"Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade
Forbrydere, efterat Dom er falden. Forbryderen har Valget om han
vil modtage Kongens Naade, eller underkaste sig den ham tildømte
Straf.
I de Sager, som af Odelsthinget foranstaltes
anlagte for Rigsretten, kan ingen anden Benaadning, end Fritagelse
for idømt Livsstraf, finde Sted."
Under denne formuleringen i Grunnloven er Stortinget avskåret
fra å påvirke utøvelsen av regjeringens benådningspraksis, både
generelt og spesielt. Stortinget kan ikke ved lov begrense eller
påvirke en regjerings benådningspraksis. Regjeringen har på denne
måten en særrett til å overstyre beslutninger tatt av domstolene
etter lov vedtatt av Stortinget. Benådningsinstituttet i seg selv
er av en slik karakter at det må utøves med varsomhet av hensyn
til maktfordelingsprinsippet og forholdet mellom statsmaktene.
Utgangspunktet til forslagsstillerne er at det er en fornuftig
arbeidsdeling at Stortinget ikke blander seg inn i konkrete benådningssaker.
Imidlertid finnes det tilfeller hvor Stortingets representanter
har tatt skritt for å hindre benådning. I forbindelse med benådningen
av landsforræderen Arne Treholt ble det i 1992 samlet inn underskrifter
fra Stortingets representanter for å påvirke regjeringens behandling
av benådningssøknaden. Det ble ikke behandlet noen sak eller tilsvarende
i Stortinget i sakens anledning, fordi benådningsretten er et prerogativ.
Det vil sannsynligvis fortsatt være en fornuftig arbeidsordning
mellom Storting og regjering at benådningsretten i utgangspunktet
er tillagt regjeringen. Imidlertid er det et visst demokratisk og
rettslig misforhold i hele benådningsinstituttet når Grunnloven hindrer
Stortinget i å gi generelle retningslinjer for praktiseringen av
benådning.
Stortinget er, gjennom sin representative sammensetning, det
øverste valgte organ i Norge. Dersom Stortinget opplever at rettssystemet
gradvis uthules av en regjering som utnytter benådningsinstituttet
for lettvint og hyppig, er det en nesten udemokratisk konstruksjon
at Stortinget ikke skal kunne gi regjeringen retningslinjer for
utøvelsen av benådningsmyndigheten. Riktignok vil sannsynligvis
en regjering som benytter seg uforholdsmessig av muligheten til
å benåde forbrytere, risikere å bli felt gjennom bruk av parlamentarisk
makt fra Stortingets side, men det kan foreligge tilfeller hvor
tilliten til en slik regjering samlet sett likevel overstiger tilliten
til alternativet. At lovgivende myndighet da blir avskåret fra å
gi retningslinjer på grunn av prerogativet, synes urimelig.
Benådningsinstituttet er svært gammelt og stammer fra tiden med
enevelde. Den tiden er forbi og instituttet bør kunne underlegges
en viss demokratisk kontroll av Stortinget.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Grunnloven § 20 oppheves."