Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Høyre 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:29:33]: (ordfører for sakene nr. 6 og 9): I dag behandler vi Nasjonal helse- og sykehusplan og tre Dokument 8-forslag som er relatert til innhold og problemstillinger i planen. Dokument 8-forslagene omhandler kvalitet i fødselsomsorgen, rammefinansiering av fødeavdelinger og kvinneklinikker, utvikling av folkets helsetjeneste og ny nettverksmodell for kvalitet i sykehusene – begge fra Senterpartiet – og et drømmeløft for akuttmedisin, psykiatri og regional innovasjon, fra Venstre.

For første gang siden staten overtok sykehusene i 2002 har en regjering lagt fram for Stortinget en så helhetlig og konkret plan for utvikling av spesialisthelsetjenesten. Stortinget er med planen invitert til å gi de overordnede politiske rammene for utvikling av pasientens helsetjeneste. Planen vil være regjeringens operative redskap for å ruste spesialisthelsetjenesten til å møte framtidens utfordringer.

Hovedmålene i planen er å skape pasientens helsetjeneste, prioritere tilbudet innen psykisk helse og rusbehandling, fornye, forenkle og forbedre helsetjenestene, bidra til nok helsepersonell med riktig kompetanse, styrke kvalitet og pasientsikkerhet og stille tydelige faglige krav til sykehusene, bedre oppgavedeling og samarbeid mellom sykehusene og ikke minst styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus.

Komiteen er enig i at god styring og planlegging er en forutsetning for god helsetjeneste. Komiteen er enig med regjeringen i at å ruste spesialisthelsetjenesten til å møte framtidens behov i et så langstrakt land som Norge er spesielt. Det handler om å finne en god balanse mellom det som må gjøres sentralt, og det som skal gjøres lokalt. Når motstridende interesser gjør det vanskelig å bli enige om hva som er den beste løsningen, skal hensynet til pasienten veie tyngst.

Et av planens hovedgrep er å foreslå betegnelser på sykehus som tydeliggjør innhold og gjør begrepsbruken mer entydig og enhetlig. Et annet grep er at sykehusene må arbeide i nettverk for å lykkes med oppgavedeling og helhetlig pasientforløp. Planen stadfester at Norge skal ha en desentralisert sykehusstruktur med en ryggrad av akuttsykehus i hele landet, og ingen sykehus skal legges ned som følge av denne planen. Disse grepene har tilslutning av flertallet i komiteen.

Vi har en god offentlig helsetjeneste i Norge. Ikke alle land har et så dyktig, kompetent og dedikert helsepersonell. Komiteen er opptatt av å få nok kunnskap om behovet for helsepersonell i årene framover, og flertallet mener utvikling av en bemanningsmodell for sykehusene vil være et nyttig verktøy, nettopp for å hindre mangel på helsepersonell.

Norge er også det landet som har lavest dødelighet etter hjerteinfarkt og hjerneslag, og er blant landene med høyest overlevelse etter brystkreft og livmorhalskreft. En enstemmig komité påpeker at unødig venting er vondt for pasienten og kan redusere mulighetene til å få best mulig utbytte av behandlingen. I denne uken fikk vi tall for dem som venter på behandling. Da denne regjeringen overtok, sto om lag 254 000 i kø for å få helsehjelp. Nye tall – det er det gledelige – viser at 42 000 færre står i kø. Samtidig som færre venter på helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, blir stadig flere henvist til vurdering og behandling. Det er gledelig.

Vi må likevel ruste spesialisthelsetjenesten for framtiden. Det norske samfunnet vil gjennomgå store endringer fram mot 2030. Utvikling i folketall, alderssammensetning, folkets forventning til standard og kvalitet vil få betydning for planlegging. Vi blir eldre, og fram til 2030 vil det bli over 300 000 flere eldre over 70 år enn det det er i dag. Vi flytter altså til byene, og sykdomsbildet i befolkningen endrer seg. Over halvparten av tapte leveår skyldes kreft, hjerte- og karlidelser, muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Forbruket av helsetjenester hos dem over 70 år er dobbelt så høyt som blant 40-åringene.

I høringen av planen slutter Spekter seg til den beskrivelsen og skriver bl.a.:

«Planen gir et godt grunnlag for en mer helhetlig og forutsigbar utvikling av helse- og sykehussektoren i årene fremover.

Planen gir en grundig og realitetsorientert beskrivelse av utfordringsbildet med store demografiske endringer, fremtidig mangel på arbeidskraft, en rivende teknologisk utvikling samtidig som befolkningens forventninger til helsetilbudet er økende.»

En enstemmig komité viser til at brukermedvirkning på alle nivå er viktig for å sikre at pasientens stemme blir hørt, og komiteen viser videre til ekspertgruppen av brukere, pasienter og pårørende, som har gitt innspill til planen om viktigheten av å bli hørt, unge som eldre. Planen foreslår ungdomsråd ved helseforetakene, noe Unge funksjonshemmede er svært positive til.

Medisinsk forskning og innovasjon bringer fram nye, forbedrede og skånsomme behandlingsmetoder. Forskning og innovasjon gir flere nye legemidler og avansert medisinsk utstyr, som robotteknologi. Komiteen støtter planen som legger opp til at pasientene må være mer delaktige i klinisk forskning, og videre at det er viktig å tilrettelegge for at alle sykehus skal kunne delta i og integrere forskning i pasientbehandlingen.

Spesialiseringen skyter fart, og særlig innenfor kirurgi har man sett en rivende utvikling av f.eks. åpne bukoperasjoner som er blitt erstattet av kikkhullskirurgi, robotteknologi og intervensjonsmetoder ved bruk av billeddiagnostikk. Vi vil alle bli operert med nye teknikker, noe som gir mer skånsomme tilfeller og færre komplikasjoner for oss alle.

Komiteen har merket seg at regjeringen på bakgrunn av samfunnsutviklingen vil ha en ny, modulbasert modell for spesialistutdanningen. Spesialistutdanningen skal bli mer fleksibel og tilpasset morgendagens behov. Komiteen mener det er viktig med spesialister som har bred kompetanse i front i kommunene og spesialisthelsetjenesten, og vi ønsker å styrke den indremedisinske kompetansen.

Planen varsler at det skal opprettes en ny legespesialitet rettet inn mot akuttmottak. Komiteens flertall av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at målet med den nye spesialiteten må være å styrke kvaliteten i tjenestene og i størst mulig grad tilfredsstille internasjonale krav til kompetanse i akuttmottak og observasjonsposter.

I dag har vi 51 sykehus i Norge med akuttfunksjoner. Planen tar opp utfordringer som små sykehus kan ha, enten det gjelder rekruttering av spesialister eller det er lite pasientgrunnlag. Ved 14 mindre sykehus ble det i 2013 kartlagt akuttmedisinsk og akuttkirurgisk aktivitet, og sykehusene hadde i snitt tre øyeblikkelig hjelp-innleggelser i kirurgiske avdelinger og seks i medisinske avdelinger. Dette er utfordrende. Planen skisserte derfor to scenarioer for utvikling av akuttilbud ved mindre sykehus. Ministeren har selv sagt at scenarioene ikke er premisser eller førende for utviklingen av sykehustilbudet videre, noe komiteen også er enig i.

Komiteens flertall fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at det i planen framgår at utviklingen i kirurgifaget gjør det nødvendig å endre organiseringen av den akuttkirurgiske beredskapen ved mindre sykehus. Det er foretatt en rekke lokale tilpasninger i akuttberedskapen i ulike helseforetak gjennom de siste ti årene. Jeg nevner bl.a. Diakonhjemmet, Lovisenberg, Helgelandssykehuset Mosjøen, Helse Førde og Vestre Viken.

Diskusjonen om planen har stort sett dreid seg nettopp om de mindre sykehusene og deres funksjoner og akuttkirurgiske tilbud. Aldri har vel sykehus som Narvik, Lofoten, Volda, Stord eller Flekkefjord hatt så mange besøk og fått så mye oppmerksomhet, og aldri har engasjementet rundt sykehusene vært større. Det er positivt.

Komiteen har mottatt mange høringsuttalelser i forbindelse med Stortingets behandling. Blant annet har Legeforeningen gitt gode innspill, og flere av disse er ivaretatt i innstillingen. Flere høringsuttalelser adresserer også en angst for nedleggelse og å miste funksjoner. Helsetjenesteaksjonen sier:

«mange av disse lokalsykehusene har vært truet av nedleggelser og i en årrekke hatt svært usikre driftsbetingelser. Slike usikre rammebetingelser – mer enn sykehusenes størrelse – skaper rekrutteringsvansker. Når planen spår at små sykehus i fremtiden vil ha problemer med å rekruttere kvalifiserte kirurger, har planen selv lagt grunnlaget for at slike vansker vil oppstå. Hvis derimot et sykehus har en noenlunde trygg fremtid og forutsigbare driftsbetingelser, er det også mulig å rekruttere et stabilt og velkvalifisert personale».

For regjeringspartiene har det nettopp derfor vært viktig å få i stand en avtale rundt planen som skaper ro og forutsigbarhet i Sykehus-Norge. Dette gjelder særlig områder rundt sykehus som har følt seg truet av nedleggelse. Partiene – med unntak av Senterpartiet, som har sin egen plan – ble invitert til samtale og dialog. Slik jeg ser det, var Arbeiderpartiet mest opptatt av å ta avstand til planen, kritisere helseministeren og fremme egne synspunkter. Det er greit nok siden synspunktene i stor grad er lik regjeringens, med unntak av at de vil beholde de regionale helseforetakene. Kristelig Folkeparti valgte ikke å bli med siden de har en annen oppfatning av Stortingets rolle med hensyn til hva som skal avgjøres av foretakene kontra Stortinget i spørsmål om beslutning av sykehusfunksjoner på enkelte sykehus.

Med avtalen mellom Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre vil vi at planen skal bidra til å fjerne usikkerhet for framtiden til de mindre sykehusene nettopp ved å anerkjenne deres verdi og tydeliggjøre krav og innhold i disse. Vi er opptatt av å styrke samarbeidet og oppgavedelingen mellom små og store sykehus, herunder tildelingen av enkeltområder fra større sykehus samt hospitering og rotasjonsordninger. Det er viktig at små sykehus sikres økonomi til en slik utvikling.

Disse partiene slutter seg til forslaget om definisjon av de fire ulike typer sykehus som er foreslått i planen: regionsykehus, stort akuttsykehus, akuttsykehus og sykehus uten akuttfunksjoner. De fire regionsykehusene vil ha det største tilbudet av regionfunksjoner og nasjonale behandlingstjenester i en helseregion, men dette utelukker ikke at store akuttsykehus og universitetssykehus kan ha regionfunksjoner. Arbeiderpartiet støtter også planens intensjon om inndeling av sykehus i disse kategoriene.

Partiene bak avtalen mener at akuttsykehus skal ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi, beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering og håndtering av akutte hendelser. Vi mener også at akuttsykehus skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig. Flere av sykehusene vil måtte ha full akuttkirurgisk tilbud på grunn av lange avstander.

Det er viktig å påpeke at endringer i sykehustilbud ikke må svekke det samlede fødetilbudet. Sykehus som i dag har akuttkirurgisk tilbud, vil fortsatt ha dette når hensynet til pasientens behov gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt. Avtalen setter også kompetansekrav til barneavdeling og krav til geriatrisk kompetanse på store akuttsykehus, noe andre partier også støtter.

Sykehusplanen foreslår å styrke de akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, og komiteen mener det er viktig å sikre de prehospitale tjenestenes dimensjonering og kvalitet. En eventuelt endret oppgavedeling mellom sykehus må føre til en samtidig gjennomgang av kapasiteten i ambulansetjenesten. Komiteen vil understreke at ambulansetjenesten har en avgjørende rolle i akuttberedskapen. Luftambulansen er viktig for beredskap, effektiv behandling og transport ved akutt sykdom og skade. Medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet fremmer et konkret forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge.

Nasjonal helse- og sykehusplan skisserer hvordan Stortingets behandling skal følges opp, og det er slik at alle foretak skal lage utviklingsplaner, og disse skal kvalitetssikres. Flertallet i komiteen, med unntak av Senterpartiet, mener også at vesentlige endringer i oppgavefordeling nettopp skal skje mellom sykehus og avklares i lokale prosesser og i utviklingsplaner.

Flertallet bak avtalen er opptatt av at helseforetakene skal ha tett dialog med kommunene og andre aktuelle aktører i arbeidet med utviklingsplaner. Vi ber også om at regjeringen holder Stortinget orientert om vesentlige endringer som er løftet fram til foretaksmøtet.

Flertallet i avtalen ønsker også en ny styringsmodell for spesialisthelsetjenesten der de regionale helseforetakene ikke inngår. Styringsmodellen skal endres etter at Nasjonal helse- og sykehusplan er vedtatt og virker. Vi ser fram til Kvinnsland-utvalgets utredning om alternative styringsmodeller for sykehusene.

Til slutt vil jeg ta opp ledelse og kvalitet i ledelse. Komiteen mener det må stilles høyere krav til ledere og nye krav til ledere i framtidens helsetjeneste. Det må bli større oppmerksomhet på kvalitet, pasientsikkerhet og helhetlige pasientforløp på tvers av profesjoner, avdelinger og institusjoner. Flere innspill i høringsrunden viser til viktigheten av god kommunikasjon og nærhet til leder. Kompleksiteten i sykehus er stor, og det er viktig med god samhandling på tvers av enheter for å få til god pasientflyt. Komiteen støtter prinsippet om stedlig ledelse.

I Nasjonal helse- og sykehusplan legger Stortinget føringer for store og viktige beslutninger og utviklingen av Sykehus-Norge. Det sikrer at sykehuset rustes for framtiden og gir en sterkere demokratisk styring av sykehusene.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) [14:45:09]: Kirurgisk akuttberedskap forsvinner fra de minste sykehusene. Det er på tide å forholde seg til det. Det slo helseminister Bent Høie fast da han la fram Nasjonal helse- og sykehusplan i november 2015. Han sa også i fjorårets sykehustale:

«For å drive akuttkirurgi kreves et pasientgrunnlag på minst 60 til 80 000 innbyggere. Det betyr at minst halvparten av dagens norske sykehus har for lite pasientgrunnlag.»

Vi hører tydelig fra saksordfører Ørmen Johnsen, også sitert i Lofotposten etter at hun hadde vært på besøk på Gravdal sykehus, at de vil legge bort scenarioene som sier at det skal være mer enn 60 000 innbyggere for å opprettholde den akuttkirurgiske funksjonen. Hvordan vurderer saksordføreren kunnskapsgrunnlaget i regjeringens tilnærming når man så kategorisk avviser det bærende resonnementet til helseministeren?

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:46:19]: Resonnementet til helseministeren i scenarioene er godt. Det reiser problemstillingen med et tynt befolkningsgrunnlag rundt enkelte av våre sykehus. Og scenarioene sier, som riktig er: Hva skal til for å ha et stort antall operasjoner – en kirurg må trene seg? Samtidig sier også planen at man er nødt til å ha tilbud selv om det faktisk er geografiske avstander som gjør at det ikke blir … Dette ble egentlig litt rotete sagt. Poenget er at helseministeren selv har sagt at scenarioene skal legges bort, men scenarioene viser egentlig at man har noen utfordringer, og de løser planen ved at man nettopp skal ha akuttmedisinsk beredskap og akuttkirurgisk beredskap på alle sykehusene.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:47:29]: Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om at de regionale helseforetakene skal bli avløst av en annen ledelsesform. Mitt spørsmål er: Har ikke denne planen faktisk forseglet helseforetakenes myndighet enda mer fordi en nå har overgitt så stor makt til helseforetakene at de kan bestemme og ta store avgjørelser, om f.eks. akuttkirurgi på lokalsykehus?

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:48:10]: Nei, det mener jeg ikke. Tvert imot har helseministeren faktisk forberedt det skiftet som kommer til å komme, bl.a. ved at vi har fått et nasjonalt foretak for innkjøp, vi har fått et nasjonalt foretak for IKT og også for sykehusbygging. Det betyr at flere av de oppgavene som har ligget på det regionale nivået, er nå løftet ut. Det er en forberedelse til det som vil skje når Kvinnsland-utvalget har foretatt sin vurdering.

Det er også viktig ikke å sementere strukturer i Norge. Helsetjenesten og utviklingen av helsetjenesten i Norge er dynamisk, og det er derfor vi har ment det er viktig at Stortinget ikke går inn i detaljer, men vedtar prinsipper for hvordan Sykehus-Norge skal styres.

Kjersti Toppe (Sp) [14:49:12]: Regjeringspartia, Venstre og Arbeidarpartiet er einige om at dagens lokalsjukehus, som no skal heita akuttsjukehus, ikkje treng akuttkirurgi. Slike sjukehus utan kirurgar på vakt skal likevel ha ansvar for beredskap og skal kunna handtera akutte hendingar. Dette forslaget er ikkje fagleg truverdig. I Noreg har òg alle fagprofesjonar åtvara mot forslaget om å ha akuttsjukehus utan akuttkirurgi. I Sverige har ein sett at tidlegare velfungerande, fullverdige sjukehus har fått store problem med å rekruttera faste legar, og at kvaliteten gradvis har sokke i heile verksemda når akuttkirurgien vart tatt vekk. Spørsmålet mitt er: Korleis kan Høgre, som gir inntrykk av å vera opptatt av kvalitet og kunnskap, føreslå ein nasjonal modell som er så sterkt frårådd av eit samla fagmiljø?

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:50:13]: Jeg mener jo ikke at den modellen som nå debatteres, er frarådet av fagmiljøene. Det denne modellen styrker, er nettopp de små sykehusenes posisjon. Det sies helt klart hvilke kriterier og hvilke tilbud et akuttsykehus skal ha. Slik har det ikke vært tidligere. Lokalsykehusene, slik de var under den forrige regjeringen, hadde ingen definisjon.

Ett grep er at man skal ha en ny spesialistutdanning innen akuttmedisin, noe som vil styrke akuttmottakene, og det er de som gjerne er det såre punktet. Vi har også sagt at vi skal ha akuttmedisinsk og akuttkirurgisk vurderingskompetanse på mottakene. Når man nevner akuttkirurgi, er ikke det en ensartet definisjon. Mange sykehus i dag har f.eks. akuttortopedi og mange varianter av akuttkirurgi, så det tror jeg er vist i dag, bl.a. på Elverum og i Helse Førde, at dette er løsbart og gir veldig god kvalitet til pasientene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Micaelsen (A) [14:51:38]: Av og til får jeg inntrykk av at det er en del som tror at det er nærmest naturgitt at vi har en sykehusstruktur og et offentlig helsevesen som til de grader er til stede over hele landet. Jeg får også av og til inntrykk av at folk ikke forstår i stor nok grad at det har sin bakgrunn i særskilte politiske beslutninger – oppdrag og mål gitt av Det norske storting og vekslende regjeringer. Hvis man skulle styrt etter hva som var rent effektivt, der det bor flest folk, der man kunne fått mest igjen for pengene, hadde ikke en del av de stedene som har blitt direkte berørt av denne planen til regjeringen, hatt livets rett.

Dette innleder jeg med å si fordi det av og til skapes et inntrykk av – og jeg synes også av og til at dagens regjering overspiller – at det nå nærmest for første gang etableres et dokument som nasjonalforsamlingen i Norge skal ta stilling til, der det nå skal politisk besluttes flere ting enn det som har blitt bestemt før. Jeg mener at vår felles offentlige helsetjeneste, med sykehusene i spissen, over hele landet er et direkte resultat av måten vi har valgt å organisere oss på i Norge.

Norske sykehus er hele tiden i utvikling. Det behandles flere pasienter, ventetidene går ned – det er veldig bra at dagens regjering følger opp det viktige arbeidet som forrige regjering gjorde på det området – og kvaliteten øker. Bare i år skal vi bruke over 140 mrd. kr av skattebetalernes penger – våre offentlige penger – på drift, aktivitet og investeringer ved norske sykehus. Det er fellesskapets investering, og da skulle det bare mangle at ikke også vi politikere setter et klart politisk rammeverk rundt hvordan en del av disse pengene skal brukes.

Men for at dette skal nå pasientene i størst mulig grad, er god styring og planlegging en forutsetning. Derfor må jeg innrømme at arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan fra regjeringen har vært krevende. Det har vært krevende fordi debatten om planen fra starten av og helt fram til målstreken har vært en debatt mot et bevegelig mål.

Vi må huske på hva som er bakgrunnen for denne planen. Det er at vi gjennom mange år har opplevd at mange partier – med dagens helseminister i spissen – ofte har pekt på behovet for å etablere en nasjonal helse- og sykehusplan hver gang det oppsto en utfordring eller et budsjettunderskudd eller på andre måter problemer i sykehusene. Andre har pekt på at denne planen er nødvendig for å få andre ting til å skje som er politisk ønskelige. Derfor er det rett og slett litt rart at vi nå ender opp med en situasjon, selv om mange av forslagene får bred tilslutning, der det ikke er regjeringens forslag, men det største opposisjonspartiets forslag.

Grunnen til at jeg tar opp dette innledningsvis, er at jeg nå håper at oppfølgingen av en del av de vedtak som nå skal bli gjort, ikke må ende opp på samme måte som forløpet til denne planen har gjort. Denne sektoren – sykehusene – kan ikke styres ved venstrehåndsarbeid. Oppfølgingen av vedtakene må gi sykehusene trygghet, stabilitet, gode tjenester og solid, forutsigbart rammeverk. De gjør sin jobb mot at vi gjør vår.

Derfor vil jeg si at det eneste som har vært sikkert ganske lenge nå, og som blir klart i dag, er at den nasjonale helse- og sykehusplanen til helseminister Bent Høie ikke har blitt det veldig mange så for seg at den skulle bli. Jeg minner om at de som skal iverksette det vi nå vedtar senere i dag med ulike flertall – Arbeiderpartiet er med på noe av det – er de regionale helseforetakene med de ansiktsløse byråkratene, som et overveldende flertall på Stortinget har gått til valg på at skal fjernes. Nå er vi snart to og et halvt år ut i denne stortingsperioden.

Regjeringspartiet Høyre har for å bøte på valgløftet sitt – saksordfører Kristin Ørmen Johnsen pekte på det i sitt innlegg – som ikke er i nærheten av å bli innfridd, og jeg tror at det er bra, fordi det har ført til at man har sett at dette faktisk ikke var så galt som man skulle ha det til, nå nedsatt et offentlig utvalg som helt på tampen av denne stortingsperioden skal komme med forslag om hva som skal erstatte dagens sykehusstyring. Jeg minner igjen om at dette er en sektor som forvalter 140 mrd. kr, titusenvis av ansatte, millioner av konsultasjoner og behandlinger hvert år. Da skal man være ganske trygg på hva man har satt i gang, når vi nå er såpass langt ute i stortingsperioden.

Likevel vil jeg si på vegne av Arbeiderpartiet at målene er alltid viktigere enn virkemidlene, og vi vil stille med et åpent sinn dersom Kvinnsland-utvalget, som det ble referert til, kommer med forslag som kan bevare mye av det som er bra med styringsmodellen. Men dersom det kommer forslag om enkelte endringer, er vi selvfølgelig med på å diskutere det.

Så over til det som har vært stridens kjerne, og som også er litt besynderlig i en diskusjon som burde handle om en nasjonal plan med de viktigste sakene. I replikkordskiftet nå hørte vi et sitat fra helseminister Bent Høie der han helt kategorisk slo fast, og brukte anledningen da han la fram sin plan, at den kirurgiske akuttberedskapen ved de minste sykehusene forsvinner dersom han og regjeringen får viljen sin. Dette var så sent som tilbake i november. Da hadde helseministeren gjennom hele året prøvd å overtale fagfolk, pasienter, oss politikere og befolkningen om at det en del av oss har dristet oss til å kalle en slags skrivebordsregel han hadde lansert, var svaret på organiseringen av akuttkirurgi og akuttberedskap ved de minste sykehusene. Jeg tror ikke jeg trenger å referere dette på nytt – dette kommer opp igjen og opp igjen. Grunnen til det er at det har vært et bevisst ønske fra regjeringen om å etablere et prinsipp nedfelt her i Stortinget som skulle gi ryggdekning for å gjøre en del endringer i Sykehus-Norge. I selve planen gjentas argumentene og forslagene som ble lansert for snart halvannet år siden i hans sykehustale.

Men Norge er et langstrakt land med store geografiske avstander og mye vær. Det går etter vårt syn ikke an å fordele sykehustilbud etter en slags matematisk formel i et land som vårt. Norge er ikke A4. Da kan heller ikke organiseringen av sykehusene være det. Derfor har vi i Arbeiderpartiet brukt mye tid på å reise rundt, lytte og lære. Vi har diskutert intenst, forsøkt å veie opp og i mente og prøvd å konkludere på hva vår vei, hva vårt forslag, hva vårt alternativ skulle være da vi forsto at det forslaget som regjeringen hadde lagt fram, ikke bar, rett og slett.

For godt over en måned siden la vi fram våre forslag, og her har vi vært veldig tydelige fra Arbeiderpartiets side. Vi la fram forslag både i komiteen og offentlig:

• Vi ville ikke la en befolkningsgrense være en slags veiledende grense, en styrende grense.

• Vi ba foretakene, hvis vi fikk flertall her i Stortinget, om å se bort fra de såkalte scenarioene som er beskrevet i planen, der altså en norsk regjering har fått det for seg at det er en smart idé å putte fire–fem navngitte sykehus på det mange kaller en slags svarteliste, der det ikke er klart hva som skulle skje, annet enn at et eller annet skulle skje, med en begrunnelse som nå ikke holder vann. Vi ba altså i vårt forslag om at man skulle se bort fra den listen.

• Vi foreslo at vi i stedet burde etablere en tredje vei, der det ikke kan være en «enten-eller-modell» som skal være svaret på hvilke tilbud et sykehus skal ha, fordi norske sykehus rett og slett er så forskjellige.

• Vi foreslo å flytte mer planlagt kirurgi ut til de minste sykehusene for å styrke vaktgrunnlaget for kirurgisk vaktkompetanse ved en del av de minste sykehusene.

• Vi foreslo at det bør utredes nærmere hvordan man kan modulbasere spesialisering for legers vaktkompetanse, fordi vi tror at det blir for sårbart dersom en enkelt gren av utdannede kirurger er de eneste som skal kunne betjene akuttkirurgisk beredskap ved de minste sykehusene i framtiden.

Helseministeren tegnet rett og slett opp feil vei. Derfor måtte vi lage vårt eget kart som reflekterer den virkeligheten som vi mener Norge er en del av. Vi mener at vi landet på et godt forslag for vår felles helsetjeneste. Lokalsykehusene har alltid stått sterkt i Arbeiderpartiet, men jeg vil påstå at de aldri har stått sterkere enn de gjør i dag.

Sykehusene fortjener å vite hvordan deres framtid skal se ut. Derfor mente vi at det var viktig at vi fant et faglig og politisk forslag som vi kunne stille oss bak, som vi kan stemme for i dag, men som vi også kunne styrt landet på dersom det var vår jobb å iverksette forslaget.

Ut fra den innstillingen som ligger på bordet i dag rundt disse tingene, kan ikke vi annet enn å konstatere:

• Det er ikke flertall for de spisseste forslagene som regjeringen og helseministeren har lagt fram.

• Arbeiderpartiets forslag og formuleringer som ble lansert offentlig for over en måned siden, er de som nå får flertall.

Dette har skjedd uten at vi har vært invitert inn i noe forhandlingsrom eller på noe annet tidspunkt har sittet rundt et bord og diskutert forslag som vi har fremmet. Allikevel får de flertall. Det må vi være fornøyd med, og jeg vil understreke at det betyr at vår politikk står seg både faglig og politisk, og at innstillingen dermed gir et mer solid – langt mer solid – utgangspunkt for det utviklingsarbeidet som nå skal foregå i sykehusene, og som regjeringen er ansvarlig for å følge opp.

Allikevel vil jeg påpeke at vi har enkelte forslag på oppfølgingssiden av dette der vi mener at regjeringspartiene sammen med Venstre ikke går langt nok. Både gjennom merknader og forslag, som delvis får flertall, noen får ikke flertall, bør det være en klar marsjordre til landets øverste ansvarlige rundt sykehusstyring, som må være ekstremt bevisst på hva som er Stortingets vilje og intensjon om hvordan disse forslagene nå skal forstås.

I dag kommer det til å bli en diskusjon om konteksten i disse forslagene, for det er det som ofte blir problemet når ytterpunktene møtes. Det ene ytterpunktet var forslaget fra regjeringen om at vi skulle etablere en veiledende grense, en intensjonsavtale i Stortinget, som kunne brukes nærmest ukritisk av foretakene på hva de ville gjøre rundt akuttberedskapen. Det vil ikke vi støtte. Men vi vil heller ikke støtte forslag om at Stortinget skal ta stilling til hvordan enkeltavdelinger på enkeltsykehus skal se ut. Det har heller ikke vært Arbeiderpartiets politikk før. Det står i vårt partiprogram hva det er som gjelder. Derfor vil ikke vi støtte 10–15 forslag som f.eks. Senterpartiet har om navngitte enkeltsykehus og organiseringen av dem.

Til slutt til en del andre saker. Vi har vært opptatt av at nå må vi komme oss ut av å diskutere kun fire-fem-seks navngitte sykehus og over til det som flesteparten av pasientene kan dra nytte av dersom vi gjør gode, kloke vedtak. Vi har foreslått at det etableres en generell regel om at stedlig ledelse bør være et prinsipp som styringen av sykehusene retter seg inn etter, for vi tror rett og slett ikke lenger på en idé om at sykehusansatte kan fjernstyres. Og det betyr noe for utviklingen av kultur, tillit og gjennomføring av selve vedtakene å ha ledere som er til stede i arbeidshverdagen, nær der pasientbehandlingen foregår. Det er vi glad for at det nå blir flertall for – vi synes det er veldig bra.

I tillegg mener vi at et av stedene der det ikke fungerer godt nok, er i Helse Sør-Øst, som er det regionale helseforetaket her på Østlandet. Det er for stort. Derfor foreslår vi at det igangsettes en prosess, hvor det utredes hvordan det kan splittes opp, for å skape større nærhet til beslutningene og mer oversiktlige forhold rundt en region som jeg synes rett og slett har blitt altfor stor.

I tillegg støtter vi også forslag om å få en utredning og forslag på bordet om basestrukturen for luftambulansene. Vi synes nok at regjeringspartiene sammen med Venstre tar seg vel god tid. Vi synes at forslaget og utredningen bør komme på bordet allerede i statsbudsjettet til høsten. Det haster.

Helt til slutt en stemmeforklaring. Det er ikke lett for vanlige folk som ikke har jobbet intenst og grundig med denne planen, helt å få øye på hva som har skjedd. Vi har som sagt fremmet våre forslag, og de har stått seg i halvannen måned, og mange av dem får nå flertall. Det er vi glad for. Men en del forslag får ikke flertall. Derfor fremmer vi i Arbeiderpartiet romertallsforslag I og V sammen med komiteens flertall. Vi står ikke inne i romertallsforslagene II, III og IV, fordi vi har fremmet egne forslag som reflekterer vårt syn på de forhold som omtales i forslagene, i våre mindretallsforslag nr. 9, 10 og 11. De ser det imidlertid ut til at ikke får flertall, og da vil vi subsidiært støtte de romertallsforslagene vi ikke står inne i, i tillegg til dem vi står inne i som fremmes av komiteens flertall.

I tillegg vil jeg gjøre oppmerksom på at ved en inkurie et par steder i innstillingen er Arbeiderpartiet blitt stående på utsiden der hele komiteen er med på enkelte merknader av mer universell karakter – kan man kalle det. Så for folk som eventuelt leser dette i ettertid: Det var ikke meningen å være mot det, det var bare en inkurie.

Med dette tar jeg opp de forslag til Nasjonal helse- og sykehusplan som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Torgeir Micaelsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:06:54]: Arbeiderpartiet uttaler i innstillingen at diskusjonen om sykehusstruktur ikke er ny i Norge, at den er godt kjent, at dere har møtt den med tydelige politiske grep tidligere, og dere viser til stortingsmeldingen om en nasjonal helse- og omsorgsplan som deres regjering la fram. Men den planen var ikke operativ, og Stortinget var ikke invitert til å ta beslutninger, som vi er i dag. Men både før og etter denne planen har flere sykehus blitt lagt ned, mens dere satt ved roret. Jeg vil derfor spørre deg: Hvilke tydelige politiske grep er det Arbeiderpartiet mener de har gjort når det gjelder endring av sykehusstruktur i den perioden dere satt ved roret?

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at all tale skal rettes til presidenten – ikke «deg»-form til den man snakker til.

Torgeir Micaelsen (A) [15:07:53]: Først vil jeg bare si at jeg tror en skal være ganske godt skodd i helsepolitiske spørsmål for å se i hvilken grad den planen som vi i dag diskuterer, er særlig operativ, i den forstand at den vil bli tolket på noen annen måte enn planer tidligere iverksatt av den sittende regjering, og helseminister, til enhver tid. Jeg gjentar det jeg sa i innlegget, at det er ikke uten grunn at det er sykehus over hele landet. En av de tingene Arbeiderpartiet har vært særlig opptatt av i regjering, er å verne om den regionale styringen av sykehusene. Det betyr f.eks. at veldig mange av enkeltavgjørelsene om sykehusene i Nord-Norge skal skje fra Bodø, og ikke fra Oslo. Jeg vet mange Høyre-politikere leker med tanken om å etablere et direktorat som f.eks. kan ha hovedsete her i Oslo, som skal ta avgjørelser om hvordan sykehus i vår nordlige landsdel skal igangsettes. Så det er et av mange eksempler på klar politisk styring.

Morten Wold (FrP) [15:09:03]: I dag står Arbeiderpartiet utenfor et flertall jeg mistenker dem for at de gjerne skulle vært en del av. De store hovedtrekkene i planen er Arbeiderpartiet og Micaelsen enig i. Likevel har han på inn- og utpust i media gitt uttrykk for at helseministeren har tapt, og at prosessen rundt planen ikke har vært bra.

Men i motsetning til den regjeringen Micaelsen selv var en del av i åtte år, har dagens regjering og dagens helseminister vitterlig gjort et godt stykke arbeid for å sikre fremtiden til norske sykehus. Arbeiderpartiet sendte ingen stortingsmelding om sykehusene på høring i løpet av åtte år. Og hva gjorde egentlig Arbeiderpartiet for den fremtidige utviklingen av norske sykehus, bortsett fra å legge ned en rekke av dem? Så mitt spørsmål til Micaelsen blir rett og slett: Hvorfor er Arbeiderpartiet så tilbakelent i sykehusspørsmålet når de er i posisjon, men synes å være veldig høye og mørke når de er i opposisjon?

Torgeir Micaelsen (A) [15:10:03]: Jeg synes ikke vi var så veldig tilbakelente i posisjon. Det kan man begrunne på mange måter, men en av grunnene er at jeg tror ikke det er mulig å vinne to valg på rad uten å ha tillit i et av de viktigste temaene for folk flest, nemlig helse. Ser en på hva folk synes om ulike partier, scoret Arbeiderpartiet – dessverre for Fremskrittspartiet – langt høyere på tillit rundt det å ta hånd om sykehus enn det andre partier gjør. Og ser man på resultatene fra vår regjeringstid, står ikke de tilbake for noen. Overlevelsen ved en rekke sykdommer økte kraftig, ventetidene fikk vi under kontroll – de gikk ned mot slutten av vår regjeringstid – nye investeringer kom på plass. Men jeg har jo lenge sagt at jeg synes det begynner å bli ganske kjedelig, for å si det forsiktig, både for folk flest og for oss nå å diskutere ting som skjedde for ti–tolv år siden. Nå bør vi se framover, på hva som er framtidens sykehus. Det er det vi er mest opptatt av nå.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:11:12]: Ved sist kommunevalg så vi at Arbeiderpartiet ikke fikk tillit verken på Kongsberg, i Tinn eller i Kristiansund for sin sjukehuspolitikk. Det store stridsspørsmålet nå er lokalsjukehusets framtid – Flekkefjord, Kongsberg, Volda, Lofoten, Narvik, for å nevne noen. Skal vi få fullverdige lokalsjukehus med akuttkirurgi? Arbeiderpartiets språkbruk angående akuttkirurgi og sjukehusbetegnelsene er lik regjeringas betegnelse. Det er meget interessant å lese innstillinga presist og nøye. På side 50 i innstillinga sier Arbeiderpartiet:

«Sjukehuset skal ha kirurgisk vurderingskompetanse i beredskap og beredskap for akutte hendelser.»

Et kort, enkelt spørsmål: Er det mulig å oppfylle dette som jeg nå har sitert, uten at sjukehuset har kirurger i døgnvakt?

Torgeir Micaelsen (A) [15:12:17]: Det som jeg forsøkte å si i innlegget mitt, er at alle disse spørsmålene må drøftes i den konteksten de står. Det som representanten Per Olaf Lundteigen nå refererer til, er en del av et langt resonnement, vil jeg si, som er logisk oppbygd. Dette er et komplisert spørsmål, der det ikke er, slik Senterpartiet ser det, svart-hvitt hvordan man skal organisere enkeltsykehus og enkeltavdelinger. Det representanten Per Olaf Lundteigen henviser til, er det vi har definert som en absolutt minimumsgrense for hvordan man kan organisere et akuttsykehus, og det er helseforetakenes oppgave nå å gjøre den jobben. Det skal på den andre siden overhodet ikke forstås – og vi understreker det både skriftlig i merknader og på annen måte, og jeg gjør det gjerne på nytt her – som et budskap om at helseforetakene skal styre mot et slikt minimumsnivå. Snarere tvert imot – resten av våre merknader og resten av våre forslag handler om det stikk motsatte: Det skal bygges på de ressursene som finnes, man skal utvikle for å styrke, ikke svekke lokalsykehusene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:13:51]: (komiteens leder): I Fremskrittspartiets partiprogram kan man lese om sykehus at vi vil «avskaffe de regionale helseforetakene» og ha en «desentralisert spesialisthelsetjeneste, og vi kan ikke støtte en omfattende nedbygging av lokalsykehusene. Det er et mål å gi likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted».

Videre står det:

«For å gi pasienten et best mulig tilbud, og for å stabilisere og starte behandlingen av alvorlig skadde som trenger behandling ved større sykehus, bør lokalsykehus ha et minimum av behandling som sikrer døgnkontinuerlig akuttberedskap. Det er også behov for en kompetansereform for legene i akuttmottakene (…).»

I denne planen følger vi opp alt dette.

Etter flere år med et rød-grønt flertall som la ned sykehus, mye bruk av korridorsenger og et økende antall som ventet på behandling, ble dette våre viktigste punkter da vi gikk til valg. Og vi har allerede oppnådd mye. Ikke bare er det nær 42 000 færre i behandlingskø, de venter også i kortere tid.

For å få en helhetlig oversikt over sykehustilbudet i dag og i framtiden var vi også opptatt av å få på plass den aller første sykehusplanen. Planen gir oss, slik Fremskrittspartiet ser det, et godt innblikk i utfordringene vi står i for å videreutvikle pasientens helsetjeneste.

Planen inneholder 146 sider, hvorav en liten del omhandler akuttkirurgi. Når det er disse få sidene alle har snakket om, sier det mye om hvor god planen samlet sett faktisk er.

Arbeiderpartiet har kritisert helseministeren for å ha invitert til debatt allerede i sykehustalen 2015, fordi dette ifølge dem skapte unødvendig utrygghet. Åpenhet, lange og gode prosesser og debatt i forkant er man altså imot. Utryggheten ble skapt av opposisjonen, som kom med påstander om at helseministeren hadde bestemt seg for en særskilt grense for pasientgrunnlag, og at dette ville bety at halvparten av alle lokalsykehus ville bli lagt ned.

Etter at planen ble lagt fram, kunne vi på side 44 i meldingen lese det som viser at opposisjonen tok grundig feil. Der står det:

«Anbefalt nedre grense for opptaksområdet for akutt kirurgi på 60–80 000 innbyggere tas inn som en av flere føringer i denne vurderingen. Faktorer som geografi og bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, tilgjengelighet til bil-, båt- og luftambulansetjenester og værforhold skal også tillegges stor vekt.»

Likevel fortsatte mange å si at dette tallet var et absolutt krav. Så den unødvendige utryggheten som er skapt, får andre ta på seg.

I merknader fra komiteens medlemmer kan vi se en bred enighet rundt det faktum at vi lenge har visst at endringer i kirurgifaget kan gjøre det nødvendig å endre organiseringen av den akuttkirurgiske beredskapen ved noen akuttsykehus. Som helseministeren svarte representanten Torgeir Micaelsen på komiteens høring, betyr dette ikke et enten–eller, men at det finnes mange måter å innrette akuttkirurgien på, og at det er viktig at vi bruker dette spekteret av muligheter. Slike lokale tilpasninger er allerede tatt i bruk enkelte steder i landet.

Sykehusene er utrolig viktig for oss alle. Alle mener noe om det, og de fleste er veldig glad i sitt eget sykehus. Å besøke sykehus rundt omkring i landet er alltid en stor opplevelse. Ingen sykehus er like. Faktisk er de svært forskjellige, ikke bare bygningsmessig, men i innhold, og det virker som om alle har noe eget ved seg. Jeg blir berørt av den stolthet som de fleste ansatte viser, og jeg blir rørt over lokalbefolkningens engasjement. Derfor har det bekymret meg at enkelte har ønsket å snakke noen av sykehusene ned. Vi trenger nemlig sårt å opprettholde stoltheten, troen og engasjementet.

I den forbindelse vil jeg gi ros til SVs varaordfører i Narvik. Til sin lokalavis uttrykte han følgende etter at avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre var lagt fram: Jeg er mer optimist enn tidligere. Kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt, så det er på plass når det gjelder Narvik.

Videre uttaler han at summen av alle punktene i avtalen gir Narvik gode kort på hånden og gjør at han tror sykehuset kan utvikles. Det ligger en utrolig styrke i at sentrale lokalpolitikere løfter opp sitt eget sykehus, slik som Geir-Ketil Hansen her gjør.

Arbeiderpartiet har vært veldig opptatt av at helseministeren har tapt, etter at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre signerte en avtale. Vi husker alle åtte rød-grønne år, hvor høringene var for syns skyld, og hvor flertallet lojalt vedtok det regjeringen fremmet. Det er Stortinget som gjør vedtak. Derfor er det både viktig og riktig at Stortinget gjør egne vurderinger. Fremskrittspartiet støtter opp om sykehusplanen. Men vi står likevel fritt til å ta inn andre ting som vi mener er viktig.

Vi er tydelige på krav til innhold i akuttsykehusene, som er betydelig strengere enn de rød-grønne la til grunn den gang de definerte hva et lokalsykehus måtte inneholde. Da var ikke akuttkirurgi et krav.

Det som er interessant nå, er at når man leser innstillingen, er det bred politisk enighet om det aller, aller meste.

SV og Miljøpartiet De Grønne er ikke representert i komiteen, så deres syn kommer ikke fram der. Senterpartiet er ganske så alene om det meste. Men for meg er det hva man gjør, som betyr noe, ikke hva man sier. Da Senterpartiet styrte landet gjennom åtte år, la de ned lokalsykehus, de sa nei til å legge ned de regionale helseforetakene, de sa nei til en sykehusplan, og akuttkirurgi ved lokalsykehusene var ikke et krav.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av at dette ikke er første gang vi behandler en nasjonal plan for sykehusene, og viser til Nasjonal helse- og omsorgsplan. Det er grunn til å minne om at da denne i sin tid ble debattert i Stortinget, brukte saksordføreren, som var fra Arbeiderpartiet, fire setninger på sykehusene, mens daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ikke sa noe om sykehusene. Så mye vekt legger altså Arbeiderpartiet på en sykehusplan.

Sykehusplanen vi behandler i dag, har fått bred politisk støtte. En enstemmig komité støtter opp om følgende:

• at å ruste spesialisthelsetjenesten i stor grad handler om å finne en god balanse mellom det som haster, og det som kan planlegges

• at Nasjonal helse- og sykehusplan skal legges fram for Stortinget hvert fjerde år

• prinsippet om at pasienter bør brukes som systemrevisorer og forandringsagenter i utviklingen av tjenesten

• etablering av ungdomsråd ved alle helseforetak

• samvalg, det vil si større involvering av pasienten når beslutninger skal tas

• krav om økt brukermedvirkning i forskning

• regjeringens mål om å prioritere rus- og psykisk helse-utfordringer

• målet om å myke opp skillet mellom psykiske og somatiske helsetjenester

• at det innen psykisk helsevern skal prioriteres distriktpsykiatriske sentre og barne- og ungdomspsykiatriske enheter

• målet om flere ambulante akutteam

• etablering av et nasjonalt kvalitetsregister for tverrfaglig spesialisert rusbehandling

• at både diagnosesentre og pakkeforløp etter mal fra kreftområdet vurderes for andre diagnoser

• å utvikle en bemanningsmodell for sykehusene

• regjeringens mål om kvalitet og pasientsikkerhet

• innføring av nasjonale kvalitetskrav for utvalgte behandlingstilbud

• tilrettelegging av systematisk fagrevisjon på sykehus

• økt kapasitet i sykehusene

• en opprettholdelse og videreutvikling av en desentralisert sykehusstruktur

• at geografi og bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, tilgjengelighet til ambulansetjenester, værforhold og rekrutteringsmuligheter skal tillegges stor vekt i utformingen av framtidens akuttsykehus

• at vedtak gjort i fødselsmeldingen ligger fast

• at det skal stilles krav om at den faglige og organisatoriske nettverksfunksjonen mellom sykehus skal styrkes og gjøres mer forpliktende

• at flere oppgaver desentraliseres til mindre sykehus

Det er altså stor enighet om den planen som ble lagt fram.

I tillegg har Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sammen blitt enige om en del tillegg og en del presiseringer som jeg vil kommentere særskilt:

• Nasjonal helse- og sykehusplan skal legges fram for Stortinget hvert fjerde år. Den skal informere Stortinget om status og utfordringer og gjøre det mulig for Stortinget å ta de viktigste beslutningene om hvordan sykehusene skal utvikles. Dette støttes nå av en samlet komité.

• Vi vil skape trygghet for befolkningen i alle deler av landet. Vi ønsker at sykehusplanen skal konkretisere krav til innhold i sykehus. Planen legger til rette for en fortsatt desentralisert sykehusstruktur i Norge, med en «ryggrad» av akuttsykehus. Planen inneholder regjeringens anbefaling til Stortinget om hva slags type sykehus vi bør ha i framtiden. Dette støttes også av Arbeiderpartiet.

• Vi stiller høye krav til kompetanse. Selv om Norge i dag har generelt høy helsepersonelldekning sammenliknet med andre land, har vi geografiske variasjoner i tilgang på personell. Framskriving av tall viser at utfordringene i framtiden vil bli enda større. Derfor har det vært viktig for Fremskrittspartiet å trygge de mindre sykehusene. Vårt hovedfokus har vært å legge nedleggelsesspøkelset dødt og samtidig gi disse sykehusene nye muligheter. I avtalen har vi derfor fått på plass at planen skal bidra til å fjerne usikkerhet for framtiden til mindre sykehus nettopp ved å anerkjenne deres verdi og tydeliggjøre krav til innhold i disse.

I den videre utviklingen av sykehustilbudet i hele landet må alle sykehus samarbeide tettere enn i dag. Store sykehus må overlate oppgaver til mindre sykehus for å utnytte felles kapasitet og kompetanse.

De mindre sykehusene kan spesialisere seg og bli fyrtårn for enkeltområder. Dette vil kunne gi sykehusene spennende fagmiljøer, utviklingsmuligheter og økt mulighet for å bli en viktig aktør innenfor det samlede sykehustilbud. Vi er opptatt av å styrke samarbeid og oppgavedeling mellom store og små sykehus samt hospitering og rotasjonsordninger. Det er viktig at de små sykehusene sikres økonomi til en slik utvikling.

Mange av de mindre sykehusene sier at dette synes de er bra, men de er redd det ikke blir slik. De sier at de store sykehusene plukker oppgaver fra dem. Jeg har derfor lovet å understreke dette punktet. Sammen med Arbeiderpartiet fremmer vi et forslag for å sikre den videre prosessen rundt dette.

• Ved barne- og ungdomsmedisinske avdelinger skal barn og unge med kroniske tilstander sikres tilgang på psykologkompetanse. Dette støttes nå av hele komiteen.

• Eldre lever lenger og oftere med lidelser som medfører økt medisinering. Det er viktig med kunnskap om sykdomsbilder hos eldre og riktig medisinering og god samhandling med de kommunale tjenestene. Store akuttsykehus skal ha geriatrisk kompetanse for å møte disse utfordringene. Dette punktet i avtalen støttes også nå av en samlet komité.

• Scenarioene som er beskrevet i planen, vil ikke være førende for de lokale og regionale utviklingsprosessene som skal gjennomføres. Dette støttes av alle partier med unntak av Arbeiderpartiet, selv om de langt på vei sier det samme.

• Vi presiserer at akuttsykehus skal ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi, beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering, og håndtering av akutte hendelser. Vi mener at akuttsykehus skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, ambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig. Arbeiderpartiet sier det samme i sine merknader uten at de stiller krav til kompetanse for å stabilisere, samt at de ikke krever beredskap for å kunne håndtere en akutt hendelse.

• De fire regionsykehusene vil ha det største tilbudet av regionsfunksjoner og nasjonale behandlingstjenester i en helseregion. Men dette utelukker ikke at store akuttsykehus og universitetssykehus kan ha regionsfunksjoner.

• Vi fremmer også forslag om at sykehus som i dag har akuttkirurgisk tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til pasientenes behov gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.

• Vi understreker at eventuelle endringer i sykehustilbudet ikke må svekke det samlede fødetilbudet.

• Det er viktig å sikre de prehospitale tjenestenes dimensjonering og kvalitet.

Aktørene må sees i sammenheng, og de må være samtrente. Samarbeidsavtalen mellom helseforetak og kommuner skal fungere som felles planleggingsverktøy. En samlet komité støtter dette punktet.

• Alle helseforetak skal i tett dialog med kommunene og andre aktuelle aktører utarbeide utviklingsplaner. Utviklingsplanene for de ulike helseforetak må ses samlet og sikre det totale helsetilbudet i regionen. Det er under utarbeiding en veileder for hvordan dette arbeidet skal gjennomføres. Vi mener veilederen må beskrive hvilke krav som må stilles til dialog for å sikre gode prosesser, og krav til utredning av konsekvensene av eventuelle foreslåtte endringer. Når planen er vedtatt, må regjeringen holde Stortinget orientert om vesentlige endringer som er løftet til et foretaksmøte.

• Den foreslåtte avtalen mellom helseforetak og kommuner om prehospitale tjenester skal være en del av de lovpålagte avtalene mellom sykehus og kommuner, og derved en del av ordningen med tvisteutvalg opprettet i forbindelse med samhandlingsreformen.

• Vi ønsker ny styringsmodell for spesialisthelsetjenesten, der de regionale helseforetakene ikke inngår. Vi ser fram til Kvinnsland-utvalgets utredning. Dette punktet støttes av Kristelig Folkeparti.

Innspill fra høringen viser at det er behov for stedlig ledelse ved sykehusene. Vi fremmer et forslag om dette, noe som støttes av en samlet komité.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [15:29:06]: I Sunnmørsposten før jul ble representanten Kjønaas Kjos konfrontert med sitt klare budskap fra valgkampen i 2013 om at lokalsykehuset ville bestå dersom Fremskrittspartiet fikk det som de ville. I desember lurte de på hvorfor representanten Kjønaas Kjos var så stille da den regjeringen som hun var medlem av, la fram et forslag der nettopp Volda sto på listen over de fem som sto i fare for å miste akuttberedskapen. Dagen etter svarer Kjønaas Kjos at med denne planen kan vi legge trusselen om nedlegging død, avgjørelsen skal tas lokalt, Fremskrittspartiet mener at de har fått gjennomslag for at alle små sykehus skal bestå, og at planen skal gjelde for 10–20 år.

Spørsmålet er: Betyr det at Fremskrittspartiet nå kan garantere at de fem sykehusene som står på listen – og Odda – vil bestå med akuttberedskap?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:30:06]: Det betyr at hvis vi vedtar planen slik den nå foreligger, vil det som resultat av de vedtakene ikke være noen sykehus som må legges ned.

Jeg – og Fremskrittspartiet – har snakket om lokalsykehus. Vi har ikke pekt på enkelttilbud innenfor de enkelte sykehusene, hva slags type ansatte de skal ha, eller hva slags type operasjoner de skal gjennomføre, men vi har sagt at lokalsykehusene skal bestå. De skal være sykehus, de skal ikke være lokalmedisinske sentre. Derfor endrer vi også navnet på disse til «akuttsykehus».

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:30:55]: Kristelig Folkeparti ønsker å sikre akuttkirurgien som et prinsipp på de mindre sykehusene og har blitt kritisert for at vi er detaljstyrende. Dette skal foretaket bestemme.

Likevel bestemmer Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre konkrete krav om barnepsykologisk kompetanse og geriatrisk kompetanse, noe som jeg synes er flott og bra, men det beviser jo at dette er politikk. Jeg lurer på: Hva er detaljstyring, hvis en kan detaljstyre når det gjelder barnepsykologisk kompetanse og geriatrisk kompetanse, men ikke vil si noe om prinsippet akuttkirurgi?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:31:43]: Jeg synes det er ganske stor forskjell på å si at sykehus må ha forskjellige typer kunnskap og kompetanse og å peke på navngitte sykehus og detaljstyre hvor mange kirurger de skal ha, og hva slags type kirurger de skal ha, til hvilke tider av døgnet.

Den store forskjellen handler om at vi lager noen rammer for de forskjellige sykehusene, mens Kristelig Folkeparti har ønsket å gå inn i hvert eneste sykehus, som det er 51 av. Vi har sagt at det har vi i Stortinget ikke kunnskap til å kunne gjøre på en god nok måte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:32:29]: Sykehus uten akuttkirurgisk beredskap vil over tid og ut fra internasjonale erfaringer bli et distriktsmedisinsk senter. Derfor er akuttkirurgien så viktig.

Som komitélederen sa, har Senterpartiet lagt fram sin egen plan. Den har liten støtte her i huset. Den har enorm støtte utenfor huset, og vi kommer sterkt tilbake i alle de diskusjonene som kommer framover.

Fullverdige lokalsykehus engasjerer fordi det gir trygghet. Kjønaas Kjos sier at det er mange måter å ha akuttkirurgi på. Vi skal ta en liten blodprøve på hva som menes med dette. På side 48 under «akuttkirurgisk beredskap» står det fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre:

«Akuttsykehus skal ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi» – og så kommer det – «beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering, og håndtering av akutte hendelser.»

Er det mulig å oppfylle dette uten at sykehuset har kirurger i døgnvakt?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:33:36]: Ifølge personer som jobber på lokalsykehus, og leger og kirurger som vi har hatt mange møter med, er det mulig. De har vært med og laget teksten i dette, så det føler jeg meg trygg på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:34:11]: (ordfører for sak nr. 8): Denne debatten skal egentlig handle om fire saker, og vi snakker forholdsvis mye om den ene. Men vi skal også behandle et Dokument 8-forslag om et drømmeløft for akuttmedisin, psykiatri og regional helseinnovasjon for 2017–2021, vi skal snakke om nettverksmodellen til Senterpartiet, og vi skal snakke om kvalitet i fødselsomsorgen – i tillegg til helse- og sykehusplanen.

Jeg har hatt gleden av å være saksordfører for innstillingen om et drømmeløft for akuttmedisin, psykiatri og regional helseinnovasjon. Jeg har som saksordfører gjennomgått forslaget med forslagsstillerne, som har fokusert på at Norge har et godt helsevesen i verdenssammenheng, og at vi samtidig står overfor store utfordringer framover, med økende spesialisering, behov for nye medisiner, ny bioteknologi, nye teknologiske vinninger, noe som gjør at vi trenger å ruste oss for framtiden. Det er hovedintensjonen i dette Dokument 8-forslaget. Det har ti forslag i seg, og flertallet i komiteen støtter grunnholdningen i disse forslagene. Det ser ikke ut til at noen av de ti forslagene blir fremmet til å voteres over i dag, men det ligger som en basis for resten av diskusjonen til de andre sakene.

Så vil jeg gå til den store debatten i dag, som handler om helse- og sykehusplanen. Debatten startet ikke i Stortinget i dag. Veien har vært lang og dyptgripende. Det har vært viktig med en overordnet og helhetlig politikk i møtet både med eksisterende behov og med framtidens behov. En helhetlig nasjonal helse- og sykehusplan har lenge vært etterspurt, også fra Kristelig Folkepartiets side.

Det er et politisk ansvar å sikre våre innbyggere likeverdige helsetjenester med god kvalitet i hele vårt langstrakte land. Sykehus handler om folks trygghet – trygghet, kvalitet, omsorg – og det skal prege tjenestene våre. For å lede sykehusene og Sykehus-Norge framover trengs det god ledelse, og Kristelig Folkeparti har vært en pådriver for å få tilbake en stedlig ledelse. De ansatte må ivaretas, de er gull verd, og de må ha grobunn for å kunne utvikle seg. Det må være åpenhet og tillit og medvirkning som ligger til grunn for en sunn kultur i sykehusene våre.

Regjeringen og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre gikk i 2013 ut med en tydelig ambisjon om å prioritere pasienter innen rus og psykisk helsevern. Vi kan slå fast at ventetiden er betydelig redusert for personer med rusproblemer, og det synes jeg er kjempegode nyheter. Kristelig Folkeparti vil jobbe for å se det samme resultatet innen psykisk helsevern den kommende tiden, for både barn, unge og voksne. Vi er langt fra å være i mål spesielt når det gjelder barns og unges psykiske helse, og vi må stelle oss sånn at vi kan vise handlekraft i den forbindelse. Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag om en opptrappingsplan, nettopp for å nå målet om en psykisk helseplan for barn og unge.

Helseministeren foreslo i sin sykehustale i 2015 en nedre grense på 60 000 for å opprettholde akuttkirurgi – det var liksom normtallet. Dette bekymret mange av oss. Kristelig Folkeparti sa klart og tydelig fra, fra dag én: Dette er vi uenige i. Vi etterlyste faglige begrunnelser for forslaget. De har ennå ikke kommet. Jeg er glad for at det navngitte sykehuset fredes midlertidig, som følge av stortingsbehandlingen. Dette har vi kjempet for. Men nå er det altså opp til de regionale helseforetakene å frede dem for framtiden. Nå må fakkeltogene gå til foretaket, ikke til dette storting. Samtidig mener vi at det er bekymringsfullt at regjeringen og Venstre for det første legger ansvaret til de regionale helseforetakene alene, og for det andre at de legger opp til at sykehuset kan fratas akuttkirurgien som de har i dag. De åpner for at dette kan erstattes med et smalt akuttkirurgisk tilbud, et såkalt spesialområde – dette til tross for at sykehuset som er nevnt i planen, faktisk har vist god kvalitet.

Hvis mindre sykehus kun kan behandle små nisjelidelser, blir det for spesifikt og for snevert til å kunne ta akuttkirurgi den dagen dette trengs. En må sikre bred aktivitet i de små sykehusene, som sikrer at vi har en god beredskap over hele landet. Ellers kan dette fort utvikle seg til det Kristelig Folkeparti kaller uforsvarlig beredskap. I regjeringens scenario legges det et premiss om at framtidens spesialisthelsetjeneste vil bli så spesialisert at det vil bli svært vanskelig å opprettholde akuttkirurgien som er i dag, særlig for de små sykehusene. Å utvikle lokalsykehus med basisberedskap er viktig, og det må være en villet politikk.

Vi må verdsette at medisinfaget stadig avanseres og spisses. Utvikling i behandlingstilbud må og vil og skal kunne gagne pasientene. Samtidig vil det være avgjørende at antall spesialiseringer ikke løper løpsk, men at det legges opp til å sikre en god og brei breddekompetanse gjennom utdanning av helsepersonell. Regjeringen må sikre breddekompetansen også i framtidens sykehus, og Kristelig Folkeparti støtter at det overføres spesialiserte oppgaver fra de store sykehusene til de små, sånn som det er gjort på Stord og på Voss. Det betyr at vi kan opprettholde god kvalitet. Og vi er for at det gis rotasjonsordninger, sånn at vi kan ha gode kapasiteter og god kunnskap på alle nivå.

Akuttkirurgien på de mindre sykehusene er en del av sykehusets kjernekompetanse. Små lokalsykehus ligger i områder der legevaktene er spredt, der kommunehelsetjenesten har få leger, og hvor det ikke er et kobbel av private spesialister. Det er en indre sammenheng mellom kirurgi, anestesi, radiologi, indremedisin og laboratorietjenester, og det er nettopp denne helheten som gir gode helsetjenester for pasientene. Derfor har Kristelig Folkeparti vært opptatt av akuttkirurgien, for det handler om hele sykehuset, hele sykehuset over det ganske land.

Jordmorforeningen ba om at det kommer en høring, en konsekvensutredning av hva det vil bety for fødetilbudet hvis en legger ned akuttkirurgien. Dette henger også sammen med et godt fødetilbud. Kristelig Folkeparti ber derfor regjeringen om å sikre at lokalsykehuset som i dag har akuttkirurgi, beholder den akuttfunksjonen for å sikre en god og forsvarlig beredskap i hele landet. Akuttberedskapen er forankret i lokalsykehusene, og lokalsykehusene er den forlengede arm ut til ambulansetjenesten og ut til luftambulansetjenesten.

Dette henger sammen, og derfor har Kristelig Folkeparti foreslått, sammen med Senterpartiet, at vi ønsker responstider for ambulansetjenesten. Dette er et krav som helseforetakene må se til at blir fulgt og gjennomført, for rask og god hjelp, med gode fagfolk, åpner muligheten for at de som er skadet, får god hjelp på plassen, mulighet til å bli behandlet på lokalsykehuset – og ikke minst på et større sykehus hvis det er nødvendig. Dette er viktig for at pasienter i Distrikts-Norge ikke skal få mein av lidelser som man faktisk blir reddet fra i sentrale strøk.

Kristelig Folkeparti foreslår sammen med Senterpartiet at nasjonal helseplan skal være som Nasjonal transportplan. Vi ønsker en operativ plan, en sterkere politisk styring, som gjør at vi kan diskutere prinsipper i Helse- og Sykehus-Norge. Kristelig Folkeparti mener at et av prinsippene faktisk er akuttkirurgi.

Så vil jeg si noe om alle de forslag til vedtak som foreligger. Først vil jeg si at det i det første avsnittet på side 37 i Innst. 206 S for 2015–2016 står følgende:

«Flertallet støtter regjeringens ønske om at det skal innføres kompetansekrav i akuttmottakene (...)»

Den setningen er ikke Kristelig Folkeparti med på. Kristelig Folkeparti støtter forslag nr. 33 og I, III, IV og V – pluss andre forslag til de andre sakene som vi også diskuterer i denne sammenheng.

Presidenten: Presidenten vil anta at representanten også vil ta opp Kristelig Folkepartis eget forslag og forslagene Kristelig Folkeparti har sammen med andre?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:44:03]: Ja, det vil jeg.

Presidenten: Da har representanten Olaug V. Bollestad tatt opp de forslag hun har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:44:28]: Ordninga med fritt behandlingsvalg blir omtalt i Nasjonal helse- og sykehusplan. Kristelig Folkeparti sluttet seg til regjeringas forslag da vi behandlet denne saken i fjor vår, men både i forrige periode og i forbindelse med lovforslaget har Kristelig Folkeparti uttrykt usikkerhet overfor denne ordningen. Da vi behandlet saken i fjor, understreket Kristelig Folkeparti at det er viktig at ordninga og reformen blir evaluert etter en tid.

Det vi nå ser, tyder på at man ikke har truffet planken med fritt behandlingsvalg – for å si det mildt. Kun et lite antall private institusjoner er påmeldt som interesserte behandlingssteder. Ingen av de store ideelle rusinstitusjonene er med. Hva tenker Kristelig Folkeparti om at vi har fått så lite ut av en pengebruk som så langt er på ca. 30 mill. kr bare i administrative kostnader, altså penger som er tatt fra de offentlige sykehusbudsjettene?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:45:32]: Utgangspunktet til Kristelig Folkeparti er at vettet er ganske likt fordelt. Vi tror pasientene kan være i stand til å velge tjenester som de selv har tro på. Vi tror at spesielt innenfor noen områder, ikke minst rus og psykiatri, er det viktig at pasienten selv har et eierforhold til hva de skal reise til for å lykkes i å få god behandling. Så er det et paradoks at noen av de store ideelle organisasjonene ikke har gått inn på fritt behandlingsvalg. Det mener jeg må være sentralt i en evaluering av fritt behandlingsvalg, for vi er helt avhengige av å ha de ideelle med oss for å møte framtidens helsebehov, enten det er rus, psykiatri eller somatikk.

Morten Wold (FrP) [15:46:37]: Det er med en viss undring jeg har fulgt Kristelig Folkeparti og representanten Bollestad i saken om den nasjonale helse- og sykehusplanen. Hun representerer et såkalt støtteparti for regjeringen, men i den daglige og praktiske politikken går hun mest hånd i hånd med komitékollega Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Det blir det som kjent ikke rare gjennomslaget av.

Jeg undrer meg på hva representanten Bollestad tenker om alt arbeid hun har lagt ned i forbindelse med planen, at det ikke på noen måte materialiserer seg når Kristelig Folkeparti velger alenegang og utenforskap fra det aller meste som fremmes som flertallsendringer til planen.

Det heter at sterkest står den som står alene, men jeg er usikker på om det er slik representanten Bollestad føler seg i dag. Mitt spørsmål blir derfor: Hva er Kristelig Folkepartis stempel på denne planen, hvis det overhodet finnes?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:47:34]: Jeg kan godt gå hånd i hånd med Senterpartiet. Hvis politikken bare er god, kan Kristelig Folkeparti gjerne gjøre det. Jeg vil be representanten fra Fremskrittspartiet om å legge merke til hva jeg sa om hvilke vedtak Kristelig Folkeparti faktisk støtter: I, III, IV og V av vedtaksforslagene pluss en del andre forslag som ligger i planen. Det er ikke sånn at Kristelig Folkeparti står alene, som du påstår. Kristelig Folkeparti gikk ut av forhandlingene på det punktet som handler om akutt kirurgi, fordi vi mener det er grunnmuren i lokalsykehusenes framtid. Hvis man ikke har sikret akuttkirurgien, vil det være som et korthus som faktisk gjør at de på sikt ikke er de sykehusene alle ønsker vi skal være.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:48:40]: Kristelig Folkeparti er det partiet som i innstillinga har mest til felles med Senterpartiet – takk for det.

Vi investerer for framtida, vi har en sterk støtte ute. Her kommer det til å bli mange friske debatter framover, for dette er noe som er utrolig viktig for folk. Men det er viktig å ha et høyt presisjonsnivå på det vi driver med, og spesielt i denne saken, for her har det vært så mye tåketale opp gjennom årene at det er nødvendig med presisjon. Stedlig ledelse er en slik debatt. Senterpartiet har definert det, og jeg er spent på Kristelig Folkepartis definisjon.

Så er jeg litt overrasket over at representanten Bollestad har kritisert Senterpartiet når det gjelder forslaget om fullverdig lokalsjukehus i Flekkefjord med det at Senterpartiet ikke gikk langt nok, at det ikke var et godt nok forslag. Ville det ikke da vært naturlig at Kristelig Folkeparti hadde fremmet et bedre forslag?

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:49:42]: Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å sikre en bredde i akuttkirurgien, mens det i Senterpartiets forslag handler om en minstenorm. Det var Kristelig Folkeparti opptatt av. Vi ville ikke legge noen begrensninger, for hvis det skulle vise seg at Flekkefjord sykehus både har personell som er motivert, får utviklingsmuligheter, har ressurser og ønsker å gi et bredt, elektivt kirurgisk tilbud, tenker Kristelig Folkeparti at da må vi ikke begrense det til et minimum. Vi ønsker at lokalsykehuset skal få lov til å utvikle seg bredere enn det jeg syns lå i forslaget fra Senterpartiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [15:50:45]: Formålet med helsepolitikken er å fremja helse og førebyggja sjukdom og sikra nødvendige helse- og omsorgstenester til heile befolkninga. Norske sjukehus skal yta gode og likeverdige spesialisthelsetenester til alle som treng det, når dei treng det. Dagens debatt skulle gitt avklaring om framtida for våre lokalsjukehus. Nasjonal helse- og sjukehusplan skulle ført til politiske avklaringar om kvalitet, rekruttering og utdanning, organisering og leiing av helsetilbodet. Helse- og sjukehusplanen skulle avklart sjukehusstruktur, prioritert store investeringar, gjort greie for oppgåvefordeling og nasjonale, regionale og lokale funksjonar ved våre sjukehus. Slik kunne vi sikra norske sjukehus føreseielegheit, dei gode kompetansemiljøa og tryggleiken til innbyggjarane.

Regjeringas forslag til nasjonal helse- og sjukehusplan svarar ikkje på denne sentrale utfordringa. Innstillinga rettar heller ikkje opp i dette. Nasjonal helse- og sjukehusplan sikrar ikkje politisk styring av sjukehussektoren og har vorte ein plan som gir endå større rom for ikkje-folkevalde i dei regionale helseføretaka til å greia ut og ta avgjerder om vesentlege endringar i vårt offentlege sjukehustilbod.

Senterpartiet meiner at Noreg må ta mål av seg til å skapa folkets helseteneste. Folkets helseteneste er noko langt meir enn behandling av pasientar og mykje meir enn regjeringas snevre og individretta mål for helsepolitikken sin, å skapa pasientanes helseteneste. Helsevesenet er ein grunnstein i vårt solidariske velferdssamfunn. Folkets helseteneste skal vera eit gode for heile samfunnet og for menneske i alle livssituasjonar, som gir grunnlag for busetjing og næringsliv. I dag har vi tydelege sosiale helseforskjellar i befolkninga i Noreg. Difor er retten til likeverdig tilgang til sjukehustilbod, uansett kvar ein bur i landet eller kven ein er, viktig. Eit desentralisert sjukehustilbod er nødvendig for å skapa slike likeverdige helsetenester. Vi må ta på alvor samfunnsansvaret til helsetenesta. Helsevesenet må setjast i stand til å bera sitt samfunnsansvar gjennom ei demokrati- og leiingsreform og ein ny nettverksmodell for utvikling av kvalitet i sjukehus.

Norske sjukehus treng ny leiing, organisering og finansiering. Senterpartiets alternative modell for organisering og finansiering av sjukehus er basert på ei klar og tydeleg arbeidsdeling og funksjonsfordeling mellom sjukehus, der ein har sentralisering av spesialiserte tilbod og desentralisering av andre tenester. Lokalsjukehus må sikrast føreseielegheit for sine nøkkeltilbod gjennom ei avklaring av dette i Nasjonal helse- og sjukehusplan. Utviklinga må skje i eit samarbeid mellom lokalsjukehus, sentralsjukehus og universitetssjukehus i regionen. Til no har dette samarbeidet vore sterkt prega av konkurranse mellom sjukehus og ikkje av ekte samarbeid til beste for pasientane. Felles fagmiljø, rotasjonsordningar, hospiteringsordningar, felles utdanningsprogram og felles bakvaktordningar er eksempel på tiltak som kan styrkja det faglege samarbeidet. Det skal setjast same krav til kvalitet ved store og små sjukehus, og det skal vera openheit om kvalitet, men kvalitetskrava må kunna verta innfridde på ulike måtar.

I Senterpartiets nettverksmodell for utvikling av norske sjukehus baserer vi oss på at minimumskravet til basiskompetanse skal vera døgnberedskap innan indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietenester, i tillegg kjem fødetilbodet. Vi støttar ikkje forslag til minstekrav til eit akuttsjukehus som Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Arbeidarpartiet er einige om. At akuttsjukehus ikkje treng akuttkirurgi, men samtidig skal stå med ansvaret for kirurgiske vurderingar og stabiliseringar og i tillegg ha ansvaret for dei mest akutte hendingane – det er eit forslag som er totalt utan fagleg truverde.

Senterpartiet meiner at norske sjukehus i dag vert leia på ein måte som ikkje gir tillit i befolkninga. Erfaringa med dagens føretaksmodell er at avgjerder om vesentlege endringar i sjukehustilbodet manglar demokratisk legitimitet og fører til mykje uro. Senterpartiet vil avvikla dagens helseføretakslov. Vi føreslår at norske sjukehus vert styrte i ein forvaltningsmodell med folkevald styring nasjonalt, regionalt og lokalt. I denne modellen skal alle sjukehus ha stadleg leiing som har fagleg ansvar, budsjettansvar og personansvar, og økonomisk gjeld dette også for drift og vedlikehald av bygningsmassen. Vi føreslår å gå vekk frå dagens marknadsorienterte finansieringmåte, og at sjukehus i all hovudsak skal rammefinansierast. Det er ingen grunn til at når det gjeld sjuke folk på sjukehus, så skal det finansierast på annan måte enn når det gjeld sjuke folk i kommunane.

I sjukehusdebatten vert det ofte hevda at vi har for mange sjukehus i Noreg, og at ei samling til færre og større sjukehus vil gi betre kvalitet og meir effektiv pasientbehandling og mindre kostbar drift. Det er ikkje rett. Det kan ikkje påvisast at større sjukehus generelt yter sjukehustenester med betre kvalitet enn mindre sjukehus. Vi har heller ikkje mange små sjukehus i Noreg sett i høve til andre land. Små sjukehus er generelt ikkje mindre effektive. Tvert om viser forsking når det gjeld sjukehusfusjonar at det ikkje finst slik samvariasjon. Analysar av sjukehusfusjonar til storsjukehus i Noreg og utlandet viser at sjukehusfusjonar ikkje gir vinst korkje når det gjeld kvalitet eller kostnad. Det gir sjeldan det resultatet som er førespegla, og Oslo universitetssjukehus er eit eksempel på det.

Senterpartiet registrerer at Nasjonal helse- og sjukehusplan ikkje inneheld nokon forpliktande formuleringar om investeringsnivå eller investeringsbehov. At sjukehusplanen heller ikkje tar for seg at norske sjukehus i dag har ein beleggsprosent langt over det som er vanleg i andre land, er også eit faktum. Senterpartiet føreslår at ein innfører eit forsvarlegheitstak i Noreg på 85 pst. belegg i ordinær drift. Dette står Senterpartiet åleine om, dessverre. At fleirtalet går inn for sentralisering av lokalsjukehustilbod utan å ta inn over seg kva dette vil krevja av utbyggingar andre plassar, er uhaldbart.

Lokalsjukehusa er vårt nærmaste sjukehustilbod. Dei er avgjerande for å sikra kvalitet, nærleik og tryggleik. Lokalsjukehusa er grunnmuren i helsetenesta og sørgjer for beredskap og behandling av pasientar med dei vanlegaste sjukdomane. I dag utgjer lokalsjukehuspasientane mellom 60 og 75 pst. av alle pasientar i norske sjukehus. Å ha lokalsjukehusa i nærleiken av kommunehelsetenesta og lokalsamfunnet er ein svært viktig kvalitet. Ei svekking av breiddekompetansen og den faglege kvaliteten til lokalsjukehusa, slik fleirtalet no opnar for, er ei svekking av pasienttilbodet i Noreg. Det viser erfaringane frå Sverige, som har gjort nettopp dette. Tidlegare velfungerande og fullverdige lokalsjukehus med alle basisfunksjonar som har vorte fråtatt akuttkirurgien og fungert etter Høie-modellen, med rein indremedisinsk akuttfunksjon, med indremedisinar og anestesilege på vakt, har vist seg i ettertid å oppleva store problem med å rekruttera faste legar, og kvaliteten har gått ned på heile verksemda. Må vi gjera den same feilen i Noreg?

Fødetilbodet ved lokalsjukehusa er det veldig viktig å bevara og å utvikla. Å krympa kompetansemiljøa ved lokalsjukehusa og fjerna akuttkirurgi vil òg vera ein trussel for fødetilbodet på lokalsjukehusa. Eg er òg bekymra for fødetilbodet på dei store fødeavdelingane og fødeklinikkane i Noreg. Vi har fått mange bekymringsmeldingar frå jordmødrer om at kvalitetskrava som kom i 2010, ikkje vert varetekne, og særleg kjem det tilbakemeldingar om at kravet om at alle fødande i aktiv fase av fødselen skal ha ei jordmor til stades, ikkje vert oppfylt. Dette er bakgrunnen for Senterpartiets forslag, som òg vert behandla her i dag, om å sikra at kvalitetskrava frå 2010 vert implementerte, at ein skal rammefinansiera fødselsomsorga, og at ein må sikra forsvarleg bemanning som eit akuttilbod.

Norsk sjukehuspolitikk treng no ærlegdom. Politiske parti må slutta med omtrentlege og tolkbare formuleringar. Folkevalde må ikkje skjula seg bak helsebyråkratane i føretaksstyra. Det er Stortinget som skal bestemma over vesentlege endringar i sjukehustilbodet vårt. Det handlar om sjølve grunnmuren i vårt solidariske helsevesen, nemleg retten til likeverdige helse- og sjukehustilbod i heile landet.

Eg vil då ta opp Senterpartiets forslag i sakene. Vi vil subsidiært røysta for I og V i Innst. 206 S. Vi er allereie inne i III og IV, og vi kjem òg til å støtta SV sine forslag nr. 34 og 35 i saka. Senterpartiet har i tillegg fremja to forslag i salen i dag. Det eine er om å oppretta geriatrisk avdeling på alle regionsjukehus og universitetssjukehus. Det andre forslaget frå oss går ut på at alle sjukehus med akuttfunksjonar skal ha tilgang til adekvat radiologisk vurdering på døgnbasis. Dei to siste forslaga eg nemnde, burde fått fleirtal i denne salen.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [16:01:09]: Representanten Toppe har et stort engasjement for fødselsomsorgen, og det er bra. Toppe snakker varmt om jordmors kompetanse og viktige tilstedeværelse. Jordmor er ikke bare viktig i aktiv fødsel, men også svært viktig i svangerskapsomsorgen og i barselomsorgen. Kan representanten Toppe forklare meg hvorfor Senterpartiet ikke mener det er riktig å pålegge kommunene å ha jordmor?

Kjersti Toppe (Sp) [16:01:42]: Vi pålegg kommunane å ha jordmorfagleg kompetanse og kompetanse til å ha eit fagleg godt barseltilbod og ei svangerskapsomsorg, medan regjeringspartia vel ein annan måte å sikra kompetansen på, nemleg å lovfesta profesjonen. Det er berre to forskjellige måtar å sikra den kompetansen i kommunane som vi begge eigentleg er opptatt av. Det som eg er veldig skuffa over, er at ikkje Høgre har følgt opp sitt eige forslag frå førre stortingsperiode om å sikra jordmødrene i kommunane ein betre og meir tilrettelagd finansieringsmåte. Det har dei spurt om i mange år, og det forslaget er no igjen utsett. Det er eit krav frå jordmødrene som eg vil fortsetja å kjempa for.

Bård Hoksrud (FrP) [16:02:56]: Hele hensikten med Nasjonal helse- og sykehusplan er faktisk at man skal sikre at alle pasienter i hele landet skal få et skikkelig godt tilbud. Nå legger altså flertallet opp til at det skal være lokal innflytelse i prosessene rundt de mindre sykehusene. I tillegg legger man klare føringer for at de store sykehusene skal ha et godt samarbeid med de små sykehusene. Det er artig å høre på Senterpartiets argumentasjon for viktigheten av disse sykehusene nå, når vi vet at Senterpartiet har vært med på å legge ned mange flere sykehus i den perioden man satt i regjering – Larvik, Sandefjord, Sauda og Stensby ble lagt ned. Hvordan skal folk kunne stole på Senterpartiet når de nå plutselig, når de er i opposisjon, ønsker å sikre alle sykehusene. Da man satt i posisjon, var man med på å legge ned flere sykehus. Nå har man faktisk en plan som sier noe om hvordan man tenker strukturen skal være framover, og man ivaretar de små sykehusene.

Kjersti Toppe (Sp) [16:04:03]: Eg kunne stilt spørsmålet rett tilbake til Framstegspartiet, men problemet er at denne planen som vert vedtatt i dag, seier ingenting om strukturen. Han gir helseføretaka all makt, meir makt enn dei hadde i førre periode. Det forundrar meg at Framstegspartiet, som var tydeleg på lokalsjukehus og innhald der, no sit i regjering og går med på det som faktisk er føreslått i planen.

Senterpartiet er ikkje fornøgd med at ein på lokalsjukehus og i distrikta i Noreg skal ta til takke med eit sjukehustilbod som har ein dårlegare kvalitet enn det som folk i sentrale strok av landet skal kunna forventa å få. Difor vil vi fortsetja kampen for lokalsjukehusa.

Ketil Kjenseth (V) [16:05:14]: I Oppland framstår Senterpartiet som det partiet som er mest for et storsykehus, altså en storstilt sentralisering av sykehus i Hedmark og Oppland. Det innebærer å legge ned i hvert fall tre sykehus og erstatte dem med et stort, sentralisert spisset sykehus, som kanskje aldri blir stort nok – det er nå så sin sak. Mens i innstillingen registrerer jeg at representanten Kjersti Toppe er motstander av et sånt storsykehus i innlandet, på linje med undertegnede. Venstre i Oppland og også Fremskrittspartiet i Oppland har vært veldig tydelige på det.

Mitt spørsmål er: Hvilket senterparti er det som snakker her i dag? Da må jeg legge til at Oppland Senterparti vel er det største fylkeslaget i Senterpartiet.

Kjersti Toppe (Sp) [16:06:04]: I motsetning til Venstre har vi ein klar definisjon av kva vi meiner må vera eit minimumskrav til sjukehus i Noreg, der vi i tillegg til indremedisin og anestesi òg har med akuttkirurgi og røntgen- og laboratorietenester. Dette skal òg gjelda i Oppland.

Når det gjeld storsjukehus, har vi vore veldig tydelege. Stortingsgruppa til Senterpartiet har gjort vedtak om at vi har vore imot storsjukehuset på Gaustad. Vi fremja forslag om det, men fekk ikkje støtte frå Venstre. Vi er òg imot eit storsjukehus i Oppland og har vore tydelege på det. Men dette har Venstre for så vidt ikkje så mykje med å meina noko om, sidan Venstre no er med og gir ansvaret for vurderinga av om det skal vera storsjukehus eller ikkje, til dei regionale helseføretaka, ikkje til folkevalde i Stortinget eller i Oppland.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Kjenseth (V) [16:07:34]: Norske helsetjenester er blant de beste i verden, målt i overlevelse, levealder, ressursinnsats og geografisk fordeling. Men vi står overfor noen store utfordringer:

• demografi: en voksende befolkning, en aldrende befolkning – særlig i distriktene – og en yngre befolkning, med mange fødsler, i de største byene

• en økende spesialisering med ny og persontilpasset medisinering og behandling, ny medisinsk teknologi, ny bio- og genteknologi, ny sensorteknologi og en betydelig digitalisering av samfunnet

• Det blir kamp om kompetansen: Hvordan skal vi få ungdommen til å velge helsefag? Det peker planen på som en av de store utfordringene framover.

• Vi har sosial ulikhet i helse. Generelt ser vi en betydelig vekst i ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, kreft og KOLS samt overvekt og sykelig fedme og vekst i antallet med psykiske lidelser. Dette er en stor folkehelseutfordring.

Dette vil utfordre oss på prioriteringer, investeringer og organisering fram mot 2040. I 2003 brukte vi 55 mrd. kr. over statsbudsjettet til sykehus. I 2016 bruker vi 140 mrd. kr. Tar vi med kommunehelsetjenesten og diverse helsebyråkrati, er vi på 290 mrd. kr. De neste ti årene skal vi anslagsvis bevilge 3 000 mrd. kr til helsetjenester.

Det er med en viss ærefrykt jeg er med på å bevilge og forvalte slike ressurser på vegne av fellesskapet. Regner vi sykehusreformen av 2002, med etablering av helseforetak, i penger, må reformen betegnes som en betydelig suksess. I tillegg til driftsutgiftene kommer investeringer på om lag 15–20 mrd. kr årlig. Gitt at helsesektoren utgjør 17–18 pst. av hele statsbudsjettet, skulle det bare mangle at vi ikke skaffer oss en plan. Det er sannelig på tide. Heldigvis står det i Venstres stortingsvalgprogram.

Med ressursveksten og styringsformen diskuterer vi ikke bare vekst. Vi diskuterer lokalisering, spesialisering og sentralisering. Men vi har i det siste også diskutert fryktkultur, ytringskultur og mangel på ledelse. Dette er kombinasjoner med stor politisk sprengkraft i seg. Derfor er en plan særdeles viktig, både demokratisk og politisk.

Venstres store ærend i helsepolitikken er folkehelse, forebygging og tidlig innsats. Vi mener det er både riktig for den enkelte og viktig ressursbruk på vegne av fellesskapet. Jo mer sykdom vi lar være å produsere, jo bedre er det – ikke minst for hver og en av oss. Derfor har vi i våre egne budsjettforslag de siste årene faktisk vært det eneste partiet som har turt å foreslå en mindre vekst i sykehussektoren, til fordel for en større vekst i forebygging og tidlig innsats. Vi ser helsesektoren under ett og mener det er viktig å bygge sterke kommuner for å sikre en robust primærhelsetjeneste nærmest mulig der hvor folk bor, og nærmest mulig de helsemessige utfordringene vi har.

Venstre vil ikke ha færre kommuner for å sentralisere Norge, men for å hjelpe fellesskapet og staten med å skape kapasitet og kvalitet. Derfor ser Venstre en klar sammenheng mellom nye velferdskommuner og en viktig nasjonal helse- og sykehusplan. Vi må få til en arbeidsdeling mellom folkehelse, forebygging samt pleie og omsorg i kommunene og reparering i sykehusene.

Vi må strukturere og organisere oss optimalt. Tidsvinduet vi har hatt fra samhandlingsreformen og fram til 2020, hvor økningen i antallet eldre begynner å ta av og oljeprisnedgangen har vært varslet, er helt unikt i norsk økonomisk historie. Aldri har vi vært bedre rustet til å organisere oss for å møte framtidas betydelige utfordringer.

Denne planen er en god start på en forhåpentligvis lang tradisjon, litt etter modell av Nasjonal transportplan. Men helt enkel har jo ikke den politiske navigeringen vært for en mindretallsregjering. Jeg vil likevel rose helseminister Bent Høie for å skape både nødvendige og avgrensede debatter. Riktignok har han gått offensivt ut med diskusjoner om pasientgrunnlag og ønske om mengdetrening for enkelte behandlinger. Men satt inn i en tidsakse fram mot 2040 ser vi noen av de store utfordringene vi vil stå i, og hvordan vi må husholdere med ressursene. Hoveddelen av planen er faktisk skrevet før både flyktningkrise og lav oljepris slo inn over oss med full tyngde.

Planen er tydelig på hvilke demografiske utfordringer som møter oss, og derav skal ingen sykehus legges ned som følge av planen. Hvorvidt det var lurt å lansere en rødliste av sykehus, skal ikke jeg felle en dom over. Mye har etter hvert handlet om de fem sykehusene i Scenario 1. Scenariet blir i dag ettertrykkelig parkert som beslutningsgrunnlag for lokale prosesser. Avstander og vær skal trumfe befolkningsgrunnlag i lokale prosesser. Ett av fem vedtak som kommer til å stå igjen etter dagens behandling i Stortinget, er

«at sykehus som i dag har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til pasienten gjør det nødvendig».

Det er et rimelig tydelig vedtak, og det er – som vi hører – et bredt politisk flertall i Stortinget som vil stå bak det vedtaket.

En debatt vi ikke har tatt, som en følge av debatten om de fem i Scenario 1, er debatten om vi har noen svarte hull på kartet. Jeg vil trekke fram noen eksempler på at det er noen diskusjoner vi burde hatt, men som vi kan komme tilbake til i neste plan. Ett eksempel er Alta – en kommune og en region som kunne fortjent større oppmerksomhet. Av historiske grunner, som flere har vært inne på, har vi den sykehuslokaliseringen vi har, men vi skal ikke nødvendigvis slå oss til ro med at det er slik den skal være for alltid. Alta er vekstkommunen i Finnmark.

Naturlig nok må Finnmark, med sine store avstander, ha et tilbud i både øst og vest. Alta kan ha noe midt imellom. Helse Nord har lansert begrepet nærsykehus. Det vil ikke passe inn i de betegnelsene vi nå etablerer.

Et annet eksempel er Valdres. Vi nærmer oss påske, og 60 000 turister er på vei til Valdres. Det bor 20 000 der, og det er 20 000 hytter. Det er altså mellom 60 000 og 80 000 som oppholder seg i den fjellregionen. Det er mange alpinanlegg og betydelig fritidsaktivitet. Der finnes det ikke sykehus, og fra Beitostølen til nærmeste sykehus er det to timer. Det er en avstand vi har diskutert i flere andre sammenhenger her i dag. Der jubler de over at Venstre har fått flertallet med på å prøve ut akuttlege og anestesilege ved Valdres lokalmedisinske senter. Det er også en av debattene det er på høy tid å ta. Derfor handler det om hvordan vi skal utnytte ressursene totalt sett.

Ettersom distrikter og avstander er en del av debatten i dag, synes jeg det er på sin plass å minne om den rød-grønne regjeringas helse- og sykehuspolitikk gjennom åtte år, fra 2005 til 2013. Det var Senterpartiet og ikke Venstre som var med på å etablere Oslo universitetssykehus, kanskje et av de største sykehusene i Europa, med 47 forskjellige adresser. Det var den rød-grønne regjeringa som slo sammen Helse Sør og Helse Øst til Helse Sør-Øst – begge deler uten nevneverdige utredninger. Det var den rød-grønne regjeringa som la ned et sykehus i Møre og Romsdal, men som ikke sa hvilket av de to som skulle bli borte.

Jeg synes ikke det står seg veldig godt i historien når en snakker om sentralisering og desentralisering. Senterpartiet må gjerne etablere en primærpolitikk som er en annen enn den de måtte være med på i den rød-grønne regjeringa.

Jeg er litt forundret over at Kristelig Folkeparti – når en ser Senterpartiets historie med åtte år uten påvirkning – navigerer seg ut av sykehuslandskapet ved å stille seg på utsida, når de så tydelig ser hvilken politikk Arbeiderpartiet har her. Jeg har tidligere brukt begrepet kosmetikk om at vi kanskje er redde for å gjøre litt store endringer. Det blir kosmetiske endringer, og vi ser også her i dag bare et kosmetisk skille mellom Høyres og Arbeiderpartiets sykehuspolitikk. Den som skal ha innflytelse på sykehuspolitikk i Norge, må navigere seg inn mot sentrum, og der har Venstre inngått en avtale med regjeringa, som viser hvor sentrum i norsk politikk er når det gjelder helse- og sykehuspolitikk. Det er nærmest med kirurgisk presisjon at vi i dag vedtar en omtale av en minstestandard for sykehus som er ganske lik Venstres programformulering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [16:17:51]: Det kan jo fort virke som litt kosmetikk og semantikk det som foregår her i salen i dag, men det som er det aller viktigste, er hva som skjer etter at denne debatten er ferdig, og hva som skjer av oppfølging fra helseminister – oppfølging overfor helseforetakene og de enkelte sykehus. Så spørsmålet mitt er, med det som har skjedd de siste dager og med siste ukers debatt i Flekkefjord som bakteppe: Hvordan har Venstre tenkt å følge dette opp, slik at intensjonene bak det Venstre åpenbart er for her, blir ivaretatt?

Ketil Kjenseth (V) [16:18:33]: Ettersom jeg forstår, har vi omtrent samme intensjon. Det skal være sykehus i Flekkefjord, det skal være et best mulig tilbud for den regionen, som har store avstander, og avstanden har vært en av de viktige diskusjonene her. Flekkefjord har mange fødsler, også fra Rogaland, og sammensetningen av det kirurgiske tilbudet i Flekkefjord er krevende å presisere fra Stortinget. Det er jo derfor også Arbeiderpartiet sier at vi skal ha helseforetakene, både de regionale og de lokale, for å hjelpe Stortinget og helseministeren med å tilpasse det lokale tilbudet. Vi har satt oss i den posisjonen nå, der vi er nødt til å bruke den makta vi har, til å sørge for at det blir best mulig, og det å være med og forhandle er viktigere og mer nyttig enn å stille seg på sidelinja. Dette kommer til å handle også om framtidige diskusjoner om statsbudsjett, og penger er også en del av dette. For Venstres del, som har sagt at vi vil prioritere folkehelse foran sykehus, må vi også ta det på alvor.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:19:58]: I dag støtter Venstre at akuttkirurgien kan fjernes, selv om den har god kvalitet i noen sykehus. De mindre sykehusene kan i dag få en form for akuttkirurgisk tilbud, et såkalt spesialområde – kanskje det kan være et litt kosmetisk område. Hvis et mindre sykehus kun skal foreta spesielle typer operasjoner, hvor spesiell blir da akuttberedskapen? Vil Venstre nå kunne si – ut fra at vi får «smale» operasjoner på sykehus – at beredskapen for innbyggerne våre er forsvarlig rundt om i det ganske land?

Ketil Kjenseth (V) [16:20:52]: Venstres ærend i denne diskusjonen har hele veien vært akuttberedskap og den prehospitale kjeden – akuttmedisin generelt – og også psykiatrien som en del av den. Vi har sagt at vi er nødt til å styrke hele denne kjeden. Det er i dag et ganske ugreit organisert konglomerat – fra kommunale legevakter, ambulansetjeneste og fram til akuttmottakene. Det er det svake leddet, som NOU-en først og sist også peker på. Det er vi nødt til å gjøre noe med.

Vi lager nå fire sykehusdefinisjoner for framtidas sykehusmodeller i Norge. Ett av dem, «sykehus uten akuttfunksjoner», vil innebære at det ikke er akuttfunksjoner overhodet, men vi har en demografisk situasjon som tilsier at det over hele landet er nødt til å være sykehus som skal ta imot bl.a. den aldrende befolkningen.

Så sier vi ikke at det ikke skal være akuttkirurgiske tilbud på de fem sykehusene nødvendigvis, det kan fullt mulig være. Vi sier at det skal være et minimum.

Kjersti Toppe (Sp) [16:22:11]: I Venstres program står det:

«For redelighet og forutsigbarhet mener Venstre det er viktig å definere hva et lokalsykehus skal være.»

Ifølgje Venstres program skal òg lokalsjukehus minimum «ha følgende funksjoner: Akuttberedskap innen indremedisin, generell kirurgi», enklare kirurgiske inngrep, «fødselshjelp, og i tillegg røntgen og laboratorietjenester».

Lokale Venstre-veljarar og tillitsvalde i Flekkefjord, Gravdal, Stord, Narvik og Volda er no svært skuffa. Lokallagsleiar Ingeborg Haughom i Flekkefjord seier at dersom Venstres vedtak fører til at akuttkirurgien i Flekkefjord blir lagd ned, er ho ikkje lenger medlem av partiet. Ho har vore medlem i 28 år.

Spørsmålet mitt er om Venstre meiner det er «redelig» å gi fleirtal for ein sjukehusplan som til dei grader er stikk i strid med det Venstre gjekk til val på.

Ketil Kjenseth (V) [16:23:13]: Jeg kan ikke se at det er stikk i strid. Den omtalen av kirurgi som vi har sammen med regjeringspartiene, er det dekning for i Venstres program. Valører av kirurgi skal de lokale foretakene være med på å si noe om. Avstander og vær er blant de parameterne som en skal ta hensyn til.

Når det gjelder tilbudene lokalt på de fem sykehusene, må en ta de prosessene lokalt og se på om det i det hele tatt er aktuelt å ta bort noe der. Som jeg sa i svaret til representanten Bollestad: Vi går inn i en fase i Norge framover der vi kan ha ulike sykehus med ulike funksjoner, det er riktig.

Så er det noen debatter som Senterpartiet heller ikke har løftet her. Det er debattene om hvilke deler av landet som ikke har et reelt sykehustilbud.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [16:24:39]: Jeg hadde gleden av å besøke Lofoten mandag og tirsdag denne uken. Et av mine ærender der var å besøke sykehuset på Gravdal og både tillitsvalgte der og de lokale aksjonistene som kjemper for å bevare akuttkirurgi ved sykehuset der oppe. Ved innflygning til Leknes ble vi sendt tilbake til Bodø fordi tåken var for tjukk til å lande. Vi kom oss riktignok ned gjennom et hull i tåken ved andre forsøk. Men jeg syntes det var en grei illustrasjon på hva som er hovedutfordringen i denne debatten, nemlig at diskusjonen om sykehusstruktur i Norge av og til får det til å høres ut som om det er politikerne i Danmark som diskuterer, og ikke politikerne i Norge, et værbitt land der vi må ta noen hensyn til den spesielle geografien vår. Det er sånn at 10–15 pst. av alle forespørsler om ambulansehelikopter i Nord-Norge blir avvist på grunn av været.

Jeg synes også at tåken over Leknes kan illustrere litt den tåken som debatten om sykehus i Norge ofte er innhyllet i. Jeg har jo sett at mange representanter som ikke vil ta ansvar for å sikre akuttberedskapen i dag, har vært på mange av de utsatte lokalsykehusene og snakket varmt om behovet for å ta vare på dem, men behendig hoppet over det faktum at stortingsflertallet i dag skyver hele ansvaret over på helseforetakene. Da kan man ikke si at vedtaket i dag ikke fører til nedlegginger. Vedtaket i dag er en misbrukt mulighet til å stanse nedlegginger, og flertallet i salen som ikke er med på å prøve å stoppe det, er selvfølgelig ansvarlig hvis det skjer.

«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel, bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene.»

Det er godt sagt, men det er ikke mine ord. Det var statsministerens ord, kun få dager før valget i 2013. Høyre sa også i valgkampen at fakkeltogene skulle få en adresse, og adressen skulle være Stortinget. Det er ingen tvil om på hvilken måte det ble forstått ute blant folk. Politikerne skulle ta makten over sykehusstrukturen tilbake. Derfor er det et soleklart løftebrudd at det ikke er en sånn helse- og sykehusplan Stortinget diskuterer i dag, for fortsatt legges noen av de viktigste politiske avgjørelsene om grunnleggende sykehusstruktur over på helseforetakene.

Dette er et enormt viktig spørsmål for mennesker rundt om i landet, og på samme måte som jeg mener det er naturlig at Stortinget diskuterer hvor mange lærere vi skal ha på skolene våre, hvor Forsvarets anlegg skal ligge, eller hva slags veinett vi skal ha i ulike deler av landet, er det helt på sin plass at Stortinget legger mer detaljerte føringer for sykehusstrukturen enn det flertallet legger opp til i dag.

Jeg synes dette er en debatt som også viser at på dette området er forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres helsepolitikk dessverre veldig liten. Der er jeg enig med dem fra borgerlig side som har påpekt det. Men det er også veldig skuffende at det er Venstre som sikrer regjeringen flertall – Venstre som tidligere har delt vår kritikk av foretaksmodellen. Jeg synes Venstre i denne saken, som i så mange andre saker, er veldig selvfornøyd med at her er de med. Men politikk handler jo ikke bare om å være med, det handler om å stå for noe. Og med de sitatene fra Venstres partiprogram som vi fikk opplest i sted, kan vi i hvert fall slå fast at det ikke er kirurgisk presisjon i gjennomslaget til Venstre i denne saken.

Det er blitt sagt tidligere at Senterpartiet står alene i denne saken. Det er jo ikke riktig. SV har ikke plass i komiteen, og våre standpunkter er derfor heller ikke synlige i innstillingen, men vi vil, som vi tidligere har varslet, stemme for en rekke av Senterpartiets forslag i dag, i tillegg til de to forslagene som vi selv har fremmet, og som er omdelt i salen. Vi mener det er på tide at Stortinget manner – og kvinner – seg opp til å gjøre det folket i veldig mange lokalsamfunn forventer av oss, og tar stilling til det vanskelige politiske spørsmålet om hvilke funksjoner landets sykehus skal ha.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sveinung Stensland (H) [16:30:06]: Tolv sykehus ble lagt ned de siste 20 årene uten noen overordnet debatt, og fire sykehus ble lagt ned mens SV selv satt i regjering. I vinter valgte SV selv å gå ut av helsekomiteen, og nå skal altså SV ta kampen for lokalsykehusene.

Jeg vil spørre: Hvor var SV da Larvik, Sandefjord, Stensby og Sauda sykehus ble nedlagt? Og er det ikke en underlig måte å ta kampen for lokalsykehusene på å gå ut av helsekomiteen? Jeg savner Audun Lysbakken i helsekomiteen.

Audun Lysbakken (SV) [16:30:41]: Det gjør jeg også, og alle som vil gjøre noe med det, kan sørge for å gjøre SV til et større parti ved neste valg, så kommer vi tilbake i komiteen – uten at jeg regner med å få noen direkte hjelp fra replikanten til akkurat det.

Det er systemet som er problemet. SV gikk imot foretaksreformen, og det var nettopp fordi vi ønsket en mer direkte politisk styring over disse spørsmålene. Vi mener at Stortinget bør ta tilbake makten over sykehusstrukturen, at foretaksmodellen er en modell med betydelig demokratisk underskudd.

Så betyr jo ikke det at vi mener at alle sider ved sykehusstrukturen skal være som den er. Kanskje er det riktig å legge ned noen funksjoner noen steder, kanskje er det riktig å opprette nye sykehus noen steder i landet. Spørsmålet her er hvem som skal bestemme, og vi mener at på samme måte som vi har, for å bruke Høyres egne ord, en nasjonal transportplan for veinettet i Norge, burde vi ha en nasjonal sykehusplan som tok stilling til det viktigste når det gjelder sykehusstrukturen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:32:00]: SV var i åtte år med på å styre sykehusene. De regionale helseforetakene bestemte da å legge ned lokalsykehus, og SV satt helt stille. Nå sier SV at denne regjeringen skyver ansvaret over på foretakene, men det som vi faktisk skal vedta i dag, er at lokalsykehusene, det som fram til i dag har vært lokalsykehus, må ha en rekke tilbud og funksjoner som SV ikke selv krevde da de satt i regjering. Vi kommer også til å vedta at de skal få tilført flere oppgaver, gjøre mer, og de skal også få økonomi til å gjøre dette. Så da spør jeg SV: Ser ikke SV at disse sykehusene faktisk blir styrket i dag i forhold til hvordan det var under rød-grønt styre?

Audun Lysbakken (SV) [16:33:04]: Nei, fordi det folk rundt om i landet spør seg om nå, er framtiden til den akuttberedskapen som helseministeren selv har bidratt til å gjøre utsatt, gjennom sin berømte liste, og som flertallet i Stortinget ikke gjør noen ting for å sikre gjennom innstillingen, selv om regjeringspartiene er drevet et stykke på defensiven. Fremskrittspartiet er et av de partiene som virkelig møter seg selv i døra igjen og igjen etter i tidligere år å ha framstått som en forsvarer av lokalsykehusene.

Så skal jeg prøve å notere hvor mange ganger borgerlige representanter sier «åtte år» i løpet av denne debatten. Jeg har ingen problemer med å vedstå meg det SV gjorde i regjering. Vi har vært imot foretaksmodellen hele tiden. Det er en modell som sørger for at ansvaret flyttes nedover. Men regjeringspartiene må slutte å snakke som om de fortsatt var i opposisjon til en regjering som for lengst har gått av. Det er regjeringspartiene som har ansvaret, og antallet «åtte år» i denne debatten begynner snart å bli litt pinlig.

Ketil Kjenseth (V) [16:34:20]: Foretaksmodell eller ei, det er et faktum at Oslo universitetssykehus ble slått sammen under den rød-grønne regjeringa, uavhengig av åtte år faktisk, uten en plan. Det er jo en del av elefanten i rommet som vi nå diskuterer, det er en av utfordringene som de mindre sykehusene virkelig blir møtt med, og vi har hatt investeringsambisjoner i Oslo for 43 mrd. kr. Hva tenker Lysbakken om at det sykehuset ble slått sammen litt sånn over natta uten plan? Og hva vil en annen type styringsmodell gjøre med at en eventuell ny ikke-borgerlig regjering vil sørge for at noe slikt ikke skjer igjen?

Audun Lysbakken (SV) [16:35:10]: Det kan være like interessant å spørre hvordan en borgerlig regjering skal sørge for at sånne ting ikke skjer, og det har vi ingen garantier for. Oslo universitetssykehus er for stort, Helse Sør-Øst som region er for stor. Det er mitt syn. Det var mye knyttet til denne prosessen som var spesielt, og som gjorde at det hastet å gripe inn, men jeg har ingen problemer med å si at vi trenger – og burde ha – strukturendringer. Men den viktigste strukturendringen handler om hvem som skal bestemme over framtiden. Jeg skulle egentlig ønske jeg kunne stille Venstre en mot-replikk, for Venstre har vært et parti som har hatt en patent kritikk av foretaksmodellen og måten sykehusene styres på, som man nå har forlatt i løpet av en hektisk vinter i helsekomiteen i behandlingen av denne saken. Det synes jeg er skuffende.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Statsråd Bent Høie [16:36:26]: Det å lage en nasjonal helse- og sykehusplan i Norge var noe av det jeg gledet meg mest til å gjøre da jeg tiltrådte som helse- og omsorgsminister. Målet var å legge fram en plan for hvordan vi skal utvikle sykehusene våre til å mestre framtidens utfordringer, sånn at alle i Norge skal få trygge sykehus og bedre helsetjenester uansett hvor man bor.

Målet var å gi Stortinget best mulig innsikt i status og utfordringer for spesialisthelsetjenesten og invitere det som er vår øverste folkevalgte forsamling, til å gi de overordnede føringene for hvordan sykehusene skal utvikles. Målet var å legge fram en plan som nettopp bygger pasientens helsetjeneste i hele landet. Målet var å få en nasjonal helse- og sykehusplan som sikrer en fortsatt desentralisert helsetjeneste med en ryggrad av sykehus i hele landet, der sykehus arbeider sammen som team, og der de større sykehusene skal bidra til ikke minst å danne et trygt grunnlag for de mindre sykehusene. Alle disse målene får bred tilslutning i dagens innstilling.

Jeg ville også ha en åpen planprosess, der vi skulle dele kunnskap, dilemmaer, utfordringer og scenarioer i full åpenhet, og der alle med interesse for helse og sykehus kunne delta i det offentlige ordskiftet. Det målet mener jeg vi også har nådd.

Debatten om Nasjonal helse- og sykehusplan har gått høyt, og engasjementet har vært stort – intensiteten også – i de to siste årene. Vi har engasjert brukere, fagfolk, kommuner og organisasjoner, gjennom både møter og debatter Norge rundt. De har vært med i utvalg, de har vært med i ulike ekspertgrupper, og ordskiftet har noen ganger til og med vært så engasjerende at flere enn jeg nok har opplevd å ha blitt tillagt oppfatninger man ikke har.

Men det er likevel veldig bra i dag å kunne sluttføre debatten i Stortinget nå, sånn at planen blir ferdig, og vi kan begynne på gjennomføringen. Nå skal vi ruste spesialisthelsetjenesten for framtiden, og det er avgjørende at vi er enige om utfordringene. Det blir langt flere mennesker i Norge. SSB sier at vi blir 5,9 millioner innbyggere i 2030. Vi blir eldre, og de eldste blir langt flere. Eldre over 70 år bruker dobbelt så mye helsetjenester som 40-åringer. Folketallet i de store byene øker. Unge mennesker og innvandrere bosetter seg i første rekke i byene. Presset på helsetjenestene i byene skyldes flere eldre, flere innflyttere og flere innvandrere. Distriktenes utfordringer er i første rekke knyttet til en økning i antall eldre og økt etterspørsel etter sykehustjenester som følge av det.

Noen sykdommer blir mindre truende. Andre vokser i omfang. Det er særlig tilbudet til pasientene i de største sykdomsgruppene som vil være under press. Men dette endrer helsetilbudet til mennesker som har kroniske sykdommer, kreft, psykiske helseutfordringer og rusavhengighet, sånn at tjenestene er bedre rustet til å takle økningen av disse pasientgruppene.

Behandlingsmulighetene øker, men det gjør også kostnadene og behovet for å gjøre de riktige og gode prioriteringene. Vi har større forskjeller i helsetilbudet enn vi bør ha i et land der man har en felles oppfatning om at helsetjenesten skal være lik for alle. Uønsket variasjon kan være et tegn på både lavere kvalitet og feil prioritering. Mange venter fortsatt unødvendig lenge på helt nødvendig behandling.

Rett kompetanse på rett plass er sannsynligvis den største utfordringen for framtidens helsetjeneste. Dersom vi fortsetter å organisere og bruke spesialisthelsetjenesten som i dag, vil vi trenge 27 pst. flere ansatte om 15 år, eller 30 000 flere årsverk bare i sykehusene og 70 000 flere i kommunene. Denne utfordringen kan ikke bare møtes ved å utdanne og sysselsette stadig flere i spesialisthelsetjenesten. Vi er nødt til å arbeide smartere og organisere oss bedre, bruke mer teknologi og bruke helsepersonellet bedre i det pasientrettede arbeidet. Sykehusplanen viser at det er nødvendig med både økte ressurser og høyere omstillingstakt i helsetjenesten for å mestre utfordringene og skape en bærekraftig helsetjeneste for framtiden.

I denne første nasjonale helse- og sykehusplanen har regjeringen valgt å legge vekt på det vi mener er det viktigste i denne planperioden, som går fra 2016 til 2019. Det er å skape pasientens helsetjeneste og fortsatt prioritere tilbud innenfor psykisk helse og rusbehandling, forenkle, fornye og forbedre tjenestene, bidra til nok helsepersonell med riktig kompetanse, styrke kvalitet og pasientsikkerhet og stille tydelige faglige krav til sykehusene, fastslå prinsipper for en desentralisert sykehusstruktur, definere innholdet i de ulike typene sykehus, legge til rette for bedre oppgavedeling, ikke minst arbeide mer sammen i team og styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehusene.

Jeg konstaterer at det ligger an til bred enighet i Stortinget om hovedinnholdet i planen, og at det er stor oppslutning om de aller fleste forslagene og tiltakene som er skissert i Nasjonal helse- og sykehusplan, og det er jeg glad for.

Ett tema har vært gjenstand for sterk debatt også her i dag, og det er spørsmålet om akuttkirurgi i framtidens sykehus. Et av de viktigste målene med Nasjonal helse- og sykehusplan var å få tilslutning til definisjoner som tydeliggjør innholdet i ulike typer sykehus. Regjeringens ønske er å legge til rette for en differensiering av akuttsykehusfunksjoner i framtidens sykehus – dette for å sikre nærhet til de tjenestene det er mest behov for, og ikke minst trygge kvaliteten og pasientsikkerheten i alle sykehus, enten de er store eller små. Gjennom den avtalen som er inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er det et flertall i helse- og omsorgskomiteen som er enig i regjeringens forslag om at vi i framtiden skal ha fire typer sykehus i Norge: regionsykehus, store akuttsykehus, akuttsykehus og sykehus uten akuttfunksjoner. Innholdet i de fire typene sykehus er definert og utdypet i helse- og omsorgskomiteens innstilling. Jeg er veldig tilfreds med at det er flertall i komiteen for en utvikling der det vil være ulike former for akuttkirurgiske tilbud ved de minste sykehusene i framtiden, avhengig av lokale forhold.

I forslaget til vedtak fra helse- og omsorgskomiteen ber Stortinget regjeringen sørge for at «sykehus som i dag har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.» Dette er helt i tråd med det som var både mine og regjeringens intensjoner, og jeg vil se til at helseforetakene legger dette til grunn i sine utviklingsprosesser.

Helse- og omsorgskomiteen ber regjeringen om å sørge for at scenarioene som er beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan, ikke skal være førende for de lokale og regionale utviklingsprosessene som skal gjennomføres, men det har heller ikke vært regjeringens intensjon at konklusjonene skal være gitt på forhånd. Jeg vil presisere overfor foretakene at konklusjonen i disse scenarioene hva gjelder innholdet i det enkelte sykehus, ikke skal være førende.

Komiteen viser til at det er behov for stedlig ledelse ved sykehusene og foreslår at stedlig ledelse blir hovedregelen ved norske sykehus. Jeg er svært opptatt av bedre og tydeligere ledelse i sykehusene, bl.a. for å sikre god kommunikasjon og nærhet til leder. Jeg vil formidle Stortingets vedtak om dette i foretaksmøtet med de regionale helseforetakene 4. mai i år. Som komiteen også påpeker, er det viktig at lovens krav til enhetlig ledelse blir oppfylt, og at helseforetakene har en viss fleksibilitet til å utforme ledelsesmodeller tilpasset lokale behov innenfor de rammene Stortinget setter i dag.

De nasjonale kvalitetskravene til fødselsomsorg er nedfelt i stortingsmeldingen om fødselsomsorgen, for 2008–2009, og i Helsedirektoratets veileder Et trygt fødetilbud. Disse ligger fast. Det betyr at fødeavdelingene må ha anestesileger og anestesiteam tilgjengelig på døgnbasis og operasjonspersonell for akutte hendelser og keisersnitt. Veilederen anbefaler også at alle fødende skal ha jordmor hos seg så tidlig som mulig i aktiv fase av fødselen. Dette kravet arbeides det nå aktivt for å oppfylle i alle helseforetak. Men antallet fødsler varierer betydelig fra dag til dag gjennom året. Fødselsomsorgen stiller derfor ekstra store krav til gode systemer for bemanningsplanlegging. Dette er noe de fleste sykehusene nå har stor oppmerksomhet på. Fødselsomsorgen finansieres som annen somatisk spesialisthelsetjeneste gjennom både basisbevilgning og innsatsstyrt finansiering. Dette har vært et prinsipp uavhengig av regjeringer. Finansieringsordningen er ett av flere virkemidler i helsepolitikken, men det er viktig for meg å understreke at det er de medisinskfaglige vurderingene som skal være førende for helsehjelpen som blir gitt den enkelte pasient.

Komiteen slutter opp om en utvikling der sykehusene skal jobbe sammen som team for at de større sykehusene skal bidra til å trygge grunnlaget for de mindre sykehusene. Dette er også helt i tråd med det som jeg opplever er intensjonen i representantforslaget om en nettverksmodell for kvalitet i sykehusene. Regjeringen bes om å sørge for at mer planlagt kirurgi flyttes til de mindre akuttsykehusene der det ligger til rette for dette, for å styrke den kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene. Regjeringen bes også om å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om basestruktur i luftambulansen i Norge. Alt dette ligger også inne som forutsetninger i regjeringens planforslag. Jeg ser det som en styrke for gjennomføringen av Nasjonal helse- og sykehusplan at komiteen er så tydelig på dette.

Når Stortinget har behandlet Nasjonal helse- og sykehusplan, skal utviklingen for sykehusene skje innenfor de rammene Stortinget har fastsatt. Oppdraget vil bli gitt de regionale helseforetakene i foretaksmøtet 4. mai. Arbeidet skal skje i samsvar med prosesskrav i den nye nasjonale veilederen for utviklingsplaner i helseforetakene som også kommer til å foreligge på samme tid.

Jeg har hørt at noen i debatten prøver å skape inntrykk av at det Stortinget vedtar i dag, og dagens innstilling ikke utgjør en forskjell. Det er feil. Det vil alle oppleve i oppfølgingen i foretaksmøtet 4. mai.

I dag behandles også et forslag om å gi fylkene et tidsavgrenset prosjektansvar for å videreutvikle helse- og omsorgstjenestene. Vi har i dag to nivåer som har ansvar for å levere helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Disse nivåene har også et selvstendig ansvar for å planlegge og organisere tjenestene på best mulig måte. Forslaget vil, slik jeg oppfatter det, gi en ytterligere oppsplitting av dette ansvaret og kunne føre til mer uklarhet og mer kompliserte samarbeidsforhold. I den sammenheng vil jeg også nevne at målet med kommunereformen er å flytte mer makt og myndighet nærmere innbyggerne. Større kommuner vil også ha bedre forutsetninger for å planlegge og organisere tjenestene på en god måte.

Jeg ser fram til at vi nå skal starte oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg er glad for at det er bred enighet om verdien av en sterkt desentralisert helsetjeneste i Norge også i framtiden. Det er bred oppslutning om å tydeliggjøre den viktige rollen de mindre sykehusene skal spille i framtidens helsetjeneste. Nasjonal helse- og sykehusplan legger opp til en utvikling av sykehusene der sykehusene skal jobbe mer i team, og større sykehus skal bidra til å trygge grunnlaget for de mindre sykehusene. Vårt felles mål er trygge sykehus og bedre helsetjeneste uansett hvor man bor. På denne måten legger denne nasjonale helse- og sykehusplanen et viktig bidrag til nettopp det å skape pasientens helsetjeneste. Stortinget har nå gjennom behandlingen i dag sluttet seg til en ny folkehelsepolitikk, en ny politikk for helsetjenesten i kommunen gjennom primærhelsemeldingen, en ny legemiddelpolitikk og en ny politikk for spesialisthelsetjenesten. På den måten har dette stortinget staket ut en viktig kurs for hvordan helsetjenesten skal utvikle seg i årene framover, og overskriften på alt dette arbeidet er: pasientens helsetjeneste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olaug V. Bollestad (KrF) [16:50:56]: Statsråden avsluttet med å si at det var pasientens helsetjeneste, og det er jeg enig i. Akuttkirurgi handler om hverdag, det handler om enkeltmennesker, det handler om trygghet, og det handler om beredskap – beredskap for den enkelte og beredskap totalt sett. Verken regjeringspartiene eller Venstre, heller ikke Arbeiderpartiet, er med på forslaget om responstid for ambulansetjenesten. Luftambulansetjenesten skal en komme tilbake til Stortinget med en sak om.

Nå skal foretakene bestemme framtiden for lokalsykehusenes akuttberedskap og akuttkirurgi. Det er en del av tryggheten for folk, spesielt i Distrikts-Norge, og derfor kjemper de for lokalsykehusene. Hvor skal nå fakkeltogene gå? Man leverer jo dette ansvaret tilbake til foretakene. Hvis et foretak bestemmer seg for å legge ned akuttkirurgien, kommer dette da i framtiden til Stortinget til orientering, eller får Stortinget være med på en beslutning om det som skal skje?

Statsråd Bent Høie [16:52:06]: Denne nasjonale helse- og sykehusplanen bygger på de prinsippene som Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har vært enige om helt siden vi sto sammen i en innstilling til et representantforslag om dette i 2011, nemlig at det er minimumskrav og prinsippene knyttet til innholdet i sykehus som skal stå i en nasjonal helse- og sykehusplan, ikke at Stortinget skal ta stilling til innholdet i de enkelte sykehus. Det var vi enige om i det representantforslaget i 2011, det var vi enige om i 2011 da vi behandlet den forrige regjeringens helse- og omsorgsplan, det var vi enige om da vi behandlet helseforetaksloven i 2012, det var vi enige om i budsjettinnstillingen i 2013, og det var vi også enige om da vi behandlet et representantforslag så sent som i denne stortingsperioden, i 2014. At Kristelig Folkeparti nå har et annet syn på det, respekterer jeg fullt ut, men jeg tror det vil være uklokt om Stortinget skal gå inn og ta stilling til innholdet i det enkelte navngitte sykehus.

Torgeir Micaelsen (A) [16:53:22]: Jeg er ikke blant de politikere som synes det er spesielt gøy å holde på med semantikk, jeg tror at det er mange viktigere ting å diskutere, og derfor har jeg ikke tenkt å bruke tid på det. Jeg synes det kanskje hadde vært på sin plass om vi også hadde hatt en statsråd som viser en viss dose ydmykhet i en del av sakene, der det er helt åpenbart for alle andre at han har måttet snu og forlate de standpunktene han hadde før. Jeg synes f.eks. at Bent Høie var svært bra da han tok selvkritikk da han i opposisjon hadde lovet å granske Oslo-prosessen. Det var ikke noen klok idé, sa han selv. Men når han stiller opp i sofaen på TV 2 med kreftsyke pasienter og lover dem medisiner, vil han ikke ta selvkritikk. Nå er vi i gang igjen, og regjeringen har fått full tilslutning til hele opplegget sitt i denne planen – mens alle andre mener det motsatte. Hva er statsrådens kommentar til et forslag om en viss dose ydmykhet i denne saken?

Statsråd Bent Høie [16:54:23]: Jeg tilhører dem som mener at det av og til er renslig å skifte standpunkt, akkurat som det er renslig å skifte undertøy. Men det er ikke noen grunn til å si at man har skiftet standpunkt når man ikke har gjort det. Det jeg synes er litt merkelig i denne saken, er at Arbeiderpartiet har et sterkt behov for å skape et inntrykk av at jeg har snudd og mener noe annet, samtidig som de ved alle stoppepunkter har gitt uttrykk for at de er enige med meg. Hvis jeg har snudd, må representanten Torgeir Micaelsen også ha snudd. Da jeg holdt min sykehustale i 2014, sa Torgeir Micaelsen til Dagens Næringsliv at han var veldig enig. Da jeg la fram akkurat det samme i Nasjonal helse- og sykehusplan høsten 2015, sa Torgeir Micaelsen at Høie hadde tatt til vettet. Da må vi begge ha tatt til vettet siden vi har ment det samme hele veien. Da Arbeiderpartiet presenterte sin modell i februar, for kort tid siden, var dette i all hovedsak det samme som innstillingen i dag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, så da er vi enige i dag også. Jeg forstår ikke dette behovet for å skape et inntrykk av at jeg har snudd, og at vi er uenige, når vi i realiteten er enige om det aller meste.

Torgeir Micaelsen (A) [16:55:33]: Det er det som er litt av poenget. Det er klart at jeg ikke har noe behov for å lage noe skille mellom oss og regjeringspartiene – og delvis Venstre – men det er fordi man langt på vei har omfavnet det som var Arbeiderpartiets posisjon. Jeg hadde syntes det var litt ålreit, og statsråden hadde stått seg på om han innrømte nettopp det. Da jeg sa at jeg var enig med statsråden i januar for halvannet år siden, handlet det om hvordan det er viktig nettopp ikke å støtte forslag som vil fryse struktur og enkeltfusjoner på sykehus en gang for alle. Da jeg sa at statsråd Høie hadde tatt til vettet i november da han la fram planen, var det fordi han hadde gått fra en tese om at sykehus måtte ha opp mot 60 000 innbyggere for å kunne ha enkelte akuttkirurgiske funksjoner – så var svartelisten nede på 5 000. Derfor har jeg dekning for å si at man har tatt til vettet. Men da vi gikk inn i saken, viste det seg at det var en lang rekke ressurser på disse sykehusene som kunne brukes i organisering av akuttberedskapen. Derfor gjentar jeg spørsmålet: Hva med en viss dose ydmykhet fra statsråden?

Statsråd Bent Høie [16:56:38]: Jeg har ikke noen grunn til å vise ydmykhet på en dag da jeg er veldig stolt. Jeg er veldig stolt av at vi partier som i åtte år i opposisjon har kjempet for å få en operativ nasjonal helse- og sykehusplan, i dag får den vedtatt – og ikke bare vedtatt med de partiene som har kjempet for den, men har en innstilling der også Arbeiderpartiet nå slutter seg til at dette er en god idé, og at dette bør skje med fire års mellomrom. Det jeg er ydmyk for, er at dette er den første planen, og derfor er den heller ikke perfekt. Den neste planen kommer til å bli bedre fordi vi nå bl.a. vil få utviklingsplaner i alle regioner som den neste planen kan bygge på. Med den neste planen kan vi også løfte fram tema som vi ikke har hatt anledning til å løfte fram godt nok i denne planen. Jeg gikk gjennom listen på de temaene vi hadde prioritert denne gang, men som representanten vet, er det ikke mulig å håndtere alle spørsmål.

Det jeg er ydmyk for, er at dette er den første planen. Den er jeg veldig stolt av, men det er ikke en perfekt plan, den kommer til å bli bedre neste gang den legges fram.

Kjersti Toppe (Sp) [16:57:54]: Høgre og Senterpartiet har faktisk vore einige om behovet for ein nasjonal helse- og sjukehusplan, ein plan som skulle sikra politisk styring av sjukehussektoren. Eg reagerer på at statsråden i dag seier at det aldri har vore ein intensjon frå Høgre si side at ein skulle bestemma kva vesentlege oppgåver som skulle leggjast til kvart enkelt sjukehus. I Bergens Tidende den 2. september i 2013, altså like før valet, uttalte Erna Solberg følgjande:

«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel, bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene.»

Og vidare:

«(…) at den helseplanen de skal lage vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.»

Mitt spørsmål er korleis Erna Solberg kunne seia noko slikt viss det var totalt langt vekke frå politikken til Høgre. Og er statsråden einig i at debatten no kjem til å gå mellom helseføretak og folkevalde og innbyggjarar ute i landet?

Statsråd Bent Høie [16:59:06]: Gjennom behandlingen i dag kommer Stortinget til å gi veldig klare føringer for hvordan sykehusene i Norge skal utvikles. Hvert sykehus i Norge kommer til å merke at denne planen er vedtatt. For eksempel vil det nå bli et oppdrag til helseregionene å jobbe for at de større sykehusene bidrar til at det flyttes oppgaver til de mindre sykehusene for å opprettholde grunnlaget for de mindre sykehusene. Et sånt oppdrag har aldri blitt gitt før. Det er en del av en ny sykehuspolitikk som Stortinget vedtar i dag – Stortinget som landets øverste politiske myndighet. Det betyr at denne planen representerer en forsterkning av den demokratiske styringen av sykehusene som Høyre og Senterpartiet har vært enige om burde skjedd for lenge siden.

Så er vi uenige om modeller, og Senterpartiet ønsker å flytte mer av beslutningene til Stortinget. Det har Høyre aldri ment, og alle de dokumentene som jeg refererte til i mitt svar til representanten Bollestad, kan representanten lese og finne dokumentasjon for.

Audun Lysbakken (SV) [17:00:26]: Når en hører på debatten, kan en av og til få inntrykk av at kravet om at Stortinget skal ta stilling til framtiden for akuttkirurgien på de sykehusene som bl.a. har vært nevnt på statsrådens egen liste, handler om et ønske om detaljstyring av småsaker. Men dette er veldig viktige politiske spørsmål som det er et sterkt folkelig engasjement rundt. Det hadde selvfølgelig vært mulig å formulere minimumskrav på en måte som gjorde at en fikk trygghet for disse tilbudene. Det har flertallet valgt ikke å gjøre. Da gjenstår spørsmålet om hvor de som nå er bekymret for framtiden for sine sykehus, skal henvende seg. Høyre lovet at fakkeltogene skulle få en adresse, at adressen skulle være Stortinget, og da er spørsmålet: De fakkeltogene som nå må gå, hvilken adresse skal de få?

Statsråd Bent Høie [17:01:27]: Jeg tror jeg allerede har vist som helse- og omsorgsminister at rett sted å gå i fakkeltogene til er Stortinget. Der kan en også møte meg, utenfor Stortinget, der jeg vil si at de beslutningene som er fattet, når vi har lagt ned sykehus, slik som vi har gjort i Rjukan og Kragerø, er beslutninger som jeg tar ansvar for, og som jeg gjør i foretaksmøtet. Jeg sier ikke – i motsetning til det en del av mine forgjengere har gjort – at dette ikke handler om et sykehus fordi det er en del av et helseforetak, og det er helseforetaket som er sykehuset, eller at denne beslutningen er en beslutning som er fattet av et regionalt helseforetak, og det er deres ansvar. Nei, når den typen vesentlige endringer skjer, har befolkningen som er berørt, kunnet møte meg i fakkeltog utenfor Stortinget.

Så er det helt riktig at Stortinget kunne valgt i dag å vedta f.eks. at generell kirurgi skal være et absolutt krav for å være et akuttsykehus. Det er fullt mulig, men konsekvensen av et slikt vedtak ville vært en betydelig sentralisering av akuttfunksjoner i Norge, langt utover det jeg ville anbefalt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:02:56]: Da vil jeg i all ydmykhet bruke mitt innlegg til å peke på noen trekk ved høyresidas store fortelling om helsesektoren, som Bent Høie, godt sekundert av Erna Solberg, var eksponent for i opposisjon, og som er videreført med litt vingling fram til denne dag.

Et tilbakevendende tema i helsedebatten er ventetidene, noe som også adresseres i sykehusplanen. Det er tverrpolitisk enighet om målet: at pasienter som venter på behandling, ikke skal vente for lenge, og at man prioriterer de som har, eller kan ha, alvorlige sykdommer eller smerter og store plager. «Noen ganger gjør det veldig vondt å vente», sier helseministeren i sin blogg i dag. Det er jeg helt enig med ham i, og derfor er det viktig at helseministeren tar i bruk hele repertoaret av tiltak han har til sin rådighet for å lykkes. Her kan han med fordel bli mer opptatt av de offentlige sykehusene enn alskens privatiseringspåfunn – som alle kan se ikke lykkes. Han har riktignok dempet privatiseringsargumentasjonen en smule i Nasjonal helse- og sykehusplan, men den som er vant til å lese undertekst, vil se at det siver ut likevel, flere steder i planen.

Høyresidas fortelling om ventetidene er en snodig historie. For det første er presisjonsnivået særdeles lavt. Verken helseministeren eller andre talspersoner for regjeringspartiene tar inn over seg det som både Helsedirektoratet og Helsedepartementet sjøl sier: at ventetidsstatistikken helt siden 2002, da helsereformen ble innført, og fram til i dag er beheftet med atskillig usikkerhet og må brukes med stor varsomhet. Men om vi nå går til statistikken – med de forbehold som Høies eget departement ber oss om å ta – viser de lange linjene at ventetidene både for somatikk, rus og psykiatri har gått jevnt ned i en synkende kurve fra 2010 og til i dag – jeg gjentar fra 2010 og til i dag – inkludert de siste målingene som kom for et par dager siden. Året 2010 er kanskje ikke tilfeldig. Det var det året helseforetakene endelig kom i budsjettmessig balanse, etter at den rød-grønne regjeringa hadde oppfinansiert sykehusene år for år og ryddet opp i det økonomiske kaos vi overtok sykehusene i i 2005.

Derfor blir det smått pinlig og ganske uredelig når helseministeren gir seg til å spinne historier som skal innbille allmennheten at ventetidene har gått ned utelukkende under den blå-blå regjeringa. Det er altså feil! Så hører jeg at helseministeren og også saksordføreren i dag stadig argumenterer med at antall pasienter som venter på behandling, eller står i en kø, som det heter, har gått ned. Igjen vil jeg vise til at både departement og direktorat understreker at antall personer på vent isolert sett ikke forteller noe som helst om venting eller god drift, men er et øyeblikksbilde.

Cirka 30 pst. av de behandlingene som skjer i sykehusene, er planlagt behandling. Det er altså ikke akuttpasienter. Planlagt behandling betyr at man nødvendigvis står på en venteliste. Behandler vi flere i norske sykehus, vil flere vente på planlagt behandling – altså flere står i kø. Det er uinteressant for den enkelte pasient å vite hvor mange andre som står på en liste, når det er den tida man må vente, som er det sentrale. Statistikk er et viktig verktøy for å få kunnskap og oversikt både for oss som helsepolitikere, for sykehusene og helseadministrasjonene. Men jeg håper virkelig helseministeren etter hvert klarer å besinne seg når fristelsen blir for stor til å trekke grafer og tabeller etter hårene for å oppnå politisk gevinst.

Vi har mange utfordringer knyttet til å få likeverdig, rask og kvalitativ god behandling i helsesektoren. Ventetidene er én parameter. Men jeg vil også peke på hva pasienter og brukere ofte trekker fram, nemlig at informasjon og kommunikasjon kan bli bedre. Det å være medbestemmende og fullt ut informert om eget behandlingsforløp er gull verdt for enhver pasient. For mange er dette kanskje viktigere enn ventetida.

Det som er litt fornøyelig, er at det er de offentlige sykehusene som har sørget for å få ned ventetidene i pasientbehandlinga, og som også står for meget god kvalitet – nettopp de sykehusene som helseminister Bent Høie mener trenger saftig konkurranse fra diverse private tilbydere. Jeg vil anbefale statsråden å lese litt grundig de merknadene som Arbeiderpartiet har lagt inn i innstillinga, med konkrete forslag til hvordan vi ytterligere kan styrke og ta enda bedre i bruk de offentlige sykehusene, vår felles helsetjeneste.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:08:10]: (ordfører for sak nr. 7): Nasjonal helse- og sykehusplan sikrer oss en ryggrad av sykehus i hele landet. Vi skal ha trygge sykehus og gode helsetjenester uansett hvor vi bor. Det skal også være trygt å føde på norske sykehus.

Stortinget gjør en viktig jobb i dag med å vedta den første helhetlige nasjonale helse- og sykehusplanen. Men Stortinget har jobbet godt før også, bl.a. i 2009, da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om fødselsomsorgen, En gledelig begivenhet, som den het.

Som saksordfører for Dokument 8:2 S fra Senterpartiet om å sikre kvalitet i fødselsomsorgen er det hyggelig å registrere at en samlet komité viser til at det har vært gjennomført et viktig arbeid med å utvikle fødselsomsorgen som et resultat av stortingsmeldingen i forrige periode. Det er også bra at det hele tiden har vært et bredt politisk flertall bak de veivalg som ble tatt for å forankre svangerskaps- og barselsomsorgen i kommunene.

I Norge har vi en god fødselsomsorg. Nyfødtdødeligheten er lav sammenlignet med resten av Europa.

Kvinner i fødsel skal oppleve trygghet og kvalitet. Derfor sier også en samlet komité at det er viktig at norske fødeavdelinger følger opp de skjerpede kvalitetskrav som ble satt gjennom veilederen fra Helsedirektoratet i 2010, som heter Et trygt fødetilbud. Disse kravene omfatter også å følge opp kvinnen i aktiv fase av fødselen.

Så er det slik at selv om kvaliteten er god, vil det være utfordringer, og en av de utfordringene er at på store fødeavdelinger kan det være store variasjoner på hvor mange fødsler man har gjennom døgnet. Det har naturlig nok noen utfordringer knyttet til bemanningsplaner.

Vi har stor respekt for jordmødrenes kompetanse og anerkjenner viktigheten av at de er til stede for kvinner i fødsel og i fødselsomsorg. Vi lytter derfor også til jordmødre som uttrykker at de er bekymret for lav bemanning i perioder på fødeavdelingene, særlig de store sykehusene.

Derfor er Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre tydelige i denne saken på at helseforetakene må utvikle systemer for bemanningsplanlegging som gjør det mulig å håndtere bedre også de store variasjonene i antall fødsler. Helsedirektoratets veiledning er tydelig på at kvinner skal ha en jordmor hos seg i aktiv fase. Vi vet at helseministeren følger opp helseforetakene på dette, og at foretakene opplyser at anbefalingen er godt kjent, og at det arbeides aktivt for å nå målet.

De nasjonale kvalitetskravene som er nedfelt i stortingsmeldingen om fødselsomsorg fra 2009 og i Helsedirektoratets veileder fra 2010, ligger fast for Nasjonal helse- og sykehusplan.

I sykehusplanen er vi tydelige på at helseforetakene må sikre at fødeavdelingenes behov for støttefunksjoner er dekket. Dette innebærer at det må være anestesilege til stede på døgnbasis og operasjonspersonell for akutte hendelser og keisersnitt. Det forutsettes derfor at det er kirurgisk virksomhet på sykehus med fødeavdeling. Det er gode eksempler på velfungerende fødeavdelinger på sykehus uten akuttkirurgi.

Det store flertallet på Stortinget ønsker at fødselsomsorgen skal finansieres slik vi finansierer annen somatisk spesialisthelsetjeneste gjennom basisbevilgningen og innsatsstyrt finansiering. Det kommer til å være det bærende prinsippet i årene fremover også og har vært det helt uavhengig av hvem som har sittet i regjering, også de årene Senterpartiet selv var i regjeringsposisjon.

Jeg er stolt av at vi med Høyre i regjering ser svært gode resultater for pasientene i norsk spesialisthelsetjeneste. For et par dager siden kom tallene som viser at det er 42 000 færre som venter i kø nå, enn det var i 2013. Pasienter med rusavhengighet har fått sin ventetid redusert med 17 dager. Så kan man kanskje fra denne talerstolen diskutere om ventetider er et øyeblikksbilde, og kanskje ikke være så opptatt av denne ventetiden som forrige taler var, men 17 viktige dager for en motivert rusavhengig for å komme i behandling er viktig. Ikke siden sist Høyre satt i regjering, har det vært kortere ventetid enn nå. Det er resultatet av at vi prioriterer arbeidet med å få ned ventetidene. Det betyr noe hvem som styrer, og det betyr noe hvordan man prioriterer. At Stortinget i dag vedtar den første nasjonale sykehusplanen, er en ny og viktig milepæl for å sikre trygge sykehustjenester, uansett hvor en bor her i landet.

Det er egentlig en god dag på jobb, dette!

Morten Wold (FrP) [17:13:09]: Nordmenn er stort sett et veldig fredelig folkeferd, som litt på avstand kikker over brillene og sjelden engasjerer seg i høylytt kamp for verken det ene eller det andre. Jeg kan forsikre presidenten om at det gjelder absolutt ikke når det kommer til sykehus, for er det noe som engasjerer, er det nettopp spørsmålet: Hva skjer med sykehuset mitt, hva skjer med sykehuset der jeg bor?

Det er et engasjement som berører oss politikere. Alle henvendelsene fra folk som trygler og ber, og til og med gråter i telefonen – selvsagt berører det oss, selvsagt opprører det oss, selvsagt påvirker det oss. Og selvsagt har alle som har vært involvert i arbeidet med den nasjonale helse- og sykehusplanen, opplevd nærkontakt med et lite lokalsamfunn og enkeltpersoner som kjemper for – ja, nettopp – sitt eget sykehus.

Før eller siden må imidlertid en avgjørelse tas, som får konsekvenser for et tilbud ved et sykehus, for ansatte og, selvsagt, for pasientene. Så er det naturligvis slik at ikke alle får det akkurat som de vil. Slik er det gjerne i livet, og sannelig også i helsevesen og politikk.

La meg bare innledningsvis slå fast at vi har et velfungerende helsevesen og gode sykehus i hele vårt langstrakte land. Det norske helsetilbudet er bra, selv om det alltid finnes en og annen hendelse og historie vi gjerne skulle vært foruten. Men i møtet mellom mennesker kan ting gå galt, også helsepersonell kan gjøre en feilvurdering. Målet vårt er selvsagt å redusere antall feilvurderinger til et minimum.

Derfor er jeg glad for at regjeringspartiene, i samarbeid med Venstre, i dag står bak en flertallsinnstilling som sikrer vedtak av en nasjonal helse- og sykehusplan for de kommende fire årene, og som har i seg utviklingstrekk for de neste 30–40 årene innen norske sykehus. Avtalen ivaretar og styrker planens hovedmål: trygge sykehus og bedre helsetjenester, uansett hvor man bor.

Som det allerede er sagt fra denne talerstol: Det legges ikke ned noen sykehus som et resultat av den nye planen. Skisserte fremtidsscenarioer er utelatt, og det er bred enighet om at norske sykehus er tjent med en stedlig ledelse, som best kjenner hvor skoen trykker. Her har Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vært løsningsorientert og vist handlekraft i Stortinget.

I takt med endrede oppgaver ved sykehusene er det viktig å sikre de prehospitale tjenestenes dimensjonering og kvalitet. En eventuell endret oppgavedeling mellom sykehusene må føre til en samtidig gjennomgang av kapasitet i ambulansetjenesten. Den foreslåtte avtalen mellom helseforetak og kommuner om prehospitale tjenester skal være en del av de lovpålagte avtalene mellom sykehus og kommuner.

Samhandling, samarbeid, utvikling, forskning og innovasjon skal ta norske sykehus i riktig retning i årene som kommer, hele tiden under merkelappen «pasientens helsetjeneste», som denne regjeringen er så opptatt av å skape.

Så er det også med stor tilfredshet vi ser at 42 000 færre mennesker står i helsekø, sammenlignet med før Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen overtok. Det tyder på at mye gjøres riktig i norsk helsevesen, en fortjeneste som selvsagt skal deles mellom både ansvarlige og utøvende politikere og alle velfungerende ansatte i helsetjenesten, som hver eneste dag sørger for at noen får det bedre gjennom kyndig og god behandling.

Det har vært og vil bli mange beskrivelser av egen fortreffelighet og andres feil i debatten her i dag, så jeg har ikke tenkt å bidra i stor grad til dette. La meg derfor avslutningsvis si at jeg tror at alle som har engasjert seg i arbeidet med den nye planen, har et brennende ønske om et norsk sykehusvesen til beste for absolutt alle. I erkjennelsen av at det kan være forskjellige veier til målet, har vi også forskjellige tilnærminger til hvordan vi skal komme dit. Og det handler ikke bare om å komme først frem, det handler også om trygg styring i tidvis vanskelig terreng.

Freddy de Ruiter (A) [17:17:44]: Det er interessant å se at det har vært betydelig politisk bevegelse i denne saken – fra planen ble lansert, og fram til komitéinnstillinga vi behandler her i dag. Noen partier går lenger enn andre. Vi i Arbeiderpartiet legger til grunn at det vi vedtar her i dag, er å betrakte som klare styringssignaler til foretakene, særlig med hensyn til det som har vært det mest diskuterte i planen, nemlig eksistensberettigelsen til lokalsykehusene og det akuttkirurgiske tilbudet.

Dette er således ingen blankofullmakt til foretakene til å tolke Stortinget etter eget forgodtbefinnende, men snarere en bestilling fra Stortinget som vi forventer at helse- og omsorgsministeren følger opp, som går ut på at en skal sikre et nært og trygt sykehustilbud.

Det er viktig at vi politikere er ombud for befolkninga i hele landet. Det er ikke vanskelig å forstå at et trygt, nært og godt sykehustilbud er noe av det som betyr aller mest for folk. Jeg kommer selv fra en landsdel hvor dette de siste årene har kommet klart til uttrykk gjennom et sterkt og bredt folkelig engasjement for sykehusene i Arendal og Flekkefjord. Jeg forventer at helse- og omsorgsministeren gir Helse Sør-Øst – som for øvrig forhåpentligvis snart blir delt opp – og ledelsen ved Sørlandet sykehus klar melding om at behandlinga av nasjonal helse- og sykehusplan i praksis innebærer en videreutvikling og styrking av alle de tre sykehusene på Sørlandet, også i Arendal og i Flekkefjord. Jeg vil i så måte be helse- og omsorgsministeren følge dette nøye.

Jeg har lyst til å ta opp to andre utfordringer i dette innlegget. Den første er folkehelseperspektivet, linket opp mot kapasitet og ressurser i framtida. Den andre er kommersielle aktørers økende markedsandeler og hva det vil innebære for like muligheter til behandling i og ressurser til offentlige sykehus, særlig de mindre sykehusene.

Hvis vi ikke satser langt mer på forebyggende folkehelsearbeid i årene som kommer, vil presset på helsesektoren bli formidabelt. Det er derfor uforståelig at vi har en regjering som langt på vei har definert det kun som enkeltmenneskets oppgave å sørge for sin egen helse. Folkehelsepolitikk handler om at ikke bare hver enkelt, men også storsamfunnet tar et bredt ansvar. Tiltak som vi vet virker, er eksempelvis frukt og grønt, gratis måltid og mer fysisk aktivitet i skolen – tiltak som regjeringa sier nei til. Konsekvensene er åpenbare: dårligere helse hos flere og større belastning på behandlingssystemet. Da blir det både en dyr og en dårlig løsning ikke å satse mer på folkehelse.

Det er grunn til å spørre seg om vekst i kommersielle sykehustilbud og fritt behandlingsvalg svekker offentlige sykehus, og særlig de mindre sykehusene. Det er ingen tvil om at dette trekker både kompetanse og økonomiske ressurser ut av våre sykehus. Det er grunn til å spørre seg om dette ikke vil kunne føre til at mindre sykehus kan bli lagt ned, at kvaliteten i offentlige sykehus forringes, og at pasienter som har helsemessige utfordringer som er mer sammensatte og komplekse, blir særlig utsatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [17:21:53]: Det føles godt å stå her i dag og oppleve at min helseminister, fra Høyre, virkeliggjør den så lenge etterspurte helse- og sykehusplanen. Det er på høy tid at Sykehus-Norge får en helhetlig og konkret plan som skal bidra til å trygge og utvikle landets sykehus og spesialisthelsetjeneste for fremtiden.

God styring og god planlegging er en forutsetning for gode helsetjenester. Det er derfor et paradoks at Stortinget i alle disse år etter at staten tok over sykehusene i 2002, ikke har fått seg forelagt en nasjonal plan å styre etter.

Høyre fremmet i opposisjon flere forslag der vi ba regjeringen Stoltenberg komme til Stortinget med en nasjonal helse- og sykehusplan. Vi ble nedstemt gang på gang. I mellomtiden var vi vitne til at flere lokalsykehus ble lagt ned.

Nasjonal helse- og sykehusplan, som vi behandler nå, bidrar ikke til at sykehus blir lagt ned. Den vil tvert imot bidra til at de mindre sykehusene styrkes, for bedre å kunne møte utviklingen og fremtidens behandlingsbehov.

Folks forventninger om kvalitet og standard innen helse og omsorg vil ha stor betydning for hvordan vi planlegger ikke bare fremtidens sykehusstruktur, kvalitet og innhold, men også kvaliteten på primærhelsetjenesten, nær der folk bor. Ansatte og ledere bør derfor ha gode verktøy for å kunne overvåke egen kvalitet og for å kunne måle seg i forhold til andre. Denne informasjonen må være åpen for alle, både helsearbeidere, pasienter og omverdenen.

Pasienter i hele landet skal være sikre på at tjenestene de mottar, er trygge og av god kvalitet. Dette må derfor gjelde både offentlige, private, små og store virksomheter.

Høyre gikk til valg på å skape pasientens helsetjeneste. For første gang i Norge har en helseminister lovet å komme til Stortinget med en årlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Den første kom allerede i desember 2014, og den andre er nå til behandling her i huset.

Regjeringen har med Nasjonal helse- og sykehusplan og de årlige meldingene om kvalitet og pasientsikkerhet fokusert sterkt på åpenhet og politisk bevissthet – og på oppmerksomhet på kvalitet og pasientsikkerhet i den nasjonale helsepolitikken.

Vi arbeider med å finne gode modeller for sertifisering av sykehus, forbedre tjenestene og gi pasienten et mer forutsigbart tilbud. Det skal videreutvikles mål for kvalitet og pasientsikkerhet som kan brukes i kvalitetsarbeidet på alle nivåer. Det skal lages nasjonale kvalitetskrav til behandlingstilbud der dette er nødvendig for å sikre likeverdig kvalitet. Vi skal skape bedre kvalitet og tryggere tjenester gjennom sertifisering av sykehusene. Det skal også lages et nasjonalt nettverk for fagrevisjoner i sykehus, slik at fagfolk kan studere og lære av hverandre.

Å redusere ventetiden for pasientbehandling har alltid vært en av Høyres fanesaker. Det er derfor svært gledelig at nye tall fra Norsk Pasientregister viser at ventetiden er redusert i hele landet, at totalt 42 000 færre nå står i helsekø. At Helse Midt-Norge, som jeg representerer, har landets nest laveste ventetid, er også verdt å merke seg.

Til slutt vil jeg vise til innstillingen, som slår fast at det skal være «en klar oppgavefordeling mellom store og små sykehus», samtidig som den sier at «oppgaver som kan desentraliseres», skal overføres «fra store sykehus til mindre sykehus». Ved å desentralisere det vi kan, og sentralisere det vi må, bidrar vi til å kombinere tilgjengelighet og kvalitet på en god måte.

For meg er denne presiseringen viktig med tanke på sykehusene i eget fylke, Møre og Romsdal, der reiseavstanden mellom f.eks. sykehuset i Ålesund og regionsykehuset St. Olavs hospital i Trondheim er stor og til tider dessverre svært krevende, grunnet vær- og føreforhold. Det er utrolig viktig at vi klarer å se helheten, slik at også et fylke uten et universitetssykehus har gode tilbud.

Bård Hoksrud (FrP) [17:27:06]: Dette er den første nasjonale helse- og sykehusplanen, som vi vedtar i dag. Det er kjempeviktig, for nå kommer man til å ha en strategi for hvordan man tenker seg at helsebiten skal se ut – hvordan sykehusene skal se ut i fremtiden.

Jeg har lyst til å stoppe opp ved en ting som flere har vært inne på, nemlig at det er 42 000 færre mennesker i Norge som står i helsekø – 42 000 mennesker på ett år. Det er det samme som nesten hele Karmøy kommune, for å sette i perspektiv hvor mange enkeltmennesker dette dreier seg om, og hva det betyr for de menneskene som ikke lenger står i kø, fordi man har satt dette på kartet og sørget for mer pasientbehandling. Det er kjempebra. Og det er kjempeviktig for de enkeltmenneskene som nå ikke lenger står i kø, fordi man velger å ha et system som motiverer sykehusene til å operere flere pasienter.

Jeg er veldig glad for at man har en offensiv regjering som synes at innsatsstyrt finansiering er en god måte å løse noen av utfordringene på, fordi man på den måten får operert flere pasienter og får pasienter raskere operert. Man har tidligere sett eksempler på da det var rammefinansiering – som jeg hørte at senterpartirepresentanten var opptatt av – at resultatet var at når man ikke gjorde noe og ikke opererte pasienter, ja så hadde man god økonomi. Det er dårlig butikk for dem som står i kø.

Det er også viktig for oss å få fram at det dette faktisk handler om, er at alle pasienter i Norge skal ha et likeverdig tilbud. Så kan man si: Er det mulig – med den geografien og de utfordringene vi har der? Vi mener i hvert fall at denne planen tar mange grep, nettopp for å passe på å ivareta dette på en god måte.

Jeg registrerer at veldig mye av debatten egentlig dreier seg om noen få sykehus, hvor noen prøver å skape mer usikkerhet og mer utrygghet enn det i hvert fall jeg mener det bør være grunn til, ut fra det som foreligger. Det flertallet har blitt enig om, er det viktige grepet at det skal utarbeides utviklingsplaner, hvor lokale myndigheter, sammen med foretakene, skal få lov til å være aktivt med. I tillegg er noe av det som har kommet inn i avtalen mellom avtalepartnerne, at man skal sørge for at de store sykehusene får ansvar for å ha et godt samarbeid med de mindre sykehusene, noe som det også har vært noe bekymring rundt.

Jeg er overbevist om at Flekkefjord kommune og Kvinesdal kommune, som er veldig opptatt av lokalsykehuset sitt, istedenfor å legge seg bakpå heller kommer til å lene seg fremover for å gripe de mulighetene som ligger i sykehusplanen – det man kan gjøre for å sikre at man kan gi et godt tilbud til innbyggerne sine. På samme måte er jeg overbevist om at de fire andre sykehusene – som noen nå later som også er i en veldig utsatt posisjon – sammen med lokale myndigheter og sammen med foretakene kommer til å gjøre dette på en veldig god måte.

Så er det litt rart – for i hvert fall for meg er det sånn at jeg er kjempeglad for at betegnelsen er «pasientens helsetjenester» – at Senterpartiet må endre dette til «folkets helsetjenester». Det er pasientene som er viktig her – å sørge for at de pasientene som trenger det, får behandling, at det er pasientene man er opptatt av.

Jeg er også veldig glad for at i det som stortingsflertallet nå har gått inn for, ligger også dette med luftambulansebaser. Det er kjempeviktig å se på basestrukturen og på hvordan dette skal se ut i fremtiden. Jeg er veldig glad for at komiteen peker på både Telemark og innlandet, som vi vet at har dårlig dekning, ut fra den rapporten som Norsk Luftambulanse lagde i 2013.

Så er det interessant å høre at mange er opptatt av at man skal fjerne de regionale helseforetakene – i hvert fall mener noen at de er for store, og noen mener at vi gir dem for mye makt. De partiene som nå er en del av flertallet, ønsker – som jeg oppfatter at også Kristelig Folkeparti er enig i – å fjerne de regionale foretakene, men man må ha bestemt seg for hvordan strukturen skal se ut, og det kommer man tilbake til.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Ruth Grung (A) [17:32:31]: Helsesektoren representerer noe av det mest kunnskapsintensive vi har. På den årlige middagen hos statsråden for to år siden ble vi presentert for en ambisiøs prosess for å skaffe Stortinget det beste grunnlag for å bestemme rammene for det framtidige Helse-Norge. Vi hadde virkelig forventninger til kunnskapsinnhentingen og så fram til et utfordrende og spennende arbeid for å kunne ta kloke grep for å møte den dynamiske utviklingen vi har innen helse, med nye behandlingsmuligheter, ny medisinsk teknologi, pasientinvolvering, prioritering av arbeidet med rus og psykisk helse, og hvordan sikre mer helhetlige helsetjenester og behandlingsforløp.

Det var derfor med oppriktig skuffelse vi leste stortingsmeldingen. Det var lite nytt. Vi savnet ambisjoner for helse. Drøfting av økonomi var så å si fraværende, selv om finansieringssystemene har stor betydning for prioritering, riktig ressursbruk og ikke minst for å få til sammenhengende behandlingsforløp og investeringer. Rekruttering og tilgang på rett kompetanse er utsatt, selv om det er noen av de mest kritiske faktorene for å kunne gi god helsehjelp. Samhandling med primærhelsetjenesten blir bare overfladisk nevnt, til tross for at vi nettopp har behandlet primærhelsemeldingen og påpekt hvor viktig det er at spesialisthelsetjenesten svarer på innbyggernes behov for helhetlige helsetjenester.

Det vi fikk, var en skjematisk inndeling av sykehus i fire kategorier og fem navngitte sykehus og en liste over lokalsykehus som ikke lenger burde ha akuttberedskap, fordi regjeringen mente at innbyggerne vil få et bedre tilbud dersom akuttberedskapen blir sentralisert.

Arbeiderpartiet har besøkt samtlige fem sykehus pluss Odda og sett at virkeligheten er en annen enn det som ble beskrevet i meldingene. Alle de nevnte sykehus har gjennomgått en tilpasning de senere årene. Det er ingen dokumentasjon på at de ikke holder kvalitets- og aktivitetskrav. De har kompetent personell, og økonomien i Odda er grønn. De har utviklet akuttberedskapsmodeller som er faglig og økonomisk forsvarlige, med traume- og vurderingskompetanse til å vite hvordan de skal håndtere akutte tilfeller.

Mye tyder på at vi i dag har en fornuftig infrastruktur på sykehus med faglig sterke universitetssykehus, regionsykehus og lokalsykehus som gjør oss i stand til å møte den økende etterspørselen etter helsetjenester og bygge sterke regioner. Det tar lang tid å bygge opp gode fagmiljøer, selv om det går fort å rive dem ned. Det vil være feil å bygge dem ned så lenge de fyller både aktivitets- og kvalitetskravene. Vi vet at etterspørselen etter helsetjenester er sterkt økende i årene som kommer. Vi må bygge på det gode vi har.

Arbeiderpartiet mener at Stortinget ikke skal detaljstyre det enkelte sykehus, men vi mener å ha gitt klare føringer for at de fem sykehusene pluss Odda har utviklet lokale modeller for akuttberedskap som det bør bygges videre på. Vi deler disse sykehusenes bekymring for at det nå blir opp til helseforetakene å gjennomføre gode og åpne prosesser som er tillitvekkende. I Hordaland har vi lært mye av den prosessen som har foregått mellom Voss sjukehus og Helse Bergen. De har lyktes med en god funksjonsfordeling der man gjensidig har gjort hverandre gode. Det viktigste for å få dette til har vært åpenhet og tillit.

Jeg er derfor oppriktig bekymret når Helse Fonna har valgt å sette ned to prosjektgrupper, én for Stord sjukehus og én for Odda sjukehus, uten at Haugesund sjukehus er involvert. Dette minner mer om splitt og hersk enn tillitskapende og åpne prosesser. Det er det disse sykehusene trenger nå, og ikke minst innbyggerne og Helse-Norge.

Arbeiderpartiet er også bekymret for hvordan regjeringens politikk om fritt behandlingsvalg vil påvirke regionsykehusenes evne til å fylle samfunnsoppdraget med god funksjonsfordeling som sikrer likeverdig helsetilbud i hele landet. Fritt behandlingsvalg vil først og fremst føre til en ytterligere etablering av private aktører i de største byene og svekke økonomien til regionsykehusene og dermed deres evne til god funksjonsfordeling.

Arbeiderpartiet er også urolig for den sterke sentraliseringen og oppbyggingen av helsebyråkrati som vi har sett de senere årene. Det gjelder både sentralt og i de regionale helseforetakene. Det samme gjelder forskningsmiljøene. Det er greit, vi trenger sterke, førende nasjonale programmer, men vi trenger også midler for å stimulere til lokale forskningsprosjekt.

Sveinung Stensland (H) [17:37:43]: Debatten om Nasjonal helse- og sykehusplan har vært preget av akuttberedskap. Det er forståelig nok, det handler om folks trygghetsfølelse. Vi vil bygge pasientens helsetjeneste, og det betyr også en god akuttberedskap. Så får vi bare innse at vi legger forskjellige ting i det. For meg handler det mest av alt om å bli behandlet av erfarent og kompetent helsepersonell når en først trenger det.

En god prehospital tjeneste er en sentral del av akuttberedskapen. Akuttkjeden fungerer ikke uten sikker pasienttransport. Det som tidligere var transportmidler for syke og sårede, er i dag nærmest sykehus på hjul eller i lufta. Ambulansetjenesten er nå i mange tilfeller en integrert del av behandlingsforløpet.

Med bakgrunn i dette er jeg glad for bestillingen vi i dag gjør til regjeringen angående egen sak om basestrukturen for luftambulansen. I denne sammenhengen vil jeg gjerne legge til noe. Mellom fjorder og fjell i Helse Vest står det ambulansehelikoptre på tre baser: Stavanger, Bergen og Førde. Men mellom Helse Bergen og Helse Stavanger finner vi Helse Fonna med 175 000 innbyggere, men ingen luftambulanse. Helse Fonna har over 50 pst. flere innbyggere enn Helse Førde, men har ikke eget ambulansehelikopter. Det holder ikke.

Når Fonna ikke har sitt eget helikopter, går det ut over helseforetakene sør og nord for dem. Det er Bergen eller Stavanger som må avgi helikopter når vi trenger transportoppdrag til og fra Haugesund, Stord eller Odda sjukehus, og tilsvarende i de tilfellene det er akutte oppdrag i opptaksområdet til Helse Fonna. Og dette er ikke sjeldne tilfeller. De siste årene har det i gjennomsnitt blitt rekvirert helikopteroppdrag til Helse Fonna-området minst 800 ganger i året – altså hver dag, minst – og det i et helseforetak uten egen base.

Rent geografisk er området blant de større i landet, og det er heller ikke blant de minste rent befolkningsmessig. Geografien på Haugalandet og i Sunnhordland er preget av hump og hammer, fjord og fjell. I havet utenfor er det stor aktivitet, og landets viktigste kystled snor seg gjennom distriktet. Mange steder er det vanskelig å komme til med bil, og vi venter fortsatt på viktige veiprosjekt som vil binde regionen tettere sammen.

Styret i Helse Fonna har bedt om ambulansehelikopter. Et samlet lokalpolitisk miljø har bedt om ambulansehelikopter. Det akuttmedisinske miljøet i distriktet ønsker et slikt helikopter og har vært en viktig pådriver for å styrke akuttberedskapen. En har allerede en legebil som rykker ut ved behov, og personellet der vil også kunne bemanne et slikt helikopter.

Alle analyser viser at det er behov for mer helikopterkapasitet på Vestlandet, og da er det jo en viss logikk i å legge det neste helikopteret til den regionen som ikke har et slikt fra før.

En base i Helse Fonna vil kunne avlaste Bergen og Stavanger ved større hendelser der, og ikke nok med det, Vest-Telemark vil også få bedre dekning ved en base i Helse Fonna. Jeg håper helseministeren ser på behovet for en base i Helse Fonna i det videre arbeidet med oppfølgingen av bestillingen vi i dag gjør.

I denne sammenheng må det påpekes at mesteparten av aktiviteten i spesialisthelsetjenesten ikke foregår innen akuttmedisinen. Mye av det som foregår, er planlagte inngrep og behandling av kronisk sykdom. Innen de fleste sykdomsgrupper er medisinen i rivende utvikling. Spesialiseringen fortsetter i tråd med det. Dette er kanskje mest fremtredende innen kreftbehandling.

Helseforetakene er pålagt å opprette prostatasentre der all radikal behandling skal skje. I tillegg opprettes diagnostiske sentra for å optimalisere kvaliteten på diagnostisering og kurativ og palliativ behandling.

Prostatakreftforeningen mener antallet sentre for radikal behandling i Norge bør reduseres fra dagens antall. De mener det maksimalt bør være fem til sju, begrunnet i det totale antall kirurgiske prostatektomier, som ligger på ca. 1 500 i året. Her er det altså en pasientforening som ber oss om å spesialisere mer og fjerne denne typen tjenester fra flere sykehus. Det er jo et interessant innspill fra dem som rammes av en av våre vanligste kreftformer. De vil ikke ha flere sykehus som behandler deres sykdom, de vil ha færre og mer spesialiserte avdelinger.

Når en blir alvorlig syk, leter en ikke alltid etter det nærmeste sykehuset, en vil til det beste. En vil ha rutine, erfaring og ekspertise. Det betyr ikke at en skal legge ned flere sykehus, det betyr at en skal spesialisere flere avdelinger.

Alle kan ikke bli best i alt, men alle kan bli best i noe. Jeg mener god oppgavefordeling og mer spesialisering er viktig for å skape gode sykehustjenester i hele landet. Denne planen og dagens vedtak legger opp til akkurat det. For første gang er det pasienten som er hovedpersonen når vi diskuterer fremtidens sykehus i Norge.

Ingvild Kjerkol (A) [17:42:42]: Vi i Arbeiderpartiet vil utvikle vår felles helsetjeneste, hvor det fremste av medisinsk ekspertise skal være tilgjengelig for alle. I fellesskapets sykehus er det de ansatte og deres kompetanse som er den aller viktigste ressursinnsatsen. Det er nemlig sånn at 65–70 pst. av innsatsen i norsk spesialisthelsetjeneste er folkene, hodene og hendene som jobber der.

Noe av det Arbeiderpartiet mener er viktigst at vi bør gjøre, er å styrke kompetansen i hele helse- og omsorgstjenesten. Sykehusene fyller en stor og kritisk viktig rolle, og utdanningskapasiteten må derfor være god, både på grunn-, videre- og etterutdanning, for å sikre oss kvalifisert arbeidskraft i framtiden. Da må vi vite så mye som mulig om de framtidige behovene, og vi må evne å utvikle og dimensjonere utdanningstilbudene treffsikkert for framtidens behov. Det krever tett og god samhandling mellom helse- og utdanningsmyndighetene.

Arbeiderpartiet tok grep for å bedre denne samordningen da vi var i regjering. Vi la fram Meld. St. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd – Samspill i praksis, med et uttrykt mål om at utdanningene skal og må svare bedre på framtidens kompetansebehov og bidra til en helsetjeneste med høy kvalitet. Både stortingsmeldingen Utdanning for velferd og strategidokumentet HelseOmsorg21, som vår regjering også la fram, peker på behovet for et nasjonalt samarbeidsorgan mellom helse- og utdanningssektorene.

Noen helseforetak jobber veldig godt med rekruttering og har tett og godt samarbeid med utdanningsinstitusjonene, men dette kan bli bedre og mer systematisert. Det er derfor også behov for å revitalisere samarbeidsorganene regionalt.

Dette er Høyre og Fremskrittspartiets vakt. Den forrige regjeringen tok tydelig tak i dette, og Stortinget var enig. Det er ingen grunn til å vente.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til det som skjer utenfor sykehusene når vi behandler denne planen, når akutt sykdom og skade oppstår. Dagens pasienter kan få avansert behandling også før de kommer til sykehuset. Ambulansetjenesten er en kjempeviktig del av helsetjenesten, og utviklingen i de prehospitale tjenestene har vært rivende de siste årene. Vi har i dag prehospitalt behandlingsopplegg for akutte sykdommer og skader som tidligere bare ble gitt på sykehuset. Eksemplet kan være behandling av pasienter med symptomer på akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Luftambulansen er avgjørende for beredskap, effektiv behandling og transport ved akutt skade og sykdom.

Den hjelp og behandling vi kan gi fra en hendelse inntreffer til pasienten er på sykehus, er avgjørende for å kunne gi trygghet for befolkningen og for å få muligheten til å yte likeverdige tjenester mer uavhengig av avstand til sykehuset. Kommunene og helseforetakene har ulike roller og ansvar i denne akuttmedisinske kjeden, og de må samarbeide godt. Det er avgjørende. Her er det viktig at det gjøres gode avtaler mellom kommunene og foretakene, som er konkrete, og som fungerer som felles planleggingsverktøy.

Vi mener at det er en svakhet at Akuttutvalgets NOU, Først og fremst, ble lagt fram først etter at Nasjonal helse- og sykehusplan ble lagt fram fra regjeringen. Vi har en god akuttberedskap i Norge, men det er behov for et nasjonalt løft for å øke kapasitet og kvalitet i akuttkjeden. Planen foreslår selvsagt noen ting for å oppnå dette, men vi savner en helhetlig tilnærming.

Arbeiderpartiet vil også understreke behovet for å se på basestrukturen for luftambulanse, som flere andre har gjort i debatten i dag. Der har vi i dag såkalte hvite flekker på kartet, mer spesifikt i innlandet og i Telemark. Vi har også fremmet forslag om at regjeringen kommer til Stortinget med dette.

Stortinget har også tre andre saker til behandling i dag, og jeg vil knytte noen kommentarer til dem, spesielt til representantforslaget fra representantene Tingelstad Wøien, Pollestad og Toppe om å sikre kvalitet i fødselsomsorgen og rammefinansierte fødeavdelinger og kvinneklinikker.

Vi har heldigvis en god fødselsomsorg i Norge. Barne- og mødredødeligheten er blant de laveste i verden. Men det er en skanse som må forsvares hver eneste dag – det kommer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet vil ha en trygg og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge, og vår regjering la fram St.meld. nr. 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet, som rammer inn de viktigste politiske føringene på dette området. Hovedkonklusjonen i meldingen var en betydelig styrking av tilbudet, og Stortinget var den gang opptatt av at fødetilbudet ved norske sykehus ikke skulle svekkes av økonomiske årsaker, og ba helseministeren styre de regionale foretakene slik at økonomiske effektiviseringstiltak eller omorganisering ikke skulle svekke fødetilbudet. Meldingen ble fulgt opp med en nasjonal veileder med kvalitetskrav til fødeinstitusjonene.

Stortingets vedtak skal følges opp, og det er den til enhver tid sittende regjerings ansvar, hvis de da ikke varsler politikkendring på området. Det har ikke regjeringen gjort. De står på St.meld. nr. 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet. Men det har den siste tiden vært flere saker i mediene der jordmødre er bekymret for situasjonen ved fødeklinikkene, spesielt i storbyene. Det dreier seg om pasientbehandling, om pasientsikkerhet og om arbeidsmiljø ved de største avdelingene, på grunn av lav grunnbemanning. Flere kvinner har opplevd å bli sendt hjem etter at fødselen har startet, og sånn skal det ikke være.

Økonomi skal ikke veie tyngre enn de medisinske vurderingene på fødeavdelingene. Sykehusene har fått flere skjulte effektiviseringskrav med denne regjeringen, og regjeringen har heller ikke styrket økonomien i sykehusene, slik de lovte før valget. Det kan være kritisk for mor og barn, og dette må helseministeren svare for og følge opp overfor de regionale foretakene.

Det er sterkt beklagelig at fødetilbudene ikke er viet større plass i Nasjonal helse- og sykehusplan. Selv om St.meld. nr. 12 for 2008–2009 fra den forrige regjeringen var grundig, er fødetilbudene en like viktig del av sykehusene som andre funksjoner, og de hører til i en helhetlig sykehusplan. Jeg vil derfor berømme forslagsstillerne for å ha fremmet dette representantforslaget.

Som kommentar til de to andre representantforslagene Stortinget har til behandling, vil jeg vise til andre innlegg her i salen og til innstillingene i hver sak – våre merknader og forslag der – og også til våre merknader og forslag til Meld. St. 11 for 2015–2016, som hoveddebatten har dreid seg om, Nasjonal helse- og sykehusplan.

Når det gjelder representantforslaget fra Venstre om et drømmeløft for regional helseinnovasjon m.m., vil jeg også si at vi vil komme tilbake til behandlingen av de nye regionenes oppgaver når statsråden i Kommunal- og moderniseringsdepartementet legger fram regionmeldingen i løpet av våren.

Odd Omland (A) [17:51:01]: Gjennom statsrådens sykehustale, om å basere seg på et befolkningsgrunnlag på 60 000–80 000 for å opprettholde kirurgiske akuttfunksjoner, ja, så mangler for det første en faglig begrunnelse og en grundig utredning av de geografiske forhold. I tillegg ble sykehusene i denne planen i Flekkefjord, Stord, Volda, Narvik og Gravdal satt på en egen liste hvor sykehusene ville miste sin akuttkirurgiske beredskap. Dette var bakgrunnen for det som resulterte i svært sterke reaksjoner lokalt, med flere tusen i fakkeltog rundt om i landet.

Den 11. februar la Arbeiderpartiet fram sin innstilling til planen. Størst oppmerksomhet har det vært rundt de fem sykehusene som kom med på den såkalte rødlista over dem som vil miste sin akuttkirurgi.

I dag foreslår Arbeiderpartiet, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, bl.a. at Stortinget ber regjeringen se bort fra prinsippet om befolkningsgrense. Arbeiderpartiet foreslår også at statsråden gjennom foretaksmøtene tilkjennegir klart at en skal se bort fra scenariet vedrørende sykehus som vil miste sin akuttkirurgi.

Når det gjelder akuttkirurgien, har vi foreslått en bunnplanke for den ved akuttsykehusene, som Torgeir Micaelsen var inne på. Samtidig understreker vi ettertrykkelig i merknadene fra vår side at dette er et absolutt minstekrav og skal ikke tolkes som at det er noe regjeringen og helseforetakene skal styre mot som et mål.

Jeg har registrert uttalelsen til Venstres Ketil Kjenseth i lokalavisen Agder 4. mars om at sykehuset og akuttkirurgien ved sykehuset i Flekkefjord er tryggere enn noen gang, og videre sa Iselin Nybø i samme avis den 10. mars:

«Etter at Stortingets helse- og omsorgskomité har avgitt sin innstilling (…) er det ingen tvil om at flertallet (…) vil beholde Flekkefjord sykehus som et akuttsykehus med akuttfunksjoner, inkludert akuttkirurgi. Det må bare Sørlandet sykehus og Helse Sør-Øst forholde seg til.»

Den 15. mars sa Kari Kjønaas Kjos til samme avis:

«Langt på vei er dette riktig.»

Utviklingsplanene skal nå gjennomgås på nytt, basert på Stortingets klare forventninger. Arbeiderpartiet slår fast at disse diskusjonene ikke skal starte med hva som skal legges ned, men med hvordan vi kan organisere oss bedre. Det skal gjennomføres prosesser, og kommunene skal involveres. Uenighet skal rettes til helseministeren, som har ansvaret for at Stortingets forventninger ivaretas og gjennomføres.

I dag vil jeg utfordre avtalepartnerne: Kan en nå forvente, basert på de uttalelsene som jeg refererte til tidligere i innlegget, gitt til lokale media, og gjennom det flertallsvedtaket som nå fattes etter forliket mellom partiene, at akuttkirurgien blir ved Flekkefjord sykehus framover? Og betyr det at statsråden i sitt foretaksmøte 4. mai med Helse Sør-Øst sender klare signaler om at nå, når Sørlandet sykehus om ikke lenge skal oppdatere sin utviklingsplan, så skal dette bli lagt til grunn, gjennom en god og involverende lokal prosess?

Og dersom ikke det jeg tar opp her, blir kommentert, legger jeg til grunn at det er avtalepartnernes syn og blir gjeldende politikk, og at det da vil skape den roen som Ørmen Johnsen her sa at vi kunne få gjennom denne behandlingen.

Terje Breivik (V) [17:55:31]: Nasjonal politisk debatt kan tidvis være rimeleg småleg. Kvart enkelt parti har vore langt meir oppteke av kortsiktig, populistisk eigenmarkering framfor å ta felles ansvar for korleis me optimalt forvaltar fellesskapsressursane, i dette tilfellet spesialisthelsetenesta.

Venstre kunne sjølvsagt ha hoppa av forhandlingane med regjeringspartia om helseplanen, stilt oss på sidelinja og vore reine og kvite. Og då veit Senterpartiet, som no bruker det dei har av utestemme til å kritisera og krisemaksimera, at det truleg hadde vore eit fleirtal her i salen for eit vedtak som ikkje hadde vareteke dei verdiane, dei sjukehusa, eg oppfattar at Senterpartiet har omsut for, så godt som dagens vedtak vil gjera.

I realiteten har Venstre bidrege tungt til å gje sjukehusa ein tryggleik og langsiktigheit dei knapt nok kunne drøyma om under åtte år med raud-grønt fleirtal i regjering. Kor var Senterpartiet sitt engasjement og handlekraft for sjukehusa i dei åra dei var ein del av fleirtalet og sat i regjering?

Ta eit av sjukehusa i heimtraktene mine, Odda, eit sjukehus og eit lokalsamfunn som verkeleg har måtta leva med usikkerheit, og der regelen i førre periode var fjernstyring og gradvis tapping av innhald og tenester. Sjukehuset i Odda er i dag så redusert at skulle dei mista døgnakuttberedskapen i tillegg, er truleg grunnlaget for sjukehuset vekke. Og sjølvsagt: Odda skal ha eit sjukehus. Når Venstre og fleirtalet i dag fjernar folketalskravet og vektlegg geografi og topografi ytterlegare, og styrkjer økonomien, er akuttkirurgien i Odda etter alle praktiske føremål sikra.

I tillegg vert regelen no lokal leiing. Og om føretaksstyret mot det ein kunne venta seg, ikkje oppfattar eit så eintydig storting, er det lagt inn ytterlegare to tryggleiksventilar – kommunal motsegnsrett ved endringar i oppgåvene og innhaldet for eit sjukehus, og rapporteringsplikt for helseministeren ved endring i oppgåvene. Underforstått: Stortinget har alle høve til å gripa inn og overstyra vedtak helseministeren rapporterer om.

Så dagen i dag er ikkje berre ein gledas dag for norsk helse- og sjukehuspolitikk, men òg ein gledas dag for små sjukehus som Odda.

Dag Sele (KrF) [17:58:22]: Helseministeren har lagt fram ein nasjonal helse- og sjukehusplan som inneheldt ei liste over sjukehus som kunne mista akuttkirurgi. Denne lista skapte naturleg nok reaksjonar i dei aktuelle lokalmiljøa, bl.a. fordi ein frykta at den uvissa som det skapte, ville kunna skada rekrutteringa av nøkkelpersonell. Slik sett kan jo noko av skaden alt ha skjedd.

Men så har eg òg høyrt helseministeren, i dette tilfellet på Stord sjukehus, der han sterkt understreka at denne lista ikkje var å oppfatta som eit direkte signal om nedlegging og fjerning av funksjon, men berre var eit scenario, ein illustrasjon over kva som kunne bli resultatet dersom dei overordna prinsippa vart vedtekne i Stortinget.

Så har ein altså no fjerna lista over scenarioa, men ein har behalde dei overordna prinsippa, om enn med ein litt annan ordlyd. I dag høyrde me òg til og med statsråden seia at den nye ordlyden er i tråd med hans intensjonar. Då ber eg om forståing for at mange av oss stiller oss litt undrande når representantar for komiteens fleirtal framstiller dette som at akuttkirurgien er berga på lokalsjukehusa.

Eg refererer gjerne til ei av dei hovudtillitsvalde for sjukepleiarane på Stord sjukehus, og eg må tillate meg å modifisera ordlyden litt, for å sikra at eg held meg innanfor det parlamentarisk akseptable. Hennar bodskap var at dette er det same innhaldet i ny innpakning. Og så lenge ein fører vidare kategoriane «stort akuttsykehus» og «akuttsykehus» og i tillegg knyter akuttkirurgien til såpass lauslege formuleringar som «når hensynet til pasienten gjør det nødvendig», må eg seia meg einig med henne. Så blir både ho og eg forsøkt roa med at Stortinget skal informerast om vesentlege endringar i oppgåver og struktur. Men kva skal då vera Stortinget si oppgåve? Dette er altså ikkje, slik det har vore påstått, eit spørsmål om detaljstyring, men grunnleggjande spørsmål om struktur i helsetenestene – eigentleg òg om struktur i lokalsamfunna.

Det er difor eitt spørsmål eg godt kunne tenkt meg å få svar på frå representanten Ørmen Johnsen: Dersom eitt av landets helseføretak i nær framtid kjem fram til at dei vil leggja ned akuttkirurgien på eitt av sjukehusa, og grunngjev dette med at omsynet til pasienten ikkje lenger gjer tilbodet nødvendig, kan representanten Ørmen Johnsen då, i dag og frå denne talarstolen, lova at regjeringspartiet Høgre vil sørgja for at den saka blir behandla og vedteke i denne salen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:01:19]: Først til en åpenbar misforståelse. Det snakkes her om rødlistesjukehus, som om det er de sjukehusene som er spesielt verneverdige. Det er fundamentalt feil. De lokalsjukehusene som vi slåss for, er svartelista sjukehus. Det er et viktig poeng.

Senterpartiet har lagt fram folkets helsetjeneste, en nettverksmodell hvor lokalsjukehusene samarbeider med sentralsjukehusene som et nav i forhold til eika i et hjul. Vi har presentert en finansiering med rammefinansiering, og vi har presentert et fokus på ledelse – en stedlig ledelse med faglig ansvar for kvalitet, med budsjettansvar og med personalansvar for alle offentlig ansatte som arbeider i den flokken som kalles et sjukehus, en operasjonsbasert ledelsesfilosofi med mer ansvar og makt ut til fagfolkene, og der det viktigste er møtet mellom behandler og pasient. Ledelses- og støttefunksjoner må alle legges opp til å fremme dette formålet – møtet mellom pasient og behandler.

Formålet med denne debatten var at en skulle få en avklaring, bl.a. om innholdet i lokalsjukehusene og prioritering av investeringer. Vi har ikke fått noen av delene. Tvert imot – helseforetakene gis avgjørende makt, samtidig som statsråden gjennom helseforetakslova kan fortsette å styre i det skjulte, slik det ble avklart i kontrollkomiteens behandling når det gjelder Møre og Romsdal helseforetak. Det er ikke noe framskritt, men det er et framskritt på den måten at utenfor dette hus er det flere mennesker nå som forstår hva som skjer, og dermed er bevissthetsnivået økt og mulighetene for å fortsette dette spillet mindre.

Kjernen er, når det gjelder lokalsjukehus, innholdet i sjukehusene. Legeforeningen og Senterpartiet er enige. Vi snakker om hva det er som gjelder for kirurgisk akuttberedskap.

Slik regjeringspartiene legger opp til, kan fagfolk komme til å stå i situasjoner der det kan oppstå komplikasjoner for inneliggende kirurgiske pasienter. Det må være vurderingsberedskap for pasienter som kommer i akuttmottaket med uklare tilstander, og det vil være nødvendig å ha livreddende nødkirurgi. Hvordan det kan gjennomføres uten akuttkirurger på vakt, forstår vi ikke. Jeg ber om at statsråden kommer opp med referanser til fagpersoner som går god for at den modellen som regjeringen her legger fram, kan gjennomføres uten akuttkirurgisk beredskap. Det er kjernen i debatten, og det må statsråden svare på.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [18:04:39]: En god svangerskapsomsorg, et trygt fødetilbud og nær oppfølging i barseltiden er avgjørende for å sikre god helse hos mor og barn.

Blant områdene som Nasjonal helse- og sykehusplan behandler mest stemoderlig, er fødselsomsorgen. Er det noe folk vet er avgjørende viktig for sin lokale beredskap, så er det fødetilbudet. 20 linjer i en nasjonal helse- og sykehusplan om en av de viktigste oppgavene sykehusene skjøtter, holder ikke.

Konsekvensene for fødetilbudet ved omlegging i sykehustilbudet må selvfølgelig utredes. Regjeringen må være sikker på at det ikke gjøres endringer i fødetilbudene som gjør det vanskelig å oppfylle kvalitetskravene til fødselsomsorgen. Helseforetakene er også av Stortinget pålagt å utarbeide en flerårig, helhetlig og lokalt tilpasset plan for fødetilbud og svangerskaps- og barselomsorg i regionene. Helseforetakene har i flere år hatt ansvar for følgetjenesten.

Det vekker bekymring for om Helse- og omsorgsdepartementet prioriterer fødselsomsorgen tilstrekkelig til at kvalitetskravene kan innfris når kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer får en så ubetydelig plass i Nasjonal helse- og sykehusplan. Sykehusstruktur, organisering og finansieringsløsninger legger viktige premisser for fødselsomsorgen, og særlig ved de store fødeklinikkene er bemanningssituasjonen kritisk. Vi trenger et løft for fødselsomsorgen om fødende i hele landet skal sikres trygge fødetilbud for mor og barn, om antall komplikasjoner og keisersnitt skal gå ned og ammeandelen økes.

Fødselsomsorgen i Norge er de siste 30 årene blitt betydelig sentralisert. Ved reisevei på over 90 minutter er det fortsatt altfor få som får følgetjeneste. De store fødeklinikkene i byene er ofte fulle, og kvinner i aktiv fødsel opplever hvert år å bli avvist og måtte vente hjemme. I Jordmorforbundets undersøkelse publisert 8. mars i år svarer 94 pst. av jordmødrene at kvalitetskravene, som at fødende skal ha en jordmor hos seg i aktiv fase av fødselen, ikke følges, og 58 pst. svarer at de av og til, ofte eller svært ofte ikke klarer å ha tilstrekkelig overvåkning av mor under fødselen.

Gjennom den innsatsstyrte finansieringen premieres komplikasjoner. Blødninger under fødsel utløser utbetaling, mens god grunnbemanning som kan forhindre blødninger, ikke gjør det. Fødetilbudene finansieres i dag som sykehusenes sengeposter, men uforutsigbarheten med fødsler gjør at det trengs et akuttilbud. Senterpartiet mener at fødselsomsorgen må rammefinansieres og sikres forsvarlig bemanning som akuttpost. Vi foreslår dette for Stortinget. Vi foreslår også at regjeringen må sikre at kvalitetskravene til fødeinstitusjoner fra 2010 blir implementert når det gjelder både organisering og resultat. Og vi ber regjeringen om å pålegge helseforetakene å sikre alle fødende en jordmor til stede under aktiv del av fødsel.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [18:07:49]: Hvor det skal være sykehus, og hvilket innhold de skal ha, handler om å legge til rette for likeverdige tjenester over hele landet. Innbyggerne skal sikres et tilgjengelig og kvalitativt godt sykehustilbud uavhengig av bosted.

Desentraliserte sykehustilbud i Norge er nødvendig for å skape likeverdige tjenester. For å få dette til må også de små sykehusene styrkes, ikke svekkes. Det er derfor en nasjonal oppgave å sikre også de mindre sykehusene helhetlige tilbud sammen med en god og forutsigbar økonomi.

Det er gode faglige belegg for å hevde at det er en viktig indre sammenheng mellom kirurgi, anestesi, radiologi, indremedisin og laboratorietjenester. Det å fjerne den akuttkirurgiske kompetansen vil påvirke helheten og gi pasienten et dårligere tilbud. Har et sykehus ikke lenger akuttkirurgisk vakt, vil mange indremedisinske pasienter heller ikke tas imot lokalt.

Det er derfor forunderlig at regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, sammen med Venstre legger til rette for at akuttkirurgien ved lokale sykehus som har denne funksjonen i dag, kan fjernes selv om tjenesten har god kvalitet. I stedet snakker man fra disse tre partienes side om en akuttkirurgisk vurderingskompetanse og akuttkirurgiske tilbud som innsnevrer spesialområder. Hvis et mindre sykehus kun skal behandle en spesifikk type akuttskade, hvor er da beredskapen for innbyggerne? Mener virkelig regjeringspartiene og Venstre at det er godt nok å sikre kirurgisk beredskap på et utvalgt medisinsk område? Med majoriteten av høringsinstansene i ryggen har Kristelig Folkeparti stått støtt på kravet om å sikre akuttkirurgisk beredskap på alle sykehus som har denne funksjonen i dag.

Jeg forstår godt at enkelte stortingsrepresentanter som skal forsvare flertallets syn på dette området, selv begynner å bli usikre på hva de egentlig er med på. Til avisen Agder 9. mars d.å. svarte stortingsrepresentant Ketil Kjenseth følgende på spørsmålet fra avisen om han har fått bekreftet av Høyre og Fremskrittspartiet at sykehuset i Flekkefjord fortsatt må ha akuttkirurgi:

«Jeg tror ikke jeg skal gå noe mer inn i det, eller omfanget av hva kriteriene betyr (…) En slik avklaring er å forlange litt mye av meg som stortingsrepresentant. Det er helseforetakene som må gjøre jobben med å avklare hva som skal være hvor».

Saken er den at når en stortingsrepresentant som tilhører flertallskonstellasjonen, ikke kan avklare et så viktig spørsmål om et sykehus som har hatt akuttkirurgi så lenge det har eksistert, fortsatt skal ha denne funksjonen eller ikke, og i stedet må henvise til helseforetaket, må det være tydelig for alle og enhver at i saken om akuttkirurgi er all makt flyttet fra denne sal til helseforetaket.

Bente Thorsen (FrP) [18:11:02]: Fremskrittspartiet har omsider fått sin etterlengtede sykehusplan. En av grunnene til at den har vært svært viktig for oss, er den forutsigbarheten og tryggheten den gir befolkningen som trenger sitt sykehus.

Gjennom årenes løp har en rekke sykehus blitt lagt ned, og enda flere har fått endret struktur – uten at det i det hele tatt har vært en langsiktig plan for hva sykehusene skal gjøre, hvilke behov som finnes, og ikke minst hvem som skal gjøre hva og hvor.

I 20 år med utredninger, både gjennom NOU-er og stortingsmeldinger, har det vært tilnærmet samme budskap: hvordan akuttfunksjoner skal tilpasses i de minste sykehusene. Likevel er flere mindre sykehus nedlagt, både i Østfold, Agder, Vestfold og i Sauda i Rogaland, uten en overordnet langsiktig plan. Det er altså tilfeldighetene som har rådd. Derfor er jeg svært glad for at det er et bredt flertall for det som foreligger i dag. Jeg tror faktisk at det også vil styrke de mindre sykehusene, som f.eks. det i Flekkefjord og Stord sjukehus. For Fremskrittspartiet er det viktig å opprettholde trygghet blant befolkningen, men også for de ansatte.

I media leser vi om nedleggingsspøkelser, mens det i denne planen ikke blir foreslått å legge ned ett eneste sykehus.

I dag vedtar vi også at de minste sykehusene får mulighet til å påvirke innhold og struktur. Jeg håper virkelig at denne muligheten gripes, og at vi nå kan brette opp ermene og se framover mot forutsigbare år for landets sykehus. Demografien endres, og nye tider krever nye løsninger.

Det er flere elementer denne planen tar for seg, som er viktige parametere for årene framover, bl.a. nok personell med riktig kompetanse. Nå blir de regionale helseforetakene viktige bidragsytere i arbeidet med å utvikle en nasjonal bemanningsmodell for sykehusene. Alle partier, unntatt Senterpartiet, mener dette vil være et nyttig verktøy for å kunne vurdere og iverksette tiltak for å redusere risiko for mangel på helsepersonell og møte framtidige behov på en bedre måte enn i dag.

Vi er glad for at planen også løfter ny legespesialitet rettet mot akuttmottakene. Hvilken kompetanse som møter en her, kan i mange tilfeller være avgjørende for rask og riktig behandling. Jeg ser fram til at vi finner en modell for ny legespesialitet i mottakene, som kan gjøre de mindre sykehusene enda bedre rustet for framtiden.

I denne saken er det fremmet en mengde gode forslag. Jeg vil spesielt trekke fram forslaget om en egen sak om basestrukturen for luftambulansen. I den forbindelse vil jeg minne både regjering og storting om at Helse Fonna, som dekker 175 000 personer, er det eneste helseforetaket i landet uten legehelikopter.

De vedtakene vi gjør i denne saken, mener jeg vil bidra til både trygghet og forutsigbarhet i tjenestene – til beste for pasientene.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [18:14:24]: Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi trenger en sykehusplan som sikrer forsvarlig beredskap. Fram til nå har de fleste mindre sykehus hatt akuttkirurgi. Jeg vil løfte fram ett av disse mindre sykehusene, nemlig Volda sjukehus. Volda sjukehus kan vise til sykehusfunksjoner med god kvalitet. Men det har sine utfordringer. Det er bl.a. ikke fastlandsforbindelse til Ålesund, som er det nærmeste sykehuset. Det er en av grunnene til at Volda må sikres akuttberedskap også i framtida.

Volda har mye å vinne på å samarbeide med andre sykehus, f.eks. sykehuset i Ålesund. Slik er det i dag, og slik kan de også opprettholde kompetansen i tjenestene de tilbyr. Et fullverdig og komplett helsetilbud vil gjøre et område mer attraktivt. Det blir også mer interessant å jobbe der.

Sykehuset vil spille en viktig rolle i framtida. Som Legeforeningen advarer mot, vil det kunne bli problematisk å drive et indremedisinsk tilbud uten fullverdig kirurgisk kompetanse.

Kari Ristesund – en 72 år gammel kvinne – har samlet inn 12 000 underskrifter på Søre Sunnmøre som et tydelig krav om at innbyggerne får beholde akuttberedskapen. Tidligere styreleder i Helse Midt, Marthe Styve Holte, påpeker at det er uforsvarlig å legge ned akuttfunksjoner på Volda sjukehus.

Geografi, værforhold og reisetid er viktige faktorer å ta hensyn til. Tilgjengelige tjenester er en vesentlig kvalitetsindikator. Det hjelper ikke å ha gode tjenester hvis de ikke er tilgjengelige for lokalbefolkninga, særlig når minuttene er for korte.

Nedskalering av akuttberedskapen kan bety ramme alvor for innbyggerne i utsatte områder. Akuttberedskap har ikke gått av moten, det trengs like sårt som før. Kanskje regjeringa ville ha vært noe mer optimistisk på de mindre sykehusenes vegne om de hadde lyttet til personer som fru Ristesund og fru Styve Holte.

Rigmor Aasrud (A) [18:17:08]: Det har vært store forventninger til Nasjonal helse- og sykehusplan. De fleste spørsmålene har i lang tid blitt henvist til den. Svarene skulle komme i planen. Jeg tror dessverre at det ikke blir stille på spørsmålsfronten selv etter dagen i dag.

Den nasjonale helse- og sykehusplanen skulle gi svar. I innlandet venter vi fortsatt på svar på hvorfor psykiatrien nedbygges, svar på hvorfor den gylne regel om større vekst innenfor psykiatri og rus ikke gjelder for innlandet. I avisoppslag i dag sies det at kutt i psykiatrien utgjør 120 mill. kr over tre år. Bare det første året kuttes det mer enn det som ble tilført Sykehuset Innlandet, SI, under den forrige opptrappingsplanen. Jeg forventer at statsråden går inn i dette. Hvis ikke må det tolkes som om statsråden mener at det er riktig at psykiatrien i innlandet bygges ned. Innenfor et budsjett på over 140 mrd. kr bør det være mulig å finne løsninger som avbøter situasjonen, dersom statsråden vil.

Samhandlingsreformen var et riktig grep for bedre arbeidsdeling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. En viktig målgruppe for reformen var kronikerne, de som trenger oppfølging ofte. Flere steder i landet er det etablert gode lokalmedisinske sentre som retter seg mot målgruppa. Mange får god behandling på sånne sentre. Det reduserer belastningen for pasienter som ellers måtte reise langt for å få behandling. Når spesialistene reiser ut dit folk bor, gjør det at tilbudet oppleves mer tilgjengelig for flere.

Nasjonal helse- og sykehusplan sier dessverre lite om sånne tilbud. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komité adresserer dette, og jeg forutsetter at alle de lokalmedisinske sentra utvikles. I Oppland er det lokalmedisinske sentret på Otta like viktig som det i Valdres, og jeg forventer at statsråden som eier av de regionale helseforetakene gir signaler om at helseforetakene skal være en aktiv medspiller for både gamle og nye sentre når de ønskes etablert. Men jeg tror det er nødvendig å se på takstsystemet for spesialisthelsetjenesten. Vi får rapporter om at takstsystemet er en hemsko for å få til gode desentraliserte tilbud.

Til slutt: Vi må gjøre noe med ambulansetjenesten for luftfarten. Det gjelder særlig innlandet. Vi må få på plass akseptable løsninger. Derfor forventer jeg stor oppslutning om forslag nr. 11, fra Arbeiderpartiet.

Heidi Greni (Sp) [18:20:36]: Senterpartiet mener Norge skal ha en desentralisert spesialisthelsetjeneste. Bosettingsmønster, geografi, vær og vind gjør at dette er en forutsetning for god beredskap i Norge. Nærhet gir også økt kvalitet i befolkningens helsetilbud i hele landet og bidrar til mindre press i storbyene. De mindre lokalsykehusene gir god behandling for de vanligste pasienttilfellene, og i tillegg kommer smådriftsfordelene som fornøyde pasienter, fornøyde pårørende, lavere enhetskostnader og kortere vei til kommunehelsetjenesten. Når lokalsykehuspasientene utgjør 60–75 pst. av alle pasienter i norske sykehus, og når 50–70 pst. av alle pasienter som blir lagt inn for øyeblikkelig hjelp, kan ferdigbehandles på lokalsykehusnivå – ja, da må vi styrke lokalsykehusene, ikke svekke dem.

Samhandlingsreformen har gitt kommunene flere og mer kompliserte oppgaver, kommunene trenger lokalsykehusene. Vi er for langt unna målsettingene om bedre samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Svekkes lokalsykehusene, vil vi være enda lenger unna.

Senterpartiet vil fylle lokalsykehusene med innhold og sikre rekruttering. Lokalsykehusene skal kunne utføre vanlige kirurgiske og indremedisinske utredninger, behandlinger og inngrep og gi trygghet for lokal beredskap. Tynset er et svært godt eksempel på et sykehus som har styrket seg ved å utføre planlagt behandling for langt flere pasienter enn dem som er i opptaksområdet deres. Det er avgjørende for opprettholdelse av akuttkirurgisk beredskap.

Senterpartiet vil ha mer samarbeid mellom store og mindre sykehus om planlagt behandling. Regjeringens pålegg til helseforetakene om å legge mer ut på anbud er en direkte trussel mot et slikt samarbeid.

De spesialiserte oppgavene til sykehusene er allerede sentralisert, og det er ingen som mener at alle skal holde på med alt. Legeforeningen mener sykehus må ha minimum døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester. Senterpartiet støtter Legeforeningen i dette.

Nasjonal helse- og sykehusplan og innstillingen skaper usikkerhet for det framtidige tilbudet ved Orkdal Sjukehus. Det vises til at helseforetaket utreder framtidig tjenestetilbud ved Orkdal, og at det er kort vei til St. Olavs hospital. Flertallet vil overlate til helseforetakene og statsråden i foretaksmøtet å bestemme Orkdal Sjukehus’ framtid. Senterpartiet mener Stortinget må ta ansvar for og stilling til framtiden for Orkdal Sjukehus og fremmer forslag om det.

Jeg oppfordrer Stortinget til å stemme for Senterpartiets forslag. Løfter gitt lokalt og nasjonalt fra ulike partier om å slå ring om Orkdal Sjukehus er ikke noe verdt uten at det blir stemt for dette her i dag.

Oskar J. Grimstad (FrP) [18:23:58]: Nasjonal helse- og sjukehusplan, som blir lagd fram for Stortinget kvart fjerde år, skal informere Stortinget om status for og utfordringar i spesialisthelsetenesta og gjere det mogleg for Stortinget å ta dei viktigaste avgjerdene om korleis sjukehusa skal vidareutviklast. Målet er å skape tryggleik for befolkninga i alle delar av landet og i det konkretisere krav til innhald i sjukehusa våre. For Framstegspartiet er det viktig at planen legg til rette for at det framleis skal vere ein desentralisert sjukehusstruktur i Noreg, med ei ryggrad av akuttsjukehus. Eit av dei større grepa som er venta, er å få på plass ein ny styringsmodell, og det er eit mål å fjerne dei regionale helseføretaka, noko eg støttar fullt ut, på bakgrunn av å ha vore styremedlem der over fleire år før eg kom på Stortinget. NOU-en skal leverast den 1. desember 2016, og regjeringa vil kome tilbake til Stortinget våren 2017 med korleis saka skal følgjast opp.

Så til kampen om dei mindre sjukehusa: Høgre–Framstegsparti-regjeringa og statsråden har vore tydelege på at også mindre sjukehus må ha eit større tilbod dersom avstand, klima og beredskap gjer det nødvendig, noko som gjeld for mitt lokalsjukehus i Volda. Dette sjukehuset har også vore legevakt for heile Ytre Søre Sunnmøre med sine tunge industri- og verftsmiljø i tillegg til ein stor maritim flåte. Difor er eg glad for at det er eit sentralt mål i planen å styrkje lokalsjukehusa, ikkje svekkje dei. Målet er at lokalsjukehusa skal bli betre rusta til å vareta dei pasientgruppene som vil ha auka behov for sjukehustenester i framtida. Planen skal også sikre at vi opprettheld eit sterkt desentralisert sjukehustilbod, og det blir slått fast at ingen sjukehus skal leggjast ned som følgje av planen.

Denne regjeringa har lagt til rette for høgare vekst i pasientbehandlinga i sine tre budsjett, høgare enn den førre regjeringa fekk vedtatt gjennom sine åtte år, og det gir resultat for pasientane. Ventetida går ned, fleire får hjelp, og færre pasientar ventar på behandling. Når ventelistene er reduserte med over 40 000 pasientar, viser det at det monnar.

Likevel har Arbeidarpartiet ein type retorikk som viser at dei er meir opptatte av politisk spel enn å synleggjere kva slags politikk dei eigentleg står for, og det er svært uklart kva Arbeidarpartiets «den tredje vei» inneber. Ein konklusjon kan vi dra av erfaring, og det er at fleire sjukehus blei lagde ned under den raud-grøne regjeringa, utan at Stortinget hadde moglegheit til å vedta dei overordna politiske føringane for sjukehus og sjukehusstrukturen.

Så las eg i lokalavisa mi, Sunnmørsposten, at Senterpartiets Jenny Klinge har berga Volda sjukehus og nærmast peikar nase til representantane frå Sunnmøre, så det skal bli spennande å høyre på neste innlegg. Dersom det er slik at det sjukehuset er berga for all framtid og Senterpartiet har stått for det, burde dei vel kanskje ha avklara det tidlegare og ikkje venta så lenge som dei har gjort.

Jenny Klinge (Sp) [18:27:08]: Eg ville kanskje oppmode representanten Grimstad om å lese godt før han begynner å sitere frå utsegner i media. Eg har absolutt ikkje sagt at Volda sjukehus er berga. Det kan eg ikkje, eg sit jo ikkje i fleirtalet her i Stortinget.

Det vi kunne lese i Møre-Nytt den 5. mars i år, var at Volda ikkje blir freda. Der stod det også:

«Høgre, Frp og Venstre er samde om sjukehusavtale. Den gir ingen garantiar for Volda sjukehus.»

Folk i Møre og Romsdal er vane med å leve i uvisse for sjukehusa sine. Engasjementet blant folk viser seg i form av bl.a. fakkeltog når trusselen mot sjukehusa aukar, og før jul var det 10 000 menneske som gjekk i fakkeltog for Volda sjukehus.

Fleirtalspartia prøver å stilne fakkeltoga med formuleringa om at såkalla «akuttsykehus skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud når bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig».

Volda sjukehus blir eit såkalla akuttsjukehus etter dette. Det betyr at sjukehuset kan ha akuttkirurgisk beredskap, men ikkje at det skal ha det.

Både fleirtalspartia og Arbeidarpartiet meiner i innstillinga at avgjerder om innhaldet i sjukehusa og investeringar skal takast av dei ikkje-folkevalde føretaka og føretaksmøtet.

Folk har rett på likeverdige helse- og sjukehustilbod i heile landet. Volda sjukehus er eit viktig sjukehus, som yter pasientbehandling og beredskap av god kvalitet. Godtek stortingsfleirtalet at akuttkirurgitilbodet blir bygt ned her, betyr det i praksis ei svekking av pasienttilbodet på Søre Sunnmøre. Senterpartiet fremjar derfor forslag i Stortinget i dag om å sikre at Volda sjukehus blir vidareutvikla som eit fullverdig lokalsjukehus.

Senterpartiet vil ha slutt på uklåre formuleringar i sjukehuspolitikken. Det skapar forvirring, frustrasjon og politikarforakt. Dei lokalsjukehusa som har rekrutteringsvanskar, har det ofte nettopp fordi ein ikkje har hatt garantiar for framtida. Dei lokalsjukehusa som opplever å bli nedprioriterte av moderføretaket, er ofte dei same sjukehusa som har nedbyggingsspøkjelset over seg.

«Sykehusene som i dag har akuttkirurgiske tilbud, vil fortsatt ha dette der det er nødvendig, og hvis de klarer å opprettholde god kvalitet og pasientsikkerhet.»

Det sa leiaren av helse- og omsorgskomiteen ved framlegginga av avtalen mellom fleirtalspartia. Eg kan forsikre Kjønaas Kjos om at Volda sjukehus kan vareta både kvalitet og pasienttryggleik. Men dersom det skal bli overlate til helseføretaka å gjere ei skjønsvurdering av behovet for akuttkirurgiske tenester, blir det lett til at somme sjukehus som yter gode og nødvendige tenester, likevel blir fråtekne viktige akuttfunksjonar.

Eg vil oppmode Stortinget om å stemme for Senterpartiets forslag om å sikre eit fullverdig Volda sjukehus i dag, fordi det er vår oppgåve på Stortinget også å sørgje for at det ikkje alltid er folk i distrikta som tapar denne kampen.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [18:30:24]: I dag skal vi vedta Nasjonal helse- og sykehusplan. Det er bra. Flertallet slutter seg til definisjonen av sykehus som er foreslått av regjeringen. Partiene krever ikke at akuttkirurgi skal være et krav til sykehus, men at akuttkirurgi er noe som kan være et tilbud dersom det er nødvendig.

Den norske legeforening har, som flere har referert, advart mot forslaget. De mener kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus. I tillegg må sykehus sikres tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Denne planen forandrer ingenting. Flertallet freder kanskje sykehusbyggene med dette, men tilbudet står fortsatt i like stor fare som tidligere. Hva hjelper det om sykehusbygget står, om innholdet svekkes eller forsvinner?

Dette er en farlig avtale for lokalsykehusene på Gravdal og i Narvik, i mitt fylke, og som nå etter mitt syn er enda et steg nærmere å miste noe av det gode tilbudet de har i dag.

Senterpartiet mener at planen er preget av mange fine ord, men den innebærer ingen endring i styringssignal til helseforetakene.

Flertallet mener at akuttkirurgi kan beholdes dersom kvaliteten og pasientsikkerheten blir ivaretatt. Det er ingen garanti. Da Rjukan sykehus og Kragerø sykehus ble lagt ned, skyldte man nettopp på hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet. Men den egentlige grunnen var vel drømmen om sentralisering og forestillingen om å spare penger. At flertallet mener sykehus uten akuttkirurgi likevel kan ha ansvar for kirurgisk beredskap, er ikke troverdig, for hvordan kan leger vurdere alvorlige tilfeller samtidig som de skal nektes å jobbe med øyeblikkelig hjelp?

Norge er et langstrakt land med fjell og fjorder og mye vær, for ikke å snakke om uvær, som vi har mye av i Nordland. Derfor fremmer Senterpartiet forslag om at regjeringen skal sikre at Gravdal og Narvik sykehus videreutvikles som fullverdige lokalsykehus med minimum døgnberedskap i akutt indremedisin, kirurgi, anestesi, røntgen og laboratorietjenester og styrkes gjennom bedre oppgavefordeling.

Både Gravdal og Narvik sykehus er viktige sykehus i sine regioner. Ryker akuttkirurgitilbudet her, betyr det en sterk svekkelse av både beredskap og pasienttilbud i henholdsvis Lofoten og Ofoten.

Jeg synes også det er viktig å merke seg at prehospitale tjenester er en viktig del av akuttkjeden. Responstiden klares ikke i dag. Man er langt unna mange plasser. Og det helseforetaket jeg kjenner best, Helse Nord, jobber nå med flytting av ambulansen, slik at man får enda lengre utrykningstid enn i dag. Jeg synes derfor det er helt nødvendig å forskriftsfeste krav om responstid basert på akuttutvalgets forslag om nasjonale responstider for ambulanser.

Iselin Nybø (V) [18:33:28]: Spørsmålet om akuttkirurgi har vært et betent spørsmål mange plasser, bl.a. i Flekkefjord. For Venstre er det et viktig poeng at Stortinget ikke kan være ansvarlig for kvaliteten i disse tjenestene. Å gjøre noe annet vil grense mot å oppheve foretaksmodellen, og det er en helt annen diskusjon enn den som har vært i forbindelse med sykehusplanen. Men det er Stortingets oppgave å gi noen klare signaler som statsråden må sørge for blir fulgt, og når det gjelder akuttkirurgi, har vi gjort nettopp det. For det første er det nå helt klart at ingen sykehus skal legges ned. Dette i seg selv er en viktig sikkerhet for mange av de små sykehusene. Kravet om et befolkningsgrunnlag på 60 000–80 000 er dermed fjernet. Videre slås det fast at akuttsykehus, som f.eks. Flekkefjord sykehus, skal ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi, beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering og håndtering av akutte hendelser. Sykehusene skal ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig. Sykehus som har akuttkirurgiske tilbud, slik som Flekkefjord, vil fortsatt ha dette når hensynet til pasientenes behov gjør det nødvendig, og kvaliteten og pasientsikkerheten er ivaretatt.

Det er ingen som kan spå om framtiden. Denne sykehusplanen skal bl.a. rulleres hvert fjerde år. I tillegg bygges det veier, og den medisinske teknologien utvikler seg til stadighet. Statsråden har i mange år vært innvalgt på Stortinget fra Rogaland og kjenner forholdene mellom Stavanger og Kristiansand svært godt. Og selv om statsråden nå har regjert sammen med Fremskrittspartiet i to og et halvt år, er det på ingen måte firefelts motorvei mellom Kristiansand og Stavanger ennå. Forholdene varierer etter årstiden, men det må påregnes i underkant av to timers kjøring både til Kristiansand og til Stavanger fra Flekkefjord. Det er helseforetakets oppgave å holde kvaliteten i tjenestene oppe, men det kan ikke være noen tvil om at det fra Stortingets side er en klar føring at sykehus som Flekkefjord sykehus skal beholde akuttfunksjonen. Dette er det statsrådens oppgave å følge opp.

Noen har også skapt usikkerhet om hvem som skal avgjøre Flekkefjord sykehus’ skjebne når det kommer til akuttkirurgien. Mange er redde for at helseforetaket vil strupe tilbudet på en måte som gjør at det ikke lenger gis et helsefaglig tilbud, og at helseforetaket deretter med god samvittighet kan legge ned akuttkirurgien. Jeg har tiltro til at statsråden følger opp føringene som kommer fra Stortinget, slik at Flekkefjord beholder sine akuttfunksjoner, for en kamp mellom Stortinget og statsråden er ingen tjent med i denne saken.

Jeg er også glad for at Flekkefjord sykehus utpekes til å prøve ut den nye spesialiteten i akuttmedisin. De har både fagligheten, allsidigheten og ledelsen som skal til for å lykkes med et slikt forsøk.

Kjersti Toppe (Sp) [18:36:41]: Venstre har tatt på seg rolla som den fremste redningsmannen for helsevesenet og meiner at dette er eit ansvar der alle andre parti glepp. Dei brukar som argument for sjukehusavtalen med regjeringspartia at dei skal redda Sjukehus-Noreg frå ein avtale med Arbeidarpartiet, og dei går til frontalangrep på Kristeleg Folkeparti som avslutta forhandlingane og sette foten ned då dei ikkje fekk gjennom forpliktande formuleringar om akuttkirurgi.

Venstres Trine Skei Grande sa det slik i Laagendalsposten før valet den 9. september 2015:

«Lokalsykehusenes skjebne avhenger av Stortingets behandling av regjeringens forslag til nasjonal helse- og sykehusplan, som er ventet framlagt i løpet av høsten 2015. Venstre på Stortinget vil være viktig for det endelige resultatet.»

Dessverre fekk Trine Skei Grande rett. Venstre er sjølve årsaka til at fleire lokalsjukehus no kan risikera å mista det akuttkirurgiske tilbodet. Venstre er òg årsaka til at privatiseringslinja til regjeringa lever vidare. Med Venstre som støtteparti krev regjeringa at offentlege sjukehus gjennom anbod må kjøpa meir pasientbehandling av kommersielle, private aktørar. Desse er ikkje etablerte i distrikta, men rundt byane. Venstre sørgjer slik sett for to ting på ein gong: både å sentralisera og å privatisera grunnleggjande sjukehustenester. Konsekvensen vil vera svikt i beredskapen, svekt kompetansemiljø og lengre reiseveg for mange. I og med at Venstre heller ikkje reagerer på at dei store sjukehusa i byane er stappfulle med korridorpasientar og har ein beleggsprosent langt over forsvarlegheitskravet og eit fødetilbod som får jordmødrer til å gå i 8. mars-tog, går sjukehuspolitikken også ut over tilbodet til dei som bur i sentrale strok. Venstre nektar å setja eit forsvarlegheitskrav til kor høgt belegg norske sjukehus skal ha, slik at nye sjukehus er for små før dei er ferdige.

Venstre aksepterer òg ein sjukehusplan som ikkje seier eit einaste forpliktande ord om investeringar i bygg og utstyr eller kva slags finansieringsnivå som trengst for å sikra nødvendig pasientbehandling, beredskap eller å hindra vedlikehaldsetterslep. Venstre er òg ansvarleg for den pasientfiendtlege måten å finansiera sjukehustenester på. I dag er det 50 pst. innsatsstyrt finansiering. For nokre veker sidan sa Venstre i media at dette måtte endrast for lokalsjukehusas del, og i dag røystar dei imot dette. Det heile framstår svært lite truverdig. Historias mest innhaldslause plan for sjukehusa vert vedtatt av Høgre, Framstegspartiet og Venstre ved at dei gir all makt tilbake til helseføretaka som dei sjølve gjekk til val på å avvikla. Slik det er no, hadde faktisk alternativet med Arbeidarpartiet vore eit framsteg, dei er iallfall meir ærlege på politikken sin – i motsetnad til Venstre, som seier at dei vil verna akuttkirurgien ved å vedta at sjukehusa ikkje treng det.

Til Terje Breivik: Senterpartiet fremjar eit konkret forslag om Odda, og er han opptatt av Odda, bør han røysta for det forslaget.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:39:53]: Jeg synes jeg måtte avlegge alle som har snakket om ventetider og ventelister og som kanskje ikke helt klarer å vise hva forskjellen er, en visitt.

Vi må skille mellom begrepene «ventelister» og «ventetider». Ventelistene er først og fremst et verktøy for dem som skal rigge til for behandlinger ved våre sykehus, og også for oss som politikere, men ventetidene er det som er viktig for den enkelte pasient. Jeg er kjempeglad når jeg hører representanten Wilhelmsen Trøen si det jeg for så vidt visste fra før: at ventetidene har gått ned med et betydelig antall dager for TSB-pasienter. Det er veldig flott. Vi hadde også en nedgang, ikke riktig så stor, men en ganske stor nedgang mellom 2011 og 2012, og så har dette variert internt i det ene året og fra det ene året og til det andre.

Den lange fortellinga om ventetidskurven – hvis vi ser fra 2010 og fram til i dag – er en jevn nedgang. Det er bare å gå inn og se på Norsk Pasientregister så ser man det. Men så må man heller ikke dra de resonnementene etter håret. Vi må lytte til Helsedirektoratet og til departementet som sier at det selvfølgelig er noen svakheter ved disse statistikkene, de forteller ikke hele bildet, og det gjør de selvfølgelig heller ikke når det gjelder antall personer som venter på behandling. Vi må gå inn og se på hvilke personer dette er, hvor mange flere behandler vi, og kan det hende at vi forebygger mer? Hvis det er langt færre som venter, hvorfor går ikke ventetidene ned mer enn de gjør? Alle disse koblingene må vi se litt mer på.

Så er det sånn at man driver og twitrer lite grann, og jeg har twitret litt med herværende helseminister. Og hvis vi skal ta det lange løpet – det er litt kleint å ta det nå, men jeg tenkte at vi må ta det: Fra 2002 til 2005 var det litt mangelfulle statistikker, men ventetidene gikk ned. Det som ikke gikk ned, var underskuddene, de gikk opp. Derfor innførte den borgerlige regjeringa et tak på antall behandlinger i 2004, så da vi startet i 2005, hadde vi store underskudd i sykehusene og et tak på antall behandlinger. Og ja, helseminister: Ventetidene gikk opp fram til 2009/2010, da var økonomien sånn ganske bra på plass. Den rød-grønne regjeringa hadde brukt mye penger på sykehusene, og fra 2010 og framover – hvis vi ser på Norsk Pasientregisters statistikk og på den lange trenden – ser vi at ventetidene går nedover. Det skal vi glede oss over sammen, vi skal glede oss sammen over det, men slutt å bruke dette i en uredelig argumentasjon. Det er det eneste jeg ber om.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:43:08]: Ja, det begynner å nærme seg slutten. Vi har hatt en grundig debatt, og ikke overraskende er det akuttilbud på de små sykehusene som har vært i fokus. Kanskje skulle vi snakket litt om de store sykehusene også, der man både jobber med forskning og med innovative metoder, men jeg lar det ligge.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet har hatt store forventninger til planen, og at man er skuffet. Da tenker jeg at det egentlig bare er å lage seg en egen plan – det har man jo ressurser til. Så jeg må berømme Senterpartiet som faktisk gjorde det. Jeg vil allikevel advare Senterpartiet og den retorikken som brukes ved å stille spørsmål om kvalitet og berettigelsen av sykehus som ikke har alle akuttfunksjoner innen kirurgi.

Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på Kongsberg sykehus, i mitt hjemfylke, som behandler ca. 12 000 pasienter i året. Det inkluderer dagkirurgi, inneliggende pasienter og poliklinikk til nærmere 3 000 pasienter. Faktafeil. Riktig antall er 23 000 pasienter. Disse pasientene er kjempefornøyde med sitt tilbud. Lederen av Kongsberg sykehus har fått pris fordi hun har klart å jobbe fram en kultur – og snu en negativ utvikling. Det er bra. Det må ikke snakkes ned.

Jeg har lyst til å minne Senterpartiet om at da de hadde makten i fylket – med senterpartiordfører – og styrte sykehusene, var det hvert eneste år spørsmål om fødeavdelingen skulle legges ned eller hva som skulle skje med Kongsberg sykehus. Så man må også se litt bakover.

Med flertallets politikk vil de små sykehusene i dag bli styrket. Det sås ikke tvil om det. De skal få flere oppgaver, og jeg er glad for at det er et flertall for de store linjene i denne meldingen.

Stortinget gir regjeringen oppdraget, og det er regjeringen som igjen skal gi oppdraget med å lage utviklingsplaner basert på flertallsmerknader og det som Stortinget i dag vedtar, til foretaket. Det er ikke Stortinget som skal lage utviklingsplanene i foretakene – det er altså foretakene selv.

Så til ventetider, ventelister, fristbrudd osv. – og det har vært snakket om ydmykhet. Da må jeg si at representanten Knutsen kanskje kunne sett seg litt i speilet og vist en smule ydmykhet og gitt en smule ros til det at regjeringen faktisk lykkes på dette området.

Olaug V. Bollestad (KrF) [18:46:01]: Vi er enige om mye i denne planen. Vi fatter mange felles vedtak. Men det er ikke tvil om at det er ett område vi er dundrende uenige om. Noen beskriver akuttkirurgi som en enkel, liten tjeneste som sykehuset og helseforetaket kan ta stilling til, mens andre av oss mener at akuttkirurgi har en stor betydning for hvilke andre tjenester det blir på disse sykehusene. Jeg har respekt for at vi legger ulike ting i det, men da Kristelig Folkeparti gikk ut av forhandlingene, var det fordi vi mente at akuttkirurgi er like viktig for et sykehus som geriatrisk kompetanse og barnepsykologisk kompetanse. Kan det styres fra Stortinget, kan også akuttkirurgi styres fra Stortinget – ikke detaljstyres på avdelingsnivå, men som en påle i norske sykehus Der er vi tydeligvis uenige.

Jeg merker meg at flere fra denne talerstolen har sagt at prehospitale tjenester – ambulanse, luftambulanse – er viktig. Men Senterpartiet og Kristelig Folkeparti står alene om å fremme forslag om krav om responstid. Hvis vi mener det vi sier, må det være mer enn ord. Det må være vilje – politisk vilje.

I replikkordskiftet tidligere i dag la jeg merke til at Fremskrittsparti-representanten Kari Kjønaas Kjos svarte på spørsmål om hvorvidt kirurgisk vurdering og stabilisering uten døgnvakt av kirurg kunne forenes. Da hadde representanten fått opplysninger om at det kunne en gjøre ved at andre kunne ta den vurderingen. Det var svaret hennes. Det kan man faktisk ikke gjøre. Kirurgifaglige vurderinger er kirurgenes ansvar. Enten har vi døgnbemanning for kirurgi, eller så har vi det ikke. Norsk kirurgisk forening og Legeforeningen sier at skal en kunne ha akuttkirurgi med kirurgisk vurdering, må det være en kirurg til stede.

Kristelig Folkeparti vil samtidig gi beskjed om at vi kommer til å stemme for forslagene nr. 34 og 37.

Ketil Kjenseth (V) [18:48:44]: Jeg må starte med å kommentere representanten Bollestads siste innlegg, knyttet til akuttkirurgi. Vi, de fire partiene, hadde i ganske lang tid forhandlet om formuleringer knyttet til akuttkirurgi. Arbeiderpartiet har i dag vært tydelig på at de la fram sin plan den 11. februar, og i både den planen og merknadene som representanten Torgeir Micaelsen har gjengitt fra talerstolen, står det soleklart at Arbeiderpartiet vil advare helseministeren og Stortinget mot å vedta enkeltfunksjoner på enkeltsykehus. Vi hadde altså ikke noe mer forhandlingsrom. Det er en ærlig sak, men når en har visst det så lenge, synes jeg det er litt merkelig at en holder ut så lenge i en forhandling.

Til representanten Grøvan: All makt i denne sak – ikke i denne sal – ble flyttet i 2002 med foretaksmodellen og en foretakslov som sier at helseministeren er eier. Vi kan godt diskutere det prinsippet, men det er det vi skal diskutere når Kvinnsland-utvalget har lagt fram sin utredning ca. den 1. desember, og som Stortinget får full anledning til å diskutere neste år, i en valgkamp som kommer til å handle mye om det. Dette har sånn sett vært en forsmak på den debatten, men det var altså ikke debatten i dag.

Vi har sykehus som Lovisenberg, Mosjøen, Elverum – i min region – og Nordfjord, som ikke har akuttkirurgi i dag, uten at det har vært et tema i denne sal.

Til Senterpartiets modell: Jeg vil rose Senterpartiet, som har lagt ned en utrolig innsats i å fremme sin helhetlige plan, men det skurrer litt når det gjelder styringsmodellen, for de vil også ha en indirekte styring med representanter fra fylkestingene som lokale styrerepresentanter rundt sykehusene. Jeg lyttet nøye da komiteen var på besøk i Skottland. Skottland har på en måte reversert litt av den modellen som Storbritannia har utviklet når det gjelder sykehus. Jeg har sympati for begge lands utvikling. Skottland prøvde ut direkte valg til sykehusstyrer. Den kanskje viktigste erfaringen var at det ikke var noen som ville stille til valg. Det skal vi også ta med oss. Det sier noe om hvor krevende dette er. Det er 140 mrd. kr bare nå. Det er altså 3 000 mrd. kr de neste ti årene. Det er tusenvis av ansatte, og det er millioner av pasientmøter. Det er klart det er noen som klager, det er klart det blir støy innenfor denne sektoren.

Jeg ser fram til en konstruktiv debatt i Stortinget framover om hvordan vi skal styre denne sektoren videre.

Karin Andersen (SV) [18:52:04]: Hvis argumentet, både for å beholde styringsmodellen og for at Stortinget ikke skal vedta en sykehusplan og ta ansvaret for hva som skal være av tjenester på lokalsykehusene, er slik som siste taler sa – at det er så vanskelig, at det er mange ansatte, at noen kommer til å klage – så mener jeg det er en ren ansvarsfraskrivelse.

Sjøl har jeg vært fylkespolitiker og hatt ansvar for sykehusene. Ja, det var vanskelig, men Stortinget og politikerne må jo nettopp ta det ansvaret, og det er hele poenget med det SV mener.

Det er to elefanter i dette rommet. Det ene er foretaksmodellen, som må bort. Men det andre er at det er et stort flertall her som helst vil fri seg fra de vanskelige beslutningene, skyve det ansvaret over på andre, over på foretaksmodellen. Og en og annen fylkestingsrepresentant som sitter i et slikt styre, har ikke ansvar for å melde tilbake til noen. De er ikke folkevalgte utgått fra noe system, så det blir helt feil.

Jeg blir også bekymret når det står i meldingen at man nå skal legge om utdanningen på kirurgi slik at det blir mindre vekt på generell kirurgi, for det er nettopp det man trenger framover. Et av problemene med styringen av helsevesenet har i mange år vært at man er veldig gode til å snakke om hva det er man trenger å sentralisere. Man har ikke vært like gode til verken å snakke om eller å desentralisere de tingene som faktisk kan desentraliseres, og som kan være grunnlaget for nettopp pasientens helsetjeneste der pasienten bor.

Jeg ser også at det er nevnt, men ikke tatt noen ordentlige grep, når det gjelder varsling i helsetjenesten. Det ble gitt ut en bok for ikke lenge siden som het «Hold munn eller gå!» av lege Eli Berg. Jeg var på et varslerseminar på Litteraturhuset for ikke lenge siden, og det er ganske alvorlig at det utvikler seg kulturer innenfor helsevesenet der det å varsle blir helt umulig. Det har selvfølgelig med styringsmodellen å gjøre, men det har også å gjøre med en kultur som kan fungere helt uavhengig av hvilken styringsmodell vi har.

Men det er virkelig et demokratisk problem, og det er også et problem for pasientene hvis det er slik at kompetente ansatte i helsevesenet ikke tør å si fra, eller at hvis de gjør det, får det konsekvenser for dem, f.eks. karrieremessig.

Jeg vil også si at de lokale sykehusene utover i landet er helt nødvendige for at vi kan få utdannet det helsepersonellet vi har krav på.

Og så, president, tegner jeg meg til en treminutter til for å fullføre innlegget mitt.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [18:55:26]: Venstre meiner at føretaksmodellen gjer det umogleg for Stortinget å vedta at det skal vera akuttkirurgi på kvart sjukehus som har akuttfunksjonar. Men heilt sidan føretaksmodellen vart innført i 2002, har det vore lovbestemt, jf. helseføretakslova § 30, at dei regionale helseføretaka ikkje har vedtakskompetanse i saker som er av vesentleg betydning og har samfunnsmessige konsekvensar. Debatten det siste året har vist at akuttkirurgi nettopp er ein slik type sak. Altså er det slik at føretakslova legg opp til det motsette av det som Venstre her seier, nemleg at føretaksstyra ikkje skal kunna ta avgjerder av ein slik karakter.

Difor kan ikkje Venstre gøyma seg bak føretaksstyra i denne saka, og det er klart at Stortinget kan og bør vedta dei vesentlege endringane i sjukehussektoren i Noreg.

Are Helseth (A) [18:56:41]: Dette har vært en veldig lang debatt. Jeg har lyttet, og målet mitt var egentlig bare å lytte, men jeg fikk lyst til å komme med noen kommentarer mot slutten.

Jeg har sittet og tenkt på om dette er en god plan, og jeg har ikke klart å svare på det. Så kom jeg til at det er egentlig et helt uinteressant spørsmål, for det spørsmålet vi er interessert i, er vel om sykehusene kommer til å bli bedre. Og hvis de blir bedre, kommer de til å bli bedre på grunn av denne planen?

Jeg er helt overbevist om at sykehusene våre kommer til å fortsette å bli bedre og bedre – helt overbevist. Når jeg er overbevist om det, er det fordi det er veldig flinke fagfolk der ute.

For noen år siden fikk jeg være med på å starte dagkirurgisk avdeling på Bærum sykehus. Vi som fikk oppdraget, hadde ikke fått noen plan for å gjøre det. Vi satte oss rundt et bord, og så skrev vi tre ord på et ark. Vi skrev: fagfolk, utstyr og lokaler. Av disse tre er det definitivt fagfolkene som er det viktigste.

Vi politikere liker å snakke om struktur, det betyr litt, fagfolkene betyr mye mer – derfor en felles politisk ydmykhet for fag og forskning, som styrer denne utviklingen, tror jeg faktisk, mer enn oss.

Kort om stedlig ledelse: Veldig bra at det vedtas i dag. Så er det veldig rart at det ikke vedtas før i 2016. Det følger av helt grunnleggende fornuft at det er riktig. Det er ingen som ville komme på å si noe annet enn at det å ha foreldre og foresatte stedlig til stede, er bedre enn noe annet. Alle vil foretrekke et stedlig brannvesen framfor noe som er et helt annet sted. Så stedlig ledelse er veldig bra.

I mitt lokallag i politikken i Bærum var vi ganske sure på Vestre Viken, som ikke hadde stedlig ledelse, tilbake i 2011. Da begynte vi å fatte vedtak om det. Og etter to–tre år kom det – det er riktig, og det har vært en suksess.

Det skarpeste temaet i denne debatten har vært spørsmålet om akuttkirurgi. Her har politikken møtt den kirurgiske logikken. Skal man amputere, eller skal man ikke amputere? Det ene valget er litt viktigere enn det andre. Du kan være i tvil, men du er nødt til å ta valget – det går ikke retorisk an å komme ut av det. Derfor må i hvert fall én konklusjon inn i spørsmålet om akuttkirurgi være at akuttkirurgi eller ikke: Da må det enten være en kirurg til stede – eller ikke.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olaug V. Bollestad (KrF) [18:59:41]: Min merknad er et tilsvar til representanten Kjenseth, som sa at vi hadde diskutert og forhandlet, at det gikk ikke på grunn av foretaksmodellen, og at Kristelig Folkeparti burde vite om det som lå i Arbeiderpartiets merknader. Kristelig Folkeparti mente, og mener fortsatt, at akuttkirurgi er like sentralt og vel så det som barnepsykologisk kompetanse og geriatri. Kan vi fra Stortingets side forhandle inn det ene, kan vi på samme måte bestemme det andre. Det er ikke mye vits i å ha geriatrisk kompetanse og barnepsykologisk kompetanse hvis man ikke blir hjulpet den dagen ulykken er ute.

Knut Arild Hareide (KrF) [19:00:34]: Det er alltid verdt å lytte til Are Helseth når han tar ordet i helsepolitiske debattar, han har både kompetansen og erfaringa. Eg trur representanten Helseth har heilt rett når han seier at ting kjem til å bli betre med denne planen.

Men det me ikkje kjem bort frå med denne planen, er at i mange dyktige fagmiljø har han skapt utryggleik, og det er eit problem i seg sjølv. Nettopp å skape gode fagmiljø når det er utryggleik, er eit problem for utviklinga framover. Det handlar om rekruttering.

Me i Kristeleg Folkeparti har vore veldig opptatt av å sikre ein nasjonal helse- og sjukehusplan fordi me trur det er riktig. Me kan leggje nokre føringar, men me meiner det er leiarskap å teikne eit bilde som nettopp kan sikre den tryggleiken me meiner det er i gode fagmiljø i dag. Eg registrerer at eit fleirtal ikkje er villig til å vere med på den linja som Kristeleg Folkeparti legg til grunn, bl.a. når det gjeld det akuttkirurgiske tilbodet. Som ein seier – det er ikkje økonomiske grunnar, det er faglege grunnar. Men eg registrerer at Legeforeningen og Norsk kirurgisk forening er tydelege på at kvaliteten på akuttkirurgien i småsjukehusa er god. Sentrale helsemyndigheiter har medgitt at det ikkje er dokumentert at større sjukehus gir betre kvalitet. Fagmiljøa og hovudtyngda av høyringsinstansane åtvarar mot å fjerne akuttkirurgien i dei mindre sjukehusa. Legeforeningen påpeikar at om ein sentral kompetanse som akuttkirurgi blir fjerna, vil det kunne føre til tidstap, lidingar og unødige transportetappar. Det kan i verste fall koste liv.

Representanten Kjenseth har sagt at det har vore stor bekymring i lokalmiljøa rundt Flekkefjord, Odda, Stord og Volda. Den bekymringa har me heldigvis gjort grunnlaus, seier representanten Kjenseth. Dei orda er eg glad for, men det er ikkje debatten i dag som vil avsløre om representanten Kjenseth får rett. Det vil vere den hausten me går i møte, den neste vinteren – ja dei neste eitt til to åra – me får svar på om bekymringa er grunnlaus. Og me veit jo kva fakkeltoga rundt om har gått for: at det skal vere heilskaplege sjukehus, med nettopp den akuttkirurgien som er nødvendig for eit heilskapleg tilbod.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:03:54]: På Kongsberg er det nettopp akuttkirurgien som står i sentrum, som følge av at akuttkirurgien ble tatt bort. Styrelederne i Kongsberg Næringsforum og i Norwegian Centres of Expertise sier at på vegne av næringslivet mener de bestemt at Kongsberg sjukehus snarest må utvikles til et moderne, fullverdig lokalsjukehus med døgnberedskap i akuttkirurgi og radiologi. Det er et enstemmig kommunestyre på Kongsberg som sier at en må få tilbake et fullverdig lokalsjukehus ved at døgnberedskapen i akuttkirurgi og radiologi tilbakeføres sjukehuset fra 1. januar.

Det er ikke slik som saksordfører Ørmen Johnsen her sier, at en skal ha tilbake alle akuttfunksjoner innenfor akuttkirurgi. Sjølsagt er det ikke det. Det er et lite lokalsjukehus vi snakker om, som er en eik i det navet som er det store Drammen sjukehus.

Buskerud Arbeiderparti har fulgt opp på samme måten, de har vedtak hvor en sier at Kongsberg sjukehus

«må oppgraderes og utvikles som moderne og fullverdige sjukehus for framtiden, basert på Den norske legeforenings faglige plattform med hensyn til innhold og funksjoner, i nye bygg og med en kompetanse som tilfredsstiller morgendagens krav til sjukehus.»

I Laagendalsposten den 9. september har vi et sjeldent tillitsbrudd i forhold til Venstre-velgere, hvor leder Trine Skei Grande sier:

«Venstre har i sitt stortingsvalg-program klart definert hva et lokalsykehus skal være. Definisjonen innebærer blant annet akuttberedskap innen indremedisin og akuttkirurgi.»

Til slutt sier hun:

«Med Kongsberg Venstre i sterk posisjon etter kommunevalget, vil Kongsberg sikre seg en stemme som har kort vei til dem som står sentralt når beslutningen om skjebnen til lokalsykehusene skal tas.»

Hva er denne tilliten brukt til? Den er brukt fra Venstres talsmann, her presentert ved at skal en få innflytelse, må en navigere seg inn i dette sentrum, les Høyre og Fremskrittspartiet. En går vekk fra akuttkirurgisk døgnberedskap, og det er jo naturlig at det blir sterke reaksjoner.

Men det sterkeste er at statsråden ikke vil svare på hva som ligger i formuleringene fra statsrådens parti i innstillinga, ikke vil svare på om det er mulig å oppfylle de formuleringene uten at en har kirurger i beredskap på døgnvakt. Det er meget spesielt. Det er jo essensen i det hele: Er det mulig å sikre den kvaliteten som flertallet her representerer, uten at en har kirurger i døgnvakt? Det må statsråden snart svare på.

Karin Andersen (SV) [19:07:12]: Først har jeg et spørsmål om en avklaring fra representanten Kjenseth, for det er mulig jeg hørte feil, men jeg syntes han sa at det ikke var akuttfunksjoner på Elverum sjukehus. Det er det. Det har også regjeringens statssekretær vært ute i lokalpressen og forsikret om skal beholdes, også i den sjukehusplanen som er nå. Hvis det nå er gjort endringer på det, må jeg si jeg er ganske overrasket.

Det er ikke bare denne planen som har skapt usikkerhet, så ærlige tror jeg vi skal være. Den har vært der lenge, men det har altså blitt lovt at denne planen skulle fjerne usikkerheten. Men det er det den ikke gjør, verken i Flekkefjord eller andre steder. Der består usikkerheten nettopp fordi man ikke vil ta det politiske ansvaret inn igjen og si hva slags funksjoner det skal være, ta det politiske ansvaret hvis man må legge disse funksjonene ned. Ingen har sagt at det aldri kan komme til å skje, men det er et politisk ansvar Stortinget bør ta, og det bør flertallet være voksne nok til å gjøre.

Jeg har også behov for å gi noen korte merknader til noe som også står her, som ikke er hovedsak, men som gjelder pakkeforløp i psykiatrien. Det er veldig gode intensjoner, men jeg tror dessverre det er helt feil metode, fordi det er veldig mange fagfolk som sier at dette ikke kommer til å funke. Det er vanskelig å si hvordan man i så fall skulle rigge en slik pakke, for her er det veldig mange som har veldig mange ulike diagnoser samtidig. Det er også sånn at det ikke er spesielt forutberegnelig hvordan slike tilstander forandrer seg, hva slags tidsrom man ser for seg. Her er det veldig, veldig vanskelig å bruke standardiserte opplegg.

Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg, er noen av de ungdommene som har hatt veldig store belastninger i livet sitt, med omsorgssvikt og belastninger som kanskje har vært så store at de har fått såkalte atferdsvansker, og som veldig lett blir påklistret en diagnose. De sier at de trenger verken en diagnose eller et pakkeforløp. De trenger at det er voksne folk som både kan høre på dem, ta imot det som kommer, og hjelpe dem videre. Da er ikke et pakkeforløp innen psykiatrien et løp som vil hjelpe dem. Dette har både Psykologforeningen og veldig mange andre advart mot, og det er også erfaringer fra Danmark som viser at de dårligste pasientene kommer dårligst ut av et slikt pakkeforløp.

Jeg er helt sikker på at intensjonen er god, men her ber jeg virkelig både helseministeren og flertallet om å tenke seg om før de tar en beslutning.

Statsråd Bent Høie [19:10:33]: Det er to debatter som har gått igjen. Den ene handler om hva som skal være Stortingets rolle overfor det enkelte sykehus, og så er det debatten om kirurgi.

Til det første temaet: Etter min oppfatning er det helt klart at innenfor dagens styringsmodell er det ikke Stortingets oppgave å definere hva det enkelte sykehus skal utføre av oppgaver, navngitt. Det har aldri skjedd i løpet av de årene staten har hatt ansvar for sykehusene, uavhengig av hvilke partier som har sittet i regjering og opposisjon. Det er veldig bra at Stortinget aldri har gått til det skrittet, for det hadde undergravd fullstendig ansvarsdelingen i dette systemet. Det er alltid den lokale lederen som har ansvaret for at tjenestene er forsvarlige. Hadde Stortinget lagt den type føringer, at enkelte tjenester skulle være på ett sykehus, navngitt, så hadde en undergravd dette ansvarsforholdet. Det ville hatt stor negativ betydning for arbeidet med pasientsikkerhet og kvalitet, og jeg er veldig glad for at flertallet i Stortinget heller ikke i dag gjør det.

Det andre handler om diskusjonen om det kirurgiske tilbudet. Jeg er helt enig i at representanten Are Helseth er en representant som en ofte skal lytte til i denne type spørsmål, men dessverre ikke i dag, for en kirurg er ikke lenger en kirurg. Det er nettopp det som er en viktig del av premisset i denne planen – de generelle kirurgene vil ikke bli utdannet i framtiden.

Det betyr at Stortinget i dag selvfølgelig kunne, som flere her har tatt til orde for, vedtatt at alle akuttsykehus skal ha en generell akuttkirurgisk beredskap også i framtiden. Det er et helt fair standpunkt å ta, men da måtte en også vært villig til å forsvare konsekvensene av det standpunktet.

Dette kommer veldig tydelig fram i Legeforeningens innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan, der en sier at en ønsker et slikt krav, men samtidig sier at det er for mange akuttsykehus i Norge. Det betyr at hadde Stortinget vedtatt at alle akuttsykehus i Norge skulle ha generell kirurgisk kompetanse, så var det en rekke sykehus i dag som ikke kunne ha vært akuttsykehus – Lærdal, Elverum, Nordfjord, Kongsberg osv. – for de har ikke generell akuttkirurgisk kapasitet i dag, men de har et viktig akuttilbud til sin befolkning. Og en rekke andre sykehus ville ikke klart å opprettholde det kravet i framtiden. Det er et fair krav, men det er også et krav som ville innebåret en betydelig sentralisering.

Har Venstres forhandlinger med regjeringspartiene noen betydning i denne saken? Ja, definitivt! Det er gitt klarere føringer gjennom innstillingen om at en skal tilstrebe å ha ulike typer kirurgisk beredskap og tilbud på de mindre sykehusene framover. Det har blitt forsterket gjennom det Venstre har oppnådd i de forhandlingene en har hatt med regjeringspartiene.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [19:13:55]: Jeg skal prøve å bidra til påskeferie, men det har kommet noen spørsmål og påstander her som jeg må få lov til å svare på. Til Karin Andersen først: Hvis jeg sa akuttmedisin, hvilket jeg tror jeg ikke sa, mente jeg akuttkirurgi, på Elverum. Det er da en betydelig forskjell.

Til representanten Lundteigen: Jeg sa Høyre og Arbeiderpartiet, ikke Høyre og Fremskrittspartiet, da jeg sa «inn i sentrum».

Så til representanten Olaug V. Bollestad: Det er jo ikke slik at vi har forhandlet ut kirurgi av noen sykehus. Det vil jo være der. Så er jeg veldig glad for at vi har forhandlet inn geriatri, som faktisk ikke finnes på en god del sykehus i Norge. Det er store forskjeller. Vi har noen og tjue medisinske avdelinger for barn og unge – mange av dem, de aller fleste, har ikke psykiatrisk kompetanse. Det er jeg glad for at vi har fått med – bl.a.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:15:13]: I henhold til § 30 i helseforetaksloven er «Saker av vesentlig betydning» eksempelvis «1. Vedtak som kan endre virksomhetens karakter». Akuttkirurgi er opplagt innenfor det, det er opplagt Stortingets ansvar å avklare det. Senterpartiet står helt sammen med Legeforeningen om definisjonen av minimumsinnholdet i et lokalsjukehus. Det irriterer nok statsråden at Senterpartiet og Legeforeningen kjører sammen, men vi kjører sammen på Kongsberg, Volda – rundt omkring. Det som er det spesielle når det gjelder at statsråden ikke vil gå inn for kirurgisk akuttberedskap, er at de får ikke jobb med øyeblikkelig hjelp hver dag, disse kirurgene, men de skal ta ansvar for vanskelige, sjeldne tilfeller som ikke kan vente med å sendes videre. Det er ikke faglig forsvarlig etter Senterpartiets mening. Derfor er det ganske spesielt at statsråden kan forsvare et sånt system.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6–9.