Stortinget - Møte tirsdag den 11. mai 2021

Dato: 11.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 399 S (2020–2021), jf. Dokument 8:127 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 24 [23:43:28]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Emilie Enger Mehl, Siv Mossleth og Sigbjørn Gjelsvik om å utrede hvordan Norge påvirkes av hemmelighold og mangel på demokrati i EU (Innst. 399 S (2020–2021), jf. Dokument 8:127 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det ikke bli gitt anledning til replikker, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [] (ordfører for saken): Senterpartiet ønsker i dette forslaget å pålegge regjeringen å utrede hvordan hemmelighold og mangel på demokrati i EUs lovgivende organer påvirker lover og regler som skal gjelde i Norge, norske innbyggere og norske interesser. Takk til komiteen for samarbeidet for å avklare saken.

Det er vel ingen som påstår at EUs demokratiske prosesser er perfekte. EUs organer har selv tatt selvkritikk på dette, i det siste sterkere enn noen gang. EUs organer arbeider kontinuerlig med å sikre åpenhet og demokratisk deltakelse rundt sine politiske prosesser, som beskrevet av vår utenriksminister i sitt svarbrev til saken.

Enhver stat og internasjonalt samarbeid mellom stater må kontinuerlig forbedre og vedlikeholde sine demokratiske strukturer og arbeidsmåter – ja, til og med Norge må det. Det er overraskende at Senterpartiet ønsker å bruke skattekroner og konsulenter på en utredning for å utrede det vi allerede vet om tiltak og forbedringer.

I 25 år har EØS-avtalen vært særdeles viktig og tjent norsk næringsliv over hele landet. Norge har gode demokratiske mekanismer for implementering og kontroll av beslutninger som følger av avtalen, der Senterpartiet og andre partier deltar. Jeg merker for øvrig at Senterpartiet og SV legger opp til et modifisert forslag som sikter seg inn mot hvordan Norge behandler disse sakene. Det er mer konstruktivt. Det ser ut som at SV har klart å temme Senterpartiet, interessant nok.

Vi tillater oss i innstillingen å gi Senterpartiet refs for stilbrudd med Stortingets form – ikke kritikk av innhold og meningsbryting. Det er en verdig tradisjon i vår nasjonalforsamling at man tilstreber saklige, nøytrale overskrifter på saker til behandling, også representantforslag. Vi ser at Senterpartiet i sin saksoverskrift spisser saken ved å velge en aktivistisk valgkampretorikk som overskrift. Det burde ikke kle Senterpartiet.

Regjeringspartiene har ulikt syn på norsk EU-medlemskap og på EU som avtalepartner, men hilser velkommen EUs arbeid med økt transparens og demokratisk medvirkning. Vi har merket oss gjennom våren at EU, på initiativ fra Kommisjonens president, Ursula von der Leyen, etablerer konferansen for Europas framtid, der nettopp demokrati og institusjonelle forhold står sentralt. Det er spesielt at forslagsstillerne tilsynelatende forsøker å demonisere EU og framstiller EU-landene som dårlige forvaltere av sitt demokrati. Det er både utidig og lite strategisk ut fra ønsket om at Norge bør ha en god dialog med vår beste og største handelspartner, for så vidt uansett hvilket syn man i utgangspunktet måtte ha på den europeiske union og EØS-avtalen.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg må innrømme at vi også har reflektert litt over hva man kan implisere av egne karakteristikker og høyst diskutable påstander og utsagn om virkeligheten i et Dokument 8-forslag. Vi har sett et ellevilt ritt av slike forslag i høst, og man har nok kommet i skade for, i tillegg til at man unndrar seg enhver saksforberedelse og konsekvenstenkning, å bryte stadig nye barrierer, hvor en del av dette minner mer om litt ekstreme utsagn fra et studentersamfunn der man skal ordne opp i verden.

Jeg vil ta avstand fra selve problemstillingen, for den er ikke riktig beskrevet. Hvis man følger med i EU – og det tror jeg noen fra Senterpartiet av og til gjør – for annet formål enn å finne argumenter mot internasjonalt samarbeid, vil man nettopp se at man har utbygget de demokratiske institusjonene, at man åpner for de demokratiske prosessene. Med mindre man mener at et land klarer seg i fullstendig isolasjon, må vi minne om at alternativet til multilateral orden og en regelstyrt verden nettopp er at man overlater folkeretten til bilaterale fora hvor det er makten og forhandlingsposisjonene mellom statene som avgjør resultatet. Et forpliktende og langvarig EU-samarbeid er nettopp det som gjør at de store landene underkaster seg felles spilleregler. Man har også domstoler og tvisteløsningsinstanser som løser de konvensjonelle problemstillingene som er knyttet til avtaleretten mellom landene. Det er for øvrig redegjort nærmere for i utenriksministerens skriv.

Slik har vi en europeisk rettsdannelse, vi har felles regler som utgår fra demokratiske land, fordi de er blitt enige om å løse felles, grenseoverskridende problemer sammen. Uten EU ville man ikke hatt anledningen til f.eks. å bestemme det EU har gjort med hensyn til Parisavtalen, som for resten av verden i og for seg er en internasjonal konvensjon. Det er bare EU som har gjort dette rettslig bindende for sine medlemsland, osv. Så kan vi ta institusjon for institusjon og spørre om Senterpartiet virkelig vil klare seg uten den. Vil de klare seg uten rettsforfølgning på et europeisk plan, vil de klare seg uten Luganokonvensjonen, og vil de klare seg uten alle de institusjonene som f.eks. Storbritannia nå finner ut at de egentlig kunne ha lyst til å være med i? Storbritannias logikk for å melde seg ut har også vært at de ikke fikk ut det potensialet de selv mente at de skulle ha som stormakt, mens i virkeligheten er det europeiske samarbeidet de små lands forpliktende samarbeid som binder inn de store. Der skulle Norge også vært med hvis vi ønsket å delta i den demokratiske utvikling.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: La oss holde oss til saken. Overskriften er basert på at EUs egne organer peker på at det er hemmelighold og demokratimangel i EU. Så lenge Norge er bundet av EØS-regler og får importert regler gjennom EØS-avtalen, påvirkes Norge av den mangelen på demokrati og det hemmeligholdet. Så er spørsmålet i hvor stor grad og hvordan det skjer. Det er derfor vi har foreslått en utredning.

Senterpartiet mener på prinsipielt grunnlag at det er det norske folk som skal bestemme i Norge. Det prinsippet utfordres stadig vekk av EØS-avtalen, der vi nettopp importerer en rekke lover og regler som Norge har ikke hatt reell demokratisk innflytelse på. Det demokratiunderskuddet blir forsterket når EU selv er bygd opp på en grunnleggende udemokratisk måte, og når EUs lovgivende organer får kritikk fra bl.a. EUs ombud. Europaparlamentet har selv vedtatt kritikk for at innbyggerne i unionen ikke har et gjennomsiktig demokrati hvor det er mulig for dem å påvirke beslutninger som tas.

Partiene på Stortinget har svært ulikt syn på EU og norsk EU-medlemskap. Senterpartiet er veldig klar over at regjeringen ønsker å jobbe for et norsk EU-medlemskap, med et flertall av EU-vennlige partier, Høyre og Venstre, som sitter i regjering, men det er likevel synd at ikke den norske regjeringen kan imøtese en debatt om EUs interne problemer og isteden vandrer langt ut på helt andre ting, som representanten Tetzschner gjorde. For det er jo slik at EUs eget ombud og Europaparlamentet selv peker på mangel på gjennomsiktighet, møter som går for lukkede dører, referater som holdes hemmelig, og prosesser som ikke hadde levd opp til norske standarder for demokrati og gjennomsiktighet. Når det foregår og er det som ligger til grunn for mye av lovverket vi får fra EU, mener jeg det er et problem som Norge burde ta på det største alvor, inkludert regjeringen.

Senterpartiet mener det er alvorlig. Det har også den konsekvensen at det er lite offentlig debatt om nettopp disse problemstillingene – hvordan lovene i EU blir til, og hvordan det påvirker Norge. Derfor har vi foreslått å utrede hvordan Norge påvirkes av hemmelighold og mangel på demokrati i EU, og sammen med SV også hvordan norske myndigheter kan legge til rette for en mer åpen og demokratisk prosess i behandlingen av EØS-relevante lover og regler.

Jeg tar opp vårt forslag.

Presidenten: Då har representanten Emilie Enger Mehl teke opp det forslaget ho refererte til.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Det var jo nesten tilløp til sving på denne debatten allerede fra starten av!

Jeg mener det er viktig med både åpenhet, offentlig debatt og et kritisk søkelys på hvordan politiske vedtak og lovgivning blir til. Det gjelder i EU, og det gjelder i Norge. Men jeg er dypt uenig i forslagsstillernes påstand om at det er skjulte maktstrukturer, og at EU-systemet er fundamentalt udemokratisk – eller som representanten Enger Mehl nettopp sa: at det er bygget opp på en grunnleggende udemokratisk måte, og at det ikke er mulig å påvirke beslutninger som tas. Dette er med respekt å melde feil. Vi kan gjerne ha ulikt syn på spørsmålet, men jeg mener vi må ha noenlunde samme faktagrunnlag.

For det første: Ifølge representantforslaget ligger mye av den reelle makten i EU hos Kommisjonen og ikke hos Rådet eller Parlamentet. Det er rett og slett helt uriktig og en påstand som jeg mener må korrigeres. Kommisjonens fullmakter er strengt regulert i traktatene, og det er, for å si det forsiktig, lite slingringsmonn. Kommisjonen har initiativretten, men selve vedtakene fattes av Rådet og Parlamentet.

Så kan man godt gå inn i en lang diskusjon om de mer institusjonelle sidene ved dette. Det skal jeg ikke gjøre nå, bare gripe fatt i noe av det som ble sagt om manglende åpenhet. Mye av kritikken om manglende åpenhet retter seg mot Rådet, som består av regjeringene i medlemslandene. Selv om flere medlemsland i EU har vært ganske tilbakeholdne, er det blitt mer vanlig de siste årene at det er åpne deler av rådsmøtene. Det er samtidig verdt å tenke på, når man kritiserer Rådet for manglende åpenhet, at det heller ikke er vanlig at stater fører internasjonale forhandlinger i full åpenhet. Det gjør man verken i FN, i NATO eller i Nordisk ministerråd, for den del, og det gjør heller ikke den til enhver tid sittende norske regjering.

Kritikken mot Kommisjonen og Parlamentet, derimot, går egentlig ikke så mye på manglende mulighet til inkludering eller manglende åpenhet, men at det er de større interessegruppene som ser ut til å ha mulighet til å påvirke mer enn de mindre interessegruppene.

I mitt svar til Stortinget skriver jeg også om noe jeg mener det er viktig å ta med seg. Det blir stadig større grad av åpenhet. Det mener jeg er viktig; man skal, så langt det er mulig, ha åpenhet om beslutninger. Det viser også EUs institusjoner, som har en innsynspraksis som minner ganske mye om den norske offentlighetsloven, for det er en høy innvilgelsesrate for innsynsbegjæringer. I 2018 innvilget Kommisjonen 80 pst. av begjæringene, Rådet 72,2 pst. av begjæringene og Parlamentet 96 pst. av innsynsbegjæringene. Antallet er økende, og jeg mener at det er et positivt tegn og et positivt trekk.

For øvrig vil jeg slutte meg til det representanten Tetzschner sa om viktigheten av både samarbeidet med EU og EØS-avtalen.

Votering, se tirsdag 18. mai

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 24.

Dagens kart er dermed behandla ferdig. Ynskjer nokon ordet før møtet vert heva? – Det er ikkje sett, og møtet er heva.