Marianne Aasen (A) [10:02:48] (ordfører for saken): Noen vil si det er sjeldent, andre ikke, men denne stortingsmeldingen vi nå behandler, er etterlengtet. Norsk studentorganisasjon tok det som en seier i seg selv at den ble laget. De kan også notere seg noen seire når det gjelder innholdet, og med god grunn. Dette er en bra dag for studentene.

Denne meldingen og behandlingen i Stortinget gir et entydig signal til alle universiteter og høyskoler: Undervisning og utdanning er like viktig som forskningsoppdraget.

Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for engasjementet for bedre utdanningskvalitet, og for godt komitéarbeid. Enigheten gir et viktig signal. Arbeiderpartiet mener at vi kunne gått enda lenger. Det vil jeg komme tilbake til senere i dette innlegget.

Komiteen er tydelig på at universitetenes og høyskolenes rolle blir stadig viktigere. Vitenskap, kunnskap og kompetanse er avgjørende for hvor godt vi kan klare å løse samfunnsutfordringene våre, dessuten bygger næringslivet sin mulighet til suksess i stadig større grad på evnen til å ta i bruk ny kunnskap gjennom innovasjon og økt kompetanse i arbeidsstokken. Følgelig vil det bli stilt stadig større krav til kvaliteten på både forskningsresultatene og kandidatene vi får fra universitetene og høyskolene våre. Vi er derfor entydige på at utdanning og forskning er likestilte samfunnsoppdrag for institusjonene – dette mener alle i komiteen.

Et utdanningssystem der alle skal ha lik rett til utdanning, er grunnleggende, og institusjonene og studentene må gis rammebetingelser som gjør det mulig å oppnå høy utdanningskvalitet.

Vi mener det skjer mye bra i universitets- og høyskolesektoren. Det er likevel behov for å styrke kvaliteten i undervisningen. Det er viktig at studentene blir inkludert i det faglige og sosiale fellesskapet med én gang de starter på studiet. Aktive og varierte læringsformer gir bedre resultater enn de mer tradisjonelle og passive måtene å undervise på. Tilbakemeldingspraksis og vurdering av læring er vesentlig for læringsutbyttet.

Her har vi litt å gå på. Studiebarometeret viser at tilbakemelding og veiledning er det studentene er minst fornøyd med. Det er en kjensgjerning at forskning viser at blir man i større grad stimulert og oppmuntret i undervisningen, får man mer med seg. Det gjelder at statlige myndigheter understreker dette, og at den enkelte institusjonen også sørger for at det skjer. Ulike incentiver, status, karriereveier og andre forhold favoriserer i dag forskning. Det er derfor ikke overraskende at kulturen for god undervisning ikke er god nok mange steder.

Et enstemmig storting støtter regjeringen i å innføre meritterende undervisning og at det skal stilles krav til basiskompetanse og undervisningserfaring ved ansettelser i alle faglige stillinger. Disse systemene er under utvikling nå, i litt ulike retninger ved ulike institusjoner, og det har klare ulemper. Det er ressurskrevende å lage slike systemer, og da bør dette samkjøres. Et annet argument er at et nasjonalt system for merittering vil gjøre det mulig for en vitenskapelig ansatt å ta meritteringen med seg videre til et nytt ansettelsesforhold. Men begrunnelsen som brukes for å gjøre det lokalt, er at det gir bedre legitimitet hos de ansatte. Men Arbeiderpartiet og vi som representerer mindretallet, merker oss at de store fagforeningene i sektoren – egentlig alle sammen – ønsker seg et nasjonalt system. Derfor er det synd at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre stemmer imot dette.

Et gjennomgående trekk i utdanningen, fra barnehage til doktorgradsutdanning, er hvor viktig det er med tilbakemelding – at barnet, ungdommen og den voksne studenten får individuell tilbakemelding fra pedagogen i barnehagen, fra læreren på skolen, fra foreleseren på universitetet og fra veilederen ute i praksis. Det i seg selv hindrer frafall, og det gir bedre resultater. Vi sliter likevel med å få dette til.

Også i denne stortingsmeldingen slås det fast at fagmiljøene bør tilstrebe å gi flere og bedre tilbakemeldinger til studentene underveis i studieløpet, men Arbeiderpartiet er kritisk til at det ikke er flere konkrete tiltak. Å være student ved et universitet eller en høyskole er en ny faglig hverdag hvor man skal finne fram i ukjent terreng, og hvor man skal gjøre mange valg som har konsekvenser for hva man kvalifiserer seg til videre i arbeidslivet, uten å vite så mye om verken arbeidslivet, studielivet eller hva som foregår innen faget. Når man ikke har god nok kjennskap til eget fag, vil det være vanskelig å ta dette valget uten bedre oppfølging og bedre veiledning av en vitenskapelig ansatt enn det vi ser i dag. Denne mangelen på oppfølging og veiledning er det studentene etterlyser aller mest, og for fjerde året på rad er det dette området studentene er minst fornøyd med, viser Studiebarometeret fra 2016.

Dette er svært viktige faktorer når det gjelder studentenes læringsutbytte og motivasjon, og det samme gjelder opplevelsen av å være en del av et faglig fellesskap. 50 pst. av studentene har aldri diskutert sin faglige utvikling eller sine resultater med faglig ansatte. Norsk studentorganisasjon viser dessuten til at mange studenter mangler en faglig tilhørighet til studiet, og at faglig tilhørighet kan spille en viktig rolle når studentene skal avgjøre om de fortsetter eller ikke, og om de faller fra eller ikke. Skal institusjonene motvirke frafall i høyere utdanning og bygge opp under studentenes faglige motivasjon og trivsel, ja, så må nye studenter inkluderes i fagmiljøet de er knyttet til, og det bør skje tidlig i studieløpet.

En mentorordning vil være en måte å inkludere studentene og sikre tettere oppfølging på. Arbeiderpartiet er positive til en slik ordning, men det bør skje på en måte som er mulig å praktisere ved de ulike institusjonene og i de ulike fagene. Vi mener i tillegg at det må jobbes mer målrettet med studentrekruttering, med å forbedre opptaksmåtene og studieorganiseringen. Det bør legges mye større vekt på studentenes mulighet til å lykkes i utdanning og arbeidsliv når studiene planlegges og organiseres. Alle studenter skal møte en riktig tilpasset studiebelastning og en tettere oppfølging og veiledning på studiet sitt. Det bør være et mål.

Det ligger dessuten et stort potensial i digitale hjelpemidler. Selv om utdanningssektoren er et av de områdene hvor det vil komme størst endringer framover, ser vi fortsatt at det er mange som ligger etter. Vi mener digital evaluering og vurdering bør være hovedregelen ved universiteter og høyskoler. Det vil frigjøre tid, og teknologien kan være til god hjelp. Dessuten vil det gjøre det enklere å tilby utdanning av høy kvalitet over hele landet, og etter- og videreutdanning vil også bli enklere om det gjennomføres en større grad av digitalisering av høyere utdanning.

Praksisperioden er viktig for hvor god utdanningen blir. Det er nedslående at over 40 pst. av studentene rapporterer at praksisperiodene ikke brukes som undervisningsform, så her er det et kraftig forbedringspotensial. Regjeringen beskriver det, men kommer ikke med noen tiltak. Det er synd. Det gjelder praksis både i tradisjonelle profesjonsfag, som har lang erfaring og tradisjon for praksis, og i disiplinfag innen humaniora og samfunnsfag, som bør få mer praksis.

Den blå-blå regjeringens mantra er mer konkurranse. Derfor har de som ambisjon at finansieringen av høyere utdanning i større grad skal baseres på konkurranse. Arbeiderpartiet er redd dette vil svekke samarbeidet mellom studenter, forskere, fagmiljøer og institusjoner samt svekke de ansattes arbeidsvilkår, med mindre forutsigbarhet og økt midlertidighet. Nasjonale konkurransearenaer innen utdanning er ett av få konkrete tiltak i meldingen, men vi i Arbeiderpartiet ønsker god utdanning til alle, vi ønsker det ikke bare der noen har nådd opp i en nasjonal konkurranse innen noen få, utvalgte miljøer. Kvalitet forutsetter stabile og solide grunnbevilgninger i hele sektoren, og her er det etter vår oppfatning et skille mellom forskning og utdanning når det gjelder aktivitetens art. Så selv om konkurranse kan fungere godt som virkemiddel innen forskning, er det mer tvilsomt om det har samme effekt innen utdanning.

Til slutt noen få ord om internasjonalisering: Det er helt vesentlig. Universitets- og høyskolesektoren er nødt til å ha en sterk grad av internasjonalisering. Det må være et mål i seg selv av flere studenter drar til utlandet. Det er viktig å legge til rette ved alle institusjoner for at det skal skje, og det bør skje i større grad enn vi ser nå. Det er ett område som er krevende, og det handler om dem som ikke får godkjent utdanningen sin i Norge. Det har vi sett flere saker om i det siste. Der har vi lagt fram noen forslag – noen får flertall, andre ikke – men dette er noe jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg. Jeg vil også si litt om sosiale forhold rundt studiene og studentombud, men Martin Henriksen vil utdype Arbeiderpartiets synspunkt på akkurat det.

Helt til slutt vil jeg også nevne, når det gjelder antall studieplasser, at det har vært en strid rundt antall studieplasser særlig innen IKT, og det er et tydelig skrik i arbeidslivet etter flere som har teknologisk kompetanse. Selv om regjeringen har bevilget penger til flere studieplasser, er det åpenbart ikke nok, og det er også langt mindre enn det som ble bevilget i budsjettet for 2017. Det synes vi er beklagelig. Det er viktig å satse på IKT innen universitets- og høyskolesektoren.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet er med på i saken.

Kristin Vinje (H) [10:13:03]: Meldingen vi behandler i dag, er en viktig melding som handler om Norges fremtid. Den handler om hvordan vi skal sikre unge mennesker tilgang på høyere utdanning av god kvalitet. Det handler om hvordan vi kan skape en kultur for kvalitet i norsk høyere utdanning.

Regjeringen har fra dag én prioritert høyere utdanning og forskning – i ord, i tall og i handling. Vi hadde høye ambisjoner da vi inntok regjeringskontorene i 2013, og allerede i det første budsjettet styrket vi investeringene i høyere utdanning og forskning så det monnet. Siden har vi gjort det hvert år. Men politikk handler ikke bare om vakre ord og økt pengebruk. Det handler vel så mye om å tørre å gjøre endringer og om hvordan vi innretter systemene for å oppnå de målene vi setter oss.

Kvalitetsmeldingen er tredje ledd i en tretrinnsrakett for å heve kvaliteten i norsk forskning og utdanning.

Høsten 2014 presenterte regjeringen den aller første langtidsplanen, og i 2015 kom strukturreformen. I langtidsplanen ble kursen staket ut, og regjeringens mål ble nedfelt. Vi trenger å styrke kvaliteten i bredden av våre fagmiljøer, og vi trenger flere fagmiljøer av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon som kan sikre vårt velferdssamfunn.

Strukturreformen innebærer store endringer i universitets- og høyskolesektoren der målet nettopp er å styrke kvaliteten, sikre fagmiljøer og sørge for god tilgang på utdanning over hele landet. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at det såkalte Stjernø-utvalget allerede i 2008 la frem sin rapport som konkluderte med at norsk høyere utdanning ikke holder god nok kvalitet. De pekte bl.a. på at vi sprer ressursene for tynt utover, og de la frem konkrete forslag til strukturelle endringer. Den rød-grønne regjeringen la hele rapporten i en skuff, og selv om tiden da var overmoden for å gjøre endringer, skjedde det svært lite. Desto mer gledelig er det å registrere at vi allerede nå ser resultatene av Høyres politikk – nye institusjoner og miljøer som samler krefter for å styrke kvaliteten.

Allerede i 2013 fremmet en samlet opposisjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre forslag om å legge frem en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Opposisjonen kan godt gjenta sitt mantra om for lite og for sent, men sannheten er at det er vi som har hatt initiativet i denne saken, det er vi som gjør grunnarbeidet, og det er vi som fremmer den ene saken etter den andre for å sikre kvalitet i høyere utdanning og forskning.

I dag er det studentene og kvalitet på undervisningen som står i sentrum. Med denne meldingen gir regjeringen universiteter og høyskoler flere verktøy og de rammene som trengs for å utvikle en kvalitetskultur langs flere akser. Målet er å løfte undervisningens status og legge til rette for at universitetene og høyskolene tilbyr studentene en utdanning som er relevant for et arbeidsliv i endring.

Meldingen er en klar invitasjon til universitetene og høyskolene om å ta en lederrolle. Det handler om at universitetene og høyskolene skal bidra til at det blir like gjevt å være en fremragende underviser som en fremragende forsker. Nye studieprogrammer skal vurderes av fagfeller i større grad, og de skal utvikles sammen med arbeidslivet. Å lage god utdanning må bli et kollektivt ansvar for både fagmiljøer og arbeidslivet i større grad enn i dag. I dag må unge mennesker lete flere steder for å finne informasjon, nå skal all informasjon samles i én kvalitetsportal.

Regjeringen vil også at institusjonene skal få på plass et meritteringssystem som gjør at de beste underviserne får den anerkjennelsen de fortjener. God undervisning kan læres, og da må det finnes et fagfellesskap som satser på utdanning.

Institusjonene må også selv i større grad få sette opptakskrav til utdanningene. Ved å rekruttere motiverte og kvalifiserte studenter vil høyskolene og universitetene også kunne få bedre læringsmiljø og høyere kvalitet på utdanningen. For at alle studenter skal få brukt hele sitt potensial, foreslår regjeringen å stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene, f.eks. med forskerlinjer på flere studier enn i dag. Meldingen signaliserer også tydelige forventninger om at flere studenter bør bruke muligheten til å ta deler av utdanningen sin i utlandet.

I de siste ti årene har vi hatt en enorm økning i studentmassen. Det er positivt fordi kunnskap og kompetanse er viktig for vår evne til å møte store samfunnsutfordringer og skape verdier. Men med så mange studenter trenger vi å tenke nytt for å sikre at studentene møter institusjoner som kan tilby dem god og relevant utdannelse, inkludert en lærer som tar læring på alvor. Da må vi gjøre det attraktivt å gjøre den viktige jobben det er å undervise, for en universitets- eller høyskoleansatt må det være like gjevt å satse på undervisning som på forskning. Det er nettopp det vi gjør med denne meldingen.

Til slutt vil jeg nevne at jeg på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer et konkret forslag for å bidra til å rydde opp i en vanskelig sak som rammer norske utenlandsstudenter som har tatt en profesjonsutdanning i utlandet. Etter vår oppfatning har de havnet i en helt uholdbar situasjon, og derfor vil vi be regjeringen om å se på hvilke kompensatoriske tiltak som kan iverksettes for å hjelpe disse studentene.

Bente Thorsen (FrP) [10:18:12]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt samarbeid om meldingen. Dette er en viktig og god melding som komiteen har behandlet grundig, og den inneholder en rekke tiltak som vil bidra til å fremme utviklingen av en kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Flere evalueringer av Kvalitetsreformen fra 2003 viser at vi fremdeles har utfordringer med studiekvaliteten og for lav gjennomstrømming, men Fremskrittsparti–Høyre-regjeringen har lagt fram en rekke tiltak som vil ha positive resultater for framtiden.

Fremskrittspartiet vil påpeke at meldingen føyer seg godt inn i rekken av kvalitetsfremmende tiltak på utdannings- og forskningssektoren som er lansert mens Fremskrittspartiet har sittet i regjering. Det er en klar linje mellom Lærerløftet, økte inntakskrav til lærerutdanningene, den rekordhøye byggingen av studentboliger, strukturreformen i høyere utdanning, langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og Fagskoleløftet. Kvalitet skal fremmes og belønnes.

Vi i Fremskrittspartiet er særlig fornøyd med understrekingen av at de to kjernevirksomhetene ved universitetene og høyskolene – forskning og utdanning – er sidestilt. Å være en fremragende underviser er like fint som å være en fremragende forsker.

Vi i Fremskrittspartiet mener akademia bidrar til å fremme dybdetenkning, forståelse, nytenkning og utvikling. Akademisk virksomhet på et høyt nivå har en egenverdi. Samtidig er det viktig at akademikerne også er seg bevisst at en del av deres samfunnsoppdrag er å bidra til et bedre samfunn, og et bedre samfunn er avhengig av verdiskaping. Vi er derfor glade for at et av hovedmålene med meldingen er at studentene skal få en utdanning som er relevant for arbeidslivet.

Vi forventer nå at universitetene og høyskolene har god samhandling med samfunns- og arbeidsliv både på studieprogram- og på institusjonsnivå. Studieprogrammene og beskrivelsene av læringsutbytte må utformes i samarbeid med arbeidslivet.

Fremskrittspartiet mener at et verdifullt bidrag i arbeidet med bedre samhandling er opprettelse av stillingen som praksisprofessor. Praksisprofessorer med lang og solid erfaring fra arbeidslivet kan tilføre studiemiljøet mye konkret og praktisk erfaring og bidra til mer mangfold innen det akademiske miljøet. Praksisprofessorene vil også synliggjøre hvilken verdiskapende rolle studenter vil spille i det vanlige arbeidslivet.

Videre er Fremskrittspartiet svært positive til at institusjonene gis mulighet til å fastsette egne opptakskrav for enkeltutdanninger. En slik mulighet er en selvsagt del av institusjonenes autonomi. Det vil være med og sikre et høyt nivå på studiene og bidra til at de studentene som tas opp ved spesielle studier, er forberedt på de faglige utfordringene de vil møte på sitt universitet eller sin høyskole.

Hovedoppgaven til universitet og høyskoler er å få fram og formidle ny kunnskap samt å utdanne den voksne befolkningen ut ifra de behovene som er i samfunnet. UH-institusjonene har en viktig rolle i samfunnsutviklingen og må følgelig ha en viktig rolle innen livslang læring. Fremskrittspartiet forventer derfor mer dialog mellom arbeidslivet og universitet og høyskoler om utviklingen av etter- og videreutdanning. Slike tilbud er viktige for at arbeidstakere skal kunne fylle på sin kompetanse mens de er i arbeid, eller få ny kompetanse som er relevant for et nytt yrke.

Fremskrittspartiet mener det er veldig ugreit at studenter som har tatt utdanning i utlandet, opplever å få opplyst at den profesjonsutdanningen de tar eller er i ferd med å avslutte, ikke lenger er godkjent i Norge – dette som følge av at Helsedirektoratet har endret praksis for godkjenning av studiet. Dette opplever psykologistudenter nå, og Fremskrittspartiet mener det ikke er holdbart, verken for studentene eller for samfunnet, som har stort behov for psykologer. Samtidig er det viktig å understreke at hensynet til pasientsikkerhet gjør at helsepersonell blir tildelt autorisasjon og lisens i tråd med norsk regelverk på området. Med bakgrunn i dette er Fremskrittspartiet sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om det forslaget som representanten Vinje fremmet i sitt innlegg.

Fremskrittspartiet er glad for at en samlet komité foreslår at studenter som søker om studiestøtte til utdanning i utlandet, skal bli informert om at utdanningen gir nødvendig autorisasjon eller godkjenning som er nødvendig for å utøve yrket i Norge.

Avslutningsvis: Studenter har rett til god undervisning og til et godt læringsmiljø. Det vil representanten Sandaune komme tilbake til i sitt innlegg.

Anders Tyvand (KrF) [10:23:28]: Kanskje det snart kan bli slutt på at de ansatte i universitets- og høyskolesektoren snakker om at de har undervisningsplikt og forskningsfri. Kanskje vi nå kan klare å løfte statusen på det å være en god underviser, en god formidler og en god utdanner til samme status som det å være en god forsker. Og kanskje vi nå kan klare å få på plass et system som underbygger det en samlet komité uttaler i innstillingen, at de to kjerneoppgavene, utdanning og forskning, er likestilte samfunnsoppdrag for institusjonene i universitets- og høyskolesektoren.

Jeg er glad for at regjeringen nå har lagt fram en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, som komiteen nå har fått muligheten til å behandle. Dette er jo en oppfølging av et initiativ fra regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre i forrige periode.

Vi har allerede gjort mye for å styrke universitets- og høyskolesektoren og for å legge til rette for bedre utdanning i denne stortingsperioden. Strukturreformen er viktig for å skape robuste institusjoner og solide fagmiljøer. Vi har vedtatt en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, vi har styrket finansieringen av universitetene og høyskolene, vi har gjort noen endringer i finansieringssystemet, og vi har økt studiestøtten for å gjøre det enklere for studentene å konsentrere seg om studiene i studietiden.

Regjeringen fremmer også flere gode forslag i den meldingen som vi behandler nå, som kan bidra til å styrke kvaliteten i høyere utdanning.

Det er en god idé å innføre krav om pedagogisk basiskompetanse ved ansettelser i alle faglige stillinger, og det er en god idé å innføre et meritteringssystem som kan bidra til at god undervisning blir verdsatt. Men jeg mener det er viktig, som mange høringsinstanser også påpeker, at det utarbeides nasjonale rammer for dette meritteringssystemet. Det er ikke minst viktig for at de vitenskapelig ansatte skal kunne ta meritteringen med seg videre til et nytt ansettelsesforhold. Derfor mener jeg at regjeringen bør gå i dialog med sektoren for å utarbeide slike nasjonale rammer.

Så er det et godt forslag å etablere forskerlinjer ved flere utdanninger, som et tilbud til studenter som er spesielt motivert for forskning. Men samtidig er det viktig at alle studenter får muligheter til å delta i forskning, og at forskerlinjene ikke blir etablert på en måte som avskjærer andre studenter fra den muligheten.

Det er et godt forslag å innføre tydeligere incentiver for å stimulere til progresjon og fullføring av grader, men dette bør ikke gjøres ved at konvertering av lån til stipend knyttes til at et studium fullføres på normert tid. Det kan være mange ulike grunner til at enkelte studenter trenger litt mer tid på å fullføre studiene sine, og hensikten må jo være å premiere fullført grad, ikke å straffe dem som trenger litt mer tid for å fullføre.

Det som ikke er et godt forslag, er å åpne for at institusjonene i større grad skal kunne vedta egne opptakskrav. Regjeringen peker selv på at dette har flere problematiske sider ved seg, og Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet er blant dem som er kritiske, fordi de frykter at dette kan føre til at man får et A-lag og et B-lag innenfor f.eks. lærerutdanningene.

Det er heller ikke et godt forslag å etablere en ny nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet. Når målet er økt kvalitet, er ikke økt konkurranse alltid det beste virkemiddelet. Økt konkurranse er ikke nødvendig for å heve kvaliteten, og det er slett ikke sikkert at det vil bidra til det heller. Tvert imot kan vi risikere at de som allerede er gode, styrkes ytterligere, mens de som virkelig trenger et kvalitetsløft, kommer dårligere ut enn i dag. Det er en uklok politikk når målet er utdanning av høy kvalitet i hele landet.

Et siste forslag som heller ikke er spesielt godt, er å la universiteter og høyskoler i større grad enn i dag tilby fagskoleutdanninger. Det er forskjell på fagskoler og høyskoler. Denne komiteen har høye ambisjoner for fagskolene, og vi er opptatt av å ivareta fagskoleutdanningens egenart. Da er det en dårlig idé å slippe universitetene til på dette feltet. Det siste fagskoleutdanningen trenger, er å bli akademisert. Derfor må vi la universitetene holde på med det som universitetene er gode på, og så må vi la fagskolene holde på med det som fagskolene er gode på.

I denne meldingen er det altså både gode og mindre gode forslag, men det er alt i alt en god melding og en viktig dag for norsk utdanningssektor.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:28:49]: Da er fireårsperioden snart over, og omsider skal vi diskutere kvalitet i høyere utdanning.

Jeg har tidligere sagt at jeg mener regjeringa har arbeidet baklengs når det gjelder høyere utdanning. Senterpartiet mener det hadde vært mer logisk og fornuftig å starte med en diskusjon om kvalitet, for deretter å sikre at både finansieringssystemet og strukturen i sektoren ble endret, slik at det faktisk ville understøttet kvalitetsarbeidet, både i undervisning og i forskning.

Status etter denne fireårsperioden er en universitets- og høyskolesektor som består av åtte universitet og åtte høyskoler, hvorav flere har universitetsambisjoner, samt fem vitenskapelige høyskoler. Kun et par har konkludert med at de vil stå alene.

Det er et paradoks, men denne omveltningen har skjedd uten noen særlig diskusjon. Min spådom er at diskusjonen ikke kommer før studietilbud blir lagt ned.

Så til meldingen: Hva er definisjonen på kvalitet? Det overordnede målet for regjeringa er kunnskap for ny erkjennelse, samfunnsutvikling og konkurransekraft, samt kompetanse, utvikling og aktiv deltakelse i samfunnet. Dette er kanskje litt diffust, men det skal være felles for alle fagmiljøene i tillegg til sektormålene. I tillegg mener regjeringa at læringsutbytte, relevans og gjennomføring er avgjørende for kvalitet.

De siste punktene er det samme som var grunnlaget for Kvalitetsreformen i sin tid. Også den gangen var bakgrunnsanalysen følgende: Det ble forsket for lite og for dårlig, og målet var økt læringsutbytte. Gjennomstrømmingen var for dårlig for 20 år siden, og den er det fremdeles. Relevansen var ikke god nok, og høyskolene og universitetene var ikke tett nok på arbeidslivet.

Regjeringas svar på relevans, gjennomstrømming og læringsutbytte ligger i hovedsak i endret struktur: Slå dere sammen og bli større. Det samme gjelder for uttelling i finansieringssystemet: Slå dere sammen, så øker vi den innbyrdes konkurransen ved at mer av basisbevilgningene vris over til resultatkomponentene.

Regjeringas behov for større institusjoner er i perioden blitt opphøyet til sannheter. Spørsmålet er om det er godt fundert.

La oss ta gjennomstrømming: Statistikken viser at det er de minste institusjonene som har best gjennomstrømming. Det er de som produserer flest kandidater til de brede yrkene som lærer, sykepleier og ingeniør – profesjoner vi trenger over hele landet. Etter Senterpartiets mening er muligheten for å kunne ta høyere utdanning uavhengig av hvor man bor, en egen kvalitet ved utdanningssystemet vårt. Men desentralisert struktur handler ikke bare om antall campuser, men også om hvor makten og myndigheten er plassert. Som i alle deler av politikken handler også dette om fordeling av ressurser og om motstridende interesser internt i en institusjon. Det er åpenbart at en sentralisering av makt vil sette små fagmiljøer i en mer utsatt posisjon.

Så om studentkvalitet og læringsutbytte: Kvalitetsreformen inneholdt mange riktige grep, men tiltakene hadde begrenset effekt på gjennomføringen. Riksrevisjonen påpekte også dette i forbindelse med overleveringen av Dokument 3:8 for 2014–2015, Riksrevisjonens undersøkelse av studiegjennomføringen i høyere utdanning, til Stortinget:

«Situasjonen er omtrent som før reformen, og Norge er blant OECD-landene med svakest gjennomføring av studier.»

Studentene etterlyser fortsatt bedre oppfølging. Igjen ser vi at det er de minste institusjonene som kommer relativt godt ut, både på oppfølging og på gjennomstrømming. Veksten i antall studenter har vært enorm, men de større institusjonene har dessverre ikke vært gode nok til å følge opp.

Finansieringssystemet har også lagt til rette for at noen av institusjonene tar opp for mange studenter og gambler med at noen faller av. Det er uheldig, og jeg håper at de slutter med det nå.

Senterpartiet er sterkt kritisk til de sterke resultatkomponentene i finansieringssystemet. Når det nå i tillegg legges opp til at fullførte grader skal gi bedre uttelling enn antall studiepoeng, vil dette kunne føre til at institusjoner som tilbyr årsstudier, etter- og videreutdanning, blir nødt til å satse mer på gradsgivende studier. Dette vil igjen kunne medføre et ytterligere press på viktige profesjonsutdanninger, særlig på mindre studiesteder, og altså da gå ut over det overordnede målet om kvalitet, som igjen kanskje kan føre til at færre får videreutdanning, og at vi totalt sett får mindre kompetanse.

Til slutt vil jeg nevne at Senterpartiet er glade for at flertallet i Stortinget ikke vil at universitetene og høyskolene skal drive med fagskoler, og jeg ber universitets- og høyskolesektoren merke seg dette. Vi tror det vil være svært uheldig med en sammenblanding av de to utdanningene, og at det er en fare for at også fagskoleutdanningene ville blitt mer akademisert.

Iselin Nybø (V) [10:34:00]: La meg begynne med kritikken som Marianne Aasen tar opp, om manglende satsing på IKT. Jeg er helt enig i at det er et stort behov for flere studieplasser. Jeg er helt enig i at vi ikke er i land, men jeg mener absolutt at vi er på vei. Vi har gitt studieplasser innen IKT tidligere. Senest nå kl. 10.00, når revidert nasjonalbudsjett blir lagt fram, er det 250 nye studieplasser innen IKT. Vi har en vei å gå, men vi er absolutt i gang, for dette tar vi på største alvor.

Kultur for kvalitet i høyere utdanning er en stortingsmelding mange har ventet på. Etter storstilt satsing på høyere utdanning og forskning de siste årene, ikke minst etter en reform som har medført større institusjoner, er det naturlig at vi nå også får anledning til å diskutere kvaliteten. Én av tingene som både stortingsmeldingen og komiteen løfter fram, er at de to kjernevirksomhetene ved universitetene og høyskolene våre er utdanning og forskning, og at de er likestilte.

For Venstre er det viktigste at vi sikrer borgerne våre en god utdanning av høy kvalitet og gir alle en mulighet til å dyrke fram det de er gode på, og til å tilegne seg ny kunnskap og nye ferdigheter. Det å være student skal være en av de fineste periodene i livet. Men vi vet også at det kan være ganske krevende. For mange studenter sliter psykisk, og mange får ikke brukt nok tid på studiene sine. Dette er ting som har betydning for læringen og gjennomføringen. Jeg er derfor glad for at vi har tatt tak i dette med psykisk helse for studenter, men vi har fortsatt en vei å gå.

Når det gjelder å gjenreise heltidsstudenten, mener jeg òg vi er godt i gang. Vi bygger rekordmange studentboliger, noe som er viktig både for å få en rimelig plass å bo og for å få en god plass å bo. Og i disse dager utbetales den første uken av det som skal bli elleve måneders studiestøtte. Det har lenge vært et stortingsflertall som har ønsket elleve måneders studiestøtte, men det måtte et Venstre og Kristelig Folkeparti i forhandlingsposisjon med regjeringen til for å få det på plass. I Venstres program for kommende stortingsperiode har vi programfestet at studiestøtten på sikt må opp i 1,5 G, så her er det bare å jobbe videre.

I denne saken fremmer Venstre, sammen med SV, et forslag om at regjeringen skal legge fram et forslag om å gi alle studenter i høyere utdanning rett til en faglig veileder som følger dem gjennom studieløpet. Gjennom tilbakemeldingene vi får fra studenter, vet vi at noe av det de er minst fornøyd med i studiet sitt, er den faglige oppfølgingen. Som student er man klar for å bli utfordret faglig, men man har også behov for støtte og veiledning gjennom studietiden. I dag kan mange studenter gå gjennom studiet uten egentlig å ha noe særlig kontakt med de ansatte ved universitetet eller høgskolen. Venstre ønsker å rette på dette, og vi mener det er naturlig at studentene får en faglig mentor som kan støtte dem gjennom studiene. Det er også noe vi kjenner til fra andre land. Dette er noe NSO har etterspurt, og flere mener det kan ha en effekt mot frafallet vi ser i høyere utdanning.

Etter at Trump ble president i USA, ser vi et land som er mer opptatt av seg selv enn de har vært på lenge. Gjennom brexit ser vi også et Storbritannia som vender seg innover istedenfor utover. Men er det noe vi er helt avhengig av at skal fungere på tvers av landegrensene, er det utdanning og forskning. Kunnskapsspredning og samarbeid på tvers av landegrenser er en sentral oppgave for akademia. Særlig for et lite land som Norge er det viktig at våre studenter reiser ut for å studere, og at vi tiltrekker oss noen av de smarte hodene i utlandet, slik at de kommer til oss.

Med jevne mellomrom dukker det opp saker hvor norske studenter har studert i utlandet og i ettertid har vanskeligheter med å få godkjent utdannelsen sin i Norge. Særlig på helseområdet har dette vært en utfordring. Jeg er derfor glad for at komiteen står sammen om et forslag hvor vi ber regjeringen sørge for at studenter som reiser utenlands, får opplyst det hvis yrket de utdanner seg til, krever autorisasjon eller godkjenning, og om den aktuelle utdannelsen vil kvalifisere til slik godkjenning. Det er en fortvilet situasjon mange av disse studentene havner i. Jeg viser også til det løse forslaget som representanten Vinje tok opp. Dette er noe vi må prøve å unngå så langt det lar seg gjøre. Det er synd for den enkelte student som står med en utdannelse hun eller han ikke får brukt hjemme i Norge, men det er minst like synd for samfunnet, som ikke får tatt i bruk verdifull kompetanse.

Det er mye jeg kunne snakket om i forbindelse med denne meldingen, men til slutt vil jeg bare ta opp de forslagene som Venstre står bak.

Audun Lysbakken (SV) [10:39:21]: Tilgjengelige og gode universiteter og høgskoler er en viktig forutsetning for å ivareta og videreutvikle både et velfungerende demokrati og et samfunn som kan møte kompetansebehovet som både samfunnet og arbeidslivet vil ha i framtiden. Da er det avgjørende – ikke minst i en tid da den økonomiske ulikheten vokser – å sikre et utdanningssystem der alle skal ha lik rett til utdanning, og hvor institusjonene og studentene får rammebetingelser som gjør det mulig å oppnå høy utdanningskvalitet.

Derfor er SV opptatt av at grunnbevilgningene må økes, og vi er kritisk til flere av tiltakene i meldingen, som vi mener vil bidra til økt konkurranse om ressursene på en måte som både kan true akademisk frihet, undergrave gratisprinsippet og føre til unødvendig sentralisering. Derfor støtter SV ikke regjeringens forslag om å innføre en nasjonal konkurransearena. Regjeringens ambisjon om at finansiering av høyere utdanning i større grad skal baseres på konkurranse, mener vi vil svekke samarbeidet mellom studenter, forskere, fagmiljøer og institusjoner og svekke de ansattes arbeidsvilkår i form av mindre forutsigbarhet og økt midlertidighet. Det er feil vei å gå.

Gratis utdanning er en bærebjelke både for vårt demokrati, for velferdsstaten og for kampen mot ulikhet. Et samfunn som gir gratis utdanning, med de mulighetene som det gir, er noe vi alle tjener på. Derfor er det viktig å hegne om gratisprinsippet og gode universelle støtteordninger. Vi mener at regjeringens forslag om å endre studiestøtteordningen rokker ved dette. Det er mange årsaker til at noen studenter ikke fullfører utdanning på normert tid. Studenter som har barn, som har fysiske eller psykiske helseutfordringer, eller som har økonomiske bekymringer, er noen eksempler på studenter som kan ha svakere studieprogresjon enn andre. Derfor vil vi advare mot endringer som favoriserer den friske, veltilpassede fulltidsstudenten på bekostning av gode universelle støtteordninger og svekking av studentenes generelle rettigheter.

Resultatene fra Studiebarometeret fra 2015 inneholder veldig tydelige signaler om at studenter i for liten grad er del av et faglig fellesskap. Derfor er SV enig med Norsk studentorganisasjon i at det trengs endringer for å sørge for at studentene får bedre hjelp til å velge en faglig retning for sitt studium. Det er derfor vi sammen med Venstre fremmer forslag om å gi alle studenter i høyere utdanning rett til en faglig veileder, som vil følge dem gjennom studieløpet.

Vi er også opptatt av at studentombud skal bli en mulighet for alle studenter. NSO har tatt til orde for at alle institusjoner bør pålegges å ha et studentombud. Det er vi enig i, og vi fremmer forslag om det sammen med andre partier.

Situasjonen for lærerutdanningen er bekymringsfull. Søkertallene til grunnskolelærerutdanning 1.–7. og 5.–10. denne våren går ned. Regjeringens misforståtte opptakskrav knyttet til matte har forsterket dette problemet ytterligere. Vi mener det er viktig at det nå følges opp med tiltak for lærerutdanningen som kan gjøre noe med dette. Vi er også opptatt av at masterutdanningen for grunnskolelærere som nå kommer, skal være både profesjonsrettet og forskningsbasert for alle studentene. Alle masterutdanninger må kvalifisere til videre doktorgradsstudier, gitt at de har et karakternivå som kvalifiserer for opptak. Derfor ser vi ikke behov for å opprette forskerlinjer.

Til slutt noen ord om Y-veien. SV mener at det i større grad må legges til rette for at de ulike utdanningsløpene ivaretar sin særegenhet og styres på egne premisser. Dessverre har regjeringen ikke fremmet et eneste forslag i denne meldingen om opptak basert på realkompetanse. Y-veien er omtalt som et unntak fra kravet om generell studiekompetanse når det gjelder opptak på grunnlag av yrkeskompetanse fra videregående opplæring til spesielt tilrettelagte studieprogrammer innenfor ingeniørstudiet. Vi vet at fagbrevkandidatene gjennom mange år har gjort det klart bedre enn ordinære studenter i sammenliknbare teoretiske fag, og har hatt større gjennomføringsgrad. Derfor mener vi at det er på tide å utvide Y-veien ytterligere til andre fagområder.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:44:40]: Jeg er glad for at komiteen har hatt en grundig gjennomgang av stortingsmeldingen og av rammene for utdanningskvalitet. I innstillingen er det også en del saker som er behandlet i andre sammenhenger, men som like fullt kan være viktige for utdanningskvalitet.

Under denne regjeringen har det ikke vært noe hvileskjær i universitets- og høyskolesektoren. Allerede tidlig i regjeringsperioden la vi frem hva vi ønsket å gjøre, og vi har fulgt opp. Kvalitet har vært ledestjernen for arbeidet hele veien. Vi har økt bevilgningene, vi har innført et nytt finansieringssystem, vi har satset tungt og massivt på forskning, bl.a. gjennom en langtidsplan som ikke bare inneholdt fagre ord, men som også hadde forpliktende opptrappingsplaner, vi har gjennomført en strukturreform som har endret det norske universitets- og høyskolelandskapet, for å kunne skape bedre og mer bærekraftige akademiske miljøer, vi har innført en ny lærerutdanning, en femårig masterutdanning, studentene får nå elleve måneders studiestøtte, og det bygges rekordmange studentboliger. Denne kvalitetsmeldingen er en oppfølging av alt dette arbeidet.

Kvaliteten som sådan i norsk universitets- og høyskolesektor er slett ikke dårlig, den er på mange måter gjennomgående god, og det beste vi har av praksis i Norge, står seg godt i sammenligning med det beste vi finner internasjonalt. Ett eksempel: På siste Shanghai-rangering innenfor kategorien Sport Science er Norges idrettshøgskole nr. 4 av 360 i verden, nr. 2 i Europa og nr. 1 i Norden.

Like fullt er hele denne regjeringens mantra at det alltid er rom for forbedring, at det holder ikke når hele resten av verden satser på kunnskap og forskning, at vi gjør det godt – vi må være fremragende, vi må ha høyere ambisjoner.

Vårt utgangspunkt er at utdanningskvalitet blir til lokalt på institusjonene i møte mellom studenter og mellom undervisere og studenter. Skal utdanningskvaliteten løftes, er det nettopp her det er behov for endring. Derfor er også prinsippet i meldingen å gi tillit til institusjonene, ikke ensidig å ha mer styring og regulering fra departementets side, selv om vi også foreslår kraftfulle grep. Vi er ikke redd for å styre sektoren, men det er nok en ideologisk forskjell på regjeringens innfallsvinkel til hvordan universiteter og høyskoler skal styres, og deler av opposisjonens innfallsvinkel, som ønsker mer detaljstyring av det som i stor grad burde være autonome institusjoner, selvfølgelig innenfor de fastsatte politiske rammene.

Det å lede et universitet og en høyskole er komplekst og utfordrende. Det er mange ting som skiller akademiske lederjobber fra andre lederjobber. Det er mange kritiske stemmer og motstand. Det kan man også finne andre steder, men i akademia er det en nødvendig ingrediens. Faglig frihet er grunnleggende for at så komplekse organisasjoner med et mangfold av utdanninger skal kunne drive god kvalitetsutvikling og nytenkning.

Det er styrene som må ta ansvaret og balansere alle disse hensynene når de forvalter sitt ansvar for utdanningskvaliteten. Å øke kvaliteten på utdanningen krever derfor mer enn bare statlig detaljstyring, faktisk kan statlig detaljstyring ofte virke mot sin hensikt. Det krever kontinuerlig arbeid. Derfor legger vi i meldingen til rette for nettopp det, men allikevel er det tøffe prioriteringer og hardt arbeid på institusjonene og i fagmiljøene som virkelig vil utgjøre en forskjell.

Nøkkelen ligger i at institusjonene har eierskap til tiltakene, med rom for lokal tilpasning til faglig profil. Fagene, studentene og studiene er forskjellige, med ulike problemer og ulike løsninger, kompleksiteten er høy, og alt dette taler for lokale løsninger.

Det vi ønsker å oppnå med meldingen, er selvfølgelig høyere kvalitet i utdanningen, og da må det å undervise få høyere status. Vi må rett og slett dyrke frem en kultur der det å være en fremragende underviser er like gjevt som det å være en fremragende forsker, eller som representanten Tyvand sa det: få bukt med at man kaller det ene «undervisningsplikt» og det andre «forskningsfri».

Vi har syv mål for meldingen. Det er

• at alle studenter skal møte krevende og engasjerende studier

• at alle studenter skal møtes som ansvarlige deltakere i egen læring og integreres godt i det sosiale og akademiske fellesskapet

• at studieprogrammene skal ha tydelige læringsmål og god helhet og sammenheng

• at alle studenter skal møte aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer der man også utnytter de digitale mulighetene

• at studieprogrammene skal utvikles i samarbeid med arbeidslivet

• at alle studenter skal møte undervisere med god faglig og utdanningsfaglig kompetanse

• at utdanning og undervisning skal verdsettes

Det er ingen enkel oppskrift for hvordan man bygger en kvalitetskultur, men vi foreslår i meldingen flere ting for å gjøre det enklere å ta dette ansvaret. Vi foreslår f.eks. at universitetene og høyskolene skal kunne sette strengere opptakskrav, f.eks. til faglig fordypning eller til karakterer, enn dem som gjelder nasjonalt. Det vil gi tydelige signaler om at de faglige forutsetningene som studentene må ha for å klare studiene, må være til stede, og det gir også institusjonene større handlingsrom. I dag har man en viss anledning til å gjøre dette, men det er en ordning hvor man må søke departementet om å få lov.

Vi må ha studieprogrammer med en solid kunnskapsbase som utvikles i tett samarbeid med arbeidslivet og studentene selv. Da må vi modernisere og legge om undervisningsformene, og vi må ha god sammenheng mellom ambisiøse og relevante forventninger til læringsutbytte, lærings- og undervisningsaktiviteter og ikke minst vurderingsformer som bygger opp under ønsket læringsutbytte. Alle institusjoner må gå gjennom studieprogrammene sine for å sikre dette. Vi vil sette krav om sensorveiledning ved alle eksamener. Systematisk bruk av det vil bidra til kvalitetssikring av det fastsatte læringsutbyttet.

Denne meldingen skal øke kvaliteten i bredden av norsk høyere utdanning. Samtidig tar vi også til orde for at vi skal bli enda flinkere til å satse på talentene innen høyere utdanning, bl.a. gjennom å stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene og bruk av forskerlinjer i flere studier.

Vi foreslår en meritteringsordning – at alle universiteter og høyskoler skal ha meritteringssystemer. Det er en sentral og viktig del av det å heve statusen til undervisning. Videre foreslår vi at det skal stilles krav om pedagogisk basiskompetanse og utdanningsfaglig kompetanse ved ansettelse i alle faglige stillinger.

Vi skal også vurdere om vi har gode nok karriereveier som vektlegger undervisning. Vi skal arbeide videre med å sammenligne stillingsstruktur og karrieremuligheter med andre lands systemer og se på muligheten og behovene for eventuelle endringer i den norske stillingsstrukturen og i karrieremulighetene.

Vi foreslår å vurdere å ta i bruk en stilling som praksisprofessor, nettopp for å koble arbeidslivet tettere på, og så foreslår vi å etablere en nasjonal konkurransearena eller stimuleringsarena hvor utdanningsmiljøer kan søke om ekstra ressurser til å utvikle god undervisning.

Det er viktig for meg å understreke at det ikke handler om innføringen av en ny konkurransebasert indikator i finansieringssystemet, men at det er en arena for å mobilisere fagmiljøer og utdanningsinnovatører til kunnskapsbasert utvikling av utdanningene, til å spre god utdanningspraksis ved å kreve fagfellevurdering og gi utdanning og gode undervisere synlighet, prestisje og støtte.

I dag er det 0,6 pst. av midlene som går til utdanning, som lyses ut gjennom konkurransearenaen. Til sammenligning er det om lag 20 pst. av forskningsmidlene. Selv ved en eventuell opptrapping av konkurransebasert støtte til utdanning vil dette utgjøre en minimal del av det samlede budsjettet til høyere utdanning. Samtidig er det viktig å si at dette ikke er en fortsettelse av ordninger vi allerede har i dag for å dyrke frem god utdanning, f.eks. SFU-ene. Det er for å treffe breddeutdanningene. Det bygger på de samme prinsippene for vurdering og for konkurranse som er helt vanlig og vel kjent i akademia, og hvorfor det skulle være en styggedom når det gjelder utdanning, har jeg vansker med å forstå.

Samtidig ønsker vi å gjøre det lettere for studentene. Vi skal samle all informasjon som sier noe om studiekvalitet, i én kvalitetsportal, slik at det blir lettere for dem å sammenligne tilbudene. Samtidig vet vi for lite om hva det norske arbeidsmarkedet trenger i fremtiden. Derfor er det også viktig å nevne i denne sammenheng at regjeringen har satt ned et kompetansebehovsutvalg som skal bidra til å opplyse om hva det er Norge har behov for.

For noen uker siden kunne vi lese i Dagens Næringsliv om de 22 fabrikkene Borregaard har ved sitt anlegg i Sarpsborg – fabrikker hvor trevirke behandles før det shippes ut i verden som råstoff til alt fra bygningsmateriale til kosmetikk. I 1966 arbeidet det 4 000 mennesker der. I dag er det bare 750. For å holde produksjonen i gang på de 22 fabrikkene trengs det bare 25 personer på hvert skift. Det er en halvering på ti år.

Dette er hva det handler om i praksis når vi strør om oss med ord som robotisering og digitalisering. Og når vi snakker om å utvikle en kultur for kvalitet, handler det også om å utvikle evnen til hele tiden å fornye seg for å kunne ta vare på noen av de grunnleggende trekkene ved det høyere utdanningssystemet vårt. Vi vet at vi kommer til å ha behov for fagfolk innenfor en hel rekke områder, både innenfor samfunnsfag, humaniora og tekniske fag og innenfor de store velferdsyrkene våre. Alle disse studentene skal få en utdannelse av god kvalitet.

Martin Henriksen (A) [11:08:14]: Det er nå over en kvart million studenter i Norge. De skal fylle viktige profesjoner som lærer og sykepleier, og de skal konkurrere med ingeniører fra Kina, designere fra India og forskere fra USA – hvis ikke Donald Trump legger utdanningssystemet der i grus – og de skal ut i et arbeidsmarked som er i stadig endring. Da er kvalitet avgjørende. Derfor er det positivt at kvalitetsmeldinga kom – endelig og på høy tid – tidsnok til at den behandles like før denne stortingsperioden er over.

Men jeg må bare si, til tross for kunnskapsministerens siste svar i replikkrunden, at resultatet er halvveis. For studentene er det en seier at meldinga kom, og det er flere gode tiltak i meldinga. Men det aller mest tydelige for studentenes del er alle forslagene som ikke får støtte – som at meritteringssystemet skal være nasjonalt, digital vurdering som hovedregel, studentombud, mentorordning for studentene, ny levekårsundersøkelse, konkrete tiltak for karriereveiledning eller å fjerne usikkerheten rundt studiestøtten.

Arbeiderpartiet ønsker flere offensive tiltak for studentene. Ett eksempel er digital vurdering. Vi står midt i en digital revolusjon, og det er ingen grunn til å ha lavere ambisjoner for høyere utdanning eller for studentene enn for andre sektorer. Derfor har Arbeiderpartiet, sammen med andre partier, et forslag til vedtak der vi ber regjeringa

«gjøre digital evaluering og vurdering til hovedregelen i høyere utdanning».

Det vil frigjøre tid, det vil gi muligheter til å gi bedre og tettere oppfølging og veiledning til studenter, og da er vi godt på vei til å gjøre hele eksamensprosessen digital.

Dessverre er flertallet mot.

Arbeiderpartiet ønsker også studentombud. Det er flere institusjoner i dag som har det, som Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og NTNU. De sier at det fungerer godt. Arbeiderpartiet mener at dette er noe alle studenter bør få nyte godt av. NSO er for, Universitets- og høgskolerådet støtter det, og et flertall i komiteen skriver:

«Et studentombud er en uavhengig aktør med juridisk kompetanse som kan gi studentene juridisk rådgivning og bistand, og som kan følge opp saker som angår studenters rettigheter og plikter i studiehverdagen.»

Dessverre får dette forslaget ikke flertall i salen – Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre setter foten ned.

Arbeiderpartiet ønsker også en mentorordning for studenter. Det går ut på at studenter ved studiestart skal tildeles en faglig mentor, som er en personlig kontaktperson for veiledning og studievalg underveis. Vi vet at oppfølging og veiledning har en veldig positiv effekt på progresjon og frafall. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått en mentorordning i flere år på rad. Dessverre får det ikke flertall i salen.

Så foreslår Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV å gjennomføre en ny levekårsundersøkelse. Disse levekårsundersøkelsene har blitt gjennomført flere ganger av Kunnskapsdepartementet. De gir en generell oversikt over studentenes studieforhold, helse, boligsituasjon, familieliv, fritidsvaner, økonomi og arbeidsforhold – kanskje den mest komplette oversikten vi har over studentenes livssituasjon. Men den siste levekårsundersøkelsen ble gjennomført i 2010, og til tross for at det har vært tatt opp her i salen flere ganger, har en ny levekårsundersøkelse ennå ikke blitt igangsatt. Det burde den ha blitt. Hvis vi skal ha riktige tiltak for studentene, trenger vi oppdatert informasjon. Det har dessverre regjeringa sagt nei til, og det fortsetter de å gjøre i dag.

Når det gjelder studiestøtte, er meldinga dessverre litt uklar, og Høyre og Fremskrittspartiet oppklarer ikke det i innstillinga. Derfor sier Arbeiderpartiet, sammen med andre partier, at vi frykter at endringene kan innskrenke studentenes rettigheter i forhold til hvordan støtteordningene fungerer i dag, og vi forutsetter at det ikke skjer.

Når det gjelder psykisk helse, vet vi at det er større forekomst av psykiske helseproblemer blant studenter enn i resten av befolkningen, og for å være ærlig går arbeidet med å bedre den psykiske helsesituasjonen for tregt. Å ha psykiske problemer går ut over studiesituasjon og progresjon, og der burde vi hatt mer offensive tiltak.

Jeg vil gjerne takke studentene, Norsk studentorganisasjon særlig, for å ha kommet med mange gode innspill til denne meldinga. Meldinga hadde blitt mye bedre dersom Høyre og Fremskrittspartiet også hadde blitt med på ikke bare å si nei til de gode forslagene for studentene som har kommet.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [11:13:37]: Det er en viktig og god melding komiteen her har behandlet. Det er også en melding som er nødvendig. Det gjøres mye godt arbeid ved landets universiteter og høyskoler, men det er også et stort forbedringspotensial. Det ser vi ikke minst gjennom det store frafallet innenfor høyere utdanning. I tillegg til at frafall er dyrt både hva gjelder penger og erfaringer for den enkelte student, koster det store frafallet staten enorme summer hvert år. Bedre rådgivning på ungdomsskole og videregående skole er et viktig verktøy her, men også de enkelte høyere utdanningsinstitusjonene har et stort ansvar som de må ta mer på alvor.

Fremskrittspartiet mener det må legges sterkere vekt på den enkelte student. Studenter har en selvstendig plikt til å gjøre sitt beste, og for at de skal kunne gjøre sitt beste, kreves det god oppfølging og undervisning fra høyskolenes og universitetenes side. Her er det en del å gå på.

I Norge bruker man begrepene «undervisningsplikt» og «forskningsfri». Dette gir feil signaler og underspiller viktigheten av at akademiske institusjoner skal utdanne gode studenter ved å tilby undervisning av høy kvalitet. Tradisjonelt sett har nettopp underviserrollen vært sentral og blitt forbundet med høy status. Ordet «doktorgrad» kommer fra det latinske ordet «docere», som betyr å undervise, som igjen er forkortet fra det latinske «licentia docendi», som betyr lisens til å undervise – og dette betød altså at man hadde rett til å forelese ved universitetene.

På dette området bør norske utdanningsinstitusjoner ta lærdom og inspirasjon fra USA, der rollen som underviser har høyere status. Den amerikanske professoren Robert Marc Friedman er blant dem som har undervist både i USA og i Norge, og Friedman har merket seg at undervisning og studentkontakt har høyere status blant akademikere i USA enn i Norge: Han har uttalt følgende:

«Dersom en professor fikk mindre enn 85 prosent score i studentenes evaluering på mitt institutt på universitetet i San Diego, ble han eller hun innkalt til instituttets bestyrer for å forklare seg. På flere eliteuniversiteter får de ansatte beskjed om at de ikke kan sette forskning foran undervisning.»

Studenter har rett til god undervisning og til et godt arbeidsmiljø. For å legge forholdene best mulig til rette for dette foreslås det en rekke gode tiltak i meldingen fra regjeringen. Fremskrittspartiet merker seg at av tiltakene som har vært diskutert i mange år, er en ordning med studentombud. Blant dem som har kjempet for dette lenge, er Norsk Studentorganisasjon, som har kommet med gode og konkrete innspill til meldingen.

I innstillingen foreligger også et forslag til lovendring som pålegger alle høyere utdanningsinstitusjoner å etablere et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre institusjoner. Vi i Fremskrittspartiet har i utgangspunktet stor forståelse for dette forslaget. Mye tyder på at det er behov for en uavhengig aktør med juridisk kompetanse som kan gi studentene juridisk rådgivning og bistand, og som kan følge opp saker som angår studenters rettigheter og plikter i studiehverdagen.

Vi i Fremskrittspartiet mener likevel at et slikt lovpålegg er en for direkte inngripen i institusjonenes selvråderett. Institusjonenes autonomi må også gjelde i spørsmål om hvordan tilbud til studentene organiseres. Fremskrittspartiet mener hver enkelt institusjon selv må få velge om de vil ha studentombud. Vi vil imidlertid understreke at vi har en klar forventing om at institusjonene selv er seg sitt ansvar bevisst.

Vi vil også påpeke at flere av våre viktigste utdanningsinstitusjoner allerede har opprettet studentombud, og at vi synes dette er positivt.

Avslutningsvis vil jeg understreke at Fremskrittspartiet er veldig glad for de to forslagene i denne saken angående studenter som har avsluttet profesjonsstudier i utlandet, men som altså ikke får autorisasjon i Norge som følge av endret praksis i Helsedirektoratet. Dette er lange og krevende studier, og det er ingen tvil om at Norge trenger denne kompetansen. Det er viktig at de studentene som dette gjelder, får en avklaring så snart som mulig.

Med forslagene håper Fremskrittspartiet at man får ryddet opp i de eksisterende sakene, og samtidig sørger for at man unngår liknende saker i framtiden. Det er mye som står på spill for disse studentene, og de fortjener virkelig en avklaring snarest mulig.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:18:37]: De siste tiårene har det blitt en større selvstendighet og autonomi for universitetene og høyskolene våre, og det er bra. Autonomi innebærer at institusjonene selv langt på vei har ansvaret for kvalitet i utdanningen. Men det betyr likevel ikke at det politiske ansvaret fjernes. Når vi behandler denne stortingsmeldinga her i dag, er det på mange måter den siste biten i puslespillet i denne stortingsperioden selv om kvalitetsarbeid er en kontinuerlig prosess. Målene som trekkes opp i meldinga, skal bidra til at utdanningsfokuset i UH-sektoren blir like tydelig og sterkt som forskningsoppdraget har vært. Det vil styrke både kvaliteten og gjennomføringen.

Vi har i denne prosessen og i dag hørt at opposisjonspartiene – med fingeren på «repeat»-knappen – snakker om for lite for sent. Men jeg mener regjeringa har lagt sten på sten i kvalitetsarbeidet – med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning høsten 2014, med stortingsmeldinga om struktur i høyere utdanning våren 2015, med fagskolemeldinga, som tydeliggjør yrkesfagenes plass i det høyere utdanningssystemet, og ikke minst ved å gi studentene makten tilbake i samskipnadene, og med de andre tiltakene som har styrket studentenes rettigheter og situasjon i denne stortingsperioden.

Denne regjeringa har tatt studentene på alvor. Når studentene langt på vei oppfatter dette som sin stortingsmelding, handler det om at de ønsker seg og skal få en utdanning som er relevant for arbeidslivet, og som ruster dem for framtida. Dette er en tydelig oppfordring til universitetene og høyskolene om å ta lederrollen og sikre at studentenes evne til tilpassing, omstilling og fornyelse øves opp gjennom studiene, slik at de blir innovative, attraktive og produktive arbeidstakere – ikke bare den første tida etter studiene, men også på lengre sikt.

Det er mye i meldinga jeg kunne ønsket å kommentere, men jeg er særlig opptatt av arbeidslivsrelevans. Det er stor forskjell på hvordan institusjonene samarbeider med arbeidslivet i dag. Samtidig vet vi at dette er viktig for studentenes motivasjon. Ved Universitetet i Agder gikk nylig rektor Frank Reichert ut og sa at i løpet av 2017 skal universitetet ha en plan for hva som skal til for at samtlige 13 000 studenter skal få muligheten til å teste ut kunnskapen sin i en arbeidslivspraksis i løpet av studietida. Det er flott og ganske ambisiøst.

Jeg håper at denne kvalitetsmeldinga vil bidra til at studentene opplever at samspillet mellom forskning, utdanning og praksisfeltet blir bedre og tettere. Det er alle tjent med.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:21:46]: Nesten 290 000 mennesker, over 35 pst. av dem mellom 19 og 24 år, studerer i dag ved en høyere utdanningsinstitusjon. På ti år har antallet økt med formidable 66 000 studenter. Det er først og fremst jentene som har tatt et stort magadrag i antall, og de er i dag i klart flertall blant studentene. Det var kvantiteten – hva så med kvaliteten, som er utgangspunktet for dagens debatt?

For to år siden debatterte Stortinget og kirke-, utdannings- og forskningskomiteen Meld. St. 18 for 2014–2015 Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Noen måneder før ble den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning behandlet. Og selv om kultur spiser struktur til frokost, som en statssekretær i Kunnskapsdepartementet pleier å si, la de på mange måter grunnlaget for det vi debatterer i dag. Å ha en hensiktsmessig struktur er helt avgjørende for å få til en bedre kultur for kvalitet. Strukturreformen ble en reform som er særdeles lite omdiskutert i dag, som ble godt mottatt i sektoren, og som allerede kan vise til positive resultater.

Den institusjonen jeg kjenner best, NTNU, utdanner i dag ikke bare sivilingeniører, men også ingeniører. Den utdanner ikke bare psykologer, men også sosialantropologer. Den utdanner ikke bare leger, men også sykepleiere. Jeg tror det er få som ønsker seg tilbake til den tiden da legene og sykepleierne i all hovedsak ikke snakket sammen før de begynte å jobbe ved St. Olavs Hospital eller et annet sykehus. Det er klart at det gjør noe med kvaliteten på utdanningen. Det er klart det gjør noe med kvaliteten når institusjonene får en stortingsmelding med konkrete opptrappingsplaner, som attpåtil følges opp år for år, slik man har gjort med langtidsplanen.

Derfor synes jeg det er en litt hul og grunnløs kritikk opposisjon kommer med når de hevder at denne regjeringen ikke har gjort noe for å fremme kvalitet innenfor utdanningen. Det er selvfølgelig opposisjonens privilegium å kritisere – noe som denne opposisjonen for øvrig gjør til gangs, det har vi blitt vant til – men jeg skulle ønsket at den av og til var bedre adressert enn hva den er. Det er heldigvis noe selvkritikk også – det tror jeg er fornuftig – når de viser til Riksrevisjonens rapport og evaluering av Kvalitetsreformen, som tar for seg årene fram til 2013.

Jeg synes regjeringen har lagt fram en god, men ikke minst konkret stortingsmelding. Jeg mener at det til syvende og sist koker ned til at det må bli mer attraktivt å undervise i høyere utdanning. Som mange har vært inne på før i dag, har man internt i sektoren lenge snakket om «undervisningsplikt» og «forskningsfri». Det er blant begrepene som har bygd opp om det kunstige skillet mellom forskning og utdanning. Jeg er glad for at dette adresseres med konkret politikk, og at det forhåpentligvis endelig skjer noe med det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:25:06]: Jeg har lyst til å si at jeg tror det er veldig bra at vi minner hverandre om Riksrevisjonens rapport, slik at vi ikke går i fella og gjør akkurat det samme som vi gjorde de ti forrige årene. Det er nemlig veldig dumt av oss.

Så synes jeg også det er viktig å huske på at finansieringssystemet også bidrar til å legge grunnlag for om vi har kvalitet i universitets- og høgskolesektoren. For hvis pengene og glansen ligger i et eller annet som universitetene og høgskolene ønsker å strekke seg etter, er det ikke sikkert at vi når nettopp dette med gjennomstrømning, relevans og læringsutbytte.

Det jeg hadde tenkt å bruke treminuttersinnlegget på, var å prate litt om lærerutdanningen, for den nye lærerutdanningen skal starte til høsten. Vi i Senterpartiet er litt overrasket og litt skuffet over at denne regjeringa knapt omtaler lærerutdanningen i meldinga. I motsetning til tidligere regjeringer mener altså dagens regjering at en diskusjon i Stortinget om en så viktig profesjonsutdanning, kvalitet og innhold, ikke er nødvendig. Det synes jeg egentlig er litt oppsiktsvekkende. Jeg mener det ville vært klokt av regjeringa å invitere Stortinget til en debatt om dette. I fjor reiste jeg en interpellasjon om innretning av den nye lærerutdanningen, for nettopp å få en diskusjon om erfaringer og nødvendige tiltak for å øke kvaliteten og relevansen i utdanningen. At det kun er få år siden grunnskolelærerutdanningen ble delt i to, at det er et lavt antall søkere, og at karakterkravene er endret, burde i seg selv gitt grunnlag for en debatt. Så jeg vil gjerne gjenta min bekymring når det gjelder selve kjernen i profesjonsutdanningen, nemlig vektlegging av praksis. Teori og praksis hånd i hånd er viktig for mange utdanninger, men kanskje spesielt viktig for lærerutdanningen.

Så har jeg registrert at det ble lagt fram en strategi for den nye lærerutdanningen i går, og at det pekes på ulike tiltak der. Det er vel og bra, men antall dager i praksis er, etter det jeg forstår, ikke utvidet utover de ekstra ti dagene som vi har blitt varslet om tidligere. Etter vår mening ville det vært en styrke for lærerutdanningen om antall praksisdager hadde blitt utvidet, og jeg vil også be statsråden om at regjeringa sørger for at det tilbys praksisskoler, eller universitetsskoler, eller hva en nå vil kalle det, utover hele landet, slik at skoler lenger unna lærerutdanningsinstitusjonene også får anledning til å bidra med sine erfaringer og ta del i den motivasjonsinnsprøytingen det faktisk er å ha studenter i praksis. Vi er nødt til å sørge for at flest mulig lærerstudenter får fullført studiene sine. Mange av dem skal være lærere i Distrikts-Norge. Derfor beklager jeg at Stortinget ikke har fått diskutere ny lærerutdanning, og regjeringa sørger heller ikke for at vi får diskutere lærerutdanning i forbindelse med denne meldinga om kvalitet i høyere utdanning, noe regjeringa hadde hatt sjansen til.

Marianne Aasen (A) [11:28:20]: Det er en sak jeg ønsker å ta opp her, fordi den truer noe som står omtalt i meldingen, og det gjelder internasjonalisering. Det er de uforutsigbare rammebetingelsene for godkjenning og autorisasjon av utenlandske utdanninger, særlig innen helse. Vi har hørt saker om leger utdannet i Polen som har trusselen hengende over seg om at de ikke vil få autorisasjon. Den saken ble ordnet opp i. Nå er det en annen sak som handler om psykologer i Ungarn.

Etter kontakt med mange studenter blir jeg både oppgitt og frustrert over behandlingen de får av norske myndigheter. Det gjøres vedtak med tilbakevirkende kraft. Utdanningen har vært autorisert og godkjent, og folk har i god tro dratt til Ungarn for å studere for å bli psykolog. Det er trukket tilbake. Samtidig er studentene i praksis, hvilket betyr at de ikke får autorisasjon, og de er bare noen måneder unna. Det er lang saksbehandlingstid i de konkrete sakene hvor dette har skjedd. Det er strid og diskusjon om fakta, det er lite informasjon til menneskene det gjelder, saken er klaget inn til ESA, saken er klaget inn til sivilombudsmannen, og nå begynner arbeidsgiverne å melde seg – som ikke klarer å få på plass andre ansatte, fordi det er mangel på kliniske psykologer i Norge i dag. Så har vi kandidater som nesten er i mål, og det de trenger, er noe supplement til utdanningen sin, og det mener jeg regjeringen må få på plass. Hvis ikke hvorfor skal da studentene reise ut når vi sier at de skal reise ut og ta utdanning, som vi jo trenger at man gjør.

Det fremmes i dagens sak et forslag fra regjeringspartiene om at de ber regjeringen vurdere mulige tiltak. Det er for defensivt. Denne saken må det bare ryddes opp i, det bør ikke bare vurderes, og det må ryddes opp i det ganske raskt.

Å utdanne nok psykologer er neppe realistisk i Norge. Det er neppe realistisk under denne regjeringen – så mange motforestillinger man har mot å opprette nye studieplasser. Da er det jo bare én måte å gjøre det på: Det er at de utdannes i utlandet, og at man har kompenserende tiltak for det de eventuelt mangler.

Det har vært en del saker om dette i de siste årene, og det kommer neppe til å bli færre i årene som kommer. Vi har et felles marked for utdanning i Europa, og vi har norske som reiser ut, vi har folk fra andre land i Europa, EØS og EFTA som kommer til Norge, og tida er moden for å se på hele autorisasjonsordningen. Det foreslår Arbeiderpartiet og får støtte av noen partier, men ikke flertall. Det synes jeg er dumt. Jeg skulle ønske at vi kunne fått en gjennomgang av det, det er mange, mange år siden det har skjedd. Utdanningene godkjennes nå av kreti og pleti, skulle jeg ha sagt, av ulike direktorater som ikke nødvendigvis er nær Kunnskapsdepartementet og har mye med utdanning å gjøre. Det hadde vært fint å få statsrådens vurdering av akkurat den situasjonen. Hva kommer han til å gjøre med forslaget fra Stortinget?

Anders Tyvand (KrF) [11:31:33]: Jeg skulle ønske at statsråden og regjeringspartiene ville støttet forslaget om å pålegge alle institusjoner å opprette et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre. Når regjeringspartiene skriver i innstillingen at de mener det må være opp til institusjonene hvordan de organiserer og ivaretar det som er studentombudets rolle, hadde jeg forventet at statsråden i det minste ville sørge for at det finnes et slikt tilbud ved alle institusjoner, og ikke bare peke på studentdemokratiet. Det er et dårlig svar.

Det hjelper ikke de studentene som f.eks. opplever at de ikke får oppfylt sine rettigheter, eller som ender i en tvistesak med en institusjon, at statsråd Røe Isaksen peker på at de har et studentparlament, eller at representanten Sandaune sier at hun forventer at institusjonene er seg sitt ansvar bevisst. Det de trenger, er et uavhengig ombud som kan bistå dem, og jeg hadde håpet at Stortinget i dag ville sikre alle studenter den muligheten.

Så vil jeg bare varsle at Kristelig Folkeparti kommer til å stemme for forslag nr. 2 i innstillingen, et forslag fra Arbeiderpartiet om å utrede hvordan en mentorordning i høyere utdanning kan etableres. Vi mener det vil være et godt tiltak for å gi studentene bedre oppfølging og for å hindre frafall, men vi mener at det trengs en utredning om hvordan dette bør gjøres, før Stortinget slår fast at dette skal være en rettighet for alle studenter.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:33:43]: Tusen takk for debatten. Jeg vil si noe om de to helt konkrete spørsmålene jeg fikk, det første fra representanten Tingelstad Wøien. Det er helt riktig at spørsmålet om en femårig masterutdanning for lærere ikke er oppe til behandling i denne stortingsmeldingen, og det er selvfølgelig fordi det er bestemt og vedtatt. Så er det også sånn at i praksis har dette ligget inne i budsjettdokumenter, og det har vært omtalt i budsjettdokumenter, så jeg mener at Stortinget har fått god anledning til å stanse det, hvis man var interessert i det. Flertallspartiene har også selvfølgelig fått anledning til å gi innspill til det.

Så kom vi faktisk i går med en strategi for lærerutdanningene, ikke en ny reform, men en strategi for lærerutdanningene, som bl.a. sier noe om antall praksisdager – som for øvrig er et minimum og ikke et maksimum. Minst like viktig er hvordan praksisdagene brukes, hvordan opplegget for praksis er ute i skolene. En av tingene vi kunngjorde i går, var at vi skal bruke – pengene lå inne fra før, men vi fordelte – 44,5 mill. kr til lærerutdanningsinstitusjonene over hele landet, nettopp for å finansiere partnerskap med praksisskoler. Noen har tidligere snakket om sånne universitetsskoler. Vi har valgt ikke å kalle det det, for det er selvfølgelig flere enn universiteter som har lærerutdanning. De største lærerutdanningene ligger jo på høyskoler, så vi har kalt det lærerutdanningsskoler og lærerutdanningsbarnehager. Det betyr ikke at man kan ha en spesialavtale med hver eneste praksisskole – som gjør dem til eller bygger på modellen universitetsskoler, som de f.eks. har i Trondheim – men de skal være modeller for å utvikle praksisarbeidet.

Så spør Marianne Aasen om studentene som ikke får godkjenning av utdannelsen sin. Bare for å si det så er det ikke noe vanskelig å forstå frustrasjonen til studentene. Representanten Aasen og andre har vært opptatt av dette tidligere også, og kjenner jo godt til systemet hvor autorisasjonen ligger i det enkelte departement. Med andre ord er det Helsedepartementet som konkret har ansvar for disse autorisasjonene, men jeg tror jeg helt sikkert kan si at på samme måte som alle andre ting Stortinget ber regjeringen om å gjøre, vil også dette følges opp dersom det skulle få flertall.

Vi har også gjort ganske mye med godkjenningen av utenlandske utdanninger og autorisasjoner, bl.a. har vi varslet i en melding at vi skal forenkle systemet, samle informasjonen og gjøre det smidigere for brukerne. Vi har også gitt NOKUT nye oppgaver, bl.a. med å godkjenne fagopplæring og fagskoleutdanning, sånn at de nå har godkjenningsansvar for hele løpet. Det ligger også nå inne i revidert budsjett at disse 10 mill. kr som gikk ut i forrige budsjettforlik, nå har kommet inn igjen, så NOKUT vil da få enda litt mer muskler til å gjennomføre oppgavene.

Trond Giske (A) [11:37:06] (komiteens leder): Tatt i betraktning at dette kanskje er en av de viktigste debattene denne komiteen har i løpet av stortingsperioden, må jeg si at jeg fullt ut deler min medrepresentant Marianne Aasens undring over at dette er en sak som kommer helt på tampen av en fireårsperiode. I åtte år hørte vi at særlig Høyre, men også Fremskrittspartiet var utålmodig med tanke på hva den rød-grønne regjeringen leverte. Man skulle tro at man satt ytterst på stolen med masse iver etter å sette i gang med alle sine nye ideer og bedre løsninger, men så går det altså fire år før man får en stortingsmelding som vi i all ærlighet må si er forholdsvis spinkel når det gjelder de store tiltakene.

Vi har hatt en fireårsperiode med en veldig lav vekst i antall studenter, i en tid da vi har 70 000 unge mennesker under 30 år utenfor arbeid og utdanning. Vi har knapt hatt nyinvesteringer i sektoren. Det har på mange måter vært et hvileskjær.

For 16 år siden gjennomførte man en stor reform i høyere utdanning. Man endret cand.mag.-en og hovedfaget til bachelor og master, vi innførte konverteringsordninger på studielånssiden, vi økte stipendandelen med 10 000 kr, vi gjorde store endringer i styringsstrukturen – ingenting av dette ser vi i den meldingen som ligger her nå.

En regjering som snakker om produktivitet og effektivitet i økonomien burde jo være enormt opptatt av det sløseriet som ligger i at titusenvis av studenter bruker mange år ekstra på sin utdanning. Det koster ikke samfunnet 60 000 kr ekstra i studiegjeld, det koster 600 000, 700 000, 800 000 kr i året i tapt BNP per år per student. Det er titalls milliarder kroner som forsvinner i samfunnsøkonomien, i tillegg til at kvaliteten og intensiteten i utdanningen er for lav. Dette burde man jo gjøre noe med.

Men dette gjentar seg på reform etter reform etter reform – politi, kommune, universitet og høyskoler. Hva handler det om? Det handler om å slå sammen, få større enheter, og det er jo det letteste man kan gjøre, egentlig, uten å gjøre det som er vanskelig, nemlig å gjøre noe med innholdet, styringsstrukturen, kvaliteten, ressurstildelingen – det som faktisk foregår. Nå er vi i ferd med å avvikle høyskoler i statens regi. Alle kommer til å bli universitet før eller siden. Er det en bevisst handling? Er det et ønske fra Høyre om at det nå ikke skal være en forskjell? Nå er Nesna blitt universitet, og nå er Høgskolen i Nord-Trøndelag blitt universitet. Man har ikke en høyskole i statens regi nord for Dovre. Dette skjer nesten uten debatt, uten mål og uten mening.

Det kommer til å bli et annet trykk på dette etter valget. Da skal vi ha oppmerksomhet på gjennomstrømning, kvalitet, intensitet, styringsstruktur, ressursbruk, investere i flere studieplasser, investere i bygningsmasse og ikke minst legge til rette for det livslange læringsprosjektet som framtidens næringsliv og offentlig sektor og utdanningssystem trenger.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:40:24]: Først vil jeg takke representanten Giske for å understreke hva jeg brukte mitt femminuttersinnlegg på, som nettopp var om struktur.

Det jeg tenkte jeg skulle si, som jeg glemte i sted, er at Senterpartiet ønsker å støtte forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet. Jeg vil oppfordre både Venstre og SV til å støtte det forslaget, for det betyr at vi vil komme et stykke på vei når det gjelder å få på plass en mentorordning.

Audun Lysbakken (SV) [11:41:08]: En liten stemmeforklaring: Vi har sammen med Venstre foreslått at studenter i høyere utdanning skal få rett til en faglig veileder som vil følge dem gjennom studieløpet. Vi mener at det vil være en viktig ordning for å sikre både faglig inkludering og bedre oppfølging. Et sånt system vil fungere på den måten at en fast veileder tildeles ved studiestart og deretter følger studenten opp gjennom hele studieløpet så langt det er mulig og fungerer som en kontaktperson både for veiledning og for studievalg. Vi tror det vil være viktig for å sørge for at flere får den hjelpen de trenger til å velge en faglig retning for sitt studium.

Så oppfatter vi det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet, som noe mindre konkret, men likevel som et forslag som trekker i samme retning. Derfor har vi også tidligere i dag meldt inn at vi vil støtte det subsidiært, og håper med det at vi kan bidra til et flertall for det.

Kristin Vinje (H) [11:42:31]: På tampen av debatten må jeg bare kommentere Trond Giskes utspill om at denne perioden har vært preget av stillstand og hvileskjær. Det gjør at jeg bare er nødt til å ta ordet, for det er på seg selv man kjenner andre, kan man si.

Denne regjeringen startet allerede i sitt aller første budsjett med å løfte investeringene i høyere utdanning og forskning historisk. Det første vi gjorde, var å fremme en langtidsplan. Etter at vi hadde løftet budsjettene og studentøkonomien, la vi altså frem strukturmeldingen, og nå legger vi frem kvalitetsmeldingen. Alle disse store sakene bidrar til å løfte kvaliteten i høyere utdanning, for man får ikke kvalitet i høyere utdanning hvis ikke man har kvalitet på institusjonene og sterke fagmiljø.

Vi har jobbet systematisk gjennom hele perioden med å løfte høyere utdanning og forskning. Den rød-grønne regjeringen hadde Stjernø-utvalget, som pekte på de strukturelle problemene og kom med klare anbefalinger om strukturelle endringer allerede i 2008. Den rød-grønne regjeringen la dette i en skuff. Allerede nå ser vi resultatene av Høyres politikk: Det foregår store strukturelle endringer, og fagmiljøenes kvalitet bedrer seg.

I budsjettforliket mellom regjeringen og samarbeidspartiene i 2016 ble det enighet om å innføre 11 måneders studiestøtte. Dette var et løfte som den rød-grønne regjeringen aldri leverte på, og etter tre år med Høyre i regjering kan studentene glede seg over bedre økonomi. Regjeringen har styrket studiestøtten ut over pris- og lønnsvekst hvert eneste år. Vi har også sørget for at studentsamskipnadsloven er endret, sånn at studentene igjen fikk full medbestemmelse i styringen av studentsamskipnadene, en rett de faktisk ble frarøvet under den rød-grønne regjeringen. Det betyr at med Høyre i regjering har studentene fått tilbake den tilliten de hadde hatt helt fra 1939 frem til 2013.

Selv om vi har lyst til å kalle denne meldingen toppen av kransekaken, så markerer den ikke på noen måte slutten av kvalitetsarbeidet. Dette vil vi fortsette med, og derfor har vi systematisk lagt frem tiltak som vi mener vil bidra til bedre kvalitet i høyere utdanning.

Høyre gikk til valg på å styrke høyere utdanning og forskning. Det har vi levert på. Det er ingen som vinner valg på hva man har gjort, men det bygger faktisk tillit, og vi har fortsatt høye ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen. Det innebærer at vi fortsatt vil prioritere høyere utdanning og forskning, det kan velgerne stole på.

Iselin Nybø (V) [11:45:26]: I likhet med representanten Vinje er jeg helt enig i at det har skjedd mye positivt innenfor denne sektoren de siste fire årene. UH-sektoren har vært viktig også for Venstre. Dette har vært et fokusområde i hver eneste budsjettforhandling vi har vært med på, sammen med Kristelig Folkeparti og regjeringen. Det er ikke uten grunn at vi nå starter utbetalingen av 11 måneders studiestøtte. Det er ikke uten grunn at vi har en rekordstor bygging av studentboliger. Vi har økt antall studieplasser. Vi satser på stipendiater. Vi har fått til en strukturendring i sektoren, som har skjedd internt i sektoren – om ikke av seg selv, så har det ikke vært tvang, iallfall ikke fra Stortingets side.

Det skjer mye bra i denne sektoren. Samtidig må det – kanskje mer på dette området enn på noe annet område – være en erkjennelse av at en ikke kommer i mål, for en kan aldri komme i mål innenfor akademia. Hele poenget er jo at en alltid må strekke seg lenger, for vi kan alltid bli bedre, og det kan vi også her. Det er derfor Venstre mener at vi må bygge enda flere studentboliger. Vi bør ha 3 000 i året. Det er derfor Venstre mener at når vi er ferdig med å innfase 11 måneders studiestøtte, må vi løfte den og knytte den til grunnbeløpet i folketrygden. Det er derfor Venstre har kjempet inn 250 nye studieplasser i IKT i forhandlingene nå om revidert nasjonalbudsjett. Det er derfor vi alltid er nødt til å strekke oss enda lenger, for vi kan alltid bli bedre.

En av de tingene jeg brukte tid på i mitt hovedinnlegg, og som jeg også spurte statsråden om, var dette med mentorordning. Det er en av de tingene jeg mener vi må innføre, nettopp fordi vi må strekke oss lenger, vi kan alltid bli bedre. Dette er et av de punktene som studentene gir tilbakemelding om at institusjonene ikke er gode nok på. De får ikke god nok faglig tilbakemelding, god nok faglig oppfølging, de får ikke den faglige styrken og støtten de trenger gjennom studiet. Derfor ønsker vi en mentor. Derfor har SV og Venstre fremmet et forslag som jeg hadde håpet vi kunne få flertall for. Vi sier ikke noe i det forslaget om hvordan det skal utformes, man står fortsatt fritt til å se på hvordan det skal gjennomføres, men poenget er at en skal ha en person som faglig kan støtte en fra en starter på studiet til en er ferdig. Vi mener at det er skrittet vi skal gå for å komme lenger, for å bli bedre.

Når vi nå ikke får flertall for det, vil også vi stemme subsidiært for forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet, ikke fordi vi mener at det er det beste forslaget, men rett og slett fordi det iallfall er et lite skritt lenger. Det er ikke der vi burde ha vært, og det er heller ikke dit vi skal, men det er iallfall et lite skritt på veien i rett retning. Når en ikke får det som en vil, får en ta det en får. Venstre vil stemme subsidiært for forslag nr. 2.

Trond Giske (A) [11:48:36]: Selvsagt har representanten Nybø rett i at det har skjedd positive ting. Det skulle jo bare mangle når man har doblet oljepengebruken i løpet av fire år, at ikke noe også skulle dryppe på universitets- og høyskolesektoren. Det hadde vært en helt katastrofal krise om ikke det hadde skjedd.

Venstre og Kristelig Folkeparti skal også få ros for å ha lagt inn f.eks. ekstra studieplasser i forlikene. Hvis man fortsetter med det nå, gjør man det i revidert igjen og fortsetter med det i noen år, får man kanskje de 400 IKT-studieplassene man har lovet. Så det bidrar.

Men det beskriver jo hvor lite som har skjedd, når representasjonen i styret i studentsamskipnadene her blir heist fram som en av de store tingene som har skjedd i løpet av de fire årene. Det viser hvor smått man tenker i en teknologisk og utdanningsmessig revolusjonerende tid – som gjennomgripende forandrer hele samfunnet.

Da må vi spørre oss: Har vi steget på rangeringene i disse årene mens Høyre har sittet? Har man økt studiegjennomstrømningen mens Høyre har styrt sektoren? Har man fått flere heltidsstudenter? Har det blitt lettere å få boliger for studenter? Har man fått en økning i studieplasser? Den tilsvarer jo ikke engang økt studietilbøyelighet, og så har vi en rekordstor arbeidsløshet og et stort behov for flere utdannede mennesker. Jeg husker den kritikken vi hadde av antall ingeniører – husker dere den, fra forrige periode – da Høyre hadde som sitt glansnummer at dette var så katastrofalt. Livslang læring, studieplasser som er tilpasset folk som skal ta etter- og videreutdanning – har det skjedd noe her? Med tanke på IKT: Komiteen var i Boston og så hvordan MIT og Harvard investerer millionbeløp i dette. Er dette noe statsråden tar initiativ til og får til å skje i sektoren? Overhodet ikke! Stans, stans, stans, stans. Drypp, drypp, drypp, drypp.

Og for å ta det som Høyre sa var det viktigste, den viktigste jobben, nemlig læreren: Hvordan ser det ut med statusen til, rekrutteringen til og gjennomstrømningen i lærerutdanningen? Vi har altså – her vil jeg virkelig bruke ordet «krise» – hundrevis av plasser som står ledige, kraftig fall i søkningen til lærerutdanningen for 1.–7. trinn. Enkelte høyskoler forteller om klasser der det bare er jenter igjen, det er nesten ikke gutter på studiet. Det er 50 pst. gjennomstrømning etter fem år i GLU 1–7, og én av tre – rapporteres det fra sektoren – nyutdannede lærere slutter etter kort tid.

I Høyres viktigste prosjekt har man altså mislyktes totalt i å øke lærerens status, attraktiviteten til læreryrket, rekrutteringen til lærerutdanningen og gjennomstrømningen. Og hva er svaret? Jo, det er å utvide med ett år, hvor man skal legge inn ti dager med ekstra praksis, og man vil redusere pedagogikkfaget ved å presse KRLE inn. Det er i stikk motsatt retning av dit man burde gå, for man burde heve den faglige statusen til lærerne, gi større tillit, sørge for at yrket er attraktivt, øke rekrutteringen og sørge for at den viktigste jobben i skolen blir godt ivaretatt også i framtiden. Igjen: fire tapte år.

Audun Lysbakken (SV) [11:51:55]: Jeg tegnet meg for å hjelpe representanten Kristin Vinje med å fullføre skrytelisten, for det var et par ting hun utelot.

Det ene var at det var den rød-grønne regjeringen som fremmet forslag om 11 måneders studiestøtte, noe høyresiden fjernet i sitt første budsjett. Det er ikke så mye å feire at det kommer fire år for sent. For det andre synes jeg at når en snakker om hvileskjær, er en ganske modig. For det er denne regjeringen som år etter år har gjennomført såkalte effektiviseringskutt. Man gir til sektoren med den ene hånden, tar med den andre og sier det skal effektivisere. Men i virkeligheten er det selvfølgelig helt reelle budsjettkutt, som f.eks. Forskerforbundet sier rammer forskning og kvalitet. Jeg synes at det også hører med på listen over arven etter denne regjeringen, og det gjør listen betydelig mindre imponerende.

Regjeringen har sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre bl.a. saldert sitt siste budsjett ved å hente betydelige summer fra universitets- og høyskolesektoren.

Marianne Aasen (A) [11:53:10]: Den som har fulgt med i debatten og lest merknadene, vil se at det er et slags ideologisk skille her i salen, som som regel ikke er så tydelig på dette feltet. Men det er en forskjell, og statsråden har også sagt at han vegrer seg for å gå inn og styre. Han vil ikke bestemme at det f.eks. skal være studentombud tilgjengelig for alle norske studenter. Det er helt opp til institusjonene. Det er et fair standpunkt å ha.

Det Høyre foretrekker å styre gjennom, er signaler. Det er derfor vi i opposisjonen har poengtert hvilke signaler som sendes når langtidsplanen har en og en halv side om høyere utdanning, når den skal handle om både forskning og høyere utdanning. Hvilke signaler sender det til sektoren når det samtidig snakkes om «verdensledende» på inn- og utpust? Det var i hvert fall det som skjedde det første halve året, det første hele året og de første to årene. Det har blitt mindre av det etter hvert, for man har skjønt at det også handler om andre ting, selv om det er viktig å være verdensledende på forskning.

Jeg har snakket med mange forskere som har tatt signalene på den måten at det er forskning som er viktigst. Men det som er viktig i dag, er at vi gir signal om at utdanning er like viktig. De to oppdragene går hånd i hånd fordi det gjør både forskningen og utdanningen bedre at de går hånd i hånd, og ikke minst fordi vi nå er i en situasjon der det som foregår ved universitetene og høyskolene våre, kommer til å bli viktigere enn noen gang.

Endringstakten som er rundt oss, er nesten ikke til å fatte. Man klarer ikke alltid helt å ta det inn over seg, men den teknologiske endringen går så fort at det er krevende å hoppe på toget. Og hvilket tog skal man hoppe på? Det er mange tog å hoppe på når det gjelder teknologisk utvikling. Der er vi ikke godt nok skodd. Vi har ikke god nok utdanning. Vi har ikke mange nok kandidater. Da blir det provoserende at det rotes med tall når det gjelder hvor mange IKT-studieplasser som opprettes.

Det er provoserende at vi i opposisjonen nærmest kritiseres fordi vi legger vekt på at regjeringen har kommet bakpå når det gjelder undervisningskvalitet og utdanningskvalitet. Det er det siste kapittelet i boka deres. Sånn er det bare. Vi er nå i juni i 2017. Dette var ikke det første de gjorde, og det var ikke det første de snakket om. Samtidig er dette utrolig viktig, både hva gjelder grunnutdanning, universitets- og høyskoleutdanning og ikke minst etter- og videreutdanning. Skal vi klare omstillingen – omstillinger handler om mennesker som må opptre på en annen måte – må folk få påfyll av utdanning, slik at de klarer å jobbe i et arbeidsmarked som endrer seg kontinuerlig, hele tida, og hvor utdanningen man hadde for ti år siden, ikke engang gjelder lenger. Her må man oppdateres, og etter- og videreutdanning nevnes knapt med et ord i denne stortingsmeldingen.

Kristin Vinje (H) [11:56:19]: Jeg tror at de signalene som vi gir i dag, har universitetene og høyskolene fattet ganske godt, for de er allerede godt i gang med arbeidet med å styrke kvaliteten ved sine institusjoner. Og som jeg har sagt tidligere, har regjeringen jobbet med kvalitet i høyere utdanning i hele perioden – gjennom budsjetter, gjennom andre meldinger og gjennom konkrete tillegg.

Jeg synes også det er litt spesielt at Trond Giske bagatelliserer det at vi har gitt medbestemmelse tilbake til studentene. Det var ganske spesielt at de ble fratatt den medbestemmelsen de hadde hatt i alle år. Derfor synes ikke jeg det er en bagatell – det kan godt være Arbeiderpartiet synes det. Jeg er veldig glad for at vi står på studentenes side og gir dem medbestemmelse over sin egen hverdag.

For å svare på et par spørsmål til på den korte tiden: Det er faktisk lettere for studentene å få bolig med Høyre i regjering, fordi vi bygger dobbelt så mange studentboliger som snittet under den rød-grønne regjeringen.

Kent Gudmundsen (H) [11:57:33]: Det som fikk meg til å ta ordet, var at det er i hvert fall veldig stor avstand i virkelighetsbeskrivelsen av hvordan sektoren der ute opplever regjeringens arbeid – tydeligvis. Når representanten Giske f.eks. prøver å tegne sitt bilde, er avstanden egentlig veldig stor til hvordan rektoren ved Universitetet i Tromsø opplever sin hverdag under denne regjeringen.

Det er ingen tvil om at de grepene som har vært tatt opp gjennom årene med borgerlig flertall i Stortinget, har gjort at både universitets- og forskningssektoren har hatt betydelig bedrede vilkår for å drive fremragende undervisning, for å drive fremragende forskning og ikke minst for å legge til rette for at studentene skal ha en god studiehverdag, både økonomisk, bomessig og når det gjelder undervisningskvalitet ellers.

Det er kvalitet vi diskuterer her i dag. Jeg vil si at det er veldig gledelig å se hvor mange som har gitt ros for og positive tilbakemeldinger om nettopp denne kvalitetsmeldingen, som er det vi skal diskutere her i dag. Da synes jeg fokuset burde være der.

Det er et problem at bare 40 pst. av studentene våre fullfører på normert tid. Da må vi stille oss spørsmålet om vi innenfor universitets- og høyskolesektoren evner å levere den kvaliteten og de rammene som er nødvendig for at dette landet skal kunne møte sine utfordringer i framtiden på en bedre måte.

Det er også et faktum at gjennom strukturreformen har vi gjort noen av institusjonene våre bedre til ikke bare å levere kvalitet i Norge, men til å levere kvalitet i verden. Universitetet i Tromsø – som jeg igjen vil bruke som eksempel fra min landsdel – konkurrerer nå mye bedre på de internasjonale arenaene, spesielt i EU-systemet, når det gjelder forskningsmidler og fremragende miljøer. Det gjør jo også min landsdel mye bedre rustet til å stå i den internasjonale konkurransen i den globale verden, som blir stadig mindre fordi både teknologi og kommunikasjon gjør at den kommer tettere på. Da må vi ikke late som om det som har skjedd de siste årene, ikke har hatt betydning. Tvert imot, det har hatt en enorm betydning for vår evne som nasjon til å ta i bruk de mulighetene som ligger foran oss.

Så vil jeg bare bemerke en annen ting, selv om vi skulle fokusere på kvalitet: Det er også levert betydelig når det gjelder volum. Jeg snakker ikke bare om kroner og øre, men om studieplasser. Hvis vi ser på de studieplassene som er levert under denne regjeringen og man akkumulerer dem fullt innfaset, er det bortimot 8 000 flere studieplasser fullt innfaset. Det er ikke et helt ubetydelig antall studieplasser, må jeg få lov til å si. I så måte synes jeg det meste av kritikken som har kommet fra opposisjonen her i dag, egentlig er ganske meningsløs.

Marianne Aasen (A) [12:00:33]: Politisk debatt er sjelden meningsløs, jeg er helt uenig med forrige representant som sto på denne talerstolen.

Det som fikk meg til å ta ordet – selv om vi nå forlenger denne debatten – var at igjen var det ros av ting som handler om forskning. Dette er en utdanningsdebatt, det er kvalitet i høyere utdanning vi snakker om, og det er ikke konkurransearenaer i EU – ikke i det hele tatt. Det er nettopp det som har vært litt av problemet, og som har vært utfordringen i denne perioden, at hele tida må det opp og fram det å vinne konkurransearenaer når det gjelder norsk forskning, få bedre verdensledende miljøer, Excellence – den typen ting. Det er vel og bra, absolutt, det er supert at vi har miljøer som er verdensledende, men vi snakker nå om de, ifølge representanten Sivert Bjørnstad, vel 280 000 studentene som hver dag går til studiet sitt, og som skal få en god undervisning der de er – alle sammen. Og det er noe annet enn at vi har ett og annet eller kanskje ganske mange gode miljøer rundt omkring på norske forskningsinstitusjoner og på universiteter og høyskoler. Det er vel og bra, men problemet i denne perioden er at kvaliteten innen høyere utdanning har blitt stebarnet man ikke har vært så opptatt av. Jeg opplever at Høyres tilnærming i utgangspunktet var at så lenge forskningen er veldig bra, drypper det ned på utdanningen, da blir den fin og bra. Men så enkelt er det ikke. Man er nødt til å satse på direkte tiltak for å bedre utdanningen. Da er det med merittering for karriereveier, merittering i utdanningen, et virkemiddel som jeg er veldig glad for at regjeringen har lagt opp til. Det har også mange her sagt, vi har gitt ros til denne meldingen – bare for å nyansere dette. Dette er et skritt i riktig retning, men vi mener fortsatt at man kunne gjort mer, og man kom for sent i gang med dette arbeidet.