Anniken Huitfeldt (A) [10:03:06] (komiteens leder): Jeg kan på vegne av Arbeiderpartiet slutte meg til regjeringens omtale av hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk: Om NATO og EØS-avtalen, om viktigheten av FN, folkeretten og et fungerende internasjonalt samarbeid.

Blir det regjeringsskifte neste høst, blir det ingen revolusjonerende endringer når det gjelder kursen i norsk utenrikspolitikk. Det er på sett og vis en fordel for et land som Norge. Men stor grad av enighet fører også med seg noen ulemper. For med bred enighet blir det ofte for liten diskusjon om utenrikspolitiske veivalg. Det blir ofte ytterpartiene som får definere rammene for diskusjonen, og uenighetene mellom de to store regjeringsalternativene kommer for dårlig fram.

For i realiteten er det jo langt større utenrikspolitisk enighet i denne salen – det er mer uenighet internt i regjeringskoalisjonen og Fremskrittspartiet, altså den borgerlige blokken, enn det er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Derfor har det undret meg at i en rekke diskusjoner i denne salen har det vært en økende tendens blant mine kolleger i partiet Høyre at de nærmest blir snurt og skal ha seg frabedt kritikk fra Arbeiderpartiet. Det er liksom uhørt.

Men vi som lever og ånder for politisk diskusjon, burde ivret etter å få fram ulikhetene. De som ikke liker politisk diskusjon, er som regel trette av å styre. Ja, det er faktisk vår demokratiske oppgave å få fram for velgerne hvilke politiske uenigheter som finnes i dette budsjettet. Ni måneder før neste stortingsvalg vil jeg derfor trekke fram fem områder hvor Arbeiderpartiet vil prioritere annerledes enn dagens regjering.

Det første er nordområdene. Mye forandrer seg i verden, men geografien er konstant, og selve navnet «Norge» betyr jo nettopp «veien mot nord». Nordområdene betyr svært mye for hele landet vårt, og derfor er byggingen og bevaringen av fred og stabilitet i nordområdene Norges viktigste fredsprosjekt. Ikke fordi nordområdene er preget av ufred, men fordi fred og stabilitet ikke kommer av seg selv. Vårt vennskap med Russland må være basert på samarbeid og dialog, fasthet og forutsigbarhet.

Vi er avhengige av allierte, men Forsvaret må selv kunne hevde norsk råderett over våre egne land- og havområder, og vi må kunne bidra til lavspenning i våre nærområder ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende. Dette er det enighet om. Da amerikanske krigsskip seilte nær Kolahalvøya i sommer, advarte sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter mot økt spenning. Det er en advarsel jeg mener vi bør lytte til. Balanseringen mellom avskrekking og beroligelse innebærer at når vi intensiverer det ene, bør vi balansere med også å øke den andre. Naboskapspolitikken i nordområdene er i seg selv ikke et sikkerhetspolitisk redskap, men samarbeid over grensene i nord har vært, og er, et viktig bidrag til lavspenning i nordområdene, ikke minst gjennom folk-til-folk-samarbeidet. Derfor mener jeg regjeringas kutt i bevilgningene til nordområdene og Russland-samarbeid er feil vei å gå. Arbeiderpartiet vil i hvert fall øke denne posten med 15 mill. kr.

Det andre er kuttene i arbeidet for å styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Bare i Mosambik har over 300 000 mennesker mistet tilgang til prevensjon de siste årene på grunn av amerikanske kutt. Jeg vet knapt om noe som er viktigere enn å gi kvinner som har blitt gravide mot sin egen vilje, enten gjennom voldtekt eller på andre måter, tilgang til trygge aborter. Vi vet fra vårt eget land at når vi strammer inn på abortlovgivning, er det jo ikke slik at antallet aborter går ned, men man får flere utrygge aborter.

Verden over jobber konservative krefter – mange muslimske land, i sterk allianse med Vatikanet – aktivt for å redusere tilgangen til abort og prevensjon, og samtidig har organisasjoner som tilbyr prevensjon og aids-medisiner fått store kutt som følge av denne politikken. Da bør Norge gå en annen vei. Men nei: Over 250 mill. kr kuttet regjeringa i fjor. Så spør vi i år: Hvordan er bevilgningene for neste år? Da får vi ikke noe svar. Men én ting får vi svar av: En måte å måle dette på er å se på pengene til FNs befolkningsfond og FNs aids-fond. Også her kutter regjeringa, med over 100 mill. kr. Når andre land kutter, burde Norge trappe opp. Gjennom snart åtte år har regjeringa kuttet til prevensjon og trygge aborter med over 700 mill. kr. Arbeiderpartiet vil en annen vei og foreslår å doble Norges støtte til kvinners rett til å bestemme over egen kropp, en økning på nesten 400 mill. kr til dette viktige arbeidet i 2021.

Det tredje er kuttene til palestinske barn, skoler og helsevesen gjennom FN-organisasjonen UNRWA, der en norsk dyktig diplomat nettopp er satt inn som nestleder. Her har også USA kuttet. De kuttene som har kommet fram i budsjettforliket, har fått ganske stor omtale i både palestinsk og israelsk presse. Jeg synes det også blir tydelig når Høyre i sitt program gjennomfører en kursendring i sin Israel/Palestina-politikk, en kursendring som ikke engang utenriksministeren vil forsvare i stortingssalen. Mindre skolegang for palestinske barn fører til mer ekstremisme, ikke mindre. Når verden vender oppmerksomheten bort fra Palestina, burde Norge være der.

Det fjerde er denne regjeringas oppsiktsvekkende tafatte satsing på fornybar energi i utviklingsland. I et bistandsbudsjett i kraftig vekst er satsingen på fornybar energi nå en hel milliard kroner lavere i 2021 enn i 2013. Siden 2013 har vi fått Parisavtalen. De fattigste blir rammet hardest av klimaendringer.

Satsing på fornybar energi er åpenbart et viktig klimatiltak, men det er også god utviklingspolitikk. Utbygging og drift skaper jobber, og tilgang på strøm er helt nødvendig for å utvikle økonomi og samfunn. Det er hjelp til selvhjelp. Fornybar energi er også et felt hvor Norge virkelig har noe å bidra med, der vi har kompetanse, og der vi har erfaring. Fra Arbeiderpartiets side har vi mye større ambisjoner og vil øke satsingen på ren energi med 450 mill. kr i 2021.

Og det femte er: Per i dag er flere folk det viktigste enkelttiltaket for oss politikere når det gjelder å styrke Forsvaret. Det kan øke reaksjonsevnen og også utholdenheten. Krevende tider i nærings- og arbeidsliv, i sivil luftfart og i maritim industri er også en gyllen mulighet for Forsvaret til å få inn flere dyktige fagfolk. Regjeringa ville bare satse på 57 ekstra ansatte i Forsvaret for neste år. I behandlingen av langtidsplanen fikk vi økt antallet til 300. Det er jo en forbedring. Men Arbeiderpartiet vil gå lenger. Vi har mye høyere ambisjoner for Forsvaret de neste fire årene og legger fram i vårt forsvarsbudsjett 500 mill. kr ekstra til økt bemanning allerede neste år.

Det var de fem områdene hvor Arbeiderpartiet vil gå en annen vei enn regjeringa. Jeg håper vi får en åpen og god debatt. Det er slettes ingen trussel, men heller en styrke for norsk utenriks- og forsvarspolitikk.

Anniken Huitfeldt (A) [10:10:52]: Ja.

Michael Tetzschner (H) [10:11:16]: I våre beste øyeblikk sier vi at vår utenrikspolitikk er bygget på tydelige prioriteringer, at vi ivaretar våre forpliktelser overfor allierte, og skal være forankret i liberale verdier. Men etter å ha lyttet til det første innlegget lurer jeg litt på hva prioriteringene var. Jeg hørte jo mer en arbeiderpartirepresentant – engasjert sådan, det skal sies – enn jeg hørte en komitéleder som også fremfører alt det vi er enige om i norsk utenrikspolitikk. Så kan man jo si at med tidsbegrenset taletid vil man legge vekt på det som skiller, men jeg synes allikevel det var en forunderlig blanding vi fikk.

For å si det på regjeringspartienes vegne, og som også har utmyntet seg som et klart borgerlig flertall i denne sal: Vi ønsker å være en troverdig partner for NATO, som også bidrar med egen forsvarsevne og slutter opp om alliansens strategiske konsept. Det betyr til og med at vi aksepterer at også solidaritetserklæringen og musketerparagrafen hviler på at vi gjør jobben her, og at vi også innser at vi har en atomparaply over det strategiske samarbeidet. Vi er også for utviklingen av nordisk forsvarssamarbeid gjennom NORDEFCO, men det kan kun supplere, ikke erstatte, våre allianser med USA og 22 EU-land som deltar i NATO.

Derfor var det så viktig at denne forsamling ønsket å utvide engasjementet til også å delta i Det europeiske forsvarsfondet, noe som ble slått fast under behandlingen av Forsvarets langtidsplan 1. desember.

Mer enn tidligere er det naturlig å behandle utenriksbudsjettet og forsvarsbudsjettet samtidig og i samme debatt. Vi ser sammenhengen mellom fredsbygging og internasjonalt engasjement og sikkerhet. Og vi ser også, for vår verdensdel, hvordan økonomisk integrasjon har bygget freden i vår verdensdel. Derfor er det å føre en offensiv europapolitikk – med også norske forpliktelser – for å få avtalelandenes forpliktelser overfor oss til å være effektive, det er det som skjer gjennom EØS-avtalen og de øvrige avtalene Norge har med EU.

I budsjettet er det på forespørsel fra tidligere bedt om en nærmere utdypning av hva man forstår med norske interesser. Jeg sikter til anmodningsvedtak nr. 326 til stortingsmeldingen, som innebar en filologisk eksersis som regjeringen nå har utført og besvart. I proposisjonen defineres norske interesser til å innbefatte forhold som er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, direkte eller indirekte, og som bygger på liberale verdier som individuelle rettigheter og friheter, rettssikkerhet og demokrati. Så langt regjeringen – og vi enig i dette.

I kortform betyr det at Norges beste interesse er å forsvare en global verdensorden som bygger på rettsstats- og demokratiprinsipper. Det betyr at vi er selvbevisste og bevisste på disse verdiene i møte med autoritære land, enten det er Kina eller Russland, og i ulike sammenhenger. Vi hørte i dag morges at det muligens er slik at munnbind som vi nå importerer fra Kina, er blitt tilvirket og produsert i det vi ellers ville kalle fangeleirer for uigurer. Derfor er det mye vi skal passe på i det internasjonale samkvem, så vi ikke indirekte og uten å tenke gjennom det støtter opp under undertrykkende strukturer.

Så er det et spørsmål om slike utredninger og definisjoner kan bringe oss noe nærmere en felles holdning mellom partiene i denne sal. Hvis man leser Senterpartiets merknader, mener jeg å se en nasjonalistisk alenegang som idealet. Man er riktignok verbalt for FN, men det skal bestå av sterke nasjonalstater. Senterpartiet ser ikke ut til å ha fått med seg hva sterke, selvbevisste og selvhevdende nasjonalstater har gjort med Europa før vi fikk FN. Vi har altså gode erfaringer i hele etterkrigstiden på økonomisk integrasjon, en integrasjon som Senterpartiet motsetter seg med alle midler ved å være mot forpliktende europeisk samarbeid, ved å underminere EØS-avtalen.

Men det som kanskje er mer bekymringsfullt, er at også Arbeiderpartiet er på glid her. De stiller ikke opp i disse debattene. De har nærmest dårlig samvittighet for å forsvare EØS-avtalen i mange sammenhenger. Så det som da ser ut til å være den utenrikspolitikken som ble sagt skulle ligge fast, den tror jeg vi kan sette et stort spørsmålstegn ved hvis Arbeiderpartiet blir et mindretall i et nytt flertall der flertallet er for å si opp EØS-avtalen.

Morten Wold (FrP) [10:16:45]: Utgangspunktet for Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er å sikre norske interesser. For oss betyr det å ivareta og bygge sterke relasjoner og allianser med likesinnede land, f.eks. gjennom NATO. Det betyr også å sikre gode handelsvilkår og avtaler som tjener norsk økonomi, og å sikre stabile rammevilkår for norske internasjonale næringer, slik som sjøfart.

Behovet for å sikre norske interesser gjør at vi mener at Norge ikke burde ha sittet i FNs sikkerhetsråd. Vår avveining er at denne posisjonen kan sette oss i vanskelige situasjoner i en verden med økende stormaktrivalisering. Vi risikerer vanskelige dilemmaer og konflikter, og det fremstår som usikkert hva gevinsten skal være for nasjonen, utover at det sikkert vil være en nyttig erfaring å ha med seg for utenrikstjenesten.

Ansvaret for å ivareta egne interesser først påligger alle land, også utviklingsland. Dette er bakgrunnen for Fremskrittspartiets syn på bistand. Vi mener at det er det enkelte lands ansvar å utvikle sine egne økonomier og samfunn og sikre befolkningen grunnleggende behov, selv om det selvsagt noen steder er svært krevende og utfordrende.

Det er uholdbart at norske skattepenger skal gå til skoler og helsetiltak når landets myndigheter samtidig velger å bruke penger på privat luksus eller tiltak som ikke er til gagn for egen befolkning. Dette er ansvarsfraskrivelse fra nasjonale myndigheter og skaper ikke virkelig, langsiktig utvikling. Virkelig utvikling skjer først når myndighetene selv tar initiativ og eierskap til utvikling av sitt eget land. Dette ser vi dessverre altfor lite av, med noen hederlige unntak. Blant disse er Ghana, som har bistandsuavhengighet og økonomisk vekst og utvikling som et tydelig mål.

Norge er verdens mest sjenerøse land. Vi gir suverent mest i bistand per innbygger. Norge gir over 50 pst. mer enn det Sverige gir, og nesten dobbelt så mye som hva Danmark gir i bistand per innbygger. Det høye bistandsnivået støttes av nær sagt alle partier på Stortinget.

Fremskrittspartiet er det eneste partiet som ikke vil sette av 1 pst. av BNI til bistand hvert eneste år. Gjør vi dette av ond vilje, fordi vi ikke ønsker å hjelpe? Selvsagt ikke, det er ikke færre varme hjerter i Fremskrittspartiet enn i andre partier, men der vi skiller oss ut, er at vi ønsker å prioritere annerledes.

Vi vet at det er tøffe prioriteringer bak et statsbudsjett, og det blir tøffere i årene fremover. Da kan ikke bistand være det eneste området som er fredet for kutt. I første omgang bør bistandsprosenten kuttes til 0,7, som er FNs målsetting. Dette er på linje med både Danmark og Storbritannia.

Vi blir altså ikke dårligere mennesker av den grunn. Kutt i bistand er en viktig målsetting for Fremskrittspartiet, og noe vi kjempet hardt for i forhandlingene om budsjettet. Det viste seg imidlertid helt umulig å få til. Det vi derimot har fått til, er en dreining av bistanden til formål vi mener er særlig viktige i vår tid. Flukt og massemigrasjon er blant de største utfordringene globalt og legger et stort press på mottakerland og lokalsamfunn. Vi vil – og kan – hjelpe langt flere ved å gi mer bistand i nærområdene.

Behovet for finansiering er stort, og det trengs gode løsninger for store flyktningkriser. Derfor er det gledelig at vi kom til enighet med regjeringspartiene om mer penger til å hjelpe i nærområdene – både flyktninger og andre katastroferammede. Vi ble enige om å bevilge 500 mill. kr mer til Verdens matvareprograms hjelp til flyktninger i nærområder, 300 mill. kr mer til FNs høykommissær for flyktninger, og 100 mill. kr mer til Verdens matvareprograms skolematordning i Sahel.

Jeg vil også trekke frem at vi fikk økt bevilgningen til næringsutvikling og handel med 50 mill. kr. Utvikling av lokalt næringsliv og handel er svært god bruk av bistandsmidler, fordi det har potensial til å skape store verdier. Hvis bedrifter etableres og utvikles i fattige land, betyr dette tusenvis av nye arbeidsplasser, som igjen betyr inntekter som kommer hele familier og landsbyer til gode. Det betyr også økte skatteinntekter til staten, som igjen kan brukes til å utvikle tjenester for befolkningen.

Det er positivt at vi fikk kuttet til formål som Fremskrittspartiet mener er mindre god bruk av bistandsmidler, som kuttet på 10 mill. kr i bistandspenger til prosjekter i Kina. Penger fra Norge bør ikke gå til formål i verdens nest største økonomi, som bør ha tilstrekkelig med ressurser og kapasitet til å ta hånd om egne utfordringer.

Det er også etter vårt syn positivt at vi fikk redusert bevilgningen til palestinske selvstyremyndigheter med 30 mill. kr. Fremskrittspartiet finner det unaturlig at Norge gir budsjettstøtte til de palestinske selvstyremyndighetene samtidig som disse prioriterer å kanalisere midler til dømte terrorister over sitt eget budsjett. Kuttet er også et viktig signal til myndighetene om at det er uakseptabelt å benytte skolebøker som bygger opp under en kultur av vold og hat mot Israel. Dette er uforenlig med å skape fred og forsoning, noe som bør være en hovedmålsetting bak Norges engasjement i de palestinske områdene.

Når det gjelder de palestinske skolebøkene, ser vi frem til at utenriksministeren gir oss en gjennomgang av studien fra Georg Eckert Institute, som vi forstår foreligger tidlig neste år. Det er på høy tid at Stortinget engasjerer seg når man ser at skoler som vi selv er med på å finansiere, bruker bøker som lærer opp barn til å fortsette konflikten.

La meg også si noen ord om Forsvaret. Få ting er viktigere enn forsvaret av Norge, det å verne om både folk og fedreland. Derfor mener Fremskrittspartiet at en av statens viktigste oppgaver er å sikre oss mot trusler utenfra. Forsvaret er faktisk helt avgjørende for at vi kan leve fritt i et vestlig og åpent demokrati. Det er nødvendig å sikre nasjonal suverenitet gjennom et sterkt nasjonalt forsvar og bred alliansebygging i NATO, ikke bare for i dag, men gjennom planlegging for morgendagens utfordringer. Det betyr rask tilpasning til nye trusselbilder og ny teknologi. Derfor var det gledelig å se at cyberforsvaret fikk ti nye stillinger gjennom langtidsplanen, takket være Fremskrittspartiets initiativ.

Alene er vi for små til å stå opp mot trusler utenfra. Derfor må vi ha en sterk alliansetilknytning til NATO. Norge er faktisk NATO i nord. Vårt befal og våre soldater har god oversikt over hva som skjer i våre nærområder. Det er også i Norges interesse å ha et konstruktivt forhold til vår store nabo i øst.

Fremskrittspartiet ønsker forutsigbarhet rundt Forsvarets organisasjon og utvikling. De økonomiske rammene må tilpasses Forsvarets behov. Skal Hæren evne å løse de oppgavene den allerede er pålagt, må kampkraften og antall soldater økes. Mangelen på mannskap er i dag prekær. Dette vil bli bedret som følge av vedtakene i den nye langtidsplanen.

Hærens størrelse må opp på et nivå som sikrer tilstedeværelse og aktivitet i hele Norge. Derfor bør materiellanskaffelser fremskyndes. Hæren har også behov for helikopterkapasitet, noe som nå vil bedres betraktelig gjennom opprettelsen av en skvadron på Bardufoss for støtte til Hæren.

Også Sjøforsvarets operative evne må styrkes betydelig. Nye ubåter vil bidra, men man må særlig finne kapasiteter som kan erstatte tapet av fregatten «Helge Ingstad». Heimevernet har hatt en positiv utvikling de senere år, med tilførsel av nyere og bedre materiell. Årlig trening av alle mannskaper må finne sted, og Kystvakten skal være til stede i alle våre havområder. Til det trenger den helikoptre. Dette må derfor være en prioritert oppgave i Forsvarets fremtidige budsjetter.

Flere bør gjennomføre førstegangstjenesten. Avtjening av verneplikten bør få økt status også i det sivile samfunnet. Fremskrittspartiet ønsker å øke både tjenestetillegget og dimisjonsgodtgjørelsen. Det vil sikre at færre lider et økonomisk tap ved å gjennomføre førstegangstjenesten.

Det å sende soldater på utenlandsoppdrag er noe av det mest alvorlige en regjering kan gjøre. Soldatene må læres opp, trenes og øves på å håndtere skarpe oppdrag under realistiske og krevende forhold, og de må følges opp i etterkant. Alle former for senskader skal tas på alvor. Veteranorganisasjonene er gode samarbeidsressurser for dette arbeidet. Fremskrittspartiet støtter disses ønske om mer sivil forskning på veteranenes helse og psykiske reaksjoner.

Forsvarsbudsjettet har blitt vedtatt med små endringer, blant dem en gledelig sak sett med kulturhistoriske forsvarsøyne, nemlig det at den fredede eiendommen Tollbugata 10 i Oslo overdras til Stiftelsen Den Gamle Krigsskole for en symbolsk sum. Den gamle krigsskolen er et viktig symbol på en høyere ledelsesutdanning som ble gitt, uavhengig av kadettenes økonomiske bakgrunn og status. Bygningen er ca. 400 år gammel og har huset krigsskolen i omtrent 200 av dem – og frem til nå. Det viser at bygget – og kulturen og historien som ligger i veggene der – fortsatt er levende og aktuell, og må tas vare på.

La meg sitere krigsskolekadettene Karen Frederikke Løvenskiold og Brage Bolstad-Andreassen, som i et innlegg i Forsvarets Forum i oktober skrev følgende: «Historien er arven vår, og noe vi skylder våre forgjengere og etterkommere å ivareta.» Når det gjelder Den gamle krigsskolen, er det umulig ikke å være enig i dette.

Et annet viktig symbol på vårt forsvar som tilgodeses med midler i dette budsjettet, er en Gloster Gladiator 423, ett av flyene som bidro til forsinkelse av det tyske luftangrepet på Norge 9. april 1940. Nå sikres det midler til restaurering, og det er også viktig i et historisk perspektiv.

Avslutningsvis viser jeg for øvrig til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag og ser frem til den videre debatten rundt viktige temaer på forsvars- og utenriksområdet.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:28:33]: Gjennom utenrikspolitikken vil Senterpartiet styrke folkestyret, sikre rettferdig fordeling, bidra til trygg tilgang på mat og økt selvforsyning og støtte opp om menneskerettighetene.

Mat og tilgang på mat er en viktig faktor i mange av de utfordringene som verden står overfor. Senterpartiet mener at sikker tilgang på mat er en helt grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for at samfunn skal lykkes. Vi mener jobben med å sikre tilstrekkelig matproduksjon for hele verdens befolkning er en forutsetning for fred og utvikling.

Klimaendringene er i dag en av de største utfordringene vi står overfor globalt. Hvis vi ikke lykkes med å redusere utslipp, vil det få alvorlige konsekvenser. Forutsetningene for bosetting og matproduksjon vil endre seg over store deler av verden og drive mange mennesker på flukt. Det vil bli helt avgjørende om vi evner å skape et klimatilpasset jordbruk i utviklingsland.

Senterpartiet vil jobbe for økt matsikkerhet i verden, og derfor bevilger vi 400 mill. kr mer til Verdens matvareprogram. Viktigheten av kampen mot sult, også som en forutsetning for fred, ble synlig for alle og enhver da Verdens matvareprogram helt nylig ble tildelt Nobels fredspris. Det finnes dessverre mange eksempler på at manglende matvaresikkerhet, råvarepriser og kamp om tilgang på matressurser har vært en utløsende eller medvirkende faktor i internasjonal krise og konflikt. Sult rammer sårbare mennesker hardt, gjerne de som er mest sårbare fra før, og det kan dessverre også brukes som et effektivt våpen i krig og konflikt.

Senterpartiet vil yte bistand der det nytter mest. Derfor vil vi øremerke 10 pst. av bistandsmidlene til landbruksbistand og øremerke 100 mill. kr til å støtte småskala landbruk.

Det finnes mye Høyre og Senterpartiet er uenige om, og en viktig skillelinje går i utenrikspolitikken når det gjelder Norges forhold til EU. Her er både Senterpartiet og Høyre veldig tydelige. Senterpartiet er helt klart imot et norsk EU-medlemskap, fordi vi ønsker å beholde styringen over Norge i den norske nasjonalforsamlingen, mens Høyre på sin side ønsker å jobbe for et norsk EU-medlemskap. Det er en politisk forskjell som vi kan være helt ærlige på. De siste ukene har det foregått en merkelig debatt i media, hvor Høyre har prøvd å skape usikkerhet rundt Senterpartiets forhold til EØS, mens de selv underslår det faktum at de heller ikke ønsker en EØS-avtale, men vil undergrave Norges selvstendighet og råderetten over våre naturressurser gjennom fullt medlemskap i EU. Denne ambisjonen deler jo nå Venstre, og det betyr at flertallet i regjeringen nå ønsker å jobbe for norsk EU-medlemskap, slik som statsminister Erna Solberg faktisk gikk til valg på i 2009.

Senterpartiets forhold til EØS er helt avklart, og det er det samme som tidligere. Vi ønsker å utrede alternativer til EØS-avtalen og erstatte dagens EØS-avtale med handelsavtaler. Vi vil at norsk industri og norske arbeidsplasser skal sikres, og ha tilgang på markedet, men vi mener at vi trenger en tilknytningsform som ikke samtidig gir økt sosial dumping, større forskjeller, gir oss mindre kontroll over norske ressurser, griper inn i folkestyret og Norges suverenitet og delegerer så mye makt til EU som EØS-avtalen nå gjør.

Regjeringen har i år bevilget rundt 6 mrd. kr i EØS-midler, som går til forskjellige prosjekter i EU, med ganske usikker effekt. Senterpartiet mener at enorme summer i bistand til land som Polen og Ungarn er feil prioritering i en verden hvor en rekke land har store utfordringer og behov for økonomisk støtte til hjelp og utvikling. Man kan jo spørre seg om Stortinget hadde støttet alt EØS-midlene går til, hvis vi faktisk tok stilling til hver post eller hver sum som går til de forskjellige landene. Derfor vil Senterpartiet kutte i EØS-midlene og avvikle Norges egne støtteordninger. Vi mener disse pengene kan brukes på langt mer fornuftige måter for å skape trygghet, utvikling og demokrati i hele verden.

Så vil jeg avslutte med å ta opp forslagene vi står inne i som ikke allerede er tatt opp.

Audun Lysbakken (SV) [10:34:05]: SV har lagt fram et forslag for styrket internasjonal solidaritet med særlig vekt på de to tingene vi mener norsk utviklingspolitikk må handle mer om i årene framover. Det ene er innsatsen for å sørge for at også fattige land får muligheten til å tilpasse og omstille sin økonomi til klimakrisen, satse på fornybar energi og få muligheten til å utvikle seg økonomisk og sosialt i takt med at de nye, grønne løsningene kommer. Da er det avgjørende å ha tilgang til teknologi, ha tilgang til kapital og ha muligheten til å begynne en sterkere økonomisk og sosial utvikling koblet til det grønne skiftet. Det er også dessverre nødvendig med en sterk satsing på klimatilpasning, fordi vi vet at klimakrisen rammer de fattigste aller hardest. Det er avgjørende f.eks. at små bønder i fattige land får muligheten til å dyrke planter som kan stå seg i et tøffere klima, at vi allerede nå hjelper dem som rammest hardest av klimakrisen, med å tilpasse seg de endringene som dessverre allerede er i gang som følge av global oppvarming.

Den andre hovedsatsingen er kampen mot ulikhet. En av de vesentligste endringene i norsk utviklingspolitikk fra den rød-grønne regjeringen og til den sittende regjeringen er at ulikhet har forsvunnet som et hovedperspektiv i norsk utviklingspolitikk. Det å se sammenhengen mellom store forskjeller og manglende utvikling, mellom samfunnsmodeller som tillater små eliter å berike seg uten at folk flest får del i rikdommen, er ekstremt viktig. Derfor er vi opptatt av å styrke f.eks. helt konkrete initiativer, som Skatt for utvikling.

Jeg synes det er skuffende å se profilen på de kuttene som er gjort i budsjettforliket. Det framstår som et skritt i en helt annen retning enn den profilen Norge burde ha i utviklingsdebatten. Det er kutt på klima, som er med på å svekke nettopp den grønne satsingen, som er så viktig. Det er kutt på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det er kutt til UNDP. Det er kutt til palestinerne, nettopp når palestinerne er i en desperat situasjon. Og det er kutt på utdanning og likestilling. Dette er en profil som minner mer om den utviklingen vi har sett i den amerikanske utenriks- og utviklingspolitikken de siste årene, enn det som burde være en god politikk for regjeringen. Det synes jeg utviklingsministeren bør svare tydelig på i denne debatten.

SV er også opptatt av at Norge må endre den rollen vi spiller internasjonalt i mange viktige saker akkurat nå. Vi kommer tilbake til vaksinespørsmålet, vi kunne diskutert atomvåpenspørsmålet. I en rekke saker ser vi at den sterke militære og politiske avhengigheten av USA gjør at Norge ikke står opp som det vi burde vært, nemlig en brobygger og en stemme for dem som har minst makt og penger i verden. Vi ønsker å svekke den avhengigheten, og det er også derfor SV i sitt forsvarsbudsjett går inn for en satsing på det nasjonale forsvaret, med økt bemanning, med økte investeringer i sjøforsvar og hær og å hente norske soldater hjem fra de amerikanskledete krigene i andre land, som Norge i lang tid har deltatt i.

Jeg synes at debatten vi har nå om budsjettet, og debatten vi skal ha etterpå, om Norges holdning til de fattige landenes krav om tilgang på vaksiner til en overkommelig pris, henger litt sammen, for det er diskusjoner om hva slags stemme Norge skal ha i verden, og hva slags side vi skal stå på. Jeg synes både den saken i WTO og måten budsjettpartnerne har kuttet i utviklingsbudsjettet på, lover dårlig for fortsettelsen.

Audun Lysbakken (SV) [10:39:16]: Jeg kommer tilbake igjen.

Trine Skei Grande (V) [10:39:45]: Nå har vi lagt fram statsbudsjetter på vegne av et borgerlig flertall i åtte år, og en av de tingene som ble sagt før vi vant det valget, var at var det noe man var sikker på, var det at bistandsprosenten ikke kom til å holde. Nå har vi lagt fram det åttende, og bistandsprosenten holder. Vi står for våre forpliktelser, vi står for det vi har skrevet i våre programmer, og vi står for de satsingene vi har.

Ja, det er også en vridning i satsinga på det området, og en av de første sakene de borgerlige partiene fant sammen om, var nettopp satsinga på jenter og utdanning. Hvorfor er det så viktig? Jo, da Venstre ble stiftet i 1884, var den første sosiale reformen man gjennomførte, en felles skole for alle, uansett sosial bakgrunn og uansett kjønn. Da var vi blant Europas fattigste land. Den skolereformen som ble gjennomført i 1884, er den viktigste reformen som bygger grunnlaget for norsk velstand og rikdom. Derfor mener vi at det å satse på utdanning, og spesielt jenter og utdanning, i jobbinga for å bidra til utvikling i land, er en av de viktigste satsingene vi kan ha. Den har vi hatt gjennom åtte år, og det var et dramatisk skifte i forhold til da SV styrte det departementet.

Så ble det gjort endringer etter at regjeringa la fram sitt forslag. Venstre var primært for regjeringas opprinnelige forslag, men det er ingen av de påplussingene som er gjort gjennom budsjettforliket her på Stortinget, som vi er uenig i.

Det er viktig å ha lange tråder i utenrikspolitikken. Det er viktig at man innser at Norge er et lite land som trenger sterke internasjonale samarbeidsstrukturer for å klare å komme fram med sine meninger. Hvis noen lurer på hvor viktig det er, kan man bare se på fordelinga av vaksiner nå. Hva hadde Norge hatt å stille opp med som et lite land, hvis ikke det hadde vært for at vi jobber sterkt sammen med andre land og har sterke internasjonale strukturer?

Jeg er enig med komitélederen i at det er bra med debatt, og at debatt er med på å foredle både politikk og standpunkt. Litt av utfordringa for Arbeiderpartiet er at det er ikke Arbeiderpartiet som er motpolen, samme hvor mye man prøver. Det virker nesten som at man er litt lei seg for at man ikke er den motpolen. De store skillene i utenrikspolitikken her i salen går mellom Senterpartiet og resten og SV og resten.

SV vil trekke oss tilbake fra alle internasjonale forsvarsstrukturer – det tror jeg representanten Elvestuen kommer tilbake til – og mener at vi skal isolere oss mest mulig når det gjelder å forsvare landet vårt, mens vi vet at det som virkelig har bakt fred, er samarbeid mellom land også på forsvarssida. Det som virkelig har vært med på å lage gode strukturer som Norge har jobbet i, er nettopp det at vi søker allianser mellom andre land, mens SV ønsker at vi skal samarbeide mindre, øve mindre sammen og ha svakere internasjonale strukturer.

På den andre sida ser vi Senterpartiet, som mener at EØS-avtalen bare er noe fryktelige greier som gir landbruksstøtte til andre land. Jeg mener at EØS-avtalen virkelig er med på å legge grunnlaget for velferden i Norge, gjennom at det gir muligheten for norsk næringsliv til å eksportere varene sine under samme forhold som alle andre. Det europeiske samarbeidet er også med på å bringe oss dramatisk framover når det gjelder klima og miljø. Vi hadde ikke hatt muligheten til å ha en så offensiv klima- og miljøpolitikk som virker, hvis ikke det hadde vært for at vi også kan koble oss opp mot EUs systemer og EUs strukturer på det området. Norge trenger samarbeid.

Man kan også ha varierende entusiasme for å få Norge inn i Sikkerhetsrådet, men FN er kjempeviktig for Norge. Vi trenger de internasjonale strukturene, og av og til må vi også gjøre jobben med å være med og lede dem, hvis vi ønsker å gi dem kraft og tyngde framover. Det er veldig viktig.

Hvis vi ikke har de internasjonale strukturene, hvem er det som vinner da? Jo, det er de store diktaturene. Det er de store som da kan trakassere de små. Er det noe vi kjenner til i Norge, er det å være det lille landet som blir trakassert av store diktaturer. Jeg vil ikke at Kina og Russland skal legge strukturene internasjonalt, jeg vil at det skal være de vestlige demokratiene som vinner fram, men da må de vestlige demokratiene klare å samarbeide.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:45:06]: Norges viktigste utenrikspolitiske interesse er å støtte opp om og videreutvikle forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette skrev regjeringa mye om i den såkalte mulitmeldinga som ble lagt fram i fjor. Det er også et gjennomgående tema i budsjettproposisjonen, og jeg ser med stor glede også i innstillinga fra komiteen. Det er viktig fordi, som flere talere har vært inne på, et lite land som Norge er helt avhengig av forpliktende internasjonalt samarbeid for vår økonomi, vår sikkerhet og vår velstand.

Vi har mange gode eksempler på hvordan dette har tjent Norge godt gjennom flere tiår – NATO-medlemskapet vårt, som er bærebjelken sikkerhetspolitisk, det at vi har EØS-avtalen er ikke mindre viktig, og jeg mener veldig bestemt at under pandemien har samarbeidet vårt med EU og i Europa for alvor vist hvor viktig det er.

Så står vi overfor helt enorme internasjonale utfordringer. De har også endret seg mye fra budsjettet ble lagt i regjering, til det ble lagt fram for Stortinget og til der vi er nå.

Verdens matvareprogram anslår at mellom sju og åtte millioner mennesker i verden har dødd av sult hittil i år. De anslår at tallet vil kunne mangedobles i 2021 hvis man ikke makter både å tette finansieringsgapet og å nå ut med hjelp. Verdens matvareprogram er allerede en av våre viktigste humanitære partnere. I 2020 kommer vi anslagsvis til å bruke 915 mill. kr gjennom Verdens matvareprogram. Det er også en av de partnerne vi har, som når best ut. De brødfør i dag ca. 88 millioner mennesker i 100 land og er en usedvanlig viktig kanal for oss, også fordi de bidrar sterkt til logistikkoperasjoner som også er viktig for andre hjelpeorganisasjoner.

Akkurat nå er det risiko for sultkriser i særlig sju land – Jemen, Afghanistan, Sør-Sudan, Etiopia, Nigeria, Kongo og Burkina Faso. Grunnen til at jeg nevner dette, er at dette også er en av årsakene til at det har vært viktig å styrke det humanitære budsjettet over tid. I denne regjeringas tid har vi styrket det humanitære budsjettet med ca. 68 pst. Men behovene er jo enorme. Nettopp derfor er økningene som gjøres, til både Verdens matvareprogram og UNHCR i budsjettavtalen, viktige.

I veldig mange land opplever vi at det ikke er pandemien som er den største utfordringen for folk, men konsekvensene av den økonomisk og sosialt. Det slår inn i hele spekteret fra mat- og sultkriser, til menneskerettighetskriser og beskyttelseskriser. Vi ser f.eks. at andelen som utsettes for seksuell og kjønnsbasert vold, har økt dramatisk under pandemien. Det er altså en stor beskyttelseskrise, og beskyttelse av sivile er også en av hovedprioriteringene til Norge i Sikkerhetsrådet.

Så noen ord avslutningsvis knyttet til EØS-avtalen. Jeg la merke til at representanten Emilie Enger Mehl mente at Høyre ikke vil ha EØS-avtalen, men heller undergrave norsk suverenitet og råderett. Det er vel få ting som er lenger fra sannheten i begge ender av det resonnementet.

For det første er EØS-avtalen vår livlinje til Europa. Jeg foreslår vel egentlig at representanten Enger Mehl tar en liten turné rundt i Distrikts-Norge og snakker med næringsliv og bedrifter, som er utrolig bekymret for at Norge eventuelt skulle endre sin holdning til EØS-avtalen. Man vil få veldig klare tilbakemeldinger på hvor ekstremt viktig EØS-avtalen er for markedsadgang, for bosetting i distriktene, og for at vi skal kunne samarbeide godt med europeiske land og ha samme standarder, som gjør f.eks. eksport enkelt. Jeg tror også at de som er varme forsvarere av å reforhandle EØS-avtalen eller finne andre alternativer, kan ta en titt på det som nå skjer i Storbritannia og se hvor enkelt det er å skulle få vilkår som er minst like gode.

Det er heller ikke sånn at Høyre eller andre partier som har sympatier for samarbeid med Europa, av den grunn vil undergrave norsk råderett og suverenitet, snarere tvert imot. Det er jo for oss en helt avgjørende del av vår velstandsutvikling, av vår sikkerhet og av vår økonomi at vi faktisk kan delta på like fot i et europeisk samarbeid som gir oss alle disse fordelene.

Jeg tror at diskusjonen om EU og EØS kommer til å fortsette, men jeg mener veldig bestemt at pandemien har vist oss verdien av og viktigheten av samarbeidet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [11:03:43]: Regjeringen har lagt fram en ny langtidsplan for forsvarssektoren i en tid med økt kompleksitet og større uforutsigbarhet. Vi beskriver et krevende utfordringsbilde for Norge. Vi må leve med og planlegge for usikkerhet og uro i lang tid framover.

Koronakrisen er et eksempel på uforutsigbare hendelser som treffer bredere og med større konsekvenser for vår trygghet enn de fleste av oss her noen gang har opplevd.

Med Stortingets vedtak 3. desember ble en god langtidsplan ytterligere styrket.

Dette er det første budsjettet i denne regjeringens andre langtidsplan. Vi startet for fire år siden et nødvendig arbeid med å styrke forsvarsevnen på de fleste områder. Vi har samtidig vært tydelige på at det vi satte i gang, kun var starten på et mer omfattende og langsiktig arbeid for å styrke, modernisere og videreutvikle forsvarssektoren. Vi fortsetter å vise at vi tar forsvar og sikkerhet på alvor. Også i en presset tid for norsk økonomi prioriterer vi forsvar. Vi har økt forsvarsbudsjettene med over 30 pst. siden 2013. Basert på vårt forslag til langtidsplan har vi sammen med stortingsflertallet lagt opp til en ytterligere styrking også framover.

Så skal vi heller ikke glemme hva som opprinnelig ble lagt til grunn for tidligere langtidsplaner, med nedtrekk av tilleggsfinansiering av nye kampfly og Joint Strike Missile. Med den nye langtidsplanen har regjeringen funnet det nødvendig at alle disse pengene beholdes på forsvarsbudsjettet for å styrke forsvarsevnen framover.

Den økonomiske styrkingen av Forsvaret skjer i nær tid og er på ingen måte en forskyving av ansvar. Så skjønner vi alle at dette betyr store summer i det lange perspektivet. Denne langtidsplanen har også et markant skifte sammenlignet med de to foregående planene, av to årsaker. For det første beholdes pengene til den midlertidige kampflyfinansieringen, og for det andre legger denne planen opp til en videre vekst også etter 2028, for å holde tritt med BNP-andelen og dermed opprettholde en BNP-andel på 2 pst. til forsvarsformål.

Satsingen på Forsvaret fortsetter med full kraft i 2021. Vi øker forsvarsbudsjettet nominelt med 3,8 mrd. kr, som er en økning på 6,2 pst. fra 2020. I 2021-budsjettet fortsetter vi moderniseringen av Forsvaret og øker ytterligere avsetning til materiellinvesteringer. I den store investeringsporteføljen ligger både pågående prosjekter og nye prosjekter, med alle de største planlagte utbetalinger til nye maritime patruljefly og nye kystvaktfartøy. Vi forserer også oppgraderingen av CV90 kamp- og støttevogner og korvetter i Skjold-klassen.

Forsyningsberedskapen styrkes for å bedre Forsvarets utholdenhet. Budsjettet til dette formålet økes med om lag 400 mill. kr fra 2021, og tiltaket er blant forsvarssjefens viktigste prioriteringer for å bedre den operative evnen. Avsetningen i 2021 rettes i stor grad til Hæren, hvor behovet er størst. Samlet setter vi av 300 mill. kr til styrket materielldrift. Hæren har fått og vil få mye nytt materiell, men drifter fortsatt aldrende og vedlikeholdskrevende utstyr ved stadig økt aktivitetsnivå. For Heimevernet setter vi av midler til bedre lagringskapasitet for materiellet, spesielt i de nordlige HV-distriktene.

Overvåking og god etterretning er avgjørende for vår evne til god situasjonsforståelse. Vi fortsetter styrking av E-tjenesten for å øke kapasitet, kompetanse og relevans innenfor E-tjenestens ansvarsområde. Innenfor den økte rammen skal E-tjenesten også ivareta ansvaret for tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon i tråd med de rammene vi nå har satt.

Et viktig lim i den nye langtidsplanen er personellopptrappingen. Dette treffer med full tyngde allerede fra 2021, hvor det planlegges med over 300 nye årsverk. Til sammen er det avsatt 330 mill. kr til nye offiserer, spesialister, vernepliktige og reservister. Samtidig er det avgjørende at personellveksten balanseres mot tilgjengelig EBA og materiell, og at alle innsatsfaktorene passer sammen i tid.

Med dette budsjettet har regjeringen levert på langtidsplanen for femte året på rad, og vi har ingen planer om å stoppe nå. Jeg mener vi nå bygger et forsvar med riktig innretning, som kan respondere på endringene i omgivelsene innenfor en akseptabel risiko. Vi har aldri hatt, og vil aldri ha, et forsvar hvor all risiko er eliminert, men det er vår oppgave som politikere, enten vi er i regjering eller på Stortinget, å balansere denne risikoen opp mot andre viktige samfunnsoppgaver.

Så respekterer jeg at det er ulike syn, både når det gjelder størrelse på forsvarsbudsjettet og ikke minst prioriteringer innenfor de vedtatte rammene. Jeg registrerer likevel at det store flertallet er samstemt om hovedlinjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, hvilket jeg også mener er en styrke for Norge og en viktig forutsetning for alle de dyktige menneskene i sektoren som skal sette våre beslutninger ut i livet.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [11:20:46]: Pandemi er en påminnelse om det vi har visst lenge, og som i 2020 gjelder mer enn noen gang: Nordmenns velferd, sikkerhet og helse avhenger av velferden, sikkerheten og helsen i land som på kartet kan synes langt borte.

I en tid der mange har sett seg nødt til å redusere bistandsinnsatsen på grunn av behov hjemme, opprettholder vi andelen av statsbudsjettet som går til utvikling, på 1 pst. Men også vi har måttet gjøre tøffe omprioriteringer innenfor budsjettet. Vi stilte spørsmålet: Hvordan kan vi innrette bistanden for på best mulig måte å møte pandemien? Gjennom våren og sommeren ble det utarbeidet og lagt et godt faglig grunnlag. Det førte til at global helse, satsing på sosiale sikkerhetsnett og kvinner og jenters rettigheter var noe av det som ble framhevet som viktig og som prioritert – i tillegg til å bekjempe den globale matkrisen.

Målet om å utrydde sult og ekstrem fattigdom innen 2030 og å nå de andre bærekraftsmålene ligger fast. Vi gjør vårt for å bremse pandemiens konsekvenser, og vi bidrar til utvikling av vaksiner, testutstyr, medisiner og helsesystemer og til å sikre en mest mulig rettferdig tilgang til disse. Derfor øker vi den internasjonale helseinnsatsen i statsbudsjettet med 500 mill. kr.

Norges mangeårige engasjement i Gavi og vårt initiativ til å etablere CEPI etter ebolautbruddet i Vest-Afrika har bidratt til å korte ned tiden det har tatt å utvikle vaksiner mot koronaviruset.

Sammen med Sør-Afrika leder Norge det internasjonale arbeidet for å sikre utvikling og rettferdig fordeling av vaksiner, testutstyr og medisiner. ACT-A heter det initiativet. ACT-A har oppnådd svært mye på svært kort tid, men mangelen på midler er fortsatt stor.

Det nærmest daglige budskapet fra regjeringens medlemmer til verdens ledere og til næringslivet er at kostnaden ved å stanse viruset er forsvinnende liten i forhold til pandemiens kostnader. Det tilsvarer bare 0,25 pst. av det de 20 rikeste landene har gitt seg selv i økonomiske krisepakker. Og det tar kun 36 timer å hente inn igjen den samme investeringen.

Som vi vet så altfor godt her hjemmefra, rammer pandemien voldsomt, og den rammer de mest sårbare hardest. Millioner av barn har måttet holde seg hjemme fra skolen, vi ser antall tenåringsgraviditeter øker, vi ser dramatisk økning når det gjelder vold mot kvinner, og det samme gjelder også diskriminering av minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser og andre utsatte grupper.

Vi har derfor stått på for å sikre jenter og gutter i krise og konflikt et skoletilbud, og vi legger opp til et bidrag til Education Cannot Wait på 540 mill. kr fram til 2022. Doblingen av innsatsen for utdanning siden 2013 ivaretas. Vi øker innsatsen for sårbare grupper med 56 mill. kr i 2021.

Forpliktelsen om å bruke 10,4 mrd. kr på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter – herunder skadelige skikker – fram til 2025, står fast. Vi styrker vår normative innsats for likestilling internasjonalt og har som mål at halvparten av all bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Vi vet fra vår egen historie hvor avgjørende nettopp dette er også for den økonomiske veksten og utviklingen.

Koronaen og klimaendringene er vår tids tvillingkrise. Begge fører til mer sult og i verste fall til mer konflikt og flere mennesker på flukt. Derfor må vår økte støtte til Verdens matvareprogram på 500 mill. kr ses i sammenheng med den langsiktige satsingen på klimatilpasning, matsikkerhet og sultbekjempelse.

Å levere mat i krise er viktig og riktig, men ikke nok. Vi må styrke mottakernes evne til å lage egen mat, fra bedre gjødsel til mer klimatilpasset jordbruk der man bedre utnytter de naturbaserte løsningene, øker avlingene, bedrer ernæring og også øker inntekten når man nå får tilgang – og kortere vei mellom bonde og marked.

Vi vil utrede et klimafond for å investere i fornybar energi i utviklingsland og redusere klimagassutslipp. Det er viktig for å bidra til næringsutvikling, ikke minst i de sektorene der flest folk arbeider, som jordbruk og fiske. Vi må også ta i bruk havets enorme potensial som kilde til både jobb og mat.

Samtidig fortsetter vi vektleggingen av demokrati, styresett, menneskerettigheter og korrupsjonsbekjempelse.

Alt dette handler om å bekjempe fattigdom og sult og å styrke landenes egen evne til vekst og bærekraftig utvikling.

Jette F. Christensen (A) [11:36:05]: De siste årene er det sådd stadig mer tvil om hva begrepet norske interesser i utenrikspolitikken innebærer. Uttrykket er blitt fylt med innhold avsenderen mener passer sitt personlige prosjekt. Senest i debatten i dag har vi hørt representanter si at for dem betyr norske interesser i utenrikspolitikken at – og så setter de inn sitt eget prosjekt.

Det er jeg lei av. Selv om uttrykket da det kom i 2009 gjennom Meld. St. 15 for 2009–2010, ble sagt å skulle være dynamisk, betyr ikke det at man bare kan fylle det med hvilket innhold som helst. Dette har komiteen prøvd å gjøre noe med. Derfor var det en samlet komité som ba regjeringen gi Stortinget en mulighet til å diskutere «norske interesser» på ny, og muligheten til å diskutere det på ny betyr også en mulighet til å slutte seg til en definisjon eller å stemme mot en definisjon – å definere den på ny, gi den nytt innhold.

Under behandlingen av stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid fremmet vi det anmodningsvedtaket i lys av en raskt endret verdenssituasjon, sikkerhetsmessig og politisk. Den definisjonen har regjeringen nå kommet med i budsjettet. Meningsinnholdet er ikke endret radikalt, og det var heller ikke meningen. Meningen var å igjen fylle begrepet med innhold, la det være oppe til diskusjon og la det være mulig å stemme imot. Det er det ingen som har gjort. Det skulle man kanskje ikke tro når man har hørt på diskusjonen i dag.

Regjeringen definerer «norske interesser» til å innbefatte

«forhold som er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi, direkte eller indirekte, og som bygger på liberale verdier, som individuelle rettigheter og friheter, rettsikkerhet og demokrati.»

Den oppdateringen var det viktig å gjøre for å beskrive og knesette en enighet om retning i en tid der enkelte stiller spørsmål ved verdien av internasjonalt samarbeid, der demokrati og menneskerettigheter er under press også på vårt eget kontinent. I dag bruker toneangivende land det multilaterale systemet til å fylle det med nytt innhold, og de etablerte verdiene er under press. Og norske interesser er under press. Norske interesser som politisk liberalisme og overholdelse av menneskerettigheter utfordres gjennom det internasjonale systemet når det brukes for å legitimere maktmisbruk.

I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk, skapes det flere plasser et inntrykk av at multilateralisme er en motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier. Det ser vi også i Norge og også her i denne sal, og det kan føre til et økt ønske om proteksjonisme. Internasjonale fellesskapsløsninger framstilles noen plasser som noe som påtvinges nasjonalstater, og det fører til en reduksjon av oppslutningen om organisasjoner som er til for å beskytte folks rettigheter og velferd. Den sangen hører vi i Norge, og vi hører den i denne salen og også i denne debatten.

For første gang siden 2001 er det talt flere autokratier enn demokratier i verden. Derfor har vi ikke tid til å tulle her hjemme med hvorvidt det er i norsk interesse å fremme demokrati ute eller ikke. Når utenriksministeren åpner sin redegjørelse om norsk deltagelse i Sikkerhetsrådet med å si at «å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er Norges fremste utenrikspolitiske interesse, fordi det er så avgjørende for vår sikkerhet, økonomi og velferd», er det viktig å understreke at det ikke er ministerens mening. Det er det folkevalgte organet Stortingets mening. Vi bærer den sammen.

Det er et samlet storting som i dag vedtar at Norge skal være aktiv deltager i å forsvare og fremme den regelbaserte verdensordenen som har tjent Norges økonomi, sikkerhet og velferd godt etter annen verdenskrig. Det er ikke i norsk interesse å la Ungarns og Polens innbyggere forkomme i armod og slit for demokrati og utvikling i eget land. Vi skal være hardhauser for dem, vi skal jobbe for dem, og det å ikke jobbe for dem, er ikke i norsk interesse. Det finnes dem som er uenig i dette. Det finnes dem som mener vi står best alene, og at en ustø verden med skjøre demokratier også i Europa ikke angår oss. Men de er få, de er nedstemt, og de snakker imot norske interesser.

Ingjerd Schou (H) [11:41:04] (ordfører for sakene nr. 5 og 6): For å følge opp strofene, bør jeg vel si: Dra krakken bortåt glaset, så venter vi på «Deilig er jorden».

Innledningsvis skal jeg komme med en presisering som ikke framkommer i innstillingen for neste års statsbudsjett. Det handler om budsjettenigheten med Fremskrittspartiet som førte til to kutt i bevilgningene på post 159-70, som ikke omtales separat. Det var henholdsvis 20 mill. kr og 10 mill. kr, og det er snakk om to separate tiltak hvor Stortinget har redusert bevilgningene i forhold til regjeringens proposisjon, nærmere bestemt 20 mill. kr til palestinske selvstyremyndigheter og 10 mill. kr til Palestina.

Jeg skal snakke litt om utviklingshjelpen. Den er i dag på 1 pst. av brutto nasjonalinntekt. Norges inntekter har, som vi alle vet, falt som følge av pandemisituasjonen vi er inne i. Det gjør også at en-prosenten blir mindre, og slik sett at det blir mindre til bistand og utvikling. Men det er likevel grunn til å minne om at Norges andel til utviklingshjelp er størst og god. Vi ligger godt over det som er gjennomsnittet i FN, 0,7 pst. av BNI, noe som Norge overoppfyller.

Pandemien rammer i utgangspunktet alle utviklingsområdene, fra støtte til store multilaterale organisasjoner til støtte til bygging av fornybar energi. Sammenliknet med årets bevilgninger vil nedgangen til neste år bli på drøyt 1 mrd. kr, hvis vi sammenlikner med et bistandsbudsjett på nærmere 35 mrd. kr på Utenriksdepartementets budsjett. Dette er kanskje ikke en voldsom sum, men det er første gang på mange år at den eksakte kronesummen går ned.

Behovene vi forsøker å dekke med norsk utviklingshjelp, har ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Vi vet at pandemien rammer spesielt hardt der institusjonene er svake fra før. Sett i lys av dette er det svært gledelig at regjeringen har klart å prioritere områder som direkte berøres av pandemien. Den helsekrisen vi er inne i nå, som også er en samfunnskrise, rammer hardt mange steder. Men der helsesystemene er svake, er situasjonen spesielt sårbar.

Det er positivt at om lag én tiendedel av all utviklingshjelp går til tiltak for å fremme global helse neste år. Dette er en god og nødvendig prioritering. I løpet av første halvår 2020 ble det bevilget 740 mill. kr til helsebistand, og for neste år foreslås det en ytterligere styrking. Denne økte satsingen skal brukes til fortsatt innsats for covid-19-relaterte tiltak, som beskyttelse av marginaliserte grupper, smittevern, behandling og rettferdig fordeling av vaksiner.

Norge er et av pådriverlandene for samarbeid om vaksinasjon og vil fortsette å ha den lederrollen vi har hatt, også neste år. Vi deltar i vaksinekoalisjonen CEPI, som er et partnerskap for utvikling av vaksiner globalt. Bidragene våre til vaksinealliansen Gavi innebærer finansieringen av kjøp av vaksiner og drift av vaksinasjonsprogrammer i lavinntektsland.

I tillegg har Norge påtatt seg en lederrolle i ACT-A, som er et omfattende globalt samarbeid for rettferdig tilgang til vaksiner, legemidler og diagnostisk utstyr for covid-19, som er lansert i år. Det har også relevans for et representantforslag fra SV, som vi har til behandling akkurat nå. Norge tar en lederrolle i utvikling og distribusjon av vaksiner, herunder de som skal gi immunitet mot covid-19. Regjeringen og Høyre har ikke villet støtte initiativer fra enkelte interesseorganisasjoner og partier på venstresiden som ønsker at Norge skal gå imot immaterielle rettigheter på vaksiner. Dette skyldes at vi tror det er handelsregler og markeder som er en del av løsningen, ikke problemet. Vi avviser forslaget – ikke fordi vi ikke støtter en best mulig distribusjon av covid-19-vaksiner globalt, men fordi vi mener det er andre måter å nå dette målet på, gjennom vaksinealliansene vi deltar i, og gjennom støtte til helsemyndigheter i sårbare land.

I Storbritannia og USA har de første vaksinedosene blitt gitt til pasienter. I Norge er de første vaksinedosene ventet kanskje allerede på julaften, men i romjulen blir det kanskje uansett mulig.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:46:19]: Som eg refererte til i mitt spørsmål til forsvarsministeren, tek oberstløytnant i Hæren og professor ved Forsvarets høgskule Tormod Heier eit oppgjer med regjeringa sin manglande vilje til å byggje eit norsk forsvar som er stand til å vere synleg og til stades i grenseområda til Russland, at Noreg i fredstid sjølve skal vere i stand til å hevde våre interesser. I staden satsar regjeringa på stadig større bruk av amerikanske og allierte soldatar også i fredstid. Dette er ikkje ein politikk for å skape lågspenning i nord, og då ser eg bort frå at me skal ha gode og tette kontaktar til øving og trening saman med allierte. Som Heier peiker på, ser ikkje Russland Noreg som eit trugsmål, men Noreg kan verte brukt som plattform for åtak på russiske atomstyrker ikkje langt frå norskegrensa.

Tid er ein avgjerande faktor i beredskapsspørsmål, ikkje berre når det gjeld respons, men òg i høve til naudsynt oppbygging. Innkjøp av militært materiell og utvikling av struktur og kompetanse tek lang tid, og ein må difor ta høgd for mange moglege scenario i oppbygging av forsvarsevna. Det er storleiken på og tilstanden i vårt nasjonale forsvar som gjev Noreg handlingsrom innanfor bilaterale avtaler og alliansar me er ein del av. I ei tid med aukande uro og forverra tryggleikssituasjon i Noreg sine nærområde meiner Senterpartiet det er naudsynt å starte ei meir offensiv oppbygging av Forsvaret allereie frå 2021. Dette tek Senterpartiet konsekvensen av, og i vårt alternative budsjett føreslår me å auke løyvingane til Forsvaret med 1,51 mrd. kr i 2021 ut over regjeringas føreslåtte budsjett.

Eg håpar forsvarsministeren i debatten vil gjere det meir tydeleg korleis han vil sikre ein lågspenningspolitikk i nordområda og sikre at Noreg skal ha styrke til å unngå å verte ein kasteball i stormaktene sitt maktspel.

Sjølv om børsen er oppe att på same nivå som før koronaepidemien råka norsk økonomi, er det mange bedrifter som slit, ikkje minst i verftsindustrien langs kysten. I slike tider er det viktig å utøve motkonjunkturpolitikk. I Forsvaret er det stor trong til å framskunde større vedlikehald og oppgraderingar. Ikkje minst gjeld det Sjøforsvaret, som sjølvsagt er svekt etter tapet av fregatten «Helge Ingstad», men òg i Hæren og Heimevernet.

I ei tid med samanfallande omstende, behov og interesser knytte til den globale pandemien og den tryggleikspolitiske situasjonen vil Senterpartiet engasjere norsk industri til å støtte Forsvaret med beredskapsbygging. I vårt alternative budsjett føreslår me å løyve 880 mill. kr meir til å forbetre forsynings- og materiellberedskapen i Forsvaret og å styrkje norsk forsvarsindustri. Gjennom denne løyvinga kan FLO gjere fleire ekstraordinære vedlikehaldstiltak på fleire av Sjøforsvaret sine fartøyklassar og Kystvakta. Det er òg behov for tekniske oppgraderingar på både bergpanservogner og ingeniørpanservogner, og det finst leverandørar i Noreg som kan gjere desse jobbane. Det er vinn-vinn for både Forsvaret og industrien.

Senterpartiet sine prioriteringar er elles slik dei har vore i mange år no på forsvarssida. Me ønskjer å få på plass nye stridsvogner og helikopter til Hæren. Det var visst dåverande regjering og Arbeidarpartiet samde om i eit forlik for fire år sidan, men ingenting har skjedd. Me vil styrkje Heimevernet og starte oppbygging av ein Brigade Sør, basert på kadrar og reservistar. Sjøforsvaret skal styrkjast med ei besetning til fregattane og oppgradering av fartøy. Senterpartiet er òg uroa over innfasing av nye F-35-jagarfly og P-8-overvakingsfly. Det er vanskeleg å skaffe nok personell i ein overgangsfase. Me har difor lagt inn nokre ekstra midlar til det. Ettersom Senterpartiet vil reservere Evenes til ein god QRA for dei nye jagarflya, sparar me 300 mill. kr der og nyttar heller ein sjettedel av investeringssummen som er avsett til basen på Evenes, til å oppgradere flybasen på Andøya.

Tryggleiken til innbyggjarane i Noreg er det viktigaste ansvaret me har i Stortinget. Senterpartiet ønskjer å vidareutvikle det flotte Forsvaret me har til å verte endå sterkare, for å tryggje våre land- og havområde. I fredstid skal Noreg greie det utan å måtte gå på friarferd til våre vener i NATO ut over eit godt samarbeid innan felles øving og trening.

Til slutt ein liten kommentar til at representanten Tetzschner meiner at Noreg ønskjer åleinegang. Eg skal sitere frå budsjettinnstillinga:

«Medlemene i komiteen frå Senterpartiet legg til grunn ein utanrikspolitikk som styrkjer folkestyret, sikrar rettferdig fordeling, byggjer opp under menneskerettane og medverkar til ansvarleg forvalting og fordeling av naturressursane. For å oppnå desse måla må Noreg vere ein aktiv pådrivar for multilateralt samarbeid, ikkje minst eit styrka FN som kan gjere kraftfulle tiltak i ei verd med veksande motsetnader og uro.»

Det er kanskje ikkje akkurat det som vart sitert frå Tetzschner. Det er mogleg han må lese innstillinga betre.

Martin Kolberg (A) [11:51:45]: Vi kan slå fast at det er stor enighet i denne salen om alle hovedlinjene i forsvarspolitikken. Denne enigheten gjenspeiles også i budsjettet når vi snakker om alle hovedlinjer i måten vi finansierer økonomien i Forsvaret på.

Men jeg vil igjen konstatere at det er en stor direkte uenighet mellom regjeringen og Arbeiderpartiet når det gjelder viktige sider ved organiseringen av Forsvaret. Det handler om Forsvarets drift. Det som nemlig skjer, uten at Forsvarsministeren noen gang kommer inn på det fra Stortingets talerstol i noen særlig grad, er at vi får dokumentert at det foregår en veldig aktiv og direkte privatisering av Forsvarets drift. Det er en rekke virksomheter i Forsvaret som nå blir privatisert og på en måte tatt ut av Forsvarets organisasjon og direkte kontroll, og det utvikles et såkalt strategisk samarbeid med private selskaper og virksomheter.

Det som har vært Arbeiderpartiets bekymring ved mange anledninger, og jeg gjentar det også her, er at på mange måter kan dette gradvis omdannes slik at det er grunn til å være sterkt bekymret for om Forsvaret på sikt greier å ha kontrollen over egen organisasjon.

Jeg tok også opp dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av langtidsprogrammet for Forsvaret, og jeg gjentar det altså nå her. Det gjør jeg fordi representanter for regjeringspartiene – og forsvarsministeren, som jeg allerede har vært inne på – ikke svarer på disse utfordringene. Det svares ikke på det i innstillingen, det svares ikke på det fra Stortingets talerstol. Spørsmålet er: Er dette en utvikling som bare er ideologisk drevet? Og skygger denne ideologien over det som åpenbart er bekymringen i Forsvarets egen organisasjon, om konsekvensene som dette skaper på sikt?

Vi snakker om minst fire punkter som er veldig relevant for Stortinget å påpeke og forholde seg til i så måte. Det handler selvfølgelig om framtidens stabilitet i vedlikeholdet, og det handler om kvaliteten og tilgjengeligheten i vedlikeholdet, for det å gjøre seg så avhengig av private selskaper – som selvsagt fungerer under markedets lover – er en stor sjanse å ta for en forsvarsorganisasjon. Samtidig må kompetanse og egen organisasjon bli lett skadelidende av en slik utvikling. Dessuten – og det er et ganske grunnleggende spørsmål – handler dette om sikkerhetsaspektene ved bruken av sivilt personell, ikke nødvendigvis i fredstid, men i krise og krig. Hvordan tenker man seg at man skal opprettholde Forsvarets organisasjon effektivt og riktig i krise og krig, hvis man i så stor grad er avhengig av sivilt personell, og ikke av Forsvarets eget personell?

Dette er et spørsmål som har vært reflektert over flere ganger, og jeg skulle ønske – før denne debatten nå før jul igjen tar slutt – at forsvarsministeren i det minste kommer opp her og reflekterer over dette spørsmålet. Det er nødvendig for Stortinget å høre hva statsråden mener om denne utviklingen i Forsvarets egen organisasjon.

Vi hadde igjen en replikkordveksling her mellom representanten Huitfeldt og forsvarsministeren om dette med vasking – det er tredje gang – og igjen makter ikke statsråden å redegjøre for hvorfor de driver med denne privatiseringen innenfor renhold. Ikke er det dokumentert i papirene at det lønner seg økonomisk, og ikke klarer de å snakke om kvaliteten, men det gjennomføres likevel. Så vil jeg legge til at det som også skjer, er at de menneskene som har arbeidet i denne organisasjonen i så mange år, nå må fortsette å jobbe der under andre selskaper, under mye dårligere lønns- og pensjonsforhold. Det er resultatet. Er det noe å skryte av? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Selv en høyreregjering bør ikke gjøre sånt, men de gjør det altså, og da bare konstaterer jeg enda en gang – og jeg sier det for tredje gang her i Stortinget – at statsråden ikke har klart å redegjøre ordentlig for hensikten med den delen av privatiseringen.

Så er det – som vi også har snakket om, og som jeg har hørt flere av mine kolleger nå kommentere på sin måte fra talerstolen her – dette med at budsjettet også bygger opp under Norges internasjonale engasjement som sådan, og Norges internasjonale plassering. Her er det tydelig, i innstillingen og gjennom det komiteens leder og representanten Huitfeldt har redegjort for, hvilke uenigheter det er mellom Arbeiderpartiet og regjeringen på dette punktet – eller mellom forliket, vil jeg si, og regjeringen og Arbeiderpartiet. For det er først gjennom forliket at dette får betydelige utslag, slik det nå framstår.

I den forbindelse vil jeg si noen ting. Arbeiderpartiet har i hele sin historie, alltid, støttet opp om Norge som selvstendig stat, og vi har bygd velferdsstaten innenfor nasjonalstatens rammer. Men den internasjonale tilknytningen har vært av stor betydning også for denne nasjonale utviklingen. Vi har NATO-medlemskapet, selvsagt, og EØS i de senere tiårene. Det er helt avgjørende tilknytninger til Europa og verden utenfor oss, som har tjent oss veldig godt. Ingen nasjonalstat vil i framtiden kunne utvikle seg videre og trygge sin befolkning uten internasjonal tilknytning og internasjonalt samarbeid. Koronaen har allerede vært nevnt av flere. Hvordan skulle vi ha håndtert dette med såkalt selvstendige nasjonalstater, uten et effektivt internasjonalt samarbeid? Hvis vi ikke hadde hatt det – som utviklingsministeren helt korrekt var inne på – hvordan skulle vi i framtiden ha klart å håndtere alle de utfordringene som klimautfordringene stiller oss overfor? Jeg vil ikke bli misforstått: Jeg mener at nasjonalstaten selvsagt har en tydelig rolle. Men framtiden tilhører også det internasjonale samarbeidet.

Nå har jeg prøvd så presist som jeg klarer, å si hva som er Arbeiderpartiets posisjon overfor EØS, NATO og det internasjonale samarbeidet – så presist som jeg klarer. Og så hører jeg min kollega Tetzschner, som på sin velformulerte måte forsøker å så tvil ved Arbeiderpartiets posisjon overfor EØS. Her, president, kommer noe jeg tror er innenfor bankelista di – vi får se. Men jeg sier på «liersk»: Har du hørt på maken? En gang til: Har du hørt på maken? Jeg vil minne representanten Tetzschner spesielt, men også hele Stortinget, om at det var Det norske Arbeiderparti som etablerte EØS-avtalen. Det var vår regjering som gikk i spissen for det, og vi tok alle diskusjoner internt i vårt eget parti for nettopp å skape nasjonal konsensus rundt etableringen av EØS. Vi kan være uenige om mye, men kan vi ikke rett og slett bli spart for den måten å mistenkeliggjøre, i dette tilfellet representanten Huitfeldt, på en helt urimelig måte? Det mener jeg.

Representanten Tetzschner, som – slik jeg kjenner ham, og jeg kjenner ham godt – egentlig står i en veldig trygg verdikonservativ tradisjon, burde i stedet bekymre seg i betydelig grad for det han selv har vært med på å legge fram i dag, etter forliket med Fremskrittspartiet. Der går de inn på kutt på en rekke områder som bidrar til internasjonal ustabilitet i stedet for stabilitet. Det er ikke i Høyres tradisjon, og det må være ganske slitsomt å være nødt til å gå med på sånt og ikke være i stand til, og ha tid til, å forsvare det, slik de egentlig burde.

Hårek Elvenes (H) [12:02:09] (ordfører for sakene nr. 3 og 4): Det er litt interessant at representanten Navarsete gjør oberstløytnant Heier til sitt sannhetsvitne – denne stemmen med sin odde profil i sine analyser og konklusjoner hva gjelder den sikkerhetspolitiske situasjonen og hvordan vi skal innrette oss i Norge.

Det er ikke Norge som har endret atferd i nordområdene, som har initiert den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er forårsaket av helt andre ting, bl.a. Russlands kraftige, moderniserte militære vekst og mer selvhevdende opptreden.

Så vil jeg si at det blir litt smått når Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talsmann representanten Martin Kolberg gjør renhold til paradenummeret i sitt innlegg når han skal omtale Forsvaret. Joda, det er dokumentert at det vil koste 100 mill. kr mer å ta renholdet tilbake til Forsvaret. Det står jo i ett av de spørsmålene som sågar Arbeiderpartiet har stilt til departementet.

Nå, på tampen av en langtidsplanperiode og på begynnelsen av en ny, er det en kjærkommen anledning til å kunne se litt tilbake og gjøre opp litt status for Forsvaret i talende stund.

Da regjeringen overtok regjeringsansvaret i 2013, var de fleste hovedkampsystemer på vei inn i solnedgangen. Deres levetid var i ferd med å løpe ut. Dette skjedde parallelt med at beredskapsbeholdninger, reservedeler, var kommet under et kritisk minimum, og et gedigent vedlikeholdsetterslep.

Åtte forsvarsbudsjetter har vært lagt fram med forsvarsministre fra Høyre. Symptomatisk for alle disse budsjettene er at det har vært en systematisk oppbygging av Forsvaret. Man måtte handle raskt, og man måtte prioritere. Allerede i statsbudsjettet for 2016 ble det bevilget 301 mill. kr til Sjøforsvaret til resolutt vedlikehold og innkjøp av flere reservedeler for å komme ut av den ulykksalige situasjonen som var formidlet på Dagsrevyen opptil flere ganger, nemlig at fregattene lå ved kai, man brukte enkelte fregatter som deleskip fra andre, og hele Marinen var i ferd med å kannibalisere seg selv. Det ble gjennomført egne vedlikeholdsøvelser i 2017, der 5 000 materiellobjekter ble satt i stand på tre uker. Men man måtte gå systematisk til verks – først sette grunnmuren i stand, så øve og trene mer og så øke investeringene i nye kapasiteter, og det er den fasen vi nå er i ferd med å gå inn i.

Nå ser vi de positive resultatene. Kampkraften øker, og klartidene er blitt kortere. Men det finnes ingen lettkjøpte løsninger i forsvarspolitikken. Stein på stein må bygges, og det vil ta flere stortingsperioder.

Forsvarsbudsjettet i 2020 er 12 mrd. kr over forsvarsbudsjettet i 2016. Forsvarsbudsjettet har reelt økt med nesten 30 pst. under regjeringen Solberg.

Jobben er ikke ferdig, men det heter helt tilbake til Aristoteles’ tid at godt begynt er halvt fullendt.

Regjeringen legger fram et forsvarsbudsjett med en økning på 3,5 mrd. kr for 2021. Vi følger opp forpliktelsene i langtidsplanen som nå er i ferd med å lukkes, og i den nye langtidsplanen. 1,4 mrd. kr settes av til sjømålsmissiler, det er økte betalinger til nye maritime overvåkingsfly, 2. bataljon omgjøres til mekanisert brigade, og samtlige bataljoner skal utstyres med CV90 kampvogner.

Til slutt vil jeg si at kampflyanskaffelsene viser hvor lang tid det tar å fase inn nye systemer – fra beslutningen i 2008 til vi har en utbetaling på hele 7 mrd. kr i 2021.

Helt til slutt i mitt så altfor korte innlegg har jeg lyst til å si at siden 2008–2010 har det vært en formidabel satsing på nye boliger, bedre boforhold, for befal og soldater i Forsvaret, særlig i Indre Troms. I og med at vi har en forsvarsminister fra Finnmark, så bør han kanskje ikke bare høre – jeg har store forhåpninger om at han vil være den rette på dette punktet og se til at den kraftige oppbyggingen av Forsvaret i Finnmark følges opp av gode boforhold for soldater og befal.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:07:37]: Først vil jeg takke komiteen for et samarbeid for å få på plass et godt budsjett, der bistand og styrket forsvar har fått plass.

«Aldri mer krig» er et motto vi har hørt mange ganger. Men da må hukommelsen være på plass, og da dukker jeg ned i en enkeltsak. 9. april 1940 lettet sju norske Gloster Gladiator-fly i morgentimene fra Fornebu for å møte en armada av 70 tyske fly, i en ujevn luftkamp. De norske flyene skjøt ned fem av de tyske og måtte trekke seg tilbake. De kunne ikke lande på flyplasser, på Fornebu, og derfor landet de på islagte vann.

Denne operasjonen var heltemodig, det er en viktig del av norgeshistorien og krigens gang i Norge og er til nå sterkt underkommunisert. De norske jagerpilotene i sine Gloster Gladiator-fly sto opp da det gjaldt som mest. Disse var de første og eneste norske fly som åpnet ild mot angriperne 9. april. Det gjør Gloster Gladiator til det viktigste og mest historiske flyet i norsk militær historie mens Norge var nøytralt. På lik linje med Oscarsborg festning bidro disse flyene til at den tyske invasjonen av Norge ble såpass forsinket at konge, regjering og storting kom seg i sikkerhet.

I revidert nasjonalbudsjett ble det gitt støtte og penger også i 2020, men nå i dette budsjettet får vi styrket dette arbeidet med 4 mill. kr. Den frivillige stiftelsen som står for restaureringen, har samlet inn omkring 10 mill. kr. Arbeidet må foregå i England og har en totalkostnad på 22 mill. kr. Med denne bevilgningen kan vi sikre at en kontrakt om ferdigstillelse kan inngås og arbeidet fortsette. Tenk om vi får denne Gladiatoren flyvedyktig! Den vil formidle en viktig del av vår forsvarshistorie om få år.

Forsvarsevnen og forsvarsviljen i landet henger nøye sammen med historieforståelse om at Forsvaret har spilt og spiller en viktig rolle. Kunnskap om annen verdenskrig er viktig for vårt land både historisk og som vaksine for å beholde fred og ikke ta frihet for gitt.

Dette budsjettet inneholder selvfølgelig store økonomiske konsekvenser for de føringene vi har lagt i langtidsplanen for Forsvaret, og det er snakk om langt større summer. Jeg kunne gjerne brukt tiden på det, men jeg mener at det å trekke fram en slik enkeltsak setter i fokus hvor viktig det er å huske «aldri mer krig» – og våre forfedre, som har gjort en stor innsats. Historiebevissthet er så viktig for de valg vi gjør, og for hvordan vi prioriterer forsvaret av landet og forsvar som bolverk og forebygging av ufred, at jeg valgte å fokusere på det i dette innlegget.

Så fremmer jeg de saker som Kristelig Folkeparti ellers står inne i.

Michael Tetzschner (H) [12:10:53]: Til to poenger i debatten: Først til det mer konkrete, som gjelder Den gamle krigsskolen, som representanten Wold var inne på i sitt innlegg. Noen har antydet på hvilke betingelser man skal overføre Tollbugata 10 til denne stiftelsen, som også har penger på bok gjennom private innsamlinger. Sånn sett kunne det være fristende allerede nå å bevilge, fra flertallets side, et spesielt beløp, men jeg tror vi skal overlate til Forsvarsbygg og Forsvarsdepartementet å avklare de nærmere betingelsene for overdragelse. Men for å si det slik: Jeg tror vi også har forståelse for at når man tar over et rokokkopalé fra 1600–1700-tallet – det ble fornyet under en senere eier – er det også et vedlikeholdsetterslep som jeg tror må reflekteres, fordi man også blir kvitt en byrde ved de forsømmelser som nå kommer til syne.

For øvrig kan jo også det forfallet som har vært der, være et eksempel på det som kan sies å være en stille innsparing, og det bringer meg over til de såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene. Det er meget velkomment for organisasjoner som er vant til å disponere særlig mer; da kan det bli «fettavleiringer» som har godt av å få en underkompensasjon ved de enkelte årsbudsjettene. Men dette er ikke noe som kan være en varig reform, for på et eller annet tidspunkt må man si hva som er prioriteringen. Ellers vil man finne ut at den såkalte effektiviseringen ville være å ikke vedlikeholde, å skyve ting foran seg, selv om man på papiret sparer det som forslagsstillerne har sett for seg.

Så vil jeg til slutt si at det var ett innlegg som gledet meg veldig, og det var representanten Kolbergs. Selv om det i formen var rettet mot meg, var det jo nettopp det engasjementet for EØS-avtalen jeg har etterlyst. Men det Arbeiderpartiet trenger, er en grenseoppgang i forhold til sine dubiøse samarbeidspartnere – i denne sammenheng når det gjelder EØS – SV og Senterpartiet. Hvis man da hører særlig representanten Navarsete, og hvis man også tar seg bryet, og ubehaget, vil jeg si, med å lese Senterpartiets særmerknader, som ikke er mer sære enn at de ofte står sammen med SV – når jeg leser og hører representanten Navarsete, senest her i dag, som også representanten Elvenes var inne på, om hvor uvelkommen alliert tilstedeværelse i Nord-Norge er, slår det meg at representanten Navarsete ofte er SV i nynorsk utgave.

Åsmund Aukrust (A) [12:14:08]: Den 25. november møtte utenriksministeren i Stortingets spørretime. Der fortalte hun at UNRWA var i en svært vanskelig situasjon, og at det fra Norges side var viktig å øke bevilgningene fordi, som hun uttalte, vi står overfor «en svært dramatisk utvikling på flere områder». Fra hun uttalte det på denne talerstolen, skulle det gå under en uke før Høyre signerte på en budsjettenighet som ga store kutt til UNRWA og palestinerne. Det ble altså viktigere for utenriksministeren og for Høyre å blidgjøre Fremskrittspartiet og deres ensidige støtte til Israel enn å være med og støtte palestinerne, nå som de trenger det som mest, også i det året hvor Norge skal inn i FNs sikkerhetsråd.

I debatten i dag har vi heller ikke fått noe godt svar på hvorfor. Vi hørte i Michael Tetzschners første innlegg at han egentlig var mest fornærmet over at komiteens leder kritiserte budsjettenigheten. Han presterte vel å si noe sånt som at det er fint at komiteens leder er engasjert. Jeg mener at istedenfor å karakterisere hverandre bør vi komme med politiske svar.

Jeg mener at i denne debatten bør utenriksministeren og Høyre komme opp og si om de er komfortable med det kuttet som vi har gitt til palestinerne. Hva tenker de om, i den politiske konteksten vi er i nå, at dette blir slått stort opp i både israelske og palestinske medier? Dette er alvorlig i seg selv, men det er ekstra alvorlig fordi det går inn i en trend fra denne regjeringen. Samme uke som utenriksministeren fikk beskjeden om at de norskledede internasjonale observatørene ble kastet ut fra Hebron av den israelske regjeringen, skrev hun inn i regjeringserklæringen omtale av Israel, som var det eneste landet i verden som fikk positiv omtale i regjeringserklæringen. Det var helt riktig, det Harald Stanghelle skrev i Aftenposten uken etter, at dette er et solid skulderklapp fra den norske regjeringen til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel.

Nå ser vi at det samme skjer også i partiet Høyre. Foruten USA er det bare Israel som nevnes i positive ordelag fra partiet Høyre. Da utenriksministeren ble utfordret på dette, svarte hun at det bare var et utkast. Det var hennes eneste svar på det spørsmålet. Det er jo ikke mulig å tolke utenriksministeren på noen annen måte enn at hun egentlig er veldig lite komfortabel både med budsjettkuttet, med hva som står i regjeringserklæringen, og med hva som nå kommer i Høyres forslag til partiprogram. Jeg mener at da bør utenriksministeren bidra mer i debatten, men med de signalene vi stadig får, er det liten grunn til å tro at vi kommer til å få noen endringer. For det er et paradoks at samtidig som okkupasjonen blir verre, at hele drømmen om en palestinsk stat er i ferd med å svinne hen, får vi en norsk politikk hvor vi både kutter til palestinerne og blir stadig mer opptatt av å gi politisk støtte til Israel.

Ingjerd Schou (H) [12:17:24]: Jeg skal henlede oppmerksomheten på NATO. Men først må jeg si: Representanten Kolberg tar til orde for at det som truer Norges forsvarsevne, er konkurranseutsetting, eller sett med representantens øyne, privatisering av renholdet i Forsvaret, og representanten har fått svar på at det koster 100 mill. kr å føre det tilbake. Det som burde true og være representanten Kolbergs utgangspunkt, er den nasjonalistiske holdning isolasjon og alenegang som SV tar til orde for når det gjelder NATO, eller Senterpartiet som mener at FN og multilaterale organisasjoner er det som skal være erstatningen for EU. Det burde virkelig bekymre representanten Kolberg, fordi det er disse partiene og deres holdning som skal være eventuelle forlikspartnere i en eventuelt ny regjering.

NATO gir i dag trygghet til nær én milliard mennesker i 30 medlemsland gjennom alliansens kollektive sikkerhetsgaranti. For oss fem millioner nordmenn er NATO selve bærebjelken i forsvars- og sikkerhetspolitikken vår, sammen med vårt eget nasjonale forsvar. Vi var blant dem som etablerte NATO i 1949 – tolv medlemsland som den gang la grunnlaget for alliansen – og siden den gang har NATO gjennom alliansens artikkel 5 garantert vår sikkerhet. Jeg siterer:

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle.»

Det er her SV tror at dette skal vi ordne opp i selv, uten støtte fra andre, eller være så isolert at vi ikke engang hjelper dem som måtte bli truet.

Samtidig hviler NATOs troverdighet på at medlemslandene, samlet og hver for seg, evner å ha en troverdig avskrekking og investerer i alliansens kollektive forsvarsevne. Det gjør Norge. Norge er NATO i nord og skal ta et betydelig ansvar på vegne av alliansen, også for å sørge for god situasjonsforståelse og kontroll i nordområdene. Vi investerer i Norge i moderne kapasiteter som NATO etterspør, vi legger til rette for opplæring, og vi deltar i større øvelser i Norge. Trident Juncture i 2018 er et svært godt eksempel på det. Da øvde mer enn 50 000 allierte soldater på å forsvare Norge.

Hvorfor vedvarer den ytre venstresidens NATO-motstand? Hvorfor er det så vanskelig for SV å se det helt åpenbare her? Norge er et lite land som ikke kan stå alene mot verdens stormakter. Står vi derimot sammen, nettopp med våre allierte USA, Tyskland, Danmark, Nederland, Storbritannia, kan vi troverdig avskrekke enhver motstander.

Audun Lysbakken (SV) [12:20:54]: Jeg kan forsikre representanten Tetzschner om at SV kommer i både bokmåls- og nynorskutgave. Det klarer vi helt selv.

Det jeg mot slutten av debatten tenkte jeg skulle ta ordet for å si noe om, var knyttet til vaksinedebatten. Nå er det en ny runde i WTO. Stortinget bruker i dag ikke sjansen til å sende et tydelig signal til regjeringen. Det burde vi ha gjort, fordi det nå er veldig avgjørende å sikre at ikke patentrettigheter og hensynet til maksimal profitt for de store legemiddelselskapene står i veien for en raskest mulig vaksinering også i fattige land. Det er selvfølgelig et spørsmål som er viktig for de menneskene det gjelder, men det er også et spørsmål som er viktig for muligheten til å gjenreise og få fart på verdensøkonomien raskest mulig, og som derfor er i vår egen interesse. Det er også rettferdig, fordi disse selskapene kommer til å tjene store penger som det er, og de har dessuten fått betydelig støtte fra fellesskapet i mange land til å utvikle disse løsningene.

Det er sånn at patentrettigheter kan stå i veien for en raskest mulig respons på pandemien, og derfor må jeg si at jeg er skuffet over den manglende viljen til å ta tak i dette, både fra regjeringens side og fra Arbeiderpartiets og Senterpartiets side. Det er bare å merke seg de veldig tydelige meldingene som kommer fra dem som kjenner disse problemstillingene best, f.eks. Leger Uten Grenser som hardt har kritisert regjeringens posisjon.

Ellers har jeg lyst til å nevne svalbardbudsjettet, for det får liten plass i debatten når vi behandler flere saker på en gang, men et veldig aktuelt spørsmål for Svalbard er energiomstillingen. SV foreslår i vårt alternative budsjett 20 mill. kr til det. Vi mener regjeringen har tatt seg for god tid, og at det haster å få på plass penger som viser at storsamfunnet er klart til å sørge for at vi har en mer stabil og mer miljøvennlig energiforsyning til Longyearbyen, noe som kanskje også kan bidra med betydelige muligheter på nærings- og teknologisiden for svalbardsamfunnet.

Helt til slutt syntes jeg det var litt spesielt med representanten Elvenes’ omtale av Tormod Heier og hans «odde profil». Jeg synes ikke det var en veldig respektfull omtale av en respektert stemme og en respektert forsker i denne debatten. Jeg synes regjeringen heller burde lytte litt til Heier i stedet for å forsøke å utdefinere alle som kritiserer regjeringens politikk, for hans budskap er veldig alvorlig, nemlig at om vi fører en for aktiv invitasjonspolitikk overfor USA, gjør vi oss selv mindre trygge. Det å ta på alvor det motargumentet ville kle regjeringen bedre enn å prøve å snakke ned dem som framfører det.

Espen Barth Eide (A) [12:24:16]: Utenrikspolitikken kommer prinsipielt sett i to utgaver. Det dreier seg om landenes forhold til hverandre, altså de bilaterale relasjonene, og det dreier seg om landenes forhold til felles utfordringer, problemer og søken etter løsninger. På den siste agendaen har vi de store spørsmålene i vår tid, som hvordan vi kommer ut av helsekrisen, pandemien, hvordan vi kan møte en galopperende klimakrise, hvordan vi kan få orden på et regelstyrt internasjonalt handelssystem igjen, osv. En stadig større andel av de spørsmålene et land som Norge engasjerer seg i, er av den art.

Da er det viktig å understreke at det også er en evig kamp for å opprettholde våre nære venner og alliertes interesse for å investere i de felles løsningene, de felles normene som gjelder og skal gjelde, og for å ta vare på troen på at vi er sterkere sammen, mot populismens profeters påstand om det motsatte: at vi alle står sterkere hver for oss, enten det heter «America first», «meg først» eller hva det nå måtte hete.

Det aktualiserer spørsmålet som vi også var inne på i forrige uke, da utenriksministeren ga en grundig og god redegjørelse om våre prioriteringer for Sikkerhetsrådet. Én ting er hva Norge ønsker å få ut av det, det andre er å forstå hvilken verden vi sitter i Sikkerhetsrådet for. Det har slått meg at en interessant måte å nærme seg det spørsmålet på er å sammenligne 1. januar 2001 med 1. januar 2021. Nøyaktig 20 år skiller de to, og i begge tilfeller gikk vi inn i Sikkerhetsrådet og skulle sitte der i to år. 20 dager etterpå, altså i 2001, fikk vi en overgang fra Bill Clinton til George W. Bush og en amerikansk ledelse som i betydelig mindre grad enn forgjengeren la vekt på multilateralt samarbeid, og hvor en ganske sentral del av engasjementet vårt var å opprettholde vår allierte USAs interesse for internasjonalt samarbeid. I 2021 er det omtrent motsatt: Vi går altså fra en enda mer ytterliggående amerikansk president, Trump, til en president Biden – 20 dager etter at vi møter i Sikkerhetsrådet første dag – som ønsker det motsatte.

Det er utrolig viktig at vi tar på alvor den store oppgaven det er, og den store muligheten det gir oss til å få en mye bedre samling av det vi tradisjonelt har kalt Vesten, og et mye bedre samarbeid over Atlanterhavet – et smalere atlanterhav – samtidig som vi forstår at Vestens plass sammenlignet med resten fortsetter å gå ned. Vesten er ikke hva Vesten var for 20 år siden. Det krever en utenriksledelse som har evne til samtidig å kombinere det å ta tydelige og tøffe valg til fordel for det vi er enig om med dem vi er mest enige med, og å ta vare på de globale fellesordningene som gjør at vi også har med dem vi er minst enige med, i de spørsmålene som bare kan løses når alle skal med. Det blir en svært spennende og interessant periode å sitte i Sikkerhetsrådet.

Ingjerd Schou (H) [12:27:45]: Det siste minuttet skal jeg bruke til å kjæle for eget stortingsvalgdistrikt – det er lov. Jeg må det fordi for noen år siden var Rygge militære flyplass truet av kutt i både oppgaver og personell, men nå er Rygge viktig for vår nasjonale antiterrorberedskap, og slik sett en av de tre viktige flyplassene. Det er Forsvarets betydning i mitt eget hjemdistrikt, men det er også viktig for hele landet. Det er også viktig som en del av det som ligger i NATOs oppgaver.

Den nye langtidsplanen for forsvarssektoren understreker nettopp at Rygges betydning for Forsvaret er viktig. Basen får tilbake sitt gamle navn, Rygge flystasjon, og blir en av Luftforsvarets tre viktigste baser. I 2018 opprettet regjeringen 134 Luftving på Rygge, med ansvar for bl.a. 335 skvadron og Hercules-flyene. Og i fjor ble helikoptrene på Rygge organisert i en ny avdeling kalt SOAS 339. Det gleder mange, men det gleder også hele landet.

Ola Elvestuen (V) [12:29:01]: Det er en bred debatt, og som mange har påpekt, er det stor enighet om både utenriks- og forsvarspolitikken i Norge. Jeg vil likevel komme med noen kommentarer til en del av dette der jeg synes det er veldig viktig at Norge nå har en stødig posisjon. Det gjelder vårt internasjonale engasjement og våre internasjonale operasjoner.

Jeg vil støtte regjeringen i den tydelige støtten Norge gir gjennom Resolute Support Mission i Afghanistan, og også det styrkebidraget vi gir i Irak. I Afghanistan, der vi har Forsvarets spesialstyrker, der vi har sanitetspersonell og også stabsoffiserer, har Norge også over lengre tid gitt en veldig viktig støtte til det afghanske spesialpolitiet, som er en modell som mange andre land lærer av. Det er ekstremt viktig at vi nå fortsetter denne støtten og holder en tydelighet sammen med våre allierte om at vi skal forbli i det NATO-samarbeidet som er både i Afghanistan og i Irak. USA trekker tilbake styrker, etter jul vil det bare være igjen 2 500, og 8 000–10 000 til sammen av internasjonale styrker i Afghanistan – dette i en situasjon der fredssamtalene jo nettopp har gått over i en mer formell fase.

Jeg må si at jeg da reagerer på SVs forslag om å kutte norske styrkers bidrag til sikkerhet i Afghanistan og Irak. Jeg mener kuttene er uansvarlige og vil være med på å svekke vilkårene for demokrati og utvikling i de to landene. Ikke bare vil det være et tap for Norges internasjonale anseelse, det vil også svekke sikkerhetssituasjonen i de to landene. Dette er jo nettopp en forutsetning både for å støtte opp under fredssamtalene i Afghanistan og også støtte opp under en demokratisk utvikling i Irak.

Jeg synes også dette er en mangel på respekt overfor de 9 000 norske veteranene som har vært i Afghanistan siden 2001. Det er mye som har gått feil, men det er også mye som har gått i riktig retning, med mulighet for utdannelse, med mulighet for næringsutvikling og mulighet for en fri presse, som vi trenger å støtte opp under i en helt avgjørende situasjon. Det ville være helt feil å trekke seg ut slik situasjonen er nå.

Hårek Elvenes (H) [12:32:17]: Budsjettdebatten er liksom syretesten på å se om det er sammenheng mellom det partiene foreslår i langtidsplanen og i sine alternative statsbudsjett. Og hvis man tar et lite dypdykk i Senterpartiets statsbudsjett, ser man jo med en gang fraværet av langtrekkende luftvern, som partiet forsøkte å gjøre til et paradenummer i behandlingen av langtidsplanen. Det er på sett og vis forståelig, for det koster 20 mrd. kr, og selv Senterpartiet har vel kanskje problemer med å hoste opp 20 mrd. kr der og da.

I langtidsplanen foreslo Senterpartiet også en ny brigade i Sør-Norge. Det skulle ikke være den brigaden forsvarssjefen har anbefalt, det er jo en motorisert infanteribrigade, men visstnok en annen brigade av en eller annen form. Men nå er det jo slik at en brigade nødvendigvis må inneholde et visst antall bataljoner, både manøverbataljoner og støttebataljoner. Hvor er disse bataljonene? Hvor er støttebataljonene? Hvor er personellet? Hvor er den personlige utrustningen? Og hvor er pengene?

Under enhver omstendighet er det ikke mulig å etablere en brigade for 200 mill. kr, og så avsetter man 20 mill. kr i statsbudsjettet for 2021. Igjen: Hva skal inngå i denne brigaden? Er det Telemark bataljon? Så vidt jeg vet tilhører Telemark bataljon Brig N. Altså hvor er substansen i dette? Hvor er avdelingene? Man får ikke en brigade i Sør-Norge ved å sette et nytt navn på det som eksisterer av landmilitære styrker i Sør-Norge.

Da jeg hørte representanten Navarsetes innlegg, stilte jeg meg spørsmålet: Har representanten og partiet Senterpartiet en forståelse av det å være alliert? Det å være alliert betyr å stille opp for hverandre. Norge er NATO i Nord, og vi har en egeninteresse av at de allierte befinner seg i våre nærområder. Så skal vi huske på at det allierte nærværet i nordområdene ikke bare er knyttet til det bilaterale elementet mellom Norge og våre allierte – de allierte har også en egeninteresse av å være i nord, f.eks. å opprettholde den frie navigasjonsretten som er forankret i havretten.

Vi har styrket vårt nasjonale forsvar, noe Senterpartiet selvfølgelig ikke vil innse, og vi styrker vårt allierte samarbeid. Det er denne kombinasjonen som gjør at vi nå har et bedre forsvar og en sterkere evne til både å kunne avskrekke og å forsvare vårt territorium om det skulle bli nødvendig.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:35:41]: Ein kunne lese i media nyleg at Høgre har peika ut Senterpartiet som hovudmotstandar. Det går jo an å høyre nokre årsaker frå Høgre i denne salen, men det er jo temmeleg enkelt, og det er slikt me har høyrt mange gonger før, så eg bruker ikkje tid på å kommentere det i dag. Eg ser at det same står i media rundt omkring.

Eg vil heller nytte tida til ei dagsaktuell sak som representanten Enger Mehl tok opp i replikkvekslinga, for nok ein gong er det ei sak om eigedomstilhøve på Svalbard. Sist dette kom opp, i 2016, var Senterpartiet ein sterk pådrivar for at staten skulle bruke moglegheita til å kjøpe det arealet som då var til sals. Ein kunne då òg ha kjøpt rettane til utvinning av kol, men det gjorde ein ikkje. Det at ein ikkje har vist interesse, har opna moglegheita for andre, og ifølgje Aftenposten og andre media er det no fare for at det kan hamne i hendene til Kina eller Russland.

Senterpartiet meiner det er viktig, særs viktig, at Noreg ikkje gjev opp verken landområde eller rettar til å utvinne naturresursar på Svalbard. Me veit at Kina er ein stat som aktivt arbeider for innverknad i Arktis. Her må Noreg vere på vakt. Det er viktig at Noreg arbeider aktivt for at nordområda skal vere eit område med låg spenning, noko som enkelte vel å harselere med i denne salen i dag, men som me står fast på at er svært viktig.

I den konteksten kan eit slikt val om å tillate sal til Kina eller Russland få store konsekvensar utover salet i seg sjølv, og regjeringa kan ikkje sove på vakta si.

Ansvaret for svalbardpolitikken er delt mellom fire departement: Nærings- og fiskeridepartementet har ansvar for eigedom og næringsdrift, Justisdepartementet eig på sett og vis Svalbard – viss ein kan bruke dei orda, Klima- og miljødepartementet regulerer klimatiltak, og Utanriksdepartementet styrer dei utanrikspolitiske sidene.

Det vert difor feil når utanriksministeren avfeiar spørsmåla frå representanten Enger Mehl med at dette ikkje er hennar ansvarsområde. Dette er i høgste grad eit utanrikspolitisk spørsmål. Det er viktig med norsk nasjonal kontroll over Svalbard, og Senterpartiet meiner at nasjonal sikkerheit og sjølvråderett trumfar lønsemda i denne saka. Staten kan ikkje berre vurdere om utvinning av kol gjev lønsemd, men ein må sjå kva konsekvensar utover lønsemd det kan få at ei stormakt som definerer seg som ein nær-arktisk stat, får fotfeste på Svalbard.

Dette er eit utanrikspolitisk spørsmål minst like mykje som eit spørsmål om næringsdrift, og eg vil gjerne høyre utanriksministeren gjere litt meir greie for regjeringa sitt syn i denne saka.

Martin Kolberg (A) [12:39:00]: Representanten Elvenes og representanten Schou karakteriserer mitt engasjement for dem som vasker i Forsvaret, i det jeg vil kalle for en lett politisk harselerende tone. Det kan man vel kanskje bare vente seg fra representanter fra Høyre. Jeg hadde ikke ventet noen støtte fra dem på dette, men nå kommer jeg for min del fra Arbeiderpartiet og har selvfølgelig da et engasjement for det som er arbeidsfolk også i Forsvaret. At de må lide for denne politikken, registrerer jeg at de mener er for smått å snakke om fra Stortingets talerstol.

Jeg tok ikke opp vaskingen som min hovedsak, jeg tok opp hele privatiseringssaken av Forsvarets organisasjon som min hovedsak. Jeg legger merke til at verken representantene Schou, Tetzschner eller Elvenes, som er hovedtalsmann for forsvarssakene, kommenterer det spørsmålet overhodet. Statsråden har heller ikke gjort det til nå, iallfall ikke i denne debatten. Det er igjen det samme vi har opplevd ved alle disse korsveiene hver gang vi tar opp dette spørsmålet. Det er et alvorlig spørsmål, men det blir altså ikke besvart.

Flere Høyre-representanter karakteriserer vårt forhold til Senterpartiet. På dette punktet har jeg et råd til regjeringspartienes representanter, spesielt til Kristelig Folkeparti og Venstre, men også til Høyre: Jeg ville vært veldig forsiktig med å ta dette i karakterisende tonefall, sånn det blir gjort, når man igjen har gått i et forlik med Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet sier altså – og dette bør utenriksministeren merke seg – at menneskerettighetene er et indre anliggende. Det er i direkte motstrid til det utenriksministeren sier. De mener i ganske tydelige ordelag at sanksjonene mot Russland ikke er riktige. Det er koalisjonspartneren til Høyre. Da ville jeg vært litt forsiktig i karakteriseringen av vårt forhold til Senterpartiet.

Nå får jeg si dette til slutt, for det må jeg få sagt: Det er mange kutt i dette jeg syns er gale og urimelige, men disse kuttene vi får når det gjelder palestinerne, skulle ikke skjedd i Norge. Jeg skjønner at Kristelig Folkeparti forsøker å holde seg unna – Venstre også – liksom å kommentere det i det hele tatt i denne debatten. Dette er prisen de sikkert måtte betale for å opprettholde en-prosenten, men det er en ganske dyr pris, tatt i betraktning disse partienes politiske ståsted.

Åsmund Aukrust (A) [12:42:15]: Det er vanskelig å få tak på hva som er denne regjeringens utviklingspolitikk. Etter to år med Dag-Inge Ulstein er det knapt lagt fram en eneste sak for Stortinget, og i budsjettspørsmål ser vi en jojo-politikk, hvor det argumenteres med at kutt det ene året skal gi bevilgninger det andre året. Jeg synes vi fikk det aller tydeligst illustrert i replikkordskiftet, hvor de altså får seg til å si at et kutt på 86 mill. kr skal kompenseres med en økning på 26. Allikevel klarer de ikke å innrømme at det betyr mindre penger til det arbeidet som Arbeiderpartiet er opptatt av.

Arbeiderpartiet ønsker en klarere prioritering i utviklingspolitikken. Vi er garantistene for et høyt bistandsnivå, der vi vil at Norge skal prioritere tydeligere hvor vi kan bidra til å gjøre størst forskjell. Det handler om rettferdig fordeling, det handler om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og det handler om klimapolitikk. Og jeg vil si litt mer om klimapolitikken.

Vi har i vårt budsjett fornybar energi som vår store satsing. Arbeiderpartiet er det partiet som definitivt gir mest til det. Vi har her, sammen med de andre opposisjonspartiene, tidligere foreslått at Norge skal bidra med en pakke, både med penger og med politisk og teknisk ekspertise og rådgivning, med vår erfaring med fornybar energi til utviklingsland, sånn at de kan hoppe over den fossile tidsalderen og gå rett inn i den fornybare. Det kunne vært et stort norsk initiativ, på linje med regnskogs- og vaksineinitiativet. Det har regjeringspartiene dessverre avvist. Og ikke bare tas det ingen nye initiativer, nei, det gis kutt på kutt hvert eneste år fra denne regjeringen når det kommer til støtte til fornybar energi og klima.

På tross av løfter om økninger har vi altså under Erna Solberg fått en halvering av hva som var støtten til fornybar energi under den rød-grønne regjeringen. Vi burde hatt åtte år med økning, isteden har vi fått kutt. Jeg vet at utviklingsministeren personlig har et stort engasjement for dette, for da han skulle advare mot at Kristelig Folkeparti skulle gå inn i regjeringen til Erna Solberg, uttalte han:

I møte med klimaendringene hjelper det ikke å trekke stigen opp etter oss. Nei, la oss stå opp og gjøre alt det vi kan. Jo mer jeg leser om klimaendringene, jo mer desperat blir jeg, og da tør jeg å garantere dere: Her vil vi få til mer i samarbeid med sentrum–venstre.

Dag-Inge Ulstein fikk helt rett. Han hadde fått til mye mer i samarbeid med sentrum–venstre. Men fordi han har gått i allianser med Høyre og Fremskrittspartiet, har det altså blitt kutt på kutt. Nå fikk vi igjen et kutt på 200 mill. kr til FNs grønne klimafond. De sier igjen at dette bare er en utsettelse, men det er helt sant som klimaforhandleren for verdens fattigste land sier: Dette er alvorlig fordi det utgjør en trussel, og fordi det sannsynligvis fører til at andre land vil følge etter Norge.

I utviklingspolitikken er det behov for et nytt flertall og en regjering som har tydeligere og klarere prioriteringer for klima, rettferdig fordeling og likestilling.

Hårek Elvenes (H) [12:45:27]: Representanten Kolberg var litt indignert, men jeg skal forsøke å hjelpe ham litt på glid. Problemet med Arbeiderpartiets nærmest litt nevrotiske forhold til privatiseringsbegrepet, er at Arbeiderpartiet definerer det selv så utydelig. Vi ser jo også den samme motstanden i Arbeiderpartiet når man snakker om å bruke private leverandører i større grad knyttet til verkstedtjenester. Den diskusjonen hadde vi jo i statsbudsjettet i fjor. Men da må jeg minne representanten Kolberg på at når det gjelder vedlikehold av de nye feltvognene, så trekker man på store sivile verksteder. Og skal vi klare å utnytte våre samlede forsvarsressurser, er vi – innenfor et totalforsvarskonsept – helt avhengige av å kunne bruke private leverandører. Så jeg ønsker en liten oppklaring fra representanten Kolberg: Hvor går grensen? Går grensen ved renhold, eller går grensen ved andre former for støttetjenester i Forsvaret?

Arne Nævra (SV) [12:46:42]: Jeg skal si litt om Svalbard. Jeg har jo hatt anledning til å reise veldig mye rundt på Svalbard, både i kraft av den forrige jobben min som produsent av naturfilmer – det er et fantastisk øyrike – og som guide for veldig mange ekspedisjonscruise rundt øygruppa. Dette er jo et område vi er stolte av, vi kaller det «Europas siste villmark» mange ganger, og så sier vi at det skal være det området i Norge som skal være renest, det er det vi skal skryte av, og vi har klart å få til veldig mye i form av nasjonalparker osv. Store deler av Svalbard-øygruppa er i dag nasjonalparker. Det er vi glade for, og det er jeg stolt av.

Men når vi kommer fra flyplassen og kjører inn mot Longyearbyen, inn mot sentrum, er det ikke en paradegate, som veldig mange land har inn mot sentrum fra en flyplass, ofte er det kanskje det vakreste, det mest forskjønnede. Selv i u-land, i utviklingsområder, er det kanskje der det er mest påkostet. På vei inn mot Longyearbyen møter vi altså noe som vi ikke bør være stolte av. En ting er jo omgivelsene der, som kanskje ikke er det vakreste på Svalbard, for å si det mildt, men det andre er at vi møter svart røyk. Vi møter altså et kraftverk der, et fjernvarmeanlegg, drevet med kull. Dette er leit, og det er ikke akkurat noe god reklame for Norge utad. Det er slik vi tar vi imot turistene våre. Også cruiseturistene som kommer i land der – under normale forhold i tusenvis – må forbi denne svarte røyken, og det er dette vi viser fram.

Når kull etter hvert blir lagt til side – av naturlige grunner, det har jeg ikke tid til å komme inn på nå, men vi har altså én gruve igjen for lokal produksjon, til lokalt bruk – så er det turisme og forskning som tar over på Svalbard. Og når det er slik turistene blir møtt, med et slikt visuelt uttrykk, og også med en slik måte å løse energibehovet i Longyearbyen på, så er det leit.

Nå har lokalstyret i lang tid ivret for å få til en batteripark der. Min kollega Lysbakken nevnte vel dette i et av sine innlegg, tror jeg, og SV har altså satt av midler til det i sitt alternative budsjett, 20 mill. kr, og jeg hadde håpet at flere partier hadde gått inn for dette nå. Vi ønsker en batteripark for å ta toppene på effektforbruket. Dette varierer jo veldig mellom sommer og vinter. Det ville altså ha gjort at vi hadde fått ned utslippene her med 20 pst. ganske umiddelbart. Det ville gjort at vedlikeholdsutgiftene hadde gått veldig ned på det anlegget som er der, og det hadde vært en imøtegåelse av et lokalt krav. Så jeg håper at forsamlingen tenker på dette i hvert fall for de neste budsjettene, og det ville også vært ganske viktig i forhold til en norsk turistnæring og hvordan vi framstår utad.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [12:49:54]: Jeg har bare en liten kommentar til et spørsmål som kom fra en representant fra Arbeiderpartiet, for det medfører ikke riktighet når det framstår som om regjeringen ikke leverer på både ambisjonene og de tydelige prioriteringene som er der, knyttet til fornybar energi. Det er altså slik at nesten 1,7 mrd. nye, friske kroner blir lagt til Norfund, der halvparten av det er knyttet til fornybar energi. Vi har 25 mrd. kr i den porteføljen. I tillegg bidrar vi til Verdensbanken og andre regionale finansinstitusjoner og Afrikabanken, som faktisk også bidrar vesentlig til fornybar energi.

Når det er snakk om samarbeidspartnere – representanten Lysbakken var jo her oppe tidligere i dag, og de har faktisk kuttet til Norfund, kuttet til Afrikabanken, kuttet til annet som nettopp går til fornybar energi, i sine budsjett, så hvis vi skal snakke om det, tror jeg en må kikke seg litt i speilet, se på dem som en ønsker seg samarbeid med, også på disse punktene.

Så er det slik at vi har jobbet med og lagt fram en utredning knyttet til et klimafond, som kommer til å kunne få en kjempebetydning nettopp med tanke på det som representanten her etterspør.

Så må jeg si at jeg synes det er litt forlystende når det en kanskje angriper oss aller mest for, er de mindre justeringene som har kommet etter budsjettenigheten med Fremskrittspartiet. Det kan da tyde på at en var veldig godt fornøyd med det som lå i det opprinnelige forslaget. Jeg er utrolig stolt over den enigheten som vi har fått i regjeringen, og at vi tar vare på både den prosenten og de prioriteringene og innretningene som faktisk ligger der.

Til sist: Når det gjelder seksuell helse og rettigheter, forpliktet vi oss til en økning på SRHR på 700 mill. kr i perioden 2017–2020, et mål som ble nådd ett år før tiden, og det er slik at de tallene som representanten her løfter fram, ikke er riktige, for en tar ikke høyde for det som lå inne i vårt opprinnelige budsjett. Derfor er ikke tallene riktige, sånn som de er, og det er ulike poster som faktisk er med på å bidra til at det arbeidet er ivaretatt. Våre forpliktelser står fast, og vi kommer til å prioritere det også i fortsettelsen.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:52:18]: La meg berøre tre temaer raskt.

Det ene er spørsmålet om Svalbard og eventuell kinesisk interesse. Jeg avfeide ikke representanten Enger Mehl, men jeg forklarte ganske tydelig hva som lå innenfor mitt, og hva som lå innenfor en annen statsråds konstitusjonelle ansvarsområde. Jeg gjentar mitt hovedpoeng, nemlig at det å ha utmål, ikke gir eierskap til grunnen. Det er altså sånn at denne Austre Adventfjord, som er aktuell i denne samtalen, eies av staten ved Nærings- og fiskeridepartementet, så et utmål gir altså ikke verken eierskap eller garanti for rett til utvinning.

Så til et par spørsmål knyttet til støtte til palestinerne: Jeg forstår engasjementet til representanten Aukrust, og vi deler mye av det engasjementet, men jeg forventer at en stortingsrepresentant ikke snakker usant. Det er altså ikke kutt til UNRWA, verken i budsjettforslaget fra regjeringa eller i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Tvert imot har vi økt den samlede støtten til palestinerne fra i fjor til i år. I fjor var det på ca. 844 mill. kr samlet, med humanitære midler, direkte budsjettstøtte osv., i år ligger tallet på ca. 904 mill. kr. Når representanten Aukrust går ut i sitt innlegg og sier at det blir store kutt til UNRWA, er det rett og slett ikke riktig. Jeg forventer at når vi har denne debatten, må vi forholde oss til realitetene.

I tillegg til det som ligger i budsjettet fra før, er det også lagt inn store økninger på områder som også vil komme palestinske flyktninger i mange land til gode, enten det gjelder økningen på 500 mill. kr i kjernestøtte til Verdens matvareprogram, 300 mill. kr til FNs høykommissær for flyktninger eller 100 mill. ekstra til stabilisering av sårbare land, som har en stor betydning i denne sammenheng, som noen eksempler.

UNRWA er rett og slett ikke omtalt noe sted, og da forventer jeg også at det gjenspeiles i de innleggene som kommer.

Helt til slutt: EØS-midler. Representanten Enger Mehl forsøker på mange måter å latterliggjøre EØS-midlene, men realiteten er altså at vår støtte til sivilt samfunn i Europa blir lagt merke til, og det utgjør en forskjell, særlig for de frivillige organisasjonene som jobber med rettighetene til minoriteter, enten det er LHBTI-personer eller andre. Innenfor justisprogrammet er det f.eks. prosjekter som bistår kvinner som er utsatt for vold. Rombefolkningen er fortsatt utsatt, og her gir vår støtte bl.a. bedre helsetjenester og utdanning. Vi samarbeider også om kriminalomsorg, innovasjon, næring, klima, energi, sivilt samfunn og justis. Det er dette vi samarbeider med bl.a. Polen om, gjennom EØS-midlene, og det er viktig støtte.

Martin Kolberg (A) [12:55:28]: Nei, grensen går selvfølgelig ikke ved vasking i Forsvaret. Grensen går ved at omfanget kan bli for stort. Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og kommer heller ikke til å være imot at Forsvaret skal ha samarbeid med det private næringslivet. Det er ikke mulig, det. Men det er omfanget av det vi nå ser, som vi knytter bekymring til.

Ett eksempel, som også representanten Hårek Elvenes burde bekymre seg mye for, er at store deler av utviklingen av Forsvarets IKT-tjenester nå er på privat hånd. Det uttrykker Forsvaret selv stor bekymring for. Jeg har hørt det sagt mange ganger, av folk som har mange flere stjerner på skuldrene enn det jeg noen gang kommer til å få. Derfor er det denne bekymringen som bør tas på alvor. Men nå skal forsvarsministeren ha ordet, og det er mulig han kan betrygge Stortinget på dette punktet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [12:56:47]: Nå nærmer vi oss tiden der det er bare én stjerne som gjelder, og det er den vi ser over taket der a Jordmor-Matja bor.

Representanten Kolberg og jeg har en rekke ganger diskutert tjenesteleveransene i Forsvaret. Det er noen uttalelser som representanten Kolberg gjentar gang etter gang, som jeg må få lov til å motsi. Kolberg sier at det er dokumentert at det foregår en privatisert aktivitet, og at det er dokumentert at det er dårligere tjenester som leveres. Nei, det er ikke det. Det er ikke dokumentert at det er dårligere tjenester som leveres. Det som er dokumentert, er at vi sparer 100 mill. kr per år på å sette ut renhold, og det er dokumentert at de private sivile leverandørene gjør dette mer effektivt enn Forsvarsbygg klarte å gjøre det da de hadde ansvaret for det. Det er dokumentert.

Det er ikke dokumentert om renholdet er dårligere eller bedre enn det var da Forsvarsbygg hadde det, for man målte det ikke på den måten da Forsvarsbygg hadde det. Men nå kan vi måle kvaliteten på renholdet og påpeke de plassene der det ikke er som vi vil ha det.

Det er en viktig del av mobiliseringsforsvaret vårt at vi har gode strategiske avtaler, at vi bruker sivile leverandører i fredstid, og det er folkerettslige rammer for hvordan vi skal gjøre det i krise og krig. Derfor er jeg trygg på at vi nå har en god balanse i dette.

Så til representantene Lysbakken og Navarsete, som vil ha en tydeligere tilstedeværelse i pressområdene i Russland, og mener vi er på feil kurs der. Nei, vi har utviklet det nordiske forsvarsarbeidet, og vi har utviklet forsvarssamarbeidet med Sverige og Finland, særlig i nord, med sjumilssteg de siste årene. Det har vi gjort ved at vi har vært tydelige i vår rolle som NATO-medlem og respektert at det er to land som ikke omtaler seg som nøytrale land lenger, som man gjorde før, men som omtaler seg som alliansefrie land, men er en del av det vestlige forsvarssamarbeidet. Det har vi gjort i samlet forståelse av at den analysen vi gjør av sikkerhetssituasjonen, deler også de andre nordiske landene.

Avslutningsvis til diskusjonen rundt Sikkerhetsrådet: Jeg har veldig stor respekt for at vi i denne salen diskuterer noe så viktig som vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet. For Forsvarets del er det ganske mange temaer det vil være viktig for oss å delta på her.

• Seksualisert vold mot kvinner i krise og krig er noe vi jobber veldig godt med og kan mye om.

• Internasjonal lovgivning – våre styrker er ute og tilfører internasjonal lov og rett til krigsområder når vi mentorerer soldater ute – det blir et viktig felt.

• Støtte og kompetanse til oppbygging av kapasiteten til FNs fredsbevarende styrker blir en tredje del som det er viktig for Forsvaret å delta på.

Åsmund Aukrust (A) [12:59:59]: Jeg burde vel bli smigret når både utenriksministeren og utviklingsministeren brukte sine oppsummerende innlegg på å si at jeg tok helt feil i mine innlegg.

Til utenriksministeren: Verken fra utenriksministeren eller fra noen av Høyres representanter har det kommet svar på det som har vært spørsmålet i debatten, nemlig: Hva synes regjeringen om de signalene som har kommet etter budsjettforliket med Fremskrittspartiet, hvor det er blitt store kutt til palestinerne? Det er blitt slått stort opp i både palestinske og israelske medier. Hva slags signal mener utenriksministeren at det sender i den internasjonale konteksten vi er i? Dette føyer seg inn i mønsteret hvor den norske regjeringen – med Høyre i spissen, også i deres eget partiprogram – stadig gir mer politisk støtte til Israel og flere kutt til palestinerne.

Så mente Dag Inge Ulstein at det er helt feil at det er kuttet til fornybar energi. Vel, det er ikke noe Arbeiderpartiet har funnet på. Det er noe som kommer i svar fra ministeren selv til Stortinget. Det er sitert i innstillingen til Stortinget hvor disse svarene kommer fra. De kommer fra regjeringen selv, hvor de sier at målt i 2021-kroner er det en halvering i støtten til fornybar energi sammenlignet med hva det var under den rød-grønne regjeringen.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:01:14]: Selv om det er sånn at man ikke uten videre kan utvinne mineraler selv om man kjøper en rettighet til å gjøre det, fordi man må få tillatelser osv., er det jo noe i den rettigheten, for hvis ikke hadde den ikke vært salgbar. Og hvis jeg ikke har forstått lovverket helt feil, vil kjøp av en sånn rettighet innebære at man får rett til å søke om driftskonsesjon.

Si at Kina kjøper rettighetene, og at de kan søke om driftskonsesjon. Da blir jo spørsmålet: Kan staten avvise driftskonsesjon på grunnlag av at det er Kina som søker, eller at det er Russland som søker, og vil regjeringen i så fall gjøre det? Det er jo spørsmål man egentlig må ta stilling til før man tillater dem i det hele tatt å få tilgang til rettighetene. Hvis ikke kan man jo havne i en situasjon hvor man plutselig har gitt kinesiske eller russiske interesser mulighet til å drive kullutvinning på Svalbard og dermed kontroll over naturressurser på Svalbard, fordi man ikke har hjemmel i loven til å avvise det etter at rettighetene først er solgt.

Så er det bare en kort kommentar om EØS-midlene. Senterpartiet har ikke sagt at vi vil avvikle ordningen med EØS-midler, og mener også at det er riktig å bruke noe på det inntil videre. Men 6 mrd. kr er ganske mye penger. Vårt budskap har vært, noe vi også har fremmet et forslag om, at man nå skal inn i en ny periode med EØS-midler, og regjeringen skal forhandle med EU om hvor stor den summen skal være. Da mener vi at den må ned, og vi mener at den egne støtteordningen som Norge må betale for i tillegg til fellesordningen med EFTA-landene, burde avvikles, for vi mener at de summene som sendes til bl.a. Polen og Ungarn – som jeg har brukt som eksempel her, det er mange flere land – er uforholdsmessig store. Bistandsministeren snakket i sitt innlegg om harde prioriteringer, spesielt i lys av covid-19-krisen, og da mener vi rett og slett at dette er et spørsmål om prioriteringer.