Stortinget - Møte onsdag den 2. juni 2021 *

Dato: 02.06.2021
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 587 S (2020–2021), jf. Dokument 8:227 S (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 12 [13:41:24]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes, Karin Andersen og Arne Nævra om å sikre rekeindustrien råstoff (Innst. 587 S (2020–2021), jf. Dokument 8:227 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlem av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og vise til forslaget om å sikre rekeindustrien råstoff. Komiteen viser ellers til brev fra statsråd Odd Emil Ingebrigtsen av 27. april 2021. Brevet er vedlagt innstillingen.

Komiteen registrerer at det i forslaget vises til at Det internasjonale havforskningsrådets kvoteanbefalinger for reker i Barentshavet har ligget på 140 000–150 000 tonn de siste årene, men fangstinnsatsen og fangstkvantumet har vært sterkt nedadgående og utgjør nå kun omtrent det halve.

Komiteen viser til at det i mars 2020 var 53 reketrålkonsesjoner, men at flere av konsesjonene ikke har vært aktive de senere år. Komiteen mener dette er uheldig med hensyn til å utnytte arten, men også med hensyn til å sikre råstoff til industrien og trygge arbeidsplasser på land.

Komiteen viser også til at økt innsats i høsting av bærekraftige og underutnyttede fiskeriressurser i Norges interesseområder er viktig av strategiske årsaker. Komiteen merker seg at redusert aktivitet i dette fisket har medført at antall fabrikker for industriell bearbeiding av reker i Troms og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker på 1980-tallet til i dag kun 2 fabrikker, som begge ligger i Troms fylke.

Komiteen viser til at forslagsstillerne ønsker seg flere tiltak for å øke høsting av rekebestanden. Forslaget går også ut på å gi rekeindustribedriftene begrensede og ikke-omsettelige torskekvoter for å sikre finansiering av trålefartøy for å hente opp den tildelte reketråltillatelsen som trengs til egen foredling. Komiteen ser med bekymring på den langsiktige utviklingen med færre bedrifter som videreforedler dypvannsreker.

Da går jeg over til å vise hva Senterpartiet foreslår i saken.

Forslag nr. 1:

«Stortinget ber regjeringen utrede et aktivitetskrav for fartøy med reketråltillatelse.»

Forslag nr. 2:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan avgiftssystemet kan brukes til å stimulere til at fartøy med reketråltillatelse finner det lønnsomt å høste reker og andre mindre lønnsomme arter.»

Forslag nr. 3:

«Stortinget ber regjeringen utrede og foreslå tiltak med mål om å øke innsatsen i høsting av bærekraftige og underutnyttede fiskeressurser i Norges interesseområder. Rekebestanden i Barentshavet og ved Svalbard er en slik ressurs.»

Jeg tar opp forslagene.

Presidenten: Då har representanten Geir Adelsten Iversen teke opp dei forslaga han refererte, dei to første frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, det siste frå Senterpartiet.

Cecilie Myrseth (A) []: Dette er jo et tema som komiteen og Stortinget har behandlet opptil flere ganger, og det handler om at det er et sterkt engasjement for å få til en løsning for denne viktige industrien. Med det vil jeg også gi ros for at forslaget og saken nok en gang er fremmet.

Det har opptil flere ganger vært stilt spørsmål fra Arbeiderpartiet til statsråden om hva man gjør for å finne en løsning for industrien. Beklageligvis har det vært en rimelig passiv holdning tilbake, og det har heller ikke kommet noen løsning.

Arbeiderpartiet mener at løsningen på denne typen saker hører hjemme hos regjeringen. Det er regjeringens ansvar, og signalene de har fått fra Stortinget, har vært veldig tydelige. Det er ønskelig å finne løsninger, men de har altså ikke kommet. Det man har vist til, er kvotemeldingen. Blant annet ble det stilt skriftlig spørsmål høsten 2019, og da var det kvotemeldingen man viste til. Vi vet jo hvordan arbeidet med den ligger an også i dag.

Det er bekymringsverdig at rekebestanden er og forblir en uutnyttet ressurs. Det at uttaket er langt unna det anbefalte nivået, er bekymringsfullt, og også det at man har gått fra å ha 26 bedrifter på 1980-tallet til at man i dag bare har to, når muligheten for å utvikle industrien er mye større. Derfor er det viktig å ha et aktivt engasjement for dette, ikke bare si at det er viktig. Det er et ansvar som ligger på statsråden.

Derfor har Arbeiderpartiet gått inn i forslag sammen med Senterpartiet som jeg mener er kloke. I tillegg vil vi støtte forslagene nr. 3 og 4, som jo er helt likelydende, men det er forslag som jeg mener flere burde kunne støtte.

Vi er bekymret for å komme med forslag som kan rokke ved deltakerloven. Det er problematisk for oss å gå inn i.

Så er det noe med at vi har en kvotemelding, men Riksrevisjonen slår fast at man i større grad må gjøre utredninger av fiskeripolitiske forslag, fordi man må kjenne konsekvensene av det. Det er Arbeiderpartiets holdning. Derfor har vi også sagt at vi ønsker en ny kvotemelding. Om det ligger forslag som vil hjelpe industrien der, må man jo vente og se, men jeg håper at fiskeriministeren tar en mye mer aktiv holdning for å sikre bedrifter som Stella Polaris, som gjør alt vi ønsker en lokal bedrift skal gjøre.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Vi har til behandling i dag, som tidligere taler sa, en sak som har versert lenge, og der forskjellige løsninger har vært forsøkt, foreslått og forkastet i tur og orden. De gode nyhetene i dag er at vi fortsatt søker etter løsninger. De dårlige nyhetene er at ingen av de forslagene som i dag fremmes, løser utfordringene, slik jeg ser det.

Forslagsstillernes framlegg er interessant, men jeg vil påstå at det er noe inkonsistent. Her foreslår en altså å innføre en ny type plikttrålordning for torsketrålere, knyttet til én bedrift. Det gjøres av det samme partiet som i en annen sak foreslår å oppheve pliktsystemet helt, med unntak av aktivitetsplikten på landanlegg. Med andre ord: En mener at pliktsystemet ikke fungerer når torsk skal leveres til torskeforedlingsbedrifter, men mener det skal fungere dersom en rekebedrift får torskeforpliktelser med bearbeidingsplikt på torsken som de selv ikke kan ivareta.

I tillegg foreslås at rekebedrifter som har fått innvilget rett til å eie fartøy med reketråltillatelser, kan tildeles torsketillatelser. Forslaget er utfordrende. For det første finnes det en annen bedrift enn den dette er rettet mot, åpenbart, som allerede har en torsketråltillatelse, og som også har en reketråltillatelse. Det vil si at en er avhengig av å holde tungen ganske rett i munnen for at ikke også den bedriften skal være i posisjon for å få den samme typen tillatelse, og en slik nøytralitet må jo selvfølgelig beholdes i forbindelse med tildelingen av denne typen rettigheter.

Det andre er at en her vil ta rettigheter fra dem som allerede fisker på torsk, og i torsketrålgruppen, til en verdi i størrelsesorden – anslagsvis, basert på løse anslag for kvoteverdi – 450 mill. kr, fordelt på bunnlinjen til de fartøyene som i dag deltar i gruppen.

Det tredje er at dette må oppfattes som en direkte subsidie av en landbedrift og må vurderes i forhold til ulovlig statsstøtte, siden det er åpenbart at begrunnelsen er råstoffgrunnlaget til den spesielle bedriften, de bedriftene som med dette eksponeres for risiko for eventuelt å bli tatt for å motta ulovlig statsstøtte.

I tillegg er det fremmet to forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det første er allerede forsøkt avvist. Det neste ser jeg fram til at vi får en forklaring på hva som egentlig menes med det, hvilke avgifter en har tenkt på, og hvordan de eventuelt skal brukes. Det framgår foreløpig ikke av forslaget.

Jeg er glad for at Fiskeridepartementet vil fortsette å forsøke å finne løsninger, og dem ønsker jeg at man finner, og jeg synes det er positivt at opposisjonen også gjør dette. Vi skal være åpne for å vurdere de fleste konstruktive forslag, så lenge det er konsistent og oppleves som gjennomførbart.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Problemstillingen som tas opp i dette forslaget, er den samme som ble drøftet i Dokument 8:184 S for 2018–2019.

Fremskrittspartiet er enig i intensjonen i forslaget om økt fangst av reker, og det har vært gjennomført flere tilpasninger og justeringer i regelverket for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes.

Rekenæringen har opplevd en stor nedgang i tilførsel av råstoff de siste 40 årene. På 1980-tallet var årlig fangst av reker i Barentshavet opp mot 120 000 tonn. Den reduserte aktiviteten i rekefisket har medført at antallet fabrikker for industriell bearbeiding av reker i Troms og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker på 1980-tallet til i dag kun 2 fabrikker som bearbeider reker fra havflåten i dag, og begge ligger i Troms fylke.

Det vises i forslaget til at Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, sine kvoteanbefalinger for reker i Barentshavet har ligget på 140 000–150 000 tonn de siste årene, men fangstinnsatsen og fangstkvantumet har vært sterkt nedadgående og utgjør nå kun omtrent det halve.

Per mars 2020 var det 53 reketrålkonsesjoner, men flere av dem har ikke vært aktive de senere år. Rekebestanden i Barentshavet er i god forfatning, og nedgangen i levering av reker til industrien skyldes redusert aktivitet på flåtesiden og ikke bestandssituasjonen i Barentshavet.

Det er i dag ikke kvoter på reker, som gjør at fartøy med tillatelse kan fiske fritt volum. Til tross for gode fangstrater har mange rederier likevel valgt å ikke delta i rekefisket. Det er svært uheldig, både med hensyn til å utnytte arten og også med hensyn til å sikre råstofftilgangen til industrien og trygge arbeidsplasser på land.

De siste årene er det både vurdert og gjennomført en rekke tiltak for å forsøke å øke ressursuttaket av reker. Det har vært gjennomført flere tilpasninger og justeringer i regelverket for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk utnyttes, som det også vises til i innstillingen. Det ble også, bl.a. i 2014, tildelt fire dedikerte reketråltillatelser til rekeindustrien i Nord-Norge, med det formål å bidra til å sikre industrien råstofftilgang. Disse tillatelsene er fortsatt ikke tatt i bruk på grunn av lav lønnsomhet i fisket.

Disse reketråltillatelsene ble gitt med dispensasjon fra deltakerloven. Fremskrittspartiet mener det også kan vurderes dispensasjon fra deltakerloven for ervervstillatelse av torskekonsesjon tilknyttet disse tråltillatelsene for å bedre driftsgrunnlaget og sikre disse industribedriftene bedre råstofftilgang.

Å tildele torsketråltillatelse med et pliktsystem, som representantene foreslår, vil medføre at andre fartøyer eller fartøygrupper får redusert sitt kvotegrunnlag uten vederlag. Fremskrittspartiet vil være varsom med å gjennomføre sånne tiltak og kan ikke støtte disse forslagene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil berre få rette på ein feil som står i saksframlegget, eller ei påpeiking til dei som står inne i merknaden om at departementet meiner at forslaga på nokon som helst måte vil vere i strid med deltakarloven § 16. Det seier ikkje departementet. Deltakarloven § 16 seier berre noko om kven, og om korleis prosessen skal vere ved å tildele spesielle tillatingar. Der står det at departementet skal gjere vurderingar slik og slik og slik. Det einaste departementet påpeiker, er at dette må departementet gjere, og det har dei ikkje gjort, og derfor anbefaler dei at forslaga ikkje blir vedtekne. Det er utgangpunktet.

Det vi snakkar om her, er jo ei justering av kvotefordelinga innanfor torsketrålgruppa. Tom-Christer Nilsen frå Høgre begynte å snakke om ulovleg statsstøtte. Når ein endrar på fordelinga av kvoter innanfor gruppa, har det ingenting med ulovleg statsstøtte å gjere. I så fall ville det ha vore banebrytande. Det hadde betydd at vi berre kunne leggje heile kvotemeldinga vi har bak oss, i søpla. For der blir det gjort store justeringar på fordelinga av kvotegrunnlag, og viss det er ulovleg statsstøtte å gjere ei justering av kvoteforholda, ligg vi dårleg an. Da kan vi ikkje gjere noko som helst.

Det vi ønskjer å få til, er å rette opp i noko av det gale som har skjedd i strukturpolitikken. Strukturpolitikken har mange klare skyggesider. Ei av dei er at reker og rekeutnyttinga har blitt skadelidande. Dei store fartøya går for å bli mykje meir spesialiserte, dei går for dei store fiskesortane, der det er størst inntening, og dei fiskar i mindre og mindre grad på meir marginale fiskeri. Men det som kan gi store verdiar til fellesskapet, og som kan skape mange arbeidsplassar på land, hamnar på skyggesida.

Difor foreslår vi at det blir opna ein torsketrålkonsesjon som blir gitt til industrien innanfor torsketrålgruppa, innanfor eit felt der det allereie er gitt den typen konsesjonar til industrien, og der vi rammar inn konsesjonen tydeleg. Konsesjonen er veldig tidsavgrensa, kan ikkje omsetjast, og det må også skapast aktivitet og tilverking på land. Konsesjonen skal altså ha ei tydeleg tidsavgrensing, på 15 år, og kan på mange måtar peike ut retninga for korleis ein skal jobbe med havgåande konsesjonar i framtida, der ein stiller fleire krav om at meir marginalt fiske også skal inngå i kravet om å ha konsesjonar på den måten, sånn at ein får utnytta meir av dei fantastiske ressursane vi har i havet, men som i dag i mindre og mindre grad blir tatt i bruk. Lite utnytta ressursar har vi mykje av i dette landet, og det blir gjort for lite for å utnytte dei.

Eg tar opp forslaga SV har i saka.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har teke opp dei forslaga han refererte til.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Problemstillingene rundt rekefiske i Barentshavet har lenge vært diskutert. Jeg har hatt flere møter med rekenæringen og er godt kjent med utfordringene landindustrien har med tilgang på råstoff.

På lik linje med representantene som står bak representantforslaget og næringskomiteen for øvrig, ønsker jeg også at rekenæringen skal ha tilgang på råstoff, og at vi benytter oss av de naturgitte ressursene vi råder over.

Som komiteen påpeker, har departementet i en årrekke vurdert ulike tiltak for å øke råstofftilgangen til rekeindustrien. I 2014 ble det tildelt fire reketråltillatelser til rekeindustrien i Nord-Norge. Disse er ennå ikke tatt i bruk av dem som har fått dem tildelt.

Det har også vært gjennomført flere andre tilpasninger og justeringer i regelverket for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes.

Departementet gjennomførte høsten 2018 en høring av tiltak knyttet særlig til konsesjonsregelverket, for å øke fisket etter reker med trål i Barentshavet. Hovedtilbakemeldingen fra høringen var at det er vanskelig å regulere seg ut av lønnsomhetsutfordringer.

Når det gjelder representantenes forslag om å tildele kvotefaktorer for torsketrål, vil dette medføre at andre fartøyer eller fartøygrupper får redusert sitt kvotegrunnlag. En må derfor i alle fall være varsom med å gjennomføre slike tiltak.

Jeg registrerer for øvrig at også havfiskeflåtens organisasjon er skeptisk til forslagene.

Jeg mener på denne bakgrunn at det viktigste nå er å få på plass et nytt kvotesystem med utgangspunkt i kvotemeldingen som regjeringen har lagt fram, for på den måten å legge til rette for at norske fiskerier kan utvikle seg videre og bli enda mer framtidsrettet enn de er i dag, til beste for kysten og befolkningen.

Det å sikre industrien stabil tilgang på råstoff – og det gjelder jo ikke bare rekeindustrien – er særdeles viktig, det er alle enige om. I tillegg til markedsadgang og lønnsomhet er det grunnforutsetningen for å drive industri.

Så er spørsmålet hva slags vei til målet som er best. I dag har vi ikke hjemmel til å leie ut torsketrålkonsesjon. Jeg er også skeptisk til om det er rett å dispensere fra deltakerloven for å dele ut en slik konsesjon, også fordi denne fisken må tas fra noen andres kvote.

Rekeklyngen på Senja er norsk og lokalt eid. Det er familiebedrifter. Det har lyktes fordi de over mange år har drevet med hardt arbeid i et vanskelig marked, og de bidrar med viktige arbeidsplasser. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for rekeindustrien. Vi har fått en konkret henvendelse fra industrien som vi nå har til vurdering i departementet.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Det vises til vurderingen som er gjort av de ulike forslagene som er fremmet fra Stortingets side. Men det jeg etterlyste i mitt innlegg, er hva som er regjeringens ansvar. Hva gjør regjeringen aktivt for å finne løsninger? Det at man har gitt dispensasjon for fire tillatelser, nytter jo lite om man ikke får utnyttet de tillatelsene. Så mitt første spørsmål er: Hva gjør egentlig regjeringen for å sikre denne gode industrien og næringen det råstoffet de trenger?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg kan begynne med å si at det er veldig viktig for denne næringen at de også har markedsadgang, så de er konkurransedyktige. Det er veldig viktig og en grunnforutsetning som det jobbes med for å finne gode løsninger.

Så er det gjort mange tiltak opp gjennom årene, og representanten vet utmerket godt at det finnes ingen magiske løsninger som f.eks. sørger for at rekenæringen blir lønnsom. Det er lønnsomhetsutfordringen som er hovedutfordringen i et marked der det er hard konkurranse på pris, og det er marginal fortjeneste. Det vi kan bidra med, er å prøve å stimulere til at man får utnyttet den ressursen bedre, men det går rett og slett ikke an å vedta at noen skal begynne å ta i bruk en reketråltillatelse som man har fått tildelt, hvis man ikke selv finner grunn til å gjøre det. Men Arbeiderpartiet har muligens en veldig stor tro på at staten kan gå inn og kanskje drive rekeindustri, at det er det som er det nye fra Arbeiderpartiet. Jeg vet ikke. Men jeg har dårlig erfaring med det fra før av.

Cecilie Myrseth (A) []: Arbeiderpartiet har ingen planer om å drive rekeindustri, og vi har heller ingen tro på at fiskeriministeren verken kan trylle eller være magisk. Det vi har forventninger til, er at fiskeriministeren kan fortelle Stortinget hva man gjør aktivt for å få på plass løsninger for denne næringen. Det er ikke snakk om at staten skal gå inn og drive industrien, men når man har en såpass framoverlent industri, bedrifter som er lokaleide, som gjør alt det vi ber dem om å gjøre, da er det minste man kan forvente at fiskeriministeren tar noen aktive grep. Og det er det man har bedt fiskeriministeren om å gjøre flere ganger.

Så jeg spør nok en gang, og jeg trenger ikke å få som svar verken magi eller markedsadgang, men hva det er man faktisk har gjort: Hva er det fiskeriministeren mener man kan gjøre fra regjeringshold for å bidra til industrien?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg må bare henvise til at i og med at det ikke finnes noen enkle løsninger på f.eks. å løse lønnsomhetsutfordringen i en næring, er det ikke bare å gjøre et politisk vedtak om at det skal lønne seg mer. Det er lønnsomhetsutfordringer, og det er hard priskonkurranse i rekemarkedet som er utfordringen her. Det er det vanskelig å finne gode løsninger på. Det har vært forsøkt mange ting over flere år uten at man har lyktes med det.

Utover det opplever jeg for så vidt at det i hele Stortinget er ønske om – enten det er rekeindustri eller annen fiskeindustri – å bidra til å legge til rette for stabil tilgang på råstoff, markedsadgang og at man får opp lønnsomheten. Det er de aller viktigste tingene. Vi ser på en del områder på hvitfisksiden at man lykkes med at forskning og satsing på forskning åpner nye muligheter for helårige arbeidsplasser, fryseteknologi og stimulanser som ferskfiskbonus og levendelagringsordninger.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg har notert at regjeringen og posisjonen ikke har tenkt å foreta seg noe for å sikre denne industrien. Da får vi håpe på et skifte til høsten, så skal i hvert fall vi kunne garantere for en mye mer aktiv holdning for å sikre en løsning for denne viktige industrien.

Det man bl.a. har vist til flere ganger, er at kvotemeldingen kan være løsningen også for rekeindustrien. Kan fiskeriministeren utdype på hvilken måte kvotemeldingen kan bidra til å sikre jevn tilgang på råstoff for rekeindustrien?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Kvotemeldingen i seg selv kan ikke sikre det. Det handler om at det må være noen som har et fartøy og ser en mulighet for at det kan være lønnsomt å fiske etter reke, og kan levere til industrien.

Vi har selvfølgelig tilbudsplikten i kvotemeldingen som skal sikre fiskeindustrien tilgang på råstoff, at man får tilbud på fisken som fiskes og har muligheten for å få tilslag på den før den eventuelt selges videre på det åpne markedet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkte på Peer Gynt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!» Her er eit forslag som ønskjer å gjere noko med eit problem, som eg opplever at både denne statsråden, den føregåande statsråden og den føregåande statsråden og den føregåande statsråden alle har vore einige om at var ei utfordring, men så gjer ein ikkje det som skal til for at det faktisk skjer noko. Dermed blir det store verdiar som samfunnet går glipp av, som industrien går glipp av, som er kjempeverdifulle. Stella Polaris, f.eks., utnyttar jo rekeskalet på ein slik måte at ein skaper medisinar, kosttilskot som har fantastiske eigenskapar, og har eit enormt marknadspotensial innanfor heilt andre typar nisjar enn det det tradisjonelle sjømatfeltet skaper. Det er det som står i fare: at ein kan miste desse industribedriftene ut av landet fordi ein ikkje gjer nok. Spørsmålet er: Kva vil statsråden gjere?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: SV har nok en forkjærlighet for tvang, men jeg må si at jeg har liten tro på det å skulle tvinge noen til å levere reker, hvis det ikke er lønnsomt, for det er egentlig det det koker ned til. Det representanten er inne på, om utnyttelse av rekeskall i andre verdikjeder til andre produkter, er ting som absolutt vil være med på å øke verdiskapingen og kanskje øke betalingsmuligheten og betalingsvilligheten for å få råstoffet. Så hele problemstillingen koker egentlig ned til det, i all hovedsak.

Når det gjelder forslaget fra representantene, er jeg skeptisk til at man skal ta torskeressurser fra andre fartøy og dele ut til Stella Polaris, selv om jeg må si at jeg virkelig heier på sånne typer bedrifter – familiebedrifter, lokalt eid, holdt på i 56 år – det er helt fantastisk, og det vil vi ha mer av. Men det er det å få opp lønnsomheten i den næringen som er utfordringen. Det er ikke nødvendigvis enkelt med politiske vedtak hvis man ikke skal gjøre noe spesielt skatte- eller avgiftsmessig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det kom vel frå hjarta, det første sukket som kom frå statsråden, om at det er så mykje tvang knytt til SV. Eg må gjere statsråden oppmerksam på at det er denne statsråden som ville vidareføre dagens pliktsystem som stiller ulike typar krav. Det er denne regjeringa som vil vidareføre konsesjonssystemet som vil innføre ei rekkje krav. Det er tvang, det også.

Dette forslaget handlar om å utløyse ein liten andel av kvotar som i dag er i torsketrålgruppa, og gi det til rekeindustrien for å sørgje for at vi får reker, vi får også torsk, og vi får skape verdiar på land. Det er ingen som tvingar nokon til noko som helst. Vi gir faktisk kysten store moglegheiter, og det kan peike retning for vilkåra, som eg reknar med statsråden ikkje er imot – eg reknar med at han ikkje la det i utsegna si, det var kanskje meir generelt om SV – og stille vilkår til tildeling om konsesjon. Det må jo vere eitt eller anna her som statsråden finn interessant, eller skal vi år etter år etter år berre sjå at denne regjeringa stemmer alt ned?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg er veldig interessert i å få opp både verdiskaping og arbeidsplasser i Kyst- og Distrikts-Norge, og spesielt familiebedriftene ligger mitt hjerte nært. Det er ryggraden i norsk næringsliv, og jeg skulle ønske at SV egentlig hadde større forkjærlighet for norsk og lokalt eierskap enn det man har når man skal straffe folk gjennom formuesskatt på arbeidende kapital. Men det er ikke det denne saken handler om. Vi er åpne og pragmatiske for å vurdere alle mulige tiltak. I dette tilfellet foreslås det at man skal ta torsk fra noen og gi det til den enkelte bedriften, og det forslaget er jeg skeptisk til. Jeg registrerer at flertallet i komiteen er skeptisk til det. Vi har også en søknad fra Stella Polaris i departementet til vurdering som vi ikke har ferdigbehandlet ennå.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsråden kom med den eine usanninga etter den andre, som at vi i SV ikkje har ein forkjærleik for nordnorske lokalt eigde bedrifter. Det er snarare tvert om. Det er dei vi prøver å sikre no. Det er det nedstemminga frå regjeringspartia og avvisinga frå statsråden heile tida handlar om. Ein skal ikkje sikre at dette råstoffet kjem til land og sørgjer for framtida til familieeigde bedrifter innanfor rekeindustrien, som blir stadig mindre og mindre for kvar dag som går. Det er det det handlar om. Så det er godt snudd opp ned.

Så nemnde statsråden formuesskatt. Då må eg berre nemne at kutt i formuesskatt er eit direkte sugerøyr frå distrikta til nokre få kommunar på Austlandet. Det er der dei store formuane i dag er. Det er dei som nyter godt av formuesskattekutt. Dersom ein er opptatt av å sikre dei familieeigde bedriftene langs kysten: Gi dei råstoffet, ikkje konsentrer det på stadig færre hender, sørg for at råstoffet kjem på land, slik at det kan skaffe verdiskaping til desse bedriftene. Kva er statsrådens respons på det?

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg er glad vi har en felles kjærlighet til familiebedriftene, men jeg håper at den kunne gis et annet utslag i SV enn å straffe norsk eierskap, sånn som SV legger opp til i sin skattepolitikk. De som har familiebedrifter i Norge, bør være og er helt sikkert obs på det.

Så håper jeg at SV kan gjøre ordene sine om til praksis, for det å straffe norsk eierskap, som man gjør i dag, er å ødelegge ryggraden i norsk næringsliv. Representanten vet utmerket godt at innenfor fiskeri og sjømat har man tjent gode penger de siste årene, og hvert eneste fiskefartøy er en familiebedrift, stort sett, med unntak av Nergård. Så det håper jeg du tar med deg – unnskyld, president, jeg håper representanten tar det med seg til sin partigruppe og kanskje omgjør den kjærligheten til noe annet enn det man gjør i praksis i skattepolitikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): For Senterpartiet er det viktig å skaffa rekeindustrien råstoff og bruka politikken for å få til det. I så måte er det skuffande å sjå kor passive regjeringspartia er i denne saka, og kor liten vilje det er til å finna løysingar. For det er jo det dei handlar om, forslaga som Senterpartiet står bak. Det handlar om forslag for å prøva å finna ei løysing.

Men eg stiller òg litt spørsmål ved SV si rolle i denne saka. For det fyrste er det kjent at SV er ein av dei største pådrivarane for auka CO2-avgift for fiskeriflåten. Det vil gjera det meir krevjande å få tilgang på dei råstoffa som ein har bruk for. Det vil gjera det vanskelegare å få lønsemd i dei mindre lønsame fiskeria når ein skrur opp CO2-avgifta så mykje.

Men kanskje det mest alvorlege i denne saka er det litt lettvinte forholdet som ein har til deltakarloven. Er me sikre på at det er ein god idé å gje industrien dispensasjon frå deltakarloven, for å eiga kvotar, for å oppnå noko anna? Har me gjort det før? Kva erfaringar har me hausta med det? Er det så ukomplisert som SV prøver å framstilla det? Eller er det kanskje på tide å stå litt på prinsippa, å stå på deltakarloven og seia at nei, fisket er reservert dei aktive fiskarane? Det er det som er grunnmuren i den norske fiskeripolitikken. Difor vil eg åtvara litt mot den lettvinte løysinga som SV går for i denne saka.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det har vore ein spennande debatt. For det første er den delen av deltakarloven vi her snakkar om, deltakarloven § 16. Når vi snakkar om deltakarloven, snakkar vi ofte om andre paragrafar. Dette handlar berre om dei prosesuelle grunnane til å kunne gi spesielle løyve. Den uskylda blei broten for mange år sidan, da ein gav industrien kvotar mot at dei hadde ei rekkje plikter overfor kystsamfunna. Vi har ei sak rett etter denne som kjem til å bli utruleg interessant, der SV har eit forslag på bordet om å avvikle den ordninga, fordi ho ikkje fungerer etter intensjonen. Da skal dei resterande ressursane tilbake til kystsamfunna.

Dette forslaget handlar om å gi ein sånn konsesjon for nettopp å realisere ein intensjon som vi alle deler – i alle fall i ordet – om å auke ressursutnyttinga til rekeindustrien. Da synest eg det er pussig med Senterpartiet, som høgst sannsynleg kjem til å stemme mot forslaget til SV om, med nokre modifikasjonar, å avvikle dagens pliktordning innanfor torskefiskeria og overføre det kvantumet til den tradisjonelle kystflåten. Dei kjem til å stemme mot det. Så angrip dei SV for å ville få til løysingar for rekeindustrien ved å etablere ein særskild konsesjon på det feltet.

Det kjem til å bli ein interessant aftan om det er den typen argumentasjon vi skal ha. Det blir ein fest for alle, og vi ser vel alle fram til fest.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Votering, se torsdag 3. juni