Stortinget - Møte onsdag den 7. juni 2017

Dato: 07.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 375 S (2016–2017), jf. Dokument 8:96 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 3 [12:17:36]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Iselin Nybø, Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn om Lærerløftet 2.0 (Innst. 375 S (2016–2017), jf. Dokument 8:96 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christian Tynning Bjørnø (A) [] (ordfører for saken): Takk til Venstre, som fremmer disse viktige forslagene, og takk til komiteen for konstruktivt forarbeid i denne saken.

Hva var vel skolen uten lærere? En skole uten lærere er ingen skole. Lærerne er voksenpersonene som skal være til stede, støtte, utfordre, veilede, gi råd og spre kunnskap. Læreren er den faktoren på skolen som har aller størst betydning for elevenes læring. Læreren er skolens viktigste ressurs for å legge til rette både for et godt læringsmiljø og for et miljø der alle elever trives og kan lære. Det er derfor viktig at vi har lærere i klasserommene, på sløydsalen og i skolegården med høy faglig, sosial og pedagogisk kompetanse, sånn at vi kan lykkes med å skape en inkluderende fellesskapsskole for alle. Lærerne må ha god faglig kunnskap, forstå elevenes måte å lære på, være gode til å gi tilbakemeldinger, kunne drive god klasseledelse, ha gode relasjonelle ferdigheter og kunne identifisere de ulike elevenes læringsbehov.

Siden 2012 har det vært en langsiktig satsing på lærernes kompetanse med strategien Kompetanse for kvalitet. Det er bred politisk enighet om å satse på lærernes kompetanse og gi gode muligheter for etter- og videreutdanning. Dette er satsinger som hele Stortinget er samlet om. Det er en selvfølge at vi skal ha kompetente lærere i klasserommet, men det holder ikke alene. Vi må ha flere kompetente lærere – langt flere kompetente lærere.

Ifølge Statistisk sentralbyrås framskrivninger kan vi i Norge komme til å mangle flere tusen lærere de neste tiårene. Dette er også understreket av Kunnskapsdepartementet, som i en pressemelding i mars framhevet at Norge trenger over 35 000 nye lærere de neste ti årene. Det må med andre ord en kraftfull satsing til for å sikre framtidens lærerkompetanse. Søkningen til lærerstudiene må opp, og vi må sørge for at lærerjobben blir mer attraktiv slik at lærerne blir i skolen.

I 2014 lanserte regjeringen Lærerløftet. Jeg er usikker på om lærerne føler seg spesielt løftet. Et samlet storting har slått ring om satsingen på etter- og videreutdanning, men det trengs noe mer. Søkningen til lærerutdanningene er dårlig. I Nord-Norge var hele 70 pst. av studieplassene på lærerutdanningene ikke fylt opp etter opptaket i 2016. 600 lærerstillinger i ungdomsskolen er kuttet. Andelen pedagogikk i de nye lærerutdanningene er redusert. Regjeringen skryter av flere lærere, men realiteten, når man korrigerer for elevtall, er at det blir ikke mye å skryte av. Lærerne opplever gang på gang at det kuttes i budsjettene på deres skole. I programutkastet til Høyre var ikke flere lærere nevnt med et eneste ord. Da det påståtte lærerløftet ble lansert i 2014, var yrkesfaglæreren knapt nok nevnt. Dette gjør ikke lærerjobben mer attraktiv, dette bidrar ikke til at flere vil bli lærere, dette bidrar heller ikke til at flere forblir lærere.

Det er behov for en kraftfull satsing på å rekruttere flere til å starte på en lærerutdanning og behov for langt flere tiltak på nasjonalt nivå for å beholde flere lærere i skolen. Det må vises mer tillit og gis mer tid til kjerneoppgavene i skolen. Unødvendig byråkrati må kuttes, og det må ansettes langt flere lærere, lærertettheten må økes. Den nye masterutdanningen for lærere må forbedres med mer pedagogikk og mer praksis. Det er disse tingene et nytt lærerløft bør handle om. Det er derfor skuffende at regjeringspartiene gang på gang stemmer mot forslag som fremmes i Stortinget om disse temaene.

Vi står sammen med Venstre om flere av forslagene som fremmes i dokumentet. Dette kommer fram av innstillingen. Arbeiderpartiet vil også støtte forslag nr. 6, om universitetsskoler.

Avslutningsvis tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er med på i innstillingen.

Presidenten: Da har representanten Christian Tynning Bjørnø tatt opp forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) []: Jeg vil i likhet med forrige taler begynne med å takke forslagsstillerne og Venstre for et godt Dokument 8-forslag og for å bidra til å fortsette å løfte diskusjonen rundt lærerrollen – hva vi skal forvente av dem og kunne gi dem. De er av de viktigste yrkesgruppene vi har i dette landet, nettopp fordi læreren i klasserommet er førstelinjen i kunnskapssamfunnet: de som skal løfte alle barna, de som skal se dem, lære dem fagene de skal kunne, og sørge for at de blir hele mennesker som trives og er trygge på skolen.

Dette er en kontinuerlig debatt. Jeg tror og håper vi i det norske samfunnet aldri blir ferdig med å diskutere lærerrollen, for den er så viktig for å løfte særlig de svakeste.

I 2013-valgkampen gikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen til valg på et taktskifte for lærerne – å sørge for at vi får det kompetanseløftet som hadde blitt lovet i mange år, men ikke blitt gjennomført. I løpet av disse fire årene har de fire samarbeidspartiene sørget for å tredoble antallet lærere som får etter- og videreutdanning. Det høres av og til ut som at det bare er noe som politikerne har bestemt, men som lærerne ikke nødvendigvis har etterspurt. Det er verdt å minne om at det var det viktigste kravet fra Utdanningsforbundet i valgkampen i 2013. Søkertallet til etter- og videreutdanning er på over 10 000 lærere, som hvert eneste år ber om å få det faglige påfyllet de ønsket i mange år – og som nå endelig får det.

Vi har innført kompetansekrav i skolen som gjør at alle lærere skal ha fordypning i fellesfagene de underviser i – nettopp fordi vi tror at utdanning virker, og at det har noe å si hvilken faglig kompetanse man har for å kunne undervise i forskjellig fag. Vi har økt opptakskravene til lærerutdanningen i fellesskap, og vi sier at vi i neste periode ønsker å øke også opptakskravet i engelsk og norsk, slik vi har gjort i matematikk. Fra høsten 2017 er ikke lenger lærerutdanningen en fireårig utdanning, men en femårig, praksisnær masterutdanning.

Alt dette er naturligvis veldig viktige grep som har sørget for et betydelig statusløft for lærerne. I tillegg må vi tenke fremover og sørge for at flinke lærere i klasserommet kan gjøre karriere, uten at det innebærer at man må forlate klasserommet. På den måten må vi nå f.eks. innføre spesialistlærere som kan få ekstra lønn og ekstra ansvar for å utvikle pedagogikken på sin skole.

Representanten Tynning Bjørnø brukte mye av sitt innlegg til å kritisere de tingene vi har gjort i regjering. Det vi har blitt ganske vant til når det handler om utdanningssektoren, og særlig Lærerløftet, er at man kommer etter på stort sett alt vi foreslår. Det er mye kritikk, men veldig lite alternativ politikk.

Det er altså slik at mens enkelte av partiene, Arbeiderpartiet inkludert, foreslår å innføre en eller annen form for lærertetthetsnorm – det er svært uklart hva det innebærer – sier vi at vårt viktigste løfte både i denne perioden og i neste vil være å sørge for at alle foreldre og alle elever som begynner på skolen, skal vite at de møter en faglig oppdatert, motivert og engasjert lærer bak kateteret. Derfor løfter vi kompetansen så mye som vi gjør.

I tillegg har de fire samarbeidspartiene tatt grep som gjør at vi kan øke rekrutteringen. Man kan nå faktisk få slettet opp til 160 000 kr av studielånet hvis man utdanner seg for grunnskolen og jobber i Finnmark eller i deler av Nord-Troms, nettopp fordi vi ser at vi må sørge for at flere søker seg til, utdanner seg til og jobber i disse kommunene.

Det er mye vi har gjort, og mye vi kan gjøre, men det aller viktigste for å øke rekrutteringen og sørge for at flere ønsker å søke seg til lærerutdanningen, er å løfte statusen til læreryrket. Kanskje det viktigste som kommer til å stå igjen etter disse fire årene, og det viktigste vi skal gjøre i de neste, er å sørge for at statusen for og synet på lærerrollen i samfunnet vårt blir stadig bedre. Derfor er det også slik, når man snakker om ikke-kvalifiserte i skolen, at alle disse grepene handler om å sørge for at de som jobber i skolen, blir kvalifisert. Det er verdt å minne om at når man har organisert skolen med lokale skoleeiere, er det et ansvar for kommunen og for skolelederne å sørge for at elevene så langt det lar seg gjøre, møtes av kvalifiserte lærere også ved sykdom eller når noen ikke kan gå på jobb den dagen.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring på vegne av Høyre. Høyre kommer til å stemme for III, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede om det er behov for å beskytte lærertittelen.»

Bente Thorsen (FrP) []: Takk til saksordføreren for godt samarbeid, og takk til Venstre, som har fremmet et forslag som har mange bra forslag i seg, og som Fremskrittspartiet kunne støttet. Jeg kommer tilbake til hvorfor vi ikke støtter forslagene i dag.

Når det er sagt, har samarbeidspartiene og regjeringspartiene fulgt opp sin samarbeidsavtale på punktet om lærerløft i skolen og stått sammen om en rekke tiltak i løpet av perioden. Det er mye som er gjenkjennelig her. Mange av punktene ser ut som de er hentet rett ut fra Fremskrittspartiets program, og det er vi selvsagt fornøyd med. Her vil jeg bl.a. trekke fram forslaget om å vurdere alternative modeller for rett og plikt til etter- og videreutdanning for lærere. Her er det garantert rom for nytenkning, mener Fremskrittspartiet, og som et alternativ her skriver Fremskrittspartiet dette i partiprogrammet:

«Fremskrittspartiet vil satse videre på økt kompetanse, og ønsker å innføre et frivilligrettighetsbasert kompetansesemester hvert sjuende år, der de ansatte får mulighet til å ta etter- og videreutdanning, forske i fagfeltet sitt, hospitere i næringslivet eller ha andre opplegg for kompetanseutvikling.»

Det er positivt at det er bred enighet om at læreren er den faktoren som har størst betydning for elevenes læring. Lærere med høy faglig, sosial og pedagogisk kompetanse er avgjørende for en god skole. Vi er derfor glade for resultatene av den historiske satsingen på Lærerløftet som har gitt etterutdanning til tusenvis av lærere, og glade for innføringen av flere kompetansekrav og strengere inntakskrav til lærerutdanningene. Dette er tiltak som bidrar til at engasjerte lærere blir oppdatert i faget og enda dyktigere i sitt daglige virke.

Fremskrittspartiet er enig med Venstre i at det er viktig å fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver i skolen. Her er en god del gjort, bl.a. er rapporteringen til GSI, Grunnskolens Informasjonssystem, forenklet, antallet skriftlige underveisvurderinger er redusert, obligatoriske kartleggingsprøver på Vg1 er omgjort til frivillige læringsstøttende prøver, og kravene til skriftlig dokumentasjon er forenklet.

Fremskrittspartiets program er tydelig på at lærerens hovedgjøremål skal være planlegging og gjennomføring av undervisning, evaluering og tilbakemeldinger av elevarbeid. Vi vil ha flere yrker inn i skolen, slik at læreren får være lærer, ikke byråkrat.

Når det gjelder unødvendig tidsbruk i skolen, skal vi merke oss hva den regjeringsoppnevnte ekspertgruppens rapport «Om lærerrollen» avdekket:

«Basert på både TALIS-data og egne undersøkelser dokumenterte SØF

og SINTEF samtidig at det var en utbredt misnøye blant lærerne med bruken av

fellestid. Der denne tiden ble brukt til møter og planlegging for skolen som

helhet, ønsket lærerne i større grad at tiden ble brukt til planlegging av

undervisning. Dette samsvarer med en FAFO-undersøkelse fra 2009. Der

oppga nesten halvparten av lærerne at de brukte for mye tid på fellesmøter der

det bare ble gitt informasjon.»

Dette viser at hvordan den enkelte skole organiserer lærernes fellestid, har stor betydning for om lærerne får utbytte av tiden som brukes på dette. Det er skolelederne og skoleeierne som styrer fellestiden i skolen, men vi på Stortinget kan gjøre skolelederne og skoleeierne oppmerksomme på problemet og har lov til å forvente at de finner gode lokale løsninger, slik at lærerne føler at de får anvendt tiden på en best mulig måte.

Vi i Fremskrittspartiet mener, som Venstre, at det er behov for å beskytte lærertittelen. Selv om vi ikke fullt ut støtter Venstres forslag om å innføre en sertifiseringsordning for å kunne inneha tittelen, mener Fremskrittspartiet at yrkestittelen «lærer» bør bli beskyttet for de lærerne som har godkjent faglig og pedagogisk utdanning, og støtter flertallsforslaget om å utrede behovet for å beskytte lærertittelen. Dette er noe vi ser fram til å samarbeide om for å få til.

Som jeg sa innledningsvis, er Fremskrittspartiet enig i en god del av forslagene. Grunnen til at vi ikke støtter dem i dag, er at enkelte av forslagene har store budsjettmessige konsekvenser som vil legge sterke føringer for framtidige budsjetter, og slike store og viktige avgjørelser egner det seg ikke å ta i forbindelse med et Dokument 8-forslag. Vi venter med å støtte og fremme forslag som har budsjettmessige konsekvenser, til neste års statsbudsjett.

Anders Tyvand (KrF) []: Vi har diskutert lærerrollen – lærerens betydning, hvordan vi skal legge til rette for at lærerne lykkes, hvordan vi skal kunne rekruttere flere lærere – mange ganger i denne stortingsperioden. Nå har forslagsstillerne fra Venstre gitt oss muligheten til å gjøre det igjen.

Lærerne er skolens viktigste ressurs. Vi trenger lærere som er faglig dyktige, lærere som er gode formidlere, og som er flinke til å få kontakt med barn og ungdom. Og vi trenger nok lærere, slik at lærerne får tid nok til å følge opp hver enkelt elev.

Vi vet at en av de største utfordringene i skolen i dag er at lærerne ikke har tid nok til hvert enkelt barn, og det må vi gjøre noe med. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti har fått viktige gjennomslag for flere lærere til de yngste elevene. Det er på de laveste klassetrinnene økt lærertetthet har aller størst betydning. Men vi mener at vi trenger en nasjonal norm for lærertetthet for hele grunnskolen. I motsetning til Arbeiderpartiet, som verken har klart å bli enig med seg selv om de vil ha en norm på skolenivå eller på kommunenivå, eller hva normtallet skal være, har Kristelig Folkeparti tidligere fremmet forslag om en modell for lærertetthet på skolenivå som vil sikre alle barn nok tid med læreren sin.

En annen stor utfordring er å rekruttere nok studenter til lærerutdanningene i framtiden. Aldri før har så mange barn i norsk skole blitt undervist av ufaglærte, men med regjeringens politikk kan det være duket for nye dystre rekorder i årene som kommer. Regjeringen har innført et krav om karakteren 4 eller bedre i matte fra videregående for å komme inn på lærerstudiet. Det har ført til at hundrevis av kandidater som ønsker å bli lærere, ikke kommer inn, samtidig som hundrevis av studieplasser ved lærerutdanningene står tomme. Det er ikke sikkert at alle de som nå ikke kommer inn, hadde en plan om å bli mattelærer, de hadde kanskje en drøm om å bli norsklærer eller historielærer. De hadde kanskje gode vitnemål og kjempekarakterer i både norsk og historie, men regjeringen sier altså nei takk til dem fordi de ikke er flinke nok i algebra eller gode nok til å løse ligninger med flere ukjente. Vi har behov for tusenvis av nye lærere i framtiden. Regjeringen fører en politikk som fører til at vi får færre. Det er et regnestykke som ikke går opp, og som neppe ville holdt til karakteren 4.

Samtidig som vi nå sliter med å rekruttere nok lærerstudenter, risikerer vi å miste erfarne lærere fordi regjeringen har skjerpet kompetansekravene også for lærere som var ferdig utdannet og hadde en godkjent utdannelse før 2014. De som ikke er interessert i å gå tilbake til skolebenken, eller som ikke har fått et tilbud om nødvendig videreutdanning, må finne seg noe annet å gjøre. Kristelig Folkeparti er tilhenger av både etter- og videreutdanning og skjerpede kompetansekrav, men vi mener det er uklok politikk i praksis å avskilte lærere med lang erfaring fra yrket.

Vi vet at vi har om lag 40 000 utdannede lærere som har forlatt læreryrket. Mange av disse har sluttet i jobben etter ganske kort tid. Det er et problem. I rapporten ««Reservestyrken» av lærere», som Kunnskapsdepartementet publiserte i 2012, kan vi lese at for stor belastning i yrket og for liten tid til hver elev er blant de aller viktigste årsakene til at mange lærere velger å forlate jobben. Jeg tror en nasjonal veiledningsordning for alle nyutdannede lærere ville bidra til at flere trivdes og opplevde at de lyktes i jobben, og jeg er overbevist om at en satsing på økt lærertetthet ville bidra til å hindre lekkasjen og også kanskje kunne klare å få noen av de lærerne som har forlatt skolen, tilbake.

Jeg håper at flere enn Kristelig Folkeparti og de rød-grønne partiene vil støtte det som nå ligger som forslag til vedtak i innstillingen, om å starte en nasjonal rekrutteringskampanje for å rekruttere de rette kandidatene til læreryrket, og forslaget om at regjeringen må legge fram tiltak for å styrke rekrutteringen for å beholde flere lærere i skolen og for å rekruttere lærere i andre yrker tilbake til arbeidet i skolen. Det trengs, og jeg har nå gitt noen innspill om hva som skal til.

Til slutt har jeg lyst til å nevne forslaget om å utrede om det er behov for å beskytte lærertittelen. Det er flott at Høyre også nå vil stemme for det. Jeg mener dette er et godt og fornuftig forslag til vedtak, og jeg mener det er fullt mulig å gjøre det uten å innføre en ny sertifiseringsordning. Det er kompetansekrav og utdannelse som må ligge til grunn for en slik beskyttelse.

Presidenten: Skal representanten Tyvand ta opp forslag?

Anders Tyvand (KrF) []: Ja, jeg tar opp det forslaget Kristelig Folkeparti står bak sammen med Senterpartiet og SV.

Presidenten: Da har representanten Anders Tyvand tatt opp det forslaget han refererte til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []:Det viktigste lærerløftet vi kan gi lærerne, er en bekreftelse på at de er dyktige, og at vi har tiltro til at de utøver sitt yrke som profesjonelle til beste for elevene. Gjennom denne fireårsperioden har regjeringa, med god hjelp av forslagsstillerne, igjen og igjen i realiteten fortalt lærerne at de ikke er gode nok. Det er synd at alle de gode lærerne i dette landet skal føle på at den jobben de gjør, ikke anses som tilfredsstillende. I trontaledebatten i høst snakket jeg derfor om tillit – tillit til den norske skolen og til de lærerne som jobber der.

Det er et paradoks at grunnlaget for mistilliten delvis springer ut fra en reform som skulle styrke den enkelte skole og den enkelte lærers innflytelse på undervisningen og styring av skolen. Kunnskapsløftet skulle gi økt lokal handlefrihet og lærernes profesjonelle skjønn. Men baksiden av den medaljen er at med frihet kom kontroll og testing. «Accountability» ble det nye mantraet, der skolen og læreren holdes ansvarlig for å nå de vedtatte målene. Resultatet har blitt et omfattende – og til dels motstridende – sett av kontrollmekanismer som i sum ikke bygger tillit, men tvert imot viser mistillit, mistillit til den profesjonelle læreren.

Senterpartiet er enig i at Lærerløftet i seg selv inneholder få konkrete rekrutteringstiltak utover forventninger om høyere status, mindre frafall og bedre gjennomstrømning som en konsekvens av andre tiltak i satsingen. Derfor er det behov for flere tiltak for økt rekruttering til læreryrket. Senterpartiet er derfor enig i intensjonen og også i mange av forslagene i representantforslaget fra Venstre. Men på samme måte som oppfølgingen av Kunnskapsløftet har en iboende dobbeltkommunikasjon, mener Senterpartiet at Venstre også bedriver dobbeltkommunikasjon med lærerne. Det hjelper ikke med enkelttiltak i et såkalt Lærerløftet 2.0 når partiet samtidig applauderer det systemet som er selve problemet og årsaken til det lærerne opplever som utfordrende og som mistillit.

Senterpartiet har både gjennom representantforslag og i behandlingen av meldinger og proposisjoner gjennom hele denne perioden forsøkt å være en stemme for det som et overveldende flertall av lærerne forteller oss. Dessverre har det vært lite støtte å hente hos Venstre, som isteden verner regjeringas politikk. Da blir det noe hult over Venstres forslag.

OECD fortalte oss gjennom PISA-resultatene på begynnelsen av 2000-tallet at norsk skole ikke var like god, dvs. ikke oppnådde like gode resultater i lesing, matte og naturfag som de «beste» landene. OECD, som skal fremme økonomisk vekst, gir oss deretter forslag til løsninger – og altså mer testing. På tross av alle ressursene som brukes til å utarbeide prøver, gjøre dem om til norsk, evaluere og skrive rapporter, er det ingen som kommenterer at vi i lesing er der vi var da vi begynte. At vi presterer så vidt over et gjennomsnitt i matematikk, er tullete bruk av tall, all den tid det nå er flere land med i testene. Det er PISA-hysteriet som bidrar til at norske lærere ikke har regjeringas og Venstres tillit. Mangel på tillit har vi også erfart gjennom at lærernes grunnutdanning er underkjent selv om de har arbeidet mange år i skolen.

Senterpartiet er enig med Venstre i at det er nødvendig å gi lærerne en mulighet til kontinuerlig oppdatering, og at det må avtales en rett og en plikt til etter- og videreutdanning med organisasjonene. Det er viktig at også nyutdannede lærere får ta del i dette videreutdanningstilbudet.

Til slutt: Senterpartiet var imot at karakterkravet ble satt opp fra 3 til 4 i matematikk for å komme inn på lærerskolen. Jeg antar at jeg ikke er den eneste som har snakket med professor Jordell ved Institutt for pedagogikk på UiO, eller lest hans kritikk av dette tiltaket – nå senest i Aftenposten i pinsehelga under tittelen: «Tungetale og firerkravet, en pinseoppsummering». Der går han nøye inn i problemstillingen, og om dere ikke har lest det, anbefaler jeg dere å gjøre det.

Det er for meg en gåte at det ikke er flere som ser logikken i at dette kravet vil føre til at vi får færre lærere. Ikke minst er dette svært alvorlig for de nordligste delene av landet. I ytterste konsekvens vil dette ha stor betydning for skolestruktur, siden tilgangen på godkjente lærere vil bli dårligere. Det kan umulig være noe å være stolt over at regjeringa Solberg med støttepartier har sørget for at det er flere ikke-kvalifiserte som arbeider i skolen nå enn det var da regjeringa overtok.

Selv om regjeringa ønsker det, vil det altså ikke være nok studenter fra videregående skole med karakteren 4 som søker seg til læreryrket. Det er, som Jordell skriver, på tide å slutte å «bedrive mer tungetale, tøv og fiksjon».

Iselin Nybø (V) []: I Venstre sier vi at alt begynner i skolen, eller at uansett hva spørsmålet er, er svaret kunnskap.

Vi vet at det er læreren som har størst betydning for elevenes læring. Lærere med høy faglig, sosial og pedagogisk kompetanse er avgjørende og viktig for en god skole. De er også nøkkelen for å lykkes med tidlig innsats i kampen mot mobbing og arbeid for gode læringsmiljøer og god bruk av digitale hjelpemidler, og andre viktige tiltak i skolen.

Norge trenger over 35 000 nye lærere de neste ti årene hvis vi skal erstatte de ikke-kvalifiserte og lærere som går av med pensjon.

I denne stortingsperioden har det vært en historisk satsing på videre- og etterutdanning av lærere. Vi har gjort lærerutdanningen femårig, og vi skal gi kvalifiseringsstipend til dem som velger å utdanne seg og jobbe som lærere. Det er med andre ord gjort mye i denne stortingsperioden, men vi må videre. Vi kan alltid bli bedre. Og det er sjelden det passer så godt å si det som når vi diskuterer utdanningspolitikk, for det er selve nøkkelen, også i skolepolitikken. Vi må alltid bevege oss framover og strebe etter det som er bedre. Det er også grunnen til at Venstre har fremmet forslag om Lærerløftet 2.0.

Når vi nå skal løfte ambisjonene våre og se framover, mener vi i Venstre at Lærerløftet 2.0 bør inneholde flere ulike elementer. For det første må vi øke rekrutteringen til læreryrket. Vi er i gang gjennom det nye kvalifiseringsstipendet, men dette må også handle om å rekruttere lærere fra andre yrker, beholde lærere som er i skolen i dag, og sørge for at de som er utdannet som lærere, velger å jobbe i skolen. Jeg er glad for at vi har fått med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på et forslag om tiltak for økt rekruttering til læreryrket.

Videre mener vi i Venstre at utdanning skal lønne seg, også for lærerne. Vi stiller nå høyere og høyere krav, og det må også gjenspeile seg i lønnen. For eksempel har vi utvidet lærerutdanningen til en femårig utdanning, og vi stiller krav til studiepoeng for å undervise i fag som norsk, engelsk og matte. Spørsmål om lønn er jo et spørsmål som må løses av partene, men all erfaring tilsier at hvis det er vilje, er det vei, og vi ønsker i alle fall å ta til orde for at dette er en gruppe som vi må løfte også lønnsmessig for de økte kompetansekravene som vi nå stiller.

Videre- og etterutdanningsprogrammer har blitt populære, og det viser seg at dette er noe som lærerne selv har et sterkt ønske om. De som deltar, forteller også at de har stort utbytte. I Venstre er vi opptatt av at videre- og etterutdanning ikke bare må skje i basisfagene, det må skje i alle fag, for vi skal utdanne hele mennesker, og vi er overbevist om at lærere i bl.a. samfunnsfag og KRLE også vil ha stor glede og nytte av et slikt tilbud.

En av de tingene som det er tverrpolitisk enighet om, men som vi på ingen måte er i mål med ennå, er reduksjon i byråkratiet. Det er mye som stjeler en lærers tid, og det er viktig at vi holder byråkratiet på et minimum. Lærere skal bruke mest mulig tid på elevene og gi dem undervisning, oppfølging og veiledning. Det er derfor Venstre mener at vi må tallfeste dette til en reduksjon på 25 pst. Vi må sette oss høye mål, og vi må begynne å innfri på dette punktet.

Til slutt vil jeg snakke litt om forslaget vårt om å beskytte lærertittelen. Det å være lærer er et av de aller viktigste yrkene vi har. Allikevel er det sånn at hvem som helst kan jobbe som og dermed også kalle seg lærer – det være seg enten vedkommende har tatt lærerutdanning, har en helt annen utdannelse, men jobber i skolen, eller rett og slett ikke har noen høyere utdannelse i det hele tatt. Jobber man som lærer, kan man kalle seg lærer. Og vi vet at det er en hel del såkalt ikke-kvalifiserte lærere som jobber i skolen i dag. Hvis vi sammenligner med andre viktige yrker i samfunnet vårt, som f.eks. lege eller sivilingeniør, er det ikke sånn. Man kan verken kalle seg lege eller jobbe som lege hvis man ikke er utdannet lege. Og godt er det, for vi vil jo veldig gjerne vite at den personen vi har foran oss, enten på legekontorer eller på sykehuset, har greie på det vedkommende holder på med. Det samme gjelder sivilingeniører. Jeg tror det er best at vi ikke overlater kompliserte og vesentlige konstruksjoner i oljenæringen eller i transportsektoren til hvem som helst.

Vi har ikke konkludert med hva vi mener skal til for å få tittelen lærer, men vi mener at lærertittelen bør beskyttes. Selv om vi ikke får flertall for forslaget vårt i dag, er jeg glad for at flere partier er på gli. Vi kommer derfor til å stemme subsidiært for III, der Stortinget ber regjeringen utrede om det er behov for å beskytte lærertittelen.

Jeg vil til slutt ta opp de forslagene som Venstre står bak, og som ennå ikke har blitt tatt opp.

Presidenten: Representanten Iselin Nybø har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er bra at det er bred enighet om at det er læreren som er den faktoren som har størst betydning for elevenes læring. Det har jo også bred støtte i skoleforskningen, men det å lytte til lærerne ser ikke alltid ut til å være like viktig for flertallet her på Stortinget. For regjeringen virker det ikke å være så nøye om det finnes nok lærere, bare de som kommer gjennom utdanningen, har hatt 4 i matte på videregående skole. Vi er i dag i en situasjon der norsk skole oversvømmes av timer med ufaglærte undervisere som blir satt til å undervise barna og ungdommene våre uten å være kvalifisert for det. Vi har til og med en god del eksempler på at mange av disse selv kommer rett fra videregående skole.

Hva gjør regjeringen i denne situasjonen? Jo, de avskilter tusenvis av lærere som har flere tiår med erfaring fra læreryrket ved å gi kompetansekravene tilbakevirkende krav. De innfører krav om minimumskarakteren 4 fra videregående opplæring i matte for komme inn på lærerutdanningen, som resulterer i at studieplasser står tomme. De reduserer lærertettheten og øker byråkratiseringen gjennom gammeldags målstyring. Alt dette er sterkt i strid med hva lærerne selv sier er viktigst for å rekruttere og beholde lærere i skolen.

I en rapport kalt ««Reservestyrken» av lærere», som ble publisert av Kunnskapsdepartementet i 2012, har forskerne sett på årsaken til at mange lærere har valgt å forlate læreryrket, og ikke minst hva som skal til for å få dem tilbake til skolen. Det som trekkes fram som de mest sentrale tiltakene for å få lærere som har forlatt skolen, tilbake, er at den totale belastningen i yrket må reduseres, at gruppene må bli mindre, og at lærerne må få mer tid til hver enkelt elev. Det må gjøres attraktivt å stå i jobb. Skolene må gis rammevilkår sånn at lærere har tid til å se og følge opp hvert enkelt barn. Undersøkelser som er gjort, både blant lærere som har forlatt skolen og blant lærere som jobber i skolen, viser at en av de viktigste forutsetningene for å trives og bli i jobben, er at de ikke har ansvar for flere elever enn at de føler at de har muligheten til å gjøre en god og profesjonell jobb.

Derfor er det lærerne som er viktigst for å skape framtidens skole, og derfor er antall lærere avgjørende for kvaliteten i norsk skole. Vi må lytte til hva lærerne sier er viktigst. Derfor vil SV innføre en nasjonal regel for å øke lærertettheten. Vi må få slutt på overfylte klasserom, og lærerne skal få tid til å følge opp hvert enkelt barn på barnets egne premisser. Det er bare en nasjonal regel som regulerer antallet elever per lærer på hver enkelt skole – altså på skolenivå – og en regel som gjelder hele grunnskolen, som kan sikre at de pengene Stortinget bevilger, kommer helt fram til det enkelte klasserommet, og at overfylte klasserom blir historie i norsk skole.

Regjeringen har bevilget 1,3 mrd. kr for å øke lærertettheten for de yngste elevene. Så langt ser vi at det har gitt små utslag når det gjelder flere lærere for 1.–4. trinn, samtidig som vi har fått lavere lærertetthet for 5.–10. trinn, faktisk så mye lavere at den samlede lærertettheten i grunnskolen har gått ned. Fasit etter denne regjeringen er altså at andelen ufaglærte som underviser i den norske skolen, går opp, lærertettheten går ned, og svært mange studieplasser på lærerutdanningen står tomme. Det er ikke gode resultater.

SV har også lyttet til lærerne når vi foreslår å innføre en tillitsreform i skolen. Vi trenger et generaloppgjør med test- og prøvehysteriet i skolen vår. Lærerne må få økt faglig handlingsrom, og vi må få bukt med målstyring som baserer seg på overdreven kontroll, rangering og konkurranse.

Vi mener det er fornuftig å se på muligheter til å beskytte lærertittelen. Derfor fremmer vi forslag sammen med flertallet i komiteen om det.

Mens vi venter på denne utredningen, er det mange tiltak som kan gjennomføres som kan gi et løft for norske elever og lærere, og vi ville kommet lengre om ikke Venstre, som har lagt fram dette forslaget, igjen og igjen hadde sikret flertall sammen med regjeringspartiene for en politikk som går stikk i strid med det lærerne sier at de ønsker seg. For eksempel gjelder det 4-kravet om opptak til læreryrket, det gjelder avskilting av lærere, det gjelder motstanden mot en nasjonal regel for økt lærertetthet, og det gjelder det manglende initiativet til tillitsreform i skolen.

Så vil jeg bare gjøre oppmerksom på at SV vil stemme for II for å sikre flertall for det forslaget.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Den viktigste jobben til skolen er å gi alle elevene den kunnskapen de trenger for å kunne klare seg resten av livet. Den viktigste jobben til en lærer er å sørge for at elevene lærer det de skal, samtidig som de er trygge. Det å være lærer er en krevende jobb, det er en jobb som er utfordrende, det er en jobb som rett og slett krever mye av deg, samtidig er det givende og spennende, hver dag er variert. Det krever både selvstendig arbeid og lederegenskaper.

Hele poenget med regjeringens lærerløft, gjennomført med god hjelp fra Kristelig Folkeparti og Venstre, er nettopp å ruste kunnskapsskolen gjennom å satse på høyt motiverte, godt kvalifiserte lærere. Jeg skal ikke gå igjennom alt som er gjort i denne perioden – fra masterutdanning til tredobling av videreutdanning – men heller si litt om det som det jobbes med akkurat nå.

Vi er nå i gang med et arbeid sammen med partene for å utvikle nye nasjonale rammer for en veiledningsordning for lærere. Som jeg har nevnt tidligere, sitter også departementet og jobber med nye tall som tyder på at frafallet fra læreryrket kanskje ikke er så høyt som det kom fram i KS’ rapport. Men det må tas noen kvalitetsrunder på de tallene før vi kan slå det fast. Det er uansett ikke noe argument for ikke å ha en bedre veiledningsordning enn i dag.

Det er veldig bra med informasjonskampanjer og informasjonsarbeid, men de må være mest mulig målrettet, og de må ta utgangspunkt i lokale utfordringer og forhold. Når vi f.eks. har sett på situasjonen for lærerrekrutteringen, har vi vært spesielt opptatt av nord. Der har altså fylkene og kommunene vært med og tatt ansvar, universitetene har vært med og tatt ansvar. I tillegg har de fått en ekstra gulrot fra flertallspartiene i Stortinget ved at man nå kan avskrive faktisk litt over 160 000 kr hvis man både fullfører en masterutdanning, tar en utdanning for 1.–7. trinn og velger å jobbe i et av de tre nordligste fylkene. Samtidig er jeg ikke tilhenger av at vi skal forsøke å rekruttere fremtidens lærere ved å senke kravene for å komme inn. Jeg tror heller ikke det er et godt signal på sikt.

Jeg er enig med komiteens flertall og forslagsstillerne, Nybø, Skei Grande og Rotevatn, i at det er nødvendig med en fortsatt kraftig satsing på etter- og videreutdanning i skolen. Derfor har regjeringen allerede planer om å videreføre den store satsingen vi har – satse på kompetanseutvikling i skolen også gjennom en ny modell, som vil gi kommunene større handlingsrom til å sette i gang tiltak som treffer lokale behov. I studieåret 2017/2018 er det også innenfor kompetanse og kvalitet satt av 30 mill. kr til videreutdanning i praktisk-estetiske fag, og det er for første gang også opprettet tilbud om videreutdanning i samfunnsfag, KRLE og fremmedspråk. Det skal utvikles tilbud om videreutdanning i profesjonsfaglig digital kompetanse – også for lærerspesialister – med oppstart fra høsten 2018. I tillegg er det rom for å søke alle ordinære tilbud ved universiteter og høyskoler, noe som også er med på å sikre bredden i videreutdanningsstrategien.

Når det gjelder andelen statlig finansiering av videreutdanning, er mitt standpunkt at dette rett og slett må vurderes opp mot pengene vi har til rådighet, og hensyntatt at flest mulig lærere skal få et tilbud.

Jeg kommer til å arbeide videre med spørsmålet om rett og plikt til etterutdanning, men det er også en komplisert sak som ikke kommer til å være klarlagt før budsjettet for 2018, rett og slett fordi vi ønsker at skal det settes ned i lovs form, skal det også ha effekt.

Det er helt riktig, som flere har påpekt, at kravene til opptak til lærerutdanning og til å undervise i skolen er skjerpet. Man kan selvsagt vurdere om det er mer som skal til for å gi læreryrket tyngde og status. Jeg er nok like skeptisk, som mange her har uttrykt, til en slik sertifiseringsordning. Det er fordi lærerutdanningen i dag er en sertifiseringsordning. Man kan ikke få fast ansettelse i skolen uten å være lærerutdannet. Samtidig mener jeg det kan være interessant å se på hvorvidt man kan lage en type beskyttelse av lærertittelen.

Det er også verdt å nevne at i går la jeg frem en nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningen, hvor et av tiltakene nettopp er at vi skal styrke samarbeidet mellom universiteter og høyskoler og det vi har kalt lærerutdanningsskoler og lærerutdanningsbarnehager. Jeg ser heller ikke bort fra at det på litt lengre sikt kan være en stillingskategori i skolen og tittel på et enda høyere nivå enn det vi i dag har kalt lærerspesialister, f.eks. ph.d.-lærer. Jeg synes det er et viktig og spennende forslag.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Vi vil mangle nesten 40 000 lærere de neste årene, og like mange har valgt bort skolen som arbeidsplass, bl.a. fordi belastningen i yrket er for stort. De siste tallene viser rekordlav søkning til barneskolelærerutdanningene. Gang på gang, også i dag, stemmer regjeringspartiene imot flere forslag som har til hensikt å øke rekrutteringen og sørge for at flere blir i læreryrket. Det er ganske uforståelig, tatt i betraktning den alvorlige situasjonen vi er i nå.

Betyr det at statsråden mener at de tiltakene han har foreslått til nå, er nok, og at han er tilfreds med situasjonen på tampen av sin regjeringsperiode?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er ikke tilfreds, men det er ikke hvorvidt det oppstår problemer eller utfordringer, man måles på i regjering. Det er hvordan man håndterer de utfordringene som oppstår. La meg ta et eksempel: I nord har vi over flere år hatt et problem med rekruttering av lærere, særlig til de yngste trinnene. Vi har vært på besøk der, vi har tilbudt hjelp og støtte til kommuner, fylker og universiteter, som selv også skjønner at dette er helt avgjørende. Da søkertallene for nord forelå 20. april, var det en økning på 45 pst. til lærerutdanningene i Nord-Norge. Det er ett eksempel på at det fungerer.

Vi har lansert det kanskje mest kraftfulle virkemidlet som tenkes kan, nemlig at man kan få avskrevet opp mot 160 000 kr av studielånet. Det er et kjempeklart og stort økonomisk incentiv og en oppmuntring til å ta lærerutdanning. Ved siden av innføring av femårig masterutdanning mener jeg at det gir grunn til å tro at vi vil klare å nå målene våre fremover.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Statsråden er ikke tilfreds, men har få nye tiltak på blokka. Situasjonen er at vi mangler 40 000 lærere. Altfor få søker, altfor mange slutter, men det er ingen nye tiltak, bortsett fra stipendordninger, som kom lovlig sent.

Kaller statsråden dette en god håndtering, og viser dette handlekraft i en så alvorlig situasjon?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ja, det gjør jo det, fordi det kraftigste virkemidlet vi kan bruke, er nettopp et rekrutteringsstipend, men også at vi samarbeider med kommuner, fylker og universiteter for å få lærerutdanningen opp. Særlig i nord har det vært ekstra utfordrende, og der ser det ut til at innsatsen gir resultater. Men jeg er ikke tilfreds med det, og derfor ønsker jeg at denne regjeringen skal fortsette i fire år til.

Men vi må også tillate oss å ta en liten titt på alternativet: Arbeiderpartiet er for 4-kravet i lærerutdanningen, så det kan jo ikke være utgangspunktet for Arbeiderpartiets kritikk, selv om de kanskje skal inn i regjering med to partier som er imot det. Arbeiderpartiet har når det gjelder et av de viktige grepene, nemlig masterutdanning, hatt fire eller fem forskjellige standpunkter i løpet av perioden. De klarer fortsatt ikke å svare klart på om alle lærerstudenter skal ha en mastergrad.

Når det gjelder rekrutteringsstipend, hadde Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett noen skarve millioner til en forsøksordning. Det er ikke spesielt handlekraftig. Det som er handlekraftig, er å gjøre det og å gjennomføre det.

Iselin Nybø (V) []: Da Trine Skei Grande spurte statsministeren i en spørretime tidligere i vår om hva hun syntes om å beskytte lærertittelen, sa statsministeren som sant var, at det hadde hun ikke tenkt på. Slik sett kan vi kanskje ikke forvente at vi får et svar rett over bordet. Høyre har i dag annonsert at de vil stemme for forslaget som handler om å utrede om det er behov for å beskytte lærertittelen, og det er jeg veldig glad for. Statsråden nevner det selv i sitt innlegg også.

Jeg ønsker å utfordre statsråden på om han kunne sagt noe om hvordan han ser for seg at vi kunne gjort det. Hva skal til for å kunne kalle seg lærer? Ser han at det kan være en fordel at det at ikke alle bare kan ta seg en jobb og kalle seg lærer, kan være med på å løfte læreryrkets status?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ganske imponerende at representanten Skei Grande klarer å få statsministeren til å innrømme at hun ikke har tenkt på noe. Det skjer ikke ofte, det kan jeg love.

Som jeg sa: På en måte har vi jo allerede en beskyttet tittel. Tittelen er ikke beskyttet, men det å få fast jobb i skolen forutsetter at man har lærerutdanning. Det mener jeg det er veldig viktig å holde fast på. Det er grunnlaget for at vi kan snakke om en lærerprofesjon.

Jeg mener at det er en god idé å vurdere hvordan man eventuelt kan lovbeskytte lærertittelen. Det som er de praktiske problemene med det, er selvfølgelig knyttet til hensynet til andre områder i samfunnet, som ikke har med skolen å gjøre, hvor man kaller seg lærer. Skal det da bli forbudt? Hva med en musikklærer på en musikkskole eller en privat musikklærer, som kanskje ikke har formell utdannelse i musikk, men som gir pianotimer? Skal det være forbudt å kalle seg lærer da? Det er en del slike problemstillinger. Men kjernen i det som representanten Nybø tar opp, er: Burde vi sikre at det er kvalifiserte lærere med lærerutdanning som er i skolen? Svaret på det er ja.

Iselin Nybø (V) []: En av de tingene som det er tverrpolitisk enighet om, og som jeg vet at også statsråden er enig i, er at vi må holde byråkratiet i skolen på et minimum, for vi ønsker alle at lærerne skal bruke mesteparten av tiden sin på elevene, på å gi utdanning, på å gi oppfølging og veiledning. Samtidig opplever nok mange som jobber i skolen, at de ikke ser den reduksjonen som det er en politisk vilje til å gjennomføre. Jeg har lyst å utfordre statsråden litt på det. Vi fremmer nå et forslag om helt konkret å redusere byråkratiet med 25 pst. Det vil ikke få flertall, slik det ser ut nå. Allikevel er det et bredt ønske om å redusere byråkratiet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva ønsker statsråden konkret å gjøre for å redusere byråkratiet og lærernes tidsbruk til andre ting enn elevene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg si tre ting. For det første: Hva har vi gjort? Denne regjeringen har bl.a. fjernet en obligatorisk prøve i skolen. Det gjorde ikke den forrige regjeringen, og man skulle kanskje ikke tro at en Høyre-ledet regjering gjorde det. Vi har redusert antallet skriftlige underveisrapporteringer. Vi har fjernet et krav om at man skal dokumentere at skriftlig underveisvurdering er gitt. Det holder å gi skriftlig underveisvurdering. Man trenger ikke å dokumentere det også. Vi har gått igjennom alle de nasjonale tilsynene og rapporteringene der for å sørge for at det blir forenklet.

For det andre: Det som flest lærere melder fra om er tidstyver, har ofte opphav i kommunen eller på skolen selv. Meningsløse møter er det som flest lærere oppgir. Jeg bestemmer ikke at skoler skal ha meningsløse møter. Jeg skulle gjerne forbudt meningsløse møter, men det er litt vanskelig å gjøre.

For det tredje: Igjen, jeg er enig i Venstres intensjon, og jeg tar gjerne imot flere konkrete forslag, men å sette et slikt tall mener jeg er gal måte å gjøre det på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A) [] (Komiteens leder): Handlekraft måles ikke først og fremst på hvor mange besøk man har på ulike skoler, eller hvor mange kronikker man skriver i Morgenbladet. Handlekraft måles først og fremst på resultater. Hva står igjen etter fire år med læreren som den viktigste i skolen – status, posisjon, rekruttering? Jo, vi står rett og slett oppe i en rekrutteringskrise. Søkningen til lærerutdanningen er lav. På noen områder har den gått kraftig ned. Mange hundre plasser står tomme. Skoler rundt omkring i landet, særlig i distriktene, forteller om at det er vanskelig å få søkere, og vi har flere ukvalifiserte lærere enn på lenge.

I dette skryter altså statsråden av sin handlekraft. Fire år er lenger enn man går i ungdomsskolen, fire år er lenger enn man går i videregående skole, fire år er like lenge som man går i en lærerutdanning per i dag. Det er altså en lang nok periode til å bli målt på sine resultater.

Kanskje skulle man i stedet lytte til lærerne: Hva gjør skolen mer attraktiv for dem som jobber der? Hvordan kan man bidra til at læreren har tid, rom og tillit til å bruke det yrket man har utdanning, erfaring og innsikt i? Hvordan kan man øke lærertettheten så alle elever blir sett? Hvordan kan man virkelig redusere byråkratiet så lærerne slipper å oppleve, som en professor uttalte det, å være en fjernstyrt drone? Hvordan kan man sørge for at det er kvalitet og intensitet i lærerutdanningen? Hvordan kan man sørge for at det lokale læreplanarbeidet reduseres til et minimum og man får enkle, oversiktlige mål? Hvordan kan man unngå meningsløse møter?

Jo, det kan statsråden gjøre noe med – det beskriver bare handlingslammelsen – ved å fokusere på god skoleledelse, god praksis for hvordan man jobber i den enkelte skole, hvordan man motiverer sine medarbeidere og driver skoleutvikling. Statsråden skryter av at man nå øker stipendet med 50 000 kr for dem som tar en bestemt utdanning eller jobber i en bestemt landsdel. Men jeg tror ikke det er økonomi som er avgjørende. Hvis økonomi var avgjørende, var vi på en skummel vei, for ett års ekstra lærerutdanning, som Arbeiderpartiet er for – fem år lærerutdanning, statsråden er litt treg i oppfattelsen på det – koster ett års lønn. Så en lærer som tar et år ekstra utdanning, vil miste et år i jobb. Hvis lønnen og økonomien – regnestykket – var avgjørende, skal man ikke ha matematikkunnskaper langt over statsrådens for å regne ut at ett års tapt lønn er mer enn 50 000 kr ekstra i stipend. Det er fagligheten, muligheten til å gjøre jobben, kvaliteten i utdanningen, erfaringen, mestringen, praksisen, pedagogikken, jobben med å kunne se i øynene på elevene at de faktisk lærer det de skal, opplever å lykkes, at man har tid til å hjelpe dem, som bidrar til å løfte lærerstatusen. Nå er den på vei ned.

Henrik Asheim (H) []: Denne saken og denne debatten har avdekket en konfliktlinje i norsk politikk – på den ene siden at man kritiserer bare for å kritisere. Jeg registrerer at representanten Giske selv ikke tror at søkning har noe med økonomi å gjøre, men de foreslår selv en forsøksordning med redusert stipend for lærerstudenter. Hvis man ikke tror det virker, er det rart å bruke penger på det.

Og så er det – og dette har kommet i mange innlegg – måten man snakker om læreryrket på kontra alle andre yrker. Når man f.eks. sier at det er så trist at noen ikke kommer inn på lærerutdanningen på grunn av høye opptakskrav, hvilke andre studier leser vi denne typen saker om eller hører denne typen innlegg om – en som veldig gjerne ville bli lege, men ikke kom inn? Det er fordi det er vanskelig å være lege, og det er vanskelig å være lærer. Derfor skal også kravene være høye for å komme inn.

NRK hadde en ganske tabloid sak etter at vi innførte nye opptakskrav til lærerutdanningen, hvor de sa: Så og så mange statsråder kunne ikke blitt lærer med de nye opptakskravene. Akkurat som om det er et morsomt poeng – jeg har aldri lest en sak om at justisministeren ikke hadde kommet inn på jus, eller at helseministeren ikke hadde kommet inn på medisin. Men av en eller annen grunn snakker vi i det norske samfunnet – og det bidrar opposisjonen til i disse innleggene – om læreryrket som noe som nærmest hvem som helst kan ha. Det er ikke tilfellet. Derfor synes jeg det er ganske spesielt å høre på den måten man snakker om det på.

Det samme gjelder kompetansekravene. Ja, vi sier at de som skal jobbe som lærere i norsk skole, kontinuerlig må oppdatere seg faglig, og at de må ha på plass fordypning i de fellesfagene de underviser i. Reis ut til en jurist og spør om han må oppdatere seg faglig for å få lov til å fortsette å være jurist. Reis ut på et sykehus og spør om legene må oppdatere seg faglig for å beholde lisensen for å være lege. Reis ut på en byggeplass og spør om de som jobber der, er pålagt å ta faglig oppdatering for å få lov til å jobbe på den byggeplassen med ny teknologi. Dette er slik samfunnet vårt kommer til å være innenfor alle yrkesgrupper. Det er litt rart for dem som jobber med utdanning, å måtte si at utdanning virker, og at det har noe å si hvilken faglig kompetanse man har.

I de innleggene som har blitt holdt i denne debatten, og for så vidt i merknadene, kommer det klart frem at et alternativ i norsk politikk blant dem som stiller til valg, er å melde Norge ut av PISA-undersøkelsen, verdens største internasjonale skoleforskning. Vi vil i så fall være det eneste OECD-landet som melder seg ut – som foreslår å gjøre om nasjonale prøver, som er et helt avgjørende verktøy for å kartlegge kunnskapen i norsk skole, til utvalgsprøver. Det er på en måte litt typisk sosialistisk. Man tror man kan hjelpe hver enkelt ved å regne ut gjennomsnittet. Det tror ikke vi. Skal vi hjelpe hver enkelt, må vi hjelpe hver enkelt.

Det er bra at Arbeiderpartiet nå klargjør at de er for en femårig utdanning. Men er de for en femårig masterutdanning? Det er fortsatt uklart. Uansett er de to andre partiene i opposisjonen ikke for det. Her står kampen – på alle disse tiltakene for å øke kunnskapen om og kunnskapen i norsk skole.

Trond Giske (A) []: Det er tydelig at Høyres representanter leser meningsmålinger, for de øver seg nå godt på opposisjonsrollen og kritiserer opposisjonspartiene – selv Senterpartiet og SV – for forslag som de fremmer her i salen. Men det er jo de fire årene med Høyre i utdanningsministerstolen som nå er til vurdering, det er det vi nå kan se fruktene av. Spørsmålet til representanten Asheim – og for så vidt til statsråden – er: Er læreryrkets status hevet på disse fire årene? Er rekrutteringen blitt bedre? Er gjennomstrømmingen i lærerutdanningen styrket?

Representanten Asheim sa noe veldig interessant. Han sa at det er høye krav for å komme inn på legeutdanningen fordi det er vanskelig å være lege. Nei, det er ikke det, det er fordi det er enormt mange flinke elever fra videregående skole som søker til legeutdanningen. Vi har ingen vedtatte krav om at man skal ha 6 i snitt for å komme inn på legeutdanningen. Det er fordi det er beinhard kamp om å komme inn på studiet, for det er et godt studium, et intensivt studium, med god oppfølging, mye praksis og – som Henrik Asheim må få med seg – ingen masteroppgave. Betyr det at legestudentene ikke har en mastergrad eller en høyere utdanning tilsvarende det nivået? Selvfølgelig, men de går i klinikk, i praksis, følger de beste legene ut i geriatri, i kirurgi, i ulike utøvende situasjoner og blir eksperter på sitt felt.

Slik burde vi bygge en lærerutdanning, at man øvde seg i praksis, øvde på pedagogikken, hevet den faglige statusen. Ville vi drømt om å prøve å fjernstyre legene på Ullevål, Rikshospitalet eller Radiumhospitalet på samme detaljerte, byråkratiske måte som det Høyre står for i skolepolitikken, hvor hvert skritt man tar, skal dokumenteres, rapporteres, testes, prøves, skrives? Man må gi faget tillit.

Selvfølgelig hjelper økonomi. Som utdanningsminister bidro jeg til at lærerlønnen økte med 50 000 kr i året. Jeg har ikke sett snurten av en millimeter av dette. Noen få titalls ekspertlærere – fint og flott – men ikke noe løft for den generelle lærerstanden. Men man må sørge for at den faglige respekten øker.

Etter fire år hvor vi har fått beskjed om at det viktigste for å styrke norsk skole er bedre lærere – les: det største problemet i norsk skole er for dårlige lærere – er det ikke rart at folk skyr skolen. Vi må slutte å snakke som Høyre – slutte å snakke læreryrket, lærerne, de som er i skolen, ned. Vi må skryte av dem som gjør Norges viktigste jobb: å utdanne en ny generasjon. Så må vi sørge for at fagligheten, statusen og tilliten til og satsingen på læreryrket kommer i gang. Det skal jeg love: Det starter 12. september.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er tydelig at Høyre har gått inn i valgkampmodus, det hører vi på retorikken. Da er det litt synd at Voksen-Høyre i salen her forveksler den retorikken som er naturlig å bruke i en skoledebatt som den vi har her, med den retorikken de brukte i skolevalgdebattene som Unge Høyre-representanter for kort tid tilbake.

Det handler ikke om hvem som er for å stille krav. Det handler om hvilke krav som er smarte, og hvilke krav som ikke er smarte. Det denne regjeringen har gjort systematisk, er å innføre noe som ikke er smart. Vi kan slå fast at det ikke er smart, fordi det har gitt dårligere resultater. Ta f.eks. 4-kravet i matematikk. Hva er resultatet av det? Jo, det er at ungdom med høyt karaktersnitt, dem Henrik Asheim vil ha inn på lærerstudiet, ikke kommer inn. Det er ikke et spørsmål om å stille tøffe krav, det er å stille et krav som ikke er smart, og som virker mot sin hensikt.

Det som må til for å løse rekrutteringsproblemet i norsk skole, er å gjøre det attraktivt å være lærer. Skal vi gjøre det attraktivt å være lærer, må vi lytte til hva lærerne sier skal til. Vi har den kunnskapen – som jeg nevnte i mitt innlegg, rapporten fra 2012 – som viser hva lærerne ber om, som viser hva vi må gjøre for å gjøre det attraktivt å velge læreryrket, slik at f.eks. snittet hos dem som søker på lærerutdanning, vil gå opp. Vi vet hva som skal til, men vi har en regjering som systematisk lar være å lytte til hva lærerne sier er viktigst, og som gjør det motsatte.

Men noen ganger – og i politikken bør det i hvert fall være slik – snakker resultatene for seg selv, mye tydeligere enn retorikken som Høyre prøver seg på. Resultatene er at lærertettheten i grunnskolen går ned, at flere ufaglærte underviser i norske klasserom, og at mange plasser i lærerutdanningen står tomme. Det er resultater man ikke kan snakke seg bort fra. Det er dårlige resultater, og det viser at Høyre har mislyktes i regjeringsposisjon og som kunnskapsparti.

Presidenten: Representanten Henrik Asheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henrik Asheim (H) []: Ja, slik går det når man har brukt tiden sin på alt annet enn å fremme egen politikk, kun på å kritisere. Representanten Lysbakken kaller mitt innlegg for et skoledebattinnlegg. Vel, var det noe feil i det jeg sa? Har ikke SV foreslått alt det jeg ramset opp? Har ikke Senterpartiet foreslått alt det jeg ramset opp? Og har ikke Arbeiderpartiet gitt sin støtte til mye av dette? Hvis det stemmer, er det vel det valgkampen skal handle om. Da er det det vi må snakke om. Vil man ha mer kunnskap i og om skolen, eller vil man det ikke?

Representanten Giske mente at det var helt absurd at vi hadde innført krav om 4 i matte – sånn sitter man ikke og styrer andre utdanninger. Arbeiderpartiet er for kravet om 4 i matte. Arbeiderpartiet kritiserte oss for ikke å gå langt nok i å innføre kravet om 4 i matte, kritiserte at vi innførte en opptaksprøve man kunne avlegge for å få 4 før man kom inn. Men sånn blir det når man er mer opptatt av å kritisere enn av å fremme egen politikk. Da glemmer man hva man selv har stemt for, og hva man selv har foreslått, og da går det på tomgang. Derfor kommer også disse partiene til å være i opposisjon i fire nye år.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.