Irene Johansen (A) [14:09:44]: Delingsøkonomi er på dagsordenen overalt, både internasjonalt og her i landet. I tillegg debatteres delingsøkonomi flittig på debattmøter og i media, med ulikt utgangspunkt, og i dag altså også her på Stortinget.

Hvorfor er delingsøkonomi på alles agenda? Jeg skal være forsiktig med å tolke alles interesse for delingsøkonomi, men noe av interessen bunner i at delingsøkonomien gir både noen muligheter og noen utfordringer, og at vi alle vel «famler» litt, som NHO-direktøren uttrykte det i et intervju, når det gjelder hva delingsøkonomien er og ikke er, og hvilke konsekvenser disse nye forretningsmulighetene gir for samfunnsutviklingen vår.

LO har pekt på at de frykter et løsarbeidersamfunn med delingsøkonomien. Taxiforbundet mener Uber ikke er verken samkjøring eller delingsøkonomi, men pirattaxi. NHO er litt delt, men NHO Reiseliv peker på at Airbnb ikke er deling, men kommersiell formidler av rom, mens Abelia omfavner delingsøkonomiens forretningsmodeller. Finansministeren har pekt på at disse selskapene kommer til å bli på utsiden av økonomien hvis vi ikke sørger for at de blir en del av økonomien.

Så hva er delingsøkonomi? Jeg skal ikke påta meg oppgaven å gi en presis definisjon av det, men peke på enkelte kjennetegn ved selskapene som defineres inn i delingsøkonomien. De siste årene har det vokst fram mange nye selskaper, nye forretningsmodeller, som baserer sin virksomhet på at hvem som helst kan dele, låne, leie, kjøpe og selge – jeg holdt på å si, hva som helst – ting, hus, bil, kunnskap, kompetanse, tid eller penger ved hjelp av digitale tjenester. I delingsøkonomien dekkes behov ved å ta i bruk overskuddsressurser i samfunnet. Logikken er at man ikke trenger å eie, så lenge man får tilgang til ting og tjenester på en enkel og rask måte. Kostnadene er lave, og derfor er også tjenestene gjerne billigere enn gjennom tradisjonelle selskaper. Selskapene har vidt forskjellige forretningsmodeller, fra store selskaper til små entreprenører og brukere av tjenester. Disse selskapene kan gi nye muligheter for tilgang til varer og tjenester på digitale plattformer og nye markedsmuligheter og innovative forretningsmodeller som skaper nye næringer, nye virksomheter og nye arbeidsplasser. Det er bra, det må vi omfavne.

Delingsøkonomi er i ordets rette forstand et positivt bidrag til en bærekraftig økonomi ved at vi deler tjenester eller ting vi eier, slik at ikke alle behøver å kjøpe og eie eller å kunne de samme tingene – så lenge vi kan få tilgang til tjenester enkelt og raskt.

Samtidig er det enkelte utfordringer knyttet til delingsøkonomien. Utgangspunktet for aktørene som deltar, er veldig ulikt. Enkelte deltar ut fra idealistiske hensikter og deler for å bidra til et bærekraftig samfunn og utnytte eiendelene bedre, mens andre deltar eller bidrar til delingen mot betaling. Uber og Airbnb, som jeg allerede har nevnt, er kanskje de mest kjente eksemplene på selskaper som defineres inn i delingsøkonomien. De er verdens største aktører i sine bransjer, uten at de selv eier noe fysisk. Gjennom privatpersoner, som bruker egen bil til å transportere andre, eller leier ut et gjesterom i eget hus, har de vokst forbi de tradisjonelle aktørene i taxi- og hotellbransjen på få år. Eksempler på norske aktører som har etablert seg i delingsøkonomien, er FINN, som vel mange av oss kjenner, Mojob, Nabobil, GoMore og mange flere.

Det er etter min oppfatning alle de ulike modellene som bidrar til forvirringen og til behovet for å klargjøre hva delingsøkonomi egentlig er, og sørge for at selskapene blir en del av vår økonomi og vårt velferdssamfunn, samtidig som vi ikke skal kvele det innovative i modellene. Delingsøkonomien utfordrer vår måte å organisere samfunnet på med hensyn til bl.a. arbeidstakeres rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår, skatt og reguleringer. Delingsøkonomien utfordrer tradisjonelle bransjer med nye forretningsmodeller, som omfatter noen av verdens raskest voksende selskaper. Det reises spørsmål om disse selskapene automatisk kan inkluderes i eksisterende definisjoner og reguleringer av virksomheter når det gjelder skatt, krav til HMS, forsikringer, arbeidstakerrettigheter og reguleringer, eller om det kreves nye definisjoner og reguleringer som inkluderer dem i vår økonomi og våre felles rammer. I dag er en del av selskapene ikke automatisk inkludert i eksisterende reguleringer. Det kan gi ulike konkurransevilkår i forhold til de tradisjonelle forretningsmodellene, slik Konkurransetilsynet også har påpekt, og det kan gjøre at de opererer på utsiden av vår økonomi, og ikke bidrar til fellesskapet.

Disse utfordringene krever sin løsning politisk. Flere saker som omhandler et enkeltselskap som definerer seg inn under delingsøkonomien, Uber, er til behandling i rettsapparatet flere steder i verden, også her i landet og i EU-domstolen. Bakgrunnen er bl.a. at taxinæringen mener Uber ikke konkurrerer på like vilkår med taxinæringen, fordi de slipper reguleringer og tradisjonelle ansettelsesforhold fordi de definerer seg som en digital tjeneste og ikke som et transportselskap. Både EU-kommisjonen og EU-domstolen ser nå på hvordan man skal definere Ubers og lignende selskapers virksomhet: som transporttjeneste eller som digital tjeneste.

Det har vært streiker og protester i flere land mot Uber. Definisjonen vil helt klart ha betydning for hvordan disse selskapene skal reguleres, og om det er behov for nye tilpassede reguleringer. For Uber vil definisjonsavgjørelsen ha betydning for hvilket ansvar selskapet har, for kjøretøy som brukes, for dem som utfører transporttjenesten, for passasjerene, for lønn, forsikringer osv., noe som igjen vil kunne føre til økte kostnader for tjenesten.

I Norge har rettsapparatet vurdert om sjåførene som kjører for Uber, har brutt loven og kjørt pirattaxi, og det ble de – i første omgang, i hvert fall – frikjent for i forhold til tiltalen. Men problemstillingene blir jo ikke borte av den grunn. Mange jobber nå med å få oversikt over hva delingsøkonomi er og ikke er, og hvordan dette skal defineres og følges opp, bl.a. med bakgrunn i ovennevnte.

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at delingsøkonomien kan gi nye muligheter for enkel og rimelig tilgang til varer og tjenester for forbruker og nye markedsmuligheter, innovative forretningsmodeller som skaper nye næringer, nye virksomheter, nye arbeidsplasser. Det ønsker vi velkommen. Samtidig er vi opptatt av utfordringene som de representerer – utfordringer opp mot vår måte å organisere samfunnet på med hensyn til bl.a. arbeidstakeres rettigheter, skatt og reguleringer. Vi mener derfor vi må få vurdert hvilke konsekvenser delingsøkonomien kan ha for forbrukere, velferdssamfunn og arbeidsliv, og hvilke politiske initiativ som trengs for å sikre rettigheter, reguleringer og skatt. Er det behov for nye reguleringer, eller har vi et rammeverk som omfatter det?

Arbeiderpartiet har invitert ulike aktører som utvikler og har faglig funderte synspunkter på delingsøkonomien, til å komme med innspill til hvilke muligheter og konsekvenser delingsøkonomien kan ha for Norge. De peker alle på at vi må oppmuntre og legge til rette for mulighetene delingsøkonomien kan gi. Delingstjenester kan supplere og utfordre tradisjonelle tjenester og utvide markedet, bidra til lavere arbeidsledighet og norske innovasjoner, mer bærekraft, økt produktivitet og store muligheter for offentlig sektor til bl.a. forenkling og digitalisering.

Samtidig peker de alle på utfordringene som må løses, og som jeg allerede har vært inne på, med hensyn til nettopp arbeidsforhold, skatt, markedsregulering og ansvar og sikkerhet i disse selskapene. De peker også på at det kan være vanskelig å plassere delingsøkonomien innenfor etablerte strukturer og definisjoner, og at det kan være behov for å utvikle og tilpasse disse. Og gjør man ikke det raskt, kan det føre til markedsdominans for enkeltselskaper, og nye arbeidsformer kan føre til sosial dumping og svart arbeid, mer deltid, midlertidighet og et mer fragmentert arbeidsliv. Alt dette er gode innspill til det videre arbeidet.

Jeg er kjent med at regjeringen har nedsatt et utvalg som bl.a. skal vurdere delingsøkonomiens muligheter, utfordringer og konsekvenser for arbeidsliv og reguleringer. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. februar 2017. Samtidig understrekes det i mandatet at det vil foregå samtidige prosesser på feltet, og at utvalgets arbeid ikke skal begrense framgang i nødvendige reformer.

Så da spør jeg finansministeren: Hvilke tanker gjør statsråden seg om delingsøkonomien, og hvilke prosesser og reformer er det statsråden har igangsatt og ser for seg gjennom utvalgets innstilling og de andre prosessene som er pekt på?

Statsråd Siv Jensen [14:19:11]: Representanten Johansen tar opp et aktuelt tema. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at delingsøkonomien kan bidra til økt verdiskaping for det norske samfunnet. Vi har derfor, som representanten også viser til, satt ned et offentlig utvalg som skal se på hvordan delingsøkonomien kan gi mer effektiv ressursutnyttelse.

Norsk økonomi er inne i en krevende omstilling. Oljesektoren vil ikke lenger være den samme vekstmotoren i økonomien. Stilt overfor omstilling i økonomien er det aller viktigste vi kan gjøre, å stimulere til vekst i privat konkurranseutsatt næringsliv. Sentralt i budsjettet for 2016 er derfor langsiktige tiltak som kan bidra til vekst i norsk økonomi i flere år fremover.

Delingsøkonomien gir nye aktiviteter som kan løfte sysselsetting og verdiskaping. Delingsøkonomi er i utgangspunktet derfor også et positivt utviklingstrekk. Det er imidlertid viktig at både nye og gamle aktører i stor grad står overfor de samme rammebetingelsene, slik at konkurransen kan foregå i ordnede former.

Plattformbaserte løsninger av ulike slag har vi hatt lenge, eksempelvis for bruktsalg. Det nye er at forbedret teknologi har åpnet for nye eller forbedrede forretningsmodeller på flere områder. Det kan gi tøff konkurranse for tradisjonelle formidlere og vil kunne kreve at slike aktører omstiller seg. Delingsøkonomien skaper nye markedsmuligheter. Bedre utnyttelse av eiendeler som hus og verktøy og nye former for kobling av tilbydere og kjøpere kan gjøre ressursbruken mer effektiv.

Den norske befolkning er allerede langt fremme i å ta i bruk digitale løsninger, og den digitale infrastrukturen er også ganske god i Norge. Mulighetene for økt verdiskaping basert på delingsøkonomi i Norge bør derfor være gode – det gjelder også for delingsplattformer etablert av norske aktører.

For å sikre sunn konkurranse i ordnede former mener jeg det er helt sentralt at offentlige reguleringer i stor grad er felles for alle aktører, både nye og gamle. Det er ikke bærekraftig om nye aktører baserer sin vekst på å være unntatt fra – eller lettere kan omgå – lover og reguleringer. Fremveksten av delingsøkonomien kan på den annen side avdekke at noen av de eksisterende reguleringene er for strenge, for byråkratiske eller ikke er tilpasset de nye aktørene. Dette er noe av det jeg har bedt utvalget, som ledes av professor Tommy Gabrielsen, om å se nærmere på.

Generelt bør, som sagt, aktører i et marked stå overfor de samme reglene, uavhengig av om de benytter ny eller gammel teknologi. Samtidig kan vi ikke utelukke at enkelte mindre aktører bør unntas. Etterlevelse av detaljerte reguleringer som er tilpasset store profesjonelle aktører, kan bli for ressurskrevende for små ikke-profesjonelle tilbydere, som f.eks. de som av og til leier ut et ledig soverom.

Som følge av delingsøkonomien kan flere gå fra å være ansatt hos en arbeidsgiver til å bli selvstendige oppdragstakere. For mange kan det være attraktivt, bl.a. fordi det gir frihet og fleksibilitet. Mange som i dag står utenfor arbeidslivet, kan finne nye muligheter til sysselsetting gjennom delingsøkonomien. Likevel er det enkelte utfordringer vi må være oppmerksomme på, bl.a. knyttet til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet samt inntektstrygghet.

Delingsøkonomien gir forbrukerne mange fordeler. Forbrukerne kan få varer og tjenester lettere, raskere og billigere. Det åpner opp nye muligheter for å løse hverdagsutfordringer, det kan bidra til økt konkurranse om pris og kvalitet, og kan kanskje også gi miljøgevinster. Norge har et sterkt forbrukervern, og forbrukerrettighetene er godt innarbeidet i næringslivet og hos forbrukerne. I møte med nye tjenester på digitale plattformer kan det være behov for å gjøre nye vurderinger på dette området.

Fremveksten av delingsøkonomien kan også påvirke skattegrunnlagene, øke muligheten for skatteunndragelse og utfordre systemer for tredjepartsrapportering og skattekontroll.

Reguleringer av markedene, forbrukerrettigheter og vern av arbeidstakere er sentrale temaer som jeg har bedt utvalget vurdere. Jeg håper de vil gi nyttige innspill til hvordan disse problemstillingene kan løses. Problemstillingene som angår delingsøkonomien, har sammenheng med regjeringens arbeid på mange fronter, for både effektiv ressursbruk og høyere produktivitet i norsk økonomi, i offentlig og privat sektor. Slik sett blir arbeidet med delingsøkonomi en del av regjeringens reformagenda.

Denne regjeringen har ambisjoner om å gjøre økonomien mer effektiv. I tråd med regjeringsplattformen vil vi prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi, og bygge vår politikk på målet om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. For å legge til rette for fornyet vekst oppnevnte vi Produktivitetskommisjonen. Kommisjonen leverte nylig sin andre rapport, med mange gode forslag til hvordan produktiviteten i næringslivet og ressursbruken i offentlig sektor kan bli bedre. Tjenestesektoren har vokst betydelig i Norge, og produktivitetsutviklingen i tjenestesektoren vil derfor være særlig viktig for fremtidig velstand. Jeg deler derfor Produktivitetskommisjonens syn på at myndighetene må tilse at den positive vekstmuligheten som delingsøkonomien representerer, ikke hindres av for strenge eller utdaterte reguleringer.

OECD ga i sin landrapport om Norge god støtte til regjeringens reformagenda. Anbefalingene fra OECD og rapportene fra Produktivitetskommisjonen danner et godt faglig grunnlag for nødvendige reformer i offentlig og privat sektor. Slik kan vi skape nye arbeidsplasser og omstille oss for fremtiden.

Representanten Johansen etterspør hvilke prosesser og reformer jeg har igangsatt. Av prosesser som er relevante for delingsøkonomien, vil jeg særlig fremheve fire områder.

For å starte med mitt eget departement og Skattedirektoratet, så har jeg bedt dem om å vurdere om gjeldende regler og rutiner er egnet til å møte utfordringene i den fremvoksende delingsøkonomien. Dette gjelder både regler om skatteplikt, fradragsrett og innhenting av opplysninger. Det er avgjørende at det gjennomføres riktig innrapportering og skattlegging av inntekter i delingsøkonomien, slik at også disse aktivitetene bidrar med skatt i tråd med reglene. En viktig problemstilling er muligheten til å få opplysninger fra delings- eller formidlingsselskaper om betalinger til aktører i Norge. Slike tredjepartsopplysninger er viktige for å kunne skattlegge virksomheten og beregne riktig skatt.

På transportområdet har Samferdselsdepartementet satt i gang en intern utredningsprosess for å vurdere fremtidig regulering av drosjemarkedet, sett i lys av fremveksten av nye applikasjonsbaserte transporttjenester. De vil vurdere om, og eventuelt hvordan, reguleringer kan tilpasses nye aktører i drosjemarkedet. Departementet har også bedt om innspill fra bransjeorganisasjonene og andre aktører.

Regjeringen har myket opp arbeidsmiljøloven bl.a. når det gjelder midlertidige ansettelser og arbeidstid. Endringene vil gjøre det enklere for arbeidsgivere å benytte arbeidskraft på en fleksibel måte. Isolert sett kan det dermed bli noe mer attraktivt å ha ansatte fremfor å basere driften på selvstendig næringsdrivende og frilansere. Arbeidstidsutvalget, som avga sin rapport ved årsskiftet, anbefaler noen ytterligere oppmykninger. Forslagene er ute til høring, og vil bli vurdert nøye.

IKT brukes i økende grad til å organisere markeder og omsetning på nye måter, bl.a. ved bytte- eller deleordninger der forbrukerne forholder seg mer direkte til hverandre. Derfor har Barne- og likestillingsdepartementet satt ut et oppdrag om delingsøkonomi til SIFO ved Høgskolen i Oslo og Akershus. De vil gjennomføre en undersøkelse av et utvalg delingstjenester som opererer i Norge, og beskrive hvordan disse tjenestene forholder seg til det norske markedet, til lovverket og til forbrukerne.

Regjeringen bygger sin politikk på målet om mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Vi vil bidra til en enklere hverdag for folk flest. Vi vil prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet. Jeg mener at i dette perspektivet er fremveksten av delingsøkonomien positiv. Delingsøkonomien kan gi økt økonomisk vekst, og nye aktører kan bidra til å synliggjøre behov for reformer av reguleringer og byråkrati. For å sikre sunn og virksom konkurranse i ordnede former mener jeg det er helt sentralt at offentlige reguleringer i stor grad er felles for alle aktører, både nye og gamle. Med det forbeholdet kan jeg forsikre representanten Johansen om at denne regjeringen ønsker aktører innen delingsøkonomien hjertelig velkommen.

Irene Johansen (A) [14:28:57]: Jeg takker finansministeren for svaret, og synes også det er veldig positivt at vi er enige om den positive delen av delingsøkonomien, og at det kan være et positivt bidrag til vårt samfunn og vår økonomi. Jeg synes også det er betryggende å høre at det er igangsatt en del prosesser som også gjør at nødvendige reguleringer kan komme på plass. Jeg vil følge litt mer opp i forhold til akkurat det.

Jeg mener det er behov for å ta initiativ til nødvendige reguleringer av delingsøkonomien raskt. Finansministeren nevnte Produktivitetskommisjonen, og jeg vil også gjerne vise til den og dens innstilling, hvor de, i tillegg til det finansministeren nevnte, peker på at for

«å unngå konkurransevridninger, bør de nye tjenestene møte samme vilkår som andre tjenester, men det kan være nødvendig å tilpasse vilkårene for å favne flere typer tjenester»,

som jeg var inne på. Det er ikke nødvendigvis sånn at de kommer innunder dagens reguleringer. De sier også:

«Lovverket er i liten grad tilpasset de applikasjonsbaserte tjenestene, og medfører at flere av dem» – ifølge Konkurransetilsynet – «er i strid med gjeldende lover».

De peker også på at noe av

«aktiviteten kan være direkte ulovlig, f.eks. kan Uber-sjåfører i noen tilfeller bryte yrkestransportloven», som vi var inne på. «I tillegg, dersom inntekten fra denne typen virksomhet blir stor nok, vil den være skattepliktig, og det vil dermed være et lovbrudd om den ikke rapporteres til skattemyndighetene.»

Her er det mange muligheter for lovbrudd. Jeg sier ikke at en bryter loven, men at en har muligheter for å gjøre det. Saker som Uber, som er under behandling i rettsapparatet, gjør at jeg tenker at for å bidra til at de selskapene som er inkludert i delingsøkonomien, skal ha alle muligheter for å drive lovlig og være innunder dagens reguleringer, eller at vi må tilpasse reguleringene, sånn at de har mulighet for det, er det viktig at et sånt arbeid kommer raskt i gang.

Jeg synes det er bra å høre at finansministeren har tatt initiativ overfor skattedirektøren, bl.a. Det jeg kunne tenke meg å høre mer om, er framdriften på dette, om det er noe som finansministeren ser for seg vil komme før NOU-en som kommer om ett år, og hvordan disse prosessene er tenkt.

Finansministeren nevnte også at regjeringen har myket opp arbeidsmiljøloven og gitt muligheter for mer midlertidighet osv. Det er vi sånn sett ikke helt enige om. Derfor vil jeg også høre, når Produktivitetskommisjonen også peker på verdien av trepartssamarbeidet, om finansministeren har noe å si i forhold til det i denne sammenheng.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen [14:32:15]: Jeg grep ganske aktivt tak i disse spørsmålene før jul, rett og slett fordi det får økende oppmerksomhet fordi vi ser fremveksten av stadig flere plattformbaserte selskaper.

Som jeg sa i sted, gir det oss mange muligheter, men det representerer også noen potensielle utfordringer som vi er nødt til å finne gode svar på. Hvis man ser på utformingen av mandatet for det utvalget som nå jobber, har vi presisert veldig tydelig at det ikke skal være en sovepute – om du vil – for på en måte å skyve alle spørsmål knyttet til dette, foran seg. Jeg mener snarere tvert imot at det er viktig å kunne gjøre løpende endringer, enten det er i form av reguleringer, skatteregler eller andre ting. Jeg må jo si at jeg i hvert fall så langt har hatt veldig god og positiv dialog med mange av aktørene som etablerer seg i det norske markedet. De er på tilbudssiden når det gjelder å komme inn under ordnede former, de vil være gode skattebetalere, men opplever noe av byråkratiet som sterkt forhindrende for at de skal kunne drive på en god og skikkelig måte. Det at de kommer så proaktivt til myndighetene synes jeg er veldig bra, for det gjør at vi i dialog med dem raskere kan finne frem til hva det er som er problemet, enten det er knyttet til teknologi, applikasjoner eller andre ting, som vi kan finne raske, smidige løsninger på.

Så jeg har alle ambisjoner om å ha løpende fremdrift i dette uten å vente på utvalgets endelige konklusjoner. De har i og for seg fått ansvar for å utrede litt større og mer komplekse problemstillinger. Vi kommer inn i noen potensielt vanskelige avveininger som gjelder arbeidsmiljø, lovvern. I Norge er tradisjonelt sett de fleste arbeidstakere ansatt. Vi ser nå at stadig flere blir selvstendig næringsdrivende eller jobber på oppdrag. Det er det ingenting i veien for, men det kan gjøre noe med rettigheter, pensjonsutfordringer osv., som jeg mener det er helt naturlig blir diskutert. Og som jeg nevnte i innlegget mitt, forbrukerrettigheter er også et vesentlig spørsmål i dette, det faller kanskje ikke inn under de ordinære reguleringene. Det er helt riktig at det er muligheter for lovbrudd i dette hvis vi ikke tar det på alvor. Det er nettopp derfor det er viktig å gripe fatt i det tidlig, diskutere med aktørene, med næringsorganisasjonene, for å finne de gode svarene.

Når det er sagt, mener jeg at dette på ingen måte er i konflikt med trepartssamarbeidet. Vi er også i dialog med partene rundt disse spørsmålene, de har gitt dette betydelig oppmerksomhet allerede. Det er jo riktig som representanten sier, det er ulike meninger om det, men man kan velge å late som at disse bedriftene ikke vokser frem, eller man kan møte det aktivt. Jeg velger det siste.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:35:39]: Som interpellanten selv er inne på, er «delingsøkonomi» et samlebegrep som brukes om ulike måter å ta i bruk ledige ressurser og ledig kapasitet på – egentlig helt uavhengig av digitale plattformer. Men det digitale plattformer har bidratt til, er en mer effektiv måte å koble nettopp ledig kapasitet og behov på, som regel med større trygghet for alle parter. Tradisjonell tommelfingerhaik forekommer fortsatt, men det er tryggere å avtale dette via f.eks. haiketjenesten BlaBlaCar, der begge må være registrerte brukere og reisen blir logget. Det samme er det med privat overnatting, som fortsatt kan avtales uten Internett eller registreres via gratistjenesten Couchsurfing eller betaltjenesten Airbnb. Dette er bare eksempler.

Det meste av det som tilbys innen deleøkonomien, er ikke nytt. Vi har alltid leid ut, byttet, lånt bort eller solgt kapasitet, tjenester eller ting vi ikke trenger. Forskjellen er at digitale plattformer gjør hele koblingsprosessen mer effektiv, noe som da utfordrer kjente forretningsmodeller. Men hoteller oppsto jo i mangel av at vi hadde bekjente vi kunne overnatte hos når vi reiste. Taxier oppsto i mangel av eget transportmiddel eller noen å sitte på med. Disse har oppstått nesten i mangel av effektive delingstjenester. At disse har eksistert og er blitt regulert over en hundreårsperiode, betyr at de har fått lov til å vokse, med velsignelse av myndighetene, under gitte forutsetninger. Det ønsker også aktørene innen den digitale delingsøkonomien. Men teknologien har også endret forutsetningene for både nye og gamle aktører. Derfor må vi modernisere dagens reguleringer – for å gi begge like konkurransevilkår. Ingen nye næringer kommer ferdig regulert. Det er viktig ikke å kvele de nye initiativene.

Det som i dag framheves som utfordringer innen arbeidsforhold, skatt og bransjebestemte reguleringer, er alle politisk skapt og kan løses politisk. Et eksempel på en bransjebestemt regulering er taksameterplikt for taxinæringen, en nødvendig regulering for å hindre svart økonomi da den kom, men som nå kanskje hindrer innovasjon innen betalingsløsninger.

Når det gjelder skatt, er det en villet politikk at småjobber under 4 000 kr ikke skal betales skatt av – sunn fornuft for at nabojenta på 13 år ikke skal bli nødt til å registrere seg som enkeltpersonforetak for å sitte barnevakt. Men er det riktig regulering i dag – når både hun og alle andre mer effektivt kan skaffe seg mange småjobber fra ulike oppdragsgivere, uten at noen gang å bli skattepliktige?

Det er også en villet politikk at utleieinntekter fra egen bolig kan være skattefrie, noe som gir utleiere via Airbnb et prismessig fortrinn foran hoteller og andre overnattingssteder, som dessuten har strengere krav til sikkerhet. Er det fortsatt riktig skattepolitikk?

Det fine er at alt dette kan vi gjøre noe med. Teknologien kan også hjelpe myndighetene med å løse dette bedre og billigere enn tidligere. Barnevakten trenger kanskje ikke registrere seg som foretak dersom skatteetaten lager en mobilløsning som rapporterer innbetaling på personnummer – og vipps er saken løst. Men det gjenstår å se. Jeg er glad for at regjeringen, med finansministeren i spissen, var raskt på ballen og nå utreder ulike løsninger, og ser fram til at disse presenteres.

Jeg er enig med interpellanten i at det også finnes utfordringer rundt arbeidsforhold, rettigheter og pensjon. Ingen ønsker seg et uregulert arbeidsmarked eller et løsarbeidersamfunn, men jeg mener at frykten for dette er betydelig overdrevet. Erfaringen fra de fleste aktørene innen denne økonomien viser at deres brukere enten bruker muligheten til å få en fot innenfor arbeidsmarkedet – og går videre i fast jobb når dette er mulig – eller de bruker muligheten til å få en kjærkommen ekstrainntekt av småjobber eller av å leie ut bilen i påsken eller leiligheten når den står tom i helgen eller i ferien.

De utfordringene flere derimot har pekt på når det gjelder pensjon og rettigheter, er egentlig ikke knyttet til delingsøkonomien i seg selv. Allerede i dag har vi 350 000 registrerte enkeltpersonforetak i Norge – eller 350 000 løsarbeidere, om en vil – kunstnere, frilansere og andre selvstendig næringsdrivende som, fordi de ikke har en arbeidsgiver som betaler pensjon og arbeidsgiveravgift, har andre rettigheter knyttet til sykelønn og pensjon. På NHOs årskonferanse, som bl.a. omhandlet nettopp delingsøkonomi, ble det da også påpekt de store forskjellene mellom å være fast ansatt og selvstendig næringsdrivende, og ikke minst pensjonsforskjellene mellom å være ansatt i offentlig versus i privat sektor. Dette er store, viktige problemstillinger som jeg mener det er altfor lite debatt om, og som egentlig ikke hører inn under en debatt om delingsøkonomi som sådan, men der delingsøkonomien kanskje kan være en akselerator for nettopp disse debattene.

Også her er utfordringene langt på vei politisk skapt og kan derfor løses av oss, i fellesskap.

Roy Steffensen (FrP) [14:40:39]: Jeg vil starte med å si at jeg synes representanten Johansen har tatt opp en interessant interpellasjon. Dette er et veldig aktuelt tema, noe som ble bekreftet – som representanten Nordby Lunde sa – på NHOs årskonferanse tidligere i år, hvor delingsøkonomi var hovedtema.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi ros til finansministeren, som har bidratt til å sette dette på dagsordenen, bl.a. ved å utfordre alle ungdomspartiene, men også ved å nedsette et utvalg som skal se på hvordan delingsøkonomien kan gi en mer effektiv ressursutnyttelse.

«Delingsøkonomi» er et ord i tiden. Det er kommet fordi folk mer og mer innser at de kan dele på de ressursene de har som ofte blir liggende brakk, og samtidig bli litt kompensert for det. Eksempler på dette kan være firma som Nimber, som baserer seg på å frakte gjenstander for folk, når de uansett skal kjøre samme vei og de har ledig plass i bilen.

Tre av fire nordmenn har smarttelefon i dag. Det er et antall som stadig vokser, og med framveksten av smarttelefoner vokser også markedspotensialet for bedrifter som satser på delingsøkonomi.

Teknologi vil være en stor del av framtidens arbeidsmarked. Arbeidsplasser blir erstattet av programvare og robotteknologi. Da er det vår jobb å tilrettelegge for vekst i arbeidsplasser, både i utviklingen av og innen teknologien.

Framtidens arbeidsplasser er ikke skapt ennå. Hvem hadde gjettet for hundre år siden at det var olje og fiskeoppdrett som skulle være de viktigste eksportnæringene i Norge? Ingen vet hva vi lever av om 20 eller 50 år, men én ting er helt sikkert, og det er at teknologi kommer til å være en stor del av det. Vi lever allerede i en verden omgitt av digital teknologi, og det er anslått at innen 2020 vil om lag 90 pst. av alle jobber i Europa kreve digitale ferdigheter.

Vi må legge til rette for at norske gründere og investorer kan skape morgendagens arbeidsplasser. Den nye teknologien kommer – enten en vil eller ikke. Da må vi velge om vi skal ta imot framtiden med åpne armer, eller om vi skal forsøke å stenge det ute og håpe at det går over.

Fremskrittspartiet er og har alltid vært et framtidsoptimistisk parti. Dagens reguleringer kan vise seg å være tilpasset gårsdagens virkelighet. Her må norske politikere tørre å se framover. Norge bør være et foregangsland når det gjelder å bruke ny teknologi. Fremskrittspartiet er klar til å gjennomføre omfattende reformer og omstille norsk økonomi til en ny normalsituasjon, med gode rammebetingelser og flere arbeidsplasser. Fremskrittspartiet har alltid vært på de selvstendig næringsdrivendes side.

Nye næringer og mer effektive måter å organisere seg på vil nødvendigvis gjøre enkelte stillinger overflødige, men nye stillinger vil oppstå. Dette skaper et helt nytt marked for å selge tjenester til forbrukerne. Digitale nyvinninger gir oss få utfordringer sånn sett, men gir oss et hav av muligheter. Vi kan ikke beskytte fortiden mot framtiden.

Innovasjon handler om enkeltpersoner som tør å tenke nytt. Historien er full av eksempler på at motstandere av framskrittet har hindret innovasjon. Å være motstander av delingsøkonomi minner meg egentlig litt om dem som prøvde å stoppe farge-tv. Vi må forholde oss til utviklingen, helt uavhengig av om vi liker den eller ikke.

Dette er imidlertid ingen enkel oppgave. Hvordan de nye tjenestene skal skattlegges, og at deres framvekst kan føre til at stadig færre arbeidstakere har faste jobber, er bare to av utfordringene. At et stort antall bedrifter risikerer å falle utenfor det regulerte samfunnet, er en annen.

Forutsetningen for et velferdssamfunn er at vi får inn skatteinntekter som finansierer velferdsoppgavene våre. Da er det vår jobb å sørge for at bedrifter innen delingsøkonomien får reguleringer som er tilpasset dem, sånn at de kan bidra til utvikling og vekst – og friske skattekroner.

Noen aspekter ved delingsøkonomien kan nok være enkelt å sette i system. Skatt kan trolig registreres via mobilapp, men det finnes trolig større utfordringer. At mange selskaper er globale, kan også vise seg å by på problemer.

Det blir ingen enkel oppgave for utvalget som skal jobbe med dette, men jeg tror i sum at delingsøkonomien kan bidra til økt verdiskaping for det norske samfunnet. Den vil åpne for flere gründere, mer entreprenørskap og flere selvstendig næringsdrivende, som gir større fleksibilitet i samfunnet og for den enkelte. Jeg ser fram til at utvalget skal legge fram et resultat av sitt arbeid.

Siri A. Meling (H) [14:45:28]: Takk til interpellanten for å ta opp delingsøkonomien, som er et viktig tema, til diskusjon. Takk også til finansministeren som viser handlekraft og er tidlig ute med å ville skaffe seg kunnskap om både muligheter og utfordringer knyttet til delingsøkonomien gjennom å nedsette et utvalg og sette i gang andre prosesser når det gjelder disse vurderingene. En kunnskapsbasert tilnærming er viktig. Jeg er glad for at finansministeren er veldig tydelig på at utgangspunktet for arbeidet er perspektivet med å styrke verdiskapingen.

«Delingsøkonomi» betyr at folk vil leie istedenfor å eie. Prinsippet bak delingsøkonomi er, som flere har vært inne på, for så vidt ikke noe nytt. Timeshare-leiligheter f.eks. har eksistert lenge og er basert på at man kjøper seg tilgang istedenfor å eie. Det nye ved delingsøkonomien er på mange måter teknologien og utbredelsen av smarttelefoner og de mulighetene internett gir oss til å koordinere tjenestene.

Delingsøkonomien utfordrer tradisjonelle bransjer. Den omfatter noen av verdens raskest voksende selskaper. Den reiser spørsmål rundt regulering av skatt, arbeidsrettigheter, marked og andre elementer som har vært nevnt tidligere i debatten. Delingsøkonomien skaper nye muligheter, men den utfordrer også eksisterende forretningsmodeller under dagens reguleringer. Norge går inn i en periode hvor det vil være stort behov for innovasjon og omstilling for å opprettholde velferdsstaten. I delingsøkonomien er det flere muligheter som kan bidra positivt til denne omstillingen: Vi kan oppnå mer bærekraft fordi vi utnytter ressursene bedre. Vi kan få økt produktivitet fordi ressursene vi har tilgjengelig i samfunnet, blir brukt mest mulig effektivt. Vi kan få økt innovasjon, særlig i tjenestesektoren, som bidrar til økt verdiskaping og utvikling. Nye forretningsmodeller med lavere kapitalkrav og lavere terskel for deling av egne ressurser kan bidra til større markeder og mer konkurranse.

Offentlig sektor kan også dra nytte av delingsøkonomien. I Storbritannia har man f.eks. startet opp prosjektet Space for Growth, hvor offentlige institusjoner leier ut tomme kontorplasser og næringslokaler til frilansere eller små bedrifter. Liknende ordninger planlegges for biler, gressklippere og annet utstyr.

Delingsøkonomien gir også utfordringer, og det betyr at vi ikke nødvendigvis kan møte fremtidens arbeidsliv med gårsdagens regler. Selskaper med nye forretningsmodeller utfordrer bestående virksomheter og myndighetenes reguleringer på en rekke områder. Skatt, arbeidsliv og forbrukerrettigheter er blant disse. Eksisterende reguleringer har kommet av en grunn, men mange av dem er klare for en oppdatering. Disse må ikke bli et vern for noen aktører og etableringsbarrierer for andre. Samtidig er det viktig at både nye og gamle aktører konkurrerer på like vilkår. Den politiske utfordringen ligger i å regulere disse selskapene slik at vi ivaretar innovasjon, nyskaping og de muligheter dette gir også til de eksisterende næringene.

Noen av næringene som utfordres av de nye forretningsmodellene, har bransjespesifikke reguleringer som kanskje trenger en oppdatering. Drosjenæringen er en av disse. Man kan godt forstå at denne bransjen føler seg urettferdig behandlet dersom liknende virksomhet kan konkurrere uten de samme kravene til f.eks. løyve, kjøreplikt og taksameter. Det betyr ikke nødvendigvis at de nye virksomhetene skal få de samme kravene, men at dagens regelverk må oppdateres, slik at den eksisterende næringen har mulighet til å konkurrere.

En av drivkreftene bak delingsøkonomien er miljø og bedre bruk av eksisterende ressurser. For eksempel koster det å eie en gjennomsnittsbil rundt 50 000 kr i året. Likevel viser det seg at den står ubrukt nesten 23 timer i døgnet i snitt, og den er lite miljøvennlig å produsere. Bilkollektiver eller bildeling er i seg selv bra for miljøet og fører til at færre trenger å eie sin egen bil. Når vi vet at 40 pst. av miljøutslippene rundt en bil er knyttet til produksjon og avhending av bilen, lønner det seg faktisk klimamessig at færre eier bil, og at denne blir brukt mer gjennom deling.

Når det gjelder skatt, er det flere utfordringer knyttet til det. Jeg er glad for at finansministeren har en løpende dialog med skatteetaten om disse spørsmålene.

Torstein Tvedt Solberg (A) [14:50:37]: Også jeg vil takke representanten Johansen for å ta opp en viktig sak. Det har vært en interessant debatt å følge, og kanskje vil vi se tilbake på denne debatten om 20 år med et lite smil, slik vi nå ser tilbake på debattene som var i denne salen om fargefjernsyn og fjernsynsmonopol og disse tingene.

Delingsøkonomien tror også jeg er framtida. Det er positivt, og som sosialdemokrat ser jeg på delingsøkonomien som positiv fordi det er demokratiserende, det tilgjengeliggjør både tjenester og ting til flere, og flere av aktørene som nå gjør spennende ting, har også positive miljøgevinster av det.

Om vår håndtering av delingsøkonomien i framtida kommer til å bli vurdert som en suksess, tror jeg kommer til å handle om vilje både fra myndighetene og aktørene, og ikke minst om en klarer å snu seg raskt og ikke være en sinke. Det er veldig positivt at finansministeren selv sier at hun har lyst til å være aktiv. I tillegg vil jeg oppfordre finansministeren til også å la seg inspirere av det arbeidet som nå skjer rundt omkring i andre land i Europa. Sverige, Danmark og Estland har vært, om mulig, enda mer framoverlent og har hatt en enda større vilje til å tilpasse seg og til å være en stor del av den veksten og muligheten som ligger der.

Det har jo kommet fram i debatten at viljen i Arbeiderpartiet til å møte dette positivt er stor. Det er kanskje ikke overraskende at Arbeiderpartiet har lyst til å regulere og reformere. Her handler det om å tilrettelegge og ikke skape nye hindre.

Jeg tror at trepartssamarbeidet kommer til å være en del av løsningen for å få til dette på en positiv måte. NHO har vært aktivt med i debatten. Der er en også delt, men jeg vil spesielt trekke fram Abelia, som jeg synes har gjort en god og grundig jobb med dette. LO startet kanskje debatten med å være litt nølende til dette. Den nølingen er over i et mer positivt spor nå. Det tror jeg riktig – og viktig.

Jeg tror samtidig det er viktig at vi i denne salen unngår ideologiske blindspor som kan avspore debatten, at vi også når vi møter delingsøkonomien, klarer å skape gode, brede løsninger, som har vært den norske historien når vi møter ny teknologi og nye utfordringer.

Jeg tror også dette er et valg om en skal håndtere det som kommer rekende, eller om vi i Norge har lyst til å være en del av spydspissen og utviklingen på dette. Derfor vil jeg også utfordre regjeringa til å være mer framoverlent, også i utviklingen av den nye næringen i næringspolitikken rundt delingsøkonomien. Regjeringa har lagt til grunn en mer passiv næringspolitikk enn tidligere. De næringsspesifikke satsingene er lagt på is. Den rød-grønne regjeringa hadde lagt fram en næringsmelding der IKT, digitalisering og teknologi var et av satsingsområdene. Den ble trukket tilbake av denne regjeringa.

Skal vi ta en ledende posisjon også globalt, ikke bare håndtere de tingene som kommer til oss, må vi også tørre, og ville, bygge nye næringer, satse på denne type bransjer med nettopp bransjespesifikke tiltak. Da tror jeg vi kan få til spennende løsninger der Norge nettopp er en del av utviklingen og er i spissen.

Jeg ser veldig fram til fortsettelsen av denne debatten.

Irene Johansen (A) [14:54:37]: Jeg vil først si at jeg er sikker på at ingen av oss ville vært imot farge-tv.

Jeg startet med å peke på at man i alle diskusjonene om delingsøkonomien kanskje famler litt med hensyn til hva delingsøkonomi er og ikke er, og at det er litt symptomatisk. Svada, har nasjonalbibliotekaren kalt delingsøkonomi, et nyord uten innhold, mens ulike aktører har ulike tilnærminger og ulike meninger. Det tenker jeg er positivt med hensyn til diskusjonen om dette. Når LO peker på løsarbeidersamfunn og taxinæringen peker på at Uber er en piratnæring, og til og med NHO er usikre på hva de skal mene, om dette er en kommersiell virksomhet eller en ideell, for å kalle det det, er det uttrykk for at det er behov for en klargjøring av begrepet «delingsøkonomi», og at det er behov for å inkludere selskapene i samfunnets reguleringer, for å kalle det det.

Samtidig vil det være behov for å definere disse selskapene såpass vidt at de favner bredden og også tar høyde for at delingsprinsippet vil prege samfunnsutviklingen framover.

Som jeg sa i mitt innlegg, er Arbeiderpartiet positiv til delingsøkonomi og mener det er positivt at nye, innovative forretningsmodeller utfordrer de tradisjonelle, og også oss i vårt tradisjonelle tankesett. Det viktige her er, som jeg var inne på, både å ta i bruk mulighetene, som representanten Tvedt Solberg pekte på, og å sørge for å inkludere delingsøkonomien i samfunnet, i økonomien vår.

I det videre arbeidet må vi passe på ikke å ta livet av det positive. Ideen om å benytte ressursene mer effektivt og ta i bruk ledige ressurser på en enkel og rimelig måte er god. Samtidig må vi sørge for at de inkluderes, sørge for nødvendige reguleringer, og at det gjøres raskt.

Jeg regner med at de langsiktige virkningene i forhold til hvordan delingsprinsippet vil prege samfunnsutviklingen framover, vil bli en interessant debatt når NOU-en foreligger. Til da håper og tror jeg – og oppfordrer til – at vi får tilbake forslag til nødvendige lovreguleringer av området.

Statsråd Siv Jensen [14:57:38]: La meg takke for en veldig god debatt. Jeg synes den har vært konstruktiv og ikke minst veldig løsningsorientert, og sånn sett ganske langt unna den debatten jeg tror fant sted i denne salen for mange år siden da man diskuterte fargefjernsyn. Da tror jeg det gikk betydelig hardere for seg, med sterkere og langt mer ideologiske fronter enn det denne debatten har vist.

Noen få kommentarer: Jeg har ved ulike anledninger vært i kontakt med andre lands myndigheter nettopp fordi det gjøres mye mange steder, og vi trenger ikke å finne opp kruttet på nytt hvis andre land har gått foran og funnet gode løsninger. Derfor har jeg hatt dette på bordet i diskusjoner med Storbritannia og Nederland. Jeg skal diskutere det i USA i neste uke, og vi undersøker selvsagt også de erfaringene som bl.a. er gjort i Estland, som ligger ganske langt foran særlig på IKT-siden i forhold til dette.

Så hevdet representanten Tvedt Solberg at regjeringen fører en passiv næringspolitikk. Det er jeg helt uenig i. Jeg mener snarere tvert imot at vi har vært opptatt av å gå gjennom område for område og komme med gode, tilpassede endringer i rammebetingelsene etter hvert som situasjonen endrer seg.

Men jeg har lyst til å peke på at det å etterlyse en bransjespesifikk næringspolitikk for delingsøkonomien går ikke, for delingsøkonomien er utrolig sammensatt. Her finner man transportbedrifter, servicebedrifter, reiseliv, altså det er et mangfold av tjenester og tilbud som sånn sett ikke egner seg for bransjespesifikke løsninger. Det som i så fall handler om mer IKT- og teknologibaserte løsninger, handler om hvordan vi raskere, smidigere og mer effektivt kan regulere disse bedriftene, finne smartere måter å skattlegge på. Vi må jo på et eller annet tidspunkt ta en diskusjon, som også representanten Nordby Lunde var inne på, om de terskelverdiene som er etablert i forhold til innrapportering, når skatteforhold inntreffer osv., er egnet i møte med denne typen bedrifter som vokser frem.

Jeg vil bare avslutningsvis si at jeg synes egentlig at begrepet «delingsøkonomi» er litt dårlig, for under denne store paraplyen har man nå sauset sammen utrolig mange ulike typer tjenester og bedrifter som egentlig ikke handler om deling, men som deler en felles ting, nemlig at de er veldig plattformbaserte. Så det blir på en måte ikke helt rett å kalle alle disse bedriftene for delingsbedrifter, for det er de ikke i det hele tatt, men de utfordrer oss alle sammen på det samme, nemlig at det er nye bedrifter med en smartere og alternativ måte å tenke på, som utfordrer tradisjonelt etablerte bedrifter. Det gjør at vi må ta det på alvor, og jeg oppfatter at Stortinget er enig i det, og det er jeg glad for.

Presidenten: Dermed er sak nr. 7 ferdigbehandlet.