Stortinget - Møte torsdag den 19. april 2018

Dato: 19.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 193 S (2017–2018), jf. Dokument 8:105 S (2017–2018) og Dokument 8:113 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:35:14]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Åslaug Sem-Jacobsen, Ivar Odnes og Geir Adelsten Iversen om å be regjeringen fremme en stortingsmelding om psykisk helsevern og Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Kjerkol, Tore Hagebakken, Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland og Siv Henriette Jacobsen om lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene (Innst. 193 S (2017–2018), jf. Dokument 8:105 S (2017–2018) og Dokument 8:113 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til replikkordskifte på inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Torill Eidsheim (H) [](ordførar for saka): Forslagsstillarane peikar på viktige område i utviklinga av eit godt psykisk helsevern.

Merksemda rundt psykisk helse har auka dei seinare åra, noko som er svært positivt og òg nødvendig for å kunne møte dei samfunnsutfordringane som følgjer av psykiske plager og lidingar. Det ser ut til å kunne utgjere den vesentlegaste årsaka til sjukdomsbelastninga i vestlege land fram mot 2020, og difor er styrkt innsats med psykisk helsehjelp svært viktig.

Det er viktig å understreke at den psykiske helsehjelpa bør sjåast på som ein del av ei integrert heilskapleg helseteneste. Fleirtalet i denne saka går inn for at psykisk helsevern skal behandlast som ein del av dei meldingane og planane som gjeld for spesialisthelsetenesta og primærhelsetenesta, og meiner at ei eiga stortingsmelding ikkje vil fremje, men snarare kanskje bidra til å fragmentere den heilskaplege helsetenesta og tilbodet til psykisk sjuke.

Gjeninnføringa av «den gylne regel», der veksten i behandling innanfor rus og psykiatri kvar for seg skal vere større enn veksten i somatiske sjukdomar, er eit viktig tiltak, i tillegg til Opptrappingsplanen for rusfeltet, som skal ha ei brei tilnærming for tidleg innsats, riktig behandling og god oppfølging, som òg skal bidra til å sikre kvalitet og tilgjengelegheit i dei kommunale tenestene. Kommunane er nettopp heilt sentrale for at vi skal kunne lykkast med det arbeidet vi gjer innanfor psykisk helse og rusfeltet.

God kunnskap og evne til tverrfagleg og tverrsektoriell tenking og handling hos tilsette er heilt avgjerande for at tenestene skal bli gode, samanhengande og forsvarlege. Pakkeforløp for psykisk helse og rus er òg eit tiltak for å oppfylle «den gylne regel».

Psykisk helsehjelp bør sjåast som ein del av ei integrert heilskapleg helseteneste. Difor ønskjer vi at psykisk helsevern skal behandlast som ein del av meldingane og planane som gjeld for spesialisthelsetenesta og primærhelsetenesta, og vi støtter difor ikkje forslaga i denne saka.

Tellef Inge Mørland (A) []: Hvert år begår mellom 500 og 600 selvmord i Norge, og ifølge Folkehelseinstituttet er det vanlig å anta at det er ti ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. 60 pst. av alle selvmordene skjer i aldersgruppen under 50 år, og det er om lag dobbelt så mange menn som kvinner som tar sitt eget liv.

Selvmord må kunne sies å være det mest dramatiske utfallet av psykiske lidelser i befolkningen. Men bare en liten del av dem som har psykiske lidelser, ender opp med å ta sitt eget liv – heldigvis.

Samtidig er det svært mange som har det vanskelig på grunn av psykisk uhelse. Det er alvorlig for den som rammes, og for de pårørende, men det er også en stor utfordring for samfunnet, som vi politikere har et ansvar for å ta tak i. Psykiske lidelser medfører redusert livskvalitet og færre leveår og holder folk borte fra arbeidslivet og andre aktiviteter som de fleste kan ta som en selvfølge å delta i.

Arbeiderpartiet har tro på tidlig innsats også på dette feltet. Derfor har vi fremmet representantforslaget om lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene. Dersom en får hjelp raskt og i en tidlig fase, mener vi det vil kunne begrense utviklingen av de psykiske lidelsene hos mange, og vi tror samtidig at vi som samfunn vil se at tidlig innsats lønner seg også innen psykisk helse.

For mange føles dessverre terskelen for å søke hjelp for høy. Andre opplever å ikke få den hjelpen en trenger, når en trenger den. Arbeiderpartiet fremmer og støtter derfor flere forslag i denne saken for å gjøre noe med dette. Vi ber regjeringen sørge for at det etableres lavterskel psykisk helsetilbud til barn, unge og familier i alle kommuner. En skal ha rett til et godt tilbud uavhengig av hvor en bor, og det må være lett tilgjengelig. Terskelen for å søke hjelp om en sliter psykisk, bør ikke være høyere enn om en har brukket et bein.

Vi sier også tydelig fra om at det ikke skal kreves inn egenandeler for behandling av barn og unge i psykisk helsevern. Egen og familiens økonomi må ikke komme i veien for at barn og unge skal få den beste behandlingen. Det vil i så fall kunne vise seg å bli kostbart både for den enkelte og for samfunnet på sikt.

For meg er det litt overraskende at verken regjeringspartiene eller Kristelig Folkeparti har ønsket å stå sammen med oss om disse forslagene. Jeg håper iallfall ikke det er et uttrykk for at disse partiene mener at dagens situasjon er god nok, for etter Arbeiderpartiets syn gjenstår det mye arbeid på dette feltet.

Tidligere denne uken kunne NRK fortelle at ett menneske annenhver dag tar sitt eget liv mens de er i kontakt med psykisk helsevern. Det er et vanvittig høyt tall. Det er et tall Arbeiderpartiet mener vi må gjøre noe med før det går så langt. Det meste starter i en kommune, og grunnlaget for god eller dårlig psykisk helse legges gjerne i barndoms- og ungdomsårene. Derfor er det også der vi starter med våre forslag i denne saken.

På den bakgrunn tar jeg opp forslagene nr. 1 og 2, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Tellef Inge Mørland har teke opp dei forslaga han refererte til.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Stadig flere får det vondt, og jeg tror vi alle har vært truffet ganske hardt av selvmordstallene NRK har løftet, om at 1 910 mennesker mellom 2008 og 2015 har begått selvmord i eller rett etter psykisk helsevern.

Espen mistet søsteren sin da hun var på utvidet permisjon, og spør selv i media om han kunne gjort mer, om han kunne ha forandret situasjonen. Jeg vil gjerne si fra denne talerstolen at dette skal ikke Espen bebreide seg selv for. Når vi snakker om selvmord, kan det lett høres ut som om ethvert selvmord kunne vært unngått, og det kan det hvis vi starter tidlig, men det kan ikke alltid det når det har gått for langt.

Situasjonen er alvorlig. Hver femte ungdom sliter med psykiske plager. Anoreksi har blitt den tredje vanligste dødsårsaken blant unge jenter i Europa, og det dør flere unge gutter av selvmord enn i trafikken.

Behandlingstilbudet må opp, men vi i SV mener at vi også må tenke over hvordan vi bygger samfunnet vårt. Økende prestasjonspress i skolen, kraftig økning i stressplager blant unge, reklame for puppeforstørrelser og Restylane-tilbud til russ gir et kroppspress vi heldigvis slapp unna.

Tilbudet til dem som lider tungt, er for dårlig. Jeg hadde selv en kompis som prøvde å ta sitt eget liv. Han fikk beskjed om at han skulle få akuttplass, og måtte venter i to uker på å få den såkalte akuttplassen. Men for å stoppe disse problemene er noe av det aller viktigste vi kan gjøre, å sikre god forebyggende hjelp og hjelp som er lett å komme til når man begynner å få det vondt, istedenfor å måtte vente til det har gått så altfor, altfor galt.

Derfor foreslår SV sammen med Senterpartiet en femårig opptrappingsplan for psykisk helsearbeid i kommunene, derfor foreslår SV sammen med Arbeiderpartiet lavterskeltiltak i alle kommuner i hele Norge, og derfor står de rød-grønne sammen om å foreslå oppsøkende team som kan hjelpe dem som sliter, istedenfor at de bare blir sittende alene. Men det aller viktigste forslaget tror jeg er forslaget om en stortingsmelding om psykisk helsevern.

Om situasjonen i det siste har vist oss én ting, så er det at vi trenger å se på situasjonen på nytt, tørre å se oss selv i kortene og tørre å undersøke. Derfor er jeg svært skuffet over at regjeringspartiene ikke engang vil lage en stortingsmelding for å vokse og lære av den situasjonen som nå har kommet fram.

Jeg tar opp forslagene nr. 4 og 5, som SV er med på.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har teke opp dei forslaga han refererte til.

Olaug V. Bollestad (KrF) [](komiteens leder): Stortinget behandler nå to saker, et Dokument 8-forslag fra Senterpartiet, som jeg vil takke Senterpartiet for, om å fremme forslag om en stortingsmelding, og et annet Dokument 8-forslag, fra Arbeiderpartiet, om lavterskeltilbud innenfor psykisk helse.

Når Kristelig Folkeparti er opptatt av å få en stortingsmelding, er det fordi vi tror at med en stortingsmelding der Stortinget i helhet må si noe om psykisk helse, får en et forhold til dette på en annen måte – og er villig til å prioritere det. Jeg er dypt uenig når en fra denne talerstolen sier at det ikke vil fremme, men snarere fragmentere, en slik tjeneste. Jeg tror nettopp en stortingsmelding kan bidra til at en ser helhetlig på dette feltet, et felt der vi stadig ser et stigende antall syke. At flere og flere blir syke, henger sammen med både somatiske lidelser og andre sider ved samfunnet. Derfor har Kristelig Folkeparti sagt at vi tror Stortinget skal ha et eierskap. Vi så hvor viktig dette var da Dagfinn Høybråten i sin tid gjennomførte en opptrappingsplan for psykisk helse, og hva det hadde å si at Stortinget selv hadde et eierskap til det. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslag om det.

Når det gjelder lavterskeltilbud innenfor psykisk helse i kommunene, spesielt for barn og unge, er Kristelig Folkeparti hjertens enig i intensjonen. Men Kristelig Folkeparti fikk altså i forrige periode gjennomslag for at det skal komme en opptrappingsplan for psykisk helse for barn og unge til Stortinget, en forpliktende opptrappingsplan, og jeg håper at hele Stortinget velger å prioritere penger som jeg tror kommer til å gå til mange av de gode forslagene som kommer for dagen i representantforslaget som kommer fra Arbeiderpartiet. Men grunnen til at vi stemmer nei, er at vi venter på – og vi har stor forventning til – en tverrsektoriell opptrappingsplan innenfor psykisk helse, for vi tror at dette helsefeltet henger sammen med andre felt.

Så har vi også sett i media den siste tiden hvor stor andel av befolkningen som begår selvmord, eller som tenker på å ta sitt eget liv. Jeg tror vi bare aner konturene av smerten som ikke bare den som gjør det, har, men som en hel familie og vennekrets kjenner på etterpå.

Sylvi Listhaug (FrP) []: De fleste har vel hørt om Florence Nightingale, men få har kanskje hørt om hennes menneskesyn. Hun sto for det vi kaller et holistisk menneskesyn, et menneskesyn som tar utgangspunkt i hele mennesket. Hva betyr egentlig det i praksis? Det betyr at man ikke bare vil forsøke å behandle de fysiske symptomene på en sykdom eller tilstand, men vil vurdere totaliteten til den personen som blir behandlet – mentale, emosjonelle, åndelige, sosiale, kulturelle og rasjonelle aspekt. Selvfølgelig, tenker jeg, alt henger sammen med alt. Forskning har vist at psykisk sykdom kan gi fysiske, kroppslige plager, og at mangel på tilhørighet, både åndelig og sosialt, kan gi psykisk sykdom.

Men hvorfor er det fortsatt slik at å fortelle omverdenen at en har en psykisk lidelse, for mange fortsatt er forbundet med skam? Hvorfor skal det være forskjellig fra hvordan folk med vondt i hjertet møtes og følges opp? Har en fysiske symptom, eksempelvis i form av en blodpropp, står verden klar til å ta imot en, men faller verden rundt en sammen i form av en alvorlig depresjon, skal dette helst ikke snakkes om.

I senere tid har fagfolk og vi politikere prøvd å bidra til at det bygges opp en helsetjeneste basert på prinsippet om å se hele mennesket. Vi ønsker en helhetlig tjeneste. Vi har prøvd å bryte ned tabubarrierene innen psykisk helse gjennom å spre informasjon og kunnskap om psykiske lidelser, gjennom å opprette den gylne regel og gjennom å knytte psykisk helse og folkehelse sammen. Vi har i flere år styrket helsestasjonene og skolehelsetjenesten med både helsesøstre og psykologer nettopp for å kunne møte barn og unge der de er. Vi bygger pasientenes helsetjeneste og satte i gang en stor holdningsendring blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene – en holdningsendring helt på lavterskelnivå som tar utgangspunkt i pasientenes behov og ønsker med ordene: Hva er viktig for deg? – også i psykisk helsetjeneste.

Vi synes det er spesielt viktig å innlemme psykisk helse i planer og meldinger for spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste og ikke som en egen melding. Det er fordi vi ønsker å se mennesket i et helhetlig perspektiv, ikke fragmentert og delt. Med dette som utgangspunkt kan vi i dag ikke se behovet for en ny stortingsmelding og mener at vi allerede har lagt godt til rette for god psykisk helsehjelp for barn og unge, med tilgang til viktige og nødvendige fagpersoner, selv om det alltid trengs mer. At det psykiske helsetilbudet til unge og gamle alltid kan bli bedre, er det ingen tvil om, og Fremskrittspartiet vil jobbe kontinuerlig for at psykisk helse settes på dagsordenen.

Regjeringspartiene vil støtte det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet meiner det er behov for ei ny stortingsmelding om psykisk helsevern. Eg opplever at statsråden er til dels einig, i og med at han har varsla at dette kjem til å verta ein stor del av den neste nasjonale helse- og sjukehusplanen. Vi meiner det er veldig mykje som har skjedd innan psykisk helsevern, som beviser at det no er på tide å få ei samla melding om kva vi vil, og korleis vi skal klara å styrkja psykisk helsevern på ein god måte. Eg vil visa til fleire område som viser behovet for det.

Vi veit at det er ei utvikling med nedbygging av sengeplassar, og at distriktspsykiatriske senter fungerer veldig forskjellig rundt omkring i landet. Vi veit det er store protestar mot den typen finansiering som er innført. Vi veit at det vert kritikk av det tilbodet som dei med psykisk sjukdom får i fengsel. Vi har fått kritikk frå FNs menneskerettskommisjon om elektrosjokkbehandlinga vår. Det er også store utfordringar i alderspsykiatrien. Det har vore veldig mange avsløringar i pressa om bruk av tvang og om tilbodet til dei som er alvorleg psykisk sjuke. Vi har hatt ein nasjonal helse- og sjukehusplan som ikkje tok dette på alvor. Vi har fått ein strategi for god psykisk helse frå regjeringa, som ikkje tar dette på alvor, og det har vore ein gyllen regel som seier at psykiatrien skal styrkjast meir enn dei andre områda. Det har ikkje fungert. Vi veit at psykisk sjuke ikkje vert diagnostiserte, og 30 pst. vert avviste av spesialisthelsetenesta når dei vert viste dit.

Totalt er det mange indisium på at psykisk helsevern treng ein ny plan. Den førre var frå 2008, men den førre opptrappingsplanen verkar. No treng vi ein samla plan for psykisk helsevern.

Vi har lagt fram eit forslag som vi har fått heile opposisjonen med på, om å få ein ny handlingsplan for førebygging av sjølvmord og sjølvskading, inkludert førebygging av sjølvmord blant pasientar som er innlagde i eller som nyleg har vore innlagde i psykisk helsevern, og at ein vurderer ein nullvisjon for dette arbeidet. Dette er eit ekstremt viktig område. Eg har vore opptatt av denne problematikken fleire gonger før, også i førre periode. Eg trur vi no må setja ein nullvisjon – ikkje fordi det ikkje kjem til å verta nokon sjølvmord, men for å visa alvoret og det vi forventar at tenestene må gjera. Det skal vera slik at er ein pasient innlagd i psykisk helsevern, skal pårørande vera trygge på at sjølvmord ikkje skjer.

Med dette vil eg ta opp det forslaget som vi har vore med på å fremja.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har teke opp det forslaget ho refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Vi blir aldri ferdig med å debattere psykisk helsevern og behovet for å forbedre tilbudet til dem som sliter aller mest i samfunnet. Det er gjort framskritt på dette området, både terapeutisk og medikamentelt. Regjeringen har satt inn betydelige ressurser på dette feltet.

Likevel fortsetter vi å motta meldinger om uventede selvmord, der de som skjer blant unge mennesker, berører oss aller sterkest. Tallene er nedslående. På åtte år har nesten 2 000 pasienter i psykisk helsevern begått selvmord. Det tilsvarer mer enn én pasient annen hver dag.

Altfor mange mennesker bærer på uhåndterbar emosjonell smerte uten å fortelle det til noen. Selvmordsproblematikken er åpenbart et område som trenger betydelig mer oppmerksomhet, men som for mange er vanskelig å snakke om. Det er på tide med en høylytt protest fra oss alle. Det offentlige ordskiftet har et ansvar her, selv om det ikke påligger denne salen å ha noen mening om dette i reguleringssammenheng. Helt siden 1936 har pressens Vær-varsom-plakat hatt temaet på sin tabuliste. Selvmord skulle aldri omtales – av frykt for at det kunne ha en smitteeffekt. For noen år siden ble dette punktet myket opp, og det spørs om tiden ikke nå er moden for en ny omgang diskusjon i pressens organisasjoner for om mulig å vurdere hvorvidt mye av det presseetisk tabubelagte fortsatt forhindrer oss fra en fri og åpen diskusjon om dette tragiske feltet, med sikte på å gi hjelp og veiledning både til de psykisk belastede og til deres pårørende, samtidig som vi forhindrer smitteeffekten.

Vi snakker så fint om å skulle løfte psykisk helse, og at det er noe av det viktigste vi kan gjøre. Likevel er det liten bedring. Dette er komplekse problemer, og kanskje nettopp derfor lykkes vi ikke. Er vi som samfunn villig til å legge til rette for mange av dem som sliter tungt, på en måte som sikrer dem lang og god behandling? Vold, overgrep og omsorgssvikt kan være noen av årsakene til at mennesker velger å avslutte sitt liv. Vi vet at dette setter livslange og negative spor i mennesker og deres familie. Vi sier så fint at en god barndom varer hele livet, men det gjør ofte også en dårlig en.

Det bringer oss naturlig over til det andre forslaget som vi debatterer samlet nå, om lavterskeltilbud innen psykisk helse. Sammen med Kristelig Folkeparti fikk Venstre den forrige regjeringen med på å fremme en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse i 2018. Det er en plan Venstre har høye forventninger til.

Jeg er glad for at det nå ligger an til å bli enstemmighet om forslaget fra Senterpartiet. Jeg er for egen del skeptisk til bruk av ordet «nullvisjon» i denne sammenheng, fordi jeg ikke er villig til å sette likhetstegn mellom psykisk helse og suicid. Men det er et spørsmål vi kan komme tilbake til, og det er ingen forpliktende mening om dette i dette forslaget. Det er jeg glad for.

Statsråd Bent Høie []: Det er viktig å fortsette arbeidet med å styrke tilbudet innenfor psykisk helse og ikke minst forsterke det som ble satt i gang med forrige folkehelsemelding, nemlig å se psykisk helse som en likestilt del i folkehelsearbeidet.

Forslagsstillerne peker på viktige områder som fortsatt trenger oppmerksomhet framover – samhandling, prioritering og ikke minst behovet for å bygge opp lavterskeltilbud i kommunene. Vi skal legge fram en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse og en ny nasjonal helse- og sykehusplan, der psykisk helse vil være et av hovedtemaene. Når regjeringen vil legge fram disse to dokumentene for Stortinget, er det vanskelig å se behovet for en egen stortingsmelding om psykisk helsevern i tillegg.

Forholdene rundt psykisk helsevern vil bli grundig behandlet i de dokumentene. I opptrappingsplanen vil man se på etablering av lavterskel psykisk helsetilbud til barn, unge og familier. Gode tverrfaglige lavterskeltilbud er viktig for å gi best mulig forebygging og behandling. Helsestasjons- og skolehelsetjenestetilbudet er svært viktig, og her har en også økt kapasiteten og kompetansen betydelig de siste årene.

Økningen i antall årsverk innen psykisk helse og rusarbeid i kommunene rettet mot barn og unge har vært på 7,9 pst. Det betyr at den nedbyggingen av dette tilbudet som foregikk under forrige regjering, er snudd til en kraftig styrking. Det er viktig å videreutvikle eksisterende tjenester og ikke minst øke kompetansen i kommunene. Derfor har det de siste fem årene vært en økning i antall psykologer i kommunene, fra 130 psykologer i 2013 til 440 psykologer nå. Mens det var 95 kommuner som hadde psykologkompetanse i 2013, er det nå 285. Men det er fortsatt behov for å styrke disse tjenestene. Derfor er dette også viktig i opptrappingsplanen.

Representantenes forslag om styrking av barne- og ungdomspsykiatrien er mange. Disse forslagene er i de løpene som jeg har snakket om. Antallet barn og unge som får hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, er nærmest tredoblet siden 1998, og en har en lang tradisjon for samarbeid om tjenester. Antallet døgnplasser har vært ganske stabilt, på om lag 300 plasser.

Vi er også i startgropen med å innføre pakkeforløp innenfor både psykisk helse og rus. Dette vil gi gode, helhetlige pasientforløp. I strategien «Mestre hele livet» er det foreslått tiltak som nettopp skal bedre samordningen. Det er fortsatt viktig også å styrke arbeidet med bekjempelse og forebygging av selvmord.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tellef Inge Mørland (A) []: Arbeiderpartiet mener vi ikke gjør nok innen psykisk helse, og at vi må starte tidlig. Derfor fremmer vi – sammen med Sosialistisk Venstreparti – forslag om at det må etableres lavterskel psykisk helsetilbud til barn, unge og familier i alle kommuner. Vi mener tiltakene må realiseres gjennom etablering av Familiens hus eller andre lett tilgjengelige tjenester, og at tjenestene må være flerfaglige og tverretatlige, slik at en sikrer barn, unge og familier gode og helhetlige tjenester. Dette forslaget støtter dessverre ikke Høyre og de andre regjeringspartiene. Hvorfor er det sånn at statsråden mener at en ikke trenger å gjøre det enklere for barn, unge og familier som har behov for lett tilgjengelige og kvalitetsmessig gode tilbud innen psykisk helse?

Statsråden sa i sitt innlegg at man vil se på det lavterskeltilbudet som vi nå har foreslått. Men om han er enig i forslaget, hvorfor kan ikke da regjeringspartiene bare stemme for det forslaget? Og hvis han viser til opptrappingsplanen for barn og unge – kan han i så fall garantere at det forslaget Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti nå fremmer, vil komme til å bli innfridd der?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at det er behov for å bygge opp lavterskeltilbud for barn og unge innenfor psykisk helse i kommunene. Derfor har jeg som helseminister gjort det de siste fem årene, og vi har ikke behov for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag og å vedta det i Stortinget for å gjøre det som vi allerede er i gang med.

Som jeg sa, vi overtok i en situasjon der kapasiteten i kommunene overfor barn og unge innenfor psykisk helse hadde blitt svekket da Arbeiderpartiet satt med ansvaret. Nå er det blitt kraftig styrket – 7,9 pst. vekst i årsverkene rettet mot barn og unge. I tillegg har vi fått en betydelig økning når det gjelder psykologer i kommunene. Dette fortsetter, samtidig som vi jobber med en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, der vi selvfølgelig også vil komme med nye tiltak, og det er viktig. Derfor er forslaget fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti unødvendig.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg hører at regjeringen ikke har behov for gode forslag fra Arbeiderpartiet, men det er likevel sånn at vi får flere innspill om at vi langt ifra er i mål når det gjelder psykisk helse. Jeg synes derfor det er beklagelig at alle krefter som ønsker å gjøre noe med det, ikke tas på alvor når det gjelder de innspillene som kommer.

Et annet forslag i saken vi behandler i dag, som regjeringspartiene nå ønsker å si nei til, er at vi skal være tydelige på at vi ikke vil ha egenandeler for barn og unge som er i behandling innenfor psykisk helsevern.

Er det slik at regjeringen mener det bør være egenandeler for barn og unge innen psykisk helsevern, ettersom de ikke vil støtte forslaget som bl.a. Arbeiderpartiet står bak?

Statsråd Bent Høie []: Når det gjelder det første, mener vi at vi nå er i en opptrapping, og vi skal legge fram en opptrappingsplan på dette området, der det også blir en rekke gode tiltak. Hadde vi ment at situasjonen var god nok, hadde vi ikke gjort det.

Hadde dette vært en regjering som ikke prioriterte barn og unges psykiske helse, verken økonomisk eller politisk, hadde vi vært enig i kritikken, men den er jo ikke riktig. Dette blir prioritert, og vi gjør det. Det gjør at forslaget er unødvendig.

Når det gjelder egenandeler for barn og unge innenfor psykisk helse, er det ikke tilfellet. Det som er situasjonen, er at de samme egenandelsreglene som har gjeldt siden tidlig på 1980- eller 1990-tallet – hvis jeg ikke husker feil – også gjelder i dag. Som jeg har sagt, er jeg villig til å se på overgangsordningen for barn og unge som går over til voksenpsykiatrien, men det er noe vi må komme tilbake til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Som samfunn har vi eit stort ansvar for å bidra til å førebyggja og redusera omfanget av sjølvskading og sjølvmord. Når så mange sjølvmord skjer hos pasientar som er innlagde eller nyleg utskrivne frå psykisk helsevern, er det ikkje berre alvorleg, men det er ein systemfeil som eg meiner rokkar ved tilliten til psykisk helsevern. Det er ikkje berre urett for den det skjer med, og for dei pårørande, men òg for dei tilsette.

No vert det fleirtal for ein ny handlingsplan. Eg veit at statsråden sjølv var opptatt av dette da han var i opposisjon. Ein handlingsplan er jo ikkje det viktige, det er handlinga i han som er viktig. Vi ber òg no om at det skal vurderast ein nullvisjon.

Spørsmålet mitt er kva statsråden ser for seg at han vil bidra med sjølv i det nye arbeidet som skjer, korleis han vurderer ein nullvisjon, og korleis han kan sikra tiltak som verkeleg vil verka ute i tenestene.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at vi har for mange selvmord i Norge. Derfor var jeg også, som representanten viste til, en pådriver for dagens handlingsplan, som gikk ut ved årsskiftet. Men handlingene i den handlingsplanen gikk ikke ut ved årsskiftet, de er videreført. Hvis Stortinget i dag vedtar at vi skal lage en ny handlingsplan, skal jeg selvfølgelig gjøre det og bidra til at den nye handlingsplanen blir god.

Jeg er også helt enig i at vi er nødt til å bli enda flinkere til å forebygge selvmord hos dem som oppsøker tjenesten. Det positive i undersøkelsen er at veldig mange av dem som har selvmordsrisiko, faktisk er i kontakt med helsetjenesten. Det gir oss en mulighet. Et av tiltakene i handlingsplanen som blir innført fra 15. mai i år, er at det nå blir systematisk kartlegging i tjenesten i etterkant av selvmord, sånn at en i tjenesten i større grad kan lære og å se på hva en kunne gjort annerledes for å hindre at det skjer igjen.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg er sikker på at tallene for selvmord innen psykisk helsevern gjør sterkt inntrykk på statsråden, akkurat slik de har gjort på oss i SV.

SV foreslår nå sammen med mange andre partier flere forslag for å styrke psykisk helsevern, for vi mener at det regjeringen har gjort til nå, ikke er godt nok. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene varsler at de vil stemme for forslaget som SV også er med på å fremme, om en handlingsplan.

Men vi blir kontaktet av veldig mange nå som sier at det ikke er godt nok innen psykisk helsevern, og at de tiltakene regjeringen har varslet og satt i gang, ikke er nok i seg selv. Så da vil jeg gjerne spørre statsråden om han nå kan fortelle alle de pasientene som kontakter oss, hvilke nye tiltak han vil sette i gang for å bedre psykisk helsevern – på bakgrunn av de ganske forferdelige historiene og den informasjonen vi nå har fått.

Statsråd Bent Høie []: For det første er jeg helt enig i at tilbudet innenfor psykisk helse i Norge ikke er godt nok. Hadde jeg ment at det var godt nok, hadde jeg ikke jobbet så mye for stadig å forbedre det. Vi skal som sagt legge fram en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Psykisk helse blir det faglige hovedtemaet i den nye nasjonale helse- og sykehusplanen. Jeg håper det blir like mye engasjement rundt dette faglige hovedtemaet som det var rundt det forrige faglige hovedtemaet, nemlig kirurgi og akuttkirurgi. Det blir spennende å se, men jeg håper det blir et like stort engasjement.

Det er selvfølgelig ikke sånn at vi venter på dette. Vi har også tiltak nå. Som jeg har vært inne på, bygger vi opp tilbud i kommunene. Fra i år av begynner vi også å innføre de første pakkeforløpene innenfor psykisk helse og rus. Der håper vi å oppnå de samme resultatene som vi har gjort innenfor bl.a. kreftområdet, der pasientene opplever bedre, raskere og mer sammenhengende hjelp.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.