Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurdering
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
reguleringen av selveiende institusjoners adgang til å danne
finanskonsern.
Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998:14 inngår i et
helhetlig lovforslag, som forutsettes å erstatte bl.a.
finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven og sparebankloven.
Departementet fremmer imidlertid forslaget om selveiende institusjoners
adgang til å danne finanskonsern uavhengig av de øvrige
forslagene i NOU 1998:14. Dette innebærer at både
Banklovkommisjonens lovutkast og gjeldende regelverk må justeres
i lys av at den rettslige ramme er annerledes enn det som ligger
til grunn for Banklovkommisjonens utkast. I det følgende
vil Banklovkommisjonens lovutkast § 7-5 og § 1-3 annet
ledd drøftes nærmere.
Kommisjonen har foreslått at selveiende institusjoner
generelt skal kunne inngå i konsernet. Når det gjelder
spørsmålet om hvilke selveiende institusjoner som
skal kunne inngå i finanskonsern, mener departementet at
adgangen til å inngå i finanskonsern bør
begrenses til de tilfeller det foreligger et særlig behov. Departementet
antar at det er mindre praktisk for finansieringsforetak organisert
som stiftelser og kredittforeninger å inngå i
denne formen for finanskonsern. Det vises for øvrig til
at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette
nye kredittforeninger bør oppheves. Departementet vil derfor
foreslå å begrense lovforslaget til å omfatte
sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper.
Når det gjelder opprettelse av finanskonsern av denne
type, mener departementet i likhet med kommisjonen at dette bør
vedtas av forstanderskap i sparebank eller generalforsamling/representantskap
i gjensidig forsikringsselskap med flertall som for vedtektsendringer.
Departementet vil videre foreslå en bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 2
a-3 som uttrykkelig fastslår at opprettelse av slik konserngruppe
krever konsesjon fra Kongen.
Forslaget om felles generalforsamling er basert på regler
i Banklovkommisjonens forslag i lovutkastet kapittel 5. Forslaget
innebærer en samordning av reglene om generalforsamling
i finansforetak. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å opprette
en slik felles generalforsamling for en sparebank og et gjensidig forsikringsselskap.
Flere høringsinstanser mener det bør åpnes
for at vedtektene skal kunne fravike særlovgivningen på dette
punktet. Departementet viser til at reglene om felles generalforsamling
henger nært sammen med de foreslåtte bestemmelsene
om generalforsamlingen i Banklovkommisjonens forslag til lov om
finansforetak kapittel 5. Etter departementets syn bør
det ikke åpnes for å fravike disse reglene i særlovgivningen
før reglene i lovutkastets kapittel 5 er nærmere
vurdert og behandlet. Selv om det i denne omgang ikke åpnes
for felles generalforsamling, vil departementet peke på at
de øverste organer i de enkelte foretak kan velge å avholde
møter samtidig, dersom dette finnes hensiktsmessig.
En rekke høringsinstanser har merknader til Kommisjonens
forslag til regulering av konsernstyret, jf. kap. 4 i proposisjonen.
Etter departementets syn vil ordningen med et konsernstyre kunne
bidra til at det selskapsrettslige skillet mellom ulike virksomhetsområder
i «konsernet» svekkes i forhold til den alminnelige
konsernstrukturen, siden det samme selskapsorganet (konsernstyret)
skal ha direkte myndighet overfor de operative selskapene i «konsernet».
Isolert sett kan dette tilsi at man opprettholder styrene i de enkelte
foretakene, i tillegg til konsernstyret. Etter departementets syn
vil imidlertid en slik løsning kunne skape uhensiktsmessige
ansvars- og kompetanseforhold mellom konsernstyret og foretaksstyret
som ikke vil kunne avhjelpes ved lov- eller vedtektsbestemmelser. I
tråd med Kredittilsynets tilråding i brev 23.
februar 1999 vil derfor departementet foreslå å gi
konsernstyret eksklusiv kompetanse. Dette forutsetter at de enkelte
selskapsstyrer ikke videreføres i den form og med den kompetanse
de har etter gjeldende regler. Det foreslås imidlertid
at det kan opprettes «virksomhetsstyrer» for det
enkelte foretak. Slike virksomhetsstyrer vil kun ha en rådgivende
funksjon overfor konsernstyret. Konsernstyrets ansvar og oppgaver
vil etter forslaget følge av de alminnelige regler om styrets ansvar
og oppgaver i sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og i lovgivningen
for øvrig.
Kommisjonen foreslår at konsernstyret skal velges i
fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen
eller i tilfelle av den felles generalforsamling. Kredittilsynet
og Forsikringsforbundet mener i tillegg at de kompetente organene
i de respektive foretak ved likelydende vedtak skal kunne velge konsernstyret.
Departementet slutter seg til det sistnevnte forslaget. Som nevnt
ovenfor, ønsker ikke departementet nå å foreslå regler
om felles generalforsamling. Såvidt departementet kan se,
innebærer forslaget om valg i fellesmøte at hhv.
forstanderskap og generalforsamling/representantskap avholder
et fellesmøte hvor det velges et felles styre. En slik
valgordning vil være forskjellig fra gjeldende regler om valg
av styre. Som Kredittilsynet peker på, kan disse reglene
fravikes i vedtekter (forsikringsvirksomhetsloven § 5-4
annet ledd) eller ved dispensasjon fra departementet (sparebankloven § 14).
Etter departementets syn henger den foreslåtte adgangen
til fellesmøte sammen med Banklovkommisjonens forslag om
harmoniserte selskapsorgan. Slike regler vil vurderes nærmere
i proposisjonen som vil fremmes på bakgrunn av de øvrige
forslag i NOU 1998:14. Etter gjeldende regler er organene som velger
styre i hhv. sparebank og gjensidige forsikringsselskap svært
ulikt sammensatt. Etter departementets syn bør en avvente en
nærmere vurdering av de foreslåtte reglene om
selskapsorganer før man eventuelt åpner for å lovfeste
en adgang til å fravike gjeldende regler om valg av styre. På denne
bakgrunn mener departementet at konsernstyret bør velges
ved likelydende vedtak av de kompetente organer i de respektive
foretak.
Sammensetningen av konsernstyret er regulert i kommisjonens forslag
til § 5-4. Inntil slike nye regler er på plass,
er det derfor spørsmål om det er nødvendig
med tilpasning i gjeldende lovgivning om styrets sammensetning.
Departementet legger til grunn at sammensetningen av konsernstyret
må være i samsvar med både reglene i
sparebankloven § 14 og forsikringsvirksomhetsloven § 5-1.
Dette medfører bl.a. at de ansatte i både sparebanker
og forsikringsselskaper vil ha rett til styrerepresentasjon etter
de regler som gjelder for dette. Styret vil måtte ha minst
4 medlemmer, jf. sparebankloven § 14. Departementet
antar at det ut fra bl.a. reglene om ansattes rett til representasjon
og kravene til at styret i et forsikringsselskap skal ha et flertall
av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskap i samme
konsern, i praksis vil velges konsernstyrer med et større
antall personer enn sparebanklovens minstekrav.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om at konsernstyret
skal utpeke konsernsjefen. Departementet legger til grunn at dette
skal kunne skje uten å måtte avholde fellesmøte
mellom styret og forstanderskapet, jf. sparebankloven § 17
første ledd nr. 2. Konsernstyret vil ikke som et selskapsorgan kunne
ha egne ansatte. Konsernsjefen vil derfor måtte ha et ansettelsesforhold
direkte til de ulike datterselskapene. Konsernsjefens myndighet
fremgår av reglene i hhv. sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven
om myndigheten til daglig leder, og av foretakenes vedtekter. Departementet
finner det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten.
Departementet vil ikke foreslå regler om konsernstyrets
ansettelse av direksjon inntil det eventuelt er fastsatt regler om
et slikt organ i forbindelse med behandlingen av de øvrige
forslag i NOU 1998:14. Når det gjelder den øvrige
kompetansen til konsernstyret, viser departementet til at konsernstyret
er å anse som styre etter reglene i hhv. sparebankloven
og forsikringsvirksomhetsloven. Styrets kompetanse og ansvar vil
derfor fremgå av lovbestemmelsene om styret i hhv. sparebanker
og forsikringsselskap. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å presisere
dette i lovteksten. Styret må ved sin saksbehandling følge
reglene i både sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven.
Henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven innebærer
at en rekke bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven får
anvendelse, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 5-3.
I de tilfeller reglene ikke er like, vil de «strengeste» reglene
få anvendelse. Dette innebærer bl.a. at styremedlemmer
som er uenige i styrets beslutninger angående et enkelt
foretak, må protokollere dette etter reglene i aksjeloven
og allmennaksjeloven § 6-29. Etter departementets
syn vil dette være av stor betydning for å sikre
notoritet vedrørende uenighet i tilfeller hvor
det oppstår interessekonflikter mellom sparebanken og det
gjensidige forsikringsselskapet.
Konsernstyret vil fatte beslutninger som berører flere
foretak. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag
om at det enkelte foretak bør ha virksomhetsstyrer som
skal gi råd til konsernstyret i saker av vesentlig betydning
for det aktuelle foretak. Det antas at slike virksomhetsstyrer vil
kunne bidra til en viss ansvarliggjøring og bevisstgjøring
av konsernstyret i tilfelle interessekonflikt mellom flere foretak
i konsernet. Virksomhetsstyret skal etter forslaget kunne uttale
seg om også andre saker av betydning for foretaket. Konsernstyret
skal utarbeide forslag til instruks, herunder delegasjon, til virksomhetsstyrene. Departementet
mener videre det bør være et krav om at konsernstyret
fører separate protokoller ved behandling av saker som
gjelder de ulike foretak.
Det oppstår særlige spørsmål
ved uenighet mellom de øverste organene i de foretak som
inngår i konsernet. Dette gjelder særlig i forhold
til instruksjon overfor konsernstyret og oppsigelse av konsernavtalen.
I påvente av departementets vurdering av kommisjonens forslag
og vedtakelse av ny lov må selskapsorganene i de selveiende
foretak som skal inngå i konsern være sammensatt
i samsvar med lovgivningen som regulerer det enkelte foretak. De
ledende organer i selveiende finansinstitusjoner er sammensatt i henhold
til særlige regler i hhv. sparebankloven (om forstanderskap)
og i forsikringsvirksomhetsloven (om generalforsamling og representantskap).
Departementet legger i likhet med Justisdepartementet og Kredittilsynet
til grunn at forstanderskap og generalforsamling/representantskap
for det enkelte foretak vil kunne instruere konsernstyret i saker
som gjelder det aktuelle foretak. Dette innebærer at hhv. forstanderskap
og generalforsamling/representantskap vil kunne instruere
konsernstyret i konsernspørsmål, med mindre beslutningen
bare berører et annet foretak i konsernet. I saker av felles
interesse for foretakene vil det derfor kunne oppstå situasjoner
med mulig motstrid mellom slike instrukser. En slik motstrid vil
typisk kunne være et problem dersom f.eks. forstanderskapet
i sparebanken ønsker en endring i sammensetningen av konsernstyret
som ikke generalforsamlingen/representantskapet i det gjensidige
forsikringsselskapet støtter. Departementet legger til grunn
at en slik uenighet vil medføre at konsernet oppløses.
Departementet foreslår lovregler om dette, jf. nedenfor.
Banklovkommisjonen har ikke foreslått særskilte regler
om avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner.
Kredittilsynet reiser spørsmålet om vedtak om
oppløsning eller uttreden av konsernet skal måtte
vedtas med kvalifisert flertall i det enkelte selskapsorgan, siden
opprettelse av konsernet krever kvalifisert flertall. Etter departementets
syn reiser det flere problemer å la det samme kvalifiserte
flertallskrav gjelde ved oppløsning av konsernet, som ved opprettelse
av konsernet. Dette henger sammen med at de ulike konfliktsituasjonene
mellom forstanderskap og generalforsamling/representantskap
vil kunne oppstå allerede ved simpelt flertall i et av
de aktuelle organene. Eksempelvis kan generalforsamlingen i et forsikringsselskap
beslutte å endre sammensetningen av styret med alminnelig
flertall, og konsernet vil da måtte oppløses dersom
forstanderskapet i sparebanken ikke treffer et likelydende vedtak.
Dette henger sammen med at felles styre er et vilkår for
adgangen til å inngå i denne type konsern. I en
slik situasjon vil det være lite naturlig å operere
med et krav om kvalifisert flertall for oppløsing/uttreden
av konsernet. På denne bakgrunn vil departementet gå inn
for en lovbestemmelse om at beslutning om oppløsning eller
uttreden av konsernet skal kunne treffes med alminnelig flertall
i det aktuelle selskapsorgan. Når det gjelder den nærmere
regulering av oppløsning av konsernet, viser departementet
til at dette for alminnelige finanskonsern vil kreve godkjennelse
etter finansieringsvirksomhetsloven § 2 a-7. Departementet
ser ingen grunn til å innføre ytterligere og særskilt
regulering av oppløsing av konsern bestående av
selveiende institusjoner.
Banklovkommisjonen har foreslått nye regler om utstedelse
av felles grunnfondsbevis. Etter departementets syn reiser utstedelse
av felles grunnfondsbevis en rekke problemer som ikke er utredet
i NOU 1998:14. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse
om dette. Etter departementets syn er det heller ikke dokumentert
et stort behov for en slik adgang til felles grunnfondsbevisutstedelse.
I konsesjonssøknaden fra Gjensidige og Sparebanken NOR legges
det f.eks. ikke opp til en slik felles utstedelse. I samsvar med
Kredittilsynets syn, vil derfor ikke departementet fremme forslag
om adgang til utstedelse av felles grunnfondsbevis på det
nåværende tidspunkt. Spørsmålet
vil vurderes nærmere i forbindelse med behandlingen av
de øvrige forslagene i NOU 1998:14.
Departementet foreslår at institusjoner skal anses som
datterforetak i samme konsern i forhold til finansieringsvirksomhetslovens
regler. Dette medfører bl.a. at kapitaldekningskrav og
regler om største engasjement med enkeltkunde vil måtte
oppfylles på konsolidert basis. I brev 23. februar 1999
finner Kredittilsynet det uklart om denne typen konsern det her
er snakk om vil omfattes av plikten til å utarbeide konsernregnskap
etter regnskapsloven. Departementet antar at konsernregnskap for
gruppen vil være nyttig for sammenligning med andre (tradisjonelle)
blandede finanskonsern. Departementet vil vurdere dette nærmere
i en egen sak bl.a. på bakgrunn av de øvrige reglene
i regnskapsloven, og legger til grunn at eventuelle regelverksendringer
kan gjøres i forskrift.
For ordens skyld vil departementet presisere at det enkelte konsernforetak
vil måtte ha separate kontrollkomiteer og hver sin revisor.
Kredittilsynet tilrår at det gis en forskrift samtidig med
de nye lovreglene. Etter departementets syn vil de sentrale forhold
knyttet til slike konsern fremgå av loven eller vedtektene.
Departementet kan derfor ikke se behov for at det fastsettes en
forskrift samtidig med ikrafttredelsen av endringsloven. På den
annen side er slike konsern en ny konstruksjon i norsk selskapsrett, og
det er derfor mulig at det vil oppstå behov for ytterligere
regulering senere. Departementet vil derfor foreslå å innta
en forskriftshjemmel i loven.
Komiteen vil understreke lovforslaget
si vektlegging av behovet for klare reglar om avgjerdsmynde og ansvar. Komiteen viser
i den samanheng til konsernstyre sin sentrale funksjon, både
på konsern- og på foretaksnivå. Komiteen ser
behov for at det i det aktuelle foretak i tillegg blir valt virksomheitsstyrer som
primært skal ivareta det enkelte foretak sine særinteresser
i konsernet, dels gjennom råd og uttale til konsernstyret,
og dels på grunnlag av nærare definerte oppgåver
og avgjerdsmynde nedfelt i instruks og fullmakt, jf. § 2a-16
tredje ledd.
Komiteen viser til proposisjonen og sluttar seg til
lovforslaget.