Stortinget - Møte tirsdag den 14. mai 2019 *

Dato: 14.05.2019
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 258 S (2018–2019), jf. Meld. St. 8 (2018–2019))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 4 [12:55:07]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida (Innst. 258 S (2018–2019), jf. Meld. St. 8 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Då er fyrste talar Kristin Ørmen Johnsen, ordførar for saka. Ho ser ikkje ut til å vera i salen. Då slepp me til andre på talarlista. Eg gjev ordet til Grunde Almeland.

Grunde Almeland (V) []: Jeg regner med at resten av komiteen forbereder såpass gode innlegg at det rett og slett har tatt litt overhånd i forberedelsestiden.

Norge har fått sin første kulturmelding på 15 år. Som kulturministeren sier: Vi har spent en himmel over Kultur-Norge, løftet blikket og pekt ut en retning framover. Dette er en melding som gir makten tilbake til folk, til dem som skaper og deltar i kulturen der den finner sted. I meldingen finnes ikke instruksjoner på mikronivå, ingen beskjed fra ministeren om hva som er best, og om hvordan vi skal få fram akkurat det. Nei, beskjeden er at kultur er lokalt, at den skal finnes overalt, for alle, i alle slags varianter. Det finnes ikke én fasit. Vår oppgave er å legge til rette for mangfoldet, tilgjengeligheten og kvaliteten.

Kulturministeren slår fast at kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft, og at et rikt og variert kulturliv er en forutsetning for ytringsfrihet og et velfungerende demokrati. Det er dessverre ingen selvfølge i dag. Demokratiet er under press fra flere kanter, ytringsfriheten under stadig debatt.

Kunsten provoserer. Det er oppgaven, men også utfordringen, for kunsten må få lov til å leve og utfolde seg på egne vilkår, uten overstyring. Den fungerer bare når den er fri. Bare da kan speilbildet av vår tid være sant og refleksjonene og kritikken ekte og relevante. Vi skal ha denne friheten, det kompromissløse og det grenseløse, men også den inkluderende kulturen. Å skape, delta i og oppleve kultur gir nye perspektiver og fremmer forståelse og innsikt om verdier, identitet og samfunn. Jo mer inkluderende kulturen er, jo mer demokrati. Ikke alle ytrer og uttrykker seg best i kronikkform. Det er mange måter å sette dagsordenen på. Noen må også få danse erfaringene sine, andre må få male dem eller skape en dataspillverden som sier noe om hvordan de ser verden, eller hvordan den burde være. Kunsten og kulturen har ingen fasit. Det er plass til alle, ikke bare til det ene. Den samler oss.

Derfor setter jeg pris på at regjeringen har som mål å tilby møteplasser og å bygge fellesskap. Det understreker at kulturen skal være tilgjengelig for alle, og at tilbudet skal være relevant og representativt for befolkningen. Da kan den ikke styres fra toppen med en melding hvert 15. år.

Vi må legge til rette for det levende kulturlivet i kommunene og regionene, der folk bor. Hva som er relevant, vil variere fra sted til sted og fra tid til tid. Samtidig er det viktig at kvaliteten i kulturtilbudet ikke er avhengig av hvor folk bosetter seg.

At kunsten skal være fri og uavhengig, betyr ikke at alt har like stor verdi. Jeg mener at regjeringen tar folk og kunstnere på alvor når de sier at det er et kulturpolitisk mål å skape kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet. Å verdsette den offentlige samtalen, kunstkritikken og fagmiljøene handler om å sette pris på det som er bra, og ha ambisjoner for resten.

Vi skal ikke kreve kvalitet bare av de store. Det aller meste av kulturen konsumeres nemlig lokalt. Barn og unge skal både lære å være publikum og få testet sine interesser og ferdigheter innen ulike kunst- og kulturuttrykk. Jeg vil at vi skal ha like høye ambisjoner for kulturen vi serverer dem, som det vi tilbyr de voksne, for det er disse som skal ta over og løfte oss videre. Det er disse menneskene som skal formes, og i sin tur forme samfunnet om noen år. Hvis vi virkelig mener at kunsten og kulturen er en bærebjelke i demokratiet vårt, er vi tjent med å servere våre barn det aller, aller beste, la dem få opplevelsene som sitter lenge i, som inspirerer, og som engasjerer.

Jeg ser fram til en fin debatt om denne kulturmeldingen.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det er det all grunn til, for nå er komiteen godt på plass i salen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Av og til går debattene litt raskere enn det man klarer å løpe.

Jeg er stolt over at vi behandler denne kulturmeldingen i Stortinget, det er 16 år siden sist, og komiteen er glad for at den er lagt fram: Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. Kultur i sin videste forstand er ytringer, enten de er digitale som i film, trykte som i bøker, dans i ballett eller leikarring, drama formidlet på en scene i teater eller kulturhus og musikk i alle dens former.

Ytringer er under press i Europa og ellers i verden. Myndigheter i land ikke så langt unna oss setter begrensninger på hva som kan skrives og hva som kan settes opp av teaterstykker. Det er derfor viktig at vi kan enes om et kulturpolitisk mål: at vi skal ha et fritt og uavhengig kulturliv.

Komiteen er enig om at kulturen skal fremme dannelse, demokrati og refleksjon, den skal være tilgjengelig, den bygger på fellesskap, og vi skal ta vare på og formidle vår kulturarv. Vi kan være uenig om virkemidler, men vi er enig om at kulturen skal utvikles på egne premisser og uten statlig overstyring.

Kulturmeldingen vil bli etterfulgt av egne stortingsmeldinger på flere felt, bl.a. en egen kunstnermelding, barne- og ungdomskulturmelding, museumsmelding, språkmelding, en nasjonal bibliotekstrategi, og ikke minst får vi en stortingsmelding om kulturminner i 2020.

Dette er en visjonær kulturmelding, da den drøfter nye måter å skape og formidle kultur på, og ikke minst vil gjøre kulturen relevant for nye målgrupper. Jeg snakker da om digitalisering. I NRK i dag hørte vi at unge ikke bruker museer lenger, fordi unge vil være delaktige, de vil oppleve kultur på nye måter, og jeg er glad for at regjeringen vil støtte miljøer som tar i bruk ny teknologi i kunsten sin og formidler kunst via teknologi.

Regjeringspartiene mener det er helt vesentlig at privatpersoner, næringsliv og stiftelser i sivilsamfunnet ser hvilken verdi kunst og kultur har i samfunnet, og ser en verdi i å engasjere seg finansielt. Gaveforsterkningsordningen er diskutert, ikke alle er enig i den. Men vi mener det er et viktig virkemiddel som en ekstra finansieringskilde for kulturen, og ikke minst for å oppmuntre institusjoner og organisasjoner til å søke også privat finansering. Og det får de en liten bonus for fra staten. De får igjen for arbeidet med å skaffe seg private midler. Det må ikke være tvil om at bunnplanken i finansiering av kulturen er staten – og skal være staten.

Mye av diskusjonen om oppgaveoverføring fra staten til de nye regionene på kulturfeltet har preget debatten om kulturmeldingen. Komiteen mener at oppgaveoverføringer fra staten til fylkeskommunene skal være kulturpolitisk begrunnet og bidra til å nå nasjonale kulturpolitiske mål – og jeg understreker kulturpolitisk begrunnet.

Regjeringspartiene vil understreke at det er viktig at fylkeskommunene får reelle oppgaveoverføringer, ikke bare økt finansielt ansvar. Vi mener også det er viktig å definere kriterier i denne prosessen, som kvalitet, relevans og internasjonal anerkjennelse for de institusjoner hvor det er aktuelt. Vi mener også at institusjoner som skal forbli nasjonale, og som det ikke vil være aktuelt å overføre til regionene, skal ha en god regional forankring. Regjeringspartiene understreker at nasjonale kulturinstitusjoner også kan ligge andre steder enn i hovedstaden.

Denne prosessen er av stor interesse for komiteen, og vi har signalisert i vår innstilling at vi vil følge nøye med, og at komiteen gjerne vil ha denne proposisjonen tilbake. Kulturministeren bes også om komme med en underveisrapport for å orientere om prosessen om oppgave- og ansvarsfordeling.

Anette Trettebergstuen (A) []: Kultur er både avkopling og påkopling. Det er noe du kan kose deg med på fritiden – ligge på sofaen og se en god film, kople av – men det er også noe av det viktigste vi har i samfunnet vårt som kopler oss på, som gjør at vi kan se ting med nye øyne, tenke tanker vi ikke har tenkt før. Kulturen og kunsten bringer oss innenfor nye problemstillinger som vi kanskje ikke hadde hatt tilgang til uten dem. Slik sett er kulturen det som gir livet vårt innhold. Den er med på å bryte ned barrierer mellom oss, og den skaper nye og sterkere fellesskap.

Kulturpolitikken skal legge til rette for at alle skal få oppleve god kunst og kultur, i by og bygd, uavhengig av hvem du er, og uavhengig av størrelsen på lommeboken din. Veldig mange får ikke det i dag. Vi vet at klasseskillene innen kulturbruken fortsatt er stor. Mangfoldet må derfor økes både på scenen, i produksjoner og blant publikum. De kulturordningene som treffer alle, også de som av ulike andre grunner ellers ikke ville fått deltatt, må styrkes, og vi må ha flere av dem.

Vi må gjøre mer for dem som jobber for å gi oss kunst og kultur. Fortsatt er veldig mange kunstnere og kulturarbeidere av dem som står med lua i hånden i et arbeidsliv som ikke er anstendig. Kunstnerøkonomien må styrkes. Den reformen som opposisjonen – med nåværende regjeringspartier Kristelig Folkeparti og Venstre – satte i gang i 2014, må videreføres.

Kulturinstitusjonene må få et løft, slik at det kan utvikles flere jobber og bedre produksjoner. Opphavsrettigheter må forsterkes, og utenlandske aktører som strømmer innhold på det norske markedet, må bidra til å skape nytt norsk innhold. Da kan man slippe å stå med lua i hånden.

Det er ikke ofte jeg kan si at jeg er enig i nesten alt de to forrige talerne sa, enda de to kom fra partiene Venstre og Høyre, men det er også litt det som karakteriserer kulturmeldingen. Den er full av store visjoner og flotte ord som det er vanskelig å være uenig i. Men det er ikke dermed sagt at skillelinjene i kulturpolitikken ikke eksisterer – tvert imot. Innstillingen vi behandler i dag, er ekstremt tydelig på hvor høyresiden og venstresiden skiller lag, og det handler om nettopp det.

I våre merknader er selvfølgelig vi også tydelige på kulturens egenverdi, vi står selvfølgelig bak de overordnede målene som er så selvsagte at de nesten blir banale, men der vi skiller lag, er på hva vi vil gjøre med det, hva vi skal gjøre for å konkretisere og nå de målene som vi alle er enige om. Der høyresiden sier at man skal konkretisere senere, og at vi skal vente på enda flere meldinger før vi kan si noe om hva vi vil gjøre, har Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen konkrete forslag her i dag. Visjoner og mål for kulturpolitikken og fagre ord i en melding er fint, men kulturlivet kan ikke leve av stortingsmeldinger. Flere får ikke delta av å lese stortingsmeldinger, og det blir ikke mer provoserende kunst av debatter om stortingsmeldinger, som den vi har i dag. Det må følges opp.

Det er etter min mening ett interessant kapittel i denne kulturmeldingen som er avgjørende, og det er kapittelet der det står at alle disse fagre visjonene og løftene skal gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer. Det sies også at det kommer til å bli trangere framover, og vi vet hva det betyr – vi har snart hatt seks år med høyreregjering – stillstand og kutt i kulturbudsjettene.

Vi vil videre. Vi vil løfte kulturen og gi den den oppmerksomheten den fortjener, i politikken og på statsbudsjettet, for å nå våre mål. Da Arbeiderpartiet styrte forrige gang, gjennomgikk kulturen et historisk løft. I perioden 2005–2013 doblet vi budsjettet. Vi styrket den kulturelle infrastrukturen og de store institusjonene i hele landet. Vi innførte kulturskoletime til alle barn. Vi satset på øvingslokaler, kor og korps. Gratisordninger som Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle skolesekken ble innført for å sikre at alle får delta.

Vi skal fortsette den veien. Jeg er glad for at utfallet av den kulturmeldingen vi behandler i dag, som ved forrige melding for 15 år siden, nok en gang er at opposisjonen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – samler seg og viser at det er vi som lytter til kulturlivet, det er vi som prioriterer kulturen, og vi er konkrete på hva vi vil gjøre. Vi trenger – og vi lover – et nytt kulturløft.

Jeg tar opp forslagene nr. 1–3, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Morten Wold (FrP) []: La meg først takke komiteen for godt arbeid med saken. Det er også på sin plass å takke statsråden for å ha fremlagt en både god og leseverdig kulturmelding.

Til behandling i dag foreligger nemlig noe så uvanlig som en kulturmelding som er langt mer enn en løyperapport og en statusoppdatering. Den er ikke bare en beskrivelse av alt som rører seg i det offentlig finansierte kulturlivet, men snarere en invitasjon til en drøfting av både hva, hvorfor og hvordan, og det kaller jeg et friskt pust.

La meg innledningsvis si noen ord om Fremskrittspartiet og vår innfallsvinkel til det å diskutere kulturmeldingen. For som oftest fremstår og regnes Fremskrittspartiet for å være annerledespartiet når det kommer til kulturpolitikk. Det synes faktisk jeg er en av våre styrker. Vi er ikke redd for å være den lille gutten som påpeker at keiseren går uten klær. Vi er ikke redd for å si fra når urimelige krav om finansiering kommer. For det er faktisk ikke slik at enhver som påberoper seg å være kunstner eller kulturarbeider, har krav på å finansieres av skattebetalerne.

Vi har som parti også de velgerne som er mest bevisst på hva de ikke liker av kulturpolitikken. Det ser jeg som en styrke. De er ikke redd for å si fra om hva de ikke vil at offentlige kroner skal brukes på.

Nå sitter heldigvis Fremskrittspartiet i regjering, og derfor har våre perspektiv kommet inn i meldingen. Våre synspunkter dekkes ganske godt i det felles borgerlige tankegodset i meldingen vi har til behandling her i dag.

La meg nevne det som står om det overordnede mål med kulturpolitikken. For oss er de fleste punktene der helt selvsagte, men jeg vil spesielt fremheve to:

Først er det for oss essensielt at vi tar vare på og formidler vår kulturarv. Ingen andre enn nordmenn kommer til å ta vare på den norske kulturarven. Vi har alle et behov for å vite hvem vi som folk er, og hvor vi som nasjon kommer fra. Uten det står vi – som keiseren i eventyret – naken i vårt møte med verden.

Det andre målet jeg vil fremheve, er at vi skaper og formidler et kulturtilbud som blir opplevd som relevant, og som representerer befolkningen. Legg spesielt merke til siste delsetning: «som representerer befolkningen». Her står det ikke at kulturtilbudet skal representere hva noen mener er riktig eller god kultur. Det står «som representerer befolkningen», og i min verden betyr det at vi skal gi folk det de vil ha. Ingen skal bli pådyttet såkalt høyverdig kunst hvis de egentlig vil ha noe annet.

Jeg vil også fremheve at det på ingen måte er slik at landets kultur vedtas i denne sal, og det er heldigvis heller ikke slik at offentlige kulturbudsjett bestemmer alt om hva folk skal oppleve av kultur. Faktisk er det slik at mesteparten av folks kulturkonsum kommer fra helt eller delvis kommersielle kilder. Nordmenn er sannsynligvis godt plassert i verdenstoppen i sitt forbruk av kulturopplevelser, og nettopp det skal vi være veldig glad for.

Fremskrittspartiet har i alle år kjempet for at den enkelte selv skal få velge sine kulturtilbud. Der andre partier kjempet for NRK-monopolet, ønsket vi mangfold. Der andre partier kjemper for mer statsstøtte til kulturen, ønsker vi å deregulere. Der andre partier vil gi støtte til stadig mer fremmede kulturuttrykk, ønsker vi å sikre og fortsette å formidle kulturarven.

Kulturministeren kommer fra et liberalt parti, fra et parti på den ikke-sosialistiske siden. Begge deler merkes godt i kulturmeldingen, og heldigvis viser meldingen at statsråden har stor tro på at kulturen er levedyktig på egen hånd.

Helt avslutningsvis: Kulturen skal ikke være politikeres måte å oppdra folket på. Vår oppgave er kun å legge forholdene til rette for at folket selv får bestemme over kulturen sin.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Da Venstre overtok roret i Kulturdepartementet, var det rett og slett mange som pustet lettet ut. Endelig får vi en kulturminister som faktisk bryr seg om kultur, var omkvedet. For Venstre hadde, fram til de trådte inn i regjeringen, klart å begrense skadeomfanget av de blå-blås kutt i støtten til kultur.

Det var derfor et samlet kulturliv som naturlig nok så fram til at kulturministeren skulle komme med sin nye kulturmelding. De lurte på om ministeren endelig ville skåne kulturen for de tøffe effektiviseringskuttene, som er i ferd med å gjøre det ekstremt vanskelig for dem. De lurte på om det endelig skulle satses skikkelig på kunst og kultur økonomisk, og de lurte på hvilke oppgaver som ville bli foreslått ført over fra stat til de nye regionene som jo ministeren er opptatt av – det ble varslet at det skulle komme i meldingen.

Vel – det var ikke så rent få som ble skuffet da meldingen omsider kom. For selv om den hadde flust opp med beskrivelser og betraktninger av kulturens viktige verdi for samfunnet, og målsettinger, som er noe de aller, aller fleste av oss selvfølgelig kan stille seg bak, var det ikke så veldig mange konkrete svar å få på viktige spørsmål for dem som i det daglige jobber for å sikre nettopp verdien av kulturen.

Ingen oppgaver ble foreslått flyttet fra stat til region i meldingen. Og ingen styrking av kulturbudsjettet eller begrensninger i effektiviseringskutt ble lagt fram. Det første syns vi i Senterpartiet er greit, selv om vi ivrer for oppgaveoverføringer til regionene på de fleste områder. Det må imidlertid ligge mer grundig funderte kulturpolitiske beslutninger bak for en så stor endring, mener vi. Men det siste – at det ikke kommer noen styrking i kulturbudsjettet økonomisk – er ikke greit.

Det er og blir helt selvsagt at det trengs mer penger til kulturen om vi som samfunn skal styrke den, og om flere enn nå skal få oppleve å ta del i kunsten og kulturen over hele landet. Å si noe annet er, med respekt å melde, tull. Som om det ikke er penger det skorter på, men ideer, et argument jeg hørte kulturministeren forsøkte seg på da hun skulle forsvare at hun tydeligvis ikke får regjeringskompanjongene sine med på å gi det feltet hun har ansvaret for, mer tyngde – altså penger! Som om det ikke er penger som må til for at kunstnerne skal få en anstendig økonomi, eller at det ikke er penger som må til for at frivillige og profesjonelle arrangører over hele landet med trange budsjetter skal få den støtten de trenger for at det skal gå rundt!

På høringen om kulturmeldingen var det for øvrig et vell av informasjon om områder som ikke ble ivaretatt godt nok i meldingen – områder som virkelig trenger mer penger, som kunstnerøkonomien, Den kulturelle skolesekken, Den kulturelle spaserstokken, Den kulturelle bæremeisen, musikkutstyrsordningen, Norwegian Arts Abroad og Music Norway, små og store festivaler og andre arrangementer og arrangører rundt om i landet, Skuespiller- og danseralliansen, diverse kunst- og kulturinstitusjoner rundt omkring, kulturminner, filmsatsinger og lesesatsinger – bare for å nevne noe.

Men ingen av disse ordningene eller aktørene ble i meldingen fortalt at de skulle styrkes. Faktisk forekom ordet «styrke» kun tre ganger i meldingen og ordet «styrking» null ganger. Kulturmeldingen avsluttet faktisk oppsiktsvekkende nok heller med det motsatte. Den sa at både det som var omtalt i meldingen, og tiltakene under den, faktisk skal skje innenfor dagens rammer. Det blir altså ingen nye eller flere penger – ingen styrking, snarere tvert om. For å si det med ordene til en av høringsinstansene – Norske konsertarrangører:

«Det hjelper lite med 93 oppløftende sider om kunstens og kulturens avgjørende betydning for samfunnet vårt, når det på side 94 slås fast at regjeringen ikke vil bruke mer penger på kunst og kultur.»

Vel – det vil vi i Senterpartiet. Vi vil bruke mer penger på kunst og kultur, som vi beviste at vi ville og kunne i den rød-grønne regjeringen, da vi fra 2005 innførte Kulturløftene og i 2014 brukte 1 pst. av statsbudsjettet på kultur. Nå vil vi i den samme partikonstellasjonen fullføre det arbeidet vi ikke fikk fullført i regjering på grunn av et uheldig regjeringsskifte, nemlig arbeidet med det neste viktige kulturløftet – det lokale kulturløftet, kulturløftet for den lokale grunnmuren, og med det innfri anbefalingen som kom i Enger-utvalget om hvordan kulturen skal styrkes framover, og som regjeringen har valgt ikke å lytte til.

Med vårt klare, uttalte økonomiske 1-prosentmål – en tydelig politisk forpliktelse – vil vi med vår kulturpolitikk også kunne bidra med styrking av alle de andre delene innenfor kunsten og kulturen. Det fortjener den. For vi, vi mener alvor når vi slår fast at kulturen er en svært viktig verdi for samfunnet vårt, så viktig at den må prioriteres på riktig – med økte poster på budsjettet.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslaget fra Senterpartiet?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det vil jeg.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har da tatt opp det forslaget hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Kunst og kultur gir livet vårt både innhold og mening, for i tillegg til å ha noe å leve av må vi ha noe å leve for. Derfor er kunst og kultur et grunnleggende gode, et gode med en egenverdi, som vi ikke kan sette en prislapp på. Men kunsten og kulturen er også frie ytringer som sørger for brytning i samfunnet, som utfordrer oss, bidrar til debatter og forteller historier.

Kulturpolitikkens viktigste mål for oss i SV er derfor for det første å legge til rette for kvalitet, mangfold og bredde i ulike tilbud og uttrykk, for det andre å forsvare og være en garantist for kunsten og kulturens frihet – frihet fra vilkårlig innblanding fra både politisk og økonomisk makt – og for det tredje å sørge for at alle, uavhengig av lommebok, bakgrunn og adresse, får oppleve og delta i et rikt og variert kulturliv, at kunsten og kulturen er tilgjengelig for de mange, og at mangfoldet er representert i kulturlivet.

Da jeg vokste opp i Sarpsborg, var det på grunn av gratis lavterskeltilbud som fellesskapet la til rette for, at jeg og mine kamerater fikk oppleve en konsert, se et teaterstykke og snakke med en forfatter, gjennom Den kulturelle skolesekken. Uten det tilbudet er jeg helt sikker på at mange av mine klassekamerater kunne gått gjennom et helt skoleløp i grunnskolen uten de opplevelsene. Derfor er den demokratiserende kulturpolitikken, som gjør at de mange, og ikke bare de få, får oppleve og delta i kunst og kultur, så viktig.

I kulturmeldingen vi behandler i dag, står det også mye om lignende mål, med fine formuleringer. Det er viktig å tegne en himmel over kulturpolitikken, det trengs, men hvis det ikke finnes en jord under himmelen, da blir det ganske luftig. Og kulturmeldingen er på mange måter en festtale som mangler konkrete tiltak. Ikke minst er det siste kapitlet i festtalen ganske avslørende. Det kapitlet heter «økonomiske og administrative konsekvenser». Kapitlet er kort, og det sier: ingen.

Det er fint med gode formuleringer om kulturens samfunnsbyggende kraft, men det hjelper lite i en budsjettkonferanse. Det lønner ingen kulturskolelærere, og man får heller ikke kjøpt inn noen bøker til bibliotekene våre med det. Regjeringen vil ikke prioritere mer penger til kulturlivet. Nei – i Aftenposten sier til og med kulturministeren at det er en dårlig idé. Så tvert imot varsler denne meldingen mindre penger fra fellesskapet framover, og at kulturlivet må gjøre seg mer avhengig av privat sponsing. Private bidrag er bra, men kombinert med mindre finansiering fra fellesskapet blir det en maktforskyvning – en forskyvning vekk fra fagfellevurdering over til privat smak, en forskyvning vekk fra den demokratiske kulturpolitikken som skal sørge for et rikt og variert tilbud for alle, over til markedsinteresser og kommersielle hensyn. Spørsmålet er: Hva slags kunst blir finansiert da? Og ikke minst: Hva blir ikke finansiert?

Gaveforsterkningsordningen er regjeringens store ideologiske prestisjeeksempel på den utviklingen, og fra ordningen ble innført i 2014, har halvparten av midlene gått til 20 store aktører. I fjor fikk Oslo og Hordaland henholdsvis 20 og 26 mill. kr, mens Østfold og Sogn og Fjordane fikk noen hundretusen.

SV vil heller at fellesskapet skal prioritere mer penger til kunsten og kulturen, for selv om vi ikke kan sette en prislapp på kunsten og kulturens betydning, må vi sette pris på den. Derfor vil vi bruke 1 pst. av statsbudsjettet på kulturformål, sånn at vi kan få et enda rikere og mer variert kulturliv, som når fram til enda flere, uavhengig av lommebok og adresse.

I stedet for at staten skal forhandle ned sitt ansvar for finansiering av teater og orkestre, i stedet for å splitte opp den nasjonale kulturpolitikken, vil vi bygge opp kulturliv lokalt og regionalt gjennom f.eks. tre grep, som å foreslå regionale kulturfond, sterkere kulturlov og ikke minst bygge opp den kulturelle grunnmuren. Vi vil ha et nasjonalt løft for bibliotekene, senke terskelen for å delta i kulturskolen, satse på kulturfrivilligheten gjennom tippemidlene, til korps, amatørteater og øvingslokaler i stedet for gaveforsterkningsordningen, rett til fritidsklubber, for å nevne noe. Det er sånn vi kan skape et rikt og variert kulturliv for de mange, uavhengig av økonomi, bakgrunn og adresse.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida er et overordnet og ideologisk dokument som kulturministeren har høstet mye ros for i Kultur-Norge. Jeg mener at noe av det viktigste vi i komiteen behandlet i denne meldingen, er den betydelige vekten kulturministeren har tillagt ytringsfriheten. Kultur for ytringsfrihet må dyrkes, ikke bare for journalister, forfattere og bloggere, men også i andre kunstarter, som musikk, film, dans, performance, osv.

Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati, og dens rett er viktig å sikre i en kulturpolitikk for framtiden. Muligheten til å dele våre tanker og ta imot andres, muligheten til å dele et kunstuttrykk og ta imot andres, eller muligheten – om en så vil – til å dele slampoesi så det suser etter, uten å måtte sensurere, er det som gjør at vi kan utvikles som mennesker.

Ytringsfriheten er helt nødvendig for menneskets søken etter sannhet, og kun ved slike frie meningsutvekslinger kan vi komme nærmere sannheten. Å tenke annerledes har sin pris, og nettopp derfor er det viktig at vi i denne meldingen forteller at det har en verdi i kulturens kraft.

Meningsfulle samtaler om rett og galt på tvers av hva som er ansett å være politisk korrekt, er noe av det beste som finnes ved vårt demokrati. Jeg er glad for at vi kan legge fram en stortingsmelding som har klart å ivareta kunstens og kulturens viktige rolle som en samfunnsbyggende kraft, og jeg er glad for at en kulturpolitikk for framtiden skal bygge på ytringsfrihet og toleranse.

Det er ikke så ofte det blir lagt fram en kulturmelding i norsk politikk, og overføring av kulturoppgaver fra staten til regionene er et oppdrag vi tar på alvor. Regionreformens plan om overføring av statlige kulturoppgaver til fylkene gjør at mange ser for seg at viktige kulturinstitusjoner kan risikere å miste sin statlige finansiering. Det har vi i regjeringspartiene i komiteen tatt på alvor. Så til dere som fortsatt er bekymret: En samlet komité er opptatt av hvordan denne prosessen skal gå for seg.

Vi mener kulturministeren må komme tilbake til Stortinget med rapporter om hvordan overføringen skal foregå, og støtter dermed at kulturministeren setter i gang denne prosessen, men tillegger at Stortinget må få være med på å behandle organiseringen og ansvarsdelingen. Vi har pekt på kriterier som kvalitet, relevans, internasjonal anerkjennelse og god regional forankring som viktige holdepunkter for kulturministeren i den neste fasen. Det mener vi vil være med og sikre kulturinstitusjonene en god prosess og Stortinget den påvirkningskraften vi trenger i denne viktige fasen.

Jeg heier på denne meldingen. Jeg mener at vi her faktisk har klart å få til en balansekunst: Vi verner om vår viktige kulturarv samtidig som vi legger til rette for en kulturpolitikk for framtiden.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg har gledet meg til denne dagen – til at vi fikk muligheten til å diskutere, både overordnet og prinsipielt, kulturpolitikkens posisjon i både norsk politikk og norsk samfunnsliv for første gang på 16 år.

Det regjeringa har prøvd med denne meldinga, er å understreke hvor viktig kulturpolitikken er for et velfungerende demokratisk samfunn. Inngangen vår er en prinsipiell debatt, og jeg må si at jeg egentlig er litt skuffet over at opposisjonen verken har nye prinsipper eller nye ideer, og at man prøver å gjøre uenigheten om til en minimalisert budsjettdebatt. Jeg vil likevel prøve å løfte blikket litt.

Kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft. Kulturpolitikken skal bygge på ytringsfrihet og toleranse. Kulturlivet og sivilsamfunnet er forutsetninger for dannelse og en opplyst offentlighet, og dermed også en investering i demokratiet. Det er det grunnlaget som er lagt i denne meldinga.

Målsettingen vår er ikke den rene funksjonen eller rollen kulturen skal ha for samfunnet, men at kulturen faktisk er sjølve drivkraften i samfunnsutviklingen og den offentlige debatten. Vi kommer til å komme med både statsbudsjett og meldinger, og jeg mener nok at kulturmeldinga prøver å løfte den ideologiske forskjellen her og ikke gjøre det om til en budsjettdebatt.

Kulturens rolle i et samfunn er veldig mye mer enn penger. Men så lenge Venstre har vært med og lagd budsjettet de siste årene, har vi økt det med 3,6 mrd. kr. Budsjettet utgjør nå 1,1 pst. av statsbudsjettet. Vi har økt kunstnerstipendene, vi har bedret kunstnerøkonomien. Ja, senest i dag gjør vi endringer i sykelønnsordningen, som jeg ser at kunstnerne er veldig glad for at vi får gjennomført. Og når det blir nevnt at musikkutstyrsordningen ikke er blitt satset på: Vi har en økning fra 28 mill. kr i fjor til 45 mill. kr i år. Det er et ganske urimelig angrep fra Senterpartiet.

Det mest fascinerende er at når man gjør kultur om til bare penger, er svaret at man skal tilbake til den gamle ideen man hadde for 10–15 år siden, om 1 pst. Det overoppfyller vi. Men man tar heller ikke inn over seg det som gjorde at Enger-utvalget slaktet den reformen, nemlig at det ikke ble flere brukere – det var ikke flere som ble nådd. Det var bare for institusjonene man økte – man klarte ikke å øke kulturproduksjonen, og det var de store institusjonene som vant, mens grunnmuren i norsk kultur, grunnlaget blant norske kunstnere, faktisk tapte.

Den eneste uenigheten man kan finne her, er at vi ser at man ønsker 1,5 mrd. kr mindre til kulturen gjennom å skrote gaveforsterkningsordningen, og at det er et enormt stort sprik mellom et SV som vil styre kommunene og ha mer nøyaktige innstramminger overfor hvem som skal få lov til å styre kulturen, og et Senterparti som vil legge ned Kulturrådet og delegere det til fylkene. Jeg mener at vi må snakke mye mer om de store debattene som vi står overfor, f.eks. den debatten NRK løftet i dag, om at vi har ungdom som ikke vil bruke museene våre. Det er den løsningen vi må finne, og da må vi finne de drivkreftene som ligger i kulturen, for å klare å nå nye grupper.

I Kulturdepartementet arbeider vi nå med flere nye meldinger og strategier, nettopp for å ta opp de problemstillingene. Vi jobber med en kunstnermelding, vi jobber med en språkmelding, vi jobber med en strategi for bibliotek, scenekunst og dataspill. Jeg samarbeider med kunnskapsministeren om en helhetlig barne- og ungdomskulturmelding. Jeg samarbeider med næringsministeren om en strategi for kultur og næringsliv, og jeg skal snart starte arbeidet, sammen med utenriksministeren, med en internasjonal strategi for kulturpolitikk, slik vi har varslet i kulturmeldinga. I tillegg jobber klima- og miljøministeren med en ny kulturminnemelding, som det nok også er fare for at jeg kommer til å ha meninger om.

La meg bare kort kommentere forslag som foreligger. Gaveforsterkning er man uenig om – vil man ha de 1,5 mrd. kr til kulturen eller ikke? Forslag nr. 2 er litt underlig, da den utredningen foreligger. Man kan gå inn på regjeringen.no/kulturmelding – der ligger det en 130-siders rapport hvor dette blir utredet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg tror kulturministeren er nødt til å lese innstillingen en gang til, for der høyresiden og venstresiden, opposisjonen, skiller lag, handler det nettopp om at vi er den opposisjonen som går fra prat til praksis. Alle de overordnede og fine ordene om kulturens betydning er vi alle enige om. Det er ikke kontroversielt; det er nesten banalt. Men så handler det om hvilke konkrete grep vi skal gjøre for å bygge ned de klasseskillene som finnes innenfor kulturbruk, hvilke grep vi skal gjøre for at det skapes mer provoserende kunst, og hvilke grep vi skal gjøre for at kunstnerne får bedre arbeidsvilkår Det er der opposisjonen har de konkrete grepene. Og statsråden tar feil: 1 pst. av statsbudsjettet til kultur er ikke et mål i seg selv; det er bare et virkemiddel for å oppnå dette.

Da lurer jeg på – for jeg er litt i tvil etter å ha hørt statsråden i dag og ved tidligere anledninger: Er det slik at kulturministeren ønsker seg et større kulturbudsjett?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg må først kommentere at det fins jo ingen nye grep her. Jeg kan godt gi kred til SV, som kommer med det grepet at de ønsker å styre kommunene mer, eller til Senterpartiet, som ønsker å legge ned kultur, og det er for å delegere avgjørelsene mer. Det er et ganske stort sprik mellom de to veiene i kulturpolitikken, og jeg vil utfordre Arbeiderpartiet på hvordan de i all verden skal klare å styre inne i det.

Jeg ønsker meg mer penger til kulturen. Det er derfor jeg har klart 3,6 mrd. kr de siste årene. Vi kommer også til å klare å løfte det. Vi gjør det i revidert nasjonalbudsjett – nå øker kulturbudsjettet med vel 150 mill. kr – samtidig som vi gjør mange andre viktige kulturgrep, som f.eks. det vi gjør for sjølstendig næringsdrivende når de får økte sosiale rettigheter.

Anette Trettebergstuen (A) []: Nå brukte statsråden sitt femminuttersinnlegg på å forklare at hun syntes det var synd at kultur skal handle om mer penger, og at dette ikke er viktig, samtidig som hun nå står og skryter av at hennes rolle inne i regjering er å gi kulturen mer penger. Det er litt underlig.

Jeg tror det handler om at også statsråden, som alle oss andre og som kulturlivet selv, forstår den enkle tingen at man kan ikke leve av fagre ord i stortingsmeldinger. Det spiller ingen rolle at politikere sier at kunsten skal være provoserende, eller at klasseskillene for deltakelse skal bygges ned, dersom man ikke har penger til å følge det opp. Det trengs mer penger til kulturbudsjettet, for etter seks år med høyreregjering er andelen som kulturbudsjettet representerer i statsbudsjettet, gått ned. De fleste har fått store kutt. Hvis statsråden da mener at hun er stolt over at hun har fått en liten økning i år og vil ha et større kulturbudsjett, hvorfor er det ikke da en god idé bare å si at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kultur, for da får vi en årlig vekst?

Statsråd Trine Skei Grande []: 1,1 pst. går nå til kulturbudsjettet. Vi har hatt en økning som er større enn det opposisjonen sier at de skal ha, nemlig 3,6 mrd. kr.

Min utfordring til opposisjonen: Det er ingen idé; det er bare et ønske om mer penger. Det er ikke en idé om hvordan man skal bruke dem, hvordan man skal sørge for at vi får de endringene som vi ønsker i Kultur-Norge framover. Jeg hadde håpet at denne meldinga skulle invitere til en type uenighet der vi kunne se på det prinsipielle synet på kultur, der vi kunne debattere det, men det er ingen nye ideer, og det er ingen nye grep, annet enn at SV vil styre mer, Senterpartiet vil styre mindre.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg tror først jeg må få presisere at Senterpartiet ikke vil legge ned Kulturrådet; vi vil beholde det man trenger å beholde i Kulturrådet, og det kan godt være det er veldig mye.

Så må jeg få peke på presisjonsnivået her når jeg blir beskyldt for at Senterpartiet sier at regjeringen ikke satser på musikkutstyrsordningen. Nei, det var ikke det jeg sa; jeg sa at under høringen ble det hevdet at musikkutstyrsordningen, sammen med veldig mye annet, ikke ble ivaretatt godt nok i meldingen. Så har statsråden og regjeringen kommet etterpå og fordelt tippemidler til musikkutstyrsordningen, tippemidler som er vår felles sum som vi skal spre over hele landet. Omfordelinger er denne regjeringen god på, men ikke å komme med nye penger.

En annen del av tippemidlene som nå konkret går til noen få, er gaveforsterkningsordningen. Den blir styrket med 70 mill. kr. Er det slik å forstå – enda det er kommet mye kritikk om den, bl.a. at det er mye skjevfordeling både geografisk og med tanke på hvem som skal få den – at regjeringen er veldig fornøyd med hvordan gaveforsterkningsordningen har slått ut?

Statsråd Trine Skei Grande []: Resonnementet om musikkutstyrsordningen forsto jeg ikke, så det kan jeg dessverre ikke svare på. Resonnementet om gaveforsterkningsordningen er veldig enkelt: Dette har skapt 1,5 mrd. kr mer til kultur. Det er jeg for.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Ministeren er for at de private kommer inn og skal gi litt ekstra penger. Men det hun også er for, er at her skal rett og slett de mest populære, de institusjonene med flest muskler til å kunne søke om midler og de som næringslivet kanskje anser som mer verdifullt for dem å støtte, nyte godt av tippemidlene våre – ikke en mer rettferdig fordeling, sånn som kulturpolitikken vår har vært lagt opp til helt siden vi fikk inn tippemidler i ordningen.

Jeg ønsker en evaluering. Både Museumsforbundet og en del av de aktørene som faktisk er av de største som får en del av disse summene, ønsker seg en evaluering. Kan ministeren gi oss en evaluering?

Statsråd Trine Skei Grande []: Vi har fått inn 1,5 mrd. kr gjennom denne ordningen. Det gir staten handlingsrom til å prioritere dem som ikke er gode til å få inn private penger. Det gir mer til kultur.

Dette er en sak som jeg kommer til å kjempe for. Det var mitt forslag i denne salen – første gang for 10–15 år siden. Vi ser at norsk kulturliv tjener på det. Så lenge vi får inn mer til kultur, får vi også et større handlingsrom til å prioritere dem som ikke er gode til å få inn private penger.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det har vært en litt interessant diskusjon her. Vi har bl.a. fått høre at denne regjeringen er på 1-prosentmålet, selv om de er imot det, mens sannheten er at en andel på omtrent 0,8 pst. av statsbudsjettet går til kulturformål, slik det er definert. Vi snakker ikke om hvor stort budsjettet til hele Kulturdepartementet er, det er også andre ting det finansierer.

Men det er heller ikke rart at andelen til kultur har gått ned over mange år, når statsråden bruker tid både her og i en artikkel i Aftenposten på å si at det er en dårlig idé å bruke mer penger på kultur i det hele tatt. Da lurer jeg på: Hvorfor er det sånn at vi stadig skal bruke mer penger på f.eks. bistand og forsvar, med konkrete prosentmål for pengebruken, men at det akkurat ikke gjelder kulturlivet? Hvorfor er de områdene egnet for prosentmål, men ikke kultur? Er ikke kulturlivet viktig nok for statsråden, eller er det at hun kanskje ikke får gjennomslag for å få en hel prosent?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg må først få si at det er ganske uredelig bruk av penger måten SV her regner på, for da SV satt i regjering, regnet de ikke bare kulturbudsjettet inn i kulturprosenten, man regnet også kultursatsingen innenfor andre departementer inn i den prosenten. Så hvis man først skal sitte og regne prosenter – som jeg ikke tror er så veldig nyttig – må man i hvert fall være redelig med de tallene.

Og da er vi ved kjernen og grunnen til at jeg mener at den debatten ikke er en god idé – for det er bare en idé om 1 pst. Jeg vil ha en kulturpolitisk debatt der vi virkelig kan bryne oss på: Hva er god styring av norske biblioteker? Hva er god styring av norsk kulturskole? Er den beste måten å styrke kulturskolen vår på å gjøre sånn som bl.a. SV foreslår i innstillingen, at man skal styre foreldrebetalingen fra denne salen? Eller er det andre måter som det er bedre å styre kulturen på? Jeg tror at de debattene bringer kulturen mye lenger fram, enn debatten om 0,8 eller 1,1 pst.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det lover dårlig for budsjettkonferansene framover, når kulturministeren ikke engang kan si hva som er kulturformål og ikke. Det er ganske tydelige definisjoner på dette fra før.

Men jeg vil ta et nytt spørsmål. Statsråden mener det er en dårlig idé å bruke mer penger på kultur – greit. Men hun mener det er en god idé at det vi bruker av penger, i større grad skal styres av hvem som får private donasjoner – flytte makt i kulturlivet fra den demokratiske kulturpolitikken til dem med stor rikdom. Fra 2014 til 2017 gikk halvparten av tilskuddet over gaveforsterkningsordningen til 20 enkeltmottakere. I 2018: Oslo og Hordaland fikk henholdsvis 20 mill. kr og 26 mill. kr hver, mens Østfold og Sogn og Fjordane fikk noen hundre tusener. Samtidig hentes midlene fra tippemidlene – 70 mill. kr nå, som kunne gått til Den kulturelle skolesekken, kulturfrivilligheten, barne- og ungdomsfrivilligheten, f.eks. Mener statsråden virkelig at denne geografiske skjevfordelingen og salderingen av tippemidlene er en rettferdig fordeling av offentlige kulturkroner – siden hun er inne på ideene bak?

Statsråd Trine Skei Grande []: Først må jeg si at påpekingen om kulturformål var at jeg viste til hva den forrige regjeringa definerte som kulturformål. Det er der jeg mener at man må ha en redelighet. Og det er ikke sånn at jeg sier at kulturen ikke trenger penger, jeg bare viser til at vi bevilger mer penger uten å ha 1 pst. som mål, enn man ville gjort hvis man hadde hatt 1 pst. som mål.

Makt innenfor kulturen handler også om å gi rom for dem som vanligvis er de svakeste. Hvis noen av de store museene klarer å få private penger til sine utbygginger, ja, da har vi penger å gå på, som gjør at vi kan bygge noen av de små museene. Det lå nesten 1 mrd. kr til kulturbygg – 18 forskjellige steder, bare 20 av dem gikk til Oslo – i forrige års statsbudsjett, som handlet om kulturbygg absolutt over hele landet. Det har vi rom for fordi så mange av de andre museene klarer å få tak i private penger til sine utbygginger.

Det handler om å mobilisere de gode kreftene i landet – og ikke tro at all makt må utøves på kulturministerens kontor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tage Pettersen (H) []: Aller først vil jeg også få takke kulturministeren for en veldig god melding, som vi debatterer i dag.

Mottagelsen ute i kultursektoren har vært positiv. Selv opposisjonen har sagt at meldingen på en fin måte beskriver betydningen av kulturen. De har kanskje skrytt så mye av meldingen, så de siste dagene har de måttet gå ut å si at den kanskje ikke fortjener fullt så mye skryt, og at de kanskje ikke er fullt så enige som de har gitt inntrykk av.

Regjeringen mener kulturlivet er en selvstendig byggestein i samfunnet. Det å kunne utvikle seg mest mulig på egne premisser uten statlig overstyring, men med det offentlige som en tilrettelegger, er viktig, og det legger meldingen opp til på en god måte.

For oss er det viktig at kulturen bygges og styres nedenfra. For oss er det viktig å legge til rette for de små, de lokale, og de alternative scenene og stemmene i kulturlivet. Men det er også viktig, selvfølgelig, å legge til rette gjennom økonomiske virkemidler. Rundt 3,6 mrd. kr er kulturfeltet styrket med siden 2011. I tillegg kommer en romsligere kommuneøkonomi – faktisk den beste på svært mange år – som også setter lokalpolitikerne i stand til å prioritere kulturen. På den måten bidrar gode statlige tilskuddsordninger, romsligere kommuneøkonomi, incentiver for private givere og styrking av kulturaktørene i sum til gode rammevilkår for kulturfeltet.

Opposisjonens svar er altså 1 pst. av statsbudsjettet. Alle vil ha mer, sier de. Ja, hvem vil vel ikke ha det?

De rød-grønne vil ikke lese hele rapporten fra Enger-utvalget som evaluerte deres egen kulturpolitikk. For den slår fast, som statsråden også sa, at tross mer penger, økte ikke bruken av kulturtilbudene. Forsker Bård Kleppe ved Telemarksforskning følger i Aftenposten opp og sier at kulturforbruket faktisk gikk ned på tross av økte bevilgninger, og ikke minst fastslår han at kunstnerøkonomien ble dårligere. – Vi bør vel være enige, på tvers av partiene, om at kulturens popularitet, innhold og bruk er viktig.

Kleppe uttaler også at samme medisin en gang til vil føre til at det offentlige tar en større del av kulturregningen, men at den vanlige kulturbrukeren ikke kommer til å merke stor forskjell.

Vi har i denne perioden forbedret åndsverkloven. Et hovedmål er å sikre rettighetshavernes inntekter. Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av egen virksomhet. Vi tror konsekvensene er at utøvende kunstnere nå vil være i bedre stand til å leve av kunsten sin, uten økte bevilgninger over statsbudsjettet.

Det er litt overraskende at mer penger blir hovedbudskapet til de rød-grønne, nok en gang.

Grunde Almeland (V) []: Jeg må si at jeg synes det er ganske skuffende at i en tid hvor kunsten faktisk er under press, og hvor vi vet at også ytringsfriheten hele tiden utfordres, klarer representanten Trettebergstuen å si at det eneste som er interessant i denne meldingen, er det kapitlet som går på økonomi. Det er kun ett kapittel som er interessant, var i hvert fall det som ble sagt. Men det er mer enn kun økonomien som betyr noe, og jeg inviterer representanten Trettebergstuen til også her å være med og diskutere de underliggende prinsippene, som er viktige for at det skal være mulig å drive kunst og kultur i Norge. For det har noe å si at et stortingsflertall i en innstilling sier at for å sikre at alle skal kunne ytre seg på en god måte, må vi legge til rette for eksempelvis at det skal kunne gjøres på begge målformer, på bokmål og på nynorsk. Men det var kanskje for selvsagt til at opposisjonen klarte å være med på det i innstillingen.

Når representanten Sem-Jacobsen påpeker at det ikke blir gitt mer penger, stemmer heller ikke det, for i budsjettprosessene, der vi behandler selve budsjettet, har det jo kommet mer penger, som statsråden helt klart påpekte.

Representanten Øvstegård sier at staten frasier seg ansvaret når man inviterer private aktører til å bidra økonomisk. Men får man inn flere private penger, gir det oss et handlingsrom. Jeg er helt for at private kan være med og betale for de tingene der de er interessert. Det gir oss handlingsrom til å sørge for at bredden av kultur faktisk har et økonomisk grunnlag. Hovedgrepet til opposisjonen – hovedforslaget til opposisjonen – er å fjerne gaveforsterkningsordningen. Men jeg var bare for noen uker siden og besøkte representanten Øvstegårds fylke og Fredrikshalds teater, der de understreker hvor viktig denne ordningen har vært for at de skal få gjennom sine prosjekter. Det er ikke nødvendigvis så store penger for akkurat dem, men pengene er avgjørende for at ting skal gå rundt.

Jeg håper at denne meldingen – i hvert fall i ettertid – bidrar til at vi også har en klar diskusjon om hvilket grunnlag vi skal drive kulturpolitikk på i Norge, for det trengs faktisk. Det er en ganske viktig diskusjon.

Ruth Grung (A) []: Kultur utvikler identitet, kreativitet, demokrati og styrker fellesskapet. Kulturpolitikk har faktisk alltid vært et aktivt instrument i vår nasjonsbygging. Kultur binder oss sammen og bør – og skal – utfordre og berøre. Derfor må kunst og kultur av høy kvalitet være tilgjengelig for alle i hele landet, uansett alder, men også skapes og utvikles i hele landet. Derfor trenger vi også nasjonale kulturinstitusjoner utenfor Oslo. Nasjonale institusjoner med profesjonelle kunstnere skaper faktisk ringvirkninger og knoppskyting og styrker de regionale og lokale kunst- og kulturmiljøene. De representerer også viktige motkrefter til Oslo og styrker dermed demokratiet og det offentlige ordskiftet.

Bergen Filharmoniske Orkester refererer helt tydelig at hadde ikke de hatt en nasjonal status, så hadde de ikke blitt invitert til alle de internasjonale arenaene som de har blitt invitert til de siste årene. KODE har ansvaret for noe av vår mest sentrale kulturarv innenfor musikk og kunst, og det er i hele nasjonens interesse at vi klarer å løfte det opp. Tilfeldigvis vokste de opp – Grieg, Ole Bull, Sæverud – i Bergen, og det er også der byggene deres er. Det er det som gir grunnlag også for å skape ny kunst, basert på den historiske erfaringen og den kunnskapen som vi har, og derfor må vi bevare dem. Det samme med Astrup: Selv om han ikke var fra Bergen, så er nå i hvert fall samlingen hans i Bergen.

Slik jeg opplever det nå, når jeg møter mine egne i Bergen og i kommunene i Hordaland, så føler de at det er et A- og B-lag, både når det gjelder investering og hvordan man ordlegger seg etter hvordan man opplever kulturpolitikk. Kunst og kultur er liksom noe i Oslo, og så kan resten av landet liksom være B-laget, som får det som dryppes utover. Men vær klar over at dette samspillet mellom profesjonelle og det skapende nettopp har vært grunnlaget for at vi fikk Bergensbølgen – jeg tror det har vært to-tre tsunamier i Bergen – som har skapt noen av de fremste musikkutøverne som vi har i dag.

Det samme gjelder det med å være internasjonalt anerkjent. Det samme gjelder med TV 2: De hadde en bevisst strategi om å legge til rette for at de ikke selv alltid skulle produsere alt, men de inviterte film- og dokumentarmiljøet. De første prisene som vi fikk i Norge innen kortfilm, var basert på nettopp miljøet som var i Bergen. Så det gjelder å se hele landet. Det er altså like langt herfra til Roma som herfra og opp. Derfor må vi ha den lokale identiteten og den lokale kunst og kultur, og vi må gi et reelt rom til det og en reell balanse.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Ja, meldingen signaliserer kulturløft. Der er jeg nok uenig med representanten Trettebergstuen. Vi får mange meldinger hvor vi nettopp skal debattere kultur, og jeg ønsker virkelig at vi i denne salen skal debattere kultur mye oftere, og ikke minst at man også skal gjøre det i de ulike kommunestyrene rundt i landet og i de nye regionene. Og da mener jeg at vi skal diskutere kultur, og ikke at det skal bli nedgradert til en egentlig litt stusselig debatt om en konkurranse om hvem som bevilger mest. For kultur handler om så mye mer. Det handler om kreativitet og innovasjon, det handler om å sprenge grenser, det handler om armlengdes avstand, et prinsipp som jeg ønsker skal nedfelles i den nye kulturloven.

Kulturen er under press. Det er kanskje selvfølgeligheter, som noen mener, når vi diskuterer at kultur er ytringer, men teaterstykket «Billy Elliot» blir altså ikke satt opp i Ungarn fordi det ikke fremmer familieverdier. Det er ikke så langt unna. Vi ønsker også at kunstnere skal leve av sin kunst. Vi må finne mer ut av hvordan de kan gjøre det, og hvordan staten kan bidra.

Jeg er opptatt av at vi skal mobilisere alle krefter inn i kulturen. Det er kanskje der skillet mellom posisjonen og opposisjonen er. Jeg ønsker at stiftelser, at private skal kunne mobiliseres for å kunne gi penger inn i kulturen, for at de som skaper, skal kunne skape mer.

Høyre tok to store grep da de hadde kulturministre. Det ene var gaveforsterkningsordningen. Den har vi debattert her. Den har faktisk gitt 1,5 mrd. kr mer til kultur. Vi har også etablert Talent Norge. Det er for at unge talenter på våre kulturskoler faktisk skal ha en mulighet til å utvikle seg videre og komme opp på den nasjonale og den internasjonale arenaen. Talenter, enten det er innen dans eller de som jobber med film, har faktisk fått muligheten til å utvikle seg, og det er 500 nye talenter inne i det programmet. Det kaller jeg resultater.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det er helt fantastisk når en representant fra samme by – selv om det er en fra Arbeiderpartiet – sier så mye fint om Bergen.

Jeg vil gjerne opplyse forsamlingen om at en del av de institusjonene representanten Ruth Grung viste til, faktisk er blant dem som har mottatt penger gjennom gaveforsterkningsordningen. KODE har mottatt penger, Festspillene i Bergen har mottatt penger, Bergen Nasjonale Opera har mottatt penger, Akvariet i Bergen har mottatt penger og ikke minst Harmonien, som vi vet bergenserne har et fantastisk godt forhold til.

At man da står her i dag og skal ha råd til å si nei til 1,5 mrd. kr til kulturen, synes jeg er litt begredelig. Det er jo takket være gaveforsterkningsordningen at mange i dag har en sjanse til å stå på beina og videreutvikle seg. Det er en drahjelp for staten og et incitament for kunst- og kulturinstitusjonene til å skaffe seg privat finansering til egne prosjekter. Jeg synes det er helt fantastisk å se at ordningen fungerer, og at det kommer mer penger til kulturlivet.

I Fremskrittspartiet synes vi det er flott at privatpersoner, næringsliv, stiftelser osv. i sivilsamfunnet ser hva for en verdi kunst og kultur har i samfunnet. At de ser verdien av å engasjere seg finansielt, ser jeg overhodet ingenting galt med. Gaveforsterkningsordningen anerkjenner og oppmuntrer sivilsamfunnets engasjement for kulturlivet, og det er noe som sikrer et større mangfold. Så privat engasjement i kulturen er viktig. At kulturlivet får penger fra andre kilder enn det offentlige, er sunt.

Vi vet at dette er en diskusjon som har gått mange ganger. Jeg vet at både Arbeiderpartiet og SV er klar for å legge ned ordningen. Jeg føler et stort ansvar som kulturpolitiker, men også som politiker fra Hordaland for å kjempe for nettopp denne ordningen, for det er betenkelig at man skal sitte inne i Oslo og eventuelt stemme ned en ordning som gir så gode incitament over fjellet.

Jeg er glad for å komme fra en storby som Bergen, men jeg er også glad for å kunne motbevise argumentene som Arbeiderpartiet tidligere i dag har framført, at dette bare kommer storbyene til gode, for det er feil. Det er Hordaland, mitt hjemfylke, et fantastisk godt eksempel på. Jeg har ikke lyst til å reise hjem og si til «Statsraad Lehmkuhl», Baroniet Rosendal og Hordaland Teater at denne fantastiske ordningen ikke fungerer lenger.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Noe av det som er interessant i diskusjonen om gaveforsterkningsordningen, er at det fra regjeringspartienes side snakkes som om man tryller fram helt nye midler, men sånn er det jo ikke. Det er noen som tar regningen for de 25 pst. som forsterker den private gaven, og det er også ganske tydelig hvem som tar den regningen. Det er Den kulturelle skolesekken, over tippemidlene. Det er også en ordning vi er for, er det ikke? Det er øvingslokaler og lokaler for framføring for kulturfrivilligheten, over tippemidlene. Det er Frifond, barne- og ungdomsfrivilligheten.

Gaveforsterkningsordningen er en saldering av tippemidlene som tar fra de brede ordningene, som er ekstremt viktige for den lokale kulturen rundt omkring, og gir det på en urettferdig, udemokratisk måte til noen institusjoner. Jeg har ikke noe imot de institusjonene. Nei, tvert imot, jeg ønsker å gi dem mer penger over statsbudsjettet, på den demokratiske måten, sånn som vi gjør det i kulturpolitikken i dette landet til vanlig. Men la nå det være så.

Kulturministeren angriper SV for det lokale kulturløftet vi foreslår her. Det er bare å registrere at Venstre er imot et femårig løft for bibliotekene, at Venstre er imot at vi skal ha tiltak sånn at alle kan få tilgang til Kulturskolen, uavhengig av økonomi og bakgrunn, at Venstre er imot at barn og unge skal få rett til et meningsfullt fritidstilbud, eller å gjøre noe med den siste delen av Den kulturelle grunnmuren som ikke er lovfestet i dagens lovverk, altså ungdomshusene, fritidsklubbene, at Venstre er imot å sørge for mer midler til øvingslokaler og til forbedring av akustikken og framføringslokaler til den lokale kulturfrivilligheten, og at Venstre også er imot de innspillene vi har fått så mange ganger fra NOKU, som jobber der ute i kommunene med kultur, om at vi trenger en sterkere kulturlov som stiller noen krav til forvaltning, til planverk, at enkelte ting skal være på plass, ikke når det gjelder innhold, men når det gjelder hvordan det jobbes rundt omkring i landet. Det er overraskende for meg fordi vi i SV har i hvert fall sett på det Enger-utvalget sa, som pekte på at det nettopp trengs et sånt nasjonalt løft for Den kulturelle grunnmuren også.

Så prøver høyresiden å angripe oss for ikke å komme med nye ideer og ikke å være opptatt av kunstens frihet og alle de andre tingene som står i meldingen. Jo, så klart – det eneste er at vi har tatt det hakket videre. Greit, vi er enige, vi skal forsvare kunsten som fri ytring. Da hadde det kanskje vært fint å ha en statsminister som ikke angriper den retten, f.eks., og så hadde det også vært greit å bygge opp en nasjonal infrastruktur og gå over til tiltakene som faktisk sørger for den friheten. Det er en kulturpolitisk oppgave som krever tiltak, det krever penger, det krever politikere som kommer med noe mer enn bare fine problembeskrivelser. Det er det venstresiden har gjort i denne kulturmeldingen, og det får vi nå kritikk for. Sånn er nå det.

Marianne Haukland (H) []: Kultur binder oss sammen som mennesker. Det skaper forståelse på tvers av kulturer og lager bruer og ytringer som utfordrer etablerte normer og verdier. Det føler jeg kommer godt fram i denne stortingsmeldingen om kulturens kraft. Det er 16 år siden sist vi behandlet en stortingsmelding om kultur.

Alle partiene på Stortinget er enig om at kultur er viktig for dannelse og ytringer, men våre ideologer skiller oss i hvordan vi mener kultur best kan forvaltes. Høyre mener at kulturen skal forvaltes nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned.

Kultur har en egenverdi. Verdisetting av kultur er vanskelig, men det er et svært viktig mål for denne regjeringen og for Høyre at kulturlivet skal være bærekraftig og finne flere strenger å spille på. Derfor kan ikke kulturen alene være avhengig av statsbudsjettet. Høyre mener gaveforsterkningsordningen er viktig for å få kulturinstitusjonene til å kunne hente penger fra privat sektor. Gaveforsterkningsordningen belønner dem med 25 pst. påslag. Tilbakemeldingen vi får fra dem som bruker ordningen, er at de er fornøyde, og at støtten er uvurderlig.

Arbeiderpartiet har rett i sine merknader om at det er få som har mottatt denne støtten i Finnmark. I 2018 var det første gang noen fra Finnmark søkte gjennom ordningen, men det betyr ikke at næringslivet ikke er flink å støtte opp under kultur i Finnmark, det skyldes først og fremst at ordningen ikke har vært godt nok kjent. Det er trist, og det håper jeg vil endre seg. Likevel har man ikke lyktes med å få fylkeskommunene i Finnmark, Troms og Nordland, som er alle styrt av Arbeiderpartiet, til å annonsere for denne ordningen rettet mot kulturinstitusjoner. De er kanskje så uenige at de saboterer ordningen. Men det er en stort savn, ikke å ha allierte i å snu denne trenden. Det er kun våre institusjoner i Nord-Norge som taper på at de ikke har kjennskap til gaveforsterkningsordningen, spesielt når disse allerede gjør en veldig god jobb med å skaffe private midler til kultur.

Vi må legge til rette for det lokale kulturlivet, et variert kulturliv, som kjennetegner gode lokalsamfunn. Jeg tror at det som spirer lokalt, skal få lov til å blomstre lokalt. Derfor er det en verdi for det lokale kulturlivet at de nye regionene skal få overta nye oppgaver, at vi vil få nye kulturpolitikere med mer ansvar. Derfor er det en verdi at kulturen skal forvaltes nedenfra og ikke gjennom det trange nåløyet som denne stortingsdøren er.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg forstår godt at representantene fra høyrepartiene ønsker at debatten om kulturmeldingen skal handle om selvfølgeligheter som at kunst er ytring, kunst er demokratiserende, osv. Men det blir like dumt som å si at en debatt om NTP, som er kulturmeldingens sidestykke i transportsektoren, skal handle om at vei er demokrati, at sykkelvei er flott, og at autovern er en fin ting. Nei, selvfølgelig skal en NTP-debatt handle om hva man konkret vil gjøre for å bygge infrastruktur, for å få det til å skje, og ikke minst hvilke forpliktelser man setter seg for å følge det opp med penger. Det burde også kulturmeldingen handle om.

Når vi snakker om 1-prosenten, er det ikke fordi det er vårt mål. Det er bare et virkemiddel for å nå våre mål. Vi snakker her i dag om det vi ønsker å oppnå. Vi har de nye tiltakene for at flere skal få lov til å delta, vi vil ha flere universelle ordninger som gir alle en smakebit på kunst og kultur. Det er vi som har de nye grepene for å styrke kunstnerøkonomien, og det er vi som sier at vi trenger å fortsette med å bygge ut den kulturelle infrastrukturen, ved å bygge opp regionale kulturfond istedenfor å lefle med tanken om å flytte ut det nasjonale til det regionale. For å oppnå det trenger vi en forpliktende plan, og det er 1-prosenten.

Jeg forstår veldig godt at opposisjonen ikke ønsker å snakke om det, for stortingsmeldingen inneholder ingen konkrete forpliktelser til hvordan vi skal nå disse målene, disse fagre ordene som alle er enige om. Den inneholder heller ingen forpliktelser til mer penger, tvert imot sier man at dette kommer det ikke til å bli satset på.

Jeg kunne godt stått her og bydd opp til en diskusjon, som representanten Almeland ønsket, om disse selvfølgelighetene, f.eks. at vi trenger mer provoserende kunst, og at kunst er ytringsfrihet. Ja, da ville det faktisk vært en fordel om flere sto opp for ytringsfriheten til folkene bak «Ways of Seeing» da den debatten raste. Men hva skjedde? Jo, folkene fra Høyre satt musestille. Fremskrittsparti-representantene ville boikotte. Statsministeren – jeg beklager – hadde ikke en veldig heldig opptreden i den debatten. Det kunne vi godt diskutert. Vi kunne også diskutert det representanter fra Fremskrittspartiet sa her tidligere i dag om at de ønsker seg at staten skal finansiere kunst som allerede er kommersielt populær, og at finkulturen ikke er noe å satse på. Vi kunne godt diskutert om resten av høyresiden er enig i det.

Men det kommer altså ned til at hvis vi ønsker noe med kulturen, hvis vi ønsker å nå de målene som vi alle er enige om i kulturmeldingen, trenger vi forpliktende, konkrete tiltak, og vi trenger å si noe om hvordan vi skal nå og få gjennomført de tiltakene. Det er det opposisjonen gjør i forbindelse denne meldingen i dag, ved å si at vi trenger et nytt kulturløft.

Presidenten: Representanten Grunde Almeland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Grunde Almeland (V) []: Det jeg påpekte i mitt innlegg, var at jeg er skuffet over at man prøver å redusere debatten til å handle om et kapittel om økonomiske og administrative konsekvenser. Men jeg skal lese fra den rød-grønne regjeringens kulturmeldinger. I den rød-grønne regjeringens Meld. St. 19 for 2012–2013 står det:

«Tiltakene mv. som drøftes i meldingen kan gjennomføres innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.»

I Meld. St. 10 for 2011–2012 står det:

«Kulturdepartementet legg til grunn at dette skal skje innanfor gjeldande budsjettrammer.»

I Meld. St. 23 for 2011–2012 sier den rød-grønne regjeringen også at dette skal skje innenfor eksisterende budsjettrammer. Det er derfor jeg synes det er ganske poengløst å bruke tiden på å diskutere dette kapitlet. Men jeg synes at representanten Trettebergstuen tok opp én viktig skillelinje, og det er det som går på NTP. Kulturmeldingen er ikke kulturens NTP. Vi skal ikke ha en nasjonal detaljstyring.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Nå begynner det å bli litt temperatur i debatten, og det er bra. Jeg har lyst å kaste blikket mot en gruppe som vi ikke har diskutert så mye. Det er tilgjengelighet og barn og unge. Det er også nettopp derfor regjeringen ønsker å innføre et nasjonalt kulturkort, fordi barn og unge – uansett bakgrunn – skal få mulighet til å få kulturopplevelser. Ja, vil har Den kulturelle skolesekken, men vi ønsker å utvide den med dette nasjonale kulturkortet. Så jeg ser med glede fram til at det skal komme, for det vil gi flere barn og unge kulturopplevelser, kanskje også andre kulturopplevelser.

Representanten Trettebergstuen snakket om vei som demokrati. Ja, det er det jo, men vi skal ta mer tog. Og det er jo nettopp det som er saken med kultur: Det er innovasjon og kreativitet, og det kommer ikke fra staten. Det kommer nedenfra, det kommer fra dem som faktisk jobber med kultur, og ikke minst fra dem som er grensesprengende og banebrytende.

Jeg ser at det er en del forskjeller når det gjelder virkemidler. Gaveforsterkningsordningen er nevnt flere ganger her. Men jeg kan ikke la være å gjenta at vi må mobilisere alle krefter for at man skal kunne bidra til å løfte kulturlivet videre. For å ta en sammenlikning med Fotball-Norge: Eliteserien hadde ikke eksistert i dag hvis det ikke hadde vært for at private sponsorer hadde bidratt. Og noen av de midlene som går inn dit, kan også kulturlivet nyte godt av.

Jeg konstaterer at det er ganske stor forskjell på hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser på regionreformen. Det kan bli en krevende øvelse med en potensiell framtidig samarbeidspartner. Da får jeg vel si at regjeringspartiene har satt på bremsen noe. Vi ønsket ikke å gå på langt nær så langt som Hagen-utvalget gjorde. Men vi vil ha en hånd på rattet. Skal man desentralisere kultur til regionene, skal det, som jeg sa i mitt tidligere innlegg, være et kulturpolitisk formål. Det er ikke et distriktspolitisk formål.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Folk fra posisjonen sier at de er så skuffet over at opposisjonen reduserer dette til å bli en debatt om økonomi. Vel, jeg er skuffet over at posisjonen rett og slett får seg til å prøve å unngå å snakke om at man har lagt fram en melding hvor det står x antall ganger hvor viktig det er med kultur som verdi, og så bruker man altså ikke noe tid og krefter på å komme med penger. Man må jo forstå at det blir essensielt å ta opp. Man kan si så mye man vil – også innenfor andre politikkområder – at man ønsker at ting skal bli så fint og så flott, men det er til syvende og sist penger folk i denne salen diskuterer. Er det ikke det?

Jeg synes det er veldig merkelig at man sier, som f.eks. representanten Almeland, fra Venstre, gjorde, at man gir i budsjetter. Men det er jo denne meldingen vi diskuterer i dag. Der står det, sort på hvitt, at det ikke skal komme noen penger til kulturlivet utover den rammen man har i dag. Det er gledelig hvis det som står i meldingen, ikke stemmer. Jeg heier på at det kommer mye mer, det ser jeg fram til. Jeg ser også fram til at vi da skal få diskutert økonomi også, når vi skal gjennomarbeide en rekke nye meldinger som kommer. Til ministeren og til posisjonen må jeg si at jeg forventer at man i det meldingsarbeidet kommer til å snakke litt om økonomi også, ellers er ikke alle festtalene troverdige.

Til gaveforsterkningsordningen: Ja, det er en rekke tapere i de store, gode og fine ordningene som får midler fra tippemidlene, ved bruk av gaveforsterkningsordningen. 20 av de største aktørene – de er store og gode – får over halvparten av gaveforsterkningsmidlene. De får penger, mens de store ordningene, som f.eks. å styrke den lokale grunnmuren, kommer ikke til å få midler. Det skrytes av hvor mye penger man har tilført kulturlivet, men 62 pst. av dem som gir penger til gaveforsterkningsmidlene, er stiftelser og ideelle organisasjoner som fra før av har som oppdrag å gi penger. Så de ville gitt de pengene til kulturlivet åkkesom.

Jeg håper og tror at en del av de organisasjonene i Bergen som representanten Hjemdal nevnte, er like solidariske som ganske mange andre i kulturlivet er, når de sier at selv om de får ganske mye penger fra gaveforsterkningsordningen, ønsker de seg en evaluering. De synes at det er viktigere med de store og brede kulturtiltakene enn denne ordningen. Så jeg kommer fortsatt til å heie på en evaluering.

Statsråd Trine Skei Grande []: Det var litt leit at representanten Sem-Jacobsen tydeligvis ikke hørte representanten Almelands innlegg. Det kommer aldri penger i meldinger – det gjorde det heller ikke i de rød-grønnes tid – og han leste høyt fra det kapitlet som står i alle meldinger. Det er ikke for å være nedlatende, men sånn har det alltid vært. Det er derfor det er litt leit at man får en debatt som bare handler om noe som denne meldinga ikke omtaler – det gjør statsbudsjettene – sjøl om denne regjeringa virkelig har løftet kulturområdet.

På slutten nå klarte vi å få opp noe som handler om uenigheter. Det er helt klart at SV vil at staten skal gå sterkere inn, styre bibliotekene og styre kulturskolene. Og det er en helt ærlig ting å mene, og det er helt klart at vi har et litt ulikt syn på hvordan man styrer kulturpolitikken. Hvis man tror at kulturpolitikken er som en nasjonal transportplan, hvis man tror at kunsten og kulturen styres som en nasjonal transportplan, hvis man tror at man skal bygge kunst sånn som man bygger vei, ja, da er vi uenige. Da viser det den ideologiske uenigheten som faktisk ligger i denne meldinga. Da fikk vi røykt det ut.

Det er et stort sprang, selvfølgelig, mellom Arbeiderpartiet, som ligger midt imellom her, SV som vil styre mer, Senterpartiet som vil flytte mer penger nedover i systemet – og MDG og Rødt som ikke engang deltar i debatten, så viktig syns de kultur er. – Så hvordan den koalisjonen blir, er vanskelig å vite for Kultur-Norge.

Det er ikke sånn at vi har sørget for at midlene til Den kulturelle skolesekken går ned. Nei, det har økt. Det er ikke sånn at det bare er tippemidler som gjør at musikkutstyrsordningen nå nesten har blitt fordoblet, det er også penger over statsbudsjettet – hvis det gjør det veldig mye bedre for representanten Trettebergstuen. Det handler ikke om en kulturpolitikk der vi skal gi folk mer smakebiter, som Arbeiderpartiet sier, nei, vi skal ha en kulturpolitikk med kvalitet. Vi skal sørge for at vi hele tiden strekker oss mot de beste av de gode ordningene, og at vi faktisk står opp for ytringsfriheten. Trettebergstuen kommenterte ikke min rolle, men jeg har ansvaret for ytringsfriheten innenfor kunsten.

Det er faktisk sånn at vi har satset på alle de frie teaterscenene. Vi har satset på det over hele landet nettopp for å være en motkraft til dem som bare velger at de tunge institusjonene skal drives videre. Vi vil ha kunsten og kulturen ut til folk. Vi vil ha motkreftene fram. Vi vil ha muligheten til at kunsten og kulturen bygges nedenfra. Det er veldig langt unna en nasjonal transportplan, der vi skal instruere om sykkelveier, fortelle hvor veiene skal gå og hvilke biler vi skal kjøre. Vi har tro på at kunsten og kulturen vokser nedenfra.

Det var kjempeflott at det løsnet på slutten, at forskjellene i kulturpolitikken faktisk vises i denne salen.

Trond Giske (A) []: Først takk for den trafikale oppklaringen fra kulturministeren. I et politisk landskap hvor det er vanskelig å se forskjellen på Venstre og Høyre, kan det være greit med en sånn avklaring.

En stortingsmelding er en langtidsplan for et område. Da kan man oppsummere de viktigste målene, man kan lage overordnede strategier og man kan vise til forpliktende planer for de kommende årene. I den kulturmeldingen vi har fått framlagt, er målene fine, strategien er uklar, og forpliktelsen er fraværende. Saken er den at det finnes ingen andre samfunnsområder som hadde funnet seg i at deres langtidsplan hadde vært på den måten.

Selvfølgelig er det forskjell på veibygging og kultur, på samme måte som det er forskjell på psykiatri og forsvar. Men det er ulike områder med forpliktende planer. Ta forskning som er sammenliknbar med kultur – det er frie forskere som bruker ytringsfriheten sin, som utforsker nytt landskap og som går sine egne veier. Der har partiet Venstre vært, jeg vil si, pådriver for at Norge skal ha et forpliktende mål om hvor mye penger vi skal bruke på forskningen uten at man dermed instruerer hver enkelt forsker, uten at man dermed skal sitte i stortingssalen og bestemme hvordan forskningen skal foregå og uten at man på den måten legger bindinger på de ulike institusjonene. Den sammenlikningen kunne kulturministeren tatt til seg i stedet for å snakke om nasjonal transportplan.

Så sier statsråden at det er liksom ikke noe farlig, dette, det spiller ingen rolle. Vel, jeg har vært på ti budsjettkonferanser i regjering. Der kommer de ulike statsrådene og viser til hver sin plan. Stortinget har lovt så og så mye til forsvar, Stortinget har lovt så og så mye til psykiatri, Stortinget har lovt så og så mye til eldreomsorg og Stortinget har lovt så og så mye til forskning. Når man er ferdig med alt dette, kommer kulturministeren og sier: Ja, ja, jeg får ta med meg det som blir igjen etter at alt dette. Vi har lovt så og så mye til skattekutt – for å ta med det i samme slengen.

Det er helt ubegripelig at en kulturminister ikke vil ha med seg inn i den konferansen at vi skal ha 1 pst. og kunne slå i bordet med det. Men nå forstår jeg at kulturministeren har oppfylt 1-prosenten allerede, fordi man har endret utregningsmåten. Statsråden sa fra talerstolen i stad noe som er en ren misforståelse eller lureri, at man regner alle departementenes kulturinnsats inn i Kulturløftet. Nei, man gjør ikke det. Det var Kulturdepartementets avgrensede kultursatsing pluss UDs satsing på kultur. Den er blitt kraftig kuttet under den borgerlige regjeringen, men det blir vel sikkert lettere å skrive den stortingsmeldingen med utenriksministeren, om utenriks og kultur, når man ikke engang der har et forpliktende mål.

Det er ingen motsetning mellom offentlig satsing og privat satsing, slik regjeringen prøver å si.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg er iallfall glad for avklaringen fra representanten Giske om at kulturmeldingen ikke er å sammenligne med en nasjonal transportplan. Nå var det vel ikke noen fra regjeringspartiene som brakte vei og gang- og sykkelvei inn i denne debatten. Den er vel viktigere enn som så.

Jeg vil bare minne om at bak hvert kapittel i denne meldingen er det ganske mange kulepunkter som sier noe om framtidige satsinger. Jeg har aldri vært med på å behandle stortingsmeldinger som har konkrete budsjettposter på de ulike satsingsområdene. Det ville i så fall være ganske oppsiktsvekkende.

Jeg er utrolig glad for den satsingen som det snakkes om, bl.a. rundt digitalisering. Det er helt nødvendig, det er nytt. Digitalisering av kunst – vi hørte om Bjarne Melgaard i NRK i dag, som prøver nye ting. Det er bra, det skal vi bidra til.

Det er satsing på kulturkort. Det nevnes også under kapittelet om barn og unge. Det er målrettet ordning for økt deltagelse, det er satsinger innunder demokrati, det er et kapittel som handler om internasjonalisering. Det var også representanten Giske inne på. Der står det faktisk at man skal legge til rette for økt internasjonalisering også av kunst og kultur. Jeg minner om at vi er hovedland på Frankfurt-messen. Der har også regjeringen bevilget 30 mill. kr til å promotere norsk kultur og kunst, som er utrolig populært i utlandet.

Komiteen var i Japan for ikke så lenge siden, og vi så at alt som handlet om bl.a. Munch, var utrolig spennende. Det var med på ikke bare å promotere kunst og kultur, men vi har «spin-offs», det at man også er opptatt av norsk design i utlandet. Så sånn sett, tilbake til dette med satsing på talenter innen de forskjellige programmene, enten det er innen design eller dans, er jo det også en del av det som handler om å kunne bringe norsk kultur og kunst ut i verden.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det er fristende å si at representantene for høyresiden gjør seg selv dummere enn de egentlig er hvis de tror at jeg mente å si at kultur og asfalt er sammenlignbart. Selvfølgelig er det ikke det. Kultur er ikke hyllevare. Det er to helt forskjellige ting. Men poenget mitt er følgende: Ikke noe annet politikkområde ville måttet finne seg i at en kulturkomité og en regjering sto her og sa at vi skal mene masse om hvor fint og flott alt er, men vi skal ikke si noen ting om hvordan vi skal følge det opp, og vi gidder ikke å forplikte oss på hvordan vi skal nå målene. Jeg synes kulturen fortjener bedre. Kulturen fortjener at vi er konkrete. Kulturen fortjener at vi sier noe om at de skal også ha sin lille del av den årlige veksten på statsbudsjettet, for det er det 1-prosenten betyr.

Så må snart representantene for høyresiden slutte å lese Enger-utvalget slik som fanden leser Bibelen. Det var vi som bestilte Enger-utvalget. Enger-utvalget pekte på hvor vi burde satse framover, og vi var ikke ferdig i 2013. Vi ville videre. Vi skal videre nå. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har samlet seg om et felles kulturløft. Vi håper å få gjennomført det når vi igjen vinner valget.

Trond Giske (A) []: Først vil jeg utfordre kulturministeren her i salen, for når hun selv bruker beregninger som viser at hun har oppfylt 1-prosenten, må det bety at departementet har regnet på dette. Vi har spurt departementet om det er mulig å få regnet på det. Da har departementet sagt at det ikke er mulig å regne på det. Det må oppklares i dag. Er det mulig, ut fra de samme kriteriene som vi brukte da vi beregnet Kulturløftet i min tid som kulturminister, i Anniken Huitfeldts og Hadia Tajiks tid som kulturminister, fortsatt å få en beregning av hvor mye av statsbudsjettet den definerte delen av kulturbudsjettet utgjør? Siden statsråden selv sa at man hadde oppfylt 1-prosenten, er det fint om hun kan redegjøre for denne sal, som hun sikkert har stor parlamentarisk respekt for, om hvordan dette er regnet ut, om det går an å få slike beregninger også for opposisjonens opplegg.

Så sier statsråden at Enger-utvalget sa at dette ikke var vellykket. Nei, det sa Enger-utvalget overhodet ikke. Enger-utvalget sa at de områdene hvor kommunene har ansvaret, ikke har hatt et tilsvarende løft – biblioteker, kulturskoler, det som kalles for den kulturelle grunnmuren – fordi de ikke er på statsbudsjettet. Selvfølgelig kan en lage øremerkede ordninger som bidrar, men der er det først og fremst kommunebudsjettet som avgjør om man lykkes, eller så kan vi sette oss noen nasjonale mål, f.eks. om å fjerne en av Norges mest meningsløse køer – køen av unger som står og venter på en plass i kulturskolen.

Statsråden sier at Enger-utvalget viste til at vi ikke brukte mer kultur. Nei, det kan godt hende. Operaen har f.eks. stort sett ikke et eneste ledig sete. Selv om vi har doblet driftsbevilgningene til Operaen under Kulturløftet, ble det ikke flere publikummere, for det er rett og slett fullt i Operaen. Det gikk heller ikke flere folk på kino, men norskandelen på kino gikk opp fra 9 pst., det laveste på 1990-tallet, til nesten 25 pst., som var det ambisiøse målet i Kulturløftet. Det ble ikke solgt flere billetter på kino, men det ble solgt veldig mange flere billetter til norske filmer. Hvis kulturministeren er likegyldig til om det er Hollywood-produksjoner eller norskproduserte filmer som folk går og ser på, har hun forstått svært lite av Kulturløftet, eller – eventuelt – det er forståelig at hun ikke deler det målet. På samme måte er det med litteratur, på samme måte med teater, på samme måte med alle kunstformer. Det er viktig at vi har det på norsk språk, i norsk tradisjon, med norske uttrykk og med norske kunstnere og norske kulturarbeidere. Det må jo være målet med Kulturløftet. Det finnes mer enn nok av land som overlater dette til import fra USA og de store kommersielle produsentene. Vi som står bak Kulturløftet, ønsker en sterk nasjonal kulturpolitikk, og det er overraskende at de to statsrådene som sitter i salen, ikke er med oss på det.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Trine Skei Grande []: Nå har jeg hørt representanten Giske fortelle om hvor forferdelig det har vært å sitte i budsjettkonferanser og kjempe for penger til kulturen. Det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Vi i Venstre har prioritert kultur, vi har også prioritert å plassere partilederen for å jobbe med kultur. Enhver i dette rommet som har vært med på budsjettkonferanser, synes kanskje at jeg kommer litt for lett til pengene, og vi har levert et statsbudsjett der kulturen ble kåret til budsjettvinner. Så jeg oppfatter ikke den motstanden i budsjettkonferanser hos oss som representanten Giske tydeligvis har følt.

Så til Enger-utvalget: Det er selvfølgelig mulig å øremerke statlige midler i systemet, sånn som SV tar til orde for: styre kommunene mer, sørge for at vi også styrer deltakeravgift og at vi styrer overføringer til bibliotekene. Men fra vår side er ikke det en god måte å styre kulturen på. Det vi har gjort i stedet, er å sørge for at kommunene har betraktelig bedre økonomi. ROBEK-lista er så å si forsvunnet, og mye av den virkeligheten som mye av kommunene og kommuneøkonomien befant seg i under de rød-grønne, er historie.

Jeg tror at de satsingene vi nå gjør på f.eks. litteratur – både gjennom Frankfurt-satsingen, gjennom lesedagene vi har, og gjennom tiltakene vi har for å løfte boka og formidling av norsk litteratur – vil få virkninger. Mer statlig styring over bibliotekene tror jeg gir en feil fokusering. Det er veldig mange kommunepolitikere som gjør en stor jobb for å løfte bibliotekene.

Alle tallene på hva Kulturdepartementet bruker av penger, er åpne og offentlige i dette rommet. Det jeg påpekte om ønske om litt mer redelighet i bruken av tall i replikkvekslingen med SV, er at når man presenterer kulturløftet sitt i Aftenposten, opererer man med andre tall enn da man selv satt i regjering og telte. Jeg ønsker bare at vi skal ha like ting som vi kan sammenligne, og jeg mener at hva vi bruker pengene til, også er interessant i kulturpolitikken.

Jeg skal kjempe for at kulturen løfter seg i hvert eneste budsjett. Vi har økt kulturbudsjettet med 3,6 mrd. kr i den siste perioden, mens man nå ønsker seg 3,2 mrd. kr i økning og framstiller det som et kulturløft. Det Kulturløftet gir av løft i faktiske penger, er lavere enn det vi har gjort uten å ha prosenter som mål. Det er det jeg mener; vi må diskutere innholdet, hva vi skal bruke pengene til, hvordan vi skal sørge for å få best mulig og mest mulig kultur for dem – ikke nødvendigvis jage etter et prosentmål som er et ganske bevegelig mål når man opererer med ulike måter å regne på.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Trond Giske (A) []: La meg begynne med å være generøs, Trine Skei Grande er ingen budsjettaper. Det er ingen tvil om at hun har fått betydelig bedre gjennomslag enn sine forgjengere i den borgerlige regjeringen, så det er bra, og det heier alle vi som er opptatt av kultur, på. Men desto mer viktig hadde det vært å ha med seg et forpliktende mål i en tid da budsjettene antakelig blir tøffere å sette sammen, og kampen om kronene blir hardere.

Det jeg ser som et positivt svar fra kulturministeren, er at hun sier det er viktig at vi klarer å sammenligne på likt grunnlag, og at vi dermed får beregninger som er gjort etter samme premiss. Det ser jeg som et ja på mitt spørsmål om at vi kan få en beregning av hvordan det ser ut med Kulturløftet, gitt de premissene som lå i Kulturløftets definisjon i årene 2005–2013. Selvfølgelig har det skjedd endringer mellom departement, og noe er delegert til fylkene, men det går det også an å regne inn og ta høyde for, så det kommer vi tilbake til og ber om å få, slik statsråden legger opp til.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er mange ting jeg kunne tatt opp til slutt, men det er noen vi har glemt hittil i salen, og som også er blitt glemt i meldingen om representasjon og mangfold i kulturlivet. Det er nemlig personer med funksjonsnedsettelser. I Dagsavisen i dag kan vi lese en kronikk fra forskere og kulturfolk der det er sterk kritikk av denne meldingen. Forskning fra over 20 år viser at personer med funksjonsnedsettelser møter flere barrierer enn resten av befolkningen. På tross av det, kan vi også lese, er det ingen spesifikke satsinger på kunst for og med mennesker som har en funksjonsnedsettelse. Tvert imot blir personer med funksjonsnedsettelser sjaltet ut fra den operative definisjonen av mangfold i denne meldingen. Det er et demokratisk problem at personer med funksjonsnedsettelser blir ekskludert fra kulturmeldingen og i kulturlivet.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg må bare få lov til å svare representanten Øvstegård. Bare for å nevne ett grep i revidert nasjonalbudsjett: Vi lager en tilskuddsordning for å få til en pilot, for å sørge for at alle ledsagerbevisene for funksjonshemmede kan bli elektroniske, noe som gjør at alle med funksjonsnedsettelse vil kunne dra på kulturarrangementer, bestille billetter som alle andre, og kunne tilpasse deltakelsen inne på kulturarrangement akkurat som alle andre. Jeg jobber sammen med noen norske konsertarrangører, som holder på med flere prosjekter for å tilgjengeliggjøre det å oppleve kultur, muligheten til å bestille en plass for rullestolen sin på konsert, til å ta med ledsager og til å tilrettelegge alle typer kunst og kultur. Jeg er veldig glad for at representanten fra SV ga meg muligheten til å snakke om dette, for ingen aviser har villet skrive om det. Men dette er en av satsingene som bare kommer i revidert.

Vi kommer til å sørge for at kulturen skal være tilgjengelig for alle, uansett hvilken bakgrunn man har. Jeg tror vi skal slutte å snakke om folk med funksjonsnedsettelse som én fast gruppe i samfunnet. Jeg tror de aller fleste av oss en eller annen gang i løpet av livet har en funksjonsvariasjon som gjør at vi trenger tilrettelegging. Da skal vi ikke snakke om at dette er en gruppe i samfunnet. Vi skal egentlig snakke om at i løpet av et liv gjelder det oss alle, at vi antakelig trenger spesiell tilrettelegging. Sånn skal vi organisere hele samfunnet. Da skal vi ikke behandle det spesielt, men si at alle er borgere i et samfunn med like rettigheter og like muligheter. Det er det vi prøver å legge til rette for, f.eks. med tiltakene i revidert nasjonalbudsjett.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg synes vi etter hvert har fått en god debatt om kulturmeldingen, som er en melding og ikke en nasjonal transportplan, som vi ettertrykkelig har fått tilbakevist her fra talerstolen. Jeg har lyst til å si til representanten Øvstegård: Ja, det var et viktig poeng han tok opp, men jeg vil også påpeke at det er nevnt i meldingen. Vi snakker om relevans og representativitet når det gjelder deltakelse og demokratibygging. Jeg leser fra meldingen om hva man legger til grunn:

«Omgrepet mangfald rommar dimensjonar som sosial og kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonsevne, religion, legning og alder.»

Sånn sett ligger det til grunn. Men å gjøre kunst, dans, musikk og alle uttrykk tilgjengelig for alle, krever spesiell tilrettelegging for dem med nedsatt funksjonsevne. Der tror jeg vi har et stykke å gå – ikke bare når det gjelder deltakelse i kultur, men også innen andre felt, eksempelvis idrett og deltakelse i samfunnet rent generelt. Det tenker jeg er et tema vi må bruke mer tid på.

Så er det sånn at meldingen signaliserer at vi skal få flere meldinger. Vi har ikke viet diskusjonen her spesielt til museene våre. Jeg er veldig glad for at vi får en museumsmelding. Jeg håper at vi får den ganske raskt, kulturminister, for jeg har en bekymring med hensyn til hvordan museene skal være – mer tilgjengelige, at de fornyer seg og får inn flere av brukerne, slik at det ikke bare er damer over en viss alder og de med grått hår, som skal nyte godt av det som er

på museene. Der trenger vi en stor diskusjon for å få opp nye ideer.

Så har jeg lyst til å takke for starten av denne debatten og at vi får flere debatter av denne sorten. Ikke minst når vi får regionreformen tilbake, med de oppgavene regionene til slutt skal få, får vi en ny diskusjon om hvordan dette skal løses.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil takke for slutten av denne debatten, jeg, for jeg synes det var ganske oppfriskende og viktig å få poengtert at her snakker man om litt forskjellige tall. Opposisjonen har bedt om å få vite hvordan vi skal regne ut dette med 1 pst., og så får vi ikke det av departementet, mens ministeren rett og slett harselerer litt med oss og sitter med helt andre summer. Det synes jeg var interessant.

Så vil jeg henge meg på sistnevnte taler, som løftet fram museene. Jeg vil bare nevne at museumsforbundet ønsker seg en evaluering av gaveforsterkningsordningen, enda så mye de får fra den. Og i forlengelsen av det som også ble sagt om museene og museumsmeldingen: Det kommer nå en rekke nye meldinger, og jeg vil gjerne avslutte med at da håper og tror jeg at vi får lov til, uten å bli latterliggjort, å diskutere hvordan vi som kulturpolitikere, Stortinget og regjeringen skal forplikte seg også økonomisk til det som står i de meldingene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.