyre er veldig skeptisk.

Det blir ikke forskning uten dyktige folk som har engasjement, vilje og tålmodighet. Derfor er det svært viktig at universitet og høgskoler har en god personalpolitikk som gir de ansatte forutsigbarhet. Vi vet at akademia har slitt med mye midlertidighet. Derfor er det bra at det gjøres tiltak nå for å møte denne utfordringa gjennom å stille krav til institusjoner om rapportering og eventuelt bruk av økonomiske virkemidler – men også via innstegsstillingene som nå etableres. Det er viktig å gi trygghet også til de beste folkene i akademia.

Jeg har så vidt vært inne på differensiering og profil mellom universitet og høgskoler. I meldinga sier regjeringa at den vil vurdere innretninga av finansieringa av universiteter og høgskoler, herunder forholdet mellom direkte bevilgninger og ekstern forskningsfinansiering, bl.a. gjennom EU og Forskningsrådet.

I merknaden til innstillinga står det henvist til informasjonssikkerhetsmiljøet på Gjøvik når det gjelder beredskap. Høgskolen i Gjøvik er den høgskolen som mottar desidert størst forskningsbevilgning fra EU, og faktisk leder de ett av EUs programmer.

Jeg vil trekke fram dette informasjonssikkerhetsmiljøet på Gjøvik, som er det tredje største i Europa, og som ønsker å utvikle seg videre. Innen kort tid vil Høgskolen i Gjøvik starte opp et kompetansesenter i informasjonssikkerhet kalt Center for Security Economics and Technology, CSET. Her vil vi se et samvirke av behovshavere og akademia, som til dels kan sammenliknes med NCE-modellene.

Mitt poeng er at vi må se universiteter og høgskoler som en helhet. Også høgskoler kan ligge i forskningsfronten, være av de beste i Europa og faktisk være bedre enn universiteter på enkelte områder, men det må være en arbeidsdeling. Institusjonene skal være gode på ulike områder.

Til slutt må jeg bruke litt tid på mat. Matvaresikkerhet er et av de områdene hvor regjeringa mener at vi har et globalt ansvar for å bidra til utviklinga av.

Som komiteen kjenner til, har jeg tidligere fra denne talerstolen snakket om forskning finansiert av bønder i samvirke med statlige myndigheter som bidrar til bedre kompetanse om dyr og dyrehelse. Norsk forskning både innenfor dyrehelse og planteteknikk betyr at vi kan utnytte våre ressurser på en bedre måte utfra våre produksjonsforhold i en tid der klimaet endrer seg.

Jeg er spesielt stolt av å komme fra innlandet, Oppland og Hedmark, som har et stort miljø når det gjelder forskning innenfor disse feltene.

Til Stortingets opplysning kan jeg fortelle at det på fredag, på Vitensenteret i Gjøvik, vil bli lansert et nytt tilbud i samarbeid med forskningsinstitusjonene i Oppland og Hedmark, næringa sjøl og næringsmiddelindustrien.

Landbruket og dens biologi blir en del av Vitensenteret og skal bidra til å øke interessen for realfag og naturvitenskap gjennom landbruk, forskning og mulighetene i mat- og næringsmiddelindustrien, klimautfordringene, skogen, helse, bioteknologi og miljø. Dette blir unikt blant vitensentrene.

Dessverre er det samme dag som vi skal diskutere Meld. St. 20, men jeg gleder meg veldig stort over at dette prosjektet realiseres.

Jeg vil derfor avslutte med ord fra den franske forfatteren Bernard le Bovier de Fontenelle: Naturen blir aldri så beundret som når hun blir forstått.

Innlandet skal altså fortsatt være med og være i førersetet for å gi oss denne forståelsen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:36:05]: Det er bred enighet i komiteen om at vi trenger en gjennomgang av finansieringen av UH-sektoren. Noen slik enighet er det ikke for instituttsektoren. De fleste instituttene som i dag får basisfinansiering, ligger i og veldig nær de store byene i Norge, mens det ute i distriktene, i små og mellomstore kommuner, er forholdsvis mange institutter som leverer forskning av høy kvalitet, som er av helt signifikant betydning for næringslivet, kanskje særlig for den marine og maritime industrien på Sør-Vestlandet.

Fremskrittspartiet, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, tar til orde for å åpne for at flere institutter først skal kunne få kvalifiseringsstøtte, for deretter å komme inn i basisfinansieringssystemet. Det ville ha vært en distriktspolitisk profil, og det ville nærmest ha vært en demokratisk profil på en slik løsning. Den støtter ikke Senterpartiet.

Kan Senterpartiet redegjøre for hvorfor man først og fremst er opptatt av instituttene i de store byene?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:37:11]: Som representanten Lien sikkert la merke til, trakk jeg fram i mitt innlegg et miljø som ikke ligger i en veldig stor by, men i en veldig liten landsby, på Raufoss, og som er en underavdeling av SINTEF. Jeg er ikke uenig i at vi må gjennomgå og se på hvordan vi kan finansiere instituttsektoren på en bedre måte enn i dag, slik at vi får de effektene som vi ønsker. Men som jeg trakk fram – og som jeg vet representanten Lien sjøl er opptatt av – så handler det om å tenke mer i klynger enn vi har gjort tidligere. Det betyr ikke at klyngene behøver å ligge akkurat i nærheten av hverandre. Jeg vet av NCE på Raufoss jobber i et nært samarbeid med bl.a. miljøer i f.eks. Møre og Romsdal – så det er innenfor det fagfeltet.

Tord Lien (FrP) [11:38:05]: Hvis det blir anledning til et spørsmål til, vil jeg gjerne at representanten skal redegjøre for følgende problemstilling: Det er nesten bare Fremskrittspartiet som ikke er veldig, veldig bekymret for at vi får tilbake absolutt alt, krone for krone, for norsk deltakelse i EU-forskningen. Vi vil selvfølgelig ha mest mulig penger igjen, vi også, men vi mener at det er merknader som Senterpartiet er inne på, som går for langt i et instrumentelt syn på dette.

Mener representanten Tingelstad Wøien at det er grunn til å frykte at et for stort fokus på å få igjen EU-forskningskontingenten krone for krone gjør det vanskeligere å opprettholde trykket på de forskningsfeltene hvor vi har næringsmessige og geografiske fortrinn i Norge, f.eks. skognæringen og olje- og gassnæringen?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:39:00]: Jeg hadde litt vanskelig for å få tak i hva representanten Lien egentlig mente. Men jeg tror nok at vi skal ønske at vi skal få igjen krone for krone for det vi spytter inn, sjølsagt. Tidligere i vår ble det trukket inn 100 mill. kr – var det ikke det – for bevilgningene til kontingent i EU. Det burde være én bekymring. Vi må ikke gi mer penger enn det vi er pålagt å bidra med.

Jeg vil nok si at vi har et kjempestort potensial innenfor universitets- og høgskolesektoren innen vårt forskningsområde for å få tak i rammeprogrammene. Vi ser at det er noen miljøer som er gode og lykkes veldig godt med det. Til og med Høgskolen på Gjøvik, som er en liten høgskole, har greid å skrive gode søknader, og har fått tilbake mange midler fra EU.

Henning Warloe (H) [11:40:14]: Representanten Anne Tingelstad Wøien sa i sitt innlegg at vi må bli bedre på å dele kunnskap. Det tror jeg er helt riktig. Verdens største forskningssamarbeid, og dermed også verdens største kunnskapsdelingsprosjekt, er EUs rammeprogram for forskning. Er det et tankekors for det ekstreme nei-partiet Senterpartiet?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:40:46]: Det er ikke noe tankekors for et parti som er mot medlemskap i EU, å være for et internasjonalt samarbeid. Vi mener det er viktig å være del av et internasjonalt samarbeid når det gjelder forskning. Det gjelder også EU. Det som bekymrer oss, er at vi kanskje skal bruke alle midlene våre bare i EU, når vi vet at vi har store utfordringer også med hensyn til andre områder i verden, BRICS-landene f.eks. Så jeg er ikke noe bekymret i det hele tatt for at vi skal delta i Horizon 2020. Det som bekymrer meg, er at vi bare skal delta der, for da tror jeg vi får en mye smalere forskning enn det vi trenger som land. Vi trenger å ha det på en bred front, for vi vet at vi har store interesser også i andre land, der vi også kan lære mye og ha stor samhandling.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:41:51]: Senterpartiet og Kristelig Folkeparti pleier å være ganske enige om at vettet er likelig fordelt utover hele landet – for så vidt også mellom privat og offentlig sektor. Nå er det varslet en ny finansieringsgjennomgang av sektoren. Sist, og det er ikke så veldig lenge siden, ble konklusjonen at dette ikke var mulig å gjøre noen endringer i, det var historisk betinget, og alt var fryktelig vanskelig. Samtidig så vi at med en gang den konklusjonen ble levert, var det flere miljøer som tok til orde for at finansieringen på enkelte sektorer og for enkelte institusjoner fortsatt hadde en utfordring. Jeg har tidligere utfordret en av kollegene fra regjeringspartiene med hensyn til de nye universitetene, men jeg har også lyst til å utfordre Senterpartiet: Hvis man nå får denne nye gjennomgangen, betyr det at man faktisk tenker å få en ny finansiering av private institusjoner, og også av de nye universitetene?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:42:54]: Jeg tror det er nyttig å ha kontinuerlige gjennomganger av hvordan vi finansierer både universiteter og høgskoler og hele greia – for å bruke et uparlamentarisk uttrykk! Jeg tror det er nyttig, for når det er veldig stort press på institusjoner for å få studenter inn, få dem igjennom og få dem produsert, fordi du får etterbetaling for dem, er det en bekymring, og har vært det for Senterpartiet også, at vi har hatt, hva skal vi si, for stor konkurranseandel i den totale finansieringa. Jeg tror det er fornuftig at vi går gjennom det. Sjølsagt vil også de nye universitetene bli en del av den vurderinga, men det må jo være innholdet og hva vi ønsker å få ut, som må være det viktigste for oss når vi skal se på finansieringa. Men jeg ser åpenbart at det er store utfordringer sånn som det er per i dag også, for vi ser at det er noen institusjoner som tar inn altfor mange studenter, og som, kanskje på grunn av det, ikke følger dem godt nok opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:44:28]: Innstillingen til forskningsmeldingen har denne gang en stor grad av enighet. Det er gode nyheter for forskningen, fordi denne sektoren, kanskje mer enn mange andre, er helt avhengig av forutsigbarhet. Jeg merker meg med glede også at regjeringspartiene i mye større grad enn tidligere går inn på forslag fremmet fra opposisjonen i forbindelse med meldingen. Hele åtte forslag som er utarbeidet under komitéarbeidet, er man denne gang blitt enige om, noe som jeg tror må være rekord under den rød-grønne regjeringen. Jeg har lyst til å si at endelig har vi nå klart å få til det samspillet som mange av oss har ønsket, og det er ikke dumt at det er på en sektor som dette. Denne evnen til å lytte til gode forslag fra opposisjonen tror jeg ikke man har sett siden de glade mindretallsdagene under Bondevik II – la meg få begynne med det.

Viktige uenighetspunkter er nok likevel finansieringen og forpliktelsen. Det er også her forskermiljøene vil merke størst forskjell med en eventuell ny regjering. Opposisjonen har tydeligere og langt mer ambisiøse mål enn regjeringen. Det er mål som forplikter i årene som kommer. Det håper jeg at sektoren merker seg.

Det å forene familieliv og en forskerkarriere er krevende. Dette mener jeg kan ha negativ innvirkning både på rekruttering av yngre forskere generelt og på rekruttering av kvinner spesielt. Postdoktor Helene Aarseth ved Universitetet i Oslo sier det slik:

«Jeg kan merke et ganske sterkt trykk mot en normalisering av den «frie» forsker. Det vil si en forsker som er fri fra omsorgs- og familieansvar.»

Filosofiprofessor Christel Fricke ved samme universitet sier:

«Europeiske universiteter gjennomgår en forvandling. UiO er intet unntak. En akademisk karriere er ikke familievennlig.»

Stipendiat May-Linda Magnussen ved Agderforskning sier det sånn:

«Kravet er at man skal jobbe døgnet rundt og vie livet sitt til forskning.»

I Sverige er det også bred enighet blant forskere om at det forventes at man prioriterer jobben foran alle andre forpliktelser i livet. Göteborgs universitet gjennomførte i 2012 en rapport kalt «Jamställda fakulteter?» Her ble kvinners og menns forutsetninger i akademia kartlagt. Rapportens intervjustudie avdekket at det er medarbeidernes liv som må tilpasse seg yrkeslivet – ikke omvendt. Den ansattes villighet til å omfavne denne tilpasningen er bestemmende for om han eller hun vil og kan fortsette å forske, het det. Det vil overraske meg om situasjonen er særlig annerledes i Norge enn i Sverige.

Unge forskere er en gruppe som ofte er midt i etableringsfasen. Derfor vil det være veldig viktig å innføre ordninger som gjør det enklere å kombinere en forskerkarriere med et familieliv. I dagens innstilling fremmer Kristelig Folkeparti derfor et forslag om å vurdere en modell som tar tak i denne utfordringen.

I handlingsplanen for The Swiss National Science Foundation 2013–2016 er det utformet en modell kalt «120 %-modellen» for å møte denne utfordringen. Intensjonen med denne modellen er at den skal bidra til mer fleksibel karriereplanlegging for målgruppen og forhindre at forskningsaktiviteter blir forsinket eller ikke avsluttet.

Denne modellen innebærer at postdoktoren kan redusere arbeidstiden, der en 60 pst.-stilling er laveste grense. Stillinger med redusert arbeidstid kan få inntil 20 pst. økonomisk støtte utover den opprinnelige stillingsprosenten, og dette skal brukes til å ansette såkalt støttende personer – teknikere, laboratorieassistenter, vitenskapelige assistenter e.l. – for å gjennomføre undersøkelser og avlastningsoppgaver. De ekstra kostnadene vil da normalt bli på maksimalt 20 pst.

Jeg tror at et lignende tiltak i Norge vil kunne gjøre det lettere å beholde forskere i småbarnsfasen, og ikke minst tror jeg det vil kunne ha en god effekt på kvinneprofilen.

I morgen er det Stemmerettsjubileet her i landet vårt, og kvinner og kvinners inntog har vært viktig alle steder. Derfor har også Kristelig Folkeparti valgt å bruke tid i denne debatten på å løfte denne problemstillingen. For vi har et overordnet problem i akademia. Akademia er i altfor stor grad mannsfavoriserende. Kravene som stilles for å lykkes med en akademisk karriere, går dårlig overens med det å skulle kombinere omsorg og karriere. Derfor er jeg nok skuffet over at regjeringspartiene ikke har en mer offensiv holdning til dette i innstillingen. I forskningsmeldingen beskriver regjeringen at de vil gå i dialog med Kif – Komité for kjønnsbalanse i forskning – for å finne tiltak. Kif har kommet med mange forslag til tiltak, og regjeringen hadde nå mulighet til å komme med konkrete forslag. Denne sjansen benyttet den ikke.

Kristelig Folkeparti har fått meldinger fra unge kvinner i akademia som forteller om manglende tilrettelegging på institusjonene, og som etterlyser klarere strategi og vilje til handling. Det er viktig å ha gode og klare planer for likestillingsarbeidet, hvor man setter opp måltall og innrapporterer resultater. Det er samtidig en utfordring at institusjonene ofte har slike gode likestillingsstrategier, men svikter i gjennomføringen og oppfølgingen av disse.

Mangfold blant vitenskapelige ansatte er viktig fordi det har en påvirkning både på hvilke rollemodeller studentene har, og på hvem som styrer kunnskapsutviklingen. I rekruttering og ansettelse av vitenskapelige ansatte må det være en bevissthet omkring kjønnsubalanse, og det må kunne brukes tiltak som motarbeider de eksisterende strukturelle ulikhetene.

En forutsetning for å få nok kvinner inn i vitenskapelige stillinger er både at det finnes kvinnelige studenter på alle fagområder, og at studenter oppfordres til å velge en videre akademisk karriere. Tiltak som kjønnspoeng kan vurderes der det over lengre tid er problemer med å rekruttere et underrepresentert kjønn. Vi ser at kvinner tradisjonelt velger trygge karrierer, og en redusering av antall midlertidige stillinger vil kunne gjøre akademia til et mer reelt alternativ for flere kvinner.

Flere har påpekt at kvinner tar større ansvar for undervisningsaktiviteten ved institusjonene. Dette har den konsekvens at de ikke får brukt like mye tid som menn på forskningsaktiviteter. Og når vi vet at det er forskningsaktivitet, og ikke undervisning, som formelt ligger til grunn for vurderingen av hvor faglig kompetent en person er, vil det bidra til at kjønnsubalansen forsterkes.

Jeg har brukt mye av mitt innlegg nettopp på dette punktet, fordi det er der jeg kanskje synes meldingen er svakest. Men la meg også ta opp noe som jeg utfordret på i replikkene: Den helhetlige gjennomgangen av finansieringen av høyere utdanning og forskning som regjeringen har varslet i meldingen. Det er ikke tvil om at den forrige gjennomgangen av finansieringen skapte store forventninger til at man nå skulle få se en jevnere fordeling spesielt på forskningsfinansiering mellom de nye universitetene, universitetet i Agder, i Stavanger og i Nordland, som hadde endret status fra regionale høyskoler til universitet. Som statlige høyskoler hadde de andre rammevilkår enn de etablerte universitetene og vitenskapelige høyskolene, spesielt når det gjelder forskningsfinansiering.

Jeg mener at de nye universitetene med sine særpreg har en mulighet til å styrke forskningen i profesjonsfagene, men dagens finansiering gir en uønsket forskjellsbehandling av deres forskningsinnsats. Dette må med som et viktig element i gjennomgangen.

Videre forutsetter jeg at en sånn «helhetlig gjennomgang» også inkluderer en gjennomgang av finansieringen av private høyskoler. Det er i dag større grad av likeverdighet mellom offentlige og private universiteter og høyskoler i lovverket, men på enkelte områder er det fortsatt et stykke igjen, særlig med henblikk på finansiering. Derfor vil jeg presisere målet om full likebehandling av private og offentlige høyskoler også når det gjelder finansieringsordninger.

Vi har mange forslag til diskusjon i dag. I likhet med saksordfører Tord Lien, som for øvrig har gjort en god jobb, har jeg lyst til å etterlyse næringsministerens tilstedeværelse i salen i dag. Det er ikke tvil om at kombinasjonen av næring og akademia er utrolig viktig for framtidens løsninger og for å beholde et høyt aktivitetsnivå i Norge. Vi har levert noen Dokument 8-forslag, som vi kommer til å diskutere videre i debatten. Kristelig Folkeparti har hentet inn sin næringspolitiske talsmann, som kommer til å framheve noen av de forslagene som ligger der. I mangel av næringsministeren har vi nå i hvert fall næringslivets interessenter i salen, også fra Kristelig Folkeparti.

Jeg tar opp forslagene fra Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst. 372 S, med de tilhørende innstillingene som vi nå diskuterer samtidig.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:54:46]: Først vil jeg takke for gode ord om at komiteen har funnet fram til mye felles politikk. Dernest vil jeg rose representanten Eriksen for å ta opp arbeidsforholdene, som vi vet er krevende for mange forskere, særlig kvinner.

Likevel sitter jeg igjen med et sentralt spørsmål, som jeg ser fram til å få svar på. Det er: Hva er hovedpunktene og de overordnede grepene i Kristelig Folkepartis forskningspolitikk?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:55:15]: Hovedpunktene i vår forskningspolitikk er, som vi slutter oss til, hovedpunktene i forskningsmeldingen om hvilke områder vi skal satse på. De andre hovedpunktene er ganske gjenkjennelige for Kristelig Folkeparti og fra Kristelig Folkepartis historie. Det handler om forpliktelser fra det offentliges side. Det var da Kristelig Folkeparti satt i regjering med Jon Lilletun som forskningsminister, at Forskningsfondet kom. Det var første gang vi klarte å få til en offentlig finansiering som var forpliktende. Derfor har vi sluttet oss til langtidsplantenkningen, selv om vi ikke tror den løser alt. Vi har også sluttet oss til de ambisiøse målene vi har på når vi skal nå opp. Det er viktig for oss å få til forskning mellom næringsliv og akademia.

Jeg tror at ved å lese innstillingen vil en kunne se ganske mye av hovedpunktene til Kristelig Folkeparti. Men det jeg valgte å bruke mye av min tid på, var på det meldingen ikke gir noen svar på, nemlig i forhold til likestilling. Der er meldingen passiv. En ønsker å gå i en dialog om kjønnsbalanse i forskningen, og det blir for Kristelig Folkeparti altfor svakt. Derfor valgte jeg å bruke hoveddelen av mitt innlegg på det.

Tor Bremer (A) [11:56:33]: Dei fleste partia er svært tydelege på rolla som høgskulane har i forhold til profesjonsutdanningane våre. Dei fleste partia er òg veldig tydelege på og opptekne av korleis heva kvaliteten på forsking og utdanning ved universiteta. Dette er ståstaden og litt utgangspunktet òg kring debatten i forholdet mellom universitet og høgskular om korleis få til denne gode arbeidsdelinga. Det er også ståstaden i forhold til spørsmålet om kor mange universitet me treng.

Men eg må seia at mange sperra auga betydeleg opp då me for ei tid sidan såg at representanten Dagrun Eriksen, faktisk i behageleg avstand frå det faktum at Universitetet i Agder er etablert, no vil setja strek for ytterlegare nye universitet. Så spørsmålet er: Kvifor vil representanten gå frå dagens krav til breidd og kvalitet, som er avgjerande, og kva har endra seg sidan Agder fekk si godkjenning?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:57:35]: Jeg synes dette er en veldig viktig diskusjon, som vi ikke har tatt nok i det sentrale miljøet. Da Stjernø-utvalget la fram sin innstilling, var det store forventninger til hvordan man skulle etablere høyskolene som en egen del og gi dem også mål som de kunne ha et akademisk driv for å nå. Det er noe av det som vi så var positivt rundt prosessen mot at det ble universitet nede i Agder, nemlig at den eneste måten vi kunne få til det akademiske drivet på innenfor dagens system, var å jobbe mot at det ble et universitet.

Derfor er det ikke bare representanten Dagrun Eriksen, men hele partiet Kristelig Folkeparti som har sagt nå at vi er nødt til å få til parametere som gjør at også høyskolene har en mulighet til å få et akademisk driv til å utvikle seg, uten – sånn som i dag – at det eneste målet er at det blir universitet. I tillegg har det også vært sånn at hvis det først blir universitet, har man blitt straffet på finansiering.

Dette er en dum måte å ivareta høyskolenes virkelig gode måte å være på. Vi kommer til å ha en gjennomgang som sikrer deres særpreg.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:58:52]: Representanten Eriksen sa at opposisjonen har tydeligere og mer ambisiøse mål enn regjeringa, men jeg spør meg sjøl litt hva slags mål egentlig opposisjonen har. For Høyre deler jo ikke de strategiske målene. De deler heller ikke ønsket om en langtidsplan – er i hvert fall veldig skeptiske. Og Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å nå 3 pst.-målet av BNP om 17 år, mens Kristelig Folkeparti og Venstre vil nå det om sju år. Hva er det som gjør dem mer tydelige og ambisiøse enn regjeringa, som stadig har vist at en satser på forskning?

Dagrun Eriksen (KrF) [11:59:28]: For det første tenker jeg at det å fjerne Forskningsfondet som en fast etablering var et svakhetstegn regjeringen viste, og et signal om at man ikke ønsket å prioritere på samme måte.

La meg ta det siste eksemplet som representanten hadde: Ja, det er noen i opposisjonen som ønsker syv års forpliktelse for å nå målet i OECD, mens noen ønsker 17 år. Men det er da tross alt bedre enn en regjering som bare sier på lang sikt. Når vi får en målsetting på plass, skal vi forhandle om hvorvidt det blir 17 år eller 7 år. At Venstre og Kristelig Folkeparti er mer ambisiøse enn de to andre partiene, er noe jeg er helt sikker på at også Senterpartiet opplevde i en del saker, da de begynte samtalene med dem som de sitter i regjering med nå. Det er forslag, og så får Høyre svare for sine prioriteringer.

Det at ett parti tenker litt nytt og kommer med nye forslag inn i dette, kan også gi en bra dynamikk inn i videre samtaler på dette området.

Heidi Sørensen (SV) [12:00:50]: La meg først si at jeg ikke er spesielt imponert over at man er enige om å tidfeste et mål for når næringslivet skal forske mer. Det som er mer krevende, er å tidfeste målene og være klar på det man faktisk har virkemidler til å kunne gjøre noe konkret med selv.

Jeg bet meg merke i representanten Eriksens svar til Marianne Aasen, hvor hun sier at Aasen kan lese forskningsinnstillingen og se mye av Kristelig Folkepartis politikk. Jeg har gjort det, og nå kan jeg se mye av Kristelig Folkepartis politikk på den måten at man i de store spørsmålene er enig med regjeringen. Vi minnes alle med glede Jon Lilletun og synes at mange av de forslagene som Kristelig Folkeparti støtter, som Høyre av én eller annen grunn, ikke støtter – mål, langtidsplaner osv. – er ting som står i Jon Lilletuns tradisjon.

Er representanten Eriksen ikke enig med meg i at det er Høyre som nå går ut av den tradisjonen?

Dagrun Eriksen (KrF) [12:01:54]: Høyre skal få svare for seg selv. Jeg har registrert hvilken tilnærming Høyre har hatt til denne forskningsmeldingen, og at de har jobbet veldig seriøst og parallelt med sin måte å tenke på. At de ikke har klart å involvere den i det eksisterende, får være opp til Høyre. Men vi slutter oss til – som de fleste i denne salen – de hovedretningslinjene som trekkes opp. Jeg opplever at Høyre også gjør det, men de har en annen tilnærming til hele problemstillingen.

Vi kommer til å stå på hovedsatsingsområdene, som vi har sagt at vi kommer til å gjøre, i denne meldingen. Vi kommer til å elte regjeringen litt mer på likestilling enn det de har klart å levere. Hva som blir samtalene etter valget, når det blir et nytt flertall – det satser vi på – blir opp til de partiene som skal diskutere. Der blir nok ikke SV med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [12:03:17]: Hvis du ser bakover i historien på de store kulturers framvekst, er det ett likhetstrekk mellom alle: De verdsatte kunnskap. De store kulturene opp gjennom tidene som har lyktes, har alltid verdsatt kunnskap. De har alltid satt sine vitenskapsmenn og -kvinner høyt, og de har alltid hatt det å formidle kunnskap og det å gjøre barn klokere som viktige byggesteiner for å bygge et samfunn som kan bygge velferd framover.

Vi har i dag en regjering som har et enormt handlingsrom. Vi har et næringsliv som lener seg mot en energiproduksjon, som vi vet ikke kommer til å vare. Vi har et næringsliv som er delt i to, og den delen som går skikkelig bra, er den vi vet ikke kommer til å vare inn i framtida. Derfor burde Norge være i en posisjon hvor vi satset massivt på forskning og kunnskap. Når vi ser at andre europeiske land rundt oss skjelver økonomisk, og vi har et stort handlingsrom, burde vi brukt den anledninga til å ha en massiv satsing på forskning og kunnskap, spesielt på forskning rundt de nye energikildene vi skal leve av i framtida, slik at når Europa våkner opp igjen – det gjør Europa alltid – står vi klare med arbeidsplasser, ideer og innovasjon, som gjør at Norge kan beholde sin velferd og bringe velferd til andre.

En viktig faktor i dette kunnskapssynet handler om en stor satsing på grunnforskning. Det er den forskninga som er undringsbasert, og som er basert på ideer hos kloke mennesker som kan sine fag, som vi kanskje ikke skjønner nytten av, og som kanskje ikke passer inn i firkanten av den kunnskapen vi til enhver tid etterspør, men som kan skape grunnlaget for store gjennombrudd for vår egen velferd og vår egen mulighet til å bygge et samfunn framover, og for å skape arbeidsplassene vi skal leve av framover.

Jeg har lyst å ta opp en ting som ingen har snakket om, nemlig viktigheten av å løfte det vitenskapelige også ved kunstfagene. Det er viktig at vi har kunstfag som gir mulighet til å forske, som gir mulighet til å ha stipendiater, og som gir mulighet til å ha stipendiatprogrammer, som gjør at våre kunstfag kan vokse framover også. Det å ha en akademisk base også for den delen av våre høgskoler, er viktig for å bringe også disse fagene videre framover.

Når jeg er med i denne debatten, føler jeg meg litt gammel i politikken, for jeg har vært med på veldig mange forskningsdebatter, helt fra min tid i studentverdenen, da vi holdt på med Lilletuns grep. Jeg har vært med her under Kristin Clemet og nå i åtte år under den rød-grønne regjeringa. Jeg var med i 2009, da det å sette et prosentmål var en dårlig måte å måle forskning på. Jeg husker Odd Einar Dørum stå her og diskutere hvorfor det var et veldig bra mål når det gjaldt kultur og et utrolig bra mål når det gjaldt bistand, men et utrolig dårlig mål når det gjaldt forskning. Vi i Venstre har alltid stått på prosentmålet. Vi har stått på å tidfeste det, og vi mener at politikerne må sette seg klare mål, som man kan måles ut ifra.

Jeg har sett Jon Lilletun finne på Forskningsfondet, og jeg har sett denne regjeringa legge det ned. Jeg har sett Kristin Clemet finne på Gaveforsterkningsfondet, og jeg har sett denne regjeringa legge det ned, for så å angre seg. Så bruker regjeringa åtte år på å finne ut og si at istedenfor alle de virkemidlene tidligere statsråder har funnet på for å prøve å få langsiktighet i en så viktig sektor, skal man ha langsiktige planer – ikke denne regjeringa, men den neste.

Jeg er helt enig. Dette er én av de sektorene hvor vi trenger mest langsiktighet. Forskning og kunnskap er ikke en bryter du kan slå av og på. Når du skrur opp med volumknappen, tar det lang tid før den høye musikken kommer. Du må være villig til å ha en langsiktig plan. Men den langsiktige planen mener jeg gjelder både offentlig forskning og næringsforskning. Det er litt rart å oppleve at en sosialistisk regjering mener at markedet skal styres av den usynlige hånden. Det er litt rart å oppleve at det er denne regjeringa, med en sosialistisk utdanningsminister, som mener at næringslivet får ordne opp i næringsforskninga, for det må de sjøl skjønne at de trenger. For meg er dette den usynlige hånds styring i markedet.

Jeg vil for min del, fra denne talerstolen, mot en sosialistisk statsråd, ta til orde for statens bidrag for å få til endring i et samfunn. Jeg vil ha en aktiv stat. Jeg vil ha en stat som bryr seg, som setter politiske mål og som er villig til å bruke mange virkemidler for å få markedet til å fungere slik jeg vil, nemlig slik at bedrifter satser mye på forskning.

Det ligger 40 forslag i dette dokumentet. Åtte av dem er faktisk regjeringspartiene med på. Jeg er enig med Dagrun Eriksen: Det skal de ha skryt for. Men det sier kanskje også litt om meldinga vi holder på med.

Det ligger altså 40 forslag på bordet – åtte av dem, med unntak av forslag VII, er alle med på. Venstre er med på 30 av 32 mindretallsforslag. Jeg vil bare forsikre meg om at alle de 38 forslagene vi er med på, er tatt opp.

Forskningspolitikken har tidligere vært preget av et stort innslag av konsensus. Nå ser vi faktisk noen konfliktlinjer, og jeg tror kanskje det kan være bra for forskningspolitikken, selv om det har ført til verken et dramatisk oppmøte av statsråder – knapt nok én – eller en akkurat proppfull presselosje.

Jeg syns det er mange viktige forslag her som bør være grunnlag for debatt. Det gjelder både koordineringen og muligheten til å satse på toppområder. Det gjelder den næringsrettede forskninga, som jeg har nevnt, der vi både er for å styrke SkatteFUNN og å gi FoU fradrag. Det er en større satsing på BIA – ikke bare det å snakke pent om BIA, men faktisk å satse på det. Jeg vil at man skal sette av penger til innovasjon også innenfor offentlige anskaffelser, som jeg tror har et stort potensial for bedre velferd og bedre offentlig sektor, og for en oppgradering av veldig mange av kvinneyrkene i offentlig sektor. Jeg tror at vi må satse på innovasjon og forskning innenfor mange av disse områdene.

Vi har også vært opptatt av likestilling, som Kristelig Folkeparti tok opp, så jeg skal ikke si så mye om det, men vi er også opptatt av midlertidighet, som er en viktig del av dette. Kampen mot midlertidighet innenfor hele forskningssektoren er en stor utfordring som man burde ha hatt mye sterkere virkemidler bak. Ja, jeg mener at man faktisk burde ha brukt tjenestemannsloven for å bekjempe den midlertidigheten vi i dag står for.

Venstre har, sammen med Kristelig Folkeparti, en del merknader når det gjelder kunst, og jeg syns det er leit at vi ikke klarer å oppgradere de kunstforskningsprogrammene som ble grunnlagt under Kristin Clemet, med en oppbygging av stipendiater innenfor kunst, som ville ha ført til at vi hadde fått en stor styrking av disse skolene.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, uansett hvordan man teller, forskes det mindre i Norge enn i både Sverige, Danmark og Finland – alle våre viktige naboland. Det bør være en kjempeutfordring for Norge fordi vi ser at vi har et næringsliv som virkelig trenger å styrke seg hvis vi skal klare framtidas utfordringer.

En liten dupp i oljeprisen, et fall tilsvarende det prisen var for kanskje ti år siden, ville ført til et massivt fall på 30–40 pst. på Oslo Børs, noe som ville ført Norge ut i en finanskrise over natta. Så avhengige er vi av at disse energiprisene skal holde seg for vår velferd framover, for den velferdsstaten som vi har bygd opp, og for de arbeidsplassene som vi har i Norge.

Jeg må si at ikke bare er det korttenkt, men det er også med på å undergrave det fellesskapet vi har bygd, og den velferdsstaten vi har bygd, hvis vi ikke klarer å satse så mye på forskning at vi står klare med de ideene, det næringslivet og de energiformene som vi vet at framtidas samfunn kommer til å etterspørre, for det er det vi skal leve av i framtida!

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Yrvin (A) [12:13:40]: Det er enighet blant flertallet i komiteen om at forskningspolitikken skal rettes inn mot fem strategiske mål, der forskningen skal bidra til å møte globale utfordringer særlig innenfor miljø, klima, hav, matsikkerhet og energi. Det er viktige saker i seg selv, men det er også viktig for å skape sikkerhet og langsiktighet i sektoren. Man kan også si at det er et valg mellom å være nøytral overfor forskningen og heller ville satse på områder i tillegg til grunnforskning.

Alle er enige om dette, bortsett fra Høyre. Hvordan stiller Venstre seg til at Høyre ikke deler de fem strategiske målene for forskningspolitikken?

Trine Skei Grande (V) [12:14:22]: Jeg er skuffet over Høyre når det gjelder denne meldinga. Det viser hvor viktig det er å stemme Venstre hvis man er opptatt av forskning. Det viser at hvis man nå vil ha et regjeringsskifte, er det viktig å sørge for at Venstre blir stort og får denne ministerposten, for jeg stoler ikke lenger helt på de satsingene Høyre gjør.

Det viser også at vi nok skal klare å samarbeide med Fremskrittspartiet på mange viktige områder. Så her er da Fremskrittspartiet en viktig medsammensvoren på borgerlig side for å få til en satsing på forskning som vi vet vi trenger.

Heidi Sørensen (SV) [12:15:04]: Representanten Skei Grande sa at hun følte seg gammel når hun deltok i denne debatten. Jeg kan da bekrefte at du er gammel; du er faktisk et helt år eldre enn meg! Jeg vil også framheve at du sa du kunne ha skrytt på deg en mye lengre karriere i å diskutere forskningspolitiske spørsmål, for jeg tror første gangen jeg diskuterte det med deg, var da vi satt sammen i Nord-Trøndelag Gymnasiastsamband, og det må ha vært på slutten av 1980-tallet. Det viser at det kan være lange linjer!

Det er bekymringsfullt at partiet Høyre står utenfor målene. Men de står også utenfor langtidsplanen. Har dere når det gjelder disse store grepene, egentlig valgt feil folk å være på lag med?

Presidenten: Representanten Sørensen bes om å rette sin tale gjennom presidenten så lenge han sitter her!

Trine Skei Grande (V) [12:16:08]: Jeg har vært på lag med representanten Sørensen mange ganger, langt tilbake, så det er riktig oppfattet. Hun klarte å stikke i det eneste ømme punktet mellom oss også, som var alder!

Jeg er, som jeg sa, skuffet over Høyre på dette punktet, og det viser at det er viktig å få et sterkt Venstre inn i et nytt regjeringsalternativ hvis man er opptatt av forskning. Det jeg er glad for, er at Høyre faktisk vil si at de har noen konkrete prosentmål. Det tror jeg er viktig.

Så har jeg erfaring fra å samarbeide med Høyre. Jeg satt som parlamentarisk leder da Høyre hadde denne ministerposten, og ved å henge i leggen på dem under forrige forskningsmelding, fikk vi til veldig mye. Vi har i hvert fall ikke lidd de tapene som tidligere representant Rolf Reikvam gjorde når det gjaldt det han gikk inn for da han var i opposisjon, sammenlignet med det han måtte stå for da partiet kom i posisjon.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:17:16]: Så langt i denne debatten har det vist seg at opposisjonen har hengt seg veldig opp i tidfestinga av BNP-målet. Jeg vet ikke hva BNP er om sju år, eller om 17 år; jeg vet ikke hvor mye som skal til av innsats og midler.

Da er spørsmålet til representanten Skei Grande om det ikke er bedre å ha en regjering som viser at den faktisk følger opp de langtidsplanene som den legger fram, f.eks. i tilknytning til NTP og til forskning.

Trine Skei Grande (V) [12:17:54]: Det jeg syns er rarest med denne regjeringa, er, som jeg sa i hovedinnlegget mitt, at man er veldig for prosentmål på noen områder – f.eks. er Senterpartiet utrolig stolt over det man har gjort i forhold til prosentmålet på kultur. Der er prosentmål et akkurat like bevegelig mål som det er innenfor forskning, så jeg forstår ikke hvorfor man ikke skal kunne gjøre det på forskning, når man er villig til å gjøre det på kultur. Jeg syns forskning kanskje er noe av det viktigste vi gjør når det gjelder å bygge framtidas velferdsstat og framtidas arbeidsplasser. Og da forstår jeg ikke hvorfor vi ikke kan ha en sånn målsetting.

Tor Bremer (A) [12:18:40]: Innlegga i salen i dag, og for så vidt debatten, har avslørt det me frykta aller mest frå opposisjonen si side når det gjeld 3 pst.-målet, at temaet blir vridd frå dei forskingsfaglege utfordringane til når me skal nå målet. Venstre har ambisiøst nok sagt at dei vil nå dette målet innan 2020. Reaksjonane i sektoren er stort sett at dei ser på det som eit veldig populistisk forslag, som er relativt vanskeleg å nå.

Spørsmålet til Skei Grande er kort og godt: Korleis har ho tenkt å få næringslivet til å forska så mykje – me snakkar altså om ein manko på 40 mrd. kr – innan 2020?

Trine Skei Grande (V) [12:19:27]: Venstre setter seg djerve mål på dette området. Det er fordi vi syns at dette er noe av det viktigste vi holder på med. Vi kommer til å prioritere forskning og kunnskap aller mest i denne valgkampen fordi vi tror det er noe av det viktigste Norge bør gjøre. Jeg gikk i forslaget mitt gjennom de virkemidlene vi vil ta i bruk. Vi vil styrke SkatteFUNN – det tror vi vil ha veldig stor virkning – vi vil støtte BIA, vi vil gjennomføre alle de tiltakene jeg gikk igjennom rett før jeg gikk på talerstolen, og vi har brevet fra NHO om forskning, med de tiltak de ønsker vi skal sette i gang for å få til forskninga. Alt dette ligger både her og i vårt reviderte forslag til budsjett, så vi viser hvordan vi med konkrete virkemidler kan gjøre dette, mens regjeringa lener seg tilbake og mener at en usynlig hånd skal gripe inn i markedet for å få folk til å forstå at de må forske.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:20:37]: Først vil jeg gjerne beklage overfor Stortinget at jeg ikke var på plass da møtet startet i dag. Det skyldtes en misforståelse. Jeg trodde jeg var en halv time for tidlig ute, men jeg var altså noen minutter for sent. Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å si at dette er en debatt jeg har gledet meg til lenge. Det er på mange måter en veldig interessant innstilling. Vi har på plass tre vesentlige grep, som øker ambisjonsnivået innenfor forskning og høyere utdanning.

Det ene er en tiårig langtidsplan for forskning som skal se forskningsinnsats, infrastruktur, bygg, stipendiater og studieplasser i sammenheng. Det er et veldig viktig virkemiddel for nettopp å kunne ta de grepene som skal til for å få satt oss mål for ti – og legge grunnlag for – 20, 30 år framover i tid. Det er meget viktig, og jeg gleder meg til å samarbeide med sektoren og alle ressurspersonene vi har i Norge, for å få til en god langtidsplan.

Det andre er at Kunnskapsdepartementet var den store vinneren i revidert nasjonalbudsjett. Vi fikk på plass fire nye kunnskapsbygg – som kommer i tillegg til det ene som lå der fra budsjettet i 2013 – i revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at i inneværende år gjør Stortinget vedtak som sikrer investeringer i kunnskapsbygg med en ramme på til sammen nesten 9 mrd. kr. Det er et kjempeløft på et område der vi vet det var store behov, og vi er langt mer framoverlent for å kunne løse de nye oppgavene i denne sektoren.

For det tredje har regjeringen varslet at vi ønsker å være 100 pst. medlem av Horisont 2020, det store, nye forsknings- og innovasjonsprogrammet. EU har egentlig ikke helt vedtatt det ennå, men det kommer til å legge veldig viktige premisser for den europeiske forskningspolitikken framover. For norske forskere og norske forskningsmiljøer vil det være veldig viktig å se hvilke muligheter som ligger der.

Dette er en politisk veldig, veldig interessant innstilling – og det er en veldig pussig innstilling. Vi rød-grønne holder sammen gjennom hele innstillingen – det burde ikke sjokkere noen, vi har god erfaring med det – og mange steder står komiteen helt samlet. Men når vi begynner å se litt nærmere på opposisjonen, danner det seg et mønster som er tydeligere mellom Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mens Høyre har en egotripp på siden. Det synes jeg er pussig og interessant, men kanskje også litt urovekkende når det gjelder stabiliteten rundt forskningspolitikken framover.

Regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskning, og vi har prioritert forskning veldig høyt. Realveksten i statsbudsjettet siden 2005 har vært på 12,5 pst., realveksten innen forskning på 32 pst. Vår forskningsinnsats per innbygger er nest høyest i OECD-området, så det er betydelige midler vi satser på forskning. Det er utrolig viktig, for det kommer til å være avgjørende for om vi klarer å holde veksten. Vi er et høykostland, vi kan ikke regne med å produsere billigst. Vi kan heller ikke regne med at en liten befolkning på fem millioner kommer til å dominere den internasjonale forskningspolitikken. Men det er viktig at vi har høye ambisjoner og klarer å spisse oss godt.

Vår overordnede vurdering er at kvaliteten i norsk forskning er god, og at utviklingen går i riktig retning. Men man trenger ikke å være dårlig for å bli bedre. Vi har høyere ambisjoner, og et godt grunnlag gir bare enda bedre muligheter for virkelig å spisse kvaliteten.

Vi skisserer i denne stortingsmeldingen flere ambisiøse tiltak for å skape flere forsknings- og utdanningsmiljøer i internasjonal toppklasse, for å legge bedre til rette for dristighet og fornyelse i forskningssystemet, for å bidra til utvikling av næringsliv og offentlig sektor, for å stimulere til sterkere internasjonalisering i deler av systemet – at det er god sammenheng mellom nasjonal og internasjonal virkemiddelbruk – og for å tilrettelegge for enda bedre samspill om utvikling og bruk av kunnskap.

Vi gjennomfører de hovedmålene som lå i St. meld. nr. 30 for 2008–2009, Klima for forskning – og som Høyre nå skaper usikkerhet rundt – fordi vi må leve opp til det som er temaet for meldingen, nemlig lange linjer. Det er ikke sånn at vi hvert fjerde år skal kaste om på hovedprioriteringene våre innen forskningspolitikken.

Vi skal bidra til å møte globale utfordringer, vi skal gi god helse- og omsorgstjeneste av høy kvalitet, vi skal styrke forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdstjenestene, vi skal fremme et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet og bidra til næringsutvikling innenfor områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT, nye materialer og nanoteknologi. For å oppnå dette skal Norge ha et velfungerende forskningssystem. Vi skal ha høy kvalitet i forskningen, vi skal ha en høy grad av internasjonalisering, og vi skal ha en effektiv utnyttelse av forskningsressurser og forskningsresultater. I tillegg vil regjeringen understreke at utdanningskvaliteten har veldig stor betydning for samfunnets evne til omstilling og innovasjon.

Det er gjennom å utnytte ressursene våre bedre – arbeidskraft med økt kunnskap, kompetanse og bruk av teknologi – at vi må sørge for at nøkkelfaktorene for å få til omstilling og verdiskaping i norsk økonomi er på plass. Den veksten som tildelingene til næringslivet har fått gjennom Forskningsrådet fra 2005 til 2011 har vært på 74 pst. Dette er den mest markerte veksten i perioden, først og fremst på grunn av veksten i bevilgningen til brukerstyrt forskning. Vi vil fortsette å prioritere et bredt sett av virkemidler, både en åpning for forsknings- og innovasjonsmidler og tematiske satsinger på områder der Norge har strategiske fortrinn. Meldingen varsler f.eks. et marint kunnskapsløft.

Det er vesentlig at vi har et klart perspektiv med hensyn til hvordan vi skal utnytte de mulighetene som ligger i at vi knytter oss til Horisont 2020. Her varsler jeg at vi skal utarbeide en egen strategi – en forsterket strategi – i forhold til følgende: Vi har mange miljøer som i dag er på banen, som er offensive og samarbeider godt innenfor det som har vært EUs rammeprogram. Men vi kan forbedre dette, for vår kontingent kommer antakeligvis til å være på ca. 16 mrd. kr fram til 2020. Vi skal ha en strategi for å få mest mulig nytte av de kontingentpengene vi bevilger, både når det gjelder hvilke områder vi deltar på, hvordan vi kan støtte opp om norske søkerprosesser, og hvordan vi kan være med på å ruste norske forskningsmiljøer til å orientere seg i denne retningen. Men vi må også sørge for at vi har et handlingsrom til nasjonale prioriteringer, både fordi det er mange egenandeler knyttet til disse EU-programmene, og fordi det er noen områder der Horisont 2020 ikke vil prioritere våre egne behov høyt.

Årets forskningsmelding skiller seg ut fra tidligere forskningsmeldinger ved å legge betydelig mer vekt på sammenhengen mellom forskning og utdanning. Forskning bidrar til kunnskapsutvikling. Utdanningskvalitet bidrar til innovasjon, og den nye globale akademiske delingskulturen via Internett har gitt oss eksempler på verdensomspennende kunnskapsdeling, anført av verdenskjente akademikere og universiteter. Dette kan bety revolusjonerende muligheter for demokratisering, anvendelse og spredning av kunnskap.

Det er avgjørende at de som arbeider med forskning, har gode rammebetingelser for å gjøre en god jobb. Derfor er mange av de tiltakene som varsles i meldingen, nettopp rettet mot det. Jeg er veldig glad for

Jeg er veldig glad for at forslaget om innstegsstillinger har fått så god mottagelse i mange miljøer. Det gir en mulighet for større forutsigbarhet. Vi har varslet at vi skal trappe opp innsatsen mot midlertidige ansettelser. Det er en veldig viktig del nå i styringsdialogen med ulike institusjoner, der de institusjonene som har økt eller fremdeles høy grad av midlertidighet, kan pålegges å lage egne handlingsplaner for å redusere midlertidigheten. Så dette er av veldig stor betydning.

Jeg er også veldig glad for at komiteen er helt enstemmig når det gjelder åpen tilgjengelighet – «open access» – og ambisjonene vi har på dette området.

Dette er et godt utgangspunkt for en offensiv forskningspolitikk for framtiden.

Presidenten: Stortinget har registrert statsrådens beklagelse for at hun ikke var til stede ved møtets start.

Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:31:04]: Med de gode ordene om EUs Horizon 2020 kunne jeg jo ha spurt om hvorfor dette er så krystallklart nå, men var så uklart for to måneder siden. Jeg er imidlertid glad for at statsråden er tydelig på behovet for å balansere arbeidet med EUs Horizon 2020 opp mot nasjonale kunnskapsbehov.

Jeg skal imidlertid stille spørsmål ved hvorfor man ikke kan tidfeste 3 pst.-målet. Det har SV og alle de tre rød-grønne partiene vært for tidligere. Men nå er man ikke det. Ikke vil man tidfeste det med vedtak i salen i dag. Man vil heller ikke – som Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet ønsker og ber om – tidfeste når man legger fram en langtidsplan.

Hvorfor var dette helt naturlig å gjøre før, men er veldig vondt og vanskelig å gjøre i 2013 – eventuelt å komme tilbake til saken i 2015?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:32:04]: Det er viktig å ha 3 pst.-målet som en overordnet målsetting og holde fast ved det over tid, men det er et veldig vanskelig styringsmål av flere grunner. Det er fordi at 2 av de 3 prosentene er det norsk næringsliv som skal være ansvarlig for å levere.

Jeg må si at jeg er ganske overrasket over tilnærmingen tidligere i debatten her, for det er to måter å sikre seg de 2 prosentene på hvis man driver med stortingspolitikk eller er politiker. Det ene er å overta det og si at ok, staten tar ansvaret for de 2 prosentene som næringslivet skal ta ansvar for. Det mener jeg er en veldig dårlig strategi, og jeg er helt sikker på at det kommer til å gå ut over grunnforskning og andre viktige oppgaver som i dag finansieres over den offentlige andelen av forskningsambisjonen. Det andre er å tvinge næringslivet til å gjennomføre det. Jeg kan ikke se at vi har noen virkemidler som skulle tvinge næringslivet til å gjennomføre det.

Jeg er veldig glad for at vi nå er oppe i 0,92 pst. av den ene prosenten som staten og det offentlige skal ta ansvaret for.

Tord Lien (FrP) [12:33:13]: Å ha et mål uten å tidfeste det er som å sende et stort julekort med ønske om god jul og godt nytt år. Det er ikke godt nok, etter min mening. Det har tidligere vært bred politisk enighet om at dette målet bør tidfestes for å skape nødvendig press. Det er et mål som verken Fremskrittspartiet eller SV – eller noen andre i denne sal – har funnet på, det er et mål som er anbefalt av både OECD og av Den europeiske union, og det er et mål som sier noe om hvordan man kan opprettholde velferden og den velstanden man har i et land.

Virkemidlene for å få dette til med et næringsliv som består av små og mellomstore bedrifter og internasjonale aktører, er jo kjent. Det er Brukerstyrt innovasjonsarena, det er SkatteFUNN, det er NCE-er, det er SFI-er, det er etablering av GCE-er, det er nærings-ph.d.-ordninger, og det er infrastruktur, f.eks. Det er simulatorkapasitet, Ocean Space Center i Trondheim og Life Science Center ved Universitetet i Oslo. Alle disse tingene er tiltak man vet vil fungere for å få næringslivet til å bruke mer av sine penger til å forske. Allikevel er ikke regjeringen villig til å tidfeste noe.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:34:17]: Jeg er jo helt enig med representanten Tord Lien: Alt det der er gode tiltak, alt det der er gode forslag. Alt det der er forskningsstimulerende tiltak som regjeringen går inn for. Så kan man kanskje være litt uenig i styrkeforholdet. Men det er jo ingen ting i denne stortingsinnstillingen som skulle tilsi at Fremskrittspartiet og Høyre kan si at innen 2030 er vi garantert oppe i 3 pst., eller som gjør at Kristelig Folkeparti og Venstre kan si at innen 2020 er vi garantert oppe i 3 pst. Så det er ingen troverdighet i den tidfestingen som representanten Tord Lien eller andre i opposisjonen prøver å legge an til.

Vi er helt avhengig av følgende: Det er at alle sektorer i samfunnet prioriterer kunnskapsutvikling og forskning. Det må ligge i luften, det må være i alt vi puster og ser. Og det må i seg selv være en drivkraft til at norsk næringsliv også ser at det er i deres egen interesse å satse på forskning og kunnskapsutvikling.

Henning Warloe (H) [12:35:34]: Senest for en uke siden, da forskningsbarometeret ble lagt frem, brukte statsråden næringslivets manglende investering i forskning som forklaring på Norges problem på dette feltet.

Egentlig er vi nok ganske enige om problembeskrivelsen, men det vi fra Høyres side etterlyser, er forslag til løsning. Nå har jeg lest forskningsmeldingen stort sett fra perm til perm til øyet har blitt stort og vått, og jeg finner altså ikke noen nye tiltak i denne meldingen som skal øke forskningen i næringslivet.

Så kanskje statsråden da kan hjelpe oss, når dette er den store utfordringen som hun selv har gjentatt både her i Stortinget og senest for noen uker siden på en konferanse: Hva er det regjeringen har lagt frem i denne forskningsmeldingen som skal løse problemet og få næringslivet til å forske betydelig mer – betydelig mer?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:36:34]: Vi har lagt fram en ambisiøs forskningsmelding under overskriften Lange linjer, der det viktigste hovedgrepet er at vi skal etablere et system med tiårige langtidsplaner for å styrke forutsigbarheten innenfor dette området og for å heve ambisjonene innenfor dette området. Det er en langsiktighet og en forutsigbarhet som er utrolig viktig for norsk næringsliv, fordi da vet de hva de kan forholde seg til.

Punkt to: Vi understreker hele veien at samarbeidet mellom institusjonene, mellom høyskoler, universiteter og næringslivet kan bli mye bedre. Noen steder er det bra, andre steder må det bli mye bedre.

Punkt tre: Nærings-ph.d.-ene framheves som spesielt effektive og gode virkemidler, men det er mange andre virkemidler også innenfor dette.

Punkt fire: Vi ser at Forskningsrådets tildelinger av programmer har særlig økt innenfor det som går til næringslivet, og at det må fortsette.

Jeg tror jeg deler representanten Skei Grandes skuffelse over Høyre i denne innstillingen.

Henning Warloe (H) [12:37:43]: Jeg skal holde meg til regjeringens politikk i neste replikk også.

Det er jo virkemidler, og som statsråden var innom, er det f.eks. skatteincentiver. Vi har SkatteFUNN-ordningen, vi har det som kalles for BIA, eller Brukerstyrt innovasjonsarena, som to sentrale virkemidler for å stimulere næringslivet. Vi skal jo ikke tvinge næringslivet, vi skal stimulere næringslivet til å satse mer på forskning.

BIA fikk tilført ekstra penger i forbindelse med krisepakken som regjeringen la frem etter finanskrisen. Nå sist i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett var jo både finansministeren og statsministeren ute på forhånd til og med, midt under Høyres landsmøte, for å fortelle at nå kan det komme en ny krise for deler av næringslivet i Norge, nå var det viktig å være ute i forkant. Da ble SkatteFUNN-ordningen styrket.

Hvorfor er det bare i forbindelse med kriser at denne regjeringen er villig til å stimulere til mer forskning i næringslivet? Er det krisepolitikk, eller burde det være forskningspolitikk?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:38:44]: SkatteFUNN har et proveny på ca. 1,5 mrd. kr og er med på å finansiere ca. 3 600 ulike prosjekter. Det fungerer bra, og derfor har vi også varslet at vi skal øke ordningen med 100 mill. kr.

BIA og andre vesentlige virkemidler som er direkte rettet mot næringslivet, er positivt viktig å få på plass. Jeg er selvfølgelig også veldig godt kjent med det som var innholdet i krisepakken fra 2009, og veldig godt fornøyd med hvordan den fungerte. Den har rett og slett sørget for at norsk næringsliv har kommet seg godt gjennom finanskrisen.

Men det jeg tror er en avgjørende viktig utfordring for oss, som er felles, er at alle må eie det intense ønsket om å være kunnskapsbedrifter og drive forskningsbasert utvikling. Det må være incentiver fra staten, men den viktigste drivkraften må ligge i næringslivet selv. Derfor er jeg så opptatt av at vi klarer å få institusjoner og bedrifter til å samarbeide tett, for da er jeg helt sikker på at vi får ut noen veldig viktige synergier.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:40:10]: Etter de siste rundene fram og tilbake er det i hvert fall ikke tvil om at næringsminister Trond Giske burde ha vært til stede i denne salen. Det er ikke tvil om at vi trenger mer av næringslivet og næringslivets innsats. Jeg tror at det går an å være mer aktiv for å få det på plass.

Jeg har lyst til å følge min gule tråd gjennom denne dagen. Selv om like mange kvinner som menn nå tar doktorgrad, er knapt én av fire professorer kvinner. Når vi leser meldingen, står denne veldig offensive setningen:

«Regjeringen vil be Komité for kjønnsbalanse i forskning om konkrete forslag (…)»

Under høringen har vi fått konkrete forslag, og Komité for kjønnsbalanse i forskning refererer til at de i løpet av sin funksjonstid har kommet med mange anbefalinger og mange forslag til tiltak.

Er statsråden fornøyd med den offensive setningen om at de nå vil be om nye tiltak for å få en bedre balanse i forskningen?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:41:16]: Det er riktig at Komité for kjønnsbalanse i forskning har kommet med mange forslag, og mange av dem er også tatt til følge ved ulike institusjoner. Jeg ser nå at mange av institusjonene har en helt annen offensiv holdning både til å rekruttere dyktige kvinner og til å beholde og tilrettelegge for dyktige kvinner. Men vi er selvfølgelig ikke gode nok til dette. Vi ser særlig at når det nå er et flertall blant norske statsborgere som tar doktorgrad, som er kvinner, er det klart vi har muligheter.

Så kom det et forslag i forbindelse med komiteens behandling som var en såkalt 120 pst.-modell. Den kjenner jeg ikke i detalj. Det kan godt hende at det er et godt forslag. Det er et forslag som jeg vil be Kif, Komité for kjønnsbalanse i forskning, om å se nærmere på for å se om det er et forslag – jeg ser det er gjennomført i andre land – som vi også kan inspireres av. Vi er utålmodige på dette området, og da har vi en super komité som tar imot alle offensive forslag som kommer, enten det er fra Stortinget, fra Sveits eller hvor det måtte være fra.

Trine Skei Grande (V) [12:42:39]: Jeg har lyst til å spørre om en liten del, og ikke det store bildet – nemlig kunstfagene.

Kristin Clemet startet et stipendiatprogram for studier innenfor kunstfagene. Målet var å bygge opp sånn at man hadde stipendiater innenfor de fleste områdene. I dag ser vi at det er en enorm søkning til de veldig få stipendiatene. Det har ikke vært noen økning i antall stipendiater under denne regjeringa.

På Dagsrevyen i går så vi de mest eksellente innenfor kunst som kommer inn på studier i utlandet, og som ikke får stipender til å gjennomføre studiene. Det skulle statsråden se på – spørsmålet er om hun som statsråd rekker å se på det.

Hvorfor har ikke regjeringa hatt noe engasjement for å løfte kunstfagene videre? Hvorfor har det ikke vært noen økning i det stipendprogrammet som Kristin Clemet satte i gang? Hvorfor vil ikke statsråden hjelpe de studentene?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:43:46]: Det programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid som Trine Skei Grande nå viser til, har vært en absolutt suksess. Det er jeg helt enig i. Det har vært ca. 50 personer innom det programmet, og det befinner seg 23 stipendiater i dette per i dag. Det er ikke lenge siden jeg var på et arrangement som feiret at det var ti år, og som viste eksempler på hva slags doktorgrader dette programmet hadde frambrakt. Det var utrolig inspirerende på alle vis.

Jeg mener at dette er noe vi absolutt bør satse videre på. Det vekker også internasjonal interesse, fordi kunstfagene får ta doktorgrad på sine egne premisser, og det er deres eget utøvende arbeid som er avhandlingen, ikke en teoretisering av et kunstnerisk uttrykk.

Dette er et spørsmål vi må følge opp i budsjettsammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marianne Aasen (A) [12:45:03]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 4): En forskningsdebatt som domineres av tidfesting av 3 pst.-målet, mener jeg er en fattigere debatt enn det sakens viktighet fortjener.

Jeg mener det er liten tvil om at Norge satser tungt på forskning. Det er heller ikke tvil om at dette er det bred enighet om på Stortinget. Ikke minst viser innstillingen dette – og egentlig også store deler av debatten. Likevel er det heller ingen tvil om at det er utfordringer i forskningspolitikken. Hvor ligger så de?

Vårt ansvar som forskningspolitikere er å legge til rette for at det forskes mer, at det forskes bedre, og at forskningen får den plassen den fortjener i samfunnet. Det er ingen tvil om at potensialet for økt kvalitet på norske forskningsinstitusjoner er til stede. Det er ingen tvil om at flere norske bedrifter hadde gjort klokt i å investere mer i forskning. Og dernest: Vi har også en vei å gå når det gjelder å ta i bruk kunnskapen vi har – til det beste for samfunnet. Forskningsmeldingen bidrar godt i så måte.

En av de mest brukte klisjeene i norsk samfunnsdebatt er: Hva skal vi leve av etter oljen? Spørsmålet er underlig i sin banalitet. I likhet med i alle andre bransjer er det også i olje- og gassektoren først og fremst kunnskap vi lever av. Kunnskap, utdanning og forskning utgjør grunnmuren i ethvert moderne samfunn. Det er i stor grad tilfellet i Norge – enten opparbeidet, erfaringsbasert kunnskap som overføres fra en generasjon til den neste, godt ivaretatt i kraft av en levende kulturarv, eller teoretisk kunnskap som er bygd opp i moderne tid, som akademiske byggesteiner i et teoretisk, logisk byggverk.

Erkjennelsen av at Norge er et rikt, velfungerende og godt land å bo i, takket være kunnskap og forskning, skulle jeg ønske meg stakk dypere. Da ville det også vært enda større oppslutning om at en god framtid ligger langs den samme vei, langs de samme linjer.

For Arbeiderpartiet er internasjonalisering og økt næringsrettet forskning viktig og riktig. Derfor er vi svært tilfreds med avklaringen omkring Horizon 2020, som er EUs store forskningsprogram. For oss ville det vært umulig å stå utenfor. Dernest er det også viktig å øke næringslivsforskningen. Hvordan?

De fleste norske arbeidsplasser har ingen forskere. Noen av dem burde definitivt hatt det, men de fleste har ingen grunn til å ansette en forsker. Offentlige stimulanser vil selvfølgelig bidra noe til å få økt næringslivsforskningen. Men en økning på 30–40 mrd. kr på sju–åtte–ti år, som noen ønsker, er urealistisk. Jeg tror dessverre ikke det finnes noe enkle trylleformular som vi kunne drysset rundt, à la Tingeling, og bare latt pulveret sveve over det ganske land, så ville det begynt å forskes. Sånn er det ikke.

Komiteen har reist og sett de mest innovative og forskningstunge områdene i verden – i Europa, i USA og i Canada. Hva er det som kjennetegner forskningspolitikken i disse landene? Det som slår oss, er langsiktighet, strategisk ledelse og tydelige ledere, gode organisasjoner, trivelige arbeidsplasser, enkle og tydelige mål, stimulering av dem som tenker internasjonalt, premiering av dem som bryr seg om studentene, og verdsetting av dem som jobber innovativt med næringsliv og arbeidsliv.

Det betyr at vi må ha en økt generell satsing på forskning. Vi må ha samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i praksis – sånn som vi går inn for gjennom SAK. Vi må jobbe enda tydeligere og enda sterkere når det gjelder akkurat det. Vi må få midlertidigheten ytterligere ned. Vi har begynt å se resultater – vi må videre. Jeg er veldig glad for at statsråd Kristin Halvorsen tok opp dette, noe som også andre så vidt har nevnt, nemlig at midlertidighet i sektoren ikke er bra.

Skal vi få de kloke og de djerve og de beste til å bli forskere, må vi skape miljøer hvor de trives, hvor de har trygghet for egen jobb, og hvor de kan konsentrere seg om å forske og ikke bekymre seg for hva de skal gjøre etter at den midlertidige stillingen har gått ut på dato.

I USA møtte vi stadig et begrep som handlet om et økosystem, der næringsliv og forskere fungerer sammen. Vi må skape møteplasser for forskning og innovasjon, vi må skape møteplasser for investorer og gründere. Vi må koble dette sammen, og vi må bedre studiekvaliteten. Det mangler vi på en del områder i Norge. Vi har det ikke på plass, vi må jobbe for det, og det kan i veldig liten grad vedtas med et pennestrøk her. Det må utvikles over tid – igjen via lange linjer.

Jeg tror det er langs dette sporet vi må jobbe videre. Vi må legge til rette for og vi må stimulere om vi skal få opp den næringsrettede forskningen, som er hovedproblemet i dag.

Til sist vil jeg på vegne av de rød-grønne partiene anbefale innstillingen.

Bente Thorsen (FrP) [12:50:22]: Komiteen har lagt ned et godt arbeid i behandlingen av forskningsmeldingen og har behandlet en rekke temaer av stor betydning for forskning og verdiskaping for framtiden.

Fremskrittspartiet vil påpeke at Kvalitetsreformen for høyere utdanning har ført til at forskningsvirksomheten ved universiteter og høyskoler har blitt mye mer resultatorientert. Det såkalte tellekantsystemet har vært omstridt og kritisert for å skape byråkrati, men resultatene viser sterk vekst når det gjelder antall publiseringer, avlagte doktorgrader m.m.

Tellekantsystemet er ikke perfekt. Vi vet bl.a. at det kan virke unødvendig byråkratiserende. Fremskrittspartiet vil beholde systemet, men mener at systemet må kunne forbedres, forenkles og samtidig forsterkes. Her må vi forandre for å bevare. Blant annet bør kommersialiseringsaktiviteter og samarbeid mellom akademia og næringsliv innarbeides i tellekantsystemet. Videre vil jeg understreke at det resultatbaserte systemet ikke ensidig må vektlegge kvantitet, men i minst like stor grad må det premiere kvalitet innen utdanning og forskning.

Regjeringen har varslet en helhetlig gjennomgang av finansieringen av høyere utdanning og forskning. I den forbindelse vil Fremskrittspartiet påpeke at universitetene i Stavanger, Agder og Nordland har endret status fra regionale høyskoler til universitet. Som statlige høyskoler har disse hatt andre og dårligere rammevilkår enn de etablerte universitetene og vitenskapelige høyskolene, spesielt når det gjelder forskningsfinansiering. De nye universitetene har med sine særpreg en mulighet til å styrke forskningen i profesjonsfagene, men dagens finansiering gir en uønsket forskjellsbehandling av deres forskningsinnsats. Dette mener vi må rettes opp. Fremskrittspartiet håper at en helhetlig gjennomgang også inkluderer en gjennomgang av finansieringen til private høyskoler.

I samråd med institusjonene må man finne en rimelig ramme for tilskudd, både med hensyn til etablering av nye studieplasser og tilskudd til infrastrukturen. Flere private høyskoler har problemer med å opprettholde en god infrastruktur for studentene, og det er nødvendig å gjøre endringer i finansieringen for å gi dem mulighet til å gjennomføre dette uten at kostnadene blir overført til studentene gjennom økte studieavgifter.

Jeg vil også komme inn på et forslag som Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har, om at etablerte forskningsinstitutter kan søke finansiell støtte for å kunne kvalifisere til statlig basisfinansiering. Dette vil gjøre at f.eks. Polytec i Haugesund, som driver veldig god forskning, kan bli kvalifisert til basisfinansiering.

Så var det et annet springende punkt, og det går på forslaget om maritim utdanning som behandles i dag. Fremskrittspartiet støtter intensjonen i forslaget, men vi ønsker ikke å støtte forslagene nå fordi vi først vil få på plass en nasjonal plan som grundig belyser utdanningsbehovet i sektoren.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 ble det tydelig at Norge trenger en sterkere terrorberedskap. Vi trenger mer kunnskap om ideologiske, psykologiske og historiske forutsetninger som ligger til grunn for terrorisme, og ikke minst om hvordan terrorisme kan forhindres.

Flere universitet og høyskoler har igangsatt utdanningstilbud innen samfunnssikkerhet og beredskap. Særlig på et felt som dette er det essensielt å få styrket samordning og koordinering av beredskapsfeltet. Fremskrittspartiet mener det bør etableres et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet og beredskap. Et slikt senter skal styrke samspillet og koordineringen mellom de ulike utdanningsinstitusjonene som har, eller er i ferd med å utvikle fagmiljøer og utdanningstilbud på området. Med hensyn til etablering av et slikt beredskapssenter vil jeg spesielt trekke fram Universitetet i Stavanger som har et internasjonalt fagmiljø på over 50 forskere. De samarbeider med et stort miljø internasjonalt, og de har allerede et sterkt faglig miljø innen beredskap, samfunnssikkerhet og sikkerhet innen olje- og gassindustrien. Universitetet i Stavanger har et godt etablert samarbeid med flere institusjoner i Norge som driver med utdanning og opplæring.

Meldingen beskriver også trepartssamarbeidet etter helsetorgmodellen mellom Høgskolen Stord/ Haugesund, Helse Fonna og flere kommuner, der målet er å sikre gode pasientforløp på tvers av forvaltningsnivåer. Jeg vil benytte sjansen til å rose dette samarbeidet, og jeg håper at det er flere som tar til seg meldingens ønsker om at flere må ta del i den type prosjekt.

Svein Harberg (H) [12:55:45]: Forskning og innovasjon er to av de viktigste faktorene for Norges konkurransekraft. Vi vet at vi er under press når det gjelder konkurransekraften, med økende lønnskostnader og en utvikling i effektivitetsgraden som ikke greier å følge de landene vi samhandler og konkurrerer med. Det har blitt enda viktigere å holde trykket oppe på de faktorene som gir oss muligheter til å rette på det. Høyere utdanning av høy kvalitet er i neste ledd den viktigste faktoren for å lykkes med forskning og innovasjon og er naturlig nok en avgjørende rekrutteringsarena til dette. En høyere utdanning som i enda større grad stimulerer til og peker på forskning som karrierevei, må være en viktig oppgave for sektoren.

Jeg er glad for at Meld. St. 18 for 2012–2013 i så stor grad tar opp sammenhengen mellom høyere utdanning og forskning og peker på universiteter og høyskoler som en viktig og naturlig del av Norges forskningsmiljø. Jeg vil derfor rette oppmerksomheten mot de to Dokument 8-forslagene som Høyre står bak, og som behandles sammen med forskningsmeldingen. Det ene forslaget dreier seg om viktigheten av å løfte fram de beste universitetsmiljøene våre, slik at de kan bli blant de beste i verden. Vi har et godt utgangspunkt med noen institutter og kompetansemiljøer som allerede er blant verdens ledende innenfor sine felt, men disse trenger målbevisst og forutsigbar hjelp fra oss for å kunne innta en posisjon som gjør dem anerkjent og gir dem tiltrekningskraft også i det internasjonale akademiske miljø. Det vil være utfordrende for et lite land som Norge å etablere et komplett universitet i toppen internasjonalt, men ved å bygge på de skarpe hodene og dyktige kompetansemiljøene som allerede finnes rundt om i landet vårt, vil vi likevel kunne ta slike posisjoner. En slik satsing vil hjelpe oss med tilgang på de beste undervisningskreftene og gi økt tilgang til andre topprangerte akademiske miljøer. Dette vil igjen gjøre at vi kan tiltrekke oss de beste hodene blant studentene, både nasjonalt og internasjonalt. En slik målrettet satsing vil kunne gi oss en formidabel drahjelp til innovasjon og styrking av konkurransekraften.

Høyre har levert et annet viktig Dokument 8-forslag sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Forslaget uttrykker et ønske om å følge opp arbeidet med kvaliteten i høyere utdanning gjennom en studiekvalitetsmelding. Rapporter tyder på at studiekvaliteten ikke har utviklet seg i tråd med intensjon i Kvalitetsreformen. Etter fire år med aktiv og god dialog med studentorganisasjonene opplever jeg at det er to temaer som helt tydelig skiller seg ut: de økonomiske rammene for studentene gjennom studiefinansiering og tilgang til boliger og ønsket om mer studentaktiv forskning. En stortingsmelding som tar opp studiekvalitet i full bredde, vil være et viktig bidrag i videre kvalitetsutvikling. Opposisjonen har bl.a. pekt på studentaktiv forskning, praksis, studiefinansiering og robuste fagmiljøer som sentrale tema i en slik melding. Opposisjonen er svært fornøyd med at vi etter å ha fremmet forslaget har fått støtte fra statsråden, og at en samlet komité nå står bak dette forslaget.

Dette er en krevende øvelse med mange saker behandlet som én. Jeg skal imidlertid prøve å kommentere noe i den tiden jeg har igjen. Det har blitt fremmet flere forslag om endring i finansieringen av forskjellige studietilbud. Høyre mener det er avgjørende å få foretatt en helhetlig gjennomgang av finansieringsordningen i høyere utdanning. Dette må igangsettes umiddelbart, og Høyre mener at det i den sammenheng er viktig å få på plass en oversikt over de reelle kostnadene og en ordning for å fange opp kostnadsutviklingen på de forskjellige studiene. Handlingsrommet i sektoren er redusert under den rød-grønne regjeringen, og underfinansierte studietilbud gir åpenbart redusert kvalitet. Behovet for en helhetlig gjennomgang gjør at Høyre ikke støtter de enkelte forslagene nå.

Maritim utdanning har òg vært et tilbakevendende tema i disse fire årene. Opposisjonen er samlet i ønsket om en stortingsmelding, også for å ivareta helheten i framtidens maritime utdanning. Det er leit at regjeringspartiene ikke er med på dette. En slik melding vil kunne gi oss alle en helhetlig tilnærming til de utfordringer vi har innen denne utdanningen, og ikke minst gjøre at vi som premissleverandører, sammen med både næringen og utdanningsinstitusjonene, kan finne fram til tilbud som leder oss i posisjon i forhold til maritim nærings framtidige løsninger og behov.

Norges konkurransekraft må styrkes. Målrettet satsing på kunnskap, høyere utdanning og forskning er avgjørende. Høyre vil mer og er klar til å ta ansvar for det.

Tor Bremer (A) [13:00:50]: Litt ute i debatten vil eg slutta meg til honnøren til saksordføraren. Rett nok tilstod saksordføraren – sikkert med rette – at arbeidet hadde vore ei slags form for «dannelsesreise» for han personleg. Eg skal ikkje på vegner av komiteen påstå at det var eit stort og openbert behov for det, men eg registrerer at han opplever det slik sjølv etter åtte år på Stortinget og i Framstegspartiet si gruppe.

Så til debatten om stortingsmeldinga: Det er ikkje tvil om at forskingsmeldinga vil vera eit særdeles godt grunnlag for å løfta Noreg som kunnskapsnasjon. For Arbeiderpartiet er det viktig å peika på at verdiskaping og velferd i framtida ikkje skal vera basert på verken billege råvarer eller låge arbeidslønningar. Verdiskaping og velferd skal vera basert på – ikkje middelmåtig kunnskap, men kunnskap og forsking på høgt internasjonalt nivå. Om me berre blir middels gode, ja, då er faren stor for at me ikkje når dei ambisiøse måla som me har sett oss for samfunnet vårt.

Forskingsinnsatsen skal på den eine sida vera ein fin miks mellom den langsiktige, grunnleggjande kunnskapsoppbygginga som i all hovudsak skjer ved universiteta og høgskulane våre, og som dei sjølve bestemmer innretninga på. På den andre sida har me dei tydelege tematiske satsingane på områder der Noreg har naturgitte fordelar, eller som eit bidrag til å møta globale utfordringar.

Parallelt med dette har me dei tematisk opne verkemidla, som skal stimulera forskarar og verksemder til å følgja eigne spennande idear. Dette – kombinert med eit forskingssystem som er velfungerande – gjer at norsk forsking held eit høgt internasjonalt nivå. Når regjeringa no i tillegg set i gang arbeidet med ein langtidsplan for forsking, er det mogleg å heva ambisjonane for auka kvalitet ytterlegare.

Få område er så langsiktige som forsking, og få område er så avhengige av å bli delt med andre for å bli ein suksess som kunnskap. Kunnskap og forskingsresultat som blir delt med andre, er ein føresetnad for samfunnsbygginga.

Det å tenkja langsiktig og å ha trygge rammer med fokus på kvalitet er viktige stikkord i forskingspolitikken. Det er difor ikkje rart at forskingsmeldinga blir godt motteken i store delar av samfunnet. Ikkje eingong opposisjonen klarte å samla seg om ei svartmåling av stoda i starten. Det var lenge stille i stova, og det kom ingenting frå opposisjonen, som vanlegvis er både sjokkert og skuffa. Jau, det kom litt, naturlegvis, men det var slikt som var trykt opp fleire veker i forkant og var gamle kopiar.

Då opposisjonen så endeleg fekk summa seg, sprikte merknadene meir enn nokon gong. Jau, dei er naturlegvis samde om at det blir brukt for lite pengar. Men til det er det å seia at talbruken er verken forskings- eller kunnskapsbasert. Dei er rett nok komne til at det faktisk er ein vekst i forskingsløyvingane – ja, til og med Venstre har etter kvart fått med seg dette. Men når opposisjonen etter fleire månader med rekning er komen til at veksten i forskingsløyvingane er om lag lik med veksten i budsjettet, må eg peika på at realveksten til forskinga er auka 2,5 gonger meir enn veksten i handlingsrommet i budsjettet i vår periode. Knapt noko område har ein tilsvarande vekst.

Men opposisjonen sprik i hytt og vêr når det gjeld bruken av forskingsløyvingane. Det er verre. Det sprikjer i synet på noko så viktig som langtidsplanen. Knapt noko område er så basert på det å vera langsiktig som forsking. Men opposisjonen maktar ikkje å samla seg om ein langsiktig politikk for forsking og utvikling.

I synet på tidfesting av 3 pst.-målet er det igjen fullt sprik. Den sjølvoppnemnde framtidige forskingsministaren frå Venstre blir omtala i forskingsmiljøa som populistisk når partiet forfektar at dei skal innfri 3 pst.-målet innan 2020. I spørsmålet om å tidfesta 3 pst.-målet er det openbert ikkje samsvar mellom kven som har ansvaret og kven som har myndigheita til å gjennomføra dette.

Det er også beklageleg at når opposisjonen no legg all energi i dette temaet, så får det følgjer for dei andre forskingsfaglege spørsmåla. Men kanskje det mest alvorlege av alt, er at opposisjonspartia – inklusive det aller største opposisjonspartiet, Høgre – ikkje har makta å bli einige om målformuleringar for norsk forsking. Dei har heller ikkje makta å bli samde om alternative forskingsformuleringar. Og då er det godt at posisjonen utgjer fleirtalet og kan vedta St. Meld. nr. 18 for 2012–2013, Lange linjer – kunnskap gir muligheter!

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:06:20]: Norsk forskning og norsk forskningspolitikk blir stadig bedre. Norske forskere publiserer mer og er mer internasjonale enn noen gang. Det er bra.

Jeg var saksordfører for den forrige forskningsmeldingen – Klima for forskning. Slik jeg leser den meldingen vi behandler i dag, bygger den på den forrige meldingen, men går mange skritt videre innenfor viktige områder, og det er svært gledelig. Og det er svært gledelig at det nå lages en tiårig langtidsplan for forskningen. Det vil bl.a. gi forutsigbarhet om investeringer i kunnskapsbygg og forskningsinfrastruktur, og dette er noe som etterspørres når vi møter sektoren.

Det er bra at regjeringen foreslår å opprettholde 3 pst.-målet. Det er et krevende mål å oppnå, ikke minst med tanke på at næringslivet skal bidra med 2 av de 3 prosentene av BNP. Å tidfeste måloppnåelsen vil etter min mening ikke bidra til noe som helst når det gjelder å nå 3 pst.-målet. Det vil imidlertid de ulike virkemidlene vi har i bruk for å stimulere norsk næringsliv til mer forskning.

Ett av flere virkemidler er de regionale forskningsfondene, som jeg vil vie litt oppmerksomhet. Forskningsprosjektene som lyses ut i disse fondenes regi, ligger ikke noe tilbake når det gjelder krav til innhold og kvalitet sammenlignet med andre forskningsmidler som lyses ut i regi av Norges forskningsråd. De regionale forskningsfondene ble opprettet i forrige stortingsperiode, uten Fremskrittspartiet og Høyre sin støtte. Det er oppsiktsvekkende – når vi i dag hører disse partienes representanters omsorg for næringslivets muligheter for forskning og ambisjonene om å nå 3 pst.-målet. Det er imidlertid gledelig for oss som støttet opprettelsen av dette virkemidlet, at disse regionale miljøene får gode evalueringer når det gjelder forskning og innovasjon i små og mellomstore bedrifter.

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU, har evaluert de regionale forskningsfondene i to omganger. Etter tre års drift slås det fast at ordningen setter tydelige spor og bidrar til å mobilisere forskning og utvikling i regionene. Jeg kjenner Regionalt forskningsfond i Midt-Norge best. Når jeg ser hvilke prosjekter som nå er lyst ut, er jeg overbevist om at fondene bidrar til økt verdiskaping og nyskaping i regionen og dermed i landet vårt.

Ett av flere områder som nå er utlyst, er blå-grønn bioteknologi, som også er et nasjonalt satsingsområde. Forskningsprosjektene som får støtte, må være godt forankret i de deltagende virksomhetene og gi gode muligheter for å utnytte resultatene i ettertid. Samhandling, tverrfaglighet og klyngetenkning er vesentlig i disse prosjektene og en forutsetning for støtte.

De regionale forskningsfondene skal ha en forberedende funksjon for nasjonale og internasjonale prosjekter. Regionene har et særskilt ansvar for at det er tett samspill mellom aktivitetene i regionene og deres relasjoner til andre nasjonale og internasjonale programmer og aktiviteter. Sammen med andre virkemidler, som VRI, virkemidler for regional innovasjon, BIA, SkatteFUNN, TTO-ene ved universitetene og andre, så bidrar vi til økt forskningsaktivitet og innovasjon i norsk næringsliv og har derved større muligheter for å nå 3 pst.-målet på lang sikt.

Meldingen gir et godt bilde av viktigheten av forskning på flere nivåer. Det er bred støtte til grunnforskningen, og komiteen understreker også viktigheten av å sikre grunnforskningens frihet samt stabile og langsiktige rammebetingelser. Det er ingen motsetning mellom dette og satsing på det mer næringsrettede forsknings- og innovasjonsarbeidet. For meg er det heller ingen motsetning mellom sentrale, sterke forskningsmiljøer og de miljøene som nå bygges opp regionalt, og som bidrar til at norsk næringsliv også i de små og mellomstore bedriftene øker sin aktivitet innenfor forskning for å få økt verdiskaping.

Helt til slutt vil jeg uttrykke glede over økt forskningsaktivitet i offentlig sektor. Oppretting av en ordning med doktorgrad for offentlig ansatte etter modell av nærings-ph.d.-ordningen er svært velkommen. Ikke minst vil dette være viktig innenfor helse- og omsorgssektoren, som står overfor store utfordringer knyttet til demografiutviklingen. Utdanningssektoren er en annen sektor som har stort behov for innovasjon og nyskaping for å møte kunnskapssamfunnets utfordringer.

I det hele tatt er meldingen vi behandler i dag, en framtidsrettet og god melding og en verdig oppfølger til Klima for forskning, som Tora Aasland la fram for fire år siden.

Ingrid Heggø (A) [13:11:32]: Det å ha ei regjering som har orden i økonomien, som har ein aktiv næringspolitikk, der bedriftene har langsiktige, føreseielege rammevilkår, er noko av suksessfaktoren for at det er skapt 340 000 nye arbeidsplassar i Noreg sidan 2005. Det er faktisk 130 nye arbeidsplassar kvar dag – 130 kvar dag.

For at norsk næringsliv skal halda ved lag konkurransekrafta si, må norske miljø og bedrifter ligga langt framme når det gjeld utvikling og bruk av ny kompetanse, ny teknologi og nye løysingar. Noreg er eit høgkostland, og varer og tenester som vert utvikla, må vera meir attraktive, lønsame og miljøvenlege enn eksisterande produkt, og dei må vera konkurransedyktige også i ein internasjonal marknad.

Nettopp kompetanse, omstillingsevne, produktivitet og det at vi ligg i framste rekke med teknologiske løysingar, gjer at vi hevdar oss i konkurransen internasjonalt. Eigenutført FoU er viktig for bedriftene sin produktivitet og konkurranseevne, bl.a. for å nyttiggjera seg ny teknologi og nye innovative løysingar. Det er òg å inngå samarbeid med andre bedrifter og forskingsmiljø.

Eg er på eit utal bedriftsbesøk kvart år, og dei aller fleste har hatt kontakt med verkemiddelapparatet vårt, med Innovasjon Norge i ein eller fleire samanhengar, og gjerne brukt SkatteFUNN eller BIA-ordninga. Dette viser at det var heilt riktig å fylla opp att verktøykassa vår.

Det er mykje bra i forskingsmeldinga, og eg vil spesielt dra fram viktigheita av at behovet for eit verkemiddel i Forskingsrådet for tidsavgrensa støtte til framveksande område eller område med spesielle behov for omstilling, no vert greitt ut, og at det vert greitt ut verkemiddel som kan bidra til auka samarbeid mellom offentleg finansierte forskingsmiljø og næringsliv på helseområdet.

Mykje av bakgrunnen for dette er at meldinga peikar på at det er eit uavklart spørsmål om det vert lagt tilstrekkeleg til rette for oppbygging av nye område der vi har naturgitte eller kompetansemessige fortrinn, men som tematisk fell utanfor dagens etablerte satsingar.

For å få næringslivet til å forska meir vil eg påpeika kor viktig BIA-ordninga – brukarstyrt innovasjonsarena – er. Men BIA er ikkje noko nytt. Det har vore satsa på BIA frå regjeringa si side over fleire år. Det er ei svært populær ordning, og det er veldig mange søkjarar. Eg er derfor spesielt glad for at løyvinga til programmet vart styrka med 9,4 mill. kr i årets budsjett. BIA bidreg til auka forsking i næringslivet. Dei offentlege midlane løyser ut betydeleg eigeninnsats, vilje til å satsa på større prosjekt og finansiering frå næringslivet sjølv. Offentleg støtte fungerer her som ein katalysator og motivator for FoU-verksemd i norsk næringsliv.

Berekningar viser at 1 mill. kr i støtte frå BIA-programmet i Noregs forskingsråd utløyser om lag 2,2 mill. kr frå andre kjelder, då i hovudsak frå private. Forskingsprosjekta vert kjenneteikna ved at dei har eit betydeleg potensial for verdiskaping og kommersialisering kombinert med forsking på høgt vitskapleg og teknologisk nivå. Desse prosjekta har høg næringspolitisk prioritet og er i hovudsak innanfor miljø, energi, helse og IKT, prosessindustri og vareproduksjon – med andre ord: innanfor viktige satsingsområde for regjeringa.

Eit anna godt verkemiddel er SkatteFUNN – ubyråkratisk og bra. Eg er glad for auken på 100 mill. kr som kom i vekstpakka. Så skal vi ha med oss at SkatteFUNN-ordninga er rettsbasert, ho utløyser ikkje berre dei marginale prosjekta, men også prosjekt som uansett hadde sett dagens lys.

Eg er glad for at regjeringa i forskingsmeldinga seier at ho fortsatt vil prioritera eit breitt sett av verkemiddel som stimulerer til høg kvalitet, god relevans og godt samspel mellom forskingsinstitusjonar og næringsliv.

Seinare i dag skal vi handsame sjømatmeldinga. Der har vi store ambisjonar på vegner av norsk sjømatnæring. Eit av dei viktige grepa er nettopp eit maritimt kunnskapsløft, med forsking og kompetanse i fokus.

Det er trist at opposisjonen heller ikkje her, i denne saka, greier å bli samde. Dette er eit svært viktig område for næringslivet vårt, og for utviklinga til det lille landet vårt framover.

Det er bra at landet har ei fleirtalsregjering som maktar og evnar å tenkja langsiktig og framtidsretta, for det fortener næringslivet vårt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elisabeth Aspaker (H) [13:16:37]: Det er en blå tråd mellom Høyres tunge satsing på høyt kvalifiserte lærere og ambisjonen om verdensledende forskningsmiljøer. Dagens forskning er grunnlaget for fremtidige lønnsomme og innovative arbeidsplasser. Derfor må vi forske mer, formidle mer og få til bedre samspill mellom akademia og norsk næringsliv.

Høyre er tilfreds med at en rekke av våre forslag har fått støtte fra en samlet komité og bidratt til å gi Norge en enda mer ambisiøs forskningspolitikk.

Høyre mener at alle samfunnssektorer i større grad må anerkjenne betydningen av forskning, oppmuntres til å bidra til forskning og til mer systematisk å nyttiggjøre seg relevant forskning for å videreutvikle sin egen virksomhet. Den som leser Høyres forskningspolitiske dokument, vil se at Høyre er både langsiktig og tydelig på utfordringer og tiltak. Og når man har hørt denne debatten, kan man lure på om regjeringspartiene har lest innstillingen, for Høyre har faktisk sluttet seg til behovet for en langtidsplan, at langtidsplanen må være konkret, og at den tydelig må koordineres av Kunnskapsdepartementet.

Norge har mulighet til å utvikle verdensledende kompetanse på noen områder, men dit kommer vi ikke uten at vi prioriterer forskning sterkere i de fremtidige statsbudsjettene. Derfor mener Høyre at vi må ha som mål at 3 pst.-målet av BNP må nås innen 2030. Særlig viktig er det å legge til rette for at norske bedrifter kan bruke forskning som et virkemiddel for å hevde seg internasjonalt. Greier vi ikke å være billigst, må vi levere det aller beste produktet. Høyre vil derfor styrke incentivene for at næringslivet skal forske mer i fremtiden.

Den viktigste ressursen for norsk forskning er de ansatte og den kompetansen de besitter. Den viktigste ressursen for norsk skole er lærerne og den kompetansen de besitter. Derfor er det sentralt for Høyre at ph.d.-ordningen for offentlig sektor må gi rom for lærere som ønsker å delta i slike programmer. Høyre har tro på at mer skolenær forskning skal bidra til ny kunnskap om hva som kan påvirke og styrke kvaliteten i skolen. Vi må videre, vi må ha kvaliteten i skolen opp.

Gode realfagsferdigheter er inngangen til svært mye forskning av stor betydning for fremtidig verdiskaping og velferd i Norge. Det betyr at grunnlaget for solide forskningsmiljøer faktisk legges i skolen. Derfor er Høyre så opptatt av at elever skal møte toppkompetente matematikklærere fra 1. klasse. Derfor er programmer som Nysgjerrigper og andre forskningslignende programmer så viktige for å stimulere barn og unges utforskertrang i ung alder. Derfor er det en blå tråd mellom toppkompetente lærere og toppforskere i fremtiden.

Lars Egeland (SV) [13:19:53]: Grunnleggende for forskning er det å bygge videre på akkumulert kunnskap. Det betyr at det for forskeren er nødvendig å ha tilgang til nasjonal og internasjonal kunnskapsstatus samt kunnskapskilder – og det er krevende. Mengden av forskningspublikasjoner har økt, og fordi kunnskap er blitt en stadig viktigere drivkraft i økonomien, har også kostnadene ved tilgang til forskningskilder økt. Det er ikke sånn at ny teknologi har redusert utgiftene til fag- og forskningsbibliotekene eller forskningsinstitusjonene. Det er tvert imot sånn at utgiftene har gått rett i været.

I de fleste tilfellene har forskerne interesse av å dele sine resultater med andre – det er jo publiseringa som gir forskningsmessig status. Det er også sånn at man har interesse av å dele ut fra holdningen: Hvis jeg får tilgang til din forskning, får du tilgang til min. Det er vi alle avhengig av.

Det er dette som ligger til grunn for åpen publisering. Jeg er veldig glad for at regjeringa så klart sier fra i meldinga at den prinsipielt mener at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpen tilgjengelig, og at dette får en samstemmig støtte fra komiteen.

Det er viktig å understreke at åpen publisering stort sett vil komme i tillegg til etablerte vitenskapelige tidsskrifter. Fri tilgang betyr heller ikke at det blir gratis for de institusjonene som bygger opp sine vitenskapelige arkiver. Foreløpig ligger prisen per publikasjon i åpne arkiver ennå over prisen per publikasjon i abonnementsdatabaser. Forskjellen er at utgiftene i det første tilfellet belastes institusjonen som bidrar med arkivering, mens det i det andre tilfellet belastes den institusjonen eller forskeren som ønsker tilgang. Begge disse to publiseringsmåtene vil leve ved siden av hverandre en god stund.

Åpen publisering er å etablere en kunnskapsallmenning ved siden av det kommersielle markedet. Det er nødvendig for at kommersiell publisering får en konkurrent eller motkraft for å hindre monopolisering. At myndighetene stiller strenge krav om egenarkivering i åpne arkiver, vil bidra til at kommersielle utgivere vil måtte akseptere at publisering skjer parallelt.

Oppbygging av åpne arkiver er derfor en viktig oppgave for institusjonene. Det blir dyrere jo større man er, men det gir altså tilgang for mindre institusjoner. Parallelt med det må vi fortsatt ha tilgang til de kommersielle publiseringene. Da er det viktig at jobben som Cristin gjør – og da tenker jeg ikke på ministeren, men på databasesystemet Cristin – med å skaffe tilgang og lisensavtaler til databaser fortsetter.

Åpen publisering er altså ikke en måte å spare penger på, men en måte å demokratisere tilgang til forskningsresultater på.

Steinar Reiten (KrF) [13:23:17]: Den maritime næringen er den næringen i Norge som etter olje- og gassnæringen har størst verdiskaping. Den sysselsetter omtrent 100 000 personer og skaper verdier for ca. 150 mrd. kr årlig. I tillegg er næringen her i landet særegen ved at vi kan tilby et komplett maritimt miljø med aktører innen alle sektorer, fra kjølen på et skip blir strukket og til det er i daglig drift.

Ute i verden har den norske næringen er enormt høy anseelse, noe som kom tydelig fram da hele verdens maritime næringstopper sist uke var samlet her i Oslo under Nor-Shipping.

I forbindelse med Nor-Shipping ble det også arrangert et konsept kalt «Ocean Talent Camp», der rundt 11 000 ungdomsskoleelever fikk presentert de mange mulighetene man har om man skulle velge et maritimt yrke. I tillegg har «Youngship», en organisasjon startet og drevet av unge i næringen, hatt et stort engasjement for å øke antallet som velger den maritime næringen som yrkesvei. Innsatsen de gjør, er imponerende. Jeg er overbevist om at den vil gi resultater. Samtidig kan ikke noen få ildsjeler alene løse utfordringene knyttet til rekruttering til den maritime næringen.

Mye tyder på at den maritime utdanningen dessverre er blitt nedprioritert. Det er dårlig stelt med lærebøker. Flere skoler bruker læremateriell som enten ikke er på norsk, eller som er fra 1970-tallet. Skipene fra 1970-tallet er skrotet. Nå er det på tide at også læremateriellet fra den tiden blir det.

I tillegg er det et rekrutteringsproblem til læreryrket i disse fagene. Ofte er det vanskelig å finne personer som har kunnskap nok, som ønsker å bli lærer, og som får det til å passe inn i en eventuell turnus. I tillegg er det neppe særlig motiverende å vite at dersom man velger å undervise i maritime fag, må man selv finne læremateriell og selv legge opp undervisningen uten klare rammeverk.

En undervisning uten klare rammeverk fører i sin tur til at studentene, når de skal ut på skip, kommer med svært forskjellig bakgrunn og forståelse. Noen er allerede klare for å kaste loss, andre burde vel egentlig hatt et år til på land. Dette skyldes en ulik utdanning etter ulikt utdanningssted.

Samtidig ser vi at profesjonsutdanningene også sliter. Det ble avdekket en rekke feil og mangler ved utdanningsinstitusjoner landet over. Lab-kapasitet og simulatormulighetene er ofte dårlige på de fagskolene som er langt fra et universitet eller en høyskole.

Det er behov for en samlokalisering av fagskoler og høyskoler. En slik samlokalisering vil gjøre at institusjonene kan trekke veksler på hverandres ressurser, og løse en del utfordringer knyttet til infrastruktur.

Vi må utdanne for framtiden. Vi må ha en maritim utdanning som setter Norge i stand til å opprettholde vår verdensledende posisjon i en av verdens viktigste næringer. Da er det behov for et løft, og løftet må komme nå. Vi har ikke tid til å vente, for skipet går nå.

Jeg viser til de forslagene i Innst. 316 S og Dokument 8:59 S som allerede er fremmet av Dagrun Eriksen på vegne Line Henriette Hjemdal, Dagrun Eriksen og meg selv.

Tord Lien (FrP) [13:26:37]: Representanten Bremer svinger seg til nye høyder, men han forskutterte stortingsvalget, for det er inntil videre Fremskrittspartiet og ikke Høyre som er det største opposisjonspartiet i denne sal.

Så lurer jeg på om representanten Bremer også har fått dårlig hukommelse, for han sa at det var lite sjokk og vantro, både i opposisjon og andre steder, da regjeringen la fram forskningsmeldingen. Det husker jeg at det var – kanskje ikke først og fremst i opposisjonen, men i akademia, og i posisjonen var det ikke så rent lite sjokk og vantro da regjeringen i forskingsmeldingen valgte å spre usikkerhet om deltakelse i EUs Horizon 2020. Det var det også i opposisjonen, noe bl.a. jeg ga klart og tydelig uttrykk for. Dette er det suverent viktigste instrumentet for internasjonalt samarbeid for norsk akademia. Derfor er jeg glad for at Stortinget nå har ryddet opp i den usikkerheten som regjeringen forsøkte å spre.

Så til 3 pst-målet: Hvis vi mener på alvor at vi ikke styrer over de virkemidlene som skal til for å nå målet, hvorfor i alle dager skal vi da ha et mål? Da kan vi like godt la være. Jeg vil tvert imot si at det er vi som styrer over virkemidlene, og derfor er det naturlig å ha et mål. Derfor bør det også tidfestes.

Norsk næringsliv består av noen få store, tunge internasjonale konserner der forskerne har de beste rammevilkårene for å drive forskning. De har et virkemiddelapparat som i noen grad er i stand til å treffe. Det gjelder Statoil, Telenor og Hydro – og det gjelder noen av de store toneangivende internasjonale aktørene våre. Så har vi mange små og mellomstore bedrifter. Der vet vi mye. Vi har mange virkemidler som vi vet fungerer, men virkemiddelapparatet er ikke først og fremst innrettet mot de små og mellomstore bedriftene. Der er det mest å hente, men Brukerstyrt innovasjonsarena, NCE, SFI og nærings-ph.d-er fungerer. Men for de små og mellomstore bedriftene, som er de aller viktigste å mobilisere nå, er det SkatteFUNN-ordningen – og dette er heller ikke noe Fremskrittspartiet har funnet på, det er noe som er grundig dokumentert, og som bl.a. Innovasjon Norge peker på, direktør Fahlvik i høringen bl.a. – som er mest rettet mot små og mellomstore bedrifter. Men de har masse å gjøre, og vi har ikke alle svarene i dag.

Så er det selvfølgelig også viktig å etablere infrastruktur. Derfor er jeg glad for at Oslo Space Center har fått en så god omtale i meldingen. Den kan bli et kinderegg som vil mobilisere privat kapital, styrke forskningsfelt der vi har både naturgitte, kunnskapsmessige og næringsstrukturelle fortrinn.

Så håper jeg at statsråden tar med seg videre at komiteen også ber om å få etablert en nasjonal TTO, slik at man koordinerer arbeidet mellom TTO-ene på de store universitetene i Norge.

Henning Warloe (H) [13:30:01]: Jeg slutter meg til det foregående taler sa om at Fremskrittspartiet inntil videre er større enn Høyre her i Stortinget.

Jeg har registrert at flere talere fra regjeringspartiene har angrepet Høyre. Det er en oppkonstruert sak. På side 12 i innstillingen fra komiteen finner man en opplisting som er hentet fra Høyres forskningspolitiske dokument – fire hovedmål og seks strategier. I tillegg til det har vi hentet en rekke av de forslagene som vi har fremmet i forbindelse med denne saken fra vårt dokument. Jeg utlover en stor premie til den som kan påvise hvor motsetningen ligger mellom disse fire hovedmålene og de seks strategiene og disse fem strategiske og fire tverrgående målene som ligger til grunn for Forskningsrådets virksomhet. Det er naturligvis ingen motsetning i det hele tatt. Men noen steder har vi kalt det litt forskjellig, og vi har slått sammen, forenklet og strukturert det på en litt annen måte. Det er ingen motsetning i realiteten.

Kunnskapsministeren kalte det for Høyres «egotripp». I så tilfelle er det en egotripp som komiteen har sluttet seg til, for av de åtte forslagene som komiteen anbefaler Stortinget å vedta i dag, stammer seks av de åtte fra Høyres egotripp. Da er det en svært vellykket egotripp, må jeg si.

Forskerforbundet har uttalt i forbindelse med komiteens innstilling at komiteen gjennom sin behandling har gjort forskningsmeldingen fra regjeringen mer ambisiøs. Seks av de åtte forslagene som gjør den mer ambisiøs, kommer fra Høyre. Så er det et syvende forslag. Det er at Stortinget ber regjeringen opprette et valgforskningsprogram. Jeg vil bare understreke at vi i voteringen kommer til å støtte det forslaget. Det åttende forslaget er å vedlegge forskningsmeldingen protokollen. Det betyr at nesten alt det som Forskerforbundet sier gjør forskningsmeldingen mer ambisiøs, kommer fra Høyre. Men vil man kalle det en egotripp, er det for så vidt greit for oss. Det viktigste for oss er å ha en ambisiøs forskningspolitikk, og det har vi i forhold til regjeringen og i forhold til det vi har lagt frem.

Så vil jeg til slutt si at det oppsiktsvekkende i denne debatten er at næringsministeren ikke har vært her, at han ikke har tatt del i debatten hvor vi har diskutert hvordan vi skal løse Forsknings-Norges store utfordring, nemlig å få næringslivet mer forskningsbasert. Det ønsker altså næringsministeren ikke å være med på å debattere. Det er oppsiktsvekkende.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:33:17]: Det er fleire talarar her i dag som har vore inne på at norsk næringsliv investerer mindre i forsking enn land det er naturleg å samanlikne seg med. No er det nokon som prøver å bortforklare det i ein viss grad med å seie at vi har ein næringsstruktur i Noreg som gjer at det er naturleg at vi ligg litt lågare i industriell forsking. Det er ikkje riktig. Viss du les indikatorrapporten, står det at sjølv om vi kompenserer for næringsstruktur, så investerer norsk næringsliv mindre i forsking enn det våre naboland gjer.

Eg har hatt gleda av å jobbe med næringsretta forsking både i næringslivet og ved universitet, og eg har kome fram til at det utan samanlikning viktigaste vi kan gjere for å få opp forskinga i næringslivet, er å styrke samarbeidet mellom universitet og høgskular og næringslivet. Vi kan bruke insentiv av ulike slag, men det utan samanlikning viktigaste vi gjer, er å bygge ned skotta mellom akademia og næringslivet. Der er gjensidige fordommar mellom akademikarar som ikkje likar kommersialismen i næringslivet, og der er fordommar i næringslivet mot akademikarar som ikkje bryr seg om næringslivet. Eg har sett at får vi sett dei saman, genererer det tillit, og det genererer nye spennande prosjekt. Vi har ei rekke klyngesamarbeid i Noreg som er finansierte gjennom NCE-programmet og ARENA-programmet, og no blir det signalisert at vi skal få Global Centers of Expertise. Dette er grep som faktisk løftar fram forsking, og det løftar også fram forsking for små og mellomstore bedrifter. Ved slike klyngar får ein den situasjonen at store bedrifter som har tid og ressursar å bruke på å bygge opp samarbeidet med institusjonar, tek med seg dei små og mellomstore bedriftene slik at det siv forskingsresultat også ut til dei små og mellomstore bedriftene. Slik ser dei at det er noko å hente også for dei i forskingsallmenningen.

Det utan samanlikning viktigaste for at næringslivet skal satse på forsking, er at vi har grunnforsking i internasjonal toppdivisjon. Ein kan ikkje forvente at næringslivet i internasjonal toppdivisjon skal samarbeide med norske institusjonar om forsking viss ein ikkje på grunnforskingssida er i verdas toppdivisjon. Der meiner eg at regjeringa har gjort eit veldig godt grep ved å satse på ein tiårsplan for forsking. Å satse på ein tiårsplan for forsking vil løfte norsk forsking opp på eit nivå som gjer at næringslivet synest det er interessant å samarbeide med norske institusjonar.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:36:13]: Noen refleksjoner: Representanten Tor Bremer sa at dette 3 pst.-målet ville være med og vri fokus fra innhold til bare å handle om prosentsnakk. Det var fritt oversatt, og ikke på så klingende sognemål som representanten selv snakker. Da synes jeg det er interessant at det kun er regjeringspartienes representanter her i dag som ikke vil tidfeste målet. De har brukt mye av sin taletid på opposisjonen, altså når eller om en skulle tidfeste det eller ikke. Hvis dette 3 pst.-målet er så umulig og bevegelig og vanskelig, burde kanskje regjeringen ha avlyst hele målet, og ikke bare hoppet av når det gjelder tidfesting.

Så en liten visitt innom næringslivet og behovet i næringslivet. Jeg også savner næringsministerens deltakelse i debatten, fordi vi trenger den stemmen inn for å få opp næringslivets innsats. Ingen her har tatt til orde for at staten skal overta, men veldig mange – særlig hos oss i opposisjonen – har snakket om en mer aktiv stat for å ha insentiver som næringslivet faktisk kan og vil bruke, og som er målrettet for dem. SkatteFUNN-ordningen har hatt en skjebne som har gått litt opp og ned. Den ble innført av Bondevik II-regjeringen, og nå er vi glad for at hele Stortinget sier at dette er en viktig ordning som vi trenger å ivareta. BIA har stort sett vært hele tiden og er et godt virkemiddel.

Når det gjelder representanten Alf Egil Holmelids innlegg om samarbeid mellom næringslivet og akademia, er gaveforsterkningsordningen også en viktig ordning. Den har denne regjeringen også tatt vekk, og etter hvert kommet tilbake til. Det er mange virkemiddel og stimuli som må til, og det er også mye vi må gjøre for å få til en bedre dialog, for de snakker hver sine språk i akademia og i næringsliv.

Mange har vært inne på Horizon 2020. Det er selvfølgelig viktig å få tilbake mest mulig av kontingenten. Det er et bra fokus, for det gir et driv, og det internasjonale samarbeidet som Horizon 2020 og andre EU-program har bidratt til for norske forskere, er viktig. Men den vanskelige debatten er at hele kontingenten tas innenfor rammen til forskning. Det bør være en åpning for en vurdering av det i tiden framover, så ikke dette går på bekostning av norsk forskningsinnsats totalt.

Når det gjelder likestilling har jeg lyst til å si: Hyggelig at man «want to talk the talk, but they don’t walk the walk».

Marianne Aasen (A) [13:39:26]: Jeg har lyst til å komme med tre–fire kommentarer.

Den første handler om at alle steder er det noen som faller mellom to stoler – som det alltid gjør. Hos oss er det små sære forskningsmiljøer, og noen av disse skiller seg såpass kraftig ut av det kreves særlige tiltak. Da tenker jeg på valgforskning som vi har fått inn i denne meldingen. De driver en viktig forskningsformidling som vi er opptatt av. Det er et lite, sårbart miljø, samtidig som det er et viktig miljø som er til stede når vi skal forstå politiske strømninger.

De har samlet opp data over lang tid, som det er viktig å ivareta. Jeg er veldig glad for at vi kan få dette i mer ordnede former, forhåpentligvis med et tiårsprogram som blir konkurranseutsatt. Det er jeg veldig glad for – og også at Høyre har valgt å støtte dette. Da sikrer vi tverrpolitisk enighet om det.

Så til Høyres særmerknader om sine hovedmål. Representanten Henning Warloe forklarte om dem. Etter å ha hørt hans forklaring, forstår jeg ikke hvorfor de ikke kunne være med på resten av komiteens merknader. Selv om merknadene inneholder litt andre ord og føringer, hadde det vært en styrke for meldingen om alle var med.

Deretter har jeg lyst til å kommentere dette med 3 pst.-målet. Saksordfører Tord Lien ramset opp alle ordningene, som alle her støtter, og som det kommer til å komme penger til på høstens budsjett. Det gjelder SkatteFUNN, det gjelder BIA og alle de andre ordningene som ble ramset opp. Gaveforsterkningsordningen øker ikke næringslivsforskningen – det er penger som går rett inn i universitets- og forskningsmiljøene, som ikke er forskning ute i næringslivet, selv om det ble nevnt i denne sammenheng av representanten Dagrun Eriksen. Men vi snakker om veldig store penger – 30 mrd. kr–40 mrd. kr. Det er ikke tenkelig at SkatteFUNN klarer å mobilisere så mye penger. Så man snakker om helt andre grep, og de grepene har jeg ikke hørt noen verdens ting om. Man må tenke helt annerledes, helt nytt. Det er kjempekrevende. Jeg tror vi skal ha respekt for at ingen av oss sitter med de virkemidlene, for dette er veldig sammensatt, som jeg var inne på i mitt innlegg. De landene som får det til, gjør mange systematiske grep over lang tid. Da kan de ha et håp om at de over en periode på 5–10–15–20 år kan få en løsning. Det er viktig.

Når det gjelder hvilke statsråder som deltar her i dag, kan jeg opplyse om følgende: Med kunnskapsministeren ble det avtalt med Stortinget hvilken dag vi skulle ha debatten, slik at vi kunne være sikre på at det passet. Fiskeriministeren har direkte blitt invitert hit. Næringsministeren er ikke blitt invitert av Stortinget til å delta i debatten. Han vet at det er i dag, men det var for sent å endre programmet hans.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at Stortinget alltid ønsker statsråder velkommen til debatter – gjerne flere av gangen og gjerne i tide.

Steinar Reiten (KrF) [13:42:48]: Det et enormt behov for ingeniører innen industri, maritim næring og olje og gass. Utviklingen innen disse næringene er slik at det vil bli et stadig økt behov for ingeniører i tiden som kommer. Store satsinger fra ulike bransjer vil kreve økt ingeniørkompetanse. Ingeniørbehovet i Norge vil være permanent høyt og voksende.

Den store mangelen på ingeniører fører i særlig grad til to ting: Lønningene for ingeniører blir presset opp, og en stadig større andel av ingeniørene blir hentet fra utlandet. Høye lønninger er hyggelig for ingeniørene, men utfordrende for næringslivet. Norsk lønnsnivå i konkurranseutsatt næring ligger i dag 70 pst. høyere enn konkurrentene i andre land. Det sier seg selv at det er nærmest umulig å konkurrere med slike forutsetninger. Når vi i tillegg ser en realnedgang i tilskudd til næringsrelatert forskning, kan vi risikere at vi heller ikke kan konkurrere på innovasjon og nyskapning. Vi ligger altså an til å prise oss ut.

Samtidig vil stadig økt innhenting av arbeidskraft fra utlandet ikke bare tappe andre land for sårt tiltrengt kompetent arbeidskraft, men også øke risikoen for at den kompetansen vi i dag besitter, en dag vil flytte ut av landet igjen.

Det er urovekkende mange som hopper av ingeniørutdanningen. Så mange som 30 pst.–40 pst. av dem som begynner på ingeniørstudiet, fullfører ikke utdanningen. Og de fleste som hopper av, sliter med matematikken. NOKUT har vist at flere av studiestedene med lav søking, tok inn studenter med karakteren to i matematikk fra videregående. Når vi vet at innføring av krav om karakteren fire eller bedre i matematikk for inntak på sivilingeniørstudiet på NTNU har gitt svært gode resultater og redusert frafall, er det god grunn til å tro at et karakterkrav til ingeniørutdanningene vil ha samme effekt.

Til tross for regjeringens realfagsstrategi går andelen elever som velger den vanskeligste matematikken i tredje krasse, ned. Fra over 7 000 elever med den mest avanserte matematikken i 2008, er tallet i dag under 6 000 elever. Det er altså et fall i absolutte tall i en periode der ungdomskullene øker. I dag er det dessverre ikke et godt nok tilbud til dem som er svært gode i matematikk. Med avansert matematikk som nytt valgfag, vil de elevene som velger det, være med på å dra opp nivået i de ordinære matematikktimene også.

Ingeniørutdanningen er sannsynligvis den utdanningen det er minst økonomisk rasjonelt for utdanningsinstitusjonene å satse på. Det er den utdanningen som har lavest inntekt i forhold til utgiftene. Ingeniørstudiet med behov for utstyr, laboratorier og personlig veiledning er så kostnadskrevende at den hører hjemme i kostnadskategori D. I tillegg er det avgjørende at kapasiteten på sivilingeniørstudiene blir utvidet så langt det er mulig uten at kvaliteten på studentene som blir tatt opp, faller noe særlig. Det vil trolig være rom for å ta inn ytterligere 500 flere studenter per år, uten at kvaliteten på kandidatene faller dramatisk. Det er imidlertid ikke mulig med dagens infrastruktur på studiestedene. Posten for vitenskapelig utstyr må utvides, og det må gjøres en målrettet satsing for å utvide laboratoriekapasiteten på studiesteder som tilbyr ingeniørstudier, som NTNU og andre studietilbud i regioner som har stor vekst og et stadig økende behov for ingeniører. I tillegg vil enklere overganger mellom ingeniørstudiet og sivilingeniørstudiet bidra til å øke antallet sivilingeniørstudenter.

Tord Lien (FrP) [13:46:06]: La meg først si noen få ord om innstillingens forslag nr. 7, om å etablere et valgforskningsprogram. – Det går som en rød tråd gjennom hele innstillingen at Fremskrittspartiet ikke liker politisk styring av forskning. Men etter å ha overveid dette spørsmålet en stund etter at innstilingen var avgitt, har jeg konkludert med at jeg kommer til å anbefale Fremskrittspartiets representanter til likevel å stemme for forslag nr.7. I og med at dette er forskning om hvordan Stortinget er sammensatt, er det lettere å argumentere for at det er greit å gjøre vedtak i Stortinget om det.

Jeg synes representanten Holmelid sa noe veldig klokt. Styrket samhandling mellom akademia og næringslivet er helt fundamentalt grunnleggende for å lykkes med å få næringslivet til å forske mer. Jeg har også lyst til å trekke fram noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for, nemlig å gjøre det lettere for universiteter og høyskoler å ansette forskere, doktorer, uten så veldig mange publiseringspoeng i toerstillinger. Har man forsket i 25 år på Hydros forskningsanlegg for aluminium, er man blant verdens fremste forskere på framstilling av aluminium, men man er i dag stort sett ikke kvalifisert til å få en toerstilling i norsk akademia.

Etter at vi skrev denne merknaden, og etter at innstilingen var avgitt, har jeg hatt den glede å bli informert om at Universitetet i Oslo nå jobber med en strategi som inkluderer dette. Jeg håper at det er en strategi som Kunnskapsdepartementet vil stimulere til, slik at andre kopierer det. Det er ingen tvil om at det å få doktorer med lang erfaring fra næringslivet inn i akademia vil være positivt i så måte.

Jeg tror også det er positivt for å styrke samhandlingen mellom akademia og næringslivet at vi nå vil få en strategi for styrking av studentaktiv forskning. Har man blitt eksponert for og deltatt i forskning som student, er det åpenbart mer sannsynlig at man vil fortsette å følge internasjonale forskningsfronter i framtiden, uansett om man jobber i akademia eller i næringslivet. Så det tror jeg i seg selv vil være positivt.

Jeg tror ikke det kan være tvil om at studiekvalitet, som det nå også kommer en melding om, er viktig. Har næringslivet tillit til at kvaliteten på utdanningen er høy, vil det også bidra til økt tillit og samarbeid mellom sektorene.

Jeg er stygt redd for at jeg må opp på talerstolen en gang til, for nå har jeg nok en gang ikke mer taletid igjen.

Presidenten: Presidenten regner med at representanten mente forslag til romertall VII.

Tord Lien (FrP): Ja, romertall VII.

Presidenten: Det er notert.

Presidenten: Representanten Henning Warloe har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henning Warloe (H) [13:49:13]: Veldig kort: Jeg stusset da jeg hørt Marianne Aasens innlegg, men Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet sa noe veldig viktig – egentlig en erkjennelse som vi har sett frem til å få i denne debatten: Skal man i vesentlig grad styrke eller øke forskningsinnsatsen i næringslivet, krever det helt andre virkemidler enn det vi har i dag. Ja, jeg er helt enig. Det er det vi har utfordret regjeringspartiene og statsråden på gjennom hele denne debatten: Hvor er de nye og sterkere virkemidlene som skal få til denne store økningen i næringslivets forskningsinnsats, som alle – iallfall alle de statsråder jeg har hørt – peker på er den store utfordringen for Norge. Det må altså helt andre virkemidler til. I stedet for å forlange at opposisjonen skal komme med denne listen over virkemidler, burde kanskje regjeringen ha tenkt på det i forbindelse med den forskningsmeldingen vi har hatt til behandling i dag.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:50:38]: Forskningsbarometeret 2013 ble presentert for kort tid siden. Det sammenligner ulike land og forteller hvordan Norge ligger an når det gjelder satsingen på forskning. Her ser man noen funn som gir særlig grunn til bekymring. Ett av funnene var nemlig at uansett hvordan vi måler dette, bruker Norge mindre på forskning enn våre naboland Finland, Sverige og Danmark.

Jeg kan ikke komme på én eneste god grunn til hvorfor Norge skal sakke akterut når det gjelder forskning – tvert imot. Norge skal være rustet for fremtiden gjennom et krafttak for forskningen. Det er det som bidrar til innovasjon, til nye bedrifter, til lønnsomme arbeidsplasser og bedre velferd. Dette står i sterk kontrast til næringsminister Trond Giskes uttalelse til Adresseavisen for en tid tilbake:

«Ikke alvorlig at vi scorer lavt på forskning og innovasjon».

Jo, det er alvorlig at vi scorer lavt på forskning og innovasjon. For kunnskap, forskning og innovasjon er avgjørende for vår konkurransekraft, det er avgjørende for å styrke næringslivet, og det er en forutsetning for fremtidig velferd. Det hadde vært veldig flott om næringsminister Trond Giske kunne vært til stede i Stortinget under forskningsdebatten, særlig når vi vet at det er i norsk næringsliv forskningen bør øke i tiden fremover.

Jeg har tydeligvis misforstått litt – for representanten fra Arbeiderpartiet nærmest beklager på vegne av næringsministeren at han ikke er invitert, at det er derfor han ikke er til stede i salen. Så vidt jeg vet, har ikke næringsministeren deltatt i noen forskningsdebatt i denne perioden. Det er veldig synd. Jeg trodde at det var en del av ministerens portefølje – det som handler om forskning og innovasjon i næringslivet. Jeg synes derfor det er synd at han ikke er til stede.

Derimot vil jeg love at hvis Høyre vinner valget til høsten, vil det komme en langsiktig og forutsigbar innsats på forskningsområdet, og at hvileskjæret fra de rød-grønne blir erstattet med et krafttak på forskning.

Tord Lien (FrP) [13:53:56]: Jeg skulle ønske jeg kunne garantere at det var siste gangen jeg tok ordet i denne debatten, men jeg tror ikke jeg kan garantere det.

La meg først si at kunnskap er makt. Derfor er det som regjeringen og et samlet storting – med noen innskjerpinger fra opposisjonen – skriver om, «open access», av stor betydning. Kunnskap er makt, derfor er det et demokratisk problem at mange blir holdt utenfor på grunn av økonomiske spørsmål i internasjonale forskningsfronter – i måneder og år etter at ting er publisert. Det er åpenbart også et akademisk problem at noen akademikere blir holdt utenfor det gode selskap fordi de ikke har økonomiske muskler til å skaffe seg tilgang til all den forskningen som gjøres der ute.

Det er i utgangspunktet bred politisk enighet om at det er behov for en kraftsamling. Verden blir mer og mer internasjonal – og den blir mindre og mindre. Én av tre arbeidstakere skal i framtiden jobbe i konkurranseutsatt næringsliv. Hva bruker vi tiden på i Norge? Ja, det er Trondheim mot Bergen, det er Alta mot Tromsø, det er Oslo mot røkla – hovedsakelig. Men konkurrentene våre er jo ikke i Oslo eller i Bergen; de er i Singapore, Shanghai, Cape Town, Houston, Southampton, New York, San Francisco, Moskva og over alt ellers i verden. Vi graver hodet ned i sanden og krangler om hvilken side av Mjøsa eller hvilket fogderi i Møre og Romsdal som er best, og hvor satsingen bør finne sted. Dette er en interessant politisk øvelse som mange av oss har stor glede av, men det hjelper jo ikke. Det hjelper ikke om Hedmark slår Oppland eller om Møre og Romsdal slår Sogn og Fjordane, mens vi taper mot de internasjonale kunnskapsmiljøene der ute.

Vi – Fremskrittspartiet hevder i alle fall det – har forholdsvis mange penger i dette landet. Men det vi ikke kan vedta noe om her i Stortinget, er at antallet kloke hoder sannsynligvis er like begrenset i Norge som i alle andre land – uavhengig av finanskapitalen. Da må vi satse på og kraftsamle disse hodene og forholde oss til den internasjonale konkurransesituasjonen som blir stadig tøffere. Dette er delvis til representanten Kristoffersen fra Arbeiderpartiet, for mye av den virkelighetsoppfatningen jeg beskrev nå, deler Arbeiderpartiet i innstillingen, men man velger allikevel å opprettholde regionale forskningsfond, og man er ikke like skeptisk som Fremskrittspartiet og til dels Høyre når det gjelder regionalisering av forskning generelt, og ikke minst helseforskning spesielt. Vi er bekymret for at det blir for mye regionalisering av dette. Konkurrentene er altså ikke i de andre regionene i Norge, men i Sørøst-Asia, Nord-Amerika osv.

Jeg takker for det som så langt har vært en god debatt.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:57:10]: Jeg er enig med saksordfører Tord Lien i at dette har vært en god debatt. Mange av perspektivene er vi veldig enige om.

Det ble sagt i forbindelse med Forskningsbarometeret at uansett hvordan man målte norsk forskningsinnsats, kom vi dårligere ut enn våre naboland. Det er jo helt feil. Det er bare i én sammenheng jeg sier at jeg skulle ønske at vi hadde et litt lavere bruttonasjonalprodukt, og det er når jeg møter mine nordiske kolleger. Da sier jeg: Hvis noen av dere har lyst til å overta vårt bruttonasjonalprodukt, med de resultatene det gir for hvordan man måler forskningsinnsats, så vær så god. – Da vil de gjerne slå til alle sammen.

Norge har nest høyest forskningsinnsats per innbygger – når vi måler det på denne måten – i OECD-området. Det betyr at vi har en betydelig forskningsinnsats. Vi ønsker selvsagt at den skal øke, men også at den skal spisses mer, og at vi er sikre på at vi får god kvalitet for det vi investerer. Begge disse perspektivene tar forskningsmeldingen opp.

Det viktigste grepet – det har jeg vært inne på flere ganger – er en tiårig, nasjonal langtidsplan for forskning. Så skal vi også gjennomgå finanseringen av høyskoler og universiteter. Det er viktig i forskningssammenheng, men også for å vekte opp mot utdanning.

Så er jeg glad for at det nye grepet med innstegsstillinger i Norge er godt mottatt – og mange ønsker seg det. Det er også bred enighet om å ha et sterkt grep om midlertidigheten i ansettelsespolitikken på mange institusjoner. At det skal være åpen tilgang til forskningsresultater, er jeg helt enig med saksordføreren i. Det handler om demokratisering. Det handler om fordeling. Det handler om at forskere i fattige land også skal få ta del i noe av det vi finansierer. Men det handler også om kraften i forskningen. Det er klart at jo raskere nye, interessante forskningsfunn kan formidles til en hel forskningsverden, jo raskere er det noen som kan gå videre med å utvikle sin egen forskning på bakgrunn av det.

Så er det viktig at vi også får en offentlig ph.d.-ordning, at vi får en gaveforsterkningsordning som gir institusjonene større mulighet til å kunne styre hvor de statlig utløste midlene skal komme, og at man har et sterkt utdanningsperspektiv i forskningsmeldingen. Det mener jeg er avgjørende viktig.

Så bare et par kommentarer til næringslivsforskningen. Jeg er veldig enig i det perspektivet som representanten Holmelid og flere andre har tatt opp, nemlig at det er når man ser nytten man kan ha av hverandre, at man virkelig kan få dette til å ta fart.

Når jeg ser på de alternative budsjettene som Kristelig Folkeparti og Venstre har hatt på forskningssiden, har Kristelig Folkeparti økt forskningsinnsatsen med 160 mill. kr i forhold til regjeringen. Hvis man skal kompensere for det forskningsbehovet som næringslivet har, snakker vi om 5–6 mrd. kr i året. Det er jo hav mellom dette. Vi må ha en strategi, og felles nytte er den viktigste strategien.

Marianne Aasen (A) [14:00:44]: En av de tingene som tydeliggjøres i denne meldingen, er at vi burde ha en bedre koordinering mellom departementene når det gjelder forskning. Egentlig burde alle statsrådene vært til stede her, for alle har forskningsporteføljer. Alle våre kolleger burde også deltatt i denne diskusjonen, fordi mange har større eller mindre budsjettposter hvor det er betydelige pengesummer som går til forskning, så dette er en debatt som selvfølgelig går langt utover vår komité.

Jeg ga imidlertid saksopplysninger, opplever jeg, om hvorfor ikke statsråd Trond Giske var til stede. Han er i stand til å forsvare seg selv, det vet vi alle sammen.

Så er det dette med næringslivsforskning og 3 pst.-målet: Jeg mener med tyngde at det blir en litt fattig debatt – det var begrepet jeg brukte i mitt innlegg – hvis det er det vi skal ha hovedfokus på. Det er et hårete mål i seg selv å ha 3 pst. som et mål, det er enda mer hårete å tidfeste det, og det er så hårete at det vil bli plagsomt, er min påstand, for dem som tidfester det til 2020. Det er betydelige utfordringer knyttet til det å vedta det i denne salen, når det er tusenvis av små beslutninger der ute i små, mellomstore og store bedrifter det avhenger av, og som er nødt til å gå langt utover det virkemiddelapparatet vil kunne stimulere til. Da handler det om det som flere representanter har tatt opp: Det at en har kulturforskjeller, at alle folk må oppleve at det er til nytte for dem, at det er lurt for deres bedrift, at det er bra for deres forskningsmiljø å delta i bedre samarbeid med universiteter, institutter, høyskoler osv. Jeg etterlyser mer ydmykhet rett og slett i det spørsmålet, for det er ikke noen «quick fix» – det er ikke bare å vedta det her, og så blir det en realitet. Det hadde jeg ønsket meg, for det fortjener dette temaet.

Karin Yrvin (A) [14:03:04]: Representanten Hofstad Helleland forsøker på det jeg vil kalle å snakke ned forskningen når hun sier at vi ligger dårlig an på forskjellige målinger. Sannheten er at det har vært satset veldig mye på forskning under den rød-grønne regjeringen. Siden 2005 har forskningsbevilgningene hatt en vekst på 32 pst., og det offentliges bidrag har økt fra 0,8 pst. til 0,92 pst. Vi nærmer oss altså 1 pst.-målet.

Så sies det at Forskningsbarometeret viser at vi ligger dårlig an. Det er ikke sant. I den grad forskning kan måles kvantitativt, har Norge den klart sterkeste veksten i antall publiserte artikler, av de landene som sammenlignes. Vi har altså en stigende kurve. Antall publiserte artikler har økt med 84 pst. fra 2001 til 2011. Når det gjelder siteringer, ligger vi over snittet i EU-15. Som statsråden sa, er det også sånn at vi kommer høyt opp på barometrene når vi måler i BNI. Det vi har utfordringer med, er særlig næringslivsforskningen. Det kan forklares med at vi har mange små og mellomstore bedrifter, og at vi har store sektorer som er utelatt fra disse indikatorene og barometrene.

Så vil jeg bare si at det er stor samstemmighet om hovedlinjene i forskningsmeldingen. Det vil også bringe oss oppover på barometrene, er tanken, selv om Høyre har valgt å stå utenfor en del av merknadene. Så det bør ikke være slik at det etterlatte inntrykket er at vi ligger dårlig an på forskning i Norge. Det fortjener ikke forskningsmiljøene våre.

Tor Bremer (A) [14:05:04]: Det er openbert at me har store utfordringar – eg vil seia mest, kanskje, på det kulturelle nivået – når det gjeld å heva næringslivsforskinga. Me opplever i dag at våre bedrifter, forskingsmiljø og høgare utdanningsinstitusjonar i kanskje for stor grad lever åleine med for tette skott seg imellom. Eg ser at dei landa og regionane som i større grad lykkast med å få opp innovasjonskrafta og forskinga, har ein mykje tettare kultur, der dei møtest og utvekslar idear og tankar om framtida.

Det er òg slik at vår næringsstruktur og samansetjinga av våre bedrifter er ei utfordring, for dei er ikkje spesielt forskingsintensive. Norske bedrifter med under ti tilsette står for 36 pst. av BNP. Vi har altså ein enorm produksjon i små bedrifter. Det er ei utfordring.

Så vil eg retta merksemda mot det som opplevast som eit mantra frå Høgre gong etter gong i den typen debattar, nå frå representanten Hofstad Helleland. Der blir det framført at norsk innovasjonsevne er skral, og me kjem dårleg ut på internasjonale rangeringar. Eg vil først og fremst slå tilbake denne påstanden, for det har ikkje noko hald i verkelegheita. Me har eit godt system for å registrera slike rangeringar: Det er den norske indikatorrapporten. Den siste indikatorrapporten, for 2012, seier noko om dette. Han seier:

«Det er en sannhet med store modifikasjoner.»

Noregs plass varierer nemleg særdeles mykje. Det er mange ulike typar rangeringar. Me har f.eks. Innovation Union Scoreboard som Høgre ofte viser til: Der har me ein 17. plass, av 40 land. Så har me World Competitiveness Scoreboard: Der tar me ein 8. plass, av 59 land. Eg kan gå vidare til den tyske indikatorrapporten som har eit mykje meir treffsikkert sett av indikatorar, og som er mykje tydelegare enn han som Høgre ofte brukar: Der har me stige frå ein 14. plass i 1995 til ein 7. plass i 2010. Me ser frå område til område at den norske innovasjonskrafta er betydeleg større enn det biletet Høgre yndar å teikna. Det blir både feil og misvisande. Igjen viser eg til indikatorrapporten for 2012 – side 30, for den som er spesielt interessert, der ein skriv:

«(…) analysen av norsk innovasjonsevne bør avgjort bygge på et mer nyansert grunnlag enn vår samlete plassering i ulike scoreboards.»

Statsråd Kristin Halvorsen [14:08:17]: Bare et kort innlegg til fra min side, for jeg fikk et veldig sterkt behov for at vi kanskje løfter blikket litt på slutten. Det er ikke så rart at mye av denne debatten har dreid seg om næringslivet og næringslivets forskning. Vi er i en situasjon med finanskrise rundt oss, og alle må være opptatt av at vi får til et mest mulig offensivt utgangspunkt for all næringsutvikling. Da har jeg bare lyst til å si et par ting.

For det første er det ikke alt ved utvikling av næringslivet som skal løses av forskning og det vi snevert definerer som forskning. Næringsministeren har akkurat lagt fram en stortingsmelding om mange andre tiltak rundt næringsvirksomhet som også er utrolig viktig, som er en offensiv melding, og som inngår i vår felles strategi.

For det andre er det mange som tror at når man snakker om næringsutvikling, er det noen fag og disipliner vi trenger, som er viktigere enn andre, og at samfunnsfag og humaniora ikke er blant dem. Det er helt feil. Noe av det vi har sett særlig i de senere år, er at når man klarer å få til meget gode miljøer innenfor samfunnsfag og humaniora, som kan samarbeide med de teknologiske fagene og realfagene, klarer vi å få til en tverrfaglighet og en viten som bringer oss opp på et høyere nivå.

Til slutt har jeg lyst til å si at det uansett er viktig at vi skaffer oss mer viten. Vi må ruste oss på alle områder, og vi må ikke tro at vi nå sitter med en slags fasit på hva slags kunnskap vi trenger om 10, 20 eller 30 år.

Vi må f.eks. se på den demokratiske beredskapen i et samfunn. Ut fra situasjonen i Syria, ut fra situasjonen i Tyrkia, ut fra situasjonen hos oss selv da 22. juli rammet oss, vet vi at vi trenger en beredskap som er mye bredere enn den som har fått dominere denne diskusjonen, og som betyr at vi må ha dyp innsikt i våre egne demokratiske tradisjoner – hvordan vi skal utvikle et godt samfunn, og hvordan vi skal heve blikket.

Det betyr at vi til alt som dreier seg om forskningspolitikk, må ha en tilnærming som tar utgangspunkt i at all viten er viktig viten, at all ny kunnskap har verdi – selv om det ikke kan cashes inn i nye kroner akkurat de neste årene – og at nysgjerrigheten, det å stille nye spørsmål som betyr at vi må strekke oss etter nye krav, i seg selv er en utrolig viktig drivkraft på forskningsområdet.

Tord Lien (FrP) [14:11:17]: Jeg må takke statsråden for anledningen til å snakke om min egen disiplin, humaniora, noe jeg så langt ikke har hatt mye tid til å gjøre.

Statsråden sier noe fornuftig: at vi må ruste oss på alle områder i kunnskapspolitikken. Vi må ha en kunnskapsberedskap innenfor disipliner som vi kanskje ikke vet at vi trenger. Merknaden om askespredning, som flertallet i komiteen står bak, synes jeg selv illustrerer det godt. Det var for fem år siden ikke veldig mange i Norge som innså behovet for å forstå hvordan aske påvirker en jetmotor. Det fikk vi smertelig erfare at vi hadde bruk for å kunne noe om. Heldigvis kunne vi noe om det.

Humaniora, og kanskje ikke minst samfunnsvitenskapene, burde vi i større grad aktivt mobilisere for å skape et bedre og mer effektivt samfunn. Eksemplene er mange. Det gjelder energiutbygging, veiutbygging og, ikke minst, kanskje helsefeltet, hvor Fremskrittspartiet vel står noe alene i å mene at det bør være en målsetting ikke bare å forske på helse og på hvordan man kan behandle flere pasienter, men også på hvordan man kan få bedre logistikk i helsevesenet.

Jeg tror det aller viktigste er – og da kommer vi tilbake til det vi har snakket litt om tidligere i dag – styrking av samarbeidet mellom akademia og næringslivet. De disiplinene der man kan mest om språk, mest om kultur og mest om andre samfunn, er de som man finner innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene. Av de store bedriftene i Norge som er internasjonalt orientert, er det først og fremst Telenor som har mobilisert disse disiplinene i sitt arbeid. Her tror jeg det er mye å hente. Det er mye å hente ved å satse på humaniora og samfunnsvitenskapene som disipliner. Det er også mye å hente ved å mobilisere humaniora og samfunnsvitenskapene til å styrke internasjonaliseringen av norsk offentlig forvaltning og – ikke minst – av næringslivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5.

Statsråd Kristin Halvorsen overbrakte 3 kgl. proposisjoner. (se under Referat).