Til Stortinget
Norge har et høyt per capita elektrisitetsforbruk og
lite fokus på energiforbruk ved bygging og omsetning av
teknisk utstyr og eiendom. Skjerpede energieffektiviseringskrav
for elektriske sluttbrukerteknologier som for eksempel maskiner,
lys, hvite- og brunevarer til industri, næring og husholdninger
vil kunne utløse et betydelig sparepotensial.
Norge har det høyeste elektrisitetsforbruket pr. innbygger
i hele verden. I 1998 var dette ifølge SSB på 27 277
kWh. I gjennomsnitt bruker husholdningene 23 380 kWh (SSB
rapport 99/22). Av dette er gjennomsnittlig 18 075
kWh elektrisitet, som er fordelt på disse formålene:
Oppvarming | Varmt vann | Belysning | Stek/kok | Vask | Kjøl | Tørk | Annet |
41 % | 24 % | 11 % | 4 % | 3 % | 8 % | 2 % | 7 % |
7410 kWh | 4340 kWh | 1990 kWh | 720 kWh | 540 kWh | 1450 kWh | 360 kWh | 1270 kWh |
(Kilde: SSB rapport 99/22) | | | | | | | |
I NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen mot 2020 stadfestes
det at
"det er store forskjeller i energieffektiviteten mellom ulike
apparater som til enhver tid er i bruk, og som finnes på markedet.
Det er også utviklet forbedrede teknologier som ennå ikke
er kommet i produksjon i større skala. De mest effektive
apparatene i markedet bruker fra 2,1 til 6,8 ganger så mye
energi som effektivitetsforbedret teknologi. Mange husholdninger
eier apparater som er eldre og mindre effektive".
Der påvises det også at
"det er store forskjeller i energieffektiviteten til produksjonsutstyret
i ulike industribedrifter innenfor samme bransjer. Potensialet for
energibesparelser i industrien ved at bedrifter skifter ut sitt
produksjonsutstyr fra mindre effektivt til det mest effektive utstyret, er
betydelig".
Det er med andre ord et betydelig potensial for effektivisering
som er uutløst. Det pågår standardiseringsarbeid
for energieffektiv teknologi internasjonalt, og i flere land har
man sett at økt energibevissthet ved bygging og omsetning
av bygninger, husholdningsapparater og teknisk utstyr, reduserer elektrisitetsforbruket.
På 1970-tallet etablerte den amerikanske regjering et
program for å energimerke ulike typer husholdningsapparater. The Federal Trade Commission´s Appliance Labeling
Rule ble gjort gjeldende fra 1980. Den krever at EnergyGuide
Labels blir plassert på en rekke nye husholdningsapparater
bl.a. kjøleskap, frysere, varmtvannsberedere, oppvaskmaskiner og
vaskemaskiner.
På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet
var det mange delstater som så det store potensialet for
energisparing ved å fastsette minimumskrav til husholdningsapparatenes
energieffektivitet. Produsenter forutså problemene knyttet
til å forholde seg til varierende krav fra delstat til
delstat. De støtter derfor føderale standarder.
I 1987 ble National Appliance Energy Conservation Act vedtatt. Det
er i dag nasjonale energieffektivitetskrav til nesten alle typer husholdningsprodukter
(EnergyEffiency Standards for Residential Appliances). Det amerikanske
energidepartementet reviderer og oppdaterer effektivitetskravene
jevnlig. Alle nye eller reviderte standarder skal tilsvare maksimal
forbedring i energieffektivitet som departementet anser teknologisk
mulig og økonomisk forsvarlig. Departementet har beregnet
at for hver føderal $ som blir brukt på programmet,
sparer forbrukerne $ 1 000.
EU planlegger et direktiv om energieffektive produkter. På spørsmål
om hvordan og hvor hurtig EUs kommende rammedirektiv om energieffektiviseringskrav
for sluttbrukerteknologier vil bidra til å utløse
enøkpotensialet i Norge, har statsråden i Olje-
og energidepartementet svart følgende (Skriftlig spørsmål
30. september 2002 fra Ingvild Vaggen Malvik, besvart 7. oktober
2002 av olje- og energiminister Einar Steensnæs, Dokument
nr. 8:15 (2001-2002) spm. 589):
"Olje- og energidepartementet er kjent med at EU-kommisjonen
har startet arbeidet med et framtidig rammedirektiv om energieffektiviseringskrav
for ulike sluttbrukerteknologier. Etter hva departementet er kjent
med, er dette arbeidet fortsatt på et forberedende stadium,
og så langt foreligger det ikke noe konkret utkast til
direktiv fra EU-kommisjonen."
Forslagsstillerne mener at det ikke er nødvendig med
noe EU-direktiv for å kunne stille krav til energieffektivitet
for sluttbrukerteknologier, ikke minst i lys av at USA har hatt
slike krav siden 1987. Men signalet fra EU er uansett interessant,
i og med at det innebærer at EU nå vurderer å innføre
slike krav.
I Norge har vi i dag kun krav til energimerking av hvitevarer
(Forskrift om energieffektivitetskrav til elektriske hushaldskjøleskap
og -frysarar og kombinasjonar av slike. Fastsatt av Olje- og energidepartementet
20. august 1999 med hjemmel i lov av 11. juni
1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) § 4a
og § 8, jf. § 1 første
ledd, jf. kgl.res. av 20. august 1999 nr. 949 om delegering
av myndighet. Jf. EØS-avtalen vedlegg II (Europaparlaments-
og Rdir. 96/57/EF)). Ifølge Statens institutt
for forbruksforskning (SIFO) har energimerkingen av hvitevarer ført
til en endring av forbruksmønsteret for de fleste større
elektriske produkter. I hele Nord-Europa har det skjedd en klar overgang
fra c og d-kvaliteter til a og b-kvaliteter Apparater merket
med A er de mest energieffektive, mens de minst effektive apparatene
er merket med G.. Tendensen er helt klar for vaskemaskiner,
oppvaskmaskiner og kjøleskap.
I produktkontrollovens formålsparagraf heter det følgende:
"§ 1. Lovens formål
Denne lov har til formål å forebygge at produkt medfører
helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser
i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy
og lignende. Loven har også til formål å forebygge
miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi
i produkt.
Loven har videre til formål å forebygge at
forbrukertjenester medfører helseskade.
Endret ved lover 2 april 1993 nr. 38, 11 juni
1993 nr. 68, 25 juni 1999 nr. 53."
Loven har altså som ett av sine formål nettopp å fremme
effektiv bruk av energi i produkter. I tillegg hjemler lovens § 4a. Energieffektivitetskrav krav til sluttbrukerteknologier:
"§ 4a. Energieffektivitetskrav
For å fremme energieffektive produkter, kan Kongen treffe
vedtak om:
a) Maksimalgrenser for produkts energibruk,
herunder metode for beregning av maksimalt tillatt energibruk, hvem
som skal foreta beregningen og fremgangsmåter for prøving;
b) tilvirkning og omsetning av produkt;
c) merking av produkt, herunder utformingen av merkingen
og om at produkt som omsettes i strid med vedtak om merking skal
trekkes tilbake fra markedet;
d) teknisk dokumentasjon, herunder hvem som skal utarbeide
denne og hvor lenge dokumentasjonen skal stå til rådighet
for eventuelt tilsyn. Den tekniske dokumentasjonen skal så langt
det er nødvendig for vurderingen av produktets energieffektivitet
omfatte konstruksjonen av, fremstillingen av og virkemåten
til produktet;
e) skriftlig erklæring om samsvar mellom merking og
reell energibruk, herunder oppbevaring av slik erklæring.
Vedtak i medhold av første ledd skal i alminnelighet
treffes ved forskrift og gjelde produkter av en viss art.
Tilføyd ved lov 25 juni 1999 nr. 53."
Etter forslagsstillernes oppfatning bør denne paragrafen
i større grad komme til anvendelse, og det bør
også stilles eksplisitte krav til andre sluttbrukerteknologier
enn hvitevarer. I tillegg ser ikke forslagsstillerne tungtveiende
grunner til at et produkts energieffektivitet skal være
eksplisitt unntatt fra § 3.
Aktsomhetsplikt m.v. i produktkontrolloven.
Krav til energimerking av produkter er et viktig virkemiddel
for å stimulere forbrukerne til å velge de mest
energieffektive produktene, men denne merkeordningen bør
etter forslagsstillernes mening også utvides til å gjelde
alle former for sluttbrukerteknologier. I tillegg må det
også stilles maksimumskrav til energiforbruk, slik at de
minst energieffektive produktene forbys.
På bakgrunn av dette blir det fremmet følgende
forslag:
For å redusere landets samlede elektrisitetsforbruk,
ber Stortinget Regjeringen om å stille krav til energieffektivitet
for sluttbrukerteknologier som elektriske apparater, maskiner og
utstyr. Oppfølging av kravene til energieffektivitet må sikres
gjennom god kontroll og verifisering av obligatorisk forbrukerinformasjon.
28. januar 2003