Stortinget - Møte tirsdag den 11. mai 2021

Dato: 11.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 409 L (2020–2021), jf. Dokument 21 (2020–2021) kapittel 10)

Innhold

Sak nr. 16 [18:57:46]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon - kapittel 10 forslag til lov om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen (sivilombudsloven) (Innst. 409 L (2020–2021), jf. Dokument 21 (2020–2021) kapittel 10)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken.

Innstillingen bygger på et omfattende og grundig forarbeid. Sivilombudsmannen har satt ned en egen arbeidsgruppe som har sett på en rekke justeringer av den gamle loven. I behandlingen av denne rapporten gikk kontroll- og konstitusjonskomiteen inn for å vedta en ny lov. Arbeidet med en ny lov ble lagt til utvalget som har utredet Stortingets kontrollfunksjon, Harberg-utvalget. Utvalget anbefaler å vedta en ny lov som viderefører hovedprinsippene i den gjeldende ombudsordningen, men med enkelte materielle endringer. Komiteen slutter seg nesten enstemmig til hele lovforslaget.

Noen av de større grepene som gjøres, er bl.a. en ny, mer tilgjengelig struktur på lovteksten, at den gjeldende instruksen fra Stortinget oppheves og overføres til loven, samtidig som Stortingets adgang til å gi instruks opprettholdes. Da er det viktig å presisere at Stortinget ved alminnelig stortingsvedtak ikke kan innskrenke ombudets myndighet etter loven, verken direkte eller indirekte, og at ved motstrid vil loven gå foran.

Det er tre deler av innstillingen jeg gjerne vil vise til og understreke ytterligere. Den første er at komiteen mener det er viktig at ombudet legger til rette for at også barn kan klage til Sivilombudet, noe bl.a. Barneombudet og NIM har tatt til orde for i sine høringsinnspill. Komiteen oppfordrer ombudet til å prioritere det å gjøre klageadgangen kjent og tilgjengelig for barn. Det fordrer alderstilpasning av klageprosessen.

Den andre: Komiteen støtter forslaget om å endre formulering i gjeldende lov § 3, fra «den enkelte borger» til «den enkelte», for å fange opp at enhver kan klage til ombudet, uavhengig av statsborgerskap, oppholdsstatus og bosted, samt at også organisasjoner og selskaper kan klage.

Den tredje: Komiteen understreker at det er en klar forventning fra Stortingets side om at forvaltningen retter seg etter ombudets uttalelser. Det er en grunnleggende forutsetning for den parlamentarisk forankrede forvaltningskontrollen at forvaltningen, også der den er uenig med ombudet, følger de uttalelsene som blir gitt. Vi ser at enkelte deler av forvaltningen har for vane sjeldnere å rette seg etter ombudet, og det er verdt å problematisere det.

Til slutt: Der hvor komiteen ikke er enstemmig, men hvor mindretallet i kontrollkomiteen er uenig med flertallet og med det enstemmige Harberg-utvalget etter at presidentskapet engasjerte seg i saken, er Sivilombudets innsyn i regjeringsdokumenter og tilknyttede dokumenter, § 20. Komiteen har ved sin støtte til denne paragrafen lagt til grunn den presiseringen og begrensningen som Harberg-utvalget framfører i sin rapport. I merknadene fra komiteen fra før presidentskapets uttalelse er komiteen helt tydelig: Det er kontrolløren og ikke den kontrollerte som må få definere hva det er de trenger innsyn i. Det er ombudets mandat og oppgaver som bør være avgjørende for ombudets tilgang på opplysninger fra forvaltningen.

Komiteen viser til Venezia-prinsippenes punkt 16, om ombudsinstitusjonenes tilgang på opplysninger, og det understøtter at ombudet må ha uinnskrenket krav på opplysninger som er nødvendige for ombudskontrollen. Komiteen mener at regjeringen har et legitimt behov for at det ikke skal være allmenn innsynsrett i regjeringens dokumenter, men det har begrenset betydning når det gjelder ombudets informasjonstilgang som ledd i sin kontrollvirksomhet, for innsyn og offentliggjøring er ikke det samme.

Komiteen slutter seg til utvalgets konklusjon om at ombudet i utgangspunktet skal ha uinnskrenket tilgang til opplysninger fra forvaltningen, og at dette også innbefatter regjeringsdokumenter og relaterte dokumenter. Vi viser til ombudets høringssvar, hvor det framheves at tilgangen til regjeringsdokumenter allerede i dag benyttes svært restriktivt, og at dette, samt dagens praksis hvor slike dokumenter uansett aldri videreformidles, vil videreføres med den nye loven.

Dette uttalte komiteen og sluttet seg til i innstillingen. Så ble det, etter et engasjement fra utsiden av komiteen, altså foreslått et unntak likevel. Det vil sikkert andre redegjøre for, men jeg vil bare påpeke at Stortingets presidentskap da begrenser vårt eget organs innsynsrett, og at vi da vil ligge under de internasjonale standardene definert i Venezia-prinsippene. Det er synd.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Jeg starter med å vise til saksordførerens grundige gjennomgang av de lovendringer som faktisk foreslås om det som nå heter Sivilombudsmannen, men som etter vårt forslag blir Sivilombudet.

Sivilombudet vil jeg si er en av juvelene i demokratiets krone, fordi det er Stortingets oppnevnte organ for å ivareta at den enkelte innbygger i Norge ikke lider overlast fra forvaltning eller myndigheter i Norge. Det er en flott institusjon i vårt demokrati. Det har ligget til grunn i det grundige arbeidet, må jeg tillate meg å si, som er gjort av Harberg-utvalget – med noe politisk kompetanse og ikke minst sterk juridisk og statsvitenskapelig kompetanse, som medlemmer av utvalget har. Representanten Harberg, som overtok jobben etter Hareide, har gjort en grundig jobb. Det var en enstemmig innstilling. Det viktige prinsippet som skal være gjennomgående for hele Stortingets kontrollvirksomhet, som saksordføreren var inne på, er: Det må til sjuende og sist være kontrolløren og ikke den kontrollerte som definerer innsynsbehovet for å kunne ivareta – i dette tilfellet – den enkelte borgers sikkerhet i forbindelse med maktutøvelse. Jeg er glad for at det har vært enighet hele veien.

Vi er kjent med at regjeringa har ønsket å avgrense innsynsretten. Det dokumenterte de i 2018, da de faktisk la fram et lovforslag om å endre sivilombudsmannsloven. Det er i seg selv sensasjonelt at ei regjering tillater seg å sende på høring et lovforslag for å begrense en av Stortingets kontrollinstitusjoners arbeidsform. Lovforslaget ble aldri lagt fram, for det var jo massiv motstand – i demokratiets navn.

I utvalget har vi fått se det ved to anledninger til. Den ene var da regjeringa sendte sitt første innspill til Harberg-utvalget om kontrollvirksomheten til Stortinget generelt. Den andre var i forbindelse med at vi hadde sivilombudsmannsloven på høring, som en lov må, da regjeringa ved statsministeren var en av dem som uttalte seg og altså foreslo avgrensing i innsynsretten til Sivilombudet.

Avgrensingen gjelder r-notater og dokumenter knyttet til disse. Jeg er ikke kjent med, i hvert fall ikke så lenge jeg har vært med i kontrollkomiteen, at Sivilombudet noen gang har bedt om innsyn i r-notater, for Sivilombudet skal jo ikke kontrollere politiske prosesser. De vil i alminnelighet ikke ha behov for det. Det som imidlertid utgjør dramatikken her, er at det blir sagt rnotater og notater knyttet til disse. Det betyr at vi gir regjeringa fullmakt til å definere hvilke dokumenter et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget skal ha innsyn i. Der ligger dramatikken.

Så har det, som saksordføreren beskrev, vært bred enighet i denne prosessen, bortsett fra når det gjelder de innspillene vi har fått fra regjeringa. Jeg må derfor si det var med stor forundring jeg opplevde at det var Stortingets presidentskap, med presidentens dobbeltstemme, som tok initiativ til å svekke et av Stortingets egne kontrollorganer. Jeg forventer faktisk at stortingspresidenten, som brukte sin dobbeltstemme, kommer på denne talerstolen og forklarer logikken i at Stortinget, ved presidentskapet, skal ta initiativ til å svekke Sivilombudets mulighet til innsyn i nødvendige dokumenter.

Det som er realiteten i det som presidentskapet tok initiativ til, er jo faktisk en svekkelse av dagens lov. Noen framstiller det som at det nå blir strammet inn, og at vi presiserer at Sivilombudet skal ha innsynsrett. Nei, dagens lov gir ikke noe unntak, verken for r-notater eller andre regjeringsdokumenter. Det er innspill som har kommet fra regjeringa underveis, noe en samlet tverrpolitisk sammensatt komité, med god akademisk kompetanse i tillegg, har avvist konsekvent fordi vi har holdt fast ved prinsippet om at det til sjuende og sist er kontrolløren som må definere sitt innsynsbehov. Derfor er det trist og faktisk en historisk dag for Stortinget hvis det blir slik at vi, når vi skal stemme på tirsdag, skal vedta – etter initiativ fra Stortingets presidentskap med presidentens dobbeltstemme – at Stortingets kontrollvirksomhet overfor regjeringa skal vanskeliggjøres.

Bente Stein Mathisen (H) []: Harberg-utvalgets mandat var bl.a. å utarbeide en ny lov til erstatning for gjeldende lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen, det vi kaller sivilombudsmannsloven av 1962. Mandatet ga føringer om at utvalget skulle ta utgangspunkt i Sivilombudsmannens arbeidsgrupperapport avgitt 4. juli 2018 og de føringene som ble gitt i kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av denne, jf. Innst. 223 S for 2018–2019.

Som saksordføreren har redegjort for, bygger innstillingen på et omfattende og grundig arbeid fra både utvalget og ombudets arbeidsgruppe. Komiteen anbefaler å vedta en ny lov som viderefører hovedprinsippene i den gjeldende ombudsordningen, men med enkelte materielle endringer. Det gjelder bl.a. endring av tittelen, fra sivilombudsmann til sivilombud, og det anbefales at ombudet selv ansetter personale ved ombudets kontor, og at Stortingets administrasjon er klareringsmyndighet for Sivilombudet og ombudets ansatte.

Ombudets hovedoppgave er å drive etterfølgende kontroll med forvaltningen. Ombudets oppgaver skal komme tydeligere til uttrykk i loven, slik at det blir lettere å forstå hva ombudet kan hjelpe med. Ombudet har tre hovedoppgaver: behandling av klager mot forvaltningen, behandling av saker av eget tiltak og å ivareta virksomheten som nasjonal forebyggende mekanisme i samsvar med tilleggsprotokollen i FNs torturkonvensjon.

Harberg-utvalget har i sitt arbeid lagt til grunn en klar forutsetning om at det er kontrolløren og ikke den kontrollerte som må definere hva de i sitt oppdrag trenger innsyn i. Utvalget skriver bl.a.:

«Utvalget vil likevel understreke at ombudet som klar hovedregel ikke skal be om å få regjeringsnotater (…) og dokumenter direkte relatert til disse, selv om ombudet i og for seg har krav på det så fremt det anses nødvendig for å kunne utføre sin oppgave etter loven. Slike dokumenter skal kun kreves fremlagt helt unntaksvis i tilfeller hvor det er absolutt nødvendig for å behandle en sak og det er spesielle holdepunkter for at regjeringsnotater eller relaterte dokumenter vil kunne inneholde avgjørende opplysninger. Utvalget forutsetter at ombudet viderefører sin praksis med å være svært tilbakeholdne med å kreve slike dokumenter fremlagt. Videre vil utvalget understreke at ombudets eventuelle tilgang på regjeringens dokumenter ikke innebærer at ombudet skal føre noen form for politisk kontroll av forvaltningen. Utvalget mener derfor at ombudet bør være spesielt varsom med å be om innsyn i regjeringens dokumenter som ledd i undersøkelser av eget tiltak.»

Regjeringen er av den oppfatning at Sivilombudet ikke har tilgang til regjeringsdokumentene som vi kaller r-notater. Regjeringen fremholder at dette bl.a. er forankret i forarbeidene til tvisteloven. Det er absolutt bevisforbud i rettssaker om drøftelser i regjeringskonferanser. Riksrevisjonen har ikke tilgang til dokumentene. Etterfølgende regjering har ikke tilgang til dem. R-notatet gis derfor ikke ut til ombudet i dag, selv om ombudet selv mener at de har rettslig tilgang.

Høyre støtter lovforslaget til ny sivilombudslov, men mener regjeringens bemerkning om regjeringsnotater ikke er godt nok ivaretatt i loven. Derfor fremmer Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og uavhengig representant følgende forslag som tillegg i § 20 første ledd:

«Unntatt fra dette er regjeringsnotater og dokumenter direkte knyttet til disse.»

Med dette tar jeg opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Bente Stein Mathisen har tatt opp forslaget hun refererte til.

Solveig Horne (FrP) []: Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av saken og belysning av de endringer som skjer i denne loven. Det er, som flere har vært inne på, en videreføring av allerede eksisterende lov.

Grunnen til at jeg tok ordet, selv om representanten Mathisen var innom mindretallet i komiteen og forslaget deres, er at når at man hører komitélederen holde innlegget sitt, høres det ut som om Sivilombudet blir svekket med de endringene som blir gjort her i dag. Representanten Andersen går også inn på at Sivilombudsmannen aldri, som han kjenner til, har bedt om regjeringsnotater. Nei, da er det vel heller ingen dramatikk, slik det nesten høres ut til på innlegget her.

Så er det jo slik at når kontrollkomiteen har denne saken til behandling, skal den innom presidentskapet, og det må jo være helt lovlig for et presidentskap – om det er med presidentens dobbeltstemme eller ikke – å ha noen synspunkter og merknader når saken kommer tilbake igjen til oss. Det kan jo også være at det er andre medlemmer av kontrollkomiteen som har snakket litt med dem som sitter i presidentskapet, før vi fikk denne saken tilbake igjen.

Den presiseringen som blir gjort, gjelder r-notater og dokumenter som hører til disse. R-notatene er regjeringens dokument – det er et arbeidsdokument, det er et notat som den enkelte statsråd utarbeider og tar med seg til regjeringen – og av og til blir disse r-notatene heller ikke vedtatt når man sitter på en regjeringskonferanse. Men det er viktig at disse dokumentene faktisk tilhører regjeringen og den enkelte statsråd som har disse r-notatene.

Så er jeg helt overbevist om at Sivilombudsmannen kommer til å kunne klare å gjøre den jobben de er satt til å gjøre for å sikre borgernes rettigheter, uten at de har anledning til å få tak i r-notatene og dokumentene som tilhører disse.

Derfor er jeg glad for at vi i denne innstillingen har presisert den spesielle statusen som regjeringsnotatene har, og at vi har fremmet det forslaget, med den presiseringen, som ligger klart her.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Fyrst vil eg gratulera Sivilombodet med ny lov. Det var naudsynt å tilpassa lova til vår tid. Når Sivilombodsmannen no vert Sivilombodet, er det det same stortingsorganet me har hatt sidan 1962 – i oppdatert lovdrakt. Sivilombodet er som det har vore: Stortingets ombodsmann for forvaltinga. Sivilombodet vaktar om den einskilde borgar sine rettar i møte med ei fagleg tung forvalting. Det skal Sivilombodet framleis gjera for å verna den einskilde mot urett. Stortinget har gjort klart til den nye føresegna om Sivilombodets føremål. Her heiter det at Sivilombodet skal føra kontroll med den offentlege forvaltinga og alle som gjer teneste der, for å hindra at urett vert utøvt mot den einskilde, for å bidra til at forvaltinga syner respekt for og sikrar menneskerettane.

Det er avgjerande at stortingsorgana er uavhengige i verksemda si. Det inneber at regjeringa ikkje skal ha innverknad på korleis Stortingets kontrollfunksjon vert praktisert. Det inneber òg at den som kontrollerer forvaltinga, sjølv skal definera kva for informasjon som trengst for å utøva kontroll.

I handsaminga av denne lova i presidentskapet har det vore usemje mellom regjeringsfraksjonen og opposisjonen om det er naudsynt å regulera Sivilombodets innsyn i regjeringsnotat. Eg er redd for at regjeringsmakt her gjer blind for det prinsipielle i dette. Sivilombodet skal sjølvsagt ha respekt for regjeringa sine interne dokument, men regjeringa skal òg ha respekt for Sivilombodets sjølvstende og kontrollverksemd. Eg vonar regjeringsfraksjonen på Stortinget hugsar at demokratiet vårt kviler på ei fordeling av makta mellom storting og regjering, der Sivilbodet har ei sjølvstendig rolle som stortingsorgan. Difor skal Sivilombodet ha uavgrensa tilgang til forvaltinga sine dokument for å oppfylla mandatet sitt. Me skal ikkje avgrensa Sivilombodets innsyn. Då ville den einskilde sine rettar fort tapa mot ei fagleg sterk forvalting.

Så er det ikkje tvil om at det skal vera, og at det er, spesielt med regjeringsnotat. Eg meiner at eit samla Harberg-utval har gjort denne vurderinga på ein god måte og landa på det som representanten Stein Mathisen på ein god måte las opp her i stad, der ein viser kor restriktiv tilgang det ligg i forslaget at ombodet skal ha. Difor er det skuffande at ein vel å ta det inn i eit eige punkt i lova. Eg meiner det burde vore unødvendig. Eg er kanskje ikkje så overraska over Høgre og Framstegspartiet, men at Venstre og Kristeleg Folkeparti kan gå for noko slikt, det må eg innrømma at eg aldri hadde trudd.

Carl-Erik Grimstad (V) []: La meg først begynne med å takke utvalget for samarbeidet i de snart to årene som har gått fra utvalget ble nedsatt. En spesiell takk går selvsagt til utvalgets to ledere, nåværende samferdselsminister og Svein Harberg, og ikke minst til sekretariatet, som fortjener en spesiell hyllest. Jeg kan vanskelig se at sistnevnte kunne ha gjort en bedre jobb med å holde ni partier og et tungt professoralt tyngdepunkt samlet, både mentalt og fysisk – det siste med hentydning til den pågående pandemien.

Tillat meg også å si at det personlig har vært befriende å få anledning til å heve blikket mot viktige konstitusjonelle problemstillinger som ofte går på tvers av partigrensene. Det er sjelden vi som representanter får anledning til å gå så vidt dypt inn i temaer som i visse tilfeller kan være avgjørende for den demokratiske funksjonen til Stortinget. Min erfaring fra denne salen strekker seg kun til denne perioden, men jeg tror likevel jeg har grunn til å hevde at arbeidet i utvalget kan være en god illustrasjon på en norsk politisk kultur som det er grunn til å hegne om. La meg illustrere dette ved å vise til at det i påfallende mange temaer i denne tiden – og for all del i denne saken – har vært stor enighet mellom representantene Hagen og Moxnes. Nå er selvsagt ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn på det som blir vedtatt.

Den dagen jeg forlater Stortinget, vil noe av det jeg kommer til å huske best, være erfaringen og tyngden hos enkelte av dem i utvalget som har lengst parlamentarisk erfaring. Det er grunn til å bruke noen store ord om denne praktiske og demokratiske kontinuiteten – ofte løsrevet fra høyre–venstre-aksen – fordi jeg opplever at den er unik i internasjonal sammenheng.

Denne opplevelsen er noe av sceneteppet som nå er åpnet opp for diskusjonen som antakelig har avstedkommet mest debatt i utvalget – sivilombudets adgang til dokumenter som er nødvendige for å utøve de oppgaver som ombudet etter loven er satt til å utføre. Utvalget er unisont enig om at det prinsipielt ikke bør legges begrensninger når det gjelder tilgang på dokumentasjon, heller ikke når det gjelder regjeringsnotater eller andre grunnlagsdokumenter i en sak. Prinsippet er forankret i at det er kontrolløren og ikke den kontrollerte som må definere hva det er nødvendig å ha tilgang til for å utføre et oppdrag.

Utvalget har også sett hen til at det ikke er gjort begrensninger i det danske parlamentariske ombudets adgang til tilsvarende dokumenter. Det må også nevnes at en innskrenket innsynsrett bryter med Europarådets anerkjente prinsipp for ombudsinstitusjoner, slik utvalgsmedlem, professor Eirik Holmøyvik, har påpekt i et innlegg i Aftenposten i dag.

Fra utvalgets side er det lagt vekt på at utlevering av slike dokumenter bare høyst unntaksvis bør finne sted, og at den rutinemessige formuleringen fra ombudet der det bes om «enhver opplysning og ethvert dokument i saken», ikke omfattes av dette prinsippet. Tvert imot må enhver anmodning om utlevering av slike dokumenter ledsages av en svært god begrunnelse – og det er selvsagt at utleveringen ikke dreier seg om rett til offentliggjøring.

For min del mener jeg at denne innrammingen av § 20 i loven sikrer den rette balansen i forholdet mellom regjeringens behov for hemmelig og fortrolig intern saksbehandling og sivilombudets adgang til nødvendige dokumenter for kontroll av enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Men jeg registrerer at utvalgets forslag på dette punktet ikke får flertall i salen – hvilket altså, som for et par andre representanters vedkommende, betyr at vi ikke har fått våre partigrupper med på resonnementet.

Nå kunne dette gjøres til et stort og viktig stridstema mellom lovgivende og utøvende statsmakt. Det mener jeg vil være å føre det for langt. Stortinget kan i enhver sak kreve ethvert regjeringsdokument utlevert etter Grunnloven § 75 f.

På den annen side vil en slik utlevering åpenbart føre til en mye større spredning av dokumentene siden de opplagt vil måtte underkastes behandling i komité, eller kanskje sågar i plenum. Dessuten vil oppmerksomheten omkring saken selvsagt bli langt større enn hvis det er snakk om en konfidensiell oversendelse til sivilombudet. Det må derfor kunne antas at fra regjeringens side vil en innskrenket rett til innsyn for ombudet i mange tilfeller kunne slå ut direkte kontraproduktivt hvis hensikten er å holde kortene tett til brystet.

Når det er sagt: Spørsmålet om sivilombudets innsynsrett er i og for seg bare en mindre del av utvalgets arbeid. Antakelig vil det som setter det største historiske fotavtrykket fra det omfattende arbeidet som er gjort, være at vi nå avskaffer Sivilombudsmannen. Hen leve, president!

Det begynner å bli en lang dag, men jeg er i og for seg fornøyd med at saken voteres over først tirsdag neste uke. Da er jeg etter utbyttingslisten i Venstre ikke i salen.

Seher Aydar (R) []: Når vi i dag diskuterer den nye loven om sivilombudet og det som handler om hvorvidt sivilombudet skal ha rett til innsyn i r-notater, kan det nesten virke som en teknisk greie. Men det er det ikke. Spørsmålet vi diskuterer i dag, er alvorlig, for det handler om det foreløpig siste kapitlet i historien om en regjering som stadig oftere vil holde ting hemmelig for å slippe å få kritikk. De gjør det stadig oftere – og ikke bare i praksis, men også, slik vi ser det i dag, i lovs form. De gjør det i en sånn grad at det er grunn til å advare mot uthuling av demokratiet.

I 2018 fikk regjeringen kritikk fra Sivilombudsmannen for sitt hemmelighold rundt regjeringens kalender. I en uttalelse slo Sivilombudsmannen fast at Statsministerens kontor ikke har rett til å holde Erna Solbergs kalenderoppføringer hemmelig. Til sammen kom de med tre kritiske uttalelser til dette spørsmålet i 2017 og 2018.

Kritikken førte til at regjeringen varslet forslag om endringer i offentlighetsloven for å kunne holde kalenderoppføringer hemmelige. I samme høringsnotat gikk regjeringen også inn for å stramme inn slik at det ble slutt på sivilombudets tilgang til såkalte regjeringsnotater.

Vi var mange som reagerte den gangen, og regjeringen fikk sterk kritikk også fra pressen. For eksempel påpekte Dagbladet på lederplass følgende om dette:

«Forslaget er særlig inngripende fordi det også vil unnta dokumenter der r-notater er omtalt eller sitert. Det gir vide muligheter for omgåelse av Sivilombudsmannens krav på tilgang.»

Etter kritisk søkelys fra pressen og juseksperter, og etter at man tok opp saken i Stortinget, ble regjeringens lovforslag lagt i en skuff. Spol kjapt fram, så legger Harberg-utvalget fram sitt forslag til ny lov for sivilombudet der sivilombudets tilgang til r-notater sikres. Et samlet Harberg-utvalg, fra Bjørnar Moxnes til Carl I. Hagen, har stilt seg bak dette, og en samlet kontroll- og konstitusjonskomité har støttet forslaget. Men så gjør plutselig Høyre og Fremskrittspartiets medlemmer i presidentskapet helomvending, og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet følger opp og vil nekte sivilombudet innsyn – ikke bare i r-notater, men også i dokumenter knyttet til disse. Med andre ord er det det samme forslaget som regjeringen i sin tid fremmet.

Så er det lov å spørre hva som har skjedd i Høyre i mellomtiden. Nå er det sikkert hemmelig om Erna Solberg har besøkt gruppemøtet i Høyre, men det ville ikke overraske meg om det er det som har skjedd.

Sivilombudet er en viktig institusjon i demokratiet. De har som oppgave å sikre rettighetene til den lille mann og kvinne i møte med den mektige staten. Igjen opplever vi altså at regjeringen vil gi seg selv rett til å nekte Sivilombudsmannen innsyn i regjeringens dokumenter i saker der noen mener å ha blitt utsatt for urett eller maktmisbruk fra statsapparatet. Det er et skritt i autoritær retning, som vi heldigvis fikk med et samlet Harberg-utvalg på å stanse. På sikt trodde vi at vi med det hadde innført et tiltak som svekker mulighetene for maktmisbruk og korrupsjon, og som styrker demokratiet og den lille kvinne i møte med staten. Men nei, nå viser ikke bare Høyre sitt udemokratiske ansikt, men også partier som sier at de setter folk flest og demokratiet mye høyere. Egentlig burde jeg kanskje ikke bli så overrasket, for vi har sett over år hvordan disse partiene mer enn gjerne holder ting hemmelig for å beskytte seg selv.

Venstre må vi nok kanskje gi opp. De går med dette inn i valgkampen uten troverdighet når det gjelder åpenhet og demokrati. Vi er ikke så overrasket over hvor Fremskrittspartiet har landet hittil, men jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet sterkt til å snu og stå med folk flest for åpenhet.

Martin Kolberg (A) []: Jeg vil si det slik at det som er i ferd med å skje, håper jeg faktisk ikke skjer. Jeg håper vi bruker dagene fram til neste tirsdag til virkelig å tenke oss om i denne saken.

Det er selvfølgelig en helt selvfølgelig ting å si at det er veldig viktig at vi holder fast ved det konstitusjonelle prinsipp, at Stortinget tydelig skal stå over regjeringen.

Harberg-utvalget, som har fått i oppdrag å utrede kontrollfunksjonen, som er en av de viktigste funksjonene, mener jeg har gjort et veldig godt arbeid. Som presidenten og Stortinget er klar over, har jeg mesteparten av min parlamentariske praksis knyttet til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Mens jeg ledet den, ble den utsatt for mye kritikk fra mange hold, bl.a. om at man gikk for langt i mange sammenhenger. Harberg-utvalget bekrefter at den praksisen vi hadde i forrige periode, var den riktige praksis og innenfor Grunnlovens forståelse.

Jeg mener at det er grunn til å gratulere representanten Harberg med det arbeidet han gjorde, for det står støtt i den tradisjonelle, norske parlamentariske forståelsen av Grunnloven på dette punktet. Jeg slutter meg også til det representanten Grimstad sa i så måte.

Så opplever vi altså dette, som det er sagt – som jeg i hvert fall ikke opplevde da jeg var leder av kontrollkomiteen, at jeg fikk presidentskapet mot meg. Det gjorde jeg faktisk ikke. Det som er det helt særegne i denne situasjonen, er at Stortingets fremste tillitsvalgte, presidentskapets flertall, her stiller seg i en situasjon hvor de vil innskrenke Stortingets kontrollmuligheter overfor regjeringen og forvaltningen. Det kaller jeg for negativ parlamentarisk historie. Det burde ikke skje – det burde virkelig ikke skje! Det er en helt unødvendig ting å gjøre med tanke på at man kan ha et legitimt forhold til regjeringen og regjeringens arbeid.

Jeg mener veldig sterkt at det er virkelig om å gjøre at Stortinget stiller seg bak sine kontrollorganer. I denne sammenhengen snakker vi om Sivilombudet, men senere, om noen dager, er det Ombudsmannen for Forsvaret, som får en tydelig innskrenking etter at Forsvarsdepartementet har grepet inn overfor Stortinget – og får regjeringspartiene med seg.

Vi ser det vi nå har av hemmelighold. Det skal vi snakke litt mer om senere i dag, men også senere, og som føyer seg inn i denne rekken. Presidentskapet og Stortingets flertall kan ikke stille seg bak en slik praksis uten at man begynner å bevege seg på kanten av hva som er Grunnlovens forståelse av Stortingets kontroll med regjeringen.

Ruth Grung (A) []: Jeg var så heldig å få lov til å være nestleder i Harberg-utvalget. Det er faktisk noe av det mest spennende jeg har vært med på. Der fikk man virkelig tenkt igjennom hva rollen til Stortinget er, og hva fundamentet i demokratiet vårt egentlig er. Det er faktisk maktfordelingsprinsippet.

Mens vi satt og jobbet med dette – jeg tror det var halvannet år, i alle fall over lang tid – skjedde det ganske mye ute i Europa. Og vi hadde Trump, som akkurat utfordret maktfordelingsprinsippet. I våre europeiske naboland så vi land etter land som forskjøv grensen til akkurat dette maktfordelingsprinsippet. Det er ganske skjørt – utrolig skjørt.

Vi har Sivilombudet, som er den enkeltes vaktbikkje overfor forvaltningen. Vi hadde masse diskusjoner fram og tilbake om prinsippene. Vi hadde hele spekteret av både eldre og nye politikere og flere jurister og samfunnsvitere til stede, men vi var helt tydelig på – vi diskuterte dette lenge – prinsippet om at kontrolløren og ikke den kontrollerte skal definere hva det er behov for å få innsyn i for å belyse saken, nettopp for å hindre urett mot den enkelte.

Det er litt spesielt, president, at du som den fremste representant for folkets representanter velger å forskyve akkurat den maktbalansen som er så skjør som den er. For det sender et signal om demokratiet som veldig mange stiller spørsmål ved. De får med seg nyhetene ute om hva man har av tilgang og ikke tilgang. Media har fått en ny rolle.

Jeg vet at vi er to store styringspartier, Arbeiderpartiet og Høyre. Det er kanskje ekstra viktig hva vi gjør. Når de ser representanter som både kan sitte i regjeringsposisjon og i stortingsposisjon, men som respekterer rollene uavhengig av om de sitter på den ene eller andre siden av maktfordelingen, gir det tillit – tillit til at vi forstår rollene våre. Det er utrolig viktig at vi ivaretar den biten.

Så må jeg også få lov til å si at jeg har veldig sans for min nabo på Hordalandsbenken, fra Venstre. Venstre har alltid utfordret oss på åpenhet og rettssikkerhet – også det helt grunnleggende. Og så velger de her å bryte det som er helt fundamentalt i maktfordelingen og velger å gå med den andre siden. Jeg forstår det ikke helt. Jeg ser at det skjer gang på gang at tilgang til informasjon innskrenkes, mens det vi trenger, er åpenhet, og at man har de prinsippene der med tilgang til informasjon hvis vi skal hindre urett.

Svein Harberg (H) []: Først takk til saksordføreren, som jeg opplevde gjorde et grundig arbeid med denne saken, både i det som er skrevet, og med å sette seg inn i saken og bakgrunnen for den. Det er bra.

Så har jeg lyst til å si takk til presidentskapet for at jeg fikk delta i og også lede dette arbeidet. Det var et veldig spennende arbeid, som Grung sa, å være med i. Vi hadde gode diskusjoner over lang tid og sett i sammenheng. Det gjorde nok noe med oss alle sammen, selv om noen kunne mye fra før, og noen kunne mindre fra før. Jeg har tatt meg i å tenke de siste ukene at dette var diskusjoner som skulle gått i plenum. Det tror jeg hadde vært bra for Stortinget og for Stortingets arbeid med kontroll og for det konstitusjonelle. Men det får vi ikke til, sånn er det.

Så er det en annen ting som var veldig fantastisk i det utvalgsarbeidet. Det var at alle partiene var representert, og vi hadde fagfolk med, og jeg opplevde at alle la vekk partitilhørigheten, og så diskuterte vi saken. Ja, en har i ryggmargen noe som vi tar med oss fra partiene, men vi diskuterte med utgangspunkt i oppdraget om å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Det var det vi gjorde. Vi prøvde å være tro mot oppdraget, og vi snakket oss fram til gode løsninger ved å være tro mot det oppdraget.

Når det gjelder denne loven, var det to–tre ting som var viktige. Det aller viktigste var å få på plass en ny lov som var mer moderne i sin uttrykksform, og som var mer tilgjengelig for dem som skulle forholde seg til loven. Det var veldig viktig for oss. Så kan en si at det punktet som diskuteres nå, hadde vi grundige diskusjoner om i vårt utvalg – veldig grundige diskusjoner, både med de faglig kyndige som var med, og som gjorde en kjempejobb, og på tvers av oss andre. Vi mente at det vi arbeidet oss fram til, var bra.

Så må jeg minne om to ting når vi er her nå. Det er at vi var tydelige på da vi la fram innstillingen, at representantene var fri til å forholde seg til Stortingets behandling, altså partienes behandling på Stortinget. Det må vi ha respekt for. Derfor er det sånn som det er nå. Så må jeg få lov til å presisere at presidentskapsmedlemmene er også partigruppemedlemmer og forholder seg til det. Det er noe av demokratiet som vi har internt på Stortinget, og som vi må forholde oss til.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg kan godt gjenta rosen av Harbergs ledelse av utvalget, og jeg synes det var en god gjennomgang av utvalgets arbeid han presenterte for oss nå.

Det jeg tok ordet for, var at representanten Horne kalte det som nå blir foreslått som en ny lovtekst, for en presisering. Det må jeg kommentere, for det er altså en nyskapning i loven. Det er ingen presisering, det er noe nytt i loven at Stortinget skal vedta at Stortingets innsynsrett skal være mer begrenset enn den har vært før. Derfor er det ikke noen presisering. Men det er en bekreftelse på regjeringas stadige hemmelighold, som vi har opplevd i kontrollkomiteen, der vi flere ganger har vært tverrpolitisk enige om å be om dokumenter som regjeringa har nektet innsyn i, og det har vært på tvers av partigrenser, ut fra vårt kontrollansvar. Vi har også blitt nektet det knyttet til Statistisk sentralbyrå, første behandling av Nav-saken, andre behandling av Nav-saken, osv., osv. – og ikke minst nå i mange saker knyttet til Forsvarsdepartementet, objektsikring, osv.

Det er det hemmeligholdet som ligger bak vår bekymring for kontrollfunksjonen, sånn som Ruth Grung og flere andre har beskrevet det godt her – ikke minst Grimstad. Og det er da det blir farlig – ikke det med r-notater, kanskje, for der har vi mange unntak, som Bente Stein Mathisen viste til. Det er vi enige om. Normalt skal det ikke bes om det. Men det er altså dokumenter knyttet til disse, og der legger vi altså til regjeringa å definere hvilke dokumenter Stortingets kontrollorganer derved ikke skal få innsyn i, og nå til et kontrollorgan som nettopp har som ansvar å ta vare på den enkelte mann opp mot makta til staten. Det er da det blir alvorlig, og det er da jeg synes det blir spesielt alvorlig at det er Stortingets presidentskap, som i hvert fall når det gjelder vedtak, er det første i denne behandlingsprosessen i Stortinget som tar initiativ til å begrense Stortingets kontrollorganers innsyn. Det er bekymringsfullt for Sivilombudet, men det er selvfølgelig også bekymringsfullt for de andre kontrollfunksjonene, herunder kontroll- og konstitusjonskomiteens kontroll med regjeringa i de oppgaver vi har å gjøre.

Regjeringa får altså nå et godkjenningsstempel på å holde hemmelig dokumenter som det bestandig har vært strid om hemmeligholdet til, og det er alvoret i saken. For det er en grunnleggende misforståelse – og det tror jeg både flertallet og mindretallet er enige om: Både i de brevene vi har fått til Harberg-utvalget fra regjeringa, og i den høringen vi har fått på denne saken fra regjeringa, har det vært en gjentakende misforståelse fra regjeringas side at det å sende dokumenter til Stortinget er det samme som offentliggjøring. Det er det altså ikke. Sivilombudet har ikke rett til å offentliggjøre dokumenter de får innsyn i, men de kan bruke det i sitt arbeid for den lille mann i samfunnet.

Martin Kolberg (A) []: Det høres kanskje litt pompøst ut, men jeg vil gjenta min oppfordring til Stortinget om å tenke seg om fram til tirsdag. Her vil det være mulig å finne fram til en løsning så ikke denne ulykken skjer. For dette karakteriserer jeg som en ulykke på prinsipielt parlamentarisk grunnlag.

R-notatene er i spissen på den diskusjonen. Om det er å si at det er full enighet om at r-notatene er regjeringens dokumenter. Men her har regjeringen benyttet anledningen til å gå et skritt videre og får da kanskje Stortinget med på å legge til dokumenter som er knyttet til disse. Spørsmålet blir da: Er det i dette tilfellet Sivilombudet eller er det regjeringsapparatet som har rett til å definere hva som er dokumenter knyttet til disse? Det som ligger i potten i denne saken, altså når det gjelder Sivilombudet, handler jo om rettssikkerheten til dem som har fremmet en sak for ombudet. Jeg minner om at ombudets funksjon er grunnlovfestet, og derfor var det så korrekt og riktig det som Harberg-utvalget gjorde, nemlig å fremme den teksten som de opprinnelig gjorde, men hadde den merknaden som gjorde denne helt riktige avgrensningen i de såkalte forarbeidene. Det var der Stortinget skulle plassert seg.

Så er jeg litt usikker på hva presidenten egentlig tenker, ettersom hun ikke deltar i debatten, og ingen fra flertallet i presidentskapet er oppe og forsvarer seg. Men det er jo bare det å si at det som har skjedd i denne saken, smitter over på andre saker som følger i forlengelsen av Harberg-utvalgets innstilling. Det smitter over på Ombudsmannen for Forsvaret, som kommer som egen sak noe senere, men hvor regjeringspartiene etter initiativ fra Forsvarsdepartementet innskrenker Ombudsmannen for Forsvaret sine muligheter til å innhente dokumenter utenfor klassifikasjonen «BEGRENSET». Er dette bra? Nei, dette er ikke bra. Dette er dypt uheldig, fordi det handler om prinsippet i konstitusjonen knyttet til hva som skal være rettigheten til kontrollorganene til Stortinget, som vi har oppnevnt, og som vi har gitt en lov til å utføre jobben sin. Derfor er presidentskapets innvirkning her ikke slik som Harberg sier. Den fungerer som signalmekanisme overfor de andre behandlingene i de andre komiteene, og det smitter over og undergraver hele utvalgets innstilling.

Presidenten: Representanten Dag Terje Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg skal til slutt tillate meg å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Det gjelder det som Kolberg var inne på i sted, og med bakgrunn i det prinsipielle i denne saken. Det er altså et parlamentarisk og konstitusjonelt historisk øyeblikk hvis Stortinget bestemmer seg for å begrense Stortingets kontrollmulighet overfor regjeringa. Derfor vil jeg anbefale kanskje særlig Venstre og Kristelig Folkepartiet å bruke tida fram til tirsdag til å tenke over om man virkelig ønsker – med utgangspunkt i de partiene, og særlig Venstres tradisjon historisk og parlamentariske kompetanse og ryddighet – å bidra til at de skal havne på feil side av historien i spørsmålet om maktfordeling mellom regjering og storting.

Terje Breivik (V) []: Eg skal vera dønn ærleg på at innsynsrett eller ikkje for Sivilombodet i regjeringsnotat ikkje har vore ei enkel sak for Venstre å konkludera i. Eg trur likevel at debatten her i dag hadde stått seg på at me var litt meir varsame i val av adjektiv og adverb. Til dømes når representanten Bjørke undrar seg over om regjeringsmakt gjer blind, er det nesten like freistande å stilla spørsmålet tilbake til opposisjonspartia om dei hadde brukt like sterke ord i denne debatten om dei hadde sete i regjering i dag. Det skal eg likevel ikkje gjera, for frå ryggmargen er det lett å vera samd med Harberg-utvalet i at det er kontrolløren, ikkje den kontrollerte, som definerer kva ein vil ha innsyn i, uansett kva ein ber om innsyn i. Sjølv om alt i meg intuitivt seier at det òg bør gjelda regjeringsnotat, er det òg i denne saka eit «men» eller to som kompliserer det.

Når ein høyrer argumenta for kvifor regjeringsnotat bør ha unntak frå regelen, er svaret diverre ikkje like enkelt. Alle regjeringar har behov for å driva sakshandsaming og vurderingar i meir uformell stil før ei sak vert ei formell sak for Kongen i statsråd. Viss ikkje det kan skje skriftleg, som i dag, er det openbert ein fare. Eg seier ikkje at det skjer, men det er openbert ein fare for at det då går over til munnleg sakshandsaming. I så fall har me ikkje oppnådd noko anna enn tilsynelatande innsyn, ikkje reelt innsyn.

Så til det som har kome fram i debatten: Sivilombodet har vel til dags dato knapt hatt behov for innsyn i regjeringsnotat. Behovet er i beste fall heilt minimalt. Så kvifor då endra dagens praksis, der regjeringsnotat eine og åleine er regjeringa sine førebuingsnotat, kall det høgttenkingsnotat, og ta sjansen på at ein går frå skriftlege til munnlege vurderingar. I dag vert trass alt desse notata tilgjengelege for historia etter x antal år – eg trur det er 20.

Så lyttar eg sjølvsagt når representanten Kolberg kjem med ei så klar, oppriktig oppmoding om å bruka tida fram til tysdag godt. Det skal me gjera, og eg vonar det gjeld den andre vegen òg.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) []: Det er til det som er det helt betimelige å spørre om, som representanten Breivik nå spurte om: Hadde opposisjonen vært like høylytt og like prinsipiell hvis vi hadde vært i regjeringsposisjon? Jeg må bare si: Ja, det hadde jeg. Jeg har stått for dette synspunktet hele tiden, også da jeg var i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg sjenerer meg ikke for å si, selv om det er fra såkalt Stortingets talerstol, at vi hadde mange kamper med våre egne. Men det var helt nødvendig å stå på det konstitusjonelle prinsippet som denne saken handler om. Jeg håper igjen på dette grunnlaget at det er mulig å komme fram til en løsning i løpet av den uken vi nå har foran oss, så vi beholder – kan man si – nerven i den konstitusjonelle praksis, som er grunnlovfestet, og som Harberg-utvalget på en så god måte håndterte.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Som saksordfører har det vært svært så interessant å følge denne debatten og ikke minst kunne sette seg inn i det grundige arbeidet som Harberg-utvalget har gjort. Det er mange interessante innlegg som har kommet. Jeg får ikke kommentert alt, men jeg tror det er viktig å understreke det bl.a. representanten Kolberg har vært inne på, at dette sender et signal, og at dette er et prinsipielt spørsmål som angår hele Stortingets kontrollfunksjon.

Jeg kan jo si at vi i kontrollkomiteen også ser på de andre delene av Harberg-utvalgets rapport, som nå går til behandling i andre komiteer. I dag valgte vi saksordfører for dette med Ombudsmannen for Forsvaret.

Jeg vil slutte meg veldig til det som blir sagt om det prinsipielt alvorlige ved det Stortinget er i ferd med å gjøre på tirsdag.

Så vil jeg også legge til, som jeg ikke sa så mye om i mitt saksordførerinnlegg på starten, at Sivilombudsmannen i Norge er en foregangsmodell for verden. Det synes jeg også salen skal tenke litt over i dag, og særlig på tirsdag til uken. Det er noe vi har vært foran på, noe andre land ser til Norge for. Flere lignende ombudsmenn, som det heter også på engelsk, har kommet til etter inspirasjon fra den norske.

Det er jo sånn i disse grunnleggende spørsmålene at man har internasjonale standarder å forholde seg til, og jeg redegjorde kort for Venezia-prinsippene i mitt innlegg. Det er prinsipper som omhandler bl.a. den parlamentariske kontrollen. Stortinget må vitterlig være klar over at vi med denne foregangsmodellen vår nå er i ferd med å legge oss under de internasjonale standardene. Jeg vil si at det gir dette en helt egen dimensjon, som er ganske talende for det vi er i ferd med å gjøre.

Derfor vil jeg også slutte meg til den innstendige oppfordringen til hele Stortinget om å tenke nøye over og igjennom stemmegivningen til tirsdag. Jeg vil også si at i den grad det er mulig å se på løsninger, er i hvert fall jeg som saksordfører veldig interessert i det. For her bør vi virkelig unngå den beklagelige ulykken det er at Stortinget begrenser sin egen kontrollfunksjon overfor regjeringen. En sånn historisk ulykke bør vi unngå.

Svein Harberg (H) []: Jeg hørte en som gikk på talerstolen i dag og sa at når du innleder med å si at du ikke skal dra ut debatten, er det akkurat det du gjør. Det er for så vidt riktig når jeg nå tok ordet.

Jeg skjønner opposisjonens engasjement. Dere skjønner at jeg skjønner det, fordi jeg har sittet i utvalget og jobbet med det. Men vi må også ha respekt for at det har skjedd en behandling på Stortinget.

Men grunnen til at jeg tok ordet, er at vi må passe oss nå så vi ikke tar ned det fantastiske som vi har i loven som vi nå inviteres til å vedta, uavhengig av tillegget i § 4 eller ikke. Saksordføreren var nå redd for at vårt forbilde, som hadde fått på plass «Sivilombudsmannen», som det het da, liksom rakner fullstendig på grunn av dette. Nei, vi har altså fått en oppgradert lov som virkelig tar vare på innbyggerne våre. Det må vi ikke miste i denne debatten.

Ja, det er diskusjon om det ene punktet, men vi har fått en god lov, som gir innbyggerne våre mulighet til å få løftet sine saker, og det er et godt grunnlag for Sivilombudet for å jobbe med det, selv om det er debatt om dette ene punktet. La oss snakke opp Sivilombudet og sivilombudsloven, og så kan vi være uenige om det ene punktet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det var dette med å forlenge debatten og saksordførerens uinnskrenkede mulighet til å gjøre nettopp det. Men jeg vil bare være tydelig her, for Svein Harbergs innlegg nå om de forbedringer som gjøres i loven, slutter hele komiteen seg enstemmig til. Det vil nok også Stortinget gjøre på tirsdag, og det er absolutt grunn til å trekke det fram. Harberg ble jo tidligere gratulert, og jeg kan også gratulere Sivilombudet med en god lov – for all del.

Men jeg opplever at representanten Harberg refererte innlegget mitt litt upresist, for den norske foregangsmodellen for sivilombud rakner ikke med dette – det sa jeg ikke. Men det er klart at i en tid – og dette synes jeg representanten Ruth Grung la godt fram – da det er press på nettopp disse tingene, har det noe å si hva selve opphavet for denne modellen finner på å gjøre i et så viktig prinsipielt spørsmål.

Det er også blitt snakket godt om forskjellen mellom r-notater og andre dokumenter som er tilknyttet regjeringens dokumenter. Det er også en viktig bakgrunn for mitt innlegg og min klare advarsel, for det er ikke snakk om «bare», det er ikke snakk om en liten, begrenset ting. Nei, det er snakk om andre dokumenter også, og at regjeringen rent prinsipielt får muligheten til å definere det. Så jeg står ved min oppfordring om at Stortinget bør tenke seg om og se på hva som er mulig å gjøre, fram til tirsdag. Jeg mener også at i den tiden vi lever i, hvor disse tingene er under press, har det mye å si hva Norge velger å gjøre. Det er et riktig perspektiv, mener jeg, som Stortinget bør tenke over på tirsdag.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det var representanten Harberg som fekk meg til å ta ordet.

Dette er ei god lov, og det er mykje godt her, men ein må ikkje bagatellisera ei så alvorleg sak som dette fordi resten er bra. Det er det eg meiner vert så feil. R-notat er noko spesielt, og det er nettopp difor det er så viktig, det Harberg-utvalet i fellesskap har vorte einige om. For det avgrensar det veldig tydeleg. Men samtidig er det jo slik at Sivilombodet ikkje spør etter r-notat om ikkje regjeringa begynner å behandla enkeltsaker som r-notat. Og då kan det henda at det er dei som gjer det feil, når dei behandlar det.

Hovudpoenget mitt er at det så fort utvidar seg. Me har jo hatt utfordringar i kontrollkomiteen. Mellom anna har riksrevisoren hatt problem med å få offentleggjort ting. Eg synest det har vorte litt tiltakande dei siste åra. Eg er fersk i den komiteen, men eg føler faktisk at denne utfordringa har vorte litt tiltakande. Då å gjera ei slik lovpresisering bekymrar meg rett og slett. Difor er det utruleg viktig om ein hadde klart å unngå dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Votering, se tirsdag 18. mai