Når norsk sokkel og norsk oljeindustri nå er moden er behovet, nødvendigheten og ønskeligheten av et statlig heleiet oljeselskap borte. Nå bør det være hensynet til selskapet som bør settes i høysetet idet det bør fritas for mulige samfunnspålagte oppgaver som samfunnet ikke betaler for da det hindrer en reell mulighet for å konkurrere. I tillegg kommer et sterkt behov for en omlegging av betydelige og viktige deler av norsk oljepolitikk som sådan og den kan lettere gjennomføres om man i den sammenheng slipper å måtte ta hensyn til et eget eiet oljeselskap. Både hensynet til selskapets behov for frihet og myndighetenes behov for en selskapsnøytral oljepolitikk taler for en delprivatisering og børsnotering av Statoil.

Endringer i markeds- og konkurranseforholdene, samt ressursbildet på norsk sokkel, gjør det også nødvendig at man gjennomtenker statens virkemiddelbruk på nytt. Den norsk stat spiller i dag tre, nokså forskjellige, roller i olje- og gassvirksomheten:

• For det første er staten ressurseier, regulator og skattemyndighet med ansvar for de samlede rammevilkårene på norsk sokkel,

• dernest er staten eier av kommersielle selskaper,

• og for det siste er staten også en direkte investor og produsent av petroleum gjennom sitt økonomiske engasjement (SDØE).

Hver av disse tre rollene er i seg selv krevende og omfattende, i tillegg er det et viktig politisk spørsmål å avklare hva som er den riktige balanse mellom disse rollene, samt hindre en uønsket og kompliserende sammenblanding av rollene.

Statens hovedoppgave er å legge rammebetingelsene til rette for en forsvarlig olje- og gassproduksjon, samt sikre samfunnet den best mulige avkastning gjennom en skatte- og avgiftslegging som medfører færrest mulige skadevirkninger for virksomheten som sådan.

Fremskrittspartiet mener at leting, utvinning, transport, foredling og distribusjon av olje og gass bør foretas av vanlige selskaper, nå når den norske sokkel er moden for dette. Konsesjon for leting etter, og utvinning av olje og gass bør nå tildeles etter auksjonsprinsippet. Disse forhold og andre vil imidlertid Fremskrittspartiet ta opp når oljepolitikken blir behandlet basert på den varslede melding som fremlegges samtidig med Revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Statoil er blitt et modent oljeselskap, hvilket aktualiserer spørsmål om eierskap. Det kan være gode grunner til å beskytte en ung industri, blant annet ved statlig deltagelse, men det er like gode grunner til å utsette en moden industri for kapitalmarkedets krav til effektivitet. For Norge var problemet i oljevirksomhetens barndom i 1960-årene at internasjonal oljeindustri ikke var preget av åpen konkurranse.

Så sent som omkring 1970 foregikk størstedelen av internasjonal oljehandel innenfor og mellom et lite antall integrerte oljeselskap. Viktige deler av teknologien var lite eller ikke tilgjengelig i markedet.

Samtidig var norsk privat kapital den gang ikke i stand til på kort tid å finansiere utbyggingen av å utvikle teknologien. Risikoen var at norsk oljevirksomhet ville bli styrt fra London, Haag og New York. Alternativet til å bli dominert av utenlandske interesser var derfor et omfattende statlig engasjement, ikke minst for å bygge opp en sterk forhandlingsposisjon overfor internasjonal oljeindustri.

Statlig engasjement eller statsdrift i oljevirksomheten og energisektoren er intet særnorsk fenomen. Olje og andre former for energi er ofte blitt vurdert som for viktig til å overlates til markedskreftene og det private initiativ. På viktige punkter har det statlige engasjement i oljesektoren vært en suksess, som ved å sikre forsyninger og å utvikle teknologi. Så vidt vites har imidlertid intet helstatlig oljeselskap på lengre sikt vært noen forretningsmessig suksess. Høye kostnader ved stor bemanning og valg av avanserte og kostbare tekniske konsepter er et gjennomgående trekk, samt stadig risikofylt ekspansjon. På denne bakgrunn framstår statlige oljeselskap vanligvis først som en løsning, deretter som et problem.

Årsaken er i korthet at staten ikke er en god nok eier som evner å stille like harde krav til resultater som private investorer, samtidig som statlige oljeselskap erfaringsmessig utvikler særlige evner til å manipulere og utmanøvrere sine eiere, det vil si byråkrater og politikere. Slik er statlige oljeselskap gjennomgående mer effektive politisk enn økonomisk. Ledelsens ønsker om makt blir viktigere enn kravene til lønnsomhet.

Statoil representerer intet unntak fra denne hovedregel. Statoil har for Norge hatt stor betydning i utviklingen av teknologi og kompetanse og dermed en sterk forhandlingsposisjon overfor utenlandsk oljeindustri. Samtidig er det grunn til å sette et kritisk lys på viktige sider ved Statoils ledelse og flere av selskapets forretningsmessige disposisjoner. Mongstad er den mest kjente fadesen, men det er flere lik i lasten som eventuelt kan bli avslørt ved langvarig lave oljepriser. Olje- og energidepartementet påpeker i siste oljemelding at Statoils lønnsomhet ligger under bransjens gjennomsnitt. Det er derfor på høy tid å tenke nytt både i og om Statoil.

I utviklede land er tendensen å slippe til private for å gjøre de tidligere statlige oljeselskapene ansvarlige overfor børsen og dermed mer effektive. Privatiseringen av Total i Frankrike har vist seg å være særdeles vellykket. I Italia skal ENI privatiseres. Et generelt inntrykk er at det halvstatlige Norsk Hydro har en mer effektiv og mer nøktern bedriftskultur enn det helstatlige Statoil.

Statoils egne ambisjoner er å bli et internasjonalt oljeselskap. Dette målet står ikke i konflikt med dagens opplegg for norsk oljevirksomhet etter at EUs lisensdirektiv trådte i kraft. Dette tillater ingen fortrinnsbehandling av norske oljeselskaper. På den bakgrunn bør Statoil få utvikle seg på den internasjonale arena, men under forutsetning av deltakelse av private investorer.

Et helstatlig internasjonalt Statoil er ingen oppskrift på effektivitet. Derimot kan et delprivatisert og børsnotert Statoil få viktige korrektiver fra kapitalmarkedet, i likhet med bl.a. Norsk Hydro.

Dette reiser spørsmålet om organisering av oljevirksomheten på norsk sokkel. Etter mer enn en generasjon vellykket virksomhet er det ingen grunn til å bevare et sterkt statlig engasjement. Modningen av ressursgrunnlaget innebærer også at grunnlaget for usedvanlig høy fortjeneste svinner hen. Det er ikke nødvendigvis i norsk interesse å pumpe oljen og gassen ut så raskt som mulig, men det er klart i norsk interesse å gjøre det mest mulig effektivt.

I den utstrekning statsdrift virker kostnadsdrivende, er det ikke i landet interesse, heller ikke i oljevirksomheten. Dermed er det i dagens situasjon vanskelig å se gode argumenter for et helt statlig engasjement i norsk oljevirksomhet. Fortidens argumenter framstår i dag som avleggs ideologi. Staten kan sikre sin interesser ved konsesjonstildelinger, regelverk og skattesystem.