Til Stortinget
Lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er selve grunnsteinen
i skolen. Flere undersøkelser viser at høy faglig og pedagogisk
kompetanse gir tilsvarende gode læringsresultater hos elevene. Det
er således åpenbart at man må satse på lærernes kompetanse dersom
man ønsker å gjøre norsk skole enda bedre. Etter forslagsstillernes
mening bør dette være en hovedprioritet for offentlige myndigheter,
og langt viktigere enn timetallsutvidelser og frukt og grønt.
Forslagsstillerne viser til at det har vært bred politisk enighet
om å satse på lærernes kompetanse gjennom systematisk videreutdanning,
særlig gjennom de siste stortingsperiodene. Rett nok har det vært
varierende grad av vilje til å prioritere dette fra de ulike politiske
partiene, men det synes klart at alle partiene, om enn i ulik grad,
drar i samme retning når det gjelder dette tiltaket.
Forslagsstillerne viser i denne forbindelse bl.a. til tidligere
representantforslag fra Venstres representanter om å innføre et
kompetanseår for lærere i grunn- og videregående skole (Dokument
nr. 8:81 (2005–2006) jf. Innst. S. nr. 15 (2006–2007)) og om å innføre
et lærerløft for lærere i grunn- og videregående skole (Dokument
nr. 8:47 (2007–2008) jf. Innst. S. nr. 177 (2007–2008)). I tillegg
har lærernes kompetanseheving vært et viktig tema både i forbindelse med
de årlige budsjettbehandlingene og i forbindelse med behandlingen
av enkelte stortingsmeldinger, herunder bl.a. St.meld. nr. 31 (2007–2008)
jf. Innst. S. nr. 42 (2008–2009), og St.meld. nr. 11 (2008–2009)
jf. Innst. S. nr. 185 (2008–2009).
Forslagsstillerne viser til at det flere steder, bl.a. i Oslo
kommune, har vært tatt initiativ fra lokalt nivå for å øke antallet
lærere som får videreutdanning. Forslagsstillerne vil gjerne rose
disse initiativene, som i flere tilfeller har kommet før tiltak
på nasjonalt nivå.
Forslagsstillerne viser videre til at den nasjonale strategien
«Kompetanse for kvalitet: Strategi for videreutdanning», ble lagt
frem av daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell høsten 2008.
Partene i strategien var, i tillegg til kunnskapsministeren på vegne
av regjeringen, Utdanningsforbundet, Skolenes landsforbund, Norsk
Lektorlag, KS, Norsk Skolelederforbund og Nasjonalt råd for lærerutdanning.
Det ble med dette etablert en ordning med et «varig system for videreutdanning».
Lærerne skal få videreutdanning i et omfang på inntil 60 studiepoeng, i
første omgang begrenset til noen fag/områder. Ordningen skal omfatte
både lærere som ikke har fordypning fra før, lærere som har noe
fordypning og lærere som ønsker å la videreutdanningen gå inn i
en mastergrad. Ordningen skal, fullt utbygd, omfatte ca. 2 500 lærere
per år.
Etter forslagsstillernes mening er det positivt at man fra regjeringens
side vektlegger betydningen av videreutdanning for lærere og således
har igangsatt en slik ordning, men finner det likevel nødvendig
å bemerke at i bevilgningssammenheng er ordningen svært lik midlene
som lå inne til kompetanseheving i Kunnskapsløftet. Videre vil forslagsstillerne
understreke at det burde vært lansert et system som omfatter langt
flere lærere enn 2 500 per år, eller i det minste at det ble utarbeidet
en konkret opptrappingsplan for hvordan man kan øke antallet lærere
som omfattes av ordningen. Ordningen som er skissert av departementet
vil måtte rullere mange tiår før alle lærere har fått kompetansehevende
videreutdanning. Forslagsstillerne ønsker en langt raskere opptrapping enn
dette.
I tråd med ovennevnte strategi skal ordningen med videreutdanning
for lærere dekkes som et spleiselag mellom stat, lokal skoleeier
og læreren selv. Stat og lokal arbeidsgiver skal dekke 40 prosent
hver av vikarutgiftene for lærere som er tildelt gratis studieplasser.
De resterende 20 prosent er lærerens eget bidrag. I praksis betyr
dette at en lærer skal fristilles til å studere 4/5 av det omfanget
studiet er stipulert til. 1/5 av omfanget studiet er stipulert til,
skal læreren bruke til sine ordinære oppgaver på skolen.
Selv om ordningen er rimelig fersk har forslagsstillerne mottatt
flere henvendelser om at den ikke fungerer etter intensjonen. I
Bergens Tidende 21. april 2010 fremgår det blant annet at nesten
halvparten av alle plasser til videreutdanning for lærere står tomme
i Hordaland. Tilsvarende tendens finnes i hele landet, og det er
fortsatt ledige videreutdanningsplasser tilgjengelig. I tillegg
har en rekke oppslag i VG den senere tiden vist at flere lærere
ufrivillig har fått avbrutt sin påbegynte videreutdanning. Det finnes
flere begrunnelser for den manglende etterspørselen og ufrivillige
avbrudd i påbegynte studier, blant annet vikartilfang, lokalisering
av studieplasser mv. I det overveiende synes imidlertid hovedbegrunnelsen
å være knyttet til stram kommuneøkonomi.
Forslagsstillerne viser til at kommunene stadig blir tildelt
nye lovregulerte oppgaver på skolefeltet. Kommunene blir dermed
tvunget til å prioritere enkelte tiltak på bekostning av andre.
Blant annet er det i løpet av inneværende og forrige stortingsperiode kommet
pålegg om flere timetallsutvidelser, og skoleeierne har blitt lovpålagt
å omdele frukt og grønt for enkelte elevgrupper. Ved skolestart
høsten 2010 blir kommunene også lovpålagt å innføre gratis leksehjelp
for alle elever på 1.–4. trinn. Etter forslagsstillernes mening
burde man fra statlig hold heller prioritert lærernes kompetanse.
Satt litt på spissen mener forslagsstillerne at man heller, innenfor
gjeldende budsjettrammer, burde innført en lovpålagt rett og plikt
til videreutdanning enn å utvide timetallet eller innføre lovpålagt
utdeling av frukt og grønt, selv om forslagsstillerne generelt er
skeptiske til overdrevet lovfesting av tilsynelatende gode formål.
Forslagsstillerne viser videre til at Venstre primært ønsker
en annen finansiering av videreutdanning for lærere, hvor kostnadene
fordeles likt på stat og skoleeier (50–50). Forslagsstillerne mener
imidlertid at det viktigste nå er at flest mulig lærere får den
nødvendige kompetansehevingen, og at systemet for videreutdanning
av lærere reelt begynner å fungere.
Forslagsstillerne tar derfor til orde for at man i en overgangsperiode
øker den statlige finansieringen knyttet til videreutdanning av
lærere. I Sverige innebærer for eksempel det såkalte «Lärarlyftet»
at lærerne får «tjänstledig» med 80 prosent lønn i studietiden,
hvorav staten skal stå for 70 prosent av kostnadene og kommunene
med de resterende 30 prosent av kostnadene. Poenget er at den statlige
finansieringsandelen av videreutdanningskostnadene er betydelig høyere
i Sverige enn i Norge. Etter forslagsstillernes mening vil en høyere
statlig finansieringsandel, ut fra dagens situasjon i kommuneøkonomien,
bidra til at flere lærere får videreutdanning. Det kan, for eksempel,
være aktuelt å øke den statlige andelen fra 40 prosent til 60 prosent.
Hvilket nivå man fra statlig side skal legge seg på må bestemmes
nærmere i tråd med innspill med berørte parter.
Forslagsstillerne er kjent med at det skal være et møte mellom
departementet og partene i videreutdanningsstrategien i juni. Forslagsstillerne
legger til grunn at man på dette møtet, i tillegg til å vurdere
nivået på den statlige innsatsen, også vurderer å justere videreutdanningsordningen
i tråd med erfaringene man har i Sverige i forhold til studieplasstildeling.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen om å øke den statlige andelen av finansieringen
knyttet til videreutdanning av lærere i en overgangsperiode, slik
at man på denne måten får systemet for videreutdanning til reelt
sett å fungere.
II
Stortinget ber regjeringen om nødvendig å reversere tidligere
beslutninger om blant annet timetallsutvidelser og lovpålagt utdeling
av frukt og grønt for å finansiere en økt satsing på videreutdanning
av lærere.
III
Stortinget ber regjeringen legge frem en forpliktende opptrappingsplan
for hvordan man kan øke antallet lærere som omfattes av systemet
for videreutdanning ut over dagens ambisjonsnivå på 2 500 lærere
per år.
2. juni 2010