Stortinget - Møte tirsdag den 11. mai 2021

Dato: 11.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 377 S (2020–2021), jf. Dokument 8:168 S (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 12 [14:32:33]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å markere de ti oljebud (Innst. 377 S (2020–2021), jf. Dokument 8:168 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Halleland (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke forslagsstilleren for å ha tatt opp et viktig tema og takke komiteen for godt samarbeid. Når tilrådingen fremmes fra en samlet komité, viser det at i denne saken er det ikke tomme ord.

Så kan gjerne vedtaket virke noe negativt for forslagsstilleren, men jeg håper at merknadene viser at både komiteen og statsråden sier seg enig i intensjonen i forslaget om at de ti oljebud bør markeres, og at en ser både viktigheten og betydningen disse har hatt gjennom 50 år.

Det var den gang tverrpolitisk enighet om prinsippene i oljepolitikken, og det har vi høstet gevinster av egentlig gjennom alle disse årene. Hovedkonklusjonen i innstillingen ble viktig i den senere utformingen av norsk oljepolitikk og lovverket for petroleumsvirksomheten. Det har gitt oss en verdensledende petroleumsnæring.

St. meld. nr. 76 for 1970–71 fra Industridepartementet ble behandlet 14. juni 1971 og ble laget for å gi en samlet redegjørelse til Stortinget om petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, og den var en direkte konsekvens av funn av store gass- og oljeforekomster på Ekofiskfeltet i 1969. Produksjonen på Ekofiskfeltet startet bare dager før, den 6. juni 1971.

Oljebudene representerte et tidlig forsøk fra norske politikeres side på å utforme noen prinsipper som kunne styre olje- og gassvirksomheten framover. Jeg leste et intervju med Rolf Hellem, som er en av de som hadde en sentral rolle i utformingen av den første oljemeldingen som ble behandlet av Stortinget, og der sier han:

«Det var rett og slett ikke så mange som kunne så mye om dette. Så jeg brukte mye tid på å lese alt jeg kom over om olje. Dermed satt jeg på all kunnskapen som de andre manglet. Og når det skulle vedtas ble det som jeg ønsket».

Det viser at vi skal være veldig takknemlige for at vi den gangen hadde visjonære politikere – om ikke kunnskapen alltid var helt oppdatert.

Gjennom disse budene har vi sikret oss demokratisk styre av våre naturressurser. Aktiviteten skal komme befolkningen til gode og skal ta hensyn til eksisterende næringsvirksomhet, natur og miljø. Etter 50 år skal vi være takknemlige for det arbeidet som ble gjort, og den betydningen oljen har hatt for vårt samfunn, den betydningen den har for vårt samfunn i dag, og ikke minst skal vi være takknemlige for den betydningen som oljen kommer til å ha i tiden som kommer.

Else-May Norderhus (A) []: Ved utgangen av 1950-årene var det få som trodde at olje- og gassrikdommer langs norskekysten skulle bli et tema. 50 år etter er næringen Norges viktigste, både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel av total verdiskaping.

I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier, og at Kongen kunne gi tillatelse til leting og utvinning. De første konsesjonsrundene ble utlyst 13. april 1965, og det første oljefunnet på norsk sokkel var Balder i 1967. Men det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet på Ekofisk i 1969, og det skulle vise seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs.

I 1970-årene var letevirksomhet konsentrert rundt områder sør for Stad. Sokkelen ble gradvis åpnet, og kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver enkelt konsesjonsrunde. De områdene som virket mest lovende, ble undersøkt først. Det førte til funn i verdensklasse, og produksjonen fra den norske kontinentalsokkelen har dominert store felt som Ekofisk, Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Disse feltene er fortsatt svært viktige for utviklingen i petroleumsnæringen i Norge.

Det har vært et sett med ulike rammebetingelser rundt olje- og gassvirksomheten over tid. Det går på tillatelser, konsesjoner, eierskap, fond, skatt, leterefusjoner og mye mer. Alt kom ikke på plass samtidig, men etter hvert som det ble behov for å ta ulike grep, gikk man inn og sikret en god forvaltning av fellesskapets enorme inntekter.

Utviklingen har løftet norsk industri og fått med seg andre næringer i denne satsingen. 50 år senere ser vi at næringens betydning for norsk økonomi er større enn noen gang. Utviklingen i petroleumssektorens andel av total verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter i Norge er et klart bilde på dette.

Aktiviteten på norsk sokkel vil også framover være sentral for norsk økonomi, takket være gjenværende ressurser og nye betydelige utbyggingsprosjekt, som Johan Sverdrup. Opparbeidet kunnskap om disse feltene vil kunne ta oss inn i nye og grønnere satsinger for framtiden. Vi vil legge vekt på at aktiv næringspolitikk vil være helt avgjørende, også i så måte.

Når det gjelder forslaget, mener vi det er fullt mulig å feire både de ti bud og de ti oljebud – når som helst, hvor som helst. Det er egentlig helt fritt fram; det trenger vi ikke å ha et vedtak på i Stortinget. Så lykke til med feiringen!

Aase Simonsen (H) []: Oljeindustrien i Norge har vært en solskinnshistorie for velferdsutviklingen i Norge, og når vi i dag gjennom denne debatten markerer akkurat det, skal vi også sende en takknemlig tanke til alle dem som gjorde nybrottsarbeid i sin tid, og til alle dem som har sine arbeidsplasser i næringen også i dag.

Oljen har gjort oss til et av verdens rikeste land, og vi kan stolt se tilbake på 50 år med en forvaltning som har kommet hele landet til gode.

Det er altså 50 år siden Stortinget vedtok de ti oljebud, som de ble kalt – ti oljebud som egentlig var prinsipper for eierskap til naturressursene som skulle tas opp, prinsipper som sa noe om viktigheten av å ta hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og hensyn til natur og miljø, og prinsipper som ivaretok eierskapet på vegne av det norske folk. Det er slike prinsipper som har bidratt til at vi har en oljevirksomhet som er verdensledende innenfor flere områder, og som også gjør at Norge i dag er blitt et av verdens beste land å bo i.

Etter 50 år er det fremdeles oljeindustrien som er landets viktigste inntektskilde, og Høyre mener at det vil den også være i mange år framover. Petroleumsnæringen er en del av løsningen for Norge i arbeidet med omstilling til et lavutslippssamfunn. Oljenæringen utvikler stadig ny teknologi, og vi ser at bransjen bidrar til grønne løsninger. Vi trenger den i det videre arbeidet med omstilling, som både Norge og resten av verden skal gjennom.

Det å snakke om en sluttdato for oljenæringen er uaktuelt for oss. Det vil kun medføre at den innovasjonen og den motoren som driver norsk næringsliv, bremser opp. For Høyre er det viktig å stoppe utslippene, men ikke utviklingen av velferden vår.

Det var kloke og gode prinsipper som ble vedtatt i 1971, og hvorvidt de samme prinsippene skal legges til grunn for andre næringer som er basert på våre naturressurser, blir en viktig debatt.

I Høyre er vi opptatt av at vi skal forvalte naturressursene våre, ikke forsømme dem, både når det gjelder skog og landbruk, fisk, mineraler, havet og naturen. Det er forvaltningsansvaret, det å overlate jorden i bedre stand til neste generasjon, som er grunnsteinen i Høyres klima- og miljøpolitikk. Dette fordrer at forvaltningen er bærekraftig, ikke bare med tanke på naturen, men også med tanke på å ta vare på velferden og arbeidsplassene og skape muligheter for dem som kommer etter oss.

Tore Storehaug (KrF) []: Komiteen har etter godt saksordførarskap og godt arbeid samla seg om ei innstilling der det ikkje kjem forslag frå komiteen til behandling, men der ein seier at ein skal gje uttrykk for nokre av våre meiningar i debatten. Så eg tenkte eg skulle melde meg på og dra i alle fall nokre perspektiv frå Kristeleg Folkeparti, men i og med at fleire av dei føregåande har valt kloke tilnærmingar til både korleis ein skal halde seg til kloke avgjerder teke før oss, og kva relevans dei har i dag, så lat meg heller vere litt kort.

Dei ti oljeboda som Dokument 8-forslaget legg opp til å markere, gjev som all anna historie eit grunnlag for å kunne lære, så ein nokre gonger kan stoppe opp og sjå dei perspektiva og linene som blir drege frå dei – anten det handlar om nasjonal kontroll, eller det handlar om å sørgje for at ein har ei klimamessig og økonomisk innramming rundt den oljepolitikken som blir ført i landet vårt. I det perspektivet meiner eg vi òg må hugse på at Noreg har vore ein leiande nasjon som det blir sett til i oljepolitikken, og at dei ti oljeboda òg er ein del av den historiske lina. Kanskje det mest talande og enkle eksemplet for å kunne sjå det, er at ein på soklar som ligg tett opp til Noreg, framleis byggjer ut oljefelt med massiv bruk av fakling – ein måte å utvinne olje på som Noreg for lenge sidan sa ikkje er den måten vi ønskjer å gjere det på, fordi dei ressursane som ligg der, må vi forvalte på ein måte som er til beste for både klimaet og dei som skal ha dei inntektene.

Vidare meiner eg at her er det nokre lærdomar vi òg må ta inn i den konteksten vi står i. Seinare i dag skal vi debattere fleire spennande representantforslag, m.a. forslag der det kjem fram påstandar frå enkelte parti i denne salen om at vi ikkje lenger har nasjonal kontroll med gasseksporten vår. Det er i alle fall eit perspektiv inn i ei markering av at ein har klart å føre ein breitt forankra oljepolitikk. Det er ein tradisjon eg håpar partia kan ta vare på òg når ein behandlar andre representantforslag enn dette.

Seher Aydar (R) []: Prinsippene for forvaltningen av den norske oljen ble bygd på lærdommen fra vannkraften og forankret i de ti oljebud, som Stortinget behandlet for 50 år siden. Budene handler om å sikre at forvaltningen av norske naturressurser styres demokratisk, kommer befolkningen til gode, tar hensyn til natur og miljø og til eksisterende næringsvirksomhet.

Den norske oljenæringens betydning for utviklingen av det moderne Norge er enorm – med verdier, arbeidsplasser, inntekter og avkastning. Vi har sikret at overskuddet har kommet fellesskapet til gode i stedet for å havne i lommene på utenlandske kapitalister, slik Fremskrittspartiet tok til orde for. Dessverre har stortingsflertallet forlatt flere av budene. Skiftende regjeringer har gjort Statoil delprivatisert og om til Equinor. Vi burde heller hatt et statlig industrilokomotiv for å sikre en rettferdig omstilling og utvikle en bærekraftig næringsvirksomhet.

Vi er glade for at en samlet komité stiller seg bak Rødts oppfatning av viktigheten av prinsippene i de ti oljebud. Da er det bare synd at industri- og næringspolitikken ikke behandles i tråd med disse.

Rødt kjemper for at vi må ta mye større lærdom av de prinsippene som ble satt i de ti oljebud – i forvaltningen av både industri, kraft, mineraler, fiskeri, jord, skog og annen næring. Det er også synd at komiteen ikke går inn for å vedta Rødts forslag, men begrenser Stortingets markering av de ti oljebud til den konkrete debatten her, i skyggen av revidert nasjonalbudsjett.

Da ser jeg mer optimistisk på at statsråden i sitt svarbrev gir sin støtte til å markere de ti oljebud på den måten Rødt har foreslått, hvis Stortinget ønsker det. Det håper vi fortsatt Stortinget kan støtte, slik vi tidligere har valgt å prioritere viktige historiske begivenheter.

Vel så viktig som fortiden er det at vi har med disse prinsippene når vi tar stilling til hvordan vi forvalter ressursene våre i framtiden. Vi peker ofte på våre rike naturressurser for å forklare det som er bra med Norge, men selv om det er rett, er det først og fremst forvaltningen av disse som har skilt Norge fra andre land. Det kan ikke gå i glemmeboka. Det er derfor Rødt foreslår at 50-årsjubileet for de ti oljebud markeres i Stortinget med en synlig plakett e.l. som får fram budenes innhold, og at disse prinsippene og deres aktualitet løftes fram.

Jeg tar med det opp Rødts forslag.

Presidenten: Da har representanten Seher Aydar tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Tina Bru []: Jeg er enig med forslagsstiller i at de ti oljebudene reflekterer hvordan vi har sikret at forvaltningen av norske naturressurser styres demokratisk, sikrer høy verdiskaping, kommer befolkningen til gode og tar hensyn til eksisterende næringsvirksomhet, natur, miljø og sikkerhet. Jeg mener at den langsiktige forvaltningstradisjonen som ligger til grunn for de ti oljebudene, også bør rettlede oss som er politikere i dag, også når vi skal forvalte våre naturressurser fremover. Derfor har jeg lyst til å si at jeg ser med bekymring på at flere partier på Stortinget nå vil skrote den forvaltningstradisjonen som reflekteres i disse budene.

Jeg ønsker å legge til rette for fortsatt å videreutvikle petroleumsnæringen de neste tiårene. Så lenge verden har behov for olje og gass, mener jeg at vi skal bidra til å dekke det behovet, og vi skal gjøre det på en måte som i høyest grad viderefører tilnærmingen som ble lagt til grunn av Stortinget i 1971. Kravene om sluttdato og politisk styrt avvikling er klare brudd på denne stolte forvaltningstradisjonen som har tjent landet så godt de siste 50 årene.

Til slutt har jeg lyst til å trekke frem det tredje bud, at det med basis i petroleum skal utvikles ny næringsvirksomhet. Det er særs relevant i tiden vi står i, og noe som i aller høyeste grad foregår rundt omkring i hele landet vårt i dag, eksempelvis gjennom havvind, hydrogen og CCS. Dette er svært viktig for å sikre at dagens ungdom ønsker å videreføre det vi har bygget gjennom de siste 50 årene, f.eks. ved at de fortsetter å utdanne seg for å opprettholde den unike kompetansen vi har bygget til ivaretakelse og forvaltning av naturressurser.

Hvis det er slik at Stortinget ønsker å markere suksessen norsk petroleumspolitikk på så mange måter er og har vært for landet, enten på den måten komiteen foreslår gjennom denne debatten i dag, eller på den måten representanten fra Rødt foreslår, har det min støtte, men jeg vil også minne om at selv om det er fint å feire historien til oljen, er den på ingen måte slutt. Det blir rikelig anledning til nye markeringer også etter de neste 50 år, tror jeg.

Espen Barth Eide (A) []: Det er lite som er så trivelig å feire som en 50 år gammel pakke med kloke bud, så jeg har lyst til å slutte meg til alle gratulantene og understreke det som representanten Norderhus også har sagt om Arbeiderpartiets syn på dette. Men når vi først er i gang med å feire fortidige dokumenter, mener jeg det vil være urimelig å ikke nevne ett til, og det er den vakreste stortingsmelding gjennom alle tider, både dem som har vært, og dem som kommer, og det er St.meld. nr. 25 for 1973–1974, fra regjeringen Bratteli. Meldingen operasjonaliserer disse oljebudene i en svært aktiv næringspolitikk, hvor man altså brukte alle de virkemidler i verktøykassa som man allerede hadde, pluss noen man måtte finne opp, man laget et helt nytt skattesystem og så fram mot vår tid med utrolig klokskap, fordi man forsto at dette kunne bringe store inntekter til kongeriket. Ingen overskuet hvor store, men at de ville være store, skjønte man. Man var også klar over fallgruvene og beskrev med ganske stor innlevelse både de miljømessige, internasjonale og fordelingsmessige virkninger og satte opp mange samfunnsmål utover inntjening, som å bygge opp en norsk leverandørindustri og norsk kompetanse samt satse på utdanningssystemer knyttet til oljen og tilstøtende næringer. Man sørget også for at vi både skulle ha et solid statsselskap, og også ha konkurranse med internasjonale aktører.

Det er summen av dette som har gjort at vi faktisk kan si at vi har vært det oljelandet i verden som har håndtert en stor naturressurs best. Det er ikke bare en påstand, jeg mener at veldig mange andre viser hvor galt det kan gå. Hvis et land plutselig oppdager en stor ressurs som kan utnyttes raskt, blir det ofte korrupsjon, vanstyre og i verste fall sammenbrudd og borgerkrig. I Norge har det blitt helt motsatt.

Jeg har også lyst til å si at den samme meldingen har en hilsen til oss i vår tid, for i et litt unnselig avsnitt står det at oljenæringen vil kunne gi inntekter i lang tid, ja faktisk inn i neste årtusen – det sa de i forrige årtusen – men den vil ikke vare evig. Derfor sa de at det er viktig at man legger grunnlaget for det Norge skal leve av etterpå mens oljealderen fortsatt er på høyden. Det tenker jeg også er en innsikt, og jeg vil trekke to viktige budskap ut av den, både at det er vi som lever og virker nå, som skal oppfylle det budskapet, og at den virkelige lærdommen er at det går virkelig bra når staten virkelig trår til og bruker ressursene på en samordnet og helhetlig måte. Jeg er litt usikker på om det var så bred enighet om det den gang da, men jeg er glad for at det er bred enighet om det i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Stortinget tar da en pause i debatten for å gå til votering.

Votering, se voteringskapittel