Stortinget - Møte mandag den 29. mai 2017

Dato: 29.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 320 L (2016–2017), jf. Prop. 64 L (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 6 [13:43:56]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i forvaltningslova, tvistelova m.m. (overprøvingskompetanse m.m. (Innst. 320 L (2016–2017), jf. Prop. 64 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler skulle vært Mazyar Keshvari, men det blir Helge André Njåstad.

Helge André Njåstad (FrP) [] (leiar i komiteen): Det er riktig at ordføraren for saka er vorten sjuk i dag. Då held eg saksordførarinnlegget på vegner av Mazyar Keshvari, som vil takka komiteen for eit grundig og viktig arbeid med denne proposisjonen om endringar i m.a. forvaltningslova, tvistelova, plan- og bygningslova og ei rekkje andre lovverk.

Bakgrunnen for denne saka er ønsket til regjeringa om å innføra ei ny ordning der kommunar og det lokale sjølvstyret kan reisa sak mot staten dersom ein er ueinig i ei motsegn eller ei avgjerd fatta av departementet. Det er ei sak som partiet mitt, Framstegspartiet, lenge har ivra for. Mange har høyrt oss snakka på inn- og utpust i ulike valkampar om ein forvaltningsdomstol som skal sikra endå sterkare rettar til det lokale sjølvstyret enn det som har vore praksis fram til i dag. Så for oss er det ein dag å gle seg over, og det er òg ein dag å gle seg over for regjeringspartia at vi får fleirtal for hovudlinjene i denne proposisjonen som er lagd fram av regjeringa.

Det er to forslag som i hovudsak ligg til grunn her. Det eine er som sagt at no kan kommunar bringa saker som går på avgjerder fatta av departement eller motsegnsmyndigheit, inn for domstolane.

Det andre, som er vel så viktig, er den endringa som blir gjord i forvaltningslova, som frå no skal lyde:

«Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det lokale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret

Det betyr at i forvaltningslova legg me no ei sterkare understreking av at lokalt sjølvstyre skal leggjast stor vekt på, og ein skal særskilt grunngje korleis ein har tatt omsyn til dette. Når ein vurderer å fremja motsegn, eller eventuelt fremjar ei motsegn, skal dette gå fram.

Det betyr at lokalpolitikarar i heile Noreg no ut frå denne lovendringa får ei heilt anna anerkjenning enn det dei har hatt tidlegare, for no må fylkesmannen og andre som fell for freistinga til å fremja motsegn, grunngje kvifor dei gjer det ut frå det lokale sjølvstyret. Så det er ein dag å gle seg over for lokaldemokratiet i Noreg når Stortinget føretek denne endringa i forvaltningslova, som understrekar lokalt sjølvstyre endå meir.

Det blir veldig spennande å få på plass myndigheita til å kunna gå til sak. No trur ikkje eg at domstolane vil bli nedringde av kommunar som går til sak, men berre det at me opnar opp for det, sender ut eit signal om at dei som har høve til motsegn, må tenkja seg om ein, to og tre gonger til før dei går til det skrittet å leggja seg borti det lokale skjønnet.

Dette er ein stor dag for lokaldemokratiet, det er ein stor dag for regjeringspartia, og det er ein stor dag for Framstegspartiet, som no vinn fram med ei sak om noko me har meint lenge, at lokalt sjølvstyre skal understrekast sterkare. Difor anbefaler eg at ein stemmer for endringane som ligg i innstillinga.

Eirin Sund (A) []: Den proposisjonen som vi behandler her i dag, mener vi i Arbeiderpartiet ikke opplyser Stortinget på en god nok måte. Det er en proposisjon som vinkler saken positivt uten å redegjøre for de negative konsekvensene som det muligens kan innebære. Regjeringen ønsker å delegere politikken til domstolsbehandling, noe som Domstoladministrasjonen har advart mot at vi gjør. Vi mener at det er politikerne og politikken som skal ha ansvaret for de vanskelige sakene som politikerne skal stelle med. Vi har, alle som sitter i denne sal, fått brev og mailer fra de ulike domstoladministrasjonene som er kjempebekymret for at de ikke skal klare å få tatt unna de sakene som de allerede har på sitt bord, og som de faktisk skal jobbe med i Domstoladministrasjonen.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker et sterkt lokaldemokrati og at lokaldemokratiets vurderinger skal tillegges stor vekt. En må også gi det lokale selvstyret rom til å styre godt tilpasset lokale forhold. Lokalpolitikerne har et ønske om å gjøre gode vedtak for sine innbyggere, men det som er helt avgjørende, er at kommunene og fylkene må få de rammebetingelsene som de trenger for å kunne skjøtte sine oppgaver best mulig. Det vil i praksis bety tilstrekkelige økonomiske rammer for å gi innbyggerne gode tjenestetilbud. Regjeringens forslag i denne proposisjonen svarer ikke ut de behovene som kommunene, fylkene og innbyggerne faktisk har. Det er som oftest økonomiske begrensninger som styrer valgene som lokaldemokratiet tar. Derfor burde en styrke deres mulighet til å kunne styre seg selv på en bedre måte enn det de kan i dag.

Arbeiderpartiet mener at det er flere utfordringer knyttet til regjeringens forslag. Det vil kunne føre til begrensninger når det gjelder oppnåelse av lovformål, og vi stiller også spørsmål ved om disse forslagene tar hensyn til innbyggernes rettigheter og interesser. Regjeringen redegjør også i liten grad for hvordan disse foreslåtte endringene faktisk skal styrke lokaldemokratiet. Det er også i liten grad gjort rede for hvordan ulike sektorer vil bli berørt av endringene, siden endringene som foreslås, er helt generelle.

Denne proposisjonen er ikke godt nok utredet, og det gjør det vanskelig å ta stilling til endringene. Men blir det utredet skikkelig, er vi i Arbeiderpartiet positive til å ta saken opp igjen på nytt. Hvis det skjer, legger vi til grunn at andre tiltak som styrking av kommuneøkonomien pluss vurderinger av andre virkemidler også vurderes i samme slengen.

Når det gjelder avgrensningen i retten for statlig klageinstans til å overprøve utprøvingen av det frie skjønn i kommunene, vil det legge klare begrensninger når det gjelder oppnåelse av lovformål. Særlig vil natur og miljø og innbyggernes rettigheter kunne bli skadelidende. Den som klager til statlige organ i saker, vil ha mindre sjanse til å nå igjennom fordi klageorganet da skal legge stor vekt på førsteinstansens vurderinger.

Når det gjelder tvisteløsningsmekanismer og forslaget om at kommunene bør få lov til å reise sak mot staten, er det problematisk fordi det bryter helt med dagens praksis. Det kan medføre en risiko for at saken overfor den private part som saken gjelder, kan trekke ut i langdrag og skape rettsusikkerhet for den som har fått dispensasjon eller løyve, og en gjør kommunene til motpart overfor enkeltindivider, noe som er problematisk i forholdet eller tilliten mellom kommunene og borgerne. Regjeringen har også en selektiv bruk av folkerettslige kilder i proposisjonen, noe som ikke gir et nyansert bilde. At en tilsynelatende bevisst har utelatt sentrale deler av den folkerettslige bestemmelsen som man påberoper seg som grunnlag for endring, er problematisk.

Forslaget fra regjeringen vil kunne føre til at domstolene vil bli – jeg holdt på å si – belemret med å måtte definere hva som er nasjonale mål og retningslinjer, og at de må gå inn i dette hver for seg for å finne ut hva dette faktisk sier, noe som er politikernes ansvar. Det er ikke domstolenes jobb, men politikernes jobb.

Disse spørsmålene er altfor dårlig utredet. Her burde regjeringen sørge for en grundig utredning framfor en intern departemental høring. Vi synes ikke at disse endringene er tilstrekkelig gjennomtenkt, og disse endringene reiser flere prinsipielle spørsmål som i altfor liten grad blir problematisert. Derfor kan ikke vi støtte det.

Frank J. Jenssen (H) []: Med Høyre i regjering er det gjennomført viktige styrkinger av det lokale selvstyret, som vi har hevdet behovet for i mange år, og som vi lovte å gjøre hvis vi kom til makten.

Arbeiderpartirepresentanten Eirin Sund, som nettopp var på talerstolen, har tidligere i denne salen gitt uttrykk for en nokså situasjonsbestemt entusiasme for lokaldemokrati. Det er noe som er ok så lenge det ikke fattes vedtak som hun er veldig uenig i, fritt etter hukommelsen. I Høyre er vi opptatt av lokaldemokratiets og det lokale selvstyrets egenverdi.

Denne regjeringen gir som hovedregel kommunene rett i lokale plansaker, der de rød-grønne – som hovedregel – holdt med staten. Med Høyre i regjering ser vi dessuten at

  • statsforvaltningen effektiviseres, og det er blitt færre ansatte i departementene

  • plan- og bygningsloven forenkles og frigjør kommunal saksbehandling

  • kommunene får større frihet fra statlig overstyring

  • mange kommuner slår seg sammen, de fleste frivillig, til enkeltes store ergrelse

  • det blir flere oppgaver til både kommuner og fylkeskommuner

  • statlige arbeidsplasser flyttes ut av hovedstaden, og

  • regionreformen vil gi færre fylkeskommuner

Og i dag behandler vi nok et forslag som vil bidra til å styrke lokaldemokratiet og flytte makt og ansvar til kommunene.

For det første skal ikke statlige klageinstanser i like stor grad som før kunne overprøve utøvingen av det frie skjønnet i kommunene. Innbyggernes individuelle rettigheter opprettholdes. Loven skal fortsatt følges også av kommunene, selvfølgelig, men det er snakk om å heve terskelen for når det frie skjønnet som utøves av kommunene, skal kunne overprøves.

Jeg vet ikke om det var en forsnakkelse, men representanten Sund sa at Arbeiderpartiet tillegger lokaldemokratiets vurderinger stor vekt. Det er faktisk nettopp det som er formuleringen og forslaget til endring i loven, at man skal gå fra at man skal legge vekt på det frie skjønnet, til å legge stor vekt på det frie skjønnet. Så hvis Eirin Sund og Arbeiderpartiet mente bokstavelig det som ble sagt fra talerstolen, burde man også stemme for det forslaget.

Det er forunderlig å høre Arbeiderpartiets skepsis i saken, for det som Arbeiderpartiet sier, er egentlig dette: Før kommunene får så mye penger som Arbeiderpartiet bestemmer er nok, kan vi ikke stole på de menneskene som utøver skjønn, og som bruker sitt vett og sin fornuft i kommunene.

Det er et ekko her til det jeg først trodde var enkeltuttalelser fra representanten Sund, men som man nå kan mistenke er en inngrodd skepsis i Arbeiderpartiet, nemlig at partiet er mer å regne som en situasjonsbestemt tilhenger av det lokale selvstyret.

Departementet foreslår også å gi kommunene som offentlig organ rett til å reise sak mot staten, med noen unntak, bl.a. barnevernssaker. I tillegg skal det gis mulighet til rettslig prøving og innsigelse etter plan- og bygningsloven. Ideen er ikke at kommunene skal springe til retten hver gang et vedtak i staten går dem imot – og det tror vi ikke kommer til å skje heller – men det er et helt betimelig spørsmål om det nå ikke er på tide å lage det som Norge har manglet, nemlig en tvisteløsningsordning mellom stat og kommune også for rettslige spørsmål. Det mangler vi i dag, selv om vi er internasjonalt forpliktet til å ha det.

Dette vil altså bidra til en styrking av kommunens relative stilling overfor en nokså mektig stat. Kommunene skal ikke uten videre behøve å akseptere at «slik er det når staten har talt», men man skal ha mulighet til å bringe saker inn for en rettslig prøving. Taper staten, f.eks. fordi retten kommer til at staten ikke har overholdt egne vedtatte lover – det er det det er snakk om – får det også bli opp til staten om man mener det er behov for å endre eller klargjøre lovverket. Men det skal ikke være slik som det er i dag, at kommunene bare må ta til takke med og finne seg i at det er statens fortolkning som gjelder.

Også her forundrer det at Arbeiderpartiet argumenterer imot å gi kommunene en slik styrket stilling i forhold til staten. Det er for øvrig underlig å høre på argumentasjonen. Jeg vet ikke om man klarer å bestemme seg, for på den ene siden argumenterer man mot forslagene som sådanne, nærmest på prinsipielt grunnlag, og på den andre siden klager man over at det ikke er godt nok utredet.

Uansett: Ikke bare viser dette at Arbeiderpartiet er situasjonsbestemte tilhengere av det lokale selvstyret, de viser nå også vilje til å gå langt for å ta statens parti mot lokaldemokratiet. Motstanden mot forslagene i denne saken lover ikke godt for desentralisering av makt og myndighet hvis Arbeiderpartiet skulle komme til makten igjen.

I Høyre har vi som utgangspunkt at vettet er noenlunde jevnt fordelt utover landet, og ikke samlet innenfor disse veggene – selv om det sikkert er ganske jevnt fordelt innenfor her også. Derfor er jeg glad for at Høyre og regjeringen har gjennomført og fremmet flere forslag som vil bidra til et sterkt og levende lokaldemokrati og styrket kommunalt selvstyre, slik at vett og forstand – som er jevnt fordelt utover landet – kan brukes og få større gjennomslag lokalt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Dette er en sak med flere lovendringsforslag som for oss i Kristelig Folkeparti harmoniserer godt med vårt prinsipp og vår ideologiske tenkning. Vi har et fint ord for det: subsidiaritetsprinsippet, som forenklet sagt betyr at avgjørelser bør tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå. Det er greit å ha et ideologisk kompass som retningsviser.

I denne saken ser vi at det selvsagt er motargumenter til de endringene som regjeringen kommer med, men Kristelig Folkeparti har gått grundig inn i dette, og vi velger å la nærhetsprinsippet og mer makt til lokaldemokrati trumfe de innvendingene. På den bakgrunnen støtter Kristelig Folkeparti de foreliggende forslagene fra regjeringen i denne saken.

Regjeringen har foreslått at kommunene skal kunne bringe vedtak fattet av statlige myndigheter inn for rettslig prøving i domstolene i saker der den statlige avgjørelsen får følger for kommunene i egenskap av å være offentlig myndighet. Dette er en viktig demokratisk sikkerhetsventil, slik vi ser det, og den harmoniserer logisk med det at det kommunale selvstyret ble grunnlovsfestet i fjor. Dette skal likevel ikke gjelde i grunnleggende tilfeller av statlig overprøving av fundamentale velferdsrettigheter til innbyggerne.

Det er også logisk at departementet eller annen statlig klageinstans skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret når de behandler klagesaker. Vi ser at regelen må være fleksibel og tilpasses ulike saksområder, men at hensynet til det kommunale selvstyret uansett vil vektes tyngre enn i dag, altså en viss maktforskyvning over til folkevalgt nivå.

Samtidig er det viktig for Kristelig Folkeparti å understreke at det på flere områder er viktig at kommunene følger opp nasjonal politikk, og det vil vi følge nøye med på. Jeg kan ikke ta hele listen, men det gjelder f.eks. rettighetsfestede velferdstiltak, forvaltning av naturressurser og ikke minst jordvern.

Derfor er vi i denne saken med på å flytte mer makt til et lavere nivå, mer makt til de folkevalgte i kommunene. Det innebærer også mer ansvar til våre folkevalgte, og Kristelig Folkeparti har tillit til at administrasjonen i kommunene og de folkevalgte er i stand til å ta det ansvaret. Kristelig Folkeparti er tilfreds med denne saken så langt og vil følge endringene nøye.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Beslutninger blir best nå de tas nært den det gjelder. Derfor mener Senterpartiet at Stortingets grunnlovfesting av det lokale selvstyret var viktig, og derfor mener vi også at kommunesammenslåing kun skal skje frivillig.

Representanten Jenssen brukte mye av innlegget på å beskylde Arbeiderpartiet for ikke å klare å bestemme seg. I så fall er de i veldig godt selskap her i salen, for mens han snakker varmt om det lokale selvstyrets egenverdi, om at vettet er jevnt fordelt i hele landet, snakker han også om at vettet ikke er jevnt fordelt når det gjelder kommunesammenslåing, og at det lokale selvstyret ikke skal gjelde i andre saker enn der lokalpolitikerne er enige med Høyre. Senterpartiet mener det lokale selvstyret skal gjelde også i de sakene der lokalpolitikerne er uenige med Senterpartiet.

I vår forvaltning har kommunene en selvstendig rolle som politikkutviklere. Innenfor de lov- og budsjettrammer Stortinget vedtar, har kommunene stor frihet – formelt sett. Reelt sett ser vi at statens arm er langt mer inngripende enn det vårt forvaltningssystem legger opp til. En ting er at vi her fra Stortinget ønsker å styre – ja, skal vi kanskje innrømme litt for ofte overstyre kommunene og fylkeskommunene. Verre er det at statlige direktorat og virksomheter bruker rundskriv og ulike former for styringssignal til å overstyre kommunal sektor. Fylkesmennenes rolle i kommunereformen er et eksempel på hvordan det ikke bør være.

Senterpartiet mener forslagene til endringer i forvaltningsloven, tvisteloven og plan- og bygningsloven er en naturlig oppfølging av Stortingets vedtak om å grunnlovfeste det kommunale selvstyret. Gjennom de foreslåtte lovendringene svekker vi statlige instansers mulighet til å overprøve utøvelsen av det frie skjønnet i kommunene.

Høringen om forslaget til lovendringer viste at det generelt sett er stor tilslutning til departementets forslag til endringer, men at det også er en del motstand. Mens KS og kommunesektoren mener forslagene bidrar til å etablere en bedre balanse mellom behovet for statlig styring og kommunenes frie skjønn, er det fra en del fylkesmenn og interesseorganisasjoner redsel for at vi går mot et samfunn hvor det åpnes for større grad av ulikebehandling.

Jeg tror denne redselen er sterkt overdrevet, men jeg vil likevel få peke på at når vi har etablert et forvaltningssystem med tre folkevalgte organ, er det fordi vi erkjenner at det er behov for lokale tilpassinger i beslutningene som tas. Både innenfor tjenesteproduksjon og i planprosesser må løsningene tilpasses lokale forhold. Vi bor i et land med store variasjoner. Strandloven bør f.eks. forvaltes annerledes i Indre Oslofjord enn langs Finnmarkskysten.

Jeg vil få understreke at målet med de endringer som gjøres i lovverket for å styrke lokaldemokratiet, ikke er at det skal legges opp til økt forskjellsbehandling av de grunnleggende velferdstjenestene som kommunene har ansvaret for. Det er lagt til grunn at bestemmelser etter velferdslovgivningen ikke skal omfattes av begrenset statlig rett til å overprøve det frie skjønnet. Jeg håper vi alle mener det skal være en stor grad av likebehandling av den hjelp og bistand som skal gis til utsatte grupper.

Kommune- og fylkespolitikere mener de opplever altfor stor grad av overstyring fra ulike statlige myndigheter, og det er ikke først og fremst Stortinget de peker på da. Våre lokalpolitikere er opptatt av å fatte vedtak som er tilpasset lokale behov. Kritikken lokalpolitikere møter, er ikke først og fremst at de har prioritert feil, men at de ikke er i stand til å møte dokumenterte behov. Det gjelder ikke minst det lokale velferdstilbudet. Jeg ber derfor regjeringen lese vår merknad om at det avgjørende grepet for å sikre at kommunene og fylkeskommunene kan etterleve statlige forventninger, er at de gis de økonomiske rammebetingelsene de trenger for å skjøtte oppgavene som de er pålagt, på best mulig måte.

Jeg tror lovendringene vi er invitert til å gjøre i dag, kan virke disiplinerende på hvordan staten utfører sin styring. Staten skal styre gjennom lov og forskrifter som følger av lovvedtakene og budsjettene Stortinget vedtar. Når kommunene får søksmålsrett overfor staten, vil det bidra til at en fra statlig side skjerper seg og blir mer presise i formuleringen.

Til slutt vil jeg få ta opp en problemstilling som er berørt i proposisjonen når det gjelder søksmålskompetanse fra interkommunale selskap. Jeg er enig med departementet når de konkluderer med at det bare skal være direkte folkevalgte organ som gis søksmålskompetanse mot staten. Det må forstås slik at også statlig overprøving av vedtak i interkommunale samarbeid kan prøves for domstolene når kommunene som har etablert samarbeidet, gjør vedtak om dette.

André N. Skjelstad (V) []: Lokaldemokrati handler om tillit – tillitt til at beslutninger helst skal fattes av dem som er nærmest det lokalsamfunnet som berøres, tillit til at lokale folkevalgte kjenner sitt eget lokalsamfunn og de utfordringene og mulighetene som preger det lokalsamfunnet, og, ikke minst, tillit til at velgerne i lokalsamfunnet vil seg og sitt lokalsamfunn godt, og at de gjør informerte valg når de velger sine kommunepolitikere.

Lokaldemokrati betyr mer skreddersydde løsninger som passer den lokale virkeligheten. Det er derfor det loves debatt rundt lokale løsninger, fordi det er lokalt avgjørelser blir truffet – ikke på Stortinget eller i hovedstaden. Derfor er det nedslående når fylkesmannen til stadighet overprøver lokale vedtak, uten i tilstrekkelig grad å ta retten til kommunalt selvstyre med i regningen.

Dette handler om å gjøre det mulig å la kommunene tilby bedre tjenester. Dette handler om å ha tiltro til at det er flere måter å oppnå et mål på, og at selv om målet står fast, skal det være opp til lokalsamfunnene å finne løsninger som passer dem best.

Når man snakker om kommunalt selvstyre, kan det noen ganger høres litt fjernt og grått ut. Hva er kommunalt selvstyre, og hvorfor skal vi la kommunene bestemme så mye selv – de er tross alt bare et forvaltningsorgan?

Dette er en forståelse jeg vil til livs. Jeg vil den til livs fordi det er lett å glemme hvem som står bak kommunen. Det er et lokalsamfunn og deres folkevalgte representanter. Det er ikke kunnskapsløse og kyniske folk som ønsker å fire på velferdstilbudet til innbyggerne. Det er foreldre, besteforeldre, sønner og døtre, som tar avgjørelser for det lokalsamfunnet de bor i – og ja, representanter fra alle ulike partier. Når de tar avgjørelser, må de leve med konsekvensene. Bevilger de penger til et nytt kulturhus, er det det kulturhuset de kommer til å sende barna sine til på framtidige teaterkurs og kinokvelder. Etablerer de et nytt eldresenter, vet de at enten de selv, eller kanskje deres foreldre, kommer til å kunne tilbringe en del av sitt liv der.

Det er derfor vi skal ha tiltro til dem; vi skal ha tiltro til nærhetsprinsippet, for det er ingenting som tilsier at lokalpolitikere tar dårligere avgjørelser enn nasjonalpolitikere. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått Prop. 64 L, som øker terskelen for statlig overprøving av kommunale vedtak. Derfor er jeg glad for at Prop. 64 L styrker kommunenes hånd når de vurderer sine neste skritt i saker der de føler seg urettferdig behandlet av staten.

I denne stortingsperioden har vi sett spiren av en desentraliseringsreform, en reform som plasserer makta ut, der den hører hjemme: hos folket.

Det var en viktig forutsetning for Venstre og de andre borgerlige partiene, at når vi tok fatt på kommunereform og regionreform, skulle det også føre til økt kommunal frihet og nye oppgaver til fylkeskommunen. Prop. 64 L er et godt steg i riktig retning i et demokratiprosjekt som handler om å spre makt og skape liv i lokaldemokratiet.

Det blir et paradoks når jeg hører representanten Sund, fra Arbeiderpartiet, som har forståelse for lokaldemokrati, men tydeligvis situasjonsbetinget. Et lokaldemokrati som er situasjonsbetinget, som også representanten Jenssen sa, synes jeg er en merkverdig inngang til de lokale valgene og de lokale måtene å gjøre ting på. Det er en interessant ting representanten Heidi Greni tar opp, ja kanskje er det på tide å begynne å snakke om generalistprinsippet, om det skal gjelde alle steder, er det det som styrker de lokale løsningene aller best – uten at jeg klarte å høre noe svar fra representanten på det. Muligens er nettopp en del av svaret og løsningen at man ikke nødvendigvis kan ha akkurat det samme i hver enkelt kommune.

Karin Andersen (SV) []: SV er først og fremst opptatt av at innbyggerne i de ulike kommunene skal få de rettigheter som de har krav på etter loven. Det varierer mye i dag; det viser alle tilsyn som blir gjennomført. Så når jeg hører andre representanter er oppe og snakker svært varmt om ulike forvaltningsnivåer og deres behov for å bli respektert og tatt hensyn til, savner jeg en setning om innbyggerne.

Det har vært en lang debatt i Norge om rettsliggjøring av politikken. SV mener at det å gi mennesker i et land rettigheter, er politikk, og vi ønsker at innbyggernes rettigheter skal ivaretas klart gjennom lovgivningen, uavhengig av hvilket forvaltningsnivå det er som skal utøve en eventuell tjeneste.

Det er innbyggernes stilling mot en sterk forvaltning som burde bekymre flertallet mest. Derfor kan jeg slutte meg til innlegget fra representanten Sund og de synspunktene som kom der. Og bare en kort merknad til representanten Jenssen, som til alt overmål påsto at fylkeskommunen hadde fått flere oppgaver nå: Det er vel, for å si det sånn, å ta i litt. Der har det blitt både mindre oppgaver og mindre penger.

Jeg hører at flertallet her snakker om at de vurderinger som det nå skal legges større vekt på, er det frie skjønnet. Problemet er bare at flere nasjonale tilsyn, avdekker ulovlig – f.eks. avdekker de fire tilsynene som har vært de siste årene med tjenester for mennesker med utviklingshemning, ulovlighet i 77–90 pst. av tilfellene. Det betyr at loven er brutt. Dette er mennesker som trenger å kunne klage til statlige myndigheter ved Fylkesmannen, og deres rettigheter må ikke bli «skjønnet» bort, verken av kommunen eller i et pålegg som fylkeskommunen nå skal få til å legge mer vekt på det lokale skjønnet – fordi man veldig mange ganger overskrider det; man sier at det er et lokalt skjønn, men man har ikke innfridd lovens bestemmelser.

Jeg vil minne om NOU 2016:17, På lik linje, som har dokumentert diskriminering på alle livsområder, særlig for mennesker med utviklingshemning. Det er vel heller ingen i denne salen som ikke er kjent med alle de klagene som er på eldreomsorg, mangel på sykehjemsplasser, mangel på oppfølging av helt konkrete rettigheter eldre har, eller på rettigheter for barn som har lese- og skrivevansker, som jeg har jobbet mye med, som ikke får den oppfølgingen de skal ha.

Derfor mener vi i SV at det hadde vært grunn til først å avklare hva som er det lokale skjønnet og forsikre seg om at man har mulighet til å gjennomføre det som er de lovpålagte oppgavene i tråd med innbyggernes rettigheter. Da er det sånn at skal det være mulig, trenger man en sterkere kommuneøkonomi. Det skjønner jeg at regjeringspartiene og støttepartiene ikke er like opptatt av som SV, for vi innser at skal det bli mulig – for vi har et veldig sterkt lovverk i dag, som gir veldig mange mennesker veldig sterke rettigheter på papiret – må man forsterke kommuneøkonomien langt utover det som regjeringen og flertallet er villig til.

SV er enig i at når det skal gjøres vedtak på klager fra statlig myndighet, bør de begrunnes. Der er vi helt enige, så det punktet støtter vi.

Jeg vil også fremme det forslaget som står i innstillingen, og som jeg håper det blir flertall for. Det er et slags subsidiært forslag, for det handler om det som kommer til å bli vedtatt i dag, nemlig at kommunene får mulighet til å reise rettssak mot staten. Da kan det være sånn at privatpersoner må kunne tre inn i de sakene, og da mener vi at de må kunne ha rett på fri rettshjelp. Det burde flertallet som står bak det som kommer til å bli vedtatt i dag, også støtte.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Regjeringen vil styrke det kommunale selvstyret og flytte makt og ansvar til kommunene, og jeg er glad for at vi i dag får flertall for de forslag som er fremsatt.

Det kommunale selvstyret er viktig for å fremme lokaldemokratiet. Det legger til rette for at innbyggere og lokalsamfunn i større grad kan påvirke egen samfunnsutvikling. Det kommunale selvstyret gir rom for at tjenestene kan tilpasses individuelle og lokale forhold. Dette gir grunnlag for en mer effektiv og rettferdig forvaltning, hvor det kan tas hensyn til at enkeltmennesker, næringsliv og lokalsamfunn har ulike utfordringer og muligheter i ulike deler av landet.

Saken vi behandler i dag, inneholder to forslag om å styrke det kommunale selvstyret: for det første å gi kommunene som offentlige organer adgang til å bringe spørsmål om gyldighet av statlige avgjørelser inn for domstolene, og for det andre at statlige klageinstanser skal legge større vekt på hensynet til det kommunale selvstyret når de prøver kommunenes utøvelse av det frie skjønnet. Jeg er glad for at komiteens flertall støtter regjeringens forslag.

Å gi kommunene adgang til å reise sak for domstolene vil sikre en uavhengig prøving av gyldigheten av statlige avgjørelser. Det er bra at kommunene får samme muligheter som private har til å reise sak mot staten hvis de mener at staten har truffet et ugyldig vedtak. Slik uavhengig prøving vil kunne virke oppklarende for rettstilstanden og gi viktig veiledning i fremtidige saker – for både stat og kommune.

Kommunene får dermed prøvd om det er kommunenes eller statens tolkning av reglene som er riktig. Det vil ikke lenger være slik at det er statens syn som automatisk vil bli lagt til grunn hvis staten og kommunene er rettslig uenige. Dette vil styrke det kommunale selvstyret i viktige saker for kommunene, som klagebehandling, tilsynspålegg, lovlighetskontroll og innsigelser.

Lovforslaget er også en oppfølging av anbefaling fra Europarådets kommunalkongress om å bringe det norske lovverket i full overenstemmelse med artikkel 11 i det europeiske charteret om lokalt selvstyre.

Et statlig vedtak som kommunen bringer inn for domstolene, vil kunne dreie seg om sentrale velferdstjenester en innbygger har fått tildelt.

For å ivareta hensynet til innbyggerne foreslår regjeringen at vedtak etter de sentrale velferdslovene ikke skal kunne omgjøres selv om en domstol har kjent vedtaket ugyldig. Unntatt fra dette er der innbyggeren forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt feilaktige opplysninger til forvaltningen.

Lovforslaget sikrer på den måten at private parter ikke mister retten til viktige velferdstjenester som et resultat av en rettssak mellom en kommune og staten. Den nye tvisteløsningen skal også gjelde for innsigelser mot kommunale planer.

Det foreslås derfor endringer i plan- og bygningsloven, slik at kommunen får mulighet til å reise søksmål om gyldigheten av en innsigelse, og også om departementets avgjørelse i innsigelsessaker. Et søksmål om gyldigheten av en innsigelse må fremmes før det foretas mekling mellom partene.

Det foreslås dessuten å lovfeste at innsigelser fra statlig og regionalt organ skal være begrunnet i nasjonale eller regionale mål, rammer og retningslinjer. Dette er i dag praksis og fremgår av rundskriv. Forslaget innebærer derfor ingen endringer i retten til å fremme innsigelser.

Regjeringen ønsker også å styrke det kommunale selvstyret for å gi kommuner og innbyggere større innflytelse over tjenestetilbudet og samfunnsutviklingen i eget lokalsamfunn. Vi foreslår derfor å endre forvaltningsloven slik at statlige klageinstanser må legge større vekt på det kommunale selvstyret ved prøving av kommunenes frie skjønn.

Endringen innebærer at klageinstansen skal legge stor vekt på det kommunale selvstyret der rettsregelen gir kommunene et fritt skjønn i valget mellom flere lovlige handlingsalternativer. I dag skal klageinstansen i slike tilfeller legges vekt på av det kommunale selvstyret.

Fritt skjønn foreligger når rettsregelen åpner for at kommunene skal tilpasse vedtak ut fra lokale og individuelle forhold. Endringene vil ikke påvirke klageinstansens adgang til å prøve kommunenes lovtolkning, saksbehandling, bruk av faktum eller om det foreligger myndighetsmisbruk.

Dette handler om å styrke kommunenes mulighet til å gjøre individuelle og lokale tilpasninger. Forslaget gjør derfor kommunene bedre i stand til å ivareta et helhetlig ansvar for tjenestetilbudet og den politiske og økonomiske styringen av kommunen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) []: Jeg leste i Kommunal Rapport fredag at ordføreren i Eidsberg – fra Høyre – som innførte eiendomsskatt fra nyttår av, uttalte at de gjorde det fordi de ikke hadde «nok handlingsrom». Uten eiendomsskatten ville det «blitt stillstand», sier denne Høyre-ordføreren.

Jeg lurer på hva statsråden og regjeringen tenker og mener om – eller hvilken holdning de har til – at Fremskrittspartiet nå ønsker å avvikle kommunenes mulighet til å kreve inn eiendomsskatt, noe som jeg mener per i dag gir kommunene en inntekt på rundt 12 mrd. kr. Hva tenker statsråden om det? Er det nå innskrenkning med hensyn til å utvide det lokale selvstyret?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det har vel strengt tatt ikke noe med denne saken å gjøre. Dette er en lovproposisjon om å innføre en tvisteløsningsmekanisme. Hva Fremskrittspartiet måtte skrive i sitt program, er noe Fremskrittspartiets landsmøte vedtar, på samme måte som Arbeiderpartiet vedtar hva som skal stå i Arbeiderpartiets program.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at kommunene har i denne perioden fått en sterkere vekst i sine frie inntekter enn det de fikk da de rød-grønne satt ved makten. Det betyr at kommunene også har fått et økt handlingsrom, økt rom til å gjøre sine prioriteringer, gjennom de økonomiske bevilgningene.

Denne saken dreier seg verken om Fremskrittspartiets programforslag om eiendomsskatt eller om hva ordføreren i Eidsberg måtte mene om innføring av eiendomsskatt i egen kommune.

Eirin Sund (A) []: Jeg har oppfattet denne proposisjonen slik at en ønsker å styrke lokaldemokratiet, det lokale selvstyret. Jeg har i alle fall forstått det slik at en ønsker å gi kommunene mer makt overfor staten og andre instanser. Jeg synes det er rart hvis statsråden ikke ser at det inntektsgrunnlaget kommunene har, og hvordan de økonomiske rammebetingelsene til kommunene er, har betydning for tjenestetilbudet – for det er nettopp både tjenestetilbud og selvstyre en er opptatt av i denne proposisjonen.

Jeg må allikevel spørre om igjen – eller på en annen måte: Mener ikke statsråden at de økonomiske rammebetingelsene kanskje er det aller viktigste for at kommunene klarer å levere de tjenestene de skal levere til sine innbyggere? Jeg oppfatter det slik at ordførere fra Høyre i Østfold mener at det er det viktigste av alt for å klare å levere et godt tjenestetilbud.

Statsråd Jan Tore Sanner []: God og forutsigbar kommuneøkonomi er først og fremst viktig for at kommunene skal kunne gi innbyggerne gode og tilpassede tjenester. Det har vår regjering sammen med våre samarbeidspartier fått til i denne perioden, og det har vært en sterkere vekst enn det det var under rød-grønt styre.

Jeg må også si at jeg er litt overrasket over at Arbeiderpartiet, som ikke har ønsket å ta stilling til denne saken nå, stiller spørsmål om hva Fremskrittspartiet skriver i sitt programutkast om eiendomsskatt, istedenfor å gå inn i denne saken, som er så viktig for kommunal sektor, og som har fått så sterk støtte i kommunene.

Jeg er glad for at dette blir vedtatt, og at vi gjennom dette nå styrker det lokale selvstyret.

Heidi Greni (Sp) []: Departementet sier i proposisjonen at det bare skal være den kommunen som det statlige vedtaket «direkte rettar seg mot», som skal gis søksmålskompetanse, det å kunne få en rettslig prøving av uenighet mellom stat og kommunesektor.

Mitt spørsmål er knyttet til hva som legges i begrepet «direkte rettar seg mot». Innenfor viktige kommunale områder, som vann og avløp, renovasjon, revisjon osv., er det et ustrakt interkommunalt samarbeid. Det er ikke naturlig at IKS-et selv skal gis søksmålskompetanse, det er jeg enig i. Men når kommunene bak samarbeidet gjør vedtak om å bruke sin mulighet til rettslig prøving av det de ser som en urimelig statlig inngripen, går jeg ut fra at formuleringen jeg nevnte, ikke er til hinder for at de kan få prøvd denne saken. Kan statsråden bekrefte det?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg starte med å gi honnør til Senterpartiet. Jeg er glad for at Senterpartiet i hovedsak støtter det forslaget som er lagt på bordet. Det viser at Senterpartiet er opptatt av det lokale selvstyret. Vi har også funnet felles formuleringer i Stortinget som understreker viktigheten av jordvern, som er en viktig sak for Senterpartiet.

Representanten går nå veldig inn i finjussen – jeg må eventuelt komme tilbake til finjussen i dette. Jeg anbefaler at representanten sender meg et skriftlig spørsmål om det, slik at hun får et helt presist svar. Det som er innenfor denne loven, knytter seg til interkommunalt samarbeid, som bygger på vertskommuneprinsippet, som er forankret i kommuneloven. Da vil det være mulig å gå til sak. Men jeg anbefaler, som sagt, et skriftlig spørsmål. Så skal vi få oppklart finjussen i dette.

Karin Andersen (SV) []: Først til statsrådens skryt av kommuneøkonomien: Jeg var i forrige uke i Åsnes kommune, som har en av landets eldste befolkninger, og som nå har vært nødt til å kutte 25 sykehjemsplasser. For å si det slik: De kjenner seg ikke helt igjen. De går i pluss fordi de har kuttet ut ting som befolkningen faktisk trenger.

Men spørsmålet går ut på: Om de sakene der privatpersoner kan bli omfattet av en slik søksmålsrett som kommunene har overfor staten, sier statsråden og også proposisjonen at det ikke vil få «direkte virkning for den private parten». Men det er vel slik at kommunen f.eks. kan bruke forvaltningsloven til å gjøre om vedtaket uansett, og at den loven antakeligvis vil bli brukt ganske raskt i slike saker. Ser ikke statsråden at det er behov for at privatpersoner får fri rettshjelp i slike saker?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Igjen tilbake til kommuneøkonomien: Vi ser nå av resultatene for kommunenes økonomi at man må tilbake til 1990-tallet for å finne tilsvarende driftsoverskudd to år på rad. Vi ser også at antall ROBEK-kommuner har gått ned til det laveste antallet noensinne. Dette viser at det gjennomgående er god økonomistyring i kommunene, og at kommunene har fått gode og forutsigbare rammer.

Når det gjelder spørsmålet, er det slik at en privatperson ikke vil kunne trekkes inn i et søksmål mot sin vilje. I saker med omgjøringsforbud på velferdsområdet er det ikke behov for at en privat part trer inn i søksmålet. Det knytter seg rett og slett til at det er et omgjøringsforbud. Den som har fått en rettighet, skal beholde sin rettighet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det hevdes her at Arbeiderpartiet ikke stoler på lokale representanter, og at vi ikke stoler på kommunestyrenes og fylkestingsmedlemmenes utøvelse av skjønn. Det er rett og slett en uredelig og feil påstand. Jeg håper representanten Frank J. Jenssen, som framsatte påstanden, trykker på knappen, kommer opp og trekker den tilbake.

Regjeringspartiene er svært inkonsekvente i sin tilnærming til lokaldemokratiet, for å si det mildt, og til avveiningene mellom den politikken Stortinget vedtar, og lokaldemokratiet. Det kan være krevende avveininger – velferd, skole, miljø og arealforvaltning. Vi politikere må ha og ta det ansvaret som følger med det å være folkevalgt, og sikre at disse avveiningene faktisk ligger hos oss politikere. Her vil regjeringen gå i stikk motsatt retning. Den flytter vanskelige politiske vurderinger over til domstolene. Det er ikke mer makt til lokaldemokratiet. Det er mer makt til rettsapparatet og intet annet. Man må ikke forsøke å gjøre saken til noe annet.

Som folkevalgt setter jeg pris på å diskutere med andre folkevalgte, i enighet og uenighet, og søke å få saken ordnet mellom folkevalgte – ikke å møte i rettsalen og stå og diskutere med en dommer eller flere.

Vi hører at vi er situasjonsbetingede. Ja, takk for det! Når det gjelder hvem som stoler på det lokale skjønn, stiller i hvert fall ikke Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre først i køen. Vi kan bare vise til regionreformen og kommunereformen som lysende eksempler på at man ikke ser og lytter til andre enn seg selv. Man lytter i hvert fall ikke til kommunestyrene og fylkestingene, som har ment noe annet enn regjeringen. Det er tydeligvis greit.

Kort til replikkordskiftet: Det står på trykk at uten å innføre eiendomsskatt i Eidsberg hadde det blitt stillstand og ingen utvikling, og at det er en svært krevende økonomisk situasjon. Det sier ordføreren i Eidsberg. Men jeg registrerer at kommunalministeren, Høyre og Fremskrittspartiet ikke lytter, og de mister det de hadde igjen av troverdighet også der.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Det var representanten fra SV som fikk meg til å ta ordet, for det ble sagt at de savnet noe om innbyggerne i denne saken.

Da har jeg lyst til å presisere at vi kanskje har ulike erfaringer, men etter å ha deltatt aktivt i kommunepolitikken i 20–30 år og gjennomført mange hundre befaringer og behandlet tusenvis av saker i hovedutvalget for tekniske saker, som har med innbyggere å gjøre overalt, opplever jeg at innbyggerne lettere aksepterer det som blir sagt av oss lokalpolitikere. Det blir sinne, man får kjeft, det kommer en utblåsning, eller man kan få ros. Det tåler vi, og det aksepteres. Det som skaper motløshet, sinne og avstand til avgjørelser, er ofte det som kommer fra sentralt hold – fra staten og slikt. Da står ofte vi lokalpolitikere og blir svar skyldige, og den som blir skadelidende, er demokratiet.

Jeg synes dette lovforslaget er i tråd med den oppfatningen jeg registrerer ute blant folk. De har lyst til å ha med lokalpolitikere å gjøre. Dersom en sak får et feil utfall, er det helt sikkert et parti som tar saken opp igjen. Slik fungerer det i alle fall på Karmøy, og jeg tror dette lovforslaget vil styrke nettopp innbyggerne.

Karin Andersen (SV) []: Når det gjelder det å stole på lokalpolitikerne, stoler SV så mye på dem at vi mener de skal forvalte en større del av totaløkonomien i landet. Det er de nødt til for å kunne oppfylle de lovene som vi har pålagt dem, og det burde flertallet være med på.

Når det gjelder kommuneøkonomien, er kommunen jeg nevnte, en ROBEK-kommune. Det kommunen har måttet gjøre for å få det driftsresultatet som statsråden skryter av, er å legge ned 25 sykehjemsplasser som de har behov for. Slik har det vært land og strand rundt. Det har vært noen ekstraordinære inntekter, som statsråden nå skryter av, og som har hjulpet en del kommuner, men det betyr ikke at mange kommuner faktisk oppfyller sine forpliktelser, som statlig tilsyn har vist, f.eks. for mennesker med utviklingshemning. Jeg er litt forbauset over Kristelig Folkeparti som ikke har fått med seg de sterke oppfordringene fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede og fra Handikapforbundet om å gå imot disse lovendringene, nettopp med de begrunnelsene som SV har, at det er ganske langt igjen til man oppfyller rettighetene i de ulike kommunene. Da gjelder det lovens rettigheter, og ikke det kommunale skjønnet som skal ligge over det.

Det er selvfølgelig et behov for å diskutere hva det kommunale skjønnet skal være, for det kan det nok være litt uenighet om. Men jeg vil minne om den NOU-en som det står om i innstillingen, gikk gjennom hvordan disse klagene blir behandlet hos Fylkesmannen. Flertallet i utvalget påpeker at det man gjør, er å gå langt i å kalle det som er rettigheter i lovverket, for skjønn. Slik tror jeg det dessverre er i mange kommuner. Det er ikke fordi de vil folk noe vondt – ingen vil det – men de har rett og slett ikke penger. Da burde de partiene som ikke synes de har råd til å gi befolkningen de rettighetene de har krav på etter loven, være ærlige og si det og heller forandre loven.

SV ønsker at disse rettighetene skal bli oppfylt. Derfor har vi den sterkeste kommuneøkonomien av alle partiene i denne salen, fordi vi mener det er bra og riktig. Det er det som ville gitt kommunepolitikere mulighet til å oppfylle lovens krav, og kanskje også hatt litt i tillegg til det, slik at de kunne utøvd god poltikk på lokalplanet med inntekter som rakk til det som er helt nødvendig, og som er pålagt dem. Da tror jeg at tilliten til lokalpolitikere og ikke minst til stortingspolitikere ville øke.

Frank J. Jenssen (H) []: Dette blir på direkte oppfordring fra representanten Løvaas, som har bemerket mitt innlegg. Det jeg har påpekt, er Arbeiderpartiets argumentasjon i spørsmålet om hvor vidt man skal la det frie skjønnet til kommunene og til lokale folkevalgte være. Når Arbeiderpartiet argumenterer mot å la det skjønnet få større vekt og hever terskelen for å overprøve det skjønnet med å si at kommunene ikke har nok penger til å utøve et fornuftig skjønn fordi man åpenbart er presset, da synes jeg man undervurderer norske kommuner og norske lokalpolitikere.

Arbeiderpartiet, og for så vidt SV hører vi også, prøver å gjøre diskusjonen om hvorvidt en skal tillegge det lokale skjønnet og den lokale skjønnsutøvelsen større vekt, til et spørsmål om skiftende kommuneøkonomi. Hvis Arbeiderpartiet likevel gikk med på et slikt forslag, noe man antyder, med en betydelig styrket kommuneøkonomi, ville man åpenbart gå inn for å innskrenke det lokale skjønnet hvis kommuneøkonomien skulle svekkes. Det er en lite prinsipiell tilnærming, som jeg synes passer Arbeiderpartiet dårlig. Jeg står for det jeg sa i mitt innlegg om at Arbeiderpartiet gjennom dette viser liten tillit til de beslutningene som våre lokale folkevalgte og kommunene fatter.

Løvaas sier også at hvis en kommune får et statlig vedtak mot seg, er det mye bedre å argumentere politisk enn å møte staten i retten. Vel, veldig mange i dette landet kan faktisk trekke staten for retten hvis man mener at et statlig vedtak er feil og begrunnet med feil lovtolkning, men norske kommuner kan ikke det. Jeg synes det gjenstår for Arbeiderpartiet å begrunne hvorfor norske kommuner skal være avskåret fra muligheten til en slik tvisteløsning for å avklare riktig lovtolkning med staten, og må gå til Stortinget for å be om, og på en måte håpe på, det riktige. Det er ikke sikkert staten har rett i hver eneste lovtolkning. Det kan faktisk være greit å få brakt rettspraksis på plass, og så får eventuelt staten justere lovverket hvis den blir dømt i en sak. Jeg synes ikke Arbeiderpartiet på noen av disse punktene har godtgjort hvorfor de mener at det lokale selvstyret med deres politikk vil bli sterkere. Tvert imot, det er nå vi vedtar politikk for å styrke det lokale selvstyret, og Arbeiderpartiet stemmer mot. Det hjelper ikke at Løvaas hisser seg opp, det skriver jeg mer på kontoen for, som man sier, at når man har svake argumenter, heves stemmen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten Karin Andersen er bekymret for kommuneøkonomien i Åsnes. La meg da bare vise til at realveksten per innbygger i Åsnes var på 1,8 pst. fra 2013 til 2016, mens den var på kun 0,9 pst. da SV satt i regjering. Så også Åsnes har hatt en sterkere vekst i sin kommuneøkonomi med det borgerlige samarbeidet.

Representanten Karin Andersen tar også opp spørsmålet om kontroll av lovligheten og kontroll av det frie skjønnet og viser i innstillingen til NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene, altså Bernt-utvalget. Den NOU-en ble fulgt opp av den rød-grønne regjeringen i 2010/2011 gjennom behandlingen av Prop. 91 L for 2010–2011, om ny helse- og omsorgstjenestelov. Der var det en omfattende vurdering av klage- og tilsynsordninger. Det ble grundig utredet. Så de spørsmålene som representanten fra SV har vært særlig opptatt av, mener vi ble godt utredet og vurdert da SV satt i regjering.

La meg også, helt til slutt, si at for oss er det viktig å balansere hensynet til individuelle rettigheter med hensynet til det lokale selvstyret. Jeg mener vi har funnet en god balanse i dette ved at vi nå gir kommunene mulighet til å gå til sak mot staten, ved at vi sier at det skal legges stor vekt på det lokale selvstyret, men hvor vi samtidig gjør det klart at private som er tildelt en tjeneste eller en ytelse etter de sentrale velferdslovene, ikke skal berøres av forslaget. Det betyr også at selv om domstolen mener at statens vedtak er ugyldig, skal tjenesten ikke kunne tas fra private av den grunn. Gjennom den avveiningen har vi ivaretatt det lokale selvstyret samtidig som de individuelle rettighetene ikke berøres.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg registrerer at representanten Jenssen fortsetter å snakke om Arbeiderpartiets prinsipielle tilnærming. Det er interessant, siden eksemplet lyser sterkt, hvor lite prinsipiell representanten Jenssen og hans parti selv er når det kommer til det å lytte til eller å avvise det lokale skjønnet. Det kan ikke være noen særlig tvil om at det ikke er særlig tung troverdighet igjen hos regjeringen når det kommer til dette. Det finnes det en del eksempler på. Jeg hisser meg egentlig ikke opp, men det må være tillatt og mulig å påpeke representanten Jenssens grove feilframstilling i saken.

Dette handler om demokrati, det handler om lokaldemokrati. Jeg har den største respekt for domstolene i Norge, men de har mye å gjøre fra før av. Det har vi hørt fra regjeringspartiene ved tidligere anledninger – da var det en veldig belastning når det gjaldt statsborgerskap. Da var det ikke måte på hvor tung belastning domstolene hadde. Nå, noen uker etterpå, er det ikke et problem. Ting endrer seg tydeligvis.

Jeg vil heller at en statsråd fra Høyre eller Fremskrittspartiet – det gjorde litt vondt å si det – skal avgjøre konflikter mellom stat og kommune innenfor de rammene som Stortinget har gitt, enn at en tingrettsdommer skal gjøre det. Så får heller Stortinget eller – til syvende og sist – velgerne ta affære om de er uenige i beslutninger og veivalg som blir gjort. Første mulighet kommer i september.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.