Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte begrenset til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Presidenten: Første taler er Kjersti Toppe, som er sakens ordfører. Vi har nettopp vedtatt et debattopplegg der Senterpartiet skal ha 5 minutter, og da får saksordfører Toppe 5 minutter. Vær så god.

Kjersti Toppe (Sp) [12:39:05]: (ordførar for saka): Meld. St. 29 Morgendagens omsorg vert omtalt som ei molegheitsmelding for omsorgstenesta. Meldinga har vorte godt mottatt og vert sett på som ei svært viktig melding som må verta retningsgivande for utviklinga av omsorgstenesta.

Komiteen påpeikar at ein sterk og velfungerande offentleg sektor er berebjelken i velferdssamfunnet vårt. Komiteen sluttar seg like fullt til meldinga sitt fokus på at gode velferdstenester er avhengige av at alle tar ansvar og deltar aktivt i fellesskapet. Alt kan ikkje overlatast til offentlege ordningar og profesjonelle utøvarar aleine. Aktivt medansvar – formelt gjennom frivillige organsisasjonar, brukarorganisasjonar eller uformelt gjennom familie og sosialt nettverk – bidrar til å skapa tillit og solidaritet mellom generasjonar. Komiteen meiner dette er verdiar som utviklinga av framtidas omsorgstenester må byggja vidare på.

Komiteen viser i innstillinga til at undersøkingar tyder på at fysisk, sosial og kulturell aktivitet er dårlegare varetatt i dagens tilbod enn grunnleggjande oppgåver som omsorg og pleie. Komiteen meiner dette viser at Samhandlingsreforma må vidareutviklast i retning av meir aktiv omsorg, meir førebygging, meir habilitering og rehabilitering og det å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsmetodar.

Omsorgssektoren er langt ifrå berre eldreomsorg. Det er likevel rett å nemna at talet på personar over 67 år vil verta meir enn fordobla frå 2000 til 2050. Talet på personar med demens i Noreg er forventa å kunna verta fordobla til om lag 140 000 innan ein periode på 25–30 år. Desse endringane vil sjølvsagt utfordra den kommunale pleie- og omsorgstenesta.

Stortingsmeldinga om morgondagens omsorg har følgjande hovudsiktemål: Ein skal leita fram og mobilisera samfunnet sine samla omsorgsressursar, ein skal utvikla nye omsorgsformer gjennom ny teknologi og nye faglege metodar, ein skal styrkja kommunane sitt forskings-, innovasjons- og utviklingsarbeid, og ein skal gjera eksisterande bustader meir tilgjengelege, i tillegg til å ta i bruk ny velferdsteknologi og leggja større vekt på meistring og kvardagsrehabilitering.

Den største omsorgsressursen ligg ofte hos brukaren sjølv. Aktivisering og hjelp til sjølvhjelp kan bidra til eit betre liv og til at brukarane klarar seg lenger heime i eigen heim. For å få dette til er det nødvendig med fagleg omstilling av den kommunale helse- og omsorgstenesta med større vekt på rehabilitering, førebygging og tidleg innsats.

Komiteen støttar regjeringa si satsing for å stimulera kommunar til å ta i bruk ulike modellar for kvardagsrehabilitering. Komiteen understrekar behovet for kunnskapsformidling og for å styrkja både ergoterapi- og fysioterapisatsinga i kommunane. Det vert òg vist til behovet for utbygging av dagaktivitetstilbod for personar med demens.

I meldinga vert det lagt fram eit program for ein aktiv og framtidsretta pårørandepolitikk. Komiteen understrekar at ei sterk offentleg pleie- og omsorgsteneste er nødvendig for at pårørande skal få den hjelpa og den støtta som dei treng.

Undersøkingar viser at mange pårørande sjølve vert utslitne, og at norske kommunar gjennomgåande ikkje kartla eller vurderte pårørande si omsorgsbyrde. Dette vil meldinga ta fatt i. Fleirtalet understrekar betydninga av at omsorgslønnsordninga vert forbetra og meir rettferdig og føreseieleg.

Ein samla komité støttar regjeringa sitt forslag om å utvikla ein nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet, der målet er å rekruttera og halda på frivillige i omsorgstenesta, styrkja sosiale nettverk og redusera einsemd. Det vert vist til satsinga på opplæring av frivilligheitskoordinatorar i regi av Verdighetssenteret i Bergen, og òg sertifiseringsordning for «livsgledesykehjem» i regi av Stiftelsen Livsglede for Eldre. Komiteen er òg opptatt av og støttar den varsla satsinga på ombygging av bustader, der det vert vist til ei styrking av tilskota til tilpassing av eigen bustad. Ein støttar òg at investeringar skal fortsetja utover 2015 med omsyn til sjukeheim- og omsorgsbustader, og at det òg skal inkludera tryggleiksbustader.

Det skal verta eit nasjonalt program for velferdsteknologi, og òg eit program for innovasjon fram mot 2020.

Eg får dessverre ikkje anledning til å seia meir …

Presidenten: Presidenten er blitt gjort oppmerksom på at komiteen hadde et ønske om at saksordføreren skulle få 5 minutter mer til rådighet, og at det skulle gå på Arbeiderpartiets kvote. Hvis representanten Toppe ønsker 5 minutter til, skal hun få det.

Kjersti Toppe (Sp) [12:44:14]: Det er litt seint å seia det når eg har prøvd å gjera meg ferdig, så det får heller stå si prøve.

Presidenten: Presidenten refererte det vanlige opplegget når det gjelder fordeling av taletid, og da må også komiteen være litt oppmerksom på om det er i henhold til de ønskene som komiteen har.

Neste taler er Håkon Haugli, som presidenten har fått opplyst skal ha en taletid på inntil 5 minutter.

Håkon Haugli (A) [12:44:51]: At fellesskapet har ansvar for å gi oss omsorg når vi trenger det, er for Arbeiderpartiet en av bærebjelkene i velferdsstaten. Vi er opptatt av at generasjonene etter oss skal ha samme trygghet. Alle som har behov for hjelp og omsorg, skal få det.

Ordet «mulighetsmelding» er brukt om Morgendagens omsorg. Det handler om å tenke nytt, annerledes og bedre. Ingenting kan eller skal erstatte personlig omsorg, men ny teknologi og nye måter å gjøre ting på kan gi større trygghet, større frihet og økt livskvalitet. Flere vil kunne bo der de aller helst vil bo: hjemme hos seg selv.

Utfordringene på omsorgsfeltet er beskrevet mange ganger tidligere. Alt tyder på at omsorgstjenestene løser sine grunnleggende oppgaver – behandling og pleie – på en god måte. Men tjenestene kommer ofte sent inn og er ikke like gode på å forebygge og rehabilitere eller på å se helheten i fysisk, sosial og kulturell aktivitet. Hagen-utvalget har også pekt på flere utfordringer: vekst i yngre brukergrupper, flere eldre med større hjelpebehov, færre frivillige omsorgsytere og knapphet på helse- og omsorgspersonell, for å nevne noe.

Det er mulig å løse disse utfordringene. Det handler om å se de ressursene som ligger hos brukerne selv, deres familier og nettverk, i organisasjoner og lokalsamfunn. Det innebærer også omstilling, mer forebygging og rehabilitering i tillegg til utvikling og styrking av den pleiefaglige kjernevirksomheten.

Komfyrer som slår seg av automatisk, hindrer brann. Sensorer som utløser en alarm om noen faller, redder liv. GPS-sendere kan gi demente frihet til å bevege seg i naturen, mestringsfølelse og livskvalitet. En fuktsensor i senga kan bidra til at hjemmetjenesten slipper å låse seg inn og stikke en hånd inn i sengetøyet. Å unngå vekking og opplevelse av å få sin personlige integritet krenket er viktig for begge parter. Trygghetsalarmen har vist seg bare å være begynnelsen på en teknologisk revolusjon som vil forenkle livet, og gjøre eldre og pårørende tryggere.

Et annet eksempel på nytenkning og omstilling er det viktige arbeidet som pågår på demensfeltet, bl.a. gjennom Demensplan 2015. 70 000 personer har demens i Norge i dag, og tallet kan være doblet i 2040. Det bygges ut dagplasser for demente i hele Norge, dagtilbud som aktiviserer, stimulerer og gir gode opplevelser, og som avlaster de nærmeste på dagtid. Et godt utbygd dagaktivitetstilbud gir økt livskvalitet og bidrar i tillegg til å forhindre eller utsette institusjonsinnleggelse.

For Arbeiderpartiet handler dette om at vi ikke bare skal forsvare, men kontinuerlig utvikle velferdsstaten. Det er viktig at det offentlige har ansvaret for pleie- og omsorgstjenestene. Ideelle aktører og frivillig sektor er gode og viktige samarbeidspartnere. Frivillighet har en egenverdi. I tillegg er frivilligheten en ressurs for mange eldre, og eldre en ressurs for frivilligheten. Likevel er det gjennom en offentlig modell samfunnet best sikrer at ressursene kommer pasienter og brukere til gode, at det skapes forutsigbarhet i tjenestetilbudet, og at ressurser fordeles rettferdig.

Erfaringene med utstrakt kommersialisering viser at det ikke gir bedre kvalitet, og at tjenestene heller ikke kan utføres billigere uten at det går ut over lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte. Vi er grunnleggende skeptiske til det vi ser i Sverige, der stadig større og færre helsekonsern med adresse i utlandet driver den konkurranseutsatte delen av pleie- og omsorgsfeltet. Det bidrar til at betydelige beløp bringes ut av landet uten skattlegging.

I fremskrittspartistyrte Austevoll kommune tar selskapet Aleris nå over alle omsorgstjenester. Et privat omsorgsmonopol gir ikke mer valgfrihet. Men det gir mer byråkrati: Et bestillerkontor med flere årsverk har nå som eneste oppgave å inngå og følge opp kontrakter med kommersielle leverandører. Hva skjer med omsorgen om den private leverandøren går konkurs, slik vi nylig så en privatskoleleverandør i Sverige gjøre? Og om nye tanker kun forstås som «bedriftshemmeligheter» og vernes av konkurransehensyn, hvordan kan da nytenkning komme andre deler av omsorgstjenestene til nytte? Vi har vanskelig for å forstå høyrepartienes ukritiske begeistring for private løsninger, og registrerer at vi bl.a. har Pensjonistforbundet med oss i denne skepsisen.

Vårt svar er et annet. Vi vil videreutvikle de gode fellesskapsløsningene vi har i Norge. Vi vil ha faglig omstilling og dele kunnskap. Vi vil utvikle tjenester i samarbeid med og i respekt for dem det gjelder: brukerne, de pårørende, ansatte i helse og omsorg, ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer og næringsliv.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:49:50]: Det var mange som hadde store forventninger da regjeringen la fram sin melding om Morgendagens omsorg, men igjen ser vi at forventningene ikke blir innfridd. Igjen ser vi en melding som er god på situasjonsbeskrivelse, men som i liten grad kommer med konkrete forslag til tiltak til hva regjeringen vil gjøre, og hva staten skal bidra med.

Omsorgsbegrepet favner jo alle aldersgrupper, men Fremskrittspartiet vil alltid ha en ekstra oppmerksomhet rettet mot våre gamle, syke og omsorgstrengende eldre. Eldre mennesker er som alle andre mennesker forskjellige, med ulike behov, erfaringer, tradisjoner, interesser og smak. Eldre mennesker kan være mer sårbare enn andre. Sykdom, aldring og svekket helse gjør at mange eldre ikke orker så mye som tidligere.

Kvaliteten i samfunnet blir ofte målt opp mot hvor godt det tar vare på sine eldre. I flere år har Norge hatt eksempler på til dels store mangler innen eldreomsorgen. De verste historiene har prydet tabloidavisenes forsider og framstår som skrekkeksempler på vanskjøtsel og overgrep. Mange stiller seg spørsmålet om hvordan slike ting kan være mulig i et så rikt og velutviklet land som Norge.

Vi har faktisk hatt en kontinuerlig debatt om eldreomsorgen siden vi fikk lov om kommunehelsetjenesten på midten av 1980-tallet. Det vi har kunnet registrere, er at landets kommuner har svært ulike forutsetninger for hvordan de klarer å løse oppgavene innen dette viktige velferdsområdet. Samtidig ser vi at kommunene blir pålagt stadig flere oppgaver, og kravene til kvalitet blir strengere, men virkemidlene, og da spesielt de økonomiske virkemidlene, står i mange tilfeller ikke i forhold til behovet. Kommunenes gjeldsbyrde har jo også økt formidabelt de senere år, og handlingsrommet har da blitt redusert.

Fremskrittspartiet har i en årrekke tatt til orde for at vi må få på plass en statlig finansiering av eldreomsorgen. I Norge er det jo slik at det er staten som sitter på pengesekken, mens det er kommunene som møter behovet i første linje. Motstanderne av vårt forslag viser ofte til at det er kommunene som er best egnet til å vurdere behovet siden de står nærmest brukerne og pasientene. Det er selvsagt helt riktig, men det blir jo ikke flere penger av det. Jeg kunne ha forstått det om de som ikke støtter vårt forslag, hadde gått inn for fri kommunal skattøre, og samtidig senket de nasjonale skattene og avgiftene, slik at kommunene kunne ha skaffet seg den nødvendige økonomi til å yte tjenester av den kvalitet som stortingspolitikere prater om, men det er det ingen som foreslår. Det vi ser i norske kommuner, er at de legger seg på en standard som kalles godt nok. Det viktigste er å balansere på grensen av hva som kreves gjennom lov og forskrift, og å unngå anmerkninger og avvik ved tilsyn til en billigst mulig penge. Dessverre ser vi altfor ofte at tilbudet havner på den gale siden av denne grensen, med de tragiske og uverdige konsekvenser det kan få.

I en årrekke tok Fremskrittspartiet til orde for at staten måtte få finansieringsansvaret for sykehusene. Vi ble utskjelt og latterliggjort fordi det var en opplest og vedtatt sannhet at fylkeskommunen var nærmere pasienten enn staten, og derfor bedre egnet til å være sykehuseier. Vi hadde det årlige svarteperspillet mellom stat og fylkeskommune, som hadde røde tall i sine sykehusregnskap. Så plutselig skjedde det et politisk gjennomslag, og sykehusene ble overtatt av staten, slik at staten fikk ansvaret for finansieringen. Som konsekvens fikk sykehusene tilført mer økonomiske midler, og vi fikk en mer rettferdig fordeling i forhold til produksjonen av spesialisthelsetjenester. Dermed var det mulig å få orden på sykehusøkonomien, til beste for pasientene. Hadde vi i tillegg beholdt den innretningen på forholdet mellom basisfinansiering og innsatsstyrt finansiering som Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for, er jeg overbevist om at helsekøene hadde blitt langt mindre.

Jeg venter nå på at vi skal få se en tilsvarende politisk oppvåkning når det gjelder finansieringen av eldreomsorgen. Kommunene og primærhelsetjenesten er nærmest pasienten, og de er ofte de beste til å fortelle om behovet. Poenget er at når behovet er faglig begrunnet og fastslått, skulle pengene ha kommet automatisk fra staten, slik vi ser i forhold til sykepenger, arbeidsledighetstrygd, svangerskapspermisjon osv. Hvorfor er motstanden mot dette så stor? Jeg tror at det er en av to grunner: Enten har en ikke tiltro til de faglige vurderingene som gjøres av de ansatte i primærhelsetjenesten, eller så frykter en at en slik ordning vil bli for dyr.

Nå har ikke jeg tro på at det er det første alternativet som er aktuelt, for vi blir jo hele tiden minnet på av våre politiske motstandere at de ansatte der ute gjør en fantastisk jobb, og vi kan slutte oss til at det gjøres masse godt arbeid i pleie- og omsorgssektoren. Da må det jo bety at det er det andre alternativet som er den store frykten: Det blir for dyrt. Det vil bli for dyrt å gi gamle og syke eldre pleie og omsorg av den kvalitet og av det omfang stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer prater om i valgkamp etter valgkamp, og det vil bli for dyrt å gi et tilbud med den verdighet som statsministeren garanterer i sin nyttårstale.

Norge er et fattig land som ser seg nødt til å rasjonere helsetjenester på en slik måte og gjennom en slik organisering og ansvarsfraskrivelse. Norge er et fattig land som kan tillate slik uverdighet som blir resultatet av dette systemet. Norge er fattig som ikke kan se enkeltmennesket, og møte det på en helhetlig måte ut fra den enkeltes behov. Norge er et fattig land som ikke kan tilby det nødvendige sikkerhetsnett som ligger i at behovet styrer tilbudet til våre gamle og syke som har bygget opp dette samfunnet.

Fremskrittspartiet vil derfor fortsette sin kamp for et bedre tjenestetilbud til våre gamle, syke og funksjonshemmede, og vi fremmer da også her i dag en rekke forslag til forbedringer.

Vi fremmer forståelig nok forslag om at finansieringsansvaret for eldreomsorgen skal flyttes til staten.

Vi fremmer forslag om å innføre et pålegg slik at kommunene gjennomfører forebyggende hjemmebesøk hos personer over 75 år som ønsker et slikt tilbud. Dette er noe de har hatt stor suksess med i Danmark. Det virker forebyggende. Det gir større trygghet for brukeren, og det gir mulighet til å komme tidlig inn med tiltak hvis det er nødvendig.

Vi vet at det utføres mye godt omsorgsarbeid av familien og de nærmeste til den omsorgstrengende. Slik omsorgslønnsordningen praktiseres mange steder i dag, blir den nærmest en vits. Vi foreslår derfor at det innføres bindende normerte satser og kriterier for omsorgslønn, slik at denne ordningen kan fungere slik den var tiltenkt.

Vi mener eldresenter er viktige tiltak for å gi mange muligheten til å bo hjemme lenger og allikevel ha en sosial og stimulerende arena å kunne delta i. Derfor ønsker vi øremerkede driftstilskudd til slike eldresenter.

I Danmark har de også hatt suksess med prosjektet «Længst muligt i eget liv», som ble startet i Fredericia kommune. Dette er et av få prosjekt i primærhelsetjenesten som har blitt gjennomført med følgeforskning, og som har vist seg å bli en suksess på alle plan. Brukerne er fornøyd. De ansatte er fornøyd. Og kommunen sparer penger. Dette har Fremskrittspartiet foreslått flere ganger, og vi har blitt nedstemt, for så i neste omgang å oppleve at kommunalministeren kommer nærmest nyfrelst hjem fra Fredericia, hvor hun hadde sett lyset.

Mange norske kommuner har fattet interesse for denne tilnærmingsmetoden, hvor hjemmehjelpere går over til å bli hjemmetrenere. Men det er vesentlige forhold en skal være oppmerksom på, ellers kan det hele ende med fiasko. Det har forskningen vist oss. Selve omstillingen vil koste noe ekstra, men på sikt kan det føre til vesentlig reduserte kostnader. Vi mener kommunene her trenger særlige omstillingsmidler, slik at de kan endre sitt tilbud og fokus fra å gjøre brukerne mer hjelpetrengende til i større grad å bli selvhjulpne. Vi vil ha fritt brukervalg, og vi vil ha lovfestet rett til pårørendeopplæring. Vi ser at det er et stort problem med feilernæring og underernæring i eldreomsorgen, og viser til Sverige, som har tatt et aktivt grep ved å ansette personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse i alle kommuner. Et slikt tiltak vil hindre mye unødig lidelse og er samfunnsbesparende.

Vi vil ha en gjennomgang av refusjonsordningene for fysioterapi for å få et enhetlig regelverk for hele landet. Mange får i dag ikke det fysioterapitilbudet de har behov for. Vi vil ha en nasjonal opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering etter modell av opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette er et forsømt område. Vi mener det er urimelig at brukere med behov for ressurskrevende tjenester skal få forringet sitt tilbud fordi det statlige tilskuddet bortfaller når de fyller 67 år. Vi vil ha en BPA-ordning hvor det er brukerens assistansebehov som er avgjørende for når og hvor og til hvilke oppgaver assistansen skal ytes. Vi vil ha en lovfestet rett til sykehjemsplass ved dokumentert behov. Vi vil ha en framdriftsplan for å kunne dekke behovet for heldøgns pleie- og omsorgsplasser.

Etter vår oppfatning har ikke omsorgsboligene blitt slik de var tiltenkt å bli. Omsorgsboliger skulle være et alternativ til sykehjemsplass. De skulle ha livsløpsstandard, og bemanningen skulle økes når pleiebehovet økte. I dag ser vi dessverre at omsorgsboliger har blitt et lavere trinn på omsorgstrappa, og at gamle syke og ofte demente mennesker flyttes til sykehjem når de kun har måneder igjen å leve. Dette er uverdighet satt i system. Vi trenger den avklaring en slik plan vil gi, og sikre at brukere og pasienter får tilbud på rett nivå.

Vi vil bidra til å sikre at alle får enerom på sykehjem, slik ni helseministre har lovet, men som ennå ikke er oppfylt. Vi mener at pasienter som må dele rom mot sin vilje på sykehjem, kun skal betale 50 pst. av vederlaget. Det vil hindre den fortettingen vi ser en tendens til i dag.

Vi vil ha statlige bemanningsnormer for sykehjem både for leger og sykepleiere. De stadig økende oppgavene i primærhelsetjenesten med pasienter og brukere med sammensatte lidelser krever at den faglige kompetansen sikres. Jeg vet at mange frykter at bemanningsnormer kan føre til at det blir en minstestandard, og jeg kan være med på å diskutere det den dagen det blir et problem. I dag ser vi at vi har opptil 80 pst. ufaglærte, og vi ser at når faglærte er borte på grunn av sykdom, ferie eller annet fravær, blir de erstattet av ufaglærte, hvis det i det hele tatt settes inn ekstrapersonell. Dette er nemlig et av de få tiltakene virksomhetene kan bruke for å spare noen kroner i et stramt budsjett. Baksiden av medaljen er at kvaliteten på tilbudet reduseres betraktelig, og det kan nærme seg det uforsvarlige i forhold til pasientsikkerheten. Dette vil vi endre.

Vi mener også det må satses langt sterkere på å sikre plasser til alvorlig syke og døende. Dette skal være plasser som kan disponeres av personer i alle aldre, hvor det er mulighet for å kombinere institusjonstid og hjemmetid, og hvor det er mulighet for å ha sine nærmeste hos seg og få et tverrfaglig tjenestetilbud som tar hensyn til hele pasientens behov. Vi mangler, ut fra befolkningstallet, rundt 600 slike plasser i dag, og vi vil sikre at disse opprettes og sikre midler til drift.

Det er store utfordringer i pleie- og omsorgssektoren i dag, og de vil ikke bli mindre i tiden som kommer. Jeg tror alle er genuint opptatt av at det skal ytes gode tjenester, men diskusjonen går på hvilke virkemidler vi skal velge for å få til det.

Jeg mener de siste 30 årene har vist oss at selv om mye er bra, er det en rekke forhold som kan og må bli bedre. La oss slutte med svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene. Gi fagpersonellet mulighet til å gjøre det de er opplært til, og la pasienter og brukere oppleve den trygghet og forutsigbarhet som skal ligge i våre velferdsordninger. La mennesker få muligheten til å beholde sitt menneskeverd og sin verdighet selv om sykdom eller funksjonstap har rammet dem.

Med dette vil jeg ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:00:55]: Vi hadde store forventninger til stortingsmeldingen Morgendagens omsorg. I forbindelse med statsbudsjettet for i år, og for så vidt også i andre sammenhenger, har det fra regjeringens side flere ganger blitt henvist til denne meldingen. Men alle forventningene ble dessverre ikke innfridd.

Meldingen er ordrik, og utfordringene er godt beskrevet, men meldingen inneholder få konkrete tiltak. Den inneholder riktignok en rekke ideer til hva kommunene, frivillig sektor og næringslivet kan gjøre, men det foreligger ingen særlig konkrete tiltak om hvordan regjeringen har tenkt å løse f.eks. de utfordringene og problemene kommunene har, og som de sliter med, i forbindelse med Samhandlingsreformen.

Tiden tillater ikke at jeg går i dybden på alle områdene, men jeg vil trekke fram noen områder stikkordsmessig og utdype andre, som Høyre mener er grunnleggende for å få et godt og velfungerende velferdstilbud.

Det gjelder brukerstyrt personlig assistent, som nå må på plass. Det er flere år siden Stortinget gjorde vedtaket.

Det gjelder modellen med samfunnskontrakt med frivilligheten og tiltak rettet mot å ivareta pårørenderessursen på en bedre måte.

Private og frivillige aktører må inn på rehabiliteringsfeltet, og de har behov for bedre og mer forutsigbare rammebetingelser.

Jeg vil også vise til vårt forslag om fritt rehabiliteringsvalg.

Når det gjelder boliger, vil jeg trekke fram vårt forslag om en rentekompensasjonsordning for sykehjem og omsorgsboliger, slik man har hatt på skolebygg.

Jeg viser også til forslaget om at private skal ha like tilskuddsordninger som offentlige aktører i bygging av omsorgsboliger og sykehjem.

Det er også behov for å satse mer på hospice og på økt faglig kompetanse innen lindrende behandling og omsorg ved livets slutt, og ikke minst er det behov for å ivareta barnepalliasjon og sikre alvorlig syke barn bedre hjelp i spesialist- og primærhelsetjenesten. Jeg vil vise til det gode arbeidet som organisasjonen JA til lindrende enhet og omsorg for barn gjør.

Det er behov for flere dedikerte sykehjemsleger, og vi mener de bør lønnes på lik linje med sykehusleger.

Jeg vil også vise til vårt forslag om nasjonale krav til legedekning og gjenta vårt krav om økt forskning i primærhelsetjenesten og behovet for flere undervisningssykehjem. Dette er konkrete tiltak som vi mener allerede nå ville kunne bidra til å øke både kapasiteten og kvaliteten innen omsorgstjenestene.

For Høyre er det viktig at omsorgspolitikken fremover gir muligheter for alle. Vi er avhengig av nye ideer og bedre løsninger i omsorgen dersom vi skal lykkes med å bygge ut et robust og godt omsorgstilbud. Da må vi slippe alle gode krefter til. Frivillige, ideelle organisasjoner og private kan delta i arbeidet, sammen med det offentlige, for å utvikle flere og bedre omsorgstilbud av høy kvalitet.

Jeg vil utdype tre områder som vi mener er grunnleggende for å møte morgendagen.

For det første – rehabilitering: Høyre er – i likhet med mange av høringsinstansene – svært bekymret over situasjonen på rehabiliteringsfeltet. Vi støtter regjeringens forslag om å løfte hverdagsrehabilitering som en viktig del av pleien for eldre og omsorgstrengende, men samtidig vil vi understreke behovet for en sterkere satsing på rehabiliteringsfeltet gjennom en forpliktende opptrappingsplan. Det er behov for en mer sømløs overføring av pasienter som trenger rehabilitering – fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. Det er nødvendig å skille mellom hverdagsrehabilitering og spesialistrehabilitering.

Riksrevisjonen påpekte i sin rapport til Stortinget i fjor at det ikke har vært noen styrking av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten siden 2005. Regjeringen har ikke løftet dette fram i større grad i stortingsmeldingen vi nå behandler. Det synes vi er skuffende, og vi mener – i likhet med fagmiljøene og pasientorganisasjonene – at dette er svært alvorlig.

Et mangelfullt tilbud om rehabilitering betyr tapte muligheter for mange mennesker. For mange er rehabilitering veien tilbake til jobb. Det handler om politisk vilje til å skape mer frihet og økt livskvalitet, slik at flere kan få være en del av det viktige jobbfellesskapet. Gjennom rehabilitering gir vi flere mulighet til å mestre sine liv mer selvstendig og med flere valgmuligheter. Men også for dem som ikke skal tilbake i arbeid, gir rehabilitering en mulighet til å være selvstendig og slippe å være avhengig av andre, til å oppleve friheten ved å komme seg opp trappen og inn i sitt eget hjem, til å kunne lage middag selv og til å legge seg så tidlig eller sent som man selv vil.

Derfor har Høyre foreslått at den neste store helsepolitiske reformen må komme innen rehabilitering. Det ble det faktisk bred politisk enighet om i Stortinget. Men da det kom til det konkrete, sviktet regjeringspartiene igjen og stemte ned Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis forslag om en forpliktende økonomisk opptrappingsplan over flere år, for å bygge opp rehabiliteringsfeltet.

En opptrappingsplan mener vi er viktig, både for å ta et krafttak for å styrke tilbudet i dag og ta igjen det store etterslepet, og for å ruste opp rehabiliteringsområdet for morgendagen.

Jeg vil også i denne sammenhengen nevne konsekvensen av en profesjonsnøytral helselov, som de rød-grønne vedtok, og som vi allerede nå ser har ført til færre fysioterapeuter i kommunene. Det betyr at det er mange som ikke får nødvendig rehabilitering, med de alvorlige konsekvenser det får for den enkelte. Det gjelder også på andre fagområder.

Et annet område jeg vil trekke fram spesielt, er kompetanse: Kompetanse og erfaring hos de ansatte i omsorgssektoren er helt avgjørende for å styrke kvaliteten på tilbudet. Høyre har foreslått at det må satses mye mer enn hva som gjøres i dag, og de ansatte må få større muligheter til faglig utvikling. Jeg viser til Høyres forslag om et kompetanseløft i omsorgssektoren.

Regjeringen peker i meldingen på at personellbehovet er økende og stort fremover. Det er vi enig i, men vi trenger ikke bare flere hender i omsorgen – vi trenger flere og mer kompetente hender. Økt kompetanse vil gi den ansatte større trygghet i arbeidet og dermed også øke kvaliteten på tilbudet som gis. Én av tre ansatte er ufaglærte, samtidig som omsorgstjenesten får et stadig økende ansvar for mennesker med alvorlige og komplekse lidelser og hjelpebehov.

Det er et problem at for få av de ansatte i omsorgsyrkene følges opp med tilbud om etter- og videreutdanning.

Det må arbeides aktivt for at sykehjemmene skal bli en attraktiv arena for sykepleiere. I Bergen kommune har de tatt denne utfordringen på alvor. De har nå innført en trainee-ordning for sykepleiere. Høyres helsebyråd, Hilde Onarheim, sier at ordningen skal gi nyutdannede sykepleiere faglig trygghet, slik at de kan tilby enda bedre tjenester til de eldre og omsorgstrengende. De nyutdannede sykepleierne får arbeidserfaring, både fra hjemmesykepleien og fra sykehjem. Dette er et godt eksempel på å ta aktive grep både for å rekruttere høyt kvalifisert personale og for å øke kvaliteten på tjenestene for dem som trenger hjelp og bistand.

Så til den delen av meldingen som vi i Høyre hadde størst forventninger til, men hvor vi mener regjeringen ikke har innfridd, nemlig den delen som gjelder ny innovasjon og velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgsfeltet. Vi hadde forhåpninger til at regjeringen i større grad skulle ta tak i de mulighetene som ligger i de nye teknologiske løsningene. Dette er løsninger som kan gi mennesker med bistandsbehov og/eller pleiebehov, et mer selvstendig liv, økt trygghet i hverdagen, større valgfrihet, mer verdighet og økt livskvalitet. Teknologien kan imidlertid aldri erstatte menneskelig kontakt og omsorg. Men en bevisst, etisk forsvarlig og fremtidsrettet bruk av teknologi på velferdsområdet, kan gjøre det mulig for flere å bli boende hjemme lenger og klare seg godt i hverdagen. Det kan også gi et bedre tilbud til dem som allerede har omsorgsplass.

Det dreier seg rett og slett om å gi flest mulig mennesker økt livskvalitet og større kontroll over egen livssituasjon.

Kåre Hagen, som ledet det viktige offentlige utredningsarbeidet i forkant av denne meldingen, sa på en konferanse arrangert av NITO, Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon, i vår at Norge er annerledeslandet i Norden når det gjelder velferdsteknologi. På konferansen uttrykte Hagen at det er ufattelig trist å se en sektor som higer etter mer personell og flere ansatte, men som samtidig bruker spesialutdannede sykepleiere til å plukke ut medisiner, legge i dosetter og kjøre ut til pasientene. Løsningene i omsorgssektoren er ikke nødvendigvis mer penger, flere plasser og mer personell, men en bedre organisering, bruk av nye ideer og bedre løsninger, bl.a. ved hjelp av ny teknologi.

Vi kan ikke lenger ha en avventende holdning til disse spørsmålene, og spesielt ikke i praksisfeltet. Det er derfor jeg mener denne meldingen burde ha inneholdt flere insentiver og en klarere retning for hvordan praksisfeltet og kommunene skal kunne ta i bruk nyskapende og innovative løsninger.

Det er dette de har innsett for lengst både i Danmark og i Sverige – og som er iverksatt. I Danmark har man sågar fått en femårig sivilingeniørutdanning innen velferdsteknologi.

Utfordringene og behovene i omsorgsektoren i årene fremover er mange og krevende, men det er også store muligheter. Derfor er det behov for nye ideer og bedre løsninger. En god samhandling mellom offentlig ideell og privat sektor er ønskelig og nødvendig.

Det er behov for å sette ideologiske kjepphester på stallen for godt og ta i bruk alle gode krefter og muligheter som finnes på tvers av sektorer i det norske samfunn.

Høyre vil ha en omsorgssektor som møter morgendagens utfordringer på en innovativ, trygg og effektiv måte, hvor pasientene har en reell valgfrihet, hvor pårørende spiller en viktig rolle (presidenten klubber), og hvor pasientsikkerhet og høy kvalitet må stå i sentrum.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:11:45]: I forbindelse med debatten om framtidens politikk innenfor pleie- og omsorgssektoren kan det være greit å ta utgangpunkt i hvordan det står til med denne sektoren i landet vårt for tiden. Da har jeg lyst til å referere til noen tall: I perioden 2005–2011 ble det opprettet 22 000 nye årsverk i denne sektoren. Bare i 2013, altså i år, har Statistisk sentralbyrå meldt at det er opprettet 3 200 nye årsverk. 21 000 personer har fullført grunnutdanning, etter- og videreutdanning innenfor helse- og sosialfag. I forhold til befolkningen er andelen årsverk i omsorgstjenesten høyest i Sverige og Norge. Og til slutt: OECD har kåret Norge til verdens beste omsorgsland.

Det burde være greit å ha dette perspektivet som utgangspunkt når vi diskuterer utfordringene framover. De blir ikke noe mindre av dette, men det forteller at vi ligger på topp i verden når det gjelder å ha en god eldreomsorg og en god pleie- og omsorgssektor.

De utfordringene som vi vil møte i årene som kommer på dette området, vil være av en sånn karakter at pleie- og omsorgssektoren – gjerne helsesektoren generelt, men særlig pleie- og omsorgssektoren – vil være den sektoren som vil kreve de største ressursene i framtiden, både når det gjelder kroner og øre bevilget på statsbudsjettet, og ikke minst når det gjelder behovet for personell, dvs. rekrutteringsutfordringer. Det er fordi helsetilstanden i befolkningen er god, at stadig flere blir eldre; vi lever stadig lenger.

Denne stortingsmeldingen peker på framtidens utfordringer, men også på framtidens muligheter. Her er «omsorgsteknologi» et stikkord – hvordan omsorgsteknologi, samarbeid mellom kommuner og ideelle organisasjoner og forskningsmuligheter kan legge til rette for en tjeneste som kan gjøre det mulig å leve og bo hjemme så lenge som mulig.

Det er vist til mulighetene som ligger innenfor forskning på området, og det er foreslått et nasjonalt senter for forskning på omsorgsteknologi. Jeg var for ikke så veldig lenge siden på et debattmøte om nettopp dette temaet og har lyst til å understreke at i årene som kommer, er det viktig å ha et stort fokus på forskning og utvikling på dette området, sentralt og nasjonalt, men også lokalt og regionalt – altså legge til rette for gode samarbeidsmuligheter og samarbeidsløsninger mellom kommunene regionalt, næringslivet regionalt og også forskningsmiljøene regionalt. For dette blir en politikk i skjæringspunktet mellom helse- og omsorgssektoren og næringslivet, og det kan være en sektor som kan gi grunnlag for lokal og regional verdiskaping. Det er et viktig poeng.

Så har jeg lyst til å påpeke at denne sektoren i årene som kommer, må være en viktig del av det offentliges ansvar. Det offentlige må altså ha ansvaret for pleie- og omsorgssektoren. Jeg nevner det fordi det er forslag fra høyrepartiene om at det i større og større grad bør legges til rette for at sektoren skal være privatisert.

Skal man sikre at alle får lik tilgang på omsorgstjenester, uansett hvor man bor i landet, og uansett størrelsen på pengeboka, er det, og må det være, et offentlig ansvar i framtiden. Privatisert pleie- og omsorgssektor med økt andel av stykkprisfinansiering, som Fremskrittspartiet foreslår, betyr økte forskjeller og ikke minst oppbygging av et statlig byråkrati. Det er ikke en framtidsløsning.

Jeg nevnte innledningsvis at dette i framtiden vil komme til å kreve betydelig flere årsverk innen pleie- og omsorgssektoren. Her opererer vi med tall på opptil 100 000 flere hvis man ser det i et litt lengre perspektiv. Det kommer til å bety store utfordringer for oss – store utfordringer for utdanningssektoren, men ikke minst store utfordringer når det gjelder rekruttering. Da kan vi ikke ha en sektor som hovedsakelig byr på deltidsstillinger. Da må heltid være hovedregelen, og deltid unntaket. Da må kommunene settes i stand til økonomisk og ressursmessig å legge til rette for heltidsstillinger i årene som kommer. Det er en svært viktig del av SVs politikk, og det vil jeg understreke også i mitt innlegg.

Til slutt: Skal vi makte å finansiere denne sektoren i framtiden (presidenten klubber), kan ikke skattelette være hovedsaken, da må man ha en økonomisk politikk som kan finansiere dette.

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden. Det inkluderer de to siste talerne, og da er dette et varsel også til kommende talere.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:17:16]: Takk for advarselen!

Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg og behandlingen i Stortinget i dag er starten på noe som kan bli veldig bra. For det første er det bra å tenke nytt og ønske utvikling. Definisjonen av innovasjon er å skape noe nytt. Det er kjent eller ny viten kombinert på en ny måte eller brukt i nye sammenhenger. Det er ideer omsatt til en bedre praksis, som skaper merverdi. Innovasjon er driftig, dristig og eksperimentell i formen.

Kristelig Folkeparti er også glad for prinsippene for god omsorgstjeneste som ligger til grunn for stortingsmeldingen. Prinsippene ble utarbeidet i samarbeid mellom departementet og en rekke organisasjoner og sier at en god omsorgstjeneste

• bygger på et helhetlig menneskesyn

• baseres på medbestemmelse, respekt og verdighet

• er tilpasset brukernes individuelle behov

• viser respekt og omsorg for pårørende

• består av kompetente ledere og ansatte

• vektlegger helsefremmende aktivitet og forebyggende tiltak

• er fleksibel, forutsigbar og tilbyr koordinerte og helhetlige tjenester

• er lærende, innovativ og nyskapende.

En framtidsrettet tjeneste i tråd med disse prinsippene er brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Forslaget regjeringen har sendt på høring, bryter med prinsippet om et helhetlig tilbud. Tjenestene, slik regjeringen foreslår, vil bli fragmentert fordi funksjonshemmede må forholde seg til flere tjenester og personer. BPA vil bli begrensende for muligheten til deltakelse og uavhengighet fordi BPA ikke kan benyttes utenfor egen kommune. Kristelig Folkeparti foreslår en rett til BPA som er slik at brukeren selv, ut fra egne assistansebehov, kan avtale hvor, hvordan, når og til hvilke oppgaver BPA kan benyttes.

Kristelig Folkeparti mener moderne hjelpemidler, sammen med medisinsk utvikling, er vesentlig for å sikre morgendagens eldre et godt liv.

Det er i kommunene innovasjon og utvikling for gode, trygge og bærekraftige tjenester og velferdsteknologi skal skje. Dette vil skje i partnerskap med brukere, pårørende, frivillige organisasjoner, ideelle aktører og næringsliv.

Pårørende spiller en svært viktig rolle, og et program for en framtidsrettet pårørendepolitikk er bra. Kristelig Folkeparti mener allikevel at regjeringens pårørendepolitikk er for passiv og at det går for langsomt.

Pårørende trenger tiltak ikke bare for framtiden, men nå. Pårørende trenger tiltak som sier: Du gjør en fantastisk innsats. Det ser vi, og det verdsetter vi! Pårørende trenger forutsigbarhet og trygghet i hverdagen – i dag og i morgen. Derfor har vi lenge etterspurt en forbedret omsorgslønnsordning.

I høringen om meldingen var både Norsk Epilepsiforbund og Norsk Forbund for Utviklingshemmede svært opptatt av de foreldrene som plutselig har mistet pleiepenger, og dermed har de ikke inntekt når de må ta seg av alvorlig syke barn. En slik praksis er det motsatte av å verdsette pårørendes innsats.

Kristelig Folkeparti mener at regjeringen snarest må legge fram en sak for Stortinget med forslag til forbedringer av pleiepengeordningen.

Frivillige og ideelle organisasjoner er viktige samarbeidspartnere for å fremme innovasjon og utvikling i helse- og omsorgstjenestene. Historisk sett har frivillige organisasjoner sett behovet for tiltak blant utsatte grupper og startet tilbud som det offentlige senere har overtatt.

I den offentlige utredningen Innovasjon i omsorg ble det foreslått at 25 pst. av den samlede omsorgssektoren skal være organisert og drevet av ideelle aktører innen 2025. Kristelig Folkeparti mener dette er et godt forslag, og vi fremmer i dag et forslag, der vi ber regjeringen legge til rette for dette.

Kristelig Folkeparti fremmer også et forslag om at regjeringen snarest må finne løsninger for pensjonsutgiftene som ideell sektor har innen helse-, omsorgs- og barnevernstjenester.

Innovasjonsprosesser er forbundet med villighet til å ta risiko. Dette er en av de største barrierene for innovasjon i den kommunale omsorgssektoren. Kristelig Folkeparti mener derfor at det for å lykkes med innovasjon, må etableres fond som kan gi støtte til prosjekter, slik det bl.a. er gjort i Danmark. Kristelig Folkeparti har tidligere foreslått et fond for sosial innovasjon.

Mye i meldingen, og i behandlingen i Stortinget, er ikke nytt. Faktisk er det slik at ergoterapeuter, fysioterapeuter og annet helsepersonell lenge har lengtet etter det som nå er trenden – hjemmerehabilitering, eller hverdagsrehabilitering. Som flere sier: Det var dette vi lærte i utdanningen – å jobbe med hendene på ryggen, slik at pasienter selv får trene seg opp og gjenvinne tapte ferdigheter. Kristelig Folkeparti foreslår at det fremmes en nasjonal opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering – for utbygging av tilbud, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Dermed vil jeg ta opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i saken.

Min taletid er nå ute.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Borghild Tenden (V) [13:22:31]: Morgendagens omsorg er en viktig stortingsmelding. Den løfter fram mange gode tiltak, som støttes fullt ut av Venstre.

Vi trenger uten tvil en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk, økt bruk av frivillige, økt satsing på hverdagsrehabilitering, mer innovasjon, forskning og bedre teknologi, for å nevne noen hovedpunkter i meldingen.

For Venstre er fellesskapsløsninger en viktig del av velferdsstaten. Vi skal ha gode, likeverdige offentlige omsorgstjenester. Samtidig er jeg veldig glad for at en samlet komité er enig i at alle omsorgsoppgaver ikke kan overlates til det offentlige. Skal et samfunn gå rundt, er vi avhengig av at vi tar ansvar for hverandre.

Venstre er enig med de andre opposisjonspartiene i at det må bygges flere sykehjemsplasser for de aller eldste og sykeste. Samtidig mener jeg det er viktig å bruke mye ressurser på hjemmebasert omsorg for dem som kan og vil bo hjemme. Venstre pleier å si at kommunene må tilby en fullstendig omsorgstrapp, dvs. både velutbygde hjemmetjenester og dagtilbud, omsorgsboliger med og uten heldøgns bemanning og gode sykehjem for dem som trenger det.

Morgendagens omsorg legger opp til et eget pårørendeprogram, som bl.a. skal gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg. Jeg er glad for at det fokuseres særskilt på dette i meldingen. Det er også et riktig grep å legge til rette for gode og fleksible støtteordninger.

Jeg vil rette oppmerksomheten mot en gruppe som ikke opplever at det har kommet signaler om en bedre hverdag, verken i Kaasa-utvalgets rapport eller i denne meldingen. Det gjelder foreldre til sterkt funksjonshemmede barn over 18 år og deres mulighet til å kombinere ordinært arbeid med tunge omsorgsoppgaver. Det offentlige hjelpeapparatet har dreid bort fra institusjonsomsorg, og flere foreldre har fått et større omsorgsansvar for barn med nedsatt funksjonsevne, også etter at de har blitt voksne. Det gjør at det er behov for å endre regelverket, spesielt med tanke på retten til pleiepenger og omsorgspenger – ikke bare en forbedret omsorgslønnsordning. Om vi ikke klarer å løse disse utfordringene på en god måte, risikerer vi flere situasjoner hvor unge mennesker bor på sykehjem, selv om foreldrene ønsker at barnet skal bo hjemme. Det er ikke en god pårørendepolitikk, og det er ikke til det beste for den funksjonshemmede. Det er heller ikke særlig samfunnsøkonomiske lønnsomt.

I stortingsmeldingen vi debatterer i dag, står det at fremtidig knapphet på arbeidskraft og frivillige omsorgsytere krever løsninger som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg. Men jeg ser ikke konkrete tiltak for å oppnå dette.

Da jeg utfordret tidligere helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen på 18-årsgrensen som hindrer yrkesaktive pårørende i å få omsorgspenger og pleiepenger, svarte hun:

«Vi ønsker å legge til rette for at pårørende skal kunne kombinere omsorgsarbeid med yrkesaktivitet».

Flere medieoppslag den siste tiden vitner om alt annet enn et fleksibelt regelverk, f.eks. oppslaget om Mikkel på 12 år, der foreldrene ikke fikk beholde sine pleiepenger fordi gutten var et par timer for lenge på skolen per uke. Dette har blitt sterkt kritisert av Sivilombudsmannen, uten at det har fått noen positive utslag for familien. Det er et rigid regelverk for pårørende til omsorgskrevende barn under 18 år, men det er enda vanskeligere for dem som har barn som er over 18 år, men som mentalt fungerer som et barn.

Det er for mange omsorgskrevende barn naturlig å bo hjemme ytterligere noen år mens de er skoleelever. Enkelte ønsker å fortsette å bo hjemme og motta omsorg og pleie fra foreldrene, også etter endt skolegang.

Jeg hadde ønsket meg noen konkrete tiltak i meldingen som hadde gjort situasjonen bedre for yrkesaktive pårørende til svært omsorgskrevende barn. Jeg håper dette er noe denne, eller neste, regjering vil sørge for, selv om det ikke står noe om dette i denne stortingsmeldingen.

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:27:04]: Å videreutvikle vårt velferdssamfunn og sikre nære og gode helse- og omsorgstjenester for morgendagens brukere og pasienter er grunnleggende for oss alle, og en prioritet for denne regjeringen.

Vi har bygget opp kapasitet og kvalitet i disse tjenestene i kommunene gjennom Omsorgsplan 2015. Med Samhandlingsreformen har vi styrket helsetjenestene nær der folk bor, med større satsing på forebygging. Vi har lagt grunnlaget for å ta viktige skritt videre. Torsdag inviterer vi til et partnerskap for folkehelsen. Vi får debattert folkehelsemeldingen i salen. Med dagens debatt om stortingsmeldingen Morgendagens omsorg inviterer vi hele samfunnet til et aktivt medansvar. I kommunene må alle – brukere og pårørende, fagfolk og lokalpolitikere, ideelle organisasjoner, lokalsamfunn, forskning og næringsliv – trekkes med i et nyskapende samarbeid for å utforme morgendagens omsorg. Innovasjon handler om å finne nye veier og bærekraftige løsninger, som å ta i bruk ny teknologi som gjør hverdagen enklere. Men like mye handler det om å spille sammen med sivilsamfunnet for å utløse gode og lokale omsorgsmodeller.

Jeg er derfor glad for – selv om innstillingen har mange forslag på kryss og tvers – at en samlet komité slutter opp om at en god velferdstjeneste er avhengig av at alle tar ansvar og deltar aktivt i fellesskapet.

Aktivt medansvar – enten formelt gjennom frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner eller uformelt gjennom familie og sosialt nettverk – bidrar til å skape tillit og solidaritet mellom generasjoner. Det bygger vår sosiale kapital – verdier som utvikling av fremtidens omsorgstjenester må bygge videre på.

Vi vil bli mange flere eldre i Norge i årene som kommer. Det er velferdsstatens bonus og noe vi skal være stolte av. Mange av de nye eldre vil være friske og bidra i samfunnet i større grad enn tidligere. Det er en ressurs vi ikke har råd til å la være å benytte. Men fortsatt vil eldre, og spesielt de eldste eldre, ha behov som de trenger fellesskapets og velferdsstatens hjelp til å dekke. Det er behov vi har en forpliktelse til å imøtekomme.

Kåre Hagen, som ledet arbeidet med NOU-en om Innovasjon i omsorg, sa:

«Omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen. Den skapes av forestillingen om at omsorg ikke kan gjøres annerledes enn i dag.»

Det er en oppfordring til å tenke nytt.

I meldingen viser vi mulighetene som vi som samfunn og felleskap har for å løse fremtidens behov. Vi skal fortsatt bruke de store pengene på helse og omsorg. Men samtidig må vi jobbe annerledes for å lykkes med å mobilisere samfunnets samlede ressurser på en bedre måte. Jeg håper denne debatten i dag vil kaste lys over løsninger for morgendagen, og at det ikke blir terping på gårsdagens strid.

Mitt ønske er at meldingen skal skape trygghet for at vi gjennom fornying og nyskaping fortsatt kan satse på de fellesskapsløsninger vi har bygget opp i landet vårt.

Meldingen har tre hovedsiktemål:

• Vi skal få kunnskap om, lete fram, mobilisere og ta i bruk samfunnets samlede omsorgsressurser på nye måter.

• Vi skal utvikle nye omsorgsformer gjennom ny teknologi, ny kunnskap, nye faglige metoder og endringer av organisatoriske og fysiske rammer.

• Vi skal støtte og styrke kommunenes forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid på dette feltet.

Vi må mobilisere til den felles innsatsen dette landet er så god på. Vi vil samarbeide med frivillige og pårørende på nye måter. Vi skal etablere en nasjonal frivillighetsstrategi og et program for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk. Det skal bli enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn og unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom og funksjonsnedsettelse. Vi skal forbedre omsorgslønnsordningen og utvikle fleksible avlastningsordninger. Flere menn må inn i omsorgsyrkene – vi gjør det vellykkede prosjektet Menn i helse fra Trondheim til et nasjonalt tiltak.

Vi skal satse ytterligere på opplæring av frivillighetskoordinatorer i regi av Verdighetssenteret i Bergen. Vi vil la ideelle organisasjoner spille en sterkere rolle som driftere av velferdstjenester i kommunene. Gjennom samarbeid vil kommuner og ideelle aktører bedre kunne utvikle nyskapende tiltak. Vi skal legge til rette for skjermede anskaffelser for ideelle aktører og for langvarige driftsavtaler.

Eldresentrene er et godt eksempel på tiltak som forebygger ensomhet og passivitet, noe Pensjonistforbundet har vært opptatt av. I frivillighetsstrategien vil vi stimulere til utvikling av ulike former for eldre- og seniorsentre, for å nevne noen eksempler.

Morgendagens omsorg skal bestå av så vel aktiv omsorg som pleie og lindring. Begge deler krever kompetanse. Samhandlingsreformen har ført til bedre samarbeid mellom sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester og bedre lokale helsetjenester. Mennesker som trenger sykehjemsplass, skal få det. Sykehjem er et alternativ når dine behov ikke lar seg løse ved at du fortsatt bor hjemme, selv med tilrettelegging. Derfor henger behovet for sykehjem tett sammen med hvilke andre tilbud kommunen har. Fremtidens sykehjem vil se annerledes ut, bære mer preg av å være et hjem, ha knyttet til seg frivillige og ha et bedre samarbeid med pårørende. De vil invitere nærmiljøet inn. Og de skal ha kompetent personell. Sykepleiere og fagarbeidere skal være stolte av å jobbe på en av Norges viktigste arbeidsplasser. Vi varsler allerede nå at ordningen med tilskudd til nybygde og rehabiliterte heldøgns omsorgsplasser skal videreføres etter 2015.

I sykehjemmene ligger også mulighetene til å jobbe annerledes og bedre, heve livskvaliteten for dem som bor der. Man var inne på tidligere i debatten at når Bergen Røde Kors sykehjem ved hjelp av musikk og kartlegging av pasientenes historie, greier å få opp trivsel og ro blant pasientene, få ned medikamentbruken, få mer tilfredse pårørende, få ned sykefraværet og lykkes med dette uten å ha nevneverdig flere ressurser enn andre avdelinger, må vi spørre oss: Er vi flinke nok til å lære av suksesshistoriene? Hvis det virker der, i Bergen, må det kunne gjøres tilgjengelig ellers i landet.

Vi vil få fram disse suksesshistoriene, gi nye metoder den faglige status de fortjener og spre dem systematisk. Ordningen med livsgledesertifisering av sykehjem skal bli en nasjonal ordning.

Men en ensidig fokusering på sykehjem vil være å gå baklengs inn i fremtiden. Jeg tror at når mange generasjoner nordmenn tenker omsorg for eldre, tenker de automatisk sykehjem. De aller fleste ønsker å bo hjemme lengst mulig. Hjemmetjenester må utvikles slik at brukerne fortsetter å ha mest mulig kontroll over eget liv. Kommunene bør ha som mål at de som har bruk for omsorgstjenester, har én kontaktperson for koordinerte tjenester, og søke å begrense antall forskjellige personer så langt som mulig. Dette vil vi utvikle i samarbeid med KS og de ansattes organisasjoner.

Sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter har sammen utviklet et konsept for hverdagsrehabilitering for at forebygging og opptrening kan skje i ens hjemmemiljø, slik at brukerne kan mestre dagliglivets gjøremål. Det betyr tidligere innsats, og at brukerens egne personlige mål settes i sentrum. Vi vil styrke og spre dette konseptet til stadig flere kommuner. Kunnskapen og modellene er der. Alle kommuner bør nå ta hverdagsrehabilitering i bruk.

Når det nærmer seg slutten på livet, er som oftest god pleie det aller viktigste. Det handler om å lindre smerte, bli sett og hørt, vasket og stelt og få hjelp til å møte livets siste dager. Målet er at uhelbredelig syke og døende og deres pårørende skal oppleve livets sluttfase så trygg og meningsfull som mulig. Vi vil utvikle et opplæringsprogram for ansatte i omsorgstjenesten som skal gi grunnleggende kompetanse i lindrende behandling.

Folks boliger må tilrettelegges slik at de fortsetter å være trygge hjemme, også når fysikken eller husken svikter – eller når man nærmer seg livets avslutning.

Vi lanserer også i meldingen et program for velferdsteknologi for å gi mennesker redskap som gir bedre mestring og bedre liv. Også mennesker med omsorgsbehov skal kunne ta i bruk teknologi på en måte som beriker livet. Allerede i revidert nasjonalbudsjett har vi satt i gang stimulanser til dette programmet. Målet er at velferdsteknologi skal være en del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020.

De vellykkede erfaringene med å bygge opp en offentlig omsorgstjeneste i det omfang og på det nivå vi har gjort i Norge, tilsier at fremtidens utfordringer må møtes med to tanker i hodet på samme tid: Vi skal videreføre det beste av det som er bygd opp de siste 40 årene, og være åpne for å endre kursen på viktige områder.

De offentlige omsorgstjenestene har vært i kontinuerlig vekst i flere tiår. Tjenestetilbudet dekker nå brukere i alle aldersgrupper. Det er faktisk tallet på tjenestemottakere under 67 år som har hatt sterkest vekst de siste 20 årene. Med de demografiske utfordringer som venter oss for fullt om 10–15 år, må vi organisere innsatsen slik at den støtter og utløser de ressurser som ligger hos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, i nærmiljø, organisasjoner og lokalsamfunn. Det vil kreve omstilling av den faglige virksomheten, med større vekt på forebygging, tidlig innsats og hverdagsrehabilitering. Sosialt nettverksarbeid, mer bruk av ny teknologi og nye arbeidsmetoder blir viktig. Samtidig må den pleiefaglige kjernevirksomheten foredles og den medisinske oppfølgingen styrkes.

Usikkerhet om den økonomiske utviklingen, slik vi ser i mange land i Europa, tilsier at ikke alt «støpes i betong». Vi må kunne gi gode tjenester selv om det skjer endringer i økonomi, arbeidsmarked og pårørendes yrkesaktivitet. De nærmeste årene vil veksten være størst blant de yngste eldre. De demografiske endringene taler derfor for at veksten i tjenester bør skje i hjemmetjenester, dagtilbud, rehabilitering og forebyggende innsats, sammen med en styrket primærhelsetjeneste.

Tenk på dette: Om vi går 40 år tilbake i tid, jobbet det 20 000 personer i omsorgsyrket. Nå jobber det 130 000. Den gang hentet vi fortsatt vann i brønner i deler av Oslo. Folk flyttet fra boliger med utedo til moderne blokker på Manglerud. Vi løftet dette samfunnet fordi vi løftet i flokk, og fordi vi satset på fellesskapsløsninger. Direktøren og vaskekona lå på det samme sykehuset og det samme sykehjemmet. Vi klarte det før, og vi kan klare det igjen. Den enkeltes lommebok skal ikke avgjøre om man får god omsorg. Vi skal tilby løsninger for alle – men ikke like for alle, fordi rettferdighet handler om å behandle folk ulikt basert på individuelle hensyn og ulike behov. Bare slik kan mennesker som i større eller mindre grad er avhengig av fellesskapets omsorg, fortsette å være sjef i eget liv, også når fysikken og husken skranter.

Vi skal forsvare og utvikle velferdsstaten sammen. Denne stortingsmeldingen viser mulighetene for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:37:16]: Regjeringen er motstander av automatisk statlig finansiering av eldreomsorgen når behovet er fastslått på et faglig grunnlag. Bunner regjeringspartienes motstand mot denne automatikken i en generell mistro mot primærhelsetjenestens evne til å foreta faglige vurderinger, eller er det frykten for økte kostnader som gjør at regjeringspartiene fortsatt velger å rasjonalisere disse tjenestene gjennom rammefinansiering?

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:37:46]: Jeg må si at ingen av de forklaringsløsningene som representanten trekker fram, er dekkende. Vi søker å organisere denne delen av vår omsorgssektor nær der pasientene bor – det oppfattet jeg av innlegget til representanten at han var enig i. Vi mener det er riktig at også samfunnets bevilgning av midler til det – som vi har stor vilje til, bl.a. gjennom å sikre en sterk kommuneøkonomi, bl.a. ved å avstå fra å gi titalls milliarder i skattelettelser til dem som har mest fra før – er den beste måten å kanalisere de midlene på.

Så mener jeg at diskusjonen om hvilke lover og regler vi setter for tjenesten, er en politisk diskusjon vi skal ha. Men jeg vil advare mot at alle udekte behov i denne sektoren skal løses gjennom en ny rettighet, en ny lov, en ny forpliktelse. Det er rett til helsehjelp som er det levende prinsippet. Det løses etter vår mening best – jeg forstår også det på de regjeringspartnerne som representanten ser fram til å samarbeide med, om han får muligheten – gjennom den måten vi organiserer tjenestene på.

Bent Høie (H) [13:38:54]: Høyre er enig i det som er linjen i meldingen, nemlig at folk skal bo hjemme så lenge de har muligheten til det og ønske om det, men ha trygghet for å komme på institusjon når de har behov for det. I meldingen beskrives det jo også et betydelig behov for økning i antallet institusjonsplasser i eldreomsorgen i årene framover.

Men det har vært litt usikkerhet om hva regjeringen mener når den snakker om nye plasser, flere plasser eller tilsagn om tilskudd osv. – om det er flere eller nye eller rehabiliterte. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å spørre statsråden helt konkret: Når det i stortingsmeldingen under kapittel 6.3.1 står:

«Basert på nøkterne forutsetninger antyder nye framskrivninger at det i tillegg er et behov for om lag 15 000 nye plasser fram mot 2030».

Og videre at det vil

«være behov for om lag 3000 enheter per år ved en mest mulig jevn utbyggingstakt fram mot 2030.»

Er det da snakk om flere plasser eller flere rehabiliterte plasser?

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:40:04]: Det kan være en variasjon. Som vi har hatt mange diskusjoner om i denne salen, kan en plass som f.eks. blir bygget om til et enerom – fra å ha vært to rom – bli modernisert. Det kan kvalifisere til å være en slik plass. I andre sammenhenger kan det være at det bygges helt nytt. Det kommunene har behov for når det gjelder innbyggernes behov, er det som er styrende.

Jeg mener fortsatt at den debatten er morsom – tilsvarende om tilskudd. Jeg skjønner at det nesten er et uendelig muntrasjonsråd i det bildet, men det er måten man gjør det på. Man gir tilsagn om tilskudd basert på hva kommunen har behov for, så blir det bygget, og når nøkkelen står i døren, kommer pengene. Vi er i rute med å fylle opp de målene vi har satt, og det kommer vi også til å være om vi får anledning til å ta dette videre fram mot de tidshorisontene som representanten viser til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:41:03]: 70 000 mennesker har demens i dag. Det blir kanskje en dobling innen 2040. Vi vet at 9,3 pst. av menneskene med demens, har et dagtilbud.

I 2005 var det 4 pst. som hadde et slikt dagtilbud. Det vil si at det i de siste åtte årene har vært en økning på 5 pst. – under 1 pst. økning hvert år.

Vi vet at regjeringens politikk er at de vil lovfeste retten til dagtilbud når dette tilbudet er bygd ut.

Mitt spørsmål til statsråden er om dagtilbudet til mennesker med demens – 9,3 pst. – er tilstrekkelig bygd ut, slik at regjeringen nå kan gå inn for en lovfesting av dette viktige tilbudet?

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:41:57]: Svaret er nei, det er ikke nok. Når vi sier at det må være en realitet, tror jeg ikke vi nødvendigvis skal vente på at det er 100 pst., men det må være en realitet før man går til lovfesting.

Jeg blir mer og mer tilbakeholden med hensyn til at lovfesting er svar på alle disse løsningene – som jeg har sagt flere ganger i denne debatten.

Nå er det slik at vi har trappet opp virkemiddelbruken som gir kommunene muligheter til å finansiere igangsettelse av etablering av dagtilbud. Det har vært en utfordring å få kommunene oppmerksomme på denne ordningen og se mulighetene som ligger i den. Jeg har vært urolig for det, men jeg ser at det nå er en akselerasjon i kommunenes benyttelse av ordningen, og de som gjør det, er tilfreds.

Jeg håper at vi kommer til å se en klar økning i disse plassene. Det er en helt reell økning i livskvalitet for de demente – og ikke minst for deres pårørende. Da kommer det et passende tidspunkt hvor man kan gjøre dette til en lovfestet rettighet, som også mitt parti gikk inn for på sitt landsmøte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Wenche Olsen (A) [13:43:22]: Morgendagens omsorg handler om å tenke annerledes og smartere. Vi vet at vi lever lenger, og at vi derfor mest sannsynlig vil ha behov for omsorgstjenester over en lengre periode. Det kan gi oss en utfordring med nok helsepersonell, derfor må vi tenke både annerledes og smartere. Med ny teknologi og bedre løsninger kan mange klare seg bedre i hverdagen, til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne.

Velferdsteknologi kan gi den enkelte både mer frihet og mulighet for å delta mer aktivt. Vi har nylig vedtatt en lovendring som åpner for at demente kan utstyres med GPS når de skal ut på tur. Det gir trygghet for pårørende, men ikke minst gir det frihet til den enkelte bruker, frihet til å gå hvor du vil, når du vil – og alene, om du vil det.

Teknologi kan være så mangt. For noen år siden var komiteen i Japan. Der fikk vi se den elektroniske selen og hva den betydde for demente. Her i Norge har selen fått et ufortjent dårlig rykte. Vi fikk være med og se hvordan de brukte selen i samtaler med de demente – pasienter som helt hadde mistet språket, men som når de sammen med personalet hadde kontakt med selen, igjen begynte å prate. Det var veldig flott å se hvordan de lyste opp og ble engasjerte.

Det fins mange gode teknologiske løsninger som ennå ikke er tatt i bruk. Derfor er jeg glad for at vi har kommuner som er innovative og villige til å tenke nytt, som bl.a. Fredrikstad og Sarpsborg, som er deltakere i EU-prosjektet eSenior. De har involvert brukerne, hatt samtaler og kartlagt hva behovet er for den enkelte. Prosjektet har som mål å pilotere inntil 250 boliger med velferdsteknologi for seniorer, slik at de kan bo lenger hjemme med god trygghet og livskvalitet. De er godt i gang og har allerede tatt i bruk mye ny teknologi.

Mange engster seg for at teknologien skal overta for de varme hendene. Det skal den selvsagt ikke. Men jeg må si at jeg ville ha foretrukket å ha en sensor i sengen min som kunne varsle om det ble vått der, framfor at noen skulle komme til meg midt på natten for å stikke hånden under dynen for å kjenne etter om det var vått. Det ville gitt en dobbel gevinst – ikke bare slapp pleieren å dra ut til meg for å sjekke, men jeg slapp også å bli vekket midt på natten.

Innovasjon og det å tenke smart behøver nødvendigvis ikke å bety at du skal snu opp ned på alt. Noen ganger er det helt små, enkle løsninger som gir uttelling – som de som tok i bruk vester på pleierne som delte ut medisiner til pasientene, slik at andre ikke skulle forstyrre dem mens de delte ut medisiner. De klarte å redusere feilmedisineringen betydelig – et enkelt grep som ga stor gevinst.

Det er eksempler som viser at det er mye å hente på innovasjon innenfor omsorgen. Derfor er det bra at regjeringen nå gjennomfører teknologiprogram som vil jobbe med etablering av åpne standarder for velferdsteknologi, utvikling og utprøving i kommunene – og spre kunnskap og erfaringer om velferdsteknologiske løsninger samt utvikle gode modeller for innføring og bruk av velferdsteknologi.

Teknologi er viktig, men like viktig er assistenter som bidrar til at folk kan få frihet til å styre eget liv. Derfor er jeg glad for at regjeringen har sendt på høring en rettighetsfesting av BPA for brukere med stort behov. Enkelte organisasjoner har uttrykt bekymring for at ordningen vil bli svekket. Det medfører ikke riktighet. Ordningen bygger på den plikten kommunen har i dag. Det er ikke noe i rettighetsfestingen som svekker BPA-ordningen, men man løser ikke alle utfordringene rundt organiseringen BPA. Det er utfordringer vi er svært opptatt av, og som vi vil jobbe videre med. Det viktige nå er å få rettighetsfestingen på plass.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [13:47:26]: Denne meldingen føyer seg inn i rekken av politiske saker som tar pulsen på – og har svar på – store framtidsutfordringer i Norge. Pensjonsreformen, uførereformen, Samhandlingsreformen og Nav-reformen er viktig og nødvendig bakteppe. Et overordnet mål for Arbeiderpartiet er å utjevne sosiale ulikheter i arbeidsliv, helse- og omsorgstjenester. Jobbstrategien og universell utforming er bl.a. virkemidler for å nå dette. Jeg vil likevel peke på en liten gruppe personer som har store utfordringer på omsorgsfeltet. Det er personer som har Huntingtons sykdom og deres ektefeller og barn. Det er en utfordrende progressiv lidelse, selvfølgelig i første rekke for pasienten, men også for ektefelle og barn – og ikke minst for omsorgsgivere.

Norske Kvinners Sanitetsforening har i samarbeid med den offentlige pleie- og omsorgstjenesten utviklet kompetansenettverk i Nord-Norge, Vest-Norge, Midt-Norge og Øst-Norge, som pårørende og brukere er veldig fornøyd med. Jeg vil gjerne at Huntington-pasienter og deres pårørende i Sør-Norge også skal få et sånt tilbud, og jeg regner med at det er noe det skal jobbes videre med fram mot neste års budsjett.

Så vil jeg berømme Sørlandet sykehus og alle kommunene på Agder. Der er det innovasjon. Det er nesten sånn at en ikke tror det. Nå er avtaler lagt på elektronisk samhandling mellom sykehus og alle 30 kommunene på Agder. Innenfor rus-sektoren ser man det når det gjelder Jegersberg gård, et rehabiliteringstiltak for rusavhengige der det private næringsliv, omsorgstjenesten – både i kommunen og behandlingsapparatet på sykehusene – og frivillig sektor er inkludert for å få en god rehabilitering og et individuelt opplegg til dem som er brukere der.

Denne meldingen viser vei, og den viser at samarbeid og fellesskap vil heve pasientsikkerheten og kvaliteten både på både behandling, rehabilitering og omsorg.

Jeg vil minne om at en forutsetning for å lykkes med de overordnede målene om utjevning av sosiale forskjeller, er å ha ekstra fokus på de gruppene som tallmessig er få – de med kroniske og sammensatte lidelser, somatiske, psykiske eller rusrelaterte, og deres barn. Disse gruppene blir eldre i dag enn for få år siden, og de har behov for omsorg og behandling – ofte i et livsløpsperspektiv. Jeg er helt overbevist om at den beste måten å gi trygghet til omsorgstrengende på også i framtida, er å sikre trygg, forutsigbar finansiering av tjenestene. Høyresidens løsning – skattekutt og kommersialisert privatisering – trekker fellesskapets verdier fra statsregnskapet til direktørers bankkonti, der overskudd ofte plasseres i såkalte skatteparadiser. Ikke er det nytt, og ikke er det godt, spesielt ikke for de grupper som trenger mest omsorg.

Målene i omsorgstjenestene er like. Virkemidlene for å nå dem er imidlertid svært forskjellige.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:50:49]: Stortingsmeldinga Morgendagens omsorg er godt nytt, ikke minst for min generasjon. Det er faktisk dette vi har ventet på, vi som nå begynner å nærme oss en forhåpentligvis aktiv pensjonisttilværelse. Dette er en melding som bygger på forutsetninga at kommunene også i framtida skal ha ansvar for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og der staten må være en viktig bidragsyter for innovasjon og utviklings- og kompetansearbeid lokalt og regionalt. Stortingsmeldinga trekker opp viktige premisser for et aktivt samarbeid mellom kommunene og frivillig sektor og med familie, nært nettverk og det sivile samfunnet for øvrig.

Det innovasjonsarbeidet som skal finne gode løsninger, må bl.a. fokusere på utforming og utprøving av nye modeller for framtidas institusjons- og boligløsninger, og på utvikling av gode hverdagsverktøy for at vi skal kunne mestre de daglige utfordringene. «Samarbeid» blir et nøkkelord når vi skal realisere de nye ambisiøse målene for dette viktige velferdsområdet, og vi må søke å hente ut det innovasjonspotensialet som finnes i næringsliv, forskningsmiljøer og andre nyskapende miljøer for øvrig.

Regjeringspartiene mener, som flere representanter har vært inne på, at det offentlige skal ha ansvar for og drifte pleie- og omsorgstjenestene til befolkninga, med ideelle aktører og frivillig sektor som gode og viktige samarbeidspartnere. Det er kun en offentlig omsorgsmodell som kan sikre at alle ressursene vi setter inn, kommer alle pasienter og brukere til gode, at tjenestetilbudet er forutsigbart, og at ressursene fordeles rettferdig. Vi mener at erfaringene med utstrakt kommersialisering av pleie og omsorg viser at dette ikke gir bedre tjenester, at det ikke fremmer innovasjon, og at tjenestene heller ikke kan utføres billigere uten at det går ut over lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte. Både i Sverige og i en del andre land ser vi at større og færre helsekonsern med adresse i skatteparadiser driver den konkurranseutsatte delen av pleie- og omsorgsfeltet. Det bidrar til at betydelige beløp bringes ut av landet uten at skatt betales, og det er en praksis som Arbeiderpartiet ikke ønsker at skal få fotfeste her hos oss.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å styrke morgendagens omsorg, er å gi anerkjennelse til ideen om at menneskene har åndelige og kulturelle behov hele livet uansett livssituasjon, at vi er sosiale vesener som søker meningsfullt fellesskap, og at gode opplevelser, livsglede og livsmot er kvaliteter vi aktivt må bygge inn i de nye omsorgsløsningene. Vi kan se at dagens omsorg ikke har klart godt nok å motvirke ensomhet og isolasjon. Derfor trenger vi ikke bare nye ideer om fysiske og økonomiske verktøy, men også mer vidtfavnende tanker om hva det vil si å være et helt menneske i livets mange ulike faser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:54:00]: Den fyrste eldreplanen blei lagt fram våren 1997. Eg hadde ansvaret for å fylgja opp denne og for stortingsmeldinga Omsorg 2000. Når eg les dagens melding, og når eg lyttar til innlegga her i salen om Morgendagens omsorg, må eg seia at eg gler meg over alt som har skjedd på desse 16 åra. I meldinga Omsorg 2000 blei gruppa demente for fyrste gong omtalt i ei stortingsmelding. Eg møtte seinare folk som gjekk på vidareutdanning, på geriatri, som las denne meldinga om igjen.

Det har blitt sagt at det er mange ord her, men det er altså ein samanheng mellom ord og handling som nå blir fylgt opp år for år. Samhandlingsreforma var avgjerande viktig. Helse- og omsorgstilbodet blir nå styrkt der folk bur. Samhandlingsreforma var eit eksempel på at lokale ildsjeler blei tekne på alvor, lokale initiativ kunne fylgjast opp, distriktsmedisinske senter kom på plass og står der for seg sjølve som ei konkretisering av kor viktig det er å byggja opp ulike tiltak lokalt. Steinkjer, Fagernes, Egersund og endå fleire – ulike innbyrdes, men med eit felles mål tilpassa lokale tilbod. «Førebygging», «tidlig innsats» og «pleie ved livets slutt» er nå begrep som folk flest snakkar om korleis dei skal løysa lokalt.

Så har komiteen understreka noko som eg synest er veldig viktig. Det er at Samhandlingsreforma betyr ei desentralisering av helse- og omsorgstenester som berre blir vellykka om kompetanse og fagfolk òg blir desentraliserte, og kommunane blir sette i stand til den satsinga som er venta. Av dei distriktsmedisinske sentra – vi kjenner alle nokon – har eg fylgt mest med på Dalane distriktsmedisinske senter. Eg får av og til ein følelse av at det er nokon i den sentrale sjukehusleiinga som ikkje skjønnar at det kan føregå innovasjon òg utanfor dei største sjukehusa.

Så må eg til slutt få understreka kor flott det er at ein nå har eit mål om ein ny pårørandepolitikk. Det må fylgjast opp med handling. Eldresentra – med den store betydninga dei har – må byggjast vidare ut, og så må ein byggja endå meir konkret på det store potensialet som er i frivillig sektor òg på dette feltet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:57:11]: Representanten Meltveit Kleppa fortalte at det er mye som har skjedd. Det er mye vi har snakket om tidligere bl.a. når det gjelder satsing på eldresentre. Det er ikke noe nytt, men vi står der vi står i dag. Det gjelder dagtilbudet til demente, eller forebyggende hjemmebesøk for eldre over 75 år.

Dette er tre gode tiltak som er godt dokumentert. De forebygger sykdom, de fremmer sosial og fysisk aktivitet, de fremmer bedre ernæring, ja, de utsetter pleie- og omsorgsbehov. Det er nettopp derfor Kristelig Folkeparti er utålmodig, for vi har dokumentasjon på at dette hjelper og at det gir økt livskvalitet, både for den enkelte og for de nærmeste. Derfor har vi tidligere foreslått å lovfeste disse tiltakene, og vi gjør det også i dagens innstilling.

Særlig ønsker vi en lovfesting av dagtilbudet til demente. I dag – i 2013 – har i underkant av 10 pst. av alle mennesker med demens et dagtilbud. Da mener vi at tiden er inne for å løfte noe av det viktigste for å øke livskvaliteten, både for dem det gjelder, og for de pårørende. Vi mener at hvis vi hadde lovfestet dagtilbudet til mennesker med demens, hadde vi gitt et tydelig signal til kommunene om at de måtte intensivere arbeidet med å få plass slike tilbud.

Når statsråden i sitt svarinnlegg i replikkordskiftet sier til meg at kommunene ikke er oppmerksomme på de virkemidlene som ligger der, er det en forklaring jeg ikke kjenner meg igjen i. Det jeg får beskjed om når jeg hører med kommuneadministrasjoner og kommunepolitikere, er at man ikke har driftsmidler til disse dagtilbudene. Man har investeringsmidlene – ja, de er der. Under høringen til denne meldingen ble det spurt om man ikke kunne få lov til å føre investeringsmidlene over til drift. Det var det pasientorganisasjonene tok opp under høringen når det gjelder dette området. Men at man ikke er klar over de virkemidlene man har, det er ikke meg bekjent.

Kristelig Folkeparti og jeg ønsker nok en gang å fremme et forslag om lovfesting av dette tilbudet for å vise hvor viktig det er for å gi økt livskvalitet til denne gruppen. Når vi i løpet av de siste åtte årene ikke har klart å øke dagtilbudet til demente med mer enn 5 pst., må det kraftigere lut til enn bare ønsket om en bedre hverdag for disse.

Thor Lillehovde (A) [14:00:27]: Meldingen Morgendagens omsorg viser veg framover. Den presenterer gode ideer og spennende løsninger for folk, for ansatte og for samfunnet.

Vi blir stadig flere eldre, og vi blir også stadig flere friske eldre. I takt med utviklinga ellers i velferdssamfunnet blir de eldre også mer kvalitetsbevisste på de tjenester de etterspør, og dette stiller nye krav til kommunene i deres rekrutterings- og ansettelsespolitikk. Helsesektoren – med alle de tusener av flinke folk som jobber der hver eneste dag – må i langt større grad snakkes opp, eller framsnakkes, for å kunne fange interessen til nye generasjoner helsearbeidere. En annen utfordring ligger i å rekruttere gutter som helsearbeidere. Her ligger det en stor uutnyttet reserve som vi framtida er helt avhengig av.

Vi blir stadig flere eldre. Det er velferdssamfunnets kvalitetsstempel. Våre eldre pleie- og omsorgstrengende fortjener en aktiv omsorg av høy kvalitet. Noen av disse tjenestene ytes som hjemmebaserte tjenester, og for dem som ikke lenger kan bo hjemme, må vi sørge for å bygge et tilstrekkelig antall sjukehjemsplasser. Målet om 12 000 nye omsorgs- og sjukehjemsplasser i 2015 er godt innen rekkevidde.

Enkelte kommuner har lagt de gamle ut på anbud. Ja, noen kommuner har sågar privatisert hele eldreomsorgen. I et tenkt tilfelle der alle sjukehjemsplassene i kommunen er privatisert, vil valgfriheten bli borte. La meg som eksempel tegne et bilde av en privatisert omsorgstjeneste hvor stoppeklokka har talt. Den har sagt 10 minutter til vask, 3 minutter til bleieskift, 6 minutter til påkledning, 15 minutter til frokost – et opplegg konkurranseutsatt gjennom et internasjonalt anbud, med påslag for ønsket profitt.

Jeg ønsker frihet til å velge en kommunal tjeneste uten stoppeklokke, men styrt av helse-, pleie- og omsorgspersonell som har tid til å vise respekt for min situasjon. Når jeg blir omsorgstrengende, skal en kommunalt ansatt stå for en eventuell bleieskift og vask. Profitten fra denne behandlinga skal ikke ende opp hos et helsekonsern med adresse i et skatteparadis. Jeg håper at jeg slipper å oppleve det scenariet jeg her har skissert. Jeg vil heller glede meg over det bildet Morgendagens omsorg tegner – en trygg, nytenkende og framtidsrettet omsorgstjeneste som utnytter teknologiske muligheter og menneskelig kompetanse på best mulig måte og i offentlig regi.

Are Helseth (A) [14:03:45]: Kvaliteten og innholdet i morgendagens omsorg i Norge henger sammen med valg av politisk retning i dag og god gjennomføring av politikken.

Vi blir etter hvert mange godt voksne og mange eldre, og det er en ting jeg setter mer pris på for hvert år som går. I optimismen etter freden i 1945 doblet fødselstallet seg i Norge, og alle innbyggere som er født i 1946, kommer til å bli 67 år i år.

Helse- og omsorgssektoren vil trenge mange gode medarbeidere i årene som kommer. Statistisk sentralbyrå beskriver i rapporten «Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot 2030» hvordan tilbud og etterspørsel for i alt 20 grupper personell vil utvikle seg. Når alle grupper vurderes under ett, vil det samlet bli en underdekning på opp mot 40 000 årsverk i slutten av perioden. Hvis et høyere alternativ på etterspørselssiden legges til grunn, vil tallet bli mer enn dobbelt så stort.

Vi vet at det tar tid å utdanne fagpersoner, og derfor må vi få på plass god rekruttering i tide. Utdanningssektoren og helsetjenesten må samhandle. En vellykket omsorgssektor er avhengig av både riktig utdanningskapasitet og status for omsorgsyrkene, slik at unge mennesker velger sektoren.

Underbalansen i fremtidig helsepersonell varierer betydelig mellom forskjellige grupper. Hovedbildet er at kapasiteten i universitetsutdanningene er nær dekket, mens det vil bli stor underdekning av helsefagarbeidere fra videregående skole. Det er derfor grunn til uro når tall fra Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten viser at antallet helsefagarbeidere i norske sykehus har gått betydelig ned i perioden 2002–2008. Den trenden forsterkes av stor mangel på praksisplasser. Jeg er bekymret for denne utviklingen. Det fremtidige behovet for årsverk i helse og omsorg kan bedres ved riktig bruk av kompetanse, ved at flere årsverk kommer i direkte kontakt med dem som trenger bistanden, og ved at pleie- og omsorgssektoren reduserer bruken av ufrivillig deltid.

Det politiske alvoret i situasjonen er at vi ikke kan klare å skape likeverdige helsetjenester for alle i fremtiden uten flere helsefagarbeidere. Både offentlig og privat sektor må, i egen interesse, samarbeide godt med de videregående skolene og tilby flere lærlingplasser.

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:06:51]: Jeg vil bare oppklare en liten detalj. I replikkvekslingen med representanten Høie var det spørsmål om det var snakk om nye plasser fremover, og jeg kan ha uttrykt meg litt utydelig der. Det som meldingen omtaler i kapittel 3.5.3, om heldøgns omsorgsbehov, er jo å se fremover i lys av hvordan befolkningen utvikler seg. Man viser altså til at i 2011 besto omsorgstjenestens heldøgns omsorgstilbud av om lag 63 000 heldøgns omsorgsplasser, fordelt på 41 000 i institusjon og 22 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Så er det en fremskrivning av befolkningen, som viser at behovet for heldøgns omsorgsplasser vil kunne øke med nesten 15 000 fram mot 2030 og med 45 000 fram mot 2050, og dette er en trend som er den samme som for personellbehovet, og det tar særlig av fra 2025.

Men det som er interessant – og som jo er tittelen på NOU-en, nemlig innovasjon – er at vi må tenke nytt. Denne fremskrivningen bygger nemlig på en forutsetning om at vi løser oppgavene på samme måte og med samme standard som i dag, og jeg håper at dette kommer til å være i endring – til det bedre – og at både standard og måten å gjøre det på kan endre seg. Det vil jo også være sannsynlig at noen plasser vil bli lagt ned, rett og slett fordi de ikke når den standarden man ønsker, og derfor kan vi også se alternativer til å utsette behovet for heldøgns omsorgsplasser. Men dette er godt omtalt i meldingen, så det skulle ikke være noen misforståelse om det.

Til representanten Hjemdal vil jeg si at jeg er veldig engasjert i det å få til dagtilbud for demente. Jeg har besøkt flere av dem, og jeg tror dette er en veldig viktig innsats. Så det er vi helt enige om, men der jeg tror vi kan skille lag, er når Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil at det fra 1. januar 2015 ved lov skal være både plikt og rett til dagtilbud for personer med demens.

Representanten sier også at det er rundt 10 pst. dekning i dag. Det tallet har ikke jeg her, men la oss nå si at det er riktig – da skal vi på ett år og noen måneder gå fra 10 til 100 pst. Det mener jeg er en gal bruk av å vedta slike forpliktelser. Jeg mener det er riktig å si at vi skal vedta den retten når vi er i nærheten av å ha nådd målet.

Og representanten sier at det holder ikke med investeringsmidler og driftsmidler, men at det må «kraftigere lut» til – nemlig lov. Da vil jeg si at vi må satse mer på midlene som skal til for å gjøre det. Det krever også personell. De må finnes, de må motiveres og de må opplæres. Det er ikke det at kommunen ikke vet om denne ordningen, men det har nok – både på grunn av dette med drift og investering – vært en vegring mot å satse på dette. Nå begynner vi å se at dette løsner, og da må vi satse mer på det, bevilge pengene, sørge for at personellet får opplæring – Demensomsorgens ABC osv. – og så kan vi gradvis nærme oss det målet vi alle deler, nemlig at dette er en rett. Men vi er altså ikke helt der, og derfor er jeg skeptisk til forslaget.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:10:11]: Jeg vil avslutningsvis i denne debatten si litt mer om velferdsteknologi. Høyre har både nasjonalt og i kommunene vært pådriver for å ta i bruk denne teknologien, og vi vedtok allerede på vårt landsmøte i 2011 en rekke forslag om en mer offensiv politikk på dette området.

De fleste eldre ønsker å bli boende i sitt hjem så lenge som mulig, også når behovet for ekstra omsorg og mer bistand melder seg. For den enkelte handler det om å bevare sin verdighet og selvstendighet, sitt engasjement og sin aktivitet. I dette perspektivet åpner den teknologiske utviklingen for mange nye muligheter og løsninger som vil kunne skape større trygghet både for den enkelte og for pårørende.

Vi vet at omsorgsoppgavene vil dobles i løpet av få år, og at det blir færre helsearbeidere til å utføre dem. Omsorgen blir stadig mer hjemmebasert – vi tenker altså borte bra, men hjemme best. Det finnes i dag teknologi utover trygghetsalarm som kan bidra til større selvhjulpenhet, trygghet og sikkerhet.

Det finnes opplagte etiske problemstillinger knyttet til velferdsteknologi, og det er derfor viktig å bruke tid på å vurdere grensene mellom trygghet og overvåkning. Hensynet til personvernet skal ivaretas på en forsvarlig måte. Samarbeid med brukerne, pårørende, ansatte og myndigheter omkring de etiske spørsmålene må stå sentralt. Et sentralt spørsmål er hvilke verdier som kan trues ved bruk av omsorgsteknologi, og hvilke verdier som kan trues av at man ikke benytter omsorgsteknologi. Denne problemstillingen mener jeg viser behovet for at etisk refleksjon er helt avgjørende for vår evne til å handle til beste for brukeren.

Omsorgsteknologi skal ikke erstatte menneskelig kontakt og omsorg. Den ivaretar ikke møtet mellom mennesker, og omsorgen blir uten ansikt og kan aldri bli en erstatning for det forholdet vi skal ha til de svakeste blant oss. Den kan skape ensomhet og fremmedgjøring, men også dempe opplevelsen av det samme. Teknologien kan oppleves som frigjørende, fremme mestring og selvstendighet, men også være krenkende og kontrollerende.

Det er behov for å styrke den etiske kompetansen blant fagfolk og politikere, slik at etisk utfordrende situasjoner håndteres på en reflektert og god måte. Omsorgsteknologi i kombinasjon med menneskelig kontakt og omsorg kan være positivt, men Høyre tar klart avstand fra en omsorgsteknologi som tas i bruk for å styrke lønnsomhet og effektivitet på bekostning av menneskelig verdighet og kontakt.

Bent Høie (H) [14:13:14]: (komiteens leder): Jeg mener at stortingsmeldingen og ikke minst beskrivelsen i NOU-en gjør at vi bør møte disse utfordringene med et optimistisk utgangspunkt, nemlig troen på at også dette er en samfunnsutfordring som vi er i stand til å løse. Det vil handle om kapasitet, det vil handle om god nok kompetanse i tjenestene, men ikke minst vil det også handle om innovasjon, muligheten til å finne nye løsninger for å klare å ivareta dem i samfunnet vårt som har behov for hjelp, assistanse eller rehabilitering, så de i større grad kan klare seg selv.

Det som kanskje – iallfall slik jeg ser på det – er en av de største utfordringene, er rett og slett å få en endring i kultur. Vi kan alle sammen telle oss fram til kapasitet, vi kan telle oss fram til antallet som har fått etter- og videreutdanning eller har en fagutdanning i tjenesten, men det er mye vanskeligere for oss å vedta å telle oss fram til en kulturendring i tjenesten.

Det er også den erfaringen komiteen opplevde da vi fikk en gjennomgang av forskningen som er gjort på de endringene man har forsøkt i Danmark – at mange har prøvd å kopiere, men få har fått det til, fordi det har vært vanskelig å endre måten en jobber på. Det handler om å gå fra den tradisjonelle tenkningen om å gå inn og levere en tjeneste, til å endre seg til at en faktisk skal bidra til at den enkelte selv i større grad kan velge ut hva som er viktig for en og kunne fortsette å gjøre det – altså å tenke rehabilitering istedenfor tradisjonell omsorg.

Hva er det så som er kvalitet i disse tjenestene? Når en snakker med brukerne og deres pårørende, er det ofte andre ting som trekkes fram når det gjelder kvalitet, enn de tingene som kommunene eller det offentlige måler som resultat: Det er muligheten til å få lov til å drive med de interessene, de hobbyene en hadde før. Det er muligheten til å stimuleres gjennom en god samtale med mennesker som en har felles interesser med, få kulturopplevelser og ikke minst oppleve gleden over et godt måltid. Vi må kanskje også tydeligere få fram denne opplevde kvaliteten når vi diskuterer innholdet i disse tjenestene.

Representanten Lillehovde var opptatt av at profitten for hans eventuelle framtidige bleieskift ikke havnet i et skatteparadis. Jeg er ikke så veldig opptatt av det, men jeg er veldig opptatt av at de som er eldre og har behov for bleieskift, skal slippe å oppleve at det hver eneste dag kommer nye mennesker inn og utfører det bleieskiftet, men at en får noen få mennesker å forholde seg til som en kjenner, og slipper den usikkerheten som mange opplever i dagens tjenester.

Presidenten: Presidenten antar at det ikke har noen hensikt, men vil likevel minne om at vi har en veldig lang kveld og en lang natt foran oss i denne salen.

Håkon Haugli (A) [14:16:36]: Takk for påminnelsen.

Det gleder meg at representanten Hjemdal er så opptatt av dagtilbud for demente, men jeg blir nødt til å kommentere hennes noe kreative prosentregning. Faktum er at da representantens parti gikk ut av regjering i 2005, var det 4 pst. av hjemmeboende demente som hadde et dagtilbud. Tallet i 2012 var 9,3 pst. av de 42 000 hjemmeboende. Dette sier representanten Hjemdal er en økning på 5 pst. Hadde hun enda brukt begrepet «prosentpoeng», hadde det kanskje vært mulig å la det passere. En annen måte å se på det er at det er en økning på 120 pst., altså mer enn en dobling. Det er uansett ikke poenget; vi er enige om behovet for å styrke dette tilbudet.

Fra 2007 til 2012 har 14 000 ansatte i 370 kommuner gjennomført dementopplæring. Legetjenesten i sykehjem er styrket med mer enn 50 pst. Nær 240 kommuner har pårørendetilbud. 243 kommuner har demensteam eller demenskoordinator – det er en dobling fra 2007. Midlene til omsorgsforskning er økt kraftig – satsingen i 2005–2015 er på 250 mill. kr – og ikke minst har vi kraftig bedret kommuneøkonomien, noe som gjør det mulig for kommunene å prioritere omsorgstilbud i bredden. Og som sagt: Andelen hjemmeboende demente med dagtilbud er mer enn doblet.

Jeg har som pårørende selv erfart hvor viktig dagtilbud er både for den som er syk, og for de pårørende. Ingen skal være i tvil om Arbeiderpartiets oppriktige ønske om å styrke dette tilbudet. Vi er ikke i mål, men vi er på rett vei.

Kjersti Toppe (Sp) [14:18:29]: Eg vil iallfall få takka for mange gode innlegg av dykk andre. Dette er ein omsorgsdebatt som ikkje berre handlar om å telja sjukeheimsplassar, og det synest eg det har vore veldig bra å lytta til. Vi kan vera ueinige om lovfesting eller ikkje, men no vert det i større grad fokusert på innhald i tenestetilbodet og ikkje berre kapasiteten, og at vi erkjenner at det har vore og er manglar – spesielt med omsyn til aktivitet og moglegheita for sosialt fellesskap, og dette med å ta kultur, musikk og meistringsfokus inn som ein kvalitet i omsorgstilbodet.

Eit eksempel er at menn over 80 år i Noreg er dei som toppar sjølvmordsstatistikken. Det meiner eg er ein statistikk som vi ikkje kan vera nøgde med, og den omlegginga som no skjer, trur eg faktisk vil kunna bidra òg på det området. Vi erkjenner at vi ikkje er i mål, men at det skal skje ei fagleg omlegging, og eg synest det er veldig kjekt å vera her på Stortinget i dag når denne saka vert vedtatt.

Ein skal ta i bruk samfunnets totale omsorgsressursar, ny pårørandepolitikk og auka satsing på frivillig innsats. Vi har trass alt eit godt tilbod samanlikna med veldig mange andre land – med høg dekning både av sjukeheimsplassar og heimetenester. Men vi må erkjenna at dette ikkje er nok når vi ser dei utfordringane som vi vil få i framtida. Vi må tenkja på ein ny måte.

Eg har reist ein del i Hordaland i samband med denne saka, og eg vil nemna to kommunar.

Den eine er Lindås, som er pilotkommune for velferdsteknologi. Deira klare melding var at like viktig som ny teknologi var å implementera den teknologien som finst – for det finst mykje. Problemet er at kommunane ikkje har vore gode nok til å ta han inn. Det andre dei sa, var at dette må skje samtidig med fagleg omlegging. Det er ikkje teknologien som er målet, men det må skje saman med ei fagleg omlegging.

Den andre kommunen er Voss. Dei er prosjektkommune for kvardagsrehabilitering. Dei vart valde ut fordi dei hadde 100 pst. kommunale tenester. Dei hadde ingen private tenestetilbydarar. Eg har ikkje tenkt på det før, men når målet er at du skal greia deg sjølv, er det kanskje ikkje den store drivkrafta viss det er ein privat heimehjelpar. Det var fleire brukarar som hadde ringt inn og sagt: No har eg nådd målet mitt. Eg har sagt opp heimehjelpa. Det var veldig flott å høyra.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:21:41]: Jeg er veldig glad for at helseministeren er opptatt av dagtilbud til mennesker med demens. Da man hørte representanten Håkon Hauglis innlegg, kunne man tro at regjeringen snart kunne være med på å lovfeste plikten til dagtilbud når det er bygget så godt ut. Men det Nasjonalforeningen for folkehelsen sa på høringen, var at for inneværende år er kun 20 pst. av midlene brukt, og i 2012 var det et underforbruk av midlene som skulle brukes til dagtilbud til mennesker med demens. Slik jeg skjønner det, regner regjeringen med at de skal ha et dagtilbud to–tre dager i uken. Men for de fleste av oss er det sju dager i uken, og fem av dem er vi i arbeid eller gjør andre ting. Det bør ligge til grunn for definisjonen for når man har et fullt utbygd dagtilbud for mennesker med demens.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 9.

Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 10 og 11 debatteres under ett. – Det anses vedtatt.