Til Stortinget
De siste årene har man vært vitne til en rekke
industrieventyr i Midt-Norge. Gode eksempler på dette er
Ormen Lange-utbyggingen, Hydro Sunndal, Hustadmarmor, Orkla Excolon,
Elkem Thamshavn, Tjeldbergodden, Sødra Cell Folla, Peterson
og Norske Skog på Fiborgtangen. Disse bedriftene
er gode eksempler på at norsk industri er blant verdens
mest miljøvennlige og produktive. Norsk industri har vist seg
konkurransedyktig gjennom stadig innovasjon og effektivisering.
Produksjonen har økt, mens kostnader, energiforbruk og
miljøbelastning pr. produsert enhet har blitt redusert.
Forslagsstillerne mener dette er positivt. Myndighetene må legge
til rette for videre utvikling av norsk industri, slik at den kan
ha en sentral plass i norsk økonomi også i fremtiden.
Det er ingen automatikk i at dagens suksessfulle industri også vil
være livskraftig i fremtiden.
De siste årene er dessverre flere mørke skyer
dukket opp i horisonten. Dagens regjering har gjennom en rekke vedtak
vist liten forståelse for industriens behov for konkurransedyktige
og forutsigbare rammevilkår. Regjeringens politikk vedrørende
NOx-avgiften, fyringsoljeavgiften, klimakvoteloven, hjemfallsforordningen,
og manglende avklaringer rundt industrikraftordningen, er alle med
og svekker konkurransesituasjonen for industrien. Industrien i Midt-Norge
må i tillegg leve med en fullstendig uavklart kraftsituasjon
i regionen. Dermed blir industrien i regionen spesielt hardt rammet,
som følge av manglende politiske vedtak. Enkelte industribedrifter
merker allerede at den usikre kraftsituasjonen brukes mot dem av
utenlandske konkurrenter i kampen om langsiktige kontrakter.
Industrieventyret i Midt-Norge har medført økt kraftforbruk,
som i løpet av få år vil gi Midt-Norge
en underdekning i kraftbalansen på 9 TWH i et normalår.
Av dette kan regionen dekke inn ca. 5 TWH dersom de "importerer"
strøm fra omkringliggende regioner 24 timer i døgnet,
365 dager i året. Da mangler det likevel 4 TWH. I ett tørrår
vil underskuddet stige med ytterligere 3 TWH. Både Statnett
SF og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har følgelig varslet
kraftkrise i regionen fra 2008/2009. Det er et paradoks
at kraftsituasjonen kan bety slutten for en rekke industrieventyr
i energinasjonen Norge.
Ansvaret for kraftsituasjonen i Midt-Norge ligger ikke bare hos
dagens regjering. Utviklingen har vært kjent lenge. Under
Stortingets behandling av plan for utbygging og drift av Ormen Lange-anlegget
i Aukra (Innst. S. nr. 159 (2003-2004)), advarte både Fremskrittspartiets
og Sosialistisk Venstrepartis representanter i energi- og miljøkomiteen
om at utbyggingen ville medføre en alvorlig kraftutfordring
i regionen. Hydros ansvarlige for utbyggingen av Ormen Lange, direktør
Tore Torvund, innrømmet til Adresseavisen 7. desember
2007 at også Hydro var kjent med at utbyggingen ville medføre
alvorlige kraftutfordringer i regionen. Direktør Tore Torvund
har påpekt at Hydro, i frykt for at hele prosjektet
skulle måtte skrinlegges på grunn av motstanden
mot gasskraft, sendte inn utbyggingsplan (PUD) uten å legge
opp til gasskraftverk.
Kraftsituasjonen i Midt-Norge har vært et politisk tema
fra første dag i inneværende stortingsperiode. Regjeringen
har lovet en rekke handlingsplaner og tiltak. Forslagsstillerne
konstaterer like fullt at myndighetene i liten grad har fulgt opp
utover å videreføre de planer som forrige regjering
etterlot seg.
De kraftlinjeprosjekter som er under arbeid, er prosjekter som
var planlagt lenge før dagens regjering overtok i 2005.
Regjeringens støtte til fornybar energi har ikke vist seg å ha
noen positiv effekt på kraftbalansen. De aller fleste prosjekterte
vannkraftverk sliter med konsesjon og at støttebeløpet
til vindkraft har vist seg å være utilstrekkelig.
Konsekvensen av Regjeringens fornybare politikk er dermed at kraftprosjekter
er lagt på is.
De eneste to nye tiltak som dagens regjering har iverksatt, er:
1) Å innføre et eget prisområde for Midt-Norge,
noe som i perioder har gitt svært høy kraftpris
i regionen, og 2) Anskaffe to svært forurensende, midlertidige
gasskraftverk, som Regjeringen har gått langt i å love
at aldri skal tas i bruk. Disse mobile anleggene har ikke engang
mottatt utslippstillatelse, noe som har medført
at gasskraftverkene per dato ikke har latt seg prøvekjøre
og dermed ikke kan sies å være en del av den etablerte
beredskap.
Mange har pekt på at den eneste, og klart mest samfunnsøkonomiske
løsningen på kraftkrisen i Midt-Norge, er bygging
av gasskraftverk, enten på Tjeldbergodden, Fræna
eller Skogn. Blant disse er både Statnett SF og LO ved
Roar Flåthen, for eksempel i Teknisk Ukeblad 13. august
2007. Roar Flåthen uttalte på Desemberkonferansen
nylig at det er fornuftig og riktig å bygge gasskraftverk
på alle tre stedene. Også tidligere olje - og
energiminister Odd Roger Enoksen tok flere ganger til orde for at
gasskraftverk må til for å få orden på kraftsituasjonen
i Midt-Norge. Forslagsstillerne viser også til at statsminsiter Jens
Stoltenberg i sin 1. mai-tale 2006 ga inntrykk av at gasskraftverk
på Skogn skulle bygges raskt. Forslagsstillerne konstaterer
at så ikke har skjedd. Muligheten for gasskraftverk er
ikke blitt særlig større av at statsråd Åslaug
Haga i Olje- og energidepartementet har slått fast at:
"nye gasskraftverk i Norge skal ha CO2-håndtering fra dag
1".
I de øvrige europeiske landene er gasskraft en miljøvennlig
og ønsket løsning på utfordringene om økt
kraftproduksjon. Myndighetene i våre naboland har derfor
lagt opp til en politikk hvor man aksepterer bruken av dagens teknologi
for å møte dagens kraftbehov, samtidig som man
forsker på fremtidens løsninger. Hovedpoenget
med å bygge gasskraftverk er å produsere strøm.
Forslagsstillerne mener derfor at Norge primært må akseptere
de samme rammebetingelser for gasskraftverk i Norge som i EU for øvrig. Det
er et paradoks at norske aktører finner det mulig å bygge
flere gasskraftverk i Tyskland, men ikke i Norge.
Mange industriaktører har hatt store forhåpninger til
Regjeringens løfte om å innføre en industrikraftordning.
I valgkampen lovet de rød-grønne partiene at en
ny sosialistisk regjering ville tilby industrien kraft til under
markedspris. Dette var sågar statsministerkandidat Jens
Stoltenbergs hovedsak på energikonferansen i Haugesund
9. august 2005.
Stavanger Aftenblad refererte løftet slik den 9. august
2005:
"Ei ny sosialistisk regjering vil tilby industrien el-kraft
til under marknadspris. Ei to-pris ordning på kraft med
ein spesialpris til industrien og ein marknadspris til
vanlege hushald er mogeleg å etablera i Norge med godkjenning
frå dei europeiske kontrollorgana i EØS og ESA."
I forrige stortingsperiode hevdet de rød-grønne partiene
at de ville bruke "det store juridiske og politiske handlingsrommet"
som finnes i lovverket. Dagens usikre situasjon vitner om at de
rød-grønne partiene svartmalte arbeidet med industrikraftkontrakter som
ble utført av regjeringen Bondevik II. Det vises til merknader
fra dagens regjeringspartier i Innst. S. nr. 213 (2004-2005) om
kraftkontrakter, hvor de rødgrønne partiene blant
annet skriver:
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at ved å etablere ordninger som
ikke er ulovlig statsstøtte, eller benytte unntakene til
statsstøttereglene, finnes det et stort juridisk og politisk
handlingsrom."
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser også til at EU ønsker økt
statlig støtte når det bidrar til mer effektiv
energibruk og miljøforbedringer ut over EU-standard. Dette
kan også stimulere til teknologiutvikling og innovasjoner
som bidrar til å styrke industri, verdiskaping og mer fungerende
energi."
"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser også til at selv om en ordning kan
tenkes å inneholde elementer av ulovlig støtte,
finnes det en mulighet for å sette statsstøttereglene
til side gjennom Avtalen om overvåkingsorganet til EFTA
og EFTA-domstolen (ODA) protokoll 3."
På bakgrunn av forannevnte merknader forventet forslagsstillerne
at Regjeringen allerede hadde lagt frem sitt forslag om en egen
industrikraftordning som utnytter "det store juridiske og politiske
handlingsrommet" som finnes i lovverket.
Forslagsstillerne mener Regjeringen snart må levere
et utkast til industrikraftordning som oppfyller løftene
fra de rød-grønne partiene, og ikke minst skaper
forutsigbarhet for industrien både i Midt-Norge og andre
steder.
Forslagsstillerne har samtidig registrert at statsminister Jens
Stoltenberg i Stortingets spørretime 23. mai i år
sa følgende:
"Jeg lovte ikke billig kraft til industrien. … Jeg tror
først vi skal dvele litt ved begrepet billigere kraft, for
jeg tror at noe av uklarheten oppstår ved at man legger
ulike ting i begrepet. Hvis man med billigere kraft mener at staten
skal gå inn og subsidiere kraft, pålegge Statkraft å selge
kraft til under markedsvilkår, da er det i strid med EØS-regelverket,
og det er helt umulig."
Dette vitner om at Regjeringen driver omfortolkning av sine egne
løfter. Dette bekreftes også ved den handlingslammelse
som Regjeringen viser vedrørende en industrikraftordning.
En underdekning av kraft i Midt-Norge er også en viktig
hindring for innføring av en industrikraftordning. Regjeringens
mål om å skaffe industrien kraft til konkurransedyktige
vilkår støtter forslagsstillerne, men å innføre
en slik ordning mens det fortsatt var massiv og kritisk underdekning av
kraft i Midt-Norge vil neppe la seg gjennomføre.
Konsekvensene av dagens politikk har vært at vanlige
strømforbrukere har måttet betale til dels langt
mer for sitt kraftforbruk enn forbrukere i andre deler av landet.
Dette er alvorlig nok for de vanskeligst stilte. Men for industrien
har det skapt konkrete, alvorlige utfordringer. Norske Skogs kunngjøring
i desember 2007 om at de vurderer nedleggelse av to av tre papirmaskiner
på Skogn, synliggjør hva som kan bli konsekvensen
fremover dersom det ikke tas aktive grep. Industri som ikke er tilknyttet
petroleumsindustrien, vil ikke ha mulighet til å opprettholde konkurransekraften
i en situasjon hvor konkurrentene i Finland har en pris basert på industrikraftordning og
konkurrentene på Østlandet har en pris basert
på markedspris, som på grunn av god forsyningssikkerhet
er lavere enn den prisen trøndersk industri må betale.
Slik vil midtnorsk industri og befolkningen måtte betale
prisen for unnfallenhet for rikspolitikernes unnfallenhet i kraftspørsmål.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding våren
2008 med konkrete tiltak for å gjøre Midt-Norge
selvforsynt med elektrisk kraft i et normalår. En slik
melding bør inneholde en analyse av samfunnsøkonomisk
lønnsomhet av bygging av gasskraftverk på Skogn,
Tjeldbergodden og i Fræna.
19. desember 2007