Stortinget - Møte onsdag den 14. juni 2017

Dato: 14.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 455 S (2016–2017), jf. Meld. St. 35 (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 1 [09:01:14]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet (Innst. 455 S (2016–2017), jf. Meld. St. 35 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [] (ordfører for saken): I dag behandler Stortinget innstillingen til Meld. St. 35, som er en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet.

Forvaltningsplanen for Norskehavet ble for første gang lagt fram i 2009, og gjennom forvaltningsplanen skal de langsiktige målene for forvaltningen av våre havområder fastsettes, og det skal legges til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemer.

Samtidig skal det legges til rette for at økosystemers struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold opprettholdes. Videre skal planen bidra til økt forutsigbarhet, sameksistens mellom næringer som er basert på bruk av havområdene, og utnyttelse av havområdenes ressurser. Denne oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet rapporterer på gjennomføringen av tiltakene i forvaltningsplanen for 2009 og vurdering av behov for videreføring og nyere tiltak. Det presenteres tiltak knyttet til klimaendringer, arealforvaltning, miljøtilstand, bærekraftig bruk, kunnskapsgrunnlag og kunnskapsformidling samt videreutvikling av forvaltningsplansystemet. Det faglige grunnlaget for oppdateringen konkluderer med at miljøtilstanden i Norskehavet fortsatt er god, men at det er utsatt for økende press. Dette er særlig utfordringer knyttet til klimaendringer, miljøgifter, marin forsøpling og næringsaktiviteter.

Faggrunnlaget og forslag til tiltak er langt på vei en videreføring av allerede vedtatt politikk. Det er identifisert en rekke områder som trenger økt beskyttelse mot forurensing og marin forsøpling, og områder som er særlig utsatt for klimaendringer og havforsuring. Særlig bekymringsfull er nedgangen i sjøfugl- og fiskebestander. Derfor må de særlig verdifulle og sårbare områdene sikres mot aktivitet som truer områdenes økologiske funksjon og naturmangfold. Flertallet i komiteen er enig i at disse områdene må sikres med tiltak, bl.a. gjennom etablering av flere marine verneområder.

Marin forsøpling og mikroplast i havet er et økende problem. Det er spesielt omtalt i meldingen. Plastsøppel og mikroplast transporteres med havstrømmene over store områder og finnes igjen langt fra kilden. Marin forsøpling omfatter avfall både i strandsonen og i havet. Plast utgjør ca. 80 pst. av avfallet i havet på global basis, og den globale tilførselen av plast til havet er raskt økende. Heldigvis kommer det en stortingsmelding, som vi håper tar for seg denne problemstillingen og kommer med tiltak som kan igangsettes raskt.

Forvaltningsplanen fra 2009 fastla de helhetlige rammene for petroleumsvirksomhet i Norskehavet, som langt på vei er videreført. Men flertallet i komiteen er noe overrasket over at regjeringen nå ønsker å åpne for at det kan igangsettes leteboring, eller at det kan legges ut nye utvinningstillatelser for petroleumsvirksomhet i områder som er omtalt som særlig verdifulle og sårbare områder i forvaltningsplanen. Dette gjelder spesielt de områdene der det er funnet nye og viktige korallforekomster, og områder som er viktige for vårgytende fisk – Sularevet, Froan og Iverryggen – hvor regjeringen nå foreslår å tillate petroleumsvirksomhet i særlig verdifulle områder. Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen mener at i disse sårbare områdene skal det ikke iverksettes petroleumsvirksomhet før en helhetlig marin verneplan for alle de norske havområdene er lagt fram for Stortinget og man har fått en ny gjennomgang og vet hva det i så fall vil innebære.

Meldingen omtaler også framtidige næringer, som fiske på nye arter, havbruk, taredyrking, vindkraft og mineralutvinning. Komiteen er enig i at det er et potensial for nye næringer, men det er viktig å understreke at vi trenger mer kunnskap om disse aktivitetene, og at de må utredes i tråd med forvaltningsplanens hovedformål om å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk og opprettholde økosystemers struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold.

Petroleumsnæringen er den klart største næringen i Norskehavet, målt i både verdiskaping og sysselsetting. Men siden 2014 har verdiskapingen i denne næringen og i øvrige marine næringer falt på grunn av lavere oljepris, mens verdiskapingen og sysselsettingen i sjømatnæringen øker. De fylkene som grenser til Norskehavet, Møre og Romsdal, Trøndelagsfylkene og Nordland, har en betydelig andel av Norges totale aktivitet i fiskerisektoren. For mange av de mindre tettstedene langs kysten er marin sektor den viktigste næringen med tanke på bosetting og sysselsetting, og det er et potensial til å utvikle denne næringen videre.

For å drive akvakultur kreves det tillatelse etter akvakulturloven. Siden tildelingsrunden i 2009 har miljøhensyn blitt stadig viktigere, og det er en tverrpolitisk enighet om at videre vekst i oppdrettsnæringen må være miljømessig bærekraftig.

Høsting i havet påvirker fiskebestandene det høstes på, og økosystemet som helhet. Men uønsket bifangst er en uunngåelig konsekvens av fiskeriaktivitet. Heldigvis utvikles det stadig nye metoder for å minimere en slik påvirkning. Ved bruk av bunntrål i områder med korallrev eller annen verdifull bunnfauna vil fiskeriaktiviteten ha uønsket påvirkning på bunnsamfunnet. Heldigvis har antallet bunntrålere gått ned siden 2009, og i 2011 ble det vedtatt en forskrift som regulerer fiske med bunnredskaper i norske jurisdiksjonsområder.

Norskehavet er et viktig område for godstransport. Flere av de største havnene ligger med utløp mot Norskehavet. Narvik havn, som jeg kjenner spesielt godt, er Norges nest største havn og klart største tørrbulkhavn, med en årlig godstransport på mer enn 20 millioner tonn, med en prognose på 5 pst. økning årlig. Det byr på noen utfordringer: Faren for akutt forurensing og introduksjon av fremmede arter, i tillegg til at man må bygge opp en generell beredskap ved ulykker. For det biologiske mangfoldet er introduksjon av fremmede arter en trussel. Dette er regulert gjennom internasjonale konvensjoner, og i løpet av året vil det stilles krav om at alle skip har nødvendig renseteknologi om bord.

For øvrig nevner meldingen vindkraft. Jeg vil bare understreke at komiteen har behandlet dette både i forbindelse med representantforslag og energimeldingen, og det er nok et flertall på Stortinget som ønsker en mer offensiv tilnærming til dette enn det regjeringen skisserer i oppdatering for forvaltningsplanen.

Det kan også finnes mineralforekomster i Norskehavet. Meldingen gjør rede for behovet for et regelverk som legger til rette for god ressursforvaltning og miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlige virksomheter. Dette er på høring nå. Det er svært viktig at hensynet til samvirket med andre aktiviteter ivaretas hvis man starter opp den typen ny næring.

Siden forvaltningsplanen for Norskehavet for 2009 ble lagt fram, har kunnskap om havbunnen, spesielt i de verdifulle og sårbare områdene, blitt styrket og bekreftet gjennom MAREANO, og det er identifisert flere særlig verdifulle og sårbare områder. Derfor er kartlegging av arter og naturtyper, med hensyn til både utbredelse og eventuelle påførte skader, viktig for å kunne vurdere behovet for beskyttelse og nødvendige avgrensinger. Kunnskapen om utbredelse av korallrev i våre havområder er fortsatt begrenset, selv om vi har fått ny kunnskap om visse koraller og andre naturtyper som er viktige for det biologiske mangfoldet i havet de senere årene. For eksempel er det på Sularevet identifisert nye korallstrukturer.

Iskantsonen er et sammenhengende område fra øst i Barentshavet og helt vest i Norskehavet. Dette er et område som utgjør et spesielt produktivt økosystem i havet. Etter hvert som isen smelter og trekker seg tilbake utover sommeren, skapes det spesielle forhold som gir høy planktonproduksjon. Definisjonen av iskantsonen har vært oppe til diskusjon i denne salen en rekke ganger, sist under behandling av Meld. St. 20 for 2014–2015. Da la regjeringen fram forslag til en oppdatert beregning av iskanten. Til flertallets store overraskelse hadde regjeringen valgt å flytte hele iskanten nordover, uten å foreta en vitenskapelig og faglig vurdering av området, hvor miljøfaglige råd og allmenn høring ble lagt til grunn for beslutningen. Denne meldingen ble sendt tilbake til regjeringen med stortingsflertallets klare avvisning av å flytte iskanten uten en helhetlig oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Beskjeden var klar: Adhocoppdatering av iskanten er ikke forenlig med langsiktig føre-var-forvaltning av sårbare områder.

På denne bakgrunnen er vi i dag litt overrasket over at regjeringen igjen har foretatt en ny kartfesting av området Vesterisen i Norskehavet uten å gjennomføre nye faglige vurderinger av dette området. Derfor ber flertallet regjeringen, i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten 2020, om å legge fram en faglig oppdatert avgrensing av hele iskantsonen, inkludert Vesterisen, og at denne oppdateringen må baseres på best tilgjengelig vitenskapelig kunnskap.

Til slutt er jeg glad for at det er et bredt flertall i energi- og miljøkomiteen som har samlet seg om å sette en tidsfrist for når det skal legges fram en nasjonal marin verneplan for Stortinget, senest innen 2020, etter bestemmelser i naturmangfoldloven og internasjonale konvensjoner. Det er viktig å sikre forsvarlig, bærekraftig forvaltning av havområdene våre, slik at vi også i framtiden kan høste av havets rike ressurser.

Tina Bru (H) []: Hensikten med forvaltningsplanene for våre havområder er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av naturens ressurser. Planene er ment å gi kunnskap om miljøstatus, og de skal bidra til sameksistens mellom ulike næringer som på forskjellige måter høster av naturressursene.

Denne oppdaterte forvaltningsplanen for Norskehavet viser også at miljøstatus er god, og at de ulike næringene lever godt sammen. Likevel er det selvsagt utfordringer, og jeg synes det er naturlig at marin forsøpling trekkes frem i meldingen som det økende problemet det er.

Regjeringen og samarbeidspartiene kan vise til at vi har økt bevilgningene til opprydding av hav og kyst betydelig, men vi må erkjenne at problemet likevel er voksende, og at det i hovedsak skyldes at plast og annet søppel kommer vår vei med havstrømmene.

Meldingen gir også en oppdatert oversikt over arealbruk og arealforvaltning. For olje- og gassvirksomheten varsles det ingen større endringer, og rammevilkårene ligger fast. Et viktig verktøy i arealforvaltningen er derimot identifisering av særlig verdifulle og sårbare områder, forkortet SVO-områder. Her har regjeringen fulgt opp det som er målet med SVO-grepet, nemlig at aktiviteter i disse områdene skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfoldet.

I meldingen gjøres det også rede for at det ikke er fremkommet kartleggingsresultater som gir grunnlag for å foreta endringer i avgrensingen av SVO-ene, men at det skal utredes om noen spesielle typer geologiske forekomster oppfyller kriteriene for SVO.

Froan med Sularevet og Iverryggen har fått spesiell omtale i komiteens innstilling, og jeg registrerer at flertallet mener at disse områdene skal være stengt for all petroleumsvirksomhet. Høyre og Fremskrittspartiet støtter regjeringens vurderinger og viser til at det er lagt særskilte begrensninger på petroleumsvirksomhet i disse områdene. I forlengelsen av dette er det også greit å fremheve viktigheten av MAREANO-programmet og hvordan dette bidrar til økt kunnskap om miljøstatus i de særlige verdifulle og sårbare områdene. MAREANO er blitt kraftig styrket over budsjettene de siste årene, og denne meldingen viser at midlene kommer til god bruk.

Norge har forpliktelser gjennom konvensjonen om biologisk mangfold og en konvensjon om bevaring av marint miljø i Nord-Atlanteren. Det er allerede etablert fire marine verneområder i kystsonen og i fjorder og seks marine beskyttede områder hvor korallrev er beskyttet mot bunnredskaper i Norskehavet. Høyre er fornøyd med at regjeringen vil fortsette arbeidet med en helhetlig nasjonal plan for marint vern, noe vi også stiller oss bak i et av forslagene som kom opp i komitébehandlingen.

Meldingen gir også en god oversikt over status for dette arbeidet, og det er noe underlig at et flertall i innstillingen hevder at ingenting er skjedd. Det er også viktig å understreke i denne sammenheng at naturmangfoldlovens bestemmelser om vern kun gjelder innenfor territorialfarvannet, eller tolv nautiske mil. For Høyre er også lokal medvirkning et viktig prinsipp i alle verneprosesser, og vi har derfor valgt å understreke i innstillingen at dette arbeidet må skje i nær dialog med lokale myndigheter.

Norskehavet er et område rikt på dyreliv i tillegg til fiskeriene. Dessverre har vi sett synkende bestander av en del sjøfugl. Det er ikke entydige konklusjoner om årsakene til dette, og for noen sjøfuglbestander har utviklingen også vært positiv. Uansett er det positivt at regjeringen vil utarbeide en nasjonal handlingsplan for sjøfugl, et arbeid som også har fått tildelt ekstra bevilgninger som følge av budsjettenigheten mellom regjeringen og samarbeidspartiene.

Det er bred enighet om de lange linjene i forvaltningen av våre havområder, inkludert Norskehavet. Det er en styrke fordi det gir forutsigbarhet både for dem som driver næring og verdiskaping, og for forvaltningen. At brede flertall også står bak tilrådingene i denne innstillingen, er derfor svært positivt. Høyre vil stemme for forslaget om å følge opp arbeidet med en helhetlig nasjonal plan for marine verneområder og at særlig verdifulle og sårbare områder skal prioriteres i dette arbeidet. Vi støtter derimot ikke forslag nr. 2 i innstillingen, og det er hovedsakelig fordi vi mener det er uklart hva som menes med forslaget. Når det gjelder Froan med Sularevet og Iverryggen, har jeg allerede redegjort for vårt standpunkt.

Til slutt et par ord om iskanten og iskantsonen. Høyre slutter seg til flertallets forslag om at en oppdatert avgrensing av iskantsonen gjøres i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet. Som vi presiserer i våre merknader, er det viktig å skille mellom begrepene «iskant» og «iskantsone», der førstnevnte er begrepet som brukes i forvaltningen, mens «iskantsonen» er ment å beskrive naturfenomenet med en iskant og områder rundt som forflytter seg i takt med sesongene. For Høyre er det viktig at vi holder fast på den begrepsbruken og de definisjonene som ligger til grunn for dagens forvaltning, og at rammene for aktivitet videreføres inntil en eventuelt ny definisjon av iskanten gjøres med utgangspunkt i en helhetlig revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Øyvind Korsberg (FrP) []: La meg først få lov til å takke saksordføreren for en god jobb. Det har vært en interessant prosess i komiteen, og jeg tror komiteen har landet på gode løsninger når det gjelder en oppdatering av forvaltningsplanen i Norskehavet. Som saksordføreren var inne på, er dette en oppdatering av en forvaltningsplan som ble lagt fram i 2009, og som har fungert bra. Miljøstandarden er god, og det er god sameksistens mellom næringene, der miljø blir hensyntatt. I all hovedsak ligger rammene for petroleumspolitikken fast, med noen få endringer, som også talerne før meg har vært inne på.

Marin forsøpling og mikroplast i havet har fått mye oppmerksomhet i meldingen. Det er jeg glad for. Det er økende oppmerksomhet også i dette hus og i samfunnet om det problemet, og jeg er svært glad for at regjeringen gjør en god jobb både her og – ikke minst – internasjonalt. Skal man få bukt med forsøpling og plast i havet, er det internasjonale løsninger som er nøkkelen, for det er internasjonalt de store utfordringene er. Der gjøres det en god jobb, og det er det forventet at regjeringen fortsetter med også i framtiden.

For noen uker siden kunngjorde regjeringen at de ville etablere et oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen, der aktiviteten mot marin forsøpling vil inngå som en del av porteføljen. Et nasjonalt kunnskapssenter på det området er viktig, og jeg synes det er et viktig og riktig steg regjeringen har tatt i så måte. Jeg har store forventninger til at det senteret vil kunne være med og bidra.

Enkelte områder som er omtalt i meldingen, er særskilt verdifulle områder, og jeg er glad for at en enstemmig komité har merket seg at forvaltningsplanen understreker at særlig verdifulle og sårbare områder ikke gir direkte virkning i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. Det har det vært gjort så langt – det er en god balanse mellom næring, naturinteresser og verneinteresser. Det synes jeg det er betryggende å kunne registrere at det er en enstemmig komité som sier.

Marine verneområder er også et område som vi har berørt i behandlingen. Det som er viktig der, er å si at dette må skje i godt samarbeid med lokale myndigheter. I de prosessene man skal ha med marine verneplaner i kystnære områder som berører kommuner- og fylkeskommuner, bør disse synspunktene absolutt vektlegges sterkt. Det tror jeg vil være en god måte å forankre marine verneområder på – at man tar de nødvendige hensyn til kommuner og fylkeskommuner. Det er en viktig del av den jobben som gjøres.

Når det gjelder Froan, Sularevet og Iverryggen, er det et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne som foreslår at petroleumsvirksomhet, inkludert leting og seismikkskyting, ikke skal forekomme fram til en marin verneplan er lagt fram for Stortinget. Der har Fremskrittspartiet og Høyre et annet syn. Vi mener at regjeringen i stortingsmeldingen har balansert de hensynene på en god måte, og det er også godt beskrevet i meldingen. Men vi registrerer at det er et flertall som gjør andre vurderinger.

Iskanten har vi brukt mye tid på verbalt i komiteen, men jeg tror komiteen har landet på gode løsninger i form av de forslagene som samler flertallet, slik at vi får en ny definisjon av iskanten med utgangspunkt i en helhetlig revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Jeg tror vi har landet på en god løsning.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Jeg vil også først takke saksordføreren for god ledelse i denne saken.

Havet har vært en kilde til rikdom for Norge, og ressursene vi har kunnet hente fra havet, har vært helt avgjørende for at de første menneskene slo seg ned her oppe i nord. Men det følger også med et stort ansvar for å forvalte disse ressursene på en god måte. Forvaltningsplanene vi har, er et sentralt redskap i så måte.

Menneskelig aktivitet har en kostnad for miljøet. Det er det ingen tvil om. Skaden på økosystemer og arter som forårsakes av menneskelig aktivitet, er i mange tilfeller uopprettelig. Det er derfor nødvendig at vi noen ganger stopper opp og tenker oss om av hensyn til miljøet og kommende generasjoner. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er riktig at det ikke åpnes for petroleumsvirksomhet, inkludert leting og seismikkskyting, i de særlig verdifulle områdene i Norskehavet.

For 13 år siden, i 2004, ble det utført kartlegging av 36 kandidatområder til marine verneområder. Ennå er ikke arbeidet med å utarbeide en helhetlig marin verneplan iverksatt, og regjeringa har ikke satt noen tidsplan for det videre arbeidet. Her trengs det fortgang.

Kandidatområdene som ble kartlagt i 2004, må legges til grunn for et videre arbeid med marine verneområder. Sammen med ny kunnskap som er tilkommet om særlig verdifulle områder i Norskehavet, må det legges fram en plan for arbeidet med marine verneområder.

Imidlertid er ikke dette nok til å oppfylle Norges forpliktelser under Aichi-mål 11 – om å verne 10 pst. av norske havområder innen 2020. Norge har til nå kun vernet 1 pst. av havområdene, og ved å verne alle de 36 kandidatområdene vil vi kun ha en andel på 4 pst. marint vern. Det tar oss ikke i mål, men det viktigste nå er at vi må komme i gang.

Iskantsonen er den viktigste biologiske sonen for livet i Arktis og er det stedet i Arktis hvor klimaendringene kommer til å ha størst negativ innvirkning på miljøet. Industriell aktivitet her kan ha ødeleggende konsekvenser. Både akutt og kronisk oljeforurensning ved iskantsonen vil kunne medføre langt større økologiske konsekvenser enn i andre havområder. Mange arter som lever i og ved iskanten, er truet av utryddelse. Det gjelder grønlandshvalen, flere selarter, hvalross, ismåke og isbjørn. Dette er et sted hvor risikoen forbundet med olje- og gassvirksomhet ikke må komme på toppen av klimatrusselen. Iskantsonen trenger derfor et helt spesielt vern.

Det sies at iskanten beveger seg kontinuerlig, og det er riktig. Men for alle som har fulgt med på politikk de siste ti årene, kan inntrykket være at den beveger seg lynraskt og uventet – fra én stortingsmelding til en annen. Dette er ikke forsvarlig forvaltning. Derfor mener Kristelig Folkeparti at regjeringa, i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, må legge fram en faglig oppdatert avgrensning av hele iskantsonen, inkludert Vesterisen, basert på best tilgjengelig vitenskapelig kunnskap. Dette vil gi oss et faglig grunnlag for å diskutere iskantsonen og en definisjon som står seg over år. Det trenger vi.

Så vil jeg ta opp de forslag som Kristelig Folkeparti er en del av.

Presidenten: Da har representanten Rigmor Andersen Eide tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp) []: Som flere av talerne har vært inne på, er forvaltningsplanen for Norskehavet en verdifull oppdatering av statusen i området og miljøsituasjonen i området, og det berører også en rekke av de miljøutfordringene vi ser i området. Det kan være marin forsøpling, å ivareta viktige områder knyttet til korallrev og andre verdifulle og verneverdige forekomster eller for så vidt de avveiningene som må skje mellom de ulike aktivitetene som finnes i Norskehavet. Det er ingen tvil om at dette er et viktig havområde med en stor aktivitet på mange ulike områder.

Jeg skal knytte noen kommentarer til noen av de momentene som Senterpartiet er opptatt av i innstillingen, og det gjelder særlig det videre arbeidet med marine verneområder i Norskehavet. Marine verneområder i Norskehavet har vært drøftet over lang tid, sammen med marine verneområder i andre deler av landet. 36 områder har blitt pekt ut, og tolv av dem er allerede vernet.

Noen av disse verneområdene er også i kystsonen og i fjordene. I Trondheimsfjorden er det allerede vernet tre områder – det er Tauterryggen, Gaulosen og Rødberget i Rissa – så det er allerede et nokså omfattende vern inne i Trondheimsfjorden, som er Trøndelags livsnerve når det gjelder en rekke aktiviteter. Derfor er jeg overrasket over at flertallet i innstillingen ikke er villig til å gjøre et sterkere skille mellom marine verneområder til havs og marine verneområder i kystsonen og i fjordene, for det er et helt ulikt konfliktbilde når en skal verne ute i havet, enn når en skal verne inne i fjordene. Ute i havområdene vil konfliktbildet være nokså oversiktlig. Det vil i stor grad være et spørsmål om avveininger knyttet til oljevirksomhet, til fiskerivirksomhet og skipstrafikk og for så vidt til annen virksomhet, og det gjør at valgene også er lettere å ta.

Derfor er det ikke noe problem for Senterpartiet i dag å være med på å si at vi mener at Mørebankene, Iverryggen, Froan og Sularevet er blant de områdene som bør inn under et marint vern. Men vi er svært overasket over at særlig Høyre og Fremskrittspartiet – og også Arbeiderpartiet, som står sterkt i Trøndelag – ikke er villige til å gå mer inn i problemstillingene omkring et videre marint vern i kystsonen og i fjordene.

Som jeg nevnte, er det allerede vernet betydelige områder i Trondheimsfjorden, og konfliktbildet når det gjelder vern i fjord, er jo helt annerledes. Der har en konflikter knyttet til næringsaktivitet og ikke minst privat eiendomsrett. Og det er jo ikke akkurat noen villmark vi snakker om her. Det er ikke akkurat noen villmark en skal verne hvis en skal verne Børgin og Skarsundet. Det er kjerneområdene i Trondheimsfjorden, og det er sterk motstand i de berørte kommunene mot dette vernet. Senterpartiet er av den oppfatning at denne typen områder ikke bør vernes uten at man har en lokal tilslutning til det vernet, og vi vil gjerne gi det som et klart signal i det arbeidet som skal skje med hensyn til videre marint vern.

Ellers er vi enig i en del av forslagene i innstillingen, også i betraktningene omkring vern til havs og det som ellers sies om iskanten. Den iskantdiskusjonen er en besynderlig diskusjon, som har en tendens til å dukke opp av og til. Det er merkelig hvorfor den plutselig skal tas inn igjen i forvaltningsplanen for Norskehavet. Jeg synes det naturlige er at en tar den diskusjonen under forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Da får en også muligheten – og tida som trengs – til å legge fram en faglig oppdatert avgrensning av hele iskantsonen, når en da ikke skal legge fram den forvaltningsplanen før i 2020.

Med det tar jeg opp de forslagene som Senterpartiet står bak.

Presidenten: Da har representanten Marit Arnstad tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ola Elvestuen (V) [] (komiteens leder): Først vil jeg takke komiteen og saksordføreren for et grundig arbeid med forvaltningsplanen. Jeg vil støtte store deler av innlegget til saksordføreren, jeg synes det var en grundig gjennomgang av saken, men jeg vil også knytte noen kommentarer til de ulike delene.

Om Norskehavet og forvaltningsplanen: Det er et enormt havområde det dreier seg om, og formålet er å sikre en bærekraftig økosystembasert forvaltning. Det er positivt at miljøtilstanden fortsatt karakteriseres som god, slik den også var i 2009. Men samtidig er det noen store skyer i horisonten ved at vi står overfor en økt global oppvarming med høyere havtemperaturer og med en havforsuring som det er vanskelig å se konsekvensene av i dag. Det må gjøres grundige vurderinger av hvordan dette vil kunne slå ut også for Norskehavet, samtidig som det viktigste selvfølgelig er å lede an i arbeidet med å begrense den globale oppvarmingen og lede an i arbeidet med å få ned både norske og internasjonale utslipp. Viktigheten og betydningen av det kan ikke understrekes nok, heller ikke i denne saken.

Så er det kommet mye ny kunnskap, bl.a. om sjøfugl, der tilstanden for mange arter er nedadgående. Det er en sak vi også diskuterte grundig i naturmangfoldmeldingen i fjor, hvor vi også ba om at det skal lages en handlingsplan – en handlingsplan som også er finansiert ved budsjettet for i år. Det arbeidet er viktig, og det er også viktig at det følges opp framover.

Flere har pekt på at MAREANO har gitt betydelig mer kunnskap – også et prosjekt som er styrket i hvert budsjett de siste årene. Det har gitt mer kunnskap om korallrev og hvor mange de er. Flere er også blitt vernet mot bunntrål. Det er viktig, og det er viktig at man gjør det i de områdene der det er påvist både korallrev og svampforekomster, og andre viktige områder.

Så har vi fått en økt oppmerksomhet om marin forsøpling. Venstre er fornøyd med at budsjettene nå er oppe i 40 mill. kr fra i år, og i revidert budsjett er det ytterligere økt med 20 mill. kr, så det er 60 mill. kr, og vi begynner å få et systematisk arbeid. Men det er fortsatt tidlig i det arbeidet, og oppgaven er enorm, og det må forsterkes og systematiseres på alle områder i årene framover. Dette handler ikke bare om budsjetter, det handler om hele organiseringen av hvordan vi håndterer både en sirkulær økonomi og avfallssystemene.

Olje og gass er den største næringen i området med hensyn til verdi, og i samarbeidsavtalen vi har med regjeringspartiene, er vi fra Venstres side fornøyd med at vi sikrer Mørebanken fra petroleumsaktivitet, men da burde det være sånn i denne saken at det som er blokk 6305, som fortsatt er en del av utlysningen av TFO-områder, i kartet for forvaltningsplanen også burde vært tatt ut, og det er noe vi kommer til å forfølge i årene framover – akkurat som vi ønsker å opprettholde at det ikke skal være petroleumsvirksomhet innenfor Jan Mayen i årene framover. Diskusjonen om iskanten og iskantsonen er også viktig, og vi tar den opp her igjen. Den må få en kunnskapsbasert behandling når man får forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, Vesterålen og Senja neste gang. Fra Venstres side vil vi nettopp insistere på at det må være de faglige innspillene som må legges til grunn, fra Norsk Polarinstitutt og andre, og at man her må se på hva som er potensialet for hvor det kan være isområder, og at det er det som må legges til grunn.

Så, helt til slutt, mens jeg har tid: det marine verneområdet. Det er viktig at komiteen og Stortinget nå setter en tidsfrist for når vi skal få denne gjennomgangen fram mot 2020. Venstre er også veldig godt fornøyd med at når det gjelder de særlig verdifulle områdene, med Froan, Sularevet og Iverryggen, får vi flertall for at det ikke blir petroleumsaktivitet der fram til vi får en gjennomgang og vedtak om en marin verneplan.

Jeg vil varsle at Venstre vil stemme imot II i innstillingen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: La meg gjøre som Ola Elvestuen og begynne med å korrigere innstillingen på akkurat de punktene. Forslag nr. 3 kommer ikke til å bli tatt opp av noen av partiene som står bak det i innstillingen. II vil Miljøpartiet De Grønne og SV sammen med Venstre heller ikke stemme for. Vi går altså ut av merknaden som er knyttet til det forslaget.

Denne behandlingen og denne meldingen er på mange måter tegnet på den dugnadsånd som finnes i energi- og miljøkomiteen. Hvis det ikke hadde vært for naturmangfoldmeldingen og behandlingen av den, hadde vi ikke fått denne forvaltningsplanen for Norskehavet opp nå. Vi har nå satt et system med rotasjon av forvaltningsplanene som kommer til å bli fulgt i årene som kommer. Det er bra. Det at flertallet i komiteen sier nei til oljeboring og oljeaktivitet på Iverryggen, Froan og Sularevet, er bra. Jeg synes faktisk at statsråden skal bruke litt tid på å forklare hvorfor i all verden han fant ut at det var en god idé å åpne for oljeboring på Iverryggen, Froan og Sularevet. Det er bra at vi sier tydelig nei til olje der.

Vi får nå et klart vedtak om at vi skal ha en marin verneplan – som det går fram av I – der vi tar vare på de særlig verdifulle områdene, og vi skal få en sak om dette før 2020. Det er Stortinget som er utålmodig pådriver i mange av disse sakene, og det er bra at regjeringen følger det opp. Vi forventer at en ny regjering etter valget vil gjøre det samme.

Det er bra at det nå er bred oppslutning i komiteen om en handlingsplan for sjøfugl. Dette er noe som kom inn i forbindelse med behandlingen av naturmangfoldmeldingen. Jeg er glad for at det ikke bare er avsatt penger til dette, men at det er også et engasjement fra regjeringspartiene. Det er bra, for da kan vi få et bredt flertall. Det er riktig som Tina Bru sier, at det varierer i hvilken grad de ulike stammene har gått ned, men noen av fuglestammene har gått dramatisk ned, som lomvien med en nedgang på 98 pst.

Det er økt transport i området, og det er problem med forsøpling. Vi i komiteen avskjæres dessverre fra å behandle dette, på grunn av at statsråden har valgt å la være å legge fram en stortingsmelding om sirkulær økonomi tidsnok til at vi kunne få behandlet den på en skikkelig måte. Jeg er sikker på at vi hadde sikret brede flertall om flere viktige vedtak i den sammenhengen.

Det som mangler, som flere representanter har vært inne på tidligere, er hvordan det går med Norskehavet framover i en situasjon med økt havtemperatur, økt havforsuring og økte klimaendringer. Det er vel og bra at det på kort sikt ikke ser så verst ut i Norskehavet. Miljøtilstanden er god, men det at man ikke går ordentlig inn på framtidsutsiktene med klimaendringer og økt havforsuring på en skikkelig og grundig måte, er en stor mangel ved meldingen. Jeg skulle gjerne høre statsråden si noe om hvordan han planlegger å få dette fram i senere behandlinger, og hvor han mener det er riktig å få det fram.

Den grunnleggende konflikten i denne saken, som i alle saker gjennom denne stortingsperioden, er konflikten om hvor mye vi skal åpne for oljevirksomhet. Vi klarer ikke å stoppe at det fortsatt er åpent for boring i Møreblokkene, fordi en av dem ligger innenfor TFO-området. Det er mye ullen tekst i forslagene fra både Arbeiderpartiet, Høyre og andre, men det er helt klart at det fortsatt er åpning for boring der. Det burde vi sagt nei til. Det er fortsatt full åpning for å bore ved iskanten, i strid med den avtalen som regjeringspartiene har med Venstre og Kristelig Folkeparti, men det er det Stortinget kommer til å vedta seinere i dag, når man vedtar IV.

Det er etter min oppfatning helt useriøst at man tegner inn iskanten for første gang i denne stortingsmeldingen, på tross av at stortingsflertallet har avvist denne formen for oppdatering. Det er ikke sånn at hvis man putter oppdaterte tall inn i en feil modell, så får man riktige tall ut. Tvert imot, putter du riktige tall inn i feil modell, får du feil tall ut. Derfor burde statsråden holdt seg for god til det.

Det er bra at vi har klart å samles om de tingene vi er enige om i denne stortingsmeldingen. Det er ett forslag igjen som SV er forslagstiller til, og det vil jeg benytte anledningen til å ta opp.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) []: Det er bra at denne oppdateringen av forvaltningsplanen for Norskehavet gir noen framskritt med hensyn til verneområder, en verneplan for sjøfugl som skal komme, m.m., men det er viktig at vi minner oss selv om at formålet med en forvaltningsplan for Norskehavet er å angi hvordan aktiviteter og ressurser i dette havområdet skal forvaltes innenfor økosystemets tålegrenser. Derfor må en slik plan, som flere representanter nå har påpekt, framfor alt spørre: Hva er de tålegrensene? Hvilke krav stiller de til forvaltning av ressurser og aktiviteter? Og hva må gjøres i praksis? Regjeringens oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet besvarer ikke det første spørsmålet, knapt det andre og bare delvis det tredje.

Meldingen legger hovedsakelig til grunn at miljøtilstanden i Norskehavet er god. Men det aller viktigste som står i hele den meldingen, står på side 86. Der står det:

«Klimaendring og havforsuring ventes å medføre store endringer i marine økosystemers oppbygging og funksjon.»

Et mer dramatisk varsel for et økosystem er det vanskelig å komme med. Regjeringen venter altså at Norskehavet vil bli et sterkt forandret økosystem, kanskje med andre prosesser, med andre arter, på andre steder og til andre tider enn i dag. Vi vet allerede at torsken flytter seg, at krykkjebestanden stuper, at makrellen har nådd Longyearbyen, men vi vet ikke hva som kommer etter makrellen. Vi vet ikke hva torsken skal spise hvis den kommer til dyphavet nord for Svalbard. Vi vet at havet fylles med plast, men vi vet ikke de langsiktige konsekvensene. Vi vet at niser og polarmåker bør behandles som spesialavfall når de er døde, på grunn av at de er så stinne av miljøgifter. Men vi vet ikke hvor lenge bestandene tåler det. Og vi vet at Norskehavet blir varmere og surere, men vi vet ikke om det er 10 eller 50 år til det kan føre til store skader på bestander av kalkavhengige arter, som alle andre dyr er avhengig av.

Hva er regjeringens svar på det? Svaret er stort sett å gjøre som vi pleier: Be forskerne følge nøye med på hva som skjer, pøse ut letetillatelser til oljebransjen og juble over at nye havområder åpnes som følge av den beleilige issmeltingen. Det forvaltningsplanen for Norskehavet burde gjort, var å legge fram scenarioer for utviklingen i økosystemer og arter i Norskehavet, drøfte konsekvensene og foreslå forvaltningstiltak basert på det. Dessuten burde planen selvfølgelig tatt konsekvensen av at Norge de siste 50 årene har levert 16 milliarder tonn ekstra CO2 til atmosfæren, som bidrar til den kraftige temperaturøkningen i Norskehavet, og derfor anbefalt å stanse letingen etter enda mer olje og gass, som verden ikke trenger, og starte utfasingen av norsk oljevirksomhet, slik at vi kan avslutte epoken da Norge bidro til å ødelegge sine egne økosystemer.

Når det gjelder å åpne nye oljefelt, vil regjeringen kjøre litt på. Når det gjelder å verne våre viktigste havområder, går det tregere enn kaldtvannskoraller vokser. Jeg var med i det utvalget som foreslo 36 kandidater til marine verneområder for Miljøverndepartementet i 2013, og har vært ganske utålmodig etter det. Havnasjonen Norge har hundrevis av oljeleteområder, men fortsatt bare en håndfull marine verneområder – to år før vi ifølge våre internasjonale forpliktelser skal ha vernet 10 pst. av arealet. Dette går for sakte. Det er bra at vi får litt i dag, men farten må økes.

Stortingsflertallet fortsetter dessverre å prioritere oljeutvinning høyere enn framtida. Selv i sårbare områder blir det åpnet for leting. Og så prøver altså regjeringen, som flere har vært inne på, å endre definisjonen av iskantområdene enda en gang, sånn at oljenæringen kan høste gevinsten av klimaendringene som driver isen stadig lenger nord. Det er bra at stortingsflertallet i det minste avviser dette.

Som SVs representant gikk gjennom, stemmer vi ikke for forslag til vedtak II og heller ikke for det nye forslaget som jeg har forstått at Arbeiderpartiet og Senterpartiet varsler, fordi det betyr åpning for oljevirksomhet på en av Møreblokkene. Så trekker vi forslag nr. 3, som er dekket av forslagene nr. 1 og 2 – vi regner med å trekke det.

Den regjeringen som kommer etter valget, bør ikke legge denne forvaltningsplanen som vi nå debatterer, til grunn for forvaltning av Norskehavet. Den regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med en grundigere, fagbasert plan basert på de langsiktige konsekvensene av havendringene i Norskehavet, og hvordan vi bør håndtere det.

Statsråd Vidar Helgesen []: I forrige uke ble det skrevet havhistorie i New York, da FN arrangerte sin første store havmiljøkonferanse. Det er et veldig klart tegn på at hav er et tema som kommer stadig høyere opp på den internasjonale dagsordenen, og det er et tema hvor Norge har mye å bidra med. En økosystembasert tilnærming til forvaltningen og det å balansere bærekraftig bruk og beskyttelse sto sentralt på konferansen. Her har Norge forvaltningsplanene som det sentrale verktøyet for arbeidet med bærekraftig forvaltning og for vår innsats for oppfyllelse av bærekraftmål 14, om hav og liv under vann.

Systemet med de helhetlige forvaltningsplanene er et viktig bidrag fra Norge til internasjonal havforvaltning. For eksempel arbeider Russland nå med et forvaltningsplansystem inspirert av det vi har i Norge, og som har kommet ut av den gode dialogen i det norsk-russiske miljøsamarbeidet.

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Men det er, som siste taler var inne på, en utfordring at økosystemene er i endring på grunn av klimaendringene. Forvaltningsplanene er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat har evne og vilje til å forvalte havområdene våre på en ansvarlig måte.

Norge har en sterk historie som havnasjon, og vi kommer ikke til å ha mindre glede av havet i fremtiden. Havnæringene vil spille en viktig rolle i overgangen til et lavutslippssamfunn og utviklingen av nye, grønne løsninger for Norge. Havet er et område hvor sammenhengen mellom bærekraftig miljø og økonomiske muligheter er veldig åpenbar.

Denne våren har regjeringen lagt frem en havstrategi, en stortingsmelding om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og denne meldingen om Norskehavet. Regjeringen satser sterkt på havet som en viktig ressurs for å trygge Norge for fremtiden.

Stortingsmeldingen bekrefter, som flere har vært inne på, at miljøtilstanden i Norskehavet i hovedsak er god, og at vi på en god måte balanserer næringsvirksomhet med miljøhensyn. Utfordringer som vi møter, følges opp med tiltak, som bl.a. handlingsplanen for sjøfugl, nye kunnskapstiltak og tiltak mot marin forsøpling.

Jeg vil fremheve at meldingen bygger på et solid og bredt forankret faglig grunnlag, i første rekke bestående av Faglig forums rapport, Overvåkingsgruppens statusrapport samt innspillene fra høringen og innspillsmøtet.

Jeg må også nevne Vesterisen, som var omtalt, men ikke kartfestet i forvaltningsplanen fra 2009. Med bedre kunnskap er Vesterisen nå kartfestet i oppdateringen av forvaltningsplanen. Det endrer ikke det regjeringen tidligere har varslet om at det faglige grunnlaget for revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten vil inkludere en gjennomgang av definisjonen som ligger til grunn for beregningen av iskanten. Den gjennomgangen i revideringen i 2020 vil også omfatte Vesterisen i Norskehavet, i tråd med komiteens oppfatning.

Ved behandling av meldingen har komiteen også vært opptatt av både særlig verdifulle og sårbare områder, SVO-er, og arbeidet med marint vern. Jeg vil nevne at status for marint vern er omtalt i meldingen, og at regjeringen vil videreføre arbeidet samt utarbeide en plan for det videre arbeidet med marint vern.

Når det gjelder korallrevene Sularevet og Iverryggen, vil regjeringen legge til grunn at et flertall i komiteen vil videreføre rammene for petroleumsvirksomhet fra 2009.

Norskehavet omfatter store dyphavsområder. Dyphavsmiljøet er verdifullt i seg selv, samtidig som vi kanskje kan høste biologisk materiale fra helt ekstreme livsmiljøer til bruk i industri og medisin. Det er også interesse for å utnytte mineralforekomster på havbunnen. Slik virksomhet vil sette store krav til bærekraftig bruk og bevaring av økosystemene i dyphavet. Her er det mye vi ikke kjenner, og det er mye kunnskap vi har behov for å høste også, før vi høster ressursene. Et av tiltakspunktene i meldingen er derfor å vurdere behovet for vern eller beskyttelse av særegne og sjeldne naturverdier i dyphavet.

For første gang benytter vi en stortingsmelding til å gi en bred gjennomgang av marin forsøpling i norske havområder. Regjeringen foreslår en rekke tiltak for opprydding, kunnskapsoppbygging og tiltak mot forsøpling fra sjøbaserte kilder.

I denne stortingsperioden har både regjeringen og Stortinget sørget for å videreutvikle det gode forvaltningsplansystemet vi har. Jeg vil takke komiteen for et godt arbeid i oppfølgingen av det. Opprettelsen av ett felles faglig forum for alle havområdene har gitt bedre samordning. Vedtaket fra Stortinget om å revidere forvaltningsplanene minst hvert tolvte år og oppdatere dem hvert fjerde år gir oss et mer forutsigbart system, og fra kommende stortingsperiode vil Stortinget bli forelagt minimum én melding om havforvaltning i hver periode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) []: I forvaltningsplanen blir områdene Froan, Sularevet og Iverryggen utpekt som særlig verdifulle og sårbare områder siden forrige forvaltningsplan. Det er blitt gjort nye funn av korallrev her, og det er særlig viktig næring og yngleplass for fisk, sjøfugl og sel der. Er klima- og miljøministeren enig i at det bør tillates oljeboring og petroleumsaktivitet i de sårbare områdene Froan, Sularevet og Iverryggen?

Statsråd Vidar Helgesen []: En forutsetning for enhver type næringsvirksomhet i områdene Sularevet og Iverryggen, som er identifisert som særlig verdifulle og sårbare, er at det iverksettes nødvendige tiltak for at naturverdier ikke skades. Det er ikke noe forbud mot næringsvirksomhet, men nødvendige tiltak må sikre at det ikke blir skader. Det er bakgrunnen for at Sularevet og Iverryggen er stengt for bunntråling, og for at regjeringen foreslo å åpne for tildeling av utvinningstillatelser med særlige krav om ikke å skade korallrevene. I tillegg foreslo vi omfattende boretidsbegrensninger av hensyn til sjøfugl og sjøpattedyr. Det var forslag vi kom med basert på erfaringer fra krav som miljømyndighetene tidligere har satt til petroleumsvirksomhet i områder med korallrev – erfaringer med resultater fra miljøovervåkningen knyttet til disse operasjonene og forskning på påvirkninger og effekter på korallrev. Vi legger til grunn komiteens vedtak nå om at slik eventuell virksomhet skal avventes frem til en helhetlig marin verneplan er lagt frem.

Anna Ljunggren (A) []: Takk for svaret. Jeg kan ikke dy meg. Jeg må spørre statsråden om han kan gjøre rede for årsaken til at det er blitt tegnet et nytt kart for iskanten i denne meldingen uten at det er foretatt en helhetlig vitenskapelig utredning av iskantsonen. Dette er gjort til tross for at Stortinget har gitt tydelig beskjed til regjeringen – vi sendte en sak tilbake – om at en eventuell ny vurdering av iskanten og iskantsonen skal vurderes i forbindelse med en helhetlig vurdering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Statsråd Vidar Helgesen []: Vi har varslet, og vi står fortsatt ved, at beregningskriteriene for iskanten vil bli gjennomgått når forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten revideres i 2020. Den gjennomgangen vil også omfatte Vesterisen.

Da iskantmeldingen ble behandlet, var det ikke noe flertall som mente at beregningskriteriene for definisjonen av iskanten var uriktige, men det var en oppfatning hos flertallet om at det faglige grunnlaget ikke var oppdatert gjennom avklarte prosesser. Vesterisen, som vi nå omtaler og kartfester, var omtalt i forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009. Nå har vi også kartfestet den, simpelthen fordi vi har bedre kunnskap om forekomsten av havis. Dette er for øvrig et område som ikke er i nærheten av noe område som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Det å ha et kart når man har grunnlag for å lage et kart, mener jeg er bedre enn ikke å ha et kart.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Som jeg sa i innlegget mitt, er kun 1 pst. av havområdene våre vernet, og selv om det er 36 kandidatområder som er kartlagt, blir likevel kun 4 pst. eventuelt vernet.

Gjennom internasjonale konvensjoner har Norge forpliktet seg til å verne 10 pst. av havområdene innen 2020. Det kunne vært fristende å spørre statsråden om han er fornøyd med framgangen, men jeg spør heller om hvordan statsråden mener at vi skal nå målet på 10 pst. innen 2020.

Statsråd Vidar Helgesen []: Det er ingen tvil om at det er mye som gjenstår i arbeidet med marint vern. Én av grunnene til det er at vi er opptatt av at det skal være lokal aksept og lokal forankring så langt det overhodet er mulig. Vi har altså i fjor vernet tre nye områder, det var en dobling av antallet, men fra et lite antall. Jeg registrerer nå, ved behandlingen av denne meldingen, at flertallet har kommet med vedtak som angår arbeidet med marine verneområder, og det kommer vi til å legge til grunn.

Det er ønske om en plan, og det arbeidet kommer vi til å sette i gang. Forhåpentligvis vil det kunne bidra til bedre fremdrift i dette arbeidet, men jeg vil gjenta at lokal aksept i disse verneprosessene er et viktig utgangspunkt.

Marit Arnstad (Sp) []: Statsråden startet ute i det store havet, men la oss gå inn i fjorden, der folk arbeider og bor, der det er en yrende virksomhet, og der folk lever og har hverdagen sin. Det er mye som er vernet i Trondheimsfjorden – Tauterryggen, Rødberget, Gaulosen – og alle har lokal tilslutning. Derfor er jeg litt overrasket over at regjeringspartiene i dagens innstilling ikke kan være med på å si at dersom en skal verne Skarnsundet og Børgin, må det være lokal tilslutning. For når det gjelder det vernet, er det sterk motstand i alle de berørte kommunene.

Spørsmålet mitt til statsråden, når han i det tidligere replikksvaret snakket om behovet for lokal tilslutning, er om han kan garantere at de to områdene ikke blir vernet uten at det er lokal oppslutning blant de berørte kommunene.

Statsråd Vidar Helgesen []: La meg først si at det er viktig å verne områder også nær kysten, for de har viktige verneverdier. Det ligger til grunn i det faglige grunnlagsarbeidet.

Det er også slik at selv om folk naturlig nok bor på land, lever de ikke bare av det som finnes i fjæra; de lever også av det store havet. Det har Norge gjort gjennom århundrer. Det blir kanskje enda viktigere for oss i årene fremover. Høsting av ressurser dreier seg om både fjordene og de store havene.

Når det gjelder områdene i Nord-Trøndelag, er vi nå der at områdene er oversendt til departementet etter lokale høringer og håndtering av Fylkesmannen og Miljødirektoratet, men vi har ikke konkludert i dette spørsmålet ennå.

Ola Elvestuen (V) []: Det er viktig å ha lokal medvirkning, at man er med på å tilpasse hvordan verneforskrifter skal være. Men det kan ikke være slik at man bestemmer lokalt om det er nasjonalt viktige områder som trengs å vernes. Det må være en nasjonal beslutning også framover. Er det viktige områder, er det et nasjonalt ansvar å beslutte å ivareta dem.

Men mitt spørsmål dreier seg egentlig om at når vi nå får en marin verneplan og de 36 områdene får en gjennomgang, og vi vil få en sak til Stortinget, vil det – som Kristelig Folkeparti påpeker – ikke være i nærheten av det som er nok for å nå målene som vi har forpliktet oss til internasjonalt, og Aichimålene som er satt, med 10 pst. vern. Det må settes i gang nye prosesser for å nå de målene. Da blir mitt spørsmål: Hva ser statsråden for seg av nye prosesser for å nå våre internasjonale forpliktelser – prosesser som går utover gjennomgangen av den marine verneplanen?

Statsråd Vidar Helgesen []: Når vi har en plan med utgangspunkt i anbefalingen fra et rådgivende utvalg i 2004, som har anbefalt 36 områder, og vi så langt vel har vernet seks av dem, er det klart at vi har en jobb å gjøre med dem som er identifisert. Å videreføre og gjennomføre prosesser rundt dem vil nok være viktigere enn å identifisere ytterligere nye.

Vi har eksempler internasjonalt på at land verner ganske store områder for å nå dette 10 pst.-målet, uten at det nødvendigvis er veldig store vernekvaliteter der. Jeg tror at det ikke er noen prosess vi bør følge. Vi bør forholde oss til de faglige vurderinger av hvor det er verneverdier.

Nå pågår det, i tillegg til prosessen i Nord-Trøndelag, også prosesser i ulike stadier i bl.a. Hordaland, Nordland og Finnmark.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Norge forvalter områder som er like store som hele Middelhavet. Det gjør oss til et av de landene i verden – med unntak av en del stillehavsøyer og andre – som forvalter mest hav per innbygger. Samtidig har vi en litt mørkere historie på et annet felt. Vi er nemlig et av de landene som bidrar med mest CO2 til klimaendringer per innbygger – på grunn av både utslipp og forbruk, men også på grunn av vår produksjon av olje og gass og brenningen av dette.

Spørsmålet mitt er: Når statsråden advarer i meldingen om mulige store konsekvenser for økosystemet i Norskehavet på grunn av klimaendringene, er han fornøyd med at han ikke har evnet å legge fram for oss hva vi kan forvente, og hva vi er nødt til å gjøre for å stoppe dette – samtidig som man åpner nye områder for oljeindustrien?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det viktigste vi gjør for å verne økosystemene i Norskehavet så vel som i andre havområder, er å bremse klimaendringene. Klimaendringene skjer allerede, økosystemene endrer seg allerede. Jeg var på Svalbard i fjor høst og så en atlanterhavstorsk som ikke burde være der, men den er der nå. Noen av disse endringene er selvsagt allerede der, og de er der for å bli. Det forteller oss at vi må jobbe hardt for en mer offensiv klimapolitikk – internasjonalt og i Norge.

Det gjør vi. Selv om klimaendringene skjer dobbelt så raskt i Arktis som det globale gjennomsnittet, er det ikke utslippene her alene som er årsaken til det – det er de globale utslippene som må ned. Det betyr at utslippene fra fossil energiproduksjon også må ned, og at fossil energiproduksjon over tid må fases ut. Men der er det etterspørselen som vil avgjøre hvor raskt det skjer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anna Ljunggren (A) []: La meg bare svare ut et par av de kommentarene som er kommet til innlegget. Først vil jeg takke for skryt. Dette har vært en krevende sak å få gjennom i komiteen. Det er mange ulike meninger om hvordan vi skal forvalte disse områdene.

Representanten Tina Bru viste i sitt innlegg til at vi i merknader er kritisk til at arbeidet med nasjonale verneplaner har tatt for lang tid. Allerede i 1995 ble det lagt fram en kartlegging av egnede marine verneområder i Norge, og Stortinget vedtok i 2000 at det skulle etableres nasjonale marine verneplaner. Det er, som flere har nevnt, foreslått 36 representative områder for vern, men vi har ennå ikke fått på plass en helhetlig plan for å sikre våre marine økosystemer.

Det er spesielt viktig å sikre de områdene der det er funnet nye og viktige korallforekomster, og områder for vårgytende fisk – som de områdene vi har diskutert mye her nå: Sularevet, Froan og Iverryggen. Vi mener at det ikke skal iverksettes ny petroleumsvirksomhet i disse områdene. Det har vi heldigvis flertall for i Stortinget.

Også Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken utpeker seg som særlig aktuelle som marine verneområder. Disse områdene er kjerneområder for gyting og oppvekst av sild og sei. I tillegg er det tre nye funn av korallrev på Mørebankene. For Arbeiderpartiet er det viktig å signalisere at Mørebankene bør unntas for petroleumsaktivitet i det videre arbeidet med marine verneområder.

Representanten Marit Arnstad viste til etableringen av marint vern i kystnære områder. Da vil jeg bare understreke at det skal skje i nær dialog med lokale myndigheter, og i prosesser med marine verneplaner i kystnære områder skal kommunenes og fylkeskommunenes synspunkter vektlegges.

Det er flere partier som i dag har gått ut av forslag til vedtak II slik innstillingen nå foreligger. Arbeiderpartiet vil opprettholde støtten til II, men vi ønsker subsidiært å støtte forslag nr. 13, fra Senterpartiet.

Så vil jeg si at jeg synes det er synd at vi ikke har kommet fram til enighet der vi kunne fått flertall for å sikre disse verdifulle områdene i Norskehavet, fram til status for de marine verneplanene er avklart gjennom nasjonal marin verneplan. Det handler nok om at Stortinget har hatt mange saker å behandle den siste tiden. Forvaltningsplanen kom sent. Her kunne vi ha klart å finne fram til en løsning hvis partiene var villig til det.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg takker for presiseringen fra saksordføreren omkring behovet for en nær dialog med kommunene, og jeg vil bare understreke at når det gjelder Børgin og Skarnsundet, har Steinkjer og Inderøy kommuner vært sterkt imot fra dag 1, og det er de fortsatt. Spørsmålet er om det hjelper.

Jeg har forstått det sånn at Høyre og Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis er imot, men at statsråden understreker at de ikke har avgjort spørsmålet om Børgin og Skarnsundet. Derfor vil jeg be om å få gjort om forslag nr. 12 til et oversendelsesforslag, med håp om at den henstilling som ligger i et slikt oversendelsesforslag, vil medvirke til en fornuftig avgjørelse fra regjeringens side når det gjelder Børgin og Skarnsundet.

Presidenten: Det er notert.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg tar ordet fordi jeg må si at jeg reagerer på det statsråden sier om den inntegningen han har gjort av iskanten. Han framstiller det som nærmest helt tilforlatelig og helt naturlig at iskanten tegnes inn på den måten den gjør, siden iskanten var omtalt i forrige forvaltningsplan, men ikke tegnet inn, og han hevder at dette er fordi vi nå har mer kunnskap. Men sist gang regjeringen forsøkte seg på å flytte på iskanten, reagerte Stortinget på det ved å si at dette er ikke greit. Det var fordi regjeringen gjorde det uten å foreta en vitenskapelig og faglig oppdatering av definisjonen av iskanten, men bare tegnet inn med oppdaterte tall.

Diskusjonen om dette handler om flere forhold. Det handler om man skal benytte maksimal isutbredelse, eller om man skal bruke isutbredelse for bestemte datoer, hva slags mengde is – hvor stor skal andelen is være for at man skal definere dette som iskantsone, mengde is per kvadratmeter, og diskusjonen om lengden på de tidsseriene for å fange opp en del av de grunnleggende variasjonene som finnes av helt andre årsaker enn bare klimaendringer. Dette er fordi det finnes en faglig diskusjon både om der disse parameterne har betydning for hvor livet befinner seg, og om hva slags risiko man er villig til å ta knyttet opp mot eksempelvis oljeboring.

Det er et problem her, som jeg synes at statsråden burde holde seg for god til å hoppe bukk over. Det som er problemet med å gjøre det på den måten statsråden har gjort, er at han i dag tar stilling til hva slags type definisjon av iskanten han vil anvende, og det på tross av at Stortinget, altså hele stortingsflertallet med unntak av regjeringen, ba om at den diskusjonen skulle vi ta på en skikkelig og vitenskapelig måte i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten. Derfor synes jeg det var helt nødvendig å påpeke dette, for jeg mener at statsråden har valgt å hoppe bukk over det stortingsflertallet vedtok i forrige runde når det gjaldt denne saken. Det burde han ikke gjort, og nå er det altså sånn at Stortinget krever å få en ordentlig oppdatering i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.