Stortinget - Møte onsdag den 2. juni 2021 *

Dato: 02.06.2021
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 576 L (2020–2021), jf. Prop. 102 L (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 1 [10:01:02]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (nytt krav til samarbeidsavtalen mellom kommuner og helseforetak) (Innst. 576 L (2020–2021), jf. Prop. 102 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid. Vi har i dag til behandling en lovendring som har som formål å skape en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste og et likeverdig partnerskap mellom kommuner og helseforetak, slik det er beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020–2023. Komiteen har hatt høring, og samtlige innspill er positive. KS viser videre til at det er regioner og helseforetak som allerede er godt i gang og har fått til gode samarbeidsavtaler. Spesielt fint er det da for en ekte haugesunder å høre at Helse Fonna i Helse Vest trekkes fram av KS som et foregangsforetak i denne sammenheng. Videre trekker flere fram at det vil være behov for underveisevaluering og virkemidler for å oppnå formål med lovendringene.

Vi fra Arbeiderpartiet har og er opptatt av god samhandling, og vi vil innføre en tillitsreform hvor ansatte gis mer tillit og økt medvirkning i egen arbeidshverdag. Vi vil redusere markedstenkningen og målstyringen i spesialisthelsetjenesten så vel som i kommunehelsetjenesten. For å få til god samhandling mener vi også at det er viktig å ha et sterkt offentlig eierskap. Dette er bra for de ansatte, og det er ikke minst bra for pasienter med behov for helsetjenester. Prinsippet om at de sykeste blir prioritert først, er særdeles viktig – og altså ikke de med størst lommebok.

Arbeiderpartiet gleder seg til å gjennomføre en samhandlingsreform versjon 2.0 og her sørge for at krav til f.eks. kvalitet, IKT-løsninger og frister kobles til hele pasientforløpet. Der har vi høye ambisjoner for en bedre samhandling mellom sykehus og kommunal helsetjeneste til det beste for pasienten.

Det er sånn at mennesker som blir syke i dag, forventer at de blir møtt med en godt koordinert helsetjeneste. Her vil dagens lovendring hjelpe, men det kommer ikke av seg selv. Det må økte ressurser til for at det skal bli vellykket.

Camilla Strandskog (H) []: Alle pasienter skal motta en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av om det er kommunen eller sykehuset som yter tjenesten. Det har vært utfordringer knyttet til samhandling, både internt i sykehusene og mellom kommuner og sykehus. Det er ikke bra når pasienter opplever å være kasteballer mellom ulike instanser i systemet. Det viktigste for dem er at de får god behandling, ikke hvilken instans det er som har ansvar for hva.

Samhandlingsreformen har hatt sine barnesykdommer, og det har vært viktig å bedre samarbeidet mellom nettopp sykehus og kommuner. I Nasjonal helse- og sykehusplan, som vi debatterte og vedtok for om lag ett år siden nå, lanserte regjeringen etableringen av 19 helsefellesskap. Kommunene var også med på laget, og det var forankret i en avtale mellom regjeringen og KS. Og nå skal helsefellesskapene bli enda bedre. Mange regioner og helseforetak er allerede godt i gang og har fått til gode samarbeidsavtaler. Det handler om å få til gode pasientforløp som går på tvers av helseforetak og kommuner. Felles virkelighetsforståelse er en forutsetning for å planlegge og utvikle tjenester sammen. Det er derfor veldig bra når vi nå får et nytt krav til samarbeidsavtalen om at kommuner og helseforetak må avtale konkret hvordan de skal planlegge og utvikle tjenester sammen. Jeg tror at dette kommer til å bety mye for tilliten mellom sykehus og kommuner, og det igjen betyr en bedre og mer sammenhengende behandling for pasientene.

Når det gjelder et forslag fra mindretallet, så vil jeg påpeke at FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov. Vi har en rekke bestemmelser i helselovgivningen som ivaretar prinsippene som følger av barnekonvensjonen, bl.a. følger det av pasient- og brukerrettighetsloven at barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal gis informasjon og høres. Informasjonen skal være tilpasset mottakers individuelle forutsetninger, slik som f.eks. alder og modenhet. Den samme loven har bestemmelser om når foreldrene kan samtykke på vegne av sine barn, og når barn har samtykkekompetanse uavhengig av foreldrene.

Det er også verdt å nevne likeverdsreformen, hvor regjeringen foreslår å lovfeste en ny barnekoordinatorordning i helsetjenesten. FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til å bli hørt, beslutninger til barns beste og barns rett til privatliv er allerede godt ivaretatt.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi trenger at sykehusene og kommunene snakker sammen. Mange pasienter blir kasteballer mellom sykehus og kommuner. Denne loven fjerner ikke dette, men det er et steg på veien. Vi har sett forferdelige saker om pasienter som har blitt sendt fram og tilbake mellom sykehus og kommuner fordi man prøver å spare penger og dermed glemmer at man har et mål, og det er å hjelpe pasienten, ikke bare å spare penger.

I flere saker har SV støttet helsefellesskapene uten støtte fra de andre rød-grønne partiene. Det var litt vondt å støtte merknader sammen med høyrepartiene alene, men SV støtter alle gode forslag, uansett hvor de kommer fra. Da er det godt at alle partiene i helse- og omsorgskomiteen nå støtter å få helsefellesskapene på plass i en lov.

Det er viktig at helsefellesskapene ikke blir sultefôret, slik denne regjeringen har gjort i mange andre ordninger. Vi mener at vi trenger mer ressurser i den offentlige helsetjenesten i stedet for skattekutt for de rike. Hvis helsefellesskapene får nok ressurser, kan det bli en god ordning, men da trenger vi en ny rød-grønn regjering.

Jeg fremmer forslaget om å sikre at loven er i tråd med FNs barnekonvensjon, prinsipper om barns rett til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.

Presidenten: Da har representanten Nicholas Wilkinson tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen ønsker å skape en sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og et likeverdig partnerskap mellom kommuner og helseforetak. Bedre felles planlegging mellom kommunene og helseforetakene er helt avgjørende for å lykkes med dette. I dag planlegger og utvikler helseforetak og kommuner tjenester innenfor sine ansvarsområder. Det varierer i hvilken grad de involverer hverandre i sine respektive planer og beslutninger, og det skjer i liten grad planlegging i fellesskap. Manglende samarbeid om planlegging og utvikling av tjenester kan resultere i at det samlede tilbudet ikke dekker befolkningens behov. For eksempel kan fravær av koordinerte planprosesser knyttet til rehabiliteringstilbud føre til at helseforetak reduserer sin kapasitet uten at en tilsvarende opprustning skjer i kommunene – eller omvendt. Resultatet kan bli et gap mellom behovet for rehabiliteringstjenester og det tilgjengelige tilbudet.

Mitt inntrykk er at prosessen knyttet til inngåelse av de lovpålagte samarbeidsavtalene hittil har vært mer preget av et ønske om å dele opp ansvaret enn av behovet for å ta et felles ansvar for et pasientforløp som i sin natur går på tvers av helseforetak og kommuner. Målet med lovforslaget er at helseforetak og kommuner skal avtale helt konkret hvordan de skal gjennomføre felles planlegging av tjenester til pasienter med behov for hjelp fra begge tjenestenivåene, og hvordan de konkret skal involvere hverandre i eget planarbeid som har betydning for den andre.

I Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020–2023 lanserte regjeringen etableringen av 19 helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak. Dette er forankret i en avtale mellom regjeringen og KS. I helsefellesskapene skal kommuner og helseforetak, sammen med representanter fra den lokale fastlegen og brukere, planlegge og utvikle tjenester til pasientene som trenger tjenester fra begge nivåene. Bedre felles planlegging er et av prinsippene i avtalen. Den foreslåtte lovendringen er dermed et viktig tiltak for å realisere målene for helsefellesskapene.

Forslaget fikk bred støtte i høringen, og jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til forslaget. Som komiteen og flere av høringsuttalelsene har påpekt, er ikke denne lovendringen alene tilstrekkelig for å realisere målet om sammenhengende og bærekraftige tjenester. Det er summen av tiltakene som er presentert i Nasjonal helse- og sykehusplan, som vil kunne realisere disse målene. Samtidig mener jeg, i likhet med flere høringsinstanser, at en innføring av dette lovkravet vil bidra til sterkere forankring og forpliktelser både hos kommunene og helseforetakene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Arbeiderpartiet har brukt mye energi i denne salen på bekymring om manglende oppfølging av samhandlingsreformen. Dette er jo det største virkemiddelet man har for å få til sømløse helsetjenester og å styrke samhandlingen mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. På statsråd Høies vakt har spesialisthelsetjenesten overført stadig flere oppgaver til kommunehelsetjenesten, uten at den kommunale helsetjenesten har blitt styrket tilsvarende. Riksrevisjonens rapporter har vært tydelige på dette. De sier at styrkeforholdet mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner er ujevnt, til fordel for helseforetakene – i deres favør.

Hva er statsrådens trøst til kommunehelsetjenesten når det gjelder dette?

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror ikke trøst hjelper. Det som hjelper, er å bygge opp tjenestene, og det er det denne regjeringen har gjort, ved å styrke kommunenes økonomi og ikke minst å bidra til kraftig årsverksvekst i helse- og omsorgstjenestene, og spesielt vekst knyttet til personer med høy kompetanse. Det en ser, er de satsingene regjeringen har hatt, bl.a. som oppfølging av den første stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, som er den viktigste oppfølgingen av samhandlingsreformen. Noe av utfordringen med samhandlingsreformen er at den ikke beskrev hva de kommunale helse- og omsorgstjenestene skulle være. Derfor er jeg den helseministeren som har lagt fram den første stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, som også er fulgt opp av betydelige satsinger, ikke minst på kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg er glad for svaret. Jeg er glad for at regjeringen har vært mer detaljert når det gjelder hva kommunehelsetjenesten skal overta. Det er sånn at pasienter i Norge i dag er ikke opptatt av hvilket nivå man skal få behandling på. Derfor har samhandlingsreformen blitt et etablert uttrykk blant pasienter så vel som hos ansatte – en forståelse av at det skal være mer sømløst. Men hva er årsaken til at regjeringen ikke har brukt nettopp samhandlingsreformen og utviklet den videre? Man kunne tatt den til en versjon 2.0, og brukt det som verktøy, nettopp fordi det brukes ute i sektoren selv.

Statsråd Bent Høie []: Vi har tatt ut de tingene som vi mener var viktige å ta fatt i – retningen i samhandlingsreformen, for den var det bred politisk enighet om – men så har vi gjort noen endringer i virkemidlene og tenkningen. Derfor mener jeg at helsefellesskapene er et bedre begrep, fordi samhandlingsreformen dessverre har blitt veldig sterkt knyttet til de juridiske og økonomiske virkemidlene som Stoltenberg-regjeringen la inn. Dermed har man også bidratt til at kommunene og sykehusene kanskje i større grad har blitt opptatt av hva de ikke har ansvar for enn av hva de kan løse sammen. Derfor har nettopp helsefellesskapene som målsetning at kommunene og sykehusene i større grad skal løse oppgavene i fellesskap og være mindre opptatt av hvor de juridiske og økonomiske grensene går. Mange av virkemidlene i samhandlingsreformen, som det var lagt opp til opprinnelig, skapte parter i stedet for partnere.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg vil takke for et godt forslag fra statsråden.

Men det er et problem, og det er at det ikke står veldig tydelig at barns rett til å bli hørt, er i loven. Vi har fått beskjed fra proffene – de som bruker tjenestene – om at FNs barnekonvensjon ikke blir brukt så mye. Vi har veldig mange lover, og det er vanskelig for mange å lese alle lovene, for å følge dem hele tiden. Derfor foreslår vi at det skal være veldig tydelig at når man skal jobbe med disse barna, skal man følge FNs barnekonvensjon når det gjelder barnets rett til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv. Hvorfor ville ikke regjeringen ta dette inn i denne loven?

Statsråd Bent Høie []: Det er fordi, som representanten er inne på, at dette er veldig tydelig i lovverket vårt. Men utfordringen er kanskje i større grad implementeringen. Derfor jobber vi med den på veldig mange ulike områder, for å sikre barns innflytelse på sin egen helsehjelp, og at deres stemme skal bli hørt. Det er jo også noe som jeg håper at helsefellesskapene skal bidra med – at barn blir løftet fram som et område. Et av de tiltakene som nettopp har inspirert denne løsningen, er jo barnas psykiske helsetilbud i Helse Fonna. Der har barn og unge vært med hele tiden som premissleverandører for hvordan tjenesten skal utformes. Det er et godt eksempel som nå må brukes mye i arbeidet med etableringen av helsefellesskapene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel