Til Stortinget
Vinterens situasjon i kraftmarkedet har illustrert den uunngåelige
konsekvensen av dagens stramme kraftbalanse. Siden kraftmarkedet
ble liberalisert har kraftforbruket økt med 1-2 TWh årlig,
mens kraftproduksjonen har økt marginalt. Statistikken
viser tydelig at Norge har gått fra å være
en energinasjon med stort kraftoverskudd til å ha et betydelig
kraftunderskudd. Denne utviklingen har pågått
uforstyrret uavhengig av regjering og stortingsflertall. I dag mangler
Norge 7 TWh i et år med normal nedbør. I år med
spesielt lite nedbør og/eller kald vinter vil
kraftmarkedet derfor oppleve store svingninger i prisene. Dette
er uønsket for forbrukere og produsenter.
Det har vært advart mot den utviklingen som har funnet
sted i kraftmarkedet, og beskrivelser passende for dagens situasjon
har vært fremmet både på Stortinget og
fra fagpersoner. I en artikkel i Dagbladet 19. februar
2002 ble det forespeilet strømrasjonering og kraftkrise
de neste årene. I en kommentar til nevnte artikkel sa olje-
og energiministeren at målsettingen var at Norge skal bli
en nettoeksportør av kraft. På spørsmål
fra stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal i Stortingets
spørretime dagen etterpå fastholdt statsråden
sin målsetting. Man kan slå fast i dag at siden
da er lite gjort, og det er lite som tyder på at Regjeringen
har tilstrekkelig med planer til å få utviklingen
i positiv retning. Faren for gjentakelse er derfor økende.
Kraftmarkedet er spesielt av flere grunner. Norske
produsenter kan ikke øke produksjonen betydelig over natten.
Nye utbygginger tar ofte 5-10 år, og krever ofte store,
langsiktige investeringer. Kundene er også i en spesiell
situasjon, fordi strøm er en vare man er avhengig av. Forbruksendringer
innen energi skjer generelt over lang tid, og priselastisiteten
er tilnærmet 0. På kort sikt er det vanskelig å bytte
bort strøm til fordel for noe annet fordi det ofte innebærer relativt
omfattende og kapitalkrevende tiltak. Høy pris vil gjøre
forbrukerne mer bevisst på sitt forbruk, og dermed gjøre
en viss reduksjon mulig. Men utover en viss pris er det marginalt
lite man kan gjøre med mindre man samtidig vil redusere
sitt velferdsnivå. Derfor er det spesielt viktig at tilbudssiden
har stor elastisitet ved at produksjonskapasiteten er stor. Dette
kjennetegner ikke dagens situasjon i det norske og nordiske kraftmarkedet.
Forventninger om lave priser har holdt noen investeringer i økt
kraftproduksjon tilbake. Samtidig har Stortinget avvist eller redusert
de kraftutbyggingsforslagene som har vært fremmet. Mye
av problemet med energipolitikken i Norge er at "alle" har vært
opptatt av å være best i klassen ved å forske frem
morgendagens energikilder/produksjon, men har helt glemt å forholde
seg til den energivirkelighet som samtidig råder i samfunnet.
Dermed har tøffe konsesjonsbetingelser og omfattende saksbehandlingsprosesser
gjort at mange søknader aldri fremmes. Det koster for mye
i tid og penger å fremme søknader som aktørene
av erfaring forventer vil bli stoppet av byråkratiet eller
kuttet ned til det ulønnsomme.
Slik sett har stortingsflertallet lagt til rette for den krisen
man egentlig ønsker å unngå. Gjennom
meget stram konsesjonsbehandling har dermed politikerne lagt opp
til en monopolsituasjon for de kraftverkene som er i det norske
markedet. Selv om ingen kraftverk har stor nok produksjon til å styre
kraftprisen, så har den stramme kraftbalansen gjort det
mulig for enkelte aktører å tjene store profitter
pga. strømforbrukernes avhengighet av varen. Man kan på mange
måter si at politikerne har innført en ekstra
kraftskatt - en skatt som følge av politisk ubesluttsomhet.
Når konsekvensene av dette kommer til syne, har det
vært fremmet forslag på Stortinget med den hensikt å kontrollere
produksjonen av kraft. Slike forslag undergraver i praksis Stortingets
tidligere intensjoner om å utvikle et nordisk marked. Ved
til enhver tid å tilpasse kraftproduksjon til den løpende
etterspørselen i Norge, vil man riktignok redusere risikoen
for kraftmangel om vinteren. Derimot har det motsatt av ønsket
effekt på strømprisene. Redusert krafttilbud i det
nordiske markedet ville øke prisene for norske og nordiske
forbrukere. Med høyere vannstand i magasinene om vinteren,
ville man redusert prissvingningene, men i snitt ville prisnivået
utvilsomt økt. For forslagsstillerne er dette en uønsket
løsning. De forbrukerne som ønsker stabile priser
har allerede i dag anledning til å bestille fastpris på strøm.
Mange grupper har forsøkt å legge skylden for markedssituasjonen
på kraftprodusentene. Forslagsstillerne mener det er forsøk
på politisk ansvarsfraskrivelse. Kraftaktørenes
oppførsel denne høsten er ikke ny av året,
men føyer seg inn i et normalt handlemønster.
Norge produserer mye kraft på sommeren, og eksporterer
en del. I år ser vi at en uforutsett rekordtørr
høst skapte problemer. Denne situasjonen ville trolig ikke
vært annerledes selv om markedet var politisk styrt. Produsentene
ville hatt de samme ekspertene og de samme statistikkene å forholde
seg til. Vi ser også at aktørenes oppførsel
i meget stor grad er uavhengig av eierskap.
Kapasiteten i eksisterende kraftproduksjon øker ikke
selv om eierskapet endres. Kraftbehovet endres heller ikke selv
om et politisk flertall skulle ønske det. Dersom politikerne
i dagens situasjon hadde satt lav pris samtidig som man har minimumskrav
på fyllingen i vannmagasinene, ville vi raskere bruke opp det
vannet vi har tilgjengelig, noe som ville gjort markedssituasjonen
enda mer presset.
Andre forslag fokuserer mer på å regulere forbrukernes
etterspørsel etter strøm. På Stortinget
er det fremmet en rekke forslag om tiltak for å gjøre
forbrukeren mer bevisst på sitt kraftforbruk og mindre
avhengig av strøm som energibærer. Situasjonen
for kraftforbrukerne har generelt vært tilfredsstillende
de siste årene. Prisene har jevnt over vært lave,
og forbrukerne har utvilsomt spart penger på liberaliseringen
av kraftmarkedet. Forslagsstillerne er selvsagt ikke negative til økt
energifleksibilitet hos forbrukerne. Dette vil gjøre dem
mindre sårbare ved høye elpriser. Samtidig må man
ikke undervurdere de kapitalkostnadene som kreves for å øke
fleksibiliteten.
Man skal heller ikke glemme de positive sidene ved å fortsatt
bruke strøm. For forbrukerne er elektrisitet den mest fleksible
energiformen, idet den kan nyttes til de fleste energiformål
og utnytter et eksisterende distribusjonsnett både frem
til, og internt hos den individuelle forbruker. Elektrisk romoppvarming
er trygt og lett å håndtere uten noen form for spesiell
kompetanse. Elvarme krever ikke daglig innsats eller økt
kunnskap, slik som driften av alternative energisystemer. Elektrisitet
er miljømessig også en gunstig løsning
for miljøet. Forslagsstillerne vil derfor ikke at Stortinget
skal gjøre bortvalg av elektrisitet til et grunnleggende
prinsipp.
Dersom det er et anliggende å øke fleksibiliteten
i energiforsyningen, er det like tjenlig å ha fleksibiliteten
i produksjonen som hos forbrukeren. Norge har bygd ut et distribusjonssystem
for elektrisk kraft, og det er svært rimelig for både
forbruker og samfunnet å utnytte dette systemet fullt ut.
De faste kostnadene ved strømnettet reduseres ikke ved
at strømforbruket reduseres, og disse kostnadene må dekkes
av forbrukerne uavhengig av hvilke energitiltak som innføres. Man
skal også huske at argumenter for økt bruk av vindkraft
og solkraft ikke innebærer mindre avhengighet av strøm.
Det samme gjelder investeringer i varmepumper, som er avhengig av
strøm, men som en katalysator får økt
effektiviteten av innsatsfaktoren.
Forslagsstillerne minner også om at fullgode alternativer
som vedfyring og bruk av fyringsolje i dag benytter seg av meget
miljøvennlig teknologi, som i energiutnyttelse og miljøutslipp
er på linje med bruk av den foretrukne bioenergi. Førstnevnte
er ofte lettere tilgjengelig, billigere å ta i bruk og
mer driftssikkert enn de "nye" energimotene i Norge, men er lite populært
blant det politiske flertall. Forslagsstillerne viser også til
at høy utenlandsk produksjon av fjernvarme ofte skjer i
sammenheng med varmeproduksjon som stortingsflertallet er negative
til.
Forslagsstillerne mener en sikker kraftforsyning til rimelig
pris er et myndighetsansvar, og Stortinget må derfor ta
det ansvar å sikre at nødvendige tiltak iverksettes
for å bygge ut kraftproduksjonen. Dette krever blant annet økt
vannkraftproduksjon i Norge. Det eksisterer fortsatt et stort potensial
for ny/økt vannkraftproduksjon uten store miljøinngrep.
Beregninger viser 10-15 TWh ekstra ved oppgradering/utvidelser
av eksisterende anlegg, samt ytterligere 10-15 TWh fra småkraft/minikraftverk.
Av dagens kjente teknologier forblir vannkraft en av de mest
miljøvennlige måter å produsere strøm
på. Norge har naturgitte forutsetninger for å utnytte
dette. Det betydelige potensialet som eksisterer, må utnyttes.
Enkelte grupper mener økt vannkraftutbygging ikke vil bidra
til en bedret kraftbalanse, pga. at man fortsatt gjør seg
avhengig av nedbør. Forslagsstillerne er enig i at man
trenger økt fokus på varmekraftproduksjon. Det
er likevel ikke noe argument mot fortsatt utbygging av vannkraft.
Argumentet ser bort fra at selv om tørrår også rammer
nye vannmagasin, så vil man uansett ha et større
ressursgrunnlag å ta fra. Dersom kapasiteten økes
med 10 TWh, så vil man i tørrår med for
eksempel 30 pst. mindre nedbør fortsatt ha 7 TWh mer kraft
i markedet! Situasjonen blir derfor bedre totalt sett.
Forslagsstillerne har flere ganger tatt opp urimelighetene ved
konsesjonsbehandlingen for både store og små kraftanlegg.
Som nevnt i innledningen, opplever bransjen gjentatte ganger at
kraftprosjekter stoppes av myndighetene. Søknadsprosessen
er omfattende og tidkrevende. Dette må endres. Samlet plan
har vært oppe til revurdering, og Regjeringen må nå sikre
at kraftutbyggingsprosjekter i de eksisterende vassdragene lettere
og langt raskere blir akseptert. I tillegg må det åpnes
for forenklet konsesjonsbehandling ved opprusting av eksisterende
kraftverk.
Produksjonspotensialet i små kraftanlegg er stort, og
vil være en sårt tiltrengt verdiskapning i mange distriktssamfunn.
Småkraftforeningen viser til at det er stor pågang
fra interesserte grunneiere som ser seg om etter nye inntektskilder.
Problemet med omfattende og langdryg konsesjonsbehandling setter
likevel en stopper for de fleste planer. I mange tilfeller må utbygger
gjennomgå like omfattende søknadsprosesser som
ved store vannkraftutbygginger. Dette er urimelig. Regjeringen må snarest
foreta nødvendige forenklinger. Dette har Stortinget kommentert
en rekke ganger tidligere, men lite skjer. Småkraftforeningen
viser også til at det i Sverige gis en rekke støtteordninger
for å sette i gang småkraftverk, mens dette er
helt fraværende i Norge.
Stortinget har bedt om en gjennomgang av kraftbeskatningen. Vi
har i vinter blitt oppmerksomme på urimeligheten ved at
noen store kraftprodusenter, som har solgt sin strøm på lange
kontrakter til faste priser, blir beskattet som om strømmen
ble solgt til langt høyere spottpriser. Dette bør
Regjeringens gjennomgang av skattesystemet ta tak i. Denne gjennomgangen
må også sikre at det eksisterer skatteincentiver
som gjør at det lønner seg å oppgradere
og modernisere eksisterende kraftverk. Dagbladet 3. februar
2003 viste til at Vamma Kraftverk utenfor Askim fortsatt bruker
gamle turbiner fordi dagens skatte- og avgiftssystem gjør
oppgradering ulønnsomt. Resultatet er at sårt
tiltrengt kraft ikke blir bygget ut og produsert.
Forslagsstillerne mener i utgangspunktet at kraftproduksjon ikke
skal subsidieres, men dette prinsippet må settes opp mot
myndighetsansvaret for kraftforsyningen. Derfor bør Regjeringen
sikre at skattesystemet gir teknologinøytrale incentiver
som sikrer økt kraftutbygging. Dette har blant annet EBL
tatt til orde for. Det er et paradoks at Stortinget velger å gi incentiver
til vindkraft en rekke steder, mens vannkraftpotensialet, som er
like miljøvennlig og har lavere kapitalkostnader, ikke
gis noen form for oppmerksomhet. Denne problemstillingen kan illustreres blant
annet av den varslede Sauda-utbyggingen. Dersom man ønsker én
TWh ekstra kraftproduksjon, og velger å erstatte 0,4 TWh
av Sauda-utbyggingen med en vindmøllepark i dette området,
vil det i beste fall måtte bygges 75 vindmøller,
som båndlegger 18,1 km2.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag med følgende målsettinger:
-
1. Sikre teknologinøytrale støtteordninger for økt kraftproduksjon, for eksempel gjennom skatteincentiver.
-
2. Betydelig forenkle konsesjonsreglene for bygging av små-, mini- og mikrokraftverk.
-
3. Sikre at gjennomgangen av Samlet Plan reduserer konsesjonsbehandlingstiden betraktelig for store og små utbygginger, og at man vurderer tidligere avslåtte utbyggingssaker på nytt.
19. februar 2002