Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:50:29]: (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslaget fra SV om tidsbruk og bemanning i eldreomsorgen i Norge. Bakgrunnen for forslaget er at det blir stadig flere eldre i Norge, og at andelen som blir syke og pleietrengende, i fremtiden vil øke.

Helse- og omsorgskomiteen er opptatt av norsk eldreomsorg, og viser i denne saken og mange andre saker vi behandler, at hele komiteen har et varmt og viktig engasjement for bedre helsetjenester til pleietrengende og syke eldre. Det er et godt utgangspunkt for viktige diskusjoner, men også for at det skjer utvikling, nytenking og forbedring på dette viktige området i årene fremover.

Høyre og Fremskrittspartiet er, i et veldig godt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti, i ferd med å gjennomføre store, viktige løft i eldreomsorgen, bl.a. gjennom å lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg og i arbeidet med en trygghetsstandard for sykehjem.

Og til det siste: Heldigvis er det mange engasjerte og dyktige medarbeidere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, men de mangler et verktøy for å sikre god kvalitet og profesjonell praksis. Vi trenger antakeligvis ikke nødvendigvis altfor mange flere lover og forskrifter, men et bedre system for å etterleve det lovverket vi allerede har. Trygghetsstandard skal være et konkret verktøy for ansatte for å operasjonalisere de lovkravene og standardene vi har for kvalitet på sykehjem.

Det er ikke flertall i komiteen for å be regjeringen utrede en nasjonal bemanningsnorm for sykehjem. I Høyre mener vi at kvalitet i tjenestene ikke kun handler om flere hender, men at vi sikrer at kommunene arbeider systematisk og målrettet med kompetanseheving og kvalitet.

Derfor har regjeringen satt kompetanseheving høyt på dagsordenen, både gjennom grunn-, videre- og etterutdanning av helsepersonell og gjennom lederutdanning i kommunal omsorgstjeneste. Samtidig er det å sikre tilstrekkelig og kompetent bemanning som møter beboernes behov, også en sentral del av arbeidet med trygghetsstandard for sykehjem.

En samlet komité deler det grunnleggende synet at alle mennesker har behov for frihet til å ta egne valg og bestemme over egen hverdag, og at dette også gjelder pleietrengende eldre. Det er derimot ikke flertall i komiteen for å innføre det SV kaller «klippekort» i hjemmetjenesten.

For Høyre er valgfrihet i eldreomsorgen et avgjørende verdispørsmål. I dag er det slik at den enkelte pleietrengende må tilpasse seg systemet, i stedet for at systemet tilpasser seg den som trenger bistand. I Høyre mener vi hvordan vi organiserer tjenestene fremover, og på hvilken måte vi involverer brukere og pårørende i større grad, vil være avgjørende for om eldre oppnår reell valgfrihet. Slik valgfrihet lar seg vanskelig realisere i et system hvor det er kommunene som tildeler hjelp etter vedtak, og hvor brukeren har lite innflytelse på hvem som utfører oppgavene.

I Høyre tror vi derfor at fremtidens eldreomsorg vil måtte preges av mye mer reell pasient- og pårørendemakt enn det som er tilfellet i dag. Vi mener stortingsmeldingen Fremtidens primærhelsetjeneste viser hvordan nye måter å organisere arbeidet på kan bidra til mer kontinuitet, større pasientinnflytelse og bedre helsetjenester til eldre i kommunene – en stortingsmelding og et retningsvalg i eldreomsorgen som fikk stor tilslutning her i Stortinget.

Slik jeg kjenner SVs ideologi, er de opptatt av rettferdig fordeling. Da skurrer det for meg at partiet bruker et begrep som «stoppeklokkeomsorg» i norsk eldreomsorg og angriper viktige styringsparametere som tidsbruk, skjemaer og standarder. I Høyre mener vi at åpenhet om kvalitet og resultater i norsk eldreomsorg er viktig og avgjørende både for gode beslutninger i kommunene og for befolkningens behov for innsyn, en åpenhet som vil sikre at ressursene fordeles rettferdig, og at vi evner å ta bedre vare på dem som trenger det aller mest. Da må vi ha et sett av verktøy for å måle hvor og hvordan pengene i helse- og omsorgstjenestene benyttes, og hvilket resultat de gir.

Men samtidig er det stort rom – og helt sikkert et forbedringspotensial – for å bruke godt faglig skjønn i møtet mellom pasient og pleier. Det viktigste arbeidet vi gjør i denne sammenheng, er å styrke kompetansen i sektoren. I dag er omtrent 35 000 av dem som jobber i pleie og omsorg, helt uten helsefaglig utdanning. De gjør garantert en flott innsats. Samtidig er det helt avgjørende at vi hever kompetansen for å sikre god kvalitet og riktige beslutninger i pleiesituasjoner.

Her har regjeringen lansert en rekke tiltak gjennom Kompetanseløft 2020 og ved at vi nå skal innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven. En styrking av kompetansen er en forutsetning for at ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal kunne utøve godt faglig skjønn.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:55:51]: Vi trenger en bred nasjonal satsing på å gi likeverdig og god omsorg til alle eldre som trenger det, med tjenester som er tilpasset den enkeltes egne behov. Det betyr at vi trenger bedre bemanning, bredere og mer kompetanse og tydeligere kvalitet i omsorgen.

Det var regjeringa Stoltenberg II som lanserte Kompetanseløftet 2015, som i løpet av åtteårsperioden bidro til at antall årsverk i pleie- og omsorgssektoren økte med over 22 000, hvorav 80 pst. hadde relevant helse- og sosialfaglig utdanning. Til tross for en slik øking vet vi at vi i årene framover vil komme til å ha stort behov for enda flere kompetente mennesker i sektoren – ikke minst for å kunne gi omsorg til et stadig større antall eldre. Mange av de eldste vil sannsynligvis også bli rammet av demens.

I dette representantforslaget framholder forslagsstillerne at en rigid stoppeklokkeomsorg dominerer i altfor mange kommuner, og at kommunene bør ha mer tillit til at de eldre sammen med kompetente ansatte kan klare å vurdere hva slags hjelp hver enkelt trenger. Arbeiderpartiet deler visjonen om mer tillit i eldreomsorgen og har som mål at mennesker som mottar omsorgstjenester, sjøl skal kunne bestemme over deler av tjenestene som mottas, innenfor definerte rammer. Skal vi lykkes med det, må vi avbyråkratisere eldreomsorgen og gi større ansvar og tillit til de ansatte. Arbeiderpartiet ønsker derfor, i likhet med forslagsstillerne, å prøve ut en tillitsreform i eldreomsorgen, som innebærer å vektlegge langt sterkere de ansattes faglige kompetanse og vurderingsevne i tjenestene. Større tillit til det faglige perspektivet og mindre kontroll er viktige stikkord her.

Det finnes gode erfaringer i flere land med en slik måte å tenke på. Blant annet har man siden 2012 hatt et sånt prosjekt i København, og det er en satsing som har inspirert flere. Det er nå forsøk i gang i rød-grønt styrte byer med en type tillitsreform i pleie og omsorg. Det gjelder f.eks. Oslo og Tromsø, og jeg vet at rød-grønne kommunepartier i mange byer har planer om å kvitte seg med både bestiller–utfører-modeller og ikke minst si nei til dårlige og dyre privatiseringsløsninger for eldreomsorgen.

Nye tanker i eldrepolitikken må legge vekt på at opplevelse og aktivitet i mye større grad må være en integrert del av omsorgen for eldre – noe som også henger sammen med den forrige debatten vi hadde her, ikke minst det med medikamentbruk og overforbruk av medisiner i eldreomsorgen. Kulturtilbud, som f.eks. tilbys gjennom Den kulturelle spaserstokken, bidrar til å gjøre hverdagen rikere for svært mange eldre over hele landet. Derfor har Arbeiderpartiet i våre budsjettprioriteringer – i motsetning til regjeringa – lagt vekt på å styrke og videreføre denne ordninga.

Også frivillige organisasjoner er viktige, som i samspill med kommunene kan bidra til at eldre mennesker får delta i ulike typer aktiviteter. Dette er også understreket i den stortingsmeldinga som ble lagt fram på rød-grønn vakt, som heter Morgendagens omsorg, og som tar til orde for et enda tettere samarbeid mellom kommunen, frivilligheten, pårørende og familie og lokalsamfunnet for å gi eldre innbyggere en aktiv og god alderdom.

Forslagstillerne tar til orde for å lovfeste en kvantitativ bemanningsnorm som skal gjelde i alle sykehjem og kommuner. Arbeiderpartiet mener at tilstrekkelig og faglig kompetent bemanning er helt av gjørende for å kunne gi god kvalitet i tjenestene. Men fordi behovene er sterkt individuelle og dermed svært ulike institusjoner og kommuner imellom, ønsker vi å utvikle en kvalitetsnorm som ivaretar konkrete og bredt definerte kvalitetsmål, basert på den enkelte brukers behov og vurdering. En slik norm må kunne knyttes opp mot nye og mer treffsikre finansieringsmåter, der tjenestene måles mot den beskrevne kvalitet, med rom for lokale veivalg.

Arbeiderpartiet støtter forslaget om at regjeringa bør invitere kommuner til å delta i forsøk med samarbeid om en tillitsreform i hjemmetjenestene, og at utforminga av de enkelte forsøk gjøres i samråd med forsøkskommunene.

Da tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet fremmer sammen med Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) [12:00:55]: Jeg er glad for at SV omsider finner eldreomsorgen verdt et forslag. Samtidig ble jeg litt overrasket, de stemte jo i sin tid i flertallsregjering ned Fremskrittspartiets forslag om noenlunde det samme – la meg nevne bemanningsnorm, legedekning i sykehjem og statlig finansiering av omsorgstjenestene. Dette er forslag til gode løsninger som Fremskrittspartiet mener best kan realiseres med statlig finansiering av omsorgstjenestene – som eldreomsorg.

Det å beslutte en norm, som SV foreslår, følger jeg veldig spent med på. SV har nå overtatt ledelsen for dette ansvaret i Norges største kommune, Oslo, og der ser vektleggingen ikke ut til å være verken på bemanning eller mer tid til pasientene – snarere tvert imot. Man vil privatiseringen til livs og velger å legge disse områdene til kommunen. Hadde forslaget vært troverdig, hadde jeg støttet det helhjertet, for vi er enige om at de eldre fortjener både tid og omsorg.

SV innrømmer at det er varierende kvalitet i eldreomsorgen rundt omkring i landet. Likevel er ideologien om at kommunene selv skal drifte, sterkere enn behovet og ønsket til beboerne og de pårørende. Den ellers så sterke drivkraften til staten som styringsfaktor er totalt fraværende hos SV når det gjelder eldreomsorg. Hadde de ment det de foreslår, kunne de støttet statlig finansiering av omsorgstjenestene, som det ble flertall for i statsbudsjettet. Til og med Arbeiderpartiet støttet modell B, som er en øremerking av mer penger til kommunene. Ideologien gikk foran interessen for å bry seg om enkeltmennesket – igjen. Plutselig mener de at de eldre i større grad må få lov til å være med og styre hjelpen de får. De stemmer det ned når statsbudsjettet skal prioriteres. De vil ikke ha fritt brukervalg. Det er så lett å foreslå en rekke utgifter et par måneder etter at budsjettet er vedtatt. Det er ikke tatt til orde for at noen skal få velge noe som helst, der, annet enn at kommunen og staten skal eie eller drifte – bare ikke eldreomsorgen.

Det er trist at man klarer å pulverisere en så god intensjon som bedre bemanning og mer tid til beboerne uten at man klarer å vise det når vedtakene fattes, nemlig i det forholdsvis nylig vedtatte statsbudsjettet. De tillitsreformene de viser til, rammer mange eldre som ringer meg ukentlig og klager over at tjenesten er svekket etter at nettopp SV tok over makten. Fordi både makt og ideologi er viktigere enn respekten og tryggheten for enkeltindividet, ser man at det går ut over dem som virkelig trenger det, nemlig pleie- og omsorgspasienter rundt omkring i landet.

Bare for å ta et par eksempler: Jeg har opplevd at SV var for å ha flere sykehjemsplasser, men etter at de fikk byråden i Oslo, var byråden på ekskursjon og besøkte både den ene og den andre bydelen og fant ut at man ønsket å ha færre institusjoner, som sykehjem, og mer til hjemmetjenesten. Det er en stor utfordring å skaffe til veie nok institusjonsplasser for eldre i dette landet.

Eller for å gå til Haugesund, en annen kommune hvor de rød-grønne overtok etter valget: Der ønsket man å flytte 90 personer inn på dobbeltrom som i mange tilfeller egentlig var enkeltrom. Det er den eldreomsorgen rød-grønne politikere fører rundt omkring i landet, og det er i hvert fall en eldreomsorg som ikke Fremskrittspartiet ønsker. Det er nettopp derfor vi fremmer et forslag, og jeg er glad for at vi har fått med regjeringen og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre på at vi skal teste ut et forsøk med statlig finansiering av pleie- og omsorgstjenester. Så får vi se om ikke det er den gode løsningen. Vi tror i hvert fall at det vil være den gode løsningen når man får testet dette ut i noen av landets kommuner og vi får se resultatene. Da vil staten sørge for at om man trenger en plass og man oppfyller kriteriene og kravene for å få en plass, skal man få det, uavhengig av kommunens økonomiske situasjon. Det er en god løsning for eldreomsorgen.

Jeg tror at skal vi klare å lykkes med å løse utfordringene i eldreomsorgen, må vi sørge for at ansvaret blir lagt til staten, at det er vårt ansvar, og at ikke lokalpolitikerne kan velge å nedprioritere hvis de ikke ønsker å prioritere eldreomsorg, for de eldre som trenger en plass, bør få den plassen når de trenger den, og ikke være avhengige av om kommunen har god eller dårlig økonomi.

Kjersti Toppe (Sp) [12:06:14]: Dette representantforslaget frå stortingsrepresentantane frå SV er eit veldig viktig og dessverre veldig tidsaktuelt forslag. Eg skal gjera greie for Senterpartiet sitt standpunkt til dei ulike forslaga.

Vi er heilt einige i at det skal og må vera eit mål at menneske som mottar omsorgstenester, sjølve skal kunna bestemma over delar av tenesta – at tenesta må vera fleksibel. Det får ein ikkje til utan at ein klarer å vektleggja kompetansen og vurderingsevna til dei tilsette meir enn det som er tilfellet i dagens tenestetilbod. Det er da nødvendig at ein fjernar unødvendig byråkrati, og det er nødvendig at dei tilsette får fullmakt til å setja nødvendige vedtak i bestilling utan at dette må skje med skriftlege søknader, andre saksbehandlarar og eventuelt ei ventetid på fleire veker, som det står i forslaget. Eg kan bekrefta at det òg kan vera snakk om månader.

Vi støttar difor forslaget frå SV om å invitera kommunar til samarbeid om ei tillitsreform i heimetenestene. Det er interessante forsøk som no er i gang i enkelte kommunar. Det gir håp.

Til forslaget om ei statleg støtteordning for kommunar som vil ha forsøk med det å bestemma sjølve, såkalla klippekort: Vi er heilt einige i ideen, eller sjølve forslaget, om eit klippekort: at den som mottar tenestene, sjølv må kunna disponera – innanfor ei ramme – kva hjelpa skal brukast til. Det vi er imot, er ei støtteordning for dette. Vi meiner at dette må kommunane få økonomi og sjølvstyre til å setja i verk på eige initiativ, og det har vi stor tru på skal kunna skje.

I debatten la eg merke til at representanten Wilhelmsen Trøen var veldig opptatt av kompetanseheving, og det er eg einig i. Samtidig er det påvist svært alvorlege menneskerettsbrot i norsk eldreomsorg, og vi veit nok om at også det å ikkje ha tilstrekkeleg bemanning utgjer ein fare for kvaliteten og pasientsikkerheita. Vi viser til det som det òg står om i forslaget, rapporten frå Velferdsforskingsinstituttet, NOVA, frå 2014, som fortel – frå verkelegheita – at tilsette opplever stort tidspress i tenestene, dei opplever dagleg eller kvar veke at tida til kvar enkelt pasient ikkje strekk til. Rapporten viser også til svært sterk korrelasjon mellom arbeidsmiljø og opplevd kvalitet for pasientane og til samanhengen mellom bemanninga i sjukeheimar på ulike tidspunkt – altså talet på pleiarar per pasient – og opplevd kvalitet på tenestene. Vi skal snakka svært mykje om kompetanseheving og kvalitet, men vi må ikkje undervurdera kva bemanning faktisk betyr.

Difor er forslaget om bemanningsnorm veldig, veldig forståeleg. Når Senterpartiet likevel ikkje stemmer for det, er det ikkje fordi vi ikkje er opptatt av å auka bemanninga, det er fleire forhold. Det eine er at eg registrerer at statsråden sjølv i svar til komiteen er utydeleg – i alle fall for meg – med omsyn til kva regjeringa eigentleg planlegg å koma med. Skal dei koma med ei forpliktande norm, eller skal dei koma med ei rettleiing for bemanning og kvalitet? Vi har erfaring for at ei rettleiing for bemanning og kvalitet kombinert med økonomiske ordningar også kan føra til å heva bemanninga. Med ei forpliktande norm er faren at det vert ei minimumsnorm, og at norma kan vera så låg at ho ikkje har nokon stor verdi.

Vil norma som kjem, kanskje vera det same som er praksis i mange kommunar i dag? For eksempel er det om natta veldig vanleg å ha éin helsefagarbeidar per 16 pasientar og éin sjukepleiar per 32. Det er eit absolutt minimum, og eg har sjølv sett at det kan oppstå ganske mange situasjonar. Spesielt for dei skrøpelege eldre er det ei bemanning som eg meiner bør hevast. Vi ventar på det som regjeringa faktisk kjem med. Det Senterpartiet vil vera heilt tydeleg på, er at uansett bemanningsnorm eller rettleiing er det kommuneøkonomien som er avgjerande.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:11:23]: Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstillerne i at lav bemanning er en utfordring i eldreomsorgen. Kristelig Folkeparti mener at vi som politikere, også i eldreomsorgen, bør fokusere på arbeidspress, på arbeidsmiljø, på opplevd kvalitet for pasientene og ikke minst opplevd kvalitet på tjenestene.

Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende å sikre tilstrekkelig kompetanse blant de ansatte. Derfor ville vi i budsjettet begynne med leger, for pasienter i norske sykehjem i dag er sykere enn noen gang, og derfor måtte vi begynne der det er lavest bemanning: med legeantallet.

Flere og flere lever lenger. Mange ønsker å bo hjemme lengst mulig. Men det er faktisk altfor mange historier om pasienter som blir kasteballer, eller nesten pakkepost, mellom sykehus og kommuner. Det finnes ikke godt nok tilbud for dem som trenger det der og da.

Derfor er Kristelig Folkeparti veldig glad for at et forslag om rett til sykehjemsplass for dem som trenger det etter medisinske kriterier, er sendt ut på høring, at en faktisk må kartlegge ventelistebehovet i kommunene – ikke bare på bemanningssiden, men også på plass-siden – at en faktisk lager plass etter medisinske kriterier. Dette er også en styrking av en gjeldende rett. Vi sier man har rett til sykehjemsplass, men likevel opplever folk ulike avslag. Derfor må vi tenke nasjonale kriterier som sikrer at vi faktisk får innfridd den retten. Plassen skal være der når behovet er der, og bemanning og kvalitet skal være deretter.

Kristelig Folkeparti er også glad for statsrådens svar i et brev i oktober 2015, der han omtaler at flere aktører skal delta i å utvikle en trygghetsstandard for å sikre god praksis på sykehjem, og at det skal være grunnlag for å vurdere behov og innretting av arbeidet med norm og veileder for bemanning og kvalitet. Da tenker Kristelig Folkeparti: Grunnen til at vi ikke støtter SV nå, er at vi også vil avvente og se hvilken norm og hvilken kvalitet som blir lagt. For vi er ikke i tvil om at typen pasienter i norske sykehjem er annerledes i dag enn før. Vi må sko vårt tilbud etter det.

Karin Andersen (SV) [12:14:37]: Først vil jeg fremme de forslagene som ligger til saken fra SV.

SV prioriterer eldreomsorgen så høyt at vi faktisk har gitt kommunesektoren 6 mrd. kr mer enn det regjeringen og flertallet har gjort, og vi har lagt inn penger til både økt bemanning og til tillitsreform og til forsøk der eldre sjøl skal få lov til å få litt mer innflytelse på hva det er de faktisk får. Derfor blir det veldig kuriøst å høre fra Fremskrittspartiet at de egentlig er for det SV foreslår, men de stemmer ikke for. Av samme grunn – antakeligvis – som at SV ikke fikk gjennomslag for dette da vi satt i regjering, har heller ikke Fremskrittspartiet fått det nå. Det kunne man være ærlig på.

Dette er i rekken av litt triste nedstemminger, der stortingsflertallet også har klart å stemme ned at man ønsker en oversikt over menneskerettighetene for eldre. For det er så alvorlig at menneskerettighetene til eldre blir brutt. Hva trenger man da? Jo, man trenger nok tid til omsorg, pleie og kvalitet. Kompetanse er viktig. Ingen er uenig i det. Men de som har kompetansen, må få ha tid til å gjøre jobben sin og frihet til å kunne gjøre jobben ut fra den kompetansen de har. Det er helt kuriøst også å høre saksordføreren, fra Høyre, som snakker som om det å ha økt kompetanse eller kvalitetskriterier står i motsetning til å ha flere ansatte, og at da er man liksom ikke opptatt av kvaliteten. Det er nettopp det man er, man er opptatt av at det skal være nok ansatte til å kunne gjennomføre den kvaliteten man sier det skal være, og det er det ikke i dag. Det sier de eldre, det sier de ansatte, og jeg tror ikke at de skrøner. Vi ønsker et system der det er mulig å gjennomføre den kvaliteten jeg tror vi alle sammen er enige om at de eldre fortjener.

Det er også sånn at i denne sektoren er det et sykefravær som er høyere enn på noe annet område, og jeg tror at det til dels kommer av at mange har så liten tid til å gjøre den jobben de har lært hvordan skal gjøres, og har samvittighet for hvordan skal gjøres, at de faktisk blir dårlige av det. I denne sektoren er oppgavene uendelige og de faglige og moralske kravene svært høye, men tid og krefter strekker ikke til. Omsorg og pleie er relasjon. Det må være tid til relasjon, man kan ikke ha relasjon via et eller annet system, som saksordføreren snakker om. Det må være mennesker som møtes.

SV ønsker også at de eldre skal ha mer frihet til å velge hva de faktisk trenger – det er det dette handler om. Mens høyresiden er opptatt av at det skal være private leverandører, så man liksom skal kunne få velge det ene eller det andre sykehjemmet, er SV opptatt av at de eldre skal kunne velge mer fritt sjøl hva de ønsker å bruke den tida de får, til. Det er en reell frihet – altså ikke hvem som skal gjøre jobben, men hva. Det er også en stygg slagside ved den privatiseringen og anbudspolitikken som regjeringen er opptatt av, nemlig at svært mye penger forsvinner ut til leverandørene, og det går systematisk ut over pensjonene og lønningene til dem som skal gjøre jobben. Det er ingen god oppskrift for kvalitet i framtida og for rekruttering av svært mange som vi trenger framover inn i denne sektoren.

Jeg er veldig skuffet over at det ikke blir flertall for disse helt åpenbart viktige forslagene, som ville gjøre eldreomsorgen bedre, og som – det er vel der det kniper – ville presse fram høyere statlige bevilgninger til eldreomsorgen og til kommunene, for det er det behov for. Dette løses ikke uten at man er villig til å legge penger på bordet, og det er SV villig til. Så her er det mange fine ord, men det er altfor liten vilje til å prioritere de pengene som skal til for å gjøre eldreomsorgen god, nemlig nok penger til ansatte.

Til sist, åpenhet, som også saksordføreren var inne på. Jeg tror jeg må minne saksordføreren og Høyre på at det er Høyre som har stemt imot forslag i denne salen også om å få åpenhet på disse områdene, om kriterier for anbud, som i dag har blitt hemmeligholdt.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Bent Høie [12:20:07]: I likhet med forslagstillerne er regjeringen opptatt av kvalitet og valgfrihet i helse- og omsorgstjenesten. Jeg ønsker å skape pasientens helse- og omsorgstjeneste og mener kompetanse er nøkkelen i dette arbeidet. Gode, effektive og trygge tjenester krever god kompetanse på riktig nivå, på riktig sted og til riktig tid. God kompetanse er også en forutsetning for det gode, faglige skjønnet som forslagsstillerne etterlyser. Å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilgang til tilstrekkelig og kompetent arbeidskraft, er derfor et hovedanliggende for denne regjeringen.

Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I budsjettet for 2016 er det avsatt om lag 1,2 mrd. kr til oppfølging av tiltak i Kompetanseløft 2020.

Riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende at det bør framgå av lov. Derfor vil regjeringen reversere forrige regjerings fjerning av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven. Opplistingen kommer ikke til å være uttømmende, men skal angi hvilken kjernekompetanse enhver kommune må ha knyttet til seg. Utover dette skal kommunene stå fritt til å vurdere hvilket personell de trenger for å gi nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, ut fra lokale forhold og behov.

Videre vil regjeringen se på innholdet i de helse- og sosialfaglige utdanningene og videreutdanningene og vurdere behovet for endringer og om noen utdanninger skal kvalifisere til nye roller og oppgaver. Målet er at utdanningene i større grad skal tilpasses tjenestens kompetansebehov.

Utøvelse av godt faglig skjønn avhenger ikke bare av riktig og tilstrekkelig kompetanse, men også – og ikke minst – av god ledelse, god informasjon og gode beslutningssystemer.

God ledelse er påkrevd for å utvikle tjenestene og endre arbeidsmåtene. Det handler om å planlegge, gjennomføre, evaluere og eventuelt korrigere tiltak, slik at tjenestene utvikler seg på en god måte. Regjeringen vil derfor stille tydeligere krav til ledelse og bedre tilgang til lederutdanning. Vi har etablert en nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. Videre har jeg tatt initiativ til å etablere et felles topplederprogram for spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi har også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle en egen trygghetsstandard for sykehjem. Trygghetsstandarden skal bl.a. konkretisere hvordan sykehjem skal sikres god ledelse, organisering og profesjonell praksis. Bruker- og pårørendeorganisasjonene, yrkesorganisasjonene og KS har takket ja til å delta i prosjektets styringsgruppe. Dette arbeidet vil gi grunnlag for å vurdere behov for og innretning av arbeidet med en norm/veileder for bemanning og kvalitet.

Jeg har også bedt Helsedirektoratet om å utvikle kvalitetsindikatorer bl.a. basert på bruker- og pårørendeerfaringer og nasjonale bruker- og pårørendeundersøkelser, og vi vil etablere et kommunalt pasient- og brukerregister. Dette er instrumenter som har flere formål. De kan støtte opp om intern kvalitetsforbedring, virksomhetsstyring og helsepolitisk styring. Brukerundersøkelser og kvalitetsindikatorer kan også benyttes av brukere for å sammenligne kvalitet ved valg av tjenesteyter eller tjenestested.

Kommunene har i dag stor frihet til å bestemme hvordan de organiserer tjenestene. Jeg forventer likevel at de tør å tenke nytt. Slik det er i dag, er tjenestene gjerne organisert ut fra personellets og ikke ut fra brukernes behov. Det å skape pasientens helse- og omsorgstjeneste handler også om å organisere tjenesten med utgangspunkt i brukernes ønsker og behov.

Forslagstillerne viser til ulike kommunale tiltak for å sikre god bemanning, kvalitet og utøvelse av faglig skjønn i tjenesten, bl.a. forsøket med innføring av en tillitsreform i hjemmetjenesten i Oslo. Det er et forsøk som jeg ønsker velkommen, og som ble initiert av forrige eldrebyråd Aud Kvalbein fra Kristelig Folkeparti. Jeg er helt sikker på at vi også her vil høste gode erfaringer, på lik linje med de erfaringene som vi bl.a. har fra tilsvarende reformer i Nederland. Vi inviterte jo også til fjorårets store helse- og omsorgskonferanse nettopp grunnleggeren av Buurtzorg-organiseringen i Nederland for å inspirere ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten i hele Norge til å lære av denne typen erfaringer.

Tillit til de ansatte og til deres evne til å gi gode tjenester og organisere tjenesten godt er viktig, men det er også viktig å ha tillit til at eldre er i stand til å ta gode valg på egne vegne. Det er derfor overraskende at et parti som er så opptatt av tillit når det gjelder de ansattes forhold, er så opptatt av å fjerne muligheten for eldre til å velge mellom ulike aktører når det gjelder det å utøve tjenesten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:25:19]: Saksordføreren nevnte at det er sendt ut på høring et lovforslag om å lovfeste rett til sykehjemsplass. Jeg må da nevne at de høringsinstansene som har uttalt seg, går veldig sterkt imot dette forslaget – KS, Helsedirektoratet, Advokatforeningen, Legeforeningen og ikke minst pasient- og brukerombudene. De framholder at en sånn rett har man allerede, og at lovforslaget, slik det er formulert, snarere vil svekke enn styrke eldres rettigheter. Omsorgsjuss sier det slik:

«Forslagene til nye lovbestemmelser er unødvendige, uhensiktsmessige og til dels umulige å gjennomføre, og vil i tillegg gi dårligere rettssikkerhet for pasienter og brukere og merarbeid og økte kostnader for kommunene.»

Mitt spørsmål til helseministeren er, når han nå har fått tenkt seg om, om han fremdeles vil hevde, slik han har gjort tidligere, at han ikke har til hensikt å lytte til disse innvendingene. Jeg håper jeg får et svar og ikke et motangrep.

Statsråd Bent Høie [12:26:25]: Representanten skal få et veldig tydelig svar. Det som er sendt på høring, kommer i hovedsak til å bli gjennomført sånn som det er sendt på høring, og nettopp fordi en av de gruppene som representanten ikke tok opp, er de som reelt sett representerer brukerne i denne sammenhengen. De er veldig tydelige på støtten til forslaget. Pasient- og brukerombudene er ansatt i det offentlige, men de organisasjonene som representerer brukerne, er veldig tydelige på støtten. En av de tingene som de trekker fram, er nettopp at de ønsker å få avviklet det svarteperspillet som har vært på dette området under Arbeiderpartiets ledelse, nemlig at mine forgjengere har stått og sagt at pasientene har rett på heldøgns pleie og omsorg, at ventelister er forbudt, samtidig som alle har visst at det finnes uoffisielle ventelister i veldig mange kommuner. Men pasientens rettssikkerhet har ikke vært godt nok ivaretatt i det eksisterende systemet.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:27:28]: Jeg er litt forbauset over det svaret, fordi pasient- og brukerombudene, som taler pasientenes og brukernes sak, er helt enig i at dette er dårlig. Jeg mener at når man har et lovforslag, må man også høre på den juridiske kompetansen, som sier at dette er et dårlig forslag som vil svekke rettighetene.

Man snakker også om ventelister, at ventelister ikke gir noen rettigheter i seg selv. Det er ingenting i veien for i dagens praksis og i dagens regelverk at kommunene kan føre oversikt over sine innbyggere og innbyggernes behov og sette opp alle de ventelistene man vil. Derfor spør jeg igjen: Er virkelig ikke helseministeren villig til å se på formuleringene, se på det han har sendt ut på høring, for å se om det faktisk kan bli bedre, og at man kan styrke de rettighetene som allerede ligger der, istedenfor å begynne å lage nye lovregler som kanskje til og med viser seg å være dårligere?

Statsråd Bent Høie [12:28:18]: Jeg skal selvfølgelig se på høringsinnspillene og se om det er mulig å gjøre et godt forslag enda bedre, men det er helt uaktuelt å legge vekk det som regjeringen og samarbeidspartiene er enige om, nemlig å innføre lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg, som vil innebære at brukere som har behov for heldøgns pleie og omsorg, vil få vedtak om det. Da vet de at kommunen har sett deres behov, og har muligheten til å klage hvis kommunen ikke har sett deres behov.

Jeg vil også vekk fra den situasjonen som representanten her beskriver, nemlig at det er opp til den enkelte kommune å vurdere om det er hensiktsmessig å føre den type oversikter. Nei, vi vil at kommunene skal føre den type oversikter, nettopp fordi det også vil klargjøre den underdekningen av heldøgns pleie- og omsorgsplasser som er i dag, og gi lokalpolitikerne større mulighet til å planlegge raskere og bedre utbygging av heldøgns pleie og omsorg – og ikke gjøre sånn som det nye byrådet gjør i Oslo: legge ned heldøgnsplasser.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:29:31]: Det var interessant, det helseministeren nå sa, at han vil pålegge kommunene å føre oversikt over ventelister. Innebærer det også at man skal tilskrive en person og fortelle på hvilket sted på en liste vedkommende befinner seg, og hvor lenge vedkommende muligens må vente? Er det slik helseministeren tenker seg en venteliste?

Statsråd Bent Høie [12:29:59]: Dette er nøyaktig det samme prinsippet som pasientrettighetsloven bygger på, også når det gjelder spesialisthelsetjenesten. Jeg vil minne representanten om at da vi innførte pasientrettigheter i Norge, var det store skrittet nettopp at pasientene faktisk fikk komme på en venteliste, sånn at man fikk synliggjort det behovet som var, men også at pasientene faktisk fikk en rettighet knyttet til at de skulle få en behandling. Det er akkurat det samme prinsippet som dette bygger på. Ja, både pasientene og brukerne skal få beskjed om at de har fått innvilget, eller at det er blitt sett på behovet for, heldøgns pleie og omsorg. Så vil folk ha forståelse for at de vil få det behovet dekket når det er en ledig plass. I mellomtiden skal de selvfølgelig være sikret å få forsvarlige helsetjenester, men ikke oppleve det som de får i dag, gjerne vedtak om forsterkede hjemmebaserte tjenester, selv om alle forstår at det de egentlig har behov for, er en heldøgns pleie- og omsorgsplass.

Kjersti Toppe (Sp) [12:31:13]: Eg vart litt forundra da eg las statsråden sitt svar til komiteen i denne saka, for eg trudde at regjeringspartia og samarbeidspartia var einige om å innføra ei bemanningsnorm. Men i svaret står det at regjeringa i forbindelse med utarbeiding av tryggleiksstandarden har invitert inn brukar- og pårørandeorganisasjonar, yrkesorganisasjonane og KS til å delta i prosjektets styringsgruppe. Det står òg:

«Dette arbeidet vil gi grunnlag for å vurdere behov og innretning av arbeidet med norm/veileder for bemanning og kvalitet.»

Så spørsmålet mitt er: Er det sånn at regjeringa ikkje er sikker på om det skal innførast ei bemanningsnorm, at ein heller vurderer ein rettleiar, og at dette ikkje er avklart enno?

Statsråd Bent Høie [12:32:07]: Som jeg har svart representanten Lysbakken ganske mange ganger, vil vi gjennom trygghetsstandarden også stille krav til bemanning. Men det er veldig viktig at dette gjøres på en klok måte, så en ikke kommer i en situasjon der en f.eks. bare teller antall hender og tror at det er den viktigste kvalitetsindikatoren på tjenestene. Det er nødt til å bli sett i sammenheng med kompetanse, med ledelse og med gode styringssystemer, for å sikre at vi bidrar til at det som er målet, nemlig bedre kvalitet på tjenestene, blir resultatet. Hvis ikke kan en veldig fort ende opp med at en bare teller seg fram til antall ansatte og tror at det er det som forteller oss om det er god kvalitet på tjenestene eller ei. Så vi skal gjøre det som står i regjeringserklæringen, men vi skal gjøre det på en god måte, som fører til resultatet, nemlig bedre kvalitet på tjenestene.

Karin Andersen (SV) [12:33:17]: Mens SV er opptatt av at eldre skal få bedre og mer hjelp og selv bestemme mer om hva de skal ha hjelp til, hører jeg at statsråden mener det er viktigst hva slags firmanavn det står på frakken til den som gir hjelpen, og at det liksom skal være en stor frihet for de eldre. Det er det ikke.

Det som vi er enige om, alle sammen, er at man må ha god kompetanse i omsorgen. Men poenget må jo være at man kan få brukt den kompetansen man har, og at det ikke er så få ansatte på jobben at man må øve vold på den kompetansen ved ikke å kunne yte den kvalitetsmessig gode tjenesten, ikke ha tid til f.eks. å ha en god relasjon og trøste mennesker som er syke og redde. Det er en veldig viktig del av oppgavene i eldreomsorgen.

Hvordan vil statsråden sikre at det er nok ansatte til å ta i bruk den kompetansen på de kvalitetsparametrene som jeg skjønner regjeringen vil legge fram?

Statsråd Bent Høie [12:34:30]: Det vi gjør, er kontinuerlig å styrke kommunenes mulighet til å ansette flere. Vi bidrar også til at kommunene får den rette kompetansen i tjenestene. Derfor er det nå bevilget så mye penger – som jeg også sa i mitt innlegg – over 1 mrd. kr i 2016, nettopp til ulike kompetansetiltak. Her går det et skille mellom det som var forrige regjerings tilnærming i disse spørsmålene, og det som er denne regjeringens tilnærming. Mens en konsekvent under forrige regjering bare snakket om flere varme hender, snakker denne regjeringen om flere kloke hoder. Det vi ser av erfaringene fra de ulike kommunene, bl.a. fra Høyre-styrte Kristiansand kommune, er at kommuner som har en systematisk satsing på kompetanse, ledelse og god organisering av tjenestene, nettopp er de som oppnår det som er målsettingen – kvalitet på tjenestene. SV går seg vill ved bare å telle uten å se på kvaliteten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:35:54]: Jeg kan ikke fri meg fra den ubehagelige følelsen av at regjeringa driver med en del besvergelser som ikke nødvendigvis gir bedre eldreomsorg. Jeg klarte ikke å få tak i hva helseministeren sa i replikkordskiftet. Man er opptatt av å lage en ny lov der det er en lov allerede, i stedet for å sette kommunene i stand til å gi god eldreomsorg, bl.a. med god finansiering av kommunene. Det at man har behov for kloke hoder, folk som er utdannet, og som har faglighet, og ikke minst en etisk refleksjon rundt hva man holder på med, er vi helt enig i.

Til representanten Bård Hoksrud, som snakket så vakkert om at staten skal overta finansieringa av eldreomsorgen: Nei, det er ikke det staten har gjort. Staten har nå i disse modellforsøkene, som kun 18 kommuner vil ha, konfiskert de kommunale pengene og lagt på 4 pst. Jeg har reist rundt og hørt mange som beklager seg, og som har betakket seg for å være med på disse forsøkene. Arbeiderpartiet er i utgangspunktet åpen for alle mulige slags forslag som kan bedre eldreomsorgen, men vi ser jo at denne rigide styringa, med økt byråkrati, ikke er veien å gå.

Jeg synes også det er merkelig når man fra regjeringshold stadig anfører at den viktigste valgfriheten som pasienter og eldre mennesker kan ha, er å velge firma. Jeg hører snart til den eldre garde – noen vil si at jeg gjør det – og kan komme til å få behov for tjenester. Hvordan skal jeg, som etter hvert er blitt en ganske oppegående dame, klare å vite hva de ulike firmaene representerer? Hva er det de står for? De leverer jo tjenester som er bestemt av kommunen. Det som er det viktige hvis jeg kan få velge, er på personnivå å bestemme litt innenfor noen rammer hva jeg vil ha av tjenester, hva som skal være innholdet denne dagen, og at det er faglig dyktige folk som kommer. Det er de valgene mennesker vil ha. Det er ikke firma, private løsninger. Jeg har ennå ikke sett noen gå i fakkeltog for private løsninger. Derimot har man gått for gode offentlige tjenester over hele landet, og det bør regjeringa snart begynne å ta inn over seg.

Karin Andersen (SV) [12:39:00]: Man skal være ganske syk i Norge før man får sykehjemsplass nå. Sånn har det vært ganske lenge, og jeg tenker at hvis jeg er så syk, vil jeg slippe å være kunde. Da vil jeg at helseministeren, Stortinget og kommunen skal ha sørget for at det er en god sykehjemsplass til meg der. Men når jeg kommer dit eller får hjelp hjemme, vil jeg ha mulighet til sjøl å bestemme over innholdet i den hjelpen jeg får.

Det å ha en god eldreomsorg handler ikke om kunne velge seg bort fra noe som man ikke synes er dårlig. Den eldreomsorgen som ikke er god nok for meg, er ikke god nok for noen – ikke for helseministeren eller representanten Hoksrud heller, håper jeg. Det kan jo ikke være sånn at man skal velge seg bort og måtte opptre som kunde når man er som sykest. Da er det vår plikt å sørge for at den kompetansen er der, at det er nok folk, og at man får hjelp – det er det vi er opptatt av. Vi er opptatt av den friheten for eldre, at de skal ha det. Og vi er opptatt av de ansattes frihet til å kunne bruke sin kompetanse slik de har lært, og slik det står i alle dokumenter, stortingsmeldinger og jeg vet ikke hva. Det er da ingen som vil ha en dårlig eldreomsorg, men det må være nok folk der til at det skal være en eldreomsorg, og de må få lov til å gjøre jobben sin.

Jeg har dette ganske nært innpå meg for tida. Jeg har en eldre mor som trenger hjelp. Det er ikke sånn at hun lengter etter å få velge seg et annet sykehjem. Nei, hun vil gjerne ha plass på det sykehjemmet som er i nærheten, når hun har behov for det. Det er det som er poenget, og at det da er nok folk der til at hun får omsorg og pleie med det kvalitetsnivået som hun selvfølgelig skal ha. Det handler om at det er noen der til å gjøre den jobben.

Jeg blir veldig forundret over helseministeren som liksom avviser dette helt, og sier at det bare er kompetanse og ledelse det gjelder. Det er ingen som uenig i at det er nødvendig med kompetanse og ledelse, men det er ikke nok. Det er ikke nok når folk ikke har tid til de gamle. I forrige debatt f.eks. diskuterte vi litt om sykehjem, demente, medisinering osv. Når demente ligger og roper og roper og roper, og ingen har tid til å snakke med dem og skjønne at de egentlig er syke og har det vondt, og de i stedet blir puttet i medisiner, da er det noe gærent. Det handler vel ikke om at de som jobber der, ikke skjønner at denne jobben burde vært gjort, og ikke vil ha tid til dem, men de forteller oss at de er for få på jobb. Da trengs det en bemanningsnorm, slik at også staten er med på å betale den regninga. Det gjør den ikke nå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:42:20]: Jeg synes det er grunn til å ta et lite steg tilbake nå. Vi fremstiller norsk eldreomsorg som om det er krise alle steder. I morgen skal jeg til kommunale Blaker sykehjem, og jeg gleder meg – jeg har fulgt dem på Facebook lenge. Det foregår så mye bra ute i norsk eldreomsorg. Det kan ikke stå igjen etter denne debatten at det er bare fortvilelse og forferdelse der ute.

Men det er grunn til å peke på noen ting. Den rød-grønne regjeringen gjennomførte og innførte Samhandlingsreformen svært raskt, før norske kommuner hadde fått tid til å forberede seg. Det ser vi i Riksrevisjonens veldig nylige rapport. Det ser vi også i den rapporten som handler om menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. Så når representanten Tove Karoline Knutsen bedyrer at hun er opptatt av kloke hoder, forstår ikke vi hvorfor man ikke innførte kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven den gangen.

Ja, vi skal ha dyktige fagfolk på plass. Ja, det er dyktige fagfolk som kan gi kvalitet, og som kan bruke sitt faglige skjønn i eldreomsorgen. Da er vi nødt til å få dette på plass, og jeg er glad for at vår regjering gjør det.

Det er alltid interessant å lytte til representanter på venstresiden, som representantene Karin Andersen og Tove Karoline Knutsen, som gjentar og gjentar mytene om private aktører. For de av oss som er opptatt av fakta i denne debatten, er det absolutt ikke mer privatisering i norsk eldreomsorg. Det er noen få plasser som betales helt privat i norsk eldreomsorg i dag. 89 pst. av norsk eldreomsorg er drevet av kommunale aktører, 6 pst. er drevet privat, 5 pst. er drevet ideelt, og nærmest 100 pst. er offentlig betalt omsorg. Så det å fremstille eldre som kunder i dette bildet, synes jeg er helt forfeilet.

Det er absolutt ikke konkurranseutsetting vi skal frykte i norsk eldreomsorg. Det vi skal frykte, er at det er så store variasjoner. Kommunene må ta sitt ansvar på alvor. De private aktørene er absolutt konkurransedyktige på pensjon. De har lavt sykefravær, og de har veldig høy grad av fornøyde pasienter og brukere. Dette mener jeg faktisk at man må gå nærmere inn i og lese seg opp på, hvis man fremstiller private aktører i dette markedet som noe helt annet enn det de faktisk er. De er kvalitetsleverandører av norsk eldreomsorg. Ansatte er fornøyde, og pasienter er fornøyde.

Det vi kommer til å se, er at en del kommuner velger å rekommunalisere, som i Bergen, hvor man går inn med åpne øyne og altså taper 4 mill. kr i året på å rekommunalisere to sykehjem. Da må man se velgerne sine i øynene og forklare hvorfor de fire millionene ikke kunne vært brukt på mer pasientbehandling, når både pasienter og ansatte ønsker at det skal fortsette som i dag.

Bård Hoksrud (FrP) [12:45:37]: Jeg tror også det er viktig å fokusere på at det faktisk er mange tusen ansatte i pleie- og omsorgssektoren i dag som hver eneste dag går ut og gjør en fantastisk jobb for å gi dem som trenger pleie- og omsorgstjenester, et best mulig tilbud.

Jeg hører at SV sier at de har lagt inn penger til kommunene. Ja, det stemmer det, men kommunepolitikerne bruker pengene til akkurat hva de vil. De kan bruke dem på akkurat hva de vil, fordi det ofte er frie midler, og det er jo SV og de andre partiene ofte opptatt av.

Så er man opptatt av at man skal ha mer bemanning. Ja, Fremskrittspartiet ønsker mer bemanning, vi ønsker større bemanning, og det ligger også inne i det som regjeringen jobber med å få på plass. Men det handler også om kompetanseheving. Det sa også representanten fra SV, men det SV var med på å gjøre i forrige periode, var å ta bort kravet til kompetanse til dem som skulle jobbe på sykehjem og i pleie- og omsorgssektoren. Det er det denne regjeringen nå sørger for å få på plass igjen, at man faktisk skal ha folk med rett kompetanse og med den kompetansen som skal være der, og at det kravet som den forrige regjeringen fjernet, ikke lenger er borte.

Så til representanten Tove Karoline Knutsen: Det jeg oppfatter at hun egentlig etterlyser, er fritt brukervalg. Hun ønsker muligheten til å velge. Men så er man så livredd for at noen private skal kunne få lov til å levere disse tjenestene. Det kan virke som de private leverer dårligere tjenester, og at man er redd for hva navnet på skjorta eller frakken er. Jeg tror – det er i hvert fall min opplevelse når jeg reiser rundt i landet – at uavhengig av hvem man jobber for, leverer man gode tjenester. Man leverer varme hender og gode omsorgstjenester uavhengig av hvem man leverer til.

Jeg har reist ganske mye rundt i landet og besøkt både sykehjem, omsorgsboliger og andre former for tjenester og måter å organisere seg på. Ja, det er et krav der ute at man må øke bemanningen fordi det er for lav bemanning. Det er noe regjeringen jobber med, og som ligger i dette. Men det må også gjøres noe med kompetansen. Kompetansen er utrolig viktig. Når det gjelder bemanning, bør man se på side 4 i innstillingen. Der står det veldig klart og tydelig at flertallet også mener at bemanning er en viktig faktor. Det har jo nesten vært forsøk på å late som om helseministeren kun var opptatt av kompetanse og ikke bemanning, men også regjeringen er svært opptatt av at vi må få på plass en bedre bemanning. Jeg mener at det regjeringen nå gjør, er å komme på rett vei.

Freddy de Ruiter (A) [12:48:53]: Det er ingen tvil om at det er mye bra i norsk eldreomsorg, og det å fokusere på manglende tid til den enkelte er en måte å snakke opp norsk eldreomsorg på, snakke opp de ansatte som løper beina av seg hver dag, og som har for lite ressurser og for lite tid til hver enkelt eldre og pasient. Lite tid er det samme som dårlig omsorg. Det tror jeg vi må prøve å være enige om. Vi er helt enige om at kompetanse er viktig, at lederskap er viktig, og at organisering er viktig. Det er vel heller ikke det denne debatten egentlig går på.

København har gjort noe spennende. Hvorfor prøver vi ikke det mer ut i Norge – en tillitsreform? Men jeg må si at saksordføreren overrasket meg litt da hun sa at det er urettferdig å peke på at det er et problem med stoppeklokke i mange norske kommuner i eldreomsorgen, for da må man jo ta fra noen. Nei, det som er urettferdig, er at en gir skattekutt til de aller rikeste i dette landet og bruker for lite penger på kommunene og eldreomsorgen. Det er urettferdig. Det er der velferdsutfordringene ligger. Det er en generell skjevfordeling av ressursene. Det som er urettferdig, er å sette de eldre opp mot hverandre og de pleietrengende opp mot hverandre, slik som saksordføreren her prøver å si – at hvis noen skal få mer tid, så får andre mindre tid. Nei, det må bli mer tid og mer ressurser. Det er det som er utfordringa.

Hvis en viderefører den eldreomsorgen som en ser i mange kommuner i dag, med for lite tid og med ansatte som løper beina av seg, gir det dårligere omsorg, det gir flere syke ansatte, og det gir i det hele tatt en samfunnsøkonomisk nedside.

Så skal vi være ydmyke og innrømme at selvfølgelig var ikke alt perfekt under vår regjering. Selvfølgelig finnes det arbeiderpartistyrte kommuner hvor det absolutt er god grunn til å se på eldreomsorgen og kvaliteten av den. Men det er ikke det vi diskuterer her i dag. Vi diskuterer hvordan vi skal sørge for at hver enkelt bruker får tilstrekkelig med tid til å få en verdig eldreomsorg. Det kan da ikke være urettferdig.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:51:40]: Svar til representanten Wilhelmsen Trøen: Det er ikke riktig at vi sa nei til å stille krav om kompetanse fordi vi ville styre på kvalitetskrav. Derfor var også kompetanseløftet en suksess, med over 22 000 nye årsverk, hvor 80 pst. hadde relevant faglig utdanning. Det vi sa at vi ikke ønsket å videreføre, var kravet til spesifikke profesjoner nevnt ved navn, for det betyr at hvis man kanskje hadde behov for andre profesjoner enn det som sto på lista, så ville det bli sjaltet ut i kommunens portefølje. Antall profesjoner sier ingenting om antall årsverk en har innen pleie og omsorg, så det sier altså ingenting om kvalitet om en lister opp profesjoner, og det var det vi tok et oppgjør med.

Igjen dette med privatisering: Det er mange grunner til, som forskere har vist til, at man ikke skal blande marked inn i offentlig betalte tjenester på den måten som man gjør i arbeidskraftintensive sektorer som eldreomsorgen. Det er en god grunn til at det ikke skal være sånn, og det er at offentlige penger går i private lommer.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:52:54]: Kristelig Folkeparti er enig i at en tillitsreform er viktig, men Arbeiderpartiet og SV må ikke framstille det som om det er noe de har kommet på. Får jeg minne om at det var Aud Kvalbein som før valget faktisk kom med dette, og som gjorde det i en melding, den seniormeldingen som ble lagt fram, og begynte med tiltak før valget. Dette er vi alle opptatt av, og vi er også opptatt av at kloke hoder henger sammen med kloke hender. Det er ikke vits i hendene, hvis de ikke henger sammen med et hode. Vi er også enige om at vi ikke kommer langt med kloke hoder hvis vi ikke har tid til å utøve den klokskapen i praktisk arbeid. Eldreomsorgen handler om tid og om penger, men det handler også om å vite hvem som trenger hjelpen mest, for å kunne prioritere best.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [12:54:08]: Jeg tror egentlig Kristelig Folkeparti og SV er veldig enige i denne saken. Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti også har jobbet med en tillitsreform, men det har også SV gjort i flere år. Det er åpenbart at det er riktig, og det er veldig merkelig at det ikke skal være mulig å få flertall for noe som er så selvsagt som det.

Det er også veldig rart at det ikke er flertall her i dag for å gi eldre litt mer frihet til sjøl å kunne bestemme litt over hva det er de skal få hjelp til. Det er også veldig rart, når alle vet at det er nødvendig for å gjennomføre de kvalitetsløftene alle sier man skal ha, og for den kompetansen man sier man skal ha, at det faktisk er nok folk på jobb til å kunne gjøre jobben etter de standardene, til beste for de eldre – for det er det dette handler om. Og det er dumt å kaste bort penger bevilget til eldreomsorgen til fortjeneste i bedrifter, som også helt systematisk har dårligere pensjonsvilkår, som gjør at det vil bli vanskelig å rekruttere alle de gode folkene vi trenger i framtida.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) [12:55:29]: I stad fikk vi høre et innlegg fra representanten Karin Andersen hvor hun ikke ville velge og ikke ha valgfrihet. Nå kom det plutselig et innlegg hvor valgfriheten var viktig, og der hun ønsket å ha valgfriheten. Men det er vel kanskje slik at hun bare vil ha valgfrihet i det kommunale og ikke ha valgfrihet der det er noen andre som også kan få lov til å levere.

Så synes jeg at de som er veldig kritiske til at helseministeren er veldig opptatt av kompetanse og kompetanseheving, kanskje burde lese sykepleien.no for i dag. Der står det om en sykepleier som er veldig tydelig på at det å øke kompetansen blant de ansatte er svært viktig for å kunne gi de gode omsorgstjenestene i fremtiden.

Statsråd Bent Høie [12:56:25]: For det første er det viktig i denne debatten, som også representanten Tone Trøen trakk fram, at det er veldig mye bra i den norske eldreomsorgen. Mange får god hjelp både i det som er drevet av kommunen, og det som er drevet av private – både kommersielle og ideelle. Det må vi aldri glemme. Men vi står overfor ganske store utfordringer. Det er et veldig stort press på de kommunale helse- og omsorgstjenestene, ikke minst etter Samhandlingsreformen. Det kommer til å bli veldig mange eldre i årene framover. Det blir dobbelt så mange 70-åringer i 2030 som det er i dag. Det betyr at vi er nødt til å ha en strategi for å møte dette.

Jeg er helt sikker på at uavhengig av hvem som styrer, vil vi kunne finne ting som er bra, og ting som er dårlige, men det er likevel sånn at det er en forskjell på politikken og en forskjell på prioriteringene.

Vi mener det er viktig å løfte fram kompetanse som helt avgjørende. Derfor innfører vi kompetansekrav i loven. Den kompetanseplanen som gjaldt under forrige regjering, handler om å få ufaglærte faglærte. Det er bra. Den nye handler ikke bare om det, den handler også om å satse på videre- og etterutdanning og den spisse kompetansen.

Vi mener at det er viktig å styrke rettssikkerheten overfor pasientene innenfor pleie- og omsorgstjenesten. Derfor innfører vi rett til heldøgns pleie og omsorg og styrker pasientrettighetene.

Vi mener det er viktig å vite mer om kvaliteten i tjenestene. Derfor innfører vi et kommunalt helse- og omsorgsregister som gir oss mer kunnskap om kvaliteten.

Så har det vært en diskusjon om offentlig eller privat. Jeg mener det er en veldig liten diskusjon, egentlig, for den største delen av pleie- og omsorgstjenestene i Norge kommer til å bli utført av kommunene. Det er likevel en dimensjon rundt det å slippe til et mangfold. Representanten Karin Andersen, som visstnok er gått, har vært veldig opptatt av tilliten til de ansatte, at vi må lytte til de ansatte. Det er vel verdt å lytte til hva de tillitsvalgte i Bergen sier når byrådet i Bergen nå avvikler – raskt og brutalt – avtalen med private aktører. Hva sier Bjørg Hopland, som er tillitsvalgt for hjelpepleierne i Fagforbundet? Hun sier:

«Vi vet at vi kan oppnå en bedre pensjonsordning i kommunen, men vi som har jobbet her en stund verdsetter også andre verdier. Byrådet burde se på hva Aleris har fått til før de gjør slike endringer.»

Tillitsvalgt for sykepleierne, Siv Eriksen, sier:

«Ingen har snakket med oss, så kanskje de ikke har satt seg inn i hvordan ting drives her og hvordan vi har det.»

Har en tillit til de ansatte, bør en også ha tillit til de ansatte som har valgt å jobbe i det private på dette området.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Siv Elin Hansen (SV) [12:59:50]: Hoksrud påstår at SV ikke har vært opptatt av kvalitet og valgfrihet – SV har alltid vært opptatt av valgfrihet.

Det som jeg synes er viktig å poengtere, og som jeg egentlig synes det er veldig merkelig at jeg er nødt til å gå opp her og poengtere, er at SVs valgfrihet handler om noe helt annet enn Fremskrittspartiets valgfrihet.

Vi ønsker at de eldre selv skal få lov til å velge hvordan hverdagen skal være, hvilket innhold den skal ha – ikke hva slags sykehjem man skal bo på. Om det er Aleris’ eller kommunens sykehjem, er egentlig ikke det som er viktig her. Det finnes ingen entydige studier som viser at private sykehjem er bedre enn kommunale.

Det er innholdet i hverdagen som er viktig. Hvis min gamle mor ønsker at noen skal lese avisa i fem minutter til, skal hun få lov til å velge det fordi det er det som er viktig for henne i dag. Det er det valgfrihet handler om – ikke hva slags sykehjem man skal bo på.

Ketil Kjenseth (V) [13:01:05]: Jeg har forholdt meg litt tilbakelent i denne debatten inntil nå, men jeg må få lov til, etter representanten Karin Andersens siste innlegg, å ta ordet. For i min kommune, Gjøvik, har SV nå sittet i posisjon i fire eller fem perioder. Der er det nå et forslag om å avvikle 100 sykehjemsplasser, fra 176 ned til 86, tror jeg – omtrentlig 100 plasser. Det betyr at det der er en masse eldre som ikke får noen som helst valgfrihet knyttet til sykehjemsplass. Det blir ikke plass til alle de som har behov, så greit er det.

Når man snakker om kvalitet, som representanten Tove Karoline Knutsen var innom: Når man blir omplassert fra sykehjemsplass til omsorgsbolig eller omsorgsplass, mister man rettighet til lege. Det er et av kvalitetskravene som ligger i sykehjemsplass, så den kapasiteten vi snakker om her, innebærer også kvalitet. Jeg synes at det med valgfrihet blir en merkelig diskusjon når man ikke har noe valg, og når tillit ikke gjøres mulig for den eldre i en situasjon der det er så knapphet på ressurser på grunn av egne prioriteringer i egen kommune, der man over lang tid har prioritert å ha en svært effektiv hjemmebasert omsorg, men ikke fyller på med fastleger som er i stand til å følge opp de eldre hjemmeboende. De eldre hjemmeboende i Gjøvik kommune har ikke så mange valgmuligheter i sin egen hverdag. Det er å ta imot besøk av hjemmetjenesten, når de kan komme. Dette handler om mer enn tillit.

I bydeler i Oslo har de valgfrihet mellom private og kommunale leverandører, og det har ført til at det er stort sett 70–30 i valg mellom de offentlige og private. I forkant av det ligger det en bevissthet fra den offentlige finansiøren, som er Oslo kommune, om hvilke tjenester som skal tilbys. Da kan man snakke om å tilby reelle valgmuligheter. Her er det mye som må gjøres, før en kan snakke om både tillit, kvalitet og valgfrihet.

Freddy de Ruiter (A) [13:03:58]: Hvis en hadde brukt noen av de milliardene som Venstre og Kristelig Folkeparti har støttet regjeringa i knyttet til skattekutt i de siste budsjettene – og særlig for de aller rikeste – ville en hatt flere ressurser til kommunene og dermed flere ressurser til eldreomsorgen. Så enkelt er det regnestykket. Så kan det godt hende en skal diskutere hvordan en skal ramme inn dette på en bedre måte i tida framover, for å sørge for at en i større grad klarer å prioritere eldreomsorgen på en enda bedre måte. Da er neppe det forsøket som i dag skjer, med statlig overtakelse av finansieringen av eldreomsorgen, en god metode. Det er flere kommuner nå som erkjenner at det ikke er en særlig god måte å organisere det på.

Det snakkes også om brukerundersøkelser. Ja vel, hvor pålitelige er brukerundersøkelsene i eldreomsorgen? Hvis vi skal være ærlige, hvor pålitelige er de? Jeg tror vi bare må erkjenne når det gjelder disse brukerundersøkelsene: Eldre mennesker har nok en tendens til når de blir spurt – uansett om de bor på et privat drevet av frivillige eller et kommersielt sykehjem – å svare at de er fornøyd med tilbudet, nesten uansett. Det er i hvert fall det som er mitt inntrykk – og de flestes inntrykk.

Så er det om valg. Valgfrihet er en gjenganger i den politiske debatten mellom høyresida og venstresida, og det er en viktig debatt. Men på velferdsområdet og i eldreomsorgen ser det ut som at høyresida er mest opptatt av valgfrihet for aktører til å etablere seg på disse områdene, altså av aktørvalgfrihet, mens vi på venstresida er mest opptatt av valgfriheten til den enkelte bruker og innholdet i tjenestene. Det er for så vidt helt greit, men da er det profitt opp mot innhold.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:06:30]: Jeg kan bare ikke la den siste uttalelsen til representanten Freddy de Ruiter bli hengende i luften. Selvfølgelig er brukerundersøkelser viktig. Man må ikke tro at eldre mennesker ikke har behov for og kan ytre seg om hva som er viktig for dem. Det er nettopp dette vi egentlig debatterer i dag: det å ha tillit til at eldre kan få være med og påvirke sin hverdag, kan ha valgfrihet i sin hverdag og hvordan vi tilrettelegger mulighetene for det.

Jeg har sjelden blitt så overrasket som når representanten de Ruiter fra denne talerstolen sier at man ikke skal legge vekt på brukerundersøkelser. Jeg kjenner at det rører meg langt inn i hjertet. Er det virkelig noe vi trenger mer av i eldreomsorgen, er det å lytte til dem som mottar disse tjenestene. Er det slik å forstå at Freddy de Ruiter synes det er de ansatte vi skal lytte til, eller er det bare kommunepolitikerne? Hvem er det som kan bidra til å skape en eldreomsorg i dette landet som vi alle kan være stolte av?

Jeg er så glad for at jeg er medlem av et parti som sitter i en regjering som har bestemt seg for å gjøre dette til pasientens helsetjeneste. Og jeg har sjelden vært så glad for det som i dag, da jeg hørte dette innlegget fra Freddy de Ruiter. Maken til nedvurdering av en eldregenerasjon og pleietrengende i dette landet har jeg sjelden lyttet til.

Presidenten: Representanten Freddy de Ruiter har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Freddy de Ruiter (A) [13:08:25]: Jeg har aldri sagt at en ikke skal ha brukerundersøkelser, men jeg har sagt at troverdigheten ved brukerundersøkelser innen eldreomsorgen kan det settes betydelige spørsmålstegn ved. En skyver i stor grad brukeren foran seg, f.eks. for å si at eldreomsorgen er god, og så er den kanskje ikke god. Svarprosenten på en del av brukerundersøkelsene er også svært lav, f.eks. i Oslo snakker vi om kanskje nede i 14–15. Skal en ha seriøse, gode brukerundersøkelser, må de gjøres annerledes, og en må få fram det som er de reelle synspunktene. Og så er det hevet over enhver tvil: Mange eldre mennesker er fornøyd med lite, og vi bør legge til rette sånn at de faktisk kan få sagt sin mening. Brukerundersøkelsene i dag bygger i stor grad ikke opp under det – de er ikke gode nok. Det var mitt poeng.

Kjersti Toppe (Sp) [13:09:40]: Debatten har utvikla seg, og eg vil minna om at det vi eigentleg debatterer, trass alt er tre ganske fornuftige forslag frå SV. Mange har debattert akkurat det same og faktisk foreslått det, nemleg bemanningsnorm – det at ein i kommunane kan ha ei slags klippekortløysing der dei eldre kan velja meir sjølve kva hjelpa dei får, skal brukast til – og ikkje minst ei tillitsreform i eldreomsorga.

Det har vore mange innlegg om at denne regjeringa har gjeninnført kompetansekrava i kommunehelsetenestelova. Representanten Tove Karoline Knutsen har gjort fint greie for kva som var bakgrunnen for at den raud-grøne regjeringa gjorde det. Det var fordi vi var opptatt av kompetanse og ikkje profesjonar. Så er det eit paradoks at spesialisthelsetenestelova ikkje inneheld krav om at det skal vera lege, sjukepleiar eller helsefagarbeidar, men det er visst nok kvalitet på sjukehusa. Eg høyrer ingen som debatterer for at ein må få inn kompetansekrav i spesialisthelsetenestelova for å få eit godt tilbod på sjukehusa.

Så ein kommentar til slutt om dette med private og offentlege. Eg har ikkje tatt ordet til det, for eg følte ikkje det var det dette forslaget handla om i det heile. Men det har vorte ein stor debatt om det. Eg bur i Bergen, og eg har opplevd ei eldreomsorg der det òg var eit privat tilbod. Den valfridomen gjeld ikkje alle. Den gjeld dei friskaste eldre. Dei skrøpelegaste og sjukaste har ikkje den valfridomen som høgresida synest er så ekstremt viktig. Da far min fekk eit tilbod frå kommunen om at han kunne få velja mellom det offentlege tilbodet og det private tilbodet, stod det med lita skrift nedst at om han hadde behov for hjelp om natta, måtte han ta til takke med det offentlege. Kven har bruk for hjelp om natta? Jo, det er dei sjukaste. Det er dei som faktisk treng hjelp. Så det å velja privat er det nokre som synest er greitt, men vi har eit ekstra ansvar for dei skrøpelege eldre, og da er den valfridomen uansett ikkje tilgjengeleg – og dei har ærleg talt heller ikkje behov for han.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.