Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [16:35:06] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg starte med å takke de øvrige partiene og sekretariatet for et godt samarbeid om meldingen fra regjeringen om bærekraftige byer og sterke distrikt og om representantforslaget om hvordan statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter.

Meld. St. 18 for 2016–2017, Berekraftige byar og sterke distrikt, peker på grunnleggende sannheter i norsk virkelighet og distriktspolitikk. Byene, omlandet og distriktene er uløselig knyttet til hverandre i Norge. Det er tverrpolitisk enighet om at både store og små byer er motorer som innehar mye av vekstkraften for omkringliggende områder. Samtidig henter byene ofte sin kraft fra omlandet og regionen rundt, altså et avhengighetsforhold vi i høy grad må bygge videre på. Det er et mål at vi tar hele landet i bruk, og at vi samarbeider for å opprettholde en desentralisert bebyggelse og en variert bostruktur i landet vårt og motvirker uønsket sentralisering.

I vårt langstrakte land finner vi ulike styrker og ulike utfordringer. Denne sannheten må legges til grunn for den nasjonale politikkutformingen. Variasjon er en geografisk, historisk og kulturell berikelse som en må bygge landet vårt videre på. Nettopp dette er hovedpoenget med den forestående regionreformen som vi skal behandle om kort tid. Sterke regioner som kan utvikle egne fortrinn, er noe av det viktigste vi har når det gjelder en god distriktspolitikk.

I denne perioden har stortingsflertallet satset mye på samferdsel. Etterslepet var stort, og behovet var stort. Likevel skulle vi i Kristelig Folkeparti ønske at regjeringspartiene kanskje i mindre grad hadde kuttet og omfordelt fylkeskommunale og regionale utviklingsmidler i de siste årene i sine forslag til statsbudsjett. Slike midler er viktige verktøy i verktøykassen for at fylkeskommunene skal kunne gjøre denne utviklerjobben. I enkelte regioner har disse midlene fungert veldig godt og gitt vekst, og slik må vi fortsette å legge til rette for nytenkning og nyetablering.

La det derfor være sagt at vi forutsetter at slike og liknende virkemidler stilles til disposisjon for de nye regionene eller nye og sterke fylkeskommunene. Jeg regner med at vi i Kristelig Folkeparti kommer til å fortsette å be om det ved flere anledninger. Vi mener det er avgjørende viktig.

God offentlig planlegging spiller en nøkkelrolle i utviklingen av bærekraftige byer og sterke distrikt. Mange steder er det kapasitetsutfordringer i denne planleggingen og behov for styrket planfaglig veiledning. Vi har merket oss innspillet fra KS i høringen om behovet for flere studieplasser innen denne planleggingen, og vi er glade for at komiteen har samlet seg om et forslag omkring dette.

Jeg er også glad for at en samlet komité presiserer at kommunene spiller en nøkkelrolle i lokal samfunnsutvikling, og i den forbindelse er det et ønske om at enda flere kommuner finner det klokt å danne nye kommuner med sine naboer for å kunne gi innbyggerne enda bedre tjenester og for å utnytte ressursene bedre.

Fagkompetanse lokalt er et vesentlig fortrinn. Vi har merket oss at regjeringen ønsker en mer balansert fordeling av statlige arbeidsplasser. Regjeringens plan var jo bare vedlagt stortingsmeldingen. Planen for utflytting er regjeringens bord, og det er positivt at regjeringen bruker dette virkemidlet til å styrke flere deler av landet og avdempe presset på hovedstadsområdet. Dette må fortsette som et langsiktig virkemiddel og ikke bare som skippertakssatsing.

Det skal også understrekes at det ligger et stort potensial i økt samhandling om forskning og utvikling. Som saksordfører for denne meldingen var det viktig for meg å adressere urbaniseringsdebatten, for vi må ta inn over oss at urbanisering er en global trend, og det blir altfor unyansert å snakke om dette bare som et problem. Det er klart det er uheldige sider som må motvirkes med all kraft, men samtidig er det mekanismer som kan brukes for å styrke dette positivt.

Jeg vil også nevne at komiteen har behandlet Dokument 8:44 S for 2016–2017 i sammenheng med Meld. St. 18 for 2016–2017, som ber om en utredning av hvordan fordelingen av statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter. I den saken mener komitéflertallet at anliggendet i representantforslaget er bra, men påpeker at man allerede vet en god del om dette. Det ble bl.a. belyst i kompetansearbeidsplassutvalget i 2011, og komitéflertallet ser det ikke som hensiktsmessig å iverksette en stor og ressurskrevende utredning om dette på dette tidspunkt.

Til slutt vil jeg fremme det forslaget som Kristelig Folkeparti er med på.

Helga Pedersen (A) [16:40:18]: Arbeiderpartiet vil ta hele Norge i bruk. Byene og distriktene er gjensidig avhengig av hverandre. I generasjoner har vi vist at Norge lykkes best når vi står sammen – by og land hand i hand.

Norge er et av få land som har et bosettingsmål for distriktspolitikken. Det er Arbeiderpartiet stolt av. Gjennom bevisst satsing har Norge i mange år lyktes i å opprettholde spredt bosetting, verdiskaping og kunnskapsmiljøer i hele landet. Det gjør at vi til forskjell fra svært mange andre land har stor valgfrihet når vi skal velge hvor vi skal bo, og hvordan vi vil bo. Det er et gode. Derfor vil Arbeiderpartiet føre en distriktspolitikk som møter framtiden og samfunnsendringer på en offensiv måte, og som kompenserer for geografiske ulemper.

Fire år med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering har ført til at forskjellene i Norge øker – mellom folk, mellom kommuner og mellom landsdeler. De største skattekuttene har gått til noen få personer i noen få deler av landet, mens nærings- og distriktspolitiske tiltak i resten av landet svekkes. Derfor trenger vi en ny retning for landet.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk for å skape nye, trygge og framtidsrettede arbeidsplasser i alle deler av Norge. For å lykkes med det må de ulike delene av landet ha rom for å utvikle seg på områder der de har fortrinn. Vi vil styrke de regionale virkemidlene for vekst og utvikling, og vi mener det bør gjøres en ekstra innsats for lokalsamfunn og områder med særlig store utfordringer.

Mange av våre framtidsmuligheter ligger i naturressursene koblet med teknologi og ny kunnskap. Fiskeri og havbruk, skogbruk, jordbruk, vannkraft, mineraler og metaller og, ikke minst, olje og gass er grunnlaget for arbeidsplasser og kompetanse rundt om i hele landet. Arbeiderpartiet vil prioritere innsats for næringer hvor vi har kompetansemessige eller naturgitte fortrinn, og der vi har potensial for vekst. Grunnlaget for norsk verdiskaping ligger i stor grad i distriktene. Derfor mener Arbeiderpartiet det er rett og rimelig at ringvirkningene av disse næringene skal komme de berørte lokalsamfunnene til gode.

Vår framtid er ikke minst knyttet til havet. Arbeiderpartiet vil ha et verdiskapingsprogram for havnæringene. Vi skal gjøre Norge verdensledende på områder der vi har fortrinn – innenfor fisk, oppdrett, energi og nye arter. Forutsetningen for å nå nye mål er at vi sammen forvalter fellesskapets ressurser, i stedet for å privatisere naturressursene eller samle dem på noen få hender, slik som regjeringen har lagt opp til med endringene i leveringspliktsystemet i fiskerinæringen.

Statlige arbeidsplasser må fordeles på en måte som bidrar til vekst og verdiskaping i hele landet. Målet med politikken skal være å styrke regionale arbeidsmarkeder, og at man velger lokalisering der arbeidsplassene vil ha størst potensial til å bidra til utvikling og kunnskapsbygging i regionen.

Det er noen funksjoner som bare kan legges til de største byene, men mange oppgaver kan også løses på mindre steder. Arbeiderpartiet deler SV og Senterpartiets syn på miljøet i Kongsvinger, men også en rekke andre steder i Norge opplever at de etter regjeringens definisjon ikke er robuste nok til at de kan beholde statlige arbeidsplasser og kompetansemiljøer som de har i dag.

I mitt hjemfylke har Vadsø mistet nærmere 70 statlige arbeidsplasser, i Flora i Sogn og Fjordane er de vel ikke så fryktelig langt unna. En rekke andre eksempler fra hele landet kunne vært nevnt. Listen blir lengre og lengre. Vi er for å omorganisere når det er behov for det, men det som er et stort paradoks til tross for at antall byråkrater har økt under denne regjeringen, er at de er fordelt på en måte som gjør at man sentraliserer både arbeidsplasser og beslutninger. Dette må kunne løses på en annen måte.

En forutsetning for det er politisk vilje og også at den digitale infrastrukturen må være på plass. Derfor vil vi sikre utbygging av bredbånd, slik at alle skal ha tilgang til grunnleggende digital infrastruktur. Alle skal med – i hele landet.

Jeg tar til slutt opp forslagene nr. 1–4, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Bjørn Lødemel (H) [16:45:28]: I Sundvolden-erklæringa varsla regjeringa ein ny regionalpolitikk. Ein legg m.a. vekt på rammevilkåra for norske verksemder og arbeidsplassar og ein meir aktiv storbypolitikk. Målsetjinga med regjeringa sin regional- og distriktspolitikk er regional balanse mellom vekstkraft, likeverdige levekår og berekraftige regionar i heile landet.

Eit godt fungerande næringsliv er ein viktig føresetnad for velferd, levekår og livskvalitet i alle typar samfunn, både byregionar og spreiddbygde område. Ein treng eit aktivt og lønsamt næringsliv som innoverer og skaper arbeidsplassar.

Det finst ressursar over heile landet, og berekraftige byar og sterke distrikt kan dra nytte av kvarandre. Byane gjev ofte større tilgang på kompetanse, kapital, infrastruktur og tenester. I distrikta finn ein viktige ressursar som gjev grunnlag for industri og vekst. Det er viktig å nytte moglegheitene urbaniseringa gjev, for å få til ei positiv utvikling i byar og omland i alle delar av landet.

Vi skal ha levande lokalsamfunn med trygge arbeidsplassar, gode barnehagar og skular, helse- og omsorgstilbod i heile Noreg. Ulike stader har forskjellige utgangspunkt og moglegheiter. Difor er det naudsynt med ein politikk som kan tilpassast, som styrkjer samarbeid og gjev vekstkraft og likeverdige levekår i alle delar av landet.

Skal vi få til god utvikling i heile landet, er vi avhengige av godt samspel mellom næringslivet og befolkninga i byar og distrikt. Gode kommunikasjonar mellom byane og område med spreidd busetnad bidreg til å skape sterkare felles bu- og arbeidsområde, og det legg til rette for effektive og raske leveransar av varer og tenester i heile landet.

Regjeringa si kraftige satsing innanfor samferdselssektoren og annan infrastruktur har ført til eit viktig løft for utviklinga av bysamfunn og bygder i heile landet. Rekordstore løyvingar til fylkesvegar er eit godt døme på dette, og denne satsinga skal halde fram.

God og effektiv infrastruktur er også heilt grunnleggjande for utviklinga av sterke regionar og avgjerande for at ein skal kunne oppretthalde den gode regionale balansen vi har i Noreg. Regjeringa si prioritering av infrastruktur er eit godt døme på betydinga av ein brei sektorpolitikk. Sterke regionar føreset både god sektorpolitikk og tydeleg, målretta ekstrainnsats.

Denne regjeringa har også ei klar målsetjing om å redusere statleg byråkrati og å forenkle og fornye offentleg sektor. Det er difor svært gledeleg å sjå at veksten i sentralforvaltinga har bremsa opp under Høgre–Framstegsparti-regjeringa, og at talet på tilsette i departementa i Oslo er redusert.

Folketalet i Noreg utviklar seg ulikt. I dei største byområda kjem mykje av veksten av at ein har ei ung befolkning. Det gjer at det er mange fødslar og få dødsfall. I småsenterregionar og spreiddbygde område kan befolkninga vere eldre, og dermed er det ofte fleire dødsfall enn fødslar. Det bidreg til at folketalet går ned.

Det er store lokale variasjonar. Mange distriktskommunar har nedgang i befolkninga totalt sett, og talet ville vore betydeleg større utan netto innvandring frå utlandet. Det er fleire som flyttar til storbyregionane frå resten av landet enn det er som flyttar motsett veg, men nettoen er svært liten, og slik har det vore i mange år.

Ein viktig del av denne stortingsmeldinga er planen for utflytting av statlege arbeidsplassar. Denne planen er forankra i forliket mellom regjeringspartia og Venstre om nytt inntektssystem for kommunane, som kom våren 2016. Der det står det m.a. at

«kommunereformen legger til rette for større kompetansemiljøer i hele landet. Arbeidet med å lokalisere nye og eksisterende arbeidsplasser utenfor Oslo skal forsterkes, og en plan for dette utarbeides sammen med Venstre. Lokalisering skal særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene».

Og i tillegg:

«Nye og omlokaliserte statlige arbeidsplasser skal som hovedregel plasseres utenfor Oslo.»

Sidan regjeringsskiftet i 2013 er om lag 630 statlege arbeidsplassar vedtekne eller føreslegne lokaliserte utanfor Oslo. Dette omfattar både etablering av nye og omlokaliseringar. I perioden 2013–2016 er det vedteke å flytte ut eller etablere meir enn dobbelt så mange statlege arbeidsplassar utanfor Oslo som i dei raud-grøne si regjeringstid i åra 2009–2013.

Planen som er lagd ved stortingsmeldinga, betyr eit regimeskifte for statlege arbeidsplassar i distrikta. Regjeringa og Venstre har ei svært offensiv og framtidsretta haldning til å leggje til rette for utflytting og nyetablering av statlege arbeidsplassar i alle delar av landet.

Dessverre ser vi at Arbeidarpartiet i ein merknad går imot omfattande utflytting av etablerte statlege verksemder. Det er viktig å merke seg for innbyggjarane i distrikta og i regionsentra, som har store ambisjonar om viktige kompetansearbeidsplassar.

Helge André Njåstad (FrP) [16:50:46] (leiar i komiteen): Denne stortingsmeldinga gjev oss ei moglegheit til å tenkja og debattera litt overordna distriktspolitikk, som – slik me alle har registrert – har fått større betyding i det offentlege ordskiftet den seinare tida enn tidlegare, noko som er veldig bra. Eg er sjølv frå distriktet og er veldig oppteken av distriktspolitikk, men kanskje med ein litt annan inngangsverdi enn det spesielt Senterpartiet, som har gjort distriktspolitikken til eit varemerke gjennom eksistensen sin, har for vane å ordleggja seg med.

Eg synest distriktspolitikk handlar om å la distrikta få lov til å ta vare på eigne fortrinn. Me treng ikkje nokon overføringar eller at ein skal synast synd på distrikta frå Stortinget og Oslo si side. Det handlar i stor grad om å la distrikta ta vare på eigne moglegheiter og få lov å styra seg sjølve med minst mogleg innblanding frå storting, regjering, fylkesmann osv. Det er det distriktspolitikk handlar om for meg.

Når eg spør ordførarane mine og andre ordførarar når me er på reise med komiteen kva dei treng frå Stortinget for å la distrikta blomstra og veksa, er det stort sett eitt svar me alltid får, og det er: pengar til veg. Det er ingen som ber om store satsingar på regionalavdelinga i fylkeskommunen – som hovudregel. Det dei ber om, er pengar til samferdsel og veg, og det har denne regjeringa verkeleg levert på. I Nasjonal transportplan, som no er lagd fram, ser ein rekordinvesteringar i vegnettet. Forfallet både i heile Noreg og i distrikta går ned. Ser me på fylkesvegnettet, er det eit stort etterslep igjen etter at dei raud-grøne gav fylkesvegnettet over til fylkeskommunane, men òg der har denne regjeringa satsa formidabelt. Over 1 mrd. kr går til nyinvesteringar og til å investera på fylkesvegnettet. Det er dette våre lokalpolitikarar etterspør, og her leverer me.

Ei anna viktig distriktsatsing me har jobba med i desse fire åra, er ferjeavløysing. Viss det er noko øykommunar og øysamfunn verkeleg treng, er det forbindelse til fastlandet. Der har denne regjeringa saman med komiteen lagt på plass ei 40-årsordning for å erstatta ferje med bru eller tunnel, og det er 20 år betre enn det dei raud-grøne signaliserte at dei var interesserte i i si styringstid. Her er me dobbelt så gode på distriktspolitikk som dei me overtok etter.

Ein annan viktig del av distriktspolitikken er å leggja til rette for at ein skal skapa verdiar i distrikta. Eg er oppteken av statlege arbeidsplassar, det er bra. Men det aller viktigaste er faktisk dei private arbeidsplassane. Det er dei ordførarane bør vera opptekne av å få til kommunane sine – ikkje kampen om å få statlege arbeidsplassar, men kampen om å leggja til rette for private arbeidsplassar. Der står me overfor ei interessant problemstilling: Det er parti som vil skjerpa skattekrava til desse som skaper arbeidsplassane. Ein vil ha meir i formuesskatt. Kva betyr det? Jo, at ein lar dei som driv og skaper arbeidsplassar i distrikta, få ei ulempe samanlikna med internasjonale konkurrentar. Eg har mykje meir lyst til å ha lokale eigarar som tenkjer på lokalsamfunnet og er patriotar for lokalsamfunnet sitt, enn at det er internasjonale eigarar som sit i utlandet og eig arbeidsplassane. Difor er skattepolitikken viktig, og difor blir det veldig viktig for distriktspolitikken om denne regjeringa, som set skattane ned, får fortsetja, eller om ein får ei ny regjering som skal setja dei opp med 20 mrd. kr eller endå meir. Me veit ikkje kva me får, men me veit at me no i alle fall har ei regjering som set skattane ned, og som anerkjenner at nokon faktisk må skapa private arbeidsplassar, for det er det distrikta verkeleg treng.

Ein har òg i ordskiftet laga eit inntrykk av at ein sentraliserer veldig frå dette fleirtalet si side. Det er feil at det er meir sentralisering i dag enn det var før. Ser ein på grendeskulane som eit godt eksempel, viser statistikken at det kvar åttande dag under raud-grøn regjering vart lagt ned ein grendeskule i Noreg. Talet for denne regjeringstida er at me må over tretti dagar for kvar nedlegging av ein grendeskule. Det viser at sentralisering internt i ein kommune gjennom skulenedlegging har hatt eit heilt anna tempo under dei raud-grøne. Eg trur det faktisk kjem av at kommuneøkonomien no er styrkt, som gjer at lokalpolitikarane kan prioritera grendeskular på ein heilt annan måte enn dei kunne under dei åtte raud-grøne åra.

Så distriktspolitikk handlar om å leggja forholda til rette fyrst og fremst for at distrikta skal få lov til å utnytta dei fantastiske naturressursane sine – om det er fiskeri, havbruk eller andre naturressursar, er opp til dei å bestemma. Det handlar veldig mykje om at me må leggja forholda til rette frå denne salen, både med skattepolitikk og med annan type politikk, så vil distrikta ha gode framtider i møte.

Heidi Greni (Sp) [16:56:10]: Jeg vil starte med å sitere fra et avisinnlegg jeg leste i helgen. Det hadde overskriften «By og land – i bakvendtland?» og var skrevet av en Oslo-borger fra Løren. Vedkommende sier:

«Vi heier ikke på bygde-Norge fra Løren fordi vi er nostalgikere, eller av medynk til våre røtter og forfedre. Vi gjør det fordi vi vet at uten at vilkårene er til stede for å bo, leve, elske og produsere i distriktene der ressursene finnes, så svekkes verdiskapning i hele Norge dramatisk.»

Folk må få bosette seg der de ønsker. Vi vet at mange drømmer om et liv på bygda, men relevant arbeid til seg selv og til partneren er nøkkelen til å kunne følge den drømmen.

Senterpartiet mener distriktspolitikken skal ha som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Under den rød-grønne regjeringen ble en negativ utvikling snudd. Ved regjeringsskiftet i 2005 hadde 84 av 304 kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet folkevekst. Etter åtte år med rød-grønt styre var dette snudd. I 2013 var det folkevekst i 186 kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Redusert bosetting i distriktskommunene er en trussel for hele landet. Det svekker mulighetene til høy verdiskaping basert på vårt ressursgrunnlag. Samtidig øker presset på de største byene, der problemene oppstår i form av boligkøer, trafikkproblemer, for få kollektivtransportmidler, økt forurensning, osv.

Senterpartiet mener de distriktspolitiske virkemidlene må styrkes, ikke svekkes, slik den sittende regjeringen har bidratt til. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er ordnet som følge av krav etter EØS-avtalen. Bevilgningene til regional- og distriktspolitikken over Kommunaldepartementets budsjett er redusert med 47 pst., eller 1,4 mrd. kr etter regjeringsskiftet i 2013. Og når representanten Njåstad påstår at han ikke har hørt noen som har ropt etter de midlene når vi har vært på komitéreiser, vet jeg ikke om det er han som er «læssørin’», eller om han har selektiv hørsel, men jeg har ikke vært i et eneste fylke der de ikke har påpekt at det er en utfordring at de regionalpolitiske virkemidlene er redusert. Jeg kan nesten ikke komme på at vi har hatt en høring i komiteen heller der dette har vært en relevant problemstilling, uten at høringsinstansene har påpekt at det var veldig reduserte muligheter rundt omkring i kommunene. Endringer i inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene har også svekket muligheten til likeverdige tjenester i hele landet.

Regjeringen har i tillegg satt i verk en rekke sentraliserende reformer som har ført til større ubalanse i arbeidsplassutviklingen mellom de største byene og distriktene. Politireform, kommunereform, forslag til nedlegging av skattekontor, svekkelse av lokalsykehus, forslag til endret regioninndeling av Innovasjon Norge og Nav er bare noen eksempler på dette.

Regjeringen sier i stortingsmeldingen at det er behov for nye mål for regional- og distriktspolitikken. Disse målene er ikke tydelig formulert, men må forstås som at det skal legges mindre vekt på å opprettholde bosetting og arbeidsplasser i alle deler av landet, og større vekt på det som kalles bærekraftige regioner. Stortingsmeldingen om bærekraftige byer og sterke distrikter legger altså opp til en videreføring av regjeringens sentraliseringspolitikk.

Senterpartiet la i januar 2017 fram sin egen distrikts- og regionalmelding, kalt «Ta hele Norge i bruk!». I meldingen fremmer vi 23 tiltak som vi mener må legges til grunn for igjen å komme på offensiven i distriktspolitikken. Vi peker på bl.a. skogbruket, sjømatnæringen, matproduksjonen i landbruket, mineralnæringen og energiproduksjonen som viktige satsingsområder. Vi viser også til at satsing på ressursene som distriktene sitter på, er viktig for å få en grønn omstilling av næringslivet.

Offentlige myndigheter – det være seg stat, fylkeskommuner eller kommuner – må være aktive pådrivere for en mer offensiv distriktspolitikk. I komiteens innstilling fremmer vi flere forslag som bygger opp under dette.

Senterpartiet fremmer bl.a. et forslag der vi ber regjeringen foreta en endring i statlig myndighetsutøvelse gjennom en reduksjon av kontroll- og rapporteringskrav. Jeg vil komme tilbake til Senterpartiets Dokument 8-forslag, Dokument 8:44, i et senere innlegg.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene Senterpartiet har sammen med SV, og vårt forslag nr. 10, og jeg vil spesielt be Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet se på forslag nr. 7, om frivillighetslinjen i kommunereformen.

André N. Skjelstad (V) [17:01:34]: Det kan være fristende å spørre: Kan ikke alt være som det var før? Hvorfor kan ikke kommunene få lov til å være som de har vært siden 1964? Hvorfor kan ikke postkontorene, lensmannskontorene og skolene være som de alltid har vært, for hva er vitsen med å endre? Det er fristende spørsmål å stille, også for oss som bor i og brenner for distriktene, men er engasjert i andre partier enn Senterpartiet, som roper nei til all endring uansett.

Det enkle svaret på hvorfor ikke alt kan være som før, er at vi faktisk har hatt en utdanningsrevolusjon i Norge de siste 30–40 årene. Våre barn og barnebarn tar høyere utdanning – stadig flere og stadig mer. Dersom vi vil at våre barn skal få karrierevalg og faglige utfordringer, og de ønsker å leve livet sitt over hele landet, må vi endre måten Distrikts-Norge er organisert på. Alt annet er å lure oss selv. Å svekke Distrikts-Norge gjør at veksten i storbyene blir enda sterkere enn den allerede er.

Da norske distrikter sist gikk gjennom en radikal endring – på 1960-tallet – var det på grunn av overgangen fra sjuårig folkeskole til niårig grunnskole. Det krevde større kommuner, større fagmiljøer og en annen rigging av hverdagen i distriktene enn i tiårene før. Siden det har det skjedd enorme endringer i samfunnet. I praksis har vi nå en 13-årig skolegang for de aller fleste, og de aller fleste nøyer seg heller ikke med det: 65–70 pst. av all ungdom tar høyere utdanning. Et samlet politisk miljø i Norge, inkludert Senterpartiet, har heiet fram denne utviklingen. Paradokset er at ingenting er mer sentraliserende enn utdanning. For å gå på høyskole og universitet må de fleste ungdommer i Distrikts-Norge flytte inn til større byer og sentre. Svært mange blir værende der, ikke fordi de slutter å være glade i hjemstedet sitt, men fordi de ønsker å ha spennende arbeid, å kunne bytte arbeidsplass med jevne mellomrom, å kunne samarbeide med likesinnede og å ha et stort fagmiljø, kulturelt miljø og sosialt miljø rundt seg. Å tro at dette er mulig med 428 kommuner – de fleste mindre enn 5 000 innbyggere – er en ren illusjon.

De kommunale oppgavene blir stadig mer komplekse. Kravene folk stiller, blir stadig større. Å sitte som enslig byggesaksbehandler, psykolog, politibetjent eller barnevernsspesialist i en liten kommune er noe de færreste unge ønsker, spesielt når alternativet er å være i et stort fagmiljø med mange kolleger og stort rom for faglig utvikling. Derfor er en kommunereform, med større kommuner og mer tydelige og sterke regionsentre, tvingende nødvendig for oss som ønsker å ta vare på distriktene.

For Venstre er det avgjørende at det blir kombinert med en systematisk utflytting av statlige arbeidsplasser til de sterke regionsentrene. Først da skaper vi attraktive steder å bo og arbeide over hele landet for våre barn og barnebarn – ikke bare et skall av en gammel distriktsstruktur som hermetiseres og gradvis tømmes for folk og innhold.

Paradokset er at mens Senterpartiet kjemper med nebb og klør mot strukturendringene i kommunene, gjør den næringen Senterpartiet snakker varmest om – som også jeg er en del av, nemlig landbruket – nøyaktig det Senterpartiet sier resten av samfunnet ikke skal gjøre, for ingen har de siste tiårene sentralisert mer hardhendt enn landbruket. Meieriene, slakteriene, landbrukssamvirkene og gårdsstrukturen er endret til noe en ikke kjenner igjen, med ikke minst Senterparti-folk bak rattet i samvirkeorganisasjonene og med Senterpartiet i regjering i store deler av perioden. Endringene har vært helt tvingende nødvendige, men læringsevnen blant Senterparti-folkene som har drevet dem fram, har vært utrolig liten.

Venstre tror fullt og helt på et sterkt Distrikts-Norge i framtiden. Vi tror landbruk, fiskeri og havbruk er framtidsnæringer med et enormt vekstpotensial. Vi tror det grønne skiftet vil gi ny vekst til næringslivet i distriktene, for energiressursene våre, til industrimiljøene våre og gründerviljen, som ofte er langt sterkere i distriktene enn i de store byene. Men da må ungdommen møtes med gode og sterke offentlige fagmiljøer over hele landet. Vi må rigge Norge slik at våre barn ikke opplever det som et steg nedover på karrierestigen å flytte ut av de store byene – til Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag eller Finnmark. Vi må flytte mer makt og oppgaver ut fra storbyene og lage et Kommune-Norge tilpasset samfunnet i 2030, ikke samfunnet i 1965.

Senterpartiets rop om å bevare fortiden er ikke rett medisin for Distrikts-Norge. Venstres distriktspolitikk ser ikke bakover, men vi ser framover, for det er i framtiden mulighetene ligger.

Karin Andersen (SV) [17:06:30]: SV ønsker forandring.

Vi ønsker at flere byer skal få bymiljøavtaler slik at vi kan få ned klimagassutslippene og det blir fint å bo der, at det går an å forflytte seg kollektivt og med sykkel og gange, og at færre blir skadet av farlig byluft.

Vi ønsker områdesatsing i byene som gjør at alle områder kan få utvikle seg positivt. Det har vi sett virker. Regjeringen kutter ned på det, SV ønsker å styrke det.

Vi ønsker en forsterket sosial boligpolitikk, spesielt i byene, fordi de trenger det. Der trenger også folk som har helt vanlige inntekter, å ha mulighet til å bo. Det er vanskelig i dag.

Vi ønsker også at alle politikkområder må ta hensyn til at man skal ha en balansert utvikling i hele landet. Det som derfor er mye viktigere enn kommunesammenslåinger, er hva vi gjør med kommuneøkonomien, at den blir sterkere enn i dag, noe som gjør at kommunene kan være gode for både innbyggerne og næringslivet. Vi må utvikle en fiskeripolitikk som gjør at de ressursene kommer de områdene av landet som har ressursene, til gode, slik SV har foreslått. Vi må ha en landbrukspolitikk som gjør at vi får utnyttet ressursene i hele landet. Og ikke minst må vi utvikle den næringen vi kan, fra skog. Der mangler det mye, og SVs forslag om en storsatsing på å bruke skogens biologiske ressurs i en framtidig industrisatsing til erstatning for oljeindustrien er svært viktig.

Det trengs en nærhetsreform. Regjeringen driver sentraliseringspolitikk og bruker IKT og digitalisering til å sentralisere. Man burde gjøre det motsatte. Når det gjelder f.eks. skatteetaten, Nav og offentlige tjenester, burde IKT brukes til å flytte funksjoner ut og ikke til å sentralisere dem. Da er det nødvendig med god bredbåndsinfrastruktur i hele landet. Noe av det regjeringen startet med, var å kutte i bredbåndssatsingen. Er det noen som tror at man kan etablere en bedrift der dette ikke fungerer? Da må man jo flytte, da er det ikke frivillig. Er det noen som tror at man kan drive en moderne skole der dette ikke finnes? Da må man jo sentralisere. Så hvis vi skal nytte de ressursene som er over hele landet, må bredbåndssatsingen opp.

Flere har snakket om utdanning. Ja, det er riktig og viktig at Norge bygger sterke institusjoner på dette feltet, men kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre, er å forsterke desentralisert høyere utdanning i hele landet. Det er en satsing som virker, og som gjør at man kan både ta utdanning og også fylle på med utdanning i løpet av livsløpet sitt. Forrige gang SV fremmet dette, ble både Senterpartiet og Arbeiderpartiet med. Nå har Arbeiderpartiet falt av, og jeg vet ikke av hvilken grunn, men de bør absolutt vurdere å være med på det forslaget.

Når det gjelder utflytting, kan vi jo diskutere tallene, men fra 2005 til 2009 ble det altså flyttet ut 1 145 arbeidsplasser. Noe av det første denne regjeringen gjorde, var å sparke bein under den satsingen som den forrige regjeringen hadde på Tynset, på arkivene der. Nå har de det på sin liste, men redusert – fra 80 til 58 arbeidsplasser – så jeg ville ikke skryte så mye av det. SV har i sine merknader referert til flere miljøer der det er mulig å flytte ut, men vi er opptatt av at utflytting må skje etter grundige prosesser der også de ansatte er med, og ikke som en overraskelse i avisen, slik som regjeringen driver med. Vi har f.eks. nevnt Narvik-miljøet og NVE, vi har nevnt Kongsvinger og SSB – der Arbeiderpartiet heller ikke er med, men jeg hørte nå at Helga Pedersen mente man skulle være med på det. Landbruksdirektoratet er det mulig å tenke seg burde flytte til et område der det er et sterkt landbruksmiljø. Vi har også nevnt cyber- og informasjonssikkerhet, som ble diskutert i en annen sak her i dag, der det er tunge miljøer utenfor Oslo, f.eks. på Gjøvik og Lillehammer, som burde være mulig å se på når man ønsker dette.

Dette handler om nesten alt mulig annet enn kommunesammenslåing.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:11:47]: La meg starte med å takke komiteen for en grundig og god behandling av denne stortingsmeldingen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle miljøene rundt om i Norge som har bidratt til utformingen av stortingsmeldingen. Den har ikke blitt til i et vakuum, den har blitt til etter dialog og innspill fra næringsmiljøer, fra universiteter, fra høyskoler, lokale og regionale politikere, og det tror jeg også gjenspeiler meldingens kvalitet og at den er blitt godt mottatt også i Stortinget. Det er jeg glad for. Ikke minst er jeg glad for at alle partier, også Arbeiderpartiet, ser verdien av å se bærekraftige byer og sterke distrikt i sammenheng. Det er en realitet at de største og viktigste naturressursene våre som legger grunnlaget for verdiskaping, arbeid og bosetting, ligger i Distrikts-Norge. Samtidig ligger mange av universitetene, høyskolene, forskningsmiljøene og logistikkorganisasjonene i byene. Byer og distrikter er avhengig av hverandre.

I 2015 vedtok FN sine nye bærekraftsmål for utvikling. Disse har regjeringen også lagt til grunn i arbeidet med denne stortingsmeldingen. Det er viktig at vi legger til rette for byer og tettsteder, at det er godt å både bo og leve og drive næringsvirksomhet, og det gjør vi gjennom å legge til rette med veier, med jernbane, med havner og flyplasser, gjennom å forenkle offentlig sektor og gjennom å legge bedre til rette for gründere og jobbskapere over hele landet.

Jeg merket meg at representanten Helga Pedersen sa at forskjellene mellom landsdeler øker. Det kunne vært interessant å høre hva representanten Helga Pedersen mener med det, for realiteten er jo at Nord-Norge er den landsdelen som nå går best – arbeidsledigheten går ned. Innlandet, som man tidligere snakket om lå i oljeskyggen, har vekst, har fallende arbeidsledighet. Sogn og Fjordane som kanskje er distriktsfylke nr. 1, har den laveste arbeidsledigheten i landet.

Mange av distriktsnæringene er dem som går best, innenfor fiskeri, reiseliv, fornybar energi, mineralnæring og landbruket. Ja, vi ser at distriktsnæringene går godt, og da er det påfallende at Arbeiderpartiet snakker om økende forskjeller.

I tillegg til generelle virkemidler er det også viktig at vi har strategier for de enkelte næringene. Disse har regjeringen presentert for Stortinget, og vi gjennomfører forbedringer for en rekke av våre næringer i tillegg til målrettede tiltak for Distrikts-Norge, som differensiert arbeidsgiveravgift og tilgang til nødvendig kapital og samarbeidspartnere.

Vi har gjort beslutning om å etablere og flytte ut 630 arbeidsplasser i løpet av denne stortingsperioden. Jeg hører at representanten Andersen har et høyere tall for perioden 2005–2009, men med all respekt, 770 av de arbeidsplassene ble flyttet innenfor arbeidsmarkedet Oslo. De ble flyttet fra Oslo til Ås. Vi er opptatt av å ta hele landet i bruk og bidra til at også statlige arbeidsplasser kan være med på å styrke arbeidsmarkedene rundt om i landet.

La meg også understreke at byene også står overfor en del komplekse utfordringer, og at det derfor er viktig at vi har spesielle verktøy for å kunne håndtere utviklingen i byene. Det gjør vi gjennom områdesatsinger som vi ønsker å styrke og videreutvikle. Det er i alles interesse at forskjellene i byene er minst mulig og at vi bidrar til utvikling i storbyene.

Byvekstavtalene er også et viktig virkemiddel for byene som nettopp gjør det mulig å se sammenhengen mellom arealplanlegging og utbygging av jernbane og kollektivtransport og veier. Disse kommer nå på plass, og vi er tydelige på at når byvekstavtalene for de fire største byene har kommet, er turen kommet til Tromsø, til Kristiansand-området, Grenland, Buskerudbyen og Nedre Glomma. Vi ønsker å bygge videre på byvekstavtalene og la disse kunne utvikles til verktøy også for de mellomstore byene i Norge.

Kjell-Idar Juvik (A) [17:27:01]: Arbeiderpartiet står for en politikk som skal ta hele landet i bruk, og vi skal igjen skape nye arbeidsplasser over hele landet når vi tar over regjeringskontorene til høsten. I generasjoner har vi vist at vi lykkes best når vi står sammen by og land hand i hand – et godt slagord som har vært brukt i lang tid, men som er like aktuelt i dag.

Jeg ser av meldingen at regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av de mest skapende og bærekraftige regionene i landet. Det høres bra ut, men da må man også føre en politikk som bidrar til det. Ja, det går bra i Nord-Norge nå, men det er ikke på grunn av regjeringens politikk, for der ser vi faktisk lite til satsing. Det første denne regjeringen gjorde, var å øke arbeidsgiveravgiften for flere områder. Det neste den gjorde, var å kutte i regionale utviklingsmidler. Så endret man nøklene slik at spesielt Nordland kom dårlig ut, med nesten 300 mill. kr når overgangsperioden er slutt, hvis det ikke skjer endringer.

Man sier at man har satset på fylkesvegene. Ja, man har kanskje det. Det er vel heller mer slik at det er fylkene som har prioritert mer til fylkesvegene, enn at de har fått økte rammer.

Vi ser også, som vi hadde en liten prat om under replikkordskiftet, at vi har en regjering som ikke satser på utbygging av bredbånd, for det lar de markedet alene gjøre. Så prøvde statsråden å utfordre på om vi var motstander av markedet. Nei, tvert imot – men det er engang slik at markedet ikke bygger ut bredbånd i hele landet alene. Det viser tallene, svart på hvitt. Som jeg nevnte i replikkordskiftet: Utenfor tettbygd strøk er det i dag bare 37 pst. som har tilgang til høyhastighetsbredbånd. Er man så heldig å bo i tettbygd strøk, er tallet 96 pst. Det er et digitalt skille som vi ikke kan være bekjent av, og da må vi gjøre tiltak. Jeg registrerer at det eneste tiltaket denne regjeringen vil gjøre, er å gjøre det lettere å grave. Jeg er ikke uenig i det, men det er ikke nok.

Vi ser også at vi har en regjering som ikke tar kysten i bruk. Vi holder nå på å behandle Nasjonal transportplan. Der ligger det 20 nye fiskerihavner. 16,5 av dem er foreslått bevilget i siste seksårsperiode, altså først i 2024–2029. I tillegg har denne regjeringen foreslått å flytte ansvaret til regionene etter 2020. Er det tilfeldig?

Odd Omland (A) [17:30:16]: Arbeiderpartiets gamle slagord «By og land hand i hand» står seg like godt i dag som den gangen det ble lansert. Arbeid og bosetting over hele landet er fundamentet for et sterkt fellesskap og for vår felles identitet. Vi har nå en regjering som fører en sentraliserende politikk på mange områder, og som svekker distriktene. For å nå målsettingen om å ta hele landet i bruk trenger vi at det føres en aktiv næringspolitikk, noe som denne regjeringen har forlatt til fordel for næringsnøytralitet og troen på at markedet skal ordne opp. Vi ser det når det gjelder virkemidlene i Innovasjon Norge: Bransjespesifikke og geografiske virkemidler er kuttet og gjort landsdekkende, de lokale styrene i Innovasjon Norge er kuttet ut, og de regionale utviklingsmidlene som går bl.a. til viktig regional næringsutvikling, er det kuttet dramatisk i. Vi ser passivitet overfor flere andre viktige distriktsnæringer, som bl.a. mineralnæringen, en næring som Stoltenberg-regjeringen løftet fram gjennom å vedta ny minerallov og egen mineralstrategi, samt gjennom å starte opp en omfattende kartlegging av Norges mineralressurser. Disse kartleggingsmidlene har denne regjeringen kuttet ut de to siste årene, og viktig kompetanse går tapt.

Den kanskje viktigste næringen som bidrar til sysselsetting og levende bygder, er landbruket. Vi har akkurat behandlet en landbruksmelding, hvor regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet tydelig sa at landbrukspolitikken ikke skulle være en del av distriktspolitikken, noe som vi i Arbeiderpartiet er helt uenig i. Her ser vi også en regjering som har ført en sentraliserende landbrukspolitikk gjennom en storstilt prioritering av store bruk på bekostning av små og mellomstore bruk. De fleste av regjeringens forslag i denne meldingen ville fått dramatiske konsekvenser, ikke minst ville det ha revet beina under hele den norske landbruksmodellen og et landbruk over hele landet. Heldigvis landet denne meldingen med et stort mageplask for regjeringen gjennom Stortingets behandling.

Nå har vi en behandling av regjeringens forslag til endringer i konsesjonslov, jordlov, odelslov og priskontroll. Gjennom generasjoner har eiendomslovgivningen bidratt til spredt og mangfoldig privat eierskap til jord og skog i Norge, og regjeringens forslag vil for Agder, som jeg kommer fra, og tilsvarende fylker, bety at 75–80 pst. av brukene blir fritatt for konsesjon, priskontroll og boplikt. Det vil etter min mening få dramatiske konsekvenser for Distrikts-Norge.

Lasse Juliussen (A) [17:33:36]: Det er ingen tvil om at statlige arbeidsplasser kan gi store ringvirkninger, og at en balansert lokalisering av statlige arbeidsplasser over hele landet kan være et viktig grep for vekst, utvikling og bosetting over hele landet.

I min hjemkommune, Nord-Odal, har vi nå i drøyt ti år hatt Bruvoll fengsel. De ringvirkningene de om lag 40 arbeidsplassene på fengslet har skapt i lokalsamfunnet, har vært uvurderlige. Vi kan si det samme om Politihøgskolens utdanningssenter på Kongsvinger, Statens Servicesenter i Engerdal, campusen til Høgskolen i Innlandet i Stor-Elvdal og mange andre eksempler rundt omkring i Hedmark og ellers i landet.

Når vi prater om statlige arbeidsplasser og generell utvikling utenfor de store byene, kan vi ikke bare prate om nyetablering og utflytting, vi må også prate om å videreutvikle det som finnes. Vi ser på flere områder prosesser som på mange måter undergraver de målsettinger som ligger til grunn for denne meldingen og den debatten vi har nå. På kulturfeltet har vi f.eks. arkivsektoren, der omorganisering av Arkivverket og inndragning av stillinger som blir ledige, fører til svekkelse av kompetanse ute i regionene. Gaveforsterkningsordningen er et annet eksempel. Resultatet av den er en skjevfordeling av offentlige kulturkroner. I fjor fikk Aust-Agder og Finnmark 25 000 kr hver fra den ordningen. Oslo fikk nesten 13 mill. kr, Hordaland 8 mill. kr. Det er en ordning som ikke tar geografiske hensyn, og det er en sentralisering av statlige kulturmidler. Det bidrar til mindre kulturaktivitet i distriktene og undergraver at målet om en mobilisering på kulturfronten skal gjelde også utenfor de store byene.

Et annet godt eksempel, fra en annen sektor, er Statistisk sentralbyrå. Det er, som vi alle kjenner til, en stor statlig institusjon, delt mellom to plasser, Oslo og Kongsvinger, med en tradisjonell fordeling av arbeidsplasser på ca. 60–40. SSB er en av de aller viktigste kompetansearbeidsplassene i Kongsvinger-regionen. Med et eksisterende kompetansemiljø og kort reiseavstand til Oslo er det gode forutsetninger for å utvide antall ansatte i SSB i Kongsvinger.

Stortinget har tidligere bedt om en balanse i bemanningen i SSB mellom de to lokasjonene, og ved opprettelsen av SSB på Kongsvinger var det faktisk en forutsetning at all framtidig arbeidsplassvekst i SSB skulle skje på Kongsvinger. Slik har det ikke blitt, men det er ingen grunn til ikke å holde på kravet om balanse mellom Kongsvinger og Oslo. Det finnes mye god og viktig kompetanse på SSB i Kongsvinger i dag, og det er gode muligheter til nyrekruttering. Dessverre har vi de siste årene sett en tendens til økende ubalanse mellom bemanningen på Kongsvinger og i Oslo. Dersom det blir mer eller mindre praksis at naturlig avgang på Kongsvinger ikke erstattes med nyansettelser, forrykkes den balansen ytterligere. Det harmonerer dårlig med det som er intensjonen bak denne meldingen, og det som er denne salens ønske.

SSB på Kongsvinger har gjennom årtier vært en suksesshistorie for norsk statlig arbeidsplasspolitikk og er et godt eksempel på en virksomhet som vil tjene bra på forslaget om at nye arbeidsplasser i eksisterende virksomhet etableres utenfor Oslo.

Ingvild Kjerkol (A) [17:36:50]: «By og land hand i hand» er egentlig Arbeiderpartiets slagord fra 1933. Det er ikke alle slagord som står seg like godt, men i 2017 er faktisk det å ta hele landet i bruk og med i samfunnsutviklingen kanskje viktigere enn på lenge. Det må være sånn – landet må henge sammen – for norsk økonomi er direkte koblet til vår evne, vilje og mulighet til å høste av egne ressurser. Grunnlaget for denne velferden, som Stortinget liker å fordele mellom departementer og etater, ligger i de ressursene som er gitt oss fra naturen, og den kunnskapen vi har utviklet for å høste dem og foredle dem – verdier som skapes i norske distrikter, og som leveres til markedene i norske storbyer, i Europa og i verden for øvrig.

Arbeiderpartiets distriktspolitikk er koblet sammen med en tydelig storbypolitikk. At disse to politikkområdene henger godt sammen, er helt avgjørende for Norge som nasjonalt fellesskap og for vår felles identitet. Uten en politikk for hele landet vil Norge som fellesskap slå sprekker.

Når det gjelder den statlige lokaliseringspolitikken, skal den medvirke til en fordeling av statlige arbeidsplasser som bidrar til vekst og verdiskaping i hele landet. Målet må være å styrke regionale arbeidsmarkeder, og at man bruker lokalisering der arbeidsplassene vil ha størst potensial til å bidra til utvikling og kunnskapsbygging i den enkelte region.

Politikken skal tjene folk og land, og i vårt vakre land bor det faktisk folk overalt. Det å leve og bo i Norge gir både plikter, rettigheter og muligheter til å leve sitt eget liv. Men hvis disse mulighetene begrenses av hvor du bor, og på grunn av f.eks. tynt befolkningsgrunnlag eller lange avstander, kommer denne samfunnskontrakten i fare. Og det er Stortinget som må sikre samfunnskontrakten i alle deler av landet, ikke sentralisere sektor for sektor og selge Norge bit for bit. Det er den norske samfunnsmodellen og alliansen mellom by og land som har gjort oss til verdens beste land å bo i.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:39:47]: Jeg avsluttet mitt forrige innlegg med å snakke om urbanisering. Det er nok bred enighet blant alle partier om at vi ønsker å finne gode virkemidler mot uønsket sentralisering, men jeg vil peke på at når det gjelder urbaniseringstendensen, er det elementer i den som gjør at vi f.eks. i et klima- og miljøperspektiv kan drive fortetting rundt kollektivknutepunkter, som er ganske fornuftig, og som kan ivareta jordvern. Så det er også viktig at vi bruker de fortrinnene vi kan finne i forbindelse med urbanisering.

Byvekstavtaler er noe vi må utrede, tror jeg, til også å gjelde flere og mindre byer, for mange av oss som kommer fra distriktene, ser at såkalte bygdebyer kan motvirke fraflytting til større byer. Det er viktig i kommuner og områder der den demografiske utviklingen er uheldig, dersom en kan samle seg om bygdebyer og slik lage attraktive bo- og arbeidsregioner.

Så er jeg veldig glad for at statsråden påpeker FNs bærekraftsmål fra 2015. Jeg har et studieopphold i ryggen i høst – jeg fikk være i FN og gå igjennom dette, og ser at dette vil bli beslutninger som kommer til å gripe inn i alle samfunnsområder. Jeg er glad for at det blir nevnt, og at det blir tatt høyde for det. De 17 målene har betydning for det som skjer i eget land og i andre deler av verden.

Det er klart at jeg er glad for at komiteen nå har samlet seg om det grønne skiftet, at det skal og må gi en positiv utvikling i Distrikts-Norge. Norge har naturressurser, kompetanse og økonomisk handlefrihet som med de rette beslutninger kan gi oss en ledende rolle i det grønne skiftet.

En annen sannhet som vi må minne hverandre om, er tilgangen på risikovillig kapital. Selvsagt er det viktig alle steder, men i Distrikts-Norge i særdeleshet. Derfor må vi få fram ordninger som fremmer innovasjon og satsing på nye næringer. Det må vi videreføre og styrke.

Jeg vil til slutt også nevne det som er det menneskelig drivende i distriktspolitikken, det at folk finner attraktive plasser å bo, og at de kan komme med hele familien, nemlig fundamentale velferdstjenester og et levende frivillig arbeid. Jeg vil derfor oppfordre alle til å legge til rette for frivillighet og ideelle organisasjoner.

Helt til slutt vil jeg takke dem som har deltatt i debatten i en viktig sak for landet.

Bjørn Lødemel (H) [17:42:48]: Eg vil tilbake til utflytting av statlege arbeidsplassar. Merknadene frå regjeringspartia slår fast at ein har ambisjonar om å forsterke arbeidet med å lokalisere statlege arbeidsplassar i heile landet. Det er svært gledeleg. Det som ikkje er gledeleg, er at Arbeidarpartiet ikkje er einig i dette. Tvert imot høyrer eg at dei går imot omfattande utflytting av eksisterande statlege verksemder. Det må vere eit realt slag i ansiktet på Arbeidarparti-politikarar i distrikta som har gledd seg over det som regjeringa og Venstre har fått til på dette området, og ikkje minst kva som skal skje framover med ei ny borgarleg regjering.

Då regjeringa og Venstre la fram saka om utflytting av statlege arbeidsplassar i februar i år, kom det sterke reaksjonar frå LO og frå sentrale Arbeidarparti-politikarar frå Oslo. Når ein veit kor sterk påverknad LO har på Arbeidarpartiet, er det heilt klart at dei kjem til å blokkere ei omfattande utflytting i neste stortingsperiode dersom Arbeidarpartiet kjem til makta.

I dagens utgåve av avisa Glåmdalen kan vi lese at Senterparti-leiar Slagsvold Vedum lovar utflytting av statlege arbeidsplassar i SSB til Kongsvinger dersom dei får styre. Dette er stikk i strid med det som Arbeidarpartiet seier i komitémerknaden sin. Sjølv om representanten Helga Pedersen har sans for dette, ligg det likevel godt til rette for raud-grønt rot og løftebrot.

Det finst mange døme på handlingslamma raud-grøne politikarar som har krangla og ikkje fått til ei avgjerd i dei to føregåande raud-grøne regjeringane. I Sogn og Fjordane har vi to gode døme på det. Vi hugsar alle den raud-grøne krangelen om traséval på E39 som gjekk føre seg i fleire år, og der ein ikkje klarte å ta ei avgjerd. Det same skjedde i samband med mineralutvinninga i Engebøfjellet, der den raud-grøne krangelen gjekk føre seg i fleire år, og der ein heller ikkje klarte å ta ei avgjerd – total handlingslamming frå raud-grøn side, med andre ord.

No ser vi opptakta til det same. Krangel mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet om omfattande utflyttingar av statlege arbeidsplassar vil hindre at det skjer noko, og dermed er det distrikta som taper.

Elles er det interessant å følgje reverspartiet Arbeidarpartiet også i andre saker i Sogn og Fjordane. Til NRK Sogn og Fjordane uttalte Helga Pedersen at Sogn og Fjordane ikkje vil bli slått saman med Hordaland med Arbeidarpartiet i regjering dersom dei ikkje ønskjer det. Det er tydeleg at Arbeidarpartiet, både på fylkesnivå og nasjonalt, leitar febrilsk etter saker som skal demme opp for framgangen til Senterpartiet, og då er det ikkje grenser for kva som skal reverserast frå Arbeidarpartiet si side.

Det blir spennande å sjå om veljarane ønskjer reverseringspolitikk og raud-grønt rot når dei går til stemmelokala i september, eller om dei ønskjer å få gjennomført heilt nødvendige og framtidsretta reformer som skal tryggje velferda og skape positiv utvikling i heile landet i åra som kjem.

Heidi Greni (Sp) [17:46:00]: I Senterpartiets representantforslag, Dokument 8:44, ber vi om at regjeringen igangsetter en utredning om hvordan fordelingen av statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter.

Det er allment akseptert at regionale ulikheter i helse, levekår og sysselsetting har bakenforliggende årsaker knyttet til variasjoner i arbeidslivet. Det er derfor viktig å utvikle et variert arbeidsliv i alle deler av landet. Mye kan tyde på at utviklingen går i gal retning. Statlige kompetansearbeidsplasser trekkes ut av mange kommuner.

Vi beklager at det ikke er bredere støtte i komiteen for å følge opp Senterpartiets forslag. En offentlig utredning om hvordan statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter, ville vært viktig for den videre utformingen av distriktspolitikken. Komitéflertallet har valgt å lytte til statsråden, som i sin avvisning av forslaget viser til kompetansearbeidsplassutvalgets innstilling fra 2011. Dette utvalget hadde som mandat å fremme forslag til tiltak for å sikre at kompetansearbeidsplasser og nye statlige arbeidsplasser ble spredt i hele landet. Det er et viktig arbeid, men de hadde ikke som mandat og svarte ikke på hvordan fordelingen av statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter. Skal vi få svar på det, må Stortinget støtte vår anmodning til regjeringen om å starte opp et utredningsarbeid.

Dagens regjering er mye bedre på utflytting av statlige arbeidsplasser enn den rød-grønne var – det har vi hørt mange ganger nå i debatten her. Det er en sannhet med store modifikasjoner ispedd en god del kreativ matematikk. Regjeringens plan for lokalisering av statlige arbeidsplasser er vedlagt Meld. St. nr. 18. Den har støtte fra Venstre, og vi er svært tilfredse med utflyttingsplanene som ble lagt fram. Ved nærmere ettersyn viser det seg at det ikke er så mye å skryte av. I Aftenposten i februar var tallene brutt ned. Det var reelt sett 236 arbeidsplasser som skulle flyttes ut – altså som ikke var nyetableringer. Av dem var det 96 som skulle flyttes ut til distriktet. De resterende 60 pst. skulle til Bergen, Trondheim og Stavanger. Det kan ikke kalles et løft for Distrikts-Norge. Det er godt med nye arbeidsplasser i disse byene, men vi er nødt til å spre statlige arbeidsplasser utover hele landet hvis vi skal klare å få gjort noe med spredningen av bosettingen.

Så sier statsråden at flytting til Ås ikke kan telle med – det er for nært Oslo. Men flytting til Drammen kan telles med. Flyttingen til Tynset, som ble vedtatt under den rød-grønne regjeringen, kan ikke telle med, men den reduserte flyttingen som de blå-blå endelig har gjennomført, den skal telle med. Samtidig har det blitt 4 000 nye arbeidsplasser i Oslo.

Jeg er veldig glad for utflytting av arbeidsplasser, om det er til Trondheim eller til mindre kommuner, men enda bedre hadde det vært om vi hadde latt være å øke antallet statlige arbeidsplasser i Oslo så sterkt.

Tore Hagebakken (A) [17:49:30]: Representanten Lødemel pratet om reverspartier. Et lite øyeblikk lurte jeg på om han hadde med seg et speil opp på talerstolen, for det er nå virkelig Høyre og Fremskrittspartiet – i hvert fall hvis en trekker fram noe av det aller, aller viktigste for Distrikts-Norge nå, og det er å få en skikkelig bredbåndsutbygging. Det siste året vi fra de rød-grønne la fram budsjett, var det 160 mill. kr. Det første den blå-blå regjeringa gjorde, var å redusere til 50 mill. kr på landsbasis. Stortinget plusset på. Men regjeringa hadde ikke lært, for det var viktig å få ned bevilgningene, slik at markedet liksom kunne ordne opp. Det var igjen forslag om 50 mill. kr året etter – og Stortinget plusset på.

Det er et kjempebehov for at vi nå får til en helt annen bredbåndsutbygging – og i et helt annet tempo. Det har Arbeiderpartiet lagt et skikkelig grunnlag for i sitt nye partiprogram. Vi skal levere, for dette er kjempeviktig for næringslivet, for befolkningen, for bosettingen og for ungene, som skal gjøre leksene sine for å henge med på skolen. Det er faktisk så viktig at det handler om deltakelse i samfunnet.

Jeg hørte Sanner si noe om at det går bra i Oppland. Sjølsagt – det er veldig mye som går bra i Oppland. Det er et flott fylke, så flott at det er landets største reiselivsfylke, med nesten 50 000 hytter, og vi har industri i verdensklasse på flere områder – men vi trenger å bli smurt litt, vi også. Men vi blir oversett fordi det er så lav arbeidsledighet. Det som Sanner unnlater å si, er at det er 1 600 færre som er sysselsatt i Oppland nå enn det var da vi gikk ut av regjeringskontorene – 1 600 færre. Det er alvorlig. Det som er saken, er at det er i privat sektor sysselsettingen har gått ned, mens den har vokst noe i offentlig sektor.

Så om kommuneøkonomi, for jeg hører noen skryte av den, bl.a. komiteens leder. Det skulle bare mangle at en ikke hadde levert på det nivået som er nå. Jeg vil minne om at vi i snitt har ligget ca. 3 mrd. kr over hvert år. Det er ganske mye penger – hvert år. Det som også hører med til historien, og nesten trumfer enhver framstilling fra borgerlig hold, er at en nå bruker 100 mrd. kr mer oljepenger. Da skulle det sannelig bare mangle at en ikke ligger på det nivået – som jeg fortsatt kaller et betydelig sparebluss for primærkommuner og for våre fylkeskommuner, som ikke minst har et stort veiansvar.

Det er mange grunner til at vi må få et regjeringsskifte. Ikke minst er den blå-blå regjeringa et tapsprosjekt for mitt hjemfylke. Det er tydelig på alle meningsmålinger og det hele at det ønskes et skifte.

Marit Arnstad (Sp) [17:52:59]: Dette er nødt til å bli en nokså bred debatt, som i og for seg omhandler både privat og offentlig sektor.

I de tre første årene av denne regjeringens periode var mantraet stort sett «strukturelle reformer», endringer som i sum førte til – og kommer til å føre til – en sterk sentralisering. Men jeg har lagt merke til at det siste halve året har det nye mantraet til Høyre – og særlig statsministeren – vært at vi nå skal lansere visjonene for «det digitaliserte Norge». Senest i dag har statsministeren vært ute i avisene og snakket om hvor raskt ting kommer til å gå, hvor trasig det er med politikere som er imot teknologiutviklingen, og hvor viktig det er å ha noen visjoner for det digitaliserte Norge.

Det er lett å være enig i at teknologiutviklingen kommer til å gå raskt, det er lett å være enig i at Norge etter hvert blir et digitalisert land. Men når statsministeren setter opp en rekke forutsetninger for det digitaliserte Norge, glemmer hun det grunnleggende – som har vært omtalt i debatten her i dag – nemlig infrastrukturen, bredbåndet. Det er ingen mening i å digitalisere Norge uten at alle har tilgang til den infrastrukturen som er nødvendig hvis en skal få et digitalisert Norge.

I replikkordskiftet i dag ble statsråden møtt med spørsmål om bredbånd. Og det er riktig, midlene til det er kraftig redusert. Fylkene får langt mindre enn det de melder inn som behov. Sjøl om Nord-Trøndelag ble framhevet av statsråden som et fylke som har vært flinkt, får de langt mindre enn det som er nødvendig for å kunne bygge ut mer bredbånd i fylket.

Den siste dekningsrapporten, fra 2016, er et varsel om hva som er i ferd med å skje. Vi er i ferd med å få et digitalt klasseskille rent geografisk. Mens utbyggingen av høyhastighetsbredbånd – altså over 30 Mbit/s – når over 95 pst. i Akershus og Oslo, når den under 70 pst. i distriktsfylkene, bl.a. i mitt eget hjemfylke. Det gjelder både fiberutbygging og annen utbygging av bredbånd, men det gjelder ikke minst mobildekningen.

Vi kan sjølsagt oppmuntre de menneskene utover i hele landet som sitter med gode ideer og kreativitet. Å bidra til økt produktivitet, utvikling og verdiskaping er sjølsagt deres oppgave, men de har ikke mulighet til å gjøre det uten at den grunnleggende infrastrukturen er på plass – og den må være tilgjengelig for alle. Noe av det farligste vi står overfor hvis vi ønsker å realisere det digitaliserte Norge, er at det digitaliserte Norge bare blir for en del av befolkningen i dette landet, og at vi allerede har etablert et geografisk klasseskille på dette saksområdet.

Karin Andersen (SV) [17:55:57]: Jeg vil følge opp om bredbånd, for det er også et av hovedsatsingsområdene for SV. Vi har hatt stor satsing på det i våre alternative budsjett. Det er grunn til å spørre både statsråden og flertallet om man virkelig tror det er mulig med sterke distrikt uten et moderne bredbånd. Det har nå kommet flere utredninger som viser at graden av urbanisering sjølsagt er helt avgjørende for at dette blir bygd ut kommersielt. Store deler av landet er ikke kommersielt utbyggbart. Særlig i fylker som f.eks. Oppland og Hedmark, som er veldig spredt bebygd, er det stor mangel. Da er det ganske alvorlig, og det må være ganske pinlig for regjeringen, med de store kuttene de har foretatt på bredbåndutbyggingen – for dette er jo det moderne, for å si det sånn. For dem som nå snakker om at man skal reversere: Bredbånd er det moderne enten man skal drive skole, drive bedrift – eller helt privat.

Til disse forslagene som SV har vært med på å fremme sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som går ut på at regjeringen skal redegjøre for hvordan de faktisk praktiserer sine egne retningslinjer for utflytting, svarer statsråden at det har han ikke noe med, det er helt opp til regjeringspartiene i Stortinget. Da må jeg spørre dem: Hvorfor er man ikke med på disse forslagene, som går ut på at man skal redegjøre for det regelverket man sjøl har – hvordan det har slått ut i ulike saker, bl.a. også internt i Oslo? Der har man nå etablert SSB i et område som ikke er prioritert, mens det burde vært flyttet til Groruddalen, sånn som retningslinjene sier. Hvorfor er ikke det gjort?

Jeg er glad for at flere fra Arbeiderpartiet er oppe og snakker om SSB og Kongsvinger, for det er helt nødvendig å få til dette – at man får bygd ut der nå, for der pågår det endringer internt, og de arbeidsplassene kommer til å havne i Oslo hvis man ikke sikrer at de blir lagt til Kongsvinger, der det er et stort kompetansemiljø. Det var det som var forutsetningen da dette ble etablert for mange år siden.

Så til desentralisert høyere utdanning, som er helt avgjørende viktig. Jeg savner også at statsråden og representanter fra regjeringspartiene og støttepartiene sier noe konkret om dette. Dette er et virkemiddel som er helt nødvendig hvis man skal kunne serve bedrifter og offentlig sektor i distriktene med kompetent arbeidskraft. Og det regner jeg med at man vil, for hvis man ikke gjør det, betyr det at man har en aktiv sentraliseringspolitikk. Jeg antar at det ikke er så langt unna det Høyre og Fremskrittspartiet egentlig vil, men at Kristelig Folkeparti og Venstre er med på det, er jeg mer forundret over.

Til slutt: SV vil støtte forslaget som Senterpartiet har i innstillingen.

Helga Pedersen (A) [17:59:24]: Høyre etterlyser at Arbeiderpartiet skal gjennomføre en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Det hadde vært forståelig hvis Høyre selv hadde foreslått det, men det gjør de ikke. 200 arbeidsplasser foreslår regjeringen å flytte ut av hovedstaden. Vi slutter oss til det, men å kalle det en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser er tull, for det er det faktisk ikke. Det tilsvarer omtrent de statlige arbeidsplassene som Vadsø, Flora og Kautokeino har mistet i løpet av denne perioden med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Når man ser det i lys av 1 000 nye statlige byråkrater, er det ikke spesielt imponerende, det Høyre og Fremskrittspartiet har fått til. Det er fortsatt en kraftig sentraliseringspolitikk som foregår i lokaliseringen av statlige arbeidsplasser.

Jeg registrerer også at Høyre forsøker å konstruere en konflikt mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder miljøet på Kongsvinger. Det er bare feil. Her kan Høyre heller avklare hvordan de selv forholder seg til de føringene Stortinget har lagt om fordelingen av arbeidsplasser mellom Oslo og Kongsvinger.

Når det gjelder Hordaland og Sogn og Fjordane og sammenslåing av fylkene, takker jeg for spørsmålet. I intensjonsavtalen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, som er grunnlaget for at de to fylkene bestemte seg for å slå seg sammen, lå det bl.a. inne forutsetninger om at fylkesmannsembetet skulle flyttes til Leikanger i Sogn og Fjordane. I og med at regjeringen ikke har fulgt opp innholdet i intensjonsavtalen gjennom stortingsmeldingen om den nye inndelingen av fylker, er tilslutningen i Sogn og Fjordane til fylkessammenslåingen nå borte. Det som var en frivillig sammenslåing, er ikke lenger det, og vi i Arbeiderpartiet lytter til folk der de bor, ute i kommunene og i fylkene.

Når det gjelder vei: Fremskrittspartiet lovte 45 mrd. kr mer til vei hvert år i denne perioden. Det er ikke levert – løftebrudd i fylke etter fylke. Og når det gjelder å forsøke å gjøre formuesskatt til distriktspolitikk, vel, lykke til med det. Jeg foreslår at Fremskrittspartiet låner kalkulatoren av Høyre, så kan de regne ut hvor mye formuesskatt Bærum og Oslo vest får, og så kan man sammenligne det med kuttene i formuesskatt i Finnmark, Oppland og Nord-Trøndelag. Jeg gleder meg til å høre resultatet.

I Nord-Norge er det lav ledighet. Det skyldes ikke regjeringens innsats. Det avspeiler at det i Nord-Norge fortsatt er få arbeidsplasser knyttet til olje og gass. Sysselsettingsgraden faller mer i nord enn i resten av landet, og det bør være et varsko for regjeringen.

André N. Skjelstad (V) [18:02:47]: Noen ganger i løpet av denne debatten, som har vært svært springende, har jeg lurt på om vi er i det samme landet.

Det kan i hvert fall ikke være så mye tvil om hva Arbeiderpartiet har fremmet av forslag i denne komiteen i løpet av denne perioden, hvor de har vært enig i å flytte ut nye statlige arbeidsplasser, men hvor de har vært imot å flytte ut eksisterende statlige arbeidsplasser. Senterpartiet har ikke den holdningen, men jeg synes det er en litt merkelig form for debatteknikk som utføres her. Vi bør i hvert fall stå for det vi har stått for i løpet av perioden.

Jeg la merke til at det ble en stor debatt nå om bredbånd. For Venstre har det vært viktig hele tiden. Vi har også fått gjort påplussinger, som en del av et stortingsflertall, som nevnt, for bredbånd er viktig. Det er også viktig å ha den blandingsmodellen som vi har i mange fylker. Men det er ikke til å komme ifra at skatt, formuesskatt, rammevilkår og ikke minst EØS-avtalen – særlig for Kyst-Norge – er svært viktig, også for sjømatnæringen. Med et veldig stort Senterparti – per i dag – er det spennende å se framover og se hvordan det vil arte seg for kysten hvis en skal si opp det som på mange måter er bolverket, og som kanskje er det som gjør at vi har de mulighetene på kysten som vi har. Å gå inn for å si opp EØS-avtalen vil være en meget spesiell og krevende sak for kystnæringene.

Ja, det skjer en digitalisering, og vi mener det er en nødvendighet. Men det er også nødvendig – som en del i debatten unnlater å nevne – å ha noen strukturer som peker framover. Da er det også en nødvendighet med tanke på hvordan en rigger et samfunn videre. Jeg skjønner at det er mange som ikke ønsker å ta den debatten. Det som er mest overraskende, er at Arbeiderpartiet på mange måter melder seg ut av det. Senterpartiets holdning overrasker meg ikke – den er velkjent og har vært kjent lenge. Men at Arbeiderpartiet går for dette og på mange måter ønsker å være en «light-utgave» av Senterpartiet, overrasker meg.

For øvrig kommer Venstre til å stemme imot IV i innstillingen.

Helga Pedersen (A) [18:05:22]: Jeg skulle bare si litt om hvordan vi har tenkt å votere.

Når det gjelder forslagene nr. 6 og 8, er det forslag som vi prinsipielt er for, men som vi vil ta stilling til i de årlige budsjettforslagene. Forslag nr. 7, om frivillighet i kommunestrukturen, kommer vi til å stemme for.

Når det gjelder utredning av regional betydning av statlige arbeidsplasser, mener vi at det vet vi nok om, det er ikke behov for å utrede mer, her må man gjennomføre.

Så vil jeg til slutt si takk for debatten. Dette er en debatt som på mange måter står for de lange linjene i politikken. Det året på 1930-tallet da Arbeiderpartiet lanserte slagordet «By og land hand i hand», hadde Høyre følgende slagord: Det er dine skattepenger sosialistene flotter seg med.

Her opplever jeg at både Arbeiderpartiet og Høyre står støtt i sine budskap fra den gangen.