Marianne Aasen (A) [15:34:01]: Det er få som lykkes med å spå om framtida. Likevel drister jeg meg til å påstå at vi står foran noen store utfordringer hva gjelder kompetanse i IKT-næringen i årene som kommer.

Vi er midt i en digital revolusjon, en teknologisk revolusjon som endrer så å si alt omkring oss: produksjon av varer og tjenester, måten vi kommuniserer på, måten vi arbeider på, og måten vi lærer på. Jobber forsvinner, nye dukker opp. Bransjer opplever dramatiske endringer på kort tid, og mulighetene synes formidable.

På 1960-tallet var de fremste ekspertene overbevist om at disse selvstyrte, elektroniske siffermaskinene var det ingen som ville ha inne i sitt eget hus. Et marked på noen få i hele USA, kanskje? I dag går vi alle rundt med en svært kraftig datamaskin i lomma og attpåtil med en telefon som en del av hele pakka.

Alle deler av samfunnet vil være en del av og avhengig av IKT. Privat og offentlig sektor, alle bedrifter og offentlige etater må ha driftssikre IKT-systemer. Som beboere i et høykostland som vårt vet vi at det er i digitalisering de store produktivitetsgevinstene kan tas ut. Det gjelder helsesektoren, politiet, Forsvaret, Nav, skatteetaten, kommunesektoren osv. Det sies at en henvendelse på papir koster 80 kr, på telefon 40 kr, digitalt 4 kr. Besparelsene er enorme og nødvendig å gjennomføre.

En del etater har gått foran. Selvangivelsen skal leveres innen to døgn, og den skal leveres på nett. Mange av oss husker fortsatt køen av biler som leverte konvolutter i luka på det lokale likningskontoret før midnatt. Nå ligger selvangivelsen i den digitale postkassa – og vi tar det som en selvfølge. Lånekassa er et annet godt eksempel på en etat som ligger foran i digital utvikling. Men fortsatt er det massivt med systemer som skal og bør digitaliseres. For det skannes fortsatt masse skjemaer, hvilket betyr store unødvendige kostnader. Og selv om vi som brukere fyller ut et skjema på nett, printes det ut i den andre enden fordi mottakersystemene ikke er på plass. Historiene om helsejournaler som sendes i drosje mellom sykehus, er også et skrekkeksempel på feil ressursbruk i en helsesektor som burde drives mer effektivt.

I privat sektor ligger et stort vekstpotensial og nye muligheter for ny næringsvirksomhet. Diskusjonen om hva vi skal leve av etter oljen, går jevnt og trutt. Noen ganger kan man få inntrykk av at dette «noe» må være noe helt annet og spesielt enn det vi driver med i dag. Det tror jeg ikke helt på. Overgangen her vil være glidende, og mange av de jobbene vi skal ha i framtida, er her også i dag. Ikke minst gjelder det IKT-bransjen. Men da må vi ha kompetente folk. I dag er det slik at bedrifter mister oppdrag på grunn av mangel på IKT-kompetanse.

Situasjonen er derfor denne: På grunn av mangel på IKT-folk trues produktivitets- og konkurranseevnen, og nødvendig omstilling og utvikling på viktig samfunnsområder vil ikke være mulig å gjennomføre.

Det er ingen ny problemstilling jeg tar opp. Senest i høringen i Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet sist høst var dette et tema. Kommunal- og moderniseringsdepartementet sitter dessuten på en eksternt laget rapport som forteller om at Norge styrer mot en kritisk mangel på kompetanse innen IKT. Underdekningen er på et sted mellom 24 og 113 pst., hvilket betyr at i beste fall vil én av fire stillinger være ubesatt.

Jeg er spent på å høre hva statsrådens vurdering av dette er, og hva han har tenkt å gjøre for å bøte på situasjonen.

Men hva mener så vi i Arbeiderpartiet? En god start er å opprette studieplasser innen IKT- og teknologifagene. Søkerne er der. I år er det drøye to førstevalgssøkere per studieplass på bachelornivå ved Universitetet i Oslo. Også NTNU kan tilby flere studieplasser, og også de har flust med søkere. Her er det grunn til å være litt oppmerksom, for vi har sett det før: Studieetterspørselen går i bølger, og det er ikke uproblematisk med for rask oppbygging i enkelte fag i UH-sektoren. Det blir fort vanskelig dersom søkningen reduseres. Det har med finansieringssystemet å gjøre. Men da bør vi spille på kompetansen vi finner utenfor UH-sektoren.

Forskningsrådets evaluering av denne typen teknologi viser at noen av de sterkeste fagmiljøene innenfor IKT befinner seg utenfor UH-sektoren. Evalueringen tar også til orde for å stimulere til mer samarbeid mellom de ledende fagmiljøene i instituttsektoren og universitetene og høyskolene. Ledig kapasitet, erfaring med tett kontakt med arbeidslivet i instituttsektoren kan bidra til dette ved å ta større del av veiledningen, noe som vil avlaste universitetene, som har opplevd svingninger når det gjelder fagene før.

Dernest bør digitale ferdigheter inn i hele utdanningsløpet – fra barnehage, grunnskole, videregående skole til både studiespesialisering og yrkesfag. Her er det verd å nevne prosjektet Lær Kidsa Koding, som jeg vet at statsråd Røe Isaksen har sett og opplevd i et klasserom. Det bør også inn i fagskolen og bachelor- og masterutdanning, selvfølgelig, særlig innenfor profesjonsstudiene. Det er liten vits i å stimulere gründere til å bidra med ny velferdsteknologi om ikke sykepleierne eller helsefagarbeiderne bruker teknologien fordi de ikke har opplæring i den.

Mange beslutningstakere i offentlig sektor er nødt til å ha kompetanse nok til å håndtere bestillerfunksjonen bedre enn det vi ser i dag når det gjelder IKT-systemer. Det har vært nok av debatter i stortingssalen om store budsjettoverskridelser knyttet til IKT.

En rekke artikler, bl.a. i Dagens Næringsliv, har pekt på denne typen problemstilling og hvilke utfordringer vi har knyttet til mangel på kompetanse innen IKT. Det har også vært et tema at mange jobber legges til India, Baltikum, Ukraina og andre land med en til dels høyt utdannet befolkning og lavere lønninger. Det vil vi nok fortsatt se i framtida. Men for det første er ikke en slik utvikling ønskelig, og dessuten er det ikke fullt ut mulig å la utenlandsk arbeidskraft ta disse jobbene. Hvordan skal en IT-konsulent i India kunne skreddersy løsninger for Nav, politiet eller Forsvaret? Spesielle miljøer som krever sikkerhetsklarering, som FFI, f.eks., Forsvarets forskningsinstitutt, har i lengre tid slitt med å få tak i nok kompetent arbeidskraft, for de kan ikke ansette utenlandske statsborgere, som ofte har denne typen realfagskompetanse. Mange nordmenn mangler den.

Lærerutdanningen må nevnes spesielt. Teknologi gir uante muligheter både for tilpasset opplæring, mer variert og motiverende undervisning og for å klare å begrense byråkratiet i skolen. Det er ny teknologi som er det eneste som virkelig vil lykkes med å fange tidstyvene. Da må også IKT være en del av etter- og videreutdanningen av lærere. Matematikk er vel og bra, og Arbeiderpartiet støtter etter- og videreutdanningsløftet. Men vi gjør en stor feil om vi overlater til den enkelte lærer hvordan ny teknologi skal brukes i skolen.

Her haster det med å få lærerutdanningene på banen. De kan ikke være bekjent av at det er de nyutdannede som ligger lengst etter når det gjelder bruk av ny teknologi i skolen. Fagskolene representerer kun 6 pst. av studentmassen, men de produserer 13 pst. av kandidatene. De jobber tett på arbeids- og næringsliv, tettere enn universitets- og høyskolesektoren. Kandidater derfra har viktige roller knyttet til drift av IT-systemer og velferdsteknologi. Fagskolene fanger raskere opp endringer i behov, de integrerer innen relevante fag, og de jobber veldig tett med næringslivet. Derfor er de viktige i en oppbygging av IKT-utdanningene.

Tiden strekker ikke til til å nevne alle typer utdanninger på alle nivåer, men jeg må nevne et eksempel fra yrkesfag. Det er nemlig foruroligende å høre at læreplanen i IKT for service og samferdsel er totalt irrelevant, for å bruke fagfolks ord. Det er et annet område vi må gjøre noe med.

Så må det selvfølgelig satses på forskning. Teknologi er vesentlig, både i forskningsmeldingen og i langtidsplan for forskning. Vi skal satse der. Og det er fulgt opp med mer ressurser, bl.a. til ledende miljøer som Simula på Fornebu. Men også IKT-miljøene ved utvalgte høyskoler er viktige. Her har jeg lyst til å nevne Gjøvik og Halden som eksempler på dette, hvor næringslivet rundt blomstrer nettopp fordi vi har fått en satsing på IKT.

Vi må fortsette dette arbeidet og intensivere det. Dette er ett av svarene på hva vi skal leve av framover. Dessuten er produktivitetsgevinsten for næringslivet formidabel på dette. Det er store forenklingsbehov i offentlig sektor som kan løses på denne måten, og dessuten trenger vi arbeidskraft til de mange oppgavene som det ikke er mulig å digitalisere – innen undervisning og innen helse og omsorg særlig.

Regjeringen er blitt gjort oppmerksom på dette siden den flyttet inn i regjeringskontorene, men vi har sett veldig lite til tiltak, ikke minst på studieplasser. Vi har ikke fått en eneste ny studieplass i de budsjettene som regjeringen Solberg har lagt fram. Nå er jeg spent på hvordan statsråden ser for seg å jobbe videre og strategisk med denne store utfordringen vi har i Norge.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:43:52]: Konsulentbyrået DAMVAD har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet analysert det fremtidige behovet for avansert IKT-kompetanse i Norge. Rapporten viser, som også interpellanten peker på, at behovet særlig vil øke i privat tjenestesektor. I offentlig sektor blir det også et økende behov innenfor sikkerhet, helse og utdanning. Som representanten Marianne Aasen viser til, kan dette medføre at Norge mangler folk i én av fire IKT-jobber i 2030 i verste fall. Dette kan utgjøre en mangel på opp mot 10 000 personer.

Den store omveltningen vi har sett i oljebransjen de siste årene, viser hvor krevende det er å stipulere langsiktige behov. Fagpersoner som tidligere søkte seg til oljenæringen, kan nå i større grad enn tidligere vende seg mot IKT-relaterte arbeidsoppgaver i andre deler av arbeidslivet. Dette kan, midt i alt det negative med det, også ha en positiv side. Det kan gi grobunn for ny innovasjon og omstilling og bidra til å skape nye arbeidsplasser i Norge.

Jeg er opptatt av at norsk arbeidsliv skal ha god tilgang på IKT-kompetanse, slik at vi kan dra nytte av de fremtidige mulighetene som teknologiutviklingen gir i alle deler av samfunnet. Dette krever et målrettet arbeid, og det krever at vi også vurderer en rekke virkemidler på utdanningsnivå.

Regjeringen vil følge opp både i grunnopplæringen, høyere utdanning, forskning og overfor arbeidslivet. Vi må starte med å endre kulturen for realfag, slik at flere elever får faglige forutsetninger til å velge IKT- og teknologifag i høyere utdanning. God kunnskap i matematikk og andre realfag er et viktig grunnlag for å kunne nyttiggjøre seg av alle mulighetene som IKT gir. Regjeringen arbeider derfor med en ny realfagstrategi.

Alle barn og unge må få oppleve gleden av å mestre realfagene. Matematikk må ikke oppleves som en barriere for å lykkes i videre utdanning. Samtidig må vi også gi høyt presterende elever bedre muligheter til å realisere sine evner i realfag.

Jeg har også merket meg det frivillige initiativet som representanten Aasen nevnte, nemlig Lær Kidsa Koding, som bl.a. jobber for at elever skal forstå og beherske sin egen rolle i det digitale samfunnet. Tiltaket kan bidra til økt rekruttering til IKT-fagene og bedre forståelse av hvilken betydning IKT-utviklingen kan ha i arbeidsmarkedet.

DAMVADs rapport viser at vi har over 150 studietilbud som gir avansert IKT-kompetanse på bachelor- eller masternivå. Tilbudene er spredt på 23 utdanningsinstitusjoner og fordelt over hele landet. Et flertall av disse IKT-studiene er rettet mot tekniske kvalifikasjoner som gjerne oppnås gjennom informasjonsteknologistudier eller ingeniørutdanninger. I tillegg tilbys IKT-studier som har mer fokus på tverrfaglighet. Dette kan f.eks. være kombinasjoner mellom IKT og design, IKT og helse og IKT og sikkerhet. DAMVADs rapport peker på at det er ønskelig med økt oppmerksomhet også på slike tverrfaglige tilbud.

Kunnskapsdepartementet detaljstyrer ikke – og bør heller ikke gjøre det – hvor mange studietilbud som universiteter og høyskoler tilbyr på IKT-området. Det er institusjonene som har ansvar for å dimensjonere studietilbud i tråd med nasjonale og regionale behov og institusjonens egen profil, prioriteringer og ressurser. Vi forutsetter at institusjonene samarbeider aktivt med bransjen og arbeidslivet når kapasiteten og studietilbud innen IKT blir utviklet. Råd for samarbeid med arbeidslivet vil her være en viktig samarbeidsarena. Det er også nødvendig å samarbeide om etter- og videreutdanning som kan bidra til at arbeidsstyrken får en stadig oppdatert kompetanse innen IKT. I den forbindelse er også basiskompetanse i arbeidslivet, BKA, verd å nevne.

Jeg vil oppfordre både private og offentlige aktører til å profilere seg selv mer aktivt i studentmiljøene for å motivere flere til å søke en IKT-utdanning. Kanskje også enkle ordninger som traineer og sommerjobber kan være aktuelle virkemidler.

DAMVADs oversikt over studietilbud viser at vi nasjonalt har bygget ut et bredt tilbud i avansert IKT-kompetanse i høyere utdanning. Institusjonene bør derfor være godt rustet til å øke opptaket av studenter dersom arbeidslivet etterspør en slik kompetanse. Meldingen om struktur i høyere utdanning, som nå ligger til behandling i Stortinget, vil også medføre at fagmiljøer i IKT blir større og sterkere. Robuste og bærekraftige fagmiljøer er særlig viktig på et fagfelt som er i løpende endring, og der nye former for studietilbud stadig må vurderes fordi teknologi skaper nye muligheter.

Viktige utfordringer fremover synes å være å rekruttere flere studenter til utdanningene og motivere flere studenter til å fullføre studiene. Tall fra Samordna opptak viser at det de siste årene har vært en økning i søkningen til informasjonsteknologi og matematikk. Nye tall for 2015 viser en økning i antall førstevalgsøkere på over 17,5 pst. på dette området. Det er nå totalt 3 473 førstevalgsøkere til informasjonsteknologi. Det gir institusjonene muligheter til å øke opptaket på utdanning i samsvar med tilrådinger i DAMVAD-rapporten.

Det er nå 2,2 søkere per studieplass i informasjonsteknologi. Økt konkurranse om studieplasser bidrar til høyere inntaksnivå og derved mulighet for at flere fullfører raskere. I den kommende kvalitetsmeldingen om høyere utdanning vil Kunnskapsdepartementet også nøye vurdere tiltak som kan bidra til at flere studenter i høyere utdanning fullfører et studium på normert tid.

I DAMVAD-rapporten ble et stort behov for flere ph.d.-kandidater, altså doktorgradskandidater, innen IKT vektlagt. Dette er et behov som også er pekt på i andre rapporter. Kunnskapsdepartementet fordelte i 2015 derfor 30 nye rekrutteringsstillinger for å følge opp MNT-fagene, med særlig vekt på IKT.

Regjeringen har nettopp lagt frem en handlingsplan for høyere utdanning og forskning som Stortinget har sluttet seg til. I langtidsplanen omtales IKT som en muliggjørende teknologi. Utviklingen av muliggjørende teknologier bidrar til nye løsninger som kan tas i bruk på de aller fleste samfunnsområder. Samtidig skal muliggjørende teknologier bygge opp under de øvrige prioriteringene i langtidsplanen. Regjeringen vil følge opp prioriteringene i langtidsplanen i årene som kommer. Det er også utviklet en egen nasjonal FoU, forskning- og utviklingsstrategi, for IKT som danner grunnlaget for videre satsinger.

Digitalisering i arbeidslivet, i både privat og offentlig sektor, går raskt. Vi skal med varsomhet spå i hvilken retning og med hvilke konsekvenser teknologien endrer samfunnet vårt. Vi vet at teknologiske fremskritt vil få stor betydning for alle yrkesgrupper, og vi vet at arbeidsmiljøet stadig er i endring.

Et kunnskapsbasert samfunn og næringsliv som skal konkurrere internasjonalt, avhenger av en arbeidsstyrke som er i stand til å utvikle stadig mer effektive og innovative produksjonsprosesser. Dette er også et viktig poeng, støttet opp under av produktivitetskommisjonens første rapport. Regjeringen vil derfor legge til rette for at vi får både flere eksperter innen IKT samt personer med tverrfaglig kompetanse. Dette vil også bli et tema i meldingen om IKT-politikken som kommunal- og moderniseringsministeren vil fremme for Stortinget i løpet av 2016. Jeg ser frem til å jobbe videre med dette feltet.

Marianne Aasen (A) [15:51:47]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg konstaterer at statsråden har lest seg opp på rapporter på feltet, og gir oss en god oversikt over situasjonen slik den er. Men jeg har et par kommentarer knyttet til det.

Jeg opplever at statsråden fraskriver seg ansvaret for å ta grep på dette feltet, først og fremst fordi det er opp til institusjonene selv å bestemme om det skal opprettes flere studieplasser. Det er selvfølgelig mulig for en regjering og en statsråd å bestemme at vi skal opprette flere studieplasser innen realfag og IKT. Det er også det institusjonene ber om.

Det er snakket mye om at studentene burde bli mer interessert i realfag og i IKT. Det er vel og bra, men det er også det som har skjedd. Det er en økning på realfag. Det er flere som vil studere IKT. Da bør vi opprette flere studieplasser. Jeg tror det hadde vært et tydelig signal, og det hadde vært helt konkret. Det hadde også gjort at flere kom inn på det studiet de primært ønsker, noe som også ville være med på å få opp gjennomføringsgraden, særlig fordi det er en stor mangel på folk med IKT-utdanning i næringslivet. Slik jeg forstår dem som har vært inne på høring, og som Stortinget ofte er i kontakt med innen arbeids- og næringsliv, så ønsker de flere ferdige kandidater. Da henvender de seg til oss som er politikere om å bevilge penger og opprette studieplasser. Så er det selvfølgelig et handlingsrom for institusjonene, men hvis en skal få kraft og volum på dette i forhold til det som er behovet, må det til langt mer enn som så. Det vil jeg si at statsråden svarte litt skuffende på.

Dernest var det også en omtale rundt ny teknologi i skolen, men heller ikke der syns jeg at statsråden har konkrete forslag. Lær Kidsa Koding er i utgangspunktet drevet av idealister og foreldre og andre som er spesielt interesserte i IKT og programmering, og som gjør dette som en slags dugnad i mer eller mindre grad, men det holder jo ikke. Vi kan ikke drive IKT-utdanningen i Norge på dugnad. Vi må ha en mer systematisk tilnærming til det. Derfor er jeg også litt overrasket – og ørlite grann skuffet – over at ikke lærerutdanningen ble nevnt. Det er ikke sånn at realfag er lik matematikk. Matematikk er ett av mange realfag, og IKT er et veldig sentralt realfag. Da skulle jeg ønske at regjeringen og statsråden også så at IKT er en del av realfagsatsingen i større grad enn det man har gjort, særlig når det gjelder å få IKT inn som en helt tverrgående satsing i etter- og videreutdanning for lærere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:55:04]: Takk for kommentarene fra representanten Aasen.

Først om DAMVAD-rapporten: Dette er jo nybrottsarbeid i seg selv, bare så det er sagt. Det er første gang man har hatt en slik helhetlig gjennomgang av IKT-fagene, hvor både bransje og akademia har bidratt. Det gir oss jo også et veldig godt utgangspunkt for en diskusjon om hva slags behov vi har, og hvordan vi skal løse det.

Så er jeg helt enig i at vi trenger en styrking av de digitale ferdighetene også i skolen. Jeg tror nok ikke at problemet er at de digitale ferdighetene ikke på papiret har nok plass i skolen. Det er av de grunnleggende ferdighetene i skolen: lesning, skriving, regning, muntlig presentasjon – og digitale ferdigheter. Problemet er nok et annet sted. Det er at det er nok store variasjoner mellom skolene hva gjelder digitale ferdigheter, og det er grunn til å tro også at i flere av lærerutdanningene blir ikke lærerne forberedt på å skulle bruke digitale verktøy og virkemidler på en god nok måte i skolen. Jeg skal svare på en interpellasjon om det senere. Det er noe som vi er nødt til å ha med oss. Det er bra representanten Aasen minner meg om det. Det er noe vi er nødt til å ha med oss når vi nå diskuterer hvordan en ny lærerutdanning skal være.

Så er det selvfølgelig slik at, ja, det er mulig å ta politiske initiativ, og Kunnskapsdepartementet og regjeringen kan opprette nye studieplasser. Jeg sier ikke at det er uaktuelt, men hele kjernen i det høyere utdanningssystemet vårt er at de institusjonene som er, må svare på arbeidslivets behov. Vi har tatt initiativer. Vi har opprettet et treårig prosjekt som skal utvikle et overordnet system for analyse og formidling av kompetansebehov i arbeidslivet. Men hvis ikke institusjonene klarer å svare på de grunnleggende endringene som skjer i norsk arbeidsliv, og grunnleggende endringer i hva slags kompetanse man har behov for, så har vi et langt større problem enn bare IKT. Så jeg mener at i utgangspunktet må vi forutsette at institusjonene svarer på det. Så må vi ta ansvar for kunnskap om hva slags kompetansebehov vi har, og vi må ta ansvar for forskningssatsing, doktorgradsutdanning og generelt også selvfølgelig for kvaliteten på de tilbudene som gis innenfor IKT, enten det er tilbud knyttet til mer kortere profesjonsutdanninger tett på arbeidspraksis eller mer forskningstunge tilbud.

Kent Gudmundsen (H) [15:57:56]: På samme måte som statsråden er også undertegnede opptatt av at norsk arbeidsliv har god tilgang på IKT-kompetanse, slik at vi kan dra nytte av de framtidige mulighetene som teknologiutviklingen gir i alle deler av samfunnet. Dette krever at vi arbeider målrettet og vurderer en rekke virkemidler på alle utdanningsnivå. Jeg er derfor svært fornøyd med at regjeringen og kunnskapsministeren varsler at de vil følge opp dette både i arbeidet med lærerutdanningen og også i grunnopplæringen, høyere utdanning, forskning og ikke minst arbeidslivet.

I DAMVAD-rapporten ble det vektlagt et stort behov for at flere ph.d.-kandidater måtte komme innen IKT. Dette er et behov som det også er pekt på i andre rapporter. At de borgerlige partiene styrker utdanningsbudsjettene og høyere utdanning slik at Kunnskapsdepartementet og ministeren kunne fordele 30 nye rekrutteringsstillinger i 2015, og dermed følge opp MNT-fagene med særlig vekt på IKT, er derfor veldig gledelig i denne sammenheng. Grunnlaget legges imidlertid tidlig i utdanningsløpet. Søkertallene fra Samordna opptak viser at det de siste årene har vært en økning innenfor informasjonsteknologi og informatikk. Nye tall for 2015 viser en økning i antall førstegangssøkere med over 17,5 pst. på dette området, så det er altså nå totalt 3 473 førstevalgssøkere til informasjonsteknologi. Dette gir institusjonene muligheter til eventuelt å øke opptaket ved utdanningene, som er helt i samsvar med DAMVAD-rapporten, og det er et godt utgangspunkt for framtidig vekst og muligheter. Med 2,2 søkere per studieplass er det også et poeng at vi får økt konkurranse om studieplassene, og det igjen bidrar til et høyere inntaksnivå og dermed mulighet for at flere faktisk fullfører raskere og ikke minst består studiene. Det er også godt nytt i målet mot flere IKT-utdannende på høyt nivå i Norge.

Det er også viktig å tenke enda tidligere på IKT i utdanningsløpet, ikke minst for å sikre en god fordeling av nødvendig kompetanse og senere rekruttering inn i høyre utdanning. Jeg har derfor med interesse fulgt bl.a. Akershus fylkeskommunes søknad om et eget IKT-fag ved Bleiker videregående skole. Jeg vet at fylkeskommunen i disse tider er i dialog med Utdanningsdirektoratet om å starte opp sitt forsøk, og forslaget har bl.a. vakt interesse og fått støtte fra NHO, Abelia, Virke, IKT-Norge og et stort antall bedrifter både i og utenfor disse organisasjonene. Det er viktig med gode fagutdanninger på videregående nivå, slik at disse kan bidra i digitaliseringen av offentlig sektor, bl.a. fordi det kan frigjøre IKT-ansatte med universitets- og høyskoleutdanning til mer prosjekterende oppgaver, og som krever høyere kompetanse. Dette kan bidra til å bedre ressursutnyttelsen i både privat og kommunal sektor, som er viktig når vi skal bredde ut IKT-utdanningen i hele utdanningsløpet.

Jeg ser derfor også fram til resultatene fra arbeidet med en ny stortingsmelding om IKT-politikken som kommunal- og moderniseringsministeren har igangsatt. Dette vil utgjøre Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens digitale agenda, og arbeidet vil skje i nær dialog med berørte departementer, deriblant Kunnskapsdepartementet, og kunnskapsministeren. Gjennom mange erfaringer med IKT-prosjekter i offentlig sektor ser vi at det er behov for en generell IKT-kompetanse i de offentlige lederstillingene. Det er sånn vi i framtiden kan unngå de mange store overskridelsene som vi dessverre har lest om, og som har bidratt til store milliardunderskudd i viktige IKT-tiltak i tjenesteytingen vår.

Avslutningsvis vil jeg si at i sum vil de grepene som regjeringen er i gang med, og de tiltakene man vil se framover fra regjeringen, være viktige og gode tiltak for å møte de mange ukjente behov vårt voksende kunnskapssamfunn vil møte.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:02:45]: Det er en svært viktig sak representanten Marianne Aasen tar opp i sin interpellasjon. Det er en stor utfordring at tilgangen på IKT-kompetanse i Norge er for dårlig. Forholdene må legges til rette for reell verdiskaping, ikke minst med tanke på at oljeprisen med stor sannsynlighet vil stabilisere seg på et nivå langt under de rekordprisene vi har sett de siste årene.

I et intervju om boken «Et verdiskapende Norge» sa Torgeir Reve at det i Norge er særdeles viktig med kunnskapsinvesteringer innen sjømat, energi, maritime næringer og IKT. Det var i 2001. Nødvendigheten av investeringene innen disse næringene kommer også tydelig fram i BIs store forskningsprosjekt «Et kunnskapsbasert Norge», som munnet ut i boken med samme navn, som bl.a. Reve sto bak, og som kom ut i 2012.

Det er med andre ord ikke noe nytt problem Aasen her trekker fram, dessverre. Behovet for folk med IKT-kompetanse er stort i nær sagt alle bransjer, og ikke minst i offentlig sektor. I tillegg er IKT-industrien en av de store verdidriverne i Norge. Den er blant Norges aller største næringer, med rundt 70 000 ansatte. Da er det vesentlig at man særlig innenfor felter som IKT og realfagene ser både utdanningspolitikk og næringspolitikk i sammenheng. EUs digitale agenda slår fast at omtrent halvparten av framtidig produktivitetsvekst vil komme fra bruk av IKT. Det er et enormt potensial.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som regjeringen har lagt fram, er en milepæl i så måte. For første gang legges det fram en plan som gir næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøene forutsigbarhet og langsiktighet. Regjeringen har ambisiøse mål for satsing på forskningsinfrastruktur, rekrutteringsstillinger og hvordan vi skal sikre god deltagelse i det europeiske forskningssamarbeidet Horisont 2020, noe også Stortinget har sluttet seg til. Planen varsler også en opptrapping av forskningsbevilgningen til 1 pst. av BNP, og regjeringen tar sikte på at dette målet, med dagens utsikter til BNP, kan nås rundt 2019–2020.

Regjeringen og stortingsflertallet har fulgt opp planen i 2015 med om lag 700 mill. kr, bl.a. med en satsing på verdensledende fagmiljøer, næringsrettet forskning og tiltak for god deltagelse i Horisont 2020. Man har styrket den næringsrelevante forskningen samt innsatsen innen petroleumsforskning, marin forskning og de muliggjørende teknologiene nanoteknologi, bioteknologi og ikke minst IKT, både i 2014 og i budsjettet for 2015. I tillegg har man i 2015 styrket kommersialiseringsarbeidet gjennom programmet FORNY2020.

Den nye nasjonale realfagsstrategien skal regjeringen legge fram i løpet av 2015. Også her håper jeg det tenkes langsiktig og helhetlig. Skal vi få flere dyktige elever, studenter og forskere innen IKT på både kort og lang sikt, må norske elever bli bedre i realfagene, særlig i matematikk og naturfag. Da må vi styrke den lokale innsatsen i den enkelte kommune og den enkelte skole og barnehage. Vi må styrke realfagene og IKT-kompetansen i lærerutdanningen, som representanten Aasen helt riktig var inne på, og vi må styrke IKT-utdanningene på både fagskole-, høyskole- og universitetsnivå.

Regjeringen og regjeringspartiene har som uttalt mål å bygge morgendagens kunnskapssamfunn. Norge må omstille seg for å sikre arbeidsplasser og velferd i framtiden. En viktig nøkkel er økt kvalitet i høyere utdanning og forskning. Derfor vil man samle ressursene på færre, men sterkere universiteter og høyskoler i alle regioner. Små, sårbare fagmiljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering er hovedutfordringene i den norske universitets- og høyskolesektoren. En fornuftig konsentrasjon og kvalitetsheving vil kunne føre til bedre muligheter for riktige prioriteringer og flere studieplasser innenfor IKT.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:07:20]: Det heter seg at vi lever i kunnskapssamfunnet, og at teknologi er en av hoveddrivkreftene i samfunnsutviklinga – og egentlig er dette to sider av samme sak. Det er vanskelig å spå, som interpellanten sa, men ett vet vi, og det er at behovet for IKT-kompetanse i arbeidsstokken vil øke markant de kommende ti–femten åra.

For ca. ett år siden ble det presentert en utredning utarbeidet av DAMVAD og Samfunnsøkonomisk analyse, som anslo at det ville være behov for en betydelig økning i antall sysselsatte med IKT-utdanning i åra framover, fra 17 000 i 2000 til 55 000 i 2030. I den samme rapporten ble det vist til at dersom vi holder dagens tempo, vil det offentlige og næringslivet mangle mer enn 10 000 personer med avansert IKT-kompetanse i 2030. Rapporten slår fast at dersom vi skal nå disse målene, må langt flere enn i dag gjennomføre en IKT-relatert utdanning på høyt nivå.

IKT gjennomsyrer, som vi vet, dagens samfunn. Da er det også nødvendig at alle unger får anledning til å bli fortrolig med og å beherske IKT tidlig. Vi ser i dag unger som bruker nettbrett nesten før de kan gå, og mobiltelefoner har alle. Tilgangen til IKT er mye høyere enn tidligere, og vi må møte dette i skolen. Og dette er jo realfag. Spørsmålet er om det er vi voksne som er for trege, og om lærerkompetansen er god nok.

Elevenes forståelse og kompetanse i bruk av IKT, og ikke minst interesse for dette, er helt avgjørende for i hvilken grad de velger studier og gjennom det kvalifiserer seg til teknologijobber som voksne. Det er også lettere å motivere og å forstå matematikk på den måten.

Annet hvert år utfører Senter for IKT i utdanningen monitorkartlegging for å undersøke den digitale tilstanden i skolen. For 2030 viser rapporten at kompetansemålene i læreplanen ikke nås når det gjelder digital kompetanse. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, men la det henge som et bakteppe for behovsdebatten om framtidas IKT-kompetanse. Jeg synes også det er relevant i forhold til den interpellasjonsdebatten som vi skal ha etterpå, som handler om at gutter sakker akterut i skolen. Ved ikke å bidra til å motivere dem, mister vi mulige framtidige IKT-studenter fordi vi ikke slipper til IKT og gjør det interessant nok i skolen?

Det er godt dokumentert at behovet for avansert IKT-kompetanse er avgjørende både for utviklinga av velferdssamfunnet og for muligheten til å realisere det verdiskapingspotensialet som ligger i ulike næringer. Senterpartiet deler derfor interpellantens bekymring for underdekningen av IKT-kompetanse, og at dette må løses via flere spor, bl.a. ved å vurdere kapasiteten i informatikk og andre direkte IKT-disipliner. Men like viktig er det å utvikle tverrfaglige studietilbud som gir avansert IKT-kompetanse i kombinasjon med andre fagdisipliner, spesielt innenfor helse, design, sikkerhet og ledelse.

Et funn som blir pekt på i DAMVAD-rapporten som jeg tidligere har referert til, er at det virker som det er et økende gap mellom tilbud og etterspørsel etter gode tverrfaglige IKT-utdanninger på høyt nivå. Sammenholdt med funn i den nasjonale undersøkelsen Digital tilstand, som utføres hvert tredje år, der det dokumenteres at høyere utdanning fortsatt har utfordringer, både når det gjelder å utnytte teknologiens potensial som støtte for studentenes læring, og når det gjelder å sikre at studentene får noenlunde lik erfaring og kompetanse i bruk av digitale verktøy i løpet av studietida, viser dette at grunnlaget på lavere nivå for å bygge avansert IKT-kompetanse er ujevn. Svaret på utfordringa er derfor ikke kun et spørsmål om å øke antall studieplasser på master- og doktorgradsprogrammene, men at hele universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren har en utfordring i å heve IKT-kompetansen på alle nivåer i sine studieporteføljer, ikke minst når det gjelder å sikre tverrfaglig IKT-kompetanse.

Vi har, som det har vært nevnt tidligere, gode miljøer både på Gjøvik, i Oslo, på Jørstadmoen osv. Vi i Senterpartiet forventer at regjeringa følger opp dette i sitt videre arbeid med dimensjonering av høyere utdanning og forskning, men også at det blir fulgt opp i arbeidet med å forbedre grunnskolen, og i hele utdanningsløpet. Og det er i grunnskolen det starter.

Marianne Aasen (A) [16:12:26]: Takk for denne lille, men informative debatten vi nå har hatt om et svært viktig tema.

Jeg har lyst til å komme med noen få kommentarer. Den første går til representanten Sivert Bjørnstad, som med rette skryter av at vi har fått en langtidsplan for forskning, noe som er vel og bra, og som ble initiert av den forrige regjeringen. Jeg vil bare bemerke at det opprinnelig i planen også skulle være en plan for antall studieplasser i årene som kommer. Det står det ingenting om i denne langtidsplanen. Forslaget fra de rød-grønne ble nedstemt av posisjonen.

Da er vi inne på det som også ble tatt opp av Høyres representant Kent Gudmundsen, og som får fram et veldig godt poeng, vil jeg si, når det gjelder forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre: Det er stor glede i Høyre over at man får flere søkere, for da blir det økt konkurranse om studieplassene, mens det vi gleder oss over i Arbeiderpartiet, er at da er det jo flere som vil ta en slik utdanning – og la oss utdanne flere – særlig når arbeidsliv og næringsliv er i desperat mangel på det. Og når vi vet – det er gjennomdokumentert i rapporter regjeringen har bestilt – at dette trenger vi mye, mye mer av, syns jeg det bare å juble litt over at konkurransen øker, blir en ganske defensiv og tafatt tilnærming til en ganske stor utfordring, som i og for seg alle som har deltatt i debatten, har understreket.

Jeg har lyst til å avslutte med et spørsmål til statsråden. Han har vel nå hatt sjansen til å si at han kunne øke antall studieplasser innen IKT eller ta andre strategiske grep innenfor høyere utdanning. Det har han nå sagt at han overlater til institusjonene selv å gjøre. Da har jeg et spørsmål når det gjelder yrkesfag. Det er sendt inn søknad, som det også ble nevnt i debatten her, om å ha et nytt Vg1-kurs i yrkesfag, i regi av Akershus fylkeskommune. Så vidt jeg vet, er den blitt avslått. Spørsmålet er om statsråden har lyst til å styre departementet og direktoratet på den måten at Udir og Kunnskapsdepartementet er positive til å utvikle og opprette en slik type yrkesfag, ut fra erkjennelsen av at vi trenger mer IKT-kompetanse i hele utdanningsløpet – fra grunnskole og videregående opplæring til bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Vil statsråden gjøre det? Herved gir jeg ham en sjanse til å komme med et konkret svar på utfordringen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:15:28]: Tusen takk til representanten Aasen for at hun tar opp interpellasjonen. Jeg tror ikke dette er et tema som vi er ferdig med. En grunn til det er også at en av de tingene som kjennetegner fremtidsfremskrivninger, er at situasjonen har en tendens til å endre seg etter hvert. Men det er også åpenbart at behovet for IKT-kompetanse, IKT-utdannelse og IKT-kunnskap i skolen og i høyere utdanning kommer til å øke i årene som kommer.

Jeg mener det er viktig at dette er en naturlig del av lærerutdanningene. Jeg mener at det er en viktig del av etter- og videreutdanningen – altså både studiepoenggivende og videre- og etterutdanning – og at det, som representanten Aasen sa, kan være et viktig verktøy i kampen mot tidstyver. Jeg mener det er viktig at vi styrker forskningen og utdanningen på dette feltet, f.eks. gjennom flere doktorgradsutdanninger.

Jeg mener også at det allikevel er helt avgjørende at vi fastholder det at UH-sektoren har hovedansvaret for å svare på arbeidslivets behov. Men det er vår jobb som politikere, og min jobb som statsråd, å sikre at det skjer i best mulig grad.

Jeg har sagt at jeg ikke vil utelukke at man kan opprette flere studieplasser innen IKT, men først og fremst ligger hovedansvaret hos institusjonene.

Jeg skal ikke drive saksbehandling fra Stortingets talerstol, men jeg har sagt at jeg generelt er positiv til forsøksordninger i skolen. Min forståelse er at det er en dialog på gang for å finne en måte å innrette forsøk på – i Akershus – som vil forsøke å oppnå nettopp dette, at man kan se på om dagens fag er godt nok. Det passer i og for seg godt inn i det arbeidet som vi har varslet, i tråd med det forrige regjering la frem i Meld. St. 20 for 2012–2013, om at vi skal gå gjennom alle yrkesfagprogrammene for å se om de er tilpasset arbeidslivets behov. Det arbeidet er nå i gang, sammen med bl.a. de faglige rådene. Det er da helt naturlig at man starter med de programmene som har dårligst kobling til arbeidslivet. Dette er et felt som kan være modent for det.

Presidenten: Sak nr. 10 er dermed ferdigbehandlet.